Det mest bemerkelsesverdige med videoklippet er imidlertid ikke det at Obama kom med slike uttalelser, men det at han faktisk ikke gjorde det. I stedet hadde stemmen til skuespiller Jordan Peele der han gir seg ut for å være Obama, gjennomgått en mediesyntesealgoritme som genererte videoen. Resultatet er forbløffende autentisk.

På nett er ingenting helt som det gir seg ut for å være, og nå enda mindre enn før. Takket være en ny type nevrale nettverk av maskinlæringsalgoritmer, kan overbevisende, men fiktive videoer, bilder, stemmer og tekst, syntetiseres fra bunnen av.

Datamaskiner kan lage virkelighetstro bilder av fiktive ansikter — med følelser, hud, alder og kjønn plottet inn via tastaturet. Stiloverføring kan endre et bildes omgivelser, og få vinter til å bli sommer, solfylt til regnfylt. Videoklipp av politikere kan lages på samme måte som en dukkefilm. Og ansikter kan byttes ut fra en kropp til en annen, kjent som “deepfakes”, noe som åpner opp for en rekke farer for rykte, sikkerhet og personvern. Ganske rystende greier.

Men på en måte kan dette teknologiske spranget faktisk være gode nyheter for journalister — og kan også være en anledning for teknologiplattformer til å vise velvilje overfor et mistenksomt publikum.

Teknologisk undergraving av sannhet

Joda, bilder har blitt manipulert mer eller mindre siden bildeteknologien ble oppfunnet. Og mediene selv er kun et bilde av en virkelighet, hvor alle utvalg, redigeringer, fremhevinger og formuleringer former publikums tolkning av hendelser og begivenheter.

Det nye her er at mediesyntesealgoritmer bryter enda mer ned vår forventning om autentisiteten til innspilt media som foto, video og lyd, og samtidig muliggjør en ny og mer omfattende inngripen, personliggjøring og enklere bruk for alle — fra skuespillere til spioner. Konstruerte videoer kan rokke ved og endre menneskers dannelse av faktiske minner av hendelser. Og visuelle bevis kan i stor grad miste sin rolle når strategiske desinformatører bruker hele det teknologiske spekteret til å undergrave enhver sannhet.

Så hva skjer når folk ikke lenger kan stole på nettmedier? Hvordan kan et samfunn ha en opplyst forståelse av det som skjer i verden når mediene såpass enkelt kan bli infiltrert av mediesyntesealgoritmer?

Dystert som det kan se ut, kan dette være en gyllen mulighet for de etablerte medienes comeback. Når publikum lærer at man ikke lenger kan stole på det de serveres på nett, er det få andre enn profesjonelt opplærte journalister med tilgang til avanserte undersøkelsesverktøy som kan innta rollen som kvalitetssikrere og faktasjekkere. Skal de gripe sjansen, bør journalister og nyhetsorganisasjoner satse på strategier som opplæring i undersøkende journalistikk, utvikling av tekniske verktøy, samt standardiserte og transparente prosesser.

Avansert faktasjekk: FaceForensics bruker maskinlæring for å avgjøre om en video av et ansikt er ekte. (Foto: Skjermbilde FaceForensics/Youtube).

Nyhetsorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner må komme i gang med opplæring i teknikker innen medieundersøkelse (media forensics). Det er avslørende tegn ved endret og syntetisert media som et trent øye kan legge merke til — noe Hany Farids bok om bildeundersøkelser gir et par eksempler på. Statistisk analyse av fargepiksler, intensitet og deres regelmessighet kan vise tegn på bilderedigering eller bildesplicing; refleksjoner og flytpunkter kan vise geometriske avvik; og både sensorstøv og kompresjonsartefakter kan også være avslørende. I videoklipp kan munnen til syntetiserte ansikter noen ganger flimre eller se unaturlig ut; øynene kan ha et drag over seg som hos zombier. Algoritmene er ikke perfekte, men journalister, i likhet med andre etterforskere, må ha trente øyne for å oppdage feilene.

Utviklingen og integrasjonen av datastøttete undersøkelsesverktøy vil være like viktig som opplæring i medieundersøkelse. Selv om syntetisert innhold av og til kan lure det menneskelige øyet, kan det statistiske øyet til en undersøkende algoritme vite at det er forfalsket.

Verktøy for medieverifisering

Et nylig forskningsprosjekt kalt FaceForensics bruker maskinlæring til å se om en video av et ansikt er ekte, med 98,1 prosent nøyaktighet. En annen metode ser etter blodstrømmen i videoklipp av en persons ansikt for å se om pikslene blir regelmessig rødere når hjertet pumper blod.

Det amerikanske forvaltningsorganet National Institute of Standards and Technology (NIST) oppfordrer til mer forskning på området med deres Media Forensics Challenge, og det publiseres faktisk årlig hundrevis av forskningsartikler om digitale undersøkelser.

Det er imidlertid et stykke igjen før denne teknologien er billig nok til allmenn bruk og dermed praktisk i journalistikken. Selv om det finnes noen få integrerte verktøy, som InVid som bidrar til medieverifisering, er de fleste datastøttete undersøkelsesmetoder fremdeles prototyper i forskning og langt fra tilgjengelig i den daglige journalistiske arbeidshverdagen. Her trengs det mer utprøving i praksis.

Det er dessuten viktig at andre enn bare nyhetsorganisasjoner holder et øye med falskt videomateriale. Noen av de andre berørte har egne forskningsmidler, for ikke å glemme dype lommer: Informasjonsplattformer som ofte ender opp med å være vert for syntetisert media kan bidra til denne nødvendige utprøvingen. Hvis Facebook og YouTube for eksempel integrerte FaceForensics-algoritmen, ville de kunne flagge og tydelig merke videoer mistenkt for å være falske. Det ville være nok et signal til brukerne og mediene om å være oppmerksom på videoens autentisitet, og det ville kunne være en måte for teknologiplattformer å vise vilje til å handle til samfunnets beste, i stedet for kun å gå etter kortsiktig økonomisk vinning.

For å bygge opp denne sårt trengte tilliten, ville plattformene også måtte være åpne om hva denne slags “autentisering” innebar. Hvis denne prosessen var integrert i for eksempel YouTubes filter for begrenset innhold, ville sluttbrukerne kunne kontrollere hvorvidt flaggete videoer skal automatisk skjules eller ei. Og hvis teknologiske selskaper gjorde algoritmer for medieverifisering gratis tilgjengelig via API-er, kunne datajournalister integrere verifiseringssignaler i arbeidsflyten slik de selv ønsket, mye av det samme som gjøres i dag for trivielle oppgaver som geokoding av gateadresser i breddegrader og lengdegrader.

Kontekstens betydning for autentisitet

Men teknikker innen medieundersøkelse kan likevel kun hjelpe oss et stykke på vei. De kan være vanskelige å bruke, kreve mye opplæring for å kunne tolke, er ofte heller ikke absolutte, og — som enhver form for informasjonssikkerhet — vil trenge konstant og vedvarende teknisk støtte og oppsyn.

En annen gren innen undersøkelsesmetoder ser på mediekontekst for å avgjøre autentisitet: Hvis et bilde lett kan syntetiseres, vil metadata om tidspunkt, sted, sosial setting eller annen kontekst bli desto viktigere for en reell verifisering. Hvis et mistenkelig interessant bilde er lastet opp av en konto opprettet dagen før og har det som ser ut til å være en horde av bot-følgere, er dette nok en faktor å ta med i beregningen. Å tolke kontekst for å støtte verifisering er en ny form for kompetanse innen medieforståelse der journalister, nok en gang, vil trenge opplæring, ekspertise og verktøy som bidrar til å få noe ut av den store skyen av kontekst.

På samme måte som verifiseringsprosedyrer for sosiale medier er systematisert og tatt i bruk av organisasjoner som Storyful og Bellingcat — som følger rigide prosedyrer for å triangulere, bekrefte og underbygge innhold og dets opphavssted -, må journalister utvide og kode arbeidsflyten for å vurdere hvorvidt et bilde, en video eller tekst er resultatet fra en eller annen mediesyntesealgoritme. Nyhetsorganisasjoner burde gå hardere inn for transparente metoder. Robuste og standardiserte prosesser for verifisering og utrensking av syntetisert media må utvikles og publiseres åpent. Deretter må nyhetsorganisasjoner offentlig forplikte seg til å følge disse standardene. Det handler om tillit. Folk vil kanskje strømme til de mediene de vet følger nøyaktige og omfattende prosedyrer.

Hvis vi ikke kan stole på det vi ser på nett, kan vi kanskje ha tillit til at et mediehus følger en rigid prosess for å sikre at det de publiserer er autentisk. Syntetisert media kan da være akkurat det som fører publikum tilbake i armene til de etablerte nyhetsorganisasjonene.

«It’s complicated»

Facebooks kjente status for et komplisert forhold er dekkende for Donald Trump og media. De er både positive og negative for hverandre. For enhver presidentspire er det å ha et kjent navn – et image i velgernes øyne – alfa og omega. Gjennom nesten 40 år i New Yorks tabloidpresse og som reality-stjerne jobbet Trump seg inn i den amerikanske folkepsyken som en gatesmart og suksessrik sjef som vet å levere varene. Som Trump sa i et intervju med Playboy i 1990: «Showet er Trump, og det er utsolgt over alt» (CNN 2018).

Da han 25 år senere stilte som presidentkandidat, ble media nyttig på enda en måte: som politisk fiende.

Media i det populistiske fiendebildet

Trump er populist. Cas Mudde (2007) definerer populisme som en ideologi der samfunnet deles inn i to grupper: det rene folket og den korrupte eliten, som media er en del av. Folk flest er i henhold til dette perspektivet hardtarbeidende og skikkelige, men de ignoreres og utnyttes av selvopptatte og moralsk forfalne eliter.

Trumps utfall mot media er altså i god populistisk ånd, og en garantert publikumshit. Han hektet seg på en lang tradisjon for populisme i amerikansk politisk kultur, som går via blant andre Sarah Palin, Huey Long, William Jennings Bryan helt tilbake til president Andrew Jackson (som for øvrig er Trumps forbilde – et bilde av ham henger nå på Det ovale kontor). Han utnyttet en allerede veldig lav tillit til media. En Gallup-måling i 2016 viste at folks tillit til media i USA var på sitt laveste på flere tiår, spesielt blant republikanere (Gallup 2016). En må tilbake til Walter Cronkite-æraen i amerikansk nyhetsdekning for å finne høy tillit til det media rapporterer. Trump-velgerne så dermed media som en del av det etablissementet de gjorde opprør mot i 2016.

Foto: Gage Skidmore cba

Forholdet mellom Trump og nyhetsmedia er sammensatt – de er både naturlige motstandere og veldig verdifulle for hverandre, mener artikkelforfatter.

Media i veien for Trump

Samtidig frustrerer media Trump og alle amerikanske presidenter, som vil ha sitt verdensbilde og sin versjon av det som skjer servert til velgerne. Kennedy, Nixon, Reagan, Clinton, Bush Jr. og Obama klaget også over negativ mediedekning.

Den stadige kjeklingen mellom president Trump og Jim Acosta er som et ekko fra konfrontasjonene mellom ABC News-journalist Sam Donaldson og president Reagan. Etter ett år mente Bill Clinton at ingen president hadde fått så mye kritisk dekning som ham, og sa i 1996 at han hadde lyst til å slå til The New York Times-kommentator William Safire (Rolling Stone 1993; The New York Times 1996). Obama hevdet Fox News hadde dedikert seg til å angripe hans administrasjon (The Washington Post 2009).

Forskning viser imidlertid at medias dekning av alle presidenter, og trolig Trump spesielt, er overveiende negativ i tonen (Patterson 2017; CNBC 2017). Media skal holde toppolitikerne ansvarlig, og rammer inn nyhetene med egne temaer og vinklinger (se f.eks. Chong og Druckman 2007). Negative saker har større nyhetsverdi enn gladsaker, dels fordi leserne foretrekker dem (Trussler og Soroka 2014). Dragning mot konflikt, ønsket om å holde publikum interessert og vridning i hva som rapporteres som følge av journalistiske prioriteringer og menneskelige feil (Entmann 2007), skaper en naturlig spenning mellom media og enhver president.

Trumps mange og veldokumenterte usannheter/løgner/villedende uttalelser er en rød klut for media hvis ideal er å rapportere fakta. Mange presidenter har løyet for folket og media (Pfiffner 1999), men Trumps kombinerte usannheter/løgner/villedende uttalelser er trolig historisk i antallet. Han slåss også med media og andre motstandere mer direkte og aggressivt i det offentlige, mens tidligere presidenter gjerne har gjort det mer i det stille, som Nixon, og subtilt. For eksempel prøvde Reagan og Bush Jr. å nå direkte ut til folket via presumptivt mer vennlig innstilt lokalmedia heller enn mer kritiske nasjonale medier (Patterson 2017).

Kort sagt bryter Trump både i innhold og stil medias normer. Derfor har ikke forholdet mellom media og en president vært så anspent siden Richard Nixons tid – Nixon kalte også pressen for folkets fiende.

«Kanskje ikke bra for Amerika, men pokker så bra for CBS»

Slik oppsummerte sjefen for den riksdekkende amerikanske TV-kanalen CBS, Les Moonves, Trumps presidentkandidatur i februar 2016 (Politico 2016). For nyhetsprodusenter som er like besatt av seertall og klikk som Trump selv, har Trump vært en gullgruve. Leser-/seertallene til The New York Times, Washington Post, CNN, Fox News, MSNBC og Politico har alle gått opp under Trump (CNBC 2018).

Årsaken er enkel: populisme har høy nyhetsverdi (Esser m.fl. 2017). Karismatiske Trump tok opp tema som engasjerer, først og fremst innvandring, med oppildnende retorikk. Han snakker i twitter-meldinger, personliggjør alle konflikter, fokuserer på det negative, dramatiserer og forenkler. Trump er gladkontroversiell – han er helt komfortabel med å være kontroversiell og polariserende. Trump passer kort sagt perfekt inn i trenden mot et svakere skille mellom nyheter og underholdning (Zelizer 2018). Med sin kjendisstatus og høye underholdningsverdi trakk han media til seg som en magnet.

Disse kvalitetene kombinerer han nå med å være verdens mektigste person og, som enhver president, den viktigste enkeltaktøren i amerikansk politikk.

For mye av det gode

Selv om Trump matcher medias produksjonslogikk, blir det samtidig for mye av det gode, også for media. Når Trump kaller media «folkets fiende», truer med å frata NBC kringkastingsrettigheter, videretvitrer en manipulert video av seg selv som slår en mann med CNN-logo som hode og journalister føler seg utrygge på folkemøtene hans, er det noe annet enn presidentenes sedvanlige kritikk av media. Trump-kritiske medier ser alt dette som angrep på pressefriheten, kjent fra autoritære regimer, ikke USA. Sist uke brukte over 350 amerikanske aviser lederartikkelen til å forsvare en fri presse og protestere mot Trumps stempling av media som fiende av folket (CJR 2018).

Amerikansk media har vel å merke sterk lovbeskyttelse gjennom første grunnlovstillegg og en stor plattform (seg selv) å forsvare seg fra. Å true og skremme med rettslige grep og søksmål er også typisk for Trump – en måte han alltid har reagert mot motstandere og fiender på (USA Today rapporterte i 2016 at Trump har vært involvert i minst 3500 søksmål de siste 30 årene). Likevel kan Trumps angrep undergrave medias legitimitet og føre til ytterligere mistillit til media.

Trumps forhold til media vil forbli en såpeopera. Mediedekningen av Trump er negativ, men ikke nødvendigvis skadelig for ham. Og kanskje ler Les Moonves hele veien til banken – men det er trist om han må se seg over skulderen på veien.

Litteratur

Business Insider (2018). ‘‘Traitor!’: CNN reporter Jim Acosta heckled by ‘CNN sucks!’ chants at Trump rally’.

Chong, D., og Druckman, J. N. (2007). ‘Framing Theory’. Annual Review of Political Science, 10: 103–126.

CJR (2018): A united front in defense of the press.

CNBC (2017). ‘Trump press coverage ‘sets new standard’ for negativity: Study’.

CNBC (2018). ‘Trump’s ‘fake news’ fight has helped media ratings and readership’.

CNN (2018). ‘This 1990 Donald Trump quote in Playboy magazine explains today perfectly’.

Entmann, R. M. (2007). ‘Framing Bias: Media in the Distribution of Power’. Journal of Communication, 57: 163–173.

Esser, F., Stepinska, A., og Hopmann, D. N. (2017). ‘Populism and the Media. Cross-National Findings and Perspectives. Populist Political Communication in Europe’, i Populism and the Media. Cross-National Findings and Perspectives. Populist Political Communication in Europe, red. T. Aalberg, F. Esser, C. Reinemann, J. Stömback og C. De Vreese. London, Routledge: 365–381.

Gallup (2016). ‘Americans’ Trust in Mass Media Sinks to New Low’.

Mudde, C. (2007). Populist Radical Right Parties in Europe. Cambridge: Cambridge University Press.

Patterson, T. (2017). ‘News Coverage of Donald Trump’s First 100 Days’.

Politico (2016). ‘Les Moonves: Trump’s run is ‘damn good for CBS’’.

Pfiffner (1999). ‘Presidential Lies’. Presidential Studies Quarterly, 29 (4): 903–917.

Rolling Stone (1993). ‘Bill Clinton: The Rolling Stone Interview’.

The New York Times (1996). ‘White House Says President Would Like to Punch Safire’.

The Washington Post (2009). ‘Obama’s Latest Miniseries’.

Trussler, M., og Soroka. S. (2014) ‘Consumer Demand for Cynical and Negative News Frames’. The International Journal of Press/Politics, 19 (3): 360–379.

USA Today (2017). ‘Exclusive: Trump’s 3,500 lawsuits unprecedented for a presidential nominee’. 

Zelizer, B. (2018). Why Journalism in the Age of Trump Shouldn’t Surprise Us’, i Trump and the Media, red. P. J. Boczkowski og Z. Papacharissi. Massachusetts: MIT Press: 9–16.

På underlig vis har en tom stol etterhånden utviklet seg til et fast retorisk grep i mange taler. Clint Eastwoods bisarre og usammenhengende samtale med en tom stol under republikanernes konvent i 2012 er uforglemmelig. Stolen representerte president Obama, og Eastwood insinuerte blant annet at presidenten hadde uttrykt seg obskønt overfor andre.

Retorisk blir tomme stoler brukt til å fremstille fravær, mangel på tilstedeværelse – og ingen publikumsinteresse. Derfor er det ikke rart at Donald Trump under den pågående primærvalgkamp i september angrep en fotograf som hadde tatt bilder av mange tomme stoler i salen under en Trump-tale. «I look like a schmuck», klaget Trump, og hevdet at stolene bare var tomme fordi folk i lykkerus løp mot talerstolen for å være tett på ham. Vel, vel.

Retorisk bruk av tomme stoler er altså utbredt. Men stol-grepet i årets tale er bare et av flere grep Obama-administrasjonen har gjort for å videreutvikle State of the Union til virkelig å bli en tale til nasjonen og gjøre den interessant, relevant og forståelig for hele befolkningen – ikke bare for pressen og tilhørerne i kongressen. I en kort video-melding på hjemmesidene til Det hvite hus, forteller president Obama at talen er til folket og at staben nettopp nå jobber for å utvikle nye måter borgene kan se og involvere seg i talen: «While I am writing my team is cooking up new ways you can watch and engage with the speech, and I hope you will all tune in next Tuesday night ‘cause this address will be for you».

Delt skjerm: Nettversjonen av Obamas State of the Union-tale i 2015.

Obama-administrasjonens endringer av hvordan talen formidles – ja, endringer av hva talen egentlig er – er mer omfattende enn de fleste av endringene talen tidligere har gjennomgått, siden den første gang ble holdt av George Washington i 1790. Selv om talen gjennom mer enn 200 år ikke grunnleggende har endret sin karakter og appell, har det likevel vært viktige forandringer. For eksempel har State of the Union ikke alltid vært gitt som tale. Noen presidenter valgte å orientere kongressen skriftlig. Det gjorde for eksempel Thomas Jefferson (1743–1826), som ikke var noen stor taler. Den siste som gav orienteringen skriftlig var demokraten Jimmy Carter i 1981.

De første par hundre år måtte befolkningen lese om talen i avisene. Men i 1923 ble talen første gang sendt på radio, og amerikanerne kunne høre president Calvin Coolidge (1872–1933) orientere nasjonen. I 1947 kunne de som fjernsynsseere for første gang se sin president, Harry S. Truman (1884–1972), holde tale, og i 1997 ble Bill Clinton den første presidenten som formidlet nasjonens tilstand direkte på internett.

Disse endringene illustrerer at talen til nasjonen har beveget seg fra hovedsakelig å henvende seg til kongressen til hovedsakelig å henvende seg til borgerne. Opprinnelig var talen nemlig direkte henvendt til kongressens medlemmer, men i våre dager retter den seg først og fremst mot det amerikanske folket. Dette var særlig tydelig ved Obamas taler fra 2011 og frem til 2015, fordi man her endret formidlingen av talen. Som presidenter før ham brukte Obama ingen former for lysbilder eller presentasjonsteknologi da han holdt talen. Her var det verken PowerPoint eller Keynote. Da talen ble sendt på hjemmesiden til Det hvite hus, derimot, var det annerledes. Her brukte man et oppdelt bilde, et «split screen», så seerne både kunne høre Obama holde talen og samtidig se lysbildene som støttet hans budskap. Lysbildene viste grafer og figurer og bilder av presidenten i samtale med vanlige folk. Denne utvidete online-versjonen ga tilhørerne mulighet for å følge talemanuskriptet under transmisjonen, «se grafer og informasjons-diagrammer over nøkkelområder, twitre sine favorittreplikker og kommentere.»

Før var det vanlig at Det hvite hus før talen bare sendte manuskriptet til pressen. Pressen kunne se talen og følge ordene mens presidenten talte, men kunne ikke rapportere fra den før et bestemt tidspunkt. Offentligheten, derimot, fikk ikke noe eksemplar av talen før etter talen var holdt. I 2011 endret dette seg for første gang: Det hvite hus gjorde en online versjon av talen offentlig tilgjengelig på sin hjemmeside før talen ble holdt. Denne versjonen hadde også utvalgte lysbilder som offentligheten kunne studere.

Siste års State of the Union er et godt eksempel på hvordan Det hvite hus forsøker å nå et bredere publikum og å gi folk flere forskjellige muligheter for å oppleve – og involvere seg i – en tale. Det viser hvordan vår tids taler fungerer på nye og annerledes måter enn tradisjonell talekunst. Selv om talen ble holdt på tradisjonelt vis, uten bruk av digitale presentasjonsteknologier som PowerPoint, hadde publikum over hele USA altså likevel tilgang til den utvidete versjonen og manuskriptet med de utvalgte lysbildene. Det gjorde det mulig for et online publikum både å se presidenten tale og samtidig følge manuskriptet og se lysbildene. Det skal bli spennende å se om Obamas stab virkelig har funnet flere nye måter å holde og formidle den tradisjonelle talen til nasjonen.

Utover endringer i formidlingen får vi kanskje også endringer i selve talens karakter. President Obama ønsker å gjøre sin siste tale utradisjonell. Et av de mest tradisjonelle trekkene ved en presidents siste State of the Union er å se tilbake og fremheve egne resultater og fortreffeligheter. Men Obama har bedt taleskriverne om «ikke å ta foten av gasspedalen». Talen skal ikke være en handleliste med politiske forslag eller en oppramsende avkryssing av hva presidenten og hans administrasjon har oppnådd.

En presidents åttende State of the Union er en vanskelig tale å holde. Talen må se tilbake på det som er oppnådd, men også se fremover på det som bør komme. Talen bør slå tonen an for presidentvalgkampen som er på vei, men også vise statsmannsegenskaper og nasjonalt fellesskap. Taleren må anerkjenne at makten som president vil falle, men likevel vise en styrke og energi som sikrer at hans arbeid blir gjort ferdig. Om Obama og taleskriverne virkelig lykkes med alt dette, om de klarer å skrive en utradisjonell State of the Union, vet vi onsdag morgen. Men det krever mer enn en tom stol og lysbilder.

Det mest slående når jeg ser tilbake på mine samtaler denne høsten er hvor lite overrasket alle er. Holdningen jeg møtte var stort sett at dette var noe man hadde tatt for gitt. De siste tjue årenes teknologirevolusjoner — Internett, den personlige mobiltelefonen, sosiale medier, datalagring i nettskyen — har alle sammen gjort masseovervåkning enklere.

Fra den norske vinmonopoldebatten kjenner vi argumentet om at tilgjengelighet øker muligheten for misbruk, og det samme gjelder tydeligvis også her. I mange tilfelle virker det som om National Security Agency (NSA) har overvåket rett og slett fordi de kan.

Mine samtaler med IT-folket viser heller ingen overraskelse over at det er amerikanerne som ble tatt in flagranti. Dronekrigen og hackerangrepene på Irans atomprogram er bare to av mange eksempler at USA ikke nøler med å bruke sin teknologiske overmakt om landet føler det nødvendig.

Og kanskje mest interessant: Jeg har til gode å møte noen som tror at masseovervåkningen stopper med dette, tross økende motstand i USA. En distriktsdommer konkluderte nylig med at NSAs innsamling av telefondata om amerikanere var ukonstitusjonell, noe som har skapt optimisme blant NSA-kritiske politikere i kongressen. President Obama har også varslet endringer i overvåkningspolitikken.

I et brev til Brasils folk skriver Edward Snowden at den globale overvåkningskulturen er i ferd med å kollapse. Det er kanskje en anelse overoptimistisk, med tanke på at NSA samtidig er i ferd med å bygge datalagre med kapasitet til å oppbevare klodens samlede årlige nettrafikk. Slik handler ikke en aktør som er på vikende front.

Datalagring, spaning, kommersiell overvåkning…

Både i og utenfor EU ser vi dessuten at nasjonale e‑tjenesters samarbeidsavtaler med NSA legger en effektiv demper på kritikken. Norges moralske autoritet på dette området er ikke mye verdt, når vi selv er med på å spionere på sivile afghanere og russere på vegne av amerikanerne.

Snowden-avsløringene er dessuten bare en del av det totale overvåkningsbildet. I skrivende stund ligger EUs datalagringsdirektiv fremdeles an til å bli iverksatt i Norge. Data om nordmenns nettvaner kan nå samles inn i stor skala av private aktører, etter revisjonen av åndsverkloven i 2013.

Edward Snowden presenterte britiske Channel 4s alternative julebudskap (klikk på bildet for å se video).

Vi må leve med at datatrafikk ut av landet kan granskes av svensk etterretning, takket være FRA-loven (hva som skjer med “norske” data utenfor Norden vet vi ikke, men det er rimelig å anta at flere enn svenskene er interessert). Og selvsagt er de fleste av oss utsatt for kontinuerlig kommersiell overvåkning fra aktører som Facebook og Google.

Mot dette bakteppet er det lett å forstå hvorfor brukervanene på nett knapt har endret seg etter Snowden-avsløringene. Følelsen av at det ikke nytter uansett, paret med opplevelsen av at overvåkning ikke merkes i det daglige og sjelden ser ut til å ramme uskyldige, er en hovedårsak til dagens utbredte, stilltiende aksept av tingenes tilstand.

Kryptering hindrer også kriminelle

Når jeg likevel argumenterer for at vanlige brukere i større grad skal ta kontroll over sitt eget personvern, er det ikke bare av prinsipielle årsaker. Vel så viktig for min beslutning om å ta ansvar for eget personvern har vært realisasjonen av at det ikke bare er e‑tjenester som har interesse av mine data. For kriminelle er private data også en potensiell gullgruve.

Som brukere flest lagrer jeg stadig mer data på bærbare enheter, som gjerne er koblet til nettskytjenester med enda større datamengder. Samtidig bor jeg i en by der tyveri av mobiltelefoner er like vanlig som snø i januar, og der jeg selv har opplevd to innbrudd (uoppklarte, selvsagt) på seks år. At 6 prosent i en undersøkelse nylig oppga at de hadde opplevd å få identiteten misbrukt til straffbare handlinger, er et sterkt tilleggsincentiv.

Passordbeskyttelse på PC og telefon har jeg hatt så lenge jeg kan huske, og de senere årene har jeg også kryptert innholdet. Å kryptere en bærbar datamaskin er en relativt grei prosess — det følger med brukervennlige krypteringsverktøy både til Windows, OS X og Linux.

Gratisprogrammet TrueCrypt gjør det lett å kryptere filer eller mapper som lagres på minnepinner og bærbare datamaskiner, som er særlig utsatt for å bli mistet på reiser, for eksempel. TrueCrypt er et av programmene NSA har forsøkt skaffe seg en hemmelig “bakdør” til, noe IT-miljøet svarte på ved å samle inn penger til en profesjonell gjennomgang av programvaren. Status finnes på IsTrueCryptAuditedYet.com.

Prosedyren for nettbrett og mobiler varierer avhengig av produsent, men markedslederne Android og iOS har innebygd kryptering som kan skrus på av brukeren. I mitt tilfelle handlet det om å huke av for et valg i en meny og la telefonen gjøre resten — ingen stor investering for å bedre sikkerheten betraktelig.

Bli mindre synlig på nettet

Det er vanskeligere å beskytte seg på nettet, ikke minst fordi tjenestene vi er avhengige av ofte har overvåkning som en del av forretningsmodellen. I praksis vet Google ofte like mye om hva en typisk bruker er opptatt av som vedkommendes ektefelle, og Facebook benytter stadig mer avanserte metoder for å filtrere innhold og skreddersy reklame basert på persondata.

Det enkleste mottiltaket mot den kommersielle overvåkningen (som i sin tur har vært kildemateriale for NSA), er å logge seg av Google, Facebook og de andre når man ikke bruker dem. Enda tryggere er man om man installerer to ulike nettlesere: én som brukes til nettjenester, og én som aldri brukes til å logge seg på noe.

Det vil imidlertid ikke hindre at IP-adressen, nettadressen som kan spores tilbake til din fysiske adresse, kan loggføres av andre. Dette kan du stoppe ved å installere Tor, et program som anonymiserer effektivt nok til at NSA titulerte sin hemmelige presentasjon om forsøkene på å knekke systemet med “Tor Stinks.”

En annen mulighet er å bruke en leverandør av et såkalt Virtual Private Network (VPN), en kryptert “tunnel” på nettet som beskytter data og maskerer IP-adresser. I høst ble det kjent at NSA kan ha klart å knekke deler av VPN-krypteringen, men ifølge leverandørene er teknologien fremdeles sikker nok for vanlige brukere.

Epost-kryptering kan være plundrete, og man må stole på at mottakeren har gjort alt riktig på sin side. Da Edward Snowden først tok kontakt med journalist Glenn Greenwald, var prosessen med å få Greenwald til å installere epost-kryptering så omstendelig at Snowden var nær ved å gi opp. Her får man håpe at The Dark Mail Alliance lykkes med å skape de de kaller “neste generasjon av privat og sikker epost”.

Sikkerhetstenkning

Den ofte siterte sikkerhetseksperten Bruce Schneier har uttalt at sikkerhet først og fremst er en tenkemåte, en sinnstilstand om man vil. Det beste rådet til IT-brukere i NSA-alderen er å alltid ta muligheten for overvåkning med i beregningen når man tar i bruk et produkt.

Et par eksempler: Bruk sunt nettvett — ikke gi sosiale medier og andre nettsteder mer personsensitiv informasjon enn absolutt nødvendig. Og når du velger å bytte ut en bærbar PC med et nettbrett, så husk hva tidligere NSA-sjef Michael Hayden sa da en selger fortalte ham at det fantes 400.000 apper i App Store: “400.000 apper betyr 400.000 potensielle angrepsmuligheter.”

Men sikkerhetstenkning innebærer også å erkjenne metodens begrensninger. Vi vet at det knapt lar seg gjøre å leve og arbeide normalt i dagens Norge uten å bruke noen overvåkingsvennlige tjenester eller maskiner. Selv bruker jeg både Gmail og DropBox i det daglige, og intet er mer uunnværlig for driften av enkeltmannsforetaket enn smarttelefonen.

Enhver privat strategi for å unngå overvåkning vil med andre ord ha store hull, og takket være det teknologiske våpenkappløpet som nå pågår på nettet vil stadig nye hull åpne seg. I lengden må private brukere sette sin lit til at teknologiselskapene gjør sitt beste for å tette dem. Den gode nyheten er at selskapene ser ut til å erkjenne dette.

Har IT-selskapene og brukerne samme interesser?

Helt siden Snowden-lekkasjene fant veien til offentligheten har det vært uro i de amerikanske teknologiselskapenes rekker. Facebook-sjef Mark Zuckerbergs reaksjon var typisk: “Å herlig. Det er virkelig hjelpsomt for amerikanske selskaper som tilbyr tjenester til folk verden over, og det kommer virkelig til å gi brukerne tillit til amerikanske nettselskaper.”

Og tillit er virkelig nøkkelordet her. Dersom IT-bransjen skal lykkes med å få brukerne til å legge store deler av livet sitt på nett, må brukerne kunne stole på at persondata er sikret mot innsyn. I motsetning til folkevalgte, som kun behøver å forholde seg til velgernes dom en gang iblant, “stemmer” IT-selskapenes kunder hver eneste dag.

Det er også et personlig element her man ikke skal undervurdere. Da to Google-ansatte ble vist en søt liten Post-IT som viser hvordan NSA har brutt seg inn i kommunikasjonsnettverket som binder Google og Yahoos serverparker, “eksploderte de i skjellsord.” For IT-bransjen fremstår NSAs overvåkning som et systematisk forsøk på å undergrave en struktur det har kostet tiår med arbeid og et ukjent antall milliarder dollar å bygge opp.

Diagram tegnet av NSA-ansatte for å vise overvåkning av Googles data (kilde: Washington Post).

Det er mot denne bakgrunnen vi må se IT-selskapens erklæringer om at de fra nå av vil sikre sine systemer i enda større grad enn tidligere. Google-sjef Eric Schmidt sa det slik i en tale i Washington nylig: “Vi kan gjøre slutt på sensur fra myndighetene på et tiår. Løsningen på problemet med overvåkning fra myndighetenes side er å kryptere absolutt alt.”

Obama er under økende press

Parallellt med den tekniske oppgraderingen har man også startet en politisk kampanje. I begynnelsen av desember sto blant annet Apple, Facebook, Google, Microsoft og Twitter bak et åpent brev til president Obama og kongressen, der de ber om dyptgripende reformer av dagens overvåkningspraksis.

På reformgovernmentsurveillance.com presenterer selskapene fem veiledende prinsipper for overvåkning i fremtiden, deriblant at et det etableres et rammeverk for å løse konflikter mellom ulike lands lovverk på området. Med et slikt rammeverk på plass ville det f.eks. være lettere for Afghanistans regjering å handle på vegne av de millioner av afghanere som vår e‑tjeneste etter egen innrømmelse har overvåket.

Da ledere for de samme teknologiselskapene møtte Obama i midten av desember, gjorde de det klart at de hadde en ganske annen dagsorden enn presidenten. Han ville diskutere problemene med nettstedet Healthcare.gov, de ville snakke om hvordan man tøyler NSA.

Det er som sagt uvisst om presidenten kommer til å foreslå endringer som virkelig monner, men presset fra en IT-bransje som Obama er avhengig av å stå på god fot med har uansett løftet spørsmålet opp til toppen av den politiske dagsorden. For en gangs skyld skal vi forbrukere være glade for lobbyistenes innflytelse i Washington D.C.

Overvåkning vil alltid være en del av livet i et moderne samfunn. Men det vi kan håpe på er at Snowden-affæren (som forøvrig langt fra er avsluttet — det vil komme mye nytt materiale i tiden fremover) vil fungere som en så kraftig vekker at det settes en stopper for e‑tjenestenes ukontrollerte tråling etter data fra nett og telefoni.

Vi kan også håpe og forvente at IT-bransjen i større grad enn før kjemper for sine brukeres personvern, både på den juridiske, politiske og teknologiske arena. Kanskje, og forhåpentligvis, vil det nedslående bildet jeg tegner i begynnelsen av artikkelen vise seg å være feil.

I så fall kan vi om noen år være der at brukere ikke behøver å forholde seg til den ovenstående smørbrødlisten av tiltak. At sikkerhet ikke fordrer bevisste valg og til dels store investeringer av tid og krefter, men isteden er standardinnstillingen i viktige systemer, eller noe man enkelt skrur på med ett klikk.

Det vil utvilsomt gjøre hverdagen vanskeligere for dem som overvåker, uansett hvor legitime motivene måtte være. På den annen side: Det er noe overvåkerne burde ha tenkt på før de ga seg i kast med å rokke ved nettets grunnleggende infrastruktur. NSA med samarbeidspartnere har ene og alene seg selv å takke for dagens situasjon.

Tonight, more than 200 years after a former colony won the right to determine its own destiny, the task of perfecting our union moves forward.

På den måten bygget han en bro mellom den legendariske 08-talen “A more perfect union” til denne valgkampens mer styringsfokuserte slagord “Forward.” Så strakk han ut hånden mot taperlaget, og mante til samhold. Mot slutten kom han til kjernen: Obama pekte mot publikum:

The role of citizen in our democracy does not end with your vote. America’s never been about what can be done for us. It’s about what can be done by us together through the hard and frustrating, but necessary work of self-government. That’s the principle we were founded on.

Så fortsatte han med klassisk retorikk. Tre ganger tese-antitese:

This country has more wealth than any nation, but that’s not what makes us rich. We have the most powerful military in history, but that’s not what makes us strong. Our university, our culture are all the envy of the world, but that’s not what keeps the world coming to our shores.

Før han slår fast:

What makes America exceptional are the bonds that hold together the most diverse nation on earth.

Det setter tonen for arven Obama nå begynner å bygge: Den overskridende politikeren, som reddet USA fra en depresjon og i retning av et mer rettferdig samfunn. The Obamas er tilbake i Washington, med et lite demokratisk flertall i senatet, og et større republikansk flertall i representantenes hus. Etter 2008 hadde Obama et historisk flertall i kongressen. Det tapte han i 2010. Og det er denne situasjonen som fortsetter. Fremdeles et delt land, røde stater mot blå. En amerikansk versjon av Stein Rokkans sentrum mot periferi.

I 08 opplevde strategene å komme til byer og delstater hvor folk sjøl satte opp kontor for Obama-kampanjen. Hjemmelagde skilt var overalt. Sulten på forandring var enorm. Det var lett å skape et narrativ om en folkelig bevegelse. Det stemte, selv om Obama mottok mest penger fra de store selskapene. Omtrent 900 mennesker har ifølge LA Times vært lønnet av kampanjen i år. Det høres mye ut. I forhold til norske forhold er det egentlig beskjedent, med tanke på den enorme operasjonen de har drevet. Det aller meste er folk som jobber gratis.

Selv har jeg vært på besøk i New York og Illinois. Herfra ble vi busset til vippestaten Wisconsin for å banke på dører. Man får utdelt er detaljert ark med navn, alder og adresse til potensielle velgere. Disse er segmentert som “light Democrats”. På valgdagen spurte vi: “Kan vi stole på stemmen din?” “Hvor planlegger du å stemme?” “Hvem skal du stemme sammen med?” Og folk svarer villig. “Joda, jeg har stemt i dag tidlig. Min kone kommer hjem fra jobb og skal stemme kl. 15 med datteren vår. Hun tar også med seg kjæresten,” fortalte en kar med spansk aksent, før han tok meg i hånden. Bakgrunnen for spørsmålene er forskning om at sannsynligheten for stemming øker når folk lager en plan for å gjøre det. Til og med på bussen hjem fra Milwaukee ble vi bedt om å bruke Obama-appen for å ringe tre siste telefoner. Premien for alt var en billett til valgvaken. Der kunne vi se, ikke bare Obamas tale, men Tammy Baldwin, den første åpne homofile senatoren, vinne for Demokratene fra Wisconsin. Dette er en mikroskopisk bit av operasjonen på bakkenivå. New York Times beskrev arbeidet til kampanjen slik:

In Chicago, the campaign recruited a team of behavioral scientists to build an extraordinarily sophisticated database packed with names of millions of undecided voters and potential supporters. The ever-expanding list let the campaign find and register new voters who fit the demographic pattern of Obama backers and methodically track their views through thousands of telephone calls every night. That allowed the Obama campaign not only to alter the very nature of the electorate, making it younger and less white, but also to create a portrait of shifting voter allegiances.

Den mest avanserte, og sannsynligvis best drevne, grasrotkampanjen i historien var altså avgjørende. I tillegg det noe kyniske, men strategisk kloke valget om å kjøre massive negative reklamer mot Mitt Romney gjennom sommeren. Den republikanske kandidaten var definert før han selv fikk sjansen til å definere seg selv. Det er også interessant at norskættede Karl Roves enorme pengesummer, organisasjonen hans brukte ca 350 millioner $, ikke førte til flere seire i valgkampen om senatet eller kongressen. Det Rove vil bli husket for i denne valgkampen er kanskje ført og fremst et av de pinligste øyeblikkene i FOX NEWS histore. Og det sier ikke lite.

Et tankekors dog, i det som var en seier for strategene, og statistikere som Nate Silver. Skjebnesvangre øyeblikk spiller fremdeles en stor rolle. Ingen kunne forutse Obamas elendige første debatt, som gav Mitt Romney en av de største seierne i TV-debattenes historie. Hva hvis Obama hadde gjort det like dårlig i de to siste? Heller ikke planlegge mot stormen Sandy, som traff overveiende demokratiske stater, men også førte til de ikoniske bildene av Helan og Halvan: Den republikanske guvernøren Chris Christie og president Obama side ved side i katastrofeområdene i New Jersey.

Til slutt: Selv om politikk alltid handler om fremtiden, ikke minst i USA, så husker mange de katastrofale årene under George W. Bush, republikanernes svar på Voldemort – han hvis navn ikke må nevnes. Selv om folk er misfornøyd med tempoet ut av arbeidsledighet og en treg økonomi, så vet de at det var mye sannhet i karikaturtegningen fra dagen etter valget i 2008: “Black Man Given Nation’s Worst Job.”

Helt til slutt, nå i dagene derpå er nok mange av oss temmelig lei denne valgkampen. Den negative reklamen. De uendelige nyhetssendingene om vippestaten Ohio og hvilke områder av suburbia i Florida som kan bli avgjørende. Men en siste liten tale kan vi unne oss, nemlig ordene den nyvalgte presidenten ga til kampanjemedarbeiderne på hovedkvarteret i Chicago. Ydmyk, lavmælt. Som en blanding av Mohammed Ali etter seieren over Joe Frazier og en Olof Palme som snakker om meningen med politikk. Enjoy, og takk for denne gang.

When hit with a dangerous emotional punch in politics – particulary a low blow (…)– the only appropriate response is an equally powerful emotional counterpunch

-       Drew Western.

Sitatet ovenfor stammer fra boken ”The political brain” som psykologen og den politiske analytikeren Drew Western utga i 2007. Den var en av flere gode bøker som kom ut i  årene etter Demokratenes valgnederlag i 2004. Liberale amerikanere forstod at de hadde opplevd to kommunikasjonskatastrofer: Først Al Gores dårlige debatter mot George W. Bush. Så John Kerrys dårlige valgkamp i 2004. Republikanerne kombinerte i begge tilfeller å kommunisere ulne, men uhyre viktige ”familieverdier” i kombinasjon med rå angrep på motstanderens troverdighet. I tilfellet Kerry, hans bakgrunn som krigsveteran, hvor det mest kjente angrepet kom i kampanjen kalt ”Swift Boat Veterans for Truth”

Demokratene ble fullstendig fintet ut av Karl Roves rå taktikk. Men så lærte de av den. Drew Westerns bok handler om viktigheten av følelser i politisk kommunikasjon, og hvordan man aldri kan svare med tipunktslister og teknisk språk: hvis motparten angriper din karakter og dine viktigste dyder. En annen viktig premissleverandør er George Lakoff som siden 80-tallet har skrevet om betydningen av metaforer – bilder og verdier — når vi mennesker gjør valg.

Dette så vi tydelig når Demokratene etter 2010 skulle håndtere en kongress med mange nyvalgte såkalte ”tea-party”-republikanere. Da valgte de å ”frame” republikanernes manglende samarbeidsvilje som ”uamerikansk” – et ord med en helt spesiell historie i amerikansk politikk. Demokratene har altså lagt om: Og selv om Obama ble valgt inn på et budskap om forandring og håp i 2008 – kjører de nå etter samme spilleregler som republikanerne: Tøffe, verdiorienterte angrep med bruk av sterke bilder. Det var dette Obama gjorde i den andre presidentdebatten – og det var derfor han vant.

Men først: Mitt Romney er en dyktig debattant. Det har han vært lenge. Redaktøren for Vox Publica, Olav, gjorde meg oppmerksom på denne gode artikkelen om Romneys bakgrunn på debattscenen. Romney er kommet til presidentdebattene fra en tøff primærvalgkamp, der han har kjempet seg til kandidaturet i møte med ringrever som Newt Gingrich og svært religiøse kandidater som Rick Santorum. Obama derimot, kom til New York klar for sin andre debatt på fire år. Amerikanske presidenter, i motsetning til for eksempel norske statsministre, debatterer ikke. De holder taler og pressekonferanser, gjerne med nøye utvalgte journalister. Det er derfor ikke rart at Obama var noe ”rusten”. Når vi i tillegg vet at han ikke er spesielt glad i debattgenren, og at forventningene var høye, var det kanskje ikke rart at Mitt Romney gikk av med seieren i første runde.

Like viktig som å vinne debatten er, som Jens Kjeldsen har skrevet godt om, medias tolkning av hvem som gjør det best. Og det er ingenting politiske journalister er så glad i som et skikkelig comeback. Da blir jo kampanjen spennende å følge igjen! Flere amerikanske kommentatorer, som CNNs Ron Brownstein, mener at den første debatten mellom Obama og Romney allerede er historisk. I den forstand at den totalt forandret dynamikken i valgkampen. Flere sammenligner den med den første TV-sendte debatten overhodet –  mellom Kennedy og Nixon i 1960 — hvor Kennedy var den klare vinneren. I tiden etter den første debatten har vi altså opplevd et slags selvforsterkende narrativ, der Romneys opptreden blir stadig sterkere, helt til det blir fremstilt som om Obama omtrent ikke sa et fornuftig ord. Det var altså viktig for Obama å forandre taktikk. Men ikke på en måte som gjorde han utroverdig. (Det var tabben Al Gore gjorde i 2000, hvor han skiftet voldsomt fra en konfronterende stil i første debatt til en overdreven hyggelig stil i den andre).

Når et flertall er enig om at Obama vant den andre debatten handler det for det første om at forventningene var endret. Spørsmålet nå var om han ville klare å stoppe Romneys fremgang – ikke hvor klart han ville vinne. Men viktigere: Obama-kampanjen bygger slik jeg ser det på tre sterke ”historier”. Disse består av både argumentgrupper, levende bilder, tekst og eksempler. Obama klarte på en betraktelig mer konkret og tydelig måte å formidle disse historiene:

Historie nr 1: Demokratene er den amerikanske middelklassens sanne venn. Republikanernes politikk vil kun gagne de rikeste. Obama begynte:

 Gov. Romney says he’s got a five-point plan? Gov. Romney doesn’t have a five-point plan, he has a one-point plan. And that plan is to make sure that folks at the top play by a different set of rules.

Så forsatte han med denne kanonaden:

 That’s been his philosophy in the private sector, that’s been his philosophy as governor, that’s been his philosophy as a presidential candidate: You can make a lot of money and pay lower tax rates than somebody who makes a lot less; you can ship jobs overseas and get tax breaks for it; you can invest in a company, bankrupt it, lay off the workers, strip away their pensions, and you still make money. That’s exactly the philosophy that we’ve seen in place for the last decade. That’s what’s been squeezing middle class families.

Dette er et sterkt budskap. Og det er kjernen i angrepet Obama-kampanjen har rettet mot Mitt Romney siden starten. Det er også denne historien en av de såkalte Super-PAC gruppene (Priorities USA) fortalte da de i sommer sendte denne ekstremt sterke kampanjevideoen ut, hvor de nærmest skylder på Romney for at konen til en fabrikkarbeider dør av kreft. Det ble mye oppmerksomhet om saken. Bl.a. CNN gjorde en sak som tilbakeviste deler av reklamen. Men til tross for protester fra høyresiden, og at Obama-kampanjen tok avstand fra reklamen – var effekten den samme. Historien siver igjennom. Selv om folk kan ta avstand fra måten det fortelles, sitter de likevel igjen med en mistanke om at republikanernes politikk fører til et hjerteløst samfunn.

Historie nr 2: Det handler om Mitt Romneys troverdighet, det man i klassisk retorikk kaller ethos. Et viktig øyeblikk i debatten var da Susan Katz, en velger som ennå ikke hadde bestemt seg, stilte Romney spørsmålet:

 I do attribute much of America’s economic and international problems to the failings and missteps of the Bush administration. Since both you and President Bush are Republicans, I fear a return to the policies of those years should you win this election. What is the biggest difference between you and George W. Bush, and how do you differentiate yourself from George W. Bush?

Her nølte ikke Mitt Romney med å distansere seg fra George W. Bush. Først med en litt vag formulering: “President Bush and I are different people, and these are different times.” Så kom han med en liste over ting som var annerledes. Blant annet sa han at Bush ikke hadde vært sterk nok i møte med den kinesiske trusselen for amerikansk økonomi. Det ga en gylden anledning for Obama til å gjenta fremstillingen av Mitt Romney som upatriotisk, og en som bryr seg mer om profitt enn å skape jobber i USA:

 When Governor Romney talks about getting tough on China, keep in mind that Governor Romney invested in companies that were pioneers of outsourcing to China and is currently investing in…companies that are building surveillance equipment for China to spy on its own folks.

Så avsluttet Obama:

 Governor, you’re the last person who’s going to get tough on China.

Dette budskapet er også helt i tråd med TV-reklamer Obama-kampanjen kjører om nettopp dette temaet.

Historie nr. 3: Obama er den trygge og stødige kandidaten. Mannen som leverer det han lover. Obama listet i den andre debatten opp eksempler på ting han hadde sagt han ville gjennomføre – for så å bekrefte at det var gjort. Det handlet om å avslutte krigen i Irak, innføre en helsereform og redde de store bilselskapene. Drapet på Osama bin Laden ble av mange i Europa sett på som en usivilisert måte å håndtere terroristen – han burde fanges i live og stilles for retten. Men i USA er det en ikke-sak. Og Obama har, uvant for demokratene, svært høy standing når det gjelder sikkerhetspolitikken. 

Dette gjør også at Obama med troverdighet kan avfeie Romneys anklager, om at han ikke har gjort nok for å beskytte de som ble drept på det amerikanske konsulatet i Benghazi. På spørsmål om han forsøkte å skyve ansvaret for angrepet over på Hillary Clinton, gjorde han det eneste riktige for en president, og svarte:

Secretary Clinton has done an extraordinary job. But she works for me. I’m the president and I’m always responsible, and that’s why nobody’s more interested in finding out exactly what happened than I do. (…)

Så gikk han videre til å forsvare teamet sitt, og implisitt kritisere Romney:

 I was there greeting the caskets coming into Andrews Air Force Base and grieving with the families.

And the suggestion that anybody in my team, whether the Secretary of State, our U.N. Ambassador, anybody on my team would play politics or mislead when we’ve lost four of our own, governor, is offensive. That’s not what we do. That’s not what I do as president, that’s not what I do as Commander in Chief.

Hvis vi studerer de tre historiene Obama fortalte i den andre debatten vil vi se at han formidler tydelige verdier (sikkerhet, rettferdighet for middelklassen, patriotisme) og kombinerer det med harde angrep på motstanderen — alt sammen kledd i sterke bilder:

• Romney har ikke en fem-punkts plan – men en-punkts plan
• Romney er den siste i hele verden som vil være tøff mot Kina
• Jeg var det på flyplassen for å ta i mot kistene sammen med familiene til de falne.

Det er nok mye av forklaringen på at den andre debatten gikk bedre for Obama. Og at republikanerne nå er mindre opptatt av selve debatten, og mer opptatt av å fortelle at fremgangen til Romney uansett ikke går an å snu, slik nettopp Karl Rove gjør i Wall Street Journal i dag.

Hvis man tror at kritikerne av den første debatten er de samme som kritiserte den andre, så tar man feil. Eller omvendt: Republikanerne mente at Jim Lehrer var god til å la debattantene tale for seg selv, mens Demokratene sa det samme om Martha Raddatz. Hvem tror du gjorde det best i den første debatten? Og hvem gjorde det best i den andre? Det er som regel dem som mener at deres kandidater ikke nådde fullt opp som klager over ordstyreren.

Biden mot Ryan

Selv om opinionsundersøkelsene peker i litt forskjellig retninger, er det generelle bildet at flertallet mener at Joe Biden kom best ut av oppgjøret mellom de potensielle visepresidentkandidater. Retorisk sett er det mye som peker på at han gjorde det best, selv om hans offensive angrepsretorikk bærer meget høy risiko.

De færreste liker at andre oppfører seg uhøflig og respektløst overfor andre. I valgkamp frastøter det vanligvis dem som ikke har bestemt seg, ettersom de er like positive (eller negative) til begge kandidater. Disse ennå ubestemte velgere er særlig viktige å vinne ettersom de teller to. Den du vinner (det gir 1) taper den andre (det gir også 1) = 2. Hvis de ubestemte ble frastøtt blir det dyrt for Biden og Obama. Men antagelig var det prisen verdt, for det Biden lykkes med under debatten var å tvinge Paul Ryan i forsvar gjennom argumenter, avbrytelser, avvisninger og – ikke minst – gjennom avferdigende, til tider overbærende, kroppsspråk, mimikk og stemmebruk. Ryan kom aldri riktig i gang, og han må ha vært temmelig tørr i halsen, for ingen annen kandidat i presidentdebatthistorien har drukket så mye vann.

http://www.youtube.com/watch?v=3m2tmYA51tc

Kroppsspråk har utvilsomt betydning for velgernes vurdering av kandidatene, men betydningen er ofte overdrevet eller misforstått. Det vil jeg si mer om i et senere innlegg, nå må vi vende oss mot den kommende presidentdebatten.

Obama mot Romney

Det viktigste Biden oppnådde var å stoppe Demokratenes tilbaketog etter president Obamas sørgelig tafatte opptreden i den første debatten. Obama var ikke offensiv nok, han angrep for lite. Mange venter nå at han skal slå til i tirsdagens debatt i helt ny offensiv stil.

Men det bør han være forsiktig med. Denne debatten er nemlig en såkalt “Town hall”-debatt, hvor vanlige velgere stiller spørsmålene og kandidatene svarer velgerne, ikke ordstyreren eller motkandidaten. Offensive angrep gjør seg ganske enkelt dårligere i en slik situasjon. Dertil kommer at det virker utroverdig hvis man endrer karakter fra en debatt til en annen.

Hvis du skal være troverdig og vinne tillit i politisk retorikk og i valgkampdebatter, må du framstå konsekvent både i situasjonen der og da og over tid. Det betyr at du alltid må være den samme. Du må ha konsekvens i din ethos, dine argumenter og i din fremførelse. Det gjelder både i hver enkelt tale, og fra den ene tale til den andre.

Bush mot Gore

Det maktet presidentkandidaten George W. Bush i debattene med Al Gore i 2001. Bush framsto kanskje ikke som den flinkeste og klokeste av de to, men han var alltid den samme. Han var alltid seg selv. «Mr. Consistency» ble han kalt. Det gjorde ikke Al Gore. I den første av tre debatter var Gore pågående og angrep Bush både med harde argumenter og avvisende hoderisting. Da det ikke ga den ventede uttellingen, skiftet han taktikk og var imøtekommende og unnskyldende i den andre debatten. Da heller ikke det syntes å virke, gikk han tilbake til den pågående og aggressive holdningen fra første debatt. Derved ga Gore inntrykk av at han enten ikke selv visste hvem han var, eller at hans væren og framtreden var en uekte og falsk maske skapt av spin-doktorer. Dem som ikke selv bemerket dette skiftet fra debatt til debatt, ble gjort tydelig oppmerksom på det i medienes analyser.

Skal Obama lykkes i den andre debatten må han for det første klare å være offensiv uten å være uhøflig og for det andre må han unngå å være altfor forskjellig fra slik vi kjenner ham fra tidligere.

Uansett hvordan det går i selve debatten vil velgernes vurdering i høy grad avhenge av omtalen den får i mediene. Det er nemlig mediene som setter rammene for hvordan vi skal forstå hva som er skjedd. Hvis mediene er enige om at Joe Biden var dyktig, morsom og offensiv vil det bli fortolkningen som vinner frem, hvis mediene er enige om at han var uhøflig, usivilisert og “un-presidential”, ja så blir det den dominerende fortolkning.

Carter mot Ford

Et tydelig eksempel på medienes makt gir presidentdebatten i 1976 mellom Demokratenes Jimmy Carter og Republikanernes Gerald Ford.

To timer etter debatten viste en undersøkelse at 44% mente at Ford hadde vundet debatten og 35 prosent mente at Carter hadde vundet debatten. Men neste dags aften mente 61 prosent at Carter hadde vundet og 19 prosent anså Ford som vinneren (jf. fx Michael Schudsons bok The Power of News). Hva hadde skjedd i mellomtiden? Hva fikk vurderingen av Ford til å falle 25 prosent, og vurderingen av Carter til å stige 26 prosent?

Jo, under debatten stilte journalisten Max Frankel (New York Times) følgende spørsmål til Ford:

Hr. President, jeg kunne tenke meg å utforske litt dypere vårt forhold til russerne […]. Våre allierte i Frankrike og Italia, flørter nå med kommunisme. Vi har anerkjent et permanent kommunistisk regime i Øst-Tyskland. Vi har i realiteten i Helsinki undertegnet en avtale om at russerne har dominans i Øst-Europa

“Jeg er glad for at du spurte om dette”, svarte Ford, og slår mot slutten av sitt svar fast at:

Der er ingen sovjetisk dominans i Øst-Europa. Og det vil det aldri bli under en Ford-administrasjon

Ordstyreren vil gi ordet videre til Carter, men Frankel er tydelig overrasket over svaret, og lurer åpenbart på om han kan ha hørt rett. Selv om det ikke er vanlig, ber han om ordet igjen:

Øhh, ahh, øhh… unnskyld, kan jeg få lov til å følge opp? Forstod jeg Dem korrekt, når jeg hørte Dem si at Sovjetunionen ikke benytter Øst-Europa som sitt spyd av innflytelse, og har besatt de fleste områder der, og sikrer med deres tropper at det er en kommunistisk sone […]

Ford utdyper svaret sitt:

Jeg tror ikke på, Hr. Frankel, at jugoslavene betrakter seg selv som dominert av Sovjetunionen. Jeg tror ikke på at rumenerne betrakter seg selv som dominert av Sovjetunionen. Jeg tror ikke at polakkene betrakter seg som dominert av Sovjetunionen. Hvert enkelt av disse land er uavhengig, autonomt, det har sitt eget territoriale integritet og USA forestiller seg ikke at disse land er under sovjetisk dominans.

Det var uheldige kommentarer i betraktning av at Sovjetunionen hadde betydelig politisk og militær makt og innflytelse i Øst-Europa. Som Carter sa i sitt innlegg etterpå:

Jeg kunne godt tenke meg å se Hr. Ford overbevise polsk-amerikanerne og tsjekkisk-amerikanerne og ungarsk-amerikanerne i dette landet om at disse land ikke lever under sovjetisk dominans og overvåkning

Men samme aften som debatten var det likevel ingen blant de deltakerne i spørreundersøkelsen som nevnte bemerkningen som et viktig element i debatten.

Dette var helt annerledes dagen etter. Etter at avisene hadde skrevet side opp og side ned om Fords Øst-Europa-bommert, nevnte nå plutselig 20 prosent av de spurte Øst-Europa-bommerten.

Nå anså de den ikke bare som en viktig hendelse, men som det aller viktigste i vurderingen av debattens vinder og taber. Nå blir det spennende å se hvordan Romney og Obama klarer seg i det som kan bli den mest avgjørende valgkampdebatten i USAs historie. Og minst like interessant – og avgjørende – blir det å se hvordan mediene vurderer debatten.

Men alle med øyne til å se, og ører til å høre, var klar over at Obama ble verbalt overkjørt i debatten. Han var, med Jan Eggums ord, “nesten ikkje tilstede”. Humorprogrammet “Saturday Night Live” (SNL), fremstilte ham som en drømmer, som stod i sin egen verden, mens Romney snakket løs. Da den halvsovende moderator (i SNL) sa til den fraværende Obama at Romney hevdet at det var han som drepte Osama bin Laden og spurte om presidenten hadde noen kommentarer, svarte presidenten: “Nei, nei, bare fortsett dere”, og drømte videre om hva han skulle kjøpe til Michelle i bryllupsgave. Det fanget ganske godt den opplevelsen de fleste i USA hadde av den første debatten. Alle de svarene og angrepene som Demokratene nå gir til Romneys angivelig usanne eller tomme utsagn i debatten er dem Obama burde ha gitt under selve utvekslingen. Som debattdeltaker er det hans moralske og retoriske plikt å imøtegå motstanderens argumentasjon så overbevisende som mulig. Det gjorde han ikke.

Er det nå slutt for Obama, mistet han det hele på gulvet? Noe kan tyde på det. Før var han flere prosent foran, nå leder Romney på meningsmålingene. Jo, det ser dårlig ut for demokratene i øyeblikket, men vanligvis betyr debattene ikke så mye for tilslutningen som mediedekningen antar. De fleste debattene flytter ikke mange stemmer. Og ikke sjeldent har den som vant debattene, tapt valget. En dårlig start betyr heller ikke at løpet er kjørt for den som kom dårlig ut fra start. I 1984 gjorde Ronald Reagan en katastrofal dårlig innsats i den første debatten mot Demokratenes Walter Mondale, men han vant de neste debattene og fikk til sist en av tidenes mest overbevisende seier i valget.

Fire år tidligere hadde sittende president Jimmy Carter forsøkt å overbevise amerikanerne om at guvernør Reagan ikke var kunnskapsrik nok til å bli president og at Reagan ville fjerne eller undergrave den amerikanske sykeforsikringen (Medicare). I debatten (det var bare én president-debatt i denne valgkampen) forsøkte han å overøse Reagan med detaljert informasjon og tekniske detaljer, slik at seerne ville oppdage at skuespilleren Reagan ikke maktet å svare – at han ganske enkelt ikke var flink nok til å være president.

Mens Carter redegjør og redegjør, antyder et svakt smil hos Reagan at han meget vel vet at slik utgreiinger av detaljert politikk og tekniske detaljer om “Social security” ikke gjør seg bra på TV. Etter Carters advarsel om at hans motstander vil sette sykesikringen i fare, vender kameraet seg endelig seg mot Reagan.

Han smiler overbærende, rister svakt på hodet og sier de nå berømte ordene: “There you go again”, hvoretter han slår fast at han naturligvis ikke er “imot å sørge for omsorg” for borgerne, han avviste bare ett forslag til fordel for et annet og bedre.

Det var ikke bare det Reagan sa, men også måten han sa det på, som påvirket oppfatningen av kandidatene og kanskje utfallet av valgkampen. Den lett overbærende og oppgitte, men fremdeles smilende og sjarmerende, holdningen hos Reagan, feide alle Carters tekniske argumenter av banen. Reagans karakter, hans ethos og “likability” og troverdighet var enklere å forholde seg til og lettere å holde ut, enn til Carters evinnelige utgreiinger og kritikk av Reagan.

Men Reagans kommentar blev vendt mot ham selv, da han som sittende president i 1984 møtte utfordreren Mondale i deres først debatt. Mens Reagan, som Obama i år, ikke hadde hatt noen særlig debatterfaring siden han fire år tidligere debatterte mot Carter, kom Mondale rett fra harde økter i primærvalgene mot Gary Hart. Likevel forventet Reagan åpenbart ikke mye motstand fra utfordreren, så da Mondale påstår at Reagan vil komme til å heve skattene, er Reagan igjen sjarmerende og ovenpå, og slår freidig tilbake med humoristisk gjenbruk av den tidligere så effektive kommentaren:

Reagan:

Vet du, jeg hadde bestemt jeg overhodet ikke skulle si dette, men jeg kan ikke la være: ”There you go, again”.

Alle ler, selv Mondale, og Reagan fortsetter:

Reagan:

Jeg har ikke planer om å skatte, eller å heve skatter. Men jeg kan forstå at du har det, hr. Mondale, for som senator stemte du 16 ganger for å heve skattene

Reagan fortsetter et lengere resonnement etter dette. Men da det endelig er Mondales tur, blir det åpenbart for alle at han er i god debattform og kan sin debatt-historie:

Mondale:

Hr. President. Du sa “There you go, again”. Ikke sant?

Reagan:

Ja

Mondale:

Kan du huske siste gang du gjorde det?

Reagan:

Mm-hmm

Mondale:

Du sa det, da president Carter sa at du ville kutte i Medicare. Og så sa du. “Å nei da. There you go, again, hr. president”. Og hva gjorde du så rett etter valget? Du gikk rett ut og skar 20 millioner dollars ut av Medicare. Så når du sier “There you go, again”, så husker folk det [latter og applaus]. Og folk husker at du underskrev den største skatteøkning i Californias historie og den største skatteøkning i USAs historie; så hva har du tenkt deg å gjøre? Du har et underskudd på 260 milliarder. Du kan ikke drømme det vekk, og du vil ikke minske forsvarsutgiftene. Det nekter du.

Reagan hadde ikke noe bra svar på dette, og han kom ikke alene dårlig fra denne utvekslingen, men meget dårlig fra hele den første debatten – som Obama i år. Det var bred enighet om at Mondale gjorde det best. I meningsmålingene gikk han frem, og sponsorer strømmet til med penger til kampanjen – som Romney i år. Dagen etter sa Reagan til nyhetsbyrået Reuters: “Jeg tror at en sittende president … automatisk vil bli stemplet som en som ikke har gjort det bra, fordi han ikke tilintetgjorde noen”. Som Obama erfarte, må presidenten være ovenpå og offensiv, hvis han skal bli vurdert som vinner. Det var presis det Obama ikke var.

Etter debatten i 1984 begynte folk å fundere over om Reagan ikke lengre maktet de kvikke replikkskiftene i en presidentdebatt og om han var blitt for gammel til å være president. Reagan, som nå var 73, svarte friskt at han når som helst kunne møte Mondale til å bryte håndbak.

Men Reagans rådgivere var med god grunn urolige for at Reagans høye alder ville blive et problematisk emne å forsvare i den neste debatten.

Kort før debatten tok medierådgiveren Roger Ailes problemet opp med presidenten. Reagan nevnte en kort replikk som han tidligere hadde brukt med hell. Ailes instruerte presidenten om at hvis spørsmålet om alder ble brakt på banen skulle han si sin replikk og ikke et ord mer om saken.

Som de fleste av presidentdebattene gjennom tidene var det ikke snakk om debatt slik vi kjenner det her hjemme. Det er meget begrenset interaksjon mellom kandidatene. I stedet stiller noen få utvalgte journalister spørsmål til en kandidat som får cirka et par minutter til å svare, hvoretter motstanderen (noen ganger) får omtrent et minutt til å respondere.

De intense verbale utvekslinger direkte mellom politikerne som vi har i Norge, er helt fraværende i amerikanske presidentdebatter. Som ventet kom en av journalistene med spørsmålet om presidenten ikke var for gammel til 4 nye år i Det hvite hus. Reagan smilte og gav sin forberedte humoristiske replikk:

Jeg må si til dere, at jeg ikke vil gjøre alder til et emne i denne kampanje. Jeg har ingen intensjoner om å skåre politiske poeng ved å utnytte min motstanders ungdommelighet og mangel på erfaring.

Reagan smilte, journalisten som spurte lo, og Walter Mondale lo. Etter dette ble det ikke sakt et ord om Reagans alder. Ifølge Roger Ailes vant Reagan president-valget med denne replikken.

Anekdoten støtter forestillingen om at politikk er ikke lengre politikk, men er blitt til underholdning – showbizz. Valgkonventene er forestillinger, valgdebattene er som quizshows, valgkampene er iscenesatte dramaer. Vinneren er den som best mestrer den velformulerte, humoristiske bemerkningen. Men er det virkelig slik at en morsom bemerkning i en fjernsynsdebatt er nok til at avgjøre valgkampanjer? Kunne Gro Harlem Brundtland eller Thorbjørn Jagland ha fått nordmenn til å stemme ja til EU med et par morsomme bemerkninger?

Jeg tror det ikke. Jeg tror at mediestrategen Roger Ailes overvurderte sin egen betydning i presidentvalget. Det er så mange forskjellig faktorer og hendelser som påvirker en valgkamp, at slike enkelthendelser neppe får så avgjørende betydning. Men det er naturligvis en bedre historie at en humoristisk bemerkning avgjorde et valg. Og det er derfor den blir fortalt.

I mediene iscenesettes valg og valgkamp som et drama – i behandlingen av valgkamp skaper mediene fortellinger med skurker, ofre og helte. Det er ingen tvil om at mediene og deres fortolkninger av enhver hendelse har en kolossal innflytelse på utfallet av en valgkamp – hva enten den er amerikansk eller norsk. I neste blogginnlegg skal jeg gi et eksempel på dette – og så får vi se hvordan det går med visepresidentkandidatene Joseph Biden (D) og Paul Ryan ®, når de møtes til debatt.

Og mens motstanderen tegnes som en gudbenådet debattant, beklager begge nå sin egen uformåenhet og mangel på erfaring. “Romney, har virkelig fått praktisert og forbedret sine debatt-evner i primærvalget, men jeg har dessverre vært så travelt opptatt med å styre landet at jeg slett ikke har hatt tid til å øve”, sier Obama. “Presidenten, har jo deltatt i disse mann-til-mann presidentdebatter tidligere og vet hva det handler om, mens jeg stakkars aldri har vært i en slik situasjon før”, sier Romney. Begge høres ut som en student som forsøker å foregripe og forsvare et dårlig resultat på en test ved å si at han “ikke har lest noe særlig”. Målet er naturligvis å gjøre seg selv til vinner ved å nedtone forventninger og deretter overraske positivt. Det var en del av forklaringen på at George Bush ikke tapte debattene mot Al Gore i 2000, selv de fleste hadde ventet at Al Gore med sitt intellekt, kunnskap og debatterfaring skulle gruse Bush. Slik gikk det som kjent ikke.

Opp til debattene har aviser, fjernsyn og nettsider i deres “pre-debate” dekning publisert lister med “memorable moments” fra tidligere debatter. Disse minneverdige øyeblikk handler alltid om én av to ting. For det første handler de om “debate gaffes”, altså tabber som ikke alene fikk kandidater til å se dumme ut, men også – hevdes det ofte – førte til at de tapte debatten, og i siste ende kanskje til og med valget: Nixon som så syk og svett ut i 1960, Gerald Ford som i 1976 hevdet at det ikke var sovjetisk dominans i Polen, eller John McCain som i 2008 kalte Obama for “that one”. For det annet handler de om korte, ofte humoristiske, bemerkninger som setter motkandidaten til veggs: Reagan som i 1984 avvæpnet angrepet mot sin alder med en morsomhet, eller Joseph Biden som i 2008 avviste republikaneren Rudy Giuliani, tidligere ordfører for New York, som egnet presidentkandidat med ordene: “Han sier bare tre ting i hver setning: et navnord, et verb og 9/11”.

Ofte handler omtalene av debatten om at det kandidatene sier egentlig slett ikke betyr noe. Det avgjørende er i stedet, hevdes det, hvordan de sier det, hvordan de ser ut og hvordan de beveger seg. Men slik er det ikke. Det er en grunn til at kandidatene sier ord, og ikke bare danser eller mimer sin politikk foran tilhørerne. Slike påstander om det visuelles kraft er populære myter basert på anekdotisk bevis. Det er naturligvis ikke slik at kandidatens utseende, måte å tale på og fysiske fremtreden er helt uten betydning, men det omvendte er heller ikke tilfellet. Likevel faller synsere i mediene konstant for fristelsen til å trekke den enkle forklaringen opp av hatten, så alle måper i vantro overraskelse når de slår fast at kropp er alt og ord er ingenting.

Som eksempel på det visuelles betydning nevnes ofte den første av de fire fjernsynssendte debattene mellom USAs presidentkandidater i 1960: Richard M. Nixon og John F. Kennedy.

Fortellingen sier vanligvis at Nixon var i dårlig form, og hadde mistet fem kilo etter sykdom. Skjorten så for stor ut, og i fjernsynets spotlight framsto hans i forveien bleke ansikt nærmest gjennomsiktig. På skjermen kunne man se skyggene under øynene og skimte skjeggstubbene. Han stod urolig på grunn av smerten i benet, og svettet så mye i studio-varmen at han med tungen måtte slikke svetten fra overleppen. Overfor Nixon stod en rolig, ung, velopplagt og solbrun John F. Kennedy med et fast og bestemt blikk på Nixon. Mens Nixon fremstod usikker, er påstanden, fremstod Kennedy sikker. Denne første presidentdebatten ble sendt både på radio og fjernsyn. Tre uavhengige studier undersøkte hvem som ble oppfattet som vinner av debattene. Blant fjernsynsseerne mente flest at Kennedy vant. Radiolytterne, mente at Nixon vant. Se her, og vurder hva du selv synes:

Undersøkelsenes resultater fortolkes vanligvis på to måter. For et første er fortolkningen at fjernsynet primært er et visuelt medium. Det avgjørende er derfor ikke hva man sier, men hvordan man ser ut. Fremføring (actio) er viktigere enn substans (inventio). Fjernsynet formidler uttrykk fremfor innhold. For det andre tolkes (det angivelige) resultatet som bevis for at radioen, som avisen, er et verbalt medium som formidler innhold fremfor uttrykk. Som lyttere er vi derfor oppmerksomme og hører etter hva taleren sier, fremfor å avledes av måten han sier det på. Mens fjernsynet formidler utvendig form, gir radioen oss rent innhold. Fordi fjernsynet er bilder, fortsetter anklagen, forflater, forenkler og forvrenger dette medium den politiske debatten. På grunn av billedets makt er det ingen som hører hva debattantene sier, og de gode rasjonelle argumenter forsvinner i den visuelle voldtekt.

Men ved nærmere ettersyn viser det seg Kennedy-Nixon-studiene er både problematiske og tvetydige. For det første ble det ikke undersøkt hvem som faktisk vant debatten og dermed overbeviste flest. Deltakerne i studiene ble spurt hvem de mente hadde vunnet. De svarer altså ikke på om de selv ble overbevist (og selv det hadde vært problematisk), men om de tror at andre ble overbevist. Denne måten å spørre på gir ofte det man i forskning om spørreundersøkelser kaller “tredje-persons-effekt”. Det er effekten som oppstår når den utspurte antar at selv om han ikke selv ble overbevist av kandidaten som var så veltalende og karismatisk og flott å se på, så ble alle de andre dumme seere sikkert overbevist av slik overfladisk påvirkning: “for de kan ikke gjennomskue propagandaen sådan som jeg kan”. For det annet har flere forskere påpekt at studiene av debatten i 1960 ikke benyttet objektive, vitenskapelige metoder og at det var alvorlige feil i størrelsen og sammensetningen i gruppene man spurte ut.

Skulle vi nå likevel velge å stole på disse undersøkelser og anekdoter, kan vi likevel ikke uten videre stole på at billedet vant over ordene, innpakningen over innholdet og utseendet over politikken. Det ville være mere korrekt å si at Kennedy klarte seg best i den fjernsynssendte kombinasjon av bilde, lyd og ord, mens Nixon klarte seg best i radioens kombinasjon av ord og lyd. Fjernsyn versus radio er ikke det samme som bilder versus ord, eller uttrykk versus innhold. Det er snarere bilder med ord og stemme versus ord med stemmer.

Derutover impliserer antagelsen om at Kennedy vant på sitt utseende ikke alene at fjernsynet forvrenger og forstyrrer innholdet, men også at radioen ikke gjør det. Men radioen er ikke et transparent medium fritt for forvrengning. Man kunne derfor like gjerne hevde at Kennedy tapte på radioen fordi lytterne ikke likte hans overklasse Boston-aksent eller at Nixon vant på radioen fordi han hadde en mere sympatisk, medrivende eller innbydende stemme.

Vel, nå er det bare en time til det begynner, jeg må stoppe her, så jeg kan nå å se debatten…. øhhh, jeg mener selvfølgelig høre debatten.

Presidentkandidatenes vinnersjanser i USA-valget 2012

Et prediksjonsmarked er en “børs” som er opprettet for å la deltakerne spekulere i utfall av framtidige hendelser som blant annet politiske valg. På bakgrunn av deltakernes kjøp og salg av “aksjer” får man en indikasjon på hva deltakerne samlet sett mener er det mest sannsynlige utfallet av valget. (Mer om prediksjonsmarkeder kan du lese i tidligere innlegg).

Vinnersjansene til Obama vurderes i skrivende stund til knapt 80 prosent, og samtidig tror markedet at han vil kapre nesten 54 prosent av topartistemmene (topartistemmer betyr at alle andre enn den republikanske og den demokratiske kandidaten er utelatt fra beregningen). Dette nivået har Obama ligget noenlunde stabilt på i flere måneder allerede.

Presidentkandidatenes forventede andel av velgernes stemmer, USA 2012

Den oppmerksomme leser har kanskje lagt merke til at vinnersjansene til Obama har økt samtidig som andel stemmer han forventes å få har ligget stabilt. Hvordan henger dette sammen? Den korte forklaringen er at så lenge den forventede andelen stemmer forblir uforandret på omkring 54 prosent, øker vinnersjansene for Obama for hver dag vi nærmer oss valgdagen. Det blir stadig mindre rom for Romney å kontre overtaket til Obama. Dessuten svinner sjansene for at noe uventet skal oppstå som kan endre valgkampens dagsorden — som for eksempel et økonomisk jordskjelv á la Lehman Brothers-kollapsen i 2008.