Noen eksempler: Tidlig på 1930-tallet ble kjelleren i et bibliotek i New Jersey renovert og omgjort til et tenåringsbibliotek med navnet «The Monkey Wrench Canteen». De unge sto selv for planleggingen. De malte, kjøpte inn møbler og åpnet en coca-cola-bar. Liknende initiativ ble tatt i flere folkebibliotek, for eksempel en filial i New York Public Library. Også her sto de unge for mye av planleggingen. «They have already selected the books for the shelves, popular novels, detective stories, westerns, war books, joke and quiz books as well as magazines that are a novelty to the branch, such as moving picture magazines, radio, boxing and band leaders», rapporterte The New York Times. De unge valgte også ut grammofonplater og planla og organiserte utstillinger og arrangement.

Trodde du at verktøybibliotek og annet utlån av utradisjonelt materiale som for eksempel sportsutstyr var en faglig innovasjon? Glem det. Også det er en del av den faglige tradisjonen. På 1930-tallet, under depresjonen, begynte for eksempel flere amerikanske folkebibliotek å låne ut leker. Los Angeles Public Library hadde i første halvår 1936 en samling på 7126 brukte leker som ble utlånt 22000 ganger.

Foto: Boston Public Library cbnd

Hvorfor lese gode bøker? Mobilt utlån i Boston i 1926.

Trodde du at biblioteket som møteplass og debattarena i lokalsamfunnet – det som kom inn i bibliotekloven hos oss i 2013 – var en faglig nyhet? Det kan du i hvert fall glemme. Om det er noe som er en del av folkebibliotekfeltets faglige tradisjon, er det rollen som møteplass og debattarena. I beretningen for folkebiblioteket i St. Louis for 1911 kan man lese at sammen med 139 organisasjoner, arrangerte man mer enn 1400 møter i løpet av 1910. Det kunne være sosialistiske foreninger eller organisasjoner som tilbød engelskundervisning – språkkafeer – for innvandrere, mødregrupper osv.

Disse eksemplene er hentet fra Wayne Wiegands bok Part of Our Lives – a People’s History of the American Public Library, som kom ut i 2015. Wiegand er professor emeritus i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Universitetet i Florida og en av de fremste bibliotekhistorikerne i USA. Wiegand har gravd fram et rikholdig materiale som forteller om brukernes bibliotekopplevelser fra 1800-tallet til i dag. Her er reportasjer og leserinnlegg fra lokalaviser og den nasjonale pressen, her er brev, biografier, biblioteks årsberetninger mv.

Først og fremst viser boka rikdommen i de faglige tradisjonene som bibliotekarprofesjonen står i og kan øse av. Det er tradisjoner som det er viktig for profesjonen å kjenne – det er en del av den profesjonelle dannelsen. Når mange nå argumenterer med at nye arbeidsformer knyttet til møteplass- og debattarenafunksjonen krever andre typer kompetanse enn de bibliotekfaglige, dokumenterer Wiegand hvordan disse arbeidsformene slett ikke er nye, men en integrert del av fagtradisjonen. Men fagfeltet mangler en del med hensyn til historisk bevissthet. Det han sier om de amerikanske bibliotekarenes manglende historiebevissthet gjelder nok i like stor grad hos oss.

«In many cases librarians’ lack of knowledge about their own history is evident from statements like ‘Public libraries are not just warehouses of books anymore’ – as if ‘warehousing books’ has ever been their only purpose!»

Part of Our Lives — A People’s History of the American Public Library av Wayne Wiegand ble utgitt 29. oktober 2015. Foto: Oxford University Press

Paradoksalt nok kan denne manglende bevisstheten om profesjonens faglige tradisjoner gjøre det vanskeligere å møte endringer og nye utfordringer på en adekvat måte.

I likhet med boka Allmenningen om den norske offentlighetens historie som jeg anmeldte i forrige nummer av Bok og Bibliotek, er Wiegands bok kronologisk organisert. Han starter med perioden fra midten av 1700-tallet fram til etableringen av det første egentlige folkebiblioteket – folkebiblioteket i Boston som åpnet dørene i 1854. I denne første perioden vokste det fram en rekke såkalte sosiale bibliotek. Disse bibliotekene bar med seg mye av kimen til det som skulle særmerke folkebibliotekene – ikke minst kombinasjonen av bokutlån med møter og foredrag. Et av de viktigste av disse bibliotekene, Boston Atheneum, flyttet inn i et nybygg i 1823. Der var det, i tillegg til leserom med bøker, aviser og tidsskrifter, en foredragssal med plass til 500 personer og et område reservert for kunstutstillinger. Læringsrommet, opplevelsesrommet og møterommet allerede den gangen.

Helt fra starten av var spenningen mellom den opplysende og instrumentelt nyttige litteraturen versus underholdningslitteraturen til stede. De sosiale bibliotekene vektla det første og unngikk de populære romanene som folk flest foretrakk og som leiebibliotekene tilbød dem.

Etter dette kapittelet om forløperne til det moderne folkebiblioteket følger ni kapitler som tar for seg ulike perioder fra etableringen av Boston Public Library i 1854 fram til i dag.

Ett gjennomgående tema er spenningen mellom bibliotekarene som vektla litteratur som kunne fremme kunnskap og nytte versus det store flertallet av publikum som først og fremst var ute etter romaner og underholdningslitteratur. Bibliotekarene gjorde all slags krumspring for å vri låneradferden over mot den nyttige sakprosaen. Skjønnlitteratur, særlig av det lettere slaget, ble sett på som direkte skadelig for den mentale utviklingen. Eller som forfatteren av en bok om kvinnesykdommer fra siste halvdel av det 19. århundre formulerte det: Romaner, romantiske forteller og skuespill kan forårsake upassende opphisselse hos kvinner, som i sin tur kan lede til fordøyelsesproblemer og en rekke plagsomme forstyrrelser, særlig knyttet til livmoren.

Som hos oss ble det innført systemer der lån av en skjønnlitterær bok forutsatte lån av én eller to fagbøker. Noen bibliotek hadde sterke begrensninger på hva de kjøpte inn av skjønnlitteratur, eller de kunne sette skjønnlitteraturen i lukkede magasin mens bare faglitteraturen sto åpent tilgjengelig. Wiegand refererer en dialog gjengitt i avisa Boston Traveller omkring 1880 mellom en gutt som ikke finner bøkene han leter etter og en bibliotekansatt. – Vi kjøper ikke inn slikt søppel gutten min, sier bibliotekaren. – Hva slags bibliotek er dette, svarte gutten, og konkluderte selv: «why. It’s jus like everythin else in this country – run for the rich, an’ the poor workingman gits no show at all».

Men uansett hvordan bibliotekarene geberdet seg – den alt overveiende delen av utlånet besto av skjønnlitteratur. Og Wiegand har funnet fram til et rikt materiale som viser hvordan lesingen av skjønnlitteratur fra biblioteket – også den lettere underholdningslitteraturen – faktisk bidro til å utvikle leserne og i mange tilfelle var avgjørende for den retningen livene deres skulle ta.

Kompromisset mellom bibliotekarenes faglige idealer og brukernes interesser illustrerer et hovedpoeng hos Wiegand: Bibliotekene er lokalt forankrede sivilsamfunnsinstitusjoner som brukerne kan velge fritt om de vil benytte seg av eller ikke. Om bibliotekarene ensidig setter sitt igjennom, forsvinner brukerne. Derfor blir resultatet alltid et kompromiss. Det gjelder som her forholdet mellom skjønnlitteratur og faglitteratur, men også andre felt som for eksempel ytringsfrihet. Bibliotekarene har ikke ensidig kunnet sette igjennom idealene i Library Bill of Rights rundt om i de tusen lokalsamfunn. Det blir alltid et kompromiss og en dialektisk utvikling i spenningen mellom profesjonsidealer og normer i lokalsamfunnet.

Wiegand beskriver for eksempel en rekke tilfelle der det oppsto konflikter mellom biblioteket og lokalmiljøet i forbindelse med utstilling av kunstverk som noen i lokalsamfunnet oppfattet som støtende. Eller bøker som Steinbecks Vredens druer og Theodore Dreisers En amerikansk tragedie. Biblioteket kunne ikke bare sette sitt igjennom, men konfliktene skapte en dynamikk som flyttet normer.

New York Public Library, 1912.

Boka til Wiegand viser også den rollen folkebibliotekene spilte som integreringsarenaer. Her var det språkundervisning og programmer som ligner svært mye på våre dagers språkkafeer. I 1929 hadde filialene i folkebiblioteket i Denver utstillinger der lokale immigrantgrupper kunne synliggjøre sine respektive kulturer. I dette arbeidet ble det utvist en iderikdom vi fremdeles kan lære av. I Pittsburgh og Cleveland plasserte man ut depotsamlinger hos sentralt plasserte familier i arbeiderstrøk og innvandrerstrøk. I 1910 hadde Cleveland 62 slike hjemmebibliotek – 11 rettet inn mot det tyske immigrantmiljøet, 10 mot det ungarske, 5 mot det norske osv. Familiene der depotene ble utplassert måtte ikke være for fattige, slik at de skremte bort de bedrestilte i lokalmiljøet, men de måtte heller ikke være så velstående at de fattigste følte seg fremmedgjorte. Og bibliotekene var lavintensive møteplasser der mangfoldet i samfunnet ble synliggjort.

Biblioteket som møteplass er som nevnt innledningsvis ikke noe nytt. Wiegand beskriver hvordan en filial i New Yorks folkebiblioteksystem i 1910 var vertskap for kveldskurs for innvandrere, hadde møter for speiderpatruljer i ett forsamlingsrom mens en modellflyklubb for gutter stilte ut selvbygde fly i et annet. I et tredje praktiserte jenter brodering mens de ble lest høyt for. Makerspace er også en del av den faglige ballasten bibliotekarprofesjonen bærer med seg.

Wiegands bok er en av de mest fascinerende bøkene jeg har lest på lang tid. Den viser hvor viktig det er å gå inn i profesjonshistorien og hvilket rikt repertoar bibliotekfeltet har å øse av.

Essayet er en slags brain-dump fra to hoder som har stirret lenge på hvordan roboter opererer med og rundt journalistikken. Vi får med en god dose beskrivelse av praksis, en del drøftede, men ubesvarte spørsmål, og noen pek inn i en potensiell framtid.

La det være sagt tidlig: Forfatterne Otterdal og Ruud er teknologioptimister.

Vi bygger boken på den oppfatning at en automatisering av tidkrevende skriveprosesser, i tillegg til å være verktøy i eksempelvis research og graving, vil gi en oppblomstring av god journalistikk i demokratiets, menneskehetens og naturens tjeneste. (p8)

De er ikke opptatt av journalistikk i form av organisasjoner eller bedrifter, de er opptatt av journalistikk som funksjon i samfunnet, og deres pek inn i framtiden viser ikke det mange som jobber i bransjen i dag har lyst til å se. De tar det som for gitt av menneskene som frigjøres fra skrivearbeidet settes til å gjøre annen god journalistikk. Litteratur-spiren som ble journalist for å betale husleia er død.

De journalister som har levd i den villfarelse at det er tidkrevende, omstendelige arbeidet med å produsere ord og setninger, at det er kjernen i journalistikk, bør kanskje se seg om etter andre yrker og fag. (p6)

Eller formulert mer etter Hegnar-prinsippet:

Egentlig tar det ikke mer enn fjorten dager å lære det grunnleggende i journalistikk. Det er mye bedre å trene opp folk med teknologisk kunnskap til å forstå journalistikk, enn det motsatte (s63).

Sånn kan man jo effektivt skremme vekk den gruppen som kanskje umiddelbart framstår som publikum for teksten. Så hvem er nå det egentlig? Forfatterne selv uttaler at det er lesere utenfor tradisjonell presse, “eksempelvis studenter som utdanner seg innen informatikk” som er publikum. En ganske smal gruppe. Jeg vil legge til universitets-folk både fra teknologi og journalistikk, medieledere (selv om det kanskje kan framstå som en grøsser for noe av dem), så vell som teknologer og hacktivister som formodentlig kan finne problemer å løse både for samfunnsnytte og profitt.

Så hva er nå en “autostory” i denne sammenhengen?

Tyngdepunktet i boken er rundt tekster som er skrevet av en datamaskin, ikke av et menneske på en datamaskin. Maskingenererte nyhetstekster. Dette kan være tekster skrevet av kommersiell programvare a la Quill (Narrative Science) eller WordSmith (automated insights) eller mer spesialdesignet kode som VGs mye omtalte kommunegjeld-robot.

Om du er mer teknisk nysgjerrig kan du se på koden og presentasjonen til Jens Finnäs fra #noda16. Finnäs viser oss her et slags minimums-eksempel, som er lett å forstå. Teknologien bak Quill og Wordsmith er mer avansert. Finnäs prosjekt blir for øvrig omtalt i autostory, da i den mer avanserte (men fortsatt enkle å forstå) roboten Marple. De mener rett og slett programvare som setter sammen ord til nyhetsfortellinger — autostories. Det er i hovedsak slik programvare de snakker om når er sier “robot”, selv om de avslutningsvis også inkluderer droner.

En fremtid der nesten alle journalistiske tekster er produsert slik, eller i alle fall startet som en slik autotekst, er den verden Otterdal og Ruud forsøker å tegne et bilde av. Et ganske vakkert bilde tegner de.

Hva med ulempene?

Jeg savner en lengre diskusjon rundt ulempene. Hva med slagsidene vi baker inn i programvare? Hva med journalistiske tekster som litterære verk, med forfatterens egen tydelige stemme, språklig musikalitet, eleganse og fingerspitzgefühl som denne typen syntetiske tekster kanskje aldri får? Hva når alle som har data (offentlige, private, NGOer) genererer sine egne nyheter, basert på sine og ikke journalistikkens preferanser, publisert i de sosiale mediene der publikum er? Hva med de rene propaganda-robotene?

Mot slutten anerkjennes en del problemer, som “avkvalifisering av mannskapet” som automatisering ofte medfører, fartsblindhet, etiske utfordringer og problemer rundt automatiseringen av faktasjekking. Selv om det både finnes historiske, kontemporære og framtidige (forsknings så vel som journalistiske) prosjekter som forsøker å angripe dette, så er det slettes ikke innlysende at dette er et problem som lar seg løse maskinelt ut over spesialiserte caser. Naturlige språks (talespråk) vaghet har jo alltid være en politiker, bedriftsleder og deres spindoktors beste venn. Slike pessimistiske perspektiver er ikke å finne i autostory, selv om teksten kanskje hadde gitt et mer realistisk bilde av verden hvis den slags var tatt med.

Vi får derimot en helt annen løsning på problemet: Altså — det er mye “fake news”, sladder, feilaktig informasjon og propaganda der ute på nett. Etter å ha erkjent at markedet (som støtter finansieringen av automatiserte tekster) ikke stiller de samme type ressurser fram for sivilsamfunnets interesser, oppgir forfatterne journalistikken som løsning på problemet og foreslår å bruke (halvparten) av lisenspengene som i dag går til NRK på å “utvikle programvare som hjelper borgere med å avdekke manipulasjon, falskneri og plagiat på nett” (p83). Dette vil være en ny måte å definere et digitalt samfunnsoppdrag på, mener de. Dette er en karamell flere kan få tygge litt på.

Autostory veksler mellom å være ganske selvsagt til å være ganske provoserende. Det pekes på mange områder der journalister, studenter eller andre kan gå inn og skape noe, uten å forklare hvordan eller om det i det hele tatt er teknologisk mulig. Dette er forfriskende og henger fint sammen med det optimistiske perspektivet teksten har. Jeg tok meg selv flere ganger i å gruble på om problemer som omtales i boken i det hele tatt lar seg løse teknologisk, eller om de kan være av den typen problemer som ikke ordentlig lar seg fange av formalspråkenes krav til presisjon.

Ingen framtidstragedie

Essay-formatet tillater det formodentlig, men jeg savner en teoretisering av den journalistiske modellen i autostory. Rent hvordan journalistfaget blir etter påvirkningen av automatisering er ganske uklart — jeg savner en modell. Noe å holde i eller peke på. En slags oppsummering, og bro mellom menneskene som driver datajournalistikk (kap4) og oppgavene som skal løses (kap 2,3–5). Jeg sitter også igjen og lurer litt på hva hovedargumentet egentlig er. I (en veldig nær) fremtid skriver datamaskiner ut nyhetstekster, spesialtilpasset til rett platform og bruker, gitt rik og riktig input. Hva så? Annet enn at det blir bra, er det uklart hvordan journalistikken er endret.

Vi får en ganske ok status for autostories hos dem som ligger lengst framme i dag, vi får mange eksempler på suksesshistorier med imponerende godt oppdaterte referanser (nesten alt som omtales i autostories skjedde i 2016) og en litt uklar fremtid og implikasjoner. Å kikke inn i fremtiden er ingen lett jobb (det er faktisk umulig — selv for roboter); her får vi tegnet ned et glimt av det som er der fremme, men forfatterne kunne tillatt seg å dratt enda litt mer på. Beskrevet den hypotetiske verden litt klarere, og tatt seg noen kunstneriske friheter en robot kanskje aldri helt vil matche, og tatt med flere av nedsidene.

I siste kapittel, lengst inn i framtiden, møter vi en journalist og hans drone som dekker en trafikkulykke nær deg. Den historien skal jeg la den som kjøper boka få lese, men la meg avsløre at det ikke er en tragedie du får lese. Jeg anser meg selv som teknologioptimist, og synes det er rart å omtale et verk skrevet av to kloke menn som har brukt betraktelig tid i nyhetsredaksjoner, og ofte tenke at de har tatt litt for mye Möllers tran på teknologiens vegne — og at de har unnlatt å teoretisere og problematisere der det hadde vært betimelig.

Men kanskje — kanskje er det just denne typen løpefart og tran som skal til, de omtaler jo en bransje som sårt trenger endring og samtidig ikke vil endre seg. Hvis du har teknologiske muskler og lyst til å jobbe med journalistikk er dette en rik kilde å idémyldre rundt. Hvis du hever lønn for å skrive tekster for en avis, og har planlagt å fortsette med det, så er det best for sjelefreden din at du finner noe annet å lese.

Tekst-TV har vore ein del av europearars kvardagsliv i over førti år. Trass i at mediet i periodar hadde like høge lesartal som dei største papiravisene, har medieforskarane knapt brydd seg om mediet. Men i februar kom boka Teletext in Europe – from the Analog to the Digital Era ut. Boka gjer, gjennom 15 ulike artiklar, ein vitskapeleg introduksjon til tekst-TV. Tekstane er redigert av Hallvard Moe og Hilde Van den Bulck, som høvesvis forskar på media ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Antwerpen.

I NRK går det fortsatt gjetord om den gangen Dagsrevyen ringde politiet for oppdaterte ulukkestal, og vakthavande oppgav tala han fann på Tekst-TV.

Teletext in Europe er ein godbit til medienerdar som likar å mimre. Ho er òg ei nyttig oppsummering av opp- og nedturen til det fyrste digitale massemediet vårt. Likevel, som tidligare redaktør i NRK Tekst-TV, og med ein stor porsjon godhug for mediet, opplever eg at boka ikkje dokumenterer heile historia til tekst-TV i Europa. Til det er ho for prega av at redaktørane har slitt med å finne forskarar som hadde lyst til å bidra. Dette har forfattarane reflektert over sjølv, i innleiingskapitlet. Her skriv Moe og Van den Bulck om kor overraska dei var då dei byrja undersøkje kva som har vore skrive om tekst-TV tidlegare. Når dei spurde kollegaer om dette, fekk dei stadfesta ikkje berre at det hadde vore lite interesse for det, men også at deira interesse for fenomenet blei møtt med vantru og latter.

At Moe og Van den Bulck likevel ikkje vart avskrekka av reaksjonane frå kollegar, er eg glad for. Dei har klart å lage ei viktig og lærerik samling artiklar om tekst-TV før mediet forsvinn ut av historia.

Digitale signal i analog innpakking

Teletext in Europe er utgjeve på Nordicom forlag, er på 250 sider, og inneheld bidrag frå 15 forfattar med ulik tilnærming til tekst-TV. Den fyrste delen av boka gjev ulike perspektiv på mediet frå ein vitskapleg ståstad. Redaktørane forsøker å forklare kvifor medieforskarar ikkje har brydd seg om tekst-TV, og lanserer fleire teoriar: Mediet var ingeniørstyrt og oppstod nærmast tilfeldig; det var lite kontrovers kring mediet; det er nærmast umogleg for ein forskar å gjere «opptak» av sidene og mediet er ikkje minst – som redaktørane med rette peikar på – svært kjedeleg.

Den andre delen av boka gjev presentasjonar av tekst-TV i fleire europeiske land: Sveits, Finland, Sverige, Island, Noreg, Kroatia, Italia og Frankrike. Utvalet verkar å vere litt tilfeldig, og eg saknar kanskje spesielt ein artikkel om Storbritannia: At tekst-TV vart oppfunne av BBC er rett nok nemnt fleire stader i boka, men dei fyrste store tenestene Ceefax og Oracle (BBC og ITV) hadde fortent eigne artiklar.

Sjølve opphavet til tekst-TV er så vidt nemnd i innleiingskapitlet, men redaktørane har ikkje teke sjansen på å ta med ein eigen tekst om korleis mediet oppstod. Det er litt synd, for det er relativt sjeldan at eit massemedium bokstaveleg talt oppstår i eit hôl.

Tekst-TV oppstod nærmast tilfeldig: Då standarden for overføring av TV-signal vart utforma på 1930-tallet, var ingeniørane som stod bak standarden urolege for at signala kunne bli så sterke at dei kunne lage hôl i TV-røyra om det ikkje var eit relativt langt opphald mellom kvart bilete. Etter kvart viste det seg at tomromma var mykje større enn dei måtte vere, og ein byrja bruke dei til å sende testsignal til TV-apparat.

I 1972 oppdaga BBC at tomrommet kunne nyttast til å sende tekst direkte til TV-apparatet. Analoge TV-signal blir sendt som eitt og eitt bilde, med eit kort opphald mellom kvart bilete. Tekst-TV blir overført ved å bruke desse tomromma i dei vanlege TV-bileta. Signala er digitale, og om ein forstørrar bileta kraftig kan ein sjå tekst-TV som små kvite prikkar i kanten av biletet. Det tok to år å utvikle standarden, og i 1974 vart BBCs tekst-TV Ceefax lansert. Den fyrste versjonen var veldig enkel: Rein tekst i åtte ulike fargar. Seinare kom andre versjon av standarden, som opna for enkel grafikk, bokstavar i dobbel høgd, skjult tekst og nokre få andre funksjonar.

Brutalistisk form

Mi eiga erfaring med tekst-TV starta i 2009, då eg, nokså motvillig, fekk redaktøransvar. NRK Tekst-TV verka ikkje akkurat som ein bransje å byggje karriere i. Men, det tok ikkje veldig lang tid før eg oppdaga kor fascinerande mediet er, i sin brutalistisk enkle og raske form. Det er det mest avgrensa mediet eg nokon sinne har arbeidd med: Nyheitssakene er avgrensa til 550 teikn, titlane maks 39 teikn. Ingressane er om lag like lange som ei Twitter-melding.

Tekst-tv har i det siste blitt opna for kunst.

Det kanskje mest underhaldande bidraget i Teletext in Europe er Is It Just Text?, der Raquel Meyers skriv om tekst-TV som kunst. Meyers argumenterer for at det fyrst er no, når mediet er i avslutningsfasen av livet, at det verkeleg blir opna for kunst. Ho samanliknar tekst-TV med brutalisme i arkitekturen:

Text is used unadorned and rough-cast, like concrete. Brutalism has an unfortunate reputation of evoking a raw dystopia and teletext evokes an “object of nostalgia” (…). Teletext and brutalism has more in common than the raw aspect and unpretentious honesty. Both heralded a new age, a changing socio-economic society, and captured the spirit of their time and contradictions.

“Utopia is on its way”

Fleire av artiklane i Teletext in Europe gjev innblikk i historia bak tekst-TV. Den store revolusjonen mediet stod for ved innføringa på 70-talet er likevel i liten grad omtalt. Det var utan tvil revolusjonerande. NRK har eit relativt stort arkiv med avisklipp og omtale av tekst-TV-utviklinga, nokre av artiklane er ganske fornøyelege å lese i dag. I 1977 skreiv for eksempel magasinet Radio Times i Storbritannia:

Utopia is on its way. Touch a few buttons … and your television screen will throw up, in written form, the latest news, the current sports score, the most recent weather forecast, exactly when you want it and for as long as it takes you to read it. Ceefax is the name of the system. So far only a limited number of sets can receive it. But soon it will be as common as colour.

Tekst-TV vart raskt populært, og vart rulla ut i dei fleste vesteuropeiske land på 1970- og 80-talet. I 1983 vedtok Stortinget at NRK kunne starte sendingar, og NRK Tekst-TV vart offisielt lansert 2. februar 1983.

Bruken steig jamnt utover 80- og 90-talet, og ved årtusenskiftet hadde NRK Tekst-TV omtrent like mange lesarar som Dagbladet og Aftenposten. 2005 vart toppåret, då var det like mange som las nyheiter på NRK Tekst-TV som det var lesarar av papir-VG.

Kjapt, trygt og billig

I Europa har tekst-TV fyrst og fremst vore eit nyheitsmedium. Nyheitstenestene er omtalt i fleire av landartiklane i Teletext in Europe, men det manglar ein gjennomgripande analyse av nyheitsmediet tekst-TV: Hadde «nyheiter når du vil» innverknad på publikum?

Mediets fremste kjennemerke er at det er raskt. Heilt fram til 2012 vart NRK Tekst-TV publisert med terminalkodar i eit grensesnitt som såg like primitivt ut som det tekst-TV gjer for lesarane. Men kjapt var det: Det tok omtrent eitt sekund frå publisering til artiklane var dytta ut til alle TV-sendarane i heile landet. Ein fryd for ein nettjournalist som på den tida var vand med lange cachetider på nettsidene.

I Norden, kanskje i resten av Europa òg, hadde publikum enormt høg tiltru til tekst-TV. Ikkje berre publikum, forresten: I NRK går det fortsatt gjetord om den gangen Dagsrevyen ringde politiet for oppdaterte ulukkestal, og vakthavande oppgav tala han fann på tekst-TV.

Minimalisme-erotikk og skandalar

Men tekst-TV har ikkje berre blitt brukt til nyheiter: I 1992 la dei britiske styresmaktene ut teletext-lisensen på ITV og Channel 4 på anbod. Som eit resultat av dette vart ITVs populære Oracle-teneste lagt ned, til store protestar frå brukarane. Tenesta vart erstatta av Teletext Ltd, som m.a. lanserte nokre av verdas fyrste sex- og datingsider på tekst-TV.

Tekst-TV har ikkje berre blitt brukt til nyheiter.

Frankrike fylgde tett etter. Her var tekst-TV supplert med Minitel, ein slags forløpar til internett, men med same grafiske utsjånad som tekst-TV. I kapitlet Teletext and Videotext in France beskriv Lyombe Eko mellom anna Minitel som «the cradle of online sexual capitalism». Han skriv og om korleis Minitel utvikla «minimalisme-erotikk». Pornoindustrien viste tydelegvis veg, òg når mediet var avgrensa til tekst i åtte fargar:

One of the most notable features of the history of the French Minitel videotex system is that sections of it were quickly transformed into spaces of online sexual capitalism known as Minitels roses. These sex-themed online services were commercial enterprises whose stock-in-trade was sex, and sex-themed products and services. (…) Many French entrepreneurs made a fortune on the Minitel Rose (which, ironically they subsequently invested in the up-and-coming Internet).

Erotikken forsvann relativt kjapt frå mediet då plattformar som rett og slett hadde betre porno kom på banen. Reklamen hadde derimot gode dagar: 90-talet var dei kommersielle glansdagane for tekst-TV, med millionomsetning på annonsesal.

Kor mange år står att?

Tekst-TV har vore eit stort dilemma for dei fleste europeiske kringkastarane. I fleire år har alle visst at mediet var over middagshøgda. Samtidig har lesartala vore så høge at ein ikkje kunne ignorere tenesta heller.

Hausten 2001 la BBC ned tekst-TV-tenestene sine. Protestane vart enorme, og etter å ha tenkt seg litt om, lappa dei saman tenestene og relanserte dei nokre månader seinare. I Skandinavia var det tilsvarande diskusjonar, og i 2009 var NRK eigentleg klare til å skru av heile Tekst-TV, men éin million daglege brukarar gjorde at vi ikkje tok sjansen. Løysinga vart å automatisere store delar av Tekst-TV, og i løpet av eit par år skalerte vi ned bemanninga frå 15 medarbeidarar til én.

Mediet kan umogleg ha mange år att før dei siste tenestene blir skrudd av. Eg er difor veldig glad for at Moe og Van den Bulck har skrive om tekst-TV, og eg vonar vi kjem til å sjå fleire slike forskingsprosjekt i åra som kjem: Medier vil kome og gå, og vi bør prøve å lære det vi kan av dei før dei forsvinn.

Kjelder:

Moe, Hallvard og Hilde Van den Bulck (red.) (2016): Teletext in Europe. Göteborg, Nordicom.

Bolstad, Erik og Brit Henschien (2011, upublisert): NRK Tekst-TVs historie. Oslo, NRK.

Kirchner, Lauren (2012): “Teletext Lives On in Scandinavia”, Columbia Journalism Review.

Newcomb, Horace (2014): Encyclopedia of Television (Museum of Broadcast Communications). New York, Routledge.

Gjennom rekker av presiseringer kunne man nå frem til bedre og bedre kunnskap om både din egen og din motstanders resonnementer. Under lå et etisk imperativ som ikke er blitt mindre aktuelt med årene: Respekt for motstanderen som likeverdig partner i en felles erkjennelsessøken, ikke en hump på den solbelyste vei til Sannhet.

Hagtvet mente følgelig at omleggingen av pensum og kvalitetsreformen var en skandale, han har skrevet begeistret om Næss bok: “Du verden så løftende det var å skrelle av språkets mangetydighet og se dets uendelige fallgruver!” Nå vil nok mange med utgangspunkt i retorikken stille spørsmål ved hvor enkelt det er å “skrelle av språkets mangetydighet.” Man kan også stille spørsmål ved selve utgangpunktet for analysen – å lage allmenngyldige regler som vil gjelde i enhver situasjon. Som Georg Johannesen visstnok sa på seminar ved filosofisk institutt i Oslo: “Her må dere innføre tid og rom.” Altså: situasjonsbevissthet, og respekt for det unike i hver enkelt sak. Det er for eksempel utgangpunkt for samtalene i Konfliktrådene, hvor man ikke hamrer saklighetslære inn i mennesker som møter til megling, men lar dem bruke sitt eget språk for å komme frem til løsninger på vanskelige saker.

Nå er ikke tema her pensum til ex.phil og ex.fac ved norske universiteter. Men boken til Helge Svare, «Til saken – etikk og retorikk i den offentlige debatten» handler om samme tema Næss i sin tid dannet en slags standard for i Norge: Hvordan skal vi debattere? Kan vi i det hele tatt snakke om regler for god offentlig samtale? Boken har fått ufortjent lite omtale, til tross for at den går inn i et problem eldre enn 50-tallet, ja vi kan si like gammelt som sivilisasjonen – og høyaktuelt for oss i Norge etter terroren 22.07.11. Tittelen og omslaget er litt kjedelig. Men målet mellom permene er ambisiøst: å behandle de vanskeligste offentlighetsspørsmålene i et språk alle som ramler innom en Facebook-debatt kan forstå. Og det er her boken kanskje har sin største force. Utgangspunktet for Svare er samtalen i det moderne informasjonssamfunnet. Han bruker nettdebatter, aviskronikker, kommentarfelt, osv. som sitt analyseobjekt. Herfra går han gjennom de fleste tegn på saklighet og usaklighet i en meningsutveksling. Dette er kjent stoff fra retorikken. Ad Hominem-argumenter, kildekritikk, hersketeknikk, stråmenn og offerretorikk blir alle illustrert. Som god humanist fører han oss også til ordenes opprinnelige betydning. Toleranse som begrep oppstod som en reaksjon på de blodige religionskrigene i Europa på 1600-tallet, og «hadde da en betydning som ligger nærmere det norske ordet ‘å tåle’. Ideen var at man skulle tåle å omgås andre mennesker med en annen tro, og ikke forfølge dem med våpen i hånd.» Det å tolerere betyr ikke at man må like. Svare forklarer også opphavet til ordet «respekt», som kommer fra latin, re spectere, og betyr «å se tilbake på». Det handler om at man kan se hverandre i øynene. I det strengt hier­arkiske Romerriket krevde det samme sosiale status. Respekt betyr således ikke å godta alt: «Tvert imot kunne man si at åpenhet om uenighet inngår som en nødvendig dimensjon av respekt. Å ikke si ifra er respektløst.»

Svare viser hvordan aktører på begge sider i krevende debatter forsøker å tvinge oss inn i en falsk enten-eller-dikotomi. Er du mot å trykke satire av profeten Mohammed? Ja, da er du mot ytringsfrihet. Er du for å trykke satire av Mohammed? Ja, da er du mot muslimer. Og vi kan spørre oss: Hvorfor er vi havnet i den situasjonen, at man føler seg nærmest kjedelig — når man sier at dette er ekte dilemmaer, og vi må lære oss å leve med dem? I Skandinavia i dag er konflikten om verdier ofte vanskeligere enn konflikten mellom arbeid og kapital. Men i begge tilfeller finnes de beste løsningene i møte mellom ekte mennesker i ekte forhandlinger. Tankene mine går til Anders Johansen og Jens Kjeldsens bok om norsk politisk retorikk, «Virksomme ord». Et poeng der, er at den norske offentligheten, og faktisk den norske identiteten, har kommet styrket ut av definerende konflikter som EU-striden, målstriden, arbeiderbevegelsens kamp for politisk makt og kvinnefrigjøringen. «Den politiske talens historie er fremfor alt en historie om strid, til dels voldsom, uforsonlig», skriver de, men videre: «Når alt kom til alt var det konfrontasjonen som brakte forsoning.» Jeg innbiller meg at man kan bruke en lignende innfallsvinkel til de store stridstemaene også i Sverige og Danmark.

Om «Til saken» skal kritiseres for noe, så er det at den burde brukt mer plass på verdien av uenighet. Svare skriver kort om statsviter Chantal Mouffe og agonismen, men her foregår det flere interessante faglige diskusjoner. Mouffe beskriver agonismens debatt mellom ulike standpunkt slik:

In that case we are faced not with the friend-enemy-relation, but a relation of what I call adversaries. The major difference between enemies and adversaries is that adversaries are, so to speak, ‘friendly enemies’ in the sense that they have got something in common: they share a symbolic space.

Mouffe formulerer et syn på konflikt og offentlig debatt med berøringspunkter med det Robert Ivie argumenterer for i artikkelen “Den onde fienden vs. Den agonstiske andre.” – da i spørsmål knyttet til krigsretorikk. Ivie legger også vekt på et felles symbolsk rom. Han taler for et høyt konfliktnivå i samfunnet, men insisterer på viktigheten av grunnleggende respekt. Ondskap kan ikke være et argument om Den Andre, som han skriver: “Å hevde at en motstander tar feil, snarere enn å hevde at han er ond, er en nødvendighet dersom man vil oppnå og etterleve et demokratisk perspektiv.” En kjerne i spørsmålet om retorikk og konfliktløsning er og blir hvordan vi snakker med dem vi er uenig med, hvilke konsept vi har for dem, og hvilke fellesskap vi deler.

Christian Kock har som kjent skrevet flere artikler hvor han går i rette med en overforenklet habermasiansk innstilling til den offentlige debatten, hvor alle debatter via «det bedre argumentets særegne tvangløse tvang» skal bevege seg mot konsensus. Det ser altså ut til å foregå en rekke viktige diskusjoner i møtet mellom det vi kan kalle en habermasiansk offentlighetsteori og Mouffes agonisme. Bl.a. har Hallvard Moe, Jakob Svensson og Kari Karppinen tatt til orde for det de kaller en “teoretisk eklektisisme” hvor de viser i konkrete analyser av henholdsvis Public Broadcasting-debatter og svensk lokalpolitikk, hvordan man kan trekke på begge teorier. Et annet eksempel er MA-oppgaven «Om retorikeren» (2012) av Sine H. Bjordal ved Universitetet i Oslo, som utforsker retorikkens rolle i et habermasiansk system.

Hvis vi skal lete etter en kjerne i debatten om debatten, er det kanskje det enkle spørsmålet «Kan ord skade?» Her skriver Svare om en NRK-reportasje hvor Frp-representant Christian Tybring-Gjedde sto frem med sykemelding etter trusler og hets. Trusler er, som Svare påpeker, uakseptabelt, og burde straffeforfølges. Men reportasjen legger vekt på at det var en kronikk som utløste sykemeldingen – for det var den samme Tybring-Gjedde som høsten 2012 sa det var «forkastelig» at Oslos ordfører Fabian Stang deltok i en markering mot YouTube-filmen «The innocence of Muslims» fordi det «Uansett vil være en legitimering av demonstrasjonen og muslimers rett til krenkethet og raseri». Om dette skriver Svare: «Hvis ordene oppleves å ha en slik destruktiv kraft her, burde ikke da Frp-politikeren (i dette tilfellet) selv være mer forsiktig med hvilke ord han bruker i den politiske retorikken?» Som kuriosa kan det nevnes at både Dagbladets måte å redigere kronikken og NRKs reportasje fikk PFU-kritikk.

Konflikt er nødvendig for fremdrift. Men det symbolske rommet konfliktene foregår innenfor, er ikke uten grenser. Hva hvis for eksempel Aftenposten, eller en annen avis, trykker en kronikk av Anders Behring Breivik? Kan det bidra til et bedre samfunn? Hvis man er mot det, er man dermed mot ytringsfrihet? Er jeg mot ytringsfrihet fordi jeg mener det er galt av avisene å trykke kronikker av bloggeren “Fjordman” – terroristens største inspirasjonskilde? Eller bruker jeg simpelthen min ytringsfrihet til å si i fra om det? Flere i Norge velger den lette løsningen og sier de ikke vil ha noen “debatt om debatten” – men debatten om ytringsfrihet, ytringsansvar, eller ytringsanstendighet som Kjell Lars Berge har kalt det, blir stadig mer aktuell — ikke mindre. Den er som Håvard Nyhus skriver kommet for å bli. Det er en naturlig konsekvens av en stadig mer globalisert og umiddelbar offentlighet.

Svares bok er et viktig innlegg i denne debatten. Best liker jeg kanskje hans eksempelbruk. Han tar utgangspunkt i Mills klassiske ytringsfrihetsargumentasjon i On Liberty, og viser til hvor sterkt argumentet om menneskenes feilbarhet fremdeles står seg. Altså, vi trenger ytringsfrihet, for det er den beste måten å korrigere feil og mangler i et samfunn. Men det betyr naturligvis ikke at ytringsfrihet trumfer alle andre verdier. Vi inngår, som alltid, i forhandlinger med våre omgivelser. Svare sammenligner det med en far som tar med seg sin åtte år gamle sønn på fjelltur i tynne joggesko og med dårlig proviant. Hvis samfunnet ender opp med å måtte redde de to ned fra fjellet, vil faren motta berettiget kritikk for ikke å ha fulgt fjellvettreglene. Da vil det bli sett på som et lite adekvat svar å komme med: “Du vil ta fra meg friheten til å gå hvor jeg vil.” I ytringsfrihetsdebatten blir dette argumentet merkelig – og usaklig nok – ofte brukt. Men Svares bok er med på å belyse at dette ikke først og fremst er en juridisk debatt, men en etisk og retorisk. Mitt håp er at vi får flere slike bøker om debatten om debatten i årene som kommer.

Med tanke på alt Kåre Valebrokk gjorde og skrev, er det klart at Rossavik har hatt et svært materiale å håndtere. Teksten glir likevel temmelig uanstrengt framover, uten mange unødige detaljer og uten et svært noteapparat. Hovedprinsippet for disposisjonen er kronologisk, men de fleste kapitlene har titler som viser til yrker og roller Valebrokk hadde (“Gravemaskinselger”, “Næringslivsjournalist”, “Sjefredaktør” etc.) eller aspekter ved ham som person (“Liberalist”, “Kriger”, “Maktmenneske?”). Her er det naturligvis tidsmessig overlapping, og leseren kan i blant ønske seg en tidstavle for å holde styr på hva som foregikk samtidig med hva. Stort sett går det imidlertid greit å følge med på hoppene og henvisningene.

Hovedsaken er uansett bildet av Kåre Valebrokk som blir dannet gjennom fortellingen. Det er fint nyansert, uten å bli veldig komplisert. Valebrokk var som de fleste mangfoldig og til dels preget av indre motsetninger, men han var også en person hvis historie hang sammen på grunnleggende vis. Oppveksten i et kristelig sørlandsk hjem og et problematisk forhold til en autoritær far var han ikke alene om. Likevel gir denne bakgrunnen en grad av mening og sammenheng til de ulike aspektene ved personen Valebrokk. Det mest interessante ved ham var kanskje hvordan det tidstypiske opprøret mot autoriteter og kristelig trangsyn ble koplet med en liberalistisk overbevisning på den ene siden og personlig snillhet på den andre, i en skikkelse ellers preget av voldsom arbeidskraft, betydelig evne til begeistring og stor sans for store planer. Alt dette, samt en sjelden begavelse for treffende formuleringer og humoristisk sans, spilte med i det mangslungne livet han levde.

Rossavik legger vekt på at Valebrokk var opptatt av sitt image og at han brukte både sanne og halvsanne anekdoter for å bygge legenden om den hardtrøykende og hardtdrikkende barskingen og buddy-sjefen. Som han faktisk også var. Mange medarbeidere så på ham med både stor respekt og stor sympati, ja, varme følelser. Dette henger ikke primært sammen med at han kunne vise seg snill på et personlig plan. Viktigere var det at han både ga medarbeidere han stolte på svært stor tillit og frihet, og forsvarte dem hardt og konsekvent om de kom opp i trøbbel med det de produserte. “Fakta på bordet og til helvete med konsekvensene” er blitt stående som Valebrokks definisjon av journalistikkens ethos, og den sto han fast på. Også når det gikk ut over venner og forbindelser og sentrale medieeiere. Han insisterte på journalistikkens uavhengighet og maktkritiske oppgaver, samtidig som han krevde ordentlig arbeid av fagets utøvere. Det var ikke bare av lure strategiske grunner han kom til TV 2 med store ambisjoner om å styrke kanalens nyhetsprofil og dens journalistiske ambisjonsnivå. Det handlet om grunnleggende verdier for ham. Rossavik får fint fram at Valebrokk aldri ble noe særlig tess som forretningsmann, enten det nå var gravemaskinsalg eller diverse investeringer det handlet om. Men det han skapte som mediemann – i Dagens Næringsliv, bransjeavisene Trade Winds og Upstream, TV 2 Nyhetskanalen med mer – vitner om sjelden gründerbegavelse og journalistisk kraft.

Det mest tankevekkende ved boka om Thatcher-beundreren som hyret inn buntevis med medarbeidere fra Klassekampen, er kanskje likevel glimtene som gis av to underbelyste sider ved norsk offentlighet: Eiernes forhold til innholdet i mediebedriftenes produkter og den politiske høyresidens mangfold og motsetninger. Rossavik kan ikke behandle dette i særlig omfang innenfor rammen av en biografi. Men boka har altså nok med til at en får lyst å få vite mer. Valebrokks liberalisme hadde en antiautoritær karakter som bidro til den journalistiske profilen han sto for. Han var genuint kulturinteressert og mot både Frp og renheklet mediekommersialisme. Manøvrene hans mellom sterke kapitalinteresser i et sammensatt høyrepolitisk landskap påkaller respekt og inviterer til videre granskning og tenkning.

Martin Eide skriver i bloggposten om boken Hva er journalistikk at:

Det mangler begrunnete forslag til en journalistisk kanon. Det syvende bud er dette: Du skal velge dine forbilder med omhu. Et godt forbilde er et fyrtårn, ikke en havn.

Innledningsvis er det omrisset av just dette Andersen tegner, caser å strekke seg etter — caser som har strukket journalistikken, ved bruk av teknologi. Slik guides vi trygt og kyndig inn i stoffet med et håp om engang å avdekke og avsløre med hjelp av datajournalistikk.

Espen Andersen — Datastøttet journalistikk

Ingenting i boken står uten kontekst. Når vi lærer om normalisering av databaser og maskinlesbare formater er det fordi vi skal lære hvordan man finner de beste skolene eller branner i verneverdige hus. Casene driver boken framover. Det er ikke bare teknikker og resultater, det er spennende historier og eksempler som viser hvorfor programmering som journalistisk metode har gullalderen foran seg.

Som skoleverk inneholder boken mer enn kun “slik gjør du det”-stoff, men går også gjennom temaer som etikk, offentlighetsloven og problemstillinger rundt tilgang og avslag på innsynsbegjæringer. Journalistikk er både teknisk og sosialt, og prosessen slik den forklares tar høyde for både mennesker og maskiner.

I bokens innledning leser vi at Andersen heller vil gå rett på sak og ikke forenkle, for så å forvente at de som føler for det heller googler seg fram til mer kunnskap underveis. De bitene vi ikke trenger å google er lettfattelig tilgjengelig, og viser de overordnede linjene. Som med datajournalistikkhåndboken spares det på de aller mest tekniske detaljene. Dette har Andersen løst ved å legge til avanserte temaer mot slutten av boken. Der lærer vi om datatyper, å skrive en skjermskraper og å “intervjue” et datasett med SQL. To helt sentrale metoder som kan brukes i utallige prosjekter og fagområder.

Det finnes ingen konkurrenter til denne boken akkurat nå. Både Digital sporhund av de Lange Kofoed & Selmer-Nedrelid og Vagthund i vidensamfundet av Mulvad, Swithun og Svith er utdaterte. Denne typen bøker har kort levetid, men i de kommende årene antar jeg denne vil være å finne i mange skolesekker og pressebagger i Norge. Dette er datajournalistikk i 2013, men nok også noen år inn i framtiden.

Selv om Andersen har mange caser å vise til, og lærer oss noe viktig ved hver eneste én, så er boken plutselig slutt. En teknolog leser denne boken på få timer. Forhåpentligvis vil journalister og studenter kose seg med den lenger og grave dypere i metoder og muligheter – for her blir vi presentert for framtidens gravende journalists levebrød.

Det finnes et stort rom for sorgmemoarer. Bøker som på en eller annen måte omtaler sorg og tap av nære. De kommer i mange former, som lyrikk, som biografier, som romaner og som sakprosa. Jeg har valgt ut to bøker, begge kretser rundt savn og sorg årene rett etter hendelsen – døden. For Cecilie Skog er det mannen Rolf som hun mistet i en alder av rundt 30 år, for Roland Barthes er det hans mor som han har levd sammen med i mer enn 60 år, hun dør nærmere 90 år gammel. Jeg oppdager raskt under lesningen at jeg beveger meg inn i tekster som ligger i spenningsfeltet mellom litteratur, det vil si kunst, og levd liv.

Den næreste teksten finner du i dagbøkene

De to bøkene jeg har valgt, er selvbiografiske tekster som bruker dagboken som «verktøy» for å sette ord på savnet etter den aller nærmeste. Dagboken kan sies å være en fragmentform, bare fragmenter av en dags tanker og handlinger får plass. Begge dagbøkene har det til felles at det er i årene rett etter dødsfallet at skrivingen kommer til uttrykk. Begge er sirlige, ordentlige og systematiske i sine nedtegnelser. Men der slutter også den ytre likheten. Den indre likheten finnes i hvordan tankene på den som er død kommer til uttrykk. Begge vet at det de skriver skal leses av andre, de har valgt formen dagbok, men vet de har lesere. Dagbokens hemmelige karakter kombineres med at som bok blir den offentlig. Begge er tydelige fortellere. De er begge fullt opptatt med å leve videre, og å finne ut hvordan det skal gjøres. Forfatterne er forskjellige, den ene ung, 34 år når dagboken skrives, den andre er nesten dobbelt så gammel, 62 år. Cecilie Skog er en kjent person fra media, sykepleier av utdannelse og eventyrer av yrke, mens Roland Barthes er en internasjonalt anerkjent intellektuell, språkforsker og filosof. Er det uærbødig å sammenligne deres dagbøker om sorgen? Eller motsatt, er det viktig å se hvordan sorg uttrykkes og mottas, uavhengig av smaksdommerne?

Cecilie Skog: Antarktis — bokomslag

Cecilie Skog mistet mannen Rolf under en ekspedisjon i Himalaya 2008. Dagboken hennes er en turdagbok fra en ny ekspedisjon ett og et halvt år etter, en første kryssing av kontinentet over Sydpolen uten støtte og etterforsyninger – 1800 kilometer på 71 dager. Nettopp dette er viktig – «uten støtte» innebærer ingen drahjelp i form av skiseil eller hunder, og «uten etterforsyninger» innebærer ingen hjelp utenfra, verken medisinsk hjelp eller dropp av mat underveis. De er to som går, Cecilie selv og Ryan Waters, en amerikaner både hun og Rolf kjente fra flere ekspedisjoner. Han var ikke ved K2 da ulykken skjedde, men fulgte med fra USA.

Hun har gått her før, men bare til Sydpolpunktet, Rolf derimot, krysset hele Antarktis i 2000, 3800 kilometer, og overvintret. Han har fortalt henne detaljert om turen. Hun vil dit. Hun vil streve, slite, tenke og skrive. Selv kaller hun det hun gjør for hard terapi:

Nå får det være nok. Derfor skriver jeg at mange tanker er ferdigtenkt. Blir så sliten av at de samme tankene kommer tilbake hele tiden (Skog: 136)

Dagboken Antarktis, er nøyaktig med nedtegning av breddegrader og meter over havet, angivelser om hvor langt de går hver dag på hvor mange timer, været er viktig, og landskapet skildres nøye. Men hva gjør teksten litterær? Hva gjør teksten estetisk? Det er følelseslivet der i skisporet dag etter dag, like ustadig som underlaget de går på, like ustabilt som været. Tankene fra dagen klort ned i teltet hver bidige kveld. Skog er en ærlig skriver, så ærlig at det er vanskelig å begripe. Den store sorgen og det veldige savnet etter Rolf, samtidig som livet er vesentlig å leve videre, fylles mer og mer på, der medskiløperen Ryan får en større plass gjennom boka. Humørsvingninger sammen med landskapets store svingninger er et grep jeg som leser kan fornemme, kulden ute og varmen inne i teltet likeså. Språket er vakkert hele veien, og jeg kobler det sammen med den andre dagboken. Roland Barthes: Sorgens dagbok. Det er sant – her er de to i et felles språk. Roland Barthes har skrevet dagbok mer eller mindre regelmessig gjennom ett og et halvt år etter sin mors død. Mam dør i 1977, de to har tilbrakt hele livet sammen. I denne tiden med dagboken er Barthes også i en svært kreativ periode av sitt faglige forfatterskap , han holder seminarer, han er aktiv faglig. Han forklarer selv noe av hensikten med dagboksnotatene slik:

Ved å gjøre disse notatene hengir jeg meg til banaliteten som fins i meg (29.oktober 1977)

Sier han her noe om at her, i sorgen, er alle like? Det å skrive mens man sørger er en måte å gjennomføre et sorgarbeid på for begge forfatterne. Dagboken har vanligvis ingen annen leser, men begge disse forfatterne har tenkt at noen skal lese det de skriver. Skog har et oppdrag fra forlaget sitt, og jeg tror Barthes også henvender seg til en leser slik han bruker fotnoter og angir kilder ustanselig. Er forlagets tanke at hans lesere er mer skolerte enn Skogs? Kan hende, fordi han er Roland Barthes, men er det en kulturell konvensjon som sier at sorgen beskrives bedre gjennom henvisning til filosofi, litteratur og kultur, enn gjennom naturfenomen som vind, snø og kulde?

Barthes drar også ut på «ekspedisjon» i tiden etter morens død. Han drar til stedet der han vokste opp, der de to alltid var sammen, landsbyen Urt i Normandie, og han drar til venner i Marokko, et sted han ofte var tidligere. Men i motsetning til Skog, finner han ingen glede i å reise lenger. 3.august 1978 nesten ett år etter morens død, skriver han: «Vil bare foreta reiser hvor jeg ikke rekker å si: Jeg vil hjem!» Paris og hjemmet de hadde sammen, blir hans sted for sorgen og bedrøvelsen.

Intens konsentrasjon om ordene

Begge har korte følelsesladete dagboksnotater. Korte tekster i kronologisk rekkefølge, nøye fylt med fakta om vær og vindforhold – som Cecilie Skogs notater. De bruker dagboksformen for å uttrykke savnet av den som ikke lever lenger. Begge tenker i parallelle liv, hva hvis og om og at… Begge mener de må gjennom sorgen via slitet, strevet og skriften. De har begge laget seg begrensninger i skrivingen. Barthes lager et kartotek der hvert ark i A4-format deles i fire som utgjør hver dags «skriveflate». Skog har kun en skrivebok for 71 dager – hun kommenterer midtveis at nå må ordene begrenses.

Roland Barthes: Sorgens dagbok — bokomslag

Hva er det med dagboken? Den gir innsikt i tankeprosesser og gir en direkte lenke mellom forfatter og leser, skriver Midge Gillies i sin bok Writing lives; Literary Biography (2009), og da er det vel derfor det veldige fysiske strevet Skog er i, og det helt stillesittende strevet Barthes er i, fascinerer meg – begge trenger å skrive om sorgen og savnet, i det uttrykket som passer best for dem – anorakk, ull og kulde for den ene, og borgerlig byliv og frakk for den andre. Skog kommenterer slik: «..tok av meg alle ullskjortene for første gang og fikk nesten sjokk. Er blitt så tynn.» (Dag 59, 10 .januar 2009), mens Barthes kommenterer slik: «Frakken min er så trist» (10. april 1978)

Jeg kjenner ikke slitet som det må være å dra en 136 kg tung pulk gjennom Antarktis, men gjennom dagboken får jeg en fornemmelse av en styrke som er enorm både fysisk og mentalt, hun er klok og munter i tillegg, har et svært kunnskapsfelt som må tas i bruk hver dag, hvert minutt, der ute i ekstrem natur. Hennes kunnskap er av et annet slags enn Roland Barthes’, men begge bruker kunnskapen i teksten sin slik at leseren får innsikt i noe utenfor personen. Sastrugi er ett av flere ord fra is- og snøvokabularet jeg har fått et nært forhold til etter lesingen av Skogs dagbok.

Jeg er leseren, jeg har fokus på savnet de uttrykker og vektlegger mindre at den ene er på ekspedisjon og den andre i en leilighet i Paris, slik gjør dagbøkene meg til en aktiv deltaker i det jeg leser. Skog uttrykker noe vesentlig:

Blir rar og trist når jeg tenker skrullete tanker som at naturen ikke skal få oppleve Rolf mer – og hans veldig spesielle måte å glede seg ute på. Hans ekte genuine og glade måte å være i naturen på (Skog: 156)

Det er dette perspektivet hun har gjennom hele dagboken som berører meg. Hun setter seg aldri fremst og forteller hvem hun er, hun bare viser det. Og det er det samme perspektivet vi får når Barthes skriver om moren: «Mam er ikke lenger her, og det idiotiske livet fortsetter». Han forteller hvordan hun aldri noensinne bebreidet han og hvordan det preger hans livsinnstilling. Når det gjelder forholdet til naturen skriver han: «Hun følte seg vel i litt overlessede hager…»(s.258)

Naturfølelsen her står i skarp kontrast til hverandre. Men den spiller en sterk rolle for dem begge i minnet.

Estetikk og utforming

Dagbøker utgis ofte i en spesiell utforming. Begge disse utgis som bearbeidete bøker, her er ingen overstrykninger eller notater i margen – og da blir de på et vis ikke helt en direkte linje mellom forfatteren og meg som leser. For Cecilie Skog er det til og med en navngitt og avbildet person som oppgis som samarbeidspartner i ferdigstillingen av boken. Og denne boken har innsmett av faktastoff om Roald Amundsens ferd til Sydpolen og andre ekspedisjoner til samme sted, samt utstyrslister på de siste sidene – som til en fagbok om ekspedisjonsplanlegging. Boken er utstyrt med lyse farger og et nærbilde av Cecilie som smiler preger forsiden.

I boken til Roland Barthes har forlaget lagt vekt på layout og fargevalg (sort) som skal gi leseren den rette tonen, melankoli er assosiasjonen min. Skulle du tilfeldigvis plukke opp Skogs bok fra bokhandlerhyllen vil du se det motsatte, alle de flotte bildene og bokens utstyr for øvrig signaliserer glede. I tillegg er forlaget tydelig sponsor, med merkelapper påsydd anorakkene, og du vil skjønne at dagboken er et oppdrag. Forlaget har allikevel fått en alvorlig og verdifull bok. Men de har gitt den et uttrykk som gir innholdet en uventet innpakning etter min mening – mens den andre kan kritiseres for det motsatte: Hvorfor skal savnet og sorgen være sort? Konvensjoner.

I dagboken til Roland Barthes spiller også oversetteren og bearbeideren en sentral rolle. Heller ikke her får dagboken komme til orde alene. Knut Stene-Johansen, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo har både en innledende forklaring til dagboken, setter den inn i en kontekst der Barthes’ forfatterskap for øvrig omtales kort, og ikke minst så har han skrevet et personlig essay om sorg som etterord til boken.

Må en dagbok som utgis ha et etterord, en forklaring?

Både Skog og Barthes får hjelp til å forklare hva de har gjort. Det kunne begge ha vært foruten, det ville rørt leseren mer, eller hvis det ikke er rørt leseren skal bli – så vil jeg si at det hadde gitt leseren stoff til refleksjon. Forfatterne hadde forblitt der med sin tekst, som i en skjønnlitterær bok. Men dette er sannhet og fakta. Forklaring trengs.

Roland Barthes’ bok har fotnoter som vitner om en stor parallell lesning i sorgen. Det er særlig fra Marcel Proust han henter trøst, han kommenterer På sporet av den tapte tid opp mot sin egen sorg. «At jeg ikke kan lese uten smerte», skriver han om lesingen sin dette året. I tillegg følges selve dagboken av et svært personlig essay av litteraturprofessoren Stene-Johansen. Han har oversatt og gjendiktet, men er også berørt personlig ved at han har mistet sin far. Dermed blir denne teksten en slags metatekst i dobbel forstand – Barthes er dagbokskriveren, han leser Proust som bakteppe for å sørge over Mam, Knut Stene-Johansen leser (og gjendikter) Barthes som bakteppe for sin sorg over faren.

Etterordet til Cecilie Skog handler om at hun er på vei ut på nye tokt. Sorgen er ikke lenger så present. Men hun er klar på at den aldri blir borte. Hun knytter ikke lenger sin identitet opp mot sivilstatusen enke. Hun forteller hva turen over Sydpolen gjorde for å komme videre. Det behøvde hun ikke, mener jeg. Vi kunne lese det selv i dagboken. Den er sterk nok, den viser prosessen, og som hun selv forklarer i ettertid, den «er skrevet uten filter». Nettopp det er styrken siden hun er så lite opptatt av bekjennelser om sitt savn.

Men både fotnotene til Barthes og etterordet til Skog river meg som leser ut av følelsene og inn i nøytrale saksopplysninger. Det er sakprosa jeg leser.

Sluttord

Jeg startet med å undre meg over om vi ikke har lært språket for sorg og savn, at det er derfor det er godt både for forfatteren og for leseren å få tak i ordene. Jeg tror ikke døden er noe tabuemne lenger. Det er svært mange som skriver om temaet både i sakprosa og i skjønnlitteraturen. Men jeg må si meg enig med Anders Johansen som i boken Etter oss; samtale på det siste (2010) mener at så mange skriver om at døden ikke er så ille. Det som er tabu er selve sakens alvor: «Jeg tror ikke vakre ord bør få glatte over. Spørsmålet er nå hvordan vi, mens vi vokser i alder og visdom, kan verne det umodne alvor» (side 27), skriver han. Jeg slutter meg til det og ser på de to bøkene fra Skog og Barthes som to vesentlige uttrykk for nakent, umodent savn. De utleverer seg ikke, de blir ikke private til tross for en sjanger i sorgmemoarlitteraturen som lett kunne bli for selvopptatt og for bekjennende. Dagbokformen gir ingen tilsløring, og begge utvider hva det vil si å bearbeide og uttrykke sorg i språket.

Dagbøkene kan allikevel være flertydige, det kan være flere lags betydninger både i fakta og observasjoner og i det de begge har skrevet. Det flertydige er ikke forbeholdt den intellektuelle dagbokskribenten, men det er han som får omtalene i litteraturtidsskriftene og i media. Mens Roland Barthes er gjenstand for analyser i både Klassekampens Bokmagasin og Morgenbladet og selvfølgelig i andre avisers kulturavdeling, har ingen av disse tatt for seg Skogs dagbok. Den eneste jeg finner som omtaler Skogs bok er en blogger som vektlegger det å sprenge grenser og strekke seg lenger enn man tror man klarer. Sorg er ikke denne bloggeren opptatt av. Hva sier det om oss som fortolkere?

Jeg ønsket å sette to bøker sammen som en kan tro har lite til felles. De to bøkene henvender seg til et forskjellig publikum, men vi som lesere skal ikke la oss lure, det kan være Amundsen og Proust på samme tid, vi bør ha flere sanser åpne samtidig og ikke leve i faste «kulturbokser». Roland Barthes’ bok er fylt med intertekstualitet, det speiler hans liv som intellektuell. Men på samme vis speiler Cecilie Skogs dagbok kunnskap om ekstrem natur og samspillet med den. Vi har å gjøre med forskjellige fagfelt, med forskjellige kunnskapsfelt, og med det et ulikt språk for sorg.

Dagbøkene

Barthes, Roland (2011): Sorgens dagbok; 26.oktober 1977- 15.september 1979. Gjendiktning og essay ved Knut Stene-Johansen. Oslo, Spartacus Forlag AS
Skog, Cecilie (2011): Antarktis; 71 dager, 1800 kilometer og en million tanker. Skrevet i samarbeid med Sigri Sandberg Meløy. Oslo, Gyldendal

Referanser

Gillies, M. (2009): “Approaching the texts”, i: Writing lives: Literary Biography. Cambridge, Cambridge University Press
Johansen, Anders (2010): Etter oss; samtale på det siste. Oslo, Spartacus forlag AS

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 6, 2012.

Data Journalism Handbook — 1.0 BETA

Nå kan du lese det som kanskje er verdens første bok om datajournalistikk. Boken er ute i beta (som muligens kan høres pussig ut for en ord-journalist, men som høres helt riktig ut for en data-journalist) og er en imponerende samling kunnskap om datajournalistikkfaget. Boken er skrevet av durkdrevne datajournalister fra redaksjoner verden over, og passer godt både for de som allerede kan mye om dette og for de som anser dette som nytt territorium.

Først som sist, her er adressen: datajournalismhandbook.org. Bak prosjektet står European Journalism Centre og Open Knowledge Foundation.

En kort gjennomgang

Boken består av syv deler. Den første omhandler selve boken, etterfulgt av en samling korte, men mer teoretiske beskrivelser av hva datajournalistikk er (eller kan være). Kapittel tre omhandler hvordan dette ser ut i praksis i ulike redaksjoner. Her er store aktører som BBC, Zeit, the Guardian og Chicago Tribune sentrale, men våre venner i Danmark i Kaas & Mulvad får også plass. Neste del (case studies) beskriver konkrete eksempler, og likner en del i stil på det vi kjenner fra SKUPs metoderapporter. Disse er tydeligvis tenkt til å vare over tid, så detaljer om kode og teknologi omtales kun overfladisk. Her skulle jeg gjerne ha sett mer nerdete detaljer, men jeg innser at dette både kan skremme den ikke-tekniske leser så vel som forkorte levetiden på denne boken dramatisk.

Kapittelet om tilgang på data tar for seg både tekniske og sosiale metoder for å få hendene på de datasettene du drømmer om. Søketips for journalister finner du i en langt mer oppdatert utgave enn hva som er å lese i tradisjonelle lærebøker og er av det bedre jeg har sett i “lærebok-format” for sånt stoff. Når det kommer til tilgang på data i forhold til offentlighetsloven, så har ikke jeg erfaring nok til å avgjøre om dette er just likt i Norge som i EU/USA, men for meg later det til som om også disse avsnittene er høyst aktuelle (og riktige) også her på berget. Videre får vi erfaringer med å skaffe data med enkle metoder, både tekniske (masse-nedlasting, scraping, o.l.) og menneskelige framgangsmåter (sånn gjør du for å få tilgang til data som i utgangspunktet er offentlige, men som du likevel ikke får på første forsøk).

“Forstå data” (Understanding data) omhandler egentlig statistikk og informasjonsvisualisering, men er polstret i myke ord som ikke bør skremme den tall-redde (den aritmofobe?). I anekdotiske beretninger påvises feil, slurv og tilhørende årsaker. Dette er et morsomt kapittel, og bør være til nytte for deg som vil lage journalistikk av tall, men ikke har så mye erfaring. Et fint sted å starte, men andre ord. Kapittelet avsluttes med en like myk introduksjon til informasjonsvisualiseringsteori, før siste kapittel om historiefortelling i datajournalistikk begynner.

Og det som begynner er egentlig en gjennomgang av nyhetsapplikasjoner der fortellergrep og formidlingsmåter kommenteres. Her finner vi også et norsk bidrag fra John Bones i Verdens Gang som viser hvordan VG gjør det, kommentert med hvilke verktøy som ble brukt og tanker om hva som utgjør en god visualisering.

Alt i alt

Denne boken er nyttig, lettlest, godt illustrert med eksempler og ikke minst lenker. Som en bok foreløpig kun i html (den kommer også på papir) har den for mange gode lenker til å ta med alle her, dermed valgte jeg å ikke ta med noen. Det er verdt å gå gjennom boken bare for å leite etter gode lenker, både til verktøy, data og eksempler på hvordan data blir journalistikk. At boken er skrevet av mange ulike mennesker gjør at stilen varierer litt, men redaktørene har gjort en flott jobb med å strukturere stoffet på en slik måte at alt henger logisk sammen. De ulike stemmene forteller “slik gjør vi det her hos oss”, og etter en del eksempler er det tydelig at det er mye av det samme som går igjen. Folk sliter med de samme problemene, og deler her sine erfaringer med å løse dem. Det er behagelig, da det konsentrerer de egenskapene og metodene dagens datajournalister selv setter høyest. Det gir neste generasjon datajournalister et langt bedre utgangspunkt enn det dagens datajournalister hadde.

Boken er fin som en innføring eller grunnbok. Den bør leses av deg som ser at det blir stadig mer fristende data å jobbe med, og slett ikke så mange datajournalister til å trylle fram historiene de skjuler. Aller helst leses boken akkompagnert av en noe mer teknisk lektyre, som en bok om programmering/databaser/visualisering og et saftig datasett klart til å bli førstesidestoff (og da mener jeg selvsagt forside-på-nettavisen-stoff).

I de to nye bøkene er ikke temaet de teknologiske nyvinningene som sådan, men hvordan weben som et mer modent medium virker inn på oss. For femten år siden var PC-en et arbeidsverktøy. Avislesing, platekjøp, billettbestilling og sosialt samkvem foregikk andre steder. I dag har alle disse aktivitetene invadert PC-en og smarttelefonen overalt og kontinuerlig.

Flyktighet

Weben sluker alle eksisterende medieformer og omformer dem i sitt bilde, skriver Nicholas Carr. I The Shallows er han opptatt av hvordan de nye medievanene påvirker individet, og deretter hvordan kulturen på lengre sikt vil forringes. Carrs hovedpoeng er at Internett i dag distraherer og undergraver den konsentrerte, kontemplative lesingen av lengre resonnementer, som typisk har vært å finne i trykte bøker. Med henvisning til Maryanne Wolfs bok Proust and the Squid, sier Carr at denne formen for dyp lesing har vært en forutsetning for dyp tenking og refleksjon, som igjen er grunnleggende for samfunnet. Man kunne tenke seg at kombinasjonen av dyp lesing og enkel tilgang til informasjon ville være det beste av to verdener, men Carr mener at Internett-oppførselen vinner over den dype tenkningen. Og han viser til mediestatistikk som underbygger påstanden. TV-titting har fortsatt å øke parallelt med at Internett-bruken har økt, mens tiden brukt til å lese trykte tekster (aviser, tidsskrifter og bøker) har gått ned i USA.

Omslaget til Carrs bok.

Carr mener at ny forskning om hjernens plastiske egenskaper kan forklare denne utviklingen. Spesielle områder i hjernen kan øves opp til å mestre enkelte oppgaver gjennom gjentakelse. Forskningen viser at hjernen endres fysisk under slik gjentatt stimulering. Evnen til å lese og skrive er — i motsetning til språket som sådan — ikke naturlig hos mennesker, men tilegnes gjennom trening og følgelig preging av hjernen. Tilsvarende vil andre områder øves opp til å håndtere multitasking, stadige avbrytelser og skanning av tekster, som kjennetegner dagens web. Også tidligere teknologiske nyvinninger — slik som kartet, klokken og skrivemaskinen — har virket inn på hjernen og måten vi tenker på.

Pessimisme

I The Shallows utdyper Carr tankene fra artikkelen Is Google Making Us Stupid? i juli/august-nummeret av The Atlantic fra 2008. Lite nytt bringes inn, men artikkelens innhold underbygges med flere kilder og eksempler. Derfor har Carrs hovedpoenger allerede vært drøftet grundig i ulike sammenhenger. Særlig interessant har diskusjonen på Encyclopedia Britannicas blogg vært, der både Carr og Clay Shirky bidrar. Shirky er forundret over at Carr, som er en grundig kjenner av nettets teknologi og kultur, framstår som en ludditt. Denne betegnelsen, opprinnelig brukt om en gruppe vevere i Storbritannia som på begynnelsen av 1800-tallet ødela maskinene som truet deres manuelle arbeidsinnsats og levebrød, anvendes i dag om Internett-kritikere.

Shirky trekker fram Andrew Keen (kjent for den web 2.0‑pessimistiske boken The Cult of the Amateur) og tidligere president for det amerikanske biblioteksforbundet Michael Gorman som eksempler på ludditter og uvitende kritikere av mediet. Shirky anklager Carr for å forsvare en litterær elitekultur som ble drept allerede av fjernsynet, mange år før weben ble et massemedium. «Ingen leser Krig og fred av Tolstoj», sier Shirky. «Den er for lang, og ikke så interessant.»

Exit Gutenberg

I Cognitive Surplus skriver Clay Shirky om hvordan økt fritid i post-industrielle samfunn blir brukt til TV-titting på bekostning av sosiale aktiviteter. Det ligger et hittil uutnyttet potensial i alle disse timene som først nå med de sosiale mediene kan omsettes til samfunnets beste gjennom nettbaserte dugnader. Hvis bare en brøkdel av hver enkelts fritid blir omdisponert på denne måten, vil det globalt og i sum være nok til å skape mengder av Wikipediaer. Og Shirky finner at medievanene allerede dreies i denne retningen. Bokens resonnement underbygges med massevis av anekdoter, fra netttjenesten PickupPal som setter bilførere i kontakt med passasjerer, til Josh Groban-fans som organiserer veldedighetsarbeid gjennom Grobanites for Charity.

Omslaget til Shirkys bok.

Shirky mener at Gutenberg-økonomiens dominans nå er over. Boktrykkerkunsten skapte en overflod av bøker, men trykkekostnadene var høye. Den økonomiske risikoen ved produksjon ble overført til forleggerne, som filtrerte og kvalitetssikret utgivelsene. Hele dagens medieindustri med bøker, radio, fjernsyn og kinofilm har tilsvarende filtreringsledd, og tilhører derfor Gutenberg-økonomien. Internett er derimot det første mediet innenfor den post-Gutenbergske økonomien, der brukerne ikke lenger er passive mottakere, men bidragsytere.

Internett har kommunikasjonsmuligheter, lave kostnader og kan brukes til å spre et ubegrenset antall perfekte eksemplarer av digitale objekter. «Menneskene som tidligere var kjent som publikum» i Gutenberg-økonomien, vil derfor sammen kunne eksperimentere, skape og dele nye former og uttrykk.

La-skure-mentalitet

Dette er en revolusjon på linje med trykkpressen, sier Shirky. Endringene blir dramatiske og smertefulle. Hvordan skal vi forholde oss til dette? Tradisjonalistene vil overlate kontrollen til ansvarlige institusjoner, mens radikalerne vil teste ut nye ting uten tanke på eksisterende normer og regler. Mange tenker kanskje at en mellomløsning vil være det beste. Nei, sier Shirky. Eksperimentér i vei, oppfordrer han. En periode vil det være kaos, men vanlige samfunnsborgere er de eneste som er berettiget til å avgjøre hva som skal overleve. Denne la-skure-mentaliteten kjennetegner Shirkys bok.

Selv om Carr og Shirky har vært på kollisjonskurs før, framstår de ikke som teknologipolitiske motpoler gjennom disse bøkene. Til det er Carr for nyansert i sine anskuelser. Han hyller mulighetene som teknologien gir, men maner til selvdisiplin for ikke å bli oppslukt. (I et lite kapittel forteller han at han stengte Twitter- og Facebook-kontoene sine og stoppet bloggingen for å kunne konsentrere seg om å skrive boken.) Shirkys motsetning er derimot Andrew Keen. Der Keen i Cult of the Amateur bare plukker fram negative eksempler som viser webens og amatørenes herjinger i det etablerte kulturlivet, velger Shirky bare positive. Hvis Keen og Gorman er ludditter, er Shirky en webist. Ifølge litteraturmagasinet n+1 ser ikke webistene Internett som teknologi eller et verktøy, men som en sosial bevegelse. Webisten har ikke noe klart mål med sin ideologi, men tror at utfallet av teknologiutviklingen uansett vil være positivt for menneskeheten.

Begge disse bøkene er temmelig polemiske og vil antakelig raskt bli uaktuelle. Men om noen år vil både bøkene og snakket om dem være verdifulle levninger fra vår tid for historikere og samfunnsforskere som vil undersøke hvordan vi i 2010 strever med å forstå endringene som skjer i skjæringspunktet mellom teknologi, kultur og medier.

Omtalte bøker

Nicholas Carr: The Shallows: What the Internet is Doing to Our Brains (W. W. Norton & Company, 2010)
Clay Shirky: Cognitive Surplus: Creativity and Generosity in a Connected Age (The Penguin Press, 2010)

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr 4, 2010.