Seks av ti unge dataspillere bruker penger når de spiller

Nesten ni av ti norske barn mellom ni og 18 år spiller dataspill, og over halvparten av disse bruker penger når de spiller. Det viser den siste delrapporten i Barn og medier-undersøkelsen fra Medietilsynet. Pengebruken skjer blant annet ved kjøp av spillgjenstander eller såkalte forundringspakker. Det er flere gutter enn jenter som bruker penger når de spiller, mens ellers er kjønnsforskjellene i dataspill i ferd med å utjevne seg. 

LES MER HOS MEDIETILSYNET (07/04/2020)

WhatsApp skal bremse falske nyheter

WhatsApp gjør nå tiltak for å bremse spredning av falske nyheter. En melding som har blitt videresendt mange ganger, kan nå bare sendes videre til én person av gangen. På denne måten håper selskapet å gjøre det vanskeligere med massespredning av meldinger, en metode som ofte brukes til å spre falske nyheter. Blant annet har meldinger om at utbyggingen av 5G er skyld i korona-epidemien(!) spredd seg raskt, og ført til hærverk på 5G-master.

LES MER HOS THE GUARDIAN (07/04/2020)

EU trapper opp Facebook-etterforskning

EU har nå sendt ut en omfattende spørreundersøkelse til Facebooks konkurrenter på området digitale markedsplasser. Undersøkelsen er blant annet sendt til Schibsted, som eier Finn og de internasjonale markedsplassene i Adevinta. Formålet er å kartlegge effekten av etableringen av Facebook Marketplaces i 2016. Facebook er blitt anklaget for å utnytte data fra sin posisjon som sosialt medium nummer én i lanseringen av nye tjenester, noe som kan være brudd på EUs konkurranselover. 

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (07/04/2020)

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.

Bildene du sender via Snapchat, slettes ikke innen ti sekunder slik man får inntrykk av. Facebook eier rettighetene til alle bilder som lastes opp hos dem, dette står skrevet i brukervilkårene du aksepterte da du opprettet kontoen din. Ser du ofte reklame på internett for ting du nettopp vurderte å kjøpe, er sannsynligheten er stor for at du har lastet ned apper som har tillatelse til å hente ut din private informasjon, kanskje uten at du tenker over det.

Eksempler på informasjon du gir fra deg i bytte mot at du får laste ned en app kan være familiebilder eller navn og telefonnummer til alle på kontaktlisten din. Synes du dette er greit?

Foto: Anton Porsche/Flickr cb

Flere av gratisspillene som tilbys til iPhone og Android krever tilgang til dine private data.

Av de mest populære gratisspillene som er tilgjengelige, ber flere om tilgang til ulik privat informasjon. Spillet “Knife Hit” vil ha tilgang til for eksempel bilder, medier og filer samt informasjon om WiFi-tilkobling. “Ord Cross” og “Ordmester” skal i tillegg ha tilgang til enhets-ID og anropsinformasjon. Verstingen av de 15 mest populære spillene på Google Play er “Subway Surfers”, som er lastet ned over 500.000.000 ganger. “Subway Surfers” krever nemlig tilgang til alt nevnt ovenfor, pluss enhets- og apploggen, samt identitet (altså identifiserende informasjon om brukeren). At en bilderedigeringsapp har behov for tilgang til bildene dine er naturlig, men hvorfor skal et spill ha det?

Man kan gjerne si at gratis-apper ikke er gratis, men at selskapene som utvikler dem tar seg betalt i form av informasjon om brukeren. Hvorvidt denne informasjonen blir hentet ut fra brukerne og hva den eventuelt blir brukt til, er mye diskutert. Noen mener den ikke blir hentet ut i det hele tatt, mens andre er overbevist om at NSA lagrer all informasjon om alle i store databaser. Mange tenker også at det ikke spiller noen rolle; at hvis amerikanske myndigheter vil ha alle detaljer om dem, så gjør det ikke noe.

Mange tar seg ikke bryet med å se over listen over informasjon en app ber om tilgang til, eller har ikke problemer med å dele denne. For hvorfor skal man bry seg? Dersom jeg ikke bryter loven eller gjør noe galt, så kan det vel ikke få noen konsekvenser for meg?

Dessverre stemmer ikke dette, da det kan få konsekvenser. For eksempel kan informasjon om deg bli solgt i forbindelse med målrettet reklame, telefonsalg, svindel via epost eller annet. Det kan utnyttes til identitetstyveri. I verste fall havner du i en situasjon der du blir presset for penger for at ikke private bilder skal havne i innboksen til alle du kjenner. Informasjonen din kan også bli brukt mot deg i fremtiden, for eksempel når du søker jobb. Dermed kan du ende opp med å betale dyrt for å ha lastet ned en gratis app.

Det viktige er ikke om din personlige informasjon blir hentet ut, men om du er villig til å ta risikoen på at det kan skje. Alle bør bli mer bevisst på hva de deler – og med hvem. Så lenge vi ikke legger inn noen form for protest ved at vi fortsetter å laste ned appene heller enn tydelig å ta avstand fra dem, har ikke utviklere grunn til å stoppe denne byttehandelen av informasjon mot små goder. De vil fortsette å be om informasjonen vår. Slik det er nå, befinner vi oss i en digital verden hvor “if you’re not paying for it, you’re the product” har blitt veldig vanlig. Det vil si at når du får noe gratis, er det ofte fordi du selv er produktet som blir solgt.

Tankegangen mange har om at det ikke gjør noe om informasjon lekker fordi man ikke har gjort noe galt, er motbevist gjennom saker som den om Facebook og Cambridge Analytica, der den private informasjonen ble brukt til å påvirke valget i USA. Altså trenger man ikke gjøre noe galt for at lekkasjen av informasjon skal ha konsekvenser.

I Facebook og Cambridge Analytica-saken, ble brukernes persondata ble brukt til politiske formål, som fikk politiske konsekvenser. Dette er et konkret eksempel på hva som skjer når ingen av partene er nøye nok på personvern, og viser at personvern ikke bare handler om privatpersoner. Det viser også at ansvaret for at persondata ikke blir delt, ikke bare bør ligge på brukerne, men også på politikerne.

Et løsning på problemet er å få på plass et lovverk som forteller at det er ulovlig for apper å be om tilgang til personlig informasjon dersom det ikke er nødvendig for at appen skal kunne fungere. Apputviklerne kan fortsatt tjene penger på reklame, men uten å ha informasjon om brukeren. På denne måten kan de fortsatt tjene penger på gratisappen sin, men uten at brukeren risikerer at personlig informasjon kommer på avveie.

I kjølvannet av avsløringene om Facebook og Cambridge Analytica-saken har mange slettet profilene sine på Facebook. Mange har sagt ifra at det ikke er greit at vår informasjon blir brukt til formål vi ikke har sagt ja til. Det er på tide at vi setter foten ned, også for andre app-utviklere som ønsker å utnytte våre private data. Vi må begynne å stille krav til politikerne om få på plass et lovverk som forhindrer misbruk av informasjon som valuta. Vi må gjøre det før det er for sent.

Men nå som vi har tilgang til alle disse dataene, hva skal vi gjøre med dem?

En original tilnærming er å introdusere elementer fra dataspill i presentasjonen av data. Jeg har særlig vært opptatt av å utforske design av datadrevet informasjonsgrafikk som inkluderer velkjente aspekter ved spill, slik som mål, regler, belønning, konkurranse og avansement. Spillaktiviter og mål knyttes sammen med interaktive handlinger som legger til rette for visuell analyse av data. Dette skal oppmuntre til engasjement og læring. Et eksempel kan være at spillere må sammenligne en variabels verdier visuelt for å oppnå høy score i et spill. Gjør de det, kan de få muligheten til å forholde seg til dataene på en meningsfull og analytisk måte.

I samarbeid med kolleger ved Rutgers University laget jeg nylig et spill kalt Salubrious Nation (“en sunn nasjon”), hvor vi utforsker denne ideen om spillbare data. Salubrious Nation tar amerikanske folkehelsedata, om f.eks. røyking, overvekt og diabetes, og lager et kartbasert spill med dem. Spillets mål er å gjette hvordan det står til med folkehelsen (f.eks. andelen røykere) i en tilfeldig valgt kommune (county). Spilleren kan skaffe seg et bedre kunnskapsgrunnlag ved å sjekke andre korrelerte demografiske data som andel fattige, eller ved å se på hvordan grafikken skifter farge når en beveger indikatoren (slideren) før svaret avgis. Spilleren får poeng basert på hvor nær gjetningen er virkeligheten. Hvert nivå tar opp ulike folkehelsetemaer, og til slutt kan spilleren sammenligne sitt resultat med hva andre som har fullført spillet har oppnådd. Nedenfor er et skjermbilde, og du kan selve prøve spillet.

Sunn eller usunn nasjon? Klikk på bildet og spill selv.

Vi har gjort en nettbasert studie av Salubrious Nation der noen titall personer deltok. Målet var å forstå hvordan slik spillaktig eller spill-lignende presentasjon av informasjon påvirker utforsking av data, innsikt og læring — og underholdningsaspektet ved det hele. Våre funn viser at sammenlignet med en standard informasjonsgrafisk presentasjon av de samme dataene, klarte den spillaktige versjonen å påvirke spillerens oppmerksomhet på interessante måter. Eksempelvis fordeler spillernes interaksjon med kommuner seg mer jevnt utover landet, siden spillet er lagt opp slik at kommuner velges ut tilfeldig. Dessuten beveget spillerne indikatoren mer i den spillaktige presentasjonen. Antakelig fordi dette både var nødvendig for å avgi et svar såvel som et hjelpemiddel for å begrunne gjetningen — siden regionale mønstre kommer til syne når man leker seg med indikatoren.

Folk er mer tilbøyelige til å få med seg ting de allerede er enige i. Vårt resultat antyder en mulighet til å få spillere til å interessere seg for aspekter ved dataene som de ellers ikke ville vært tilbøyelige til å se på. Selv om den spillaktige presentasjonen ikke var mer underholdende eller engasjerende enn vanlig informasjonsgrafikk, demonstrerer Salubrious Nation likevel at målene som er del av spillets logikk kan motivere interaksjon og påvirke både hvordan spillerne utforsker dataene og hva slags innsikt de får med seg.

Salubrious Nation er et første forsøk på utforming av spillbare data og spillaktig informasjonsgrafikk, og det gjenstår store muligheter for å utforske slike designgrep. Kommende konsepter kan inkludere ulike interaksjonsmønstre (f.eks. spiller mot spiller), spillressurser (som liv, valuta, power-ups) og mål eller mekanikk (innsamling, bygging). Videre er det enda flere muligheter for spillaktige presentasjoner av data, avhengig av datatype (som nettverk, trestruktur, tidsrom, osv.) og ulik visuell framstilling som ikke er kartbasert (node-link, tidslinje, osv). Enkelte typer spillmekanikk kan være generelle og lar seg lettere tilpasse til ulike datatyper, mens andre er mer spesifikke. Vi trenger mer forskning på dette for bedre å forstå i hvilken grad de ulike metodene lar seg generalisere.

Innovasjonspotensialet er stort. Spillifiseringen av data trenger ikke å begrenses til bare presentasjon, men kan anvendes på alle deler av nyhetsprosessen — som innhenting av informasjon og distribusjon. Tenk deg spillaktige mobile applikasjoner som motiverer brukerne til å samhandle med andre mens de samler informasjon. Dette kunne støtte aktiviteter som amatørforskning, eller gi nyhetsredaksjoner bedre verktøy til å hente inn et mangfold av informasjon.

En kan virkelig se for seg et spekter av konsepter innenfor området spillbare data. Noen vil se ut som informasjonsgrafikk, andre mer som enkle videospill, og andre igjen som noe vi ikke engang har tenkt på ennå. Jeg håper at andre vil bli med på å utforske dette feltet, slik at flommen av samfunnsdata som gjøres tilgjengelig på nett kan gi mer innsikt til brukerne og bli mer engasjerende og morsomt for dem å interagere med.

Forskningsartikkel
Flere detaljer om Salubrious Nation og resultatene av studien finnes i en foreløpig versjon (pre-print) av et forskningspaper (pdf) som vil bli publisert i forbindelse med “Conference on Human Factors in Computing Systems” i Vancouver i år.

I Computational Journalism rettes søkelyset ifølge Diakopoulos hovedsakelig mot å utvikle teknologi som kan tilrettelegge for innsamling, organisering, tolkning, samt kommunikasjon og formidling av nyhetsinformasjon, samtidig som man opprettholder journalistiske verdier som nøyaktighet og objektivitet.

Spill driller inn budskapet

En måte datateknologi kan styrke tradisjonell nyhetsformidling er gjennom såkalte nyhetsspill hvor brukere av for eksempel nettaviser spiller onlinespill med nyhetstematikk, mener Diakopoulos. For å illustrere hva et nyhetsspill er, og hvordan det effektivt kan brukes til å kommunisere et bestemt budskap, bruker han et kjent eksempel fra amerikanske medier:

— I USA var det en stund veldig mye medieoppstyr rundt en enslig og trygdet kvinne som ble kalt ”Octomom” – et navn hun ble gitt i media etter å ha født åtte barn i samme kull. Med den hensikt å tydeliggjøre hvor vanskelig det er å fostre åtte barn på en gang, laget en spillprodusent et spill hvor man gjennom visuell simulering skal mate åtte babyer innenfor en stram tidsramme. Klarer man ikke å mate babyene, begynner hver enkelt av dem å skrike og til slutt taper man spillet.

— Octomom viser hvordan man effektivt gjennom spill kan skape forståelse for eller illustrere et bestemt poeng – i dette tilfelle hvilken absurd situasjon det er å ha aleneomsorgen for åtte babyer, sier Diakopoulos.

Et annet eksempel på nyhetsspill som New York Times brukte på sine nettsider er ”Food Import Follies”, hvor man på raskest mulig vis må inspisere alle innskipningene av importert mat som ankommer havnebyer i USA. Den redaksjonelle bakgrunnen for spillet var USAs økende behov for å importere matvarer og importmyndighetenes manglende kapasitet til å påse at den importerte maten holdt akseptabel kvalitet.

Kommunikasjon gjennom aktivitet

Generelt er det et stort potensial i applikasjoner som fordrer interaktivitet, hvor nyhetskonsumenten gjennom selv å handle aktivt inviteres til å sette seg inn i saksforhold, mener Diakopoulos. Videre tror han at å gjøre trivia-spill og quiz til en del av det journalistiske formidlingsrepertoaret også kan gi gevinster.

I Norge har flere medier, som Bergens Tidende og Journalisten.no, oppdaget quizens potensial.

— Formidlingen av nyhetssaker tror jeg kan styrkes gjennom for eksempel å supplere med quiz om de aktuelle saksforholdene. Det er ikke sikkert at man genererer analytisk forståelse for det gjeldende temaet, men man kan øke oppmerksomheten og kunnskapsnivået, sier Diakopoulos, som for tiden er gjesteforsker ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, UiB.

Han ser for seg at ulike nyhetsspill kan bli en del av mediebildet i fremtiden, også i dekningen av raske nyheter med kort levetid. Men fortsatt gjenstår noen utfordringer før nyhetsspill blir et vanlig innslag i avisers nyhetsformidling.

— En utfordring er at nyhetssirkulasjonen er rask, mens det å programmere spill tar forholdsvis lang tid. For at onlinespill skal kunne brukes effektivt i redaksjonene må teknologien forbedres, og ikke minst gjøres enklere å bruke.

Nettbaserte valgtester, som for eksempel Aftenpostens ”Valgomat”, er ifølge Diakopoulos et tilgrensende fenomen til nyhetsspill, og som også har den egenskapen at det kan øke bevistheten omkring et gitt tema. Det som skiller nettbaserte valgtester fra konseptet nyhetsspill er at valgtestene mangler et tydelig spillelement.

Data + journalistikk = sant?

Konseptet datastøttet journalistikk er en del av en større trend hvor datateknologi på ulike måter blir brukt i det journalistiske håndverket. Andre kjente eksempler er amerikanske Adrian Holovatys konsept ”Journalistikk som programmering” og NRK-utvikler Espen Andersens prosjekt Maktbasen. Ifølge Diakopoulos har denne typen datastøttet journalistikk flere grunnleggende fordeler.

— For det første gir datateknologien nye muligheter for journalisten. Teknologien tilrettelegger for andre og i noen sammenhenger bedre måter å fortelle historier på. I tillegg gir det journalisten muligheten til å behandle langt større mengder data, og mer kompliserte data, enn han hadde før.

Diakopoulos argumenterer videre for at denne typen journalistikk også innebærer potensielle gevinster for nyhetspublikum. Han fremhever spesielt mulighetene for større grad av objektivitet og upartiskhet som oppstår i møtepunktet mellom datateknologi og journalistikk.

Journalistene må bygge kompetanse

Diakopoulos understreker imidlertid at det gjenstår flere store utfordringer før denne journalistiske nyretningen på alvor kan få fotfeste innenfor redaksjonslokalene.

— Først og fremst må vi få disse konseptene til å virke mer effektivt. Journalistene trenger høyere teknologisk kompetanse. Dette er en type kompetanse vi jobbet med å utvikle på Georgia Tech, hvor mye av oppmerksomheten har vært rettet mot å utdanne journalister som både besitter tradisjonell journalistisk kompetanse og teknologisk kompetanse.

— En annen utfordring er at data-assistert journalistikk forutsetter et annet tenkesett og en annen arbeidsrytme enn det som tradisjonelt finnes i redaksjonslokalene. Her snakker vi både om kulturelle forskjeller og ulikheter i tenkesett.

I tillegg til å understreke viktigheten av å minske avstanden mellom programmering og tradisjonell journalistikk, fremhever Diakopoulos at teknologien i seg selv må forbedres.

— Det er et behov for å utvikle applikasjoner som både presenterer stoff på en bedre måte, men kanskje like viktig — som presenterer nyheter i henhold til journalistiske idealer som objektivitet, upartiskhet og gjennomsiktighet. En stor gjenstående utfordring er å utvikle teknologi som er mer tilgjengelig og som er enklere å bruke for journalistene rundt omkring i redaksjonene, konkluderer han.