Frankrike innfører lov mot hatefulle ytringer på nett

Den franske nasjonalforsamlingen har vedtatt en lov som forbyr hatefulle ytringer på sosiale medier og i søkemotorer. Rasistiske ytringer, voldsoppfordringer eller religiøst krenkende utsagn må fjernes innen 24 timer for å unngå bøter. Ikke alle er fornøyd med den nye loven. Kritikerne understreker at ytringsfriheten kan begrenses, da de sosiale mediene trolig vil være kjapt ute med å slette og/eller sensurere kontroversielt innhold i frykt for bøter.

LES MER HOS JOURNALISTEN (14/05/2020)

NRK avslører detaljert sporing av nordmenns bevegelser

NRK avslørte før helgen at det foregår omfattende sporing av oss som databrukere via ulike apper. En rekke apper kartlegger posisjonen vi er i til enhver tid, og vil på denne måten kunne vise hvor vi vanligvis beveger oss — eller avvik fra vanlige oppholdssteder. Tilsynelatende uskyldige gratisapper ber om tilgang til posisjonen din, og tjener penger på å selge opplysningene de samler inn. Fra et engelsk firma fikk NRK kjøpt detaljerte posisjonsdata som blant annet viste nordmenns opphold på sykehus og krisesentre. Datatilsynet skal nå granske selskapet.

LES MER HOS NRK (11/05/2020)

EU med oppdaterte retningslinjer for bruk av cookies

Innføringen av GDPR i 2018 førte til en rekke endringer i måten nettsteder lagrer informasjon og sporer brukerne sine på. Nå har EU oppdatert reglene for nettsiders bruk av cookies, skriver Helt Digital. Dersom brukeren sier nei til bruk av cookies får det ikke ha negative konsekvenser, og nettsiden kan heller ikke nekte brukeren tilgang til innhold. Scrolling eller bruk av nettsider regnes ikke som et gyldig samtykke for bruk av informasjonskapsler. De oppdaterte retningslinjene kan få konsekvenser for blant andre mediehusenes nettsider, med mindre de endrer på dagens praksis.

LES RETNINGSLINJENE HER.

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.

Journalistene misfornøyd med nytt kildevern

Norsk Journalistlag (NJ) har i mange år ønsket å få styrket kildevernet for pressen i Norge, på linje med lovverket man har i Sverige. Etter at Stortinget ba regjeringen utrede spørsmålet, har Justisdepartementet sendt et lovforslag på høring. Men NJ er ikke fornøyd og mener forslaget ikke er en reell forbedring. Journalistene mener Justisdepartementet ikke har forstått hva Stortinget har bedt om.

LES MER HOS JOURNALISTEN (11/02/2019)

Insentivordningens pengepott for 2019 er brukt opp

Norsk filminstitutt har tilbudt insentivtilskudd på til sammen 75 millioner kroner til én internasjonal storfilm og dramaseriene Villmark og Fenris. Dermed er årets pengepott allerede tom. Spillefilmen har søkt tilskudd under navnet B25, og det er den 25. spillefilmen om James Bond som skjuler seg bak navnet. Det er ennå ikke avgjort hvorvidt filmen skal spille inn enkelte scener i Norge, da produsentene først må godta tilbudet fra Norsk filminstitutt. Svarfristen er rundt april.

LES MER HOS NFI
LES MER HOS NRK (11/02/2019)

Økt inntektsgap mellom kvinnelige og mannlige artister

En fersk BI-rapport påstår at kjønnsforskjellene styrkes med digitaliseringen av musikkbransjen i Norge. Det er særlig i det øvre inntektssjiktet kvinneandelen går ned. Tall fra rettighetsorganisasjonen Tono viser det samme: Én prosent av medlemmene får utbetalt 20 prosent av midlene – og av disse toppartistene er kun ni prosent kvinner. Kvinnelige artister utgjør 21 prosent av Tonos medlemmer. 

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (11/02/2019)

Bonnier og Amedia har kjøpt aviskonsernet Mittmedia

Det svenske lokalaviskonsernet Mittmedia er kjøpt av Bonnier News Group og Amedia. Aviskonsernet består av 28 lokalaviser, og har i lang tid slitt med økonomien. I tillegg til abonnementsavisene eier Mittmedia ni gratisaviser. Bonnier News vil eie 80 prosent og Amedia 20 prosent. Også Polaris var interessert i overtakelse, men tapte budrunden. 

LES MER HOS KAMPANJE (08/02/2019)

Forlagene kutter i sakprosa

Salget av norsk sakprosa falt med 7,3 prosent i fjor. Før jul meldte Cappelen Damm nedbemanning i sakprosaredaksjonen og reduksjon av antall utgivelser. Nå kutter også Vigmostad & Bjørge i sakprosaredaksjonen. Omsetningen for sjangeren har sunket jevnt de tre siste årene. I Gyldendal var 2018 derimot et godt år for sakprosa, men forlaget sier de er klar over utfordringene.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (08/02/2019)

Datatilsynet hardt ut mot ny e‑lov

Forslaget til ny lov for Etterretningstjenesten er nå ute på høring. Forslaget innebærer at etterretningstjenesten kan lagre metadata – blant annet navn og tidspunkt for kommunikasjon – i opptil 18 måneder under gitte betingelser. Ifølge Datatilsynet bryter forslaget med Grunnlovens paragraf 102 om rett til privatliv, og de frykter nordmenn i større grad vil bli engstelig for hva de sier og hvem de kommuniserer med.

LES MER HOS NRKBETA (07/02/2019)

Vekst og oppkjøp for Spotify

Resultatet for fjerde kvartal 2018 viser at Spotify for første gang leverte et positiv driftsresultat. Strømmetjenesten har nå 96 millioner premiumbrukere, mot 71 millioner ett år tidligere. Samtidig melder Spotify oppkjøp av podkastselskapene Gimlet Media og Anchor. Strømmeselskapet planlegger å bruke opp mot 500 millioner dollar på fremtidige oppkjøp i sitt forsøk på å ekspandere virksomheten utover musikkstrømming. 

LES MER HOS JOURNALISTEN (07/02/2019)

Men det er en forskjell. Løsningen Vox Publicas deleknapper er basert på, utviklet av det tyske teknologimagasinet c’t, ivaretar nemlig personvernet ditt på en måte vanlige deleknapper ikke gjør.

Lekker data

Når du besøker en nettside med en av de vanligst brukte deleknappene, overføres informasjon om din IP-adresse og nettatferd til Facebook, Twitter og andre sosiale medietjenester, og det også uten at du benytter deg av deleknappen. Overvåkingen av nettbruken foregår i bakgrunnen. “Bak” deleknappene er kode som stammer direkte fra Facebook & co. Du behøver heller ikke være logget inn på en tjeneste, si Facebook, for at dette skal skje. Ja, du behøver ikke være bruker av tjenesten i det hele tatt. Facebook lagrer dataene uansett, og bruker dem til f.eks. å tilby annonser som er tilpasset dine interesser (så godt de klarer – dette lykkes som kjent ikke bestandig).

Er du innlogget på Facebook i samme nettleser, er du enda mer gjennomsiktig. Da avstemmes også dataene med det Facebook ellers vet om deg via kontoen din hos dem.

En viktig grunn til at nettsider benytter seg av disse knappene, er at de kan vise informasjon om antall ganger artikkelen har blitt delt. Dette lar seg ikke gjøre uten at knappene kobler seg opp mot deletjenestenes systemer. Dersom nettstedet kun bruker vanlige html-lenker i deleknappene vil ikke noe data lekkes til deletjenestene før en knapp trykkes på, men knappene vil heller ikke vise antall delinger. Dette er en løsning Datatilsynet bruker på sine nettsider.

“Shariff” bedrer personvernet

En tysk domstol avgjorde tidligere i år at bruk av Facebooks “liker”-knapp på nettsteder utgjør et brudd på personvernbestemmelsene. Hvis den skulle vært tillatt, måtte brukeren eksplisitt godkjenne dataoverføringen på hver nettside før den finner sted. En portal for tyske nettbutikker anbefaler sine medlemmer at man enten dropper “liker”-knappen helt, eller bruker “Shariff”, alternativet fra c’t som du ser i aksjon på denne siden.

“Shariff” fungerer i korthet slik: Selve knappene er i utgangspunktet vanlige html-lenker. Når du går inn på en Vox Publica-artikkel, overføres ingen data til Facebook & co. Det Shariff gjør i tillegg til dette er å la nettstedet selv kontakte systemene til deletjenestene for å vise antall delinger. Dermed vil det ikke være noe kode som kjører i brukernes nettlesere som kontakter deletjenestene før en bruker faktisk trykker på en av deleknappene.

Shariff har fått stor utbredelse i Tyskland, der tusener av nettsteder har tatt det i bruk.

Koden er gjort tilgjengelig på Github med en fri lisens.

Vi har tatt en snarvei og integrert Shariff ved hjelp av en programutvidelse for WordPress.

Men trengs knappene i det hele tatt?

Åtte av ti nordmenn synes det er ubehagelig at nettaktører samler data om oss på nettet for at vi skal bli servert tilpasset reklame, ifølge en undersøkelse Datatilsynet og Teknologirådet presenterte tidligere i år.

Altså skulle vi tro at tiltak som Shariff hilses velkommen av mange.

En annen løsning er naturligvis å kutte ut knappene helt. Ida Jackson i konsulentselskapet Netlife mener for eksempel at vi ikke trenger dem. Det er andre måter å dele innhold på enn via knappene, og hvor mange nettsted-eiere har egentlig undersøkt hvor ofte brukerne faktisk benytter seg av deleknappene?

Selv om ikke alle nettsteder kvitter seg med lekkende deleknapper, finnes det fortsatt muligheter for forbrukere å beskytte seg. Leverandørene av internettreklame har gått sammen om å lage siden www.youronlinechoices.com. Den gir deg en oversikt over hvilke cookies som er installert i nettleseren din som samler inn data for reklametilbyderne. Her kan du selv bestemme hvilken informasjon du vil dele.

Mange aktører samler data om oss på mange ulike måter. Både brukere og nettsted-eiere må bli mer bevisst om hvordan det skjer, med hvilket formål og til hvilken nytte. Deleknappene er i hvert fall et sted å starte bevisstgjøringsprosessen.

Registreringene kan ha ulike formål:

• Opplysningene kan være samlet inn i den hensikt å legge forholdene til rette for å oppfylle borgerens krav og rettigheter. Typisk velferdsgoder og sosiale ytelser. Eller:
• De kan være innhentet for å kunne kontrollere at borgeren oppfyller de forutsetningene fellesskapet har definert som vilkår for å ha og bruke definerte rettigheter. Eksempel: Inntekt- og formues-opplysninger; ’prikk’-regnskap fra motorvogn-bruk som forutsetning for å få og beholde førerkort.

Personopplysningene blir registrert og systematisert fra – hovedsakelig – to kilder:

• Personen selv gir fra seg opplysninger under henvisning til samfunnsfellesskapets behov og betingelser. Eller:
• Opplysningene innhentes fra private eller offentlige kilder som har kunnskap om vedkommende personer: Banken, Politiet, Folkeregisteret.

Motviljen mot sletting øker

I dag hoper astronomiske mengder nominative personopplysninger seg opp (‘nominative persondata’ er opplysninger som direkte eller uten særlig betydelig innsats kan knyttes til en identitet — til Kari og Ola; deg og meg).

Lagringsmediene blir ikke bare større og større; de blir også billigere og billigere i anskaffelse og bruk. Det koster altså lite eller intet å arkivere data som er registrert.

Et sentralt prinsipp i europeisk personvernlovgivning kan formuleres slik: Personopplysninger som innhentes for ett, bestemt formål skal slettes når formålet enten er oppfylt eller av andre grunner er falt bort.

Det er Datatilsynets erfaring i kontrollvirksomheten, at dette prinsippet ikke alltid respekteres og etterleves. Og at tendensen går i retning av at motvilligheten vis-a-vis sletting øker.

Men årsaken er ikke bare at det ikke koster stort å beholde persondata lagret, eller manglende bevissthet om sletteforpliktelsen: Like ofte kan det være ønske om alternativ bruk til nye kjente eller muligens ventende, interessante formål som gjør at knappen ’delete’ forblir urørt.

Bruk til andre formål frister

Når Kreftregistret gjennom flere år tok vare på og lagret positive funn hos de undersøkte kvinnene, var det ingen av de berørte som syntes det var annet enn rimelig og naturlig. Men når lagringen også kom til å omfatte negative funn stilte saken seg annerledes. Kvinnene var ikke direkte fortalt om lagringen, og det er vel også tvilsomt om de burde ha forstått at de havnet i et register med opplysningene om seg selv og om ’ikke-funnet’.

Men Kreftregistret tenkte som så at engang i fremtiden kan det bli interessant å granske nærmere sammenhenger og føringsmønstre som det i dag ikke forskes på av ulike årsaker, men som ville kunne kaste nytt lys og gi ny erkjennelse engang i en nærmere eller fjernere fremtid. Det er i alle deler et aktverdig resonnement.

Georg Apenes (foto: Berit Roald, Scanpix)

Samtykke kunne og burde vært innhentet. At det ikke ble gjort, anfekter ikke de saklige begrunnelsene for å ønske også dette store del-materialet fra mammografiundersøkelsen bevart for ettertiden.

Rundt omkring i forvaltningens skuffer og skap ligger det kilder til personkunnskap. Disse kan ha betydelig verdi ved bruk i andre sammenhenger enn de som de opprinnelig er innhentet for. Nytten kan enten være for primærkilden selv eller hennes lege, långiver, lensmann eller ligningskontor.

Spektret av spesifiserte personopplysninger som er innhentet under ett sett forutsetninger og som derfor hindrer senere bruk for helt andre formål, for eksempel forskning, er vidt. Enhver skjønner at et abortregister i slike situasjoner nødvendigvis bør behandles atskillig mer forsiktig enn for eksempel et vaksinasjonsregister. Sensitiviteten vil være avgjørende. At en omstendighet knyttet til menneskets liv, over tid, ryster av seg tabuforestilinger og alminneliggjøres i offentlighetens lys, kan, etter mitt skjønn ikke automatisk føre til at et historisk register tilgjengeliggjøres.

Personvernlovgivningen og personvernreglene verner om den enkeltes uttalte eller antatte interesse, og kan man ikke innhente samtykke til nytt, alternativt bruk, bør opplysningene holdes tilbake – i hvert fall i sin nominative form. Det bør ikke aksepteres at et flertall i en gruppe som aktivt eller gjennom passivitet antas å ha samtykket til ny bruk av gamle data om dem, også skal binde et protesterende mindretall når det dreier seg om sensitive opplysninger.

Det er her også naturlig å minne om at de store gjennombruddene i genetisk forskning for det første gjør det mulig stadig mer presist å kunne fastslå og kartlegge tilstander og egenskaper for datasubjektets biologiske linje til slektninger. Og, for det andre, vil omfattende og detaljert, genetisk viten om ett individ kunne representere etiske ’pekere’ mot andre som det kanskje ville være direkte umoralsk å oppsøke.

Samtidig må vi huske på at digitaliseringen av historiske kilder knyttet til personer, for eksempel kirkebøker og manntall, gjør det stadig enklere å få vite hva oldefar døde av og hvor bestefar bodde gjennom sitt livsløp – hvilket kan tilby pikante adresser for eksempel på Jæren.

Det myndige menneske

Det elektroniske verktøyet setter oss i stand til å trekke sensitive konklusjoner i sammenhengende analyser av hver for seg såre trivielle og banale data. VISA-bankens kunnskaper om mine innkjøp hos Meny i løpet av en måned, vil kunne fortelle urette vedkommende atskillig om mine vaner, preferanser og prioriteringer….

Hensikten bak personvernet er å fastholde – helst utdype – at borgeren blir behandlet og betraktet som ”Et Myndig Menneske”. En som blir tatt på alvor; en som har krav på respekt for sin integritet.

Umyndiggjørelse — endog i subtile former – vil kunne få uopprettelig negative konsekvenser for de pilarene vår samfunnsform – rettsstaten og demokratiet – hviler på. Derfor bør det offentlige utvise den største varsomhet når det gjelder tiltak som enten neglisjerer eller direkte desavuerer min styringsrett til opplysninger om meg selv.

Samlet sett er personopplysningsregistrene i stat og kommune gigantiske datavarehus. Der kan man finne det meste. Men før gjenbruket bør det offentlige ta den tiden, det bryderiet og de utgiftene som trengs for å skaffe frem et behandlingsgrunnlag: Et aktivt, informert og fritt samtykke.

Aggregerte data: Muligheter og fallgruver

Hittil har jeg i disse betraktningene tatt utgangspunkt i nominative persondata. Det er imidlertid også interessant å drøfte viderebruk av data som ikke kan knyttes direkte til personer — aggregerte data.

Det offentlige oppretter, forvalter og utvikler også persondatabaser med overdådige persondatamengder som i sin aggregerte form kan gi nyttig informasjon. Ikke minst for markedsførere, samfunnsplanleggere, utbyggere — eller journalister.

Britenes statistiske sentralbyrå har delt de forente kongdømmene inn i 103 definerte, sosio-geografiske typer. Med utgangspunkt i data fra de regelmessige folketellingene, kan de gi markedsførere nyttige opplysninger om hvor det kan lønne seg å satse. Og hvor definerte typer varer og tjenester statistisk sannsynlig ikke vil finne interesserte kjøpere.

Takket være gjeldende regler for masseutlevering av skattedata, er det nå en enkel sak i Norge å finne ut gjennomsnittlige karakteristika for et geografisk område som er definert som et postnummer.

På mine kanter av landet medførte dette at politiske partier tok hensyn til inntekts- og formuesforhold når de prioriterte innsatsen før seneste Stortingsvalg: — Her er det nok ikke mye å hente; her gidder vi ikke å gjennomføre noen ‘bank på’-aksjon… Muligens intet stort tap for de berørte av boikotten, men ikke desto mindre tankevekkende ?

For noen år siden økte antallet hjemløse i New York City plutselig og dramatisk. Byens borgermester ba om å få vite hva som karakteriserte denne plutselig voksende gruppen, og fant da frem til hvem som befant seg i risikogruppen — de som man kunne regne med sto i fare for utkastelse fra sine hjem og bosteder. Og så sendte han kommunale funksjonærer ut til dem i den hensikt å forebygge: Refinansiere, skaffe lån og nedbetalingsordninger osv. for borgere som kanskje ikke selv hadde de nødvendige ressurser for å utnytte eksisterende, men ikke påaktede ordninger.

En god journalist vil selvsagt vite noe om den invitasjon til forhastede slutninger om den enkelte enhver generalisering vil innebære. Ikke for ingenting sies det at ‘statistikk’ — nest etter de ‘sorte’ og de ‘hvite’ — er den mest brukte formen for løgn.

Det er altså fullt mulig å holde seg personvernlovgivningen etterrettelig og unngå overtramp i forhold til personopplysningsloven, men likevel komme galt av sted fordi man regner med at alt som karakteriserer den definerte gruppen automatisk også gjelder den enkelte medlem av den samme gruppen. Når for noen år siden en avis i California samkjørte listen over innehavere av kjørekort med listen over mottagere av offentlige bidrag til blinde og svaksynte, fant den ut at det kjørte 18 blinde omkring på statens veier.

Den slags blir det selvsagt fengende overskrifter av, men for at sammenstillingen av de to basene skal kunne gi edruelig mening, var det nødvendig for avisens medarbeidere å grave seg bakover i tallene.

Og selvfølgelig har man hørt om mannen som druknet i elven som var gjennomsnittlig 40 cm dyp.…?