Gallefoss har i samarbeid med det bergenske filmselskapet Pandora laget dokumentarserien “Den gode viljen”, som vises hver tirsdag fra januar til februar på NRK. Serien forteller historien om norsk bistand gjennom fem episoder, og belyser temaet fra ulike sider for å finne ut hva 60 år med norsk innsats har ført til.

— Målet med serien er å vekke oppmerksomhet rundt norsk bistand og skape en nyansert debatt, sier Gallefoss.

Siden premieren 8. januar 2013 har over 400.000 nordmenn sett dokumentarserien. I tillegg har NRK mottatt mer enn 70 leserbrev, og temaet diskuteres både i hjemmene til folk og i det offentlige rom.

Bistandsminister Heikki Holmås på besøk hos en spare- og lånegruppe for kvinner i Malawi, nov. 2012 (foto: Svein Bæra, UD. CC: by-nd)

Stor interesse for bistandsdebatt

Mandag 28. januar ble det holdt en paneldebatt om norsk bistandsarbeid på Christian Michelsens Institutt (CMI) i Bergen. Det var tydelig at debattantene var enige om at vi skulle fortsette å hjelpe.

— Fattigfolk bor på skrinn jord, og de trenger vår hjelp, sa seniorforsker ved CMI Gunnar Sørbø.

Møtet trakk mye publikum, og både yngre og eldre viste stor interesse for temaet. Medisinstudentene Hanne Lilleberg (20 år) og Eva Helene Svor (21 år) var blant deltakerne. Begge har fulgt serien med stor interesse, og mener dokumentaren øker bevisstheten rundt bistandsspørsmålet.

— Selve synet på bistand har ikke forandret seg, fordi jeg visste mye om det fra før. Men jeg har kanskje blitt mer bevisst på det. Det får en til å reflektere rundt det hele, sier Svor, som er veldig positiv til serien.

Oppdaget motforestillinger

Etter å ha reist verden rundt for å samle inn historier, filme og undersøke utviklingshjelp, kom Gallefoss og redaksjonsleder Geir Rommetveit hjem med et sammensatt syn på bistand.

— Før jeg begynte med prosjektet syntes jeg det var en selvfølge at Norge, som er et så rikt land, skulle gi utviklingshjelp. Mange er ikke vant til å stille spørsmål ved om det kan ha negative konsekvenser, og all bistand er nettopp gitt av god vilje, sier regissøren til nettavisen Brostein.

Lars Petter Gallefoss har regissert dokumentarserien Den gode viljen (foto: Hilde Arnesen)

— Underveis i serien møtte vi mange motstandere i mottakerlandene som la fram gode argument for at bistand ødela mer enn den gjorde godt. Vi så i tillegg vellykkede prosjekt, og fikk et mer sammensatt bilde av bistandsarbeidet, legger han til.

Lite kunnskap, likevel folkelig støtte

En meningsmåling fra Norad viser at de fleste nordmenn har lav kunnskap om norsk bistandsarbeid, og bare en tredjedel viser interesse for utviklingsarbeid. Samtidig mener hele seks av ti at vi er forpliktet til å gi, og mange av oss sier seg kanskje fornøyd med å ha et bilde av et fadderbarn hengende på kjøleskapet.

Det var nettopp mangelen på kunnskap blant folket og en polarisert politisk debatt, som inspirerte Gallefoss til å sette i gang research og lage en dokumentarserie i august 2011. NRK ga sin støtte og fullfinansierte prosjektet.

— Ideen ble klekket ut etter at jeg så en politisk debatt om bistand. I likhet med mange andre debatter endte den i skyttergraven der partene fremsto som rene motpoler. Jeg ble nysgjerrig på bistandsarbeidet og resultatene, og ville finne ut mer om det, sier Gallefoss.

Både Gallefoss og Rommetveit merker en økt interesse for utviklingsspørsmål etter at serien ble lansert, og er spent på hva som kommer til å skje fremover.

Fakta om norsk bistand

• Norge gir bistand til 110 land.
• Siden 1952 har Norge gitt 400 milliarder kroner i bistand.
• I 2010 utgjorde norsk bistand 27,7 milliarder kroner.
• Brasil mottok mest i 2011 og 2010 takket være milliardene til bekjempelse av avskoging.
• I 2009 toppet Tanzania og Afghanistan listen.

Kilde: Norad. Mer statistikk og data: Norsk bistand i tall.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.

Også i fjor gjorde Norge det svakt med en 27. plass, som jeg skrev om da. Hovedgrunnen til begge de to labre plasseringene er Utenriksdepartementet og Norads nøling med å følge opp IATI, en internasjonal standard for publisering av bistandsdata. Norge sluttet seg til standarden ved starten i 2008, men mistet så tilsynelatende interessen. I mellomtiden er publiseringen av data under IATI i full sving.

Men nå skjer det noe. Utenriksdepartementet ga nylig Norad grønt lys til å begynne arbeidet med å tilpasse datasystemer slik at direktoratet for utviklingssamarbeid kan begynne å publisere data under IATI-standarden i løpet av 2013. Det skulle gi Norge et dytt på neste års åpenhetsindeks — en tidsplan etterfulgt av publisering er nettopp anbefalingen fra Publish What You Fund.

Det har aldri vært lett å få noen god forklaring på UD/Norads nøling. Utslagsgivende for den nye given skal ha vært at IATI-standarden skal kombineres med standarder (kalt DAC) som brukes i rapporteringen av bistandsdata til OECD, organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.

Norad begrenser seg i første omgang til å rapportere data som allerede finnes i direktoratets eksisterende datamodeller, går det fram av et brev til UD (pdf). En viktig endring er at dagens årlige rapportering endres til løpende data-rapportering, i første omgang hvert kvartal. Blant dataene som vil bli rapportert er planlagte utbetalinger fire år fram i tid:

Planlagte utbetalinger skal rapporteres både for enkeltavtaler og som aggregerte tall for de største mottakerorganisasjonene (internasjonale NGOer og multilaterale organisasjoner som definert av OECD/DAC) og for alle mottakerland (hvert land rapportert for seg). Sistnevnte rapportering på mottakerland vil også etter hvert inkluderes i den årlige rapporteringen til DAC. I tillegg skal det rapporteres om tildelte budsjett for departementet og dets underliggende virksomheter.

Det er mange typer data som Norad anbefaler å utelate i begynnelsen. Blant disse er “prosjektdokumenter som avtaler, beslutningsdokumenter, søknader og framdrifts- og sluttrapportering.” Listen i sin helhet kan ses i Norads orientering til UD.

Publish What You Fund-indeksen for 2011 toppes av Verdensbanken foran The Global Fund. Sverige kommer på sjetteplass og Danmark er nr. 8.

En viktig årsak til at Norge representert ved Norad scorer så lavt i forhold til nabolandene er den manglende oppfølgingen av det internasjonale initiativet om åpning av data om bistand (IATI). Felles standarder og regler for publisering av data i hele bistandens leveringskjede — fra den opprinnelige bevilgningen til ferdig prosjekt — utarbeides av IATI-sekretariatet. Målet er full sporbarhet av bistandsmidlene.

Norge sluttet seg til IATI fra starten i 2008, men følger ikke lenger opp arbeidet. IATI-sekretariatet i Storbritannia har tross purringer ikke fått noe svar på om eller når norske myndigheter vil implementere standardene.

IATI er sentralt i anbefalingene til norske myndigheter fra Publish What You Fund. “Norge bør lage en tidsplan for implementeringen og begynne å publisere informasjon gjennom IATI-registeret”, skriver organisasjonen. Registeret inneholder informasjon om alle datakilder som tilgjengeliggjøres i henhold til IATI-standarden.

Norge kritiseres også for manglende systematisk publisering av informasjon om landene som mottar bistand — det vil si landstrategier, budsjetter, evalueringer og resultater.

Listen over land og organisasjoner som enten har begynt å publisere sine data etter standarden, eller har forpliktet seg til en tidsplan for dette, begynner å bli lang. Blant disse er Verdensbanken, EU-kommisjonen, Sverige, Danmark, Nederland og Storbritannia,

Da jeg skrev en artikkel om temaet tidligere i år, var svaret fra Norad at man vil oppfylle internasjonale krav til åpenhet i bistand, men at dette kan gjøres uten å publisere i IATI-standarden. Hvorfor Norad distanserer seg fra IATI, ble ikke forklart. Det er flere grunner til at beslutningen er vanskelig å forstå:

• Anti-korrupsjon: “Det er tyveri fra verdens fattige”, sa bistandsminister Erik Solheim sist uke. Det var Utenriksdepartementets undersøkelse av økonomiske misligheter i norske bistandsprosjekter som fikk Solheim til å reagere slik. Korrupsjon og sløsing kan svekke opinionens oppslutning om bistand. Nettopp dette er et av de sterkeste argumentene for maksimal åpenhet om bistandsprosjekter — jo større åpenhet, jo større sjanse for å avsløre og korrigere problemer og dårlig styring underveis i prosessen fra giver til ferdig prosjekt. Det virker rimelig at felles internasjonale standarder vil lette innsyn.
• Naboene gjør det: Det meste tyder på at IATI blir den internasjonale standarden som åpenhet i bistand vil måles etter. Land som tradisjonelt står Norge nær, som de skandinaviske naboene og Storbritannia, omfavner IATI. Da virker det merkelig at Norge skal satse på sin egen løsning.
• Omdømmeeffekt: Den dårlige plasseringen på rangeringen er et første eksempel på den negative omdømmeeffekten det gir å stå utenfor IATI. Etter hvert som stadig flere givere av bistand publiserer sine data etter IATI-standarden, vil Norge oppleve flere slike tilbakeslag. Allerede under FN-konferansen i Busan i Sør-Korea i månedsskiftet november-desember vil Norges nøling med IATI bli lagt merke til. På dette ministermøtet skal arbeidet med åpenhet i bistand evalueres og drives videre.

Publish What You Fund vurderer betydningen av IATI slik, med en argumentasjon som er velkjent fra debatten om åpning av offentlig sektors data for viderebruk:

Comparability of information is what turns more information into better information. IATI is the common standard that is making this possible.(…) Crucially, IATI enables users to map, search and re-use information, allowing aid agencies to publish once but use many times. This reduces the cost and inefficiency of serial re-issuing of information in slightly different formats for the needs of different audiences and users.

Her kan du se hvordan rangeringen er satt sammen og de ulike indikatorene vektet. Du kan også lage din egen vekting av indikatorene.