Noen eksempler: Tidlig på 1930-tallet ble kjelleren i et bibliotek i New Jersey renovert og omgjort til et tenåringsbibliotek med navnet «The Monkey Wrench Canteen». De unge sto selv for planleggingen. De malte, kjøpte inn møbler og åpnet en coca-cola-bar. Liknende initiativ ble tatt i flere folkebibliotek, for eksempel en filial i New York Public Library. Også her sto de unge for mye av planleggingen. «They have already selected the books for the shelves, popular novels, detective stories, westerns, war books, joke and quiz books as well as magazines that are a novelty to the branch, such as moving picture magazines, radio, boxing and band leaders», rapporterte The New York Times. De unge valgte også ut grammofonplater og planla og organiserte utstillinger og arrangement.

Trodde du at verktøybibliotek og annet utlån av utradisjonelt materiale som for eksempel sportsutstyr var en faglig innovasjon? Glem det. Også det er en del av den faglige tradisjonen. På 1930-tallet, under depresjonen, begynte for eksempel flere amerikanske folkebibliotek å låne ut leker. Los Angeles Public Library hadde i første halvår 1936 en samling på 7126 brukte leker som ble utlånt 22000 ganger.

Foto: Boston Public Library cbnd

Hvorfor lese gode bøker? Mobilt utlån i Boston i 1926.

Trodde du at biblioteket som møteplass og debattarena i lokalsamfunnet – det som kom inn i bibliotekloven hos oss i 2013 – var en faglig nyhet? Det kan du i hvert fall glemme. Om det er noe som er en del av folkebibliotekfeltets faglige tradisjon, er det rollen som møteplass og debattarena. I beretningen for folkebiblioteket i St. Louis for 1911 kan man lese at sammen med 139 organisasjoner, arrangerte man mer enn 1400 møter i løpet av 1910. Det kunne være sosialistiske foreninger eller organisasjoner som tilbød engelskundervisning – språkkafeer – for innvandrere, mødregrupper osv.

Disse eksemplene er hentet fra Wayne Wiegands bok Part of Our Lives – a People’s History of the American Public Library, som kom ut i 2015. Wiegand er professor emeritus i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Universitetet i Florida og en av de fremste bibliotekhistorikerne i USA. Wiegand har gravd fram et rikholdig materiale som forteller om brukernes bibliotekopplevelser fra 1800-tallet til i dag. Her er reportasjer og leserinnlegg fra lokalaviser og den nasjonale pressen, her er brev, biografier, biblioteks årsberetninger mv.

Først og fremst viser boka rikdommen i de faglige tradisjonene som bibliotekarprofesjonen står i og kan øse av. Det er tradisjoner som det er viktig for profesjonen å kjenne – det er en del av den profesjonelle dannelsen. Når mange nå argumenterer med at nye arbeidsformer knyttet til møteplass- og debattarenafunksjonen krever andre typer kompetanse enn de bibliotekfaglige, dokumenterer Wiegand hvordan disse arbeidsformene slett ikke er nye, men en integrert del av fagtradisjonen. Men fagfeltet mangler en del med hensyn til historisk bevissthet. Det han sier om de amerikanske bibliotekarenes manglende historiebevissthet gjelder nok i like stor grad hos oss.

«In many cases librarians’ lack of knowledge about their own history is evident from statements like ‘Public libraries are not just warehouses of books anymore’ – as if ‘warehousing books’ has ever been their only purpose!»

Part of Our Lives — A People’s History of the American Public Library av Wayne Wiegand ble utgitt 29. oktober 2015. Foto: Oxford University Press

Paradoksalt nok kan denne manglende bevisstheten om profesjonens faglige tradisjoner gjøre det vanskeligere å møte endringer og nye utfordringer på en adekvat måte.

I likhet med boka Allmenningen om den norske offentlighetens historie som jeg anmeldte i forrige nummer av Bok og Bibliotek, er Wiegands bok kronologisk organisert. Han starter med perioden fra midten av 1700-tallet fram til etableringen av det første egentlige folkebiblioteket – folkebiblioteket i Boston som åpnet dørene i 1854. I denne første perioden vokste det fram en rekke såkalte sosiale bibliotek. Disse bibliotekene bar med seg mye av kimen til det som skulle særmerke folkebibliotekene – ikke minst kombinasjonen av bokutlån med møter og foredrag. Et av de viktigste av disse bibliotekene, Boston Atheneum, flyttet inn i et nybygg i 1823. Der var det, i tillegg til leserom med bøker, aviser og tidsskrifter, en foredragssal med plass til 500 personer og et område reservert for kunstutstillinger. Læringsrommet, opplevelsesrommet og møterommet allerede den gangen.

Helt fra starten av var spenningen mellom den opplysende og instrumentelt nyttige litteraturen versus underholdningslitteraturen til stede. De sosiale bibliotekene vektla det første og unngikk de populære romanene som folk flest foretrakk og som leiebibliotekene tilbød dem.

Etter dette kapittelet om forløperne til det moderne folkebiblioteket følger ni kapitler som tar for seg ulike perioder fra etableringen av Boston Public Library i 1854 fram til i dag.

Ett gjennomgående tema er spenningen mellom bibliotekarene som vektla litteratur som kunne fremme kunnskap og nytte versus det store flertallet av publikum som først og fremst var ute etter romaner og underholdningslitteratur. Bibliotekarene gjorde all slags krumspring for å vri låneradferden over mot den nyttige sakprosaen. Skjønnlitteratur, særlig av det lettere slaget, ble sett på som direkte skadelig for den mentale utviklingen. Eller som forfatteren av en bok om kvinnesykdommer fra siste halvdel av det 19. århundre formulerte det: Romaner, romantiske forteller og skuespill kan forårsake upassende opphisselse hos kvinner, som i sin tur kan lede til fordøyelsesproblemer og en rekke plagsomme forstyrrelser, særlig knyttet til livmoren.

Som hos oss ble det innført systemer der lån av en skjønnlitterær bok forutsatte lån av én eller to fagbøker. Noen bibliotek hadde sterke begrensninger på hva de kjøpte inn av skjønnlitteratur, eller de kunne sette skjønnlitteraturen i lukkede magasin mens bare faglitteraturen sto åpent tilgjengelig. Wiegand refererer en dialog gjengitt i avisa Boston Traveller omkring 1880 mellom en gutt som ikke finner bøkene han leter etter og en bibliotekansatt. – Vi kjøper ikke inn slikt søppel gutten min, sier bibliotekaren. – Hva slags bibliotek er dette, svarte gutten, og konkluderte selv: «why. It’s jus like everythin else in this country – run for the rich, an’ the poor workingman gits no show at all».

Men uansett hvordan bibliotekarene geberdet seg – den alt overveiende delen av utlånet besto av skjønnlitteratur. Og Wiegand har funnet fram til et rikt materiale som viser hvordan lesingen av skjønnlitteratur fra biblioteket – også den lettere underholdningslitteraturen – faktisk bidro til å utvikle leserne og i mange tilfelle var avgjørende for den retningen livene deres skulle ta.

Kompromisset mellom bibliotekarenes faglige idealer og brukernes interesser illustrerer et hovedpoeng hos Wiegand: Bibliotekene er lokalt forankrede sivilsamfunnsinstitusjoner som brukerne kan velge fritt om de vil benytte seg av eller ikke. Om bibliotekarene ensidig setter sitt igjennom, forsvinner brukerne. Derfor blir resultatet alltid et kompromiss. Det gjelder som her forholdet mellom skjønnlitteratur og faglitteratur, men også andre felt som for eksempel ytringsfrihet. Bibliotekarene har ikke ensidig kunnet sette igjennom idealene i Library Bill of Rights rundt om i de tusen lokalsamfunn. Det blir alltid et kompromiss og en dialektisk utvikling i spenningen mellom profesjonsidealer og normer i lokalsamfunnet.

Wiegand beskriver for eksempel en rekke tilfelle der det oppsto konflikter mellom biblioteket og lokalmiljøet i forbindelse med utstilling av kunstverk som noen i lokalsamfunnet oppfattet som støtende. Eller bøker som Steinbecks Vredens druer og Theodore Dreisers En amerikansk tragedie. Biblioteket kunne ikke bare sette sitt igjennom, men konfliktene skapte en dynamikk som flyttet normer.

New York Public Library, 1912.

Boka til Wiegand viser også den rollen folkebibliotekene spilte som integreringsarenaer. Her var det språkundervisning og programmer som ligner svært mye på våre dagers språkkafeer. I 1929 hadde filialene i folkebiblioteket i Denver utstillinger der lokale immigrantgrupper kunne synliggjøre sine respektive kulturer. I dette arbeidet ble det utvist en iderikdom vi fremdeles kan lære av. I Pittsburgh og Cleveland plasserte man ut depotsamlinger hos sentralt plasserte familier i arbeiderstrøk og innvandrerstrøk. I 1910 hadde Cleveland 62 slike hjemmebibliotek – 11 rettet inn mot det tyske immigrantmiljøet, 10 mot det ungarske, 5 mot det norske osv. Familiene der depotene ble utplassert måtte ikke være for fattige, slik at de skremte bort de bedrestilte i lokalmiljøet, men de måtte heller ikke være så velstående at de fattigste følte seg fremmedgjorte. Og bibliotekene var lavintensive møteplasser der mangfoldet i samfunnet ble synliggjort.

Biblioteket som møteplass er som nevnt innledningsvis ikke noe nytt. Wiegand beskriver hvordan en filial i New Yorks folkebiblioteksystem i 1910 var vertskap for kveldskurs for innvandrere, hadde møter for speiderpatruljer i ett forsamlingsrom mens en modellflyklubb for gutter stilte ut selvbygde fly i et annet. I et tredje praktiserte jenter brodering mens de ble lest høyt for. Makerspace er også en del av den faglige ballasten bibliotekarprofesjonen bærer med seg.

Wiegands bok er en av de mest fascinerende bøkene jeg har lest på lang tid. Den viser hvor viktig det er å gå inn i profesjonshistorien og hvilket rikt repertoar bibliotekfeltet har å øse av.

De to filosofiprofessorene har fått mye og i all hovedsak fortjent pepper for kronikken sin. Men samtidig er pepperbøssa blitt brukt ureflektert. For de to professorene peker på noe som faktisk er en utfordring – en utfordring som er tett knyttet til bibliotekenes rolle som en arena for offentlighet. Bibliotekenes rolle som arenaer for offentlig samtale bygger på et deliberativt syn på demokratiet i motsetning til et syn på demokratiet der valg uttrykker aggregerte individuelle preferanser. Det forutsetter i sin tur aktive borgere som engasjerer seg, enten som debattanter eller som aktive tilhørere og lesere.

Bibliotek og offentlighet: Hva er utfordringene?

Hva sier forskning om bibliotekenes rolle i så måte? De siste månedene har jeg og andre i teamet i forskningsprosjektet Almpub brukt mye av tida på å gå igjennom internasjonal forskning om bibliotek som institusjoner for offentlighet. Hva er utfordringene forskere mener bibliotekene bør gripe tak i? Bidrar de faktisk til demokratiet og en vital og bærekraftig offentlighet?

Foto: Bergen Offentlige Bibliotek cb

Bergen Offentlige Bibliotek. Hvilken rolle skal biblioteket ha i offentligheten?

Feltet er ikke blant de største områdene innen bibliotek- og informasjonsfaget. Michael Widdersheim som er blant dem som nå skriver mest om emnet, går i en artikkel fra 2016 gjennom artikler som drøfter forholdet mellom folkebibliotek og offentlighet. Basert på et litteratursøk i relevante baser der han brukte søketermene «folkebibliotek» og «offentlig sfære» analyserer han 65 artikler – av dem er 16 nordiske. Det er nok ingen andre felt av bibliotek- og informasjonsvitenskapen, som jo er sterkt anglo-amerikansk dominert, at man vil finne et så sterkt nordisk innslag. Det reflekterer nok det faktum at Jürgen Habermas’ epokegjørende arbeid fra 1963 om den borgerlige offentlighetens framvekst først ble oversatt til engelsk i 1989 – 17 år etter den første norske oversettelsen.

Ytringsfrihet og sensur

I litteratursøket vi har gjennomført i Almpub-prosjektet denne våren, hadde vi med flere termer, for eksempel demokrati, sosial inkludering, demokratisk deltakelse mv. Det ga en god del flere treff.

Ett dominerende tema i litteraturen er knyttet til ytringsfrihet og sensur. Det ser ut til å være et særlig viktig tema i de amerikanske bidragene og kan tilbakeføres dels til den sentrale plassen ytringsfrihetsspørsmål har hatt i den amerikanske bibliotekartradisjonen helt siden den amerikanske bibliotekforeningen (ALA) i 1939 vedtok den første versjonen av Library Bill of Rights, dels lovgivning i USA der bibliotekene for å beskytte barn mot visse typer innhold, må filtrere Internettet om de skal motta visse former for offentlig støtte, og Patriot Act som ble vedtatt etter terrorangrepene 11. september 2001.

Integrering og inkludering

Et annet sentralt tema fokuserer på bibliotekene som arenaer for integrering og inkludering. I den amerikanske litteraturen dominerer her bibliotekene som noder i et system der e‑forvaltning blir stadig viktigere. Hvordan kan bibliotekene gi tilgang, motvirke digitale skiller og fremme borgerdeltakelse på digitale politiske arenaer?

Et helt sentralt navn her er Paul T. Jaeger, professor ved Florida State University, og hans samarbeidspartnere. Jaeger argumenterer ellers for at folkebibliotekfeltet må ta inn over seg at det har en grunnleggende politisk rolle knyttet til myndiggjøring og frigjøring og at insisteringen på dels å være en del av den offentlige sfære, dels å være nøytral og hevet over politikken, er problematisk. Derfor etterlyser han forskning som studerer relasjonen mellom bibliotekene og politikken.

Det er nok riktig å si at den europeiske forskningen om bibliotek og sosial inkludering er mer fokusert på inkludering av grupper som trues med marginalisering, for eksempel innvandrere. Oppmerksomheten kan da i større grad være rettet mot språk og språkopplæring, økonomisk og sosial integrasjon mv. sammenlignet med tilgang til IKT. Noe av grunnen kan være at en langt høyere andel i Norden og Europa har internettilgang hjemme sammenlignet med USA.

Demokratiutvikling og deltakelse

Biblioteket som et sted som kan bidra til demokratiutvikling og deltakelse, er et tema som ser ut til å være på vei oppover.

Flere bidragsytere er opptatt av at i den kommersielt styrte byutviklingen som nå dominerer, okkuperes tidligere offentlige rom av private interesser. «Corporate plazas and shopping malls are ostensibly public spaces, yet they belong to the private realm», skriver de kanadiske forskerne Colleen Alstad og Ann Curry. Vi får byrom som skaper en illusjon av offentlighet, men der forstyrrende elementer er redigert bort. Bortfallet av offentlige rom der mennesker med ulike bakgrunner kan møtes som samfunnsmedlemmer, ikke konsumenter, er ødeleggende for demokratiet, argumenterer de.

Foto: Wojtek Gurak cbn

Tjuvholmen — eksempel på kommersielt styrt byutvikling?

Det er en tendens til at den kommersielt styrte byplanleggingen utvikler endimensjonale byrom der forstyrrende elementer redigeres bort og der det legges opp til enhetlighet og harmoni ved at virksomheter og dermed også mennesker som ligner hverandre dominerer. I Oslo er Tjuvholmen et eksempel, kanskje også Bjørvika, med operaen, Munchmuseet, Deichmanske bibliotek som signalinstitusjoner omringet av de store konsulentfirmaene innen organisasjon, ledelse og IT. Dersom vi i tråd med Alstad og Curry mener at bibliotekene skal motvirke en slik utvikling og bidra til åpne offentlige rom, hva da med å planlegge bibliotek i byrom som skaper en illusjon av offentlighet? Er det problematisk? Bidrar da også bibliotekene til illusjonsmakeriet og til nedbygging av offentlige rom med et demokratisk potensial? Eller kan bibliotek i slike byrom bidra til å åpne opp og bygge lommer av offentlighet? Det håper vi at vi kan finne noen svar på i Almpub-prosjektet.

Biblioteket i lokalsamfunnet

Våre svenske kolleger Jonas Söderholm og Jan Nolin fra Högskolan i Borås er også opptatt av biblioteket som sted i lokalsamfunnet, men fra et litt annet perspektiv. I en artikkel publisert i Library Quarterly i 2015 argumenterer de for at vi nå er inne i en tredje fase med hensyn til vekt på bibliotek og lokalsamfunnsinvolvering. I den første fasen tidlig i det 20. århundre lå vekten på opplysningsfunksjonen. Den andre fasen fra slutten av 1960-tallet og utover på 1970-tallet fokuserte på grasrotaktivitet og kulturelt demokrati påvirket av den tidas venstrebevegelse.

Den tredje fasen startet tidlig på 2000-tallet, og vi står fremdeles midt oppe i den. Der ligger fokuset på biblioteket som et åpent sosialt rom, på mangfold og på biblioteket som et sted – et nav – i lokalsamfunnet som kan fremme bærekraft og sammenhengskraft. Vekten på det lokale og biblioteket som en lokalt forankret institusjon styrkes. Fra å se på biblioteket som en tjeneste blant andre i et nasjonalt og internasjonalt biblioteksystem, blir biblioteket en tjeneste og en virksomhet blant andre i et system av lokalsamfunnstjenester. Det lokalsamfunnet har behov for, blir i dette perspektivet styrende også for samlingsutviklingen og kan – men behøver ikke – lede til samlinger som avviker fra den kultursfære-orienterte tradisjonelle samlingsmodellen. Söderholm og Nolin bruker verktøysamlinger som eksempel.

I teoretisk baklekse?

Noen bidragsytere er opptatt av teoretisk begrepsavklaring. John Buschman som er blant dem som har skrevet mest om bibliotek, offentlighet og demokrati, kritiserer bibliotekfaget for ikke å ha fulgt med på utviklingen innen demokratiteori. Bibliotekfeltet er ikke kommet mye lenger enn til Thomas Jefferson og den amerikanske konstitusjonens fedre, sier Buschman, og mener det er behov for en teoretisk oppdatering om man skal utvikle denne delen av folkebibliotekenes rolle og samfunnsoppdrag. I en artikkel i Library Quarterly fra 2016 som han har skrevet sammen med Dorothy Warner, “On Community, Justice and Libraries”, hevder de at bibliotekfaget ikke har reflektert tilstrekkelig over disse grunnbegrepene og hva det å legge dem til grunn som sentrale verdier for bibliotekene, betyr i nyliberalismens tidsalder.

Foto: Bergen Offentlige Bibliotek cb

Mange biblioteker er aktive med arrangementer og debatter. Her fra Barnas bokpris ved Bergen Offentlige Bibliotek.

Den som de siste par årene har skrevet mest og mest dyptgående om folkebibliotekene og offentlighet, er Michael Widdersheim. Sammen med den japanske forskeren Masanori Koizumi har han utviklet en modell for folkebibliotek som offentlighetsinstitusjoner. I et ferskt arbeid fra 2016 kritiserer Widdersheim mange av dem som skriver om bibliotek som offentlighetsinstitusjoner for å være slumsete i sin omgang med offentlighetsteori. De moderne folkebibliotekene vokste fram mot slutten av det 19. århundre og i de første ti-årene av det 20. århundre. Men da var den liberale offentlighetsmodellen som Habermas beskriver framveksten av, i ferd med å bli okkupert av markedsorienterte medier, en kommersiell underholdningsindustri mv. Hvordan kan framveksten av den liberale offentligheten forklare bibliotekenes framvekst når denne offentligheten var i ferd med å fragmenteres da bibliotekene vokste fram, spør Widdersheim.

Og samtidig: Den offentlige sfære knyttes vanligvis til sivilsamfunnet. Men bibliotekene er jo knyttet til offentlig forvaltning – til stat og kommune. Her har man også et forklaringsproblem, mener Widdersheim.

Ulike modeller for offentlighet

Hans forslag til løsning er todelt: Innen offentlighetsteori har vi flere paradigmer. Det finnes ikke, slik mange bidragsytere på feltet synes å gi inntrykk av, én habermasiansk modell. Substansielle modeller, som for eksempel den liberale offentlige sfære, er historisk begrenset. Men det finnes andre offentlighetsparadigmer, for eksempel deliberativt demokrati og teorien om kommunikativ handling. De har ikke den begrensningen i tid og rom som den liberale offentlighetsmodellen har. Det kan gi retninger for videre forskning.

Det andre forslaget hans er knyttet til revidering av den substansielle modellen. Representerer folkebibliotekene en videreføring av den liberale offentlighetsmodellen i nye klær? Lever modellen videre i folkebibliotekene, men forflyttet fra sivilsamfunnet til myndighetsnivået? Widdersheim viser her til nordiske forskere som Leif Emerek, Anders Ørom og Geir Vestheim som han mener argumenterer langs slike linjer. I så fall representerer bibliotekene noe Habermas overså.

I Almpub-prosjektet skal vi nå begynne å analysere data som kan si noe om hvordan ulike aktører faktisk definerer bibliotekene som offentlighetsinstitusjoner.

Rørsla består av bibliotekarar, forskarar, it-folk og andre interesserte, og sidan november i fjor har dei frenetisk lasta ned og sikkerheitslagra datasett og annan informasjon frå nettsidene til føderale forskings- og forvaltingsorgan. Høgast prioritet har klima- og miljødata.

– Eigd av folket

– Det dreier seg om store datamengder som er produserte av institusjonar som ligg under styresmaktene, men som er eigd av folket. Dei finst berre digitalt, og det er opp til styresmaktene å sikre at dei er tilgjengelege for deg og meg. I realiteten er informasjonen prisgitt det gjeldande politiske klimaet, seier Janz.

Då Donald Trump vann presidentvalet i USA sist november, var det mange som brått vart urolege for dei store mengdene forskingsdata og annan informasjon knytt til klima og miljø, som låg spreidd på mange offentlege nettstader. Det var ikkje slik at ein frykta at informasjonen brått ville bli sletta. Slikt finst det lover mot. Men ein av dei få tinga Trump snakka systematisk om gjennom heile valkampen, var at han ville vengestekke det amerikanske miljødirektoratet EPA, og løyve mindre pengar til klimaforsking (denne lovnaden har han innfridd).

Foto: Stephen Melkisethian cbnd

Fra stor protestmarsj mot Trumps forskningspolitikk i Washington DC 22. april 2017.

DataRefuge. DataRefuge sette straks i gang med såkalla databerging, der interesserte møttest for å peike ut viktige datasett og laste dei ned på sikre stader. Ei rekkje organisasjonar og institusjonar slutta seg til, nokre nystarta for føremålet, og mange databergingar gjekk av stabelen både i USA og i Canada i dei første hektiske månadane.

Det vart raskt klart at det å ta vare på informasjon som berre finst på nett, ikkje er enkelt. For det første finst det inga oversikt over kva data som finst der ute. Dessutan er informasjonen ofte ikkje spesielt godt organisert. Det er der bibliotekarane kjem inn.

– Særleg dei store forskingsbiblioteka, som oss, har lenge vore opptekne av desse problemstillingane. Etter kvart danna vi nettverket Libraries+, der vi prøver å finne løysingar for å handtere problemet i stor skala, og ikkje berre det som gjeld miljødata, men alle fagområde, fortel Laurie Allen, hovudbibliotekar med ansvar for digital forskingsstøtte, også ved Universitetet i Pennsylvania.

Var ikkje på radaren

Mange av reglane som gjeld det å ta vare på og tilgjengeleggjere offentleg informasjon, er laga for trykte medium og fungerer ikkje så godt i den digitale tidsalderen. Den nye politiske situasjonen avslørte mange mentale blindsonar.

– Vi trudde vi allereie gjorde mykje rett. Det blir til dømes arbeidd mykje med open tilgang til forsking, altså å få informasjonen ut på nett i det heile. Og ved forskingsbiblioteka har vi gjort mykje for å leggje til rette for våre eigne forskarar. Men dette enorme landskapet av offentleg informasjon som allereie ligg på nett, og som veldig mange menneske nyttar dagleg – det var ikkje på radaren, sjølv om problemet sjølvsagt har vore der heile tida. Presidentvalet vart ein augeopnar som gjorde folk merksame på problemet, seier Allen.

– Og kor store datamengder snakkar vi om?

– Ingen veit. Vi veit at det er snakk om mange petabyte. Kva heiter den tingen som kjem etter petabyte – exabyte? Eg vil tru det er nokre slike. Eitt av dei viktige spørsmåla er korleis vi avgjer kva som skal takast vare på. Prøver vi å spare på alt som nokon gong er blitt publisert, så løyser vi jo ikkje noko problem, tvert imot, seier Allen.

Må sikre truverdet

Eit anna problem er korleis ein kan vite at den informasjonen ein tek vare på, er identisk med originalen. I motsetnad til trykt informasjon, kan digital informasjon endrast med eit tastetrykk. Straks Trump overtok som president, vart til dømes nettsidene til EPA endra i påvente av at den nye politiske leiinga skulle avgjere kva informasjon dei ville presentere. Eit augeblikksbilete av nettsidene slik dei framsto før endringa, vart gjort tilgjengeleg på dei nye nettsidene, men i ettertid har det vist seg at ikkje all informasjonen på dei gamle nettsidene er inkludert i dette augeblikksbiletet, men er forsvunne. Slikt er vanskeleg å avsløre om ein ikkje har ein påliteleg original å samanlikne med.

President Donald Trump annonserer at han vil trekke USA ut av Paris-avtalen. Rosehagen ved Det hvite hus 1. juni 2017. (Foto: Det hvite hus/Joyce N. Boghosian)

– Kampen for open tilgang til forskingsdata har heile tida hatt som mål at alle skal kunne bruke datasetta til det dei vil. Men i så fall må ein jo også vere sikker på at dei er pålitelege. Det var forskarane som påpeikte dette problemet og sa at data må kunne siterast. Noko anna er at data kan vere veldig mykje forskjellig. Mange ser for seg vitskaplege data som lister med tal i eit stabilt format som lett kan delast, men eigentleg snakkar vi om all type informasjon på skjerm. Det kan like gjerne vere ei nettside som fortel skulelærarar om økologi, peikar Laurie Allen på.

Omgrepet «gerilja-arkivering» oppsto og vart raskt teke i bruk i samband med dei første organiserte databergingane etter valet. Men Kimberly Eke, avdelingsdirektør for lærings- og forskingsstøtte og den tredje rundt bordet, fortel at dei ser på seg sjølve først og fremst som bibliotekarar, ikkje som politiske aktivistar.

– Dette er rett og slett ting vi lenge har visst at vi må finne ut av, og no er vi i ein spesiell politisk situasjon der mange er interesserte i å involvere seg.

Aktivisme i arkivet

Når omstenda ligg til rette for det, kan det å ta vare på informasjon bli ei politisk opprørshandling.

For nokre år sidan var det mange som vart djupt rørde over å høyre om korleis bibliotekarar og lokale innbyggjarar i Timbuktu i Mali greidde å smugle ut store mengder uerstattelege mellomaldermanuskript og dermed hindre dei frå å bli øydelagte av islamistar. Takka vere innsatsen deira, kan dokumenta no bli digitaliserte og bevarte for ettertida.

Å lage arkiv og samle dokumentasjon har truleg alltid vore ein del av sosial og politisk aktivisme. Det omfattande arkivet etter den jødiske filosofen Edmund Husserl, som i dag finst i Leuven i Belgia, ville neppe ha eksistert om ikkje fransiskanarmunken Herman Van Breda hadde lukkast i å smugle det ut av Nazi-Tyskland i 1939. På same tid kunne ei stor mengde tyskspråklege sosialistiske tidsskrift, som vart øydelagde i Tyskland under andre verdskrigen, etterpå finnast att på «Det røde bibliotek» på Rjukan. Dei vart møysommeleg samla av Henrik J. Hjartøy, arbeidarpartimann og biblioteksjef frå 1917 til 1936, og finst i dag berre éin annan stad i verda, i nasjonalbiblioteket i Paris.

Utfordra majoritetskulturen

Andre halvdel av 1900-talet såg ei rekkje initiativ der til dømes kvinnerørsler, arbeidarrørsler og organisasjonar for homofile og lesbiske etablerte eigne arkiv som kunne fortelje om andre sider ved historia enn dei som vart fortalde i den dominerande kulturen. Slike arkiv kunne ha fleire føremål: Forstå historia betre, ta eigarskap til minne og identitet, eller avdekke maktmisbruk og urettvise. Uavhengigheit frå institusjonsarkiva var naudsynt i desse tilfella. Marginaliserte grupper kunne sjeldan lite på at institusjonane til majoritetssamfunnet vil ta tilfredsstillande vare på deira historie.

I seinare år har mange institusjonsarkiv fått meir inkluderande retningsliner, og det har igjen resultert i, til dømes, ulike dokumentasjonsprosjekt som har sprunge ut av «Black lives matter»-rørsla. Der går arkivarar, organisasjonar og vanlege borgarar saman om å dokumentere politivald mot svarte i USA.

Eit anna døme er «Skeivt arkiv», Noregs største samling dokument frå personar og organisasjonar relatert til «skeiv» historie, som no held hus ved Universitetsbiblioteket i Bergen.

Gerilja-arkiveringa i dagens USA skil seg frå mykje annan aktivist-arkivering ved at aktivistane ikkje er ute etter å fortelje nye historiar, men å bevare den etablerte. I lys av «postfaktasamfunnet» kan det å insistere på at vitskapleg informasjon er offentleg eigedom, like fullt oppfattast som politisk aktivisme.

– Liten grunn til uro i Noreg

Her til lands er offentleg digital informasjon meir truga av manglande systematikk, enn av politisk motivert historieforfalsking, meiner Herbjørn Andresen, førsteamanuensis ved Institutt for arkiv‑, bibliotek- og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo og Akershus..

– Den typen uro vi ser i USA, over at til dømes Environmental Protection Agency brått fjernar ein masse informasjon frå nettsidene sine, den er det førebels lite grunnlag for i Noreg, seier Andresen.

Han fortel at når det gjeld dokumentasjon av slikt som saksbehandling og korrespondanse, er det stort sett stødige system på plass i forvaltinga, og informasjonen er tilgjengeleg i den grad ein kan få dispensasjon frå reglane om personvern. Det vil ikkje seie at arkiveringa er feilfri, men det eksisterer planar og rutiner for å ta vare på informasjonen.

Systematikken manglar

– Nettsider er ei anna sak. Nasjonalbiblioteket «haustar» informasjon frå norske nettdomene, men vansken er å vite kva som vil vise seg å vere viktig i ettertid, seier Andresen.

Han nemner nettadressa pandemi.no som døme. Den vart oppretta av Helsedirektoratet i 2009 for å gje informasjon om svineinfluensaepidemien og massevaksineringa som styresmaktene sette i gang.

– I dag sender adressa deg til nettstaden til Folkehelseinstituttet. Men innhaldet på den opphavlege nettsida vart teke vare på for ettertida, på initiativ frå Riksarkivaren som såg på det som eit interessant historisk dokument. Ein systematisk gjennomgang av kva som blir publisert av offentlege verksemder, derimot, det manglar, seier han.

Prioriterer det nasjonalt viktige

Gretel Mari Braaten Westman er teamleiar for nettarkivet ved Nasjonalbiblioteket, som «haustar» informasjon frå norske nettstader. Ho seier at nettsider som tilhøyrer det offentlege heile tida har vore høgt prioritert.

– Vi har nokre seleksjonskriterium for kva vi hauster, til dømes hendingar av nasjonal viktigheit, slik som val, eller terroråtaket i 2011. Også kultur- og samfunnsliv skal dokumenterast, så vi haustar til dømes alt av nettaviser.

I januar 2016 kom lova om pliktavlevering til Nasjonalbiblioteket i ny utgåve. Den gjev Nasjonalbiblioteket rett til å samle inn informasjon som er allmennt tilgjengeleg på norske domene, utan å be om førehandsgodkjenning.

– Korleis kan de vite at de får med dykk det vesentlege?

– Vi er heldige i Noreg som har Brønnøysundregisteret, som er offentleg tilgjengeleg. Ein kan sortere verksemder på sektor og fange opp, til dømes, alt innanfor statleg sektor. Vi får også tips. Ved ei kommunesamanslåing nyleg, fekk vi tips om at nettsidene til dei to kommunane som skulle slåast i hop, ville bli erstatta av ei ny felles nettside frå ein viss dato. Dermed fekk vi tid til å ta vare på dei gamle. Slike endringar er det sjølvsagt veldig interessant for oss å vite om.

Fra og med 2014 ble folkebibliotekene pålagt av Stortinget å være «en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt». Nasjonalbiblioteket har fått ansvar for en nasjonal tilskuddsordning til slike arrangementer. Hvorfor er satsingen viktig, og kan den bli en suksess?

Ericson har vært biblioteksjef i Vestby kommune, jobbet ved Statens bibliotektilsyn og var mangeårig journalist for papirutgaven og redaktør for nettutgaven av Bibliotekforum. I dag blogger han på «Se også» og «Biblioteket tar saka».

Bibliotekene må få en mer uavhengig og kritisk rolle, mener Anders Ericson (foto: Anita Bødtger).

Debattsatsingen har vært et løft, mener Ericson. Det skjer mest i de store byene, men også andre steder. Ett eksempel: Et bibliotek på Hadeland fikk politikere i tale om kommunesammenslåing, noe mediene der ikke hadde maktet, forteller han.

– Flere biblioteker satser imidlertid feil. Det er bedre å finne viktige lokale saker enn å bruke mange tusen kroner på en kjendis. Et sted startet man sesongen med et intervju med Geir Lippestad. Han sa ingenting vi ikke hadde hørt før. I stedet bør man prøve å supplere det demokratiske og kritiske arbeidet som lokalpressen gjør. Særlig når lokalpressen ikke gjør en helt patent jobb, mener Ericson.

Vil biblioteksjefene være uavhengige?

Ericsons synspunkter er på linje med uttalelser fra kulturminister Thorhild Widvey og nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre. Alle ønsker at bibliotekene skal være uavhengige debattarenaer. Ericson trekker frem et idealeksempel fra noen år tilbake.

– Trond Minken var biblioteksjef i Lillehammer da det gikk en lokal debatt om hovedveiene rundt byen. Politikerne tok ikke diskusjonen utad. Kanskje ønsket de å holde den i kommunestyresalen. Men Minken tillyste rett og slett folkemøter. Det kom mange folk og saken ble belyst. Minken opplevde at enkelte politikere og byråkrater ble sure, mens folk flest satte stor pris på møtene, forteller Ericson.

Når folkebibliotekene skal ta en kritisk rolle, oppstår det noen problemstillinger. Før lanseringen av «debattbiblioteket» var mange biblioteksjefer ikke klare til å ta noen kritisk og kontroversiell rolle. I en spørreundersøkelse fra 2013 svarte 33 prosent av dem at de vil forhåndsklarere debattemaer med overordnede. Kun 9 prosent svarte at de ville gjennomført arrangementer uavhengig av reaksjonen fra overordnede.

– Det er ikke oppløftende tall, men jeg tror at samme undersøkelse i dag ville gi andre resultater. Temaet har vært mye diskutert, sier Ericson.

– Den gangen svarte 44 prosent av rådmennene at de vil be biblioteket om å endre arrangementer som «vil være skadelig for kommunens interesser». Da er det ikke mye armlengdes avstand?

– De tallene tror jeg også ville sett annerledes ut nå, svarer Ericson.

– Er det noen ferske eksempler på arrangementer som er gjennomført på tross av rådmenns eller politikeres mening?

– Det har jeg ikke hørt om. De aller fleste arrangementer er nok ikke kontroversielle.

Hvor åpne er kommunene for kontroversielle diskusjoner? I spørreundersøkelsen mente under 40 prosent av biblioteksjefene at kommunen hadde «reglementsbestemmelser som fastslår ansattes ytringsfrihet, også til å ytre seg om kommunale spørsmål». De fleste svarte vet ikke. Av rådmennene svarte bare 54 prosent ja. Hersker det en forventning om harmoni?

– Gjøres det et arbeid for å spre informasjon og bevissthet om behovet for ytringsfrihet?

– Temaet har vært tatt opp i artikler og konferanser. Men det er ikke utarbeidet noe mer systematisk informasjon fra sentralt bibliotekhold, sier Ericson.

Ukritiske bibliotekarer

For Ericson handler debattbiblioteket om store spørsmål. Blant annet i boken Videst mulig informasjon fra 2001 og en artikkel i tidsskriftet Bis (pdf) mener han at når bibliotekene formidler informasjon om myndighetene, gjør de det nesten utelukkende på myndighetenes premisser.

– Folkebibliotekene viser en «for ukritisk» og «underdanig holdning», og de videreformidler myndighetenes «propaganda», skriver du?

– Ja. Siden 60-tallet har mange biblioteker hatt en hylle som heter «offentlig informasjon». Her er det stort sett bare informasjon fra myndighetene. Det har ikke endret seg. Jeg foreslo at man skulle kalle hyllen for «samfunnsinformasjon», og få med informasjon fra grasrotbevegelser og andre. Den informasjonen ville være motinformasjon til det som kommer fra myndighetene.

– Er bibliotekarene bevisste på hva de gjør når de videreformidler «propagandaen»?

– Nei, det tror jeg i liten grad at de er. Men mange bibliotekarer har ikke kapasitet til å gjøre mer enn det som defineres som kjerneoppgavene. Det viktigste i dag er gjerne å få gode utslag i KOSTRA-tallene, altså høyt utlån og stort besøk. Å slå politikere i hodet med viktige diskusjoner, gir ikke utslag i statistikkene.

– I et ferskt blogginnlegg skriver du: «Det uavhengige biblioteket, der folk kan låne og gjøre hva de vil og slippe å føle myndigheters press og klamme hender, er dermed i fare.» Det er en krass kritikk?

– Jeg har faktisk snakket med innvandrere som kommer fra land hvor systemet betyr alt, og som reagerer når de ser ufiltrert informasjon fra myndighetene på biblioteket.

Tjener myndighetene og kapitalismen

– I en annen bloggartikkel tegner du opp en større himmel. Du skriver at bibliotekene er blitt «vehicles for securing a stable social and economic order in accordance with the needs of capitalism». Tjener bibliotekene ikke bare myndighetene, men også kapitalismen?

– Myndighetene går hånd i hånd med kapitalismen. Når bibliotekene tjener myndighetene, så tjener de også kapitalismen. I dag tjener man dessuten kommuner og en stat som går langt i å privatisere offentlige tjenester.

– Bør bibliotekene være motmakt?

– Ja, de må det når myndighetene og lokalavisene informerer for lite eller for ensidig.

– Du skriver pessimistisk om avisenes utvikling og antyder at den kritiske, opplysende journalistikken vil bli fordrevet fra de store mediene?

– Mange peker på at det bærer i den retningen. Sven Egil Omdal, Paul Bjerke og et par andre skrev i 2013 en rapport for Fritt Ord (pdf) om utviklingen i pressen. De viser at det finnes blindsoner i norsk presse, som EU og oljeleting i nordområdene, og de foreslår blant annet at lokalaviser og biblioteker samarbeider. Bibliotekene kan lage bakgrunnsstoff til journalistene. I dag er det mange aviser som kutter. Min lokalavis, Moss Avis, har vel halvert staben på ti år.

– I artiklene beskriver du en kritisk situasjon: I dag har vi enorme mengder informasjon, men den er sjelden upartisk og ofte kaotisk, og avstanden mellom velgere og politikere øker. Er det gode, gamle samfunnsprosjektet om folkeopplysning rett og slett dødt?

– Det er nok det. Men det begrepet lukter av 70-tallet. I dag arbeider jeg for en ny modell: «Biblioteket tar saka». I disse dager lanserer fylkesbiblioteket i Nord-Trøndelag en portal med informasjon om kommunesammenslåing, som jeg har vært med på å lage.

«Biblioteket tar saka»

Ericson tenker seg «Biblioteket tar saka» som en oppfølger til debattbiblioteket: Bibliotekene bør opprette internettportaler hvor de samler relevant kunnskap om aktuelle politiske spørsmål. De kan handle om alt fra kommunesammenslåing til veipolitikk. I stedet for bare å videreformidle politikernes informasjon, må bibliotekene mane til diskusjon om politikken, mener han. Og for at publikum skal ha tillit til informasjonen, er det viktig at de som redigerer sidene er nøytrale.

– Er det troverdig at de som jobber i bibliotekene i dag er helt nøytrale?

– De vil følge de samme prinsippene som bibliotekene har vært drevet etter i 160 år, og her er balansert utvalg av nettressurser like naturlig som av bøker. I 1850 ble det dannet et folkebibliotek i Boston. Til forskjell fra universitetsbiblioteket skulle det bringe informasjon ut til vanlige mennesker. «The selfmade man» og «The library man» hang sammen. Her dukket også de marxistiske klassikerne opp så raskt de var oversatt. I et kommunalt bibliotek i Øst-London støpte man inn veggrelieffer av Darwin og Marx på 1890-tallet. Meg bekjent var ikke dette noen sosialistisk republikk.

Biblioteket som kritisk aktør — er det realistisk?

Spørreundersøkelsen fra 2013 viste at bibliotekene ikke nødvendigvis opplever at de står fritt til å lage arrangementer eller portaler som kritiserer myndighetene eller andre makthavere.

– Er det realistisk at bibliotekene kan bli de kritiske aktørene du ønsker deg?

– Det har vært ytterst få tilfeller av konflikt mellom biblioteker og myndigheter. Når det skjer, vil kunnskapen spre seg, og bibliotekarene vil bli mer bevisste, mener Ericson.

– Det er ikke noen nye, konkrete eksempler på slike konflikter. Kan det rett og slett hende at bibliotekene ikke inntar noen utfordrerrolle?

– Det kan det, og de bør være mer offensive. For eksempel når det dukker opp folk som varsler om problemer i kommunen, bør bibliotekene ta saken. Og det finnes eksempler. I 1968 var det en stor streik i gruvene i Kiruna i Sverige. Sara Lidman skrev en bok om streiken, og biblioteket på Malmberget ved Kiruna stilte ut bildene fra boken. En dag fikk biblioteksjefen stukket til seg et ark. Han innlemmet det i utstillingen, og det viste seg å inneholde hemmeligholdte planer om rasjonalisering ved gruven. Dagen etter lekket han planene til avisene, og det ble debatt.

– Hva skal man gjøre hvis en ordfører eller rådmann ønsker et arrangement avlyst?

– Lage bråk. Vi må håpe at biblioteksjefene tør å være uavhengige.

Stiftelser med crowdfunding?

– Er det lettere for private aktører eller stiftelser hvor ikke all finansieringen kommer fra det offentlige, som for eksempel avisene, å være kritiske?

– Avisene har større frihet, men de er utsatte når de blant annet taper så mye inntekter til Facebook og Google. Dessuten foreslår politikere ofte å skjære ned i pressestøtten, noe som kan bety døden for aviser som Klassekampen, Vårt Land og Dagsavisen. Politikerne har makt over rammene for bibliotekene, men biblioteksjefen må få bestemme hvilke bøker som kjøpes inn, hvilke debatter som arrangeres og hvilke informasjonsportaler som lages.

– I Bis-artikkelen gjengir du forskeren Ole Berrefjord, som mener at bibliotekene bør «sammenlikne seg med kritisk journalistikk og kritisk forskning». Er det realistisk?

– Det er ikke realistisk i dag. Det må skje en kompetanseheving.

– Men bibliotekarene bør fortsatt være kommunalt ansatte og måtte svare for politikerne?

– Det er noen som har foreslått at bibliotekene burde skilles ut fra det offentlige. For flere år siden holdt Jan Myrdal et foredrag der han foreslo at bibliotekene skulle løsrive seg fra byråkratiet og bli stiftelser. Bibliotekene kunne ha noe finansiering fra kommunen, noe fra staten og en god del fra crowdfunding. Myrdals ideer høres ikke veldig realistiske ut, men de bør luftes fra tid til annen, avslutter Ericson.

I hverdagen er vi hele tiden omgitt av små godbiter med informasjon. Så mye informasjon passerer øynene og ørene våre i løpet av en dag at relativt lite får tid til å feste seg. Det kan virke harmløst, men over tid, og med gjentatte eksponeringer, vil selv korte glimt av disse godbitene – forenklede konklusjoner, halvsannheter og usannheter, spennende vinklinger og fengende overskrifter – lage spor i hukommelsen vår og utgjøre en del av det vi tror vi vet om verden. Og i en hektisk hverdag stikker vi sjelden fingeren i jorda og foretar en grundig vurdering av gyldigheten av våre forestillinger og oppfatninger. De bare er der som en del av oss, sjelden utfordret eller sporet tilbake til sitt opphav.

Artikkelforfatterne har utviklet et gratis nettkurs i informasjonskompetanse. (illustrasjon: mooc.no)

En gang i blant havner vi i situasjoner hvor vi opplever et reelt behov for utfyllende, nyansert og pålitelig informasjon – som i eksempelet med Viggo. Da vil vi gjerne vite så mye som mulig, og vi må kunne stole på at informasjonen vi har er den beste og den riktigste. Men klarer vi å se forbi sukkerglasuren på de usunne informasjonsgodbitene som bys fram på alle kanter? Klarer vi å grave oss fram til den solide kunnskapskosten som kan gi grunnlag for konklusjoner vi kan ha tillit til? Har vi god nok informasjonskompetanse?

Kritisk tenkning og akademisk redelighet

Informasjonskompetanse er viktig for oss alle, men helt essensiell for de som studerer og jobber med forskning og utdanning. For å bidra til utvikling, læring og formidling av troverdig kunnskap, må studenter og forskere evne å finne relevant informasjon, kritisk evaluere den og deretter anvende den på en etterrettelig og respektfull måte.

Temaet informasjonskompetanse har i løpet av de siste 15–20 årene blitt mer vektlagt i høyere utdanning, men vi som underviser på UiT Norges arktiske universitet i dette emnet, har lenge hatt en følelse av å ikke helt nå frem med innholdet til studentene. Av den grunn har vi villet fornye måten vi underviser på, og ikke minst løfte blikket fra alle de tekniske detaljene rundt søk og referering.

Vårt nye undervisningsopplegg vektlegger mer grunnleggende spørsmål knyttet til akademisk virksomhet, med fokus på kritisk tenkning og akademisk redelighet. Vi har ønsket å skape en åpen og fleksibel ressurs og på den måten også muliggjøre bruken av “flipped classroom” som undervisningsmetode. Løsningen vi har falt ned på er et nettsted i form av en MOOC (massive open online course). iKomp ble lansert i februar 2015 og er gratis tilgjengelig på mooc.no/course/ikomp. En engelsk versjon vil bli lansert i løpet av sommeren.

For alle som vil lære om kildebruk

Vi har utviklet iKomp primært med tanke på førsteårsstudentene på de mange, geografisk spredte, campusene som befinner seg under UiT-paraplyen, men nettkurset vil også være relevant for studenter ved andre institusjoner og alle andre som vil lære mer om kildebruk. Vårt overordnete mål er å bidra til å gi flest mulig studenter de beste forutsetninger for å gjennomføre studiene. Dypest sett handler dette om å hjelpe dem til å lære på egenhånd.

Selv om iKomp i hovedsak er utviklet med studenter som målgruppe, er det ingenting i veien for at andre også kan nyttiggjøre seg kurset. Siden vi har valgt å fokusere på mer generelle temaer, kan kursets grunnleggende veilederfunksjon være relevant også utenfor universitets- og høyskolesektoren. Særlig lærere og bibliotekarer vil kunne bruke kurset som bakgrunnsmateriale i egen jobb. Videre er det mange i arbeidslivet som tar etterutdanning for å fylle på og/eller oppdatere tidligere kunnskap. For disse kan det være en stor fordel å kunne tilegne seg grunnleggende ferdigheter i informasjonskompetanse via åpne og fleksible nettressurser som iKomp.

Læring og kildekritikk

iKomp består av fire moduler, læringsstrategier, kildekritikk, informasjonssøk og akademisk dannelse, og inneholder en blanding av tekster, videoer og aktiviteter, samt en avsluttende eksamen for de som ønsker kursbevis. Vi har valgt å introdusere iKomp med modulen Læringsstrategier, da et bevisst forhold til egen læring gjør det lettere å ta til seg annen informasjon. Hvordan vi skal få best utbytte av en forelesning eller et kurs i regi av jobben avhenger selvsagt av mange ting, blant annet vår egen motivasjon og interesse for å delta. I iKomp legger vi vekt på tre aspekter ved læring: planlegging av foranstående arbeidsøkter, selvtesting av kunnskap og lesing.

Selve lesingen er egentlig nøkkelen til de fleste typer tilegnelse av informasjon. Én ting er å lese teksten og forstå hvert enkelt ord; en annen ting er å lese og forstå forfatterens budskap, og videre være i stand til å vurdere virkemidlene som er brukt for å få fram de ulike argumentene.

Hånd i hånd med lesing følger en kritisk evaluering av det vi leser. Kildekritikk blir mer og mer nødvendig, uansett hvor i livet vi befinner oss. Aldri før har det blitt publisert så mange vitenskapelige bøker og artikler som nå. Og aldri før har det blitt produsert så mye ikke-vitenskapelig informasjon. Kan vi stole på det som skrives i avisene? Eller på Facebook? Eller det som skrives i nettdiskusjoner og blogger, eller på hjemmesidene til interesseorganisasjoner og bedrifter? Og kan vi stole på det som skrives i fagtekster? Som Viggo er det lett å bli forvirret og usikker på grunn av den store – og ofte motstridende – informasjonsmengden. I iKomp fokuserer vi på hvordan vi skal lese informasjonen vi finner med våkent blikk, og hvorfor vi bør velge så kvalitetssikre kilder som mulig.

Søketeknikk og akademisk dannelse

De fleste som jobber i bibliotek bistår gjerne og ofte i informasjonssøk, for å kunne hjelpe våre lånere med å finne veien i informasjonshavet. Enten det søkes i bibliotekets databaser eller på Google, er det greit å kunne noen enkle triks for å gjøre søkeresultatet bedre. Vår grunntanke er at en god søketeknikk hjelper oss å skaffe den oversikten vi trenger om et gitt emne. Gode søkeord, kombinert riktig, gjør jobben med å finne relevant litteratur mye enklere.

iKomp avsluttes med modulen akademisk dannelse. Her behandles forventninger til hvordan vi skal opptre når vi anvender andres arbeid i våre egne tekster. Akademisk dannelse er viktig, ikke minst fordi plagiat – det å utgi andres arbeid for å være ens eget – er utbredt og til hinder for læring og kunnskapsvekst. Vi håper og tror at de mange mindre alvorlige plagiatsakene vi hører og leser om, skyldes uvitenhet og ikke uærlighet, og vi har derfor valgt å forsøke å stimulere til bevisstgjøring rundt hvorfor det ikke er akseptabelt å «stjele» andres ord og ideer.

Guide til kvalitetssikring

Noen vil kanskje hevde at vi er naive, men vi har fortsatt stor tro på at bibliotekene kan klare å forbedre studentenes læringssituasjon, øke læringsutbyttet og gjennom dette bidra til at uteksaminerte studenter vil være produktive, etterrettelige og stolte – og dermed bli ettertraktede i et fremtidig, konkurransepreget arbeidsliv.

Videre mener vi det er viktig at alle vi som jobber i bibliotekbransjen er godt kjent med de utfordringer informasjonssamfunnet skaper i studier og hverdagsliv. Enda viktigere er det at vi er gode guider til kvalitetssikring av informasjon og kan bistå våre brukere som spør om hjelp. Vi håper iKomp, som er en fritt tilgjengelig nettressurs, kan være en støtte i brukerveiledningen.

Det er ingen liten ambisjon som signaliseres her. Offentlig meningsbrytning, bruk av ytringsfriheten i praksis, er en bærebjelke i et liberalt demokrati. Geir Vestheim, som har forsket på bibliotekpolitikkens historie, sier at endringen skal gjøre biblioteket til et sentrum for den åpne og kritiske offentlige samtalen i kommunene.

— Det er et signal i loven til bibliotekene om å være aktive og synlige, om ikke å være redde for å skape debatt og ta opp kontroversielle temaer. Poenget er at bibliotekene skal legge til rette for og gjøre det mulig å føre en kritisk og demokratisk samfunnsdebatt. De er en del av den institusjonelle strukturen for å få det til, sier Vestheim, som er professor ved Høgskolen i Telemark.

Foto: Tromsø kommune cb

Arena for debatt? Tromsø bibliotek.

Den nye blå regjeringen fulgte i sitt statsbudsjett for 2014 opp lovendringen med å bevilge 12 millioner kroner som skal gå til å utvikle folkebibliotekene som debattarena. Bibliotekene kan søke prosjekt- og utviklingsmidler fra denne potten.

Oppslutningen om lovendringen er stor blant dem som må gjennomføre den, biblioteksjefer og rådmenn (kommunens øverste administrative leder). Ni av ti biblioteksjefer og rådmenn ser den som svært eller litt positiv, viser en spørreundersøkelse gjennomført av tidsskriftet Bok og Bibliotek. Samtidig mener syv av ti biblioteksjefer og seks av ti rådmenn at kommunen som bibliotekets eier ikke er forberedt på bibliotekets nye rolle.

Det er biblioteksjefen som må fylle den nye rollen som debattarena med innhold. Hva skal debatteres og diskuteres, hvordan appellere til et bredt publikum? Spørsmålet om uavhengighet presser seg raskt på. Hvor fri kan en biblioteksjef være når hun samtidig er en kommunalt ansatt?

Norske biblioteksjefer er “trygghetsnarkomane som er livredde for å gjøre noe galt”, mener biblioteksjef Mariann Schjeide i Ålesund. Undersøkelsen tyder på at hun har et poeng, for et stort flertall av biblioteksjefene vil søke ryggdekning høyere opp i kommunen før de går i gang med et arrangement. En tredjedel vil generelt forhåndsklarere debattemaer med sin overordnede. 38 prosent vil nøye seg med å klarere kontroversielle temaer på forhånd, mens 29 prosent ikke vil forhåndsklarere temavalg. Det opplevde behovet for ryggdekning avtar med kommunestørrelsen.

Begrensningene ligger i biblioteksjefens eget hode, mener Schjeide.

— Jeg vil se den rådmann eller ordfører som nekter meg å ta opp noe på biblioteket. Så lenge vi har bøker i våre hyller fra ytterste venstre til ytterste høyre, med et innhold som ingen legger seg opp i når det gjelder vår innkjøpspolitikk, så er det vel ingen som kan reagere på at vi snakker om det som står i de bøkene, sier hun.

Engstelse og terskelhøyde

Har hun rett i at biblioteksjefene engster seg unødig? Et svar fra rådmennene indikerer det. I undersøkelsen bes de ta stilling til en tenkt situasjon der biblioteket planlegger et arrangement som rådmannen mener vil være skadelig for kommunens interesser. Hva gjør rådmannen? Ingenting, sier et flertall på 54 prosent — arrangementet må gå sin gang. 44 prosent vil be biblioteket endre innholdet i arrangementet, mens bare 3 prosent vil stoppe det. Rådmenn i mellomstore og store kommuner er tydeligst på at debatten må gå av stabelen uansett.

Så lenge biblioteket unngår debatter som kommer i konflikt med lovgivning om diskriminering og menneskerettigheter, bør det gå greit, mener rådmann Tone Larsen i Lødingen kommune. Hun regner med at kommunen lager en ordning hvor biblioteket forhåndsinformerer enhetsleder eller rådmann om arbeidstittel på et arrangement. Men slik informasjon gir uansett rådmannen begrenset styringsmulighet.

— Hva som er tittelen i et debattforum hvor biblioteket er arena, det er én ting, hva som diskuteres på møtet en helt annen. Vi kan aldri gå inn og styre en debatt på tema ved å godkjenne en tittel i forkant, det går ikke an, sier Larsen.

Rådmann Harald Danielsen i Arendal er også leder for det sentrale rådmannsutvalget, et rådgivende organ for kommunesektorens organisasjon KS. I Arendal kommune ville det ikke være aktuelt med en generell forhåndsklarering av debattemaer i biblioteket, slår han fast.

— Utgangspunktet vil være at biblioteksjefen kjører dette. Hvis han er i tvil, vil jeg gjerne være rådgiver. Men jeg ville ikke formalisere noen prosedyrer. Det har noe med den frie debatten å gjøre også, sier Danielsen.

Arendalsrådmannen tror de færreste biblioteksjefer vil oppleve noen begrensninger fra rådmannens side. Det eneste som hypotetisk sett kan bli utfordrende, er forholdet til bystyret og ordføreren. Dersom biblioteket lager et debattmøte med en vinkling som oppleves som et personrettet angrep på ordføreren, kan det være naturlig at biblioteksjefen lufter temaet med rådmannen på forhånd, framholder Danielsen. Men det vil være en veldig høy terskel for å stoppe et arrangement som er underveis, understreker han.

At biblioteket som debattarena er upløyd mark for mange, indikeres av en høy vet ikke-andel på flere av spørsmålene i undersøkelsen. Stilt overfor en påstand om at biblioteksjefens rolle vil ligne rollen sjefredaktøren har i mediene, var “verken enig eller uenig” det mest valgte svaralternativet (38 prosent). Geir Vestheim tror biblioteksjefene kan lære noe av redaktørene, men det er en ulikhet man ikke kommer forbi — biblioteksjefen har et direkte oppdrag fra et folkevalgt organ. Samfunnsborgerne — velgerne — er bibliotekets ytterste kilde til legimitet, og den forvaltes av de valgte representantene i kommunestyret. På det grunnleggende planet er derfor biblioteket ikke uavhengig.

— Et offentlig bibliotek kan aldri bli uavhengig så lenge det er en del av et demokratisk system, og de som representerer det demokratiske systemet har en legitim rett til å forvente at biblioteket handler i samsvar med de politiske vedtakene som er gjort. Men det betyr selvfølgelig ikke at lokalpolitikerne skal begynne å blande seg inn i detaljer og gripe inn i bibliotekenes virksomhet, sier Vestheim.

Synlighet og mot

Biblioteksjefen som helst driver det klassiske, nøytrale formidlingsarbeidet i det stille — i den grad hun ennå finnes — går utfordrende tider i møte. Skal biblioteket fylle rollen som debattarena, må både institusjonen og lederen synes i offentligheten, sier kilder både i og utenfor biblioteksektoren.

Harald Danielsen i Arendal peker på at du blir en offentlig person i kraft av det du gjør, ikke som følge av en beslutning andre har tatt. Som andre virksomheter får biblioteket den oppmerksomheten det fortjener, avhengig av hvor utadvendt det er, mener han.

Bibliotekene er en viktig premissleverandør i lokaldemokratiet og kunne hatt en mye mer offensiv og mindre blodfattig rolle, mener Mariann Schjeide i Ålesund. Mange steder har litteraturhusene kommet og fylt tomrommet, men det er ingen grunn til at bibliotekene ikke kan være en like god debattarena, mener hun.

Foto: Elena Pérez Melgarejo cbnd

Åpen mikrofon på biblioteket?

— Biblioteksjefer rundt omkring har vært altfor forsiktige, altfor servile, og på en måte undergravd sin egen rolle. Da får vi politikere som ikke vil noe med oss. Og de som ikke vil noe med oss, har også mye lettere for å kutte i budsjettene. Dette henger nøye sammen, sier Schjeide.

Ressursmangel nevnes av mange som et hinder i undersøkelsen, og naturligvis særlig av sjefer i de små kommunene: “Vi er et lite bibliotek, få ansatte. Kanskje vi får til samarbeid med organisasjoner eller andre hvor vi kan gjøre noe sammen. Alene vil vi ikke dra i gang debatter,” skriver én biblioteksjef. “Å hente prosjektmiddel utanfrå ser ut til å vere mest realistisk om vi skal fylgje opp lovens intensjon,” skriver en biblioteksjef i en mellomstor kommune.

Men spørsmålet om manglende midler kan altså snus. En tydeligere offentlig rolle styrker også biblioteket i kampen om ressursene.

— Hvis man er usynlig, blir man ikke lagt merke til, og jeg tror det helt sikkert har betydning for kampen om ressurser også. Den siste kulturutredningen legger nettopp vekt på at folkebiblioteket må få en mer framtredende plass. Det handler ikke bare om ressurser, men vil nok også dreie seg om at biblioteksjefer går inn i en rolle som er mer synlig. De konkurrerer jo med ledere for andre virksomheter i en kommune. Her har nok mange en del å gå på, sier Geir Vestheim.

Ytringsfrihet på spissen

Enkeltsaker som har tøyd ytringsfrihetens grenser i samfunnet, har også spilt seg ut i bibliotekene. Mykle-saken er et av de mest kjente eksemplene. I slutten av 1956 bestemte folkebiblioteket i Kristiansand at Agnar Mykles “Sangen om den røde rubin” var pornografisk og ikke hadde litterære kvaliteter som kunne rettferdiggjøre innkjøp. Det vakte også oppsikt at Bergen Offentlige Bibliotek ikke tok inn romanen, forteller Geir Vestheim, som har skrevet om Mykle-saken i sin avhandling om norsk folkebibliotekpolitikk. Flere folkebibliotek kjøpte inn boka, så bibliotekarer hadde ikke noe enhetlig syn på saken, framholder Vestheim.

På denne tiden laget fremdeles Statens bibliotektilsyn lister over bøker som var anbefalt til folkebibliotekene.

— I 1957 var “Sangen om den røde rubin” ikke med på den lista. Det skapte debatt at det fremste rådgivende organet for folkebiblioteksektoren hadde utøvd en slags sensur, sier Vestheim.

Agnar Mykle — nøtt for bibliotekene (foto: Nasjonalbiblioteket/Gyldendal).

Det er lett å tenke seg at bibliotekets prinsippfasthet på ytringsfrihetens vegne neste gang vil bli satt på prøve i forbindelse med en debatt eller foredrag istedenfor av en kontroversiell bok. Biblioteksjef Leikny Haga Indergaard i Bergen peker på at det er enklere å representere hele spekteret av synspunkter på en sak gjennom innkjøpene av bøker. Det er ikke like lett å klare med et enkelt arrangement, og det bør heller ikke være noe krav — det må være “lov” å ha et arrangement der et kontroversielt budskap lanseres.

— Offentlige ytringer som står mellom to permer er reflektert over og gjennomgått. Når innhold fra bøker presenteres i en åpen diskusjon, blir det kanskje mer truende for biblioteket. Da må biblioteket være mer selvsikkert og kunne tåle at man tar inn til debatt noe som er kontroversielt, sier hun.

Under fjorårets litteraturfestival på Lillehammer ble Mariann Schjeide spurt om hvordan hun så på en debatt om ideene til Anders Behring Breiviks inspirasjonskilde “Fjordman”, som kommer fra Ålesund. Svaret er fortsatt at hun ikke ville invitert ham selv, men hun ville sagt ja hvis hun fikk en direkte henvendelse.

— Jeg har ikke frontet hans bøker — jeg har ikke aktivt gått ut og laget en utstilling om dem. Det hadde jeg kanskje gjort hvis det var i nabobyen Molde, men jeg gjør det ikke her, fordi her er en familie som er så hardt rammet. Du kan av og til bruke hodet og la noen prinsipper bli satt til side, sier hun.

Hva slags arena?

Biblioteket som debattarena er en ny tanke for mange, men ikke for alle. Et flertall blant biblioteksjefene mener at biblioteket allerede i dag fungerer som en uavhengig møteplass og arena for debatt. Samtidig sier 42 prosent at deres bibliotek i løpet av det kommende året vil sette i verk nye tiltak for å bli en debattarena. Igjen er det bibliotekene i de store kommunene som er klarest — her vil nesten åtte av ti sette i verk tiltak. Jo mindre kommune, jo større vet ikke-andel.

Hva slags debattarena skal biblioteket så bli? Loven legger ikke føringer på om biblioteket skal være en fysisk eller digital møteplass, men så godt som alle biblioteksjefene vil konkretisere rollen ved hjelp av debattmøter og foredrag i bibliotekets lokaler.

“Vi er i ferd med å utvikle en modell for Litteraturhusbibliotek, og er midt oppe i den bevisstgjørings- og endringsprosessen dette innebærer”, skriver biblioteksjefen i en stor kommune i en kommentar til undersøkelsen.

Digital debatt avvises ikke. Så mange som 27 prosent ser også for seg å invitere til debatt i sosiale medier, mens 16 prosent kan bruke bibliotekets egne nettsider.

De aller fleste biblioteksjefene i undersøkelsen vil søke samarbeid med partnere i lokalmiljøet når debatter skal arrangeres. Lag, foreninger og organisasjoner er den klart foretrukne partneren (98 prosent). For politiske partier bør det være tankevekkende at bare 41 prosent av biblioteksjefene ser dem som mulige partnere.

I temavalg er bibliotekene tro mot sin historie: Så godt som alle vil sette litteratur og andre kulturspørsmål på dagsordenen, viser undersøkelsen. Innvandring og integrering (62 prosent) er nest mest populære tema. Det kan tyde på at bibliotekene likevel ikke er så redd for å ta i kontroversielle saker, men viser trolig også at dette er et tema bibliotekene føler seg komfortable med fordi minoriteter er storbrukere mange steder. Faktisk er biblioteksjefer og rådmenn samkjørte i spørsmålet om temavalg — svarene fordeler seg nesten helt likt på alternativene.

Forstyrre harmonien?

I Norge dominerer “det harmoniske imperativ”, ifølge forsker og skribent Nina Witoszek. Åpen konflikt bør helst unngås. Det er lett å tolke noen av biblioteksjefenes svar i undersøkelsen i den retning. Eksempelvis ble biblioteksjefene spurt om hva de vil gjøre dersom deres overordnede i kommunen vil stoppe et planlagt arrangement. 84 prosent vil drøfte saken og evt. gjøre endringer i programmet, mens kun 9 prosent vil gjennomføre arrangementet uansett (7 prosent vil avlyse).

Avisredaktører har lang erfaring med å forvalte en uavhengig rolle i offentligheten, og har trolig høstet erfaringer biblioteksjefene kan lære av. Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening mener at dersom kommunene mener alvor med målsettingen for biblioteket, så må biblioteksjefen få jobbe mest mulig fritt og uavhengig.

— La biblioteksjefene få lov til å styre dette på egen kjøl og for egen regning og risiko. Da må de stå opp og fronte de valgene som de gjør, og det kan være en ny opplevelse for enkelte biblioteksjefer. Du kan ikke få begge deler — hvis du som biblioteksjef velger å ta opp temaer du vet vil provosere og skape mye debatt, må du være forberedt på å svare for deg i det offentlige rom, sier Jensen.

Ung og opposisjonell

Haakon Nyhuus (1866–1913) kom opprinnelig fra Trysil, der faren var bestyrer for et svensk skogselskap og stortingsmann. Begge foreldrene døde tidlig, og han tilbrakte mye av oppveksten hos en onkel i Sverige. Han vendte tilbake til hjemlandet for å ta artium i 1883 og ble student ved universitetet i Kristiania. Der kom han i kontakt med Hans Jæger, lederskikkelsen i den såkalte Kristianiabohemen. Den harde kjernen i bohemkretsen besto av Jæger, kunstnerparet Oda og Christian Krohg, Haakon Nyhuus og et titalls andre unge som var i opposisjon til det rådende, borgerlige samfunnet. Kunstnerne Edvard Munch og Frits Thaulow befant seg i ytterkanten av miljøet, sammen med blant andre Oda Krohgs søster Bokken Lasson, som senere startet revyscenen Chat Noir.

Haakon Nyhuus (1866–1913). Fotograf ukjent.

Uttrykket Kristianiabohemen festet seg ettertrykkelig da Hans Jæger i 1885 utga romanen Fra Kristiania-Bohêmen. Den handlet om lett gjenkjennelige personer i bohemmiljøet. Også Haakon Nyhuus figurerte, under navnet Gaarder eller “lille, tykke Gaarder” som han gjerne ble kalt. Både de erotiske scenene og den inngående beskrivelsen av selvmordet til en ung mann i bohemkretsen gjorde at boka slo ned som en bombe. Boka ble beslaglagt av politiet etter bare noen timer i salg. Hans Jæger ble dømt til 80 dagers fengsel. Den skandaliserte forfatteren ble ifølge Arne Garborg “Kristiania Bys store Monstrum og Spetakel”. Jæger hadde gjort alvor av sitt litterære program, som var inspirert av den franske naturalisten Émile Zola. Et av Kristianiabohemens berømte ni bud var: “Du skal skrive dit eget liv.”

Debuterte sammen med Jæger

Haakon Nyhuus fulgte også et stykke på vei dette budet. I 1888 ga han sammen med Hans Jæger ut novellesamlingen Kristiania-billeder. Nyhuus’ novelle hadde tittelen “Sonja”. Bokken Lasson var modell for den kvinnelige hovedpersonen. Bohemen fra Trysil skal ha vært ulykkelig forelsket i den livlige embetsmannsdatteren fra Homansbyen.

Kristiania-billeder ble stort sett møtt med taushet. Men både Arne Garborg og forfatterkollegaen Hans Aanrud var positive til Nyhuus’ novelle. Lovordene fra disse to gjør at man kan lure på hva Nyhuus kunne ha drevet det til hvis han hadde fortsatt sin forfattergjerning, mener Halvor Fosli, Kristianiabohemens biograf. Nyhuus skal også ha vært opphavsmann til to av tekstene i Hans Jægers Novelletter, som kom året etter.

Samværet med Jæger var ikke uten dramatikk. På denne tida innledet Hans Jæger et forhold til Oda Krohg. Dette forholdet, med seksuelle skildringer langt forut for sin tid, var gjennomgangstemaet i trilogien Syk kjærlihet som Jæger ga ut i årene 1893–1902. Trilogien ble forbudt i hele Norden. Mens forholdet var på det mest turbulente delte Nyhuus og Jæger hus. En dag var Jæger forsvunnet. Han hadde bestemt seg for å ta livet av seg. Men det ble med planene. I Syk kjærlihet skriver Jæger at han synes synd på Gaarder (Nyhuus), som må bo sammen “me mei gale mann”.

Etter noen år tok Haakon Nyhuus avskjed med bohemmiljøet. Ryktene ville ha det til at slekta i Trysil hentet ham hjem igjen. De ville få ham bort fra det tvilsomme selskapet han hadde havnet i og kanskje pense ham inn på mer nyttige sysler. Nyhuus var en festløve, i den grad at han fikk passet sitt påskrevet i Kristianiabohemens tidsskrift Impressionisten under vignetten “Fyll!”. Han gjorde seg også bemerket som skuespiller i flere av Studentersamfunnets oppsetninger. Særlig ble han husket som ballerina i stykket “Kjærlighedens seier eller Det forheksede pulver.” Mot slutten ramlet kjolen hans helt utilsiktet av, fortelles det i Studentersamfunnets historie. “Som en liden kulerund amorin, skjulende sine yndigheder… triller lille Haakon under den overfyldte sals frenetiske bifald ud mellom kulisserne. Det var nydelig!”

Reiser til Chicago

Det var trolig i året 1890 Haakon Nyhuus gikk om bord på Amerikabåten, med billetten betalt av onkelen. Han endte opp i Chicago hvor han etter hvert fikk seg en assistentjobb ved fagbiblioteket Newberry Library. Han ble lagt merke til av sin sjef, den anerkjente amerikanske bibliotekaren William Frederic Poole, og avanserte raskt. Etter et par år ble han ansatt som leder for katalogavdelingen ved Chicago Public Library. Dette var en tid med en rivende utvikling i det amerikanske bibliotekvesenet. Drøyt tyve år tidligere hadde Melvil Dewey lansert sin banebrytende desimalklassifikasjon. Samme Dewey hadde også opprettet verdens første bibliotekskole i New York. En sterk demokrati- og folkeopplysningsånd gjennomsyret bibliotekene. Disse idealene satte ifølge Arne Kildal varige spor hos Nyhuus.

Chicago Public Library, bildet tatt mellom 1890 og 1901 (foto: Library of Congress)

Syv år senere var han tilbake igjen i Kristiania. Han hadde fått høre at det var planer om å reorganisere Deichman. 31-åringen som vendte hjem var en annen enn den som reiste ut. Han smakte ikke lenger alkohol. Og han hadde giftet seg med Kathinka (“Kinka”) Korsvig fra Kristiansand som han hadde møtt i Chicago. I 1898 ble han sjef for Deichmanske bibliotek.

Moderniserer Deichman

Det var en formidabel oppgave som ventet. Deichman hadde ennå ikke fått sin egen bygning på Hammersborg, og lokalene i Kristian IVs gate var trange og dårlige. Bokmassen var elendig, personalet uøvd og publikum savnet det Nyhuus kalte “bibliotekkultur”. “Det var med ligefrem forfærdelse at jeg saa hvorledes bøgerne haandteredes”, skrev han i sin første årsmelding.

Han forsto at han måtte omforme biblioteket fra grunnen av. Noen forbilder fantes verken i Norge eller Norden. Han kunne heller ikke uten videre overføre alt han hadde lært i USA, fordi budsjettet han fikk tildelt fra Oslo kommune ikke kunne sammenliknes med det de amerikanske bibliotekene hadde å rutte med. 4000 kroner var satt av til bokkjøp til Deichmans sentralbibliotek. De nye filialene som var planlagt på Grønland-Kampen, Grünerløkka, Sagene og Hegdehaugen fikk 2400 kroner hver.

Deichmanske under Nyhuus’ ledelse åpnet i 1900 en egen ungdomsavdeling i Kristian IVs gate. (foto: Digitalt Museum, CC: by-sa)

Noe av det første han gjorde var å lage et nytt utlånsreglement. Biblioteket skulle være åpent for alle, med en nedre aldersgrense på 14 år. Riktignok ble enkelte bøker utstyrt med en stjerne. De kunne bare lånes med spesiell tillatelse fra bibliotekaren. Som Arne Kildal skriver: “Man kan fundere over om Hans Jægers og Haakon Nyhuus’ Novelletter ble forsynt med stjerne!”

Han innførte lesesaler og åpne hyller, som nylig hadde bredt om seg både i USA og England. Dessuten trykte han kataloger over boksamlingen og laget et tidsskriftregister. Det sistnevnte var inspirert av hans gamle sjef William Poole, som hadde utformet det første slike registeret. Og ikke minst tok han i bruk Deweys klassifikasjonssystem. I løpet av tre år var hele bokmassen klassifisert. Boksamlingen ved Deichman ble i Nyhuus’ sjefstid tredoblet, fra 40.000 til 120.000 bind.

Parkbibliotek

Nyhuus mente de nye filialene på langt nær dekket behovet. For å nå enda flere opprettet han utlånsstasjoner rundt om i byen. Han etablerte også såkalte parkbibliotek, hvor bøker ble plassert ut i byens parker og kunne lånes mot en avgift på fem øre per bok. Parkbibliotekene var imidlertid ingen suksess og ble snart lagt ned. Nyhuus skal dessuten ha lekt med tanken om å utstyre sporvognene med bøker.

Han engasjerte seg også i bibliotekstellet ellers i landet. Tilstanden var sørgelig, oppdaget han. Lite penger, tilfeldige bokinnkjøp og ukyndig ledelse var noe av det han bet seg merke i. Den energiske sjefsbibliotekaren lyktes i få kirke- og undervisningsministeren til å nedsette en komité for å utarbeide retningslinjer for folkebibliotekene. Nyhuus ble bedt om å sitte i tremannskomitéen som i 1901 leverte innstillingen Folkebogsamlinger i Norge. Den ble vedtatt av Stortinget året etter og fikk stor betydning, også i de andre nordiske landene. Blant de mange tiltakene var å utarbeide en fortegnelse over bøker som passet for folkebibliotekene og å ansette en bibliotekkyndig person som blant annet skulle stå for opplæring av bibliotekarer og føre tilsyn med samlingene. Denne personen ble Haakon Nyhuus, som skjøttet denne bistillingen ved siden av arbeidet ved Deichman. Slik kom han i én person til å bli forløper for det senere Statens bibliotektilsyn.

“Lag ein pjolter!”

Snart måtte han trekke seg fra stillingen som biblioteksakkyndig for å vie seg til en annen oppgave, redaktørjobben for det som skulle bli hetende Aschehougs konversasjonsleksikon. Det utkom i seks bind i årene 1906–13 og var det første selvstendige, norske oppslagsverket. Barndomsvennen, forfatteren Sven Moren, syntes Nyhuus slet seg helt ut med dette dobbeltarbeidet. Han kunne vel unne seg å slappe av litt innimellom. “Men nei. Han køyrde med strame taumar stødt, anten det var han sjølv eller andre som skulle dra lasset.” Selv om han var blitt avholdsmann, var han like gjestfri. Vennene kom og gikk som før, forteller Moren. “Berre sit, sa han, berre driv på de! Lag ein pjolter! Han lo når vi andre lo – enda han hadde tankane sine i arbeidet.”

Deichmanske bibliotek — dagens hovedbygning som ble innviet i 1933, 20 år etter Nyhuus’ død. Foto: A.B. Wilse/Oslo Museum, 1936. CC: by-sa)

I årene som kom lanserte Nyhuus flere forslag på bibliotekfeltet. I 1907 tok han til orde for å opprette en norsk bibliotekskole. Denne utdanningen kom ikke i gang før lenge etter hans død, i 1940. Ras­kere gikk det med idéen om å etab­lere en interesseorga­ni­sa­sjon for å fremme biblioteksaken. Norsk Bibliotekforening ble stiftet i 1913. Haakon Nyhuus ble enstemmig valgt til første formann.

Men han rakk bare å ha vervet i et par måneder. Første juledag 1913 døde Haakon Nyhuus, etter å ha blitt rammet av sykdommen pernisiøs anemi. Aviser uansett partifarge hyllet ham. Også i USA og Sverige ble han minnet for sin innsats. Sven Moren besøkte ham like før han døde. Da satt han i rullestol på balkongen og det var ikke mye igjen av ham, husket Moren. Men han klaget ikke over noe. “Eg er nøgd med det som livet gav meg. Det var morosamt å vera til.”

Kilder:

Arne Kildal: Haakon Nyhuus. Minneskrift utgitt til hundreårsdagen for hans fødsel. Oslo 1966.
Sven Moren: Møte og minne. Oslo 1971.
Halvor Fosli: Kristianiabohemen. Byen, miljøet, menneska. Oslo 1997.

(Red.anm: Artikkelen er oppdatert 22. mars 2013 med to faktapresiseringer, se kommentarfeltet).

Dei siste åra har det vore gjort mange undersøkjingar om kva som er mest miljøvenleg av trykte papirmedier og lesing på datamaskiner. Dei fleste av desse undersøkjingane eg har sett på konkluderar med at det ikkje finst eit svart-kvitt svar på kva som er mest miljøvenleg av trykte eller elektroniske medier. Det kjem heilt an på ein heil rekkje faktorar som til dømes kor mange gonger ei bok vert lest, levetida til datamaskina før den hamnar på søppeldynga, kor mykje energi som krevjast for å lagre elektronisk informasjon i høve til papirbasert informasjon, lesetid, fleirbruk av elektroniske apparater og liknande (jfr. s. 96 i rapport (pdf) fra det svenske Centre for Sustainable Communications).

Farleg teknologioptimisme

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) vert sett på som eit av dei viktigaste verkemidla det globale samfunnet har for å bremse den globale oppvarminga av atmosfæra. ”The Climate Group” har estimert at IKT-bransjen aleine kan hjelpe til å fjerne 15 prosent av dei totale drivhusgassane i 2020 samanlikna med ein situasjon der ”ting går som vanleg”. Men sjansa for at IKT-sektoren kjem til å på eiga hand utlikne desse 15 prosentane med sine eigne utslepp er overhengande. Til dømes så har dei estimert at antal PC’ar kjem til å auke frå 592 millionar i 2002 til meir enn fire milliardar i 2020, og desse PC’ane vil stå for 22 prosent av IKT-sektoren sine totale utslepp av karbondioksid (jfr. s. 19 i rapporten Smart 2020 (pdf).

Teknologioptimisme har mange gonger vore ei dårleg rettesnor å styre etter i miljøsamanhengar. Me kjenner alle til at om til dømes bilane brukar mindre og mindre drivstoff så vert miljøgevinsten ete opp ved at så mange fleire i verda kjøpar seg bil. Det er sannsynlegvis urealistisk å tru at kinesarar og indarar vil avstå frå å skaffe seg slike materielle goder i framtida for å spare miljøet, så viss me ynskjer å gjere noko for å bremse drivhuseffekten, så bør det gjerast der det er von om å skape endring og der endringane har stor effekt — det vil seie i vår eigen kvardag.

Biblioteksektoren er ifylgje Bill St. Arnaud ein ypperleg plass å starte. Ikkje ved å leggje ned dei papirbaserte biblioteka, men derimot ved å plassere datasentra i nærleiken av stader der det er overflod av rein elektrisk energi, for sidan å transportere alle oppgåver og resultater til og frå desse datasentrene i form av elektromagnetiske felt eller som lys i fiberkablar. Datainformasjon i form av bits er veldig lett å frakte i motsetjing til elektrisk kraft. Arnaud held ein presentasjon på ei konferanse arrangert av JISC (Joint Information Systems Committee) i Storbritannia våren 2010 som heitte ”The Critical Role that JISC can play in helping society reduce its carbon footprint” (pdf).

I denne presentasjonen peika han på fleire tiltak som var heilt avgjerande for å sikre at utdanningssektoren og informasjonssektoren inkludert elektroniske bibliotek, ikkje endar opp som utsleppsverstingar, men heller hjelper resten av samfunnet inn på ein kurs som tek sikte på å redusere utsleppa av karbondioksid med 80 prosent.

Nettskya og den mobile revolusjonen

Biblioteksektoren og utdanningssektoren har i stigande grad vorte prega av mykje bruk av datamaskiner og internett. For å finne ei bok i dei fleste biblioteker i dag så brukar ein begge delar for å finne ut kvar boka står på hylla, og det er tusenvis av studentar og tilsette som hentar ned elektroniske dokumenter som biblioteka tilbyr. Babcock School of Management har laga eit miljørekneskap for heile institusjonen, og kom fram til at forbruket av lærebøker til 160 studentar over ei toårsperiode resulterte i eit utslepp på 45 tonn CO2.

I tillegg så kom det utslepp som fylgje av bruk av bærbare og stasjonære datamaskiner. Gamle maskiner frå nokre år tilbake inneheld ofte rundt 10 kilo plastikk og giftige tungmetaller, og dei var transportkrevande både å skaffe og verte kvitt på ein trygg måte. Dessutan så brukte dei opptil 400 watt når dei var i bruk. Nye moderne bærbare brukar langt mindre, og iPad er vel nede i 2,5 watt til samanlikning. Dei fleste ville ”greidd seg” med ein iPad, i alle fall om ein hadde eit eksternt tastatur og ein brakett til å stille opp iPad’en på skrivepulten.

Frå den svenske undersøkjinga frå 2007, så var det blant anna to vesentlege momenter som avgjorde kor miljøvenleg papirmedier var: Gjenbruk og tid. Skal ein sitje foran ei datamaskin i vekesvis for å lese bøker, så er det klart at det går med både straum og slitasje på maskinvare. Bøker som har mange brukarar over lang tid er veldig miljøvenleg, og berre det at folk veit at dei kan oppsøkje eit bibliotek som har nesten alt dei kan ynskje seg forhindrar kanskje at mange byggjer opp sine eigne private biblioteker. Bøker treng ikkje stort meir enn eit tørt rom, medan langtidslagring av elektroniske ressursar framleis krev ein god del energi. Ei bok er innhald og medium i eitt, medan elektronisk innhald krev eit medium som til dømes ei leseplate. Dagens maskinvare får kortare og kortare levetid og det er ofte ikkje snakk om meir enn månadar før mobiltelefonar eller leseplater hamnar i søppelbøtta. Printerforbruket til ein gjennomsnittsstudent er også ganske høgt i dag samanlikna med nokre år tilbake. Det går med pall etter pall med printerpapir i dei fleste norske utdanningsinstitusjonar når semesteret er i gang.

Det foregår mange konstruktive tiltak for å hindre at IKT skal verte ein sektor som står for meir utslepp av karbondioksid enn det dei forhindrar i andre delar av samfunnet. På Universitetet i Oslo så har administrasjonen bestemt seg for å gå over til å bruke iPad til å lese dokumenta sine, og Universitetsbiblioteket i Oslo skal sammen med Utdanningsvitskapleg fakultet verte ”miljøfyrtårn”.

Kanskje kvalifiserar biblioteka til å være miljøfyrtårn i utgangspunktet, men det er heilt klårt at slike dataintensive sektorar har eit voldsomt potensiale til å redusere sin sektor sitt karbonutslepp, blant anna ved å oppmuntre til bruk av lågenergikrevande lesebrett og datamaskiner.

God økonomi å vere miljøvenleg

Massachusetts Institute of Technology har bestemt seg for å spare 15 prosent av energibruken sin, tilsvarande 4500 amerikanske husstandar. Med så vidt over ti tusen studentar totalt, så inneber dette ei innsparing på nesten ein halv amerikansk husstand sitt elektrisitetsforbruk per student per år. Slik blir det pengar av, og samstundes så er det mykje som tydar på at utviklinga av mobil databruk og nettskytenester også effektiviserar informasjonsstraumen. Sentrale nettskyer (Cloud Computing) plassert der det er overflod av miljøvenleg energi komplementerar også veldig godt ei anna viktig utvikling som kan oppsummerast som ”massenes visdom” (Crowd Computing).

Den ”tjukke klienten” som er eit kallenamn på datamaskiner med eigen lagringseining heftar ved seg ein arbeidsform som ofte kan verke gammaldags i dagens samfunn. Fleire og fleire land går no inn for å sikre mobilt breidband, og det er til og med foreslått å rett og slett fjerne den ”tjukke klienten” frå Storbritannia, og erstatte den med ”tynne klientar” som er kallenamnet på datamaskiner utan eigen lagringseining.

Det er mange utfordringar som må taklast for å realisere draumen om effektive nettskyer. Mange av dei største problema knytta til denne utviklinga knyter seg til kvalitetskontroll. Det vert naudsynt å vidareføre katalogisering og klassifisering over på desse nye tuftene i den digitale sfæra for å kunne skape god nok kvalitet på informasjonen. Sidan nettskyer og massenes visdom sannsynlegvis er noko som alle bibliotek kjem til å måtte vere med på, så er det viktig å ha miljøvern i tankane for å hindre at det miljøvenlege trykte biblioteket utviklar seg til å verte ein miljøversting av rang.

Biblioteka må stå fast på sine ibuande miljøvenlege og ”menneskelege” kvalitetar som papirbaserte kunnskapsbankar, samstundes som dei søkjer å utnytte dei mest miljøvenlege og effektive kvalitetane av den digitale revolusjonen. Her gjeld det med andre ord å ha ein fot i to ulike leirar som ofte synes å vere prega av vidt ulike grunnsyn på veldig mange områder.

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 4, 2010.

Nylig har Fornyingsdepartementet fulgt opp med nettstedet data.norge.no — som skal utvikles til en portal til offentlige data tilrettelagt for gjenbruk. Ideen henter inspirasjon fra USA og Storbritannia, som har etablert lignende tjenester. I Storbritannia har man sågar leid inn webens «oppfinner» Tim Berners-Lee til å lede prosjektet. I motsetning til dagens situasjon hvor data gjerne er lagret i spesialiserte databaser og formater, ser Berners-Lee for seg et «smartere» internett hvor data er gjort tilgjengelige i henhold til nettvennlige standarder. Dette vil gi enklere tilgang til data, gjøre det mulig å lenke på tvers av datasett og ikke minst legge til rette for utvikling av spennende applikasjoner «på toppen».

I rapporten Fra Altinn til alt ut? har Teknologirådet utredet prinsipper for offentliggjøring. Her konkluderer de med at alle datasett som «ikke utgjør en trussel mot rikets sikkerhet eller individets personvern», som hovedregel bør offentliggjøres. Det legges blant annet til grunn at dataproduksjon som finansieres av skattepenger prinsipielt bør tilfalle fellesskapet. Enkelte av fellesskapets data, for eksempel fra Meteorologisk institutt (yr.no) og Trafikanten, er da også allerede gjort tilgjengelige gjennom populære nettjenester og mobilapplikasjoner.

Hva innebærer dette for bibliotekene?

Vi sitter på data i form av mengder med katalogposter. Kan man dermed uten videre offentliggjøre disse dataene via data.norge.no i henhold til ministerens oppfordring? Og hva skulle man nå egentlig vinne på å gjøre det?

Verdifulle data

Undersøkelser viser at bruken av bibliotekenes data i publikumskataloger er beskjeden. Statistisk sentralbyrås bibliotekrapport fra 2006 slår fast at bare 9 prosent av de intervjuede hadde brukt bibliotekets nettjenester i eller utenfor bibliotekets lokaler i løpet av siste år. En undersøkelse utført av den internasjonale bibliotekorganisasjonen OCLC i 2005 fant at kun 1 prosent av brukerne begynner informasjonssøking på hjemmesiden til et bibliotek. Dette betyr verken at dataene er dårlige eller uinteressante, men at de har et ikke-utløst brukspotensial.

Under årets KORG-dager på Høgskolen i Oslo ga André Nesse, mannen bak bokelskere.no, noen eksempler på hvilke verdier man kan skape ved relativ enkel bearbeidelse av bibliografiske data. Bokelskere.no er et aktivt litteraturformidlende nettsamfunn hvor folk anbefaler og diskuterer litteratur. Her finner vi mye av funksjonaliteten som det strandede prosjektet Litteratursiden.no forsøkte å få på plass. Nesse kunne også fortelle at han tidlig i utviklingsprosessen henvendte seg til biblioteksektoren på jakt etter rådata. Usikkerhet fra sektorens side resulterte i at han etter lang ventetid kjøpte data fra Den norske Bokdatabasen, som er eid av bokbransjens aktører. Bibliotekdataene ble altså liggende igjen i katalogen, mens formidlingstjenestene sektoren kunne bidratt til, blomstrer uten bibliotekenes deltakelse eller innflytelse.

bokelskere.no: Data og litteratur i skjønn forening.

Det viser seg at tanken på å gjøre data allment tilgjengelig er uvant i offentlige institusjoner. Produksjon av data knyttes gjerne til bruk innenfor tradisjonelle rammer og frykten for misbruk er stor. Biblioteksektoren er nok ikke noe unntak i så måte, men har samtidig en lang tradisjon for å dele data. Utviklingen av MARC-formatet var i sin tid et eksempel på det. Nå er tiden inne til å ta enda et skritt.

Pionerer

UBIT 2010-prosjektet lister opp 11 alternative måter å nyttegjøre seg BIBSYS-data på, fra referansehåndteringsverktøy til mobilapplikasjoner. Dette er gode eksempler på formidling av data. UBIT går også videre, de ønsker å legge til rette for at også andre kan bruke dataene i egne tjenester. I det ABM-u-støttede prosjektet Rådata nå! ønsker de å eksperimentere med publisering av autoritetsdata i tråd med Tim Berners-Lees visjon om åpne, sammenlenkede og standardiserte datasett, såkalt Linked Data.

Internasjonalt har enkelte bibliotek begynt å spre postene sine på tilsvarende måte. Svenske LIBRIS var først ute, i etterkant har både det ungarske nasjonalbiblioteket og Deutsche Nationalbibliothek fulgt opp med offensive planer. Library of Congress har også innrettet seg mot åpne rådata ved å legge til rette for gjenbruk av emnedata samt autoritetsposter for navn i Virtual International Authority File (VIAF).

Eierskap

Deling av data forutsetter imidlertid at eierskapet til dem er avklart. I Norge er det skattebetalerne som finansierer kjøp av bibliotekdata i de offentlig eide bibliotekene. Blir disse dataene offentlig eiendom av den grunn? Selvsagt, vil mange si. Nei, hevder andre, ikke så lenge produsenter som for eksempel Biblioteksentralen ikke tillater spredning av postene sine til tredjepart.

For å avklare disse grunnleggende spørsmålene, ba ABM-utvikling tidligere jurist i Nasjonalbiblioteket Vebjørn Søndersrød om en utredning. Ifølge Søndersrød består katalogposter stort sett av sammenstilling av elementer hentet fra publikasjonene (tittel, forlag, ISBN etc.). Man kan derfor ikke snakke om verkshøyde etter åndsverkloven.

Sagt med andre ord: en katalogpost er ikke et åndsverk. Det vi gjerne omtaler som «katalogkrydder», for eksempel omtale og omslagsbilde, er å betrakte som åndsverk, mens emneord ikke fyller kriteriet. Ved å fjerne krydderelementer fra postene, kan data gjenbrukes uten hensyn til åndsverkvern. Avtaler mellom opphavsperson til åndsverkene og eieren av katalogen, kan imidlertid sikre at også katalogkrydder kan gjøres tilgjengelig for videre bruk.

Åndsverklovens § 43 gir derimot en sammenstilling av data i for eksempel en database, en vernetid på 15 år (katalogregelen). Hensikten med katalogregelen er å beskytte økonomiske interesser. Institusjoner som Nasjonalbiblioteket, Biblioteksentralen eller Den norske Bokdatabasen vil gjennom katalogregelen ha eierett til basene sine. Institusjoner som betaler andre for å produsere data, vil også i utgangspunktet være eiere og ha enerett på disse. Eneretten innebærer retten til å publisere og kopiere data.

Fra web til web of data (ill.: Linkeddata.org).

Det er i utgangspunktet tillatt for bibliotek å kopiere enkeltposter («uvesentlige deler») fra baser som faller inn under katalogregelen, men ikke større mengder data eller «gjentatt og systematisk» nedlasting hvis dette «skader den normale utnyttelse av arbeidet eller urimelig tilsidesetter frembringerens legitime interesser». De som lever av å selge katalogdata, for eksempel Biblioteksentralen, vil med andre ord kunne hevde at de blir økonomisk skadelidende ved at data systematisk kopieres og gjenbrukes av tredjepart. Gjenbruk av enkeltposter er imidlertid lovlig.

Hvem tar ansvar?

Selv om jussen er innfløkt, fins det en enkel vei ut av eierskapsproblematikken, nemlig å inngå juridiske avtaler om frigjøring av data. Og det er det flere grunner til å gjøre. Noen av dem er prinsipielle, på bakgrunn av offentlig finansiering, myndighetenes politiske vilje og internasjonale trender. Andre er av mer funksjonell art, som bibliotekenes behov for samarbeid og utveksling av data med andre produsenter, eller som synliggjøring av bibliotektjenester gjennom spredning av data på nettet. Teknologirådet hevder at det på forhånd «kan være vanskelig å vurdere gjenbruksverdien av et datasett», og at det i seg selv er en god grunn for offentliggjøring. Eksempelet bokelskere.no viser i så måte at sektorens data både kan være ettertraktede og verdifulle. Bokelskere.no viser også at en liten og dynamisk aktør kan ha lettere for å etablere og drive tjenester enn større offentlige institusjoner. Og så lenge formålet med tjenestene er i tråd med bibliotekenes mandat, bør vel også bibliotekene kunne stille opp med data?

For å muliggjøre slike aktiviteter må det settes i gang en prosess som sikrer at offentlig finansierte katalogdata fristilles for bruk gjennom juridisk bindende avtaler mellom bibliotekene og dataprodusenter som Biblioteksentralen og Den norske Bokdatabasen. Kunne kollegiet av fylkesbiblioteksjefer, Nasjonalbiblioteket og/eller Universitets- og høgskolerådet tatt initiativ til dette?

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 3, 2010.

I en mindre gruppesamtale spurte Ross hva deltakerne ville ta med seg hjem til sine egne skoler, og da var det spontane svaret fra en av deltakerne nettopp: ”Don’t water rocks!” – ” ikke kast bort krefter på gold grunn”.

Skolebibliotekets utfordringer

Todd presenterte de viktigste ufordringene skolebiblioteket står overfor i dag slik:

• Fra informasjon til kunnskap: Uten elevenes utforskning, ingen begrunnelse for skolebiblioteket.
• ”Evidence-based practice”: Vi må dokumentere at vår praksis gir resultater, hvis ikke blir det bare påstander.
• Bygge team og partnerskap: Uten samarbeidspartnere er det begrensede muligheter for endringer.
• Bruke Web 2.0‑verktøy: Vi må kjenne disse verktøyene for å knytte læring til barnas virkelighet.
• Tenke helt nytt om skolebiblioteket: Vi må skape nye visjoner for morgendagens bibliotek.

Dette skiller seg ikke stort ut fra utfordringene slik vi møter dem i det daglige i den norske skolehverdagen, men vi har ingen forskningstradisjon for å løse problemer og forbedre våre tjenester.

Nedlasting og transport

Ross’ utgangspunkt var at forskningen viser at elevenes bruk av biblioteket og nettbaserte kilder i oppgaver og prosjekter ofte bidrar lite til læring og dannelse av ny kunnskap. Det vanlige er at læreren introduserer emnet med noen referanser i klasserommet, bibliotekaren følger opp med kilder i biblioteket og på nettet.

Elevene laster ned store mengder informasjon, klipper og limer og prøver å gjøre teksten til sin egen, og lærer seg forskjellige teknikker for å skrive om tekster slik at plagiering ofte ikke blir oppdaget. Evnene til kritisk tenkning og å utøve kildekritikk utvikles ikke.

Vi ser altså mye transport av informasjon, men ikke nødvendigvis transformering av informasjon til ny kunnskap. Fokus legges gjerne på produktet snarere enn å demonstrere grunnleggende forståelse. En viktig observasjon er at veiledningen ikke følges opp under hele prosessen, og at elevene ikke har de nødvendige ferdigheter til å gjennomføre prosjektene. Gruppearbeid fører gjerne til arbeidsdeling mellom elevene, men lite samarbeid utover det.

Fra informasjon til kunnskap

En undersøkende tilnærming til læring innebærer at elevene engasjeres i å utforske ulike og ofte mostridende kilder og ideer, for å bygge ny forståelse og utvikle egne synspunkter og perspektiver. Det handler altså om læring, læring for livet. (Ross bruker begrepet ”deep learning”.) Dette krever stimulerende møter med informasjon – møter som kan fange elevenes interesser og motivere og styre den pågående utforskningen.

Det teoretiske grunnlaget for et slikt paradigmeskifte i utviklingen av den internasjonale informasjons- og bibliotekvitenskapen er lagt av Carol Collier Kuhlthau i boka Seeking meaning; a process approach to library and information services. Første utgave kom i 1993, 2.utgave 2004. Hennes modell for informasjonssøkingsprosessen er basert på forskning gjennom flere år og omfatter en rekke feltstudier med bruk av ulike metoder; observasjon, intervjuer og kartlegginger ved spørreskjemaer til lærere, bibliotekarer og elever. Brukerperspektivet er sentralt og den pedagogiske tilnærmingen er konstruktivistisk. Læring er en prosess der individet aktivt søker å utvide sin forståelse av verden rundt seg.

Kuhlthau deler prosessen inn i seks faser. De seks hovedfasene kan ved første blikk minne mye om modeller vi kjenner fra norsk skole for prosjektarbeid eller problembasert læring. Det nye er at her trekkes hele mennesket inn i prosessen: Det handler både om følelser, tanker og handlinger, og disse sidene påvirker prosessen på forskjellige måter gjennom de ulike fasene. ”Guided inquiry” er den praktiske metoden utformet med utgangspunkt i denne modellen. (Jeg etterlyser en god betegnelse for ”Guided inquiry” på norsk. Veiledet utforsking er det nærmeste jeg kommer. Innholdet er imidlertid klart; det handler om skolebiblioteket som en arena for læring, og om veiledning knyttet til bibliotek og kildebruk gjennom hele informasjonssøkeprosessen)

Et hovedpoeng er at elevene ikke overlates til seg sjøl i utforskningsprosessen. Modellen forutsetter tett oppfølging av elevene av lærer(e) og bibliotekar(er) som samarbeider om å lede elevene gjennom arbeidet slik at dybdekunnskap og forståelse kan utvikles.

Vekk med martyrrollen!

Jeg begynte med ett av Ross Todds råd til oss – Don’t water rocks! — og slutter med et annet: — Don’t play the victim! Skal vi følge hans strategier må vi i mye større grad fokusere på det som er bra, ikke bare ved å peke på skolebibliotekets potensial, men ved å vise hva vi faktisk får til.

Jeg mener vi har mye god praksis i Norge, og det er gjennom praksis at vi har fått mange skolebibliotek av høy standard, ikke minst i de videregående skolene. Slike bibliotek er aldri enkeltpersoners verk, selv om en ildsjel av en bibliotekar ofte er en viktig innsatsfaktor. Støtte fra ledelse og samarbeidende lærere er nødvendig for at skolebiblioteket skal bli en viktig ressurs for å realisere skolenes pedagogiske målsettinger. Aktive skolebyråkrater og interesserte skolepolitikere i kommuner og fylker er heller ikke å forakte. Det er gjennom slikt samarbeid og slik alliansebygging vi har fått de mange gode skolebibliotekene vi har.

School libraries work! heter en liten publikasjon fra Research Foundation med data fra 19 amerikanske stater og én kanadisk provins (last ned i pdf-format, ). Her dokumenteres at gode skolebibliotekopplegg med kvalifisert personale, dvs. med personale som har både bibliotekfaglig og pedagogisk kompetanse, har betydning for elevenes læringsutbytte. Det planlegges å utvide denne undersøkelsen til et internasjonalt prosjekt, og Ross etterlyste norske bidrag og oppfordret oss til å samle data for dokumentere egne resultater.

Oppfølging, nullkonferanse og deling

Konferansen samlet ca 125 deltakere på Olavsgård hotell 26.–27. mars 2009. Nesten halvparten kom fra bibliotek i grunnskolen, mens de øvrige deltakerne fordelte seg på videregående skoler, folke- og fylkesbibliotek, høyere utdanningsinstitusjoner, samt kommunale og fylkeskommunale organer med pedagogiske funksjoner.

Alle foredragene og presentasjonene ligger tilgjengelig på skolebibliotek.ning.com. Dette omfatter PowerPoint-presentasjoner med lydopptak (SlideCast) og tre videoopptak med Ross Todd og Ellen Sundt, foredrag fra parallellsesjonene og referater fra Nullkonferansenes debatter. Det skjedde altså mye annet spennende på konferansen, men jeg har valgt å fokusere på Todds bidrag.

Nullkonferansene (Unconference) var en ny erfaring for mange. Temaene var basert på ønsker fra deltakeren, gruppeledere blei utpekt og hver gruppe valgte to referenter. Det hele fungerte veldig bra. Gjennom den grundige dokumentasjonen av hele konferansen kan mange flere enn de som deltok få glede av foredragene, og mulighet til å delta i de videre diskusjonene om aktuelle skolebibliotekspørsmål. Det handler om deling av kunnskap og erfaringer, og det er en utfordring til oss alle om å følge opp.

Kilder
Kuhlthau, Carol Collier (2004) Seeking meaning: a process approach to library and information services. 2. ed. Westport, CT.
Kuhlthau, Carol Collier (2006) Guided inquiry: learning in the 21st century Westport, CT.
School libraries work! Research Foundation
Todd, Ross James (2009) School libraries and learning – What are the challenges?
Landskonferanse for skolebibliotek 2009.
Todd, Ross James (2009) Guided inquiry: learning in the school library
Landskonferanse for skolebibliotek 2009.

Om artikkelen
Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 3, 2009. Lenker er lagt til av redaksjonen.