Det som slo oss var hvor lite i Arendal som strakk seg utover vår norske hverdag og våre noen ganger banale trivialiteter. Nær innpå 800 arrangementer (hvorav seks var i regi av BIFF) omhandlet ressurssterke organisasjoner som hadde sine agendaer, eller som simpelthen skulle vise seg frem, slik vi også hadde til hensikt. Men vi ønsket også å formidle alvoret av situasjonen som spiller seg ut utenfor våre egne grenser, og slik vise hvorfor en hel del mennesker i dag har behov for – og krav på – støtte og hjelp.

Flukt og flyktningkrise er hovedtema for Bergen internasjonale filmfestival 2017. (foto: biff.no)

Flyktningkrisen ble avblåst her i Norge da Tyrkia kjøpslo med Europa om å holde flyktningene fanget og internert i nærområdet. Arendalsuken kunne således handle om annet enn asylanter, flyktningmottak og – ikke minst – tiltak for gode løsninger for integrering, en tematikk som virkelig angår oss på et innenrikspolitisk plan, men som få av deltakerne vi møtte på i Arendal syntes å bry seg særlig med å vektlegge. Iram Haq sin HVA VIL FOLK SI får æren av å være festivalens midtre høydepunkt og føyer seg fint inn i integreringsdebatten her hjemme. Vi både håper og tror mange vil få med seg denne vellagede norske spillefilmen.

Og vi serverer dere i tillegg – en strålende fiksjonsfilm fra Ungarn, kanskje det landet i Europa som har fått mest verbal juling for sin manglende forståelse for at flyktninger trenger hjelp eller i det minste må kunne forvente å bli behandlet som medmennesker. JUPITERS MÅNE heter filmen, og hvilken av månene rundt planeten siktes det til? Filmens regissør Kornél Mundruzcó, som BIFF har presentert flere filmer av før og som deltok i Cannes-festivalens hovedprogram, kommer til Bergen, noe også flere av dokumentaristene gjør.

Vi vil oppfordre deg til å sette deg inn i situasjonen selv fra så mange synspunkter som mulig – både i form av dokumentarer og spillefilmer. BIFF serverer i år en rekke filmer som belyser vår tids viktigste temaer fra perspektivene til de som kjenner det tettest på kroppen.

A CIAMBRA omhandler et romfolkmiljø men kan ses som en oppfølger av MIDDELHAVET, siden den også tar for seg skjebnen til noen av de som overlevde flukten fra Nord-Afrika. Få med deg en av de beste filmene fra årets Cannes-festival!

BOILING POINT tar for seg Finlands reaksjoner på flykningkrisen, og setter søkelyset på hvorfor reaksjonene ble så sterke hos våre naboer i øst.

GRENSEN finner sted i ingenmannsland mellom Slovakia og Ukraina for ti år siden da grensen ble EUs yttergrense – og vaktholdet og kontrollene økte.

THE GOOD POSTMAN er en noe humoristisk kommentar til en mulig løsning på flyktningkrisen og samtidig gi nytt liv til sin lille landsby på grensen mellom Bulgaria og Tyrkia.

HUMAN FLOW er Ai Weiweis reise gjennom 23 land som gir oss et innblikk i hverdagen til noen av de mer enn 65 millioner menneskene som har forlatt alt de kjenner og eier.

A MEMORY IN KHAKI er utsøkt produsert av en syrer i asyl i Qatar, og er en elegisk, filosofisk betraktning om krig og despotisme.

MORE er en tyrkisk fiksjonsfilm om en far og sønn som livnærer seg på å skjule flyktninger frem til det mest opportune tidspunkt for overfart til Europa inntreffer.

NOWHERE TO HIDE tar oss med til Diyala-provinsen i Irak hvor en irakisk lege filmer konsekvensene når amerikanerne trekker seg ut og militsgrupper kjemper mot IS.

RADIO KOBANI er en inspirerende film om å bygge opp sivilsamfunn og infrastruktur i kurdiske Kobani etter IS’ herjinger.

SEA SORROW er skuespilleren Vanessa Redgraves kommentar til flyktningkrisen sett gjennom hennes fars skjebne mange tiår før.

STRANGER IN PARADISE er en helt forskjellig forestilling – en provokasjon som setter søkelyset på oss selv, som mottakerland og vertskap for folk på flukt.

Nyvinning fra ABC

Best of Enemies forteller historien om den amerikanske nettverkskanalen ABC, én av de tre reklamefinansierte kanalene som alle amerikanere med TV-antenne kunne ta inn på sekstitallet. ABC lå milevis bak konkurrentene CBS og NBC i seeroppslutning, og manglet økonomiske ressurser til å plastre sendeflatene med minutt for minutt-dekning av demokratenes og republikanernes landsmøter i 1968. «Det ble spøkt om at den sikreste måten Vietnam-krigen kunne avsluttes på var å sende den på ABC. Da ville den bli kansellert i løpet av 13 måneder», flirer New York Magazine-kommentatoren Frank Rich, en av filmens mange intervjuobjekter.

ABC måtte finne en måte å dekke landsmøtene på som kostet mindre, men som ga et inntrykk av at de likevel var på banen på samme måte som de andre. ABCs nyvinning besto i å leie inn William F. Buckley, den meningssterke redaktøren av det innflytelsesrike, konservative magasinet National Review. De paret ham med Gore Vidal, en velartikulert, feiret forfatter med liberale holdninger som nøt å kile høyrefløyen i knehasene. De ble bedt om å holde daglige debatter under begge partiers årsmøter.

De to intellektuelle flammeslukerne passet hverandre. Begge kom fra bedrestilte familier i New York, og de både hørtes ut som og tedde seg som om ingenting kunne såre dem. De delte en affektert tone, utstudert arroganse og tårnhøy tro på egne argumenter. Likevel laget de strålende fjernsynsunderholdning. Det er ellers ikke på grunn av blendende produksjonsverdier – ABCs studio kollapset pussig nok dagen før republikanernes landsmøte startet, og våre hovedrolleinnehavere måtte dermed møtes med ABCs hastig anbragte, ensfargede sceneteppe som bakgrunn.

Seertallene skulle vise at den hjemmesnekrede scenen ikke hadde noe si: Vidal/Buckley-debattene skapte medieoppmerksomhet, og seerne virket til å tørste etter kontekstualisering av begivenhetene. Det ble den siste gangen ABCs konkurrenter ryddet sendeflaten for å overføre landsmøteforhandlingene uavbrutt fra første til siste klubbeslag.

Effektiv kommunikasjon

Hvorfor fungerte debattene mellom Vidal og Buckley? Det burde være en oppskrift på katastrofe: Debattantene fremsto aristokratiske, milevidt fra den jordnærheten det er vanlig å hevde at er påkrevd for å være en lovende politiker i USA i dag. Men kroppsspråket deres var effektivt. Buckley og Vidal delte to enkle uttrykk, som lot seg kommunisere enkelt på TV når den andre snakket, hjulpet av det statiske kameraet som ofte hadde begge i bildet samtidig: Det nedlatende sideblikket eller den hoverende himlingen med øynene. Seerne kunne kanskje ikke helt forstå hvor disse arrogante bedreviterne kom fra, men argumentene deres var klare og ukompliserte. Dersom du kom til debatten med en ferdig formet mening om dagens spørsmål, var du fullt rustet til å nikke i enighet når din mann førte ordet, og klar til å skrike til fjernsynsapparatet når det motsatte synspunktet ble fremført.

Buckley og Vidal debatterer, 1968. (foto: ABC Photo Archives/ABC via Getty Images/bestofenemiesfilm.com)

Klippene fra debattene er filmens lim. Innimellom slagene brukes forskere, forfattere og meningsfeller til å presentere hovedpersonenes liv og historie. Her bryter regissørene med den lineære formen, men bruken av talking heads gir et preg av TV-dokumentar. Til gjengjeld spenner de buen til bristepunktet: De fleste som uttaler seg gir inntrykk av at TV-debattene mellom William F. Buckley og Gore Vidal var et definerende øyeblikk i amerikansk TV-historie. Mange synes å mene at man med fordel kan stryke prefikset «TV».

De velmenende intervjuobjektenes store ord virker overdrevne i møtet med filmen de medvirker i. Mange av debatt-klippene (som er lett tilgjengelige i sin helhet på YouTube) viser debattanter som vet hva de driver med – Vidal hadde overtaket under republikanernes landsmøte, men ble drevet på defensiven uken etterpå – men debattnivået vi presenteres for legger stor vekt på gjensidige perfiditeter. Den snaue spilletiden på drøye 80 minutter viser at det kunne vært plass til mer utfyllende argumentasjonsrekker enn dem vi får.

Olje og vann

Både Vidal og Buckley fortsatte å sette sitt preg på den offentlige debatten i tiår etter ABCs vellykkede landsmøtestunt gjennom bøker og artikler (mest kjent er deres essay-feide i Esquire om debatt-øyeblikket da Vidal kalte Buckley en «crypto-Nazi», hvorpå Buckley nektet å la seg belære om Vietnam-krigen av en «queer»). Filmens epilog synes — ved å vise et kjent klipp av Jon Stewarts nedsabling av CNNs høyre mot venstre-debattprogram Crossfire – å hevde at Vidal/Buckley-debattene var startskuddet for den polariserte politiske diskursen som særlig den konservative kabeltv-kanalen Fox News har tjent på de siste 20 årene. ABC vant seere ved å sette olje opp mot vann. Best of Enemies er en perspektivrik, men pompøs påminnelse om den gang det faktisk bidro til en fruktbar meningsutveksling.

Spørsmålet henger i luften etter å ha sett dokumentaren “Drone”, som vant to priser på Bergen internasjonale filmfestival nylig. Et annet spørsmål som melder seg er: Hvem kan stilles til ansvar når 20-årige videospillnerder i bunkere i USA utfører drap på sivile i Afghanistan og Pakistan?

Og imens eksploderer den sivile utforskingen av droner. Ikke kampdroner, men kameradroner. Vi er på vei over i en virkelighet der alle kan bli virtuelle avstandsøyenvitner og sosialpornotittere også fra luften.

“Drone” vil gå sin seiersgang over verden. Dokumentaren vil sannsynligvis bli tungt behengt med priser og medaljer etter hvert; TV-stasjoner vil stå i kø for å vise den, og den vil garantert vekke storpolitisk debatt og folkelig harme overalt der den vises. Jeg tror “Drone” har potensiale til å overgå “Burma VJ”, som for få år siden fikk nærmere 50 internasjonale filmpriser og ble vist på 150 festivaler. Og om begrepet drone har vært belastet tidligere, vil det vekke skrekkscenarioer for all fremtid etter dette.

For “Drone” gir oss innsikt i en makaber verden der det dessverre er korte sprang fra dataspill-lekende unggutt til traumatisert drapsmann i den amerikanske statens tjeneste. Da filmens hovedperson, dronepiloten Brandon Bryant, gikk ut av bunkeren i Nord-Dakota i 2012 fordi han ikke klarte mer, fikk han med seg en attest der det sto at hans skvadron hadde vært “delaktig” i drap på mer enn 1600 personer i dronekrigen mot Afghanistan og Pakistan. Selv anslår han at han personlig har skutt og drept ca 13 personer. Men mange spørsmål melder seg på gjennom filmen: Hva betyr det å være “delaktig” i vellykkete operasjoner, annet enn at drapsansvar fordeles på mange? Og hvem er aktørene bak aktørene i dette? Hvor “gjemmer” de seg hen?

I filmen gjøres det et poeng av at pilotene i bunkeren ikke vet noe om hvem som gir ordre til å skyte eller når det vil skje; de bare eksekverer på ordre.

Heldigvis diskuteres folkerettslige og moralske sider ved denne formen for krigføring også i USA.

Og mens debatten om kampdroner og USAs krigføringsstrategier bølger i norske politiske fora, strømmer det inn med luftbårne videoklipp fra Occupy Central-demonstrasjonene i Hongkong, for eksempel dette fra The Guardian:

Protestene i Hongkong i fugleperspektiv (kilde: theguardian.com)

Et virvlende folkehav filmet ovenfra av kameradroner. Klippet er bare to og et halvt minutt, men tar oss med på en fascinerende seilas mellom neonopplyste skyskrapere der tusener av mennesker løper i gatene. Jo nærmere dronen kommer bakken, jo flere ser den og vinker.

Kontrastene til “Drone”-dokumentaren er sterke. Mens “Drone” viser de mørkeste sidene av hva et UAV (unmanned aerial vehicle) kan brukes til, viser Hongkong-klippene det motsatte. Kameradroner er de demokratisøkende aktivistenes nye, sterke våpen. Sivile kameradroner fikk sitt gjennombrudd med Occupy Wall Street-bevegelsen i USA i 2011. Aktivisten Tim Pool skrev seg inn i teknologihistorien da han underveis i demonstrasjonene greide å bygge sin egen kameradrone og filme livet i teltleiren i Wall Street – sett fra luften. Politi og myndigheter fikk plutselig nye utfordringer i møte med aktivistene.

Pool var neppe den første kameradronebyggeren, men han var definitivt en av de beste til fortløpende å rapportere sine erfaringer på nett. Siden har det dukket opp videoklipp i fugleperspektiv fra demonstrasjoner i for eksempel Moskva, Warszawa og nå altså Hongkong.

Ingen vet hvor mange amatørfotografer, modellflyentusiaster og nyhetsprofesjonelle som nå eksperimenterer med droneteknologi, verken i Norge eller i andre land. Men det er mange nok til at det norske Luftfartsverket arbeider på spreng for å justere søknadsprosedyrer og regelverk til en virkelighet der fritt luftrom under 100 fot ikke lenger er selvsagt.

Typisk nok på dette tidlige sivile stadiet var det en amatørfotograf som i januar drone-filmet Lærdals-brannen og solgte videoen videre til VG. Innholdet i klippet var på ingen måte oppsiktsvekkende. Det forsvant raskt fra nettet da politiet senere mente at kameradronen hadde hindret dem i redningsarbeidet, og saken ble anmeldt. Tildragelsen førte til at både myndigheter og medier endelig åpnet øynene for mulige konsekvenser av den nye teknologien.

Under Tall Ships Races i Bergen i sommer stengte politiet også luftrommet, i frykt for at kameradroner skulle dukke opp i en periode da byen hadde 100.000 ekstra besøkende. Dette illustrerer at bruken av kameradroner både i Norge og ellers i verden preges av at aktørene er mange, de praktiske ferdighetene i beste fall mangelfulle, og det hersker mye forvirring om lover og regler på feltet. Myndighetene jobber etter prinsippet føre var mens de reviderer og revurderer hvordan luftrom og personvern skal sikres i tiden fremover.

Vi skal imidlertid ikke glemme at nyhetsmediene har filmet og fotografert fra luften i mange tiår på konvensjonelt vis, spesielt fra større ulykker, naturkatastrofer og spesielle offentlige begivenheter. Men det å leie eget helikopter er ikke bare dyrt; det er også tungvint, og det er lett å se at det å sende opp og fjernstyre en kameradrone kan ha en rekke fordeler, selv om den tekniske kvaliteten reduseres noe.

I en artikkel publisert i tidsskriftet Digital Journalism argumenterer jeg derfor for at kameradroner i journalistikken er et eksempel på en “disruptiv innovasjon”. På godt norsk betyr det en nyskaping som med utspring i enkel teknologi har potensiale til å skyve rådende, mer kostbare teknologier til side. Dette skjer vanligvis nedenfra og opp: Nye verktøy utvikles først på grasrotplan, for senere å tilpasses og adopteres av etablerte institusjoner og organisasjoner.

Kameradroner er i ferd med å endre markeder og muligheter også for andre bransjer, for eksempel eiendomsmegling, landbruk og naturforskning. Politiet ser nye muligheter i etterforskning og redningsarbeid. I Tyskland gjøres forsøk med programmering av ubemannede fartøy som kan bringe post og pakker over ellers ufremkommelige strekninger. Droner testes ut som sushi-servitører også!

Siden dronebegrepet er belastet, går sivile droner imidlertid under mange navn. Robokopter, multikopter, fjernstyrt kvadrokopter og UAV er bare noen av dem. Andre, mer folkelige synonymer for det samme fenomenet er flyvende roboter og digitale gribber. Det sistnevnte kunne kanskje passe på den fjernstyrte paparazzi-overvåkningen som foregår i California. Her jobber myndighetene også med innskjerping av regelverket, fordi filmstjernene risikerer pågående dronefilming fra lav høyde nesten uansett hvor de ferdes.

Mens nordmenn diskuterer privatlivets fred på Facebook og huffer seg over drone-krigene mot “de der nede”, skjer det ting rett over våre egne hustak også. Visste du for eksempel at verdens største spiondrone fløy over Norge og øvde krig i slutten av mai i år? Global Hawk har et vingespenn på nesten førti meter, like stort som et Boeing 737-fly, og fløy over norsk luftrom mens to tusen toppfolk fra NATO øvde på etterretning og overvåkning i Norge. Spiondronen fløy i 50.000 fots høyde, altså 10.000 fot over luftkorridoren til sivile fly.

Det svenske forsvaret utreder muligheter for å utvikle en kjempestor drone som fremtidens kampfly. Og samtidig med alt dette er NTNU og Norge med i kappløpet om å bli best i verden på ubemannede fly til sivil bruk. De jobber med droner som blant annet kan brukes til å rense oljesøl fra havoverflaten. Facebook på sin side forkynner at de rekker ut en hjelpende hånd når de utvikler droner med kapasitet til å overvåke hele kloden, siden det egentlige målet bare er å bringe Internett ut til fjerne strøk av verden, for eksempel deler av Sør-Amerika.

Få uker før Global Hawk var i farten over norsk luftrom, satt den traumatiserte, angrende amerikanske dronepiloten Brandon Bryant og fortalte om arbeidsdagene i bunkeren i USA. Han var på sitt første Norges-besøk i forbindelse med førpremiere på “Drone”-dokumentaren i Litteraturhuset i Oslo. Etter debatten spurte jeg ham om han merket det på kroppen når han tok liv, selv om det skjedde på andre siden av kloden. Fikk han den store skjelven som for eksempel er vanlig når man har drept et dyr? Han svarte: “Every time. Every time. That is why I had to get out of it”.

Kanskje trengs det noen nyanseringer av begrepet ubemannet. Bak ethvert såkalt ubemannet eller førerløst fly står det selvfølgelig aktører som har spesifikke intensjoner med det de gjør. Og kanskje trengs det også noen flere refleksjoner rundt forestillingene om teknologisk overvåkning. Kanskje viser droneinvasjonen av verdens luftrom bare at det som egentlig settes på prøve, nå som før, er menneskelig integritet og dømmekraft?

Vanlige punkter i dagens brukeravtaler (Fra filmen “Terms and conditions may apply”)

Ingenting er gratis

I filmen «Terms and conditions may apply», som ble vist på Bergen Internasjonale Filmfestival i år, er et av hovedargumentene at vi som for forbrukere og borgere er for naive i møtet med Facebook og Google. Selv om noe er gratis, betyr det ikke at disse firmaene er spesielt snille, eller alltid vil vårt beste. De bærer ikke det samme moralske ansvaret staten ofte gjør når den tilbyr gratistjenester. Dette er forretninger. Ingenting er gratis – og dersom du får noe fra firmaene — vil de garantert ha noe tilbake for det. LinkedIn, for eksempel ønsker seg:

… a nonexclusive, irrevocable, worldwide, perpetual, unlimited, assignable, sublicenseable, fully paid up and royalty-free right to us to copy, prepare derivative works of, improve, distribute, publish, remove, retain, add, process, analyze, use and commercialize, in any way now known or in the future discovered, any information you provide, directly or indirectly to LinkedIn, (…) without any further consent, notice and/or compensation to you or to any third parties. Any information you submit to us is at your own risk of loss. (Min egen utheving)

Kort sagt: LinkedIn kan gjøre hva de vil, når de vil med informasjonen din.  Slike eller lignende avtaler har også firmaer som Facebook, Snapchat, Tinder og Instagram. Dersom du bruker noen av disse tjenestene, har du allerede sagt ja til en hel rekke villkår, og sagt fra deg en hel del rettigheter via lange kontrakter. Sannsynligheten er stor for at du ikke har lest disse kontraktene. Brukeravtaler som den vist over virker ikke spesielt sympatiske. Plutselig ble det ikke så fristende å bruke LinkedIn til noe som helst. Disse selskapene tar ikke sjelen din. Men du ender opp med å gi fra deg en hel del andre ting i det øyeblikket du laster ned appen, lager deg en konto, eller begynner å bruke programmet.

Delt ansvar

Det er vår egen feil at vi ikke leser kontrakter vi sier ja til. Men firmaene det er snakk om gjør ikke saken bedre. De har gjort det lettest mulig for oss å si ja uten å forstå. Dersom man ønsker å sette seg inn i konsekvensene av sine egne handlinger, må man både ha veldig god tid, og høyere utdannelse. I «Terms and conditions may apply» får vi vite at en må sette av 180 timer per år, eller en hel måned med arbeid, dersom en skulle lese alle dokumentene vi sier ja til.  Nylig slo en studie fast at Googles brukerbetingelser (EULA) er like vanskelige å lese som det episke diktet «Beowulf», når det kommer til bruk av vanskelige ord og generell setningsoppbygging. Videre hevder forskerne i studien at kun en liten del av de som leser betingelsene, faktisk vil klare å forstå dem – på grunn av svært komplisert juridisk og teknisk språk. Med tanke på Googles posisjon og funksjon i samfunnet, begynner dette å ligne på et problem som angår om ikke alle, så i hvert fall svært mange.

(Foto: Colourbox)

Er det egentlig så farlig?

I “Terms and conditions may apply” argumenterer filmskaperene overbevisende for at innsamlingen og systematiseringen av detaljerte persondata er uheldig. Ikke minst på grunn av konsekvensene av at firmaene selger denne informasjonen videre til andre.  I 2008 fikk en rekke amerikanske bankkunder kredittgrensen sin redusert betraktelig. En av disse var en forretningsmann, som fikk trøbbel med å betale for hotelloppholdet sitt. Kredittkortfirmaet oppga hans handlehistorikk som grunn for reduksjonen. Han hadde nemlig handlet på en butikk (Wal-Mart) hvor mange av de andre kundene hadde dårlig betalingsevne.  I Nederland solgte et GPS-firma informasjon om sine brukere til myndighetene, som deretter satte opp fartsmålinger langs strekningene hvor bilistene kjørte raskest.

Verdt å protestere mot

Noen av disse eksemplene virker kanskje virkelighetsfjerne i en norsk kontekst. Men mye av den samme informasjonen samles inn fra norske brukere. Her er det utvilsomt et poeng i å være på vakt. Og det er garantert verdt å undersøke hva man faktisk har gitt ulike applikasjoner tilgang til — og vurdere om man virkelig trenger programmet. Det burde også være et poeng i å si fra. Dersom firmaene taper inntektskilden sin – altså  brukere – kan det jo godt tenkes at de endrer praksis. Kravet om klarspråk i statlig kommunikasjon og formidling bør også gjelde for private aktører. Det er ikke så mye forlangt å ønske seg disse dokumentene i en språkdrakt folk faktisk kan forstå.  Sist men ikke minst burde vi være årvåkne ovenfor nye regler og lover som tillater utvidet sanking, lagring og bruk av personlige data.

I Checkpoints-programmet vises filmer om menneskerettigheter i samarbeid med Raftostiftelsen. Vinner av prisen her ble “The Act of Killing”, om folkemordet i Indonesia. Les Magnus Hoem Iversens anmeldelse av filmen.

“Banaz — a love story”, regissert av Deeyah Khan, vant prisen for beste norske dokumentarfilm.

Se reportasje fra pristildelingen laget av studenter ved bachelorprogrammet i film- og tv-produksjon ved UiB:

I 1965 ble Indonesias aller første president, Sukarno, styrtet i et militærkupp ledet av hæren, som i utstrakt grad brukte lokale gangstere og paramilitære grupper som fotsoldater. Et folkemord fulgte. Mellom 500.000 og en million mennesker ble drept i tiden etter kuppet. Hovedmålet for de systematiske utryddelsene var «kommunister» – altså de som var organisert i fagforeninger eller tilhørte den politiske venstresiden. Også etniske kinesere og andre minoriteter ble rammet.

Skryt fra drapsmenn

Joshua Oppenheimer ville lage en film om de som overlevde denne massakren. Han fulgte en gruppe arbeidere, som gjerne ville fagorganisere seg, men ikke turte å gjøre dette på grunn av en lammende frykt knyttet til minnet om hva som skjedde sist gang. De som utførte folkemordet mot deres slektninger var nemlig der ennå, og regjerte fortsatt.

En slik film ble umulig å lage. Hæren fikk nyss om at Oppenheimer var interessert i 1965, og dukket raskt opp på innspillingsstedet for å stanse produksjonen. De overlevende ba så Oppenheimer om å filme naboene. De hadde nemlig i sin tid vært ledere for dødsskvadroner – altså på den andre siden av konflikten. Kanskje kunne de kaste nytt lys over hva som skjedde med slektningene til de overlevende?

Oppenheimer satte i gang med filmingen, og oppdaget raskt at de tidligere overgriperne hadde et svært stolt, nær skrytende forhold til sine fortidige ugjerninger. De hadde seiret i den opprinnelige konflikten, og hadde selv definisjonsmakten. De fleste av dem var av den oppfatning at det de hadde gjort var nødvendig og greit, og de fleste virket ganske stolte av det. De var i alle fall ikke bekymret for å dele disse historiene med sine barn, barnebarn eller besøkende filmskapere.

Anwar Congo demonstrerer sin favorittmetode for henrettelse: en ståltråd. Han sier selv at metoden var inspirert av gangsterfilmer.

Vanskelig å se på

Filmen er strukturert rundt Anwar Congo og hans mange forsøk på å gjenskape forskjellige drap, torturseanser og større massakrer, ved bruk av stadig mer avanserte kulisser, kostymer og filmatiske grep. Det er ikke en lett film å se, og den tilbyr aldri en enkel tilskuerposisjon for den som ser på. Dette skyldes først og fremst at Oppenheimer går så nær massemorderne som han gjør, uten å stille dem til veggs for det de har gjort. Det er kanskje det man forventer av en slik film, men det skjer ikke:

– Det ville vært utrolig lett, nesten lettvint, å gå inn, peke på skyldige, peke på ofre, og forsøke å stille disse overgriperne til veggs, sier Oppenheimer til sitt publikum på Bergen Internasjonale Filmfestival:

– Men hvem ville brydd seg da? Vi har problemer med å få folk til å bry seg om det som skjer i Syria… Jeg ville heller lage en film om moral og menneskelighet – og om hvordan så mye ondskap faktisk utgår fra vår moral og menneskelighet.

Fiksjon og brutal virkelighet

På denne måten følger man Anwars stadige flukt fra sin egen samvittighet. I løpet av filmen kommer hans behov for å bearbeide fortiden stadig mer til syne, først og fremst gjennom et stadig større ønske om å lage større, bedre og mer presise rekonstruksjoner av fortiden for Oppenheimer. Anwar har selv sett mye film, og blander derfor inn elementer fra gangsterfilm, film noir og western inn i sine fortidsfantasier. Dette gir en del surrealistiske utslag, som på sett og vis forsterker grusomhetene som gjenskapes. Seeren vet hele tiden at det som gjenskapes slett ikke er fiksjon, men konkrete minner om konkrete liv som ble tatt.

Rekonstruksjonene blir stadig mer avanserte. Her sminkes Anwar (t.h.) for å spille et offer for tortur og mishandling.

The Act of Killing fremstiller et samfunn som ikke har tatt et oppgjør med sin blodige fortid. Men det er også et samfunn som glorifiserer den samme fortiden:

– Det var som å komme til Tyskland, bare for å finne ut at nazistene ennå var der, og at de hadde vunnet, sier Oppenheimer.

Et av de tydeligste utslagene av dette i filmen er en scene hvor hovedpersonen og gjengen hans blir intervjuet på statskanalen. I en hyggelig talkshow-situasjon hyller programlederen Anwar for at de klarte å skape en mer effektiv måte å henrette kommunister på, som ikke var unødig brutal. Publikum applauderer ivrig.

Glorifisering av grusomheter

Filmen tilbyr som nevnt tidligere aldri en «oss mot dem»-posisjon. Kanskje er det akkurat dette som gjør denne filmen unik i sin behandling av en uhyre vanskelig materie. Ved å ikke sette opp en barriere mellom seer og overgriper, tvinges en til å reflektere over det menneskelige og moralske aspektet i grusomheter, istedenfor bare å dvele over selve grusomheten i seg selv. Etterhvert trer det en annen dimensjon frem i det groteske skrytet. Kan dette være et slags behov for å pakke de forferdelige hendelsene og handlingene inn i heroiske termer for i det hele tatt å kunne leve med seg selv?

Studenter ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved UiB dekker festivalen fortløpende med videoinnslag, blant annet med intervjuer med filmskapere og medvirkende. Alle videoene kan ses på nettsiden Podkast Infomedia.

Frank Mugisha er leder for Sexual Minorities Uganda, eller SMUG. Han har vært medvirkende til filmen “Call Me Kuchu”, og er i Bergen nå under filmfestivalen. Filmen handler om kampen til seksuelle minoriteter i et land der det store flertallet avskyr dem. Hovedpersonen i filmen er David Kato, som i 2011 ble drept for sin kamp for likeverd.

Filmen er en av de ti nominerte til Den europeiske filmprisen 2007 i klassen for dokumentarfilm — Prix ARTE.

Scene fra “Belarusian Waltz”.

Dokumentaren forteller den utrolige historien om performancekunstneren Alexander Pushkins opposisjon mot det hviterussiske diktaturet. Han er kreativ, uredd og tar i bruk humor i et samfunn som lever i frykt.

Med utallige offentlige stunts og like mange arrestasjoner, bruker han frimodig malerkunst til å utfordre makthaverne og gjøre narr av diktatoren Alexandr Lukasjenko. Gjennom Pushkins kreativitet og sans for humor får vi et sjeldent, men godt innblikk i sjelslivet til det hviterussiske folk.

– Muligheten for opponering i Hviterussland er og har over lang tid vært svært begrenset, sier rådgiver ved Den Norske Helsingforskomité Aage Borchgrevink.
— Politiet og byråkratiet har full kontroll på alle organisasjoner og alt som kommer i media.

Dette fikk det norske filmteamet merke på kroppen da de ifølge Bergens Tidende ble arrestert av KGB under innspillingen av “Belarusian Waltz” i Hviterussland (KGB i Hviterussland har beholdt navnet etter Sovjetunionens oppløsning).

Raftostiftelsen går i bresjen
“Belarusian Waltz” er den andre filmen som er laget av produksjonsselskapet Piraya Film i samarbeid med Raftostiftelsen. Hovedfokuset deres er på ytringsfrihet og menneskerettigheter, noe som går hånd i hånd med den overordnede tematikken i disse dokumentarene. Den første filmen, On A Tightrope, tar for seg folkegruppen uigurenes situasjon i Kina.

– Vi setter fokus på menneskerettighetene ved hjelp av internasjonalt anerkjente filmskapere for å nå ut til flest mulig, sier daglig leder Therese Jebsen i Raftohuset.

“Belarusian Waltz” inngår i dokumentarfilmprogrammet Checkpoints på BIFF.

– Filmen forteller om det hviterussiske diktaturet som styres med knallhard hånd, og det undertrykkende regimet som er basert på ren løgn, sier Jebsen.

Artikkelforfatteren studerer journalistikk ved Universitetet i Bergen.

Med utgangspunkt i månedene etter invasjonen i 2003, kommenterer regissør Charles Ferguson den amerikanske veien mot et “demokratisk og USA-vennlig Irak”; det som skulle være et eksempel til etterfølgelse for andre land i Midtøsten. Statsviteren Ferguson, som også har en karriere som IT-gründer bak seg, var i utgangspunktet positiv til Irak-krigen. Kort tid etter invasjonen ble han inspirert til å begynne arbeidet med sin første og foreløpig eneste film. New York Times kaller “No End in Sight” et “matematisk presist anklageskrift” mot Bush-regjeringens strategi for å stabilisere Irak etter krigen.

Mislykket “redningsaksjon”
Å “redde” Irak fra et undertrykkende styre og innføre demokrati etter vestlig mønster har vist seg å være et mer komplisert prosjekt enn først antatt. Fire år etter at supermakten USA invaderte oljestaten Irak — i det som skulle være en enkel militær operasjon — er situasjonen i landet ennå ustabil. Lovløshet og ulmende borgerkrig preger landet.

– Situasjonen for størstedelen av befolkningen i Irak er langt verre enn før invasjonen – både som følge av sikkerhetssituasjonen og forverrede økonomiske forhold, mener Siri Gloppen, førsteamanuensis ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen. Demokratisering og menneskerettigheter er noen av hennes forskningsfelt.

— Hva har dette å si i forhold til ivaretakelsen av menneskerettighetene i landet?
— Situasjonen har negativ innvirkning på et bredt spekter av menneskerettigheter. Selv om man kan hevde at visse rettigheter, som politiske rettigheter knyttet til valg, er bedre ivaretatt enn tidligere, og at visse grupper som kurderne i Nord-Irak er i en bedre stilling enn tidligere, så er menneskerettssituasjonen under ett svekket for store deler av befolkningen i landet, både når det gjelder sivile, politiske, sosiale og økonomiske rettigheter.

Gloppen tror den største feilen USA begikk var å gå inn i Irak i utgangspunktet.
— At de presset gjennom demokratiske valg og institusjoner før tiden var moden har forverret situasjonen.

Et splittet folk
Mye av grunnlaget for problemene USA møter, og for at en film som “No End in Sight” ble laget, strekker seg lenger tilbake i tid enn til 11. september 2001 og president George W. Bush.

Etter å ha vært en del av det ottomanske imperiet i århundrer, ble Irak en selvstendig stat i 1932. Staten omfatter flere ulike folkegrupper. Shiamuslimene utgjør den største gruppen, og sunnimuslimer og kurdere er viktige minoriteter. Konfliktene gruppene i mellom har til tider vært voldsomme. Baath-partiet grep makten i 1968, og Saddam Hussein tok kontrollen i 1979. Han etablerte et sunni-dominert regime der vold og maktbruk sikret kontroll over befolkningen.

Frykten for angivelige masseødeleggelsesvåpen ble brukt som begrunnelse for USAs Irak-angrep i 2003, men Det hvite hus klarte ikke å forutse følgene av invasjonen og okkupasjonen. Amerikanske tropper skulle klare seg selv mot opprørerne, mens tusenvis av bevæpnede, irakiske soldater ble gjort arbeidsløse. Grupper som hadde vært i konflikt med hverandre over lengre tid skulle plutselig danne regjering på demokratisk vis.

I sin omtale av “No End in Sight” skriver New York Times’ anmelder at “republikanske partimedlemmer, inkludert nyutdannede med liten eller ingen relevant erfaring, ble gitt ansvaret for sensitive og kompliserte administrative områder.”

Demokrati uten legitimitet?
Førsteamanuensis Siri Gloppen tror forseringen av valg og demokratiske institusjoner — mer ut fra amerikanske behov og interesser enn lokale forhold — har gjort en demokratisk utvikling i Irak mye vanskeligere.

– Selv om det er eksempler på at innføring av demokratisk styresett etter ytre press har vært vellykket, som i Tyskland og Japan etter 2. verdenskrig, så er det vanskelig å skape legitimitet for et nytt styresett som ikke har troverdige røtter i det samfunnet det skal fungere. Og dersom de nye institusjonene ikke er i stand til å levere det mest grunnleggende til sine innbyggere; sikkerhet og velferd, så er det vanskelig å se for seg en utvikling mot et konsolidert demokrati.

Tanken bak “No End in Sight” er, ifølge filmens nettside, å belyse hvordan det som skulle være en frigjøring av en undertrykt befolkning, slo feil på flere områder. I filmen kommer tidligere politikere, tjenestemenn, analytikere og soldater som deltok i tiden etter okkupasjonen til orde.

Filmen vises 19., 20. og 24. oktober under filmfestivalen i Bergen.

Artikkelforfatteren studerer journalistikk ved Universitetet i Bergen.

Litvinenko-saken ble viet stor oppmerksomhet i medier verden over mot slutten av fjoråret. 1. november møtte Alexander Litvinenko en tidligere kollega fra sikkerhetstjenesten, Andrej Lugovoj, i London. Litvinenko ble etterpå syk og lagt inn på sykehus. I løpet av noen få dager ble det konstatert at Litvinenko var blitt forgiftet, og 23. november døde han. Senere ble det påvist at giften som ble brukt var den sjeldne radioaktive isotopen polonium-210.

I kjølvannet av Litvinenkos død har det utviklet seg en diplomatisk krise mellom Storbritannia og Russland. Britisk etterforskning viste at Andrej Lugovoj var den mest sannsynlige gjerningsmannen, og britene ønsket å tiltale Lugovoj i Storbritannia. Russland nektet imidlertid å utlevere Lugovoj, noe som igjen førte til at Storbritannia utviste fire russiske diplomater (se BBCs kronologiske framstilling.)

Rømte fra Russland
I 1998 ble Litvinenko sparket fra FSB etter at han sammen med fem andre FSB-offiserer hadde anklaget organisasjonen for å stå bak mordet på en rik forretningsmann i kretsen rundt Boris Jeltsin. Lederen for FSB dengang var Vladimir Putin. Litvinenko ble sparket fra tjenesten, men slapp tiltale mot at han skrev under på et dokument om ikke å forlate landet. I 2000 rømte Litvinenko til Tyrkia og Ukraina, og året etter fikk han innvilget politisk asyl i Storbritannia. Måneden før han døde ble han britisk statsborger.

I 2002 ga Litvinenko ut boka “Blowing up Russia: Terror from within”. Boka tegner et bilde av et land som styres nådeløst av Putin og FSB, og hvor korrupsjon, maktmisbruk og brudd på menneskerettighetene er regelen snarere enn unntaket. “Opprør: Litvinenko-saken” tar opp tråden fra denne boka. Regissør Andrej Nekrasov sto Litvinenko nær og fulgte ham tett de siste årene av hans liv. Foruten samtalene med Litvinenko inneholder filmen også intervjuer med folk på innsiden av de hemmelige tjenestene. Vi får blant annet se et intervju med Andrej Lugovoj, mannen som angivelig tok livet av Litvinenko. Lugovoj forklarer hvor enkelt det er å drepe en mann ved å blande polonium-210 i teen hans, for så å by på en kopp!

Filmen er blitt beskrevet som kompromissløs og et slag i ansiktet på Putin. Den ble i siste liten tatt inn i sendeskjemaet til filmfestivalen i Cannes i sommer, og er også blitt vist på filmfestivalene i Melbourne og Toronto tidligere i år.

Samarbeider med Raftostiftelsen
BIFF samarbeider i år med Raftostiftelsen om å sette opp et program som tar opp viktige menneskerettighetssaker rundt om i verden. Tanken er å rette søkelyset mot menneskerettighetene ved hjelp av internasjonalt anerkjente filmskapere. Det er første gang BIFF og Raftostiftelsen samarbeider om et slikt program, men håpet er at det kan bli et fast innslag på BIFF i fremtiden.

“Opprør: Litvinenko-saken” er i tillegg en av 13 filmer som kjemper om prisen for beste dokumentar under årets BIFF. Prisen er på 50.000 kroner og skal sikre norsk DVD-distribusjon gjennom Film og Kinos S‑filmordning.

“Opprør: Litvinenko-saken” vises lørdag 20. oktober kl 19.15 og søndag 21. oktober kl 17.00 på Magnus Barfot kino. Regissøren vil være til stede ved begge visningene.

Artikkelforfatteren studerer journalistikk ved Universitetet i Bergen.