“Alt er tilgitt”. Charlie Hebdo 14. januar 2015.

Charlie Hebdo er en avis som har fulgt livene til flere generasjoner franskmenn. Dens opprinnelse er magasinet Hara-Kiri, som ble til i 1960. En stor del av redaksjonsmedlemmene i Charlie Hebdo på 1990- og 2000-tallet var allerede med der: Wolinski, Cabu, Gébé, Cavanna. Det månedlige magasinet skilte seg ut ved sine grove tegninger, sine skatologiske vitser og sin etsende kritikk av det franske samfunnet. Sterkt forankret på venstresiden, økopolitisk engasjert og liberalt, ble bladet forbudt publikasjon på grunn av den voldsomme humoren både i 1961 og 1966. Begrunnelsen som ble brukt var at magasinets “pornografiske” og “sadistiske” karakter stred mot loven av 16. juli 1949, som gjaldt beskyttelse av ungdommen mot “undergravelse av moralen”.

Men det var i 1970 at ukebladsutgaven av Hara-Kiri virkelig slo til. En brann i et diskotek resulterte i 146 døde. Ti dager seinere døde general de Gaulle og ble gravlagt i landsbyen Colombey. Magasinet blandet så de to begivenhetene i tittelen “Tragisk ball i Colombey – 1 død”. Makten tålte ikke en sånn fornærmelse av Frankrikes frigjører og forbød bladet på nytt.

Grensesprengende

Men journalistene aksepterte ikke noe nederlag. De forandret navnet på magasinet sitt og valgte å kalle det Charlie Hebdo – en referanse til Charlie Brown, skikkelsen skapt av tegneserieforfatteren Charles M. Schulz. Fra 1970 til 1982 fortsatte Charlies skribenter og tegnere å kraftig latterliggjøre samtidens aktører: politikere, militære, prester, kjendiser. Dumheten og skråsikkerheten ble bekjempet med en grensesprengende humor.

Oppslaget om general de Gaulles begravelse som førte til nedleggelse av Charlie Hebdos forløper Hara-Kiri i 1970 (kilde: palladio.free.fr).

I begynnelsen av 80-årene sluttet bladet å komme ut på grunn av dårlig økonomistyring. Man måtte vente til 1992 før det fantes i franske kiosker igjen, med en stor del av sine gamle medarbeidere på plass. “Den første versjonen av Charlie Hebdo var merket av studentrevolten i 1968, som forkastet alle maktinstanser”, mener Christian Delporte, mediehistoriker ved universitetet i Versailles. “Bladet var altså svært preget av anarkismen, det drømte om en annen verden, uten religion og uten staten. I versjonen etter 1992, derimot, fører Charlie Hebdo først og fremst en kamp for den franske laïcité [den franske sekularismen knyttet til et skarpt skille mellom stat og religion, red. anm.] og demokratiet.”

Hvis det er én sak Charlie Hebdo alltid har kjempet for, er det friheten til å kunne latterliggjøre det en vil. Som den siste satiriske avisen i Frankrike sammen med Le Canard enchâiné, skriver den seg inn i den store franske satireavistradisjonen fra Le Père Duchesne under revolusjonen fra 1789 eller Le Charivari i det 19. århundre.

Men om pressens frihet er stor i Frankrike, har det også kommet flere lover som begrenser ytringsfriheten: En lov fra 1881 forbyr injurier og ærekrenkelser, Pleven-loven fra 1972 forbyr ytringer som fremmer rasisme og diskriminering, en lov fra 1990 forbyr ytringer som fornekter folkemord, en annen fra 2004 forbyr ytringer som er krenkende for homoseksuelle og handikappede. Ikke å forglemme loven fra 2003 som forbyr fornærmelser av nasjonalsangen og flagget innenfor rammen av offentlige arrangementer, inkludert fotballkamper, og den fra 2014, som forbyr ytringer som rettferdiggjør eller støtter terrorisme.

Denne listen kan virke lang og gi inntrykk av at Frankrike har en presse som har mer begrenset frihet enn pressen i andre land, som for eksempel USA. “Men en må være klar over at journalister, særlig de som driver med humor og satire, har en ytringsfrihet som er større enn den borgere ellers har”, advarer Delphine Meillet, en Paris-advokat som er spesialist på pressejus. “De eneste grunnene til at dommere vil dømme dem, er fornærmelser eller ærekrenkelser av privatpersoner.”

48 rettssaker på 22 år

Det som uansett er tilfellet, er at det heller ikke i Frankrike, et land kjent for sin intellektuelle åpenhet, er alle som liker den råe humoren til Charlie Hebdo. I 60- og 70-årene ble først Hara-Kiri og så Charlie Hebdo gjenstand for klager over injurier fra hæren, politiet og showbiz og tapte regelmessig sine saker.

Etter dens gjenoppstandelse i 1992, har Charlie Hebdo, selv om den bare har tapt ni saker (et tegn på endring av normene), likevel blitt trukket for retten 48 ganger, hovedsakelig av organisasjoner på ytre høyrekant, av katolikker eller journalister. “For meg er ikke Charlie Hebdo annet enn en avis som tjener penger på å vise fram møkk og paver som sodomiserer barn”, hevder Bernard Antony, president i AGRIF (“Generell allianse mot rasisme og for respekt for den franske og kristne identiteten”), en organisasjon på ytre høyre fløy som reiste sak mot Charlie Hebdo fem ganger mellom 1994 og 1998.

Foto:twiga269 cbn

Reklame for Charlie Hebdo i Paris 17. januar 2015.

Det behøver nesten ikke sies at bladet heller ikke er særlig verdsatt i visse muslimske kretser i Frankrike og i islamistiske miljøer. Da magasinet i 2006 bestemte seg for å trykke Muhammed-karikaturene den danske avisen Jyllands-Posten publiserte, ble de anmeldt av Den Store Moskéen i Paris, Sammenslutningen av islamske organisasjoner og den globale Muslimske Liga, men saken ble avvist. I 2012 og 2013 ble de anmeldt av andre muslimske organisasjoner for publikasjon av Muhammed-karikaturer, uten suksess. Utenfor det juridiske området har truslene fra muslimske ekstremister blitt konkretisert: Redaksjonslokalene ble vandalisert av en molotovcocktail i 2011, mens bladets sjef, Charb, ble innskrevet på listen over personer Al-Qaida vil ta livet av i 2013.

En bestemt idé om Frankrike

Charlie Hebdo skaper ikke samstemthet utenfor ekstremistmiljøene heller. Noen kritiserer den grove humoren, andre at tankene bladet representerer er for forankret i 60-årene. Da redaksjonen ble angrepet, var bladets økonomiske helse på det dårligste. Men likevel inkarnerer tegnerne og skribentene i Charlie Hebdo det revolusjonære og voltaire’ske aspektet ved Frankrike som den overveldende majoriteten av franskmenn kjenner seg igjen i. Søndagen etter angrepet som desimerte bladets redaksjon, gikk nesten fire millioner franskmenn ut i gatene for å forsvare den ytringsfriheten Charlie i så høy grad representerte. Antallet abonnenter steg fra 7000 til 120000 mens antallet distribuerte eksemplarer steg fra 50000 til 7 millioner.

Som de Gaulle kunne sagt – og som Charlie Hebdos medarbeidere ville avskydd: Charlie, det er en bestemt idé om Frankrike. På boulevard Voltaire, kunne ikke Tessa kjøpe sin Charlie Hebdo, den var utsolgt. Men det gjør ikke så mye. Den kommer igjen i morgen. Og i overimorgen, om nødvendig.

Vold og trusler mot ytringsfriheten

For det første bør det bli slutt på å kombinere fordømmelse av voldelige angrep med forståelse for raseriet mot karikaturer. Når tegninger og satire blir besvart med massakrer, er det viktig at det sendes utvetydige signaler om at religiøse fanatikere ikke skal sette grensene for ytringsfriheten. Verken gjennom vold, trusler eller høylytt protest mot satire.

Foto:Emile Lombard cbd

Markeringen for Charlie Hebdo og ytringsfrihet i Paris 11. januar 2015.

Det er selvsagt lov med ikke-voldelige reaksjoner mot islam-satire, men også denne formen for protest må betraktes som en del av presset på ytringsfriheten, så lenge det skjer i en kontekst der vold og terror er blitt en del av pressmidlene. Det var for eksempel ikke særlig konstruktivt av lederen for salafistorganisasjonen Islam Net, Fahad Qureshi, å prioritere under debattprogrammet Aktuelt på NRK å reagere mot «mobbing av muslimer» bare timer etter massakren i Paris. Det hjelper lite å fordømme terroren når man samtidig også kritiserer de drepte for karikaturene de har tegnet.

Det samme kan sies om måten styreleder Ameen Chilwan i Det muslimske samfunnet i Trondheim reagerte på. Han sa blant annet følgende: «Jeg tar avstand fra enhver bruk av terror, men jeg tar også avstand fra slike tegninger.» Og han spurte retorisk: «Hvorfor skal man alltid helle bensin på bålet?» Tegnere blir på denne måten ansvarliggjort for terroren som rammet dem. Denne type uttalelser skaper ikke et inntrykk av at representanter for religiøse muslimer tar angrepene på ytringsfriheten i Europa på alvor.

Når minoriteten presser majoriteten

For det andre bør det bli slutt på tendensen til å fremstille nærmest alle islam-relaterte temaer i Europa i et majoritet kontra minoritet-perspektiv. I denne sammenhengen har mange betraktet muslimer som en utsatt minoritet i Europa, som trenger beskyttelse mot religiøse krenkelser. Noen har gått langt i retning av å sette likhetstrekk mellom voldelige ekstremister og tegnere eller forsvarere av ytringsfriheten, for eksempel ved å kalle disse for «ytringsfrihetsfundamentalister».

Vanligvis er det storsamfunnet som presser en minoritet til å endre sine verdier og tradisjoner, men i denne saken er det omvendt. Det er majoritetssamfunnene i Europa som presses til å innskrenke sitt spillerom for frie ytringer. Konflikten rundt Muhammed-karikaturene har en global karakter. Kampen for å innskrenke ytringsfriheten her i Vesten har ikke bare vært kjempet med trusler og terrorangrep, men også gjennom diplomatiske kanaler, blant annet ved at en rekke muslimske stater har tatt denne saken opp i internasjonale organer. Sammen med sine støttespillere i Europa sprer disse forskjellige aktørene en reaksjonær islamistisk ideologi, og prøver å få europeere til å gi opp sin tradisjon for kritikk av og satire mot autoriteter, inkludert religiøse.

Må ikke bli stående alene

For det tredje må de som utfordrer reaksjonær islam ikke bli stående alene. I dag fremstilles Vebjørn Selbekk som en respektert forsvarer av ytringsfriheten og kan være en kandidat til Fritt Ords pris, men da det stormet som verst ble han av flere nærmest likestilt med ekstremistene som truet ham og hans familie.

Paris 2. november 2011: Sjefredaktør i Charlie Hebdo Stéphane Charbonnier (Charb) holder en utgave av bladet med Muhammed-karikatur på forsiden. Tekst i snakkeboblen: “100 piskeslag om du ikke dør av latter”. Redaksjonslokalene i bakgrunnen ble ødelagt av en brannbombe natten før. (Foto: Alexander Klein, AFP/NTB Scanpix).

Opptøyene, angrepene og truslene mot avisredaktører og karikaturtegnere har utvilsomt ført til selvsensur. Magasinet Charlie Hebdo har stått ganske alene på barrikadene for ytringsfriheten og insistert på at ingen skulle skremme dem til taushet, så lenge de ikke brøt franske lover. Den drepte sjefredaktøren Stéphane Charbonnier (Charb) sa at han heller ville dø stående enn å leve på knærne. Han holdt sine ord, men det gjorde også islamistene som truet ham og hans kolleger.

PST-sjef Benedicte Bjørnland uttalte til VG-TV på torsdag at: «Journalister og andre meningsbærere kan være særskilt utsatt for truende handlinger fra ekstreme islamister.»

Nå er det viktigere enn noen gang å slå ring rundt dem som forsøkes truet til taushet, selv om man ikke nødvendigvis går god for alle deres ytringer. Her inkluderer jeg også muslimske stemmer som utfordrer militante islamister. I denne kampen må vi stå samlet.

Konflikt om liberale verdier

For det fjerde bør ikke dette fremstilles som en konflikt mellom muslimer og Vesten, men som en verdikonflikt mellom intolerante fanatikere og alle oss andre som målbærer liberale verdier. Både høyreekstreme krefter og islamske ekstremister tjener på at dette blir fremstilt som en konflikt mellom sivilisasjoner.

Militante islamister representerer en ideologi som truer også muslimske samfunn. Muslimske forkjempere for det frie ord betaler hver dag en høy pris for det i muslimske land.

Sårbare samfunn

Muslimer flest fordømmer terror i islams navn. Utfordringen er også å fremme toleranse for satire og religionskritikk – at man lærer å leve med det, som kristne har gjort.

I Europa har muslimer rett til å praktisere sin tro. Ikke nok med det, i et land som Norge får de også penger fra spleiselaget til å etablere moskeer og drive med religiøse aktiviteter. Det er også i muslimenes interesse å forsvare ytringsfriheten ettersom denne er nært forbundet med religionsfriheten. Alle religioner har hellige tekster som noen vil kunne betrakte som «krenkende» og «blasfemiske» overfor andre religioner.

Europeere har vanligvis reagert på en sivilisert måte mot terrorangrep utført av militante islamister. Heldigvis har vi ikke sett represalier mot muslimer verken etter London- og Madrid-bombene, eller tidligere grufulle terrorhandlinger i Frankrike. Men nå meldes det om angrep mot moskeer i Frankrike og hvis bølgen av islamistisk terror fortsetter, kan det fremprovosere enda sterkere motreaksjoner fra ekstreme nasjonalistiske krefter i Europa. Slike krefter er allerede i sving og bruker «kampen mot islamisering av Europa» for å rekruttere. Også derfor må muslimene selv stå i frontlinjen i kampen mot fundamentalister i sine rekker, slik nordmenn og andre bekjemper muslimhatere.

Demokratiet og frihetsverdiene som er kjempet frem gjennom en lang historisk kamp står fremdeles sterkt i Europa, men våre flerkulturelle samfunn er likevel sårbare. Dette krever at vi står samlet i kampen mot terror og intoleranse.