Men appellen om dristighet ble ropt ut av Georges Danton 2. september 1792, midt i den franske revolusjonen. De europeiske monarkenes arméer truet med å invadere Frankrike mens folkelige opprør satte landet i brann. For å beskytte republikken, grep man til eksepsjonelle tiltak: folk ble massemobilisert, den monarkistiske Vendée-revolten ble blodig knust og personer mistenkt for sympati med kongeligheten ble dømt på summarisk vis til den eneste mulige straffen – døden. Denne episoden i fransk historie, kjent under navnet Terroren, har forbindelse med den aktuelle situasjonen siden den viser at unntakstilstand har vært i bruk i landet siden slutten av det 18. århundre.

Natten mellom 14. og 15. november 2015, etter at terroristangrepene hadde endt med 130 døde og 350 sårede i den franske hovedstaden, erklærte president Francois Hollande unntakstilstand i hele landet i 12 dager med tanke på risikoen for flere angrep. Den 20. november vedtok nasjonalforsamlingen nesten enstemmig å forlenge dette unntaksregimet i tre måneder, det vil si til utløpet av februar 2016.

Unntakstilstanden gir meget utvidede fullmakter til administrasjonen og politiet, som kan handle uten å behøve en dommers autorisasjon. De har altså tillatelse til å ilegge personer mistenkt for å utgjøre en trussel begrenset bevegelsesfrihet eller husarrest, sette i verk husransakelse dag eller natt (unntatt er bare lokaler der parlamentarikere, dommere, advokater og journalister utøver sitt yrke), blokkere nettsteder og konti i sosiale medier som forsvarer terrorisme, og å oppløse organisasjoner eller grupperinger “som deltar, fasiliterer eller oppfordrer til utførelsen av handlinger som representerer et alvorlig anslag mot den offentlige orden”.

Foto: Quentin Chevrier cbna

Utenfor konsertlokalet Bataclan i Paris 15. november 2015. 13. november drepte terrorister 89 mennesker i Bataclan.

Mellom den 14. november og 11. desember ble det ifølge den franske regjeringens tall utført mer enn 2500 husransakelser, det ble åpnet for å sette 273 personer i varetekt, 354 personer ble idømt husarrest, og en beslagla 403 våpen og 202 rusmidler. Når det gjelder rettsvesenet, ble det satt i gang 453 rettssaker.

Unntakstilstandens algeriske røtter

For å forstå dette unntaksregimet, som handler om å suspendere en del av de borgerlige rettighetene for å kunne beskytte dem bedre, er det nødvendig å gå tilbake til krigen i Algerie. Særlig i året 1955. For å kunne bekjempe nasjonalistene som hadde samlet seg i Front de Libération National (FLN) mer effektivt, ønsket myndighetene å innføre en unntakstilstand. Problemet var at på det tidspunktet fantes det bare én legal grunn til dette: beleiringstilstand. Den var definert i loven av 9 august 1849, som ble til i kampen mot de ekstreme venstrebevegelsene som ville ta kontrollen over den 2. republikken, og ble siden tatt i bruk under de to verdenskrigene. Den har som konsekvens en overføring av en stor del av makten fra sivile til militære myndigheter. Men de venstreorienterte regjeringene til Pierre Mendès France og Edgar Faure ville beholde den sivile makten. Særlig ettersom det å erklære en beleiringstilstand ville være å akseptere at Frankrike var i krig og dermed gi militær status til FLN – som ellers ble betraktet som kriminelle – og risikere at FN ville blande seg inn i konflikten.

For å unngå disse konsekvensene, ble unntakstilstandsregimet skapt ved en lov vedtatt 3. april 1955. Den tillot sivile myndigheter (innenriksministeren, prefektene, politiet) å foreta husransakelser, ilegge husarrester, beslaglegge aviser og stenge teatre uten å gå veien om rettsvesenet (de to sistnevnte tiltakene ble utelatt i loven av 20. november 2015). Unntakstilstanden kunne erklæres i en hvilken som helst del av landet “enten i tilfelle av umiddelbar fare for alvorlige anslag mot den offentlige orden eller i tilfelle av begivenheter som ved sin natur og sin alvorlighet har karakter av offentlig katastrofe [calamité publique]”, ved å vedta en lov i parlamentet.

Definisjonen er bred og gjelder ikke direkte Algerie, så følgelig har regjeringen frie hender til å handle. Unntakstilstanden ble først erklært i visse algeriske områder, siden utvidet til hele Algerie mellom 28. august og 30. november 1955, trass i protester fra sosialistiske og kommunistiske parlamentsmedlemmer.

Et våpen mot forsøk på statskupp

Loven ble igjen anvendt i mai 1958, med en varighet på to uker. Men denne gangen var det selve Frankrike det gjaldt. I Alger hadde en gruppe opprørske militære og fransk-algeriske partisaner tatt makten fra koloniens regjering. Man fryktet et militærkupp i Paris, men da general de Gaulle kom til makten gikk krisen i oppløsning.

En må til 22. april 1961 før unntakstilstand igjen ble proklamert i hele Frankrike. Igjen handlet det om en risiko for et kupp. Om morgenen den 22. april tok en gruppe offiserer som var fiendtlige til de Gaulles selvbestemmelsespolitikk for Algerie makten i Alger, og det var for å unngå at det samme skjedde i Paris at unntakstilstanden ble proklamert. “Unntakstilstanden tilsvarte altså en situasjon der hæren var omringet, altså en eksepsjonell situasjon der det var mulig å forholde seg til en fare uten å støtte seg til de militære, som hadde tapt de politiske myndighetenes tillit”, forklarer Sylvie Thénault, en historiker ved Universitetet i Paris I, spesialist på krigen i Algerie, i artikkelen “L’état d’urgence. De l’Algérie coloniale à la France contemporaine : destin d’une loi”, som hun publiserte i 2007.

Foto: Guido Todarello cbna

Eiffeltårnet i det franske flaggets farger etter terrorangrepet 13. november 2015.

Modifisert av en forordning i 1960, kunne unntakstilstand etter dette bli erklært direkte av regjeringen i 12 dager. Den ble forlenget av de Gaulle helt fram til 31. mai 1963, selv om Algerie-krigen tok slutt med Evian-avtalene den 18. mars 1962.

Etter Algerie-krigen tok det over 20 år før unntakstilstanden igjen dukket opp i fransk offentlig liv. Første gang var i 1985, da den ble brukt noen måneder i Ny-Caledonia før en fikk stoppet voldelig strid mellom uavhengighetsforkjempere og tilhengere av tilslutning til Frankrike.

En andre gang skjedde det i 2005, i forbindelse med opptøyene i de franske forstedene – unntakstilstand ble da erklært i 25 fylker. Selv om et slikt tiltak på det aktuelle tidspunktet nok hadde støtte fra et flertall i befolkningen, framstår det, i ettertid, som overdrevet. Republikkens institusjoner var ikke truet av verken statskupp eller væpnet opprør. “Unntakstilstanden framsto fra nå av som en alminnelig lov til bruk når en skal ordne opp i harde sosiale konflikter”, advarte Dominique Rousseau, professor i offentlig rett, i en artikkel i 2006, “L’état d’urgence, un état vide de droit(s)”.

Kampen mot terrorisme versus borgerlige rettigheter

Var erklæringen av unntakstilstand i hele Frankrike i november 2015 berettiget? Politisk og psykologisk var den unektelig det. Attentatene i Paris var de mest morderiske siden den 2. verdenskrig, myndighetene måtte reagere meget sterkt. Ikke minst fordi de ansvarlige stadig var på frifot og en ventet delegasjoner fra alle verdens land i forbindelse med klimatoppmøtet COP 21, kunne ikke Frankrike risikere noe.

Men med hensyn til terrorismebekjempelse, er det ikke sikkert unntakstilstand er det beste. I perioden 1892–94 nølte ikke anarkister med å kaste bomber i parlamentet, sprenge dommeres hus med dynamitt og myrde en president, Sadi Carnot. I 1970-årene var det den væpnede delen av “det proletariske venstre” som spredte terror i Frankrike. Unntakstilstanden – eller for den saks skyld erklæringer av beleiringstilstand når det gjelder anslagene i det 19. århundre – ble aldri brukt for å beseire disse bevegelsene. Dessuten er 20 lover mot terrorisme trådt i kraft i Frankrike etter 1986. Gjennom en rekke tiltak, fra etableringen av egne terrorismelover til spesielle brudd med normaliteten som utnevnelse av spesielle dommere og anklagere for terrorismesaker og utvidelse av retten til varetekt fra de normale to til seks døgn, er det etablert ordninger som har utvidet betraktelig politiets og rettsvesenets muligheter til å bekjempe terrorisme. Den nyeste etterretningsloven, som trådte i kraft 15. juli 2015, gir i seg selv rett til å overvåke og fange opp ulike typer kommunikasjon på en mer presis måte.

Foto: Quentin Chevrier cbna

15. november 2015: Folk samles på Place de la République i Paris for å minnes ofrene i terrorangrepet to dager tidligere.

Men bortsett fra spørsmålet om legitimiteten av anvendelsen av unntakstilstanden, er hovedproblemet ved den spørsmålet om kontrollen av den. Eller snarere fraværet av kontroll. Ettersom rettsvesenet blir omgått, kan ikke dette foreta seg noe før husransakelser og arrestasjoner er gjennomført. Altså er dette intet mindre enn brudd på borgerlige rettigheter. For øvrig er flere overgrep allerede rapportert i pressen: politifolk utnytter unntakstilstanden til å beslaglegge våpen og narkotika i saker som ikke har noe med bekjempelsen av terrorisme å gjøre, aksjoner der det utøves grunnløs brutalitet, arrestasjoner av økologiske aktivister som ikke har noe som helst å gjøre med den jihadistiske trusselen…

Avisen Le Monde og rettighetsorganisasjonen La Quadrature du Net har hver for seg opprettet egne nettsider for å samle informasjon om unntakstilstanden, inkludert historier om politiovergrep eller annen misbruk av unntaksbestemmelsene.

På sin side har lovkommisjonen i nasjonalforsamlingen etablert sin egen “parlamentariske vakt” for å granske sikkerhetstjenestenes handlinger og varslet at de vil avholde en høring med innenriksministeren, Bernard Cazeneuve, i januar 2016. Ved utgangen av perioden med unntakstilstand vil en rapport bli framlagt for parlamentet og det vil bli gitt anbefalinger til regjeringen på grunnlag av den. Dette er en samling av tiltak som blir sett positivt på av statsviteren Pierre Rosanvallon, professor ved Collège de France: “Unntakstilstanden er den sterkeste versjonen av regjeringsmakt, og overfor den er det også nødvendig med de sterkeste former for kontroll.”

Leve frie eller dø

Det gjenstår et siste spørsmål som skaper debatt – det å innskrive unntakstilstanden i grunnloven for å kunne tilpasse de franske institusjonene til “krigsterrorismen”. Dette ble foreslått i 2007 av en komité oppnevnt for å reflektere over modernisering av institusjonene, ledet av den forhenværende statsministeren Edouard Balladur, og støttet av president Francois Hollande. En slik grunnlovsendring vil muliggjøre en samordning av unntakstilstanden med andre eksepsjonelle ordninger: “beleiringstilstanden” er forutsatt i konstitusjonens artikkel 36 og presidentens spesielle maktmuligheter i artikkel 16.

En første versjon av lovteksten ble presentert for regjeringen den 23. desember 2015 og sendt til en første behandling i nasjonalforsamlingen. Den gjentar det essensielle i unntakstilstandsregimet som det nå er, men tillater dessuten forlengelse av unntakstiltakene i inntil seks måneder etter avslutningen av unntakstilstanden. Tilhengerne av endringen i konstitusjonen framhever særlig den sterkere kontrollen som skal utøves over unntakstilstanden. Motstanderne peker på motsetningen mellom det klimaet som hersker i Frankrike og ambisjonen om å endre republikkens grunnleggende lov: “Jeg kjenner ikke noe demokrati som aksepterer å endre sin konstitusjon under tidspress [dans l’urgence]”, sier den folkevalgte sosialisten Pouria Amirshahi, som stemte mot forlengelsen av unntakstilstanden 20. november i fjor, til nettstedet Slate.

Fra Danton via Pierre Mendès-France og Charles de Gaulle til Francois Hollande har beskyttelsen av republikken vært en ariadnetråd i fransk offentlig liv. Men om unntakstilstanden kan vise seg å være nødvendig for å redde de republikanske institusjonene fra umiddelbar fare, kan den også komme til å bli ødeleggende om den opprettholdes uten grenser. Under revolusjonen sa sans-culottene stolt “leve frie eller dø”. La oss prøve å ikke glemme det.

***

Oppdatering: Grunnlovsendringer trukket tilbake

(Artikkelen ble oppdatert 19. april 2016 på grunn av avgjørende ny utvikling i saken. Red.anm.).

Frankrikes president François Hollande vil likevel ikke gjøre grunnlovsendringer om unntakstilstand og tap av statsborgerskap.

Den 30. mars 2016 ga Hollande opp forsøkene på å endre den franske grunnloven. Etter terrorangrepene i november planla han å innføre unntakstilstandens rettsordning i grunnloven og gjøre det mulig å frata borgere med dobbelt statsborgerskap det franske statsborgerskapet dersom de dømmes for terrorhandlinger. En rekke representanter fra venstresiden motsatte seg forslaget fordi de mente det ville gi grunnlag for brudd på likhetsprinsippet mellom franske borgere. Den 10. februar 2016 sluttet nasjonalforsamlingen (underhuset i parlamentet) seg til en modifisert versjon av presidentens tekst der referansen til dobbelt statsborgerskap var fjernet. Senatet (overhuset i parlamentet), som er dominert av høyresiden, endret 22. mars likevel forslaget på nytt slik at muligheten for å bli fratatt statsborgerskapet kun skulle gjelde for personer med dobbelt statsborgerskap.

Enighet mellom de to forsamlingene er et absolutt kriterium for å kunne endre grunnloven, og da enighet ikke var mulig, ga François Hollande opp hele revisjonsprosjektet, og kom samtidig med påstander om «partisanlignende fronter».

Etter nesten fire måneders flammende politikk debatt i Frankrike, blir verken unntakstilstanden eller tap av statsborgerskap skrevet inn i den franske grunnloven fra 1958.

“Alt er tilgitt”. Charlie Hebdo 14. januar 2015.

Charlie Hebdo er en avis som har fulgt livene til flere generasjoner franskmenn. Dens opprinnelse er magasinet Hara-Kiri, som ble til i 1960. En stor del av redaksjonsmedlemmene i Charlie Hebdo på 1990- og 2000-tallet var allerede med der: Wolinski, Cabu, Gébé, Cavanna. Det månedlige magasinet skilte seg ut ved sine grove tegninger, sine skatologiske vitser og sin etsende kritikk av det franske samfunnet. Sterkt forankret på venstresiden, økopolitisk engasjert og liberalt, ble bladet forbudt publikasjon på grunn av den voldsomme humoren både i 1961 og 1966. Begrunnelsen som ble brukt var at magasinets “pornografiske” og “sadistiske” karakter stred mot loven av 16. juli 1949, som gjaldt beskyttelse av ungdommen mot “undergravelse av moralen”.

Men det var i 1970 at ukebladsutgaven av Hara-Kiri virkelig slo til. En brann i et diskotek resulterte i 146 døde. Ti dager seinere døde general de Gaulle og ble gravlagt i landsbyen Colombey. Magasinet blandet så de to begivenhetene i tittelen “Tragisk ball i Colombey – 1 død”. Makten tålte ikke en sånn fornærmelse av Frankrikes frigjører og forbød bladet på nytt.

Grensesprengende

Men journalistene aksepterte ikke noe nederlag. De forandret navnet på magasinet sitt og valgte å kalle det Charlie Hebdo – en referanse til Charlie Brown, skikkelsen skapt av tegneserieforfatteren Charles M. Schulz. Fra 1970 til 1982 fortsatte Charlies skribenter og tegnere å kraftig latterliggjøre samtidens aktører: politikere, militære, prester, kjendiser. Dumheten og skråsikkerheten ble bekjempet med en grensesprengende humor.

Oppslaget om general de Gaulles begravelse som førte til nedleggelse av Charlie Hebdos forløper Hara-Kiri i 1970 (kilde: palladio.free.fr).

I begynnelsen av 80-årene sluttet bladet å komme ut på grunn av dårlig økonomistyring. Man måtte vente til 1992 før det fantes i franske kiosker igjen, med en stor del av sine gamle medarbeidere på plass. “Den første versjonen av Charlie Hebdo var merket av studentrevolten i 1968, som forkastet alle maktinstanser”, mener Christian Delporte, mediehistoriker ved universitetet i Versailles. “Bladet var altså svært preget av anarkismen, det drømte om en annen verden, uten religion og uten staten. I versjonen etter 1992, derimot, fører Charlie Hebdo først og fremst en kamp for den franske laïcité [den franske sekularismen knyttet til et skarpt skille mellom stat og religion, red. anm.] og demokratiet.”

Hvis det er én sak Charlie Hebdo alltid har kjempet for, er det friheten til å kunne latterliggjøre det en vil. Som den siste satiriske avisen i Frankrike sammen med Le Canard enchâiné, skriver den seg inn i den store franske satireavistradisjonen fra Le Père Duchesne under revolusjonen fra 1789 eller Le Charivari i det 19. århundre.

Men om pressens frihet er stor i Frankrike, har det også kommet flere lover som begrenser ytringsfriheten: En lov fra 1881 forbyr injurier og ærekrenkelser, Pleven-loven fra 1972 forbyr ytringer som fremmer rasisme og diskriminering, en lov fra 1990 forbyr ytringer som fornekter folkemord, en annen fra 2004 forbyr ytringer som er krenkende for homoseksuelle og handikappede. Ikke å forglemme loven fra 2003 som forbyr fornærmelser av nasjonalsangen og flagget innenfor rammen av offentlige arrangementer, inkludert fotballkamper, og den fra 2014, som forbyr ytringer som rettferdiggjør eller støtter terrorisme.

Denne listen kan virke lang og gi inntrykk av at Frankrike har en presse som har mer begrenset frihet enn pressen i andre land, som for eksempel USA. “Men en må være klar over at journalister, særlig de som driver med humor og satire, har en ytringsfrihet som er større enn den borgere ellers har”, advarer Delphine Meillet, en Paris-advokat som er spesialist på pressejus. “De eneste grunnene til at dommere vil dømme dem, er fornærmelser eller ærekrenkelser av privatpersoner.”

48 rettssaker på 22 år

Det som uansett er tilfellet, er at det heller ikke i Frankrike, et land kjent for sin intellektuelle åpenhet, er alle som liker den råe humoren til Charlie Hebdo. I 60- og 70-årene ble først Hara-Kiri og så Charlie Hebdo gjenstand for klager over injurier fra hæren, politiet og showbiz og tapte regelmessig sine saker.

Etter dens gjenoppstandelse i 1992, har Charlie Hebdo, selv om den bare har tapt ni saker (et tegn på endring av normene), likevel blitt trukket for retten 48 ganger, hovedsakelig av organisasjoner på ytre høyrekant, av katolikker eller journalister. “For meg er ikke Charlie Hebdo annet enn en avis som tjener penger på å vise fram møkk og paver som sodomiserer barn”, hevder Bernard Antony, president i AGRIF (“Generell allianse mot rasisme og for respekt for den franske og kristne identiteten”), en organisasjon på ytre høyre fløy som reiste sak mot Charlie Hebdo fem ganger mellom 1994 og 1998.

Foto:twiga269 cbn

Reklame for Charlie Hebdo i Paris 17. januar 2015.

Det behøver nesten ikke sies at bladet heller ikke er særlig verdsatt i visse muslimske kretser i Frankrike og i islamistiske miljøer. Da magasinet i 2006 bestemte seg for å trykke Muhammed-karikaturene den danske avisen Jyllands-Posten publiserte, ble de anmeldt av Den Store Moskéen i Paris, Sammenslutningen av islamske organisasjoner og den globale Muslimske Liga, men saken ble avvist. I 2012 og 2013 ble de anmeldt av andre muslimske organisasjoner for publikasjon av Muhammed-karikaturer, uten suksess. Utenfor det juridiske området har truslene fra muslimske ekstremister blitt konkretisert: Redaksjonslokalene ble vandalisert av en molotovcocktail i 2011, mens bladets sjef, Charb, ble innskrevet på listen over personer Al-Qaida vil ta livet av i 2013.

En bestemt idé om Frankrike

Charlie Hebdo skaper ikke samstemthet utenfor ekstremistmiljøene heller. Noen kritiserer den grove humoren, andre at tankene bladet representerer er for forankret i 60-årene. Da redaksjonen ble angrepet, var bladets økonomiske helse på det dårligste. Men likevel inkarnerer tegnerne og skribentene i Charlie Hebdo det revolusjonære og voltaire’ske aspektet ved Frankrike som den overveldende majoriteten av franskmenn kjenner seg igjen i. Søndagen etter angrepet som desimerte bladets redaksjon, gikk nesten fire millioner franskmenn ut i gatene for å forsvare den ytringsfriheten Charlie i så høy grad representerte. Antallet abonnenter steg fra 7000 til 120000 mens antallet distribuerte eksemplarer steg fra 50000 til 7 millioner.

Som de Gaulle kunne sagt – og som Charlie Hebdos medarbeidere ville avskydd: Charlie, det er en bestemt idé om Frankrike. På boulevard Voltaire, kunne ikke Tessa kjøpe sin Charlie Hebdo, den var utsolgt. Men det gjør ikke så mye. Den kommer igjen i morgen. Og i overimorgen, om nødvendig.