Lakmustesten er hva regjeringen og dens apparat gjør når de loggfører dokumenter i kontroversielle saker og hvordan de møter innsynskrav og intervjuforespørsler fra journalister på sporet av saker som kan medføre kritikk mot den samme regjeringen.

Nærmere 40 av 63 innsendte rapporter til årets SKUP-konferanse, arrangert av Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse, beskriver til dels betydelige problemer med tilgang til offentlige dokumenter og til kilder på departements- og regjeringsnivå.

I sak etter sak kunne gravejournalistene på årets SKUP-konferanse fortelle om offentlige myndigheters systematiske trenering av innsynsbegjæringer og klager. I noen saker har en vesentlig del av dokumentene aldri har funnet veien til postjournalene, eller dokumenter er journalført lenge etter at de er sendt.

Dette er en kjent metode for å unndra seg en opplyst debatt eller debatt i det hele tatt.

SKUP-vinner i innsynskrig

Dagbladet-journalist Kristoffer Egeberg vant en meget velfortjent SKUP-pris. Både Egebergs sak og en rekke andre graveprosjekter som ble premiert og hyllet på årets SKUP-konferanse, viser at den undersøkende journalistikken står sterkt i Norge.

Egeberg har avslørt norske myndigheters salg av tidligere marinefartøyer til beryktede krigsherrer og paramilitære selskaper i Vest-Afrika. Både Egeberg og den påfølgende granskning dokumenterer at Forsvarets logistikkorganisasjon må ha visst hva de gjorde, og at betydelig informasjon om transaksjonene har gått helt til topps i Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet.

Dagbladets første nettsak om Nigeria-båtene fra juni 2014.

Kristoffer Egebergs avsløringer har avstedkommet granskninger, en lovendring og en kommende stortingshøring. Tre personer er siktet for korrupsjon i en pågående norsk-britisk politietterforskning. Salget av fartøyene er en sjokkerende og samfunnsmessig viktig historie. Men viktig er også denne passusen i Egebergs metoderapport:

Det har vært krevende å erfare det jeg opplever som offentlige myndigheters systematiske trenering, motarbeiding og hemmelighold i saken. En kan sette spørsmålstegn ved om hæren av informasjonsrådgivere som i dag danner forsvarsverket mellom media og de ulike departementene jobber for åpenhet og tjener det norske demokratiet, eller først og fremst er satt der til å beskytte eget byråkrati og egen ledelse.

Svarer bare på e‑post

Han opplever at alle spørsmål kreves sendt på e‑post. Det gis ingen frie intervjuer.

I åtte måneder forsøker han å få et intervju direkte med forsvarsministeren – ikke sitater sendt på e‑post via en informasjonsrådgiver. Det er blitt nektet.

Forsvarsministeren skrev derimot et leserinnlegg i Dagbladet om at saken var tabloidisert og at Egeberg hadde drukket for mye tran.

Egeberg fikk tips om at mystiske gjester på Haakonsvern kunne være representanter for paramilitære i Vest-Afrika. Han ville ha innsyn i besøksloggen. Da skjer dette: Muntlig får han opplyst at det er kjapt å gjøre slike søk i loggen. Han ber om innsyn og får avslag av hensyn til rikets sikkerhet. Han viser til at Forsvaret sier det er et sivilt salg. Da får han i prinsippet medhold, men blir nektet innsyn fordi det er for arbeidskrevende. Så avgrenser han søket, men får nytt avslag. Denne gang begrunnet i forholdet til fremmede makter.

Først når han publiserer i Dagbladet at «fremmede makter» har vært på Håkonsvern i sakens anledning, får han – etter fem måneder – innsyn. Forsvarsministeren får nemlig trøbbel med å forsvare besøket av fremmede makter, ettersom hun har skrevet til Stortinget at det dreier seg om et sivilt salg og et sivilt besøk.

Ventet med svaret

Bergens Tidende fikk SKUP-diplom for sin avsløring av at politiet jobbet etter en instruks om å prioritere retur av lengeværende asylbarn uten lovlig opphold som var i strid med hva justisministeren og statsministeren hadde sagt i Stortinget.

22. desember 2014 søkte BT innsyn i dokumentene Justisdepartementet noen dager før hadde oversendt Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. BT fikk ikke formelt svar på innsynskravet, til tross for gjentatte purringer skriftlig og muntlig. Høringen finner sted 6. januar 2015. Den 27. januar får BT formelt svar om at det jobbes med saken, og først 26. februar får de dokumentene.

Etter offentlighetsloven skal dokumenter utleveres uten ugrunnet opphold, vanligvis innen tre arbeidsdager.

Det voksende informasjonskorpset spinner i krokene og organiserer forfordeling av informasjon. Fiskeribladet Fiskaren spurte nylig om å få være med fiskeriministeren på et møte, og fikk beskjed om at pressen ikke kunne være med. Hvorpå statsråden tok med seg Dagens Næringsliv.

Hvisker på bakrommet

Både Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Justisdepartementets ledelse er etter hvert blitt avvisende til å snakke åpent om Aftenpostens mobilovervåkningssak, som også ble premiert med SKUP-diplom.

Samtidig har apparatet rundt regjeringen diskutert saken flittig med andre medier enn Aftenposten, på bakgrunnsnivå.

SKUP-juryleder Bernt Olufsen bekrefter at flere journalister fra andre medier enn Aftenposten i forkant av konferansen kontaktet jurymedlemmer med spørsmål om Aftenpostens sak i et hele tatt holdt vann. Olufsen sier det er svært uvanlig at en jury blir kontaktet på den måten.

– Det er forstemmende å lese i metoderapportene om alle forsøkene på å tilsløre norsk virkelighet. I nesten 40 av de 63 rapportene fortelles det om myndigheters innbitte motstand mot at viktige nyheter skal komme til folkets kunnskap, sa Olufsen i sin tale under prisutdelingen.

En velopplagt Erna Solberg innledet SKUP med et fleipete tale der hun harselerte med at det viktigste hun hadde lært som statsminister var å ikke svare på spørsmål. SKUP-konferansen ble avsluttet med en bitter bismak av akkurat det utsagnet.

Fevennens forside 30. januar 2013.

Ved Universitetet i Bergen har en forskergruppe de de siste fire årene jobbet med prosjektet Journalistiske nyorienteringer, finansiert av Norges forskningsråd. Som del av denne prosjektgruppen har jeg undersøkt innholdet i Schibsteds regionaviser, og har samlet data fra Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen fra en uke i juni 2012 og en uke i januar 2013 (se metodebeskrivelse nederst i artikkelen). Prosjektet sammenligner innholdet på nett og papir i de fire avisene. Jeg har også undersøkt avisenes lokale og regionale profil, og sett på i hvilken grad innholdet overlapper mellom avisene.

Analysen viser at det foregår lite stoffutveksling mellom avisene, at nettutgavene bidrar til å forsterke avisenes innholdsprofiler og at det er en økende fokus på lokalstoff i alle redaksjonene med unntak av Aftenposten, som befinner seg i en særstilling med tanke på avisens nasjonale distribusjon. En redusering i avisenes regionalfokus gir imidlertid grunn til bekymring for det journalistiske mangfoldet i medieregionene i Sør-Norge.

Avisene blir ikke likere hverandre

Prosjektet har i hovedsak tre hovedfunn. For det første viser analysen at det i liten grad er overlapp mellom avisene. På papir deler de fire avisene så lite som tre prosent eller mindre av sakene (Aftenposten og Aftenbladet en prosent hver, Fædrelandsvennen to prosent og Bergens Tidende tre prosent). På nett ligger graden av overlapp noe høyere, men er fremdeles lav, i underkant av 13 prosent i 2013. På Aftenpostens nettutgave er seks prosent av sakene hentet fra en av de andre tre avisene, på bt.no er 13 prosent av sakene republisering av felles redaksjonelt stoff, på Stavanger Aftenblad er 10 prosent av nettinnholdet slikt fellesstoff, mens Fædrelandsvennen også har seks prosent.

På papir er dette fellesstoffet for det meste forbruker‑, reise- og fritidsstoff, sport og kulturstoff, samt noe politikk og økonomi. Alt i alt er det ikke snakk om mer enn 35 av 2138 papirsaker som utgjør direkte overlappende, republisert fellesstoff i Schibsteds regionaviser siste uken i januar 2013.

Oppslag i Bergens Tidende 28. januar 2013.

Tallet er noe høyere på nett, hvor 140 av totalt 1694 saker utgjør en overlapp, igjen for det meste fritids- og forbrukerstoff, sport og kultursaker. Aftenposten er tilbyderen av nærmere halvparten av papirsakene som overlapper mellom to eller flere av Schibsted-avisene i denne perioden. Bergens Tidende er den største mottakeren av slike saker.

Aftenposten er den største produsenten av fellessaker også på nett, mens også saker fra Adresseavisens sportsredaksjon brukes på alle fire nettutgavene (datainnsamling ble foretatt delvis med innføringen av redaksjonene Riks og 100% Sport).

Alt i alt er dette snakk om lave tall. Ikke minst er det snakk om svært liten grad av stoffutveksling i avisenes papirutgaver. Denne utvekslingsraten er derfor antakelig mest et vitne om en videreføring av innholdsavtaler inngått mellom disse regionavisene lenge før opprettelsen av Media Norge. Media Norge/Schibsted Norge har altså foreløpig ikke ført til at disse avisene får likere eller mer overlappende innhold.

Avisene blir mer lokale

Analysens andre hovedfunn er at andelen lokalnyheter er relativt høy og økende (her må det nevnes at Aftenposten står i en særstilling i dette materialet. På grunn av avisens nasjonale stilling ventes det heller ikke at lokaldekningen er like høy som de andre avisene. Lokalutgaven er talt med.) Det er også mer lokalnyheter på nett enn på papir.

Alle avisene hadde en økning i lokalstoff (nyheter fra byområdene Oslo, Bergen, Stavanger og Kristiansand) i papirutgaven fra juni 2012 til januar 2013. Størst økning finner vi i Stavanger Aftenblad, som øker andelen nyheter fra Stavangerregionen fra 27 prosent i 2012 til 34 prosent i 2013, og Fædrelandsvennen som øker fokuset på Kristiansand by fra 33 prosent i 2012 til 40 prosent i 2013. Aftenposten, i en særstilling, har ingen økning i lokalfokuset på nett fra 2012 til 2013, men en økning på papir i samme periode. Den største økningen finner vi i Fædrelandsvennens nettutgave, hvor Kristiansand-dekningen øker fra 28 prosent i 2012 til 51 prosent i 2013.

Fokuset på lokalstoff får også en forsterkning på nett. Dette gjelder for alle avisene bortsett fra Aftenposten. Bergens Tidende har i 2013 den største differansen i lokalfokus mellom nett og papir av alle de fire avisene, med en økning i lokaldekningen fra 27 prosent i papirutgaven til 40 prosent i nettutgaven. Stavanger Aftenblad fortsetter også sin forsterkning av lokalprofilen på nett. I 2013 har Aftenbladet 34 prosent stoff fra Stavangerområdet, mens aftenbladet.no har 40 prosent. Fædrelandsvennen hadde i 2012 større fokus på hendelser i Kristiansand på papir enn på nett, men i 2013 har denne tendensen skiftet. Fevennen hadde da den høyeste andelen lokalstoff på begge plattformer av de fire Schibsted-avisene. Økningen i lokalstoffet i BT, Aftenbladet og Fevennen ser primært ut til å gå på bekostning av saker med et nasjonalt fokus.

Mens lokalstoff er nyheter som omhandler byen hvor avisen kommer ut, er regionalstoff nyheter fra avisenes dekningsområde utover bykjernen. Alt i alt har avisene lite eller moderate mengder regionalstoff. Aftenposten har mest nasjonalt og utenriksstoff av alle de fire avisene, og kun to prosent av avisstoffet er regionale nyheter (både i 2012 og 2013), mens dette øker noe på nett. Bergens Tidende har økt sitt regionalstoff noe på papir, mens fokuset har gått ned på nett. Stavanger Aftenblad har redusert sin regionaldekning i papirutgaven, mens regionen har en økning på nett i 2013. Fædrelandsvennen har prosentmessig mest regionalstoff av alle avisene på begge plattformer, men her er tendensen synkende. Fevennen har allikevel størst forsterkning av alle avisene i regionalfokus fra papir til nett, både i 2012 og 2013.

Tendensen i Aftenposten, Aftenbladet og Fædrelandsvennen er altså at avisenes dekning av regionene utenfor bykjernen er synkende på papir og økende på nett, med unntak av fvn.no. Trenden er derimot motsatt i Bergens Tidende, hvor regionaldekningen øker på papir og synker på nett. I BTs tilfelle kan dette ha noe å gjøre med at datainnsamlingen for juni 2013 sammenfalt med Ekstremsportveko på Voss, og at begivenheten hadde mange ulykker dette året.

Alle avisene har uansett en forsterkning i regionfokuset fra papirutgaven til nettutgaven i 2013. Denne økningen utgjør for det meste trafikk, ulykker og værsaker, saker som omhandler infrastruktur og nærmiljøet. Stoff som omhandler vær og trafikk er typisk både for januar og juni måned, men dette er også billig og lett tilgjengelig materiale som vitner om hvordan nettets publiseringshastighet skiller seg fra papirmediet.

Oppslag i Stavanger Aftenblad 25. januar 2013.

De tre største avisenes relativt lave andel regionalstoff viser at Aftenposten, BT og Aftenbladet har et klart by-nært fokus. Det kan være en indikasjon på hvordan kombinasjonen økt produksjonspress, lavere antall journalister og et fokus på rask digital publisering krymper avisenes dekningsradius og flytter det journalistiske fokuset nærmere avisenes redaksjonslokaler.

Samtidig er avisenes lokale fokus et tegn på at avisene ønsker å være relevant for lokale lesere. Dette gjenspeiles også i den høye andelen av hverdagsnært stoff som vi finner i de tre minste avisene (altså BT, Aftenbladet og Fevennen) – saker om trening, fritid, mat og vin, trafikk, vær, familieliv, lokal infrastruktur, forbruker- og reisesaker som vitner om avisenes vilje til å forbli relevante for lokale leseres daglige liv. Aftenpostens klare prioritering av politikk, kultur og utenriksstoff er i så måte talende for avisens posisjon som hovedstadsavis med tabloid konkurranse og nasjonal distribusjon.

Profilen tydeligere på nett

Det tredje hovedfunnet i analysen er at alle avisene har en tendens til å forsterke papirprofilen gjennom nettutgaven. Man kan altså si at den digitale strategien er forankret i avisenes egenart og identitet slik den er etablert gjennom mange år med papir-publisering. Aftenposten forsterker sitt fokus på utenriksstoff (fra 26 prosent på papir til 33 prosent på nett i 2013), Bergens Tidende øker fokuset på sosiale samfunnsspørsmål som levekår, helse, arbeid og utdanning (fra 10 prosent på papir til 15 prosent på nett), Stavanger Aftenblad øker sitt fokus på økonomi, energi og næringsliv (fra 10 prosent på papir til 17 prosent på nett), mens Fædrelandsvennen, som vist, øker lokalfokuset. Så selv om papirutgaven ser ut til fremdeles å utgjøre redaksjonenes hovedprodukt, blir nettet viktigere og viktigere når det gjelder å kommunisere avishusets profil og holde på abonnentene, kanskje særlig i overgangen til betalt tilgang.

Man kan med andre ord si at graden av ulikhet mellom nett- og papirutgave til en viss grad reflekterer avisenes økonomiske styrke. Aftenposten og Bergens Tidende har større redaksjoner og flere abonnenter enn Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen, og kan derfor i større grad differensiere mellom de to utgavene enn de to mindre avisene. I 2013 var graden av innholdsoverlapp mellom nett og papir størst i Fædrelandsvennen, hvor 39 prosent av nettsakene også var publisert i papirutgaven. Det vil si at 61 prosent av sakene i Fædrelandsvennens papirutgave var eksklusivt papirmateriale. Dette er talende for avisens digitalstrategi, ettersom Fædrelandsvennen var den eneste avisen som hadde innført betalingsmur da denne analysen ble gjennomført. Stavanger Aftenblad hadde 32 prosent overlapp mellom nett og papir i 2013, mens Bergens Tidende hadde 19 prosent og Aftenposten 20 prosent. Det var med andre ord større forskjell på nett og papir i Bergens Tidende og i Aftenposten enn i de to andre avisene. Hvorvidt betalingsmurstrategien vil ha en forsterkende effekt på graden av overlapp mellom nett og papir også for de tre andre avisene, gjenstår å se.

Tilbaketrekning til byene kan bli demokratisk problem

Alt i alt viser funnene fra analysen at det så langt er lite tegn til at de fire avisene i Media Norge-dannelsen blir likere hverandre. Selv om felles eierskap har ført til at avisene ser likere ut, både på nett og papir, tyder ikke funnene i denne analysen på at Schibsteds fire regionaviser er i ferd med å miste sin egenart. Snarere tvert imot, tyder innholdsanalysen på at nettinnholdet er med på å vedlikeholde og til dels forsterke avisenes profil, egenart og lokale markedsposisjon.

Det er allikevel funn i denne analysen som gir grunnlag for en viss bekymring. Avisenes ressurssituasjon – med stadige kutt i bemanningen og en overgang til digital kompetanse, kombinert med nettets egenart og den digitale produksjonsmodus, ser ut til å være med på å snevre inn avisenes dekningsradius. Når journalistene skal produsere flere og flere saker, og dessuten få disse ut raskt, tilsier det at mer av arbeidet gjøres i eller nær redaksjonslokalene, og at det er mindre ressurser igjen til dekning av regionene. Dette gjenspeiles i økningen av lokalstoff i alle avisene utenom Aftenposten. Det gjenspeiles også i BTs, Aftenbladets og Fevennens regionstoff, som i hovedsak utgjøres av vær- og trafikksaker.

Når regionavisene skifter sitt fokus fra politiske og sosiale spørsmål som angår avisenes utvidede dekningsområder (selv om dette stoffet selvsagt også er å finne), til et fokus på vær, trafikk og ulykker, kan dette tyde på at områdene utenfor bykjernen risikerer å miste oppmerksomheten fra regionavisene som skal representere dem. Når de store regionavisene ikke dekker kommunene i omliggende strøk i tilstrekkelig grad, kan det oppstå et demokratisk vakuum der journalistiske ressurser ikke benyttes til å holde kritisk oppsyn med lokale styringsmakter. Det blir derfor desto viktigere å være oppmerksom på den rollen lokalavisene i øst‑, sør- og vestlandsfylkene spiller i å informere lokale innbyggere, tilrettelegge for lokal politisk debatt og i å granske den lokalpolitiske makten.

Kilder

Fosse, Camilla (2009): “Media Norge-fusjonen og de journalistiske argumenter”, i Eide, Martin (red.) Journalistiske nyorienteringer, Oslo: Scandinavian Academic Press, s. 155–169.

Metode

Den kvantitative innholdsanalysen sammenligner nett- og papirinnhold i Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen – en uke fra 2012 (23.–29. juni) og en uke fra 2013 (25.–31. januar) (n=7419). Søndager er utelatt fra analysen da kun to av avisene har søndagsutgaver.

Analyseenhetene er artikler slik de er publisert i papirutgaven og forsidesaker slik de er publisert i nettutgaven. (Enheter er målt fremfor spaltecentimeter, og notiser og artikler likt tellende. Dette kan gi noen skjeve utslag med tanke på hvordan analysen reflekterer redaksjonell innsats, men analysen er designet for å undersøke hva slags inntrykk leserne får av avisenes innhold, og må derfor ta høyde for tradisjonelle avislesingsvaner.)

Papirartiklene er innsamlet på papirformat eller gjennom avisenes iPad-utgaver (identisk med papirutgaven) (n=4075). Nettartiklene er lastet ned som skjermdumper av avisenes forsider (applikasjonen Web2PDF lagrer PDF-versjon av nettsiden med HTML-koden inkludert), hver time fra 08:00–24:00 i gjennomsnitt (n=3344). Data ble analysert i henhold til et kodeskjema bestående av over 60 innholdskategorier, herunder politikk, økonomi, kriminalitet, sosiale spørsmål (som helse, arbeid, velferd og utdanning), kultur, hverdagsliv (som hobby og fritid, reise, veiledning- og forbrukersaker, vær og trafikk), ulykker, sport og annet. Lokalforankring ble kodet som enten lokal (saker fra byen hvor avisen kommer ut), regional (avisenes omliggende dekningsområder), nasjonal (innenrikssaker) og utenriks (utenfor landets grenser).

En reliabilitetstest ga en Kappa-score på 84%/.80 for innhold (n=238) og 87%/.80 for lokalforankring (n=255).

I sin doktoravhandling fra 2012 gjør Arthur D. Santana en undersøkelse av sammenhengen mellom anonymitet og «civility» i nettdebatter om innvandring i et utvalg amerikanske aviser. Santana trekker et tilfeldig utvalg av 900 kommentarer fra disse avisene og koder dem for «uncivility». Han finner en klar sammenheng: i anonyme innlegg er graden av «uncivility» klart høyere:

Among the sample of 900 comments, anonymous commenters were significantly more likely to register their opinion with an uncivil comment than non-anonymous commenters (…). Of the 369 uncivil comments between both groups on the topic of immigration, anonymous commenters wrote 65% of the uncivil comments while non-civil commenters did so in 35% of the comments. (side 72)

Begrepet om «uncivility» overlapper med, men er ikke helt identisk med Næss sitt begrep om saklighet, som vi har diskutert i tidligere innlegg. Likevel peker resultatet i samme retning som det som er vår arbeidshypotese, nemlig at anonymitet gir mer usaklighet. For å prøve denne hypotesen i norsk sammenheng, og dermed skjønne bedre hvilken rolle anonymitet spiller for sakligheten i nettdebattene, forsøkte vi å måle usaklighetsnivået i tre aviser med ulike regler for identifisering. Perioden vi undersøkte var høsten 2011. VG (vg.no) krever innlogging med Facebook-profilen for å kommentere på artikler i nettutgaven, og identifisering med navn på innlegget. Dette var kombinert med moderering av debattene i etterkant (post-moderering). Bergens Tidende (bt.no) tillot på den tiden anonyme innlegg, men gjorde post-moderering av debattene ved hjelp av firmaet «Interaktiv Säkerhet». Dagbladet (dagbladet.no) tillot også anonyme innlegg, og post-modererte debattene selv. I en periode etter 22. juli gjennomførte noen av avisene i tillegg forhåndsmoderering av debatter om en del sensitive tema, blant annet om innvandring og saker om 22. juli. Alle avisene har og hadde tydelige regler for atferd som forventes av deltakerne i debatter under artiklene.

Materialet vårt er en samling av nettutgavene av de tre avisene, lastet ned klokken 12 hver dag i hele perioden (høsten 2011). Det første vi gjorde var å finne frem til de sakene som var åpnet for debatt, blant de 10 øverste sakene på forsidene i avisene. VG.no åpnet flest saker for debatt i perioden. Bildet så slik ut:

Figur 1. Antall saker åpnet for debatt i august-desember 2011. Utvalg: Ti øverste saker på for­si­den kl. 12 hver dag.

Det neste skrittet var å klassifisere sakene som var åpnet for debatt. Her brukte vi et skjema for klassifisering som er mer eller mindre standard i norsk medieforskning:

1. Økonomi, 2. Krim, 3. Sosiale spørsmål, forbruker, 4. Politikk, 5. Ulykker, 6. Kultur og underholdning, 7. Sport, 8. Vær, 9. Teknologi og vitenskap. I tillegg laget vi en gruppe for saker om 22. juli.

Denne klassifiseringen ga en slik fordeling av sakstyper som var åpnet for debatt, i prosent:

Figur 2. Saker åpnet for debatt august-desember 2011. Fordeling på stofftyper.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

Saklighetsnivået i saker om politikk er spesielt viktig for klimaet i det offentlige ordskiftet, så i den videre analysen fokuserte vi på debattene om politiske saker – i tillegg til debattene om sakene om 22. juli.

Slik var fordelingen av saker om politikk som var åpnet for debatt, i de tre avisene høsten 2011:

Figur 3. Saker om politikk åpnet for debatt august-desember 2011.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

Vi ser at Dagbladet åpner vesentlig færre saker for debatt om politikk enn i august 2011, enn det VG gjør. Det samme mønsteret er enda tydeligere for saker om 22. juli, hvor Dagbladet er veldig forsiktig med å åpne saker om 22. juli for debatt:

Figur 4. Saker om 22. juli åpnet for debatt august-desember 2011.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

I intervju med medieforskerne Karoline Ihlebæk, Anders Sundnes Løvlie og Henry Mainsah (Norsk Medietidsskrift, no. 3, 2013) forklarer representanter for Dagbladet at de var bekymret for hva som ville skje dersom de åpnet 22. juli-saker for debatt, fordi de var usikre på hvordan debattantene til sakene deres ville oppføre seg. Den samme usikkerheten har åpenbart ikke gjort seg gjeldende i VG og bt. Grafen viser også at i desember var det ingen saker om 22. juli som var åpnet for debatt, hverken i Dagbladet eller bt.

Neste skritt i analysen var å kode debattene om politikk i de tre avisene, med utgangspunkt i Næss sin karakterisering av usaklighet. Vi kodet de inntil 50 første innlegg i alle debattene i november 2011, pluss de 10 mest kommenterte sakene i oktober, november og desember. Vi var to kodere, som til dels kodet overlappende for å sikre konsistens i kodingen. Vi la vekt på en strikt bruk av kriteriene til Næss, og vi tok høyde for at tonen i nettdebatten ofte er uformell, og der litt røffe formuleringer er en del av sjangeren. Vi krevde derfor ikke en utviklet argumentasjon eller endog hele setninger. I praksis klassifiserte vi som usaklige hovedsakelig klare tilfeller av personangrep, innlegg som var helt irrelevante for artikkelens tema, eller avsporet debatten. Det er åpenbart et problem å operasjonalisere kriteriene til Næss, men siden vårt mål er å sammenlikne usaklighetsnivåer, er strikt og konsistent anvendelse av kriteriene det avgjørende.

For sammenlikningen brukte vi en enkel score for usaklighet, som er forholdet mellom antallet usaklige artikler delt på det totale antallet kodete artikler (det vil si inntil 50). Resultatet av denne analysen er representert i figuren nedenfor, hvor vi ser at Dagbladet har dobbelt så høyt usaklighetsnivå som VG:

Figur 5. Andel usaklige (rød søyle) og saklige innlegg i debatter i de tre avisene.
Utvalg: Debatter under forsidesaker om politikk og 22. juli i november 2011, og de 10 mest kommenterte sakene i oktober, november og desember. 50 første kommentarer i hver debatt.

Resultatet er i tråd med hypotesen om at anonymitet gir mer usaklighet, slik vi så Santanas undersøkelse også tyder på. Men betyr dette at vi definitivt kan trekke den slutningen at debattene i Dagbladet har større innslag av usaklighet fordi debattantene får lov å være anonyme? Nei, det er ikke mulig å konkludere så klart om dette. Det som taler mot en slik konklusjon er at vi bare har data fra en kort periode, og at det kan være andre forhold som spiller inn. I en kommentar til undersøkelsen pekte kulturredaktør Geir Ramnefjell på at Dagbladet i den perioden vi har undersøkt, tok avisens journalister selv hånd om modereringen, og at Dagbladet derfor ikke hadde kapasitet til å følge opp debattene så tett som de burde. (Nå bruker også Dagbladet firmaet Interaktiv Säkerhet). En grunn til å tro at dette ikke er hele forklaringen, er at våre stikkprøver tydet på at innlegg som står som fjernet av moderator var minst like høyt i Dagbladet som i VG. Det kan tyde på at det må ha vært fler problematiske innlegg i Dagbladet, selv om vi ikke vet hva som er fjernet. Det er også slik at vi har kodet for usaklighet, som omfatter mer enn det som ville bli klassifisert som upassende av moderatorene.

Vi ser imidlertid også at bt har samme lave usaklighetsnivå som VG, selv om de tillater anonyme innlegg. Det kan være en grunn til å tenke at anonymitet ikke er så viktig for usaklighet likevel. Men det kan også bety at det er andre forhold enn anonymitet som reduserer usaklighet. Blant annet er det slik at sakene som åpnes for debatt er lite kontroversielle, og debattene har ofte veldig få bidrag. Det er sannsynlig at lengre debatter gir relativt fler usaklige innlegg, men vår score tar ikke hensyn til det. Vi ser også at en god del debattanter i bt opptrer med fullt navn, selv om avisen tillater anonymitet. Det lave nivået på usaklighet kan også være en tilfeldighet i et lite utvalg.

På den andre siden er det andre forhold som taler for at forklaringen på forskjellen i usaklighetsnivå mellom VG og Dagbladet skyldes forskjellene i regler for anonyme innlegg. Det viste seg blant annet at det var en del innlegg om økonomi i VG som hadde mye høyere usaklighetsscore enn de fleste andre VG-debatter. Men da vi undersøkte disse sakene nærmere, viste det seg at de kom fra E24, som VG henter en del av sitt økonomistoff fra. Og E24 tillater anonyme innlegg.

En viktig, generell grunn til å tro at identifisering gir mindre usaklighet, og at anonymitet gir mer, er at debatter som krever identifisering har lavere deltakelse. Det gjennomsnittlige antall innlegg i debatter i Dagbladet er vesentlig større enn i VG, selv om trafikken på VG.no er mye større. Det samme viste seg i nettutgaven av Aftenposten, da de gikk over til å kreve identifisering av debattanter av sine artikler. Den viktigste grunnen til dette må være den sosiale belastningen det er å stå offentlig frem med fullt navn. I debatten som fulgte artikkelen der debattredaktøren annonserte at det ikke lenger ville være mulig å debattere anonymt i Aftenposten, som hadde over 3000 innlegg, var argumentet til flertallet av bidragsyterne at de ikke lenger ville delta i debatter i Aftenposten av frykt for de sosiale konsekvensene. De er med andre ord bekymret for hvordan andre skal reagere på det de sier, og at de ønsker å få debattere uten å behøve å ta hensyn til andres perspektiv på det de sier. Men hvis vi ser på Næss sine kriterier for usaklighet, så er det nettopp regler som skal stimulere debattantene til å ta hensyn til perspektivet til motparten og tilhørerne i debatten. Det er derfor ikke overraskende at en debattform som tillater folk å debattere uten å ta hensyn til den andres perspektiv, også blir mer usaklige i Næss sin forstand.

Debattkvaliteten viktigst

Hvis det er riktig, slik mye tyder på, at krav om identifisering øker saklighetsnivået, er det et sterkt argument for å innføre det i nettavisene. Saklighet innebærer å ta på alvor de andres ståsted, og er en forutsetning for at kommentarene skal være av interesse for andre enn den enkelte debattant. Avisenes ansvar for å legge til rette for en opplyst samfunnsdebatt med bred deltakelse veier tyngre enn den abstrakte “rett” til anonymitet. Når det i enkelte tilfeller er behov for anonymitet, når folk med viktige historier er spesielt sårbare, kan det ivaretas gjennom avtaler med avisenes debattredaksjoner i det konkrete tilfelle.

Det er derfor bra at fler og fler aviser dropper muligheten for anonyme kommentarer. Sist ute var Schibsted-avisene Bergens Tidende og Aftenposten. I den nevnte artikkelen der Aftenpostens debattredaktør begrunner innstrammingen bringer han en ny type argument på banen. Han henviser til forskning som indikerer at argumenter som fremsettes anonymt har mindre påvirkning på tilhørerne enn argumenter fra folk som viser hvem de er. Argumentet synes å være at kravet om identifisering nok tar bort den friheten som måtte ligge i anonymiteten, men samtidig gir det større mulighet til å få gehør hos de som leser kommentarene. Denne måten å se det på er en dreining bort fra å se dette som et spørsmål om den enkeltes rettigheter, og over mot å spørre hva som gir den beste debatten sett med lesernes øyne.

Dagbladet er den eneste av de store nettavisene som ennå tillater anonyme innlegg. Men også der er man opptatt av å heve debattkvaliteten. En gruppe erfarne journalister skal bruke tid som aktive debattledere på nettet, og man tror det skal heve kvaliteten på debatten i kommentarfeltene. Dette er et tiltak i samme ånd som kravet om identifisering, fordi det essensielt er en måte å få debattantene til å ta mer hensyn til hvordan argumentene oppfattes av lesere og mot-debattanter, og dermed øke kvaliteten på meningsutvekslingene.

Spøk til side. Faktasjekk er en journalistisk oppgave verdt navnet. Faktasjekk er en aktverdig del av journalistikkens samfunnsoppdrag. Faktasjekk bør bedrives hele året, og er en så selvsagt del av journalistikken at det nesten er litt rart å løfte det frem under egen vignett. Faktasjekk får åpenbart politikere til å skjerpe sitt presisjonsnivå. Prosjektet har noe å si oss — ikke bare om politikken, men også om journalistikken.

Desto sterkere press journalistikken utsettes for, desto mer skjerpes begrunnelseskravene. Spørsmålet her blir da: Hvordan møtes begrunnelseskravene i en valgkampsetting? Hvordan forholder journalister og redaktører seg — ideologisk og praktisk — til krav om å legitimere sin profesjonelle virksomhet? Hvordan selges journalistikk som maktkritikk? Faktasjekk kan være ett eksempel.

Det var i valgkampen 2009 at Bergens Tidende lanserte faktasjekk.no, delvis etter amerikansk mønster og inspirert av Dagbladets “faktasjekk” fra valget i 2005. To journalister ble satt på oppgaven med å ettergå faktapåstander fra politikere. De gjorde det så godt at de fikk diplom for innsatsen av Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP).

BT markedsførte sin faktasjekk med spørsmål som disse: Kan du stole på politikerne? Har politikerne sine ord i behold? Eller fører de deg bak lyset? Og faktasjekkerne vil ha deg med på laget. “Hjelp oss med å gå politikernes påstander etter i sømmene”.

“Faktasjekken berører kjernen i den politiske journalistikken,” skrev BTs sjefredaktør. Tiltaket er lett å selge som helt nødvendig maktkritikk. Begrunnelser handler gjerne om behovet for å måle opp avstanden mellom politikeres liv og lære. Den journalistiske egenprofilering er et selvsagt biprodukt.

Fenomenet faktasjekk er interessant. Det peker ut over seg selv og kan ses i følgende lys: Moderne journalistikk utgjør et særegent kunnskapsproduserende system. Hva preger dette ekspertsystemets begrep om politikk? Hvilken tilgang gir det til en kritisk forståelse av politikk? Hvordan kan tiltaket “faktasjekk” forstås i spenningsfeltet mellom journalistisk profesjonalisering og profilering — mellom en genuin journalistisk motivasjon og medienes egne profileringsbehov? Hvordan virker det sammen med andre trekk ved rådende politisk journalistikk? Og hvordan forholder det seg til den nyvunne interessen for publikums- og brukermedvirkning i journalistikken?

“Faktafokuseringa ser ut til å ha virka oppdragande. Lesarane har i større grad etterspurt kjelder for påstandar,” konkluderte BTs samfunnsredaktør i 2009. Hun viste også til et eksempel på kritikk av en faktafiksering. En KrF-politiker hadde hevdet at ett av fem barn vokser opp i utrygge hjem. BT sporet tallet tilbake til Røde Kors, som ikke kunne redegjøre for kilden. Karakteren “På tynn is” ble følgelig tatt i bruk. En leser reagerte: “Var det gøy å leke detektiv? Var det givende å rive ned et meget viktig fokusområde for to organisasjoner (en politisk og en frivillig) som faktisk prøver å gjøre en forskjell?”

Fakta er hellig. Det er en journalistisk trossetning. Men en petimeter-dyrking av fakta kan også resultere i en vel revisoraktig tilnærming til politikk. Vil vi ha politikere som har sitt på det tørre, men som ikke makter å tenne en gnist? Vil vi ha politikere som aldri tar for hardt i, fordi de er livredde for å bli tatt i faktafeil? Bør vi ikke være på vakt mot nøyaktighet på villspor?

BT åpnet i lokalvalgkampen 2011 faktasjekkingsballet med oppslaget “Feil, Erna”. Bakgrunnen var en påstand om at 70–80 liv kunne vært reddet med midtdelere og flerfeltsveier. Faktasjekkernes arbeid ga følgende resultat: “Den nærmere gjennomgangen viser at Høyres forslag kan redde anslagsvis 28 liv og gi 65 færre hardt skadde. Påstanden er feil.”

I lanseringen av faktasjekk.no ved inngangen til fjorårets valgkamp hadde BT intervjuet en politiker, en redaktør og en forsker. Alle syntes tiltaket var en fin ting, redaktøren sågar at det var en glimrende journalistisk idé. “Lovpriser faktasjekk,” var tittelen. Tok BT for hardt i? Eller blir dommen “delvis sant”?

En tidligere versjon av artikkelen ble publisert i Bergens Tidende, 11. september 2011.

Her kan det komme en forandring. Kanskje støtten bør bli mer målrettet og ta sikte på å støtte den nødvendige journalistikken. Den formen for journalistikk som de fleste innser er en forutsetning for å få et åpent og demokratisk samfunnssystem til å fungere.

Som leserombud i Bergens Tidende siden 2004 har jeg hatt svært mange samtaler med lesere om hva slags journalistikk de ser på som viktig. Selvsagt har jeg ikke snakket med alle avisens 250.000 lesere. De som tar kontakt, er gjerne de mest engasjerte og de kan slik sett være representative for de mange som vil bidra i utviklingen av samfunn og styresett. Basert på samtalene har jeg satt opp noen punkter som oppsummerer hva mange lesere ser på som viktig journalistikk og som samfunnet derfor bør støtte. Denne journalistikken er nemlig ikke kommersiell. Markedet er ikke i stand til å finansiere den.

1. Sett viktige politiske saker på dagsordenen i god tid før beslutningene tas

Norges representative demokrati bygger på forestillingen om folkesuvereniteten. Folket skal styre gjennom sine valgte representanter. Virkeligheten er imidlertid slik at disse representantene bedriver mye politikk og tar mange beslutninger som velgerne bare sporadisk blir kjent med, og ofte først når beslutninger er fattet og publikum merker konsekvensene av dem. Da er det for sent å protestere. Politikere og partier har sine egne nettsteder nå og den offentlige forvaltning er mer åpen enn før, men samtidig er beslutningsprosesser kompliserte og de færreste har tid, krefter eller muligheter til å sette seg godt inn i viktige saker som er til behandling i kommunale eller statlige organer. Mediebrukere forventer at pressen gjør den jobben. Etterrettelig og kritisk journalistikk skal klargjøre hva sakene gjelder, og hvilke alternativer en står overfor, slik at berørte og interesserte velgere både kan gjøre seg opp en egen mening og delta i et offentlig ordskifte om saken før vedtak fattes.

Hvor sterk denne forventningen er blant lesere fikk Bergens Tidende merke i bybanesaken. Mange anklaget BT for å drive kampanjejournalistikk for Bybanen og unnlate å belyse alternativer og trekke frem svakhetene ved den skinnegående løsningen. Kritikerne fikk delvis medhold i en masteroppgave om BT og bybanesaken. Det som opprørte bergensere mest, tror jeg, var at beslutningen om Bybanen ble bakt inn i et partipolitisk kompromiss lenge før noen hadde oversikt over konsekvensene av prosjektet. Mange velgere følte seg ført bak lyset og «overkjørt» og de anklaget BT for å ha sviktet sin rolle både som kritiker av makthavere og som arena for åpen debatt.

2. Ta opp samfunnsproblemer som angår mange, og se særlig på statlig maktkonsentrasjon

Pressen kaller seg gjerne «vaktbikkje». Den skal avsløre maktmisbruk og forsømmelser fra både offentlig og privat virksomhet. Med vår store, og stadig større, offentlige sektor, er det naturlig å se pressens vakthundfunksjon som særlig viktig i forhold til virksomheter som er finansiert av våre skattepenger og som etter sitt formål skal «tjene» oss som samfunn. Gravejournalistikk er blitt et honnørord i pressen, men det er ikke alt journalister graver etter som har den store offentlige interessen. Jeg skulle ønske redaksjoner og enkeltjournalister til tider tok noe mer hensyn til samfunnets behov enn egne særinteresser når de valgte «graveprosjekter». Altfor ofte foregår viktige diskusjoner om store spørsmål mer eller mindre løsrevet fra virkelighetens verden. Mange spaltemeter og store sendeflater vies til politiske debatter uten relevans fordi deltakerne i debatten, og journalistene, ikke kjenner virkeligheten eller ikke forholder seg til den. Målet blir diskusjonen, temperaturen og ikke å få løst noen samfunnsoppgave.

BT har gjort en god og grundig jobb når det gjelder kritikkverdige forhold innen barnevernet. Her mener jeg at avisen har levd opp til leseres forventning om kritisk journalistikk på et samfunnsområde som angår mange.

Når det gjelder togtransport, er bildet for norsk presse et annet. Mens den politiske debatten har gått om høyhastighetstog og den ene politikeren etter den andre har forsikret lesere og seere om sine visjoner for jernbanen, har sviller råtnet til de grader at tog har sporet av. Ringeriksbanen som skulle forkorte Bergensbanen med en skarve time, har ingen vært i stand til å realisere. Hvorfor lar norsk presse politikere da slippe unna med luftige tanker om høyhastighetstog?

Og hva med Nav? Denne katastrofale konstruksjonen som har vanskeliggjort hverdagen for tusener på tusener av syke, uføretrygdede og alderspensjonister, for ikke å snakke om de ansatte i etaten. Hvor mange gravende prosjekter er den blitt utsatt for? Det er denne typen saker lesere etterspør. Og de spør mye. Ikke minst spør de om hva milliardene i såkalte offentlige satsinger går til. Hva skjedde med milliardene som skulle gi oss en bedre psykiatrisk helsetjeneste? For ikke å snakke om politiet. Her har også riksrevisor Jørgen Kosmo slått alarm. Bevilgningene til etaten er økt voldsomt samtidig som oppklaringsprosenten er gått ned. Hvorfor?

Dette er bare et par tilfeldig valgte eksempler. Norge har en uvanlig stor offentlig sektor. Både politikere og presse har i generasjoner trodd at offentlige løsninger er til beste for fellesskapet. Det kan ha ført til en ukritisk aksept av den statlige maktkonsentrasjonen vi nå opplever.

3. Oppretthold sterke journalistiske miljøer utenfor Oslo

BT blir stadig minnet om at avisen kommer ut i Bergen. Lesere mener den derfor skal tale byens og distriktets sak og danne en motvekt mot sentralmakten i Oslo-gryten. Jeg vil tro alle regionaviser og lokalaviser møter tilsvarende krav fra sine lesere. Dette kravet får også økende relevans ettersom sentraliseringen fortsetter. Den har sin egen tyngdekraft. Når etater og bedrifter skal etablerte seg, blir det brukt som argument at «alle andre» er i Oslo. Å eksistere et annet sted i landet fremstilles nærmest som umulig. Dette til tross for at den elektroniske revolusjonen gjør kontakt, uavhengig av adresse, enklere enn noen gang før i historien.

Norsk presse er også svært sentralisert. De største redaksjonene er der det største markedet befinner seg. Medienes organisasjoner holder til i samme by. Disse miljøene har en tendens til å se verden på samme måte. De bekymrer seg ikke om vestlendingene må betale sine veier og broer selv. De engasjerer seg ikke om staten overlater bygging av konsertsaler og kulturhus til kommuner og private i distriktet så lenge den bygger ut i Oslo. Og skjevfordelingen av helsemillionene som har kostet Vestlandet dyrt, har aldri opptatt navlebeskuende redaksjoner i hovedstaden. Slike spørsmål må reises av redaksjoner utenfor Oslo. Derfor er det viktig å opprettholde et mediemønster med sterke redaksjonelle miljøer spredt landet rundt. En eventuell omlegging av pressestøtten må ikke svekke den geografiske fordelingen av journalistisk kompetanse og tyngde.

4. Mediene må ha kompetanse på religion og kultur for å dekke det flerkulturelle samfunn

Samfunnet vårt er stadig i forandring. For den enkelte kan det være vanskelig å orientere seg og forstå hva som skjer. Folk flytter på seg både geografisk og sosialt. Holdninger forandres. Næringer forsvinner og nye kommer til. Pressen sier at den «speiler virkeligheten». Det er selvsagt galt, men den bør i alle fall anstrenge seg for å beskrive viktige endringer i samfunnet og dermed hjelpe folk til å begripe noe av det som skjer. I våre dager er det naturlig å nevne utviklingen av Norge som flerkulturelt samfunn som et tema mediene har en soleklar plikt til å belyse.

Dagspressen er preget av harde nyheter. Den er materialistisk. Saker som kan summeres opp i tall blir prioritert fordi de tilsynelatende er enkle å forstå og fordi de er lette å lage titler til. Spørsmål knyttet til tvil og tro, religion og kultur er mye vanskeligere å håndtere. Det gjør ikke saken lettere at de færreste redaksjoner har kompetanse på denne typen spørsmål. Selv store redaksjoner er ikke spesielt godt utstyrt med medarbeidere som kjenner Bibelen, Koranen og Talmud og som har tatt seg tid til å studere sammenhengen mellom religion, kultur og politikk for de befolkningsgruppene som nå skal smeltes sammen til et flerkulturelt Norge.

5. Det er behov for et mangfold av debattarenaer som slipper flere til

Den norske befolkning er svært godt utdannet, og mange ønsker å delta i det offentlige ordskiftet om store og små spørsmål. Utviklingen av elektroniske medier har gitt uanede muligheter for å ytre seg, men det er fortsatt de tradisjonelle mediehusene som tilbyr debattene med størst politisk gjennomslag. Det er her man har størst mulighet for å bli sett og hørt.

Papiravisene har prioritert debattstoffet sitt høyere de siste årene. Det har ikke nødvendigvis gjort dem mer tilgjengelige. Kanskje tvert imot. Nå er det ofte avisen som setter dagsorden for debattsidene. De bestiller innlegg og skaper en diskusjon ut fra egen interesse. De lesere som er opptatt av andre spørsmål enn avisen, slipper ikke til. Det kan ha gjort debattsidene mer interessante for noen, men mindre interessante for dem som ønsker en mulighet til å ytre seg på egne premisser.

Nettet er som skapt for debatt og dialog. Her foregår mange verdifulle diskusjoner og mange verdiløse. Mediehusene burde bruke mer ressurser på å skape gode nettdebatter. Debatter der vanlige folk, pressefolk og beslutningstakere kunne møtes til meningsbrytning. Men det krever ressurser, og jeg håper mediestøtteutvalget ser behovet for å etablere nye arenaer for debatt, gjerne uavhengige av mediehusenes agendaer.

Mediehusene trenger en intern kritiker

Til slutt vil jeg nevne en mer personlig kjepphest. Mediene forlanger åpenhet av samfunnet rundt seg. Det er bra, men de bør da også vise større åpenhet om eget arbeid.
I offentligheten blir det stadig spurt hvem som skal vokte pressen. Alle maktorganer har sine kontrollinstanser i vårt gjennomregulerte samfunn. Medietilsynet har visse tilsynsoppgaver i forhold til pressen, men de kontrollerer ikke kvaliteten på innholdet i mediene. Folk som klager, kan få klagen behandlet i Pressens Faglige Utvalg, men dette utvalget er ikke noe kvalitetsorgan. Det skal bare påse at pressen ikke bryter med bransjens etiske regelverk, slik utvalget til enhver tid tolker det.

Jeg mener alle mediehus bør ha en intern kritiker. En som tar imot klager fra lesere/seere og tar klagene opp til debatt både internt og eksternt. En slik funksjon legitimerer kritikk av journalistikken og oppdrar redaksjonen slik at den blir i stand til å forklare og forsvare journalistikken sin offentlig. En kontinuerlig samtale om journalistikkens innhold lærer også redaksjonene mye om hvordan det de skriver blir oppfattet og hvor nyttig kritikk kan være.

Her i landet er det bare BT som har en ordning med leserombud, og åremålet for stillingen går ut ved årsskiftet. Det er et klart signal om redaktørers forhold til åpen kritikk at ingen andre har opprettet en tilsvarende stilling. Etter mitt syn burde en slik funksjon vært institusjonalisert i alle redaksjoner, ansatt av styret i bedriften. Det ville økt medienes troverdighet og, over tid, skapt bedre forutsetninger for en opplyst debatt om pressens virksomhet.

– Skjerpede inntjeningskrav kan bety at vi har færre kroner å lage journalistikk for. Dermed må vi prioritere tydeligere, og satse på færre saker hvor vi prioriterer kvalitet fremfor kvantitet, sier Eilertsen. — Vi lager heller én god sak enn tre dårlige.

Journalistikkforsker Johann Roppen er skeptisk, og viser til at journalistikk som er billigere å produsere kan bli favorisert i nedgangstider.

Rutinerte medieeiere

Norske redaktører er bekymret for effekten kommersielt press har på den journalistiske kvaliteten, den redaksjonelle friheten og ytringsfriheten generelt, viser en undersøkelse Vox Publica har fått utført i samarbeid med Norsk Redaktørforening og Mandag Morgen. I undersøkelsen, som ble utført i september i fjor, rangerte 59 prosent av redaktørene eiernes krav til økonomisk avkastning som den største trusselen mot redaksjonell frihet.

Trine Eilertsen er ikke enig med flertallet av kollegene. Den ferske sjefredaktøren fremholder at det fortsatt er i redaksjonslokalene at beslutningene tas.

– Med tanke på inntjeningskrav er store medieeiere som Schibsted vant til å operere med små marginer i perioder. Industrielle eiere som Schibsted har forståelse for de redaksjonelle problemstillingene som vi står overfor. Slik sett betyr inntjeningskrav ingenting for de redaksjonelle beslutningene — det er i redaksjonen at de beslutningene tas, argumenterer Eilertsen.

Strammere prioriteringer

Ifølge Eilertsen vil økonomiske innstramninger få praktiske konsekvenser for flere områder av den journalistiske virksomheten i Bergens Tidende, uten at det går ut over den journalistiske kvaliteten. Istedenfor oppsigelser vil innstramningen heller resultere i mindre tilgjengelige midler til bruk av vikarer, mener hun.

– Vi har ikke midler til å fylle på med vikarer når fast ansatte journalister jobber på større prosjekter, noe som gjør at konsekvensene av ressursprioriteringen blir tydeligere. Fordelene er at det blir mindre av den likegyldige, lite gjennomarbeidede journalistikken, og mer fokus på journalistikk som krever kontekst og hvor man har flere innganger, hevder Eilertsen.

Hvis Eilertsen får rett i dette, kan de økonomiske nedgangstidene brukes til å gjøre noe med et av problemene redaktørene pekte på i undersøkelsen. Hele 83 prosent av redaktørene sa seg helt eller litt enig i en påstand om at “altfor mye ressurser brukes på journalistikk som handler om kjendiser og uvesentligheter”.

Ulønnsom kvalitetsjournalistikk?

Journalistikkforsker Johann Roppen ved Høgskulen i Volda deler imidlertid ikke Eilertsens optimisme.

– Generelt sett kan man si at jo dyrere et prosjekt er, dess vanskeligere blir det å få gjennomslag for det i redaksjonen. Når det kommersielle presset øker favoriseres billigere typer journalistikk. Dette kan for eksempel føre til økt bruk av frilansere samt mer bruk av stoff fra nyhetsbyrå eller andre lett tilgjengelige kilder som presseklipp. En konsekvens av dette kan være økt makt til lobbyister og aktører fra PR-bransjen, sier han.

I undersøkelsen blant Redaktørforeningens medlemmer kommer en tilsvarende frykt til uttrykk. 22 prosent av redaktørene oppgir ”press fra profesjonelle lobbyister og PR-byråer” som den største trusselen mot redaksjonell frihet.

Økte lønnsomhetskrav fra eiere kan gå ut over den relativt sett kostbare undersøkende og kritiske journalistikken, mener Roppen.

– Undersøkende og kritisk journalistikk er ikke nødvendigvis en lønnsom aktivitet, sier han.

Dette synet reflekteres i redaktørundersøkelsen, der flertallet sa seg helt eller delvis enig i at ”den kritiske journalistikken er svekket fordi medieeiernes krav til økonomisk avkastning er høyere i dag enn for ti år siden” (se figur).

Ifølge Trine Eilertsen vil også nedskjæringer føre til hardere prioriteringer i bruken av fotografer.

– Bilder til enquêter, for eksempel, krever ikke en profesjonell fotograf, og journalistene kan gjøre slike jobber. Det kan vi gjøre uten å fire på den høye standarden vi har på journalistiske bilder i avisen, sier hun.

Eilertsen trekker også frem reisekostnader som et område der det må strammes inn.

– Nå må reiser være enda bedre planlagt, og godt begrunnet. Vi må være mer kritiske til arrangementer vi reiser på fordi vi pleier å reise på dem. Det kan være riktig å dekke Nobelprisutdelingen neste år også, men det er ikke sikkert utdelingen når opp i konkurranse med for eksempel et viktig valg, eller andre journalistiske prosjekter som krever reising. Vi reiser ikke en plass bare fordi vi har tradisjon for det, det må være strengt journalistisk begrunnet.

Annonsørinteresser uten betydning

I likhet med de aller fleste av de spurte redaktørene som deltok i redaktørundersøkelsen ser ikke Eilertsen press fra annonsører som noen trussel mot den redaksjonelle friheten.

– Annonsørinteresser, i betydningen at de påvirker innholdet, er ikke et tema i BT. Uavhengigheten fra annonsørene er vesentlig for avisens journalistiske uavhengighet. Det er denne uavhengigheten som gjør BT attraktiv og troverdig for sine lesere og som i neste omgang tiltrekker seg annonsører. Men det hender at vi må ”oppdra” annonsører som har en forestilling om at de kan påvirke det redaksjonelle. Jeg vil også tro at lokalaviser kan oppleve at lokale annonsører prøver å påvirke innholdet i sterkere grad, sier Eilertsen.

“Profittspiralen”

Samtidig som Roppen er bekymret for at næringsinteresser får for stor innvirkning på det redaksjonelle, poengterer han at den frie pressen alltid har stått i et avhengighetsforhold til næringslivet.

– I et historisk perspektiv ser man at forholdet mellom kommersielt press og redaksjonell frihet har to sider. På den ene siden er et fritt næringsliv en forutsetning for en fri presse. Før fremveksten av et fritt næringsliv i Norge så vi en presse som i stor grad var underlagt et sentralt maktmonopol, hvor det å kunne gi ut en avis ble gitt som et privilegium. På den andre siden ser vi at om hensynet til inntjening er det eneste som betyr noe, så får det negativ innvirkning på det redaksjonelle, sier Roppen.

Ifølge Roppen er det vanskelig å forutsi konkrete konsekvenser av de økonomiske nedgangstidene. Han mener at konsekvensene i stor grad vil avhenge av om det dreier seg om lokal- eller riksaviser samt hvilke finansieringskilder de ulike avisene har. Roppen tror at nedgangstidene vil slå ut ulikt for riksavisene, men spår at aviser som Aftenposten, som i stor grad er annonsefinansiert, kommer til å merke presset. Også Dagbladet, som har slitt lenge, er i en utsatt posisjon. Roppen er spesielt bekymret for lokalavisene.

– På det lokale plan har det blitt færre som kjøper avis, noe jeg tror henger sammen med høy utsalgspris på avisene samt konkurranse fra andre medier. Det er vanskelig å tenke seg noe annet enn at mange redaksjoner må kutte ned på journaliststaben sin. Som følge av tilbakegang i opplag og dertil mindre annonser får vi dyrere, men tynnere aviser som er mindre attraktive for leseren. Et paradoks er at avisene kan gå med overskudd, men ikke nok — overskuddet går hovedsakelig til eierne. Med fare for å male fanden på veggen kaller jeg denne negative tendensen for ’profittspiralen’.

Presser ytringsfriheten?

I redaktørundersøkelsen sier flertallet seg helt eller delvis enig i en påstand om at ”kommersielt press er en større trussel mot ytringsfriheten enn press fra religiøse og politiske ekstremister” (se figur).

Martin Eide, professor i medievitenskap, sa i et intervju med Mandag Morgen i høst at det kan tenkes at redaktører synes at kommersielt press er en grei unnskyldning for å la være å bruke ytringsfriheten. Trine Eilertsen er helt uenig i dette.

– Redaktører elsker å få skarpe ytringer på trykk. Det er det vi lever av, sier hun.

Johann Roppen på sin side mener også at journalistiske idealer fortsatt veier tungt, tross nedgangstider.

– Redaktørene har jo både kommersielle og redaksjonelle hensyn å ta. Heldigvis er det fortsatt slik at norske redaktører i all hovedsak rekrutteres fra journalistenes rekker, med befestede journalistiske idealer. Hvis siviløkonomene derimot overtok redaktørstolene, ville det nok sett annerledes ut, sier han.

Om redaktørundersøkelsen

Undersøkelsen ble utført i første halvdel av september. Spørreskjemaet ble sendt samtlige 805 medlemmer av Norsk Redaktørforening, og 264 svarte. Blant disse er 59 prosent underordnet redaktør, 24 prosent ansvarlig redaktør og 17 prosent enleder (både ansvarlig redaktør og administrerende direktør). Andelen toppledere blant dem som har svart er noe høyere enn i medlemsmassen. Kjønns- og aldersfordelingen er omtrent som i medlemsmassen. Det er også fordelingen mellom medietyper, bortsett fra at ukepressen er noe underrepresentert. Resultater fra undersøkelsen er tidligere presentert i Mandag Morgen og på Redaktørforeningens høstmøte i Oslo.

Redaktørundersøkelsen 2008: Last ned alle tallene fra undersøkelsen (pdf, 1,26 MB).

I befolkningen som helhet sier 55 prosent at de foretrekker å skrive leserbrev/innlegg i sin lokal- eller regionavis hvis de vil si sin mening offentlig om en sak de er opptatt av. 37 prosent har krysset av for alternativet “debattsider/forum i en nettavis”, 26 prosent “leserbrev/innlegg i riksavis”. 15 prosent velger “innlegg på debattsider/forum som ikke tilhører en nettavis” og 10 prosent “innlegg på min egen blogg”. De spurte har hatt mulighet til å krysse av for flere alternativer. Undersøkelsen er utført av analyseinstituttet Zapera.

Menn mer debattglade?
Undersøkelsen viser interessante forskjeller mellom kjønnene og mellom aldersgrupper. Menn virker mer opptatt av de ulike nettbaserte ytringskanalene enn kvinner (se figur).

Særlig tydelig er forskjellen på menn og kvinner når det gjelder interessen for å ytre seg på nettavisenes debattsider eller fora. Bare 30 prosent av kvinnene har krysset av for dette, mot 43 prosent blant mennene.

Hvis antall alternativer man velger er en indikasjon på generell interesse for å ytre seg offentlig, tyder undersøkelsen på at menn er mer debattglade. Det eneste alternativet en større andel av kvinner enn menn har valgt, er lokal- og regionavisen.

Forskerne Eli Skogerbø og Marte Winswold har undersøkt deltakelse og innhold i debatter i nettaviser som en del av prosjektet IKT og lokaldemokratiet. De fant at yngre menn er de som er mest ivrige til å delta i nettdebattene. — Tidligere undersøkelser har vist at middelaldrende menn er i overvekt blant dem som skriver leserbrev i avisen, sier Skogerbø, som er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

Unges nettytringer — varig endring?
Ikke overraskende viser Vox Publicas undersøkelse at 18–29-åringene er mer interessert enn de andre aldersgruppene i å ytre seg på nettet. Halvparten av denne gruppen klikker seg inn på debattsidene i en nettavis hvis de vil si sin mening om en sak de er opptatt av (se figur). Samtidig er det verdt å merke seg at lokal- og regionavisen står sterkt i denne aldersgruppen også.

For de etablerte massemediene er det nok også interessant at såpass mange blant 18–29-åringene gjerne ytrer seg på egne blogger og debattsider som ikke tilhører en nettavis, altså helt utenom medienes tilbud.

Et sentralt spørsmål er om vi er vitne til en varig endring i mediebruken, eller om de som er i den yngste gruppen får mer tradisjonelle vaner når de kommer inn i en annen livsfase.

– Er det sånn at de som er unge nå vil gjøre det samme når de er 39 og 49? Det er noe av det jeg er mest nysgjerrig på, sier Eli Skogerbø. Hun peker på at det er mer krevende mediebruk å skrive innlegg selv enn å nøye seg med å lese, og at det å delta i nettdebatter og oppdatere en egen blogg tar mye tid.

I Skogerbø og Winswolds undersøkelse var det tydelig at de som hadde ambisjoner om å påvirke politiske prosesser i kommunen, valgte å skrive leserinnlegg i lokalavisen fremfor å debattere på nettet. Dette kom fram i kvalitative intervjuer forskerne utførte. — Og når politikerne skulle følge med på den offentlige debatten, var det leserbrevspalten de oppsøkte, sier Skogerbø.

Men vil nettdebattene etter hvert også bli viktigere for dem med påvirkningsambisjoner? Ansvarlig redaktør i VG Nett Torry Pedersen tror debattformen på nettet tiltaler andre typer debattanter enn de som skriver i avisen. Han mener dette har med generasjoner å gjøre: de som sitter med makt og innflytelse i dag har vokst opp med avis og TV som medier de forholder seg til. Dette gjenspeiles i hvor de som vil påvirke ytrer seg. — Noen er så utvalgt at de får delta i debatter på TV, andre skriver i avisene, sier Pedersen.

Han tror nettdebatten vil få større betydning, av to årsaker. For det første vil den utvikles kvalitetsmessig. — For det andre vil vi få folk i posisjoner som er vokst opp som digital urbefolkning, sier han.

Flere aviser har i det siste meldt at de vil legge mer ressurser i å følge opp sine debatt-tilbud på nettet. Både Nordlys og Bergens Tidende vil innføre pliktig registrering for nett-debattantene. Eli Skogerbø ser det som sannsynlig at nettdebatten vil få større betydning også i den seriøse politiske diskusjonen.

– Jeg tror at nettdebattene har potensial i seg til å bli viktigere. Det krever redigering, som vi er i ferd med å få nå, sier hun.

Nettdebattene — bedre enn sitt rykte?
Debattene i nettavisenes kommentarfelt og fora forbindes gjerne med personangrep, usakligheter og til og med rasistiske utfall. Men Skogerbø og Winswolds undersøkelse tyder på at dette er altfor negativt. — Problemet med nettdebatten er at den har fått et ufortjent dårlig rykte, sier Skogerbø.

I en innholdsanalyse av til sammen 864 innlegg i nettavisene til Stavanger Aftenblad og Drammens Tidende, fant forskerne at kun 9 prosent av innleggene kunne betegnes som udemokratiske. Dette er blant annet innlegg der debattanten viser manglende respekt for andre eller kommer med irrelevante utspill som sporer av diskusjonen (denne undersøkelsen ble foretatt i 2005).

Saklighet og begrunnede påstander var langt vanligere enn verbale sleivspark. Mange av nettdebattantene var opptatt av at det har egenverdi å delta i det offentlige ordskiftet. En innstilling preget av deltakerdemokratiske idealer viser seg blant annet i at man er opptatt av argumentenes gyldighet og debattens og demokratiets regler og prosedyrer (se figur). Mange deltakere problematiserer faktafeil, logiske brister eller på annen måte ugyldig argumentasjon hos med-debattantene.

Bergens Tidende er blant avisene som vil arbeide med å høyne nivået på nettdebattene. Avisens debattredaktør Hilde Sandvik trekker fram at journalister og skribenter til nå i liten grad har involvert seg i nettdebatten. Den lever gjerne sitt eget liv i kommentarfeltet. Det må endres, mener hun. — Både journalister og kommentatorer oppfordres til å svare på kritikk. Man kan også få nyttige tilbakemeldinger på ting som er feil eller kan misforstås, sier Sandvik.

Blant andre grep hun sier kan tas for å bedre debatten, er å tiltrekke seg gode debattanter aktivt, jobbe mer med den redaksjonelle tilretteleggingen og profilere de gode innleggene tydeligere.

I en artikkel publisert i Vox Publica i fjor, skrev journalist Mina Hauge Nærland i Dagbladet.no at “sakene som ser ut til å gi de beste diskusjonene er drøftende saker, saker som tar opp fenomener, ikke personer, og som evner å vise fram flere sider av et sakskompleks.”

At avisene blir flinkere til å tilrettelegge og følge med på nettdebatten, er noe mange har etterlyst. Spørsmålet er om mediene klarer å høyne nivået uten å miste noe vesentlig — det frirommet nettdebattene utgjør. Selv om det til tider går hardt for seg i nettdebattene, er det ingen tvil om at ytringsfriheten rår ganske uinnskrenket der. Dette aspektet står i fare for å mistes litt av syne når avisene nå vil stramme inn på den frie flyten av meninger i nettdebattene, mener Eli Skogerbø.

– De vil få en debatt som er mer stueren. Hva går det på bekostning av, og gjør det noe om vi mister de råeste innleggene, spør hun.

Da Bergens Tidende opprettet stilling som leserombud våren 2004, var det ut fra den erkjennelse at avstanden mellom redaksjonen og leserne var for stor. På tross av internetts gjennombrudd og muligheter for interaktivitet og endeløs publisering, levde store deler av redaksjonen fortsatt i den gamle verden da publiseringsverktøyet var trygt i hendene på pressen Leserundersøkelser viste at 15–20 prosent av leserne oppfattet avisen som arrogant. Så kan man si at det ikke er så mange, men jeg har den hypotese at dette er de 15–20 prosentene som har forsøkt å ytre seg gjennom BT eller som har vært i direkte kontakt med avisen på andre måter. De er blitt møtt med taushet eller en holdning de har opplevd som nedlatende.

Leser­om­bud Terje Angelshaug: «Aviser opp­fat­tes fort­satt som luk­kede orga­ni­sa­sjo­ner». (Foto: Jan M. Lillebø).

I en tid da informasjonsflyten er ute av pressens kontroll og mulighetene for å ytre seg på nettet er legio, nytter det ikke å møte leserne med en ovenfra og ned-holdning. Pressen må tvert imot, på en helt enn måte enn før, legge et forpliktende innhold i det tomme slagordet om at «leserne er våre oppdragsgivere».

Dette var altså bakteppet for opprettelsen av stillingen som leserombud. Siden våren 2004 har jeg formidlet leserreaksjoner til redaksjonen, reist faglige debatter på grunnlag av kritikk fra leserne og hatt utallige samtaler med lesere om deres forhold til Bergens Tidende. Jeg skal forsøke å oppsummere hva jeg har lært om journalister og lesere gjennom denne jobben, og hvordan jeg ser for meg den videre utviklingen av forholdet mellom BT og leserne.

Innrømmer ikke feil

Aviser oppfattes fortsatt som lukkede organisasjoner. De færreste utenfor redaksjonene får innsikt i hvorfor pressen prioriterer som den gjør og hvilke vurderinger som ligger bak måten viktige saker løses på. Avisledere benytter svært sjelden det offentlige rom til å stille seg åpne for kritikk og forklare journalistikken sin. Kritiske leserbrev blir sjelden besvart, og når de blir besvart, rommer svaret så godt som aldri noen innrømmelser av feil. Denne manglende evne til å utøve selvkritikk henger sammen med, tror jeg, at store deler av pressen oppfatter seg som ytringsfrihetens og sannhetens ensomme forsvarere. Kritikere blir gjerne definert som motstandere av disse verdiene.

Redaktører og redaksjoner må ha en forestilling om at det å innrømme feil, svekker lesernes tillit til pressen. Faktum er vel at den tilliten er temmelig tynnslitt nå – ikke minst på grunn av pressens manglende evne til å gå i reell dialog med sine kritikere.

Når pressen fra tid til annen bryter tausheten, er det gjerne sjefredaktører som står fram og forsvarer arbeidet publikasjonen han leder har gjort. Jeg opplever ikke det sjefredaktørene har å si i slike situasjoner som særlig interessant. De synes mindre opptatte av lesernes kritikk enn av egen posisjon i redaksjonen de leder. Og det er forståelig. En sjefredaktør må ha tillit i egne rekker for å gjøre jobben. Denne tilliten kan blant annet bygges ved å forsvare journalistinnsats som intet forsvar fortjener.

Sjefredaktørenes forutsigbare forsvar av egne medarbeideres dårlige saker, er en logisk konsekvens av journalistenes manglende evne til å tåle kritikk. I min tid som leserombud har jeg videreformidlet mye kritikk fra lesere og jeg har skrevet over hundre artikler, som regel med utgangspunkt i kritiske leserreaksjoner. Svært sjelden har jeg opplevd en journalist si: Ja, der gjorde jeg feil. Den kritikken er jeg helt enig i.

I et overveldende flertall av saker, blir innvendinger fra leserne tilbakevist. “Leseren har ikke forstått, leseren er en kverulant, leseren er overfølsom, leseren er part i saken”, osv.

Som leserombud har jeg selvsagt som oppgave å påvirke slike holdninger. Og hvis jeg tillater meg å være optimist et øyeblikk, ser jeg kanskje tendenser til at denne “jeg alene vite”- holdningen er i ferd med å forandre seg i BT. Det er slett ikke bare, og ikke først og fremst, min fortjeneste. Internetts vekst må ha gjort det tydelig for selv den mest selvopptatte pressemann at lesere er ressurssterke og slett ikke skal undervurderes.

Kjerneleserne tar kontakt

Mine egne erfaringer fra møter med lesere er udelt positive. Da jeg tiltrådte stillingen, advarte journalistkolleger meg mot alle kverulantene jeg ville få på tråden. Av de mange hundre BT-leserne jeg har hatt kontakt med, har jeg møtt en som må kunne kalles kverulant – en eneste.

Resten har vist stort og saklig engasjement for alle mulige spørsmål. Fra levering av avisen, via mengden av reklame, til BTs journalistiske profil og rolle som storavisen på Vestlandet.

Flertallet av dem som tar kontakt er fra 50 år og oppover, altså BTs kjernelesere. De fleste har i årenes løp utviklet et sterkt forhold til avisen. BT er deres viktigste informasjonskanal, og de har klare krav til troverdighet og saklighet. Dette er ikke lesere i maktposisjoner som tar kontakt for å få BT til å danse etter sin pipe. Slike lesere ringer direkte til sjefredaktør eller til sine journalistkontakter, nei, “mine” lesere er velorienterte mennesker som vil slå et slag for den saklige, anstendige journalistikken. Mange av dem er desillusjonerte og skuffet over mediene. De har gjerne sluttet å lese Oslo-tabloidene, men håper at BT vil bestå som en troverdig nyhetsformidler. For å bidra til det, tar de kontakt og påpeker saker og tendenser de er kritiske til. Det kan dreie seg om usaklige titler, overdreven billedbruk, stigmatisering av samfunnsgrupper eller enkeltpersoner, underlige prioriteringer der viktige saker blir notiser, mens kuriosa får stor plass, hemningsløs fotballomtale, mens seriøs kultur forsvinner, overdreven krimdekning, mens forskning blir etterlyst osv. Kort oppsummert tror jeg det er riktig å si at denne gruppen lesere lar høre fra seg når de opplever at BT legger seg til journalistiske grep som de forbinder med Oslo-tabloidene eller Bergensavisen. Dersom BT er lydhør i forhold til denne lesergruppen, vil papiravisen beholde sin store kjerne av trofaset abonnenter i mange år ennå.

Nettet gir leserne mer makt

Hva så med de unge og med fremtiden? Unge har et helt annet forhold til BT. Mens de godt voksne leserne er vokst opp med avisen som autoritativ tolker av nyhetsbildet, har dagens unge tilgang på en rekke versjoner av virkeligheten. De er langt mindre lojale og shopper rundt etter det de finner mest interessant blant de mange nyhetskanalene. Mange aviser har en svært konvensjonell oppfatning av hvordan en skal kapre unge lesere. Det gjøres gjennom sport, musikk og moter/design. Resultatene av denne metoden er ikke entydige. Jeg tror nettets muligheter for interaktivitet må utnyttes langt mer offensivt enn i dag for å mobilisere unge mennesker i BTs kanaler.

BTs tradisjonelle lesere er vant til, og har avfunnet seg med, en presse som har plassert seg mellom folket og makthaverne. I suveren tro på egne evner har den påtatt seg oppgaven med å fortolke virkeligheten for leserne sine.

Skal BT beholde sin sterke posisjon, må avisen trekke dagens unge inn i et samspill på en helt annen måte enn det foreldregenerasjonen deres har opplevd.

Avisene har tradisjonelt vært den dominerende arena for samfunnsdebatt. Leserne har fått ytre seg, men avisen har i liten grad forholdt seg aktivt til det “vanlige folk” har ytret. Det har vært liten kommunikasjon mellom avis og lesere. BT har gitt sitt bilde av samfunnet, men har samtidig satt av litt plass til lesernes meninger. Leserbrevene har imidlertid ikke vært mye lest av journalistene i BT og har slett ikke hatt noen innflytelse på avisens arbeid.

BT-huset i Ber­gen: Uinn­ta­ke­lig fest­ning? (foto: Vegard Valde).

Dette maktforholdet er radikalt endret. Leserne kan nå publisere sine tanker helt uten mediehusenes hjelp. Mediene besitter selvsagt makt fortsatt, men skal de beholde den, må de fremstå som nyttige kanaler for mediebrukerne i nettgenerasjonen. BT har her et langt stykke vei å gå. Opprettelsen av leserombudet var et første skritt for å åpne redaksjonens lukkede verden. De neste skrittene har latt vente på seg.

BTs debattforum på nettet er dessverre dårlig i forhold til mange andre avisers, og mulighetene som ligger i blogg-tenkningen er lite utnyttet. Journalistene forholder seg like lite til meningsytringer fra leserne som før. De kjører videre i gamle spor med tradisjonelle kilder, dominert av makthavere i det etablerte samfunnet.

Dette må endres. Nettet gir avisen en enestående mulighet til kommunikasjon med leserne, og den kommunikasjonen må gå begge veier.

Sjefredaktøren må gjenoppstå for leserne

Det kan være naturlig å begynne med avisens lederartikler. Her bruker BT, som de fleste andre aviser, pronomenet “vi” om seg selv. I lederne kommer avisens offisielle syn på sakene til uttrykk. De tillegges forbausende stor vekt i mange miljøer. Ikke minst derfor bør de legges ut til debatt på nettet. Her må leserne kunne møte avisens lederskribenter i dialog.

Som tidligere nevnt har sjefredaktørene, stort sett, trukket seg tilbake fra det offentlige rom. De bør gjenoppstå for sine lesere. De er tross alt ansvarlige for alt innhold i mediehusenes ulike kanaler. Gjennom en blogg har sjefredaktøren de beste muligheter for kontinuerlig samtale med leserne sine.BT kan i langt større grad enn nå bli en formidler av direkte kontakt mellom maktutøvere og de som utsettes for maktutøvelsen. Da fyller avisen en viktig formidlerrolle uten å gi sin vri og vinkling på kommunikasjonen. Erfaring viser at de debattfora der også avisens medarbeidere engasjerer seg, fungerer best. I nettdebatter har journalister en enestående anledning til å innhente såkalt konsekvensinformasjon, for i nettdebatten deltar gjerne folk som har kjent ulike konsekvenser av samfunnsutviklingen på kroppen.

For å bøte på medienes tendens til å opptre som mikrofonstativ for makten, kan de invitere folk fra utkanten av samfunnet til å åpne blogger på mediehusets sider. Da kan folk som vanligvis ikke høres i storsamfunnet, gis anledning til å skape debatter på sine premisser. Dermed blir det offentlige rommet utvidet og samfunnsbildet mer nyansert.

I stadig flere aviser blir det utviklet egne områder der leserne kan legge inn saker de har skrevet selv. Også for BT må det være en spennende mulighet. Lesernes egne meldinger om “livet de lever” kan bidra til å korrigere BTs sterkt redigerte versjon av virkeligheten.

BT står fortsatt sterkt i sitt distrikt. Den posisjonen kan mediehuset forsvare dersom brukerne opplever at de blir tatt alvorlig som samtalepartner og bidragsyter når BT utvikler seg videre i alle kanaler.