Tusener av rundkjøringer har vært okkupert, veier er blitt blokkert og det har vært demonstrasjoner over hele Frankrike. Landet har vært rystet i grunnvollene av De gule vestene, som på sitt mest intense mobiliserte 282000 mennesker.

I Paris har mellom åtte og ti tusen tatt til gatene og omgjort den franske hovedstaden til en krigssone. 24. november, 1. og 8. desember var paradegaten Champs-Élysées dekket av brennende biler, luksusbutikker ble plyndret og en del av Triumfbuen ble vandalisert. Barrikader ble satt opp og politistyrkene ble angrepet. I løpet av et døgn rundt 1. desember ble over 10000 tåregassgranater avfyrt av politiet i Paris, hvilket er rekord.

8. desember ble over 89000 politifolk mobilisert over hele Frankrike, pansrede kjøretøy ble utplassert i hovedstaden, samtidig ble mer enn 1700 arrestert over hele landet. Flere politimenn ble også anmeldt for vold denne dagen.

Totalt har syv personer omkommet som følge av De gule vestenes mobilisering, hovedsakelig i nærheten av veisperringene. 1400 er blitt skadet. Mange mindre byer har fått betydelige skader i forbindelse med demonstrasjonene.

Grunnleggende årsaker

Ikke siden de mye omtalte demonstrasjonene i mai 1968, har Frankrike opplevd en så gjennomført voldelig og bredt forankret folkebevegelse. Ifølge ulike målinger støtter mellom 65 prosent og 84 prosent av befolkningen De gule vestene. Underveis har alt fra elever ved de videregående skolene, advokater og bønder støttet bevegelsen, og i kjølvannet av alle demonstrasjonene planla ulike fagforeninger generalstreik 14. desember. 18. desember protesterte selv politifolk for å bedre sine arbeidsvilkår.

De gule vestenes program var lenge uklart, men i begynnelsen av desember ble kravene tydeliggjort: Økning av lønnsnivået, et forbedret skattesystem, gjeninnføring av formuesskatt, økte skatter for de mest velstående, begrensete fordeler for politikere, bedring av de offentlige tjenestene, samt folkeavstemninger når det forlanges. Videre krevde de økt kjøpekraft for folk flest, hvilket ble støttet av partier på venstresiden. Dessuten ble det fremmet krav om opphør av alle privilegier de politisk folkevalgte har skaffet seg.

Et distriktsopprør

Hvordan begynte det hele? Gnisten ble antent i september. Da annonserte regjeringen en økning i dieselprisene for å finansiere klimatiltakene regjeringen ville iverksette. Dette etter at prisen på hydrokarboner allerede hadde økt med mellom 14 prosent og 22 prosent det siste året. I løpet av et par dager organiserte hver region en gruppe av «gule vester» på Facebook, men raseriet var langt mer omfattende og handlet om mye mer enn prisøkning på diesel. Det dreide seg om tre faktorer: Økonomi, klimatiltak og politikk.

De gule vestene består i all hovedsak av mennesker fra arbeider- og middelklassen som bor langt unna storbyene. Rent politisk er det en mildest talt blandet bevegelse med innslag fra så vel ytre høyre som ytre venstre. Arbeidsledige, eiere av småbedrifter, enslige mødre, funksjonærer og fagforeningsfolk: Alle opplever økonomiske problemer.

I Gard, et fylke i Sør-Frankrike, der De gule vestene står spesielt sterkt, er det 12,4 prosent arbeidsledighet, og befolkningen er her av de fattigste i hele landet. Selv om De gule vestene anklager president Emmanuel Macron for blant annet å ha avskaffet formuesskatten for de aller rikeste mens han øker skattene for pensjonistene, skyldes den økte fattigdommen også overgangen til euro, generell prisøkning og manglende økning av minstelønnssatsen som ble frosset i 1990-årene. Alt dette ble gjort for å dempe inflasjonen og senke de offentlige utgiftene, for dermed å holde underskuddet av BNP på under EU-kravet på 3 prosent.

Geografen Christophe Guilluy, forfatter av boken No Society (Edition Flammarion) går enda lenger: «Globaliseringen har en territoriell effekt, idet den i all hovedsak er til beste for eliten i storbyene,» sier han til gratisavisen «20 Minutes». «Franske utkantstrøk, industriområder og småbyer merker en kraftig nedgang i behovet for arbeidskraft. Denne utviklingen begynte i industrien på 80-tallet. De gule vestene kommer ikke ut av det blå: Folk flest opplever nedgang i kjøpekraft og dårligere levestandard, og de er lei hele globaliseringsprosjektet.»

Grønt skifte med skjev fordeling

En av hovedårsakene til De gule vestenes raseri dreier seg om den økonomiske skjevfordelingen knyttet til klimatiltakene regjeringen vil innføre. Statsminister Edouard Philippe annonserte 14. november at man skulle kompensere prisøkningen på diesel ved blant annet å gi tilskudd til biler som forurenser mindre.

«Hvorfor er ikke prisen på drivstoff til fly og båter som brukes av de rike og forurenser mer, beskattet?,» spør pensjonisten Pierre Robert fra en rundkjøring i Nîmes i Sør Frankrike.

«Jeg mottar 900 euro i måneden, hvordan har du tenkt at jeg skal få kjøpt meg en elektrisk bil som koster minst 20 000 euro selv om jeg får støtte fra staten til å kjøpe en slik bil?,» spør sidemannen hans.

«Alle vil forurense mindre, men det er en viss forskjell i handlingsrom mellom inntekter på 800 euro og 10000 euro i måneden,» sier Patrick Tacussel, som er sosiolog ved Universitetet i Montpellier III.

Et nytt 1789?

De gule vestenes krav handler i første rekke om mer direkte demokrati, og bevegelsens avvisning av politiske partier føyer seg inn i en lang tradisjon av mistillit til elitene. «I 15 år har det kokt i folket, vi streiker, vi stemmer ytre høyre for å protestere mot makten. Og ja, nå er det kommet så langt at det smeller,» sier en gulvest i Alès, en tidligere arbeiderby i Gard.

Motstanden er imidlertid langt mer omfattende. Den dreier seg også om det franske, politiske systemet.

«Det som er kritisk i dag, er det faktum at vi velger representanter til Parlamentet som skal sitte i fem år og utforme landets politikk og lover i den perioden», sier Dominique Rousseau, professor i juss ved Universitetet i Paris I — Pantheon Sorbonne, til avisen La Marseillaise. «Befolkningen ønsker å kunne påvirke politikken i tidsrommet mellom to valg, det er selve legitimitetsprinsippet fra 1789 det nå stilles spørsmål ved.»

Og nå?

Mye tyder på at De gule vestenes kamp i gatene kulminerte lørdag 15. desember. Den dagen demonstrerte kun 66000 personer over hele Frankrike, en liten gruppe sammenliknet med de 166000, 136000 og 126000 franskmenn som tok til gatene de foregående helgene.

Det skal sies at president Emmanuel Macron intervenerte 10. desember da han lovet å øke minstelønnen med 100 euro (kun fem millioner franskmenn er berørt av denne reformen), vil vurdere skatteøkningen for enkelte pensjonister, gjorde overtidslønnen skattefri og samtidig anmodet større bedrifter om å gi sine ansatte julebonus. Dette til en kostnad av i alt 10 milliarder euro.

Men disse innrømmelsene oppleves kun som spillfekteri: Bevegelsen har spredt seg til Belgia og mange av de gule vestene tar ikke Emmanuel Macron og hans såkalte innrømmelser på alvor, han kommer uansett ikke til å skifte politisk kurs.

Fremtiden avgjøres først og fremst ved de kommende valgene. 18. desember presenterte De gule vestene en liste til EU-valget i 2019. Etter foreløpige beregninger vil de få 12 prosent av stemmene og vil kunne utfordre president Macron og hans En Marche-bevegelse.

Hvis De gule vestene derimot ikke kvitter seg med de mer ekstreme elementene i bevegelsen og reetablerer seg, kan det franske politiske terrenget oppleve en like uventet vending som i det 19. århundre, ved at de politiske partienes kamper seg imellom kan komme til å bli en klassekamp i marxistisk forstand. Og hvem vet om det franske raseriet vil flytte seg til resten av Europa…

Men dette er han vant til. Hver gang han kommer ut med ny bok («Fractures françaises» i 2013, «La France périphérique» i 2014, «Le crépuscule de la France d’en haut» i 2016), fortsetter Guilluy som han stevner og tiltrekker seg like mange tilhengere som motstandere.

Protestaksjonene mot Macron-regjeringens politikk organisert av bevegelsen “De gule vestene” aktualiserer Guilluys budskap ytterligere. Boken hans ble publisert og intervjuet gjort kort før de første aksjonene.

Vox Publica: Du sier i boken at de vestlige landene er delt i to. Ifølge deg bor på den ene siden klassene med makten i de store byene, og på den annen side arbeiderklassen og lavere sosiale lag tilsidesatt på landsbygda og i de små og mellomstore byene.

Christophe Guilluy: – Det har vært en lang prosess som begynte med finansialisering av økonomien i USA under Bill Clinton eller i løpet av Thatcher-årene i Storbritannia. Ulike sektorer ble sakte, men sikkert rammet av krisen, industriområder, små byer, enkelte rurale områder. Arbeiderne og bøndene ble først berørt, men når du setter alt sammen, utgjør de klassene som er berørt av disse endringene et potensielt flertall. De dannet det som ble kalt grunnlaget for den store vestlige middelklassen.

Og hvem utgjør denne klassen?

– Middelklassen forente nesten alle, fra arbeideren til lederen. Det var selvfølgelig ulikheter, men det fantes en sosial mobilitet, og alle følte seg som en del av en økonomisk modell, noe som medførte politisk og kulturell integrasjon. I årene etter 2. verdenskrig var Vest-Europa og USA det eneste geografiske området i verden hvor man hadde dette.

Hvorfor forsvant den?

– De vestlige økonomiene tilpasset seg til globalisering, det vil først og fremst si den internasjonale arbeidsdelingen. Normene er imidlertid ikke de samme i alle land. Hvis vi tar Kina som eksempel, vil det være gunstig å få de ansatte til å arbeide, siden hverken sosiale regler eller miljøregler blir respektert. Når det gjelder de franske eller amerikanske ansatte, blir lønningene for høye, de er for beskyttet. Den økonomiske logikken er uunngåelig, og det er dette som fører til den aktuelle kollapsen til velferdsstaten, noe som slår ut de fattigste. Det andre aspektet er at i denne modellen er rikdom hovedsakelig skapt i de store byene. Det er fortsatt fattige soner i disse byene, men dette er en global dynamikk som observeres overalt. Men med boligprisøkningen har det blitt svært vanskelig for folk fra lavere sosiale lag å bo der. Det er en slags tvungen bofasthet på landsbygda og i små og mellomstore byer: For første gang i historien lever ikke lenger arbeiderklassen der rikdom skapes. De er derfor mer berørt av arbeidsledighet, levestandarden deres stagnerer, minker.

Multikulturalisme og behovet for å begrense innvandringen er noe du stadig vender tilbake til. Synes du virkelig at det er et så viktig tema?

– Dette er et nødvendig tema. Først tok jeg ikke opp disse emnene i det hele tatt, men når man jobber med lavere sosiale lag, i mer rurale områder eller bydeler, er det et tema som stadig kommer opp. Jeg jobber mye i forstedene, i Seine-Saint-Denis, der det hovedsakelig bor folk med innvandrerbakgrunn. Og de krever også at innvandringsstrømmen i disse bydelene bremses, fordi de vet godt at bosettingen av folk i prekære situasjoner vil skape ustabilitet. Man må selvfølgelig arbeide med integrering, men før det må man regulere. Men det må gjøres forsiktig, for eksempel via teknokratiske tiltak.

I boken din knytter du dette med middelklassens nedgang til den populistiske bølgen i Vesten. Er sammenhengen så åpenbar som dette?

– Politisk sett er det det vi kan observere. De populistiske bevegelsene støtter seg på de underprivilegerte gruppene, og hver gang oppstår den populistiske bølgen svært langt fra de store byene, som i Rust Belt i USA. Da jeg begynte å jobbe med dette var det i en typisk fransk setting, men deretter ble jeg mye sitert i USA og Storbritannia (“Le crépuscule de la France d’en-haut” som kom ut i 2016, skal publiseres i januar 2019 hos Yale University, red.anm.). Jeg skjønte da at det jeg sa om Frankrike også gjaldt andre steder. Jeg var for eksempel i Sverige under valget denne sommeren. Når man studerer kartet kan man se at de områdene hvor folk stemte populistisk finnes mer eller mindre i utkant-Sverige, langt fra Stockholm.

På politisk nivå beskriver du igjen to svært forskjellige grupper, ledende klasser som forsvarer et nyliberalt frihandels- og flerkulturelt system, og arbeiderklasser knyttet til velferdsstaten, innvandringsregulering og proteksjonisme. Du sier at populisme er en form for uttrykk for arbeiderklassens soft power.

– Når jeg snakker om “No society” er det fordi de på toppen ikke lenger snakker til de på bunnen og omvendt. Det er helt nytt, og det er ikke sunt for demokratiet. Mistillitsnivået hos befolkningen overfor det politiske systemet eller mediene har aldri vært så høyt. Og for dem i de ledende klassene er det en slags citadell-effekt. Siden de er konsentrert i de store byene, møter de bare mennesker som ligner dem selv og lukker seg mot de andre. Men hva ber arbeiderklassen om? De ber om arbeid, sosial beskyttelse og vern av kulturen. Venstresiden kollapset fordi den ikke forstod at vi ikke kunne utvikle en sterk sosial politikk og en nyliberal modell på en og samme tid. En del av de ledende klassene er redd folket, noe som baner vei for populistene som styrker seg på sin tilpasningsevne.

Hva mener du med «tilpasningsevne»?

– Ta Matteo Salvini som eksempel (italiensk innenriksminister og leder for det høyreekstreme partiet Lega Nord, red.anm.). Han kommer fra det kommunistiske partiet, var nyliberal på 80-tallet og var så tilhenger av løsrivelse av Nord-Italia og rasistisk mot sør-italienerne. Nå står han som velferdsstatens forsvarer. Det er som Donald Trump som er selve symbolet på den amerikanske eliten i all sin prakt, men som snakker som om han var “white trash”. Det er denne tilpasningsevnen som er nøkkelen til deres suksess, men det er absolutt ikke en ekte tilslutning til deres prosjekt eller person.

Hvis det er på denne måten, hvordan kommer man seg da ut av deres grep?

– Jeg tror den eneste løsningen er å imøtekomme arbeiderklassens og de lavere sosiale lags sosiale og kulturelle krav, fordi de utgjør majoriteten. Man må ikke gå ut av den økonomiske modellen strukturert rundt store byer, men finne noe komplementært. Det er der man vil finne demokratiets mening. Vi lever i en spesiell tid, med fremvekst av høyreorienterte populister, men jeg tror at demokratiet seirer til slutt. Det kommer ikke til å skje over natten, men jeg tror på en myk landing fordi de ledende klassene begynner å bli gjennomsyret av arbeiderklassens soft power. Mange unge med høy utdanning er i veldig prekære situasjoner. Når Bernie Sanders krever regulering av migrasjonsstrømmen og bekreftelse av velferdsstaten og nasjonalstaten, tar han hensyn til den amerikanske arbeiderklassens ønsker.

Mens vi snakker om Donald Trumps USA, støtter du det at hans og Emmanuel Macrons valgseirer kan likne hverandre?

– Ja! Jeg møtte Macron før han ble valgt og snakket med ham om dette. Jeg ble meget overrasket over at han fortalte at han var helt enig i diagnosen angående utkant-Frankrike. Det som er slående med Trump og Macron er at begge har forstått at vi har skiftet modell og at det er slutt for den vestlige middelklassen. Men Trump støtter seg på utkant-Amerika for å bli valgt, mens Macron velger storby-Frankrike. De har hatt motsatte valgkampstrategier, men begge har forstått helt det som skjer.

De tidligere presidentene Nicolas Sarkozy og François Hollande tok imot deg i Elysée-palasset for at du skulle presentere teoriene dine for dem, og flere politiske organisasjoner som Nasjonal samling (RN, det nye navnet på Nasjonal front som er det høyreekstreme partiet ledet av Marine Le Pen, red.anm.) bruker ideene dine. Hva tenker du om det?

– François Hollande ba meg komme for å snakke om dette. Jeg er ikke en aktivist, men hvis en president ber deg komme for å snakke om boken din, da drar du. Jobben min er jo å fortelle om hva jeg observerer. Nicolas Sarkozy ba meg også komme da han var president, men det var mer for valgkampanjens del. Når det gjelder hvordan ulike partier bruker teoriene mine, er jeg ikke godtroende, analysene mine blir amputert. «La France péripherique» blir brukt av Laurent Wauquiez (leder av høyre-partiet Les Républicains, red.anm.), men han snakker ikke om det sosiale aspektet, mens folk på venstresiden ikke snakker om det kulturelle aspektet. Når det gjelder Nasjonal samling er deres bruk ganske logisk – jeg interesserer meg jo for arbeiderklassen, grunnfjellet i deres velgermasse. Så det er klart at dette plager meg, jeg blir jo stadig beskyldt for å være fascist.

Du er kritisk til mediene og den akademiske verden, men noen sier at boken din er for radikal. Anaïs Collet, sosiolog og medlem av tidsskriftet Métropolitiques, sier for eksempel at basert på økonomiske kriterier representerer middelklassen fortsatt minst en fjerdedel av befolkningen i Frankrike.

– Men middelklassen jeg snakker om er idéen om en middelklasse som utgjør et flertall, det som interesserer meg er det som gjør at alle har inntrykk av å være integrert. Det er det som er mitt tema. Når man snakker om 25 prosent, snakker man om typiske middelklassejobber, man snakker om yrker, noe som blir noe helt annet. Det er en uoverensstemmelse, men jeg tror det er gjort bevisst. Når du vil felle noen, får du ham til å si det han ikke sier. Jeg har alltid blitt fremstilt som en som er imot store byer, men det er ikke tilfelle, de produserer to tredeler av bruttonasjonalproduktet i Frankrike. Jeg viser bare de urettferdige konsekvensene, det er noe annet. Jeg bringer en visjon av de destruktive sidene av den nyliberalistiske modell, og det er der det skurrer, folk er lojale mot klassen de tilhører. Denne diagnosen vil ikke den ledende klassen ha noe av. Og jeg inkluderer akademikere som holder fast på sin modell og som ikke klarer å ha to tanker i hodet samtidig.