Bidrar pressestøtten til manglende digitalisering?

Redaktør Erik Waatland i Medier24 har i en kommentar kommet med kritikk av lokalavisenes manglende digitalisering og fortsatte satsing på papiravisen. Han mener de lener seg for mye på pressestøtten, som slik sementerer «døende forretningsmodeller». Waatland får svar fra Landslaget for lokalaviser, som viser til økonomitallene for norske aviser som Medietilsynet utarbeider. Disse tallene dokumenterer at 90 prosent av inntektene hos små lokalaviser kommer fra papirutgaven. Mediebedriftenes Landsforening svarer også på kritikken, og viser til avisenes store inntektsfall, til tross for økte digitale brukerinntekter.

LES WAATLANDS KOMMENTAR HER
LES LLAS SVAR HER
LES SVARET FRA MBL HER (10/10/2018)

Kommersiell riksdekkende radio i Sverige for første gang

Som siste land i Norden, fikk Sverige for første gang innført riksdekkende kommersiell radio i sommer. Det nye radiolandskapet består nå av tre nasjonale kanaler – som eies av Bauer Media, NRJ och NENT Group (MTG) – samt 35 regionale og lokale radiokanaler. De tre kommersielle selskapene står i tillegg bak 26 av de 35 lokale kanalene. Tidligere var den kommersielle radioen basert på et hundretalls lokale kanaler.

LES MER HOS NORDICOM (10/10/2018)

Tyske medier lanserer felles innlogging

En allianse av tyske medieselskaper lanserer i høst en løsning for felles innlogging, administrert av en stiftelse. Alliansen inkluderer kringkastere som Prosiebensat.1 og RTL, og mediehus som Spiegel og Süddeutsche Zeitung. Bakgrunnen er Facebook og Googles store innsamling av brukerdata, noe som skaffer dem store deler av annonsemarkedet. Det gjør det vanskelig for nasjonale medier å konkurrere. Alliansen håper å utvide samarbeidet til andre land i Europa. Her i Norge har Amedia fått med seg flere partnere rundt den felles innloggingsløsningen aID.

LES MER HOS DIGIDAY
LES MER PÅ STIFTELSENS HJEMMESIDE (09/10/2018)

Google stenger Google+ etter sikkerhetshull

Det sosiale nettverket Google+ ble aldri en stor suksess, og ble langt fra den konkurrenten til Facebook Google håpet på. Nå stenges nettverket ned etter syv år, samtidig som Google informerer om et sikkerhetshull som skal ha åpnet for tilgang til brukerdataene til en halv million brukere. Sikkerhetshullet skal ha eksistert i flere år, men ble først oppdaget i mars i år – uten at Google informerte brukerne om det – skriver Wall Street Journal.

LES MER HOS JOURNALISTEN (09/10/2018)

Google Home til Norge

I oktober lanseres smarthøyttaleren Google Home i Norge, noen uker etter lanseringen av Googles norske taleassistent. TV 2 er blant aktørene som implementerer eget innhold på via taleassistenten, og vil oppdatere sin tjeneste hver time med nyheter fra Nyhetskanalen. Gro Mette Moen i Forbrukerrådet understreker at Googles forretningsmodell baserer seg på persondataene vi gir fra oss, og råder folk til å tenke over konsekvensene det kan ha for familiens personvern.

LES MER HOS KAMPANJE (09/10/2018)

Telias kjøp av TDC/Get godkjent

Konkurransetilsynet har godkjent svenske Telias kjøp av norske TDC og Get. Mens TDC har kundene sine i bredbånd- og telefonimarkedet for bedrifter, er Get en stor TV-distributør og bredbåndsleverandør til private husholdninger i Norge. Konkurransetilsynet godkjenner kjøpet med begrunnelse om at Telia i liten grad konkurrerer mot selskapene det kjøper opp. Mens Telenor og Telia dominerer markedet for mobil, har ikke Telia hatt noen posisjon i markedet for fast bredbånd og TV. De mindre teleselskapene er ikke fornøyd med avgjørelsen, som de mener skaper et duopol i Norge.

LES MER HOS KAMPANJE
LES OM SKUFFELSE HOS ICE HER (08/10/2018)

Faktisk skal hjelpe Facebook

Faktasjekk-tjenesten Faktisk.no skal nå også faktasjekke saker og nettsteder det lenkes til på Facebook. Faktisk.no har inngått et samarbeid med Facebook som gir tjenesten tilgang til Facebooks verktøy for å finne falske eller misvisende nyheter. På sin side vil Faktisk.no merke innhold som er feilaktig, hvis deres undersøkelser viser at det er tilfelle. Lignende tjenester i andre land samarbeider også med Faceboook. Bak Faktisk.no står VG, Dagbladet, NRK, TV 2, Amedia og Polaris. 

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS FAKTISK.NO (08/10/2018)

Mediefeltet i statsbudsjettet

Her er hovedpunktene i regjeringens statsbudsjett på mediefeltet:

• Momsfritak for fagblader og e‑bøker fra 1. juli 2019, så sant ESA godkjenner fritaket. EU har nettopp åpnet for slike fritak, så det blir neppe et problem.
• 31 millioner mer til Filmfondet og mer til insentivordningen, noe filmbransjen omtaler som en kompensasjon av tidligere kutt i filmstøtten.
• Pressestøtten prisjusteres ikke – innovasjonsstøtten økes. Avisbransjen er skuffet, siden manglende prisjustering innebærer et reelt kutt, og forventningene til den nye kulturministeren var høye.
• NRK-lisensen økes med 61 kroner. Det betyr mindre penger å rutte med i 2019, siden påslaget er mindre enn prisøkningen, og NRK må kutte.
• Økte bevilgninger til formidling av litteratur. Tiltak som deltakelse på bokmessen i Frankfurt og formidling av barne- og ungdomslitteratur får mere penger.

DU FINNER HELE KULTURBUDSJETTET HER (08/10/2018)

Bloggernes bøker skaper diskusjoner om etikk

Både store og små forlag satser stort på bøker fra norske toppbloggere. Når bloggernes utleverende stil overføres til bokformat, oppstår det diskusjoner om de etiske prinsippene rundt utlevering av privatopplysninger om andre personer. Anniken Jørgensens bok Bare en natt til må nå redigeres i kommende opplag etter at Simen Auke, som ble omtalt i boken uten å vite om det på forhånd, forsøkte å få boken tilbakekalt. Boken gikk rett til topps på bestselgerlistene. Advokat Hans Marius ­Graasvold mener forlagene bør vedta etiske retningslinjer.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (08/10/2018)

Vekslende leveringsdager vil få omfattende konsekvenser

Flesteparten av lokalavisene som er avhengige av Postens distribusjon, mottar pressestøtte på grunn av lavt opplag. Disse avisene regnes for å være i en særlig krevende markedssituasjon. Det er foreløpig lagt opp til at Posten skal veksle mellom utleverings­dager fra uke til uke fra 2020. Det vil føre til at avisenes situasjon forverres ytterligere, mener medieforsker Sigurd Høst. Han mener avisene ikke vil klare å tilpasse seg et slikt system.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (04/10/2018)

Foreslår økning på 50 millioner til film i statsbudsjettet

Regjeringen foreslår en økning på 50 millioner kroner til film på statsbudsjettet for 2019. Det foreslås blant annet å øke rammen for tilskuddsordninger under NFIs produksjonspott med 30,9 millioner kroner. Av tilskuddet er 5,1 millioner kroner øremerket internasjonal satsing på dataspill. Det foreslås også å øke tilskuddet til insentivordningen for internasjonale produksjoner i Norge med 10 millioner kroner. I løpet av de siste fire årene har de samlede kuttene fra filmpotten utgjort omtrent 50 millioner kroner.

LES MER HOS RUSHPRINT (04/10/2018)

Hvem skal få delta i den offentlige debatten?

Klassekampen har fått kritikk for å slippe til Resett i en debatt om «motstrømsmedier» under Arendalsuka. Kritikken går på at avisa slik legitimerer nettsteder som fremmer hat og trusler mot andre deltakere i debatten, og dermed bidrar til å innskrenke ytringsfriheten. På den andre siden står de som mener at man må unngå å tie ihjel synspunkter man ikke liker, og at det er viktig å få «luftet ut» ekstreme synspunkter.

LES OM SAKEN I KLASSEKAMPEN (06/09/2018)

7 av 10 amerikanere mener sosiale medier sensurerer

En undersøkelse foretatt av Pew Research Center fra juni 2018 viser at så mange som 7 av 10 amerikanere mener sosiale medier sensurerer politiske synspunkter. Blant republikanerne mener 8 av 10 dette. Et flertall av republikanerne mener også at de store teknologiselskapene favoriserer liberale synspunkter framfor konservative, noe også president Trump har klaget over. Undersøkelsen viser også at omtrent halvparten av de spurte mener at selskaper som Facebook og Google bør reguleres strengere.

LES MER HOS WIRED
SE DATA OG RAPPORT HOS PEW (06/09/2018)

Nytt samarbeid skal styrke unges kritiske medieforståelse

I samarbeid med Faktisk.no lanserer Medietilsynet og Utdanningsdirektoratet et nytt læringsopplegg om kritisk medieforståelse for ungdomsskoleelever. Læringsopplegget har fått tittelen «Falske nyheter – kritisk medieforståelse», og består av undervisningsmateriell og veilederguide for lærerne. Målet er blant annet at elevene skal kunne skille mellom falske nyheter og informasjon og kilder man kan stole på.

LES MER HOS JOURNALISTEN (06/09/2018)

50 filmarbeidere i streik

Norsk filmforbund har tatt ut 38 nye medlemmer i streik etter bruddet med arbeidsgiverorganisasjonen Virke. Ifølge forbundsleder Sverre Pedersen i NFF handler hovedkravet om å få plass på et minstelønnssystem. Det er dialog mellom partene. Streiken får konsekvenser for produksjonen av flere TV-serier — blant annet andre sesong av NRKs serie «Heimebane».

LES MER HOS KAMPANJE (06/09/2018)

Stanghelle kritiserer Schibsted

Harald Stanghelle går av som redaktør i Aftenposten, og begrunner avgangen delvis med Schibsteds rammevilkår for avisen. Han mener ord og handling ikke stemmer overens i måten aviskonsernet opptrer på, og at økonomi går foran journalistikk. Stanghelle har vært i Aftenposten siden 1991, med et avbrekk på fem år som redaktør i Dagbladet.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS KAMPANJE (05/09/2018)

Internasjonale nyhetsbyråer sammen mot Facebook og Google

En rekke internasjonale nyhetsbyråer, inkludert norske NTB, hevder at Google og Facebooks såkalte plyndring av nyheter og reklameinntekter utgjør en trussel mot demokratiet. Byråene har gått sammen om en felles uttalelse, som en del av lobbyinnsatsen før EU-parlamentet tar for seg forslaget om endring av opphavsrettsreglene. Dersom forslaget blir vedtatt skal aviser og nyhetsbyråer få betalt når IT-gigantene lenker til artiklene deres.

LES MER HOS JOURNALISTEN (05/09/2018)

Discovery setter ut promoproduksjon – ansatte må gå

Store deler av promovirksomheten til Discovery Networks Norway skal overlates til et nordisk produksjonsselskap, og 13 ansatte vil kunne bli berørt. Kuttrunden blir den fjerde siden 2016, og til sammen har over 60 personer måttet gå i Discovery i løpet av de siste to årene. Ifølge sjef Tine Austvoll Jensen er målet videre å styrke seg på norsk innholdsproduksjon og videreutvikling av konsernets digitale produkter.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (04/09/2018)

NRK kutter stillinger i Dokumentar- og samfunnsavdelingen

NRK skal kutte 11 stillinger i Dokumentar- og samfunnsavdelingen. Årsaken skal være budsjettoverskridelser i avdelingen. Samtidig skal det lyses ut 10 nye stillinger i sportsavdelingen. Dette begrunnes med at avdelingen har økt aktivitet og har hatt stor bruk av midlertidig ansatte.

LES MER HOS MEDIER24
LES MER HOS JOURNALISTEN (04/09/2018)

Bonnier legger om virksomheten

Etter salget av hele TV-biten (TV4 med mer), som utgjorde en tredjedel av konsernet, omorganiserer nå Bonnier virksomheten. De gjenværende forretningsområdene, som bl.a. omfatter aviser, forlag, ukepresse og film, skal drives som selvstendige selskap. Noen av dem skal også være til salgs. Konsernledelsen skal krympes, og omdannes til et ordinært eierselskap. Samtidig går konsernsjef Franzén av ved årsskiftet.

LES MER HOS KAMPANJE
LES JAN SCHERMANS KOMMENTAR I RESUMÉ (04/09/2018)

Netflix og Amazon tar britisk TV til nye høyder

Netflix og Amazon brukte i fjor rundt 150 millioner pund på britiske TV-produksjoner. Det har ført til rekordinntekt på hele 2,7 milliarder pund for TV-sektoren i Storbritannia. Salg av pogrammer som Victoria, Sherlock og Midsomer Murders til utenlandske strømmetjenester har bidratt stort. Netflix- og Amazon-produksjoner står nå for nesten en tredjedel av inntektene fra utenlandske kringkastere.

LES MER HOS THE GUARDIAN (04/09/2018)

Ebok.no og Cappelen Damm i strid om strømming

Den Vigmostad & Bjørke-eide strømmetjenesten Ebok.no får ikke tilgang til de samme lydbøkene som Cappelen Damms Storytel uten å måtte betale millionsummer, og vurderer nå å klage Cappelen Damm inn for Konkurransetilsynet. Ifølge administrerende direktør i Ebok.no, Lene Røren, krever Cappelen Damm en garantert minstebetaling på mange millioner kroner i året for levering av lydbøker. Vanlig praksis er, ifølge Røren, å betale for hver enkelt bok som blir lyttet til, med en månedlig avregning.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (04/09/2018)

Mann dømt for trusler mot NRK-korrespondent

En mann i 60-årene er dømt til fengselsstraff for å ha truet tidligere NRK-korrespondent Tove Bjørgaas på Facebook. Mannen skal også ha truet en rekke andre personer gjennom en årrekke. Ifølge Dagens Næringsliv (DN+) har sosiale medier bidratt til en økende mengde trusler og sjikanering mot NRK-journalister. I en undersøkelse fra 2014 oppgir 44 prosent av alle journalister at de har opplevd sjikane og hets, mens én av fire er blitt truet.

LES MER HOS JOURNALISTEN (03/09/2018)

Bare én igjen i Avisenes Nyhetsbyrå

Avisens Nyhetsbyrå nedbemanner fra fire til én ansatt. Årsaken er at aviskonsernet Amedia har sagt opp avtalen med nyhetsbyrået fra nyttår. For ti år siden hadde byrået rundt 40 ansatte (Medier24+).

LES MER HOS JOURNALISTEN (03/09/2018)

Blogger fikk bot for brudd på markedsføringsloven

Anna Rasmussen, best kjent under bloggnavnet Mamma til Michelle, har som første blogger i Norge fått bot av Forbrukertilsynet for brudd på markedsføringsloven. Boten på 100 000 kroner kom som følge av at Rasmussen har gjennomført konkurranser på Facebook uten å trekke vinnere. Det er et brudd på lovens paragraf 6 om urimelig handelspraksis.

LES MER HOS VG (31/08/2018)

Dette er hverdagen til mange av bloggerbarna.

Først og fremst mennesker, ikke bloggerbarn

Dersom noen faktisk hadde gjort dette mot deg, hadde du satt ned foten. Du hadde hatt loven på din side, og du hadde aldri gitt noen andre tillatelse til å dele fra ditt privatliv på denne måten. Barn har hverken muligheter til eller forutsetninger for å gi beskjed, og er derfor avhengige av at foreldrene tar ansvar og beskytter dem.

Det store problemet oppstår når det er mamma og pappa som selv deler privatlivet til barna sine for tusenvis av lesere, og attpåtil har det som levebrød. Er det alltid slik at foreldrene kjenner sine barn best, og er egnet til å ta avgjørelser på vegne av barna? Nei! Derfor er det så viktig å belyse dette, og å gi bloggerbarna en stemme. Selv om barna ikke har de samme ordene som oss, så betyr det ikke at de ikke har de samme følelsene eller rettighetene som oss. De er ikke først og fremst bloggerbarn, de er først og fremst mennesker.

Alle barn fortjener å ha foreldre som tenker på deres beste. Dessverre har ikke alle dette. Bloggerne havner i en voldsom interessekonflikt hvor det å ta gode valg på vegne av barna sine står på den ene siden, og egen vinning på den andre. Det vil si at mange bloggerbarn dessverre ikke har foreldre som utelukkende tenker på barnets beste.

Foto: Dboybaker cba

Er det alltid slik at foreldrene kjenner sine barn best, og er egnet til å ta avgjørelser på vegne av barna?

Barn har rett til privatliv. Det kommer tydelig frem i barnekonvensjonen, en internasjonal menneskerettskonvensjon som stadfester at også barn har menneskerettigheter og krav på spesiell beskyttelse. Det heter der at «Ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlige angrep mot sin ære eller sitt omdømme.» Bloggerbarna blir frarøvet sitt privatliv. Allerede før barna blir født, eksponeres mange for et stort publikum. Alle burde ha muligheten til å skape sin egen identitet, men bloggerbarna får ikke blanke ark med fargestifter til. Arket er allerede påbegynt av foreldre som eksponerer og deler av det som skulle vært privat. Det handler ikke om at informasjon og bilder som deles nødvendigvis er av negativ art, eller oppleves som flaut for barna. Men den dagen bloggerbarna begynner på skolen er sannsynligheten stor for at lærerne allerede har dannet seg et inntrykk av hvem barnet er.

Barnet fratas muligheten til å skape sin egen identitet. Og tvinges inn i en offentlig identitet, skapt av mamma. Et kjapt googlesøk på mitt navn gir 163 resultater. Et søk på navnet til et av de mest kjente bloggerbarna gir svimlende 25 400 resultater. Hun er 4 år, og helt uvitende om alle bildene og informasjonen som ligger tilgjengelig for alle og enhver. Det er som The Truman Show, hvor bloggerbarna spiller hovedrollen i et realityshow, uten å være klar over det selv.

«Det er ikke et problem så lenge jeg bare poster fine og delikate bilder av barna». Slike kommentarer bekrefter at bloggerforeldrene ikke i det hele tatt ser alvoret i situasjonen, eller vil innrømme for seg selv at dette faktisk er et problem. Det kan bli en vanskelig samtale å ha når barna vokser opp. «Ja, vi solgte barndommen og privatlivet ditt for å få råd til dyre vesker og få sponsede turer til Syden, men du kan ta det helt med ro, vi har aldri publisert et bilde hvor du har mat rundt munnen. Aldri!». Bloggerne behandler barna som om det er deres eiendom, som om de har retten til å kontrollere barnas liv for sin egeninteresse. Barnas private tanker og øyeblikk blir underholdning for voksne. Retten til privatliv glemmes, og de som burde sørget for dette er mest opptatt av klikk, likes og sponsede sko.

Er det så farlig?

«Men er det så farlig da? Er det noen grunn for å slå alarm om disse bloggerbarna?» Det har alltid eksistert barn av kjendiser, til og med barneskuespillere. Hovedforskjellen er at de fleste av de store hollywoodkjendisene prøver alt de kan å skjerme sine barn fra rampelyset og paparazzifotografer. Barna vil være skjermet innenfor husets fire vegger, mens for bloggerbarna så er det foreldrene selv som er paparazzifotografer.

Foreldre skal se barnas behov og sette disse behovene foran sine egne behov. Barna har ikke behov for denne voldsomme eksponeringen. De har behov for et privatliv. At det er omsorgspersonene, de nærmeste som forsømmer denne retten til privatliv, er et alvorlig tillitsbrudd som kan bli vanskelig å godta når man blir eldre. Diskusjonen vendes fort over til om eksponering av barn i sosiale medier er skadelig eller ikke. Risikoen for at barna tar skade eller ikke er faktisk helt likegyldig. Det er uansett ikke til barnas beste. Det skal ikke være nødvendig å gjøre en vurdering av de potensielle skadene eller risikoene. Alle barn har uansett rett til privatliv!

Hør opptak av kvelden på Litteraturhuset under:

I panelet:

• Øyulf Hjertenes, sjefsredaktør i Bergens Tidende.
• Kristian Bjørkelo, stipendiat i medievitenskap ved UiB
• Line Noer Borrevik, journalist, tidligere nestleder i PFU, og skriver masteravhandling om presseetikkens legitimitet
• Victoria Ibabao Edwards, blogger (Mamsi)

Debatten ble ledet av Ida Andersen, stipendiat i medievitenskap ved UiB.

NB: Tine Monsen, første blogger til å forplikte seg til Vær Varsom-plakaten, måtte melde avbud til debattarrangementet.

Rosabloggerne har titusenvis av lesere hver dag, og dominerer de norske blogglistene. Men disse bloggernes synlighet har en pris, og prisen er daglig hets, hat og trusler. I dag har de to mest leste bloggerne, begge unge kvinner, stengt kommentarfeltene i bloggene sine.

Forsiden på Sophie Elise Isachsens blogg (skjermbilde).

Gjennom å ha en attraktiv livsstil gir rosabloggerne sine lesere muligheter til både å drømme seg bort og å etterligne livsstilen via lenker til nettbutikker hvor leserne kan kjøpe produkter. I løpet av få år har disse bloggerne vært med på å forandre lesevanene til unge kvinner – og hvordan produkter markedsføres. I dag er det helt vanlig at store deler av markedsføringsbudsjettet i produktkampanjer går til produktplassering og reklamebannere hos rosabloggerne.

Men mens fasaden har vært rosa og blankpolert, og tilværelsen som rosablogger har framstått som perfekt, har hatet mot dem sydet i kommentarfeltene. Anna Rasmussen, som fram til januar 2016 skrev bloggen «Mamma til Michelle» (tidligere lokalisert på http://mammatilmichelle.blogg.no), valgte tidlig å stenge kommentarfeltene sine. Til TV 2 fortalte hun i fjor om hvorfor:

Jeg er ikke flink til å ta imot kritikk. Jeg stengte kommentarfeltet på bloggen bare noen måneder etter at jeg opprettet den for ca. tre år siden. Men jeg er på Facebook, og har 200.000 følgere på Instagram. Så jeg får høre min del uansett …

Da Rasmussen startet ny blogg under eget navn i januar 2016, valgte hun også å la være å ha åpne kommentarfelt.

En annen av toppbloggerne som har valgt bort åpne kommentarfelt er Sophie Elise Isachsen. Sommeren 2015 stengte hun kommentarfeltene sine fordi hun ikke lenger orket skittkastingen. I blogginnlegget «Det tok meg 4 år og 477749 kommentarer» skriver Sophie Elise:

Jeg har alltid sagt at stygge kommentarer ikke bryr meg, og det var fordi jeg oppriktig trodde det. De stygge kommentarene hadde jo vært en del av min hverdag i fire år, jeg var så vandt til det at jeg kjente ikke til en dag uten å få høre om alt som var feil på meg, både utseendemessig og personlighetsmessig. …

I løpet av vinteren 2015/2016 har Sophie Elise kun latt kommentarfeltene være åpne på utvalgte blogginnlegg.

Fra temperatur til hets

Da xkcd, en tegneserie som blir publisert på Internett, postet «Duty Calls» for noen år siden, var det mange av oss som kjente oss igjen. Det er nemlig nesten ingenting som kan være så irriterende som folk som tar feil på Internett. Og om noen tar feil om en sak vi virkelig brenner for, kan vi legge ned mye tid for å overbevise meningsmotstanderen om at han eller hun er på villspor.

Men det er forskjell på å debattere sak, og å være slem og vemmelig. For noen handler det ikke om at meningsmotstanderen tar feil. De har en så sterk antipati mot noen at de må fortelle dem om det. Hetsen mot rosabloggerne er av typen “hore”, “stygga” og “feita”. Trusler og ønsker om voldtekt hagler. Hatet er kjønnet. Hatet er objektifisert.

Mener du ikke som meg, så skal du voldtas

Jeg mener det er nyttig å se på begrepet e‑galle når jeg skal forsøke å forklare hatet, hetsen og truslene som for eksempel bloggeren Sophie Elise blir utsatt for.

Begrepet kommer fra Emma A. Jane. Hun kaller nemlig fenomenet med kjønnet og seksualisert vemmelighet «e‑bile». «Bile», eller galle på norsk, er en brun, gul eller grønnlig slimete tyktflytende væske som blir produsert i leveren. Det er derfor ikke underlig at vemmelighetene på Internett gir Jane assosiasjoner til denne kroppsvæsken.

Jane definerer e‑galle som “any text or speech act which relies on technology for communication and/or publication, and is perceived by a sender, receiver, or outside observer as involving hostility”. Denne definisjonen er såpass bred at Jane sjøl problematiserer at den kan kategorisere ytringer som ikke er ondsinnet ment som problematiske, men påpeker samtidig at i forskning i akademia blir ofte definisjonene av ondsinnede ytringer så smale at de ikke er funksjonelle for å beskrive hva som skjer på nett.

E‑galle kommer med andre ord i et spekter fra det helt ufarlige til det farlige; den som definerer er mottakeren. Men mye av det som kommer er helt klart over streken. Jane framhever at e‑galle ofte er «strikingly similar in terms of their reliance on profanity, ad hominem invective, and hyperbolic imagery of graphic–often sexualized–violence». Stikkordene er altså at e‑galle baserer seg på bannskap, ad hominem-fornærmelser (ta mannen istedenfor ballen), og overdreven bildeframstilling av vold, da gjerne seksualisert vold.

E‑galle som rammer kvinner handler som regel om hvor dumme de er, og at de er hysteriske og stygge. Dette er personlige fornærmelser, ikke påstander som handler om sak. De personlige fornærmelsene kombineres så med trusler og/eller fantasier om seksualisert vold som korrektiver. Jane påpeker at aggresjonen mot kvinner som oftest blir framsatt som ondsinnet ønsketenkning og ikke direkte trusler. Når denne ondsinnede ønsketenkningen rettes mot kvinner, handler det svært ofte om voldtekt.

Eksempler på ondsinnet ønsketenkning rettet mot rosabloggere finner vi etter at bloggeren Sophie Elise i høst skrev om flyktningkrisen rundt Middelhavet:

Jeg skal besøke mitt lokale mottak, mest sannsynlig når jeg er hjemme i Harstad for å hjelpe til i intregreringsprosessen til flyktninger. Jeg vil gjerne lære bort norske normer og regler til de som kommer, jeg vil lære dem norsk, jeg vil stille som leksehjelp til de unge og jeg vil spørre hvordan de har det. Jeg vil stille opp som eventuell barnevakt og jeg vil leke i snøen. Jeg skal ta med meg leker, masse leker. De trenger noe å gjøre. En gammel playstation, gamle bøker… Hva som helst.

Dette ble av flere oppfattet som så provoserende at hetsen og trusler og ønsker om seksualisert vold haglet mot Sophie Elise. I et innlegg med tittelen «Din horete feige landssviker» gjengir Sophie Elise skjermdumper av noe av e‑gallen hun har blitt offer for etter at hun publiserte innlegget, for sjøl om hun har stengt egne kommentarfelt, finnes det alltids åpne kommentarfelt annetsteds.

I et kommentarfelt på Facebook har en mann skrevet: «Stakkars uvitende menneskekryp du burde bli voldtatt av en muslim og banka vett inni hodet ditt». En annen mann skriver i en kommentar på Facebook «… Kast hun til ulvene, la hun bli gruppe voldtatt og kutt hodet av hun, la oss se hva hun sier da, hun VET tydeligvis ikke hva som skjer i verden eller hvor fort Europa forandrer seg nå… [smilefjes som ler]».

Begge mennene ønsker Sophie Elise voldtatt – fordi hun ikke mener som dem.

Vi må snakke om hva e‑galle er – og hvorfor det er skadelig

Ofrene for e‑galle blir fort sittende i en Catch-22-situasjon. Om de reagerer, får haterne den reaksjonen de er ute etter, men om de ikke reagerer, vil haterne bare fortsette. Men lar offeret være å fortelle om e‑gallen hun blir utsatt for, vil det heller ikke skje noe. Det som er sikkert er at ofrene for e‑galle alene ikke kan sette en stopper for krenkelsene de blir utsatt for.

Jane mener at å true med voldtekt har blitt så normalisert at det har blitt modus operandi for dem som ønsker å kritisere kvinnelige debattanter. Hun hevder også at ikke bare er e‑galle ødeleggende for dem som blir utsatt for det, men at den også har potensial til å volde større skade. Det er fordi e‑galle «has the potential to reduce the inclusivity and civility of both on- and off-line cultures». Slik blir e‑galle et demokratisk problem.

Det er bra at rosabloggerne bryter tausheten. Det er bra at de forteller om hva de blir utsatt for. Anne Birgitta Nilsen beskriver i boka Hatprat (2014) at å ansvarliggjøre, bryte tausheten og fremme kunnskap kan virke forebyggende på hatprat og mobbing. Men hun skriver også at å gå inn i debatt med dem som fremsetter hets og trusler kan være psykisk belastende. Rosabloggerne trenger derfor hjelp fra storsamfunnet. Enkeltindividet kan ikke demme opp for e‑galle alene.

Stengte kommentarfelt er et varsku

Bruken av e‑galle har blitt så utbredt at det har fått følger. Kvinner vegrer seg for å delta i offentligheten, og de kvinnene som deltar vet at konsekvensen er e‑galle.

Av og til begås det klare lovbrudd. Dem kan rettsvesenet reagere mot, men skittstormen på Internett er så sterk at selv ikke om politiet hadde sittet pålogget 24 timer i døgnet, kunne de ha maktet å røkte debatten. Når rosabloggere ser seg nødt til å stenge egne kommentarfelt, kan vi ikke bare trekke på skuldrene, men vi må ta det som et varsku om at vi må ta hets og trusler på alvor. Ofrer vi rosabloggernes trygghet, ofrer vi vår egen.

Litteratur:

Jane, E. A. (2012). ““Your a Ugly, Whorish, Slut”. Understanding E‑bile,” Feminist Media Studies, 14(4), 531–546.
Nilsen, A. B. (2014). Hatprat. Oslo: Cappelen Damm.

– Det har hjelpt meg enormt å dela det eg tenker og føler. Det hjelper at eg kan formidla skriftleg det eg ikkje alltid klarar med ord, og det har mellom anna spart meg for mykje mas på mobiltelefonen. Tilbakemeldingane har vore fantastiske, fortel ho.

– Ville ha brote saman

– Eg gjorde det klart for alle korleis eg ville ha det i byrjinga. Det tek tid å få inn ein slik beskjed, og ein nyttar ein del forsvarsmekanismar, seier Mariell, som før eksamen oppmoda studievener og kjende om å oppføra seg som normalt.

Dagen før ho skulle operera bort svulsten, gjekk ho opp til muntleg eksamen i faget vernepleiefaglege tilnærmingar. Trass ein tung og kjensleprega eksamensperiode med fleire lange dagar på sjukehuset, fekk Mariell karakteren A.

Mariell Erdal Hansen bloggar og legg ut foto om kreftsjukdommen og behandlinga (foto: fightingcancer.blogg.no)

– Om alle hadde komt bort og spurt meg korleis eg hadde det den fyrste tida, ville eg ha brote saman. Eg veit ikkje korleis eg hadde takla det hadde eg ikkje valt å dela sjukdomen.

Oppdaga “klump” på låret

Det var 8. desember i fjor at Mariell Erdal Hansen oppdaga ein utvekst på innsida av låret. Legen avfeia kulen som ufarleg, men berre nokre dagar seinare mista ho brått kjensla i eine foten då ho sat på toget frå Arna til Bergen.

Mariell vart raskt tilvist til Haukeland universitetssjukehus. Dagar med testingar, MR-bilete, CT-bilete, PET-scanning og biopsi fylgde. 17. desember fekk ho beskjeden om at kulen i låret var ein ondarta svulst.

– Eg prøvde å lesa til eksamen som eg skulle ha dagen før operasjonen, og grein mellom lesing og mange undersøkingar. Eg tenkte mest på son min, som er to og eit halvt år gamal. Tenk om eg dør? Tenk om eg har spreiing til lungene? Det var rett og slett kaos i hovudet mitt, fortel ho.

– Fekk panikk

Innimellom turane til sjukehuset og eksamenslesinga fekk Mariell tid til å tenka. Ho bestemte seg for å posta eit innlegg på Facebook:

Funnet en “kul” på innsiden av låret mitt som de ikke vet hva er. Vært på MR og røntgen og skal ta vevsprøver i dag, og evt operere før helgen. Tar ikke sorgene på forskudd, men man får et sjokk når man er i den situasjonen, og får et tydelig bilde på hva som er viktig.

– Eg hadde ikkje tenkt å dela noko som helst, før eg sat åleine på sjukesenga med ein klump i halsen. Kvifor ikkje dele dette, fortel ho.

Dagen etter fekk Mariell den tunge beskjeden.

Svulsten legane fjerna tre dagar seinare var på storleik med knyttneven hennar.

Mariell vert diagnostisert med den sjeldne krefttypen synovialt sarkom. Då ho søkte opp krefttypen på nett, vart ho uroa.

– Eg fekk panikk då eg las det generelle som stod om sarkom. “5 års overlevingssjanse ligg på så og så mange prosent i ulike tilfelle”. Ein vert berre paranoid. Når legane seier dei har teke ut svulsten og behandlar deg vidare, så lyt ein stola på dei. Då droppa iallfall eg nettet, slår ho fast.

– Vil visa sårbarheita i situasjonen

Ho ynskjer å avdramatisera inntrykket mange har av kreftsjukdomen.

– Me er komne kjempelangt med behandling av kreft i dag samanlikna med nokre år tilbake. Mange vert friske og det endar godt. Det er deilig å kunna formidla det, fortel Mariell.

Likevel meiner ho det er viktig å visa korleis tida som kreftpasient er.

“Hva skal jeg si? Fuck this shit”, skriv Mariell Erdal Hansen om inngrepa og behandlinga (foto: fightingcancer.blogg.no)

– Å visa korleis ein ser ut etter inngrep, viser sårbarheita med å hamna i ein slik situasjon. For meg vert bileta eg legg ut viktige for å kunne gje dei som les eit heilheitleg inntrykk av kva ein med mi diagnose går gjennom, konstaterer Mariell.

Sjølv har ho fått gode prognosar frå legane. Kring halvparten av alle med synovialt sarkom, får tilbakefall. Mariell skal gjennomgå seks firedagarskurar med cellegift og totalt fem veker med strålebehandling for å motbyggja eventuelle tilbakefall.

21-åringen er glad ho kan vera med å fremja openheit kring kreft.

– Eg trur mange skriv om sjukdomen sin vel så mykje for å dempa hysteriet og frykta rundt kreftdiagnosen, som for sin eigen del.

– Mange har god nytte av å skriva om sjukdomen. Det er ei form for hjelp til sjølvhjelp, kor personane får tilbakemeldingar på det dei skriv og mottek støtteerklæringar i ei vanskeleg tid. Slike pasientbloggar florerer på nettet og i løpet av dei siste åra har talet på kreftbloggar teke heilt av, seier pressesjef i Kreftforeininga Erik Vigander.

Samstundes ber han pasientar og pårørande utvisa aktsemd.

– Det er viktig at det ikkje utviklar seg eit openheitstyranni, slik Per Fugelli åtvara om. Det må ikkje bli slik at om ein ikkje står fram og er open om sjukdomen sin, så har ein “mindre verdi”, slår Vigander fast.

– Kan vera ubehageleg

Medieforskar Anders Fagerjord ved Universitetet i Oslo seier det er fleire forklaringar på kvifor personar vel å dela noko så privat som sjukdom på nettet.

– Når ein møter ei krise i livet, må ein ofte skriva historia om seg sjølv på nytt. Ifølgje psykologar kan ein blogg fungera som ein spegel; ein vert kjend med seg sjølv gjennom det ein skriv. Såleis er ein blogg både enkelt for ein sjølv og tilgjengeleg for andre å lesa, seier han.

Begge er likevel viss på potensielle ulemper eit vell av kreftbloggar på nettet kan føra med seg.

Vigander seier ein ofte er informasjonssøkande i tida etter at ein har vorte diagnostisert med kreft. Han meiner det finst mykje nyttig informasjon på nettet, men i mylderet av informasjon kan det kanskje for nokon opplevast som skremmande å finna kreftbloggar med bilete og detaljerte skildringar.

– Fyrst og fremst kan det for nokon som nettopp har fått stilt diagnosen, vera ubehageleg å sjå bilete av folk frå sjukehussenga med leidningar kopla til kroppen.

Ikkje alle har behov for å oppsøka eller å dela denne type privat informasjon, meiner Vigander.

– Me må ha respekt for dei som vil verna om privatlivet, påpeiker han.

Billig og tilgjengeleg klikkvinnar

Medieoppslaga som omhandlar kreftbloggar er mange. Fagerjord meiner saker om sjukdom og personlege kampar fell inn under den stadig veksande “du-journalistikken” i nettaviser og underbyggjer mediesamfunnet sitt daglege fokus på livsstil, helse og velvêre. Såleis er aviser med på å bidra til større openheit. Det er positivt, meiner medieforskaren.

– Personlege forteljingar om menneske appellerer til lesarane og det genererer sidevisningar. Avisredaksjonar oppnår mange klikk på saker om kreftpasientar som skriv blogg. Sakene er enkle og billige å produsera, og dei er lett tilgjengelege for journalistar. I ein aviskvardag prega av dårlegare råd og nedkuttingar er dette saker det er naturleg å prioritera, poengterer Fagerjord.

I front for dei kreftramma

– Kreft var lenge eit skummelt og tabubelagt tema. For 30–40 år sidan var sjukdomen nærast “forboden” å snakka om. Då er det positivt at samfunnet i dag har eit meir ope forhold til sjukdomen og at personar tør stå fram med opplevingane sine, seier Vigander.

Kreftforeininga opplevde tidenes pågang på Facebook-sidene då Anbjørg Sætre Håtun gjekk bort 21. januar.

Vigander trekk fram Håtun og nyleg avdøydde Karl Erik Bøhn som viktige frontfigurar for sjukdomen. Begge var med på å gje sjukdomen eit andlete i offentlegheita.

– Håtun og Bøhn gjekk i front for dei kreftramma. Dei var førebilete og talerøyr for openheita kring kreft, slår Vigander fast.

Spår kraftig vekst i krefttilfelle

Tal Verdas helseorganisasjon (WHO) publiserte nyleg syner at talet på nye kreftråka vil stiga med 8 millionar årleg fram mot 2022. I 2012 vart det registrert om lag 14 millionar kreftdiagnosar på verdsbasis. I 2022 fryktar forskarane at så mange som 22 millionar menneske vil få stilt diagnosen.

Ifølgje tal frå Kreftregisteret var det i perioden 1957–1961 registrert litt over 8.000 årlige krefttilfeller i Noreg. I perioden 2007–2011 hadde dette talet økt til i overkant av 28.000.

Rykter og spekulasjoner om damen i rettssalen fløt relativt fritt på Sina Weibo, en av de mest brukte kinesiske mikrobloggingstjenestene, selv om søkeordet dingzui, i likhet med en rekke andre ord knyttet til saken, var blokkert fra den interne søkefunksjonen. Men det skal mer til enn veletablerte og forholdsvis forutsigbare kontrollmekanismer som blokkerte søkeord for å stoppe spekulasjonene blant kinesiske nettbrukere; det kinesiske språket er rikt på ord og dertil tilhørende kreative språkløsninger. Og blant annet derfor kan vi finne en rekke kritiske ytringer i den kinesiske internettsfæren, til tross for at denne sfæren også er av de mest sensurerte og sterkest kontrollerte i vår globale internettvirkelighet.

Sina Weibo for iPhone.

Både omstendighetene rundt saken mot Gu Kailai og Bo Xilai og den faktiske eksistensen av et begrep som “stedfortredende kriminell” er verdt en analyse i seg selv. Men spekulasjonene rundt damen i rettssalen er også relevant for å belyse kompleksiteten man hver dag manøvrerer i på det kinesiske nettet. Et nett som er eid og kontrollert av den kinesiske stat; som siden 2008/09 har blokkert tilgang til mye brukte applikasjoner som YouTube, Facebook og Twitter; som aktivt sensurerer og kontrollerer innhold; og som ikke minst teller 600 millioner brukere, hvor halvparten av dem nå oppgir å være aktive brukere av mikrobloggingsplattformer hvor dialog og informasjonsdeling er viktigste stikkord.

Dessverre er rykter og desinformasjon spredt av brukere også en reell og problematisk del av denne virkeligheten, samtidig som styresmaktene på sin side med ujevne mellomrom slår ned på “ryktespredning” i egne anti-ryktekampanjer, hvor anførselstegnene henviser til noe analytikere gjerne mistenker er en rausere, løsere og mer egenrådig definisjon av hva rykter og feilinformasjon består av.

I en masteroppgave levert ved Universitetet i Oslo gikk jeg det kinesiske mikrobloggingsverktøyet Sina Weibo nærmere etter i sømmene. Analysen fokuserte på poster knyttet til en tragisk togulykke 23. juli 2011. Den viste at selv om vi kan finne til dels meget skarp og direkte kritikk av — og også argumentasjonsmessig velbalansert støtte til — styresmaktene på Sina Weibo, er tilstedeværelsen av kontroll og sensur, både direkte og indirekte, av enorm konsekvens for bruk og nytteverdi av applikasjonen.

Sina Weibo beskrives best som en vellykket og funksjonsspekket bruks- og innholdsfusjon av Facebook og Twitter. I likhet med Twitter har poster en begrensning på 140 tegn. Man kan likevel si atskillig mer med 140 kinesiske tegn enn ved bruk av vårt tegnkrevende alfabet, i tillegg til at tekst postet som bilder i all hovedsak gjør tegnbegrensningen irrelevant på Sina Weibo. De mest innflytelsesrike brukerne har mangfoldige millioner følgere, og når dermed også potensielt en enorm mengde mennesker på fryktelig kort tid med postene sine.

Da en forretningsmann lovet å betale 1 yuan (omtrent 1 kr) for hver gang en bruker delte den aktuelle posten, som støttet en donasjon til en to år gammel jente som mistet begge foreldrene sine i togulykken i 2011, svarte brukere av Sina Weibo med å dele posten nærmere 1 million ganger. Virale poster har ofte hundretusenvis av delinger, og kommentarfeltet som følger dem rommer gjerne flere tusen ulike stemmer i kakofonien som utgjør kinesiske nettbrukere.

Med både Facebook, Twitter, YouTube og en rekke andre internasjonalt mye brukte nettsteder utenfor rekkevidde de siste fem årene, har tjenester som Sina Weibo og dens like fått utvikle seg mer eller mindre fritt i det enorme kinesiske markedet. Det kinesiske internettet tar derfor på mange måter form som et avansert intranett, med myndighetene som eiere av den tekniske infrastrukturen og også overordnet kontrollorgan for de kinesiske innholdsleverandørene. Sammenlikningen med et lukket intranett er likevel mangelfull, vi kan tross alt med enkelhet se inn og benytte oss av kinesiske applikasjoner (mest nyttig om man kan kinesisk), selv om kinesiske nettbrukere holdes utenfor mange, men på langt nær alle, internasjonale applikasjoner.

Kineserne har Sina Weibo i stedet for Twitter, RenRen i stedet for Facebook, Youku i stedet for YouTube og Baidu i stedet for Google. Få tar seg bryet ved å skaffe seg programvare som kan bryte gjennom sperrene myndighetene har satt opp i The Great Firewall of China for å nå de blokkerte nettsidene. Flere av de kinesiske applikasjonene puster faktisk også sitt nettgenetiske opphav i nakken hva brukervennlighet og funksjonalitet angår. De kinesiske nettstedene byr på mye spennende innhold og underholdning, men de begrenses likevel av det største ankepunktet mot dem, nemlig sensur og kontroll.

Teknologifrelste kinesere i Den forbudte by, Beijing (foto: Olav A. Øvrebø)

Mekanismene myndighetene benytter seg av for å kontrollere nettsfæren er mange. Ikke bare er listen over blokkerte nettsider omfattende, i enkelte tilfeller har myndighetene også stengt nettilgang delvis eller helt, blant annet etter opptøyer i Xinjiang-provinsen i 2009. Nettilgangen ble senere gjenopprettet, men da med blokkeringer av sider som Facebook og Twitter.

Brukere av informasjons- og kommunikasjonsapplikasjoner som Sina Weibo støter ikke bare på blokkerte søkeord, man kan også risikere at posten som ble skrevet i velformulerte og subtilt kritiske vendinger før kveldsmaten, har blitt fjernet av moderatorer dagen etter. Dersom du var mindre subtil — eller spredte rykter via nettverket — vil du kanskje oppleve begrenset funksjonalitet innad i applikasjonen, slik at du har mistet muligheten til å kommentere eller dele poster, eller kanskje blir du utestengt fra applikasjonen i sin helhet. Om du har ropt for høyt for lenge, risikerer du å bli invitert til å “drikke te” hos politiet, altså bli tatt inn til avhør.

Selv om brorparten av sensurerte poster fordufter sporløst (du kan for øvrig søke frem sensurerte poster frem til juli 2013 ved for eksempel å bruke verktøyet WeiboTrends), finnes det også synlige spor av sensur på applikasjoner som Sina Weibo. I enkelte tilfeller dukker det opp ulike standardbeskjeder der poster og annet innhold har blitt fjernet, én av dem sier enkelt og greit at innholdet er fjernet av brukeren, en annen opplyser at innhold har blitt fjernet fordi det ikke er “passende for offentligheten”. I andre tilfeller omtaler brukere selv at sensur har forekommet, noe som dermed også er en uttalt påminnelse om at sensur og kontroll er sterkt tilstedeværende i den kinesiske nettoffentligheten.

Av mer usynlige strategier for kontroll fremhever nettbrukere selv gjerne bruken av kommentatorer, såkalte wu mao dang eller “femti øre-arméen”, som har fått navnet sitt etter hvor mye de angivelig får betalt for å omtale myndighetene i rosende ordelag og styre offentlighetens kollektive bevissthet i ønsket retning på nettet. Spekulasjoner om sistnevnte taktikk dukket opp da Bo Xilai i august i år stod tiltalt for korrupsjon og maktmisbruk i forlengelsen av saken hvor hans kone mottok en betinget dødsdom for drapet på Neil Heywood. Det meste av pro-Bo-kommentarer ble effektiv sensurert, og det man stod igjen med var en rekke poster og tilhørende kommentarer som uttalte støtte til styresmaktene, hvor man fremhevet saken som et eksempel på myndighetenes dedikerte kamp mot korrupsjon, også helt opp til den politiske eliten. Enkelte kommentarer i strømmen avfeide støtten til styresmaktene som propaganda signert wu mao dang.

Begge deler, både standardbeskjeder om fjernet innhold og kommentarer som avskrives som propaganda fra styresmaktene, er eksempler på synlig gjennomføring og forsøk på informasjonskontroll på nett i Kina, samtidig som man også ser at det finnes rom til å ytre seg kritisk. Til tross for strengt kontrollerte forhold gir Sina Weibo også fortsatt et mer ærlig inntrykk av meningene blant et bredere lag av den kinesiske befolkningen enn de tradisjonelle massemediene, som også er under kontroll av myndighetene.

De kinesiske myndighetene er naturligvis klar over nytteverdien av en aktiv nettsfære som del av moderne utvikling. I en rapport fra 2010 hevder myndighetene at kinesiske nettbrukere nyter full ytringsfrihet på nettet, men da riktignok frihet “i overensstemmelse med kinesisk lov”. Denne fulle friheten har igjen nylig blitt satt på prøve. I september 2013 iverksatte kinesiske myndigheter tiltak myntet på å røske opp i ukulturen nettbrukere har lagt til seg ved å spre ondsinnede “rykter” i den kinesiske nettsfæren. Blant annet har høyesterett vedtatt at poster vurdert som rykter og som har mer enn 5000 visninger og 500 delinger, kan medføre straff for opphavsmannen i form av bøter eller inntil tre års fengsel for ærekrenkelse. Dersom målet skal være fri meningsutveksling på det kinesiske nettet, er dette problematisk av åpenbare grunner. Med det sagt er rykter og usannheter et reelt problem i den kinesiske nettsfæren, selv om dette på ingen måte skal gi grunnlag for rettsforfølgelse av enkeltbrukere. Ryktene som spres på det kinesiske nettet varierer i grad og omfang, eksempelvis verserte det i mars 2012 rykter om et mulig kuppforsøk i Beijing. Etter hvert som ryktene om kuppforsøket vokste i styrke og omfang, ble kommentatorfunksjonene på enkelte nettsteder, blant annet Sina Weibo, stengt over en tredagers periode, og seks personer ble også arrestert for å ha startet rykteflommen.

Grunnene til at rykter og feilinformasjon har utviklet seg som et karakteristisk trekk ved den kinesiske nettsfæren er mange, sammensatte og for omfattende for gjennomgang her (se dette to år gamle intervjuet med akademikeren Hu Yong for betraktninger som er relevante også i dag). I min egen analyse av kinesiske mikrobloggingsposter knyttet til togkrasjet i 2011 støtte jeg på ulike rykter, eksempelvis at en erklært død passasjer våknet dypt nedkjølt på et likhus, og at de havarerte togvognene ble begravd på ulykkesstedet mens det fortsatt var passasjerer inni dem i et forsøk på å dekke over årsaken til togulykken. Begge disse ryktene ble omtalt av brukerprofiler i datautvalget, profiler som ikke representerte privatbrukere, men som var opprettet med formål om å undersøke, avkrefte og bekrefte rykter som flyter rundt på nettsteder som Sina Weibo. Bilder og video viste at det faktisk var gravemaskiner i aksjon rundt togsettene på ulykkestedet, men ryktet om at det fortsatt var passasjerer om bord ble avvist flere steder på Sina Weibo. Blant annet ble en mobilvideo som mente å vise en kropp fallende fra togsettet senere avkreftet av nettbrukere som en bit av selve togsettet. Den plutselig oppvåknede mannen på likhuset ble også avkreftet som feilinformasjon i forhold til togulykken, selv om historien i seg selv ble bekreftet som en faktisk hendelse i Sør-Afrika. Også bilder fra en demonstrasjon i mer liberale Hong Kong, angivelig holdt til støtte for ofrene i togulykken, viste seg å være manipulerte bilder fra en marsj til støtte for kidnappingsofre i Manila året før. Rundhåndet omgang med både kilder, foto- og videomateriale bidrar til å undergrave troverdigheten til informasjon man finner på det kinesiske nettet, og forkludrer også potensialet til nettapplikasjonene som verdifulle, brukerstyrte alternativ til de tradisjonelle massemediene.

Et vanlig syn på t‑banen i Beijing: Full konsentrasjon om smarttelefonen. (Foto: Lu Feng. CC: by-nc-nd)

I tillegg har altså myndighetene selv lansert et eget korstog mot rykter og det de anser for å være skadelig nettinnhold. Forretningsmannen Charles Xue har 12 millioner følgere på Sina Weibo, og ble nylig arrestert under anklager om kjøp av seksuelle tjenester. Analytikere mistenker at han egentlig er arrestert for å ha ment for meget, for høyt og for lenge, til for mange. I en arrestasjon som passer helt med den pågående kampanjen ble 16 år gamle Yang Hui anholdt anklaget for ryktespredning i poster på nett hvor han satte spørsmålstegn ved lokale politimyndigheters håndtering av en drapssak. Nettbrukere svarte med mobilisering rundt Yang og initierte granskning av offentlige tjenestemenn i provinsen. At den lokale politisjefen senere ble suspendert krediteres i enkelte kommentarer nettbrukeres mobilisering, mens den offisielle begrunnelsen for represaliene mot politisjefene hevdes å ikke være relatert til saken til Yang Hui.

Selv om det kinesiske nettet gir rom for kritiske røster og meninger, også innenfor de mange rammene av informasjonskontroll, er det myndighetene og deres ikke-definerte grenser for hva som er “passende innhold” og “rykter” som er den evige jokeren i spillet om fri meningsutveksling. Rapporter nå melder om at innflytelsesrike nettpersonligheter frykter for egen sikkerhet og derfor veier sine ord langt mer omhyggelig enn før, eller trapper ned nettaktiviteten generelt. Samtidig viser mobiliseringen rundt enkeltpersoner som Yang Hui fortsatt vilje til engasjement og handlekraft. Dette er positivt på lokalt plan, men de nasjonale nettmusklene styresmaktene nå flekser er faretruende store.

Det kan være grunn til å frykte at en generell ukultur av feilinformasjon, innholdsmanipulering og manglende kildekritikk i så stor grad kan komme til å forkludre de kinesiske nettplattformene at de reduseres til lite annet enn kanaler for støyende underholdning. En slik forringelse av for eksempel Sina Weibo som informasjonskanal styrkes ytterligere ved at kommentatorer – især de kritisk opposisjonelle – lukes ut fra plattformene i kampanjer slik den vi ser bre seg utover det kinesiske nettet nå. Dersom kritiske røster blir skremt til å dempe seg eller forlate de mest populære applikasjonene til fordel for mer lukkede fora uten samme brede nedslagsfelt, vil klimaet som tross alt har fått utvikle seg for folkets røster de siste par årene svekkes betydelig. Er man pessimist, ser det hele mørkt ut. For det kinesiske intranettet kan delvis betraktes som en internasjonalt isolert sfære som i stadig større grad biter seg i halen når det gjelder å formidle og diskutere samfunnsmessig kritiske saker via blogger, mikroblogger og liknende nettplattformer.

Pessimisten vil heller ikke ha noe problem med å finne et utall kinesiske nettbrukere som i all hovedsak bryr seg mest om selfies (selvportretter) på cafe og dagens antrekk. Det kan være underholdende nok, og også blant tilsynelatende tilforlatelige underholdningsposter kan det finnes snev av kritisk ytring og dypere meningsbærende innhold. Derfor har optimisten fortsatt også lov og grunn til å håpe. Det kinesiske internettet bærer en historie full av sterke (mot)stemmer og kreative løsninger som svar på innstrammede nettøyler. Som Johan Lagerkvist så passende påpekte i sin artikkel “The Rise of Public Opinion in China” i 2005: mennesker som plutselig nyter større politisk frihet enn før, er ekstremt lite villige til å skulle ta så mye som et eneste lite skritt tilbake. Så selv om katten for øyeblikket har sterk tilstedeværelse som sjef i huset, betyr det ikke at musene slutter å danse i de mange kriker og kroker rundt omkring, og man vet aldri når en overraskende flash mob planlagt i det stille kan finne på å slå varige gnister i den kollektive kreativiteten igjen for neste dytt videre mot en fri, åpen, innholdsmessig verdifull og troverdig nettsfære.

I 2013 feirar blogging i Norge ti år, og i den anledning har Kristian A. Bjørkelo forfatta boka «Gi meg en scene» som vart lansert 4. april. Boka fortel om norsk blogghistorie; ti år med traumer, terror og dagens outfit. Då bloggen gjorde sitt inntog skulle alle kunne bli sin eigen redaktør og forfattar. Bloggen skulle revolusjonere ytringsfridommen og lage ein ny arena for den offentlege samtalen. På lanseringsfesten for bloggboka oppsummerte bloggar og psykolog Kristine Tofte det fint: «Folk flest er ikkje kjempesmarte og politiske, så blogging blir jo heller ikkje det».

Ein typisk rosablogg er ifølgje Bjørkelo skriven av ei tenåringsjente som fortel om mote, nistepakka og kvardagsliv. «Hjarte, hjarte, hjarte», skriv rosabloggarane. «Skriv det du kan, og det du kan best er ditt eige liv» er mantraet. Magni O. Fuglerud poengterer i boka at der motebloggaren fokuserer på mote, handlar rosabloggen om bloggaren.

Skjermbilde fra Therese Charlotte Margrethe Nielsens blogg.

Og ein kan le av dei overflatiske innlegga, riste på hovudet til det nesten fell av, i oppgittheit over kor dumt det er. Men vi skal passe oss for å ignorere rosabloggane. For det er så mange som gjer nettopp det motsette, som les og studerer dei «suksessfulle» bloggarane sine innlegg dag og natt. Per 1. september 2012 hadde ein av toppane, tromsøjenta Therese Charlotte Margrethe Nielsen som driv bloggen tcmn.blogg.no, gjennomsnittleg 64522 besøkande kvar dag. Til samanlikning hadde Bergens Tidende i 2011 opplagstal på 79467 (Fuglerud i Bjørkelo 2013).

På rosabloggscena får vi stort sett presentert det same, igjen og igjen. Anten dei et lite og usunt, eller lir av ortoreksi og har eit overdrive fokus på å ete ekstremt sunt; samtlege toppbloggarar er like radmagre. Skrollar vi oss vidare på blogglista får vi ei innføring i korleis silikonimplantata kom på plass, nærbilde av arra i etterkant og seinare hundrevis av bilde av kløft, nye bh-ar, truser og naken hud. Når dei blir konfrontert i media med sine manglande evner som førebilete, er svaret stort sett det same: «Eg kan ikkje leve mitt liv basert på at 14 år gamle jenter les om det. Dei som ikkje toler å sjå på kor naturleg tynn eg er eller kor mykje silikon eg har sprøyta inn må slutte å lese bloggen». Men to psykiske lidingar lev i beste velgåande på bloggar og hos lesarane deira. Sjølvskading og eteforstyrringar. Dei trivst godt i flokk, og eksponering fungerer vedlikehaldande. Det påpeika Kristine Tofte på boklanseringa på Litteraturhuset. Gjennom rosabloggane blir jenter pepra med eit kroppsideal som er langt frå sunt, og eit ekstremt fokus på ytre skjønnheit og perfeksjon. Unge jenter tar nok ikkje rosabloggarane og det dei står for utan ei klype salt, men med dagens eksponering gjennom bloggar i kombinasjon med andre medium kan ein umuleg stå att upåverka.

Bloggarane og ideala dei representerer er eit resultat av kulturen vi lever i. Nettopp difor må vi stoppe opp, sjå oss rundt og stille spørsmål ved om dette er ei ønskjeleg utvikling. Løysinga er høgst uklar, og det gjer debatten desto viktigare. Fokuset på kropp og utsjånad i dagens samfunn og i bloggverda har nådd så ekstreme høgder at vi må ta stilling til spørsmålet: Kvar er vi på veg?

Skjermbilde fra bloggen Sisteplass.

Det nyaste skotet på blogghimmelen, sisteplass.blogg.no, er likevel eit friskt pust. Trass tittelen gjekk Sarah Surland (19) til topps på blogg.no i helga med 110 000 treff lørdag 6. april. Med sine litt mindre glamorøse bilde og skildringar av ein kvardag med både hår under armane og tørre leggar. Unge bloggarar som gjer opprør kan vere den viktige motvekta som viser kor latterleg og lite realistisk det rosa livet faktisk er. Kanskje er det nettopp gjennom desse at tenåringsjentene kan få eit nytt perspektiv. Den rosa revolusjonen er kommen, og fleire stemmer må opp og fram for å tale den imot.

Ein av dei sterkaste karakteristikkane av kritikaren og kritikarrolla er likevel levert av italienaren Giorgio Manganelli, i ei bok frå 1986. Her heiter det at “kritikeren er en jævla parasitt, en giftig sopp, en slimete og uspiselig snylter på kunstens tre! Et snyltedyr som suger seg feit på magre skribenters sildrende skrifter! En slibrig ål, en narrenes narr, tragediens bakside, en grotesk grimase av skurrende lyder, lånte tanker og fanteri!”

Dette er rimelegvis ikkje eit syn vi deler her i Kritikkbloggen Peiling, men vi noterer at ein heller ikkje skal bevega seg langt ut i bloggosfæren før ein støter på liknande harde ord om det profesjonelle, betalte kritikarkorpset – desse betrevitande, nedlatande og elitistiske smaksdommarane som trur dei veit betre enn “folk flest”. Hardt opparbeidd innsikt og vurderingskompetanse innan dei ulike kunstartane vert lite påakta der ute, blant bloggande meiningsatletar og skråsikre smaksdommarar.

Det interessante her er sjølvsagt ikkje den eventuelle kreativiteten som er i sving når ein skal ordleggja seg om kritikarens allmenne og særskilte kunnskaps- og dugløyse. Det interessante er grunnlaget for og grunntonen i den nye kritikken som vert retta mot den profesjonelle kritikaren, nemleg at kritikaren som ekspert er blitt historisk irrelevant og at “domstale frå oven” basert på kunnskap og årelang oppøvd estetisk sensitivitet er grunnleggande “udemokratisk”, ei slags forulemping av “vår” kulturelle smak.

Vi er altså alle kritikarar no: Ei sak er at vi som publikum reknar oss fullt ut i stand til å evaluera eige kulturkonsum. Aktive bloggar-kritikarar hevdar òg gjerne at folk heller vil ha råd frå nokon dei kjenner, nokon med same livskjensle og smak som dei sjølv, heller enn frå folk som trur dei veit betre enn andre. Slike forsøk på å svekka autoriteten til kritikarinstituttet kan ein gjerne kalla anti-elitisme, populisme eller beint fram for ei demokratisering av kulturell smaksdømming.

Det sentrale poenget her er at kritikaren berre er kritikar så lenge han eller ho vert akseptert som smaksdommar av publikum. Kunstdommaren har sjølv ein dommar, nemleg det publikum av opplyste lekmenn og –kvinner som han eller ho (i prinsippet) representerer. Det har sjølvsagt alltid vore slik at kritikken og kulturjournalistikken må finna publikum heime med sine format og henvendelsesformer. Dette er meir krevjande no enn før: Den nasjonale og globale produksjon og formidling av kulturprodukt (bøker, film, musikk, TV-program, dataspel, programvare og så vidare) er utan historisk sidestykke, både med omsyn til volum, mangfald og distribusjonshastighet. Interaktive medier og digitale nettverk gjev tilgang til kulturprodukt og kunnskapsbasar i hittil ukjent skala, dei skaper nye samhandlingsformer og kan spela ei vesentleg rolle i meir omfattande sosiale, politiske og kulturelle utviklingsprosessar.

Det publikum kritikken og kulturjournalistikken skal finna gehør hos med sine format og tiltaleformer er òg i endring: Endringar i og mangfaldiggjering av publikum sine kulturelle smakspreferansar, som følgje av høgare utdanningsnivå, nye generasjonar med andre typar mediekompetanse og erfaringar med andre kulturar og nye kulturuttrykk, har gjeve eit langt meir “dynamisk” og samansett kulturfelt enn tidlegare. Dei formidlingsmessige utfordringane som følgjer av dette, er betydelege.

Her i Peiling vil vi utforska desse endra vilkåra for ein oppegåande kulturjournalistikk, som òg i stor grad definerer det landskapet og dei klimatiske forholda kritikken lyt bevega seg i, der den lyt forsvara sin plass, der den, som alltid opp gjennom historia, lyt endra og fornya seg, innta nye positurar og roller, bryta sjangerkrav og finna opp nye. Vi inviterer til bidrag om kritikkens historie og institusjonalisering, og til analysar av kritikkens vilkår og situasjon i dag, innan dei ulike kunstartane. Ikkje minst ønskjer vi kulturjournalistiske bidrag – reportasjar, kommentarar og kritikkar, gjerne der ein prøver ut bestemte kritikarroller og eksperimenterer med etablerte sjangerkrav.

Med Internettet sine presentasjons- og koplingsmuligheter, med utvida rom for kontekstualisering og sjangermangfold, utvida rom for dialog og diskusjon mellom interesserte amatørar og profesjonelle kritikarar – innan Akademia og utanfor, så burde det vera lyse tider for kritikken, den journalistiske, den essayistiske og den akademiske, og alle dei blandingsformene som vil kunna oppstå når desse møtest i eit felles digitalt rom. Vi ønskjer oss òg bidrag om kulturproduksjonens politiske økonomi, om kulturpolitikk og kulturmarked.

Bidragsytarar til Kritikkbloggen Peiling vil i første omgang vera studentar på masterkurset Kulturjournalistikk og kunstkritikk ved Institutt for informasjons- og medievitskap. Men alle — studentar, tilsette og andre — som er opptekne av korleis vurderingskriterier og verdsetjing i den kulturelle offentligheten inngår i identitets- og opinionsskapande prosessar med betydning for politisk og samfunnsmessig forståing og engasjement, dei er velkomne med bidrag.

Altså, føreta ei peiling, og gje oss – lesarane – peiling. Velkomen med bidrag.