Teksten er oversatt til norsk av Michael Kuliani. Den er publisert her med Creative Commons-lisensen “Navngivelse-ingen bearbeidelse”. Alle kan altså kopiere og publisere teksten, mot at de krediterer oversetter og forfattere og lenker tilbake til voxpublica.no, og ikke endrer på teksten.

***

I. Innledning

I år markeres 100-årsdagen for den kinesiske grunnloven, 60-årsdagen for kunngjøringen av Verdenserklæringen om menneskerettighetene, 30-årsdagen for Demokratimuren og at det er ti år siden de kinesiske myndighetene undertegnet FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Etter å ha opplevd en langvarig periode med menneskerettighetskatastrofer og ‑utfordringer, blir kinesiske borgere i stadig større grad bevisst på at frihet, likhet og menneskerettigheter er universelle verdier som deles av hele menneskeheten, og at demokratiet, republikanisme og et konstitusjonelt styresett utgjør det grunnleggende institusjonelle rammeverket for moderne politikk. “Modernisering” ribbet for disse universelle verdiene og det nevnte grunnleggende politiske rammeverket er en katastrofal prosess som fratar folk deres rettigheter og verdighet. Hvor er Kina på vei i det 21. århundre? Vil vi fortsette å ”modernisere” under et autoritært styre, eller vil vi ta til oss de universelle verdiene, bli med i verdenssamfunnet og innføre en demokratisk styreform? Dette er avgjørelser som må tas.

De enorme historiske endringene som begynte i midten av det 19. århundre, utsatte forfallet i det tradisjonelle kinesiske autokratiske systemet og la til rette for den største forvandlingen Kina hadde sett på flere tusen år. Selvstyrkingsbevegelsen [1861–1895] søkte å forbedre Kinas tekniske kapasitet ved tilegnelse av produksjonsteknikker, vitenskapelig kunnskap og militær teknologi fra Vesten. Kinas nederlag i den første kinesisk-japanske krigen [1894–1895] avslørte nok en gang det foreldede systemets mangler; Hundredagersreformen [1898] berørte institusjonelle reformer, men endte i fiasko da den ble slått brutalt ned av den erkekonservative fraksjonen ved Qing-hoffet.

Xinhai-revolusjonen [1911] syntes på overflaten å gravlegge det imperialistiske systemet som hadde vart i mer enn 2000 år, og etablerte Asias første republikk. Men på grunn av spesielle historiske omstendigheter med interne og eksterne problemer, ble det republikanske styresettet kortvarig, og eneveldet gjorde et comeback. Den mislykkede tekniske etterligningen og svikt i institusjonell fornyelse førte til diskusjon blant våre landsmenn om den grunnleggende årsaken til Kinas kulturelle sykdom. Dette førte til hendelser som 4.mai-bevegelsen [1919] og Ny kultur-bevegelsen [1915–1921] under banneret “vitenskap og demokrati.” Men Kinas demokratiske utvikling ble avbrutt av hyppige borgerkriger og utenlandsk invasjon. Prosessen med etablering av et konstitusjonelt styresett begynte igjen etter Kinas seier i motstandskrigen mot Japan [1937–1945], men borgerkrigen mellom nasjonalistene og kommunistene styrtet Kina ned i totalitarismens avgrunn. Det “Nye Kina” ble etablert i 1949 som en ”folkerepublikk”, men i virkeligheten ble den til en partistat. Partiet monopoliserer alle politiske, økonomiske og sosiale ressurser. Det har skapt en rekke menneskerettighetskatastrofer, som Anti-høyrekampanjen, Det store spranget, Kulturrevolusjonen, massakren på Den himmelske freds plass, forfølgelse av uoffisielle religiøse grupper og av bevegelsen for beskyttelse av rettigheter. Dette forårsaket mer enn ti millioner menneskers død. Både folket og landet har betalt en katastrofalt høy pris.

De store reformene på slutten av det 20. århundre befridde Kina fra den utstrakte fattigdommen og den absolutte totalitarismen fra Mao Zedongs tid, bidro betydelig til økt privat rikdom og hevet levestandarden blant vanlige folk. Individuell økonomisk frihet og sosiale privilegier ble delvis gjenopprettet. Et sivilt samfunn begynte å vokse fram, og folkelige krav om menneskerettigheter og politisk frihet økte i styrke for hver dag som gikk. Samtidig som makthaverne gjennomførte økonomiske reformer med sikte på markedstilpasning og privatisering, begynte de også å endre holdning fra å avvise menneskerettigheter til etter hvert å anerkjenne dem. I 1997 og 1998 undertegnet den kinesiske regjeringen to viktige internasjonale menneskerettighetstraktater. I 2004 endret Den Nasjonale Folkekongressen grunnloven og la til at «[Staten] respekterer og garanterer menneskerettigheter.” I år har regjeringen lovet å formulere og gjennomføre en “nasjonal handlingsplan for menneskerettigheter”. Men så langt har disse politiske fremskrittene bare skjedd på papiret: Loven er der, men det er ingen rettssikkerhet; det finnes en grunnlov, men ingen konstitusjonell regjering. Denne politiske virkeligheten er innlysende for alle. Den herskende eliten fortsetter å holde sitt autoritære grep om makten og avvise politiske reformer. Dette har forårsaket korrupsjon, vanskeligheter med å etablere rettssikkerhet, fravær av menneskerettigheter, moralsk oppløsning, sosial polarisering, unormal økonomisk utvikling, ødeleggelse av både det naturlige og kulturelle miljøet, ingen institusjonalisert beskyttelse av innbyggernes rett til frihet, eiendom, og søken etter lykke, en konstant opphopning av alle typer sosiale konflikter, og en kontinuerlig bølge av folkelig harme. Motsetningene mellom folket og styresmaktene blir stadig større. Den dramatiske økningen i masseprotester indikerer et katastrofalt tap av kontroll, og tyder på at dagens system har nådd et punkt der endring må skje.

II. Våre grunnleggende prinsipper

Ved denne historiske korsveien der Kinas framtid vil bli bestemt, er det nødvendig å reflektere over den moderniseringsprosess som har pågått de siste hundre år, og bekrefte følgende prinsipper:

Frihet: Frihet er de universelle verdienes kjerne. Retten til frie ytringer og trykkefrihet, trosfrihet, forsamlingsfrihet, til å bevege seg fritt, streikeretten, og retten til å marsjere og demonstrere er alle konkrete uttrykk for frihet. Hvor friheten ikke blomstrer, er det ingen moderne sivilisasjon å snakke om.
Menneskerettigheter: Menneskerettighetene er ikke gitt av en stat. De er medfødte rettigheter som nytes av alle mennesker. Å sikre menneskerettigheter er det viktigste målet for en regjering og samtidig det som gir legitimitet til dens offentlige myndighet. Det er også en essensiell del av Kinas uttalte politikk om å “sette hensynet til folket først”. Kinas politiske katastrofer har alle vært nært knyttet til makthavernes mangel på respekt for menneskerettighetene. Menneskene er nasjonens grunnlag. En stat tjener folket, regjeringen eksisterer for folket.

Likhet: Integriteten, verdigheten og friheten til hvert enkelt individ er lik, uavhengig av sosial status, yrke, kjønn, økonomiske forhold, etnisk tilhørighet, hudfarge, religion eller politisk oppfatning. Prinsippet om likhet for loven for hver person og like sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske rettigheter for alle borgere må settes ut i livet.

Republikanisme: Republikanisme er “styring i fellesskap og fredelig sameksistens”, der maktfordelingsprinsippet sørger for å balansere interesser. Det vil si et samfunn som rommer mange ulike interesser, ulike sosiale grupper, og et mangfold av kulturer og trosretninger, og som søker å håndtere offentlige anliggender på fredelig vis på grunnlag av likeverdig deltakelse, rettferdig konkurranse og felles debatt.

Demokrati: Den mest grunnleggende betydningen av demokrati er at suvereniteten ligger hos folket og regjeringen er valgt av folket. Demokrati har følgende grunnleggende egenskaper: (1) Den politiske maktens legitimitet kommer fra folket, kilden til politisk makt er folket. (2) Politisk styring utøves gjennom valg gjort av folket. (3) Borgere nyter genuin stemmerett. Det må med jevne mellomrom avholdes valg på tjenestemenn i sentrale posisjoner på alle nivåer i offentlig administrasjon. (4) Respekt for flertallets beslutninger samtidig som man beskytter mindretallets grunnleggende menneskerettigheter. Oppsummert er demokratiet det moderne offentlige instrument for å skape en regjering “av folket, for folket.”

Konstitusjonalisme: Konstitusjonalisme er prinsippet som garanterer grunnleggende friheter og rettigheter for borgere, slik de er definert i grunnloven gjennom juridiske bestemmelser og rettsstatens prinsipper. Disse begrenser og definerer grensene for myndighetenes makt og sørger for hensiktsmessige institusjonelle ressurser til å håndheve et konstitusjonelt styre. I Kina er keisermaktens tid for lengst over. I verden for øvrig er det autoritære systemet på hell. Borgerne bør bli de sanne herrene i sine stater. Veien videre for Kina ligger i å fjerne følelsen av underdanighet overfor “opplyste herskere” og fremme offentlig bevissthet om rettigheter som en grunnleggende bestanddel og deltakelse som en plikt, og sette ut i praksis frihet, engasjement i demokrati og respekt for loven.

III. Våre grunnleggende forslag

Derfor, som ansvarlige og konstruktive borgere, legger vi frem følgende konkrete synspunkter på ulike aspekter ved statlig administrasjon, borgernes rettigheter og interesser, og sosial utvikling:

1. Grunnlovsendring: Endre grunnloven basert på de nevnte verdier og begreper. Slette klausuler i den gjeldende grunnloven som ikke er i samsvar med prinsippet om at suvereniteten ligger hos folket. Slik kan grunnloven virkelig bli et dokument som garanterer menneskerettigheter og åpner for utøvelse av offentlig makt, og bli den tvangskraftige høyeste lov som ingen enkeltperson, gruppe eller parti kan bryte.

2. Maktfordelingsprinsippet: Konstruere et moderne styresett med maktfordeling, som garanterer at den lovgivende, dømmende og utøvende makt er uavhengige og holder hverandre i sjakk. Etablere prinsippet om lovfestet administrasjon og ansvarlig styre for å hindre at den utøvende makt blir for dominerende. Regjeringen skal være ansvarlig overfor skattytere, og etablere ordningen med maktfordeling også mellom sentrale og lokale myndigheter. Den sentrale makten må være klart definert og ha mandat i grunnloven, og lokalsamfunnene må nyte fullt selvstyre.

3. Lovgivende demokrati: Lovgivende organer på alle nivåer skal skapes gjennom direkte valg. De skal opprettholde prinsippet om rettferdighet i lovgivende prosesser og implementere et lovgivende demokrati.

4. Uavhengig rettsapparat: Rettssystemet bør være upartisk og fritt fra enhver innblanding, og utøve uavhengighet og garantere juridisk rettferdighet. Det skal etablere en konstitusjonell domstol og et system for å etterforske brudd på grunnloven, og opprettholde grunnlovens autoritet. Partiets komiteer for politiske og lovgivende saker på alle nivåer utgjør en alvorlig fare for landets rettssikkerhet og må avskaffes. Privat bruk av offentlige midler må hindres.

5. Bruk av offentlige institusjoner: Sette de væpnede styrker under statlig kontroll. Militært personell bør vise lojalitet til grunnloven og til landet. Politiske partier bør trekke seg ut av de væpnede styrker. Profesjonaliseringen av de væpnede styrker økes. Alle offentlig ansatte, inklusive politiet, skal opprettholde politisk nøytralitet. Avskaffe diskriminering basert på partitilhørighet ved rekruttering av offentlig ansatte. Det bør være likhet uavhengig av partitilhørighet.

6. Garanti for menneskerettigheter: Samvittighetsfullt garantere menneskerettighetene og beskytte menneskenes verdighet. Opprette en kommisjon for menneskerettigheter som er ansvarlig overfor det høyeste folkevalgte organ for å hindre at regjeringen misbruker offentlig myndighet og brudd på menneskerettigheter, og spesielt for å garantere borgernes personlige frihet. Ingen skal bli utsatt for ulovlig arrest, fengsling, stevning, avhør eller straff. Avskaffe “omskolering-gjennom-arbeid”-systemet.

7. Valg av offentlige tjenestemenn: Implementere demokratiske valg for å realisere lik stemmerett basert på systematisk og gradvis innføring av direkte valg av administrative ledere på alle nivåer — “én person, én stemme.” Regelmessige valg basert på fri konkurranse og borgerdeltakelse i valg til offentlige stillinger er en umistelig del av grunnleggende menneskerettigheter.

8. Likhet mellom urbane og rurale områder: Avskaffe dagens husstandsregister for å realisere den konstitusjonelle retten til likhet for loven for alle borgere, og garantere for borgernes rett til å bevege seg fritt.

9. Organisasjonsfrihet: Garantere borgernes rett til organisasjonsfrihet. Endre dagens system med godkjenning av frivillige organisasjoner til et system med journalføring. Fjerne forbudet mot politiske partier. Regulere partiets aktiviteter i henhold til grunnloven og loven; avskaffe partiets monopol på makt. Slå fast prinsippene om frihet for og rettferdig konkurranse mellom politiske partier. Normalisere og juridisk regulere partipolitikken.

10. Forsamlingsfrihet: Frihet til fredelig samling, demonstrasjon, protest, og uttrykk for borgernes grunnleggende friheter fastsatt i grunnloven. Disse skal ikke være gjenstand for ulovlig innblanding og grunnlovsstridige restriksjoner fra det regjerende partiet og myndighetene.

11. Ytringsfrihet: Innføre ytringsfrihet, trykkefrihet og akademisk frihet; garantere borgernes rett til å vite og retten til å føre tilsyn [med offentlige institusjoner]. Vedta en “nyhetslov” og en “publiseringslov”; oppheve forbudet mot nyhetsrapportering, oppheve klausulen om “oppfordring til omveltning av statsmakten” i den gjeldende lovgivningen, og sette en stopper for at frie ytringer kan straffeforfølges.

12. Religionsfrihet: Garantere religionsfrihet og trosfrihet, og innføre et skille mellom religion og stat, slik at aktiviteter som involverer religion og tro ikke er utsatt for innblanding fra myndighetene. Undersøke og oppheve administrative lover, administrative regler og lokale lover som begrenser eller fratar borgere religiøs frihet. Forby styring av religiøse aktiviteter gjennom den administrative lovgivningen. Avskaffe systemet som krever at religiøse grupper må innhente godkjenning av sin rettslige status for å kunne registreres, og erstatte det med et system for journalføring som ikke krever gransking.

13. Borgerutdanning: Avskaffe politisk utdanning og politiske eksamener som er gjennomsyret av ideologi og tjener ettpartistyret. Popularisere en borgerutdanning basert på universelle verdier og sivile rettigheter, etablere en borgerbevissthet, og støtte opp under borgerdyder som tjener samfunnet.

14. Beskyttelse av privat eiendomsrett: Etablere og beskytte privat eiendomsrett, og etablere et system basert på en fri og åpen markedsøkonomi; garantere frihet for næringsdrivende og eliminere administrative monopoler. Sette opp en komité for forvaltning av statlig eiendom, ansvarlig overfor det høyeste folkevalgte organ. Sette opp en komite som på en lovlig og ryddig måte skal igangsette en eiendomsreform, og avklare alle spørsmål vedrørende ansvar for og rett til eiendom. Lansere en jordreform som fremmer privat eiendomsrett til jorden, og som samvittighetsfullt beskytter borgernes, og især bøndenes, eiendomsrett til jorden.

15. Reform av finanspolitikken: Etablere og befeste en demokratisk finansadministrasjon og beskytte skattebetalernes rettigheter. Sette opp en offentlig finansadministrasjon med klart definert myndighet og ansvar, og etablere et system som på en lovlig måte kan fordele makten over offentlige finanser til alle nivåer i forvaltningen. Gjennomføre en omfattende reform av skattesystemet for å redusere skattesatser, forenkle skattesystemet, og utjevne skattebyrden. Myndighetsorganer kan ikke øke skattene eller innføre nye skatter uavhengig av folkevalgte organer. Vedta rettighetsreformer for å introdusere og øke konkurransen i markedet, og senke terskelen for deltakelse i finansverdenen. Dette for å bedre vilkårene for utvikling av private foretak, og revitalisere finanssystemet.

16. Trygdesystem: Etablere et trygdesystem som omfatter alle borgere og sikrer dem grunnleggende ytelser innen utdanning, helsestell, eldreomsorg og sysselsetting.

17. Miljøvern: Beskytte miljøet, fremme bærekraftig utvikling, og ta ansvar for fremtidige generasjoner og hele menneskeheten. Avklare og ilegge relevant ansvar som statlige og offentlige tjenestemenn på alle nivåer må forholde seg til, og fremme deltakelse og tilsyn fra det sivile samfunn innen miljøvern.

18. Forbundsrepublikk: Ta del i å opprettholde regional fred og utvikling ved å legge vekt på likeverd og rettferdighet, med mål om å bli en ansvarlig stormakt. Beskytte de frie institusjonene i Hong Kong og Macau. Med frihet og demokrati som forutsetning, utarbeide en plan om forsoning mellom fastlandet og Taiwan gjennom likeverdige forhandlinger og samarbeid. Undersøke mulige veier til felles velstand for alle etniske grupper, og etablere en forbundsrepublikk i Kina innenfor rammen av et demokratisk og konstitusjonelt styresett.

19. Rettferdighet i en overgangsfase: Gi statlig erstatning til enkeltpersoner som ble politisk forfulgt av politiske bevegelser, samt deres familier, og gjenopprette deres omdømme. Løslate alle politiske fanger og samvittighetsfanger, løslate alle personer dømt for sin tro. Etablere en sannhetskommisjon hvis ansvar blir å finne sannheten bak historiske hendelser, fastsette ansvar og opprettholde rettferdighet. På dette grunnlaget må vi søke forsoning i samfunnet.

IV. Konklusjon

Kina, som en stor nasjon i verden, et av de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd og medlem av FNs menneskerettighetsråd, burde komme med sitt eget bidrag til fred for menneskeheten og fremgang for menneskerettighetene. Dessverre er Kina den eneste av alle de store nasjonene i verden i dag som fortsatt klynger seg til et autoritært styresett. Dette har ført til en ubrutt kjede av menneskerettighetskatastrofer og sosiale kriser som holder tilbake kinesernes utvikling og hindrer den menneskelige sivilisasjons fremgang. Denne situasjonen må endres! Vi kan ikke utsette politiske reformer lenger. Vi våger derfor å proklamere Charter 08 i medborgerskapets ånd. Vi håper at alle kinesiske borgere som deler vår følelse av ansvar, enten de er embetsmenn eller vanlige borgere, uavhengig av sosial bakgrunn, vil sette sine forskjeller til side og søke en felles plattform. Vi håper de kommer til å delta aktivt i denne bevegelsen for å fremme den store forvandlingen av det kinesiske samfunnet, slik at vi snart kan opprette en fri, demokratisk og konstitusjonell nasjon, og oppfylle forventninger og drømmer våre landsmenn utrettelig har forfulgt i mer enn hundre år.

***

Kilder

• Human Rights in China: Charta 08 — kinesisk originaltekst
• Engelsk oversettelse fra Human Rights in China/li>
• Engelsk oversettelse fra Perry Link/New York Review of Books

Charta 08 foreligger nå i norsk oversettelse. Manifestet er i løpet av to år signert av over 10.000 kinesiske borgere. Forfatterne tar til orde for at liberale demokratiske prinsipper — ytringsfrihet, menneskerettigheter, rettsstat — skal gjelde fullt ut i Kina. De krever blant annet en grunnlovsendring, og slår fast at kommunistpartiets maktmonopol må brytes.

Liu Xiaobo (foto: VOA/Wikimedia Commons)

Taktisk moderat

Men hvordan bør Charta 08 forstås i en kinesisk historisk sammenheng? Hva slags virkninger har manifestet hatt, og hvilke kan det tenkes å få? Vox Publica har snakket om Charta 08 med professor i moderne kinesisk ved Universitetet i Oslo Halvor Eifring.

Det finnes mange eksempler i kinesisk historie på politiske kampskrifter og proklamasjoner, framholder Eifring. Noen har ført til endringer, andre til tilbakeslag.

— Enkelte har hatt store effekter på Kina, som noen av Maos tekster, mens andre har hatt motsatt effekt. Hvor Charta 08 kommer til å ende hen, vet vi ikke ennå, sier han.

Charta 08 er på et vis moderat. Det vil bruke elementer i det bestående systemet til å forbedre det, og taler ikke i og for seg om å velte det, framholder Eifring. Det har ført til kritikk fra enkelte kinesiske dissidenter som mener dokumentet ikke går langt nok.

— Jeg personlig tror at et sånt dokument har mye større sjanse for å vinne gjennom enn noe som går mye lenger, sier han.

Til tross for den relativt moderate profilen har myndighetene gått hardt til verks mot Charta 08. Hvor radikalt er manifestet egentlig?

— Det er radikalt i den forstand at det å følge det opp ville bety en voldsom omveltning av kinesisk politikk. Det kinesiske samfunn har vært gjennom store omveltninger de siste 30–40 årene uansett, men det politiske systemet er ikke så annerledes.

Universelle verdier og nasjonalisme

Charta 08 har gitt gjenlyd i Kina. Oppsiktsvekkende mange har skrevet under, og myndighetene har reagert med å sette Liu Xiaobo i fengsel — for å statuere et eksempel.

— Flere av hans støttespillere har gått ut og spurt “hvorfor arresterer dere ikke meg også, jeg står like mye bak dette som han”, sier Eifring.

Over 10.000 underskrifter er mye selv i Kina, og viser at Charta 08 har betydelig støtte.

— Ikke minst når man risikerer såpass mye når man skriver under på det. Så dette er ikke et likegyldig dokument. En del av dem som skriver under er folk som har ulike grader av sympati med demokratisering i Kina. Det er jo mange som har det. De man hører om er profilerte personer som i større eller mindre grad er identifisert som opposisjonelle, sier Eifring.

Henvisningen til “universelle verdier” i Charta 08 griper direkte inn i en intens kinesisk debatt. Konservative krefter frykter at å omfavne universelle verdier ville bety det samme som å erkjenne at vestlige politiske systemer er overlegne, skriver The Economist.

— Det rører ved noe veldig følsomt i kinesisk debatt, ikke bare innenfor kommunistpartiet, men ellers også. Nasjonalisme eller patriotisme er en veldig høyt verdsatt dyd i kinesisk sammenheng, og det myndighetene har gjort i sine forsøk på å sverte Liu Xiaobo er nettopp å fremholde at han ved en del anledninger har uttalt negative ting om Kina og kinesisk kultur. Anklagen om at universelle menneskelige verdier bare er et forsøk fra amerikanske eller vestlige kilder på å drive en slags kulturimperialisme, den lytter mange ører til i Kina. Ikke bare de lydige ørene, men minst like mye innen den opposisjonelle fløyen, sier Eifring.

Kritikk myndighetene kjenner seg igjen i

Charta 08 inneholder også sterk kritikk av feil og mangler ved dagens kinesiske samfunn. Det pekes på problemer med korrupsjon, en utilstrekkelig rettsstat, mangel på respekt for menneskerettighetene, moralsk forfall, økende økonomisk ulikhet, rovdrift på miljøet, og økende fiendskap mellom myndighetspersoner og vanlige folk.

Det paradoksale er at regimet ville være enig i mye av dette, mener Halvor Eifring. Han vurderer de ulike punktene slik:

• Korrupsjon: Her vil myndighetene være enig og si at de gjør mye for å forsøke å få bukt med problemet. De har avsagt dødsdommer i særlig alvorlige saker.
• Rettsstat: At rettsstaten ikke er godt nok utviklet i Kina, vil regimet også si seg helt enig i, og vil framheve at de arbeider med saken.
• Menneskerettigheter: Her vil regimet si at de støtter menneskerettighetene, men at et land hvor store deler av befolkningen lever i fattigdom må prioritere annerledes. De vil kanskje ha en tendens til å si at menneskerettigheter må bety ulike ting i ulike kulturer.
• Moralsk forfall: Dette er et gjengs tema i Kina, men ikke noe myndighetene gjerne snakker om.
• Økonomisk ulikhet: Dette vil de absolutt snakke om, og vil fremstille seg selv som de som arbeider for å rette opp ulikhetene.
• Rovdrift på miljø: Også dette vil myndighetene snakke om. De ser store problemer med Kinas utvikling på miljøsiden, og har iverksatt en del ganske vidtgående tiltak.
• Økende fiendskap mellom folk og ledere: Dette vil de ikke kunne si seg enig i offentlig. Men antall lokale hendelser med demonstrasjoner og opptøyer registreres av myndighetene selv. Tallet offentliggjøres og er i nærheten av 100.000 i året.

— Dette er ikke en dom over dagens regime som ligger så veldig langt unna dets egne beskrivelser, hvis man setter det sammen. Og det er det som er typisk for dette dokumentet. Det benytter seg egentlig av både verdier, uttalelser og formuleringer som regimet selv ved ulike anledninger har brukt, i et forsøk på å gjøre det mer spiselig, sier Eifring.

Vil kravene tas til følge?

Eifring ser små sjanser for at kravene i Charta 08 blir innfridd av myndighetene på kort sikt.

— På lang sikt — kanskje. Men det er slett ingen garanti for det. Statsministeren har uttalt seg relativt positivt om demokratiske verdier. Men det har igrunnen de fleste av statsministrene i Kina helt siden begynnelsen av 1980-tallet. Flere av dem har fått lide for det. Det er ikke gitt at det vil føre til noe som helst.

En videreføring av dagens system er minst like sannsynlig som at Kina vil oppleve en demokratisering, mener Eifring. Nå som Kina opplever seg sterkere internasjonalt, føler de ikke at de må komme vestlige makter eller andre i møte og gi etter for krav om mer demokrati.

Vil fredspristildelingen ha en positiv eller negativ effekt for dem som ønsker demokratiske reformer?

— På kort sikt negativ, men på lang sikt positiv — kan man håpe. Den har på en måte brakt linjene i motsetningene veldig tydelig frem. Jeg vil tro at for en som overtar etter nåværende regime om bare to år, vil dette kunne være en sak som man kan ønske å profitere på ved å vise seg som mildere overfor Liu Xiaobo eller andre opposisjonelle. Men slikt går gjerne i bølger i Kina. Nå er det en bølge hvor det på dette feltet er ganske ufritt. Det har vært andre bølger der religion har vært slått sterkt ned på, særlig med Falun Gong for litt over ti år siden. Nå er det demokratiske verdier som det slås hardt ned på.