«It’s complicated»

Facebooks kjente status for et komplisert forhold er dekkende for Donald Trump og media. De er både positive og negative for hverandre. For enhver presidentspire er det å ha et kjent navn – et image i velgernes øyne – alfa og omega. Gjennom nesten 40 år i New Yorks tabloidpresse og som reality-stjerne jobbet Trump seg inn i den amerikanske folkepsyken som en gatesmart og suksessrik sjef som vet å levere varene. Som Trump sa i et intervju med Playboy i 1990: «Showet er Trump, og det er utsolgt over alt» (CNN 2018).

Da han 25 år senere stilte som presidentkandidat, ble media nyttig på enda en måte: som politisk fiende.

Media i det populistiske fiendebildet

Trump er populist. Cas Mudde (2007) definerer populisme som en ideologi der samfunnet deles inn i to grupper: det rene folket og den korrupte eliten, som media er en del av. Folk flest er i henhold til dette perspektivet hardtarbeidende og skikkelige, men de ignoreres og utnyttes av selvopptatte og moralsk forfalne eliter.

Trumps utfall mot media er altså i god populistisk ånd, og en garantert publikumshit. Han hektet seg på en lang tradisjon for populisme i amerikansk politisk kultur, som går via blant andre Sarah Palin, Huey Long, William Jennings Bryan helt tilbake til president Andrew Jackson (som for øvrig er Trumps forbilde – et bilde av ham henger nå på Det ovale kontor). Han utnyttet en allerede veldig lav tillit til media. En Gallup-måling i 2016 viste at folks tillit til media i USA var på sitt laveste på flere tiår, spesielt blant republikanere (Gallup 2016). En må tilbake til Walter Cronkite-æraen i amerikansk nyhetsdekning for å finne høy tillit til det media rapporterer. Trump-velgerne så dermed media som en del av det etablissementet de gjorde opprør mot i 2016.

Foto: Gage Skidmore cba

Forholdet mellom Trump og nyhetsmedia er sammensatt – de er både naturlige motstandere og veldig verdifulle for hverandre, mener artikkelforfatter.

Media i veien for Trump

Samtidig frustrerer media Trump og alle amerikanske presidenter, som vil ha sitt verdensbilde og sin versjon av det som skjer servert til velgerne. Kennedy, Nixon, Reagan, Clinton, Bush Jr. og Obama klaget også over negativ mediedekning.

Den stadige kjeklingen mellom president Trump og Jim Acosta er som et ekko fra konfrontasjonene mellom ABC News-journalist Sam Donaldson og president Reagan. Etter ett år mente Bill Clinton at ingen president hadde fått så mye kritisk dekning som ham, og sa i 1996 at han hadde lyst til å slå til The New York Times-kommentator William Safire (Rolling Stone 1993; The New York Times 1996). Obama hevdet Fox News hadde dedikert seg til å angripe hans administrasjon (The Washington Post 2009).

Forskning viser imidlertid at medias dekning av alle presidenter, og trolig Trump spesielt, er overveiende negativ i tonen (Patterson 2017; CNBC 2017). Media skal holde toppolitikerne ansvarlig, og rammer inn nyhetene med egne temaer og vinklinger (se f.eks. Chong og Druckman 2007). Negative saker har større nyhetsverdi enn gladsaker, dels fordi leserne foretrekker dem (Trussler og Soroka 2014). Dragning mot konflikt, ønsket om å holde publikum interessert og vridning i hva som rapporteres som følge av journalistiske prioriteringer og menneskelige feil (Entmann 2007), skaper en naturlig spenning mellom media og enhver president.

Trumps mange og veldokumenterte usannheter/løgner/villedende uttalelser er en rød klut for media hvis ideal er å rapportere fakta. Mange presidenter har løyet for folket og media (Pfiffner 1999), men Trumps kombinerte usannheter/løgner/villedende uttalelser er trolig historisk i antallet. Han slåss også med media og andre motstandere mer direkte og aggressivt i det offentlige, mens tidligere presidenter gjerne har gjort det mer i det stille, som Nixon, og subtilt. For eksempel prøvde Reagan og Bush Jr. å nå direkte ut til folket via presumptivt mer vennlig innstilt lokalmedia heller enn mer kritiske nasjonale medier (Patterson 2017).

Kort sagt bryter Trump både i innhold og stil medias normer. Derfor har ikke forholdet mellom media og en president vært så anspent siden Richard Nixons tid – Nixon kalte også pressen for folkets fiende.

«Kanskje ikke bra for Amerika, men pokker så bra for CBS»

Slik oppsummerte sjefen for den riksdekkende amerikanske TV-kanalen CBS, Les Moonves, Trumps presidentkandidatur i februar 2016 (Politico 2016). For nyhetsprodusenter som er like besatt av seertall og klikk som Trump selv, har Trump vært en gullgruve. Leser-/seertallene til The New York Times, Washington Post, CNN, Fox News, MSNBC og Politico har alle gått opp under Trump (CNBC 2018).

Årsaken er enkel: populisme har høy nyhetsverdi (Esser m.fl. 2017). Karismatiske Trump tok opp tema som engasjerer, først og fremst innvandring, med oppildnende retorikk. Han snakker i twitter-meldinger, personliggjør alle konflikter, fokuserer på det negative, dramatiserer og forenkler. Trump er gladkontroversiell – han er helt komfortabel med å være kontroversiell og polariserende. Trump passer kort sagt perfekt inn i trenden mot et svakere skille mellom nyheter og underholdning (Zelizer 2018). Med sin kjendisstatus og høye underholdningsverdi trakk han media til seg som en magnet.

Disse kvalitetene kombinerer han nå med å være verdens mektigste person og, som enhver president, den viktigste enkeltaktøren i amerikansk politikk.

For mye av det gode

Selv om Trump matcher medias produksjonslogikk, blir det samtidig for mye av det gode, også for media. Når Trump kaller media «folkets fiende», truer med å frata NBC kringkastingsrettigheter, videretvitrer en manipulert video av seg selv som slår en mann med CNN-logo som hode og journalister føler seg utrygge på folkemøtene hans, er det noe annet enn presidentenes sedvanlige kritikk av media. Trump-kritiske medier ser alt dette som angrep på pressefriheten, kjent fra autoritære regimer, ikke USA. Sist uke brukte over 350 amerikanske aviser lederartikkelen til å forsvare en fri presse og protestere mot Trumps stempling av media som fiende av folket (CJR 2018).

Amerikansk media har vel å merke sterk lovbeskyttelse gjennom første grunnlovstillegg og en stor plattform (seg selv) å forsvare seg fra. Å true og skremme med rettslige grep og søksmål er også typisk for Trump – en måte han alltid har reagert mot motstandere og fiender på (USA Today rapporterte i 2016 at Trump har vært involvert i minst 3500 søksmål de siste 30 årene). Likevel kan Trumps angrep undergrave medias legitimitet og føre til ytterligere mistillit til media.

Trumps forhold til media vil forbli en såpeopera. Mediedekningen av Trump er negativ, men ikke nødvendigvis skadelig for ham. Og kanskje ler Les Moonves hele veien til banken – men det er trist om han må se seg over skulderen på veien.

Litteratur

Business Insider (2018). ‘‘Traitor!’: CNN reporter Jim Acosta heckled by ‘CNN sucks!’ chants at Trump rally’.

Chong, D., og Druckman, J. N. (2007). ‘Framing Theory’. Annual Review of Political Science, 10: 103–126.

CJR (2018): A united front in defense of the press.

CNBC (2017). ‘Trump press coverage ‘sets new standard’ for negativity: Study’.

CNBC (2018). ‘Trump’s ‘fake news’ fight has helped media ratings and readership’.

CNN (2018). ‘This 1990 Donald Trump quote in Playboy magazine explains today perfectly’.

Entmann, R. M. (2007). ‘Framing Bias: Media in the Distribution of Power’. Journal of Communication, 57: 163–173.

Esser, F., Stepinska, A., og Hopmann, D. N. (2017). ‘Populism and the Media. Cross-National Findings and Perspectives. Populist Political Communication in Europe’, i Populism and the Media. Cross-National Findings and Perspectives. Populist Political Communication in Europe, red. T. Aalberg, F. Esser, C. Reinemann, J. Stömback og C. De Vreese. London, Routledge: 365–381.

Gallup (2016). ‘Americans’ Trust in Mass Media Sinks to New Low’.

Mudde, C. (2007). Populist Radical Right Parties in Europe. Cambridge: Cambridge University Press.

Patterson, T. (2017). ‘News Coverage of Donald Trump’s First 100 Days’.

Politico (2016). ‘Les Moonves: Trump’s run is ‘damn good for CBS’’.

Pfiffner (1999). ‘Presidential Lies’. Presidential Studies Quarterly, 29 (4): 903–917.

Rolling Stone (1993). ‘Bill Clinton: The Rolling Stone Interview’.

The New York Times (1996). ‘White House Says President Would Like to Punch Safire’.

The Washington Post (2009). ‘Obama’s Latest Miniseries’.

Trussler, M., og Soroka. S. (2014) ‘Consumer Demand for Cynical and Negative News Frames’. The International Journal of Press/Politics, 19 (3): 360–379.

USA Today (2017). ‘Exclusive: Trump’s 3,500 lawsuits unprecedented for a presidential nominee’. 

Zelizer, B. (2018). Why Journalism in the Age of Trump Shouldn’t Surprise Us’, i Trump and the Media, red. P. J. Boczkowski og Z. Papacharissi. Massachusetts: MIT Press: 9–16.

• Har amerikanerne det bedre i dag enn for fire år siden?
• Hva vil Obama gjøre med splittelsene som gjør samarbeid umulig i Washington?
• Hva er planen for vekst og velstand i de neste fire årene?

Forrige ukes republikanske møte i Tampa, Florida var på mange måter rotete. Hovedtaler Chris Christie holdt en tale som egentlig handlet om hans egen presidentvalgkamp i 2016. Clint Eastwood hadde en absurd dialog med en tom stol. Orkanen Isak ødela en dag med mediedekning. Men: Mitt Romney selv holdt en god tale. Han satte høstens valg i historisk kontekst med et ekko av Ronald Reagan i 1980:

Hver eneste president siden Depresjonen som sto foran det amerikanske folk og spurte om å få gjenvalg kunne se tilfreds tilbake på de siste fire årene og si ‘du har det bedre i dag enn du hadde det for fire år siden.’ Bortsett fra Jimmy Carter. Og bortsett fra denne presidenten.

Han gjentok spørsmålet som Reagan stilte seerne i debatten mot Carter i 1980: Har du det bedre nå enn for fire år siden? Både David Axelrod og David Plouffe, arkitektene bak Obamas valgkamper, hadde problemer med å svare. Arbeidsledigheten er den samme, bensinen er blitt dyrere, gjelden har vokst og medianinntekten har sunket. Dette har selvfølgelig Demokratene vært klar over at de kom til å bli utfordret på. Likevel var de famlende i sine første tilsvar. Joe Bidens svar var en begynnelse: “Vil dere høre om vi har det bedre nå? Jeg har et lite slogan til dere: Osama bin Laden er død, og General Motors lever.”

Mitt Romney angrer nok den dag i dag på at han argumenterte mot å gi penger til bilfabrikkene i Detroit. Jakten på Osama bin Laden representerer også en kontinuitet hos Obama. Han var en av få som i 2008 var mot krigen i Irak – og mente at man burde fokusere på å fange bin Laden.

Men dette er ikke nok. Politikk er i sitt vesen en konkurranse om fremtiden, om hvem som har den beste planen. Her fikk Obama formidabel drahjelp av tidligere president Bill Clinton. Han gikk inn i politiske detaljer på en måte vi ikke har sett på verken Republikanernes eller Demokratenes landsmøte, med skarpt formulerte kritikker av Republikanernes syn på store saker som helsereform, arbeidsledighet og gjelden, og deres budsjett:

Folk spør meg hvordan vi klarte å lage fire budsjetter på rad med overskudd. Hvilken ny ide var det vi brukte? Jeg svarer alltid med ett ord: ‘matte’.

Når det gjelder å forklare kompliserte politiske problemstillinger på en enkel og lettfattelig måte er Clinton uovertruffen. Han tok også opp det som er viktig for mange sentrumsvelgere: samarbeid i Washington. Talen onsdag klarte kunststykket å være både et sviende angrep på Republikanerne, og en hyllest til samarbeidet man fikk til med dem før partiet ble radikalisert. Clinton leverte et langt og velbegrunnet svar på utfordringen fra Romney. Og han gjorde det, som alle store kommunikatører gjør, ikke ved bare å svare, men ved å forandre premissene for spørsmålet:

Det republikanske argumentet for ikke å gjenvelge Obama var faktisk ganske kjapt og greit. Det var omtrent slik: “Vi overlot et salig rot. Han ryddet det ikke fort nok opp, så gi ham sparken og få oss tilbake.”

Hvordan gikk det så med Obamas egen tale i natt? Forventningene var skyhøye, og i likhet med presidentperioden hans vanskelig å innfri. Den første halvtimen var en ganske tradisjonell tale med fokus på resultater. Det er ikke slike taler som har ført Obama til den politiske retorikkens stjernehimmel, og Clinton snakket bedre om det kvelden før. Klassisk Obama ble det først de siste ni minuttene.

Valget for fire år siden handlet ikke om meg. Det handlet om deg. Kjære medborgere, dere var forandringen.

Her var Obama tilbake på sitt beste, i rollen som en transformativ skikkelse som klarer å overskride skillet mellom seg selv og velgerne. Han ville inkludere alle i forandringen som hadde skjedd. Med eksempler:

Det er på  grunn av dere at en ung mann i Colorado som aldri trodde han ville ha råd til å studere medisin får sjansen til det.

Dem som stemte ham inn i 2008 knyttes til noe som har skjedd i verden. Obama visste at han var nødt til å forholde seg til slagordene “forandring” og “håp.” Dette er ord man i utgangspunktet kan plassere hvilke som helst følelser inn i – det var nettopp det folk gjorde for fire år siden. I går sa han også noe konkret om håp. Hans bilde på dette var en soldat han hadde møtt, som har fått kneet sitt amputert etter et granatangrep, men jobbet videre med livet sitt.

Jeg vet ikke hvilket parti disse mennene og kvinnene tilhører. Jeg vet ikke om de kommer til å stemme på meg. Men jeg vet at det er deres ånd som definerer oss.

Selv om Obama var mot krigen i Irak, er det altså en Irak-veteran han trekker frem som symbolet på håp. Det er strategisk smart for militærvennlige velgere. Men den skadede soldaten blir også et bilde på en nasjon som er skadeskutt, men på vei fremover igjen: Med den samme ukuelige optimismen amerikanerne aldri blir lei av å minne seg selv på. Obama har fått grå hår på de fire årene han har vært president. Talen hans hadde mindre humor og eleverte poenger enn før. Men den var dypt politisk, og ærlig i den forstand at den ikke lovet for mye, men holdt det den lovet. Den ga amerikanerne valget mellom det Obama kalte den vanskeligere veien til et bedre sted – og løsningene som førte dem ut i uføre.

Denne bloggposten er tidligere publisert på NRK Ytring.