Samtidig reiste rapporten og debatten i etterkant også mange nye spørsmål: Avhenger for eksempel takhøyden for kritikk av religion av hvilken form den har og hvilken religion kritikken rettes mot? Og er det forskjell på kritikk av religion og kritikk av konkrete grupper av troende, som muslimer eller kristne?

Dette er noen av spørsmålene vi stilte da vi høsten 2015 gjennomførte en ny befolkningsundersøkelse om hvor grensene går for hva som kan ytres og ikke ytres i norsk offentlighet.

Aksept for krenkelser

I debatter om ytringsfrihet fremheves det frie ord som avgjørende for å kunne rette kritikk mot statsmakt og religiøse autoriteter, mens bildet gjerne blir mer komplisert når det er snakk om kritikk eller krenkelse av enkeltindivider og grupper.

Vår undersøkelse viser at dette gjenspeiles i befolkningens holdninger. Mens 46 prosent svarer at de aksepterer ytringer som kritiserer etniske minoriteter i offentligheten, svarer 70 prosent at de aksepterer kritikk av religion.

Spørsmålsformulering: «Nedenfor følger noen påstander om ytringsfriheten. For hver påstand ber vi deg markere hvor enig eller uenig du er». a) Utval­get ble delt til­fel­dig i to, respon­den­tene tok bare stil­ling til én av påstan­dene. OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Figur 1 viser også at befolkningen gjør forskjellige vurderinger når ytringsfriheten settes opp mot beskyttelse av henholdsvis religiøse minoriteters sikkerhet, og religiøse menneskers følelser. I sistnevnte tilfelle veier ytringsfriheten tyngst hos et klart flertall. Vi merker oss også den tydelige forskjellen i aksept for ytringer som håner og som kritiserer religion.

Selv om rommet for kritikk av systemer og institusjoner er større enn for tilsvarende kritikk av personer og grupper, er det likevel ikke slik at negative ytringer om religiøse grupper og minoriteter gjennomgående oppfattes som uakseptable. Men vi finner at det er av stor betydning om slike ytringer kan virke «krenkende» eller «nedsettende». Figur 2 viser aksepten for henholdsvis krenkende og nedsettende ytringer på ulike arenaer på tvers av hvilke grupper det spørres om. Vi ser at det er betydelig større aksept for krenkende enn for nedsettende ytringer uansett arena, og at når det gjelder krenkende ytringer ligger aksepten på over 60 prosent på tvers av grupper.

Når det gjelder krenkende ytringer er aksepten høyere når ytringer fremsettes i nyhetsmediene enn i sosiale medier og i kommentarfelt. For øvrig er et interessant funn at det ikke er veldig store forskjeller i aksept for krenkende ytringer om ulike grupper. For eksempel aksepterer et flertall av befolkningen at ytringer som kan oppleves krenkende på muslimer (54 prosent), innvandrere (60 prosent) eller kristne (60 prosent) fremsettes i nyhetsmediene (ikke vist i figuren).

Utvalget ble delt tilfeldig i to, respondentene tok bare stilling til enten krenkende eller nedsettende ytringer. Spørsmålsformulering: «Her er en liste over ulike typer nedsettende ytringer. På hvilke arenaer mener du slike nedsettende ytringer bør aksepteres?» / «På hvilke arenaer mener du følgende typer ytringer bør aksepteres, selv om noen opplever dem som krenkende?». OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Funnene er interessante i lys av det siste årets debatt om «krenkelsestyranniet», der det å fremstå som krenket har blitt omtalt som en måte å begrense andres ytringer på. Mange ser ut til å mene at krenkelser er noe ulike grupper må tåle. Over 70 prosent mener enten at krenkende ytringer er akseptable eller de svarer på oppfølgingsspørsmål at det å ytre dem ikke bør få noen konsekvenser. Blant de som svarer at det bør få konsekvenser, er sosiale reaksjoner det mest fremtredende, men et mindretall ønsker også mer formelle reaksjoner, som fellelse i Pressens Faglige Utvalg for redigerte medier, samt utestengelse fra sosiale medier hvis ytringen er fremsatt der. Støtten til å gi bøter eller fengselsstraff er marginal.

Betinget aksept for krenkende karikaturer

Et metodisk problem i studier av holdninger til ytringsfrihet er at spørsmålsstillingene gjerne forblir på et abstrakt nivå, noe som øker faren for målefeil. I studien stilte vi derfor også konkrete spørsmål om hvorvidt media bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende på henholdsvis jøder, kristne og muslimer. Tabell 1 viser fordelingen når det gjelder karikaturer som kan virke krenkende på jøder, kristne og muslimer hver for seg.

[table id=3 /]

Vi ser av figuren at om lag 15 prosent mener at media overhodet ikke bør publisere karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende av noen av gruppene. Dette betyr imidlertid ikke at befolkningen gir en uforbeholden aksept til publisering, og graden av aksept varierer etter hvem karikaturen kan tenkes å krenke. Karikaturer som kan virke krenkende på kristne skilte seg ut som den typen karikaturtegninger det var mest aksept for å publisere uforbeholdent. 48 prosent valgte dette alternativet. Når det gjelder muslimer og jøder var befolkningen noe mer varsomme: 39 prosent mente at karikaturer som kan oppleves krenkende av muslimer bør publiseres uforbeholdent, mens 43 prosent sa det samme om karikaturer som kan virke krenkende på jøder.

At det generelt er en større aksept for krenkelse av kristne enn av muslimer og jøder, henger antakelig sammen med at kristne i hovedsak er del av majoritetsbefolkningen og har en tilknytning til det som inntil nylig var statsreligionen i Norge. Muslimer og jøder utgjør religiøse minoritetsgrupper i Norge og at folk utviser større varsomhet overfor krenkelse av disse gruppene, er kanskje ikke så overraskende. At mange uttrykker en viss varsomhet, synes i hvert fall klart.

Hvorfor varsomhet?

Det kan være mange grunner til at folk uttrykker en varsomhet i spørsmålet om publisering av potensielt krenkende karikaturtegninger. I undersøkelsen stilte vi derfor et åpent spørsmål om begrunnelsen for at mediene burde publisere krenkende karikaturer eller være restriktive. Resultatene fremgår av figur 3.

Spørsmålsformulering: «Du svarte at pressen ikke bør publisere eller at de bør være varsom med å publisere. Hva mener du er den viktigste grunnen til at pressen ikke bør publisere slike karikaturtegninger?». OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Blant de som svarer at mediene bør være restriktive med å publisere, eller at de ikke bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende overhodet, er de viktigste grunnene at noen kan føle seg krenket, såret, fornærmet eller lignende (42 prosent), og at publiseringen kan føre til vold og represalier (27 prosent). Både hensynet til religiøse minoritetsgruppers følelser og en frykt for konsekvensene av publisering, er med andre ord til stede i mange folks vurdering av om krenkende karikaturtegninger bør trykkes.

Spørsmålet ble også stilt til et utvalg journalister. Her mente nesten ingen at mediene ikke burde publisere karikaturtegninger i det hele tatt. Blant de av journalistene som mente man måtte være restriktive, ser vi at “mening og nyhetsverdi” er den klart viktigste grunnen og at begrunnelsene “unngå å støte” og “fare for vold og represalier” tillegges mindre vekt. Dette skiller seg klart fra synspunktene til befolkningen i dette spørsmålet, og skyldes antakelig at journalister og redaktører er tettere på denne problemstillingen i sitt daglige virke.

Studiens bidrag

Hvordan man vil oppfatte disse funnene vil avhenge av normativt ståsted i ytringsfrihetsdebatten. Noen vil hevde at enhver (selv)begrensning er et sykdomstegn for ytringsfriheten, mens andre vil hevde at de grensedragningene vi finner snarere handler om en nødvendig vekting av prinsipper og verdier. Dette underbygges av at de vurderingene befolkningen gjør i stor grad henger sammen med politisk ståsted, innvandringssyn og grad av religiøsitet. Religiøse personer og personer med positivt innvandringssyn uttrykker for eksempel en mer utstrakt varsomhet enn det andre gjør, mens personer som er kritiske til innvandrere og innvandring oftere enn andre uttrykker større aksept for hånende og nedsettende ytringer om minoritetsgrupper.

Foto: Adolfo Lujan cbnd

Støttemarkering for Charlie Hebdo i Madrid 7. januar 2015, dagen da redaksjonen i bladet ble angrepet av islamistiske terrorister. 12 mennesker ble drept og 11 skadet.

Styrken ved en undersøkelse av den typen vi har gjennomført her, er at vi får innsikt i hvor den norske befolkningen oppfatter at grensene bør gå for utvalgte ytringer. Dette kan gi viktige innspill i debatter som for øvrig domineres av personer i eliteposisjoner. Gjentatt over tid gir slike studier et bilde på hvorvidt folks holdninger til ytringsfriheten endres i takt med en tiltagende polarisering av ytringsfrihetsdebatten, eller om vi snarere vil se et voksende skille mellom folk og elite i synet på hva som kan og bør ytres i norsk offentlighet.

Mer informasjon om metodebruk i undersøkelsen

Figur 1: Alle forskjeller er statistisk signifikante p≤0,01 (kjikvadrat). Spørsmålsformulering: «Nedenfor følger noen påstander om ytringsfriheten. For hver påstand ber vi deg markere hvor enig eller uenig du er». a) Utval­get ble delt til­fel­dig i to, respon­den­tene tok bare stil­ling til én av påstan­dene. Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning (oppgitt n er uvektet).

Figur 2: Alle forskjeller mellom krenkende og nedsettende ytringer er statistisk signifikante, p≤0,01 (t‑tester). Utvalget ble delt tilfeldig i to, respondentene tok bare stilling til enten krenkende eller nedsettende ytringer. Spørsmålsformulering: «Her er en liste over ulike typer nedsettende ytringer. På hvilke arenaer mener du slike nedsettende ytringer bør aksepteres?» / «På hvilke arenaer mener du følgende typer ytringer bør aksepteres, selv om noen opplever dem som krenkende?». Respondentene ble bedt om å vurdere ytringer rettet mot henholdsvis religioner, innvandrere, kristne som gruppe/muslimer som gruppe (split sample), lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) og politikere. Figuren viser gjennomsnitt for disse gruppene. Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er ca 1000 per for hver type ytring.

Tabell 1: Respondentene ble tilfeldig delt inn i seks grupper, som fikk spørsmål om aksept for karikaturtegninger som kan virke krenkende (generelt), krenkende på kristne, krenkende på muslimer, krenkende på jøder, krenkende på kristne, muslimer og jøder, i tillegg til en kontrollgruppe som kun ble bedt om å ta stilling til svaralternativene. Forskjellen i uforbeholden og betinget aksept for publisering mellom de som fikk spørsmål om kristne og de som fikk spørsmål om muslimer er statistisk signifikant, p≤0,05 (t‑tester). Spørsmålsformulering: «De siste årene har det vært mye diskusjon om publisering av karikaturtegninger i pressen. Gitt at en karikatur kan virke krenkende på (…), hvilken av påstandene under er mest i tråd med din mening?». Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er ca 330 per gruppe.

Figur 3: Respondentene ble bedt om å begrunne åpent hvorfor de svarte at mediene bør være restriktive med å publisere- / ikke publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende. De åpne svarene har blitt kodet i samlekategorier. Spørsmålsformulering: «Du svarte at pressen ikke bør publisere eller at de bør være varsom med å publisere. Hva mener du er den viktigste grunnen til at pressen ikke bør publisere slike karikaturtegninger?». Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er 770 (befolkning) og 387 (journalister).

Han står langt fra alene med sin skepsis mot lovendringsforslaget som regjeringen presenterte like før jul. Sentralt plasserte representanter for både pressen og Den norske kirke som Vox Publica har intervjuet, er enige om at en utvidelse av rasismeparagrafen vil innskrenke muligheten til å utøve religionskritikk, og som konsekvens svekke ytringsfriheten. En annen gjennomgående respons er at det synes uklart hva regjeringen egentlig ønsker å oppnå med lovendringsforslaget.

Regjeringens forslag går ut på å “utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn”. Dette begrunnes blant annet med at “et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet.”

Francis Sejersted er lite imponert over regjeringen i denne saken. — Jeg tror ikke de skjønner problematikken. På den ene siden gir de uttrykk for at de skjønner behovet for ytringsfrihet, som de holder frem som en viktig verdi, men de er samtidig ivrige med å streke opp rammer som begrenser den samme ytringsfriheten. De viser her mangel på prinsipiell forståelse, sier han.

– Regjeringen slår seg selv på munnen når de i stedet for skape en arena for argumentasjon innfører forbud mot visse typer ytringer. Vektleggingen av forbud i stedet for motargumenter er en av de tingene som skiller totalitære samfunn fra liberale samfunn, sier Sejersted.

Nettopprop vinner oppslutning

Justisdepartementet på sin side fastholder at intensjonen bak endringsforslagene er å styrke ytringsfriheten. I et intervju med Fritanke.no argumenterer statssekretær i Justisdepartementet Astri Aas-Hansen (Ap) for at den gamle blasfemiparagrafen åpner for langt større grad av sensur enn den foreslått utvidede rasismeparagrafen vil gjøre. Videre argumenterer Aas-Hansen for at det er nødvendig å ”beholde en rest” av blasfemiparagrafen for å dempe konfliktnivået i samfunnet, og sikre et sunt debattklima.

Foto:Andreas Solberg cbna

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Inte­riør fra Peters­kir­ken i Roma.

Utenom regjeringen selv er det imidlertid vanskelig å finne tilhengere av forslaget. Et eksempel på motstanden mot endringsforslaget er nettoppropet “Nei til straff for religionskritikk”. Oppropet teller underskrifter fra en rekke kjente navn i norsk kultur- og samfunnsliv, som Ingvar Ambjørnsen, Bernt Hagtvet, Gunnar Skirbekk og Francis Sejersted. Initiativet til oppropet ble tatt av Nina Hjerpset-Østlie og Lars Gule.

Heller ikke Den norske kirke sparer på kritikken av lovendringsforslaget. I en e‑post til Vox Publica skriver Nils-Tore Andersen, leder i Kirkerådet: “Den norske kirke ser med bekymring på utvidelsen av rasismeparagrafen slik den har vært drøftet. Internasjonalt vil det kunne bety innføring av lover som vil gjøre religionskritikk straffbart. Det er viktig at Norge ikke åpner for en slik utvikling.” Videre skriver Andersen: “For Den norske kirke er det viktige å fremheve at det er mennesker og ikke ideer som skal verges ved lov.”

Vox Publica har også forsøkt å få en kommentar til lovforslaget fra Islamsk Råd.

“Revitalisering av blasfemiparagrafen”

Francis Sejersted fremholder at religionskritikken historisk sett har vært sentral i utviklingen av et liberalt samfunn. Blasfemiparagrafen var og er i prinsippet en autoritetsvernparagraf. Opprinnelig var det bare statens offisielle religion som var vernet.

– Utviklingen av ytringsfriheten i Norge medførte nedkjempingen av autoritetsvernet, blant annet presteskapets makt til å definere hva som var blasfemi. Utvidelse av rasismeparagrafen til å gjelde “kvalifiserte angrep på religion eller livssyn” er et skritt tilbake ettersom paragrafutvidelsen må tolkes som en revitalisering av blasfemiparagrafen, sier han. — Det er vanskelig å se det på annen måte enn at presteskapet skal gjenvinne sin definisjonsmakt.

Straff for Muhammed-karikaturer?

Samtlige av dem Vox Publica har vært i kontakt med støtter regjeringens forslag om å oppheve blasfemiparagrafen, men er skeptiske eller imot utvidelsen av rasismeparagrafen.

Sejersted har problemer med å se for seg hvem som egentlig støtter en utvidelse av rasismeparagrafen. — Presset kommer kanskje fra det kristne eller muslimske presteskapet, som ønsker å forsvare sin rett til å definere hva som er hellig.

Foto:Tim O’Brien cbna

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Sul­tan Ahmed-moskeen i Istan­bul.

Sejersted spør seg også hva regjeringen tenker seg mer konkret. — Vil man ha et lovverk hvor man for eksempel kan straffe publisering av Muhammed-karikaturene, spør Sejersted. Han legger til at i debatten som fulgte striden om Muhammed-karikaturene var det ingen som krevde straff for publisering av karikaturtegningene, selv om det var en diskusjon om det var hensiktsmessig å publisere dem.

En undersøkelse Vox Publica fikk utført i høst viste at et stort flertall av norske redaktører mener det er blitt vanskeligere å ytre seg kritisk mot religion etter striden om Muhammed-karikaturene.

Også Arne Jensen, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, stiller seg kritisk til utvidelsen av rasismeparagrafen. Samtidig mener han at regjerningen sender ut farlige signaler.

– Hva som er regjeringens motiv for endringsforslagene er vanskelig å si noe om, utover hva de skriver i pressemeldingen sin. Men en ting de legger vekt på er at rasismeparagrafen bør utvides for å unngå fremtidige konflikter. Dette mener jeg er en farlig vei for lovgiver å gå. Konflikter oppstår fordi ulike grupper ikke aksepterer ytringsfrihet. Det kan se ut som det legges til rette for at bare en gruppe lager nok bråk så vil den blitt tatt hensyn til i rettssystemet. Dette gir et kjempeskummelt signal, sier Jensen.

Kosmetiske forandringer

Jensen stiller seg spørrende til hvilke konkrete konsekvenser en eventuell lovendring vil få.

– Jeg må si at jeg er usikker. Det er for eksempel vanskelig å se hva slags type krenkelser som vil bli rammet av den nye rasismeparagrafen. Hva slags type karikaturer kan man for eksempel trykke? Så langt er presisjonsnivået i paragrafteksten lav.

I likhet med Francis Sejersted ser han på en utvidelse av rasismeparagrafen som en videreføring av blasfemiparagrafen. — Til en viss grad ser endringsforslagene mest ut til å innebære kosmetiske forandringer. Likheten i ordlyden til blasfemiparagrafen og den utvidede rasismeparagrafen er stor. Også straffeutmålingen som foreslås er lik. Jeg ser slik sett ingen dramatiske forandringer, sier Jensen.

Sven Egil Omdal, multimedie- og kulturredaktør i Stavanger Aftenblad, ser på sin side endringsforslaget som en politisk markering. — Jeg synes det er dumt av regjering og Storting å bruke lovverket som en arena for politisk markering. Forslaget om en utvidet rasismeparagraf bør skytes ned. Men politisk korrekte forslag har alltid en fare for å bli vedtatt, til tross for de prinsipielle konsekvensene, sier Omdal.

“Gud trenger ikke juridisk beskyttelse”

Omdal er for opphevelse av blasfemiparagrafen. Han karakteriserer en utvidelse av rasismeparagrafen til også å omfatte religion som “lite gjennomtenkt”. — Gud trenger ikke juridisk beskyttelse. Politikk og religion er noe individet kan velge, og dette valget må kunne kritiseres, også med harde ord. Rase og seksuell legning kan derimot ikke velges, og det kan derfor være sterkere argumenter for å lovbeskytte mennesker mot hets på et slikt grunnlag, sier han.

Tren­ger reli­gio­ner vern mot hate­fulle ytrin­ger? Inte­riør fra syna­go­gen i Oslo (foto: Olav A. Øvrebø).

Også Per Edgar Kokkvold er skeptisk til regjeringens endringsforslag. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund mener i likhet med Omdal at utvidelsen av rasismeparagrafen vil innebære en innskrenkning av muligheten til å utøve religionskritikk. — Hvis dette er Justisdepartementets intensjon, så er det alvorlig. Menneskeverdet er ukrenkelig, men ideologier og religion må kunne krenkes, sier Kokkvold.

Skillet mellom person og religion er viktig også for Arne Jensen. — Jeg mener generelt at man burde understreke at det er lov å krenke religion. Det bør være et prinsipielt skille mellom personer og religiøse symboler. Personer trenger vern, det gjør ikke symbolene.

Lovforslaget får også kritikk fra ulike hold i VG og Dag og Tid.

Lovtekster

Regjeringen foreslår å fjerne blasfemiparagrafen og utvide rasismeparagrafen. Her er de gjeldende lovtekstene:

• Blasfemiparagrafen (§142 i straffeloven)
• Rasismeparagrafen (§135a i straffeloven)

Den som i Norge i ord eller handling “offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt” for en religion og dens “troslærdommer eller gudsdyrkelse”, kan fortsatt straffes — i teorien. Paragrafen har ikke vært i bruk siden forfatteren Arnulf Øverland ble tiltalt i 1933 etter at han holdt foredraget Kristendommen — den tiende landeplage (han ble frifunnet i lagretten). Den har derfor vært ansett som sovende, men i sin innstilling advarte Ytringsfrihetskommisjon om at paragrafen kunne komme til å få fornyet aktualitet i et mer flerkulturelt samfunn, særlig med henblikk på den voksende muslimske minoriteten. “Fra et fundamentalistisk ståsted vil nesten enhver kritikk kunne ses på som blasfemisk,” påpekte kommisjonen.

Francis Sejersted under åpningen av utstilling i Nobels Fredssenter 25. september (foto: Terje Bendiksby/Nobels Fredssenter)

En autoritetsvern-paragraf
Sejersted gjentok advarselen da han sist uke innledet ved åpningen av “Hvor går grensen?”, Nobels Fredssenters utstilling om ytringsfrihet. Sejersted er styreformann i Fritt Ord, som har finansiert utstillingen.

– Blasfemiparagrafen er en typisk autoritetsvern-paragraf, som overlater til autoritetene å bestemme hvor grensen går og hva man kan straffes for, sa Sejersted.

I denne sammenheng er autoritetene presteskapet, utdyper han i intervju med Vox Publica. — De som kan definere blasfemi er presteskapet. Skal presteskapet sitte der, enten de kristne eller de islamske eller hvem det måtte være, og definere hva som er straffbart ifølge norsk lov?

Sejersted ser paralleller mellom konflikter som har utspilt seg tidligere rundt provoserende ytringer rettet mot kristendommen, og dagens konfrontasjoner mellom islam og liberale verdier.

– De voldsomme reaksjonene på Muhammed-tegningene er tankevekkende. Kanskje hadde man ikke tatt høyde for hvor krenkende de virket. Det kan jo ikke være noe mål i seg selv å krenke. På den annen side kan det i visse situasjoner være nødvendig også å krenke for å skape et åpnere samfunn. Det er helt parallelt med kristendommen. Opprinnelig har religionskritikken møtt veldig motstand, sier han.

I dag har vi lært at det må utvises stor toleranse i et åpent samfunn, framhever Sejersted. Man kan mislike blasfemiske ytringer uten å kreve straff for dem som kommer med dem.

Provokasjonenes verdi
Sejersted lar det skinne igjennom at han personlig ikke har særlig sans for den svenske kunstneren Lars Vilks’ “rondellhund”, selv om han mener provokasjoner kan ha en verdi på lang sikt.

Blasfemisk? Scene fra Monty Pythons Life of Brian. Filmen ble forbudt av den statlige filmsensuren i Norge i 1979, men tillatt vist fra 1981.

– Det er en slags dialektikk. Man kan utmerket godt se konflikter som heldig på lang sikt, sier han. Sterke konflikter baner ofte vei for større åpenhet senere.

– Det er interessant at reaksjonene på Vilks’ tegning som vel bare var ment å være provoserende, er svakere enn på Jyllands-Postens tegninger. Kanskje vi er kommet et stykke videre mot større toleranse, spør Sejersted.

Kommisjonsmedlemmer for sletting
Blasfemiparagrafen kan komme på den politiske dagsordenen allerede i høst, i forbindelse med en revisjon av straffeloven. Regjeringen vil sende endringsforslag til Stortinget i to omganger, en i høst og en til neste år. Blasfemiparagrafen kan være med i den første proposisjonen, opplyser Justisdepartementet. Regjeringen har ikke gått ut med hva den vil foreslå, men det er nå flertall på Stortinget for å stryke paragrafen.

En undersøkelse blant medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen som Vox Publica har gjort i samarbeid med Nobels Fredssenter og Ukebrevet Mandag Morgen, tyder på at det fortsatt er sterk støtte for en fjerning av paragrafen blant medlemmene. Av de 11 som har svart sier ni at det vil være positivt om blasfemiparagrafen slettes. En mener det vil være negativt, mens en svarer at det ikke vil ha noen betydning.

Offentlighet vern mot diskriminering
Et gjennomgangstema i Ytringsfrihetskommisjonens rapport var at det offentlige rom er det beste stedet for “renselse og utluftning”. Også såkalte “uønskede ytringer” har sin funksjon. Ekstreme synspunkter bør frem i lyset og bekjempes med argumenter og kunnskap, ikke med lovforbud og straff, slo kommisjonen fast. Dette er noe Sejersted gjerne gjentar i dagens kontekst.

Ayaan Hirsi Ali og Theo van Gogh. Fra utstillingen om ytringsfrihet på Nobels Fredssenter. (foto: Olav A. Øvrebø)

– Man må kunne diskutere religion, politikk — hva det måtte være, og tolerere upopulære eller ekstreme standpunkter i den sammenheng, uten å ha trusselen om straff hengende over hodet, sier han. — Prinsippet er at trollet sprekker når det kommer ut i solen.

Provokasjoner rettet mot religiøse autoriteter er én ting, rasistiske ytringer en ganske annen. Men også her kan åpenhet være det beste for samfunnet, mener Francis Sejersted, og bruker den såkalte Sjølie-saken som eksempel. Nynazisten Terje Sjølie holdt en tale med grove utfall mot jøder og innvandrere i Askim i 2000.

– Saken foranlediget en stor antirasistisk demonstrasjon i Oslo. Det viser hvordan offentlighet kan fungere positivt. Konfrontasjonen omkring dette genererte antirasistiske stemninger og bevisstgjorde folk på hva dette var, sier Sejersted. I 2002 ble Sjølie frifunnet av Høyesterett for brudd på rasismeparagrafen.

– Debatt omkring hvor grensene går er svært viktig for å bevisstgjøre folk på verdien av ytringsfrihet. Hvis offentligheten fungerer som den burde, ideelt sett, er det også det beste vern mot diskriminering, for eksempel, sier Sejersted.

Fra Struensee til blogging
Det er ikke bare religionskritikk som tester grensene for ytringsfriheten i våre dager. Internett har senket terskelen for ytringer, og i debattforaer, blogger og nettaviser går det til tider hardt og hensynsløst for seg. Sejersted ser de nye arenaene som en stort sett positiv utvikling. Historikeren sammenligner dagens situasjon med den brå liberaliseringen statsmannen Johann Friedrich Struensee sørget for i Danmark-Norge i 1770-årene. Forhåndssensuren av trykte skrifter ble opphevet.

– Plutselig kom en strøm av anonyme pamfletter som slo ellevilt i alle retninger. Nå er det fritt frem på blogger og stort virvar som i 1770-årene, sier Sejersted.

Den ofte konfronterende stilen på nettet har såvel gode som dårlige sider, slik han ser det. — Men vi må tro at etter hvert vil også ytringskulturen på nettet komme inn i mer ordnede former.

Ansatte og varslere presses
Ved siden av blasfemispørsmålet, hvilke aktuelle utfordringer eller trusler mot ytringsfriheten mener så Sejersted peker seg ut i dag? Ansattes ytringsfrihet er i ferd med å bli mer begrenset, advarer han.

– Ansatte vil ofte ha en kunnskap som er nødvendig for den åpne opplyste samtale. En debatt om Forsvaret ville for eksempel være helt avhengig av at offiserenes forskjellige synspunkter kommer frem. Her må man varsomt avveie hensynet til offentlighetens krav på opplysning med hensynet til lojalitet mot egen arbeidsplass, sier Sejersted.

Et annet problem er varslerne. Her er Sejersted på linje med flere andre som peker på at det er blitt vanskeligere å si fra om kritikkverdige forhold på egen arbeidsplass de siste årene, både i offentlige og private virksomheter.

Forbud mot kritikk er totalitarisme
Disse sakene er viktige nok, men blir små i forhold til de virkelig store utfordringene for ytringsfriheten utenfor Norges grenser, mener Sejersted.

Fra utstillingen om ytringsfrihet på Nobels Fredssenter (foto: Olav A. Øvrebø)

– Det store problemet internasjonalt sett er autoritetsvernet, kneblingen av den politiske opposisjon eller tendensen til å forby kritikk av dem med makt. Vi ser en utvikling i Russland, for eksempel, helt klart mot en innskrenkning av ytringsfriheten. Vi vet ikke hva som kommer til å skje i Kina, men der jo fremdeles ytringsfriheten undertrykket. I store deler av verden er det fremdeles forbudt og forbundet med represalier å komme med politisk kritikk. Det er det store problem, og det er en trussel ikke bare mot den enkeltes integritet, det er også en trussel mot verdensfreden. Å utelukke kritikk og argumentasjon er i seg selv en form for totalitarisme. Og totalitarismen er i sin natur aggressiv, sier Sejersted.