Jeg har hatt to overordnede mål for avhandlingen: For det første har jeg forsøkt å bidra til eksisterende litteratur om skandinavisk diskurs om Islam, ved å sammenligne norsk, svensk og dansk innhold på Facebook, en viktig arena for nyheter så vel som offentlig debatt. For det andre har jeg tatt sikte på å bidra til eksisterende litteratur om motoffentligheter (counterpublics), ved å analysere i hvilken grad motoffentlighets-diskurser (Toepfl & Piwoni, 2015, s. 471) opptrer i sentrale nyhetsmediers kommentarfelt. 

Kort forklart er motoffentlighets-diskurser språk som utfordrer (det som oppleves som) en dominant/ekskluderende offentlighet og dens (oppfattede) konsensus. Dette er noe vi for eksempel kjenner godt fra anti-islamske alternative medier. Disse framstiller seg som korrektiver til en sensurerende offentlighet, som de anklager for å ekskludere eller marginalisere islam- og innvandrings-kritiske aktører og meninger. Tidligere forskning på motoffentligheter i onlinesfæren har i stor grad fokusert på (progressive og venstre-orienterte) grupper i blogger, diskusjonsfora, alternative nyhetsmedier og andre arenaer mer eller mindre avsondret fra mektige offentligheter. Denne avhandlingen, derimot, analyserer (både islamfiendtlige og islamsympatiske) motoffentlighets-diskurser i kommentarfeltene til sentrale nyhetsmedier, som i stor grad bidrar til å forme den offentlige debatten. 

Dataene i avhandlingen er fra 2018 og består av Facebook-poster (og artiklene disse lenker til) publisert av 15 sentrale nyhetsmedier i Norge, Sverige og Danmark (N=602) og kommentarer vanlige borgere har til disse postene (N=6820). Jeg har gjennomført en kvantitativ innholdsanalyse for å undersøke (1) holdningene postene og kommentarene uttrykker overfor islam (2) omfanget kommentarer som uttrykker motoffentlighetsdiskurser, det vil si, de som utfordrer grensene for den offentlige debatten rundt islam og (3) hvilke poster og kommentarer som deles og «likes».

Islamvennlige nyhetsmedier, islamfiendtlige kommentarfelt

Når det gjelder holdningene i Facebook-postene- og kommentarene, finner jeg at i alle de tre landene er folks kommentarer betydelig mer negative til islam, islamsk praksis og muslimer enn det nyhetsmedienes egne oppslag er. I kommentarfeltene var det 1.7 negative kommentarer om islam, islamsk praksis og muslimer per positive kommentar, mens tilsvarende tall for nyhetsmedienes egne poster var 0.6. I den studerte perioden publiserte altså de 15 nyhetsmediene nesten dobbelt så mange positive som negative Facebook-poster om islam. Det var spesielt de norske og svenske mediene som dekket islam positivt, men også de danske mediene (med tabloidene B.T. og Ekstra Bladet som klare unntak) hadde flere positive enn negative poster. Det er dog verdt å merke seg at oppslagene ofte fokuserte på negativt ladede temaer: Hver femte post hadde jihadisme, islamisme eller krig som hovedtema.

Et betydelig mer negativt syn på islam, islamsk praksis og muslimer kom likevel til uttrykk i nyhetsmedienes kommentarfelt. Denne observasjonen er i tråd med tidligere forskning på sosial medie-diskurs om islam og muslimer, og er kanskje ikke spesielt overraskende. Mer interessant er det at det var de danske kommentarene som i minst grad uttrykte seg negativt til islam. For hver positive danske kommentar om islam, var det 1,5 negative danske kommentarer. Tilsvarende tall i Sverige og Norge var henholdsvis 1,9 og 2,5. Dette er til tross for at de danske medienes egne nyhetsposter var de som var minst positive til islam, og at Danmark generelt er det skandinaviske landet som i klart størst grad har vært preget av negative holdninger og meningsutvekslinger om islam og muslimer. Studien indikerer altså at forskjeller mellom landenes debatter om islam følger et annet mønster i kommentarfeltene enn i den generelle offentligheten.

Den nasjonale debatten i Sverige blir utfordret

Basert på den teoretiske litteraturen om motoffentligheter (Asen, 2000; Dahlberg, 2011; Downey & Fenton, 2003; Fraser, 1990; Warner, 2002) definerer Toepfl og Piwoni (2015, s. 471) motoffentlighets-diskurser som språk som:

1. dekonstruerer den offentlighet som oppleves som mainstream og dominant, for eksempel det politiske etablissementet eller «mainstream media» (dekonstruering av maktrelasjoner); eller
2. fremsetter argumenter som utfordrer (den oppfattede) konsensusen i den overordnede offentligheten (motargumentasjon); eller
3. forsøker å styrke en form for kollektiv identitet blant støttespillerene av den (oppfattede) underordnede offentligheten (styrking av identitet).

Med disse kriteriene som grunnlag, fant jeg at 31% av de svenske, 22% av de norske og 14% av de danske kommentarene inneholdt minst en form for motoffentlighetsdiskurs. Det er altså de svenske kommentarfeltene som i størst grad preges av at folk utfordrer grensene for den nasjonale debatten rundt islam, mens dette i minst grad er tilfellet i Danmark, med Norge i en mellomposisjon. Med andre ord er det kommentarfeltene i den skandinaviske offentligheten som har hatt mildest debatt om islam og muslimer (Sverige) som i størst grad preges av mot-stemmer, mens dette i minst grad er tilfellet i offentligheten preget av de hardeste ordskiftene og de mest negative synspunktene om islam og muslimer (Danmark).

Når det gjelder hvilken politisk «side» disse kommentarene kommer fra, er det i tilfellene Norge og Sverige nesten utelukkende fra folk som er (svært) skeptiske til islam, islamsk praksis og/eller muslimer. I tillegg til å dekonstruere maktrelasjoner gjennom kritikk av medier, politikere og politisk korrekthet, argumenter slike mot-kommentarer for eksempel at islam og/eller muslimer er iboende intolerante, bakvendte og kvinnefiendtlige og at diverse aspekter ved islam, spesielt heldekkende plagg, bør forbys. De mest ekstreme kommentarene ønsker å forby hele islam og/eller at muslimer skal fengsles/deporteres, men slike kommentarer er marginale (ca. 1% av alle kommentarene). 

De danske mot-kommentarene preges også først og fremst av anti-islamsk/anti-muslimsk innhold, men man finner – til forskjell fra Norge og Sverige – også islam-/muslimvennlige kommentarer som utfordrer grensene for den nasjonale debatten. I kontrast til anti-islamske mot-kommentarer, uttrykker disse islam/muslimvennlige mot-kommentarene blant annet at danske medier og det politiske etablissementet fortrenger positive syn på islam og at politikerne og mediene er med på å demonisere den muslimske minoriteten i landet. 

Delinger og likes

Disse forskjellene kommer også til uttrykk når det gjelder hvilke Facebook-poster som frembringer delinger og likes. Mens de norske og svenske medienes negative poster om islam typisk får mange flere delinger og likes enn deres positive poster (2,5–5 ganger så mange), er antall delinger og likes i den danske casen jevnt fordelt mellom negative og positive poster. Det er likevel nesten ingen forskjell i antall likes som gis til positive og negative kommentarer; i alle tre landene får positive og negative kommentarer omtrent samme antall likes. 

Det er dog verdt å merke seg at kommentarene med radikalt innhold (de som er registrert som mot-kommentarer) får typisk ca. dobbelt så mange likes som kommentarer som har et mainstream innhold. Grunnen er trolig at de som har behov for å protestere mot mainstream diskurs har større insentiv for å støtte innhold på Facebook enn de som opplever at deres synspunkter allerede gjenspeiles i den offentlige debatten. 

Korrigerende handling

Mens den danske offentligheten i skandinavisk sammenheng er den som i størst grad har vært preget av negativ diskurs om islam og muslimer, indikerer funnene i avhandlingen min at norske og svenske Facebook-brukere bruker plattformen betydelig oftere enn de danske til å uttrykke negative synspunkter på islam og muslimer. Dette kommer til syne i forskjeller i antall negative versus positive kommentarer, i andelen mot-kommentarer og hvilke poster som mottar mange delinger og likes. 

Teorien om korrigerende handling (corrective action) (Rojas, 2010) kan være nyttig for å forstå noen av disse funnene. Ifølge denne teorien, som kan sees på som en motpol til taushetsspiralen (spiral of silence) (Noelle-Neumann, 1974), vil folk bli motivert til å agere hvis de opplever at offentligheten behandler et tema feilaktig. Dette kan skje både offline og online: ved å sende brev til stortingsrepresentanter, delta i demonstrasjoner, skrive innlegg på sosiale medier, like en FB-post osv. Hvis man knytter denne teorien til skandinavisk debatt om islam, vil islamkritiske personer ha relativt liten motivasjon til å foreta korrigerende handling i den danske konteksten, med tanke på hvordan den generelle offentligheten allerede i høy grad er preget av islamkritiske holdninger. Islamkritiske personer vil ha større insentiv til å agere i den norske, og, spesielt, den svenske offentligheten, som i betydelig mindre grad enn den danske har vært preget av negative holdninger til islam og muslimer. Vice versa vil man kunne anta at de som er vennlig innstilte til islam/og eller muslimer vil være svært motiverte til å korrigere for fiendebildene av islam som tegnes i den danske debatten, mens de vil ha relativ lite å korrigere for i den norske og, spesielt, den svenske debatten.

Artikkelen er basert på forfatterens doktoravhandling: Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook discussion (2020). Avhandlingen er en del av forskningsprosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet er ledet fra Universitet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Aggressive debattkulturer

Kommentarfeltene beskrives ofte som særlig aggressive debattkulturer, hvor personangrep, hets og hat florerer. Av den grunn opplever mange en uvilje mot, og et ubehag ved, å delta i offentlig debatt online.

Særlig er innvandring et betent tema som mange vegrer seg for å diskutere offentlig. Innvandringskritikere vegrer seg for å uttrykke sin mening offentlig i frykt for å bli stigmatisert og ekskludert (se f.eks. Thorbjørnsrud, 2017). Minoriteter vegrer seg for å delta i debatten i frykt for å bli utsatt for trakassering og hatefulle ytringer (se f.eks. Fladmoe & Nadim, 2017).

Kommentarfeltsdebattene om den syriske flyktningkrisen inneholder en rekke fiendtlige innlegg: Personangrepene og fornærmelsene florerer. Slike aggressive og fiendtlige former for retorikk er et problem for demokratiet og menneskers mulighet til å ytre seg fritt. Et ugjestmildt debattklima kan bidra til at mange avstår fra å ta del i ordskiftet. Dermed kan viktige stemmer og perspektiver utebli. Fordi ytringer ikke bare er ord, men handlinger med konsekvenser i verden, kan hatefulle ytringer også ha fatale konsekvenser: De kan fungere som oppfordring til, og legitimering av, fysisk vold.

I min studie av slike kommentarer, ikke blott som isolerte ytringer, men som retoriske trekk i debatten, blir det imidlertid tydelig at majoriteten av disse fiendtlige innleggene må forstås nettopp som «bare ord», uten reelle konsekvenser utenfor kommentarfeltene. For å forstå dette vil jeg begynne med å forklare hva jeg mener med begrepet «uttrykksprinsippet», for deretter å forklare hvordan en stor del av de fiendtlige innleggene i debatten kan sees som strategier i en «uttrykkskonkurranse».

Uttrykksprinsippet

Uttrykksprinsippet er det motsatte av deliberasjonsprinsippet: Deliberasjonsprinsippet innebærer at man tilnærmer seg hverandre gjennom argumentasjon; uttrykksprinsippet innebærer at argumentasjon er illegitimt.

Som et kommunikasjonsideal må uttrykksprinsippet forstås på følgende måte: Ytringen min er et uttrykk for hvem jeg er. Du kan være ulik meg, men du kan ikke kritisere meg, fordi enhver er berettiget til å ha og uttrykke sine personlige meninger og sannheter. Det jeg virkelig tror på, føler og mener, er uttrykk for mitt autentiske selv, derfor behøver jeg ikke argumentere for påstandene mine eller kunne forsvare dem mot kritikk og motargumenter. Hvis du kritiserer ytringen min, hindrer du meg i å være og uttrykke meg autentisk – du angriper meg som person.

Som et kommunikasjonsideal innebærer et uttrykksprinsipp slik at enhver er berettiget til å uttrykke sine ektefølte meninger, og at argumentasjon og kritikk er illegitimt fordi dette er å hindre andre i å uttrykke seg autentisk.

I debattene jeg har studert manifesterer dette kommunikasjonsidealet seg i en rekke kommentarer som ikke kan regnes som reelle innlegg i en debatt, hvor motstridende synspunkter brynes mot hverandre. Snarere må en overveiende andel av ytringene i debattene sees på som uttrykk for deltakernes egne følelser og engasjementet, subjektive evalueringer og høyst personlige sannheter. Få av innleggene inviterer til debatt, faktisk avskjærer mange potensielle motargumenter gjennom å understreke at det som ytres er «bare min mening».

Særlig tydelig er denne uttrykkslogikken når slike uttrykk besvares med kritikk og motargumentasjon. Da oppstår situasjoner hvor deltakerne eksplisitt frasier seg forpliktelser til argumentasjon og fraber seg andres synspunkter. To kommentarer, begge skrevet som svar på motargumentasjon og kritikk, kan tjene som eksempler:

I følge en uttrykkslogikk er altså argumentasjon ikke bare unødvendig, det er også illegitimt fordi det hindrer individet å uttrykke sitt «sanne» jeg. I debattene jeg har undersøkt, gir dette seg utslag i en rekke sanksjoner av det som i følge et deliberasjonsprinsipp måtte anses for å være legitim kritikk og motargumentasjon for å være personangrep. Et eksempel er den følgende utvekslingen:

I denne utvekslingen blir den ene deltakeren møtt med kritikk og motargumentasjon. Denne er fremført på saklig vis: Kritikken retter seg mot påstandene fremført av motparten, ikke hans eller hennes person. Deltakeren som utsettes for kritikk opplever og sanksjonerer imidlertid dette som et personangrep. Han eller hun formulerer også det som er det sentrale prinsippet i en uttrykkslogikk, nemlig at alle har “sin egen” mening, og følgelig bør ingen kritisere det andre sier.

Debatten forstås dermed som det motsatte av det vi vanligvis forstår som debatt, nemlig at motstridende synspunkter brynes mot hverandre gjennom argumentasjon og motargumentasjon. I en slik logikk får også ytringsfrihet en annen betydning enn retten til å ytre seg: Ytringsfrihet blir forstått som retten til å ytre seg uten å bli motsagt. Kritikk og motargumentasjon oppfattes dermed både som en krenkelse av individets rett til å uttrykke sitt autentiske selv og som en krenkelse av ytringsfriheten.

På bakgrunn av dette vil jeg hevde at, til tross for at mange oppgir at de opplever sosiale medier som spesielt ugjestmilde debattarenaer og unngår politisk debatt i disse mediene fordi de frykter hat, hets og trakassering (se f.eks. Moe et al., 2019), er det ikke nødvendigvis slik at debatten i sosiale medier er spesielt ille. Snarere enn å være en debatt som karakteriseres av fiendtlighet, kan det være at den oppleves slik, fordi debattsjangeren bryter med forventninger til å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Tomme angrep og uttrykkskonkurranser

Det ville imidlertid være uriktig å hevde at disse kommentarfeltene er uten fiendtlighet og aggressivitet. Tvert imot er dette et karakteriserende trekk ved debattene. Aggressiviteten gjør seg særlig gjeldende i det jeg i avhandlingen har kalt «uttrykkskonkurranser», hvor målet er å få det siste ordet¹.

Uttrykkene i denne konkurransen kan beskrives som «tomme» angrep på motparten. At angrepene er «tomme» skal her forstås som at de ikke retter seg mot noe spesifikt – verken ved den som angripes som person eller ved innholdet i hans eller hennes ytring. Snarere er disse angrepene generiske uttrykk for negativitet myntet på å få motparten til å tie. Dette inkluderer utskjellende ord som «idiot» og «fjols», samt fornærmelser som tilsynelatende kunne vært brukt til å forulempe enhver.

I kommentarfeltene bidrar slike tomme angrep enten til å kortslutte interaksjonen eller til å akselerere fiendtligheten. Det siste av de to utfallene skaper «uttrykkskonkurranser», der intensiteten i uttrykket øker på begge sider, samtidig som angrepene får stadig mindre innhold.

Vanligvis utvikler disse uttrykkskonkurransene seg over lange interaksjoner med flere ti-talls kommentarer, og ofte svært harde angrep, noen ganger også trusler. Av plasshensyn inkluderer jeg her et kortere eksempel, der angrepene er relativt milde, men som likevel kan illustrere mekanismene i spill i denne interaksjonsformen:

Som eksempelet over illustrerer, øker angrepet i intensitet: Det går fra «ingen bryr seg om hva du mener» til «ingen bryr seg om deg». Til tross for at de to deltakerne i interaksjonen begge signaliserer at de ikke er interessert i å lytte til og interagere med motparten, er det nettopp det de gjør. Det gjør de ved eksplisitt å uttrykke sin ignoranse overfor den andre. Når ingen av partene bryr seg om hva den andre har å si er det imidlertid ingen grunn til å bli ved å interagere, og som en konsekvens opphører interaksjonen raskt.

I andre, og lengre, debattsekvenser i kommentarfeltene fortsetter interaksjonen lenge etter begge parter har gjort det klart at de ikke er interessert å høre hva den andre har å si. Med formuleringer som «jeg gidder ikke bry meg med deg lengre, farvel!», signaliserer deltakerne i debatten at diskusjonen er over. Likevel fortsetter de å fremføre angrep på motparten, påstå at den andre har gitt opp og benekte at en selv har gitt opp. Jo lenger interaksjonen pågår, jo mer blottet blir den for innhold.

Personfeidene som utspiller seg i form av uttrykkskonkurranser karakteriseres av at det er uklart hva stridens kjerne er – hvis det eksisterer en uenighet i det hele tatt. Striden handler ikke om hvem som har rett eller feil, eller hvem som er «god» eller «ond». I stedet konkurrerer deltakerne om hvem som er i stand til å fremføre det mest sviende angrep, bringe den andre til taushet, og slik sikre seg det siste ordet.

Dette, mener jeg, må sees i sammenheng med en uttrykkslogikk, hvor målet er å uttrykke sitt autentiske selv. Dersom det å bli motsagt hindrer en i å uttrykke seg autentisk, og dersom det eksisterer et sterk ønske om å gjøre dette, så vil en måte å verne om sitt eget uttrykk være å sikre det siste ordet for seg selv. Dette innebærer at angrepene ikke kan forstås som handlingsorienterte – som angrep med faktiske konsekvenser i verden. Snarere fungerer uttrykkene som en strategi for å sikre seg det siste ordet og derigjennom verne sitt uttrykk mot andres innblanding.

Dette betyr imidlertid ikke at jeg vil bagatellisere hatefulle ytringer og trusler. Ved kun å studere ytringene, kan jeg ikke si noe sikkert om hvordan disse oppleves av den som utsettes for disse angrepene, hva intensjonen til avsender er, eller om andre som leser kommentaren kan tolke den som en oppfordring til å handle.

Responsene slike fiendtlige innlegg får i kommentarfeltene vitner imidlertid om at dette ikke oppleves som reelle trusler og hatytringer fra den som utsettes for det. Angrepenes innhold fremstår også svært tilfeldig – de retter seg ikke mot noe bestemt ved personen som angripes, ei heller ved det han eller hun sier.

Jeg vil derfor argumentere for at kampen i disse interaksjonene ikke står om hvem som har «rett» og «galt» eller hvem som er «god» og «ond», men er en strategi for å verne om sitt uttrykk. Fordi motstanderen ikke står i veien for det samfunnet man ønsker seg, men i veien for ens mulighet til å ytre seg uimotsagt, behøver denne heller ikke utslettes i det virkelige liv. Det rekker å nedkjempe motparten innenfor kommentarfeltdebattene.

Debatten på sosiale medier – er den så ille?

Jeg startet artikkelen med å stille spørsmålet: Hvor ille er egentlig innvandringsdebatten i sosiale medier? Vel, det kommer an på øyet som ser. Det mest interessante ved disse debattene er imidlertid ikke hvor «ille» de er, men at en overveiende del av ytringene og interaksjonene karakteriseres av uttrykk, snarere enn argumentasjon.

Debattene er riktignok ikke fri for argumentasjon eller forventninger til sjangeren som en politisk debatt. Men debattene karakteriseres i svært liten grad av argumentasjon orientert mot fremtidig politisk handling og forsøk på å tilnærme seg hverandre gjennom argumentasjon. Snarere bærer de retoriske praksisene i debattene vitne om en aversjon for å lytte til og besvare andres argumenter, samt et ubehag ved å bli motsagt.

Gitt at politisk debatt vanligvis forstås som argumentasjon om fremtidig handling, og at deltakelse i en debatt innebærer at man begrunner sine påstander, lytter til og besvarer andres argumenter, har dette konsekvenser for hvordan og hvorvidt vi kan forstå kommentarfeltsdebattene som politiske debatter: En debatt der enhver insisterer på sin rett til å ha og uttrykke sin subjektive mening, uten å måtte forholde seg til andres synspunkter og argumenter, kan knapt kalles en debatt.

Selv om mange opplever sosiale medier som særlig fiendtlige debattkulturer, er det ikke nødvendigvis sant at de er det. Snarere kan det ha seg slik at det som oppleves som angrep på ens person, er legitim kritikk og motargumentasjon. Det kan likevel oppleves som angrep fordi debattsjangeren bryter med forventninger om å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Heller enn å se med bekymring på aggressiviteten som karakteriserer mange av debattene i sosiale medier – kanskje særlig debattene om innvandring – mener jeg at det er grunn til å uroe seg for uttrykksprinsippets gjennomslagskraft. Uten å ha studert dette utenfor de nyhets-genererte sosiale medier-debattene om flyktningkrisen, mener jeg å kunne se tilløp til at denne uttrykkslogikken brer om seg også andre steder i offentligheten.

Det er ikke uvanlig at kritikk besvares med beskyldninger om “krenkelse” og påkallelser av ytringsfriheten. Dette tyder på at ytringsfrihet, for mange, innebærer en rett til å ytre seg uten å bli motsagt. Det er slik ikke utenkelig at dette i økende grad kan komme til å prege den offentlige debatten fremover, med den konsekvens at vi får mindre reell debatt og flere ubegrunnede påstander som «bare er min mening», og som dermed verken kan motsies eller diskuteres.

Les også:
Den demokratiske hijaben?
Vår vesle store minoritet
Flyktningstraum og godheitstyranni
Et spørsmål om verdier

Litteratur:

Brox, O. (1991). “Jeg er ikke rasist, men …” Hvordan får vi våre meninger om innvandrere og innvandring? Oslo: Gyldendal.

Fladmoe, A., & Nadim, M. (2017). Silenced by hate? Hate speech as a social boundary to free speech. In A. H. Midtbøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Boundary Struggles: Contestations of Free Spech in the Norwegian Public Sphere (pp. 45–75): Cappelen Damm Akademisk.

Moe, H., Hovden, J. F., Ytre-Arne, B., Figenschou, T., Nærland, T. U., Sakariassen, H., & Thorbjørnsrud, K. (2019). Sosiale medier. In H. Moe, J. F. Hovden, B. Ytre-Arne, T. Figenschou, T. U. Nærland, H. Sakariassen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Informerte borgere? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati (pp. 72–91). Oslo: Universitetsforlaget.

Thorbjørnsrud, K. (2017). Immigration critique. Moral boundaries, silence and polarization In A. H. Midtbøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Boundary Struggles : Contestations of Free Speech in the Norwegian Public Sphere (pp. 257–290): Cappelen Damm  Akademisk.

² Jeg bruker begrepet «uttrykkskonkurranse» noe ulikt Ottar Brox’ opprinnelige begrep, først beskrevet i «Jeg er ikke rasist, men…» (1991). For en diskusjon av begrepet, se kapittel 7 og 8 i doktoravhandlingen min «Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook-discussion» (2020).

Få menn i redaksjonene for barnebøker

Blant norske forlag er hele 40 av 49 barnebokredaktører kvinner. Ifølge Ragnfrid Trohaug i Cappelen Damm kommer det få søknader fra mannlige redaktører når det er ledige stillinger. Hun understreker at bøkene som utgis er varierte og at mangfold bør måles etter utgivelsene og ikke ansattlisten. Nylige undersøkelser viser at kvinner leser mye mer enn menn, og at jenter ligger foran gutter målt i lesenivå.  (24.08.2020).

Les mer hos Klassekampen.

Skjult rasisme i britisk TV-bransje

I sin åpningstale til den internasjonale TV-festivalen i Edinburgh hudflettet historiker og TV-produsent David Olusoga britisk TV-bransje. Han fortalte om tiår med frustrasjon over hvordan minoriteter ikke slipper til på bak kamera, men brukes som et alibi for mangfold foran kamera. Olusoga mener en hel generasjon av talenter med ikke-hvit bakgrunn er gått tapt på grunn av holdninger i bransjen. Selv har han holdt ut, men vært på nippet til gi opp ved flere anledninger. (26.08.2020).

Les mer hos The Guardian.

Lite konstruktivt debattmiljø på Facebook

Ettersom flesteparten av landets nettaviser har fjernet kommentarfeltene sine, er mye av debatten knyttet til nyhetssaker flyttet til Facebook. Der er debattklimaet preget av selvhevdelse og moralsk posisjonering, og lite konstruktive argumentasjon. Det er konklusjonen til medieviter Ida V. Andersen i hennes ferske doktorgradsavhandling ved Universitetet i Bergen. Hun har studert nyhetssaker og tilhørende kommentarfelt fra flyktningkrisen i 2015 og 2016. Mange av Facebook-innleggene var lite saksorienterte og mange benyttet seg av utskjelling og sjikane mot motdebattantene. (27.08.2020).

Les mer hos Klassekampen.

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.

900 millioner kroner i kompensasjon til kultur-Norge

Kultur- og likestillingsminister Abid Q. Raja presenterte denne uken en kompensasjonspakke på 900 millioner kroner til kulturlivet, frivillige organisasjoner og idretten. Pengene skal fungere som kompensasjon for tapte billettinntekter, deltakeravgifter på avlyste konserter, idrettsarrangementer og andre arrangementer. Idretten og frivilligheten får 600 av millionene, mens kulturlivet får de resterende 300. Leder for Virke kultur og opplevelser, Rhiannon Edwards, synes beløpet er for lavt. Hun peker på at de totale tapene i mars og april overstiger 900 millioner kroner.

LES MER HOS NRK (18/03/2020)

Oppslags- og lesertallene er klare

Avisenes opplags- og lesertall for andre halvår 2019 er nå klare. Tallene fra Mediebedriftenes landsforening (MBL) viser at tre av fire aviser opplever opplagsvekst, grunnet digital vekst. VG+ har den største opplagsveksten. Slår man sammen alle VGs produkter passerer VG Aftenposten og er Norges største avis målt i opplag. Også Dagbladet og Nettavisens digitale pluss-tilbud vokser. Det rene digitalopplaget utgjør nå 42 prosent av totalopplaget, som endte på 2,35 millioner. Det er en fremgang på 2,5 prosent fra første til andre halvår 2019. Ser vi på lesertallene er det tre mediehus som leses av over en million nordmenn. Det er VG, NRK og Dagbladet. En metodeendring gjør at de digitale lesertallene ikke er sammenlignbare med tidligere rapporteringer.

LES MER HOS MBL (17/03/2020)

Regjeringen endrer medienes status

Regjeringen inkluderte først ikke mediene i kategorien samfunnskritiske virksomheter som bør være på jobb under korona-epidemien, noe som fikk redaktørforeningen til å skrive et åpent brev til helseministeren. Ansatte i yrker som regnes som samfunnskritiske kan blant annet ha krav på barnepass for å kunne utføre jobben sin. I andre sammenhenger har det vært vanlig at journalister tas med i denne kategorien, fordi samfunnet er avhengig av at mediene informerer befolkningen under kriser. På mandag publiserte imidlertid regjeringen en ny oversikt, hvor journalister er inkludert.

LES MER HOS MEDIER24 (17/03/2020)

Unge deltar lite i debatter på sosiale medier

Til tross for at flesteparten av norske ungdommer og unge voksne er aktive på sosiale medier, er de sjeldent å se i debattene. Enkelte ungdommer assosierer debattforumene med gamle, sinte menn, og flere er redde for å få stygge kommentarer hvis de deltar. Ifølge medieforsker Bente Kalsnes deltar den yngre generasjonen helst i interne og lukkede grupper. Det har Dagens Næringsliv bitt seg merke i. I jakten på unge, kvinnelige kilder har avisen opprettet en lukket Facebook-gruppe for unge kvinner. Den har i dag over 21 000 medlemmer, og et klart flertall av medlemmene kommenterer aktivt hver uke. 

LES MER HOS JOURNALISTEN (16/03/2020)

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter fra uken som har gått.

Falske nyheter om koronaviruset spres på sosiale medier

Ved verdensomfattende nyhetshendelser tar det som regel ikke land tid før nettet fylles av rykter, spekulasjoner og misinformasjon. Slik er det også nå. På sosiale medier som bl. a. TikTok og Twitter florerer det av falske nyheter knyttet til koronaviruset. Enkelte av disse falske nyhetene er plukket opp av aviser. De store teknologiselskapene tar nå grep for å stanse spredningen av feilinformasjon. Både Google og Facebook viser nå til informasjon fra Verdens helseorganisasjon (WHO) på toppen av sine sider for å sikre brukerne tilgang til oppdatert og korrekt informasjon.

LES MER PÅ NRKBETA (13/03/2020)

Avslaget om pressestøtte til Dagbladet Pluss holdes ved like

I fjor avslo Medietilsynet Dagbladet Pluss’ søknad om produksjonstilskudd, og begrunnet avgjørelsen med at Dagbladet Pluss ikke oppfyller kravene til formål og innhold for å motta pressestøtte. Medietilsynet baserte seg blant annet på en innholdsanalyse fra Høgskulen i Volda. Den konkluderte med at Dagbladet ikke har stor nok andel samfunnsrelevante og dagsaktuelle nyheter i Pluss-tilbudet sitt. I desember sendte Dagbladet inn en klage på avgjørelsen, og det er nå klart at klagen er avvist. Medietilsynet holder fast ved avslaget om pressestøtte. Saken går nå videre til Medieklagenemnda. Dagbladet uttaler at de vil søke om pressestøtte også i år. 

LES MER HOS MEDIETILSYNET (12/03/2020)

VG tar grep for å hanskes med kommentarfelt

På VG og VGs Facebook-side skrives det rundt 4500 kommentarer hver dag, og arbeidet med å moderere ytringene krever mye ressurser. VGs kommentarfelt er per i dag etterhåndsmoderert, og stengt om natten. Kommentarer fra nye brukere forhåndsmodereres for å utelukke roboter. En del VG-saker publiseres i dag med stengt kommentarfelt, for å unngå at debattreglene brytes. Det gjelder særlig krimsaker. Fremover vil flere saker ha lukkede kommentarfelt, slik at man kan beholde debatten i de sakene som egner seg best til kommentarer. Ifølge utviklingsdirektør Øyvind Brenne vil det forhåpentligvis føre til bedre kvalitet i kommentarfeltet.

LES MER HOS JOURNALISTEN (11/03/2020)

Saksøker også CNN

Trumps valgkamporganisasjon saksøker nå også CNN for omtale av Russlands bidrag til å få Trump valgt i 2016. Fra før er både New York Times og Washington Post saksøkt for lignende innhold. De tre nyhetsmediene har ofte vært i fokus for Trumps beskyldninger om at «mainstream media» sprer falske nyheter.

LES MER HOS JOURNALISTEN (09.03.2020)

Disse ordene er fritt oversatt fra den egyptiske feministen Mona Eltahawy sin bok Jomfruhinner og hijab: Hvorfor Midtøsten trenger en kjønnsrevolusjon. Hun oppsummerer på en god måte hvordan det å bruke stemmen sin, og kreve å bli tatt på alvor, kan oppfattes som en opprørsk handling, når det burde vært en selvfølge.

Hun forklarer hvordan det å bruke en av våre mest grunnleggende menneskerettigheter: retten til å ytre seg, kan oppleves som vulgært eller at man krever for mye.

Da jeg for to år siden skrev kronikken «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå» som stod på trykk i Aftenposten 26. april 2016, turte jeg å mene at mine opplevelser, min historie og min sannhet, som har likhetstrekk med historiene til mange andre jenter jeg kjenner, betyr noe.

Jeg turte å mene at jeg betyr noe. At vi betyr noe. Og at historiene fra våre liv er like sanne som alle andre sine historier. Og at vi har like mye rett som alle andre til å bruke stemmene våre, og ytre oss om de sakene som engasjerer oss.

Og det har jeg lært at er den mest opprørske handlingen en kvinne kan begå.

For selv her i Norge har ytringsfriheten en pris, og tidligere denne høsten kunne vi lese Amnesty International Norge sine funn i undersøkelsen “Kvinnelige politikeres erfaringer med netthets”, som blant annet viste at syv av ti kvinnelige rikspolitikere sier hets har gjort dem mer forsiktige. Én av tre har sluttet å ytre meningene sine på nett, og ni av ti mener hetsen fremprovoseres av enkeltsaker som de har frontet i offentligheten.

Tall fra Medieundersøkelsen 2018 viser at det er langt færre blant de unge som ytrer seg i nettdebatter nå enn for fire år siden, og én av hovedgrunnene til dette er frykten for å oppleve hets eller trusler.

Da jeg begynte å ytre meg for noen år siden, pleide jeg å bli satt ut av hatmeldingene jeg fikk under innlegg jeg selv hadde skrevet eller som var skrevet om meg. Jeg møtte disse med å skrive om dem i sosiale medier, og dermed prøve å “ufarliggjøre” hetsen og de ekle kommentarene.

Etter hvert har jeg sluttet å lese kommentarfelt, men både jeg og andre samfunnsdebattanter vet hva det vil koste oss hvis vi lar oss friste til å sjekke hva som skrives. Dessuten er det ikke alle som kan unngå hetsen ved å la være å lese kommentarfelt.

Netthets og diskriminering rammer ulikt, både i form og i omfang. Jeg som snakker rogalandsdialekt, kler meg som jeg gjør og har et navn som ikke forteller hvor foreldrene mine er fra, opplever for eksempel mindre hets og en annen type hets enn debattanter som er mørkere i huden eller som bruker hijab. Som kvinnelig samfunnsdebattant opplever jeg hets på en annen måte enn mannlige debattanter, og hetsen er ofte mer seksualisert.

Hets og trusler på sosiale medier er en av de største truslene mot ytringsfrihet i Norge. Jo færre det er som bruker stemmen sin i samfunnsdebatten, jo større plass får de ekstreme stemmene og ytterpunktene, og jo færre blir nyansene i debatten.

Noe av den kritikken jeg fikk da jeg begynte å snakke om skam og æreskultur for noen år tilbake, var at jeg ved å snakke om det helte bensin på bålet til de som i utgangspunktet hatet det mangfoldige og flerkulturelle Norge, og som ville bruke våre historier til å spre mer hat og fordommer. At ved å snakke om uretten som vi opplevde ville vi bidra til å stigmatisere våre egne miljøer ytterligere. At det beste vi kunne gjøre var å la være å snakke høyt om disse utfordringene slik at de ikke blir kuppet, og misbrukt i en agenda vi ikke stiller oss bak.

Det er mange som har prøvd å kuppe våre historier og score billige poeng ved å misbruke våre stemmer, og de befinner seg på ulike steder i det politiske spekteret.

Men alternativet er ikke å slutte å snakke høyt om urett. Alternativet er at flere snakker om det. Alternativet er at de av oss som ikke hater fellesskapet, mangfoldet og det flerkulturelle Norge, snakker høyt og tydelig om de utfordringene vi ser. At vi gjør det med et språk og en holdning som ikke stigmatiserer allerede stigmatiserte grupper ytterligere, eller prøver å bygge opp under skillet mellom “oss og dem”. Alternativet er at vi som kan bruke stemmen vår gjør det, både for oss selv og for de som av en eller annen grunn ikke har mulighet til det akkurat nå. Og at vi gjør det med omhu og ettertanke.

Til tross for den store påkjenningen det er å bruke stemmen sin i den offentlige debatten i Norge, så er vi i en særstilling. For det meste så er det trygt å ytre seg. Man risikerer verken fengselsstraff eller å bøte med livet når man bruker stemmen sin, slik mange debattanter rundt omkring i verden gjør.

Likevel kommer verden stadig nærmere oss, og 23. november ble den syriske aktivisten Raed Fares, som jeg fikk æren av å møte på Oslo Freedom Forum i 2017, drept på åpen gate i Syria på grunn av sitt menneskerettighetsarbeid. Tidligere i høst ble den saudiarabiske journalisten og aktivisten Jamal Khashoggi, som også var på Oslo Freedom Forum før sommeren, drept på et saudiarabisk konsulat i Tyrkia.

Samtidig som modige enkeltmennesker blir drept for å forsvare rettighetene våre, ser vi verdensledere, politikere og andre som bruker ordene sine til å undergrave menneskerettighetene, friheten til å være den man er og det fellesskapet vi ønsker å være en del av og styrke. Dette skjer i Norge også. Hvordan skamløs-bevegelsen blir misbrukt er bare ett eksempel.

Språket kan brukes til å ekskludere og fremmedgjøre, rive ned det vi har bygget opp som samfunn, og skape holdninger som gjør det enklere å stenge andre mennesker ute. Språket brukes også av noen til å undertrykke mennesker som er uenige med dem.

Vi har et ansvar på dette området også. Vi må verne om språket vårt, og være bevisst på hvem det er som definerer ordene vi bruker, og som ved å gjøre dette er med på å definere oss. Både som enkeltindivider og som samfunn. Vi må være bevisst på hvilke ord det er vi produserer og reproduserer. Det kan ha store konsekvenser hvis de som ikke unner menneskeheten godt er de som får lov til å definere vår menneskelighet.

Vi kan og skal ikke forby ytringer vi ikke liker, men vi kan skape nye holdninger og endre diskurser.

Noen eksempler: Tidlig på 1930-tallet ble kjelleren i et bibliotek i New Jersey renovert og omgjort til et tenåringsbibliotek med navnet «The Monkey Wrench Canteen». De unge sto selv for planleggingen. De malte, kjøpte inn møbler og åpnet en coca-cola-bar. Liknende initiativ ble tatt i flere folkebibliotek, for eksempel en filial i New York Public Library. Også her sto de unge for mye av planleggingen. «They have already selected the books for the shelves, popular novels, detective stories, westerns, war books, joke and quiz books as well as magazines that are a novelty to the branch, such as moving picture magazines, radio, boxing and band leaders», rapporterte The New York Times. De unge valgte også ut grammofonplater og planla og organiserte utstillinger og arrangement.

Trodde du at verktøybibliotek og annet utlån av utradisjonelt materiale som for eksempel sportsutstyr var en faglig innovasjon? Glem det. Også det er en del av den faglige tradisjonen. På 1930-tallet, under depresjonen, begynte for eksempel flere amerikanske folkebibliotek å låne ut leker. Los Angeles Public Library hadde i første halvår 1936 en samling på 7126 brukte leker som ble utlånt 22000 ganger.

Foto: Boston Public Library cbnd

Hvorfor lese gode bøker? Mobilt utlån i Boston i 1926.

Trodde du at biblioteket som møteplass og debattarena i lokalsamfunnet – det som kom inn i bibliotekloven hos oss i 2013 – var en faglig nyhet? Det kan du i hvert fall glemme. Om det er noe som er en del av folkebibliotekfeltets faglige tradisjon, er det rollen som møteplass og debattarena. I beretningen for folkebiblioteket i St. Louis for 1911 kan man lese at sammen med 139 organisasjoner, arrangerte man mer enn 1400 møter i løpet av 1910. Det kunne være sosialistiske foreninger eller organisasjoner som tilbød engelskundervisning – språkkafeer – for innvandrere, mødregrupper osv.

Disse eksemplene er hentet fra Wayne Wiegands bok Part of Our Lives – a People’s History of the American Public Library, som kom ut i 2015. Wiegand er professor emeritus i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Universitetet i Florida og en av de fremste bibliotekhistorikerne i USA. Wiegand har gravd fram et rikholdig materiale som forteller om brukernes bibliotekopplevelser fra 1800-tallet til i dag. Her er reportasjer og leserinnlegg fra lokalaviser og den nasjonale pressen, her er brev, biografier, biblioteks årsberetninger mv.

Først og fremst viser boka rikdommen i de faglige tradisjonene som bibliotekarprofesjonen står i og kan øse av. Det er tradisjoner som det er viktig for profesjonen å kjenne – det er en del av den profesjonelle dannelsen. Når mange nå argumenterer med at nye arbeidsformer knyttet til møteplass- og debattarenafunksjonen krever andre typer kompetanse enn de bibliotekfaglige, dokumenterer Wiegand hvordan disse arbeidsformene slett ikke er nye, men en integrert del av fagtradisjonen. Men fagfeltet mangler en del med hensyn til historisk bevissthet. Det han sier om de amerikanske bibliotekarenes manglende historiebevissthet gjelder nok i like stor grad hos oss.

«In many cases librarians’ lack of knowledge about their own history is evident from statements like ‘Public libraries are not just warehouses of books anymore’ – as if ‘warehousing books’ has ever been their only purpose!»

Part of Our Lives — A People’s History of the American Public Library av Wayne Wiegand ble utgitt 29. oktober 2015. Foto: Oxford University Press

Paradoksalt nok kan denne manglende bevisstheten om profesjonens faglige tradisjoner gjøre det vanskeligere å møte endringer og nye utfordringer på en adekvat måte.

I likhet med boka Allmenningen om den norske offentlighetens historie som jeg anmeldte i forrige nummer av Bok og Bibliotek, er Wiegands bok kronologisk organisert. Han starter med perioden fra midten av 1700-tallet fram til etableringen av det første egentlige folkebiblioteket – folkebiblioteket i Boston som åpnet dørene i 1854. I denne første perioden vokste det fram en rekke såkalte sosiale bibliotek. Disse bibliotekene bar med seg mye av kimen til det som skulle særmerke folkebibliotekene – ikke minst kombinasjonen av bokutlån med møter og foredrag. Et av de viktigste av disse bibliotekene, Boston Atheneum, flyttet inn i et nybygg i 1823. Der var det, i tillegg til leserom med bøker, aviser og tidsskrifter, en foredragssal med plass til 500 personer og et område reservert for kunstutstillinger. Læringsrommet, opplevelsesrommet og møterommet allerede den gangen.

Helt fra starten av var spenningen mellom den opplysende og instrumentelt nyttige litteraturen versus underholdningslitteraturen til stede. De sosiale bibliotekene vektla det første og unngikk de populære romanene som folk flest foretrakk og som leiebibliotekene tilbød dem.

Etter dette kapittelet om forløperne til det moderne folkebiblioteket følger ni kapitler som tar for seg ulike perioder fra etableringen av Boston Public Library i 1854 fram til i dag.

Ett gjennomgående tema er spenningen mellom bibliotekarene som vektla litteratur som kunne fremme kunnskap og nytte versus det store flertallet av publikum som først og fremst var ute etter romaner og underholdningslitteratur. Bibliotekarene gjorde all slags krumspring for å vri låneradferden over mot den nyttige sakprosaen. Skjønnlitteratur, særlig av det lettere slaget, ble sett på som direkte skadelig for den mentale utviklingen. Eller som forfatteren av en bok om kvinnesykdommer fra siste halvdel av det 19. århundre formulerte det: Romaner, romantiske forteller og skuespill kan forårsake upassende opphisselse hos kvinner, som i sin tur kan lede til fordøyelsesproblemer og en rekke plagsomme forstyrrelser, særlig knyttet til livmoren.

Som hos oss ble det innført systemer der lån av en skjønnlitterær bok forutsatte lån av én eller to fagbøker. Noen bibliotek hadde sterke begrensninger på hva de kjøpte inn av skjønnlitteratur, eller de kunne sette skjønnlitteraturen i lukkede magasin mens bare faglitteraturen sto åpent tilgjengelig. Wiegand refererer en dialog gjengitt i avisa Boston Traveller omkring 1880 mellom en gutt som ikke finner bøkene han leter etter og en bibliotekansatt. – Vi kjøper ikke inn slikt søppel gutten min, sier bibliotekaren. – Hva slags bibliotek er dette, svarte gutten, og konkluderte selv: «why. It’s jus like everythin else in this country – run for the rich, an’ the poor workingman gits no show at all».

Men uansett hvordan bibliotekarene geberdet seg – den alt overveiende delen av utlånet besto av skjønnlitteratur. Og Wiegand har funnet fram til et rikt materiale som viser hvordan lesingen av skjønnlitteratur fra biblioteket – også den lettere underholdningslitteraturen – faktisk bidro til å utvikle leserne og i mange tilfelle var avgjørende for den retningen livene deres skulle ta.

Kompromisset mellom bibliotekarenes faglige idealer og brukernes interesser illustrerer et hovedpoeng hos Wiegand: Bibliotekene er lokalt forankrede sivilsamfunnsinstitusjoner som brukerne kan velge fritt om de vil benytte seg av eller ikke. Om bibliotekarene ensidig setter sitt igjennom, forsvinner brukerne. Derfor blir resultatet alltid et kompromiss. Det gjelder som her forholdet mellom skjønnlitteratur og faglitteratur, men også andre felt som for eksempel ytringsfrihet. Bibliotekarene har ikke ensidig kunnet sette igjennom idealene i Library Bill of Rights rundt om i de tusen lokalsamfunn. Det blir alltid et kompromiss og en dialektisk utvikling i spenningen mellom profesjonsidealer og normer i lokalsamfunnet.

Wiegand beskriver for eksempel en rekke tilfelle der det oppsto konflikter mellom biblioteket og lokalmiljøet i forbindelse med utstilling av kunstverk som noen i lokalsamfunnet oppfattet som støtende. Eller bøker som Steinbecks Vredens druer og Theodore Dreisers En amerikansk tragedie. Biblioteket kunne ikke bare sette sitt igjennom, men konfliktene skapte en dynamikk som flyttet normer.

New York Public Library, 1912.

Boka til Wiegand viser også den rollen folkebibliotekene spilte som integreringsarenaer. Her var det språkundervisning og programmer som ligner svært mye på våre dagers språkkafeer. I 1929 hadde filialene i folkebiblioteket i Denver utstillinger der lokale immigrantgrupper kunne synliggjøre sine respektive kulturer. I dette arbeidet ble det utvist en iderikdom vi fremdeles kan lære av. I Pittsburgh og Cleveland plasserte man ut depotsamlinger hos sentralt plasserte familier i arbeiderstrøk og innvandrerstrøk. I 1910 hadde Cleveland 62 slike hjemmebibliotek – 11 rettet inn mot det tyske immigrantmiljøet, 10 mot det ungarske, 5 mot det norske osv. Familiene der depotene ble utplassert måtte ikke være for fattige, slik at de skremte bort de bedrestilte i lokalmiljøet, men de måtte heller ikke være så velstående at de fattigste følte seg fremmedgjorte. Og bibliotekene var lavintensive møteplasser der mangfoldet i samfunnet ble synliggjort.

Biblioteket som møteplass er som nevnt innledningsvis ikke noe nytt. Wiegand beskriver hvordan en filial i New Yorks folkebiblioteksystem i 1910 var vertskap for kveldskurs for innvandrere, hadde møter for speiderpatruljer i ett forsamlingsrom mens en modellflyklubb for gutter stilte ut selvbygde fly i et annet. I et tredje praktiserte jenter brodering mens de ble lest høyt for. Makerspace er også en del av den faglige ballasten bibliotekarprofesjonen bærer med seg.

Wiegands bok er en av de mest fascinerende bøkene jeg har lest på lang tid. Den viser hvor viktig det er å gå inn i profesjonshistorien og hvilket rikt repertoar bibliotekfeltet har å øse av.

Artikkelen gjev lesaren litt informasjon om politikken til dei ulike partia, men først og fremst får vi vite at Siv Jensen gjekk til åtak på Vedum, at Vedum slo tilbake, at Gahr Støre retta harde åtak mot Jensen. Partileiardebatten har blitt innramma, eller frama, som ein duell, politikken har blitt definert som ein kamp.

Politikarar sjølv driv med slik innramming heile tida for å skape ei forståing av røyndommen som tener deira eigen sak, men mediene sjølv driv også slik innramming. Nationen sin artikkel er eit flott døme på politikk innramma som ein kamp, der målet først og fremst er å vinne. Dette er ganske vanleg, men tenker vi oss litt om, er det vel få av oss som ynskjer oss ein politikk der siger er endemålet.

Korleis bidreg så biletet til denne innramminga? Eit bilete er noko vi oppfattar umiddelbart, men samstundes er det mangetydig og treng hjelp frå teksten og konteksten for å bli retorisk effektivt. Når me ser ordet “drakamp” i overskrifta, og Jonas og Erna i heftig diskusjon, forstår me straks kva artikkelen handlar om og innramminga av politikk som kamp blir straks etablert. Biletet forsterkar altså innramminga ved å introdusere den før lesaren rekk å byrje på artikkelen.

Dessutan er dette eit bilete som innsnevrar og spesifiserar den ganske vide “politikk er ein kamp”-innramminga. For kven er det vi ser her? Jonas og Erna i duell, med Vedum og Jensen som sekundantar. Dersom vi rekner med kameraet, er fire av fem blikk-retningar i biletet retta mot dei — det er desse to alt eigentleg handlar om. Dette er informasjon me ikkje finn i artikkelen, der får andre partileiarar like mykje plass. Fotografiet kan altså skape ei forståing av partileiardebatten som først og fremst ei styrkeprøve om kven som bør bli statsminister. I blant blir det hevda at norske valkampar blir meir presidentaktige, altså meir fokuserte på statsministerkandidatane, og dette biletet er i alle fall eit døme på det.

Spørsmålet er kva me mister når valkampen i eit fleirpartisystem handlar meir og meir om statsministerkandidatane, og når debatt blir framstilt som noko ein skal vinne heller enn som eit høve til å opplyse veljarane.

Saken kan karakterisere store delar av Skam-dekninga: Relativt dårleg informert om sjølve serien, og med bruk av kommentatorar og ekspertar som ikkje har særskilt kvalifisert kunnskap om temaet. Det er synd – for debatten ungdom sjølv har om serien på skam.p3.no og i sosiale media, er av ein heilt annan karakter.

Til trass for livleg debatt og mangesidig hylling, er det ikkje så mange som har undersøkt korleis tenåringane sjølv opplev, tolkar og brukar Skam. Vi har gått gjennom all dekning serien har fått i norsk media, og alle kommentarane på bloggen der Skam blir publisert. I tillegg har vi intervjua fleire ungdommar i målgruppa. Slik fann vi ut tre viktige ting: Skam fascinerar på tvers av kjønn, geografi, klasse og etnisitet. Tenåringane er veldig engasjerte i seriens karakterar – og dei snakkar saman om Skam.

Dette inkluderar så klart ein god porsjon drømming om kjekke skodespelarar og forhåpningar om korleis det skal gå med seriens romantiske par. Ved første blikk kan dette verke som overflatisk fankultur, men det er ofte i denne såkalla «shippinga» av fiktive parforhald at meir grunnleggjande diskusjonar startar.

Allereie i første sesong av Skam, der handlinga krinsar kring Eva og kjærasten Jonas, meiner mange at Jonas er nedlatande mot Eva. (foto: NRK)

Allereie tidleg i første sesong, der handlinga krinsar kring Eva og kjærasten Jonas, dukker det opp kritiske stemmar:

«Men ser dere ikke hvor slem Jonas er mot Eva? Han er nedlatende og tror han er bedre enn henne.»

Denne diskusjonen utviklar seg gjennom sesong 1, og får ein ny avleggjar i andre sesong, kring forhaldet mellom Noora og William. Her blir det heftig diskutert om William er manipulerande eller ikkje, og om Noora sine gode prinsipp kanskje er litt for fastlåste.

Sesong 3, som introduserar ein skeiv tematikk, har blitt oppdaga også utanfor Noreg, og tenåringar frå Danmark til Abu Dhabi diskuterer no forhaldet mellom Isak og Even på ulike internettfora. Diskusjonen er kjenneteikna av detaljerte analyser av serien, og at deltakarane trekk inn erfaringar frå sine eigne liv når dei snakkar om karakterane.

I sesong 2 blir det heftig diskutert om William er manipulerande eller ikkje, og om Noora sine prinsipp er for fastlåste. (foto: NRK)

Speler det ei rolle at mange diskuterer kjærleikslivet til fiktive tenåringar? Ja, meiner vi. For det første får 16-åringane åpenbart sunn trening i å debattere. For det andre har diskusjonar som om Jonas syner Eva respekt eller ikkje eit vidare nedslagsfelt enn det fiktive universet på Hartvig Nissen VGS. Her får ungdommane ein sjanse til å diskutere korleis ein bør behandle kvarandre. Slike diskusjonar; med utgangspunkt i fiktive karakterar vi kan relatere oss til, men likevel ha avstand frå; allmenngjer menneskelege problem, og lar oss bli del av eit fellesskap der vi kan forstå våre eigne liv.

Forsking syner at dei aller fleste internettbrukarar ikkje deltek aktivt i slike diskusjonsfora, og ingen av tenåringane vi har intervjua seier at dei har skrive noko på skambloggen eller i dei mange facebookgruppene. Skam kan også innlemme denne tause majoriteten i fellesskapet sitt.

I tredje sesong har alle som har fulgt serien fått kjenne på kjenslene til ein sytten år gamal homofil gut. Vi har fått oppleve både Isaks forelsking i Even, og redsla for å ikkje bli akseptert. Filosofen Martha Nussbaum hevdar at nettopp evna til å vekkje forståing og empati for dei som er annleis enn oss er det som gjer at kunst, og særskilt forteljingar, er viktig i det moderne demokratiet. Sjølv om det er viktig for skeive å oppleve å bli representert i ei TV-forteljing, er det vel så viktig at det store fleirtalet får oppleve korleis skeiv kjærleik i bunn og grunn er det same som heterofil kjærleik – og samstundes forstå dei spesielle utfordringane det fører med seg. Gjennom Even og Isaks historie har store delar av den norske tenåringsbefolkinga fått ein sjanse til det.

Kva er det som gjer at nettopp Skam har klart å forme eit slikt fellesskap? For det første må vi sjå på sjølve serien. Ungdommane vi har snakka med, seier dei kan kjenne seg veldig godt igjen i miljøet Skam skildrer. Samstundes liknar serien på ein såpeopera, med engasjerande drama, men med ein viktig skilnad: Komplekse karakterar som lærer noko i løpet av ein sesong, og som ikkje blir framstilt i svart/kvitt. Sexistiske, bereknande William får gjennomgå – men det får også politisk korrekte Noora. Vi får føle på Isak sin redsel for å komme ut av skapet, men også sjå korleis han er så opptatt av sine eigne problem at han oppfører seg dårleg mot vennene sine, og utnytter ei førsteklassejente.

Slik klarar Skam å vise at ingen er perfekte, og korleis vi kan kjenne igjen og forstå moralske blindflekkar hjå oss sjølv og andre.

Gjennom Even og Isaks historie har store delar av den norske tenåringsbefolkinga fått ein sjanse til å oppleve at skeiv kjærleik i bunn og grunn er det same som heterofil kjærleik. (foto: NRK)

For det andre stimulerer måten Skam blir publisert på til engasjement. Det at ein aldri veit når eit nytt klipp blir publisert gjer at det å vente og å snakke om Skam blir ein del av kvardagen. Dette engasjementet får eit naturleg utløp i kommentarfeltet til Skam-bloggen: Sidan kvart klipp har ny informasjon og ein liten dramatisk cliffhanger, er det materiale for diskusjon kvar gong.

Om ein berre fylgjer med på mediedebatten, står ein i fare for å gå glipp av at allmennkringkastaren NRK gjort noko viktig med Skam: I staden for å sitte i kvart sitt ekkokammer, har tenåringane blitt ført saman, ved hjelp av ei felles medieoppleving som er mat for diskusjon og refleksjon.

Mange, deriblant PST, Oslo politidistrikt, som har opprettet en egen hatkrimgruppe, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og flere grupper i sivilsamfunnet hadde etterlyst en sterkere satsing mot hatefulle ytringer fra myndighetene, og endelig fikk de det.

Erklæringen demonstrerer imidlertid hvilke fallgruver myndighetene kan snuble ned i når de skal engasjere seg i arbeidet for et godt debattklima.

Foto: Monica Strømdahl/BLD cbd

Statsminister Erna Solberg og statsråd Solveig Horne presenterer erklæring mot hatefulle ytringer 26. november 2015.

I erklæringen står det at man skal «bekjempe hatefulle ytringer og intoleranse», man skiller mellom lovlige og ulovlige hatefulle ytringer, og da statsminister Erna Solberg og statsråd Solveig Horne lanserte erklæringen, sa Solberg at «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende [skal] beskyttes».

– Man har ingen rett til ikke å bli krenket eller såret, sier Anine Kierulf, forsker ved Senter for menneskerettigheter på Universitetet i Oslo, til Vox Publica.

– Ordbruken i erklæringen og lanseringen er uheldig. Den viser kanskje hvor dårlig utviklet ryggmargsrefleks vi har når det kommer til å beskytte ytringsfriheten, sier Kierulf.

Hvordan havnet regjeringen i dette uføret?

Ytringers negative konsekvenser

I Norge har det over flere år blitt stadig mer oppmerksomhet rundt hatefulle ytringer. Det skyldes flere omstendigheter: Norge har fått en høyere andel innvandrere, og med fremveksten av internett har en lang rekke digitale ytringskanaler supplert den norske offentligheten.

Hatefulle ytringer handler ikke bare om ytringer om hudfarge, etnisitet eller religion, men også om kjønn, seksualitet og funksjonsevne. Likevel er det spesielt de første som er havnet i brennpunktet.

Årsaken er at nyere forskning har vist ytringenes negative effekter, slik LDO viser til i rapporten Hatytringer og hatkriminalitet. Ytringer som på nedvurderende vis kritiserer folk med utgangspunkt i gruppetilhørighet, har mange skadevirkninger. Blant annet utfordrer de demokratiet fordi de sprer stigmatisering og fordommer og ekskluderer folk fra å delta i demokratiet.

Forbudt siden 1970

I Norge løste vi i utgangspunktet utfordringen ved å forby hatefulle ytringer i straffelovens §135a i 1970. Forbudet kom som en del av en internasjonal utvikling koordinert gjennom FN, og bestemmelsen har i hovedsak vært uendret frem til vår tid.

Reidun Kjelling Nybø i Redaktørforeningen: Vil ikke skrive under på regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer. (Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix).

I den nye straffelovens §185 står det blant annet at den som setter frem en «diskriminerende eller hatefull ytring», kan straffes med bot eller fengsel i inntil tre år. Lovverket ligner på bestemmelser i Danmark og Sverige, og alle europeiske land har regler mot hatefulle ytringer.

§185 har naturligvis ikke løst problemet, og loven har vært praktisert strengt. Siden 1977 var det, ifølge rapporten fra LDO, om lag ti saker i Høyesterett som handlet om saker dømt etter den gamle straffelovens §135a.

Det er vanskelig å få en full oversikt, men etter at den nye loven ble implementert 1. oktober i fjor, har det i hvert fall vært én dom. Den kom i november 2015 i Oslo tingrett, gjaldt ytringer på en blogg, og er et eksempel på utviklingen: I tiden fremover vil vi se et økende antall dommer mot digitale ytringer.

Høyere terskel i Norge

Det er også grunn til å tro at det har vært en høyere terskel for å bli dømt etter forbudet mot hatytringer i Norge enn i andre land.

Et eksempel er en fersk dom i Danmark. Mens den norske dommen fra november 2015 blant annet rammet en ytring om at jødene er skadedyr og parasitter som importerer afrikanere som ledd i en rasekrig mot de hvite, skrev den dømte mannen i Danmark følgende på Facebook:

«Ideologien Islam er fuldt ud lige så afskyvækkende, modbydelig, undertrykkende og menneskefjendsk som Nazismen. Den massive indvandring af Islamister her til Danmark, er det mest ødelæggende, det danske samfund har været udsat for i nyere historisk tid.»

– Den danske ytringen ville nok ikke blitt dømt etter §185 i Norge, sier Anine Kierulf.

Kierulf påpeker at den danske ytringen isolert sett nesten rammes av den norske §185, som definerer «diskriminerende og hatefulle ytringer» som det «å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen» på grunn av blant annet religion.

– Imidlertid er den danske ytringen en politisk meningsytring som handler om den islamske ideologiens innflytelse over mennesker. I Norge har ikke slike ytringer blitt dømt fordi man har avveid §185 i straffeloven mot Grunnlovens §100 om ytringsfrihet, sier Kierulf.

Ingen enhetlig europeisk praksis

Et annet eksempel er dommene mot komikeren Dieudonné M’bala M’bala i Frankrike. Han har flere ganger blitt dømt for fornærmelser mot jøder, og i 2015 avviste Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) en sak fra Dieudonné og slo fast at ytringene hans ikke var omfattet av ytringsfriheten.

– EMD er ingen garantist for ytringsfriheten når det kommer til ytringer om rase og etnisitet. Det skyldes at den europeiske rettspraksisen rundt ytringsfrihet er utviklet med bakgrunn i erfaringene fra andre verdenskrig, forklarer Kierulf.

– EMD ønsker at landene selv skal ha stor skjønnsmargin til å regulere slike ytringer, og i Frankrike har man flere saker mot ytringer som retter seg mot jøder. I Norge ville det være vanskeligere enn i Frankrike å dømme tilsvarende ytringer mot jøder, sier Kierulf.

Definisjoner av hatefull

At det skal såpass mye til for å bli dømt for hatefulle ytringer i Norge, fører til at en lang rekke ytringer som mange opplever som diskriminerende, hånende og egnet til å fremme ringeakt, ikke blir dømt. I et stadig mer multikulturelt samfunn oppleves dette særlig problematisk.

Det pågår en rekke harde debatter i offentligheten. Fiendtlige og stigmatiserende karakteristikker hagler frem og tilbake. Mange mener at ytringene sementerer og radikaliserer frontene, og flere skygger unna offentligheten fordi de ikke orker mer.

Spesielt ille er det at unge jenter med innvandrerbakgrunn ikke orker å heve stemmene sine fordi de føler at de drukner i dritt. Kvinner som Amal Aden, Mina Adampour og Bushra Ishaq har fortalt om dette presset. Andre, som Hadia Tajik, som var Norges første muslimske statsråd, har vært nødt til å lære seg å leve med hets.

Erna Solberg har vært opptatt av dette problemet. I 2011 uttalte hun at: «Måten ekstreme, antiislamske grupper omtaler muslimer på i dag, ligner måten ekstreme antisemittiske grupper omtalte jøder i tiårene som førte opp til andre verdenskrig». I senere tid har Solberg visstnok hatt flere personlige møter med jenter som er blitt truet etter at de har deltatt i offentlige debatter.

Den nevnte rapporten til LDO kritiserer situasjonen. Ombudet foreslår en ny definisjon av hatytringer som er videre enn lovens definisjon, og som gir rom for å snakke om lovlige hatytringer:

«Hatytringer er nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn, som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder.»

LDOs definisjon koker ned til at negative ytringer mot personers eller gruppers faktiske eller tillagte egenskaper, ikke meninger, er hatytringer.

De fleste slike ytringer vil ikke bli dømt etter §185 fordi de ifølge rettspraksisen har vern etter §100 i Grunnloven, men de har likevel mange negative konsekvenser.

Regjeringens erklæring mot hatytringer synes å være utviklet på bakgrunn av arbeidet til LDO.

Innskrenker ytringsrommet

Medie-Norge var raskt ute med kritikk av regjeringens erklæring. Reidun Kjelling Nybø, konstituert generalsekretær i Norsk Redaktørforening, takket nei til å signere og skrev i januar en kronikk i Aftenposten hvor hun begrunnet avslaget.

– Hvis vi skal bekjempe alle ytringer som oppleves krenkende og sårende, blir det ikke noe ytringsrom igjen, sier Kjelling Nybø til Vox Publica. Hun får støtte fra flere.

– Jeg er redd for en innskrenkning av ytringsrommet. Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?, sier Erik Tornes, debattredaktør i Aftenposten, til Vox Publica.

Debattredaktør Erik Tornes i Aftenposten: Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?

Tornes skrev heller ikke under på erklæringen, og han mener at det er problematisk at regjeringen definerer «hatefulle ytringer» videre enn hva loven gjør.

Begrepstrøbbel

Skal man ta LDOs egen definisjon på alvor, er alle ytringene som de kaller hatefulle, egnet til å diskriminere, håne eller fremme ringeakt, som er de ordene som står i §185 og som skal avgrense hatefulle ytringer. Både regjeringens og LDOs ønske blir derfor uklart: Mener man egentlig at domstolene burde håndhevet §185 strengere?

– Håndhevingen av §185 er komplisert. Vi ønsker ikke å endre straffeloven, men er opptatt av andre virkemidler, svarer seniorrådgiver Ronald Craig i LDO.

– Vi i LDO er opptatt av skadevirkningene av hatefulle ytringer og hvordan det kan forebygges, uavhengig av om de omfattes av loven eller ikke, sier Craig.

Vox Publicas intervjuer og analyse peker mot en klar konklusjon: Regjeringen har rotet seg opp i begrepstrøbbel. «Hatefulle ytringer», «krenkelser», «sårede følelser» og «intoleranse» settes sammen med en svakt begrunnet grenseoppgang mellom hva som bør være lovlig og ulovlig.

– Enten er en ytring hatefull og kan straffes, eller så er den uspiselig av en annen grunn. Regjeringen burde i stedet ha sagt at det er et reelt problem at folk plager hverandre med ord, sier Kierulf.

For å unngå uklarheten, kunne regjeringen med fordel ha brukt andre begreper til å beskrive det som både er fælt og lovlig. Mobbekampanjer er gode eksempler: Ingen snakker om mobbing som «hatefulle» eller «ærekrenkende» ytringer.

Utdefinere debattanter

Den uklare begrepsbruken kan ha flere negative konsekvenser. Blant annet kan det bli lettere å utdefinere deltakere i offentligheten ved å kalle det de sier for «hat».

Et ferskt eksempel er oppropet fra en rekke profilerte samfunnsdebattanter på Journalisten.no. Folk som Mina Adampour, Mohamed Abdi, Thomas Hylland Eriksen, Usman Rana og Yousef Assidiq krever en skjerpelse av begrepsbruken i avisene. De mener at debattanter som driver med hat eller fiendtlighet mot islam, ikke bør kalles for «islamkritikere». Et av de eksemplene de trekker frem, er Hege Storhaug og hennes uttalelser i Aftenposten 22. februar. Underskriverne mener at Storhaug driver med «hat/fiendtlighet», ikke kritikk.

Journalisten intervjuet flere medieledere, og de avviste i hovedsak kritikken. Nyhetsredaktør Håkon Borud i Aftenposten svarte at «selv om Storhaug er svært kritisk, har ikke vi grunnlag for å si at hun hater muslimer». Kjelling Nybø er fornøyd med hvordan avisfolket svarte.

– Etter mitt syn bør begrepet «kritikk» brukes veldig vidt. Når man tar i bruk ordet «hat», går man langt i sin karakteristikk av ytreren, sier hun til Vox Publica.

Hege Storhaug svarte på kritikken i en podkast i regi av Aftenposten og Bergens Tidende. Å bli kalt hater eller fiende av islam var «under beltestedet», sa hun, og begrunnet det blant annet med at hun «har muslimer helt inn i nærmeste krets inn i mitt private liv». Det er ikke religionen islam, men «den totalitære ideologien», som er problemet, understreket hun.

Statssekretær Kai-Morten Terning, Frp: Følg god folkeskikk. (Foto: Moment Studio).

Underskriverne ville nok uansett ha brukt ordet hat, men når regjeringen også bruker ordet om lovlige ytringer, oppstår det fort et helt misforstått spørsmål: Skal avisene godta hat, når loven ikke gjør det? Bør Storhaugs ytringer i det hele tatt være lovlige?

Prinsippene om ytringsfriheten

Med uklar begrepsbruk risikerer regjeringen også å svekke det prinsipielle forsvaret for ytringsfriheten. I boken Ytringsfrihet (Civita, 2012) skrev Siv Jensen artikkelen «Med rett til å krenke». Den gangen mente hun at samfunnet måtte tåle ytringer som oppleves krenkende, ytringer som helt sikkert faller innenfor LDOs definisjon av hatytringer.

Tre år senere forsvarer Erna Solberg «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende». Har de borgerlige partiene oppgitt å forsvare ytringsfriheten prinsipielt?

– Vi vil ikke innskrenke ytringsfriheten. Men vi må kunne si fra om at vi ikke ønsker mobbing og trakassering i offentligheten. Man bør følge god folkeskikk, sier Kai-Morten Terning, statssekretær for Frp i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, til Vox Publica.

– Ønsker regjeringen et samfunn uten ytringer som oppleves som krenkende eller sårende?

– Hvis andre debattanter sier fra om at de opplever ytringer som krenkende eller sårende, kan avsenderen godt tenke seg om og formulere seg annerledes i neste omgang, sier Terning. Han forsvarer at regjeringen snakker om lovlige hatefulle ytringer, men poengterer at regjeringen vil lytte til kritikerne i arbeidet med den kommende strategien.