Artikkelen er basert på forfatterens doktoravhandling: Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook discussion (2020). Avhandlingen er en del av forskningsprosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet er ledet fra Universitet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Aggressive debattkulturer

Kommentarfeltene beskrives ofte som særlig aggressive debattkulturer, hvor personangrep, hets og hat florerer. Av den grunn opplever mange en uvilje mot, og et ubehag ved, å delta i offentlig debatt online.

Særlig er innvandring et betent tema som mange vegrer seg for å diskutere offentlig. Innvandringskritikere vegrer seg for å uttrykke sin mening offentlig i frykt for å bli stigmatisert og ekskludert (se f.eks. Thorbjørnsrud, 2017). Minoriteter vegrer seg for å delta i debatten i frykt for å bli utsatt for trakassering og hatefulle ytringer (se f.eks. Fladmoe & Nadim, 2017).

Kommentarfeltsdebattene om den syriske flyktningkrisen inneholder en rekke fiendtlige innlegg: Personangrepene og fornærmelsene florerer. Slike aggressive og fiendtlige former for retorikk er et problem for demokratiet og menneskers mulighet til å ytre seg fritt. Et ugjestmildt debattklima kan bidra til at mange avstår fra å ta del i ordskiftet. Dermed kan viktige stemmer og perspektiver utebli. Fordi ytringer ikke bare er ord, men handlinger med konsekvenser i verden, kan hatefulle ytringer også ha fatale konsekvenser: De kan fungere som oppfordring til, og legitimering av, fysisk vold.

I min studie av slike kommentarer, ikke blott som isolerte ytringer, men som retoriske trekk i debatten, blir det imidlertid tydelig at majoriteten av disse fiendtlige innleggene må forstås nettopp som «bare ord», uten reelle konsekvenser utenfor kommentarfeltene. For å forstå dette vil jeg begynne med å forklare hva jeg mener med begrepet «uttrykksprinsippet», for deretter å forklare hvordan en stor del av de fiendtlige innleggene i debatten kan sees som strategier i en «uttrykkskonkurranse».

Uttrykksprinsippet

Uttrykksprinsippet er det motsatte av deliberasjonsprinsippet: Deliberasjonsprinsippet innebærer at man tilnærmer seg hverandre gjennom argumentasjon; uttrykksprinsippet innebærer at argumentasjon er illegitimt.

Som et kommunikasjonsideal må uttrykksprinsippet forstås på følgende måte: Ytringen min er et uttrykk for hvem jeg er. Du kan være ulik meg, men du kan ikke kritisere meg, fordi enhver er berettiget til å ha og uttrykke sine personlige meninger og sannheter. Det jeg virkelig tror på, føler og mener, er uttrykk for mitt autentiske selv, derfor behøver jeg ikke argumentere for påstandene mine eller kunne forsvare dem mot kritikk og motargumenter. Hvis du kritiserer ytringen min, hindrer du meg i å være og uttrykke meg autentisk – du angriper meg som person.

Som et kommunikasjonsideal innebærer et uttrykksprinsipp slik at enhver er berettiget til å uttrykke sine ektefølte meninger, og at argumentasjon og kritikk er illegitimt fordi dette er å hindre andre i å uttrykke seg autentisk.

I debattene jeg har studert manifesterer dette kommunikasjonsidealet seg i en rekke kommentarer som ikke kan regnes som reelle innlegg i en debatt, hvor motstridende synspunkter brynes mot hverandre. Snarere må en overveiende andel av ytringene i debattene sees på som uttrykk for deltakernes egne følelser og engasjementet, subjektive evalueringer og høyst personlige sannheter. Få av innleggene inviterer til debatt, faktisk avskjærer mange potensielle motargumenter gjennom å understreke at det som ytres er «bare min mening».

Særlig tydelig er denne uttrykkslogikken når slike uttrykk besvares med kritikk og motargumentasjon. Da oppstår situasjoner hvor deltakerne eksplisitt frasier seg forpliktelser til argumentasjon og fraber seg andres synspunkter. To kommentarer, begge skrevet som svar på motargumentasjon og kritikk, kan tjene som eksempler:

I følge en uttrykkslogikk er altså argumentasjon ikke bare unødvendig, det er også illegitimt fordi det hindrer individet å uttrykke sitt «sanne» jeg. I debattene jeg har undersøkt, gir dette seg utslag i en rekke sanksjoner av det som i følge et deliberasjonsprinsipp måtte anses for å være legitim kritikk og motargumentasjon for å være personangrep. Et eksempel er den følgende utvekslingen:

I denne utvekslingen blir den ene deltakeren møtt med kritikk og motargumentasjon. Denne er fremført på saklig vis: Kritikken retter seg mot påstandene fremført av motparten, ikke hans eller hennes person. Deltakeren som utsettes for kritikk opplever og sanksjonerer imidlertid dette som et personangrep. Han eller hun formulerer også det som er det sentrale prinsippet i en uttrykkslogikk, nemlig at alle har “sin egen” mening, og følgelig bør ingen kritisere det andre sier.

Debatten forstås dermed som det motsatte av det vi vanligvis forstår som debatt, nemlig at motstridende synspunkter brynes mot hverandre gjennom argumentasjon og motargumentasjon. I en slik logikk får også ytringsfrihet en annen betydning enn retten til å ytre seg: Ytringsfrihet blir forstått som retten til å ytre seg uten å bli motsagt. Kritikk og motargumentasjon oppfattes dermed både som en krenkelse av individets rett til å uttrykke sitt autentiske selv og som en krenkelse av ytringsfriheten.

På bakgrunn av dette vil jeg hevde at, til tross for at mange oppgir at de opplever sosiale medier som spesielt ugjestmilde debattarenaer og unngår politisk debatt i disse mediene fordi de frykter hat, hets og trakassering (se f.eks. Moe et al., 2019), er det ikke nødvendigvis slik at debatten i sosiale medier er spesielt ille. Snarere enn å være en debatt som karakteriseres av fiendtlighet, kan det være at den oppleves slik, fordi debattsjangeren bryter med forventninger til å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Tomme angrep og uttrykkskonkurranser

Det ville imidlertid være uriktig å hevde at disse kommentarfeltene er uten fiendtlighet og aggressivitet. Tvert imot er dette et karakteriserende trekk ved debattene. Aggressiviteten gjør seg særlig gjeldende i det jeg i avhandlingen har kalt «uttrykkskonkurranser», hvor målet er å få det siste ordet¹.

Uttrykkene i denne konkurransen kan beskrives som «tomme» angrep på motparten. At angrepene er «tomme» skal her forstås som at de ikke retter seg mot noe spesifikt – verken ved den som angripes som person eller ved innholdet i hans eller hennes ytring. Snarere er disse angrepene generiske uttrykk for negativitet myntet på å få motparten til å tie. Dette inkluderer utskjellende ord som «idiot» og «fjols», samt fornærmelser som tilsynelatende kunne vært brukt til å forulempe enhver.

I kommentarfeltene bidrar slike tomme angrep enten til å kortslutte interaksjonen eller til å akselerere fiendtligheten. Det siste av de to utfallene skaper «uttrykkskonkurranser», der intensiteten i uttrykket øker på begge sider, samtidig som angrepene får stadig mindre innhold.

Vanligvis utvikler disse uttrykkskonkurransene seg over lange interaksjoner med flere ti-talls kommentarer, og ofte svært harde angrep, noen ganger også trusler. Av plasshensyn inkluderer jeg her et kortere eksempel, der angrepene er relativt milde, men som likevel kan illustrere mekanismene i spill i denne interaksjonsformen:

Som eksempelet over illustrerer, øker angrepet i intensitet: Det går fra «ingen bryr seg om hva du mener» til «ingen bryr seg om deg». Til tross for at de to deltakerne i interaksjonen begge signaliserer at de ikke er interessert i å lytte til og interagere med motparten, er det nettopp det de gjør. Det gjør de ved eksplisitt å uttrykke sin ignoranse overfor den andre. Når ingen av partene bryr seg om hva den andre har å si er det imidlertid ingen grunn til å bli ved å interagere, og som en konsekvens opphører interaksjonen raskt.

I andre, og lengre, debattsekvenser i kommentarfeltene fortsetter interaksjonen lenge etter begge parter har gjort det klart at de ikke er interessert å høre hva den andre har å si. Med formuleringer som «jeg gidder ikke bry meg med deg lengre, farvel!», signaliserer deltakerne i debatten at diskusjonen er over. Likevel fortsetter de å fremføre angrep på motparten, påstå at den andre har gitt opp og benekte at en selv har gitt opp. Jo lenger interaksjonen pågår, jo mer blottet blir den for innhold.

Personfeidene som utspiller seg i form av uttrykkskonkurranser karakteriseres av at det er uklart hva stridens kjerne er – hvis det eksisterer en uenighet i det hele tatt. Striden handler ikke om hvem som har rett eller feil, eller hvem som er «god» eller «ond». I stedet konkurrerer deltakerne om hvem som er i stand til å fremføre det mest sviende angrep, bringe den andre til taushet, og slik sikre seg det siste ordet.

Dette, mener jeg, må sees i sammenheng med en uttrykkslogikk, hvor målet er å uttrykke sitt autentiske selv. Dersom det å bli motsagt hindrer en i å uttrykke seg autentisk, og dersom det eksisterer et sterk ønske om å gjøre dette, så vil en måte å verne om sitt eget uttrykk være å sikre det siste ordet for seg selv. Dette innebærer at angrepene ikke kan forstås som handlingsorienterte – som angrep med faktiske konsekvenser i verden. Snarere fungerer uttrykkene som en strategi for å sikre seg det siste ordet og derigjennom verne sitt uttrykk mot andres innblanding.

Dette betyr imidlertid ikke at jeg vil bagatellisere hatefulle ytringer og trusler. Ved kun å studere ytringene, kan jeg ikke si noe sikkert om hvordan disse oppleves av den som utsettes for disse angrepene, hva intensjonen til avsender er, eller om andre som leser kommentaren kan tolke den som en oppfordring til å handle.

Responsene slike fiendtlige innlegg får i kommentarfeltene vitner imidlertid om at dette ikke oppleves som reelle trusler og hatytringer fra den som utsettes for det. Angrepenes innhold fremstår også svært tilfeldig – de retter seg ikke mot noe bestemt ved personen som angripes, ei heller ved det han eller hun sier.

Jeg vil derfor argumentere for at kampen i disse interaksjonene ikke står om hvem som har «rett» og «galt» eller hvem som er «god» og «ond», men er en strategi for å verne om sitt uttrykk. Fordi motstanderen ikke står i veien for det samfunnet man ønsker seg, men i veien for ens mulighet til å ytre seg uimotsagt, behøver denne heller ikke utslettes i det virkelige liv. Det rekker å nedkjempe motparten innenfor kommentarfeltdebattene.

Debatten på sosiale medier – er den så ille?

Jeg startet artikkelen med å stille spørsmålet: Hvor ille er egentlig innvandringsdebatten i sosiale medier? Vel, det kommer an på øyet som ser. Det mest interessante ved disse debattene er imidlertid ikke hvor «ille» de er, men at en overveiende del av ytringene og interaksjonene karakteriseres av uttrykk, snarere enn argumentasjon.

Debattene er riktignok ikke fri for argumentasjon eller forventninger til sjangeren som en politisk debatt. Men debattene karakteriseres i svært liten grad av argumentasjon orientert mot fremtidig politisk handling og forsøk på å tilnærme seg hverandre gjennom argumentasjon. Snarere bærer de retoriske praksisene i debattene vitne om en aversjon for å lytte til og besvare andres argumenter, samt et ubehag ved å bli motsagt.

Gitt at politisk debatt vanligvis forstås som argumentasjon om fremtidig handling, og at deltakelse i en debatt innebærer at man begrunner sine påstander, lytter til og besvarer andres argumenter, har dette konsekvenser for hvordan og hvorvidt vi kan forstå kommentarfeltsdebattene som politiske debatter: En debatt der enhver insisterer på sin rett til å ha og uttrykke sin subjektive mening, uten å måtte forholde seg til andres synspunkter og argumenter, kan knapt kalles en debatt.

Selv om mange opplever sosiale medier som særlig fiendtlige debattkulturer, er det ikke nødvendigvis sant at de er det. Snarere kan det ha seg slik at det som oppleves som angrep på ens person, er legitim kritikk og motargumentasjon. Det kan likevel oppleves som angrep fordi debattsjangeren bryter med forventninger om å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Heller enn å se med bekymring på aggressiviteten som karakteriserer mange av debattene i sosiale medier – kanskje særlig debattene om innvandring – mener jeg at det er grunn til å uroe seg for uttrykksprinsippets gjennomslagskraft. Uten å ha studert dette utenfor de nyhets-genererte sosiale medier-debattene om flyktningkrisen, mener jeg å kunne se tilløp til at denne uttrykkslogikken brer om seg også andre steder i offentligheten.

Det er ikke uvanlig at kritikk besvares med beskyldninger om “krenkelse” og påkallelser av ytringsfriheten. Dette tyder på at ytringsfrihet, for mange, innebærer en rett til å ytre seg uten å bli motsagt. Det er slik ikke utenkelig at dette i økende grad kan komme til å prege den offentlige debatten fremover, med den konsekvens at vi får mindre reell debatt og flere ubegrunnede påstander som «bare er min mening», og som dermed verken kan motsies eller diskuteres.

Les også:
Den demokratiske hijaben?
Vår vesle store minoritet
Flyktningstraum og godheitstyranni
Et spørsmål om verdier

Litteratur:

Brox, O. (1991). “Jeg er ikke rasist, men …” Hvordan får vi våre meninger om innvandrere og innvandring? Oslo: Gyldendal.

Fladmoe, A., & Nadim, M. (2017). Silenced by hate? Hate speech as a social boundary to free speech. In A. H. Midtbøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Boundary Struggles: Contestations of Free Spech in the Norwegian Public Sphere (pp. 45–75): Cappelen Damm Akademisk.

Moe, H., Hovden, J. F., Ytre-Arne, B., Figenschou, T., Nærland, T. U., Sakariassen, H., & Thorbjørnsrud, K. (2019). Sosiale medier. In H. Moe, J. F. Hovden, B. Ytre-Arne, T. Figenschou, T. U. Nærland, H. Sakariassen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Informerte borgere? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati (pp. 72–91). Oslo: Universitetsforlaget.

Thorbjørnsrud, K. (2017). Immigration critique. Moral boundaries, silence and polarization In A. H. Midtbøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Boundary Struggles : Contestations of Free Speech in the Norwegian Public Sphere (pp. 257–290): Cappelen Damm  Akademisk.

² Jeg bruker begrepet «uttrykkskonkurranse» noe ulikt Ottar Brox’ opprinnelige begrep, først beskrevet i «Jeg er ikke rasist, men…» (1991). For en diskusjon av begrepet, se kapittel 7 og 8 i doktoravhandlingen min «Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook-discussion» (2020).

Norsk ytringsklima

9. juni ble boken Boundary Struggles. Contestations of Free Speech in the Norwegian Public Sphere lansert. Den springer ut av prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge 2015–2017». Boken er fritt tilgjengelig for lesing på nett og nedlasting. Prosjektet har vært ledet av ISF, initiert og finansiert av Fritt Ord.

Tema for boken er hva som kan ytres og ikke ytres i norsk offentlighet. I ulike kapitler belyses blant annet utviklingen av diskusjoner om religion, innvandring og ytringsfrihet i Norge og hvordan rommet for ytringsfrihet og meningsmangfold oppleves (les hovedkonklusjoner på norsk fra boken).

Audun Fladmoe er en av forskerne bak studien av hatefulle ytringer i norsk offentlighet (foto: Institutt for samfunnsforskning)

Audun Fladmoe og forskerkollega Marjan Nadim har skrevet et kapittel om omfang og konsekvenser av hatefulle ytringer i sosiale medier. I fjor gjennomførte de to prosjekter i samarbeid med den private stiftelsen KUN og advokat Jon Wessel-Aas, på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet og Barne‑, ungdoms- og familiedirektoratet, som kunnskapsgrunnlag for regjeringens strategi mot hatefulle ytringer 2016–2020.

Disse prosjektene hadde blant annet som mål å vurdere forskning som belyser omfanget av hatefulle ytringer på nettet, hvem som er spesielt utsatt, hvem som produserer hatefulle ytringer og hva som driver dem. I tillegg ble det analysert data fra ulike undersøkelser som kan belyse omfanget av hatefulle og andre ubehagelige ytringer i Norge.

– Det er et tema med økt fokus de siste årene, men fremdeles er det forsket lite på hatefulle ytringer både nasjonalt og internasjonalt, sier Fladmoe.

Vern mot krenkelse?

En utfordring er at definisjonene av hatefulle ytringer ikke er ens. Arbeidet mot hatefulle ytringer har også blitt kritisert. Ved lansering av regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer i november 2015 sa statsminister Erna Solberg at «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende [skal] beskyttes».

Det ble kritisert blant annet av Anine Kierulf, forsker ved Senter for Menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. – Man har ingen rett til ikke å bli krenket eller såret, sa Anine Kierulf den gang til Vox Publica. Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening nektet å skrive under erklæringen. – Hvis vi skal bekjempe alle ytringer som oppleves krenkende og sårende, blir det ikke noe ytringsrom igjen, sa Kjelling Nybø.

I tidligere undersøkelser fra «Status for ytringsfriheten» har over 20 prosent sagt at de har opplevd ubehagelige eller nedlatende kommentarer på nett. I Fladmoe og Nadims nye forskning tas det utgangspunkt i en undersøkelse som i større grad prøver å fange opp hatefulle ytringer slik de er definert i straffelovens paragraf 185 (se faktaboks). Det vil si nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer på grunn av hudfarge, etnisitet, nasjonalitet, religion, seksuell orientering eller funksjonsevne.

Kan bli mer forsiktige i sosiale medier

1,6 prosent av majoritetsbefolkningen svarer ja på spørsmålet om de har opplevd hatefulle ytringer i sosiale medier rettet mot de grunnlagene som er vernet i straffeloven, mot 7 prosent av personer med innvandrerbakgrunn. Spørsmålet er besvart av 5054 respondenter, uavhengig av mediebruk.

– Er 1,6 prosent et lavt antall?
– Om noe er lite eller mye, er alltid et vanskelig spørsmål og vil sikkert vurderes ulikt avhengig av ståsted. Vi kan imidlertid ikke forvente et stort tall når vi avgrenser til de vernede grunnlagene, som jo er ment å verne minoritetsgrupper. Hadde vi spurt enkeltgrupper ville tallet vært høyere, sier Fladmoe.

Ifølge Fladmoe finnes ikke sammenlignbare undersøkelser utenlands.

– Flere menn enn kvinner svarer ja på spørsmålet, og flere unge enn gamle, sier Fladmoe.

Og det er en risiko forbundet med å være aktiv på sosiale medier: Blant de som ofte deler egne meninger på internett er det en overrepresentasjon av folk som har opplevd hatefulle ytringer.

På oppfølgingsspørsmål om denne opplevelsen gjør at de kommer til å bli mer forsiktige med å dele sin mening offentlig, svarer 66 prosent nei. 27 prosent svarer ja.

– Det kan se ut som om hatefulle ytringer får størst konsekvenser for kvinner og dem med innvandrerbakgrunn. De svarer i større grad enn menn og majoritetsbefolkningen ellers at de kommer til å være mer forsiktige, sier Fladmoe.

Han tror en konsekvens av dette er at noen ikke ønsker å engasjere seg, eller trekker seg tilbake og ikke ytrer seg i samme grad som før.

– Dette kan føre til at viktige stemmer forsvinner fra debatter på internett, eller grupper blir underrepresentert, mener Fladmoe.

Avsendere: Voksne menn overrepresentert

Fladmoe mener det trengs flere studier av omfanget av hatefulle ytringer, studier blant minoritetsgrupper og studier av avsenderne av hatefulle ytringer.

– Hvem er avsenderne? Hva motiverer dem? Fra andre studier som har forsøkt å fange opp motivasjonen bak hatytringer, vet vi at hat ikke nødvendigvis er det viktigste. Kjedsomhet og at avsender ikke reflekterer sterkt over hva han/hun gjør er ofte viktigere, sier Fladmoe.

Netthets er et tema i skolen, men ifølge tidligere undersøkelser fra USA er voksne menn overrepresentert blant netthetsere.

– Det er viktig å bevisstgjøre ungdom. Men forskningen viser at godt voksne menn står bak mye netthets og virker å ha en høyere aksept for netthets. Her er det gjerne vanskeligere å treffe med tiltak, sier ISF-forsker Audun Fladmoe.

Rosabloggerne har titusenvis av lesere hver dag, og dominerer de norske blogglistene. Men disse bloggernes synlighet har en pris, og prisen er daglig hets, hat og trusler. I dag har de to mest leste bloggerne, begge unge kvinner, stengt kommentarfeltene i bloggene sine.

Forsiden på Sophie Elise Isachsens blogg (skjermbilde).

Gjennom å ha en attraktiv livsstil gir rosabloggerne sine lesere muligheter til både å drømme seg bort og å etterligne livsstilen via lenker til nettbutikker hvor leserne kan kjøpe produkter. I løpet av få år har disse bloggerne vært med på å forandre lesevanene til unge kvinner – og hvordan produkter markedsføres. I dag er det helt vanlig at store deler av markedsføringsbudsjettet i produktkampanjer går til produktplassering og reklamebannere hos rosabloggerne.

Men mens fasaden har vært rosa og blankpolert, og tilværelsen som rosablogger har framstått som perfekt, har hatet mot dem sydet i kommentarfeltene. Anna Rasmussen, som fram til januar 2016 skrev bloggen «Mamma til Michelle» (tidligere lokalisert på http://mammatilmichelle.blogg.no), valgte tidlig å stenge kommentarfeltene sine. Til TV 2 fortalte hun i fjor om hvorfor:

Jeg er ikke flink til å ta imot kritikk. Jeg stengte kommentarfeltet på bloggen bare noen måneder etter at jeg opprettet den for ca. tre år siden. Men jeg er på Facebook, og har 200.000 følgere på Instagram. Så jeg får høre min del uansett …

Da Rasmussen startet ny blogg under eget navn i januar 2016, valgte hun også å la være å ha åpne kommentarfelt.

En annen av toppbloggerne som har valgt bort åpne kommentarfelt er Sophie Elise Isachsen. Sommeren 2015 stengte hun kommentarfeltene sine fordi hun ikke lenger orket skittkastingen. I blogginnlegget «Det tok meg 4 år og 477749 kommentarer» skriver Sophie Elise:

Jeg har alltid sagt at stygge kommentarer ikke bryr meg, og det var fordi jeg oppriktig trodde det. De stygge kommentarene hadde jo vært en del av min hverdag i fire år, jeg var så vandt til det at jeg kjente ikke til en dag uten å få høre om alt som var feil på meg, både utseendemessig og personlighetsmessig. …

I løpet av vinteren 2015/2016 har Sophie Elise kun latt kommentarfeltene være åpne på utvalgte blogginnlegg.

Fra temperatur til hets

Da xkcd, en tegneserie som blir publisert på Internett, postet «Duty Calls» for noen år siden, var det mange av oss som kjente oss igjen. Det er nemlig nesten ingenting som kan være så irriterende som folk som tar feil på Internett. Og om noen tar feil om en sak vi virkelig brenner for, kan vi legge ned mye tid for å overbevise meningsmotstanderen om at han eller hun er på villspor.

Men det er forskjell på å debattere sak, og å være slem og vemmelig. For noen handler det ikke om at meningsmotstanderen tar feil. De har en så sterk antipati mot noen at de må fortelle dem om det. Hetsen mot rosabloggerne er av typen “hore”, “stygga” og “feita”. Trusler og ønsker om voldtekt hagler. Hatet er kjønnet. Hatet er objektifisert.

Mener du ikke som meg, så skal du voldtas

Jeg mener det er nyttig å se på begrepet e‑galle når jeg skal forsøke å forklare hatet, hetsen og truslene som for eksempel bloggeren Sophie Elise blir utsatt for.

Begrepet kommer fra Emma A. Jane. Hun kaller nemlig fenomenet med kjønnet og seksualisert vemmelighet «e‑bile». «Bile», eller galle på norsk, er en brun, gul eller grønnlig slimete tyktflytende væske som blir produsert i leveren. Det er derfor ikke underlig at vemmelighetene på Internett gir Jane assosiasjoner til denne kroppsvæsken.

Jane definerer e‑galle som “any text or speech act which relies on technology for communication and/or publication, and is perceived by a sender, receiver, or outside observer as involving hostility”. Denne definisjonen er såpass bred at Jane sjøl problematiserer at den kan kategorisere ytringer som ikke er ondsinnet ment som problematiske, men påpeker samtidig at i forskning i akademia blir ofte definisjonene av ondsinnede ytringer så smale at de ikke er funksjonelle for å beskrive hva som skjer på nett.

E‑galle kommer med andre ord i et spekter fra det helt ufarlige til det farlige; den som definerer er mottakeren. Men mye av det som kommer er helt klart over streken. Jane framhever at e‑galle ofte er «strikingly similar in terms of their reliance on profanity, ad hominem invective, and hyperbolic imagery of graphic–often sexualized–violence». Stikkordene er altså at e‑galle baserer seg på bannskap, ad hominem-fornærmelser (ta mannen istedenfor ballen), og overdreven bildeframstilling av vold, da gjerne seksualisert vold.

E‑galle som rammer kvinner handler som regel om hvor dumme de er, og at de er hysteriske og stygge. Dette er personlige fornærmelser, ikke påstander som handler om sak. De personlige fornærmelsene kombineres så med trusler og/eller fantasier om seksualisert vold som korrektiver. Jane påpeker at aggresjonen mot kvinner som oftest blir framsatt som ondsinnet ønsketenkning og ikke direkte trusler. Når denne ondsinnede ønsketenkningen rettes mot kvinner, handler det svært ofte om voldtekt.

Eksempler på ondsinnet ønsketenkning rettet mot rosabloggere finner vi etter at bloggeren Sophie Elise i høst skrev om flyktningkrisen rundt Middelhavet:

Jeg skal besøke mitt lokale mottak, mest sannsynlig når jeg er hjemme i Harstad for å hjelpe til i intregreringsprosessen til flyktninger. Jeg vil gjerne lære bort norske normer og regler til de som kommer, jeg vil lære dem norsk, jeg vil stille som leksehjelp til de unge og jeg vil spørre hvordan de har det. Jeg vil stille opp som eventuell barnevakt og jeg vil leke i snøen. Jeg skal ta med meg leker, masse leker. De trenger noe å gjøre. En gammel playstation, gamle bøker… Hva som helst.

Dette ble av flere oppfattet som så provoserende at hetsen og trusler og ønsker om seksualisert vold haglet mot Sophie Elise. I et innlegg med tittelen «Din horete feige landssviker» gjengir Sophie Elise skjermdumper av noe av e‑gallen hun har blitt offer for etter at hun publiserte innlegget, for sjøl om hun har stengt egne kommentarfelt, finnes det alltids åpne kommentarfelt annetsteds.

I et kommentarfelt på Facebook har en mann skrevet: «Stakkars uvitende menneskekryp du burde bli voldtatt av en muslim og banka vett inni hodet ditt». En annen mann skriver i en kommentar på Facebook «… Kast hun til ulvene, la hun bli gruppe voldtatt og kutt hodet av hun, la oss se hva hun sier da, hun VET tydeligvis ikke hva som skjer i verden eller hvor fort Europa forandrer seg nå… [smilefjes som ler]».

Begge mennene ønsker Sophie Elise voldtatt – fordi hun ikke mener som dem.

Vi må snakke om hva e‑galle er – og hvorfor det er skadelig

Ofrene for e‑galle blir fort sittende i en Catch-22-situasjon. Om de reagerer, får haterne den reaksjonen de er ute etter, men om de ikke reagerer, vil haterne bare fortsette. Men lar offeret være å fortelle om e‑gallen hun blir utsatt for, vil det heller ikke skje noe. Det som er sikkert er at ofrene for e‑galle alene ikke kan sette en stopper for krenkelsene de blir utsatt for.

Jane mener at å true med voldtekt har blitt så normalisert at det har blitt modus operandi for dem som ønsker å kritisere kvinnelige debattanter. Hun hevder også at ikke bare er e‑galle ødeleggende for dem som blir utsatt for det, men at den også har potensial til å volde større skade. Det er fordi e‑galle «has the potential to reduce the inclusivity and civility of both on- and off-line cultures». Slik blir e‑galle et demokratisk problem.

Det er bra at rosabloggerne bryter tausheten. Det er bra at de forteller om hva de blir utsatt for. Anne Birgitta Nilsen beskriver i boka Hatprat (2014) at å ansvarliggjøre, bryte tausheten og fremme kunnskap kan virke forebyggende på hatprat og mobbing. Men hun skriver også at å gå inn i debatt med dem som fremsetter hets og trusler kan være psykisk belastende. Rosabloggerne trenger derfor hjelp fra storsamfunnet. Enkeltindividet kan ikke demme opp for e‑galle alene.

Stengte kommentarfelt er et varsku

Bruken av e‑galle har blitt så utbredt at det har fått følger. Kvinner vegrer seg for å delta i offentligheten, og de kvinnene som deltar vet at konsekvensen er e‑galle.

Av og til begås det klare lovbrudd. Dem kan rettsvesenet reagere mot, men skittstormen på Internett er så sterk at selv ikke om politiet hadde sittet pålogget 24 timer i døgnet, kunne de ha maktet å røkte debatten. Når rosabloggere ser seg nødt til å stenge egne kommentarfelt, kan vi ikke bare trekke på skuldrene, men vi må ta det som et varsku om at vi må ta hets og trusler på alvor. Ofrer vi rosabloggernes trygghet, ofrer vi vår egen.

Litteratur:

Jane, E. A. (2012). ““Your a Ugly, Whorish, Slut”. Understanding E‑bile,” Feminist Media Studies, 14(4), 531–546.
Nilsen, A. B. (2014). Hatprat. Oslo: Cappelen Damm.

I sin doktoravhandling fra 2012 gjør Arthur D. Santana en undersøkelse av sammenhengen mellom anonymitet og «civility» i nettdebatter om innvandring i et utvalg amerikanske aviser. Santana trekker et tilfeldig utvalg av 900 kommentarer fra disse avisene og koder dem for «uncivility». Han finner en klar sammenheng: i anonyme innlegg er graden av «uncivility» klart høyere:

Among the sample of 900 comments, anonymous commenters were significantly more likely to register their opinion with an uncivil comment than non-anonymous commenters (…). Of the 369 uncivil comments between both groups on the topic of immigration, anonymous commenters wrote 65% of the uncivil comments while non-civil commenters did so in 35% of the comments. (side 72)

Begrepet om «uncivility» overlapper med, men er ikke helt identisk med Næss sitt begrep om saklighet, som vi har diskutert i tidligere innlegg. Likevel peker resultatet i samme retning som det som er vår arbeidshypotese, nemlig at anonymitet gir mer usaklighet. For å prøve denne hypotesen i norsk sammenheng, og dermed skjønne bedre hvilken rolle anonymitet spiller for sakligheten i nettdebattene, forsøkte vi å måle usaklighetsnivået i tre aviser med ulike regler for identifisering. Perioden vi undersøkte var høsten 2011. VG (vg.no) krever innlogging med Facebook-profilen for å kommentere på artikler i nettutgaven, og identifisering med navn på innlegget. Dette var kombinert med moderering av debattene i etterkant (post-moderering). Bergens Tidende (bt.no) tillot på den tiden anonyme innlegg, men gjorde post-moderering av debattene ved hjelp av firmaet «Interaktiv Säkerhet». Dagbladet (dagbladet.no) tillot også anonyme innlegg, og post-modererte debattene selv. I en periode etter 22. juli gjennomførte noen av avisene i tillegg forhåndsmoderering av debatter om en del sensitive tema, blant annet om innvandring og saker om 22. juli. Alle avisene har og hadde tydelige regler for atferd som forventes av deltakerne i debatter under artiklene.

Materialet vårt er en samling av nettutgavene av de tre avisene, lastet ned klokken 12 hver dag i hele perioden (høsten 2011). Det første vi gjorde var å finne frem til de sakene som var åpnet for debatt, blant de 10 øverste sakene på forsidene i avisene. VG.no åpnet flest saker for debatt i perioden. Bildet så slik ut:

Figur 1. Antall saker åpnet for debatt i august-desember 2011. Utvalg: Ti øverste saker på for­si­den kl. 12 hver dag.

Det neste skrittet var å klassifisere sakene som var åpnet for debatt. Her brukte vi et skjema for klassifisering som er mer eller mindre standard i norsk medieforskning:

1. Økonomi, 2. Krim, 3. Sosiale spørsmål, forbruker, 4. Politikk, 5. Ulykker, 6. Kultur og underholdning, 7. Sport, 8. Vær, 9. Teknologi og vitenskap. I tillegg laget vi en gruppe for saker om 22. juli.

Denne klassifiseringen ga en slik fordeling av sakstyper som var åpnet for debatt, i prosent:

Figur 2. Saker åpnet for debatt august-desember 2011. Fordeling på stofftyper.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

Saklighetsnivået i saker om politikk er spesielt viktig for klimaet i det offentlige ordskiftet, så i den videre analysen fokuserte vi på debattene om politiske saker – i tillegg til debattene om sakene om 22. juli.

Slik var fordelingen av saker om politikk som var åpnet for debatt, i de tre avisene høsten 2011:

Figur 3. Saker om politikk åpnet for debatt august-desember 2011.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

Vi ser at Dagbladet åpner vesentlig færre saker for debatt om politikk enn i august 2011, enn det VG gjør. Det samme mønsteret er enda tydeligere for saker om 22. juli, hvor Dagbladet er veldig forsiktig med å åpne saker om 22. juli for debatt:

Figur 4. Saker om 22. juli åpnet for debatt august-desember 2011.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

I intervju med medieforskerne Karoline Ihlebæk, Anders Sundnes Løvlie og Henry Mainsah (Norsk Medietidsskrift, no. 3, 2013) forklarer representanter for Dagbladet at de var bekymret for hva som ville skje dersom de åpnet 22. juli-saker for debatt, fordi de var usikre på hvordan debattantene til sakene deres ville oppføre seg. Den samme usikkerheten har åpenbart ikke gjort seg gjeldende i VG og bt. Grafen viser også at i desember var det ingen saker om 22. juli som var åpnet for debatt, hverken i Dagbladet eller bt.

Neste skritt i analysen var å kode debattene om politikk i de tre avisene, med utgangspunkt i Næss sin karakterisering av usaklighet. Vi kodet de inntil 50 første innlegg i alle debattene i november 2011, pluss de 10 mest kommenterte sakene i oktober, november og desember. Vi var to kodere, som til dels kodet overlappende for å sikre konsistens i kodingen. Vi la vekt på en strikt bruk av kriteriene til Næss, og vi tok høyde for at tonen i nettdebatten ofte er uformell, og der litt røffe formuleringer er en del av sjangeren. Vi krevde derfor ikke en utviklet argumentasjon eller endog hele setninger. I praksis klassifiserte vi som usaklige hovedsakelig klare tilfeller av personangrep, innlegg som var helt irrelevante for artikkelens tema, eller avsporet debatten. Det er åpenbart et problem å operasjonalisere kriteriene til Næss, men siden vårt mål er å sammenlikne usaklighetsnivåer, er strikt og konsistent anvendelse av kriteriene det avgjørende.

For sammenlikningen brukte vi en enkel score for usaklighet, som er forholdet mellom antallet usaklige artikler delt på det totale antallet kodete artikler (det vil si inntil 50). Resultatet av denne analysen er representert i figuren nedenfor, hvor vi ser at Dagbladet har dobbelt så høyt usaklighetsnivå som VG:

Figur 5. Andel usaklige (rød søyle) og saklige innlegg i debatter i de tre avisene.
Utvalg: Debatter under forsidesaker om politikk og 22. juli i november 2011, og de 10 mest kommenterte sakene i oktober, november og desember. 50 første kommentarer i hver debatt.

Resultatet er i tråd med hypotesen om at anonymitet gir mer usaklighet, slik vi så Santanas undersøkelse også tyder på. Men betyr dette at vi definitivt kan trekke den slutningen at debattene i Dagbladet har større innslag av usaklighet fordi debattantene får lov å være anonyme? Nei, det er ikke mulig å konkludere så klart om dette. Det som taler mot en slik konklusjon er at vi bare har data fra en kort periode, og at det kan være andre forhold som spiller inn. I en kommentar til undersøkelsen pekte kulturredaktør Geir Ramnefjell på at Dagbladet i den perioden vi har undersøkt, tok avisens journalister selv hånd om modereringen, og at Dagbladet derfor ikke hadde kapasitet til å følge opp debattene så tett som de burde. (Nå bruker også Dagbladet firmaet Interaktiv Säkerhet). En grunn til å tro at dette ikke er hele forklaringen, er at våre stikkprøver tydet på at innlegg som står som fjernet av moderator var minst like høyt i Dagbladet som i VG. Det kan tyde på at det må ha vært fler problematiske innlegg i Dagbladet, selv om vi ikke vet hva som er fjernet. Det er også slik at vi har kodet for usaklighet, som omfatter mer enn det som ville bli klassifisert som upassende av moderatorene.

Vi ser imidlertid også at bt har samme lave usaklighetsnivå som VG, selv om de tillater anonyme innlegg. Det kan være en grunn til å tenke at anonymitet ikke er så viktig for usaklighet likevel. Men det kan også bety at det er andre forhold enn anonymitet som reduserer usaklighet. Blant annet er det slik at sakene som åpnes for debatt er lite kontroversielle, og debattene har ofte veldig få bidrag. Det er sannsynlig at lengre debatter gir relativt fler usaklige innlegg, men vår score tar ikke hensyn til det. Vi ser også at en god del debattanter i bt opptrer med fullt navn, selv om avisen tillater anonymitet. Det lave nivået på usaklighet kan også være en tilfeldighet i et lite utvalg.

På den andre siden er det andre forhold som taler for at forklaringen på forskjellen i usaklighetsnivå mellom VG og Dagbladet skyldes forskjellene i regler for anonyme innlegg. Det viste seg blant annet at det var en del innlegg om økonomi i VG som hadde mye høyere usaklighetsscore enn de fleste andre VG-debatter. Men da vi undersøkte disse sakene nærmere, viste det seg at de kom fra E24, som VG henter en del av sitt økonomistoff fra. Og E24 tillater anonyme innlegg.

En viktig, generell grunn til å tro at identifisering gir mindre usaklighet, og at anonymitet gir mer, er at debatter som krever identifisering har lavere deltakelse. Det gjennomsnittlige antall innlegg i debatter i Dagbladet er vesentlig større enn i VG, selv om trafikken på VG.no er mye større. Det samme viste seg i nettutgaven av Aftenposten, da de gikk over til å kreve identifisering av debattanter av sine artikler. Den viktigste grunnen til dette må være den sosiale belastningen det er å stå offentlig frem med fullt navn. I debatten som fulgte artikkelen der debattredaktøren annonserte at det ikke lenger ville være mulig å debattere anonymt i Aftenposten, som hadde over 3000 innlegg, var argumentet til flertallet av bidragsyterne at de ikke lenger ville delta i debatter i Aftenposten av frykt for de sosiale konsekvensene. De er med andre ord bekymret for hvordan andre skal reagere på det de sier, og at de ønsker å få debattere uten å behøve å ta hensyn til andres perspektiv på det de sier. Men hvis vi ser på Næss sine kriterier for usaklighet, så er det nettopp regler som skal stimulere debattantene til å ta hensyn til perspektivet til motparten og tilhørerne i debatten. Det er derfor ikke overraskende at en debattform som tillater folk å debattere uten å ta hensyn til den andres perspektiv, også blir mer usaklige i Næss sin forstand.

Debattkvaliteten viktigst

Hvis det er riktig, slik mye tyder på, at krav om identifisering øker saklighetsnivået, er det et sterkt argument for å innføre det i nettavisene. Saklighet innebærer å ta på alvor de andres ståsted, og er en forutsetning for at kommentarene skal være av interesse for andre enn den enkelte debattant. Avisenes ansvar for å legge til rette for en opplyst samfunnsdebatt med bred deltakelse veier tyngre enn den abstrakte “rett” til anonymitet. Når det i enkelte tilfeller er behov for anonymitet, når folk med viktige historier er spesielt sårbare, kan det ivaretas gjennom avtaler med avisenes debattredaksjoner i det konkrete tilfelle.

Det er derfor bra at fler og fler aviser dropper muligheten for anonyme kommentarer. Sist ute var Schibsted-avisene Bergens Tidende og Aftenposten. I den nevnte artikkelen der Aftenpostens debattredaktør begrunner innstrammingen bringer han en ny type argument på banen. Han henviser til forskning som indikerer at argumenter som fremsettes anonymt har mindre påvirkning på tilhørerne enn argumenter fra folk som viser hvem de er. Argumentet synes å være at kravet om identifisering nok tar bort den friheten som måtte ligge i anonymiteten, men samtidig gir det større mulighet til å få gehør hos de som leser kommentarene. Denne måten å se det på er en dreining bort fra å se dette som et spørsmål om den enkeltes rettigheter, og over mot å spørre hva som gir den beste debatten sett med lesernes øyne.

Dagbladet er den eneste av de store nettavisene som ennå tillater anonyme innlegg. Men også der er man opptatt av å heve debattkvaliteten. En gruppe erfarne journalister skal bruke tid som aktive debattledere på nettet, og man tror det skal heve kvaliteten på debatten i kommentarfeltene. Dette er et tiltak i samme ånd som kravet om identifisering, fordi det essensielt er en måte å få debattantene til å ta mer hensyn til hvordan argumentene oppfattes av lesere og mot-debattanter, og dermed øke kvaliteten på meningsutvekslingene.

Spesielt de brede medienes håndtering av samfunnsdebatten framover, på debattsider og reportasjeplass på papir og nett, blir viet mye oppmerksomhet. Et prinsipielt synspunkt flere har fremført, er at radikalisering best motvirkes ved at også “ekstreme” ideer debatteres i den brede offentligheten, istedenfor at de henvises til små fora dominert av likesinnede. Andre mener slik oppmerksomhet heller fungerer som markedsføring.

Kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås ga i 2007 ut boken “Verdien av uenighet”, der han drøfter rommet for kritiske ytringer og dissens i den norske offentligheten. Dette er ofte mindre enn vi liker å tro, mener Åmås. Konformitet og konsensus preger debattklimaet. “Det finnes en overgripende sperre for konflikter”, skriver han i boken. Vox Publica har spurt Åmås om ytringsfrihet, konflikt og debatt etter terrorangrepene (intervjuet ble gjort per epost).

VP: I debatten etter 22. juli har flere brukt bildet “trollet sprekker i solen”. Ifølge dette resonnementet imøtegås eller bekjempes ekstreme ideer og konspirasjonsteorier (f.eks. Eurabia-ideene i sin mest ekstreme form) best i det åpne rom. Hvordan ser du på dette — og hvordan skal imøtegåelsen i så fall skje?

Åmås: Jeg bruker aldri slike ord og begreper som jeg ser mange, med en viss forakt, bruker nå om dagen: “Troll som skal sprekke” og “grumset i folkedypet”. Vi snakker jo om meninger som eksisterer, som har større eller mindre utbredelse, og som er gode, dårlige eller noe midt imellom. Jeg mener, nå som før, at alle ideer må diskuteres i det åpne rom, uansett hvor ubehagelig vi mener det måtte være og hvor uenige vi er. Grensen for at noe skal ha en plass i offentligheten går ved rasisme, hat mot enkeltpersoner og grupper, samt oppfordringer til straffbare handlinger og vold. Utover det må vi som er redaktører bruke skjønn og dømmekraft til å luke ut det som er for dårlig eller ikke fortjener noen plass. Et samfunn som Norge kan nok bli adskillig bedre på imøtegåelse av ideer og meninger man anser som skadelige – litt for mange har litt for ofte tydd til fortielsesstrategien. Det er bedre å konfrontere og kritisere.

Akersgata, 23. juli 2011 (foto: johsgrd. CC: by-sa)

VP: Andre sier at å presentere ekstreme ideer i brede medier heller bidrar til å legitimere disse ideene. Hva mener du om det?

Åmås: Det er jeg uenig i. Jeg redigerer selv en av landets største meningsarenaer, Aftenposten på papir og nett. Hele tiden får jeg klager – for eksempel når det gjelder debatter om integrering og religion – at vi a) gir integrerings- og religionskritikere for mye plass og b) at vi gir de samme for lite plass. Også etter 22. juli har jeg fått mange slike eposter og også anonyme utskjellingsbrev. Det indikerer vel snarere at vi gjør noe riktig – vi er en bred og inkluderende arena der ingen er fornøyd med plassen de får selv og mener deres meningsmotstandere får for mye plass. Men jeg merker at mange ikke helt skjønner denne arenafunksjonen, og tror at vi som avis omfavner de synspunkter vi til enhver tid trykker. Faren for å legitimere noe blir også svært mye mindre hvis kunnskapsrike folk blir enda flinkere til å imøtegå og plukke fra hverandre og kritisere det man mener er feil og forvrengt. Og så må vi i redaksjonene ta oppgaven med faktasjekk, også med hensyn til kronikker og debattinnlegg, enda mer alvorlig, slik at debatter ikke sporer av i dokumentarbare feilpåstander.

VP: Har de brede mediene vært for lite flinke til å ta opp et bredt spekter av synspunkter, også slike som mange oppfatter som ekstreme, til debatt på redaksjonell plass? Hva kan de gjøre annerledes?

Åmås: Jeg synes vi i Norge har en svært bred og mangfoldig samfunnsdebatt, adskillig bredere, åpnere og mer inkluderende og med lavere terskel for deltagelse også fra folk uten titler og posisjoner enn mange andre land jeg har sammenlignet det norske debattlandskapet med. For Aftenpostens del synes jeg vi er der vi skal være når det gjelder å slippe til også standpunkter som noen vil kalle ekstreme. Det skal jo ikke så mye til i Norge for å bli kalt “ekstrem”, det er en vanlig stemplingsmekanisme mot synspunkter og ideologier man misliker intenst og helst vil usynliggjøre. Men i et åpent og fritt samfunn må de være synlige.

VP: I boken din skrev du om mangler ved den norske ytringskulturen. For konsensusorientert, for dårlig til å håndtere konflikter. Kan vi klare å forandre dette, særlig nå etter terrorangrepene?

Åmås: Det norske samfunnet er i høy grad konsensuspreget, og det avspeiler seg både i politikken og i samfunnsdebattene. Uenigheter og konflikter finnes, men de gjelder stort sett ikke de aller største spørsmålene og modellene for hva slags samfunn vi skal være. Det ville være rart om vi skulle ha et mye høyere konfliktnivå i debattene enn i samfunnet debattene skal speile. Til tross for at vi er et ganske harmonisk samfunn, mener jeg debattene er vitale og viktige, de er selvkritiske og ser hele tiden etter måter å gjøre samfunnet enda bedre, blant annet for dem som faktisk har problemer og som faller utenfor – og med hensyn til økte forskjeller økonomisk og når det gjelder negative effekter av offentlig politikk. Ja, vi har en oppsiktvekkende levende offentlig debatt i Norge til å være det landet vi er. Fordømmelsene av norsk debattkultur etter 22. juli er feilslåtte. Ett av områdene vi har splittelser i Norge, er det som gjelder integrering, hvor sterke fellesverdier vi skal ha versus hvor store tilpasninger vi skal gjøre med hensyn til minoritetsreligioners plass her i landet. Dette er en type verdidebatt der følelsene gjerne blir sterke, og der uenighetene gjenspeiler en frykt hos en del borgere for at det verdigrunnlaget de mener Norge har hatt og har skal bli “truet”. Følelsen av frykt er reell, uavhengig av hvor berettiget du eller jeg måtte mene at den er. Den møtes og bearbeides best ved fakta- og kunnskapsbasert politikk og diskusjon. Jeg tror terrorangrepene har gjort oss oppmerksom på farene ved kollektive stemplinger, og at også disse verdidebattene om ”det nye Norge” vil bli preget av enda mer saklighet. Men helt sikker er jeg ikke.

VP: Hva med uttalelser etter 22. juli om at vi må dempe retorikken, vise mer respekt for meningsmotstandere? Kan dette være en del av en endret ytringskultur? Hvordan unngår vi å legge lokk på viktige debatter samtidig?

Åmås: Vi kan ha skarp retorikk og saklig, åpen debatt uten hatutsagn og gruppekarakteristikker. Man legger ikke lokk på viktige debatter ved å ønske seg anstendighet. Det er fullt mulig å forene. Rabiate meningsytrere må bekjempes nå som før. Avisenes nettdebatter er mye bedre enn sitt rykte, men de har så stort omfang at den lille prosentdelen som går over streken skremmer seriøse debattanter bort. Derfor må vi i redaksjonene bruke alle de redskaper vi har for å heve nivået – moderere (redigere), være til stede i debattene selv, invitere bidrag og deltagere inn, fortsatt kreve at brukere registrerer seg, og få en større del av debatten under fullt navn. Jeg er ikke for å ta bort muligheten til anonym debatt, men mener for mye av den skjer anonymt i dag. Den største utfordringen med dagens nettdebatter er imidlertid ikke overtramp eller anonymitet, men at ensidighet og monomani preger dem for sterkt. Det gjør at f.eks. akademikere synes det er uinteressant og slitsomt å delta. Det er synd, og skaper en kløft mellom papirdebattene og nettdebattene. Ekstra synd er det fordi vi nå etter 22. juli har sett hvor utrolig mange lesere riktig gode debattinnlegg publisert bare på nett, kan få.

VP: Kanskje er tendenser til radikalisering også noe vi bare må lære å leve med og håndtere, i likhet med konflikter? Forholdene synes å ligge til rette: Mer fragmentert, heterogent samfunn; mer fragmentert medie-/ytringslandskap; større potensial for å finne sammen i grupper som så gjennomgår en radikalisering på nett…?

Åmås: Ja, det er liten tvil om at den nye fragmenterte mediesituasjonen kan skape polarisering og tilspissing på denne måten. Nettopp derfor trenger vi de brede mediene og debattarenaene. En av dem som har skrevet om dette er Cass Sunstein. Jeg skrev en kommentar om hans bok “Going to extremes. When like minds unite and divide” 23. juli fjor, nøyaktig ett år før terrorangrepene i Norge. Der uttrykte jeg blant annet dette, som nok har vist seg skremmende relevant i sommer:

Når mennesker kommer sammen i grupper, begynner de å tenke og gjøre ting som de overhodet ikke ville gjort på egen hånd. Nå snakker vi ikke bare om terrorister, men like mye om skoleungdom. For det handler om noe som vi kan kalle gruppedynamikk: Særlig når folk befinner seg i grupper med likesinnede, og spesielt når de er avsondret sosialt, er de tilbøyelig til å bli mer ekstreme enn på egen hånd. (…) Det finnes også en utvikling i medieverdenen som øker polariseringen innad i grupper, nemlig den fragmentering og såkalte cyber-balkanisering av offentlighetene som nettets nye sentralitet fører til. Man taper et helhetlig blikk på samfunnet. Det reduserer muligheten for å utsette seg for noe man ikke hadde planlagt, noe tilfeldig som kan endre ens handlinger og kanskje retningen på ens liv. Når man så å si kan spesialtilpasse de medier man bruker – til et Daily Me – øker risikoen for bare å få høre kopier og versjoner av egne synspunkter. En slik utvikling kan også gjøre marginale individer og grupper mer sentrale enn de fortjener.

Som sagt, dette viser hvor viktige de brede mediene er, arenaene der man møter motstand fra folk som ikke er enig med en selv.

Et demokratisk tilbakeslag, en innsnevring av ytringsrommet? Eller en sjanse til en ny start, en mer nyansert og opplysende debatt om klimaspørsmål? Nina Kristiansen sier hun er prinsipielt imot å lukke nettdebatter, men debattantenes opptreden ødela for et meningsfylt ordskifte.

— Det er ikke en bred debatt — det er ti stykker som krangler på et nivå som er uleselig for andre. Få deltar, og nye folk som kommer inn blir ekskludert. I praksis er det en liten, lukket klubb, sier hun til Vox Publica. Dette handler ikke om meningenes innhold, men om hvordan de mener det, legger hun til. Leserkommentarer til et nylig publisert debattinnlegg av Cicero-direktør Pål Prestrud gir et eksempel på nettdebatten redaktøren nå stopper.

Professor Helge Drange ved Bjerknessenteret i Bergen er en av de norske klimaforskerne som opptrer hyppigst i mediene. Han synes det er beklagelig at forskning.no stenger kommentarfeltet i klimasaker, men har også sympati for beslutningen.

— Det er både leit og beklagelig — og forståelig. I demokratiet ønsker man jo at alle skal kunne komme frem, innenfor rimelighetens grenser. Det er vel den grensen redaksjonen har funnet at man har gått ut over, sier Drange til Vox Publica.

Nettdebattene om klima på forskning.no har ikke gitt noe vitenskapelig balansert bilde av status i klimaforskningen — den har vært preget av “kunnskapsaversjon og kunnskapsignoranse,” legger han til.

Redaktør Kristiansens beslutning går inn i en mangeårig diskusjon om debattkulturen på nettet. Nettmedier har utviklet ulike verktøy for å heve nivået, som tvungen innlogging med fullt navn, redaksjonell fremhevelse av gode innlegg, leservurdering av innlegg og bidragsytere. Forskning.nos kommentarfunksjon er enkel, blant annet kan ikke deltakerne lage forgreninger av debatten. Man skal være tålmodig for å holde tråden i diskusjonene som går på kryss og tvers i kommentarfeltet.

Men forskning.no-redaktøren tror ikke at løsningen hadde ligget i et mer sofistikert kommentarsystem. Klimadebatten er et særtilfelle, framholder hun — debatten er konstruktiv og god under artikler om andre fagområder. Kristiansen utelukker ikke at nettdebatt om klima kan gjeninnføres på et senere tidspunkt.

Debattanter på forskning.no formulerer stadig en fundamental avstandtaken til den etablerte klimaforskningen. “Hypotesen om at CO2 er en hovedklimadriver er til nå ikke blitt bekreftet, snarere tvert i mot,” heter det i en av kommentarene til Kristiansens artikkel om å stenge nettdebatten. Én effekt av forskning.nos stenging kan bli en form for bekreftelse for de som er mest kritiske til klimaforskningens resultater — de kan lettere hevde at synspunktene deres ikke blir hørt. Helge Drange synes det vil være uheldig, men er samtidig svært skeptisk til om det kan lykkes å få til en balansert og strukturert klimadebatt på nett.

— Jeg tror det er ekstremt vanskelig. Jeg har gitt opp den debatten, egentlig. Det synes jeg er veldig leit å si, men det har jeg gjort. Grunnen er at det skal så lite til for å organisere seg og spre desinformasjon og ubalansert informasjon. Nettdebatten er utrolig sårbar for organisering, sier han.

Forskere bør konsentrere kreftene om å ytre seg på redaksjonell plass, i sakene som står “over” kommentarfeltet, mener Drange.

Viktige spørsmål drukner

Hvordan skal så forskere forholde seg til klimaskeptikere i offentlig debatt? Ellen Viste, doktorgradsstipendiat i meteorologi ved Universitetet i Bergen, mener alle i utgangspunktet bør få svar på spørsmålene sine.

— Men vi må kanskje ha lov til å spørre om det går en grense for hvor lenge man skal holde på med å besvare de samme spørsmålene. Forskere skal også ha tid til å forske. Det er en vanskelig balanse. Det finnes vel knapt noe mer skepsisfremmende enn om forskere blir oppfattet som unnfallende fordi de ikke vil svare på spørsmål og kritikk, sier Viste.

Forskere som Viste og Drange reagerer på at spørsmål det er bred konsensus om i forskermiljøene får stor plass og diskuteres i stor detalj, mens aktuelle og viktige debatter ikke tas i offentligheten.

— Avisinnlegg som er så detaljerte at innholdet kun er forståelig for debattantene, bidrar neppe til å drive verden videre. Når noe står på trykk, er det noe annet som ikke gjør det, sier Viste.

Vi risikerer at viktige spørsmål drukner i en svart-hvit debatt som er på siden av de faglige debattene, mener Drange.

— Debatten er hensatt til en annen tid og går på en helt annen banehalvdel enn der de store spørsmålene er, sier han.

Men også forskere kan ha interesse av polariserte debatter mellom klimaskeptikere og forskere, mener redaktøren i forskning.no. I et opphetet debattklima blir det enklere for forskere å forsvare at de melder seg ut av det offentlige ordskiftet. Eller de kan arrestere klimaskeptikerne istedenfor å ta kanskje ubehagelige diskusjoner om faglig uenighet og politiske valg basert på forskningsresultater.

— En god grunn til å diskutere faglig uenighet i det offentlige rom er at det skal brukes masse penger framover. Hvilke tiltak er viktigst, hvor skal pengene brukes? Det er store investeringer som skal foretas, sier Kristiansen.

På alle fagfelt er det koblinger mellom intern forskerdebatt og offentlig debatt. Det må det også bli mer av på klimafeltet — klimasaken må normaliseres, mener hun.

Still de vanskelige spørsmålene — også til forskerne

I kritikk av medienes klimadekning etterlyser forskere gjerne mer faglig kompetanse i redaksjonene. Men mye kan vinnes på å ta i bruk vanlige journalistiske metoder, mener Nina Kristiansen. Det betyr å stille kritiske spørsmål, og å sørge for balanse i utvalget av kilder. Balansepunktet må imidlertid søkes et annet sted enn den enkle oppstillingen av forskere på den ene siden og klimaskeptikere på den andre.

Helge Drange kaller dette “tyranniets balanse”, og etterlyser en mer kritisk holdning når “alternative” synspunkter presenteres i mediene. Han illustrerer med et eksempel:

— La oss si at en professor sier at “havet stiger ikke”. Som journalist ville jeg da umiddelbart stilt et kontrollspørsmål: Men hvordan kan dette henge sammen når temperaturen øker, breene smelter og grønlandsisen smelter? Må det ikke da være slik at havet stiger? Men de kontrollspørsmålene blir ikke stilt. Dermed kan man få frem tulleting som kan høres tilforlatelige ut, men som ikke henger sammen med virkeligheten. Journalister må ha en viss oversikt for å kunne stille slike spørsmål, sier Drange.

Journalister gjør også klokt i å stille de etablerte forskermiljøene de vanskelige spørsmålene, framholder Kristiansen.

— Mainstream klimaforskere er aldri ute og korrigerer overdrivelser i forhold til ulike modeller og scenarier. Når journalister for eksempel beskriver ekstremvær som klimaendringer, ser jeg lite korrigering fra forskere. Men forskere er raskt ute for å korrigere når klimaskeptikere ytrer seg, sier hun.

I begrunnelsen for å stenge nettdebatten skrev Kristiansen at forskning.no håper å “gjøre debatten både mer allmenngyldig, mer spennende og mer opplysende, både for fagfolk og alle andre.” Ellen Viste mener at klimadebatten må bli bredere og vektlegge andre spørsmål.

— Det farligste med dagens klimadebatt er, slik jeg ser det, at lekmannsdiskusjon om fysiske og kjemiske prinsipper overdøver diskusjonen om hvordan samfunnet skal håndtere klimaendringer. Heller ikke naturvitenskapene gir svar med to streker under bestandig, men de handler i det minste om et system av lover som vi mennesker ikke kan påvirke, men må nøye oss med å prøve å forstå. Selve naturen og samfunnet kan vi derimot påvirke, og jeg synes jeg det er utrolig at vi ikke heller bruker mer tid og spalteplass på å diskutere det. I klimaspørsmålet handler det både om å prøve å justere utslipp for å unngå de verste endringene, og om å håndtere de konsekvensene som uansett vil komme. Dette handler om fordelingen av energi og ressurser på jorden, sier hun.

Her er noen av spørsmålene Viste gjerne skulle se belyst i større grad:

• Hva er vi villige til å ofre?
• Hvem skal betale hvor mye, i hvilke generasjoner og i hvilke deler av verden?
• Hva er viktigst; hvor skal vi begynne?
• Hvor stor risiko er vi villige til å akseptere?
• Hvilket samfunn ønsker vi oss, og i hvor stor grad vil klimaendringer bringe oss nærmere eller lengre bort fra idealkloden?

— Svarene handler om personlige verdivalg, som vi alle er fullt berettiget til å mene noe om. Hvorfor snakker vi ikke mer om dette, spør Viste.

Grensen mellom “virtuelt” og “virkelig” viskes ut på stadig flere felter, så også i den offentlige debatten. Vi har nådd et punkt hvor brukerne kan digitalisere det mest analoge diskusjonsforum, gjøre seg hørt og kreve å bli tatt på alvor.

Som så ofte ellers på det digitale feltet skyldes det et sammenfall av faktorer. De viktigste er det generelle velstands- og utdannelsesnivået, veksten i nettbruken og en eksplosiv utbredelse av fast og mobilt bredbånd.

Blant de mindre kjente faktorene er en markant endring i de etablerte medienes holdninger til nettdebatt. I pressen handler det nå mest om hvilke løsninger som er best, ikke om verdien av nettdebatter per se. Fra å ha vært en skarp kritiker til nettdebatter, går debattredaktør Knut Olav Åmås faktisk lengre enn mange nettfantaster (inklusive undertegnede) når han i Aftenposten i januar 2008 skriver: “For det store flertallet blant dem [nettdebattene] er både interessante og relevante. De utvider det offentlige rom på en unik måte.”

Samtidig parallell-publiserer stadig flere mediehus innholdet sitt. Det innebærer at en kronikk tiltenkt papiravisen eller ytringer som faller i et radio- eller TV-program, langt oftere blir utgangspunkt for en heftig debatt på nettet.

Utenfor avisene har det også skjedd betydelige endringer. Den norske bloggosfæren er blitt dypere og bredere, og har utviklet vitale fagbloggosfærer for bibliotekarer, lærere og journalister. Mange etablerte bloggere har modnet som skribenter, og samfunnstopper som Thor Bjarne Bore, Bård Vegar Solhjell og Finn-Erik Vinje har kastet seg ut på dypt vann.

Ny teknologi er også en pådriver. Twingly, som sørger for at blogger som omtaler avisartikler blir pekt til under artikkelen, skaper tette bånd mellom bloggere og journalister. Mikrobloggesystemet Twitter er opphav til stadig flere debatter, og nettstedet Coveritlive lar grupper referere fra en hvilken som helst begivenhet.

Betydningen av det siste fikk professor Bernt Hagtvet sanne forleden, da han deltok på et møte om nettdebatt på Litteraturhuset som ble dekket i Coveritlive. I løpet av diskusjonen sammenlignet Hagtvet nettdebatter med en kloakk. Minutter etter at det ble skrevet i Coveritlive, dukket de første reaksjonene opp på Twitter.

Derfra gikk det ut i bloggosfæren, og skrivende stund gir uttalelsen dusinvis av google-treff. Hagtvets uttalelse, som falt i et analogt forum og som nok var tenkt å leve like lenge som publikum husket den, er blitt digitalisert og har fått tilnærmet ubegrenset levetid.

Forrykende: Nettavisenes superdemokratiske sinnaposer

For hundretusener av nordmenn er det å delta i nettdebatter blitt like dagligdags som å lese avisen. At nettet senker terskelen for publisering, skjønte norske avishus tidlig. Det er grunnen til at nettavisene er blitt dominerende debattarenaer for folk flest — i motsetning til hva tilfellet er i f.eks. USA. Ikke noe annet sted har du sjansen til å diskutere med så mange mennesker, i seg selv en viktig motivasjonsfaktor.

Alle som har klikket på oppfriskningsknappen i nettleseren i påvente av et svar, vet hvor viktig omløpshastigheten er for nettavisdebatten. Den papirbaserte debatten strekker seg over dager og uker, mens en nettdebatt som regel løper ut i sanden noen timer etter at den startet. Tempoet skaper noe av den muntlige debattens dynamikk, med korte og fyndige innlegg, og et sterkere fokus på retorikk enn saklighet.

Et særtrekk ved nettavisdebattene er at det overveldende flertallet av deltakere opptrer under kallenavn (også kjent som “nicks”). Et vanlig journalist-argument for anonymiteten er at man kan få fram informasjon som folk kvier seg for å oppgi under fullt navn, men ingen legger skjul på at dette også senker terskelen for uønsket atferd kraftig (et fenomen som er velkjent fra sosiologisk forskning, forøvrig).

Når nettavisdebatten drukner i skjellsord og rasistiske ytringer, får den et preg som sannsynligvis virker frastøtende på en stor andel av nettavisenes lesere. Som IT-gründeren Even Westvang sier til fagbladet Journalisten:

Feilen mange nettaviser gjør, er at man lager kommentarfelt som er gøyale for dem som skriver, men ikke for dem som leser. Kommentarfeltene blir sånne sinnaposer under artiklene.

Avisene er klar over problemet, og motvirker det ved å kreve registrering via mobiltelefon, fjerne uønskede innlegg, eller tilby fordeler til brukere som står fram under fullt navn. Dagbladet er i disse dager i ferd med å lansere en tjeneste kalt “Folk”. Der vil den som bruker eget navn få bedre synlighet i avisdebattene, ved at man plasseres nærmere begynnelsen av debatten.

Formell: Bloggosfærens skjulte debattkoder

Min interesse for nettavisdebatter blir imidlertid stadig mer akademisk. Jeg konstaterer at jeg etter hvert nesten utelukkende opptrer som debattant i blogger og nettidsskrifter. Bloggen deler langt flere fellestrekk med boka enn med avisa: den er personlig, har et smalt interessefelt og er som regel lavmælt i formen.

Som gjennomsnittsboka har gjennomsnittsbloggen få lesere, noe jeg ser på som en fordel i dette tilfellet. Sjansen for finne gode innlegg og få et meningsfylt svar på en kommentar, er langt høyere i en god fagblogg enn under en nettavisartikkel.

Jeg vet dette også som bloggskribent og debattleder i eget kommentarfelt. Seks års blogging har resultert i mer enn 6000 kommentarer fra hundrevis av mennesker jeg aldri har møtt. I dette tidsrommet har jeg sett meg nødt til å fjerne 20 kommentarer — tre promille — på grunn av ubehøvlet eller rasistisk språkbruk.

Jeg er ikke alene om å ha gjort denne erfaringen, og det sier noe viktig om nettdebatten som fenomen. Som at debattantenes atferd er like kontekstavhengig som all annen menneskelig atferd. Liksom man oppfører seg annerledes i et kunstgalleri enn på en fotballtribune, vil man opptre ulikt på dagbladet.no og newth.net. Siden de første nettdebattene startet for mer enn 30 år siden, har det utviklet seg et sett med sosiale koder og konvensjoner som de fleste følger, bevisst eller ubevisst.

Noe kan virke fremmed, som praksisen med bruke hakeparenteser som sitatmerke eller forkortelser som LOL og WTF. Men mye av det man ser er som hentet rett ut av “Skikk og bruk”: Man skal f.eks. være forsiktig med hva man skriver om navngitte tredjepersoner. Som bloggeren Heidi Nordby Lunde sier det: ikke skriv noe om en person som man ikke er villig til å si til vedkommende, ansikt til ansikt.

Et annet eksempel: Pressens begrep om tilsvarsrett blir som oftest etterlevd i bloggosfæren. Min erfaring som astrofysiker og skribent er forøvrig at fagkunnskap blir anerkjent, under forutsetning av at man respekterer meddebattantene og arenaens uskrevne regler. Og her ser vi ikke sjelden at det svikter — fra fagfolkenes side.

Forvirrende: Når papirdebattanter møter “netthoder”

Et eksempel på dette ble omtalt av Tord Høivik i forrige nummer av “Bok og Bibliotek”. Her tar Høivik for seg bibliotekar Aud Gjersdals angrep på nettet i en artikkel i Bergens Tidende. Høivik tok for seg Gjersdals resonnement, jeg ble mer interessert i forløpet av debatten som fulgte etter publiseringen.

I sin artikkel nevner Gjersdal to blogger ved navn: “Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på”, og “Frøken Makeløs”. Bloggene omtales i en negativ kontekst, noe som får bloggeren bak “Hjorthen…”, Arne Hjorth Johansen, til å imøtegå Gjersdals uttalelser i kommentarfeltet under artikkelen:

Og da blir jeg nesten litt sint merker jeg, når Gjersdal reduserer det hele til to løsrevne setninger, og karakteriserer det hele som bidrag ’til at saksorientert informasjon nærmer seg fiksjonen, ved sine fantasifulle konstruksjoner av virkeligheten’.

Senere skriver Hjorth Johansen et grundig tilsvar i bloggen sin, det samme gjør “Frøken Makeløs”. Å respondere på et angrep på eget verk er normal debattpraksis, likeså å forvente at angriperen følger opp med et begrunnet svar. Problemet er at det ikke skjer i dette tilfellet. Etter at debatten har rast i dagevis i bloggosfæren, legger Gjersdal kun inn en kort kommentar under BT-artikkelen hvor konklusjonen er at hun “håper at debatten går videre i mange andre fora”.

Hun gjør intet for å utdype eller begrunne sitt angrep på de to bloggerne, og resultatet er at de fremstår som moralske (og tallmessige, målt i antall google-treff) vinnere. Det interessante med saken er at Gjersdal er i så godt selskap. De senere årene har kjente debattanter som Sylfest Lomheim, Dag Solstad og Lars Fr. Svendsen dundret løs mot nettet, for deretter å skygge unna den etterfølgende nettdebatten.

Bare så det er sagt: jeg har stor forståelse for at virvaret av nettbaserte debattarenaer og teknologier kan virke overveldende. Konfrontert med et par dusin innlegg på bt.no, og et ukjent antall i bloggosfæren, kan man skjønne at også Gjersdal trekker seg. Men videre konstruktivt er det ikke, og bak det tilsynelatende kaoset skjuler det seg altså strukturer og regler som gjør nettdebattens landskap navigerbart.

Selv om nettavisdebatter ofte utarter til skittkasting, er nivået på Gjersdal-diskusjonen i BT mer enn godt nok til at man kan ta debatten der. En kjapp titt på “Hjorthen…” og “Frøken Makeløs” viser at disse bloggene også ville egnet seg utmerket som arena for svarinnlegg og påfølgende diskusjon. Normal informasjonskompetanse er alt som skal til for å ta en avgjørelse i dette tilfellet.

For dem som er vant til å debattere i analoge medier med tusenvis eller hundretusenvis av brukere, kan det føles meningsløst å skrive et innlegg i en blogg med et ukjent (men sannsynligvis lite) antall lesere. Men det man taper i umiddelbar leserkrets, kan vinnes igjen over tid. Google har gitt debattene en “lang hale” som gjør at et innlegg blir lest i årevis, og når som helst kan komme i spill igjen.

Knut Olav Åmås mener at nettdebattene har potensial til å bli langt viktigere i den generelle samfunnsdebatten enn de er i dag. Stadig mer tyder på at han har rett. Facebook-fenomenet viser at tendensen går i retning av bruk av fullt navn på nettet, noe som åpenbart vil gagne debattklimaet. Bedre tekniske løsninger og en generell modningsprosess blant nettdebattanter flest, vil også trekke i samme retning.

Til sjuende og sist har ikke nettet opphevet tyngdeloven — mennesker er mennesker, uansett kontekst. En av de viktigste menneskelige motivasjonsfaktorene er anerkjennelse. Det er noe fagfolk av alle slag bør merke seg, dersom de ønsker å være en del av nettdebatt-revolusjonen.

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 2, 2009.

16:55: Så kom jeg til slutt på nett på Litteraturhuset. Mange kjente ansikter i salen — faktisk en hel del ukjente også. Hyggelig!

17:00: Det blir faktisk temmelig fullt her, strålende at så mange engasjerer seg om nettdebatt.

17:00: Anders Heger, leder i Norsk PEN, ønsker velkommen til debatten.

17:01: Heger: I disse dager har vi en situasjon der teknologien ligger foran vår tenkning på ytringsfrihetens område. Slik vi har definert redaktørens ansvar og avsenderansvaret tidligere, gjelder ikke lenger.

17:02: Hei Geirmund, Hei Pål Joakim!

17:03: I panelet: Elin Floberghagen, NJ — Heidi Nordby Lunde, kjent som bloggeren Vampus og borgerjournalist-redaktør — Hegnar Online-redaktør Stein Ove Haugen — professor Bernt Hagtvet og høgskolelektor Audgunn Oltedal.

17:03: Hagtvet: Liberaldemokratiet vil ikke felles av en Hitler eller Pol Pot, men drukne i kloakk. Hvilke former skal den redaksjonelle kontroll ta i den nye mediehverdagen?

17:05: Hagtvet forundret over hvor sent ute Redaktørforeningen og journalistene er i denne diskusjonen. Handler alt om å være tiltrekkende for annonsører? Hagtvet minner om at ytringsfriheten er en hardt tilkjempet rettighet.

17:06: Hagtvet: Dersom ikke pressen viser sin egen selvjustis, vil det komme en medieansvarslov som gjør det. Det er i pressens egen tjeneste å få på plass klare paragrafer der eiere og publisister kan bli strafferettslig ansvarlig. I dag er det et rettstomt rom for ærekrenkelser på nett.

17:07: Vil vi ha det sånn at ytringsfriheten trues fordi vi ikke kan holde selvjustis? (Hagtvet avslutter.)

17:08: Elin Floberghagen: Hagtvet sier han er forundret over at journalister har vært passive. Det er feil. Journalister og redaktører har debattert nettdebatt i årevis. Problemet er at vi ikke er enige.

17:09: Floberghagen siterer fra Hegnar Online, sterke voldtekts- og voldsgeneraliseringer om pakistanere i Norge.

17:10: Floberghagen: — Ingen skal få meg til å tro at dette er til forsvar for ytringsfriheten, eller til gode for ytringsfriheten. Det er ikke ulovlig, men bare dumt. Og noen burde sørge for å fjerne det.

17:11: Floberghagen: Redigering eller ikke redigering. De fleste medier velger etterhåndsredigering. Og spørsmål om anonymitet eller identifisering av innleggeren.

17:11: Floberghagen: Selv ikke den ordinære nettjournalistikken omfattes av straffeloven i dag.

17:12: Floberghagen enig i at det vil komme en medieansvarslov hvis ikke mediene selv tar kontroll.

17:13: Floberghagen: Nettdebatten er en stor fordel: Flere slipper til orde enn det som var tilfelle før. Hadde vi benyttet dette godt, ville vi fått en strålende debatt på nett. Problemet er at vi må scrolle oss gjennom masse dritt for å finne det.

17:14: Audgunn Oltedal nå: Er nettdebatt så spesielt at vanlig presseetikk må vike? Og får pressedebatten så store demokratiske fordeler at vi bør endre det vi tidligere har stått for?
Vi har tidligere stått overfor teknologiske skiller, da lyd og bilde ble tatt i bruk.

17:15: I nettdebatten: Ulike syn på hva som er nettdebattens rolle i demokratiet. Noen kaller all forhåndsredigering for “forhåndssensur”. Men å redigere er ganske essensielt i det å være presse. Går til kjernen av journalistikkens metode — skille mellom hva som er vesentlig, og hva som ikke er vesentlig og følgelig ikke bør på trykk.

17:16: Stor prinsipiell forskjell på å si at forhåndsredigering er vanskelig av praktiske grunner, og at det er ønskelig å ikke redigere debatt i det hele tatt (viser til Haugen i Hegnar Online).

17:17: Synes det er problematisk å anonymisere, lurer på hva det gjør med det offentlige rom når vi har en overvekt på å ikke offentliggjøre personen bak en ytring.

17:18: Ytringsfrihet og personvern er rettigheter som kan stå i motsetningsforhold til hverandre. Derfor er det nødvendig å grunnlovsfeste begge to, da kan vi få en annen type debatt om hvordan mediene skal bruke nettet og debatten på nett.

17:18: Vampus — Heidi Nordby Lunde — går på talerstolen.

17:19: Vampus: Det er alltid like rørende å snakke med folk som snakker om ytringsfrihet på nett, som aldri har vært i debatt på nett, og som ikke vet hva en blogger er (Hagtvet).

17:20: Også morsomt å høre folk snakke om “vesentlighetskriteriet” i journalistikken på nett når vi ser forsidene på Dagbladet og VG hver dag. Man har egentlig ingen kultur for dannet offentlig debatt.

17:20: Når mediefolk snakker om å regulere på nett, høres det ut som om avisene eier internett. Det eneste som vil skje hvis avisene regulerer, er at debatten flytter seg til andre steder på nett.

17:22: Da Vampus publiserte et (sladdet) mobilbilde av naken Kåre Conradi, var det med en viss flau smak i munnen. For hun har et tillitsforhold til leserne sine, og hun var redd for at ikke leserne skulle ta henne alvorlig hvis hun publiserte.

17:22: Det avisene har gjort, er å invitere til fest, sette fram spriten og si “lykke til”. Du skal ikke ha vært på mange bygdefester for å skjønne at det der ikke er så lurt. Man trenger et vertskap, det sier alle som bygger vellykkede sosiale nettverk.

17:23: Vampus tror ikke det nødvendigvis er en god ting at man sier hva man mener, når man mener det, og anonymt.

17:23: Utfordringer ligger i rasisme, trakassering og injurier. I ABC Nyheter fjerner vi det — og gir folk beskjed om at de blir fjernet og hvorfor.

17:24: Utfordring også når de som tidligere var tipsere og ringte med sin personlige historie til oss som mediefolk, nå skriver om det i kommentarfelt under fullt navn.

17:25: Om alle avisene lukker alle sine debattrom, eller sørger for at deltakere må skrive under fullt navn, vil debatten bare flytte seg til andre rom hvor det kanskje ikke sitter like rutinerte moderatorer. Tror ikke at vi kan regulere oss ut av dette.

17:26: Til slutt Stein Ove Haugen fra Hegnar Online (under fullt navn, som Heger fleiper).

17:26: Haugen: Debattene er tapt for norsk presse allerede. Vi må gjerne ha lyst til å redigere, sensurere, ha kontroll — men er tapt. Det har HO tatt konsekvensen av. Vi mener at ytringsfriheten står over alt.

17:27: Det er internett som har gjort det mulig å drive åpen debatt for alle på tvers av grenser. Som det står at man skal kunne i FNs menneskerettighetserklæring.

17:28: I 1980: “Life of Brian” ble forbudt vist i Norge, men ble først tillatt vist da det kom med en tilleggsopplysning om at den ikke var et riktig bilde av Jesu liv. I Sverige ble filmen markedsført som “for morsom for Norge”.

17:29: Hvis ikke diskusjonene blir tillatt på nettsidene til et presseorgan, fortsetter de et annet sted — sannsynligvis med mindre kontroll og i retning noe mer kritikkverdig enn vi har i dag.

17:29: På HO opplyser vi om at vi har et sett regler, og debattantene må krysse av ved hvert innlegg at de har lest reglene og at de er klare over at de står ansvarlige for det de ytrer. Det er heller ikke så vanskelig å finne dem som vil være anonyme, hvis man ser behov for det.

17:30: Ikke vanskeligere å identifisere brukere enn å identifisere den som kjører villmann på Drammensveien med registreringsnummeret på bilen. Vårt registreringsnummer er en IP-adresse.

17:31: Tror de som forsøker å kneble debatten, vil bli liggende igjen, druknet i sin egen bremsevæske. Ikke sånn at alt som ytres på vårt forum, er verd å stå opp for å forsvare — men MULIGHETEN til å ytre seg fritt, går jeg på barrikadene for. (Haugen)

17:32: Heger: En debattleders drømmesituasjon, max uenighet. Fra Hagtvet “vi vil drukne i kloakk” til Haugen “vi vil drukne i vår egen bremsevæske”.

17:33: Oltedal: Var overraska over at Haugen sier at det ikke er vits i å strekke presseetikken til nettdebatten. Der skal liksom jussen overta, så får etikken være et annet problem. Oppsiktsvekkende for en redaktør.

17:34: Oltedal: I Stavanger Aftenblad har de spennende debatt selv om folk må skrive navnet sitt på det de står for. Synes det er fallitterklæring fra Haugen hvis han sier at pressa ikke må bry seg om hva som blir ytret på nett.

17:35: Hagtvet: Haugen lider av teknologideterminisme — at teknologien skal bestemme innholdet.

17:36: Hagtvet: Vi står overfor et kulturelt paradigmeskifte, der skillet mellom det private og offentlige viskes ut. Vi får et problem med unge jenter som legger ut sine nakenbilder de aldri får fjernet. Vi står overfor en gigantisk moraloppløsning. Like mye venstresidens som høyresidens problem.

17:37: Floberghagen: Med respekt å melde, Hegnar Online er ikke representative for norske mediers nettdebatt. Lang rekke kontrolltiltak i de fleste medier — registrering, stopping av debatt, etterhånds- og forhåndsmoderering.

17:37: Floberghagen: Det ER redaktørens ansvar. Redaktøren har ansvar for hele mediets ansvar — Vær Varsom-plakaten. NJ mener det er inkonsekvent at man åpner for etter-redigering.

17:38: Vampus: Det spesielle med HO er at det hører til en avis. Det finnes mange sånne forum med moderatorer som har dritt i Vær Varsom-plakaten i 15 år. Forskjellen er dem som har en papiravis. Hvis det ikke finnes på papir, eksisterer det ikke i manges hode.

17:38: Vampus: Hvis ikke jeg får anledning til å snakke med menneskene som står for noe jeg ikke liker, forsvinner de jo ikke likevel.

17:39: Vampus: Men når redaksjoner inviterer til debatt, har vi et ansvar. Lar vi trollene og rasistene styre, holder man utenfor dem som ikke vil debattere mot sånne motparter.

17:39: Vampus: Man kan styre selv hvilket nivå debatten legger seg på, så lenge man er en god vert eller vertinne.

17:40: Haugen: Vi har ingen redaktør på forumet vårt. HO-forumet er ikke-redaksjonelt. Jeg som redaktør, følger ikke med. Er over ti millioner innlegg der nå, ville være umulig å følge med — men mange mener altså at det er OK å få ytre seg uten å være navngitt.

17:41: Haugen: Slutt med at debatten skal foregå i medier, internett endret det. Slutt på pressens hegemoni her. Kan gjerne forsøke å reversere prosessen, men er umulig.

17:41: Christoph: VG Nettby m.fl. bruker samme eksempel med fest og vertskap.

17:42: Hagtvet: Vampus nevnte viktig forutsetning for debatt: Offentligheten er selvrensende, det er den liberale teorien helt fra John Stuart Mill. Jo flere som deltar, jo større konsensus om hva som er gangbart, vil man komme på. Men på nett er det ingen sammenheng i debatten, ingen heving, ingen krav til kvalitet. Er et sted der du tømmer deg, ikke egentlig en arena for debatt.

17:43: Heger: Er ikke dette elitens klassiske holdning til folkets/allmennhetens ytringer?

17:44: Hagtvet: Kvalitet må være positiv. Debatt skal være kraftfull og ha kvalitet! Debatten har aldri vært fri. For formålet til opplyst, opplysende debatt, må det finnes regler for håndhevelse. Hvis HO og medier fortsetter med sin ansvarsfraskrivelse, kommer politikerne.

17:45: Oltedal: Hvis du har holdningen at “det nytter ikke å gjøre noe med noe som helst”, knekker det enhver kreativitet i et samfunn.

17:46: RED: Debatten dreier seg til en debatt om Hegnar Online-debatten mer enn en prinsipiell debatt om selvjustis og kontroll i nettdebatten. Spørsmålet blir om Haugen er HO-redaktør for debatt eller ikke.

17:47: Vampus: Det er lett å skjule IP-adresser etc, lett å ikke la seg identifisere på nett. Men Hagtvet, faller du ikke for ditt eget grep når du beskylder debattanter på nett for ikke å ville høre på hva motdebattanten har å si, når du selv ikke vet hva en blogg er? En gretten gammal mann…

17:48: Vampus: Debatten blir surrealistisk for meg. Snakker om redaktøransvaret, men snakker om HO hele tida. Skal dere diskutere hva som er på nett, eller skal dere ta Hegnar? Eksisterte lenge før Hegnar visste hva internett var!

17:49: RED: God temperatur på denne debatten, i alle fall, det skal de ha!!!

17:50: Hagtvet til Vampus: Har du noen gang opplevd å lukke en av debattene dine og tenke at “nå har jeg lært noe nytt!”? (Roping fra salen: Jaaaa!)

17:51: Floberghagen: Debatt under fullt navn skjerper debatten. Du tenker deg om før du publiserer. Det tror jeg disiplinerer og gjør debatten mye, mye bedre.

17:52: Vampus: Av og til er det fryktelig frustrerende å måtte håndtere debatt-troll. Skal huske på at vi ekskluderer debattanter ved å dra debatten for langt til det ekstreme også. Dette er en ny form for debatt, har ikke funnet sin form ennå.

17:53: Hagtvet: At holdningene vil poppe opp andre steder, er ikke et argument MOT å gjøre noe regulerende. Åpen for at det kan være demokratisk gevinst ved å ha slike fora. Men da må man hindre at unge mennesker føler seg tilsmusset ved å gå inn der — få bort det obskøne, få bort det usømmelige, få bort det vemmelige.

17:53: Heger skal snart slippe til kommentarer fra salen.

17:54: Haugen fra HO: Tror vi har sett bunnen når det gjelder kvalitet i debatt på nett. Etter hvert som folk blir vant med mediet, etter hvert som man blir moderert av med- og motdebattanter, vil det bli gradvis bedre.

17:57: Fra salen: Annebeth Lange, jurist, ansvarlig for jus og samfunnskontakt i UNINETT Norid: Er blitt sagt en del direkte feil teknologisk. Det med IP-adresser er en ren ansvarsfraskrivelse. En IP-adresse følger en maskin, ikke en person. Anonymisering er en dum vei å gå. Det Vampus og ABC gjør, er bra — åpne for debatt, men sørge for ansvarliggjøring av debattanten. En ting er hva som er lov og hva som ikke er lov — den store faren OG forsen ved internett er at det når overalt mye fortere, når mange fler. Kan ikke bare toe sine hender og si at det går sin gang.

17:58: Annebeth Lange: Blogging og nye medier er kjempefint og må brukes på riktig måte, men med ansvar.

17:58: Susanne Frisk, P4, spørsmål til Vampus: Verken på tv, i radio eller i avis slipper folk til på samme måte som på nett. Hvorfor mener du det er pressens oppgave å skaffe dette rommet, når de kan holde seg til blogger?

18:00: Tore Lindholm, menneskerettighets-spesialist, til Haugen: Du sier at slaget er tapt, at det er umulig — basert på teknologi og menneskerettigheter/ytringsfrihet. Ytringer er mer begrenset etter internasjonale begrensninger enn religionsfrihet. Det juridiske holder ikke.

18:01: Politisk rådgiver for Bård Vegard Solhjell: En av de ikke-betalte SV-politikerne som mener Vampus-innleggene er bra. Skjønner ikke hvordan man kan følge med en politisk debatt i dag uten å lese blogger. Men det er ille at HO-redaktøren svinger debatten til å være for eller mot debatt på nett — det interessante er debatt for og mot en GOD debatt på nett.

18:03: Innlegg fra salen: Hvilken utrolig nytte jeg har av blogger i mitt daglige arbeid med frie medier i u‑land! Hvilken mengde informasjon som aldri ville nådd oss utenfor hvis ikke ikke-profesjonelle journalister sørget for å bruke nettet for å spre informasjon.

18:06: Arne Jensen, Norsk Redaktørforening: Det ble sagt at nettet er et rettstomt rom. Det er det for så vidt ikke. For den ordinære ytrer vil regler om rasisme, injurier, privatlivets fred gjelde som vanlig. Det er bare ikke etablert noe juridisk redaktøransvar på nett. Når det gjelder etikken, har det vært en uenighet mellom journalistlaget og redaktørene om hvorvidt forhåndsredigering skal være et krav.

18:08: Jensen: Vi ønsker en tydeliggjøring av redaktøransvaret og et teknologiuavhengig redaktøransvar. Også sånn i dag at direktesendinger har et annet ansvarsnivå enn ferdigredigerte program. Trenger også hjelp til privatpersoner som har behov for å få fjernet opplysninger fra nett. Tror vi er på en dannelsesreise på nett, men er mer optimist enn Hagtvet. Redaktørforeningen gir råd om hvordan man kan kultivere nettdebatten. Vi vil se en utvikling der store deler av nettet kultiveres på en annen måte. (PS: Ikke snakk om sensur om det redaktører gjør, man redigerer. Sensur bedrives av myndigheter.)

18:09: Hagtvet: Ser poenger fra Vampus og Haugen om at det er demokratisk gevinst i nettdebatt. Er for å REDDE den demokratiske gevinsten jeg er opptatt av reguleringer.

18:09: Anders Brenna, nettredaktør i Teknisk Ukeblad: Denne debatten er mye mer interessant på nett.

18:10: Brenna: Debatten i salen PÅ NETT er bedre enn debatten OM nettet i salen. Uvitenheten i panelet er sjokkerende.

18:11: Hagtvet: Brenna er usedvanlig arrogant! Kan han utdype??

18:11: [Comment From Carsten Pihl]
Ang de abrenna sier: Hvem har satt sammen panelet?

18:12: Carsten: Det er vel PEN, antar jeg?

18:12: Takket være Anders Brenna må visst jeg ta ordet også… Hva skal jeg si?

18:15: [Comment From Thlom]
Siter fra Twitter!

18:16: [Comment From Carsten Pihl]
Spennende at Hagtvet mener noen i denne debatten er arrogante. Å debattere dette uten å ha lest blogger …

18:16: [Comment From geirmund]
Den store trusselen når det gjeld debatt på nett er ikkje kva folk kan finne på å sei, men kva dei ikkje vågar pga regulering (f.eks Datalagringsdirektivet). Det er sjølvsensuren som kjem til å trua ytringsfriheten i nær framtid.

18:16: [Comment From Cathrine Valsø]
Det er i alle fall veldig interessant å følge denne debatten på CoveritLive og Twitter samtidig!

18:18: Astrid Meland, Dagbladet.no: Fordeler med åpen debatt på Dagbladet.no: Leseren bidrar hver dag til å gjøre sakene mine bedre.

18:19: Astrid: Vi er opptatt av transparens. Vi tror leserne er flinkere enn oss og kan bidra med masse. Opplevde det selv da jeg skrev om 9/11-konspirasjoner, fikk masse teknisk informasjon om at “aluminium smelter ikke sånn”. At HO er i panelet er mer som å invitere Frp til Israel-debatt, ikke så veldig interessant.

18:20: Astrid: Forhåndsmoderering er som en telefonsamtale. Skulle vært ganske kjedelig hvis hver setning i en samtale mellom meg og Vampus skulle være godkjent hvis vi fikk sagt dem.

18:21: [Comment From Carsten Pihl]
Ang anonymitet eller ikke. Leseren tar vel høyde for anonymiteten? Leser signerte innlegg mer nøye/på alvor? I alle fall jeg. Demed regulerer dette seg selv.

18:21: Knut Olav Åmås, Aftenposten: Vi er noen som har vært med på mange slike debatter før. Blir en repetisjonsøvelse — tror Astrid Meland er inne på noe når hun påpeker at polariseringen er for kraftig. Det meste av god utvikling skjer i mainstream-feltet. Begynte selv som negativ til nettdebatt og brukte Hagtvets søppelmetaforer. Nå er jeg ikke i tvil om at nettdebatten beriker oss til alle tider på døgnet, hele tida. 80 prosent av det som publiseres i nettdebatt er bra.

18:22: Åmås: Avisene har investert for lite i debattene, dyrket dem for lite, sett for lite potensial. Hovedproblemet er at vi må ta vårt redaktøransvar mer alvorlig.

18:23: [Comment From Edgar Valdmanis]
80% bra? Ikke helt enig i den. Synes også det er synd å strype debatten, men det er utrolig mye drittslenging som slipper gjennom

18:23: [Comment From Hjorthen]
Jøss! Er vi ikke den seriøse debattens endestasjon lenger? Nå får jeg identitetsproblemer her!

18:23: Nå slipper panelistene til med oppsummering.

18:24: Haugen fra HO: Utviklingen går i riktig retning.

18:26: [Comment From Carsten Pihl]
Er du eneste som liveblogger med cil? Burde vært “offisiell” cil, (du/andre), så kunne spm fra cil (og evt twitterfeed) blitt tatt til panelet

18:26: Vampus: Tror dannelsesreise er beskrivende. Når vi starter med “søppeldebatt” og ender med at Hagtvet innrømmer demokratisk potensial, er vi kanskje blitt LITT mindre uenige — men fortsatt uenige.

18:26: Carsten: Tror jeg er eneste, ja — så jeg tar på meg å være den “offisielle” uten altfor stor verdivridning i det jeg refererer. Men burde vært noen som hadde feed til panelet, ja.

18:29: Oltedal: Er ikke grunnlag for Hagtvets pessimisme, verken når det gjelder TV eller nett. Spørsmålet er hvordan vi skal få debatt på nett til å være en del av det mediene alltid har drevet med, offentlig meningsbrytning.

18:30: Oltedal: Til dere som har blogget og twittret innimellom: Det ville dere ikke hatt sjanse til hvis vi ikke var samlet her og diskuterte.

18:30: Floberghagen: Selvsagt kunne online-folkene diskutert på egenhånd, uten oss!

18:31: Floberghagen: Ser nå at nedbemanninger kommer i nettjournalistikken, og det er den som bør utvikles, der det er potensial for noe nytt.

18:32: Floberghagen: Viktig med blogg- og nye stemmer fra utviklingsland. Er en helt annen verden fra å diskutere det som ligger under “politikk” hos Hegnar Online. Det ene er en berikelse, det andre er det neppe. Tror ikke lovgivning er svaret, pressen bør finne ut av det selv — og samme presseetikk på alle plattformer.

18:34: Hagtvet: Som alle teknologiske nyvinninger, er nettet tvetydig. Aldri har kineserne vært mer redde enn før OL. Det er mulig at jeg som ung engelsk tekstilarbeider i 1810 ville ha knust Spinning Jenny. Nekter uansett å være teknologideterminist. Men hva med kompetanse? Kvalitet? Hvilken interesse har jeg av blogger når jeg er på jakt etter noen som KAN noe?

18:35: Hagtvet: Informasjon er noe annet enn kunnskap. Kunnskap er noe annet enn innsikt. Innsikt er noe annet enn visdom. Hvorfor er det så få som snakker om kompetansekravene i debatten?

18:35: Og dermed avrundes debatten på nett. Regner med den fortsetter på Twitter.… Over og ut fra Litteraturhuset.
[Red. anm.: Se de nevnte debattinnleggene på Twitter].

Nettdebatten i kommentarfeltet under artikkelen utviklet seg raskt i ganske brutal retning.

“Kommentarfeltet er fullt av rasistiske kommentarer og drittslenging mellom folk som kaller seg albanere og serbere. Det er for mye til jeg gidder legge inn eksempler […] Jeg ber om at dere fjerner dette feltet/eventuelt begynner å redigere det. Dette gjør det ikke lettere for oss som til daglig arbeider med og studerer problemene på Balkan,” skrev en oppgitt leser til redaksjonen på epost.

Reaksjonen fra leseren er typisk for hvordan mange vurderer nettdebatter, ikke minst akademikere og debattredaktører.

Nye former

Jeg fulgte debatten på Kosovo-saken tett, som jeg gjør med de fleste debattene på saker jeg skriver. Og etter litt samtale med de mest prinsippfaste (dvs anarkistiske) medlemmene av redaksjonen kom jeg til at den burde få stå.

Uavhengighet for Kosovo? Artikkelen skapte heftig debatt med over 200 kommentarer.

For i det som for noen ser ut som grove angrep på andre grupper og enkeltpersoner, ligger, etter mitt syn, også et vitnesbyrd om hvordan en politisk situasjon faktisk virker på mennesker.

I artikkelen min skriver jeg: «Ifølge AP har de serbiske radikale nasjonalistene, som fikk flest seter i nasjonalforsamlingen ved valget tidligere denne måneden, truet med nye militære angrep mot Kosovo dersom provinsen erklærer uavhengighet.»

I debatten sier «Srbija do Tokija» (02.02.2007 kl. 09:50):

«Jeg er serber og er villig å gripe våpen for å forsvare Kosovo av albanske terrorister…»

I artikkelen refererer jeg videre en kommentar et medlem av Kfor-styrken ga i 2004: «- Virkeligheten vi møtte var en albansk befolkning med enorm trang til gjengjeldelse. […] De tok alle teknikker i bruk for å få hevn og fordrive den serbiske befolkningen. Målet var å få alle serbere ut av Kosovo.»

I debatten sier «ardian» i sitt svar til «Srbija do Tokija» (02.02.2007 kl. 12:37):

«Enda en primitiv serber som kommenterer. Dere skulle virkelig blitt drevet ut fra hele Europa. Et mer hatsk og krigersk folk overfor andre skal man lete lenge etter! Glem ikke hvem som indirkete startet 1 verdenskrig! Serbias svarte hånd! Av alle folkeslag i Europa er dere terroristene! Gratulerer Kosova! Endelig er vi et fritt og uavhengig folk! Takk Nato, USA, Storbritania og resten av EU!»

Reelle motsetninger

Jeg mener denne debatten ble et uttrykk for akkurat det tema artikkelen tok opp: de steile motsetningene mellom serbiske og albanske nasjonalister.

For meg gir den et innblikk i følelser og erfaringer som jeg ofte sitter og drøfter ved skrivebordet, og gir sakskomplekset en dypere dimensjon.

En slik debatt blir problematisk dersom man har bestemte oppfatninger om hvordan en politisk diskusjon skal arte seg. Nettdebattene utfordrer kontinuerlig sånne oppfatninger, de utvikler seg ofte helt egenartet, får sine egne kvalitetskriterier og sin egen antielitære, og av og til brutale, logikk.

Men hvis jeg kan referere serbiske lederes holdninger, og soldaters vitnesbyrd om nasjonalismen i provinsen, hvorfor tåler vi ikke å høre de som selv er berørt av saken selv formulere sine tanker og opplevelser?

Den offentlige samtalen endres

Jeg har blitt mer og mer opptatt av nettdebatter gjennom jobben på Dagbladet.no. Stadig flere nordmenn bruker nye medier der de selv bidrar med innhold – tekst, foto og video. Blant de under 30 tror jeg det bare er noen få i utvalgte miljøer som følger godt med i debattene i papiravisene. Det ser ut som vi er på vei bort fra én offentlig samtale, over i et stort antall samtaler i ulike subkulturer. Desi.no og Islam.no er viktige slike fora for samtale, de mange bloggene er andre, debattfora om teknologi, spill, samfunn og politikk finnes nærmest over alt.

Nye debattarenaer. Her forum på islam.no.

Mange mediebrukere vil like gjerne lese et velformulert innlegg fra en «ingen», som en meningsytring fra en person som har makt på det akademiske, kulturelle eller politiske feltet.

Det ligger et slags opprør mot eliter i dette, noe man ofte kan se i kommentarfeltene hos oss.

Det mest positive er at så mange vil diskutere komplekse politiske problemstillinger, og det ser ut til at jo mer brukerne blir tatt på alvor, jo høyere blir nivået på debattene.

Summen av trådene i diskusjoner på Dagbladet.no gir, når vi lykkes, langt mer informasjon, temperatur, humor og mangfold enn mange typer redigerte debatter.

Drøftende saker skaper debatt

Dagbladet.no er en omdiskutert avis, og det påvirker også debattklimaet på sidene våre. Leserne har ikke all verdens tiltro til sannhetsgehalten i det vi skriver, de synes vi fokuserer på feil saker, og bruker ofte anledningen til å kritisere journalistikken vår. Ikke uten grunn. Vi jobber fort og vinkler hardt.

Det er ganske tydelig at debattene på sakene ikke blir bedre enn journalistikken. Og der ligger det en kontinuerlig utfordring for oss som skriver. Noen av seksjonene våre sliter med å få diskusjonene til å bli gode, og enkildesaker og ren personjournalistikk fungerer dårlig som debattsaker.

Sakene som ser ut til å gi de beste diskusjonene er drøftende saker, saker som tar opp fenomener, ikke personer, og som evner å vise fram flere sider av et sakskompleks.

Vi har valgt å tillate anonymitet i våre debatter, fordi vi vil tillate kontroversielle synspunkter å komme til uttrykk, og ønsker at folk skal kunne diskutere åpent uten frykt for represalier fra eventuelle arbeidsgivere eller andre som googler debattdeltagerne. Vi gir foreløpig prioritet til innloggede brukere, og diskuterer løpende i redaksjonen og med leserne om dette bør gjøres obligatorisk.

Rasisme og frykt

En av de første erfaringene jeg gjorde som nettjournalist, var at det fantes et stort behov for å artikulere innvandringsmotstand blant noen av våre lesere.

Ingen setter pris på debatter som sklir ut i rasisme og forakt, aller minst vi som sitter med redaktøransvaret, og jeg diskuterte fenomenet med leserne og skrev om debattene i flere omganger. Det ble en komplisert samtale om frykt, ytringer og fordømmelse, som var lærerik kanskje mest av alt for meg.

Sensurerer elitene viktig innvandringsdebatt? Artikkel i Dagbladet.no i september 2005.

I denne artikkelen spurte jeg om innvandringskritikerne følgte seg sensurert, her og her diskuterte jeg om nettdebattene var i ferd med å ødelegges av rasisme, og jeg har oppfordret antirasister til å delta i debattene våre.

Det ser ut til at debattene om innvandring og islam på Dagbladet.no er blitt mer mangfoldige, som for eksempel i dette tilfellet. Jeg tror det delvis skyldes at man nå har hatt muligheten til å uttrykke innvandringskritikk en stund, og at andre stemmer har meldt seg i større grad.

Personer som opplever at de ikke har rett til å ytre seg, kan kjenne seg utstøtt og sensurert. Men nå når denne debatten har fått pågå en stund, er det få som kan påberope seg denne typen sensur lenger.

Et usynlig klasseskille

Det finnes mange tusen innlegg bare i debattene på mine artikler. For ikke å snakke om på hele Dagbladet.no. Jeg har ikke systematisk studert hva som foregår, men har en følelse av dynamikken i samtalen som pågår kontinuerlig.

Og følelsen som kanskje er sterkest hos meg, er at det finnes et usynlig klasseskille i Norge, mellom de som har språklig makt og de som ikke har det. Det er helt bestemte segmenter i befolkningen som uttaler seg i de redigerte mediene, og de har en virkelighetserfaring som mange tilfeller er annerledes enn de uten denne makten.

Noe av det fineste med nettdebattene er å se folk uten det redaktører og forfattere ser på som særlig språklig finesse uttrykke personlige erfaringer og lykkes med det, og få respons fra andre. Eller se alle de humoristiske sidesprangene leserne våre kommer med, oppleve dem korrigere oss og dele spesiell kunnskap, eller bare uttrykke sterke politiske meninger.

Mange har pekt på at mindre debattfora har mer potensial for å skape konstruktive diskusjoner enn store umodererte fora. Der ligger det en utfordring for et stort nettsted som vårt. Vår journalist Snorre Bryne er en av dem som har skjønt dette, han har knyttet til seg en gruppe konstruktive debattdeltagere.

Selv betrakter jeg diskusjonene etter mine egne saker i stadig større grad som mitt og mine leseres lille forum, og prøver selv å delta i debattene, noe jeg mener journalister bør gjøre så mye som mulig.

For meg oppveier en god nettdebatt ti dårlige, og jeg tror både medie- og det politiske landskapet kommer til å forandres fundamentalt av de nye måtene vi diskuterer på.

Det er et stort demokratisk potensial i nettdebattene, som foreløpig går elitene hus forbi.