Det finnes ingen garanti for at en ny finansieringsmodell for journalistikk er på plass før den gamle kollapser helt. De tilnærmete annonsemonopolenes tid er forbi, den nye tid blir langt mer komplisert.

Men også i det kompliserte bildet er det mulig å følge noen linjer og se konturene av den nye journalistikken. Langt på vei likner den på den gamle, men på en rekke områder endres faget. Her er et forsøk på å identifisere noen viktige slike endringer. Listen er inspirert av den ferske boken “Post-Industrial Journalism. Adapting to the Present” av CW Anderson, Emily Bell og Clay Shirky.

Journalisten blir egen merkevare

Folk kjøpte aviser på grunn av enkeltskribenter før også. Dagbladet er bare én av flere norske aviser som i generasjoner har profilert de beste pennene, gitt dem plass og brukt dem som argument for å kjøpe avisen. Kommentatorene har lenge vært merkevarer i merkevaren, med større byline enn andre, fast plassering og stadig profilering også i andre medier.

Liknende profilering vil bli vanligere også for reportere som dekker spesialfelt og som enten er spesielt gode skribenter eller har unik kompetanse på sitt område. En naturlig konsekvens er at slike medarbeidere også vil kreve større kontroll over sin egen produksjon, og etablere blogger og nettkonti som gjør det enkelt å beholde kontakten med leserne selv om arbeidsforholdet skulle endre seg. Slike varemerker i varemerket vil være viktige for de tradisjonelle mediene, men de vil også være mer ustabil arbeidskraft.

Foreløpig er ikke denne utviklingen alarmerende for mediehusene. De årlige, komparative undersøkelsene av digital nyhetsformidling som Reuters Institute for the Study of Journalism gjennomfører, viste både i 2012 og 2013 at de gamle merkevarene ennå er viktigere enn både søk, sosial distribusjon og enkeltmedarbeidere når publikum velger innhold, men jo større del av lesningen som skjer via lenkespredning i sosiale medier, desto sterkere står den enkelte skribent.

Eksterne bidragsytere blir viktigere

Nettavisen og Aftenposten er to av flere redaksjoner som knytter til seg profilerte, eksterne bloggere, og gir dem framtredende plass på fronten. Bjørn Stærks første bidrag i Aftenposten, en bloggpost om konservative kristne på 55.000 tegn, nesten 10 kronikklengder, ble lest av over 100.000. Bjørn Stærk fikk en markedsføring som ville vært langt vanskeligere om han hadde publisert det samme manuskriptet utelukkende på sin egen blogg.

I den amerikanske presidentvalgkampen i 2012 kom stadig mer av oppmerksomheten til å rette seg mot Nate Silver, en tidligere baseballstatistiker som gjennom flere valg hadde demonstrert en forbløffende evne til å analysere seg fram til korrekt valgresultat. The New York Times inngikk en avtale med Silver og flyttet bloggen hans, Fivethirtyeight.com, over på NYTimes.com, hvor den ble en så stor suksess at noen kritikere mente den truet den demokratiske prosessen. Hvorfor skulle republikanerne stemme når Nate Silver hadde slått fast at det var over 93 prosents sannsynlighet for at Barack Obama ville bli gjenvalgt?

Nate Silver — ekspert på valgprediksjon (foto: JD Lasica, socialmedia.biz CC:by-nc)

Fordelen for mediehusene er at de kan knytte til seg medarbeidere som allerede har demonstrert eksepsjonelle kvaliteter, uten å ta kostnadene og risikoen ved å tilby dem fast ansettelse. Ulempen er at de eksterne samarbeidspartnerne også er langt friere til å bryte samarbeidet. Tendensen er imidlertid helt tydelig: Der hvor redaksjonene tidligere ansatte, eller utviklet, spesialister på en lang rekke fagfelt, inngår de nå heller avtale med frittstående skribenter, eller mindre byråer. I noen tilfeller er det snakk om rene innkjøp, som tidligere tiders frilansavtaler, men det blir stadig vanligere med kontrakter hvor det store mediehuset og den lille underleverandøren bygger hverandres merkevarer, driver trafikk til hverandre, inngår annonsesamarbeid eller arrangerer felles, inntektsbringende, arrangementer, turer eller liknende.

Mindre redaksjoner, flere nisjer

Redaksjonene i de tradisjonelle mediehusene ble store fordi avisene utviklet journalistikk på stadig flere områder. Mange av disse spesialfeltene blir i dag bedre dekket av nisjesteder, mens andre blir outsourcet. I stedet for å ha en egen, stor økonomiredaksjon, samarbeider VG Nett med E24 og Dine Penger og fronter saker derfra som passer inn i den brede profilen til VG.no. Liknende avtaler har VG og andre store nettaviser lenge hatt på områder som forbrukerteknologi, mote, bil og båt.

Avisene i Schibsted Norge har lenge outsourcet nettdekningen av norsk og internasjonal fotball til et eget selskap, 100 % Fotball, eid av de samme avisene. Etter dette mønsteret opprettet Schibsted i 2012 selskapet Riks, som skal produsere reiselivsreportasjer og annen forbrukerjournalistikk som disse avisene hittil har laget med egne journalister.

En slik konstruksjon svekker redaksjonsklubbenes innflytelse, og gjør det også enklere å eksperimentere med inntektsgivende tiltak i journalistikkens (og presseetikkens) randsoner, som sponsing, samarbeid med annonsører, events og produksjon av eksterne publikasjoner. De store mediebedriftene vil forsøke å slippe unna faste ansettelser for å ha maksimal fleksibilitet. Samtidig oppstår det stadig nye, digitale, nisjeaktører på de samme områdene. Selv om Norge er et lite marked, og det vil være langt vanskeligere for hver enkelt aktør å nå kritisk masse, vil en økt konkurranse fra frittstående nettsteder, spesielt innenfor forbrukerjournalistikken, presse de etablerte mediene ytterligere, både økonomisk og etisk.

Ansatte generalister, avtale med spesialister

En konsekvens av outsourcingen er at en større del av den gjenværende staben i avisene blir generalister. Spesialmedarbeidere på fagfelt blir erstattet av journalister som kanskje er eksperter på spesielle verktøy eller har spesielle ferdigheter, men som er allmennreportere. Kjerneredaksjonen vil jobbe i bredden, en større del av staben vil gå nyhetsvakter og følge det generelle nyhetsbildet. Selv de største redaksjonene vil ikke ha landbruksmedarbeidere, flymedarbeidere eller forsvarsmedarbeidere, slik praksis har vært.

Journalister som ønsker å gå i dybden på et fagfelt, vil enten arbeide i nisjeredaksjoner, eller etablere seg som frilansere, alene eller i nettverk.

Nye funksjoner fyller redaksjonene

I januar 2013, midt i den mest omfattende nedbemanningen i Aftenpostens historie, dukket det opp en annonse for 17 nye stillinger i Aftenpostens redaksjon. Av de 17 stillingene, var det bare to som hadde ordet “journalist” i stillingsbetegnelsene. Avisen var på jakt etter “kommersiell produktsjef for web-tv”, “Tech lead/mobilutvikler”, “Front end webutvikler med nyhetsinteresse”, “Trafikkutvikler” og “Segmenteringsansvarlig”. Annonsen ga et sjeldent godt bilde av endringene i bransjen: Mens reportere, fagjournalister, redigerere og kommentatorer går ut den ene døren, kommer segmenteringsansvarlige og trafikkutviklere inn den andre.

Bedre plass til de lange tekstene

Kronikken til bloggeren Bjørn Stærk er et godt eksempel på hvordan de kortfattede sosiale mediene er spesielt velegnet til å formidle svært lange tekster eller kompliserte produksjoner. Twitters følgestruktur kondenserer interessen om spesielle temaer. Brukere som er interessert i livssynsdebatter vil følge andre med samme interesse og vil selv ha følgere som deler viljen til å lese om tro og tvil. Fordi motivasjonen i utgangspunktet er høy, vil også evnen til å lese lengre tekster være tilsvarende høy. De korte mediene er på denne måten med på å bryte rammene for tradisjonell journalistikk.

Norske journalister får sjelden anledning til å skrive mer enn 10.000 tegn, selv i en større featuresak, en vanlig helsides nyhetssak er normalt på 3.500–4.000 tegn. Bjørn Stærks artikkel var, som nevnt, på 55.000 tegn.

Dagsordenfunksjonen svekkes ytterligere

Tilbudet av media øker kontinuerlig. Selv om mye visner hen og dør, er den totale mengde titler, spesielt digitalt, raskt økende. I tillegg leser nordmenn ekstremt mye flere utenlandske publikasjoner enn tidligere. Konsekvensen er at de tradisjonelle medienes dagsordenfunksjon svekkes. Brukerne har oftere korrigerende informasjon, de bruker flere kilder i løpet av et døgn, og diskuterer nyhetene oftere i sosiale medier. Alt dette reduserer de tradisjonelle medienes karakter av ekkokamre, men svekker også deres innflytelse på politiske prosesser, på kjøpsmønstre og sosial aksjon. Det oppstår mange overlappende offentligheter av ulik størrelse, betjent av hver sin miks av medier, de fleste digitale. Politiske utgrupper vil i dag organisere seg og kommunisere via nettet. Mye av den kritiske debatten om viktige politiske tema foregår på nettsteder og i nettverk som i beskjeden grad blir overvåket av de tradisjonelle portvaktene i riksaviser og kringkasting.

Ennå foreligger det ikke nok empiri til at vi kan slå fast hvor mye av den offentlige meningsdannelse som har flyttet seg fra tradisjonelle medier til sosiale medier, men det synes åpenbart at diskusjoner på Facebook har overtatt mye av den rolle som avisenes leserbrevspalter og debattsider tidligere har hatt, og at avisenes kommentarfelt er så fulle av troll og sjikane at mange seriøse debattanter søker bort derfra og over til mer lukkete fora på nettet.

Portvaktfunksjonen svekkes

Blant de monopoler som er brutt, er også de tradisjonelles medienes kontroll på den presseetiske standard. Våren 2013 var den såkalte “Christoffer”-saken igjen i nyhetsbildet. En 40 år gammel mann fra Vestfold er dømt for å ha mishandlet sin åtte år gamle stesønn til døde. Lokalaviser og riksmedier har konsekvent anonymisert den dømte, slik praksis normalt har vært i slike saker. På Facebook dukket det imidlertid opp grupper som både offentliggjorde navn og bilde på den dømte, og som i tillegg forsøkte å presse de tradisjonelle mediene til å gjøre det samme.

Konsekvensen av slike aktivistiske nettsider er at pressens tradisjonelle portvaktfunksjon uthules. Jo lettere tilgang publikum har på informasjon som de tradisjonelle mediene holder tilbake, dess mindre verdi har en samlet opptreden av de redaksjoner som er forpliktet på Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.

Hensikten med presseetikken er ikke å gi journalister god samvittighet, men å gi publikum et reelt vern mot overgrep. Når dette vernet svekkes ved at det er mange nok som omgår reglene, svekkes presseetikken generelt. En tiltakende tendens til at frittstående nettpublikasjoner bevisst bryter de etablerte presseetiske normene, kan tvinge fram lovreguleringer som vil svekke selvdømmeordningen også for de mediene som respekterer Vær Varsom-plakaten.

Kontrollen med distribusjonen svekkes ytterligere

Den gamle modellen, hvor mediene forsøkte å trekke brukere til sin forside, og holde dem lengst mulig der, vil svekkes til fordel for superdistribusjon, der brukerne sender hverandre materiale som de finner. De redaksjonene som aksepterer denne utviklingen, vil hjelpe sine brukere med å filtrere og distribuere enkeltsaker.

Hver ny oppdatering av telefonenes operativsystem fører til at deling blir enklere og raskere. Programvare som Storify, som gjør det enkelt å sette samme enkeltartikler med twittermeldinger og annet ikke-profesjonelt produsert materiale, blir stadig mer utbredt. Teknologisk kompetente, også utenfor redaksjonene, tar på seg rollen som kurator for spesielle temaer eller hendelser. De supplerer profesjonelt journalistisk materiale med meldinger fra publikum og setter dette sammen til nye pakker. Men vil det gå noen pengestrøm tilbake til mediet som betaler journalistene for å selve innsamlingen av fakta?

Rapporten “Information Needs of Communities”, utgitt av det amerikanske medietilsynet, Federal Communications Commission i 2011, slår fast at 95 prosent av de originale nyhetene fremdeles produseres av de tradisjonelle journalistiske institusjonene. Alex S. Jones ved Harvard University har anslått at 85 prosent av alle profesjonelt formidlete nyheter, opprinnelig kommer fra dagsavisene (McChesney & Nichols, 2010).

Det norske Mediestøtteutvalget omtaler i sin innstilling en dansk undersøkelse, utført av professor Anker Brink Lund, som har målt antall nyhetsartikler i alle danske medier i løpet av en uke i 2008 og sammenliknet frekvensen av originale nyheter, “lån og ran” med en tilsvarende undersøkelse i 1999:

..selv om nyhetsproduksjonen er doblet i den aktuelle tiårsperioden, har ikke antallet danske journalister blitt særlig større. Det har vært en økning i produksjonen av originalnyheter på 46 prosent. Tas gjenbruk, lån og ran med i regnestykket, har den samlede nyhetsproduksjonen økt med 136 prosent. Der er altså mer versjonering, ran og gjenbruk i det danskene kaller den journalistiske næringskjeden i 2008, enn i 1999.” (NOU 2010:14, pkt. 1.2)

Den danske undersøkelsen bekrefter altså inntrykket av at originalproduksjonen synker, samtidig som de redaksjonene som finansierer innsamlingen av originale nyheter, i stadig større utstrekning blir utsatt for kopiering, klipp-og-lim og uhonorert videredistribusjon av nyhetene.

Algoritmene overtar

Anderson, Bell & Shirky omtaler Narrative Science, et selskap som forsøker å utvikle programvare som tar store mengder rådata og produserer ferdig skrevne journalistiske artikler. I første omgang er det snakk om rutinemessige historier fra finans og sport som årsresultater og kampreferater, men også tradisjonelle politimeldinger og andre smånotiser vil det være mulig å produsere uten menneskelig innblanding, ifølge gründerne bak selskapet.

Mange amerikanske foreldre bruker i dag appen GameChanger for å følge avkommets lag i Little League Baseball. Narrative Science tar sikte på å omdanne slike talldata til beskrivelser av kampforløpet. Ideen er å utvikle algoritmer som bygger mer komplekse historier ved å hente inn informasjon om et tema eller en hendelse fra en lang rekke kilder, kampstatistikken kan suppleres med twittermeldinger, facebookoppdateringer osv.

Ideen er at høyt gasjerte journalister (i den utstrekning noe slikt vil finnes), skal bruke sin tid og kompetanse på annet enn rutinemessig, faktabasert nytteinformasjon. Hvorfor skal en journalist skrive om helgeværet, når et program kan hente fram oppdatert meteorologisk informasjon og omforme disse til tradisjonelle avisartikler ved å benytte det begrensete utvalg språklige klisjeer som levende journalister bruker på slike halvtimesjobber?

Kildene vil lage sin egen journalistikk

Stavanger Aftenblad har i mange år distribuert et ukentlig boligmagasin produsert av SR Eiendom, distriktets største eiendomsmegler. I tillegg til annonser for de hus og leiligheter SR Eiendom har til salgs, har avisen inneholdt generelle reportasjer om bolig, interiør, hytteliv og andre temaer som også har vært behandlet på avisens redaksjonelle sider. Boligmagasinet har åpenbart ligget i presseetikkens gråsone, men har vært akseptert av avisens redaksjonelle ledelse. Fenomenet er ikke ukjent fra andre norske aviser, og er bare et blekt forvarsel om en tung trend på nettet.

Amerikanerne kaller det “branded content”. Kjente varemerker etablerer sine egne blogger, og engasjerer profesjonelle journalister til å fylle dem med innhold som til forveksling likner den journalistikken som publiseres i etablerte medier.

The new content model represents a shift in the way publishing has usually worked. Rather than pay a media middleman for eyeballs, brands including Tory Burch, Coca-Cola and Gilt Groupe are learning to attract them all on their own. “Instead of paying money to rent an audience, they can own their own audience,” (John Hazard, Director of Community i Contently, et selskap som leverer “branded content”)

Contently opplyste i februar 2013 at de har 10.000 journalister i sitt nettverk, opp fra 2000 i juni 2012. De leverer blant annet artikler om mat og fotografering til Urban Outfitters livsstilsblogg, reportasjer om ekstremsport til “The Adrenalist”, et nettmagasin utgitt av Degree Men.

Pews State of the News Media-rapport for 2013 slår fast at kildene og objektene for journalistikken i stadig større utstrekning produserer sitt eget innhold og får det fram til publikum “without any filter by the traditional media”. Selv om de politiske partiene har vært først og fremst her, ser folkene bak Pew-rapporten tydelige tegn til at næringslivet også blir stadig mer offensive i sine anstrengelser for å fylle hullene som oppstår når stadig mindre redaksjoner ikke lenger klarer å utføre de samme oppgavene.

Oppsummert er de tunge trendene i det journaliske feltet:

• Hyperdistribusjon via sosiale medier
• Oppløsning av de redaksjonelle pakkene og sammensetning i nye pakker sammen med ikke-profesjonelt innhold
• Kildene styrer mer av journalistikken
• Annonsørene går rett til publikum ved hjelp av journalistikkens formspråk

Alt dette svekker journalistikkens uavhengige rolle og dens økonomiske fundament. Disse tunge endringene skjer raskt, og de utfordrer mange av hegemoniene til store, gamle medieinstitusjoner. Rubrikkannonsemarkedet er flyttet på nettet, merkevareannonseringen finner nye veier, den gamle forretningsmodellen som har finansiert journalistikk siden de første avisenes tid slår sprekker. Samtidig har ingen funnet bærekraftige løsninger for finansiering av en journalistikk tilpasset den nye teknologiske virkeligheten.

Denne artikkelen er delt i fire, og dei enkelte oppslaga kan langt på veg lesast uavhengig av kvarandre. Fyrst formulerer eg eit problem med Clay Shirky sitt truverde som samfunnsanalytikar. Deretter går eg kritisk gjennom tre optimistiske innsikter frå Shirky: sosiale medier skapar slagkraftige politiske offentlegheiter, ein ny type kollektivt tolkingsarbeid, og eit stort kognitivt overskot. Shirky har gode poeng, men dei vert svekka av publikum sin tendens til å tolka dei i kommersiell retning.

Yrke: Medieguru

Eg skjønar kvifor Shirky har fått status som medieguru. Han snakkar med ein kombinasjon av empiriske anekdotar og teoretiske aforismar som er ganske engasjerande. Det var mange som lente seg fram då han sa “The design of the invitation matters as much as the nature of the task”. Dette er ei modernisering av Marshall McLuhans ”the medium is the message” som er mesteren verdig.

I 1965 skreiv Tom Wolfe eit intervju med McLuhan som heitte ”What if he is right?” Parallellen til Shirky er klar. Det har kome eit nytt medium som alle brukar, enten det er fjernsyn eller sosiale medier, og det er stor forvirring om korleis det bør brukast. Alle treng rettleiing, og medieguruen gjev oss det.

Det største problemet for Shirky er at hans status som medieguru virkar mot at han vert tatt på alvor i forskingsmiljøa, og eventuelt av historieskrivarar. På 1960-talet var dei ’ekte’ forskarane svært skeptiske til McLuhan, og avskreiv han som ein tabloid teknologisk determinist, i lomma på Corporate America.

Foredragsverksemda føregår på ein amerikansk kapitalistisk måte der guruen forsøker å maksimera inntektene sine mens han er ’hot’. Han tek difor gjerne over 200.000 kr for å halda eit foredrag. Det er ikkje slik at orda hans difor automatisk blir til salgs for høgstbydande, men det kan henda at han veljer ut dei poenga som fell i best jord hjå publikum og boklesarar.

Shirky-show i Grieghallen (foto: Jon Hoem, CC:by-sa)

På grunn av prisnivået snakkar Shirky mest til næringslivet, og fordi ingen i den bransjen fortel gode idéar til sine konkurrentar dreier det seg mest om å bli inspirert. Dette vart bekrefta i Bergen: På Twitter skriv @emodal: “Er inspirert etter møte med Clay Shirky og andre digitalfolk på #nmdshirky i Bergen i går”. Ei anna formulering av inspirasjon kjem frå @herdis: “Noko av det beste med #nmdshirky var å få stadfesta at det vi jobbar med til dagleg, er rett. Samt få pusteproblem fordi endring hastar”. Shirkys jobb er liksom å få oss alle til å føla at me no forstår internett betre på godt og vondt, og dra heim med ny energi.

Men McLuhan hadde gode poeng på tross av sin corporate guru-profil, og kan hende er det meir enn ein grunn til at dusinvis av norske bransjefolk flyr eins ærend frå Oslo til Bergen for å høyra på Shirky. What if he is right?

Lause politiske offentlegheiter

Den arabiske våren og Occupy Wall Street er to fenomen som er verkeleg imponerande å følgja med på, for dei har så sterk politisk kraft i seg. Sosiale medier vert gjeve mykje av æra for deira gjennomslagskraft, og Clay Shirky er i front internasjonalt når det gjeld analysen. ”Do digital tools enhance democracy?”, spør han. Blir det meir kollektiv handling, og blir det politiske livet betre enn før desse verkemidla var oppfunne?

Han formulerer ei fin lovmessigheit:

As the communications landscape gets denser, more complex, and more participatory, the networked population is gaining greater access to information, more opportunities to engage in public speech, and an enhanced ability to undertake collective action. These increased freedoms can help loosely coordinated publics demand change.

Og hendingane det siste året ber preg av å vera laust koordinerte offentlegheiter. Både Facebook-mobiliseringa på Tahrir-plassen og Occupy Wall Street framstår som glimrande eksempel på kva som kan skje ifølgje Shirkys analyse, og han formulerte analysen før nokon av desse hendingane skjedde. Her synest eg Shirky er god.

Shirky seier at sosiale medier skapar ”ridiculously easy group-forming”. Eit engasjerande tema kan mobilisera hundretusenvis av menneske sjølv om dei ikkje er på same stad, og dei kan utføra ei kollektiv handling på kort varsel, gjerne i løpet av minuttar og timar etter den fyrste meldinga. Dette er flashmob i stor skala. Organisasjonsapparatet ligg klart frå før, og heiter Facebook eller Twitter.

Det er interessant å samanlikna Tahrir i Egypt med 22. juli i Norge. Er det noko i Shirkys analyse som gjeld for begge to? Desse hendingane føregjekk jo i to svært forskjellige politiske kulturar, og var også svært forskjellige i sine politiske implikasjonar. I Egypt dreide det seg om eit undertrykt raseri over urettferdigheit og korrupsjon, og det vart mobilisert til protest gjennom sosiale medier. I Noreg dreide det seg om ei plutseleg overveldande terrorhandling som skapte sjokk, avsky, sorg og hat, og alle nyansar vert diskutert gjennom sosiale medier. I Noreg fekk den lause politiske offentlegheita ein reint terapeutisk funksjon, og dette gjer den reaktiv i motsetning til Egypts aktive mobilisering. Eg synest ikkje Shirky sin analyse er nyansert nok til å fanga opp denne typen nasjonale og kulturelle forskjellar.

Episodiske fellesskap

På framsida av Here Comes Everybody (2008) står det følgjande: ”Revolution doesn’t happen when society adopts new technology, it happens when society adopts new behaviors”. Her posisjonerer Shirky seg som sosiolog, og ikkje som tekno-geek slik mange andre guruar gjer. Under foredraget i Grieghallen sa han: “We overestimated the importance of access to information, and underestimated the importance of access to each other” (sitert frå @benteka).

Shirky serverte mange teoretiske aforismar, og ein av dei føltest som ei god oppsummering av hans sosiale teori. “Large crowds don’t self-moderate well”. Jo større antal menneske som skal utføra kollektive handlingar, jo vanskelegare er det å organisera dei. Slagkraftig kollektiv handling vert nesten alltid utført av regjering, statlege institusjonar og tunge næringslivsaktørar. Men på grunn av dei sosiale mediene er det ikkje lenger noko problem for nye aktørar å koordinera handlingane til mange menneske.

I sosiale medier vert det heile tida skapt nye tolkingsfellesskap. Dersom du følgjer ein viss hasjtag eller ein vennekrets på Facebook, så har du eit rammeverk for å forstå og tolka verkelegheita. Det er ei episodisk offentlegheit som gjev deg ein ny tryggleik.

Lat meg ta twitringa på hasjtagen #nmdshirky som eksempel. Den føregjekk hovudsakleg på smarttelefon mens folk var i Grieghallen, og på byens utestader. Eg var sjølv aktiv på Twitter under foredraget. Frode Bjerkestrand i BT skriv: “En stund var det nesten ufrivillig komisk i Peer Gynt-salen. Mange deltakere så ut som om de var mer opptatt av å tvitre om foredraget, enn faktisk å absorbere alt som ble sagt. Treffende nok er denne multitaskingen et presist eksempel på Clay Shirkys argumenter om mediebruk og samhandling”.

Eg trur det ligg noko her som er meir substansielt enn årets ferdigheiter i multitasking. Då eg sat der og trykte på touchscreenen min var eg med på å laga ei lita offentlegheit som varte i ca. to dagar, men som gav deltakarane ei svært presis nytte og innsikt (og snikksnakk). Slike episodiske offentlegheiter har utfordra sentrale institusjonar i samfunnet sidan 1990-talet, og det er ingenting som tyder på at dei er kome under kontroll. På foredraget sa Shirky: “It is less management and more culture that now determines what happens in the media”. Dette er ein høfleg måte å seia at alt er komplett kaos.

Kven får overskotet?

Tolkingsarbeidet i sosiale medier skapar eit kognitivt overskot. For kva er det folk gjer når dei twitrar og skriv og fotograferer? Dei akkumulerer ein enorm kulturell timeinnsats som i prinsippet kan brukast til alt mogeleg. Shirky brukar eksempelet med Wikipedia versus fjernsyn (sjå Øvrebø 2008, Hoem 2011, Wiese 2011). Det trengst berre ein brøkdel av tida amerikanarane brukar på TV for å få skrive heile Wikipedia, og jo meir av folks interesser som går i retning av tolking og skriving, jo større vil overskotet bli. Shirky snakkar om folks tolkingsarbeid; ein ressurs som har uendeleg stort potensiale dersom folk er viljuge til å endra måten dei brukar tida si på.

Og her har Shirky eit snedig poeng. Eit slikt overskot finst berre ei kort stund etter at eit nytt medium er oppfunne: “If people knew what to do with a surplus with reference to the existing social institutions, then it wouldn’t be a surplus, would it?” I denne fasen er det eigentleg ingen som har anelse om korleis overskotet skal utnyttast, og folk byrjar å eksperimentera med korleis dei kan integrera det i kvardagslivet. I den prosessen kan samfunnet verta endra, særleg dersom det finst radikale konstruktørar som pressar muligheitane til det ytterste.

Her i Noreg følest det ikkje som dei sosiale mediene er i ferd med å skapa revolusjon. Arbeidet med å profitera på det nye kollektive tolkingsarbeidet er forutsigbart, ikkje minst i mediebransjen. Folks frivillige arbeidskraft må brukast til å spara lønsmidlar i bedriftene. @vampus: “VG hadde god utnyttelse av kognitivt overskudd da de lot leserne fylle ut info om lokalpolitikere etter kommunevalget 2007”. Kudos til VG, liksom.

Innafor det individualistiske moralsynet som rår i bransjen er naturleg å promotera seg sjølv og andre, gjerne i ei litt uskuldig og kameratsleg form. Under foredraget twitra @bergenmediarena at “Om noen på #NMDShirky-arrangementet vil rekruttere unge smarte mediehoder bør de følge @KommVolda. Bra med engasjerte studenter!” Her handlar det om suksess og atter suksess.

Både i Amerika og Noreg er det utan tvil marknaden som kjem til å stikka av med overskotet. Men er det bra at verkelegheita er slik? Tenkjer Shirky på dét spørsmålet? Hjå Shirky dreier det seg om effektivitet og rasjonalitet, for han snakkar til mediebransjen. Google og Facebook har blitt gigantiske kommersielle foretak utan genuin sosial omtanke for befolkninga, og når Shirky analyserer befolkninga så tenkjer han i same stemningsleie som dei store bedriftene.

Shirky passar perfekt inn i si tid. Ikkje berre spinn han mediene slik at han tener mest mogeleg pengar, han fortel folk noko som gjer at dei bøyer nakken og går ut att i verkelegheita med fornya styrke til å driva businessen vidare. Det dreier seg ikkje om å dyrka eit best mogeleg sosialt liv mellom menneske, men om å skjøna mekanismane for det sosiale livet best mogeleg.

Litteratur og lenker
Grøndahl, Carl Christian (2011): ”Clay Shirky #NMDShirky”, 27. oktober 2011.
Kalsnes, Bente (2011): “10 ting du bør vite om Clay Shirky”, 26. oktober 2011.
Nyre, Lars (2011): “Nei, det er ikkje ein Facebookrevolusjon”, 4. mars 2011.
Nyre, Lars (2011): ”Politisk kritikk av sosiale medier”, 8. april 2011.
Shirky, Clay (2008): Here Comes Everybody. The Power of Organizing Without Organizations. New York: Penguin.
Shirky, Clay (2010): Cognitive Surplus. Creativity and Genorisity in a Connected Age. New York: Penguin.
Shirky, Clay (2011): ”The political power of social media. Technology, the public sphere, and political change”, i Foreign Affairs 90(1).

I de to nye bøkene er ikke temaet de teknologiske nyvinningene som sådan, men hvordan weben som et mer modent medium virker inn på oss. For femten år siden var PC-en et arbeidsverktøy. Avislesing, platekjøp, billettbestilling og sosialt samkvem foregikk andre steder. I dag har alle disse aktivitetene invadert PC-en og smarttelefonen overalt og kontinuerlig.

Flyktighet

Weben sluker alle eksisterende medieformer og omformer dem i sitt bilde, skriver Nicholas Carr. I The Shallows er han opptatt av hvordan de nye medievanene påvirker individet, og deretter hvordan kulturen på lengre sikt vil forringes. Carrs hovedpoeng er at Internett i dag distraherer og undergraver den konsentrerte, kontemplative lesingen av lengre resonnementer, som typisk har vært å finne i trykte bøker. Med henvisning til Maryanne Wolfs bok Proust and the Squid, sier Carr at denne formen for dyp lesing har vært en forutsetning for dyp tenking og refleksjon, som igjen er grunnleggende for samfunnet. Man kunne tenke seg at kombinasjonen av dyp lesing og enkel tilgang til informasjon ville være det beste av to verdener, men Carr mener at Internett-oppførselen vinner over den dype tenkningen. Og han viser til mediestatistikk som underbygger påstanden. TV-titting har fortsatt å øke parallelt med at Internett-bruken har økt, mens tiden brukt til å lese trykte tekster (aviser, tidsskrifter og bøker) har gått ned i USA.

Omslaget til Carrs bok.

Carr mener at ny forskning om hjernens plastiske egenskaper kan forklare denne utviklingen. Spesielle områder i hjernen kan øves opp til å mestre enkelte oppgaver gjennom gjentakelse. Forskningen viser at hjernen endres fysisk under slik gjentatt stimulering. Evnen til å lese og skrive er — i motsetning til språket som sådan — ikke naturlig hos mennesker, men tilegnes gjennom trening og følgelig preging av hjernen. Tilsvarende vil andre områder øves opp til å håndtere multitasking, stadige avbrytelser og skanning av tekster, som kjennetegner dagens web. Også tidligere teknologiske nyvinninger — slik som kartet, klokken og skrivemaskinen — har virket inn på hjernen og måten vi tenker på.

Pessimisme

I The Shallows utdyper Carr tankene fra artikkelen Is Google Making Us Stupid? i juli/august-nummeret av The Atlantic fra 2008. Lite nytt bringes inn, men artikkelens innhold underbygges med flere kilder og eksempler. Derfor har Carrs hovedpoenger allerede vært drøftet grundig i ulike sammenhenger. Særlig interessant har diskusjonen på Encyclopedia Britannicas blogg vært, der både Carr og Clay Shirky bidrar. Shirky er forundret over at Carr, som er en grundig kjenner av nettets teknologi og kultur, framstår som en ludditt. Denne betegnelsen, opprinnelig brukt om en gruppe vevere i Storbritannia som på begynnelsen av 1800-tallet ødela maskinene som truet deres manuelle arbeidsinnsats og levebrød, anvendes i dag om Internett-kritikere.

Shirky trekker fram Andrew Keen (kjent for den web 2.0‑pessimistiske boken The Cult of the Amateur) og tidligere president for det amerikanske biblioteksforbundet Michael Gorman som eksempler på ludditter og uvitende kritikere av mediet. Shirky anklager Carr for å forsvare en litterær elitekultur som ble drept allerede av fjernsynet, mange år før weben ble et massemedium. «Ingen leser Krig og fred av Tolstoj», sier Shirky. «Den er for lang, og ikke så interessant.»

Exit Gutenberg

I Cognitive Surplus skriver Clay Shirky om hvordan økt fritid i post-industrielle samfunn blir brukt til TV-titting på bekostning av sosiale aktiviteter. Det ligger et hittil uutnyttet potensial i alle disse timene som først nå med de sosiale mediene kan omsettes til samfunnets beste gjennom nettbaserte dugnader. Hvis bare en brøkdel av hver enkelts fritid blir omdisponert på denne måten, vil det globalt og i sum være nok til å skape mengder av Wikipediaer. Og Shirky finner at medievanene allerede dreies i denne retningen. Bokens resonnement underbygges med massevis av anekdoter, fra netttjenesten PickupPal som setter bilførere i kontakt med passasjerer, til Josh Groban-fans som organiserer veldedighetsarbeid gjennom Grobanites for Charity.

Omslaget til Shirkys bok.

Shirky mener at Gutenberg-økonomiens dominans nå er over. Boktrykkerkunsten skapte en overflod av bøker, men trykkekostnadene var høye. Den økonomiske risikoen ved produksjon ble overført til forleggerne, som filtrerte og kvalitetssikret utgivelsene. Hele dagens medieindustri med bøker, radio, fjernsyn og kinofilm har tilsvarende filtreringsledd, og tilhører derfor Gutenberg-økonomien. Internett er derimot det første mediet innenfor den post-Gutenbergske økonomien, der brukerne ikke lenger er passive mottakere, men bidragsytere.

Internett har kommunikasjonsmuligheter, lave kostnader og kan brukes til å spre et ubegrenset antall perfekte eksemplarer av digitale objekter. «Menneskene som tidligere var kjent som publikum» i Gutenberg-økonomien, vil derfor sammen kunne eksperimentere, skape og dele nye former og uttrykk.

La-skure-mentalitet

Dette er en revolusjon på linje med trykkpressen, sier Shirky. Endringene blir dramatiske og smertefulle. Hvordan skal vi forholde oss til dette? Tradisjonalistene vil overlate kontrollen til ansvarlige institusjoner, mens radikalerne vil teste ut nye ting uten tanke på eksisterende normer og regler. Mange tenker kanskje at en mellomløsning vil være det beste. Nei, sier Shirky. Eksperimentér i vei, oppfordrer han. En periode vil det være kaos, men vanlige samfunnsborgere er de eneste som er berettiget til å avgjøre hva som skal overleve. Denne la-skure-mentaliteten kjennetegner Shirkys bok.

Selv om Carr og Shirky har vært på kollisjonskurs før, framstår de ikke som teknologipolitiske motpoler gjennom disse bøkene. Til det er Carr for nyansert i sine anskuelser. Han hyller mulighetene som teknologien gir, men maner til selvdisiplin for ikke å bli oppslukt. (I et lite kapittel forteller han at han stengte Twitter- og Facebook-kontoene sine og stoppet bloggingen for å kunne konsentrere seg om å skrive boken.) Shirkys motsetning er derimot Andrew Keen. Der Keen i Cult of the Amateur bare plukker fram negative eksempler som viser webens og amatørenes herjinger i det etablerte kulturlivet, velger Shirky bare positive. Hvis Keen og Gorman er ludditter, er Shirky en webist. Ifølge litteraturmagasinet n+1 ser ikke webistene Internett som teknologi eller et verktøy, men som en sosial bevegelse. Webisten har ikke noe klart mål med sin ideologi, men tror at utfallet av teknologiutviklingen uansett vil være positivt for menneskeheten.

Begge disse bøkene er temmelig polemiske og vil antakelig raskt bli uaktuelle. Men om noen år vil både bøkene og snakket om dem være verdifulle levninger fra vår tid for historikere og samfunnsforskere som vil undersøke hvordan vi i 2010 strever med å forstå endringene som skjer i skjæringspunktet mellom teknologi, kultur og medier.

Omtalte bøker

Nicholas Carr: The Shallows: What the Internet is Doing to Our Brains (W. W. Norton & Company, 2010)
Clay Shirky: Cognitive Surplus: Creativity and Generosity in a Connected Age (The Penguin Press, 2010)

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr 4, 2010.