Våren 2017 ble tilgangen til Wikipedia stengt i Tyrkia. Det er den fremdeles. Wikimedia Sverige ble i juli 2017 idømt en høy bot fordi de hadde lastet opp bilder av offentlig kunst til nettsiden offentligkonst.se. Vi opplever også at det er en kamp om fakta i samfunnet.

Dette viser at presset mot Wikipedia og de andre wiki-prosjektene øker. Opphavsretten i Norge er ikke blant de strengeste, men er heller ikke like fri som f.eks. Storbritannia, Tyskland, Canada og Australia, se denne artikkelen om panoramafrihet. Det er derfor interessant hva norske politikere tenker rundt kunnskapsformidling og ‑deling på Wikipedia og bruken av åpne lisenser.

Stortingsvalget nærmer seg, og vi har derfor stilt de norske politiske partiene tre spørsmål:

1. Hvor fornøyd er dere med artiklene om deres parti og politikere på norsk Wikipedia?
2. Hvor viktig eller uviktig mener deres parti det er at kunnskap er tilgjengelig på de norske språk?
3. Er partiet enig eller uenig i at alle statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser skal legges ut under fri lisens dersom det er mulig?

Vi sendte spørsmålene til  Arbeiderpartiet (A), Fremskrittspartiet (Frp), Høyre (H), Kristelig Folkeparti (KrF), Miljøpartiet De Grønne (MDG), Rødt ®, Senterpartiet (Sp), Sosialistisk Venstreparti (SV), Venstre (V).

Alle partiene som ble spurt har sendt inn svar og under kan du lese hva de svarte.

Hvor fornøyd er partiene med artiklene om deres parti og politikere på norsk Wikipedia?

Ett av partiene, SV, er veldig fornøyd, seks av partiene er ganske fornøyd, mens Senterpartiet og FrP er lite fornøyde med artiklene om eget parti og egne politikere. Ingen av partiene skriver at de ikke er fornøyde.

FrP skriver at «Wikipedia lar udokumenterte påstander fra politiske motstandere ligge i artikkelen om FrP, samt stort fokus på negative episoder som er av mindre i den store sammenheng». MDG mener at «Partisiden bærer nok litt preg av å være skrevet av sympatisører, og har litt lite ny informasjon. Nyere politikere er generelt dårligere dekket». Rødt skriver at «Vi opplever at det tidvis er litt strenge kriterier for politikerbiografier, og at terskelen for å slette er litt vel lav». KrF skriver at «Sidene til partiet KrF og til de mest sentrale politikerne våre er ganske OK. Samtidig er det mange av KrFs øvrige politikere og listetopper som burde hatt sider eller mer utfyllende informasjon. Så med andre ord, de som har egne sider har stort sett relativt greie sider, men det er fortsatt for få av politikerne våre som har egne Wikipedia-sider».

Har dere selv bidratt med egne bilder eller tekst på artiklene om deres parti og politikere på norsk Wikipedia?

Seks av partiene har bidratt på egne sider, enten med tekst eller bilder. Fem partier har bidratt med egne bilder, mens to er usikre. Fem av partiene har bidratt med tekst, mens Arbeiderpartiet oppgir at «Direkte faktafeil av typen fødselsår, har vært rettet».

N = Nei,
V = Vet ikke.
(1) «Men bare i begrenset grad. Vi har en del bilder tilgjengelig under en kompatibel Creative Commons-lisens på Flickr som det bare er å forsyne seg av»
(2) Bare faktafeil rettet

Venstre skriver at «Wikipedia er en viktig kilde til informasjon, og et sted hvor mange velgere søker for å lære om partiene. Det er derfor viktig at man finner oppdatert informasjon der, samt en hel del om partiets politikk og historie».

MDG skriver at «Vi er varsomme med å aktivt redigere artikler om oss selv, men partisiden vår har flere bidragsytere som er partimedlemmer og har vært en del av ledelsen i partiet».

Senterpartiet skriver at «Vi ønsker å ta tak i vår egen Wikipedia-side og vil fortløpende vurdere hvordan vi best gjør det i løpet av sommeren».

KrF skriver at «KrF har i de siste årene bidratt litt med å oppdatere sidene om våre politikere og finne referanser for informasjonen der, men dette er noe vi kunne jobbe enda mer med i årene fremover».

Hvor viktig eller uviktig mener deres parti det er at kunnskap er tilgjengelig på de norske språk?

I Norge er Wikipedia det desidert mest leste leksikonet, men engelsk Wikipedia er like mye lest som Wikipedia på norske språk, i motsetning til i land som Sverige og Tyskland, hvor den nasjonale Wikipedia er mest populær. Partiene ble spurt om språkene og målformene bokmål, nynorsk og nordsamisk, som samsvarer med Wikipedia-variantene Wikimedia Norge arbeider for å støtte opp i sin strategi.

3 = Veldig viktig
2 = Ganske viktig
1 = Litt Viktig
0 = ikke viktig

Venstre skriver at «De to språkene og to målformene er en viktig del av norsk kultur. Nordsamisk er det mest brukte samiske språket, og som ett av Norges to offisielle språk må det en forsterket innsats til for å ivareta og styrke samisk språk og kultur. Wikipedia er et viktig oppslagsverk for kunnskap og historie, og må derfor være tilgjengelig på begge språk og målformer».

Senterpartiet skriver at de «… mener at alle skal ha informasjon tilgjengelig på sin målform, og at vi i Norge spesielt må være flinkere til å ivareta nynorsk».

SV siterer fra sitt arbeidsprogram at SV vil «Sikre de offisielle minoritetsspråkene samisk, kvensk og tegnspråk. Støtten til produksjon og oversettelse av litteratur på samiske språk og kvensk skal økes».

Rødt skriver at «En av Wikipedias store styrker er at prosjektet er tilrettelagt for at alle kan få tilgang på informasjon på sitt eget språk. Dette er et viktig demokratisk prinsipp vi støtter fullt ut».

Foto: Stortinget cbnd

Hva mener de politiske partiene om åpne lisenser for statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser? Her fra spørretime i Stortinget 31. mai 2017.

Høyre skriver at «Vi er nå i ferd med å oppdatere informasjonen vår på nynorsk. Høyres sametingsprogram blir oversatt til nordsamisk».

Arbeiderpartiet skriver at de vil «føre en aktiv språkpolitikk som gjør at norsk eller samisk forblir det foretrukne språket i alle deler av norsk samfunnsliv. Nynorsken skal sikres gode utviklingsmuligheter».

MDG skriver at «Det språklige mangfoldet i Norge er en viktig kulturell verdi og ressurs som må ivaretas og dyrkes. De Grønne vil la språkmangfoldet synes og høres i hverdagen og utnytte mulighetene det gir, det betyr også at vi må sørge for at kunnskap er tilgjengelig på de språkene vi har».

KrF skriver at «Det er naturligvis viktig at kunnskap og informasjon er tilgjengelige på de norske språkene. Det er viktig både i forbindelse med opplæring, undervisning, den generelle allmenndannelsen og for den offentlige debatten. Så er det samtidig naturlig at land med til dels betraktelig flere innbyggere enn Norge har flere artikler på sitt eget språk enn det som finnes på norsk. Det er også nyttig å kunne ta til seg informasjon som finnes i engelskspråklige artikler, og derfor er god engelskundervisning i skolen viktig. Men at så mye informasjon som mulig også er tilgjengelig på norsk er naturligvis et gode.»

FrP skriver at «Samer forstår norsk og kan tilegne seg kunnskap på norsk, men med informasjon på samisk så vil det bli lettere for samene å ivareta sitt samiske språk».

Skal statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser legges ut under fri lisens?

Er partiet enig eller uenig i at alle statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser skal legges ut under fri lisens dersom det er mulig? Seks av partiene er helt enig i utsagnet mens FrP er ganske enige. Senterpartiet og KrF har ingen politikk på dette området.

3 = Helt enig
2 = Ganske enig
1 = Litt enig
0 = Ikke enig
? = Partiet har ingen politikk om dette

Venstre skriver at «Digitaliseringen gir nye muligheter for strukturering og deling av omfattende mengder informasjon. Venstre mener at det offentlige har et særlig ansvar for å legge til rette for både tilrettelegging og deling av denne informasjonen. Kunnskap er makt, og digitaliseringen gjør at mer kunnskap kan spres til fler. All offentlig informasjon og egnede data som er produsert av offentlige institusjoner bør derfor gjøres tilgjengelige under fribrukslisens. Det samme gjelder f.eks. forskningsresultater som er finansiert med offentlige midler.»

MDG skriver at «Kunnskap og kultur finansiert av skattebetalerne bør som utgangspunkt også være tilgjengelige for skattebetalerne til fri bruk. Fri tilgang på kunnskap og data kan bidra til å holde politikere ansvarlige og gir grobunn for å utvikle nye tjenester og ny kunnskap raskere. Det kan bidra til å skape nye arbeidsplasser og viktig kunnskap for å skape et bedre samfunn. Arbeiderpartiet skriver det slik: «Kunnskap finansiert av fellesskapet bør være tilgjengelig til bruk for fellesskapet».

Høyre skriver at «Vi er enige, men Høyre mener også at folk skal kunne leve av det de skaper og at det derfor er viktig å ivareta opphavsrett- og eiendomsretten til digitalt skapt kunst og kultur».

FrP skriver at «Vårt utgangspunkt er at åndsverk finansiert av det offentlige, bør være underlagt fri lisens. Dette er likevel noe vi mener best løses gjennom avtale mellom partene, snarere enn gjennom preseptorisk lovgivning.»

KrF skriver at «Dette har vi ikke diskutert grundig nok i partiet til å svare på per nå. Men det er en interessant debatt, og vi vil gjerne lytte til gode argumenter fra relevante aktører i dette».

Hvilke områder mener deres parti er egnet for å dele informasjon og arkivmateriale under en fri lisens?

Arbeiderpartiet: «Allmennyttig materiale som bidrar til økt kunnskap og innsikt i samfunnsutvikling, forskning og politiske beslutninger.»

Høyre: «Vi anbefaler åpne standardlisenser for så mange bruksområder som mulig.»

Fremskrittspartiet: «Arkivene til NRK.»

Venstre: «Forskningsdata og forskningsresultater er blant de tydeligste kandidatene, og slik informasjon bør gjøres fritt tilgjengelig umiddelbart etter publisering. Arbeidet med å digitalisere materiale i offentlige og private arkiver må også intensiveres. Øvrige data fra både statlige og kommunale offentlige myndigheter vil også kunne danne grunnlag for nye tjenester, og hvilke data som er mest egnet vil gjerne vise seg etter at de er frigitt.»

Sosialistisk Venstreparti: «Bilder og fotografi, musikk og annet som frivillig deles under frie lisenser av opphavsmann, Nasjonalbiblioteket og andre bibliotektjenester, offentlige dokumenter, statistikk og forskning.»

Miljøpartiet De Grønne: «Vi vil dele all offentlig informasjon så fritt som mulig. Det finnes stadig flere områder hvor frie lisenser er en god løsning for informasjonsdeling, men i programmet har vi spesielt lagt vekt på programvare, digitale museumssamlinger, forskning og skolebøker. Vi har programfestet at vi vil få utviklet et system for årlig registrering og publisering av verk som faller i det fri når vernetiden går ut, og at NRKs arkiv skal være tilgjengelig for alle. Vi vil også redusere lengden på vernetiden.»

Rødt: «Rødt er tilhengere av at mest mulig informasjon og arkivmateriale er offentlig tilgjengelig. Vi mener for eksempel at offentlig finansiert forskning bør være tilgjengelig for alle, og ikke være avhengig abonnementer på tidsskrifter eller kjøp av artikler. Også offentlig finansiert kultur bør mangfoldiggjøres på en måte som ivaretar opphavspersonenes rettigheter. Vi mener videre at historiske arkiver i størst mulig grad blir tilgjengelig for allmennheten, også utenfor akademia.»

Senterpartiet og Kristelig Folkeparti oppgir at de ikke har vedtatt noen politikk på området.

Konklusjon

De fleste partiene er fornøyd med artiklene om eget parti og politikere i Wikipedia. Flere angir at de mener artiklene er viktige og at de ønsker at artiklene skal få bedre kvalitet og at flere politikere bør få egne artikler. De fleste partiene har angitt at de selv har bidratt på egne artikler, men samtidig angir flere at de er varsomme med å aktivt redigere egne artikler, eller at de kun retter opp faktafeil.  Flere partier utgir egne bilder f.eks. på Flickr med frie lisenser og oppfordrer Wikipedia til å benytte disse. Rødt klager over at deres politikere blir slettet fra Wikipedia, mens FrP klager over at artikkelen om dem har stort fokus på mindre viktige negative hendelser.

Alle partiene mener at det er viktig å tilby kunnskap på begge norske målfører. De fleste er også enige i at nordsamisk er viktig. Venstre skriver at Wikipedia er et viktig oppslagsverk som må være tilgjengelig på alle språk og målformer.

Seks av partiene er helt enige i at statlig finansierte kunnskaps- og kulturbaser skal legges ut under en fri lisens der det er mulig. Arbeiderpartiet skriver at kunnskap finansiert av fellesskapet bør være tilgjengelig for fellesskapet. Samtidig bemerker flere parti at opphavsrett- og eiendomsrett til digital skapt kunst og kultur, må ivaretas.

Flere partier nevner at data og resultat fra offentlig finansiert forskning bør legges under en fri lisens og at NRKs arkiv skal frigis.

Miljøpartiet De Grønne ønsker å redusere lengen på vernetid. Opphavsretten i dag varer i opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av vedkommendes dødsår.

Taushetsbelagt informasjon, personsensitive saker og områder som berører rikets sikkerhet er de fleste partiene enige om at ikke er egnet for å deles. Ellers nevnes selvfinansierende og opphavsrettslig materiale som problematiske.

Wikimedia Norge er svært fornøyd med at alle partiene svarte på våre spørsmål. Vi registrerer også at flere partier mener at Wikipedia er et viktig oppslagsverk for kunnskap og historie og at en av Wikipedias store styrker er at alle kan få tilgang til kunnskap på sitt eget språk. Wikimedia Norge er også svært fornøyd med at flere parti ønsker å frigi offentlig finansierte arkiv og kunnskapsdatabaser. Vi ønsker også å framheve de parti som ønsker å gjøre noen lettelser i opphavsretten, f.eks. å redusere vernetiden. Likevel viser undersøkelsen at det er behov for å informere politikerne om behovet for fri kunnskap, hvilke fordeler fri kunnskap har, og hvordan lovgivningen kan tilpasses fri kunnskap.

Under åpningen av årets CC Summit ble State of the Commons 2016 lansert. Rapporten viser utviklingen av den globale delingskulturen, og dekker alt fra enkle ressurser som bilder og video til sammensatte læringsressurser eller det som kalles Open educational resources (OER). Hovedkonklusjonen i årets rapport er at den digitale allmenningen fortsetter å vokse i et voldsomt tempo.

Jane Park er Director of platforms and partnerships hos Creative Commons. Når jeg spør henne hva som er nytt i årets State of the Commons, svarer hun:

Fra å fokusere mest på tall og statistikk tidligere, har vi i år hatt mer fokus på menneskene bak prosjektene. Dette er er første gang vi har samlet gode eksempler fra hele verden i forbindelse med State of the Commons, og fra disse plukket vi ut de beste historiene for å vise frem den globale delingskulturen.

Historiene dekker områder som billedkunst, musikk, utdanning og forskning. Alt fra New Yorks Metropolitan Museum of Art, som har sluppet 375000 digitale verk i det fri, til prosjektet African Storybook som har gjort tilgjengelig bøker på en rekke afrikanske språk under Creative Commons-lisens.

Illustrasjon: State of the Commons 2016 cb

Utviklingen i antall verk med Creative Commons-lisens.

Mest imponerende er likevel Wikipedia med sine 2,5 millioner frivillige som har bidratt med 42,5 millioner artikler på 294 forskjellige språk. Flickr er fortsatt størst innen fotografi, og kan nå vise til smått utrolige 381 millioner bilder publisert under en av CC-lisensene.

YouTube leder, ikke overraskende, an blant videotjenestene og har akkurat nå passert 30 millioner filmer underlagt en fri lisens. Det er ikke mange norske prosjekter på listen, men Nasjonal digital læringsarena (NDLA) (der undertegnede er ansatt) er fortsatt Europas største offentlige prosjekt for åpne digitale læringsressurser (OER), både med tanke på antall ressurser og antall unike brukere.

Det eksisterer nå over 1,2 milliarder bilder, filmer og andre verker med Creative Commons-lisens, som er en økning på 100 millioner fra 2015. I tillegg viser statistikken at bruken av de mest liberale lisensene fortsetter å dominere. Av alt innholdet som nå deles fritt er nesten 65 prosent underlagt en lisens som gir deg som bruker mulighet til å gjenbruke, endre og til og med bruke verket i kommersiell sammenheng. Disse lisensene er det vi kaller “Free Culture”-lisenser.

Illustrasjon: State of the Commons 2016 cb

Fordelingen av de ulike typene Creative Commons-lisenser. De mest liberale lisensene er mest populære.

Årets konferanse viser i seg selv hvor stor denne bevegelsen er i ferd med å bli. Konferansen var utsolgt lang tid i forkant og aldri har så mange mennesker fra så mange forskjellige nasjoner vært samlet for å stake ut kursen for fremtidens Creative Commons-fellesskap.

Det er altså fritt fram for å bruke bilder fra samlingen til å illustrere artikler som denne, lage slideshows og gallerier, bruke bildene til å selge produkter, og benytte dem som del av eller utgangspunkt for nye verk – for å nevne noe. Når rettighetshaver gir et verk lisensen CC-navngivelse, er det en irreversibel beslutning. Du kan bruke bildet så lenge du respekterer lisensbetingelsene.

Foto: Frits Solvangcb

Anne Marit Jacobsen i Nationaltheaterets oppsetning av Georg Büchners “Leonce og Lena”, 1972.

Åpner opp vår nære fortid

Frikjøpsmodellen Sparebankstiftelsen DNB har valgt gjør noe med et stort kulturelt problem: Kulturarven i vår nære fortid er nærmest usynlig på nettet. Den lange vernetiden i åndsverkloven gjør at et verk ikke faller i det fri (kan brukes fritt) før 70 år etter opphavspersonens død.

Vi har en merkelig skjev tilstand nå hvor den digitale offentligheten og semi-private sfærer som Facebook flommer over av fotografier tatt de siste årene. Dessuten har digitaliseringsprosjekter sørget for at mange historiske fotosamlinger er gjort tilgjengelig.

Foto: Frits Solvangcb

Kvinner går tur med barn på byggeplass, Stovner senter, Oslo, 1975.

Dette fører til at tidsrommet mellom den fjerne fotofortiden og den nære fortiden – for eksempel etterkrigstiden – er nærmest ikke-eksisterende på nett.

Bilder fra denne perioden kan ofte bare brukes mot betaling, hvis man da er så heldig å finne ut av hvem som sitter på rettighetene. Én konsekvens av dette er for eksempel at bildene ikke kan vises på Wikipedia. I praksis er bildene utilgjengelige og ukjente for de aller fleste.

Blir ikke kjent av seg selv

Jeg håper andre aktører – stiftelser, virksomheter, privatpersoner, kulturinstitusjoner – tar etter Sparebankstiftelsen DNB og gjør samlinger fra den nære fortiden tilgjengelig. Men dette er bare et første skritt.

Foto: Knudsens fotosentercb

Bygging av oljerigg i Gandsfjorden (årstall ikke oppgitt).

En erkjennelse fra de siste årenes arbeid med å åpne opp innhold og datakilder for viderebruk, er at tilrettelegging er nødvendig. De potensielle brukerne må opplyses om mulighetene og gjetes fram til samlingene. Bildene vil ikke bli spredd og viderebrukt uten videre. Her er en (sikkert ufullstendig) to do-liste:

• Forklar lisensbetingelsene: Creative Commons har eksistert siden 2003, men er fortsatt ukjent for de aller fleste.
• Lag oppskrifter og verktøy: Vis hvordan korrekt kreditering av et foto skal se ut. Suppler med verktøy som forenkler jobben (her har f.eks. Vox Publica bidratt med en egen programutvidelse for WordPress).
• Gjør bildene synlige for søkemotorer: Alle bildene som er registrert på digitaltmuseum.no bør også være mulig å finne via Google og andre søkemotorers bildesøk (stikkprøver tyder på at dette er gjort).
• Vis fram mulighetene: Lag eksempler på slideshows, gallerier, bildebøker og andre måter å bruke bildene på.
• Hjelp leksikonmiljøene: Bilder fra samlingen vil berike Wikipedia og Store Norske Leksikon. Gi økonomisk støtte til illustrasjonsprosjekter.
• Gi utviklerne spesialservice: Arranger hackdager og konkurranser, sørg for gode API-er. Et eksempel på viderebruk er Vox Publicas temasider, der vi matcher innholdet vårt med bilder fra Digitalt Museum og innhold fra andre kilder.

De ekstra ambisiøse kan la seg inspirere av Rijksmuseum i Amsterdam. Ved gjenåpningen av museet etter mange års oppussing i 2013, presenterte det et nytt nettsted der verket ble satt i sentrum. Et helt nytt prosjekt, Rijksstudio, lar publikum sette sammen sine egne samlinger. De mest aktive “remikser” verkene ved å bruke elementer av dem i nye verk, og det arrangeres en årlig Rijksstudio Award (se årets vinnere).

Rijksmuseum har altså kombinert en konsekvent satsing på åpent innhold og åpne data med aktive grep for å distribuere verkene og engasjere publikum.

Illustrating web articles with Creative Commons-licensed photos is a widely used way of improving quality in small publications like ours. As so many others, we use WordPress as publishing system, and we have posted CC-licensed photos since our launch in 2006.

But one aspect of using CC photos in WordPress has not been as easy as it should: Giving the photographer the credit he or she deserves. Or, more to the point — the attribution that is a precondition for republishing the photograph in the first place (see “Best practices for attribution”).

Now we have done something about that ourselves. The WordPress plugin Creative Commons tagger, created by Håvar Skaugen, adds new fields to the media upload tool. When you upload a photo to WordPress, you are asked to add the relevant metadata — image title, source URL, Author, Author URL and crucially, the right Creative Commons license.

The custom fields on the media page where you can fill in the licensing information.

When you add the photo to an article, the caption is now enriched with the metadata and the corresponding CC license icons.

Foto: Elena Pérez Melgarejo cbnd

Åpen mikrofon på biblioteket?

At this point, the plugin only supports the Norwegian, US and international versions of CC licenses, but more localized licenses will be added in the future. The plugin also supports localization via the provided .mo-files.

If you have read this, you are probably interested in the distribution of content on the web. In that case, you would perhaps want to check out our other WordPress plugin: Wikipedia for tag pages automatically connects your tag page/topic page to the relevant Wikipedia entry.

Først ut er Trafikanten, som i dag åpnet sine sanntids- og andre data for alle ved bruk av NLOD. Gratulerer! Trafikanten går her foran med et godt eksempel: Fram til nå har dataene kun vært frigitt til ikke-kommersiell bruk, men denne begrensningen er nå altså fjernet, og dataene er dermed åpne.

Lisensteksten bør nok finleses av en kyndig og skeptisk jurist før den “godkjennes”, men for en legmann som meg er det flere positive ting å bemerke ved dette utkastet:

• Enkelt: Det er bare én lisens. Det forenkler arbeidet for den som skal viderebruke data. En slipper å forholde seg til at ulike etater velger ulike lisenser med ulike vilkår.
• Få begrensninger — åpne data: Lisensen krever at den som bruker data skal kreditere lisensgiver. Utover dette kan man kopiere, tilgjengeliggjøre (publisere) og endre dataene, og sammenstille et datasett med et annet. Det er ingen begrensninger på kommersiell bruk. Det er akkurat dette som er de sentrale prinsippene for de som er opptatt av å få frigitt offentlig sektors data for viderebruk.
• Kompatibel: Lisensen er forenlig med andre relevante lisenser som brukes internasjonalt (og delvis i Norge). Det er Creative Commons navngivelse, Open Data Commons navngivelse og Open Government Licence. Dette bidrar til å slå fast prinsippene bak åpne data. Om man like godt kunne brukt en av de nevnte lisensene direkte, er jeg usikker på. Kompatibiliteten er vel det viktigste?

Et viktig poeng som FAD slår fast, er at en offentlig virksomhet ikke er tvunget til å bruke NLOD. Det må ikke settes noen vilkår for bruk hvis man ikke ønsker det. Imidlertid er situasjonen i dag preget av uklarhet: Noen virksomheter setter bare et copyright-tegn under dataene sine, andre setter sperrer for kommersiell bruk, mens de fleste ikke opplyser noe om vilkår i det hele tatt. Antakelig er mange ikke særlig bevisst på viderebruks-problematikken, siden dette er en relativt ny utvikling. Her kan lisensen skape ryddigere forhold.

Jeg reagerte på ett punkt i lisensutkastet som jeg finner uklart og noe problematisk. Det er punkt 4 om misbruk. Her heter det:

Lisenstaker skal ikke bruke informasjonen til å villede og heller ikke fordreie eller uriktig fremstille informasjonen.

Hvordan fastslår en når en datakilde (“informasjonen”) er blitt fordreid eller uriktig framstilt? Og hvem gjør dette? Jeg ser for meg at en offentlig virksomhet fort kan mislike at et av dens datasett sammenstilles med andre data, for eksempel i en kritisk vinklet journalistisk sammenheng. Det som er legitim kritikk for journalisten framstår som fordreid for etatsdirektøren. Det jeg finner ulogisk med bestemmelsen er at lisensen ellers åpner for å bruke data i nye sammenhenger. Da vil det altså fort oppstå uenighet om hva som er villedende framstilling.

På den annen side er det all grunn til å tro at det vil dukke opp eksempler på villedende og uriktig framstilling av informasjon hentet fra offentlige datakilder. En offentlig virksomhet har da en selvsagt rett (og plikt) til å informere om dette og protestere på framstillingen. Spørsmålet er om dette hører hjemme i lisensen, og hvordan brudd på den håndheves.

En del offentlige virksomheter er skeptisk til å publisere sine data nettopp fordi de frykter at dataene skal fordreies. Enten fordi den som bruker dataene misforstår dem, eller fordi vedkommende bevisst villeder. Dette kom fram i en spørreundersøkelse vi gjorde blant statlige virksomheter som del av rapporten Fakta først. Du finner detaljene om dette spørsmålet og alt annet kvantitativt materiale fra rapporten her.

CC søker å skape et mer fleksibelt rammeverk for hvordan et verk kan bli delt og distribuert gjennom ulike lisenser. Målet er å stimulere nettets delingskultur og dermed skape en ny type økonomi.

Al Jazeera og REM

Creativecommons.org estimerte antall CC-lisensierte verk til rundt 350 millioner på verdensbasis i 2009. Det er stor bredde når det gjelder hvem som benytter seg av lisensene. Nyhetskanalen Al Jazeera lanserte en seksjon på sitt nettsted tidlig i 2009 dedikert til videoer under CC-lisens. Via seksjonen kunne andre medier og privatpersoner publisere Al Jazeeras materiale fra Gaza-krigen i 2009, forutsatt at kanalen ble kreditert. Kanalen har tilbudt det samme under opprøret i Egypt de siste ukene.

Bandet REM har også benyttet seg av Creative Commons. Med ønske om å høre publikums ideer og versjoner av sangen It Happened Today tilgjengeliggjorde bandet nylig musikkfilene på sin nettside under CC-lisens.

Cloudberry vil fronte nordiske CC-verk

Lisensformen har imidlertid begrenset utbredelse i Norden. Lederen for Cloudberry.cc, Jonas Öberg, sier at det til nå har vært et stort fokus på selve lisensieringen og de juridiske aspektene ved CC, en type markedsføring som ikke nødvendigvis appellerer til kunstnersamfunnet. Dette kan være en av grunnene til at kunstnere ikke velger CC.

— På bakgrunn av dette bestemte vi å arbeide på en måte som kunne fungere mer inkluderende og attraktivt for kunstnere. Vi ville fokusere på den store mengden verk med CC-lisens som fins, og i tillegg vise at det fins en økonomi i fri kultur og presentere ulike modeller for dette, sier han til Vox Publica.

Marielund stasjon, Uppsala (foto: Kicki Holmén, CC: by-nc-nd)

Cloudberry ønsker dermed å øke bevisstheten rundt CC ved å legge til rette for og støtte arrangementer der CC blir brukt eller fremmet. Nettsiden viser fram kreative arbeider med CC-lisens fra de nordiske landene. I tillegg organiserer Cloudberry sammenkomster og events med sikte på å vise frem og formidle hva CC er og hvordan det kommer til uttrykk.

Prosjektet får støtte fra Nordisk Kulturfond og Kulturkontakt Nord og er et samarbeid mellom Creative Commons-grupper fra de nordiske landene.

CC i Norge

Creative Commons-organisasjonen er bygd opp som et internasjonalt nettverk, og har en norsk tilstedeværelse på Creativecommons.no. Lisensene er tilpasset norsk lovverk, og detaljert informasjon om dem er publisert på nettstedet.

Det er vanskelig å si noe konkret om hvor utbredt Creative Commons er i Norge og i de øvrige nordiske landene, fordi verk under CC-lisens oftest blir spredt via Internett, og dermed er distribusjonskanalene mange og ulike. Dette gjør det vanskelig å få en fullverdig oversikt over verk under CC-lisens i et gitt land, sier Öberg.

— Cloudberry forsøker å løse dette problemet ved å tilby en sentral plass for nordiske kunstnere der de kan vise frem sitt arbeid, uavhengig av format. Vi ser positivt på de mange og ulike distribusjonskanalene og vil ikke motarbeide disse. Men på grunn av mangfoldet er det vanskelig å svare på spørsmål som hvor omfattende CC er, ingen vet det sikkert, sier Öberg.

Ved Operaen (foto: Jon Martin, CC: nc-sa)

Skal man forsøke å danne seg et bilde av hvor utbredt norske verk under CC-lisens er, kan man gå til større distributører av frie verk. Ved for eksempel å bruke søkeordet ”Norway” på musikktjenesten Jamendo får man opp 62 album. Man kan også bruke denne fremgangsmåten på nettstedet Flickr (fotografi og levende bilder) for å finne frem til bilder under CC-lisens. Dette gir imidlertid ikke et nøyaktig tall på hvor mange norske opphavspersoner som gir sine bilder CC-lisens, fordi søkeordet også kan referere til motivet.

Jonas Öberg trekker frem boken Delte meninger (2009), antakelig den første boken utgitt under CC-lisens i Norge. Daværende fornyingsminister Heidi Grande Røys er redaktør for boken. Öberg ser på dette som en positiv utvikling:

— Dette viser at CC-lisenser begynner å få spredning og aksept hos forfattere så vel som forlag, sier Jonas Öberg.

Vox Publica legger for øvrig ut noe av vårt materiale med CC-lisens; denne artikkelen er et eksempel. Vi republiserer også fotografier med CC-lisens, slik som bildene vi har illustrert med her.

Cloudberrys rolle

Organisasjonene for Creative Commons i ulike land verden over håndterer hovedsakelig spørsmål rundt lisensspørsmål og det juridiske rundt disse. Cloudberry vil samle CC-lisensierte verk og vise dem frem via hjemmesiden.

Jonas Öberg mener prosjektet har lyktes i den forstand at kunstnere får vise frem sine verk, treffe andre kunstnere som bruker lisensene og delta i diskusjonen.

— Nylig ble vi kontaktet av en gruppe filmskapere i Oslo som er i ferd med å skape en dokumentarfilm som skal distribueres med CC-lisens. Nettverket har i dag ca. 40 medlemmer på hjemmesiden. Vi får utelukkende positiv respons og jobber nå med en plan for å markedsføre de lokale eventene mot et større publikum, forteller Öberg.

Forskning og utdanning under CC

Cloudberry fokuserer hovedsakelig på kunstneriske og kreative verk. Creative Commons-lisenser dekker imidlertid også forskning og utdanning. Creative Commons-tankegangen følger opp den distribuerte, åpne arkitekturen i Internett, som vi finner igjen i Free Software- og Open Source-bevegelsen. Ved å tilrettelegge for CC-lisens på forskning tilgjengeliggjøres funn og informasjon som igjen kan videreutvikles. Tanken er at et samarbeid mellom mange står sterkere enn separate små grupper som ikke deler det de finner eller får ta del i andres funn.

Internett åpner mulighetene for å spre informasjon og ikke minst utdanning over landegrenser. Gjennom CC-lisensiert utdanningsmateriale kan man tilgjengeliggjøre utdanningsressurser for omverdenen slik at flere kan ta dem i bruk, eventuelt konstruere og sette sammen nye lærebøker og læreplaner.

“A strategy for public service broadcasters on the Internet” was the title of Murdock’s opening lecture at a seminar on that issue at the University of Bergen on April 26–27, 2007.

Central to Murdock’s case for a new digital strategy for public service broadcasters is the concept of the commons. Originally the word described land areas which local people had access to and could use for defined purposes such as hunting and fishing. The concept has evolved, and is today used to describe public institutions such as libraries, museums, education and public service broadcasting, Murdock noted. All these institutions are open to all and free at the point of use.

• Listen to the lecture:[audio:Graham_Murdock.mp3|autostart=no|bgcolor=#eff5f2] (Download a recording of Murdock’s lecture (mp3, 17,3 MB).
• Read the presentation: Download Murdock’s presentation (pdf, 21 KB)

Both public service broadcasting and mass democracy emerged at the same time, in the 1920s. The BBC was given a central role in managing the new mass participation, Murdock noted. An important part of the BBC’s mandate was to supply people with the information they needed to take control of their own lives. At the same time the professions dominating the BBC carried with them a strong skepticism towards popular culture. This conflict grew only more important in the context of the commercial breakthrough of American popular culture. In many countries public service broadcasting was supposed to be the bulwark against this “invasion”. The friction between mass and high culture has been a feature of public broadcasting as an institution until today.

Public service broadcasters are under pressure from many sides, Murdock said. Commercial interests seek to enclose the commons and secure it for themselves. It is claimed that the market can take care of the BBC’s traditional mandate. In the EU there is an ongoing struggle about the future financing of public service. The BBC recently was granted a renewal of its mandate for another ten years, but Murdocks still thought we might be in for a serious debate about licence funding. Many public service broadcasters are forced to look for new revenue supplementing the licence fee, and hence develop two faces, one commercial and one non-commercial.

The concept of the commons is useful because it can help us understand developments on the Internet and how public service broadcasters might position themselves, Murdock believed. He pointed out that there are three different economies connected to the production and consumption of culture:

• Market: Commercial, offered to consumers, based on the price mechanism.
• Public good: Culture offered to citizens, based on taxes.
• Gift economy: Produced and made available for free by and for users/the audience.

Murdock suggested the concept of “communards” to describe those who create works on the Internet and happily give away the results of their effort to others. When enough people join a gift economy project, results such as the web encyclopedia Wikipedia might be achieved.

All three economies exist simultaneously on the Internet. Commercial interests are able to extend the reach of the market, for example by prolonging the time a work is protected by copyright. In this way, the size of the commons is reduced. But at the same time the gift economy is growing rapidly, as shown by the success of Wikipedia and other projects. And for public institutions such as museums, the Internet means that much more of the collections, usually stowed away in basements and archives, kan be made available, Murdock said.

Public service broadcasting was always meant to be like a “museum without walls”, where all public initiatives should get mass distribution. There is a need to rethink this: public broadcasting is no longer about programmes, but about all the resources the public can get access to for free, Murdock argued.

But public service broadcasters must also encourage participation from the audience, he emphasized. Here the BBC has had several initiatives, among them the Creative Archive, where the audience could get access to parts of the BBC’s historical archive and use those clips to make their own works. This way public broadcasters finally can negotiate the relationship between the professions and popular culture.

The result could be a new coalition between broadcasting as a public good and the gift economy that is flourishing on the web. Public service broadcasting can achieve this, but time is short, Murdock concluded.

See also:

• Building the Digital Commons: Public Broadcasting in the Age of the Internet: lecture by Murdock from 2004. (pdf)
• Creative Archive Licence Group.
• Stor sjanse, dårlig tid for NRK på nettet: Interview with Murdock in Norwegian.

Da vi startet, hadde ingen av oss noen god forståelse av hva internett ville utvikle seg til. Men vi hadde drømmer. Min var at internett ville stå for noe annet enn den analoge kulturen. Mens mange var voldsomt opptatt av hvordan nye teknologier ville føre til radikale forandringer i etablerte bransjer, var jeg spent på hva vi ville oppleve av nye måter å skape og kommunisere på. Apples musikktjeneste iTunes innebærer en forbedring av det fysiske platebutikker som Tower Records allerede gjorde temmelig bra. Men hva ville internett ha skapt i 2010 som ikke eksisterte i det hele tatt i 1990?

Foto: Simon Bierwald cbna

Lessig på talerstolen i Berlin 14. september 2006.

Én drøm var det Andy Raskin kalte “en økonomi basert på deling” (“sharing economy”) i en artikkel om Creative Commons i magasinet Business 2.0 i 2004. En økonomi basert på deling er ulik den tradisjonelle kommersielle økonomien. Det dreier seg ikke bare om at folk jobber med noe uten å få betalt for det. Nei, dette er økonomien som holder Wikipedia gående (og som har gjort det samme for fri programvare og programvare med åpen kildekode). Dette er økonomien som driver mye av kreativiteten i YouTube og blip.tv. Dette er de skapende “amatørenes” verden, men ikke på den måten at verkene deres er amatørmessige. Amatør betyr her er at de er motivert av kjærlighet til det de gjør, ikke av penger.

Denne økonomien basert på deling er ikke ment å erstatte den kommersielle økonomien. Formålet er ikke å tvinge Madonna til å synge uten betaling. Målet er isteden å legge forholdene til rette for millioner av andre mennesker verden over som ønsker å drive skapende virksomhet innenfor en annen type fellesskap. Redaktørene som skaper Wikipedia driver ikke med det fordi de ikke fikk jobb i Encyclopedia Britannica. De handler av en annen grunn, innenfor et helt annerledes skapende fellesskap.

Kjernen i Creative Commons er å støtte denne økonomien basert på deling. Verktøyene vi har stilt til rådighet gir skapende mennesker en enkel måte å signalisere hvilke regler som skal gjelde for videre bruk av verkene deres. Og kanskje viktigere, ved at folk på en klar og pålitelig måte kan opplyse om disse reglene, oppmuntrer de andre som ellers kunne ha nølt til å dele og bygge videre på verkene deres. Eksempelvis publiserer Public Library of Science alle sine artikler under en CC-lisens som gir brukere stor frihet til videre anvendelse. Biblioteker og institusjoner verden over kan nå arkivere disse verkene og gjøre dem tilgjengelig lokalt. Uten å kunne støtte seg på CC-lisensene ville utvilsomt disse institusjonenes jurister fått panikk. CC-lisensene gjør at slike panikkreaksjoner unngås, og inviterer mange som ellers ikke ville blitt med til å dele og bygge videre på andres verk.

Foto: creativecommons.orgcb

Fra tegneserie som forklarer hvordan Creative Commons fungerer.

Den neste utfordringen er å finne ut av hvordan denne delende økonomien virker sammen med en tradisjonell kommersiell økonomi. Hva skjer hvis Time ønsker å bruke et fantastisk CC-lisensiert bilde publisert på Flickr? Eller hvordan finner en hit på ccMixter veien inn i den kommersielle musikkverdenen?

CC vil aldri bli en del av den kommersielle økonomien. Men jeg mener det er viktig at vi gjør en innsats for å bygge broer mellom de to økonomiene. Alternativet er en verden vi allerede ser for mye av i dag: store virksomheter som lager sandkasser for “deling”, men så i praksis krever eierskap til alt som bygges i den sandkassen. Dette er etter min mening ingen økonomi basert på deling. Det er isteden rett og slett forpaktervirksomhet. (Lessig bruker her det amerikanske begrepet sharecropping, red. anm.)

Nøkkelen er å bygge alternativer som skapende mennesker på internett kan bruke både til å utfolde seg på den måten de ønsker og å beholde kontrollen over egen kreativitet. Det er utfordringen jeg ser for meg de neste fire årene. I de neste ukene vil vi vise frem noe av det beste fra CC verden rundt, og da vil du kunne se hvordan vi vil kunne møte denne utfordringen.

(Red. anm.: Den siste setningen henviser til eksempler på CC-lisensierte verk og prosjekter på nettstedet Creativecommons.org.)

Om forfatteren og “den kreative allmenningen” i praksis
Artikkelen ble opprinnelig publisert på engelsk 25. oktober 2006 på Creativecommons.org under en såkalt Creative Commons Attribution 2.5 License. Den tillater både ikke-kommersiell og kommersiell viderebruk, blant annet i form av en oversettelse slik vi har gjort her. Også illustrasjonene er publisert under CC-lisenser, se bildetekstene.

Creative Commons eller “den kreative allmenningen” på norsk, er også i ferd med å få en norsk avlegger . Arbeidet med å tilpasse lisensene til norsk lovgivning pågår.