“Journalistisk venstreparti”

Selv om nordmenn flest fortsatt har høy tillit til nyhetsmediene, har fremveksten av de alternative mediene ført til bekymring for polarisering og spredning av mediemistro. Redaktør Hans Rustad i Document har for eksempel ved flere anledninger omtalt de tradisjonelle mediene for ”journalistisk venstreparti”, mens blant svenske alternative medier er ”gammelmedia” en typisk betegnelse.

Til tross for at de alternative mediene fortsatt har relativt beskjedne lesertall, får de stor oppmerksomhet i tradisjonelle nyhetsmedier. Ifølge Reuters Digital News Report, oppgir omtrent 5 % av den norske og danske befolkningen at de leser alternative medier ukentlig, mens for den svenske befolkningen er tallet så høyt som 11 %. Den store oppmerksomheten kan skyldes at artikler fra alternative medier ofte er blant de mest delte i sosiale medier. Ifølge analysetjenesten Storyboard, var Resett den 8. mest delte norske nettsiden i sosiale medier i 2018, etterfulgt av Document på 10. plass. Artikler fra disse nettstedene ble mer delt enn artikler fra nettaviser som Bergens Tidende, Adresseavisen, Aftenbladet og Dagens Næringsliv.

Kredibilitet på lån

Selv om en svensk studie har vist at personene bak de alternative mediene har sterke motforestillinger mot tradisjonelle nyhetsmediers etiske normer og profesjonelle standarder, kan man si at alternative medier i stadig større grad låner kredibilitet av de tradisjonelle nyhetsmediene ved å etterligne dem på flere områder: For eksempel har de største Skandinaviske alternative mediene en layout som er svært lik den til nettaviser fra tradisjonelle nyhetstilbydere som VG, Aftenposten og Dagens Nyheter. De alternative mediene merker også ofte innholdet sitt som ”nyheter”, ”kommentar”, ”kultur”, og ”debatt”, som er velkjente og veletablerte sjangre innenfor den tradisjonelle nyhetsjournalistikken.

En ny studie av undertegnede, ”The appearance of objectivity: How immigration-critical alternative media report the news”, har spurt hva denne typen etterligning betyr for de sakene alternative medier publiserer under sitt nyhetsbanner. Studien tar utgangspunkt i det største og mest etablerte Skandinaviske alternative mediene, norske Document, svenske Fria Tider og danske Den Korte Avis, og undersøker kvalitativt hvordan subjektive vurderinger sniker seg inn i nyhetssakene hos disse tre aktørene. Premisset for studien er at nyhetssjangeren tradisjonelt kjennetegnes av deskriptiv eller objektiv formidling av fakta: hvem, hva, hvor når, mens subjektive innslag som analyse og meningsinnhold er forbeholdt leder-og kommentarsjangeren. Valg av fakta, kilder og vinkling kan riktignok være preget av journalistens forståelsesrammer, og slik sett vil man aldri kunne være fullt ut objektiv.

Da objektivitetsbegrepet er svært omdiskutert, har man heller vist til begreper som balanse, upartiskhet, rettferdighet, og det å gi korrekte fakta i vurderingen av nyheter (Cottle 2003). Likevel har objektivitetsidealet stått sterkt i den skandinaviske nyhetsformidlingen etter oppløsningen av partipressen, hvilket har ført til at nyhetsjournalistikken kjennetegnes av en deskriptiv skrivestil. I Norge opererer også de fleste avishus med et strengt skille mellom nyhets- og kommentaravdelingen. Spørsmålet blir dermed hvordan de alternative mediene forholder seg til dette skillet?

Tre land og tre ulike strategier

Funnene viser at alle de tre alternative mediene har et overveldende fokus på innvandring og kriminalitet, og at de i all hovedsak klandrer den politiske eliten og rettsvesenet for at ”de skandinaviske landene har blitt mer utrygge som følge av innvandringen”. Men de har likevel svært ulike strategier når det gjelder hvordan dette budskapet blir formidlet.

Den svenske alternative mediet – Fria Tider – skiller seg klart ut ved at nyhetene hovedsakelig er deskriptivt formidlet – uten subjektive innslag. Tematisk er nyhetene oftest knyttet til alvorlige kriminalsaker – som voldtekt, knivstikking, ran, overfall og påtente biler. Disse sakene knyttes ikke nødvendigvis eksplisitt til innvandrere, men påfallende ofte er disse sakene hentet fra bydeler som er kjent for å ha en høy innvandrerbefolkning og utfordringer knyttet til kriminalitet.

Det kan dermed synes som om Fria Tider benytter seg av samme strategi som Paul Scott Mowrer — en politisk journalist i Chicago Daily News på 1930-tallet. Mowrer holdt objektivitetsidealet høyt, og tok til orde for at det er viktig å gi inntrykk av at man er objektiv – også innenfor meningssjangrene:

”Thus it is better to scrap an editorial calling the mayor a liar and a crook, and to write another which, by reciting facts without using adjectives and without calling names, makes it obvious that the mayor is a liar and a crook” (Mott and Casey 1937: 225).

På samme måte gjør den store andelen nyhetssaker som linker kriminalitet til innvandrertette bydeler det ”åpenbart” for leserne at innvandrere er ”crooks”, eller kjeltringer. Selv om det ikke uttrykkes eksplisitt, kommer den underliggende beskjeden tydelig frem: Økende innvandring vil føre til mer kriminalitet.
Det kan altså synes som at det er viktig å gi inntrykk av at man er objektiv, og at Fria Tider derfor til en viss grad forholder seg til profesjonelle journalistiske normer for hvordan nyhetene skal presenteres. Likevel, dette er helt klart politisk propaganda forkledd som journalistikk, da utvelgelsen av fakta er høyst selektiv i form av et ensidig negativt fokus på innvandring og kriminalitet.

Det hender imidlertid at det sniker seg subjektive vurderinger inn i nyhetssakene også hos Fria Tider. Dette forekommer typisk i form av spekulasjon i fremtidige hendelser. I en nyhetssak om en 85 år gammel kvinne som ble forsøkt ranet i sitt eget hjem oppsummerer Fria Tider saken med følgende spekulasjon:

”Något närmare signalement på mannen ger polisen inte. Nästa gång gärningsmannen står utanför någon äldres bostad kommer det potentiella offret alltså inte kunna känna igen personen” (Fria Tider, 15.08.2017).

Det å gi ut signalement på mistenkte personer har blitt oppfattet som høyst kontroversielt i Sverige. I 2015 ble det gitt en intern instruks i det svenske politiet som sa at man ikke skulle nevne mistenktes hudfarge, nasjonalitet eller rase i offentlige rapporter. Ifølge politiet, ble instruksen gitt for å unngå at slike opplysninger skulle føre til rasisme.

Denne avgjørelsen har blitt heftig debattert og kritisert i den alternative mediesfæren, ikke bare i Skandinavia, men også i USA – anført av det alternative nettstedet Breitbart. Dermed kan denne type spekulasjoner ses som et spark i retning av politiet og rettssystemet for å ikke i tilstrekkelig grad beskytte befolkningen mot trusselen de opplever at innvandringen representerer.

Den Korte Avis: Dogmatikeren

Der det svenske alternative mediet, Fria Tider lar publikum trekke konklusjonene selv, legger danske Den Korte Avis opp til helt motsatt strategi. Nyhetssakene er gjennomgående subjektive – hvor man dogmatisk gjør krav på å inneha sannheten om innvandringens konsekvenser. Dette kommer tydeligst til uttrykk i form av normative verdidommer om hva som er ”riktig” og ”galt”. For eksempel i en sak om en 17 år gammel asylsøker som skal ha utagert på et asylsenter på grunn av at personalet ikke ville vaske en tallerken for ham, skriver Den Korte Avis:

”Det var så voldsomt at personalet måtte ringe efter politiet. Men tog politiet ham med? Fik han en straf? Blev hans asylansøgning afvist? Nej, realiteten er nok, at det stort set ingen konsekvenser fik. Han og de mange andre asylansøgere fik endnu engang det indtryk, at de kan tørre fødder på europæere, som blot lægger sige som en dørmåtte” (Den Korte Avis, 14.08.2017).

Igjen er det altså politi og rettsvesen som holdes ansvarlig for det man anser som en uholdbar utvikling. Forskjellen er at de høyst subjektive vurderingene hos Den Korte Avis levner ingen tvil for leserne om at Danmark har blitt mer utrygt som følge av innvandringen.

Norge midt imellom

Norske Document kan plasserer et sted i midten da det alternativet mediet benytter seg av både ”den svenske” og ”den danske” strategien. Rundt halvparten av de analyserte tekstene hos Document kjennetegnes av en rent deskriptiv fremstilling, men som hos Fria Tider er disse i all hovedsak alvorlige kriminalsaker – ofte fra innvandrertette bydeler. Dermed kan det synes som om også Document forsøker å gi et inntrykk av at man er objektiv i den forstand at de lar det bli opp til leserne å trekke konklusjoner.

Den andre halvdelen av tekstene karakteriseres imidlertid av høyst subjektive innslag, hvor deres ståsted i innvandringspolitikken kommer tydelig til uttrykk. I en artikkel som omhandler en partilederdebatt i forbindelse med Stortingsvalget i 2017, skriver Document:

”Det skjer noe underlig med nordmenn når de snakker om innvandrere og migranter: De mister realitetssansen. […] Dette må føres opp som en norsk verdi: Ikke naiviteten, men en form for forstokkethet, en uvilje til å se verden i hvitøyet og se at den er en hvithai som flekker tenner. På en eller annen måte har et segment av velgerne oppfanget haifinnen i vannet. De hører musikken fra «Jaws», og den forsvinner ikke” (Document.no, 14.08.2017).

Så er spørsmålet hvorfor Document benytter seg av disse to svært ulike strategiene i nyhetsformidlingen. En forklaring kan være at de ønsker å tiltrekke seg både mer og mindre innvandringskritiske lesere – og slik sett kan dra nytte av å fremstå som mer anstendige overfor potensielle nye lesere ved å legge seg på en mer deskriptiv linje.

På den andre siden hadde Document ambisjoner om å komme inn under selvjustisordningen allerede da datamaterialet ble samlet inn (august 2017), og disse to svært ulike måtene å formidle nyheter på kan være et uttrykk for en gryende profesjonaliseringsprosess – i form av at man forsøker å møte ”det aksepterte” nivået for hvor subjektiv man kan være før man krysser grensen for hva som anses som ”avvikende journalistisk praksis”. I så tilfelle kan denne todelte strategien være et uttrykk for voksesmerter.

Hva motivet er for å etterligne tradisjonell journalistisk praksis i form av deskriptiv nyhetsformidling vet kun aktørene selv. Det er likevel bekymringsverdig at de alternative mediene pakker inn tilsynelatende objektive saker med et ensidig negativt fokus på innvandring og sprer dem i sosiale medier som ”nyheter” – en sjangerbetegnelse forbundet med begreper som balanse og upartiskhet.

Selv kaller forfatterne det en odyssé; en bredt anlagt fortelling om jakten på den “nye journalistik”. På typisk dansk manér reflekterer de essayistisk over hva de har funnet, og gjenfunnet, gjennom sine besøk til over 50 utvalgte mediehus i USA og Europa. Dette er mediehus som går sine egne veier for å gi journalistikken ny verdi og relevans for publikum. I Norge plukket de med seg nye impulser fra Klassekampen og Aftenposten.

Det handler lite om teknologi i denne boken; forfatternes valgte vinkel er det de selv kaller et journalistisk service-ettersyn. De ønsker å finne ut hvordan journalistikk kan gjøres nyttig, relevant og troverdig igjen – uten å la debatter om forretningsmodeller og nye teknologier skygge for mye for solen. Og de lykkes langt på vei, selv om de løsningene som omtales ikke nødvendigvis strutter av lønnsomhet.

Løsningsorientert journalistikk

Kort fortalt handler boken om journalistisk identitet, verdi og relevans, om digital lytting, motbevegelser i “nyhetsørkenen”, klubbstemning, nisjefellesskap, fysiske møter, paneldebatter, festivaler, journalistiske teaterstykker, og ikke minst behovet for den menneskelige gnist i journalistikken.

Samtidig er det noe underlig velkjent over det meste. Kanskje derfor heter det da også i undertittelen at det handler om en gjenoppfinning av nyhetsmediets relevans.

Forfatterne er selvfølgelig ute på oppdrag. De er opptatt av hvilke løsninger som kan finnes på den til dels brutte relasjonen mellom medier og publikum. Det viktigste verktøyet de har anvendt underveis er deres egen erfaring med, og oppvåkning gjennom, konstruktiv journalistikk. Det er en løsningsorientert, proaktiv form for journalistikk som de siste årene er blitt veldig populær blant annet i Danmark.

Vil reetablere fellesskapet mellom nyhetsmedier og innbyggere

I starten av boken konstaterer forfatterne, litt spissformulert, at befolkningens tillit til journalister er like svak som til bruktbilselgere. Mediehusene er lukket som festninger, og journalister har hatt en tendens til å tro at de vet hva «folket» trenger å få informasjon om. Og «folket»? De informerer hverandre via sosiale medier og snur ryggen til de arrogante og bedrevitende mediehusene.

Men istedenfor å sukke tungt og istemme et samstemt kor av sårete journaliststemmer, reflekterer forfatterne først over årsaker til at det er blitt sånn. Dernest vier de hele ni kapitler til å vise ulike aspekter av “den nye journalistik” og “den involverende journalistik”, som nå spirer og gror nedenfra.

Et nytt journalistisk paradigme er nemlig i ferd med å bryte igjennom, melder de med retorisk tyngde. Et paradigmeskifte der mediene åpner seg for verden, og publikum involveres i alle deler av den journalistiske prosessen. Her handler det ifølge forfatterne ikke om teknologi, men om å reetablere fellesskapet mellom nyhetsmedier og innbyggere. Det handler om mer eleverte varianter av det tidligere civic journalism.

Forfatterne anvender en blanding av løsningsfokusert journalistikk og mediesosiologisk tilnærming når de entusiastisk beretter om hva som nå gjøres for å gjenskape tillit mellom nyhetsmedier og publikum.

Den digitale lyttingen i Aftenposten handler for eksempel om å bruke data fra brukermønstre til å identifisere viktige temaer som kaller på løsningsorienterte journalistiske tilnærminger. Konstruktiv journalistikk, påpeker de, gjør mer enn å avdekke problemer i samfunnet. Den følger opp problemene, inspirerer til å finne løsninger og nye muligheter.

Aktivisme og proaktivitet er journalistiske handlinger gode som noen, så lenge de bidrar til samfunnets beste. Begreper som de har hentet med seg hjem fra USA er for eksempel engagement editors og community organizers, som er to av over 80 nye journalistiske roller de mener å ha identifisert i løpet av sin journalistiske Grand Tour.

Forholdet til brukerne dårlig før internett

Forfatterne selv kaller Den journalistiske forbindelse en debattbok som de håper mange ulike brukergrupper kan la seg inspirere av. Her er mye å lære både for journalister, studenter, redaktører, forskere og andre som er interessert i medienes betydning for demokratiet. I sin analyse av det “før-digitale problem” hevder forfatterne for eksempel at forholdet mellom medier og brukere var kritisk dårlig allerede før internett innledet den digitale tidsalderen. Lesere var rett og slett lei av at mediene snakket til og ikke med dem.

Bokens forfattere Per Westergård (til v.) og Søren Schultz Jørgensen unner seg en kort pause på Interstate 35 i Texas, februar 2017.

De går historisk til verks for å begrunne denne påstanden. De aller første avisene var utpreget agitatoriske i sin form, og de kunne være nettopp det fordi de henvendte seg til allerede etablerte fellesskap. Disse fikk nå nye talerør, og det neste steget var partipressen, der avisene og deres lesere delte både verdisyn og politiske synspunkter. Forbindelsen var fortsatt bunnsolid.

Men så skjedde det noe de siste tiårene før tusenårsskiftet. Objektivitet ble det nye mantraet, nyhetsmediene mente de leverte sannheten. Og alle kom de til å likne mer og mer på hverandre; omnibusmediene skulle være nøytrale og favne om alle. Journalistene skulle være uavhengige og knyttet verken til kilder eller publikum.

Forfatterne argumenterer overbevisende for at dette økte avstanden til befolkningen. Enveiskommunikasjonen passiviserte mediebrukerne, og mediene ble oppfattet som arrogante, mektige og utilgjengelige. Dette bruddet i relasjonen mellom medier og brukere førte til opplagsfall og lesersvikt i den vestlige verden. Og det var gjerne de største og tyngste mediehusene som blødde mest. Med digitaliseringen ble avstanden mellom nyhetsmediene og folk flest enda større.

Forfatterne påpeker samtidig det dramatiske underskuddet i lederkompetanse i mediebedriftene i denne perioden. Visjoner om journalistisk verdi og relevans forsvant i alt snakket om økt produktivitet og nye forretningsmodeller.

Ingen teknologisk løsning

Boken er delt i tre deler, først et historisk tilbakeblikk, dernest de ni kapitlene som handler om “den nye journalistik”, den som er involverende og løsningsorientert. De tre siste kapitlene tar for seg organisering og innovasjon og behovet for “den journalistiske gnist”.

Teksten er i det store og det hele en deskriptiv fortelling der skildringer, intervjuer og analyse griper fortløpende inn i hverandre. Vi blir kjent med smale nisjeaviser med bred suksess, nyetablerte nyhetsnettsteder som fungerer som medlemsklubber, aviser som fremfører journalistikken som teater og medier som satser mest på events. I enkelte passasjer blir teksten litt vel detaljfokusert og lite prinsipiell. Selv om noe av dette oppveies av en gjennomgående klar struktur på boken som helhet, kunne teksten godt ha vært strammet opp en del.

Forfatterne er hele veien lojale mot etablerte journalistiske standarder. De argumenterer for at «ordentlighet» er avgjørende for å gjenskape tillit i befolkningen. Det å svare på epost er etter deres syn første bud for en respektfull dialog med publikum. Og selv om brukerne skal trekkes med som hjelpere og få innsyn i prosessene, så er fortsatt publiseringen medienes eget ansvar.

Den tettere kontakten med brukerne handler simpelthen om at begge sider må lytte mer til hverandre og respektere at den andre faktisk har noe å si, understreker de. Så kan man selvfølgelig lure på hvorfor publikum, eller brukere, heller ikke i denne boken er brukt som kilder til kunnskap om betydningen av nettopp “den nye journalistik”.

Forfatterne argumenterer likevel overbevisende for at journalistikk til enhver tid handler om å ta standpunkt. Samtidig advarer de mot for mye målstyring basert på talldata om publikumspreferanser. Og de er svært skeptiske til at flere nye teknologier skal kunne løse noe som helst, samtidig som journalistikkens anstrengte forhold til sosiale medier forblir uløst også i denne boken.

Eller sagt på en annen måte: Ifølge forfatterne bruker medieledere altfor mye tid på teknologiske nyvinninger. De glemmer å interessere seg for menneskene de skal tjene. Slik mister medieledere kontakten ikke bare med brukerne eller publikum, men også med sin egen viktigste ressurs, nemlig journalistene.

Den journalistiske gnist

Hevder altså Søren Schultz Jørgensen og Per Westergård, som på hver sine områder er nestorer i dansk journalistikkutvikling.

Etter flere tiår dominert av redaktørvyer om teknologiske revolusjoner, er det befriende å høre noen mene at journalistikk, fortsatt, “handler om mennesker. Tenkende, følende, handlende og kommuniserende mennesker”. Og ikke nok med det: “Af alle de ingredienser, der kan indgå i at skabe en dynamisk og involverende journalistik, er journalistens egen gnist den allermest essentielle”.

Så når disse forfatterne snakker om mangfold, demokratibygging og aktivistisk journalistikk, handler det ikke bare om nyhetsmedienes forhold til sine brukere. Det handler først og fremst om en konstruktiv kritikk av både redaksjonell arbeidsledelse og den enkelte journalists drivkraft for å gjøre en god jobb.

Søren Schultz Jørgensen og Per Westergård har skrevet en viktig bok som er til å bli inspirert av.

I den nye boken vår, Institutionalisation (and De-Institutionalisation) of Right-Wing Protest Parties – The Progress Parties in Denmark and Norway, tar Robert Harmel (Texas A&M University), Lars Svåsand (UiB) og jeg for oss to slike partier som trosset spådommene og ble institusjonaliserte: de to fremskrittspartiene i Danmark og Norge. De brøt umiddelbart gjennom tidlig på 1970-tallet som protestpartier på høyresiden, grunnlagt av hver sin politiske entreprenør: Mogens Glistrup og Anders Lange. Det var særlig skatter og avgifter de var imot.

Men midt på 1990-tallet tok de to partiene ulike veier. Mens Fremskrittspartiet i Norge vokste og opererte stadig mer som et «normalt» parti, imploderte det danske og forsvant ved årtusenskiftet. Begge disse utviklingsprosessene – institusjonalisering (begge) og de-institusjonalisering (Fremskridtspartiet) –  forklarer vi.

Den vanskelige partiinstitusjonaliseringen

Først av alt – hva mener vi med institusjonalisering? I vår bruk dreier det seg om tre prosesser et parti må gjennom for å bli levedyktig som en organisasjon. For det første må det utvikle faste rutiner som det opererer etter, og medlemmenes lojalitet må være til partiet i seg selv heller enn dets grunnlegger(e) (intern institusjonalisering). For det andre må de andre partiene i politikken ta partiet på alvor som en aktør å regne med fremover, og som de må forholde seg til (ekstern institusjonalisering). For det tredje må partiet vise det vi på god norsk-engelsk kaller «stayer-evne» – at det faktisk holder seg gående med en viss velgerstøtte over flere valg, og tåler en trøkk på veien.

Og dette er altså bøyger som både politiske kommentatorer og akademikere har ment at er ekstra vanskelig å runde for partier som de norske og danske fremskrittspartiene. Hvorfor? Jo, det oppstår typisk opprivende konflikter mellom de partimedlemmene som vil at partiet skal være mer som en (protest)bevegelse og de som ønsker å drive det som et vanlig parti. Dessuten er det klart hva protestpartier er imot, men ofte uklart hva de er for – om i det hele tatt noe! Med andre ord mangler de typisk en helhetlig politisk pakke å tilby velgerne. Og, til slutt, slike partier blir dominert av entreprenørene som grunnla dem, og disse lederne er ikke nødvendigvis i stand til å håndtere alle de forskjellige lederskapsutfordringene de møter.

Partiene trenger ledere som mestrer spesifikke roller til ulike tider: 1) partiskaper og evangelist ved oppstarten; 2) deretter partibygger/organisator; 3) og fra der av en stabilisator.

To unntak: de norske og danske fremskrittspartiene

Til tross for disse (antatte) hindrene, var det på begynnelsen av 1990-tallet klart at både Fremskridtspartiet og Fremskrittspartiet var blitt institusjonaliserte partier. Begge hadde klart seg gjennom flere valg med tidvis høy velgeroppslutning, samt flere små og store kriser og utfordringer: navneskifte (fra Anders Langes Parti til Frp); offentlig splittelse og utbrytere (begge); ledere som ble borte (Glistrup satt i fengsel fra 1983–1985 for skatteunndragelse; Lange døde i 1974); fremstøt mot deres velgere fra andre partier (begge); og dramatiske valgnederlag (Fremskridtspartiet 1984; Fremskrittspartiet 1977). Begge opererte etter ordinære organisatoriske prosedyrer.

I det danske partiet ble den ukonvensjonelle Glistrup i 1991 nektet gjenvalg og formelt ekskludert fra partiet han startet. I tillegg ble 1976-vedtaket som gjorde ham til sentralstyremedlem på livstid annullert under den nye lederen, Pia Kjærsgaard. I Norge startet Carl I. Hagen målrettet organisasjonsbygging da han overtok partiledelsen i 1978. Og på 1980-tallet inngikk begge partiene i seriøse politiske forhandlinger med andre partier i henholdsvis Folketinget og Stortinget.

Det avgjørende partilederskapet

Spørsmålet som melder seg er naturligvis hvordan de to partiene klarte å gjøre spådommer til skamme og bli permanente tilskudd til sine lands partifauna. Vår klare konklusjon er: godt lederskap!

Lederskap er avgjørende for at et parti skal mestre alle de nevnte utfordringene partier som de to fremskrittspartiene stod overfor. Og som nevnt ovenfor tar dette lederskap ulik form til ulike tider. Anders Lange var partiskaperen og evangelisten som begeistret tilhørerne på oppstartsmøtet på Saga kino i Oslo i 1973 og deretter velgerne i den grad at partiet samme år fikk 5 prosent av stemmene og fire representanter på Stortinget. De andre to oppgavene var han mindre egnet for – han var prinsipielt imot partiorganisasjon!

Men Lange døde som kjent i 1974, og Carl I. Hagen, derimot, viste seg å mestre alle tre. Karismatiske Hagen hadde lag med velgerne, evnet å bygge ut og standardisere partiorganisasjonen (inkludert å utvikle partiprogrammet), og ble gradvis tatt på alvor av de andre partiene. Men han hadde en stri tørn internt til tider. Et av de mer lystige eksemplene på dette finner vi i et innlegg han skrev om god organisasjonskultur for partiavisen Fremskritt i 1991. Her forklarer Hagen partimedlemmene at når man er uenig med en partifelle, så kaller man ikke vedkommende en idiot; man skal i stedet si at man ser annerledes på saken.

Foto: FrpMedia/Wikimedia Commonscb

Carl I. Hagen mestret alle de tre hovedoppgavene for en partileder – evangelist, organisator og stabilisator, skriver artikkelforfatteren.

Glistrup var også riktig mann for sitt parti i oppstarten. Hans budskap traff en nerve i folket, og partiet fikk sensasjonelle 15,9 prosent og 28 folketingsmandater i sitt første valg i 1973. Men også han var imot partiorganisasjon – fordi han ikke orket å styre med det. Under hans famøse fengselsopphold på 1980-tallet steg imidlertid Helge Dohrmann (som døde i 1989) og Pia Kjærsgaard frem som dyktigere erstattere. Fremskridtspartiet begynte gradvis å fungere som en noenlunde vanlig partiorganisasjon og utviklet samarbeidsrelasjoner til andre partier i Folketinget.

I begge partiene ser vi altså at partiinstitusjonaliseringen kunne skje fordi riktige ledere (Hagen, Kjærsgaard) tok styringen etter at grunnleggerne forsvant ut – men i Glistrups tilfelle kun midlertidig. Og det skulle bli partiets bane.

Fremskridtspartiet: fra institusjonalisering til de-institusjonalisering

Med de-institusjonalisering mener vi en delvis eller full reversering på indikatorene for institusjonalisering. Det kan dreie seg om at partiet slutter å følge formaliserte organisatoriske rutiner eller opptrer på en slik måte at andre politiske aktører begynner å tvile på partiets evne til å overleve eller innfri løfter. Det kan inntreffe både under institusjonaliseringen og etter at den er fullført. Dyktige ledere kan imidlertid få skuten på rett kjøl igjen. Det har som kjent gått hardt for seg i det norske Fremskrittspartiet til tider. Men Hagen fikk partiet gjennom begge de to interne storkonfliktene i 1994 og 2000. I 2006 tok Siv Jensen over et parti som året før gjorde sitt beste valgresultat med 22,1 prosent og 38 seter på ‘Tinget og nå er i regjering.

Hvis tegn til de-institusjonalisering derimot ikke håndteres, kan de utløse en full og fatal de-institusjonalisering. Og det var dette som skjedde i Danmark! Glistrup var ute – men ikke borte. Han hadde flere støttespillere i partiet i sentrale posisjoner. Interne stridigheter om strategi og organisasjon vedvarte og tilspisset seg etter det skuffende 1994-valget. På «Landsmøtet fra Helvete» i 1995 mobiliserte både «pianistene» og Glistrup-sympatisørene. Det endte med at Kjærsgaard og tre folketingsmedlemmer brøt ut av partiet og startet Dansk Folkeparti samme år.

Konflikten utløste en full de-institusjonaliseringsprosess. I 1998-valget fikk Dansk Folkeparti 7,4 prosent av stemmene, Fremskridtspartiet 2,4 prosent (ned fra 6,4 prosent). Da Mogens Glistrup i 1999 passende nok ble invitert inn igjen i Fremskridtspartiet, brøt de gjenværende folketingsrepresentantene ut. I 2001 var partiet ute av dansk politikk.

Å være mottakelig for lederskap

Vi konkluderer dermed i boken vår med at godt lederskap er avgjørende viktig for institusjonaliseringen av protestpartier på høyresiden startet av entreprenører. Men det er selvsagt ikke det eneste som betyr noe – blant annet forutsettes det at en stor nok gruppe velgere er åpen for budskapet disse partiene byr på. «Flaks» i form av at de to entreprenørene forsvant ut spilte også en rolle!

En viktig forskjell på det to casene er at det spake norske partiet i 1978 var langt mer mottakelig for Hagens lederskap enn det danske var for Kjærsgaards. Hennes beslutning om å forlate partiet ser vi ikke som en svakhet, men som en rasjonell beslutning av en leder som innså at partiet lot seg ikke fullt ut lede så lenge Glistrup figurerte i kulissene. Lignende partier lever farlig om de ikke tar til seg disse lærdommene.

Men det var ikke nødvendigvis informasjonen i avisen som skapte dette savnet. I sin doktoravhandling gjenforteller medieforsker Søren Schultz Jørgensen hvordan folk savnet avisen:

De savnet den som praktisk redskap i hverdagen: Radioprogrammer, kinoannonser, rubrikkanonser, navnestoff, dødsannonser, matoppskrifter og værmelding. De savnet avisen som avslapning og flukt fra hverdagens øvrige gjøremål: Tegneseriene, historiene om folk, og det lette underholdningsstoffet. De savnet avisen som et middel til å oppnå sosial anerkjennelse: Avisen leverte “konversasjonsverdi” — det vil si emner og saker som kunne brukes til å fremstå som opplyst og dannet ovenfor andre mennesker. De savnet den sosiale kontakten og identiteten avisen leverte gjennom kåserier, kommentarer og personlige historier. Og ikke minst savnet respondentene selve aktiviteten å lese.

Denne historien – og klassiske studien av nyhetskonsum – danner bakteppet for Schultz Jørgensens doktoravhandling, og har inspirert tittelen: Gamle medier er også sosiale (last ned pdf).

Uansett årsak er det liten tvil om at journalistikken, den demokratiske infrastrukturen i samfunnet, sliter. Problemene har vært diskutert lenge. Mediehusene har fortsatt å kutte til beinet. De fleste analytikere tar for seg samspillet mellom økonomi og teknologi for å forklare krisen. Bortfall av annonseinntekter og konkurransen fra Facebook og Google er gjengangere.

Den ferske doktoravhandlingen fra Danmark er i så måte en slags motstemme. Schultz Jørgensen hevder at avisenes vanskelige situasjon ikke alene skyldes teknologi og annonsekrise. Den opprinnelige krisen begynte så smått da avisene forlot fellesskapene de tidligere tilhørte — og begynte å forfølge strenge idealer om nøytralitet og objektivitet.

Vox Publica har intervjuet avhandlingens forfatter for å finne ut mer. Intervjuet ble gjort via e‑post.

Avisens sosiale betydning

– Hvordan er (papir)avisen et sosialt medium?

“Egentlig konstaterer jeg bare det helt innlysende: At alle medier er sosiale per definisjon. Alle medier – helt fra hulemalerier, Moses’ steintavler til papiraviser og Facebook er redskaper som brukes mellom mennesker for å kommunisere. Et medie kan ikke være usosialt. Men de siste 10 år har én bestemt medietype, de webbaserte nettverksmedier, fått monopol på betegnelsen «sosiale medier». Det er totalt ahistorisk og skaper mange misforståelser. Facebook er ikke mer eller mindre sosialt enn den trykte avis, røyksignaler eller papyrusrullen – det er bare sosialt på en særlig måte.

Medieforskningen har undersøkt og påvist medienes sosiale betydning løpende siden 1945, men mediehusene har vendt ryggen til denne kunnskapen, sier Søren Schultz Jørgensen. (foto: Michael Yde Katballe, Syddansk Universitet).

Det samme kan man si om papiravisen. Den er og har vært sosial på noen helt særlige måter, som både medieforskere og journalister har oversett i flere tiår. Den har skapt både samhold og samtaler mellom mennesker. Samholdet kan også beskrives som forestilte fellesskap, eller kollektive identiteter for leserne. Avisene har samlet mennesker i grupper, bevegelser, regioner, trosretninger, ideologier, partier, samfunn, land, og så videre. Ofte er det nok å se på avistitlen – Klassekampen, Fædrelandsvennen, Jyllands-Posten, Århus Stiftstidende – for å se hvilken sosial gruppering den forsøkte å samle. Dette er dagsavisens makrososiale betydning.

Avisens andre sosiale betydning dreier seg om samtalene. Den konkrete interaksjonen mellom mennesker i hverdagen. I familien, i fritids- og foreningslivet, på arbeidet – og så videre. Her har avisen i kraft av sitt innhold vært hovedleverandør av emner og stoff folk har brukt til å prate med hverandre med, helt siden sin fødsel i begynnelsen av 1600-tallet. Nyheter om stort og smått, politikk, sport, sladder om nabo og kjentfolk, matoppskrifter – og så videre.

Avisen – enten på trykk, web, mobil eller annet – har stadig disse to sosiale funksjonene. Den er med på å skape samhold og samtaler mellom mennesker. Men det er det jo mildt sagt mange andre medier som gjør også.”

Å bygge fellesskap

– Spør man den gjengse redaktør eller journalist om årsakene bak aviskrisen, vil de fleste trekke frem teknologiske faktorer. Facebook og Googles dominans. Instant articles – som kan ses på både som et onde og et gode. Men ifølge ditt resonnement er ikke aviskrisen nødvendigvis Internetts feil?

“Hvis man ser på når avisenes opplags- og lesertall begynner å dale, er det ganske enkelt å konstatere at aviskrisen ikke begynte med hverken PC-en, Internett eller Facebook. I Danmark, Storbritannia, USA og mange andre land knekker kurvene i 1950- og 60-årene. Hvis vi ser bort fra enkelte oppturer på grunn av blant annet gratisaviser har avisene fått stadig færre lesere siden da. Internett har ikke skapt aviskrisen. Krisen begynte lenge, lenge før. Men det er ingen tvil om at nettet har forsterket den dramatisk.

Det finnes neppe noe entydig svar på hvorfor og hvordan avisene begynte å miste lesere for 30–40-50 år siden. En del av forklaringen er utvilsomt teknologisk – for eksempel konkurranse fra et stadig mer utvidet TV-marked fra 60-tallet og fremover. En annen forklaring kan handle om geografi: At de by‑, sogne‑, kommune- og regionsgrenser som tidligere definerte avisenes utgivelsesområder – og dermed lesernes tilhørighet til avisen – har endret seg løpende. I Danmark har kommunene og regionene blitt større og større siden 70-tallet.”

– «To build community» ble fremhevet i New York Times’ etter hvert meget kjente innovasjonsrapport, et slags svar på krisen. Dette kan ha flere betydninger. Du nevner selv åpne redaksjoner, hvor publikum kan komme i dialog med sin avis. Her i Norge har blant annet Bergens Tidende forsøkt seg med sporadiske gjesteredaktører – som får kontrollere avisens innhold i en dag. Hvilke andre slike fremstøt er det verdt å nevne? Hva gjør egentlig avisene, og er det guidede ørneturer og kaffekrus ala Politiken som er fremtidens forretningsmodell for å finansiere journalistikk?

“Mange av de gamle avisene oppstod i symbiose med bestemte fellesskap – altså det som på moderne dansk og norsk noe misforstått kalles communities, som jo rett og slett bare betyr fellesskap: politiske partier, avholdsbevegelser, næringslivsorganisasjoner, fagbevegelse, religiøse bevegelser og så videre. Så når NYT – og mange andre i avisbransjen – snakker om at de skal bygge fellesskap med leserne, så er det reelt snakk om en tilbakevending til en gammel måte å forstå avisenes rolle og oppgave på. Avisen skal forsøke å være til stede og spille en rolle på alle de måter og alle de plattformer hvor den kan samle mennesker – til debattmøter, festivaler, åpne redaksjoner, sosiale nettverksmedier, leserklubber og ja, også guidede ørneturer, unike live-arrangementer og alt mulig annet.

De første sosiale mediene: Omslaget til Søren Schultz Jørgensens avhandling.

Denne bevegelsen, hvor avisen går fra å være et medie som sprer nyheter, til et forum som samler mennesker, er synlig mange steder. The Guardian arbeider for eksempel iherdig med å gjøre sine lesere og brukere til members, altså medlemmer av Guardian-fellesskaper. De tilbyr debattkvelder, opplesninger, middager og arrangementer med politikere, forfattere og kulturpersonligheter. I Danmark er Politiken tydeligvis i gang med samme strategi: Avisen arrangerer kurs, seminar, konferanser. Deres svært profilerte abonnementsklubb, Politiken Plus, gir adgang og rabatt til mange forskjellige ting. Det hele skjer med Politiken-brandet i sentrum. Danmarks nest største regionsavis, Odense-avisen Fyens Stiftstidende, som har finansiert mitt phd-prosjekt, har i flere år hatt stor suksess med å samle betalende abonnenter til debattarrangementer med tittelen Café Stiften et par ganger i uken. I fjor ble det holdt omtrent 90 av den type arrangementer. Utover dette har avisen de tre siste år vært arrangør og vert for Det fynske Folkemøte, som samler 3–4000 mennesker i debatt og markedsstemning med politikere, kunstnere og næringslivsfolk. Eksemplene er mange, og blir stadig fler.

Sett fra et samfunnsmessig og demokratisk perspektiv kan man selvfølgelig betrakte det som problematisk at aviser og medier som tidligere forsto seg selv som omnibus-medier – altså medier som holdt på med alt og henvendte seg til alle – nå målretter innholdet til helt bestemte grupper. Her er mediemarkedets nisjedanning tydelig på kollisjonskurs med publisistiske ideal om distanse og uavhengighet.”

Tatt på sengen av Facebook

– I din doktoravhandling er du eksplisitt opptatt av et brukerperspektiv på mediene. Har dette perspektivet manglet i avisenes egen kriseforståelse?

“Journalister og redaktører har ikke trengt å beskjeftige seg med brukerne, leserne eller abonnentene på lenge. Avisens forretningsmodell har, tross vikende lesertall i fire tiår, fungert glimrende. Derfor har journalister kunnet nøye seg med å tale om «borgerne», «offentligheten» og «demokratiet», i tillegg til innholdet, nyhetene og journalistikken – og så la de kommersielle avdelingene i mediehuset bekymre seg for lesertall, opplag, abonnents- og annonsesalg. Redaksjonene har ikke behøvd å tenke på leserne. Det har de mindre fine delene av mediehuset kunne ta seg av.

Enhver som har forsøkt å presentere en leser- eller brukerundersøkelse for old school journalister vet hvilken vrangvilje og skepsis man ble møtt med tidligere. Avisenes redaksjoner har i altfor mange år kunnet lulle seg inn i den forestilling at leserne leste avisen kun på grunn av innholdet. Derfor er de gamle mediene blitt tatt på sengen av nettverksmedier som Facebook. Plutselig ble det lysende klart for enhver at brukerne ikke minst er drevet av behovet for å etablere sosiale forbindelser. Hadde de gamle mediene åpent og reelt undersøkt mediebrukernes adferd og vaner på 70- eller 80-tallet eller før, ville de ha sett at disse sosiale dynamikkene alltid har vært viktige for menneskers mediebruk – også for avislesningen.

Denne erkjennelsen er på ingen måte ny. Medieforskningen har undersøkt og påvist medienes sosiale betydning løpende siden 1945. Men de publisistiske mediehusene har klart å vende ryggen helt til denne elementære kunnskapen – helt frem til nettverksmediene koloniserte mediemarkedet.”

Ulike typer nyhetsbrukere

– Du gjør også et forsøk på å klassifisere ulike typer nyhetslesere. Er det noen av disse typene som har vært i avisenes blindsone? Som kanskje kommer som en overraskelse på avisens etablerte forståelse av sitt publikum? Du nevner selv at det finnes et markedspotensial for avisene når det kommer til de «profesjonelt orienterte brukerne»?

“Min klassifisering av mediebrukerne viser at det finnes mange forskjellige grunner til å lese eller bruke en avis. Den samme avisen kan ha mange forskjellige betydninger og relevans for ulike brukere. Én ting som er meget tydelig i mine undersøkelser er at mange brukere ikke lenger bare leser avis eller bruker nyheter for å holde seg orientert og opplyst som privatperson eller som en borgerplikt. De følger med i de generelle nyhetsmediene – ikke bare de spesialiserte nisjemediene – fordi det har stor relevans for dem i deres arbeidsliv, deres fag og deres profesjonelle kontekster. Uansett om de er skolelærere, bibliotekarer, fiskere eller aksjehandlere. En av de brukergruppene jeg har funnet – de profesjonelle sjekkere – opphever skillet mellom arbeidsliv og fritid. De bruker mange ulike medier hele døgnet. Og de kan ikke nødvendigvis skille mellom fornøyelsesbruk og forretningsbruk. Tingene flyter sammen.

Avisene har tradisjonelt forstått seg selv som leverandør av nyheter til private borgere som var interesserte i samfunnet rundt seg. Men hvis de tendensene jeg påviser holder, vil det ikke bare være et nytt markedssegment, men kanskje også en ny rolle å fylle for avisene: Som leverandør av nyheter og innhold som er relevant for brukerne i deres arbeidsliv.”

Skeptisk til “big data”

– Du er også eksplisitt kritisk til en overdreven bruk av «big data». Hva er det man går glipp av hvis man kaster seg på denne bølgen?

“Altfor mange av mediebransjens ledere danser rundt big data-gullkalven om dagen. Forestillingen er tilsynelatende at om vi bare får en masse data, får vi også masse nyttig og anvendelig kunnskap. Det er jeg skeptisk til. Mediebransjens utfordring nå er ikke å få tak i mer data, mer kunnskap – men derimot å få rett og relevant kunnskap. Og den kunnskapen det er ekstremt mye bruk for er dyp innsikt i de sammenhengene brukerne anvender mediene i. Det vil si de kontekstene og situasjonene – hverdagslivet hjemme, på jobb, på fritiden – som påvirker og er med på å strukurere brukernes holdninger, valg og adferd. Ikke minst viten om hva brukerne tenker, føler og overveier i forskjellige situasjoner. Big data er i utgangspunktet kontekstløs kvantitativ informasjon, som ikke gir noen innsikt i brukernes beveggrunner og begrunnelser – og de betydninger som brukerne tillegger bestemte medier.

Big data kan uten tvil gi oss en rekke gode svar på visse spørsmål – ikke minst med tanke på deskriptiv kartlegging av hva mediebrukere faktisk gjør. Men kun med kvalitativ small data kan vi gjøre oss forhåpninger om reelt å forstå hvorfor de gjør som de gjør.”

Mer aktivistiske medier

– Du nevner partipressens tid i Danmark som en gullalder – avisene var tett tilknyttet større bevegelser i folket, en tid hvor avisene var «sosiale medier» og spilte en aktiv rolle i borgernes liv. Dette endrer seg med importen av og utviklingen av det amerikansk-engelske objektivitetsidealet. Burde dagens aviser bli mer politiske/aktivistiske? Hvordan kunne det så arte seg i praksis?

“Jeg synes allerede man kan se tydelige tendenser til at aviser og andre nyhetsmedier tar til seg en mer aktivistisk eller politiserende rolle, som på mange måter kolliderer med nettopp objektivitetsidealet. Det kan være via journalistiske kampanjer, hvor avisen setter fokus på ett bestemt emne eller én bestemt sak, som så behandles over lengre tid. Eller det kan være i form av heksejakt-lignende stormløp mot politikere eller partier, som det enkelte mediet er kritisk til på lederplass. Man kan også se at mange aviser i dag prioriterer debattstoffet høyere enn tidligere. Ikke minst gjennom faste kommentatorer og debattanter, som ofte deler holdninger med avisen. Hvis man ser på danske aviser, er alle tre tendenser ganske tydelige.

Det er neppe tvil om at en mer aktivistisk redaksjonell linje kan bidra til å profilere en avis – og dermed gjøre den tydeligere, med sterkere appell for deler av brukerne. Men den publisistiske aktivismen er også et tveegget sverd. Jo mer aktivistiske og politiske mediene våre blir, desto vanskeligere kår for objektivitets- og nøytralitetsidealene i journalistikken. Vi vil uunngåelig bevege oss mot en polarisering av den offentlige debatten, hvor visse medier inntar visse posisjoner uten å gå i dialog med de som tenker annerledes. Denne utviklingen har vi vært vitne til i USA over lang tid. Så en aktivistisk strategi kan være god og fornuftig for det enkelte medie, men det er ikke nødvendigvis godt for den offentlige samtalen.”

– Slike bevegelser er kjent andre steder i samfunnet også. Hvis vi går til forskningen på folks tilknytning til politiske partier, kan en kjenne igjen deler av din historie der. Folk ønsker ikke i like stor grad å være medlem i et parti mer – politikken individualiseres, personaliseres, og så videre. I det store og det hele en større individualisering av samfunnet. Er politikkens krise og avisens krise i slekt? Hvordan kan avisene gjenerobre rollen som skaper av fellesskap blant folk?

“Jeg betrakter avisenes og partienes krise som symptomer på samme utvikling. En krise for de kollektive måtene å organisere seg på – som i vid utstrekning har skapt det institusjonelle fundamentet for industrisamfunnet og det moderne demokratiet. Man kan ta fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser med i samme åndedrag. Det er en strukturell utvikling som har vært i anmarsj i årtier, og som sannsynligvis vil forsterkes i de kommende tiår.

Dermed kan en også anta at avisene – nettopp som de politiske partiene og fagforeningene – neppe vil klare å gjenvinne sin brede appell til folket. De vil måtte leve av å skape mindre fellesskap, mer spesialiserte, mer nisjeorienterte, og kanskje også dypere. For ingenting tyder på at fellesskap og sosiale relasjoner er mindre betydningsfulle i dag enn for 30 eller 200 år siden. Men fellesskapene er organisert annerledes, løsere og med nye muligheter for deltakelse. Hvis avisen skal overleve som en form for massemedie, må den forsøke å sette seg selv i sentrum for disse nye måtene å skape fellesskap på. Ingen har et enkelt svar på hvordan det skal gjøres. Avisene må selv eksperimentere seg frem gjennom mange forskjellige måter å være avis og samlingspunkt på. Folkemøter, events, kampanjer, åpne redaksjoner, debattarrangementer, undervisningsaktiviteter, festivaler, tilstedeværelse på alle plattformer – og guidede ørneturer, og mye mye mer. I fremtiden vil det finnes uendelig mange måter å være avis på.”

I denne analyse undersøges der, hvad der karakteriserer de citerede opdateringer i ni danske dagblade i perioden 2011–2013, og hvad udviklingen betyder for politikernes muligheder for at kontrollere deres budskaber.

Sociale medier er i løbet af det sidste årti blevet en integreret del af politikernes kommunikation med offentligheden. Politikerne kan bruge sociale medier til at kommunikere direkte med borgerne uafhængig af massemedierne, som traditionelt har været bindeled mellem politikerne og borgerne, hvilket medfører, at politikerne på sociale medier har deres egen kanal, som de kan bruge i kampen om vælgernes gunst.

Sideløbende er journalister begyndt at monitorere platformene for nyhedsscoops, hvilket giver politikerne endnu en mulighed for at få spredt deres budskab til den brede offentlighed. Da den daværende kulturminister Uffe Elbæk (Det Radikale Venstre – fra 2013 Alternativet) i 2012 kom ud i en ministerstorm og valgte at træde tilbage, offentliggjorde han sin beslutning på Facebook uden at stille op til efterfølgende interviews før dagen efter på et pressemøde. Opdateringen blev gengivet i fuld længde i majoriteten af de landsdækkende aviser, og hermed undgik Elbæk at skulle svare på kritiske spørgsmål fra journalisterne.

Tendensen til at citere politikerne fra deres profiler på sociale medier begrænser sig dog ikke til politiske skandaler. En analyse af de danske dagblades brug af opdateringer fra politikernes konti på Facebook og Twitter siden 2006 viser, at dagbladenes brug af politikernes opdateringer ikke udelukkende er knyttet til højtprofilerede skandaler, men foregår kontinuerligt og i stigende grad.

Som en del af en PhD afhandling ved Aalborg Universitet om, hvordan politikernes brug af sociale medier medfører en grundlæggende forandring i dynamikkerne mellem politikerne, pressen og borgerne, undersøges der i denne analyse, hvad der karakteriserer de opdateringer fra folkevalgte politikere på Facebook og Twitter, der citeres i ni danske dagblade i perioden 2011–2013, og hvad udviklingen betyder for politikernes muligheder for at kontrollere deres budskaber. Undersøgelsen bygger både på en analyse af avisernes brug af politikernes opdateringer på Facebook og Twitter og efterfølgende interviews med et bredt spektrum af politikere med hensyn til både parti, position i partiet, parlamentarisk erfaring og erfaring med sociale netværkssider.

Hvad der karakteriserer de citerede opdateringer?

Nedenstående tabel viser flere interessante fund. Først og fremmest viser tabellen, at politikernes opdateringer oftere bruges til at illustrere og uddybe en bredere nyhedshistorie end som en selvstændig nyhed med mindre der er tale om en politisk skandale eller en politiker, der taler imod den officielle partipolitik. Med illustration menes, at citatet spiller en mindre væsentlig rolle i artiklen og kan skæres væk uden, at artiklen svækkes f.eks. i tilfælde hvor citatet ikke udløser artiklen eller optræder som en tertiær kilde.

Tabell 1. Klikk på tabellen for større versjon.

Derudover viser tabellen en højsignifikant sammenhæng (p<0,0005) mellem politikernes institutionelle position og antallet af citater, således menige folketingsmedlemmer i højere grad citeres via deres onlinekonti end ministrene det i høj grad er menige folketingsmedlemmer, som citeres via deres onlinekonti (tabel 1 som pdf).

Politikernes aktivitet på Facebook og Twitter

Analysen viser også, at politikernes parlamentariske erfaring ikke har betydning for antallet af citater i perioden, og at politikernes aktivitetsniveau på Facebook og Twitter i en repræsentativ periode af 2013 heller ikke har en betydning for, hvor ofte politikeren citeres fra sin online profil i perioden.

Tabel 2 viser, at ud af de 54 politikere, som blev citeret i uge 48–50 i 2013, citeres 55.6 pct. 1–3 gange og 44.4 pct. mere end fire gange uafhængig af deres aktivitetsniveau. Af politikere som har lavet mere end 100 opdateringer og tweets i perioden, citeres ca. 62 pct. mere end 3 gange. Forskellen mellem de tre aktivitetsniveauer er dog ikke statistisk signifikant, og derfor synes politikernes aktivitetsniveau på Facebook og Twitter ikke alene at have en betydning for, hvor ofte aktøren citeres (tabel 2 som pdf).

Tabell 2. Klikk på tabellen for større versjon.

Giver sociale medier politikerne mere kontrol over deres budskaber?

Tidligere studier af dagbladenes brug af politikeres online ytringer konkluderer, at sociale medier har givet politikerne en større kontrol over deres budskab i og med, at de kan bruge platformene til at kommunikere direkte med offentligheden og derved omgå de traditionelle gatekeepere, hvilket ændrer magtrelationerne mellem politikerne og journalisterne i politikernes favør.

Et karakteristika ved dagbladenes brug af politikernes opdateringer og tweets i perioden er, at 90–95 pct. af artiklerne citerer politikernes opdateringer direkte og langt størstedelen uden et opfølgende interview, hvor journalisten kan stille kritiske spørgsmål. Opfattelsen blandt de interviewede politikere er i overensstemmelse med fundene i indholdsanalysen: politikerne oplever, at sociale medier er med til at give dem en individuel mediekanal med adgang til vælgerne og journalisterne. Således valgte daværende kulturminister Uffe Elbæk (nu forhenværende medlem af Det Radikale Venstre) i vinteren 2012 at offentliggøre sin afgang som kulturminister på Facebook uden at give opfølgende interviews om afgangen i mere end en dag. Journalisterne var derfor overladt til at citere fra kulturministerens facebookprofil, hvilket gav Elbæk stor kontrol over sit budskab.

Analysen og de efterfølgende interviews afslører dog også, at umiddelbarheden og potentialerne for interaktivitet, som er en del af platformene også kan være risikabelt, da aktørerne i et øjebliks indskydelse kan komme til at udtale sig overilet og blive sårbare for andre meningsdanneres ytringer. Således er der flere eksempler på, at politikerne har skrevet en opdatering uden at overveje konsekvenserne heraf. I 2013 bliver Søren Pind (Venstre) citeret fra sin facebookkonto for en kritik af nyudnævnte udenrigsminister, Holger K Nielsen (SF), da Søren Pind mener, at den nyudnævnte minister hylder Cuba i sin tiltrædelsestale. Pinds opdateringer citeres en del de følgende dage, herunder også andre politikere og meningsdanneres reaktioner på Pinds adfærd. Om situationen ræsonnerer han:

Det var hvert fald et eksempel på hvor jeg burde have været langsommere men der medvirkede de sociale medier til at […] altså det at jeg havde den mulighed og skrev at jeg kunne ikke forstå at der ikke var nok der reagerede… så blev jeg gal og så skrev jeg en gang til og så skrev jeg en tredje gang og så sagde det bang. (Søren Pind, Venstre)

Han ender med at trække et annonceret samråd om emnet tilbage efter et møde med sin partiledelse. Eksemplet demonstrerer, hvordan sociale medier kan medføre, at politikerne får mindre kontrol over deres budskaber, da andre meningsdannere og almindelige borgere kan reagere på politikernes opdateringer og påvirke dagbladenes dækning af sagen. Der kan hermed argumenteres for at være tale om sideløbende processer, hvor politikerne kan bruge platformene til at få mere kontrol med kommunikationen med vælgerne, samtidig med kontrollen minimeres.

Det har imidlertid vært økende bekymring knyttet til lav og synkende oppslutning om disse valgene som finner sted hvert femte år. I en briefing fra Europaparlamentet blir det klart at selv om det er store variasjoner fra land til land, er det en generell trend at unges valgdeltagelse er særlig lav og synkende (pdf). I 2009 avsto 71 prosent av stemmeberettigede i aldersgruppen 18–24 år fra å stemme.

Alle virkemidler for å øke unges valgdeltagelse

Dette har danske politikere forsøkt å gjøre noe med. Folketingets EU-oplysning lanserte en video på YouTube og Facebook «som optakt til afstemningerne den 25. maj 2014».

Filmen omhandler «Voteman», en animert slåsskjempe/selvutnevnt superhelt som ikke stemte ved europaparlamentsvalget da han var ung — og angrer på dette. For å gjøre bot drar han ut i verden og sørger for at alle bruker stemmeretten sin. Han tyr gjerne til vold for dette edle formålet. Dette, i tillegg til sexscener og nakne damer, skapte naturlig nok voldsomme reaksjoner og filmen ble møtt med massiv kritikk fra flere hold via sosiale medier. Utallige tvitringer, nasjonale og internasjonale nyhetssaker og 200.000 kroner senere ble den allerede dagen etter lansering trukket tilbake.

Folketingets formann Mogens Lykketoft forklarte at meningen var å skape oppmerksomhet om valget til Europaparlamentet, og da særlig med tanke på de yngste velgerne.

«Det er de helt unge, vi prøver at inspirere til at gå hen og stemme. Det er jo vigtigt, at vi får en højere valgdeltagelse — især blandt de unge. Man må tage alle mulige virkemidler i brug,” sier Lykketoft.

«Det er klart at hvis det skal være morsomt og interessant må du spille på disse virkemidlene», uttaler koordinator for Folketingets EU-opplysning videre. «Først og fremst er dette for å skape oppmerksomhet rundt valget og valgdatoen.” Lykketoft forklarte: «Men jeg erkender, at Folketinget som institution i fremtiden skal udvise større varsomhed med, hvad vi lægger navn til».

Politikere i villrede

Et overskudd på informasjon og et underskudd på oppmerksomhet stiller krav til alle som ønsker å nå ut til et publikum. Dermed har begrepet «infotainment» vokst frem som en betegnelse på den grunnleggende medielogikken — miksen av underholdning og informasjon. Dette fører også til et økt fokus på grep som kan gjøre politikken mer underholdende. Jeg vil ikke her gå inn i debatten om hvilke virkemidler en bør eller ikke bør bruke for å få ut sitt budskap, men derimot stoppe opp ved Lykketofts erkjennelse. Folketinget trekker tilbake filmen etter at den ble møtt med stor motstand.

Lanseringen av filmen viser først og fremst at når det kommer til politisk mobilisering av unge, er det stor usikkerhet. Politikerne er i villrede og får laget en kostbar film uten et gjennomtenkt perspektiv på hva, hvorfor og hvordan. Derfor blir den også trukket tilbake etter kritikk.

En grunngivning av hvordan filmen var tenkt å mobilisere unge ville kanskje ført til et annet sluttprodukt enn «Voteman», men enda viktigere, det ville tvunget frem en bevissthet om og refleksjon rundt tiltak spesielt rettet mot de yngste velgerne i stedet for å bevilge penger til noe de vanskelig kan stå inne for når kritikken kommer. Først uttalte Folketinget at filmen ble lansert for å øke valgdeltagelsen spesielt blant unge, skape oppmerksomhet rundt valget og valgdatoen, men ved å trekke den tilbake etter kritikk blir det åpenbart at det er ingen som står for valget av virkemidler for å få oppmerksomhet om denne informasjonen.

Kanelboller på spill

Ja, politikk kan bli redusert til bare underholdning, og å presentere politikk gjennom underholdning kan virke «fordummende» ved at det er formen som blir viktig og ikke innholdet. I Vox Publica-artikkelen «Flere unge skrur på valgkanalen» skriver jeg at det vik­tigste for å få både første­gangs­vel­gere og res­ten av elek­to­ra­tet til valg­ur­nene er å tørre å stille spørs­må­let: Hvor­for skal vi egent­lig ta oss bryet med å delta i valg? Så hvordan tilnærmer “Voteman” seg dette?

«Voteman» angrer på at han ikke stemte ved EP-valget fordi da mistet han muligheten til å påvirke miljø- og landbrukspolitikk, men viktigst av alt: hvor mye kanel han kunne få på kanelbollen sin. Enkeltsaker kan engasjere, men kaneleksemplet har et tydelig ironisk preg og bidrar dermed til å undergrave viktigheten av å delta i valget, og ikke minst Europaparlamentet som institusjon i seg selv. En velger må tro på at en ved å delta i valget, faktisk er med på å bestemme utfallet og sakene må oppleves relevant.

«Voteman» angrer så mye på at han ikke stemte ved EP-valget at han tyr til alle midler for å få borgere til å delta i valget. Han gjorde en feil, og det er viktig at andre ikke gjør den samme feilen. «Voteman» er et skrekkeksempel på hva som skjer når man ikke deltar i valg. Ikke bli som ham. Han stemte ikke når han var ung. Å velge å delta kan være et uttrykk for identitet, og deltagelsen blir således motivert av et ønske om å markere hvem en er. I dette tilfellet kan en eventuell deltagelse kanskje motiveres av hvem en ikke ønsker å være. Likevel drukner nok dette poenget i filmens fokus på mer show enn informasjon, mer form enn innhold, mer sex og vold enn politiske identiteter.

PR-stunt

Den 25. mai avholdes EP-valget i Danmark, og da får vi se hva all medieoppmerksomheten har ført til. Å vinne frem med informasjon om valget i mylderet av avisoverskrifter og bilder, er ikke en enkel oppgave, og PR-rådgiverne kan således smile fornøyd etter at filmen tross alt har fått mer medieoppmerksomhet ved først å bli lansert og deretter trukket tilbake, enn om den hadde blitt liggende urørt på Folketingets sosiale medier.

Jeg vil tro at filmen har gode forutsetninger for å lykkes med å spre informasjon om valget og valgdatoen, men ikke så mye mer. Det viktigste spørsmålet: hvorfor delta i valg, står ubesvart.

Det danske utvalgets rapport ble lagt frem fredag 1. oktober, og innholder konkrete forslag til hvordan deler av den danske mediestøtten kan omfordeles.

Utvalget presenterer tre mulige modeller for fremtidig støtte; en som fordeler støtte til de plattformene vi kjenner i dag, en som tildeler uavhengig av plattform, og en som er delvis plattformnøytral. Et samlet utvalg går inn for det tredje alternativet, som åpner for at også publikasjoner på digitale plattformer skal kunne motta støtte. Det nye forslaget skal ifølge Dyremose sikre større mangfoldighet og bedre utviklingsmuligheter.

Den største endringen fra den gamle modellen er at det nå er produksjon og ikke distribusjon som skal støttes, og støtten skal hovedsakelig fordeles basert på antall ansatte journalister. I praksis vil det si at det lønner seg å ha journalister ansatt, og dette gjør journalistene til de klare vinnerne i dette forslaget. Når støtten fordeles på bakgrunn av produksjon, vil også nettmedier kunne nyte godt av statlig tilskudd.

Taperne i en slik modell er publikasjoner som drives på frivillig basis. Også gratisavisene metroXpress og 24timer trekkes frem som tapere fordi det etter den nye modellen blant annet kreves at en viss andel av publikasjonens innhold er egenprodusert.

Utvalget har kun vurdert en omfordeling av det nåværende produksjonstilskuddet, mens DRs lisensordning, tilskuddet til TV2s regioner og avisenes momsfritak er holdt utenfor. Produksjonstilskuddet utgjør 353 millioner danske kroner, mens all mediestøtte til sammen utgjør over 6 milliarder kroner. Dermed er kun en liten del av den samlede danske mediestøtten vurdert.

Hele rapporten er tilgjengelig her (pdf).

Kilder:

• Medieredaktør: Journalistene vant kampen om mediestøtten
• Slik vil Dyremose støtte mediene
• Utvalget vil ta millionstøtte fra gratisavisene

Fritstående internetmedier skal også kunne støttes. Så undgår vi det meget skæve konkurrenceforhold, vi har i dag, hvor aviserne får støtte, mens enkeltstående internetmedier ikke får noget. Det er vi nødt til at forholde os til nu, hvor dagbladene ikke bare er aviser, men mediehuse med nyhedsportaler på nettet.

Dette er også i tråd med Venstres medieutspill (pdf) som kom i februar i år. Et av hovedpunktene i utspillet var at innhold er viktigere enn plattform, og partiet skrev i sitt forslag at støtten må endres slik at den også kan komme digitale medier til gode.

Socialdemokraterne er enige med Venstre i at nettmedier må få støtte. Mogens Jensen, partiets medietalsmann, uttaler til politiken.dk at “støtten skal afspeile hele mediebilledet og ikke kun holde fast i de gamle strukturer hvor dagbladene agerede alene på markedet”. I april kom også Socialdemokraterne, sammen med Socialistisk Folkeparti og Det Radikale Venstre med et medieutspill som slo fast at mediestøtten i fremtiden i større grad skal være plattformuavhengig.

Forhandlingene rundt støtte til nettmedier vil foregå til høsten, som en del av forhandlingene om det danske statsbudsjettet. Tanken er at potten som i dag gir støtte til trykte medier i fremtiden også skal kunne gi støtte til nettmedier.

Kritiserer medieforlik

Venstre og De Konservative inngikk nylig et medieforlik (pdf) med Dansk Folkeparti og Liberal Alliance. Dette forliket omhandlet først og fremst tradisjonell radio og fjernsyn, og har blitt kritisert for ikke å ta hensyn til nye digitale medier. Journalist Samuel Rachlin kalte i et innlegg i Berlingske Tidende medieforliket for ”de gamle mediers forlig”, og etterlyste politisk vilje til fremtidsrettet satsing.

Tallfestingen av det økonomiske potensialet har vakt en del interesse. Det er ikke så merkelig, fordi det har vært laget få slike beregninger tidligere. Én grunn til det er at de ikke er enkle å lage, noe Gartner også poengterer i rapporten. I sitt anslag har konsulentene støttet seg på britiske estimater fra 2006 og overført dem på danske forhold. De skriver at anslaget er forsiktig, så potensialet kan være atskillig høyere.

Hva slags verdiskaping er det snakk om? I rapporten pekes det på to ulike typer direkte økonomisk verdi av data-gjenbruk:

• Adgangsverdi: Når offentlige virksomheter mottar betaling for adgang til og/eller levering av data (i Norge i dag f.eks. ved Brønøysundregistrenes gebyrer).
• Bruksverdi: Verdien oppnådd ved at offentlige eller private virksomheter mottar betaling fra kunder for bruk av offentlige data.

Den siste formen for verdiskaping er den som diskuteres mest i dag. Tankegangen bak dette er at offentlige data blir en form for råstoff eller infrastruktur for innovasjon. Offentlig sektors rolle blir her tilretteleggerens. Dette er også noe Gartner kommer inn på i rapporten:

Det er væsentligt at påpege, at det offentlige ikke bør forsøge at forudsige specifikt indenfor hvilke områder genanvendelsen af offentlige data kan drive innovation. Den innovative kraft bør komme fra private organisationer, virksomheder og borgere som kan se et potentiale i at sammenstille, bearbejde og visualisere offentlige data. Det er væsentligt at det offentlige primært fokuserer på at investere i at gøre det let at behandle forespørgsler på adgang til data og sikrer at der er forvaltningsmæssige og tekniske standarder på plads som kan sikre en sådan sagsbehandling.

I tråd med dette anbefaler Gartner at den danske staten ser investeringene som skal til for å gjøre mer data tilgjengelig som “grunnleggende infrastrukturinvesteringer”. I rapporten trekkes miljødata, vei- og trafikkdata samt kulturområdet fram som typer data med spesielt stort økonomisk potensial.

I forlengelsen av Gartners anslag over økonomisk verdi kunne det være nyttig med flere perspektiver enn de som er brukt i denne rapporten. Viderebruk av offentlige data har også potensial for verdiskaping som har mer indirekte og vanskelig målbar verdi, som når en frivillig organisasjon skaper en ny tjeneste som øker det politiske engasjementet. Eller en frilansutvikler lager en gratistjeneste som fører til mer effektiv offentlig ressursbruk.

Her er Gartners anbefalinger til danske myndigheter (flere av dem minner om forslagene i vår egen rapport):

• Fastlægge og kommunikere statens rolle, vision og strategi for innovativ anvendelse af offentlige data.
• Definere principper for brug af offentlige data og retningslinjer for samarbejde mellem offentlige institutioner og private aktører, herunder definerer en transparent og hensigtsmæssig prisstruktur for de offentlige data.
• Løse de principielle problemstillinger knyttet til sikkerhed, rettigheder, licensstrukturer og fair konkurrence.
• Etablere en proces for vurdering af ansøgninger om adgang til offentlige data i forbindelse med at de stilles til rådighed som afklarer og løser juridiske og forvaltningsmæssige problematikker.
• Forankre ansvar for etablering af en oversigt over offentlige data og enten selv forestå eller facilitere at private skaber teknisk infrastruktur som sikrer adgang til offentlige data.

Konsulentene har også laget en visualisering av verdikjeden for offentlige data:

Verdikjede for offentlig sektors data (kilde: Gartner/itst.dk)