Hva betyr strømmetjenestenes popularitet for TV-bransjen? Når strømming av innhold etter hvert blir den nye normen for TV-titting hos barn, må utviklere av strømmetjenester for TV “henge med i svingene”.

Derfor burde vi se på de tjenestene barn benytter seg mest av og finne ut nøyaktig hva det er som gjør disse tjenestene så attraktive for barna, men også hvorfor så mange aktører nå lager strømmetjeneste for barn.

Er det for barnets beste, eller er det en måte å tjene penger på en brukergruppe man ikke kan rette reklame mot?

Ekspertmøte i TV-industrien

Dette var hovedtemaet under et panel på IBC2018 som ble arrangert i Amsterdam sist september. På den årlige konferansen IBC samles TV-industrien for å vise frem løsninger til alle ledd i produksjonen av innhold, ulike teknologiske løsninger, diskutere relevante emner og drive nettverksbygging.

Konferansen startet med et foredrag kalt “Experience the future of entertainment” gitt av Neal Mohan, YouTubes Chief Product Officer. Det kom tydelig frem at YouTube satser på TV i tillegg til telefon, nettbrett og datamaskiner.

Mohan mener at YouTube Kids, YouTubes applikasjon laget for de yngste konsumentene mellom fire og 13 år, vil bli viktig for fremtidig interaksjon med fjernsynet. Mohan tror den nye generasjonens atferd vil forårsake at den gamle måten å interagere med fjernsynet på vil forsvinne.

Mohan nevnte i sitt foredrag at barn i dag vokser opp med denne nye måten å se TV på, og at de ikke aner hvordan barn så på TV for 20 år siden (da måtte brukeren for eksempel gå bort til VHS-spilleren og spole tilbake filmen da den var ferdig).

TV-bransjen kan være svært innovativ i måten den designer løsninger på, siden barn i dag er brukere som er ekstremt vant til for eksempel å sveipe, klikke og dra.

Digitale innfødte

Generasjon Alfa (alle født etter 2010) er den første generasjonen som er skikkelige digitale innfødte, åpner Fabian Birgfeld fra W12 Studios debatten med. Tilgang til internett har vært begrenset for store deler av de fattige i verden. Dette er i endring, og gjør at denne generasjonen er mer mangfoldig i en teknologisk kontekst. Alfa-generasjonen forventer at ting fungerer; at en handling skal føre til en umiddelbar respons. Tålmodigheten deres er mindre enn tidligere generasjoners. Dette ble diskutert i et panel under foredraget “Reaching Gen Alpha: How to captivate kids”.

YouTube, som vi påstår ikke er designet spesifikt for denne generasjonen, er likevel foretrukket av flere barn under 13 år. Deltakerne i panelet bringer opp at YouTube har en nedre aldersgrense på 13 år, og at YouTube absolutt ikke er trygt for barn mellom 2 og 6 år.

Kanskje dette var en av grunnene til at YouTube laget YouTube Kids? Likevel mener vi påstanden er gyldig siden interaksjon med YouTube Kids er umulig for de aller yngste brukerne. De minste barna kan ofte ikke lese, skrive eller forstå interaksjon ennå, og har behov for hjelp for å se barne-TV eller Peppa Gris.

Søker ekthet

Siden denne generasjonen er digitale innfødte, setter de pris på ekthet og det analoge. Man bør snakke så åpent som mulig til dem, for de er klar over at det finnes en verden rundt dem, fremheves det i debatten.

Brexit og Trump er ikke ukjent for barna. De skjønner lett hva som er klikkagn, og søker derfor ekthet fra, for eksempel, produkter som Lego, mener Rob Lowe fra Lego.

Sosiale nettverk er en viktig faktor bak YouTubes suksess med denne generasjonen, mener deltakerne i diskusjonen.

Barna er brukerne, men foreldrene er kundene

Siden denne generasjonen fortsatt er så ung, er lite av markedsføringen rettet mot dem. Markedsføringen er rettet mot foreldrene, og det viktigste for foreldre er sikkerhet når barna deres bruker en app eller tjeneste. Derimot kan man ikke stole på at foreldrene skal ta vare på barnas sikkerhet, derfor mener Lego at man bør være observant på språkbruken man har. Eksempler på dette er clickbait-titler, bruk av ironi og spøk. Man må ha en “kunden først”-tilnærming!

Barn endrer seg raskt

Det er store forskjeller mellom barn på ulike alderstrinn. I alderen 0 til 6 er barna i en fantasiverden, fremholdes det i debatten. Når de starter på skolen, skjer det en endring. En tilknytning til andre ønskes fra denne alderen. De lærer å skrive og lese, tenke logisk.

Deltakerne i panelet tror denne endringen kan komme til å skje tidligere på grunn av, for eksempel, bruk av emojier. En emoji kan man forstå før man lærer å lese.

Teknologi kan være en viktig faktor for å nå flest mulig i den yngre del av generasjon Alfa. Robottale kan for eksempel gjøre tjenester tilgjengelig for delvis blinde, og nevnte emojier for de med lesevansker.

En viktig diskusjon som blir tatt opp blant deltakerne, er hvor relevant lineær-TV er for denne generasjonen. En fordel med lineær-TV er at barna ikke selv kan velge innholdet, og brukeren vil da bli eksponert for mer ulikt innhold enn hvis de hadde valgt selv. Dette mener flere av deltakerne kan være “sunnere”. En løsning for Video on-demand kan være bedre forslag på innhold fra tjenesten.

Dette er hverdagen til mange av bloggerbarna.

Først og fremst mennesker, ikke bloggerbarn

Dersom noen faktisk hadde gjort dette mot deg, hadde du satt ned foten. Du hadde hatt loven på din side, og du hadde aldri gitt noen andre tillatelse til å dele fra ditt privatliv på denne måten. Barn har hverken muligheter til eller forutsetninger for å gi beskjed, og er derfor avhengige av at foreldrene tar ansvar og beskytter dem.

Det store problemet oppstår når det er mamma og pappa som selv deler privatlivet til barna sine for tusenvis av lesere, og attpåtil har det som levebrød. Er det alltid slik at foreldrene kjenner sine barn best, og er egnet til å ta avgjørelser på vegne av barna? Nei! Derfor er det så viktig å belyse dette, og å gi bloggerbarna en stemme. Selv om barna ikke har de samme ordene som oss, så betyr det ikke at de ikke har de samme følelsene eller rettighetene som oss. De er ikke først og fremst bloggerbarn, de er først og fremst mennesker.

Alle barn fortjener å ha foreldre som tenker på deres beste. Dessverre har ikke alle dette. Bloggerne havner i en voldsom interessekonflikt hvor det å ta gode valg på vegne av barna sine står på den ene siden, og egen vinning på den andre. Det vil si at mange bloggerbarn dessverre ikke har foreldre som utelukkende tenker på barnets beste.

Foto: Dboybaker cba

Er det alltid slik at foreldrene kjenner sine barn best, og er egnet til å ta avgjørelser på vegne av barna?

Barn har rett til privatliv. Det kommer tydelig frem i barnekonvensjonen, en internasjonal menneskerettskonvensjon som stadfester at også barn har menneskerettigheter og krav på spesiell beskyttelse. Det heter der at «Ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlige angrep mot sin ære eller sitt omdømme.» Bloggerbarna blir frarøvet sitt privatliv. Allerede før barna blir født, eksponeres mange for et stort publikum. Alle burde ha muligheten til å skape sin egen identitet, men bloggerbarna får ikke blanke ark med fargestifter til. Arket er allerede påbegynt av foreldre som eksponerer og deler av det som skulle vært privat. Det handler ikke om at informasjon og bilder som deles nødvendigvis er av negativ art, eller oppleves som flaut for barna. Men den dagen bloggerbarna begynner på skolen er sannsynligheten stor for at lærerne allerede har dannet seg et inntrykk av hvem barnet er.

Barnet fratas muligheten til å skape sin egen identitet. Og tvinges inn i en offentlig identitet, skapt av mamma. Et kjapt googlesøk på mitt navn gir 163 resultater. Et søk på navnet til et av de mest kjente bloggerbarna gir svimlende 25 400 resultater. Hun er 4 år, og helt uvitende om alle bildene og informasjonen som ligger tilgjengelig for alle og enhver. Det er som The Truman Show, hvor bloggerbarna spiller hovedrollen i et realityshow, uten å være klar over det selv.

«Det er ikke et problem så lenge jeg bare poster fine og delikate bilder av barna». Slike kommentarer bekrefter at bloggerforeldrene ikke i det hele tatt ser alvoret i situasjonen, eller vil innrømme for seg selv at dette faktisk er et problem. Det kan bli en vanskelig samtale å ha når barna vokser opp. «Ja, vi solgte barndommen og privatlivet ditt for å få råd til dyre vesker og få sponsede turer til Syden, men du kan ta det helt med ro, vi har aldri publisert et bilde hvor du har mat rundt munnen. Aldri!». Bloggerne behandler barna som om det er deres eiendom, som om de har retten til å kontrollere barnas liv for sin egeninteresse. Barnas private tanker og øyeblikk blir underholdning for voksne. Retten til privatliv glemmes, og de som burde sørget for dette er mest opptatt av klikk, likes og sponsede sko.

Er det så farlig?

«Men er det så farlig da? Er det noen grunn for å slå alarm om disse bloggerbarna?» Det har alltid eksistert barn av kjendiser, til og med barneskuespillere. Hovedforskjellen er at de fleste av de store hollywoodkjendisene prøver alt de kan å skjerme sine barn fra rampelyset og paparazzifotografer. Barna vil være skjermet innenfor husets fire vegger, mens for bloggerbarna så er det foreldrene selv som er paparazzifotografer.

Foreldre skal se barnas behov og sette disse behovene foran sine egne behov. Barna har ikke behov for denne voldsomme eksponeringen. De har behov for et privatliv. At det er omsorgspersonene, de nærmeste som forsømmer denne retten til privatliv, er et alvorlig tillitsbrudd som kan bli vanskelig å godta når man blir eldre. Diskusjonen vendes fort over til om eksponering av barn i sosiale medier er skadelig eller ikke. Risikoen for at barna tar skade eller ikke er faktisk helt likegyldig. Det er uansett ikke til barnas beste. Det skal ikke være nødvendig å gjøre en vurdering av de potensielle skadene eller risikoene. Alle barn har uansett rett til privatliv!