Gitt den tidvis meget opphetede politiske diskusjonen knyttet til datalagringsdirektivet, ikke minst i kjølvannet av avsløringene av amerikanske myndigheters omfattende overvåkning av nær sagt enhver form for elektronisk kommunikasjon, kunne EU-domstolen kunne knapt valgt en bedre sak for å demonstrere at den tar EU-borgernes grunnleggende rettigheter på alvor.

Forbausende klar dom

Vel så oppsiktsvekkende som utfallet er dommens premisser. EU-domstolen er nemlig forbausende klar: Direktivets regler om datalagring representerer et meget omfattende og særlig alvorlig inngrep i retten til respekt for privatlivet og til beskyttelse av personopplysninger.

EU-domstolens bygninger i Luxembourg (foto: EU-domstolen).

Dommerne anerkjenner riktignok at direktivet forfølger et legitimt formål (kriminalitetsbekjempelse) og de slår også fast at EU-retten ikke prinsipielt er til hinder for enhver form for lagring av teledata, men de er samtidig meget klare på at det må foretas en streng kontroll av om EUs lovgivende organer har sørget for å begrense inngrepet i borgernes grunnleggende rettigheter til det strengt nødvendige. Utfallet av denne kontrollen er oppløftende for personvernet og tilsvarende nedslående for EU-kommisjonen, Europaparlamentet og medlemsstatene som stemte for direktivet i Rådet: Direktivet favner for vidt ved at det på generelt vis krever lagring av alle trafikkdata, uten at der foretas noen sondring, begrensning eller unntak tilpasset det angitte formålet om bekjempelse av grov kriminalitet. Direktivet inneholder heller ingen definisjon av begrepet grov kriminalitet – dette er overlatt til medlemsstatene. Og myndighetenes tilgang til lagrede teledata er heller ikke betinget av samtykke fra en uavhengig instans (en domstol eller et uavhengig forvaltningsorgan).

Ugyldig — med “tilbakevirkende” kraft

Også varigheten av lagringen slår EU-domstolen ned på: Direktivet knesetter en minste lagringstid på seks måneder uten å sondre mellom ulike typer data eller deres nytteverdi i forhold til formålet om kriminalitetsbekjempelse. Og direktivet åpner for lagring helt opp til to år, uten å angi noen kriterier for å sikre at data ikke lagres lenger enn strengt nødvendig. Direktivet sikrer heller ikke ugjenkallelig sletting av data etter lagringsperiodens utløp.

Endelig – og vel med en dårlig skjult henvisning til amerikanske myndigheter – kritiserer EU-domstolen den omstendighet at direktivet ikke krever at dataene skal lagres i EU. Muligheten for lagring utenfor EU medfører at direktivet ikke sikrer at lagringen vil være under EU-rettslig kontroll, noe som ifølge domstolen er helt avgjørende for å sikre at lagringen skjer i overensstemmelse med EU-borgernes grunnleggende rettigheter.

Konklusjonen er knusende: Datalagringsdirektivet er ugyldig. EU-domstolen finner derfor ikke engang grunn til å gå inn på spørsmålet om direktivet også er i strid med ytringsfriheten. Og enda viktigere – i motsetning til domstolens egen generaladvokat er ikke dommerne villige til å holde direktivet kunstig i live inntil EU eventuelt kommer opp med nye, mer begrensede og mer presise regler om lagring av trafikkdata. Dommen rammer følgelig med «tilbakevirkende» kraft: Direktivet har aldri vært gyldig. En konsekvens av dette er blant annet at medlemsstater som tidligere er blitt bøtelagt for ikke å ha overholdt direktivets gjennomføringsfrist, nå kan kreve bøtene tilbakebetalt fra Kommisjonen. Med renter.

Begrenser politikernes handlingsrom

Selv om det er riktig at EU-domstolen ikke stenger døren for enhver form for lagring av teledata, så inneholder dommen meget klare føringer for EUs og medlemsstatenes politiske handlingsrom.

For det første er det grunn til å merke seg domstolens påpekning av at lagring og hemmelig bruk av alle slike data er et skritt i retning av et overvåkingssamfunn:

[T]he fact that data are retained and subsequently used without the subscriber or registered user being informed is likely to generate in the minds of the persons concerned the feeling that their private lives are the subject of constant surveillance (avsnitt 37).

Dommen lest under ett etterlater liten tvil om at EU-domstolen ikke anser dette som noen ønskelig utvikling, for å uttrykke det forsiktig.

Dommerne ved EU-domstolen (foto: EU-domstolen).

For det annet er dommernes anerkjennelse av at EU-retten ikke prinsipielt er til hinder for enhver form for lagring av teledata interessant fordi den er knyttet til den omstendighet at datalagringsdirektivet ikke krever lagring av innholdet i kommunikasjonen. EU-domstolen formulerer seg her på et vis som mer enn antyder at generell lagring av innhold aldri kan rettferdiggjøres (avsnitt 39). I kjølvannet av Snowden-avsløringene kan dette være en rettslig avklaring av større praktisk betydning enn man skulle ønske.

For det tredje er EU-domstolens generelle tilnærming til EU-lovgivers handlingsrom meget interessant: Dommerne slår fast at personvernet er så viktig, og inngrepet som lagringen innebærer så alvorlig, at lovgivernes handlingsrom er begrenset og domstolskontrollen tilsvarende streng:

[I]n view of the important role played by the protection of personal data in the light of the fundamental right to respect for private life and the extent and seriousness of the interference with that right caused by Directive 2006/24, the EU legislature’s discretion is reduced, with the result that review of that discretion should be strict (avsnitt 48).

Dette vil gjelde tilsvarende både for et eventuelt nytt datalagringsdirektiv og for eventuelle nasjonale særlover om datalagring. Og både nasjonale domstoler og menneskerettsdomstolen i Strasbourg må forventes å følge samme tilnærming. Dommen gir med dette også et viktig bidrag i den generelle diskusjonen om maktfordelingen mellom lovgivere og domstoler i konstitusjonelle demokratier. Her vil nok oppfatningene være delte, både blant politikere, jurister, statsvitere og andre. Det er ikke til å komme forbi at de 15 dommerne i EU-domstolens storkammer gjennom denne dommen har satt sin vurdering av avveiningen mellom personvern og kriminalitetsbekjempelse over vurderingen til Europaparlamentet og medlemsstatenes representanter i Rådet, men i motsatt fall ville det ikke være noen realitet i EU-rettens beskyttelse av grunnleggende menneskerettigheter.

EU-dommen, EØS og Norge

Hvilken betydning har dommen så for Norge? Politisk er den direkte pinlig for datalagringsdirektivets forkjempere, men rettslig er betydningen mer indirekte. I motsetning til det mange synes å tro, er datalagringsdirektivet ikke innlemmet i EØS-avtalen. Takket være det islandske Alltingets prinsippfaste motstand mot direktivet er det derfor ikke noe behov for å ta direktivet ut av EØS-avtalen. Den norske lovgivningen som skulle gjennomføre direktivet ble som kjent vedtatt med knapp margin i Stortinget allerede i 2011, men den er ikke trådt i kraft og regjeringen har nå klokelig varslet at den heller ikke kommer til å gjøre det.

EØS-avtalen er ikke til hinder for at norske myndigheter på eget initiativ vedtar nye regler om lagring av teledata, men indirekte vil EU-domstolens dom legge føringer for myndighetenes handlingsrom: Bestemmelsene i EUs pakt om grunnleggende rettigheter som EU-domstolen anvendte i dommen, gjenfinnes i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som Norge er tilknyttet og som gjennom menneskerettsloven fra 1999 har lovs kraft i Norge.

EU-domstolens dom inneholder flere henvisninger til praksis fra Menneskerettighetsdomstolen, og det er liten grunn til å tro at domstolen i Strasbourg vil innrømme myndighetene noe større handlingsrom enn det EU-domstolen har lagt til grunn. Eventuelle nye norske regler om datalagring må derfor tåle inngående rettslig overprøving av om de er strengt nødvendige for å bekjempe grov kriminalitet og om de dertil tilbyr tilstrekkelige garantier mot misbruk osv. Det er derfor en tung argumentasjonsbyrde som EU-domstolen har lagt på myndighetene.

Også dersom EU skulle forsøke seg med et nytt, forutsetningsvis mindre omfattende og mer presist, direktiv om datalagring, kan EU-domstolens dom vise seg meget viktig for Norge: Et av kravene fra EU-domstolen er mer presise regler om hva de lagrede dataene kan brukes til. Dette forutsetter at et eventuelt nytt direktiv beveger seg lenger inn på strafferettens område. EUs kompetanse til å gjøre dette er kontroversiell internt i EU, men enda mer så i EØS-rettslig sammenheng: Strafferettslige regler faller i utgangspunktet utenfor EØS-avtalen. EØS-relevansen av et eventuelt nytt datalagringsdirektiv vil derfor være enda mer tvilsom enn EØS-relevansen av det direktivet som EU-domstolen nå har underkjent.

Prinsipiell etterpåklokskap

Avslutningsvis er det grunn til å reflektere over hvor langsomt fru Justitias kvern maler: Datalagringsdirektivet ble vedtatt i EU våren 2006. Det tok altså mer enn åtte år før EU-domstolen erklærte det ugyldig. Underveis har det vært flere saker for domstolen hvor den kunne tatt stilling til spørsmålet om den hadde villet, men hvor den dekket seg bak prosessuelle regler og lot gyldighetsspørsmålet henge i luften. Dette kan selvsagt kritiseres. Men kanskje gjorde EU-domstolen likevel klokt i å utsette spørsmålet til det virkelig kom på spissen?

Det kan neppe utelukkes at avstanden i tid fra terrorangrepene i New York i 2001, i Madrid i 2004 og i London i 2005 gjorde det lettere for EU-domstolen å slå ned på EU-lovgivers manglende respekt for personvernet. Fordelen med tregheten i den rettslige etterprøvingen er at det gir rom for prinsipiell etterpåklokskap. I tilfeller hvor betingelsene på vedtakstidspunktet kanskje ikke har vært de beste for prinsipielle diskusjoner, er det slett ikke så dumt.

Nylig fastslo Høyesteretts ankeutvalg at det er lov å hente ut teledata for personer som er mistenkt for å ha levert informasjon til pressen. I 2015 vil mengden av personinformasjon som registreres øke betraktelig, når nye regler for datalagring ifølge regjeringens plan skal tre i kraft.

Presset øker også mot varslere som følge av at bedrifter innfører stadig mer innfløkte systemer med innebygde muligheter for å følge digitale spor. Dette kan igjen brukes til å avsløre varslere via både lovlige og ulovlige metoder.

— Dersom vi tar vekk kildevernet, blir pressen en interesseorganisasjon. Journalistene kan kun videreformidle pressemeldinger og skrive om informasjon fra de personene de kjenner fra før, sier Anders Brenna. Han er mangeårig redaktør, forfatter av boka “Digitalt kildevern” og nå teknologievangelist i Knowit.

Brenna får sterk støtte av generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund.

— Kildevernet skal være absolutt. Pressen praktiserer det også slik. For hver sak der man setter til side kildevernet, er prisen at folk blir redd for å gå til pressen. Konsekvensen er at mediene ikke får ettergått tipsene, og viktige kritikkverdige saker ikke blir kjent, sier Løken Stavrum.

Skjulte, digitale merker

Høyesterettsdommen kom som et ledd i den pågående saken mot advokat Sigurd Klomsæt. Klomsæt er blitt fradømt sin advokatbevilling som følge av at politiet mener han utleverte taushetsbelagt informasjon til pressen.

Politiet pekte ut Klomsæt etter å ha gjenfunnet merker de hadde plantet i bilder gjengitt i pressen. Politiet sporet merkene tilbake til materialet Klomsæt fikk utdelt som bistandsadvokat i 22. juli-saken.

Anders Brenna retter i Klomsæt-saken en pekefinger mot pressen:

— Pressen har her blåst en kilde, ved at de ikke har tatt grunnleggende forholdsregler rundt de bildene som ble lekket, sier Brenna.

Hans poeng er at pressen er nødt til å sikre at det ikke finnes skjulte spor i materiale de mottar, før de publiserer det.

Faren ved bruk av bilder demonstreres også i tilfellet til den amerikanske drapsmistenkte antivirus-gründeren John McAfee, som fikk gjemmestedet sitt avslørt på grunn av lokasjonsinformasjon i bilder publisert i det amerikanske magasinet Vice.

Klomsæt er senere blitt frikjent i tingretten. Frikjennelsen i straffesaken er imidlertid en mager trøst for advokaten. I januar må han møte i retten igjen, etter at politiet anket saken til lagmannsretten. Klomsæt er fortsatt fradømt retten til å opptre som advokat, en avgjørelse Advokatforeningen fikk støtte for i Oslo tingrett i fjor vinter. Avgjørelsen falt før dom i straffesaken, men følger sivilrettslige regler med lavere krav til bevisbyrde. Klomsæt har varslet overfor Advokatbladet at han vil forfølge saken videre.

Høyesterett: Teledata kan avsløre kilder

Anders Brenna anser likevel utlevering av teledata som langt farligere enn eksemplene ovenfor. Dette er informasjon som blant annet belyser hvor en person oppholder seg, når han ringer, til hvem og hvor lenge.

Brennas poeng er at sporing via mobil- og teledata er svært vanskelig å beskytte seg mot. Spesielt som følge av at den norske befolkningen blir stadig mer avhengig av mobil kommunikasjon.

«Den omstendighet at en journalist nekter å oppgi kilde, er selvsagt ikke til hinder for at påtalemyndigheten på annen måte finner frem til kilden», skriver Høyesteretts ankeutvalg.

— Dette gjør kildevernet mindre beskyttet i de tilfellene der politiet kan peke ut en eller flere potensielle mistenkte, sier advokat Jon Wessel-Aas i Bing Hodneland, som representerte Norsk Redaktørforening i saken.

I 2012 ble teledata utlevert 1500 ganger til politiet, oppgir Post- og teletilsynet, som har ansvaret for ordningen.

Wessel-Aas peker på at det er en betydelig fare for at et svakt regelverk og avslørte kilder bidrar til at færre vil si ifra om kritikkverdige forhold i fremtiden, en såkalt nedkjølingseffekt på ytringsfriheten.

— Dilemmaet er at det ikke alltid hjelper å ha et sterkt vern mot å gå på pressen selv, så lenge det ikke er et forbud mot å etterforske hvem kilden er, sier Wessel-Aas. Han viser til at det i Sverige finnes et generelt forbud mot å etterforske pressens kilder, med unntak i tilfeller der det dreier seg om rikets sikkerhet.

Løken Stavrum håper ikke høyesterettsavgjørelsen er et signal om at Høyesterett innsnevrer kildevernet.

— Kildevernet kan ikke være 90 prosent. Hvis kildene ikke kan stole på at de kan gå til pressen og dele informasjon uten å bli straffeforfulgt, og uten å oppleve kildejakt, da får mediene og samfunnet et veldig stort problem, sier Løken Stavrum.

Mer data — bedre vern?

I tiden fremover kan mengden data som blir utlevert øke. Datalagringsdirektivet har som formål at politi og påtalemyndighet skal få hjelp til å oppklare flere alvorlige saker. En økning av lagringstiden for telefonidata til 6 måneder, opp fra 1–3 måneder i dag, og en ny forpliktelse om lagring av informasjon knyttet til e‑post og bruk av internett, øker det tilgjengelige dataomfanget.

Med datalagringsdirektivet følger også en lovendring som bidrar til at utlevering av teledata heretter må godkjennes av domstolen.

Advokat Jon Wessel-Aas ser imidlertid dette som en endring som uansett ville presset seg fram.

— Denne endringen ble slått sammen med datalagringsdirektivet for å sukre pillen. Dette har vært kritisert flere ganger, og denne endringen burde ha kommet for lengst, sier Wessel-Aas og viser til uttalelser fra det statlig oppnevnte metodekontrollutvalget. Utvalget hadde som oppgave å etterkontrollere lovgivningen om etterforskning, og leverte sin rapport i 2009.

En hake ved ordningen er at politiet i mange tilfeller kan utsette å varsle om uthentingen av dataene. Wessel-Aas peker også på at rettspraksisen har gått stadig lenger i retning av at politiet får nyttiggjøre seg overskuddsinformasjon i retten, selv om den er hentet ut på ureglementert måte.

Anders Brenna mener pressen bør være på vakt så fort de oppdager at politiet har fått utlevert teledata. Han er kritisk til at ingen i pressen stilte spørsmål ved konsekvensene av utleveringen av teledata i enormt omfang etter terroraksjonen 22. juli 2011.

— Ingen er uenig i at politiet skal få utlevert samtalene i 22. juli-tilfellet. Men jeg er ganske forbannet over at ikke en eneste journalist i Norge så og stilte spørsmål ved at dette materialet kunne brukes til kildejakt, sier Brenna — og viser til at data om samtalene til flere av de største riksmediene trolig lå åpent for politiet.

Erfaringene fra Klomsæt-saken viser at dataene raskt vil bli brukt, dersom de er tilgjengelige. En praksis Spesialenheten for politisaker gir politiadvokaten kraftig kritikk for.

— Alt politiet trenger for å gå på kildejakt mot en redaksjon, er en kriminell handling i nærheten av redaksjonen, sier Brenna.

Sverige: Krever utlevering i sanntid

I Sverige presser det svenske sikkerhetspolitiet Säpo nå på for å få utlevert teledataene i løpet av to minutter, og hevder at dette ligger som et krav i datalagringsdirektivet.

For å få dette til, vil politiet at teleoperatørene tar i bruk protokollen ITS27, som er drevet frem av den britiske etterretningsorganisasjonen GCHQ. GCHQ ble på forsommeren avslørt som organisasjonen som tappet de trans-atlantiske fiberkablene.

Ordningen vil i så fall bety at teleoperatøren først i etterkant kan vurdere om utleveringskravet oppfyller kravene i loven.

Kravet om umiddelbar utlevering møter nå motbør etter at Ny Teknik avslørte planene.

Kjersti Løken Stavrum mener det er viktig at domstolene er tydelig på å sette grenser for politiets arbeid.

— Flere verktøy og enklere tilgang til disse vil gjøre politiet sterkere. Det er derfor viktig at de møter en domstol som har klart for seg hvorfor noen idealer er satt ned i lovs form, sier hun.

Sporing over alt

Dette er bare noen eksempler på hvordan politi og påtalemyndighet kan gå frem for å avsløre pressens kilder. Også på en lang rekke andre områder oppstår det nye muligheter for kildejakt.

Innføringen av nye digitale systemer fører som regel til bedre sporings- og revisjonssystemer. Slik sporing kan oppstå enten i form av nye regulatoriske krav, slik en har sett eksempler på i finansbransjen, eller som følge av at det er enkelt, eller rett og slett at det nærmest ubevisst følger av andre behov, for eksempel å føre statistikk eller se brukermønstre.

Det var et slikt nytt system som felte en 57-årig politimann i Hedmark som gjentatte ganger ga opplysninger til en VG-journalist før han ble avslørt av datasystemet.

En annen variant er økende muligheter til å lese logger i telefon- og e‑postsystemer. At slike logger eksisterer, betyr ikke at bedriftene nødvendigvis har lov til å bruke dem. Men deres blotte eksistens kan likevel være tilstrekkelig til å få potensielle kilder til å vokte seg for å kontakte pressen.

— Det er det som er faren. Teknologien gir stadig nye muligheter til å spore mennesker, og det gjør det desto viktigere å være bevisst hvorfor kildevernet er viktig, sier Løken Stavrum.

“Vet ikke hva anonymitet innebærer”

Anders Brenna anklager journalister flest for ikke å interessere seg for dette temaet. Det siste halvårets avsløringer knyttet til Edward Snowden-saken har trolig hjulpet noe, men Brenna tror likevel at han har sin kritikk i behold:

— Enhver journalist vil love anonymitet, men de færreste vet hva det innebærer. De lover å ikke fortelle hvem de får det fra, men tenker ikke et sekund på at det går an å spore, sier Anders Brenna.

Han sier han er sjokkert over hvor lite opptatt norske journalister er av denne siden av kildevernet. Aktsomheten må økes betraktelig, mener Brenna. Det digitale landskapet er fortsatt en slags vill vest; vi er midt oppe i en “digital krig”, som han formulerer det.

Det siste halvårets avsløringer har vist at amerikanske myndigheter med National Security Agency (NSA) i spissen, ikke har bidratt til å skape et sikkert nett for alle. I stedet har Snowden-saken vist at NSA har arbeidet aktivt for å bygge ned sikkerheten på nett, ved å undergrave det viktigste sikkerhetsverktøyet; kryptering. I en femårsplan laget i 2012 skal NSA ha tatt mål av seg til å knekke ikke bare noen, men alle slike sikkerhetsmekanismer.

Foto: AK Rockefeller cba

Edward Snowden har avslørt metodene til NSA og andre overvåkningsorganer

Samtidig er det klart at NSA har øvet press mot teknologileverandører for å få bygd inn bakdører i nettverksutstyr, som gjør det mulig å få adgang til enorme mengder kommunikasjon. Der Spiegel avslørte tidligere i høst at også Iphone‑, Android- og Blackberry-telefoner trolig er hacket.

Det ville, digitale “vesten”

Jon Wessel-Aas frykter at måten NSA skaffer seg kontroll på kan lede til mer vill vest-tilstander, snarere enn et ordnet demorakti tuftet på vestlige rettsprinsipper.

— Generelt trenger vi en debatt om hvordan vi skal sørge for at vår moderne kommunikasjon er praktisk anvendbar i fremtiden. Når en ikke en gang kan stole på krypterte løsninger, hvis man ikke har bygd dem selv, bryter en ned tilliten som er nødvendig i et demokrati, sier Wessel-Aas.

Han er dermed på linje med den amerikanske sikkerhetseksperten Bruce Schneier, som mener NSA har ødelagt sikkerheten på internett for alle. Schneier føyer til at han tror det kun er et tidsspørsmål før kriminelle kan utnytte svakhetene som NSA har skapt.

Brenna spisser det ytterligere — og begrunner det med at mørketallsundersøkelsen til Næringslivets sikkerhetsråd årlig viser at de aller fleste digitale innbrudd holdes skjult fordi verken den kriminelle eller offeret har interesse av at de blir kjent:

— Jeg er ikke redd for Snowden eller Manning. Jeg er redd for de som kom før ham, og som solgte informasjonen til høystbydende, sier Brenna.

Advokatselskapet skriver i sin klage til Personvernnemda:

Advokatfirma Simonsen har et bredt mandat fra rettighetsorganisasjonene, men iverksetter utredning etter konkrete oppdrag – de overvåker ikke internett generelt. Det finnes prioriterte lister over låter, filmer etc som skal overvåkes, dette er lister som rullerer. Utreder søker etter konkrete verker og deretter ser de på IP-adressene som kan knyttes til det krenkede verket. Utreder oppsøker også nettsteder hvor krenkelser erfaringsmessig finner sted.

Ikke nok med det. Kampanjen Dele — ikke stjele organiserer 37 norske rettighetsorganisasjoner som mener at ordningen med privat overvåking bør utvides og at konsesjonsfri rett til overvåking av norske innbyggere bør tillates — for kulturlivet! Enhver rettighetshaver eller organisasjon bør altså kunne iverksette overvåking av enkeltpersoner og nettsteder og samle inn sensitive personopplysninger om hvem som helst, såfremt de mistenkes for brudd på opphavsretten. Når også Norsk Journalistlag fronter en slik holdning, blir spørsmålet om varsling og kildevern i vår digitale verden ekstra aktuelt og satt på spissen. Hvis ikke journalistene ser verdien av kildevern, hvem skal vi forvente gjør det da?

Visst er det forbudt å stjele, og det er forståelig at rettighetshavere ønsker å beskytte sin eiendom. Men hvorfor er det rimelig at de som mistenkes for å rappe og dele Bjørn Eidsvågs album digitalt fritt bør kunne overvåkes og registreres i regi av hvem som helst, mens overvåking av potensielle konemishandlere, pedofile, innsidehandlere, landeveisrøvere og industrispioner i norsk næringsliv må være gjenstand for politiets tilfeldige priotering av ressurser. Mange vitale interesser kunne vært sikret med mer overvåking, mer datainnsamling og mer datalagring. Kanskje. Men vi er også et fritt og demokratisk samfunn, og av den grunn er vi pålagt å veie rettststatsprinsippene mot feks plateselskapenes og artistenes økonomiske interesser.

Overvåking som terapi for teknologiangst

Rettighetsorganisasjonenes maniske jakt på fildelerne kan like godt hevdes å være et forsøk på å presse befolkningen inn i rettslige og teknologisk foreldede forretningsmodeller. Fildeling er en effektiv måte å distribuere innhold på, som kulturindustrien angstbitersk har bekjempet siden Napster. Framfor å gjøre det lettere å kjøpe og dele opphavsrettlig beskyttet innhold lovlig, har kulturlivet innbitt bekjempet enhver løsning som forbrukerne har vist at de ønsker.

I det siste har vi fått streaming, via Wimp og Spotify, som for min del innebærer at jeg nå månedlig betaler for å leie musikk. Og jeg er ikke den eneste som ikke lenger forholder meg til CDer. Til tross for dette insisterer norsk kulturliv på døende forretningsmodeller, og hevder innbyggernes foretrukne måter å forbruke og dele kulturelt innhold er kriminalitet. Til tross for at det statistisk altså viser seg å være lønnsomt.

Med dette bakteppet framstår jakten på fildelerne som panisk og livsfarlig. Dersom det etablerer seg en norm og en kultur for privat overvåking, vil også det omstridte Datalagringsdirektivet framstå som rasjonelt; hvorfor ikke liksågodt lagre alle digitale spor for alle innbyggere, i tilfelle det senere skulle vise seg å finnes dokumentasjon på lovbrudd. Hvor lang tid tar det før kulturindustrien (og andre) krever innsyn i de offentlige dataregistrene? Paradoksalt nok er altså Norsk Journalistlag for fri rett til privat overvåkning av mistenkte brudd på opphavsretten, men mot offentlig lagring av data (Datalagringsdirektivet) til bruk i etterforskning av strafferettslige lovbrudd i politiets regi.

Personvern, kildevern og varslervern

For kildevernet er denne prinsippløse holdningen fra journalistlaget — både til sitt eget fag journalistikken og til rettsstatsprinsippene, fullstendig ødeleggende. For varslerne og øvrige kilder vil en generell fullmakt til privat etterforskning medføre at kanalene til offentligheten stenges. Hvem vil ønske å kritisere, varsle eller uttale seg, dersom man vet at enhver organisasjon kan gjennomføre systematisk etterforskning — både i forkant og etterkant.

I en slik verden forstår man kanskje bedre hvordan en organiasjon som Wikileaks dekker et helt nødvendig behov. Behovet for beskyttelse av anonyme varslere og kilder blir helt avgjørende i en verden hvor rettsstatsprinsippene i økende grad reduseres til hinder i beskyttelsen av enhver bransjes mer eller mindre legitime økonomiske interesser. For fildeling er ikke bare brukt til opphavsrettslige ulovligheter. I like stor grad representerer fildeling en effektiv distribusjonsform av lovlig og demokratisk nødvendig informasjon og innhold. Det har Wikileaks vist oss.

Jeg har atskillig større forståelse for det amerikanske behovet for økt sikkerhet rundt sine ambassader, enn visesangerens suverene og ukontrollerte rett til å etterforske innbyggernes påståtte ulovligheter på nett. Men begge disse sakene viser at debatten for eller mot Datalagringsdirektivet (DLD) ikke helt dekker de utfordringene vi står overfor når det gjelder personvern, kildevern og vern av varslere.

For helt på siden av DLD-debatten og den påståtte overvåkingsskandalen ved USAs ambassade, fortsetter altså advokatfirmaet Simonsen ufortrødent sin private etterretningsvirksomhet helt uten offentlig kontroll. Betryggende?

Det var budskapet da Carl Christian Grøndahl under Nordiske Mediedagers ungdomskonferanse i år snakket om hvordan sosiale medier egentlig fungerer. Grøndahl skrev masteroppgave om politisk nettmobilisering i 2008. Siden har han brukt nettet blant annet til mobilisering rundt kampanjen Stopp Datalagringsdirektivet. Grøndahl jobber til vanlig med markedsføring i Synlighet.no.

Tidligere har blant andre Lars Nyre, førsteamanuensis ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved UiB, uttalt at Facebook og Twitter ikke er viktige, bare trendy. Dette er Grøndahl uenig i. Han mener at spesielt Facebook har et stort demokratisk potensial, fordi mediet gir så mange muligheten til å delta i viktige debatter.

Carl Christian Grøndahl presenterer på Mediedagene (foto: Karina Asbjørnsen)

— De gamle kanalene er fortsatt viktige. Saker får landsdekkende oppslutning først når også de tradisjonelle mediene tar opp spørsmålene. Men på grunn av sosiale medier, får vanlige mennesker større innflytelse på hva aviser og TV setter på dagsorden. Dette fordi det blir lettere å mobilisere store folkemengder og signalisere hva befolkningen er opptatt av, sier Grøndahl til Brostein.

På verdensbasis har Facebook mer enn 400 millioner brukere. Med over 2,4 millioner brukerprofiler, ifølge Facebooks egne tall, er Norge et av de landene som har flest medlemmer i forhold til innbyggertall. På spørsmål om hvorvidt Facebook egentlig har klart å utrette noe annet enn å få pæreisen tilbake i butikken, trekker Grøndahl frem oppmerksomheten han fikk laget rundt Stopp DLD.

— Det er klart at mange av kampanjene på Facebook kan ha fungert mest som markedsføring, f.eks. som gruppene for Grandiosa uten paprika og Urge på 1,5 liters-flasker. Men i kampen mot datalagringsdirektivet, en kampanje ingen bedrifter tjente penger på å høre på, fikk vi engasjert store mengder mennesker og satt debatten på dagsorden. Hvorfor skal det ikke være mulig å gjøre det samme i andre saker, spør Grøndahl.

Twitter ikke så interessant

Grøndahl understreker viktigheten av at sosiale medier må nå ut til alle grupper i befolkningen dersom de skal kunne ha demokratisk potensial. Twitter er i hans øyne derfor lite interessant i seg selv, fordi diskusjonene der først og fremst går mellom samfunnstopper eller bloggere. Han mener imidlertid at de sosiale mediene utfyller hverandre, og at det er viktig å være til stede mange ulike steder samtidig for å nå igjennom med sitt budskap.

— Det holder ikke bare å være på Facebook eller bare på Twitter. For å få oppmerksomhet og mobilisere mange nok mennesker til å kunne påvirke beslutninger må man være synlig på mange plattformer, og over lengre tid.

Grøndahl mener at dersom du har en kampsak du ønsker å få oppmerksomhet rundt, har du derfor en lettere oppgave nå enn før.

— Alle kan få det til! Det gjelder bare å være standhaftig og utholdende. Selvfølgelig kan tilfeldigheter spille inn, men dersom du fremmer en sak som er relevant og som mange nok bryr seg om, vil du før eller siden nå igjennom.

Nekter å gå fremst i begeistringsparaden

Facebook og andre sosiale medier gjør at folk ikke lenger trenger å gå fra dør til dør for å samle underskrifter for en sak. Dette gjør det lettere og mindre tidkrevende å mobilisere folk rundt enkeltsaker, uten å gå veien om store etablerte organisasjoner. Grøndahl mener at når vanlige menneskers misnøye blir vanskeligere å overse, vil alt som skjer i offentlige etater bli mer åpent.

— Derfor for mannen i gata mer å si. Det blir vanskeligere for makthaverne å komme unna med ting.

Lars Nyre erkjenner at sosiale medier kan mobilisere interessegrupper til handling og la folk utveksle informasjon som gjør dem bedre rustet til f.eks. å stemme ved valg. Men han sier at dette ikke er noen sensasjon, bare en måte å effektivisere politiske aktiviteter som alltid har funnet sted.

— Det er altfor lett å kaste ut påstander om at forskjellige nye medier har demokratiserende effekt. Jeg nekter i hvert fall å gå fremst i begeistringsparaden, sier Nyre til Brostein.

Ikke noe nytt nirvana

Lars Nyre påpeker at de sosiale mediene ikke er opprettet som noe annet enn et forsøk på å tjene penger.

— Både Facebook og Twitter er amerikanske, kommersielle foretak som vil innrette aktivitetene slik at det er størst mulig sjanse for å selge reklame. Dette vil bli et stadig større problem jo viktigere disse mediene blir for norsk offentlighet.

Dette er Grøndahl enig i, men han mener at f.eks. Facebook vil være opptatt av å bevare brukernes kontroll over mediet, fordi dette genererer aktivitet.

— Facebook er livredde for å miste brukere. Derfor vil de begrense annonsørenes tilgang til personopplysninger og mulighetene til å sende ut store mengder informasjon. Facebook ser også at brukerne liker kampanjer som engasjerer dem i samfunnsspørsmål — de genererer trafikk. Derfor vil brukerne alltid ha en viss makt, sier Grøndahl.

Lars Nyre mener imidlertid at slike medier uansett kun vil styrke den individualistiske tendensen, svekke den kollektivistiske, og forsterke den markedsliberale utviklingen av samfunnet.

— Sosiale medier kan like gjerne tolkes som et stort individualiseringsmaskineri der folk blir stadig flinkere til å fremme sine personlige interesser på kostnad av fellesinteressene, sier Nyre.

Også Grøndahl ser problemer knyttet til at store grupper mennesker får muligheten til å trykke sine interesser igjennom.

— Man ønsker så klart ikke et gatas parlament hvor mindretallet alltid vil tape. Statsbudsjettet blir heldigvis ikke vedtatt på Facebook!

Han understreker at sosiale medier ikke er noe nytt nirvana — de samme problemene eksisterer fortsatt.

— Men makten har forskjøvet seg, i alle fall litt. Alle blir ikke nødvendigvis hørt, men alle har muligheten til å bli det, sier Grøndahl.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.

Tilhengere av innføring av EUs datalagringsdirektiv forsøker å overbevise oss andre om at lagring av tele- og internettabonnentenes bruk av sine apparater ikke bør defineres som ’overvåkning’. Derfor praktiserer de hva Orwell kalte ’ny-tale’.

Hensikten med lagringen er å ha tilgjengelig kunnskap om alle abonnenters kommunikasjon. Når det fattes mistanke om at hvem som har kontaktet hvem, når og hvorfra kan være nyttig kunnskap i forbindelse med en etterforskning, kan slike kontaktopplysninger hentes frem og komme til nytte.

Dette er som klippet ut av en av STASIs håndbøker: Vi må vite mest mulig om flest mulig. Det meste vil nok vise seg unyttig, men noe vil vise seg interessant.

Mange vil mene at dette er overvåkning, men ikke tilhengerne av datalagringsdirektivet. Ja, mon tro om ikke STASIs strategi egentlig fremstår som mer moderat: De førte tilsyn med mange, veldig mange, men ikke alle. I Norge skal man notere alle abonnenters bruk. Uten unntak. Og uten vektlegging av slike faktiske omstendigheter som at eier og bruker kan være vidt forskjellige personer, med ulik grad av forbrytersk sinnelag …

STASIs kilometer på kilometer med personmapper vil ha det til felles med det norske kommunikasjonsregisteret at det, i ettertid, viser seg at bare brøkdeler kommer til nytte. Hvorfor man finner det hensiktsmessig å kalle en spade for et greip; overvåkning for ’informasjonsinnsamling’, er gåtefullt.

At overvåkning av folk som har gjort noe galt, eller planlegger å gjøre det, er nødvendig, ja det skjønner de fleste.

Men at man trenger å gjøre det med en hel nasjon og sågar insisterer på at denne permanente innsamlingsaksjonen ikke kvalifiserer for betegnelsen ’overvåkning’ er da spesielt?

Fra redaksjonen: Datalagringsdirektivet på høring og under debatt

Regjeringen sendte sist uke ut datalagringsdirektivet på høring — se høringsdokumentene. Samtidig opprettet Samferdselsdepartementet en blogg der publikum oppfordres til å delta i høringen.

Se også vår samling lenker om datalagringsdirektivet. Debatten føres også på Twitter under stikkordet DLD.

Basert på oppmøtet kunne det virke som om bergensstudenter flest er lite bekymret for lagring av elektroniske spor. Det var derimot flere av foredragsholderne, blant dem professor Dag Johansen ved Universitetet i Tromsø.

– Personvernet er allerede risikoutsatt. Vi har ingen anelse om hvor mye av vårt personlige liv som allerede er tilgjengelig, sa Johansen. Han har også en deltidsstilling som sjefsforsker i det norske søketeknologiselskapet Fast Search & Transfer, som nylig ble kjøpt av Microsoft.

• Her kan du høre foredrag fra seminaret og laste ned presentasjoner.

Omstridt forslag
15. mars 2006 vedtok Europaparlamentet og Rådet for Den europeiske union et direktiv som foreslår lagring av kommunikasjonsdata fra telefoni, mobiltelefoni og internettbruk. Sporingsdata for telefon- og internettkommunikasjon, IP-adresser og utloggingstidspunkt for internettadgang, telefonnumre, dato, klokkeslett og varighet for telefonsamtaler skal kunne lagres i opptil to år, og minimum i seks måneder. Det er opp til de enkelte landene å bestemme nøyaktig lagringstid, og i hvilke situasjoner informasjonen skal kunne brukes. Lagringsplikten skal ikke gjelde innholdsdata.

LITT BEKYMRET: Australske Lee Bygrave frykter dårlig sikkerhetskultur i organisasjoner som lagrer kundedata (foto: Vilde M. Værøyvik).

Irland og Slovakias representanter stemte mot direktivforslaget, og har siden klaget vedtaksprosessen inn for EF-domstolen. Direktivet er vedtatt under den såkalte første søylen i EUs traktatverk, som regulerer det indre marked. Klagerne mener imidlertid at direktivet ikke har noe der å gjøre, og kun er rettet inn mot bekjempelse av alvorlig kriminalitet. Denne klagen har gode sjanser til å lykkes, ifølge to av foredragsholderne på seminaret, førsteamanuensis Lee Bygrave ved Universitetet i Oslo og stipendiat Joris van Hoboken ved Universitetet i Amsterdam.

Som EØS-medlem må også Norge forholde seg til datalagringsdirektivet. Norge har vetorett i forbindelse med EU-bestemmelser, men denne retten har aldri tidligere blitt brukt.

Ifølge Datatilsynet innebærer direktivet et brudd med tidligere rettsprinsipper i Norge. Det er nytt at informasjon om kontakt mellom mennesker som ikke er mistenkt for noe skal lagres over tid — i tilfelle de skulle komme under mistanke på et senere tidspunkt.

Bekjemper kriminalitet?
Førsteamanuensis Lee Bygrave er imponert over debatten som har oppstått i Norge i kjølvannet av direktivforslaget.

– Det er ikke uvanlig med lav interesse for personvernssaker, det kommer for eksempel an på om solen skinner, sa han med klar adresse til det lave publikumstallet på seminaret i Bergen.

Han mener at det ikke er snakk om direkte “overvåking” i forbindelse med datalagringsdirektivet, og peker på eksempler der bruk av kommunikasjonsdata har vært til hjelp i kriminalsaker. Under etterforskningen av NOKAS-ranet fikk politiet tilgang til slike data for å lokalisere hvor den etterlyste David Toska hadde kommunisert fra. Bygrave anser likevel langvarig lagring av kommunikasjonsdata som problematisk, særlig med muligheten for at informasjon skal komme på avveie.

— Masseovervåking
Nederlandske Joris van Hoboken, stipendiat ved Universitetet i Amsterdam, gikk lenger i sin kritikk av datalagringsdirektivet.

– Det er bortkastet tid, penger og energi, og det leder til masseovervåking, sa han.

Han mener det er lite behov for å lagre informasjon lenger enn noen få måneder, og har selv drevet kampanje mot direktivet gjennom organisasjonen Bits of Freedom — en kampanje han anser som nokså suksessfull.

– Det er bare det at Europaparlamentet er ganske vanskelig å drive lobbyisme mot.

Der du gir bort livet ditt
Dag Johansen påpeker at svært mye informasjon allerede lagres i forbindelse med vanlig internettbruk, for eksempel i forbindelse med nettsøk og utsendelse av e‑post. I utgangspunktet er Johansen mer bekymret for kommersielle aktører enn for myndighetstiltak.

– Og vi bryr oss ikke. Vi gir bort personlig informasjon bare for å få et gratis magasin, sa han.

Johansen karakteriserer Facebook som stedet “der du gir bort livet ditt”. Han forstår at datalagringsdirektivet kanskje ikke virker så alvorlig for folk flest, men oppfordrer oss likevel til å tenke oss om.

Både Johansen og Hoboken mener lagringen av denne typen data ikke vil være til hjelp i terroretterforskning. Man vil trenge noe mer, sa Johansen — informasjon om kommunikasjonens innhold, ikke bare at den har funnet sted. Han mener politiet vil bruke dataene til å sette i gang etterforskning, og vi kan ende opp med situasjoner der borgere må bevise sin uskyld. Og datalagringsdirektivet er altså bare et av mange uttrykk for at personvernet er under økende press, ifølge Johansen.

– What comes next?

Artikkelforfatteren studerer journalistikk ved Universitetet i Bergen. Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.

Foredragsholderne Lee Bygrave, Joris van Hoboken, Dag Johansen og Sandra Braman (foto: D. Strietzel).

Innledning: Professor Dag Elgesem, Institutt for informasjons- og medievitenskap, UiB og ansvarlig redaktør, Vox Publica
[audio:https://voxpublica.no/audio/01_elgesem.mp3] varighet: 7 min
Last ned lydopptak (mp3, 6,2 MB)

Førsteamanuensis Lee Bygrave, Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo
[audio:https://voxpublica.no/audio/02_bygrave.mp3] varighet: 32 min
Last ned lydopptak (mp3, 29,8 MB) | Last ned presentasjon (pdf, 0,2 MB)

Stipendiat Joris van Hoboken, Institute for Information Law, Universitetet i Amsterdam
[audio:https://voxpublica.no/audio/03_hoboken.mp3] varighet: 35 min
Last ned lydopptak (mp3, 32,6 MB) | Last ned presentasjon (pdf, 0,2 MB)

Professor Dag Johansen, Institutt for informatikk, Universitetet i Tromsø
[audio:https://voxpublica.no/audio/04_johansen.mp3] varighet: 30 min
Last ned lydopptak (mp3, 27,7 MB) | Last ned presentasjon (pdf, 0,5 MB)

Med behovet for økt kunnskap som bakgrunn arrangerer Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen 14. mai et seminar om datalagringsdirektivet. Et bredt sammensatt panel av forskere vil fokusere spesielt på problemstillinger knyttet til ytringsfrihet og personvern.

Datalagringsdirektivet har skapt engasjement langt utover den politiske sfæren. Det er for eksempel opprettet egne Facebook-grupper og egne nettsider som utelukkende tematiserer direktivet. Også avisene (som VG) har gitt saken atskillig spalteplass (se også kronikk i Dagbladet).

I det offentlige ordskiftet rundt direktivet er det motstanderne som til nå har ropt høyest. Datatilsynets Georg Apenes omtalte allerede i desember 2006 direktivet som ”totalitært svermeri”, mens Aftenposten under overskriften ”Overvåkning 24 timer i døgnet” på lederplass oppfordret til bred politisk motstand mot direktivet.

Politisk motstand
Datalagringsdirektivet har møtt bred motstand fra politisk hold. Venstre, Frp, KrF og etter hvert også Høyre er de partiene som har inntatt et klarest standpunkt mot direktivet. Alle ungdomspartiene er per i dag imot en innføring av direktivet.

Regjeringen skal fremme lovforslag om direktivet til høsten. Frp har bedt regjeringen om at alle lover og forskrifter som berører de prinsipielle spørsmålene som datalagringsdirektivet reiser, fremlegges for Stortinget til drøftelse før en eventuell implementering kan skje.

Det er i denne sammenheng også knyttet spenning til Personvernkommisjonens rapport. Kommisjonen skal blant annet skildre dagens situasjon for personvernet og peke på utfordringer innan ulike sektorer som den ser som særlig relevante.

Behov for sakkunnskap
I kjølvannet av den opphetede debatten har det også kommet frem andre vinklinger på direktivet. Under en stortingshøring om direktivet i mars i år sa Finn Arnesen, ekspert på europarett ved Universitetet i Oslo, at mye av kritikken som rettes mot direktivet ikke er fundamentert i sakkunnskap.

Datalagringsdirektivet rommer i det hele tatt mange forskjellige aspekter, samtidig som det reiser flere og viktige problemstillinger. Det har både politiske, juridiske og teknologiske sider som må belyses før en endelig beslutning tas. Ikke minst reiser direktivet viktige problemstillinger i forhold til ytringsfrihet som så langt har fått altfor lite oppmerksomhet.

Hva kan vi for eksempel lære av implementeringsprosessen i andre land? Hvilken innvirkning vil direktivet ha for personvernet på internett? Hvilke juridiske problemstillinger reiser direktivet i norsk kontekst? Og innebærer direktivet en svekkelse av ytringsfriheten?

Direktivet i kortversjon
Hensikten med direktivet er å bedre myndighetenes muligheter til å etterforske, avdekke og rettsforfølge terrorhandlinger eller alvorlige kriminelle handlinger. Direktivet kom i utgangspunktet som en respons på terrorangrepene i Madrid i 2004 og London i 2005.

I direktivet foreslås det at tilbydere av kommunikasjonstjenester, enten det dreier seg om bredbåndsleverandører, mobiloperatører eller teleselskaper, skal pålegges å lagre kommunikasjonsdata i opptil to år (ikke mindre enn seks måneder). Typen data som foreslås lagret inkluderer:

• Data som er nødvendige for å spore og identifisere de som kommuniserer, enten det dreier seg om fasttelefoni, mobiltelefoni, internettadgang, e‑post eller IP-telefoni
• Dato, klokkeslett og varighet for telefonsamtaler, inn- og utloggingstidspunkt, IP-adresser og bruker-ID for internettadgang
• Telefonnummer, ID-numre for mobiltelefon, og telefonlinje eller DSL-linje for data.
• Lokasjonsdata som viser hvor mobilt utstyr befant seg da en samtale ble koblet opp.

Se Teknologirådet: Datalagringsdirektivet: saken forklart.

Hvilke konsekvenser har direktivet eventuelt for Norge?
Det er en rekke uavklarte spørsmål knyttet til eventuell innføring av direktivet, både i forhold til hvilken utforming direktivet skal gis i norsk kontekst og i forhold til om Norge som EØS-land har plikt til å innføre direktivet.

Lengde på lagringstid, organisering av lagring og spørsmål omkring reguleringen av innsyn i lagrede data har så langt utgjort de mest sentrale problemstillingene i forhold til den praktiske utformingen av direktivet:

• Hvor lenge skal dataene lagres (innenfor rammen av 6–24 måneder)? Skal det for eksempel være lik lagringstid for teletrafikkdata og for internettdata?
• Hvordan skal lagringen organiseres, og hvem skal bære kostnaden ved slik lagring? Myndighetene kan pålegge hver enkelt leverandør å lagre dataene, eller de kan tilby en sentralisert ordning. I enkelte land har man valgt å skjerme små aktører fra kravene i direktivet, mens andre land har ulike kompensasjonsordninger for kostnader som påløper som følge av tilleggslagringen.
• I hvilke tilfeller skal det gis innsyn i dataene? Direktivet overlater til hvert enkelt land å definere hva de mener er ”alvorlige kriminelle handlinger”. I Norge kan politiet i dag få utlevert lagrede trafikkdata ved å henvende seg til kommunikasjonstilbyderen, uten rettslig utleveringspålegg.

Må Norge innføre direktivet?
Uenighet innad i EU gjør at det foreløpig hersker uklarhet om direktivets fremtid, både for EU-landene og for Norge.

Direktivet er i utgangspunktet fremsatt under det som heter ”første søyle” i EUs traktatverk, som regulerer det indre marked. Første søyle inkluderer EØS-land og dermed også Norge. EU-landene Irland og Slovakia har imidlertid klaget vedtaksprosessen for direktivet inn for EF-domstolen. De mener at direktivet hører inn under ”søyle tre” som innebærer at beslutninger må treffes gjennom enstemmighet hvor enkeltland dermed har muligheten til å blokkere vedtak.

Videre har Norge som EØS-land anledning til å nedlegge veto mot direktivet. Norge har aldri tidligere benyttet seg av sin vetorett.

Seminar ved UiB
Til seminaret ved Universitetet i Bergen 14.mai er disse forskerne invitert til å holde foredrag om forskjellige sider ved datalagringsdirektivet:

Dag Johansen er professor i informatikk ved Universitetet i Tromsø. Johansen kommer til å sette lagringen av trafikkdata på internett inn i et personvernperspektiv.

Joris Van Hoboken er stipendiat ved Universitetet i Amsterdam, hvor han forsker på regulering av internett og søkemotorer. På seminaret vil han holde foredrag om hvilken historie datalagringsdirektivet har på EU-nivå samt fokusere på den igangværende implementeringsprosessen i Nederland.

Lee Bygrave, førsteamanuensis i privatrett ved Universitetet i Oslo, vil sette direktivet inn i et norsk, rettslig perspektiv.

Sandra Braman, professor i kommunikasjon ved University of Wisconsin-Milwaukee og for tiden Ytringsfrihetsprofessor (Fritt Ord) ved Universitetet i Bergen, kommer til sette datalagringsdirektivet i sammenheng med problemstillinger knyttet til ytringsfrihet.

Artikkelforfatteren er vitenskapelig assistent ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen.