Artikkelen er basert på forfatterens doktoravhandling: Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook discussion (2020). Avhandlingen er en del av forskningsprosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet er ledet fra Universitet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Aggressive debattkulturer

Kommentarfeltene beskrives ofte som særlig aggressive debattkulturer, hvor personangrep, hets og hat florerer. Av den grunn opplever mange en uvilje mot, og et ubehag ved, å delta i offentlig debatt online.

Særlig er innvandring et betent tema som mange vegrer seg for å diskutere offentlig. Innvandringskritikere vegrer seg for å uttrykke sin mening offentlig i frykt for å bli stigmatisert og ekskludert (se f.eks. Thorbjørnsrud, 2017). Minoriteter vegrer seg for å delta i debatten i frykt for å bli utsatt for trakassering og hatefulle ytringer (se f.eks. Fladmoe & Nadim, 2017).

Kommentarfeltsdebattene om den syriske flyktningkrisen inneholder en rekke fiendtlige innlegg: Personangrepene og fornærmelsene florerer. Slike aggressive og fiendtlige former for retorikk er et problem for demokratiet og menneskers mulighet til å ytre seg fritt. Et ugjestmildt debattklima kan bidra til at mange avstår fra å ta del i ordskiftet. Dermed kan viktige stemmer og perspektiver utebli. Fordi ytringer ikke bare er ord, men handlinger med konsekvenser i verden, kan hatefulle ytringer også ha fatale konsekvenser: De kan fungere som oppfordring til, og legitimering av, fysisk vold.

I min studie av slike kommentarer, ikke blott som isolerte ytringer, men som retoriske trekk i debatten, blir det imidlertid tydelig at majoriteten av disse fiendtlige innleggene må forstås nettopp som «bare ord», uten reelle konsekvenser utenfor kommentarfeltene. For å forstå dette vil jeg begynne med å forklare hva jeg mener med begrepet «uttrykksprinsippet», for deretter å forklare hvordan en stor del av de fiendtlige innleggene i debatten kan sees som strategier i en «uttrykkskonkurranse».

Uttrykksprinsippet

Uttrykksprinsippet er det motsatte av deliberasjonsprinsippet: Deliberasjonsprinsippet innebærer at man tilnærmer seg hverandre gjennom argumentasjon; uttrykksprinsippet innebærer at argumentasjon er illegitimt.

Som et kommunikasjonsideal må uttrykksprinsippet forstås på følgende måte: Ytringen min er et uttrykk for hvem jeg er. Du kan være ulik meg, men du kan ikke kritisere meg, fordi enhver er berettiget til å ha og uttrykke sine personlige meninger og sannheter. Det jeg virkelig tror på, føler og mener, er uttrykk for mitt autentiske selv, derfor behøver jeg ikke argumentere for påstandene mine eller kunne forsvare dem mot kritikk og motargumenter. Hvis du kritiserer ytringen min, hindrer du meg i å være og uttrykke meg autentisk – du angriper meg som person.

Som et kommunikasjonsideal innebærer et uttrykksprinsipp slik at enhver er berettiget til å uttrykke sine ektefølte meninger, og at argumentasjon og kritikk er illegitimt fordi dette er å hindre andre i å uttrykke seg autentisk.

I debattene jeg har studert manifesterer dette kommunikasjonsidealet seg i en rekke kommentarer som ikke kan regnes som reelle innlegg i en debatt, hvor motstridende synspunkter brynes mot hverandre. Snarere må en overveiende andel av ytringene i debattene sees på som uttrykk for deltakernes egne følelser og engasjementet, subjektive evalueringer og høyst personlige sannheter. Få av innleggene inviterer til debatt, faktisk avskjærer mange potensielle motargumenter gjennom å understreke at det som ytres er «bare min mening».

Særlig tydelig er denne uttrykkslogikken når slike uttrykk besvares med kritikk og motargumentasjon. Da oppstår situasjoner hvor deltakerne eksplisitt frasier seg forpliktelser til argumentasjon og fraber seg andres synspunkter. To kommentarer, begge skrevet som svar på motargumentasjon og kritikk, kan tjene som eksempler:

I følge en uttrykkslogikk er altså argumentasjon ikke bare unødvendig, det er også illegitimt fordi det hindrer individet å uttrykke sitt «sanne» jeg. I debattene jeg har undersøkt, gir dette seg utslag i en rekke sanksjoner av det som i følge et deliberasjonsprinsipp måtte anses for å være legitim kritikk og motargumentasjon for å være personangrep. Et eksempel er den følgende utvekslingen:

I denne utvekslingen blir den ene deltakeren møtt med kritikk og motargumentasjon. Denne er fremført på saklig vis: Kritikken retter seg mot påstandene fremført av motparten, ikke hans eller hennes person. Deltakeren som utsettes for kritikk opplever og sanksjonerer imidlertid dette som et personangrep. Han eller hun formulerer også det som er det sentrale prinsippet i en uttrykkslogikk, nemlig at alle har “sin egen” mening, og følgelig bør ingen kritisere det andre sier.

Debatten forstås dermed som det motsatte av det vi vanligvis forstår som debatt, nemlig at motstridende synspunkter brynes mot hverandre gjennom argumentasjon og motargumentasjon. I en slik logikk får også ytringsfrihet en annen betydning enn retten til å ytre seg: Ytringsfrihet blir forstått som retten til å ytre seg uten å bli motsagt. Kritikk og motargumentasjon oppfattes dermed både som en krenkelse av individets rett til å uttrykke sitt autentiske selv og som en krenkelse av ytringsfriheten.

På bakgrunn av dette vil jeg hevde at, til tross for at mange oppgir at de opplever sosiale medier som spesielt ugjestmilde debattarenaer og unngår politisk debatt i disse mediene fordi de frykter hat, hets og trakassering (se f.eks. Moe et al., 2019), er det ikke nødvendigvis slik at debatten i sosiale medier er spesielt ille. Snarere enn å være en debatt som karakteriseres av fiendtlighet, kan det være at den oppleves slik, fordi debattsjangeren bryter med forventninger til å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Tomme angrep og uttrykkskonkurranser

Det ville imidlertid være uriktig å hevde at disse kommentarfeltene er uten fiendtlighet og aggressivitet. Tvert imot er dette et karakteriserende trekk ved debattene. Aggressiviteten gjør seg særlig gjeldende i det jeg i avhandlingen har kalt «uttrykkskonkurranser», hvor målet er å få det siste ordet¹.

Uttrykkene i denne konkurransen kan beskrives som «tomme» angrep på motparten. At angrepene er «tomme» skal her forstås som at de ikke retter seg mot noe spesifikt – verken ved den som angripes som person eller ved innholdet i hans eller hennes ytring. Snarere er disse angrepene generiske uttrykk for negativitet myntet på å få motparten til å tie. Dette inkluderer utskjellende ord som «idiot» og «fjols», samt fornærmelser som tilsynelatende kunne vært brukt til å forulempe enhver.

I kommentarfeltene bidrar slike tomme angrep enten til å kortslutte interaksjonen eller til å akselerere fiendtligheten. Det siste av de to utfallene skaper «uttrykkskonkurranser», der intensiteten i uttrykket øker på begge sider, samtidig som angrepene får stadig mindre innhold.

Vanligvis utvikler disse uttrykkskonkurransene seg over lange interaksjoner med flere ti-talls kommentarer, og ofte svært harde angrep, noen ganger også trusler. Av plasshensyn inkluderer jeg her et kortere eksempel, der angrepene er relativt milde, men som likevel kan illustrere mekanismene i spill i denne interaksjonsformen:

Som eksempelet over illustrerer, øker angrepet i intensitet: Det går fra «ingen bryr seg om hva du mener» til «ingen bryr seg om deg». Til tross for at de to deltakerne i interaksjonen begge signaliserer at de ikke er interessert i å lytte til og interagere med motparten, er det nettopp det de gjør. Det gjør de ved eksplisitt å uttrykke sin ignoranse overfor den andre. Når ingen av partene bryr seg om hva den andre har å si er det imidlertid ingen grunn til å bli ved å interagere, og som en konsekvens opphører interaksjonen raskt.

I andre, og lengre, debattsekvenser i kommentarfeltene fortsetter interaksjonen lenge etter begge parter har gjort det klart at de ikke er interessert å høre hva den andre har å si. Med formuleringer som «jeg gidder ikke bry meg med deg lengre, farvel!», signaliserer deltakerne i debatten at diskusjonen er over. Likevel fortsetter de å fremføre angrep på motparten, påstå at den andre har gitt opp og benekte at en selv har gitt opp. Jo lenger interaksjonen pågår, jo mer blottet blir den for innhold.

Personfeidene som utspiller seg i form av uttrykkskonkurranser karakteriseres av at det er uklart hva stridens kjerne er – hvis det eksisterer en uenighet i det hele tatt. Striden handler ikke om hvem som har rett eller feil, eller hvem som er «god» eller «ond». I stedet konkurrerer deltakerne om hvem som er i stand til å fremføre det mest sviende angrep, bringe den andre til taushet, og slik sikre seg det siste ordet.

Dette, mener jeg, må sees i sammenheng med en uttrykkslogikk, hvor målet er å uttrykke sitt autentiske selv. Dersom det å bli motsagt hindrer en i å uttrykke seg autentisk, og dersom det eksisterer et sterk ønske om å gjøre dette, så vil en måte å verne om sitt eget uttrykk være å sikre det siste ordet for seg selv. Dette innebærer at angrepene ikke kan forstås som handlingsorienterte – som angrep med faktiske konsekvenser i verden. Snarere fungerer uttrykkene som en strategi for å sikre seg det siste ordet og derigjennom verne sitt uttrykk mot andres innblanding.

Dette betyr imidlertid ikke at jeg vil bagatellisere hatefulle ytringer og trusler. Ved kun å studere ytringene, kan jeg ikke si noe sikkert om hvordan disse oppleves av den som utsettes for disse angrepene, hva intensjonen til avsender er, eller om andre som leser kommentaren kan tolke den som en oppfordring til å handle.

Responsene slike fiendtlige innlegg får i kommentarfeltene vitner imidlertid om at dette ikke oppleves som reelle trusler og hatytringer fra den som utsettes for det. Angrepenes innhold fremstår også svært tilfeldig – de retter seg ikke mot noe bestemt ved personen som angripes, ei heller ved det han eller hun sier.

Jeg vil derfor argumentere for at kampen i disse interaksjonene ikke står om hvem som har «rett» og «galt» eller hvem som er «god» og «ond», men er en strategi for å verne om sitt uttrykk. Fordi motstanderen ikke står i veien for det samfunnet man ønsker seg, men i veien for ens mulighet til å ytre seg uimotsagt, behøver denne heller ikke utslettes i det virkelige liv. Det rekker å nedkjempe motparten innenfor kommentarfeltdebattene.

Debatten på sosiale medier – er den så ille?

Jeg startet artikkelen med å stille spørsmålet: Hvor ille er egentlig innvandringsdebatten i sosiale medier? Vel, det kommer an på øyet som ser. Det mest interessante ved disse debattene er imidlertid ikke hvor «ille» de er, men at en overveiende del av ytringene og interaksjonene karakteriseres av uttrykk, snarere enn argumentasjon.

Debattene er riktignok ikke fri for argumentasjon eller forventninger til sjangeren som en politisk debatt. Men debattene karakteriseres i svært liten grad av argumentasjon orientert mot fremtidig politisk handling og forsøk på å tilnærme seg hverandre gjennom argumentasjon. Snarere bærer de retoriske praksisene i debattene vitne om en aversjon for å lytte til og besvare andres argumenter, samt et ubehag ved å bli motsagt.

Gitt at politisk debatt vanligvis forstås som argumentasjon om fremtidig handling, og at deltakelse i en debatt innebærer at man begrunner sine påstander, lytter til og besvarer andres argumenter, har dette konsekvenser for hvordan og hvorvidt vi kan forstå kommentarfeltsdebattene som politiske debatter: En debatt der enhver insisterer på sin rett til å ha og uttrykke sin subjektive mening, uten å måtte forholde seg til andres synspunkter og argumenter, kan knapt kalles en debatt.

Selv om mange opplever sosiale medier som særlig fiendtlige debattkulturer, er det ikke nødvendigvis sant at de er det. Snarere kan det ha seg slik at det som oppleves som angrep på ens person, er legitim kritikk og motargumentasjon. Det kan likevel oppleves som angrep fordi debattsjangeren bryter med forventninger om å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Heller enn å se med bekymring på aggressiviteten som karakteriserer mange av debattene i sosiale medier – kanskje særlig debattene om innvandring – mener jeg at det er grunn til å uroe seg for uttrykksprinsippets gjennomslagskraft. Uten å ha studert dette utenfor de nyhets-genererte sosiale medier-debattene om flyktningkrisen, mener jeg å kunne se tilløp til at denne uttrykkslogikken brer om seg også andre steder i offentligheten.

Det er ikke uvanlig at kritikk besvares med beskyldninger om “krenkelse” og påkallelser av ytringsfriheten. Dette tyder på at ytringsfrihet, for mange, innebærer en rett til å ytre seg uten å bli motsagt. Det er slik ikke utenkelig at dette i økende grad kan komme til å prege den offentlige debatten fremover, med den konsekvens at vi får mindre reell debatt og flere ubegrunnede påstander som «bare er min mening», og som dermed verken kan motsies eller diskuteres.

Les også:
Den demokratiske hijaben?
Vår vesle store minoritet
Flyktningstraum og godheitstyranni
Et spørsmål om verdier

Litteratur:

Brox, O. (1991). “Jeg er ikke rasist, men …” Hvordan får vi våre meninger om innvandrere og innvandring? Oslo: Gyldendal.

Fladmoe, A., & Nadim, M. (2017). Silenced by hate? Hate speech as a social boundary to free speech. In A. H. Midtbøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Boundary Struggles: Contestations of Free Spech in the Norwegian Public Sphere (pp. 45–75): Cappelen Damm Akademisk.

Moe, H., Hovden, J. F., Ytre-Arne, B., Figenschou, T., Nærland, T. U., Sakariassen, H., & Thorbjørnsrud, K. (2019). Sosiale medier. In H. Moe, J. F. Hovden, B. Ytre-Arne, T. Figenschou, T. U. Nærland, H. Sakariassen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Informerte borgere? Offentlig tilknytning, mediebruk og demokrati (pp. 72–91). Oslo: Universitetsforlaget.

Thorbjørnsrud, K. (2017). Immigration critique. Moral boundaries, silence and polarization In A. H. Midtbøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thorbjørnsrud (Eds.), Boundary Struggles : Contestations of Free Speech in the Norwegian Public Sphere (pp. 257–290): Cappelen Damm  Akademisk.

² Jeg bruker begrepet «uttrykkskonkurranse» noe ulikt Ottar Brox’ opprinnelige begrep, først beskrevet i «Jeg er ikke rasist, men…» (1991). For en diskusjon av begrepet, se kapittel 7 og 8 i doktoravhandlingen min «Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook-discussion» (2020).

Hvor går grensene for ytringsfriheten? Hvordan kan de økte tekniske mulighetene folk har fått til å ytre seg forenes med en mest mulig fri debatt, med minst mulig etiske overtramp, e‑galle og hets? Dette er stadig spørsmål det demokratiske samfunnet strir med, over 20 år etter internettets gjennombrudd.

Hva bør politikere gjøre og ikke gjøre? Risikerer de å innskrenke ytringsrommet? Vår nest mest leste sak var en kritisk analyse av Høyre-Frp-regjeringens initiativ mot hatefulle ytringer.

Blant de øvrige temaene vi har tatt opp i en viss bredde i 2016: Frankrikes svar på islamistisk terror var gjenstand for flere grundige artikler – om unntakstilstand, statsborgerskap, burkiniforbud. Aspekter ved terrorisme og medier var også tema i en analyse av IS-magasinet Dabiq og en drøfting av virkningen av omfattende terrordekning. Og selvsagt har også vi grublet over fenomenet Donald Trump.

Medienes krise og omstilling pågår fortsatt for fullt og var viktig også i vår dekning i 2016. Omstillingen byr ikke bare på negative nyheter. Helt på tampen av året beskrev vi en av årets mer vellykkede medienyskapinger — NRKs serie Skam.

De fem mest leste artiklene i 2016

Kristian Meisingset: «Jeg tåler ikke dritt fra noen». Intervju med Nancy Herz.
Kristian Meisingset: Rett til ikke å bli krenket?
Kristian A. Bjørkelo: Fascismens nye drakt
Magni Olaug Fuglerud: Hatet mot rosabloggerne
Erik Bolstad: Tekst-TV – massemediet som alle gløymde

Takk til alle som har abonnert på vårt nyhetsbrev og bidratt til å spre og diskutere artiklene våre på Twitter og Facebook i 2016.

Saken kan karakterisere store delar av Skam-dekninga: Relativt dårleg informert om sjølve serien, og med bruk av kommentatorar og ekspertar som ikkje har særskilt kvalifisert kunnskap om temaet. Det er synd – for debatten ungdom sjølv har om serien på skam.p3.no og i sosiale media, er av ein heilt annan karakter.

Til trass for livleg debatt og mangesidig hylling, er det ikkje så mange som har undersøkt korleis tenåringane sjølv opplev, tolkar og brukar Skam. Vi har gått gjennom all dekning serien har fått i norsk media, og alle kommentarane på bloggen der Skam blir publisert. I tillegg har vi intervjua fleire ungdommar i målgruppa. Slik fann vi ut tre viktige ting: Skam fascinerar på tvers av kjønn, geografi, klasse og etnisitet. Tenåringane er veldig engasjerte i seriens karakterar – og dei snakkar saman om Skam.

Dette inkluderar så klart ein god porsjon drømming om kjekke skodespelarar og forhåpningar om korleis det skal gå med seriens romantiske par. Ved første blikk kan dette verke som overflatisk fankultur, men det er ofte i denne såkalla «shippinga» av fiktive parforhald at meir grunnleggjande diskusjonar startar.

Allereie i første sesong av Skam, der handlinga krinsar kring Eva og kjærasten Jonas, meiner mange at Jonas er nedlatande mot Eva. (foto: NRK)

Allereie tidleg i første sesong, der handlinga krinsar kring Eva og kjærasten Jonas, dukker det opp kritiske stemmar:

«Men ser dere ikke hvor slem Jonas er mot Eva? Han er nedlatende og tror han er bedre enn henne.»

Denne diskusjonen utviklar seg gjennom sesong 1, og får ein ny avleggjar i andre sesong, kring forhaldet mellom Noora og William. Her blir det heftig diskutert om William er manipulerande eller ikkje, og om Noora sine gode prinsipp kanskje er litt for fastlåste.

Sesong 3, som introduserar ein skeiv tematikk, har blitt oppdaga også utanfor Noreg, og tenåringar frå Danmark til Abu Dhabi diskuterer no forhaldet mellom Isak og Even på ulike internettfora. Diskusjonen er kjenneteikna av detaljerte analyser av serien, og at deltakarane trekk inn erfaringar frå sine eigne liv når dei snakkar om karakterane.

I sesong 2 blir det heftig diskutert om William er manipulerande eller ikkje, og om Noora sine prinsipp er for fastlåste. (foto: NRK)

Speler det ei rolle at mange diskuterer kjærleikslivet til fiktive tenåringar? Ja, meiner vi. For det første får 16-åringane åpenbart sunn trening i å debattere. For det andre har diskusjonar som om Jonas syner Eva respekt eller ikkje eit vidare nedslagsfelt enn det fiktive universet på Hartvig Nissen VGS. Her får ungdommane ein sjanse til å diskutere korleis ein bør behandle kvarandre. Slike diskusjonar; med utgangspunkt i fiktive karakterar vi kan relatere oss til, men likevel ha avstand frå; allmenngjer menneskelege problem, og lar oss bli del av eit fellesskap der vi kan forstå våre eigne liv.

Forsking syner at dei aller fleste internettbrukarar ikkje deltek aktivt i slike diskusjonsfora, og ingen av tenåringane vi har intervjua seier at dei har skrive noko på skambloggen eller i dei mange facebookgruppene. Skam kan også innlemme denne tause majoriteten i fellesskapet sitt.

I tredje sesong har alle som har fulgt serien fått kjenne på kjenslene til ein sytten år gamal homofil gut. Vi har fått oppleve både Isaks forelsking i Even, og redsla for å ikkje bli akseptert. Filosofen Martha Nussbaum hevdar at nettopp evna til å vekkje forståing og empati for dei som er annleis enn oss er det som gjer at kunst, og særskilt forteljingar, er viktig i det moderne demokratiet. Sjølv om det er viktig for skeive å oppleve å bli representert i ei TV-forteljing, er det vel så viktig at det store fleirtalet får oppleve korleis skeiv kjærleik i bunn og grunn er det same som heterofil kjærleik – og samstundes forstå dei spesielle utfordringane det fører med seg. Gjennom Even og Isaks historie har store delar av den norske tenåringsbefolkinga fått ein sjanse til det.

Kva er det som gjer at nettopp Skam har klart å forme eit slikt fellesskap? For det første må vi sjå på sjølve serien. Ungdommane vi har snakka med, seier dei kan kjenne seg veldig godt igjen i miljøet Skam skildrer. Samstundes liknar serien på ein såpeopera, med engasjerande drama, men med ein viktig skilnad: Komplekse karakterar som lærer noko i løpet av ein sesong, og som ikkje blir framstilt i svart/kvitt. Sexistiske, bereknande William får gjennomgå – men det får også politisk korrekte Noora. Vi får føle på Isak sin redsel for å komme ut av skapet, men også sjå korleis han er så opptatt av sine eigne problem at han oppfører seg dårleg mot vennene sine, og utnytter ei førsteklassejente.

Slik klarar Skam å vise at ingen er perfekte, og korleis vi kan kjenne igjen og forstå moralske blindflekkar hjå oss sjølv og andre.

Gjennom Even og Isaks historie har store delar av den norske tenåringsbefolkinga fått ein sjanse til å oppleve at skeiv kjærleik i bunn og grunn er det same som heterofil kjærleik. (foto: NRK)

For det andre stimulerer måten Skam blir publisert på til engasjement. Det at ein aldri veit når eit nytt klipp blir publisert gjer at det å vente og å snakke om Skam blir ein del av kvardagen. Dette engasjementet får eit naturleg utløp i kommentarfeltet til Skam-bloggen: Sidan kvart klipp har ny informasjon og ein liten dramatisk cliffhanger, er det materiale for diskusjon kvar gong.

Om ein berre fylgjer med på mediedebatten, står ein i fare for å gå glipp av at allmennkringkastaren NRK gjort noko viktig med Skam: I staden for å sitte i kvart sitt ekkokammer, har tenåringane blitt ført saman, ved hjelp av ei felles medieoppleving som er mat for diskusjon og refleksjon.

Mange, deriblant PST, Oslo politidistrikt, som har opprettet en egen hatkrimgruppe, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og flere grupper i sivilsamfunnet hadde etterlyst en sterkere satsing mot hatefulle ytringer fra myndighetene, og endelig fikk de det.

Erklæringen demonstrerer imidlertid hvilke fallgruver myndighetene kan snuble ned i når de skal engasjere seg i arbeidet for et godt debattklima.

Foto: Monica Strømdahl/BLD cbd

Statsminister Erna Solberg og statsråd Solveig Horne presenterer erklæring mot hatefulle ytringer 26. november 2015.

I erklæringen står det at man skal «bekjempe hatefulle ytringer og intoleranse», man skiller mellom lovlige og ulovlige hatefulle ytringer, og da statsminister Erna Solberg og statsråd Solveig Horne lanserte erklæringen, sa Solberg at «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende [skal] beskyttes».

– Man har ingen rett til ikke å bli krenket eller såret, sier Anine Kierulf, forsker ved Senter for menneskerettigheter på Universitetet i Oslo, til Vox Publica.

– Ordbruken i erklæringen og lanseringen er uheldig. Den viser kanskje hvor dårlig utviklet ryggmargsrefleks vi har når det kommer til å beskytte ytringsfriheten, sier Kierulf.

Hvordan havnet regjeringen i dette uføret?

Ytringers negative konsekvenser

I Norge har det over flere år blitt stadig mer oppmerksomhet rundt hatefulle ytringer. Det skyldes flere omstendigheter: Norge har fått en høyere andel innvandrere, og med fremveksten av internett har en lang rekke digitale ytringskanaler supplert den norske offentligheten.

Hatefulle ytringer handler ikke bare om ytringer om hudfarge, etnisitet eller religion, men også om kjønn, seksualitet og funksjonsevne. Likevel er det spesielt de første som er havnet i brennpunktet.

Årsaken er at nyere forskning har vist ytringenes negative effekter, slik LDO viser til i rapporten Hatytringer og hatkriminalitet. Ytringer som på nedvurderende vis kritiserer folk med utgangspunkt i gruppetilhørighet, har mange skadevirkninger. Blant annet utfordrer de demokratiet fordi de sprer stigmatisering og fordommer og ekskluderer folk fra å delta i demokratiet.

Forbudt siden 1970

I Norge løste vi i utgangspunktet utfordringen ved å forby hatefulle ytringer i straffelovens §135a i 1970. Forbudet kom som en del av en internasjonal utvikling koordinert gjennom FN, og bestemmelsen har i hovedsak vært uendret frem til vår tid.

Reidun Kjelling Nybø i Redaktørforeningen: Vil ikke skrive under på regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer. (Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix).

I den nye straffelovens §185 står det blant annet at den som setter frem en «diskriminerende eller hatefull ytring», kan straffes med bot eller fengsel i inntil tre år. Lovverket ligner på bestemmelser i Danmark og Sverige, og alle europeiske land har regler mot hatefulle ytringer.

§185 har naturligvis ikke løst problemet, og loven har vært praktisert strengt. Siden 1977 var det, ifølge rapporten fra LDO, om lag ti saker i Høyesterett som handlet om saker dømt etter den gamle straffelovens §135a.

Det er vanskelig å få en full oversikt, men etter at den nye loven ble implementert 1. oktober i fjor, har det i hvert fall vært én dom. Den kom i november 2015 i Oslo tingrett, gjaldt ytringer på en blogg, og er et eksempel på utviklingen: I tiden fremover vil vi se et økende antall dommer mot digitale ytringer.

Høyere terskel i Norge

Det er også grunn til å tro at det har vært en høyere terskel for å bli dømt etter forbudet mot hatytringer i Norge enn i andre land.

Et eksempel er en fersk dom i Danmark. Mens den norske dommen fra november 2015 blant annet rammet en ytring om at jødene er skadedyr og parasitter som importerer afrikanere som ledd i en rasekrig mot de hvite, skrev den dømte mannen i Danmark følgende på Facebook:

«Ideologien Islam er fuldt ud lige så afskyvækkende, modbydelig, undertrykkende og menneskefjendsk som Nazismen. Den massive indvandring af Islamister her til Danmark, er det mest ødelæggende, det danske samfund har været udsat for i nyere historisk tid.»

– Den danske ytringen ville nok ikke blitt dømt etter §185 i Norge, sier Anine Kierulf.

Kierulf påpeker at den danske ytringen isolert sett nesten rammes av den norske §185, som definerer «diskriminerende og hatefulle ytringer» som det «å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen» på grunn av blant annet religion.

– Imidlertid er den danske ytringen en politisk meningsytring som handler om den islamske ideologiens innflytelse over mennesker. I Norge har ikke slike ytringer blitt dømt fordi man har avveid §185 i straffeloven mot Grunnlovens §100 om ytringsfrihet, sier Kierulf.

Ingen enhetlig europeisk praksis

Et annet eksempel er dommene mot komikeren Dieudonné M’bala M’bala i Frankrike. Han har flere ganger blitt dømt for fornærmelser mot jøder, og i 2015 avviste Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) en sak fra Dieudonné og slo fast at ytringene hans ikke var omfattet av ytringsfriheten.

– EMD er ingen garantist for ytringsfriheten når det kommer til ytringer om rase og etnisitet. Det skyldes at den europeiske rettspraksisen rundt ytringsfrihet er utviklet med bakgrunn i erfaringene fra andre verdenskrig, forklarer Kierulf.

– EMD ønsker at landene selv skal ha stor skjønnsmargin til å regulere slike ytringer, og i Frankrike har man flere saker mot ytringer som retter seg mot jøder. I Norge ville det være vanskeligere enn i Frankrike å dømme tilsvarende ytringer mot jøder, sier Kierulf.

Definisjoner av hatefull

At det skal såpass mye til for å bli dømt for hatefulle ytringer i Norge, fører til at en lang rekke ytringer som mange opplever som diskriminerende, hånende og egnet til å fremme ringeakt, ikke blir dømt. I et stadig mer multikulturelt samfunn oppleves dette særlig problematisk.

Det pågår en rekke harde debatter i offentligheten. Fiendtlige og stigmatiserende karakteristikker hagler frem og tilbake. Mange mener at ytringene sementerer og radikaliserer frontene, og flere skygger unna offentligheten fordi de ikke orker mer.

Spesielt ille er det at unge jenter med innvandrerbakgrunn ikke orker å heve stemmene sine fordi de føler at de drukner i dritt. Kvinner som Amal Aden, Mina Adampour og Bushra Ishaq har fortalt om dette presset. Andre, som Hadia Tajik, som var Norges første muslimske statsråd, har vært nødt til å lære seg å leve med hets.

Erna Solberg har vært opptatt av dette problemet. I 2011 uttalte hun at: «Måten ekstreme, antiislamske grupper omtaler muslimer på i dag, ligner måten ekstreme antisemittiske grupper omtalte jøder i tiårene som førte opp til andre verdenskrig». I senere tid har Solberg visstnok hatt flere personlige møter med jenter som er blitt truet etter at de har deltatt i offentlige debatter.

Den nevnte rapporten til LDO kritiserer situasjonen. Ombudet foreslår en ny definisjon av hatytringer som er videre enn lovens definisjon, og som gir rom for å snakke om lovlige hatytringer:

«Hatytringer er nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn, som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder.»

LDOs definisjon koker ned til at negative ytringer mot personers eller gruppers faktiske eller tillagte egenskaper, ikke meninger, er hatytringer.

De fleste slike ytringer vil ikke bli dømt etter §185 fordi de ifølge rettspraksisen har vern etter §100 i Grunnloven, men de har likevel mange negative konsekvenser.

Regjeringens erklæring mot hatytringer synes å være utviklet på bakgrunn av arbeidet til LDO.

Innskrenker ytringsrommet

Medie-Norge var raskt ute med kritikk av regjeringens erklæring. Reidun Kjelling Nybø, konstituert generalsekretær i Norsk Redaktørforening, takket nei til å signere og skrev i januar en kronikk i Aftenposten hvor hun begrunnet avslaget.

– Hvis vi skal bekjempe alle ytringer som oppleves krenkende og sårende, blir det ikke noe ytringsrom igjen, sier Kjelling Nybø til Vox Publica. Hun får støtte fra flere.

– Jeg er redd for en innskrenkning av ytringsrommet. Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?, sier Erik Tornes, debattredaktør i Aftenposten, til Vox Publica.

Debattredaktør Erik Tornes i Aftenposten: Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?

Tornes skrev heller ikke under på erklæringen, og han mener at det er problematisk at regjeringen definerer «hatefulle ytringer» videre enn hva loven gjør.

Begrepstrøbbel

Skal man ta LDOs egen definisjon på alvor, er alle ytringene som de kaller hatefulle, egnet til å diskriminere, håne eller fremme ringeakt, som er de ordene som står i §185 og som skal avgrense hatefulle ytringer. Både regjeringens og LDOs ønske blir derfor uklart: Mener man egentlig at domstolene burde håndhevet §185 strengere?

– Håndhevingen av §185 er komplisert. Vi ønsker ikke å endre straffeloven, men er opptatt av andre virkemidler, svarer seniorrådgiver Ronald Craig i LDO.

– Vi i LDO er opptatt av skadevirkningene av hatefulle ytringer og hvordan det kan forebygges, uavhengig av om de omfattes av loven eller ikke, sier Craig.

Vox Publicas intervjuer og analyse peker mot en klar konklusjon: Regjeringen har rotet seg opp i begrepstrøbbel. «Hatefulle ytringer», «krenkelser», «sårede følelser» og «intoleranse» settes sammen med en svakt begrunnet grenseoppgang mellom hva som bør være lovlig og ulovlig.

– Enten er en ytring hatefull og kan straffes, eller så er den uspiselig av en annen grunn. Regjeringen burde i stedet ha sagt at det er et reelt problem at folk plager hverandre med ord, sier Kierulf.

For å unngå uklarheten, kunne regjeringen med fordel ha brukt andre begreper til å beskrive det som både er fælt og lovlig. Mobbekampanjer er gode eksempler: Ingen snakker om mobbing som «hatefulle» eller «ærekrenkende» ytringer.

Utdefinere debattanter

Den uklare begrepsbruken kan ha flere negative konsekvenser. Blant annet kan det bli lettere å utdefinere deltakere i offentligheten ved å kalle det de sier for «hat».

Et ferskt eksempel er oppropet fra en rekke profilerte samfunnsdebattanter på Journalisten.no. Folk som Mina Adampour, Mohamed Abdi, Thomas Hylland Eriksen, Usman Rana og Yousef Assidiq krever en skjerpelse av begrepsbruken i avisene. De mener at debattanter som driver med hat eller fiendtlighet mot islam, ikke bør kalles for «islamkritikere». Et av de eksemplene de trekker frem, er Hege Storhaug og hennes uttalelser i Aftenposten 22. februar. Underskriverne mener at Storhaug driver med «hat/fiendtlighet», ikke kritikk.

Journalisten intervjuet flere medieledere, og de avviste i hovedsak kritikken. Nyhetsredaktør Håkon Borud i Aftenposten svarte at «selv om Storhaug er svært kritisk, har ikke vi grunnlag for å si at hun hater muslimer». Kjelling Nybø er fornøyd med hvordan avisfolket svarte.

– Etter mitt syn bør begrepet «kritikk» brukes veldig vidt. Når man tar i bruk ordet «hat», går man langt i sin karakteristikk av ytreren, sier hun til Vox Publica.

Hege Storhaug svarte på kritikken i en podkast i regi av Aftenposten og Bergens Tidende. Å bli kalt hater eller fiende av islam var «under beltestedet», sa hun, og begrunnet det blant annet med at hun «har muslimer helt inn i nærmeste krets inn i mitt private liv». Det er ikke religionen islam, men «den totalitære ideologien», som er problemet, understreket hun.

Statssekretær Kai-Morten Terning, Frp: Følg god folkeskikk. (Foto: Moment Studio).

Underskriverne ville nok uansett ha brukt ordet hat, men når regjeringen også bruker ordet om lovlige ytringer, oppstår det fort et helt misforstått spørsmål: Skal avisene godta hat, når loven ikke gjør det? Bør Storhaugs ytringer i det hele tatt være lovlige?

Prinsippene om ytringsfriheten

Med uklar begrepsbruk risikerer regjeringen også å svekke det prinsipielle forsvaret for ytringsfriheten. I boken Ytringsfrihet (Civita, 2012) skrev Siv Jensen artikkelen «Med rett til å krenke». Den gangen mente hun at samfunnet måtte tåle ytringer som oppleves krenkende, ytringer som helt sikkert faller innenfor LDOs definisjon av hatytringer.

Tre år senere forsvarer Erna Solberg «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende». Har de borgerlige partiene oppgitt å forsvare ytringsfriheten prinsipielt?

– Vi vil ikke innskrenke ytringsfriheten. Men vi må kunne si fra om at vi ikke ønsker mobbing og trakassering i offentligheten. Man bør følge god folkeskikk, sier Kai-Morten Terning, statssekretær for Frp i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, til Vox Publica.

– Ønsker regjeringen et samfunn uten ytringer som oppleves som krenkende eller sårende?

– Hvis andre debattanter sier fra om at de opplever ytringer som krenkende eller sårende, kan avsenderen godt tenke seg om og formulere seg annerledes i neste omgang, sier Terning. Han forsvarer at regjeringen snakker om lovlige hatefulle ytringer, men poengterer at regjeringen vil lytte til kritikerne i arbeidet med den kommende strategien.

Gjennom rekker av presiseringer kunne man nå frem til bedre og bedre kunnskap om både din egen og din motstanders resonnementer. Under lå et etisk imperativ som ikke er blitt mindre aktuelt med årene: Respekt for motstanderen som likeverdig partner i en felles erkjennelsessøken, ikke en hump på den solbelyste vei til Sannhet.

Hagtvet mente følgelig at omleggingen av pensum og kvalitetsreformen var en skandale, han har skrevet begeistret om Næss bok: “Du verden så løftende det var å skrelle av språkets mangetydighet og se dets uendelige fallgruver!” Nå vil nok mange med utgangspunkt i retorikken stille spørsmål ved hvor enkelt det er å “skrelle av språkets mangetydighet.” Man kan også stille spørsmål ved selve utgangpunktet for analysen – å lage allmenngyldige regler som vil gjelde i enhver situasjon. Som Georg Johannesen visstnok sa på seminar ved filosofisk institutt i Oslo: “Her må dere innføre tid og rom.” Altså: situasjonsbevissthet, og respekt for det unike i hver enkelt sak. Det er for eksempel utgangpunkt for samtalene i Konfliktrådene, hvor man ikke hamrer saklighetslære inn i mennesker som møter til megling, men lar dem bruke sitt eget språk for å komme frem til løsninger på vanskelige saker.

Nå er ikke tema her pensum til ex.phil og ex.fac ved norske universiteter. Men boken til Helge Svare, «Til saken – etikk og retorikk i den offentlige debatten» handler om samme tema Næss i sin tid dannet en slags standard for i Norge: Hvordan skal vi debattere? Kan vi i det hele tatt snakke om regler for god offentlig samtale? Boken har fått ufortjent lite omtale, til tross for at den går inn i et problem eldre enn 50-tallet, ja vi kan si like gammelt som sivilisasjonen – og høyaktuelt for oss i Norge etter terroren 22.07.11. Tittelen og omslaget er litt kjedelig. Men målet mellom permene er ambisiøst: å behandle de vanskeligste offentlighetsspørsmålene i et språk alle som ramler innom en Facebook-debatt kan forstå. Og det er her boken kanskje har sin største force. Utgangspunktet for Svare er samtalen i det moderne informasjonssamfunnet. Han bruker nettdebatter, aviskronikker, kommentarfelt, osv. som sitt analyseobjekt. Herfra går han gjennom de fleste tegn på saklighet og usaklighet i en meningsutveksling. Dette er kjent stoff fra retorikken. Ad Hominem-argumenter, kildekritikk, hersketeknikk, stråmenn og offerretorikk blir alle illustrert. Som god humanist fører han oss også til ordenes opprinnelige betydning. Toleranse som begrep oppstod som en reaksjon på de blodige religionskrigene i Europa på 1600-tallet, og «hadde da en betydning som ligger nærmere det norske ordet ‘å tåle’. Ideen var at man skulle tåle å omgås andre mennesker med en annen tro, og ikke forfølge dem med våpen i hånd.» Det å tolerere betyr ikke at man må like. Svare forklarer også opphavet til ordet «respekt», som kommer fra latin, re spectere, og betyr «å se tilbake på». Det handler om at man kan se hverandre i øynene. I det strengt hier­arkiske Romerriket krevde det samme sosiale status. Respekt betyr således ikke å godta alt: «Tvert imot kunne man si at åpenhet om uenighet inngår som en nødvendig dimensjon av respekt. Å ikke si ifra er respektløst.»

Svare viser hvordan aktører på begge sider i krevende debatter forsøker å tvinge oss inn i en falsk enten-eller-dikotomi. Er du mot å trykke satire av profeten Mohammed? Ja, da er du mot ytringsfrihet. Er du for å trykke satire av Mohammed? Ja, da er du mot muslimer. Og vi kan spørre oss: Hvorfor er vi havnet i den situasjonen, at man føler seg nærmest kjedelig — når man sier at dette er ekte dilemmaer, og vi må lære oss å leve med dem? I Skandinavia i dag er konflikten om verdier ofte vanskeligere enn konflikten mellom arbeid og kapital. Men i begge tilfeller finnes de beste løsningene i møte mellom ekte mennesker i ekte forhandlinger. Tankene mine går til Anders Johansen og Jens Kjeldsens bok om norsk politisk retorikk, «Virksomme ord». Et poeng der, er at den norske offentligheten, og faktisk den norske identiteten, har kommet styrket ut av definerende konflikter som EU-striden, målstriden, arbeiderbevegelsens kamp for politisk makt og kvinnefrigjøringen. «Den politiske talens historie er fremfor alt en historie om strid, til dels voldsom, uforsonlig», skriver de, men videre: «Når alt kom til alt var det konfrontasjonen som brakte forsoning.» Jeg innbiller meg at man kan bruke en lignende innfallsvinkel til de store stridstemaene også i Sverige og Danmark.

Om «Til saken» skal kritiseres for noe, så er det at den burde brukt mer plass på verdien av uenighet. Svare skriver kort om statsviter Chantal Mouffe og agonismen, men her foregår det flere interessante faglige diskusjoner. Mouffe beskriver agonismens debatt mellom ulike standpunkt slik:

In that case we are faced not with the friend-enemy-relation, but a relation of what I call adversaries. The major difference between enemies and adversaries is that adversaries are, so to speak, ‘friendly enemies’ in the sense that they have got something in common: they share a symbolic space.

Mouffe formulerer et syn på konflikt og offentlig debatt med berøringspunkter med det Robert Ivie argumenterer for i artikkelen “Den onde fienden vs. Den agonstiske andre.” – da i spørsmål knyttet til krigsretorikk. Ivie legger også vekt på et felles symbolsk rom. Han taler for et høyt konfliktnivå i samfunnet, men insisterer på viktigheten av grunnleggende respekt. Ondskap kan ikke være et argument om Den Andre, som han skriver: “Å hevde at en motstander tar feil, snarere enn å hevde at han er ond, er en nødvendighet dersom man vil oppnå og etterleve et demokratisk perspektiv.” En kjerne i spørsmålet om retorikk og konfliktløsning er og blir hvordan vi snakker med dem vi er uenig med, hvilke konsept vi har for dem, og hvilke fellesskap vi deler.

Christian Kock har som kjent skrevet flere artikler hvor han går i rette med en overforenklet habermasiansk innstilling til den offentlige debatten, hvor alle debatter via «det bedre argumentets særegne tvangløse tvang» skal bevege seg mot konsensus. Det ser altså ut til å foregå en rekke viktige diskusjoner i møtet mellom det vi kan kalle en habermasiansk offentlighetsteori og Mouffes agonisme. Bl.a. har Hallvard Moe, Jakob Svensson og Kari Karppinen tatt til orde for det de kaller en “teoretisk eklektisisme” hvor de viser i konkrete analyser av henholdsvis Public Broadcasting-debatter og svensk lokalpolitikk, hvordan man kan trekke på begge teorier. Et annet eksempel er MA-oppgaven «Om retorikeren» (2012) av Sine H. Bjordal ved Universitetet i Oslo, som utforsker retorikkens rolle i et habermasiansk system.

Hvis vi skal lete etter en kjerne i debatten om debatten, er det kanskje det enkle spørsmålet «Kan ord skade?» Her skriver Svare om en NRK-reportasje hvor Frp-representant Christian Tybring-Gjedde sto frem med sykemelding etter trusler og hets. Trusler er, som Svare påpeker, uakseptabelt, og burde straffeforfølges. Men reportasjen legger vekt på at det var en kronikk som utløste sykemeldingen – for det var den samme Tybring-Gjedde som høsten 2012 sa det var «forkastelig» at Oslos ordfører Fabian Stang deltok i en markering mot YouTube-filmen «The innocence of Muslims» fordi det «Uansett vil være en legitimering av demonstrasjonen og muslimers rett til krenkethet og raseri». Om dette skriver Svare: «Hvis ordene oppleves å ha en slik destruktiv kraft her, burde ikke da Frp-politikeren (i dette tilfellet) selv være mer forsiktig med hvilke ord han bruker i den politiske retorikken?» Som kuriosa kan det nevnes at både Dagbladets måte å redigere kronikken og NRKs reportasje fikk PFU-kritikk.

Konflikt er nødvendig for fremdrift. Men det symbolske rommet konfliktene foregår innenfor, er ikke uten grenser. Hva hvis for eksempel Aftenposten, eller en annen avis, trykker en kronikk av Anders Behring Breivik? Kan det bidra til et bedre samfunn? Hvis man er mot det, er man dermed mot ytringsfrihet? Er jeg mot ytringsfrihet fordi jeg mener det er galt av avisene å trykke kronikker av bloggeren “Fjordman” – terroristens største inspirasjonskilde? Eller bruker jeg simpelthen min ytringsfrihet til å si i fra om det? Flere i Norge velger den lette løsningen og sier de ikke vil ha noen “debatt om debatten” – men debatten om ytringsfrihet, ytringsansvar, eller ytringsanstendighet som Kjell Lars Berge har kalt det, blir stadig mer aktuell — ikke mindre. Den er som Håvard Nyhus skriver kommet for å bli. Det er en naturlig konsekvens av en stadig mer globalisert og umiddelbar offentlighet.

Svares bok er et viktig innlegg i denne debatten. Best liker jeg kanskje hans eksempelbruk. Han tar utgangspunkt i Mills klassiske ytringsfrihetsargumentasjon i On Liberty, og viser til hvor sterkt argumentet om menneskenes feilbarhet fremdeles står seg. Altså, vi trenger ytringsfrihet, for det er den beste måten å korrigere feil og mangler i et samfunn. Men det betyr naturligvis ikke at ytringsfrihet trumfer alle andre verdier. Vi inngår, som alltid, i forhandlinger med våre omgivelser. Svare sammenligner det med en far som tar med seg sin åtte år gamle sønn på fjelltur i tynne joggesko og med dårlig proviant. Hvis samfunnet ender opp med å måtte redde de to ned fra fjellet, vil faren motta berettiget kritikk for ikke å ha fulgt fjellvettreglene. Da vil det bli sett på som et lite adekvat svar å komme med: “Du vil ta fra meg friheten til å gå hvor jeg vil.” I ytringsfrihetsdebatten blir dette argumentet merkelig – og usaklig nok – ofte brukt. Men Svares bok er med på å belyse at dette ikke først og fremst er en juridisk debatt, men en etisk og retorisk. Mitt håp er at vi får flere slike bøker om debatten om debatten i årene som kommer.

Heretter satser vi på herredømmefri dialog, ikke sant? Hvor målet er å komme videre i erkjennelsen og lære noe av hverandre, og kanskje til hverandre?

– Thomas Hylland Eriksen,

 Thomas Hylland Eriksen, du eier virkelig ikke skam :-)

– Asle Toje,

Begge fra Facebook, 26. november

I. Utgangspunktet for teksten du leser er en allerede mye omtalt Facebook-tråd. Den begynte på medieviter Jostein Gripsruds Facebookside, og har i skrivende stund nesten 400 kommentarer og 200 tommelfingre i været, samt dekning i NRK, Morgenbladet, Dagbladet og Klassekampen. (For ordens skyld, jeg er stipendiat ved instituttet der Gripsrud er en nøkkelfigur, vi er Facebookvenner, men kjenner hverandre ikke personlig).

Debatten handlet grovt sett om sosialantropolog Thomas Hylland Eriksens analytiske forskning på majoritets­samfunnet, det man upresist kan kalle «dekonstruksjon». Eller kanskje utgangspunktet er kronikken Aftenposten trykket 23. november, med påstanden om at Hylland Eriksen «skrev om å dekonstruere demokratiet, noe som fikk dråpen til å flyte over hos massemorderen Anders Behring Breivik». Eller kanskje det tok av når statsviter Asle Toje sammenlignet Hylland Eriksen med en Hamsun-skikkelse som «flotter seg med spaserstokk og fine manerer» og bedriver «fomlete forsøk på dekonstruksjon». Eller kanskje begynte det egentlig 16. mai i år, når Bergens Tidende trykket Dan Odfjells anklage mot Eskil Pedersen om «å gjøre seg selv til helt» etter terrorangrepet 22. juli – noe Odfjell betegner som «rimelig skamfullt».

Eller kan det begynne med at vi skriver desember? Det er tid for tilbakeblikk på debattåret 2012. Året etter terroren. Året før stortingsvalget. Kanskje jeg bare satt og leste hvordan søndagskvelden var blitt ødelagt for Hylland Eriksen, og våknet mandag morgen og så at han klokken 07.35 stilte spørsmålet: Hvorfor var det på 1990-tallet lett «å føre en uenighets­basert debatt med meningsmotstandere (…) Den gangen var jeg både yngre, mer skråsikker og utvilsomt enda mer ufordragelig enn i dag. Hva tror dere det kommer av at det ikke ser ut til å være mulig (…) denne gangen?» Og så fikk også jeg behov for å skrive om hvordan vi debatterer i dette landet, i dette språket, til tross for at vi er uenig om hva både landet og språket innebærer.

II. Og sant å si fikk jeg unnskyldningen for å skrive denne teksten da jeg en ettermiddag i den sibirske oslokulden oppdaget boken «Til saken – etikk og retorikk i den offentlige debatten» av idéhistoriker Helge Svare. Den slo meg som den perfekte julegave, den kan deles ut til både venner og fiender. Boken er utgitt i år, og har fått ufortjent lite omtale, til tross for at den går inn i et problem like gammelt som sivilisasjonen – og høyaktuelt for oss i Norge etter terroren. Tittelen og omslaget er litt kjedelig. Men målet mellom permene er ambisiøst: å behandle de vanskeligste offentlighetsspørsmålene i et språk alle som ramler innom en Facebookdebatt kan forstå.

Svare (bra navn for en filosof!) går gjennom de fleste tegn på saklighet og usaklighet i en meningsutveksling. Dette er kjent stoff fra retorikken. Ad Hominem-argumenter (altså å ta mannen og ikke ballen), kildekritikk, hersketeknikk, stråmenn og offerretorikk blir alle illustrert. Som god humanist fører han oss til ordenes opprinnelige betydning.  Toleranse som begrep oppstod som en reaksjon på de blodige religionskrigene i Europa på 1600-tallet, og «hadde da en betydning som ligger nærmere det norske ordet ‘å tåle’. Ideen var at man skulle tåle å omgås andre mennesker med en annen tro, og ikke forfølge dem med våpen i hånd.» Det å tolerere betyr ikke at man må like. Svare forklarer også opphavet til ordet «respekt», som kommer fra latin, re spectere, og betyr «å se tilbake på». Det handler om at man kan se hverandre i øynene. I det strengt hier­arkiske Romerriket krevde det samme sosiale status. Respekt betyr således ikke å godta alt: «Tvert imot kunne man si at åpenhet om uenighet inngår som en nødvendig dimensjon av respekt. Å ikke si ifra er respektløst.»

Svare viser hvordan aktører på begge sider i krevende debatter forsøker å tvinge oss inn i en falsk enten- eller dikotomi. Er du mot å trykke satire av profeten Mohammed? Ja, da er du mot ytringsfrihet. Er du for å trykke satire av Mohammed? Ja, da er du mot muslimer. Hvorfor er vi havnet i den situasjonen, at man føler seg litt døll når man sier at dette er ekte dilemmaer, og vi må lære oss å leve med dem? I Norge i dag er konflikten om verdier ofte vanskeligere enn konflikten mellom arbeid og kapital – men i begge tilfeller finnes de beste løsningene i møte mellom ekte mennesker i ekte forhandlinger.

III. Facebooktråden til Gripsrud var ikke verdifull på grunn av de harde ordene som falt, og som så ble slettet. Det viktige var hvordan debatten bølget mellom vilje til å møtes og ren hån. Det sier noe om hvordan nett­debattene går for raskt, at de alltid står i fare for brått å forslummes og bli en forutsigbar øvelse i drittslenging. Men det forteller oss også at posisjoner kan forhandles, avklares, presiseres, til og med snus. Trådeier Gripsrud, som selv hadde lagt an en tøff tone, grep inn når raseriet hadde snudd seg fra Hylland Eriksen til Toje, og sa at han ville kjøpe den siste boken hans fordi nasjonsbegrepet stadig er aktuelt. Toje viste sympati for Hylland Eriksen og skrev: «Påstanden om at han skulle inspirert ABB er langt over streken.» Lærer ved Laksevåg VGS, Grete Melby, ba om å få bruke tråden i undervisning. (Heldige elever!) Det avfødte ny diskusjon om hvorvidt Facebook var offentlig, del-offentlig eller privat. Og at Hylland Eriksen som (aber natürlich) også har skrevet en bok om debatten om debatten, tilbød seg å sende henne den. Da kom jeg på Anders Johansen og Jens Kjeldsens bok om norsk politisk retorikk, «Virksomme ord». Et poeng der, er at den norske offentligheten, og faktisk den norske identiteten, har kommet styrket ut av definerende konflikter som EU-striden, målstriden, arbeiderbevegelsens kamp for politisk makt og kvinnefrigjøringen.

Den politiske talens historie er fremfor alt en historie om strid, til dels voldsom, uforsonlig», skriver de, men videre: «Når alt kom til alt var det konfrontasjonen som brakte forsoning.» Og da jeg på ny så Asle Tojes kronikk, oppdaget jeg et synspunkt det er lett å finne veien til fra mange politiske posisjoner, nemlig at man i svaret på «utfordringene globalisering og masseinnvandring fører med seg» bør «bygge videre på vår nasjonale identitet på en måte som gjør det mulig for nye nordmenn å slutte seg til den.

Svakheten med kronikken er paradoksalt nok at han ikke åpner for å møte Hylland Eriksen. De kunne funnet felles grunn i dette sitatet, som også er Tojes sterkeste poeng. Men kanskje dette ikke er Tojes prosjekt?

IV. Om «Til saken» skal kritiseres for noe, så er det at den burde brukt mer plass på verdien av uenighet. Svare skriver kort om statsviter Chantal Mouffe og agonismen, men her foregår det flere interessante diskusjoner. Christian Kock, professor i retorikk, har blant annet skrevet flere artikler hvor han går i rette med en overforenklet habermasiansk innstilling til den offentlige debatten, hvor alle debatter via «det bedre argumentets særegne tvangløse tvang» skal bevege seg mot konsensus. Og som en korrigering til dette igjen, er det senest i vår levert en sylskarp masteroppgave kalt «Om retorikeren» av Sine H. Bjordal ved Universitetet i Oslo, som utforsker retorikkens rolle i et habermasiansk system.

Hvis vi skal lete etter en kjerne i debatten om debatten, er det kanskje det enkle spørsmålet «Kan ord skade?» Her skriver Svare om NRK-reportasjen hvor Frp-representant Christian Tybring-Gjedde sto frem med sykemelding etter trusler og hets. Trusler er, som Svare påpeker, uakseptabelt, og burde straffeforfølges. Men reportasjen legger vekt på at det var en kronikk av Eivind Trædal som utløste sykemeldingen – for det var den samme Tybring-Gjedde som i høst sa det var «forkastelig» at Oslos ordfører Fabian Stang deltok i en markering mot YouTube-filmen «The innocence of Muslims» fordi det «Uansett vil det være en legitimering av demonstrasjonen og muslimers rett til krenkethet og raseri».

Om dette skriver Svare: «Hvis ordene oppleves å ha en slik destruktiv kraft her, burde ikke da Frp-politikeren (i dette tilfellet) selv være mer forsiktig med hvilke ord han bruker i den politiske retorikken?» Som kuriosa kan det nevnes at både kronikk og reportasje fikk PFU-kritikk. Konflikt er nødvendig for fremdrift. Men det symbolske rommet konfliktene foregår innenfor, er ikke uten grenser. Hva hvis for eksempel Aftenposten trykker en kronikk av Anders Behring Breivik? Kan det bidra til et bedre samfunn? Hvis man er mot det, er man dermed mot ytringsfrihet? Er jeg mot ytringsfrihet fordi jeg mener det er galt av avisene å trykke kronikker av Fjordman? Eller, for den saks skyld: At det er galt av Tybring-Gjedde å stille skriftlig spørsmål til Hadia Tajik som kun er et utvannet ekko av hans avisinnlegg «En drøm fra Disneyland»? Nei, jeg bruker ganske enkelt min ytringsfrihet til å si: «Det der burde du ikke ha sagt!»

Og til sist, kjære leser: At jeg stadig terper på hvor ideene kommer fra er, et slags stilistisk grep. Jeg prøver å vise hvordan meningene og tankene våre dannes i vårt stadige møte med omverden, med de andres talehandlinger. Det er en del av forhandlingene om vår tid, som vi alle deltar i. Stilig? Tja. Sant? Ja.

Teksten var på trykk i Klassekampen 18.12.12

Debatten knytter seg til et innlegg i Aftenposten 11. januar i år, av Arild Pedersen, som er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. I innlegget ”En saklig nettdebatt” gir han en forkortet variant av Næss sine regler. Både Pedersens presentasjon av reglene og debatten som følger, bidrar til å klargjøre relevansen av reglene for nettdebatter.

Passer reglene til å evaluere nettdebatt?

Pedersen starter med å peke på at en forutsetning for at reglene overhodet skal være relevante for å vurdere en debatt, er at poenget med debatten – dens funksjon — er å avklare hva som er riktig og galt, eller sant og usant i et spørsmål. Reglene er ikke relevante for å vurdere alle slags sjangre for å påvirke andre, for eksempel forkynning, reklame eller propagandering. «Men de fleste (nett)debatter har som funksjon å avklare hva som er rett og galt, eller sant og usant, og da bruker fornuftige mennesker argumenter», fremhever Pedersen. I forhold til debatter i nettavisene er det viktig å presisere at det ikke er bare er snakk om hva som er riktig og galt i det som står i den artikkelen som starter debatten. Antakelsen er at formålet er å få belyst hva som er riktig og galt i selve saken, og gjerne andre sider av saken enn de avisene nevner. Denne antakelsen er en viktig forutsetning for at det gir mening å bruke reglene for saklighet som normer for god nettdebatt.

Man kan være fristet å si at dette er en urealistisk antakelse, når man ser hvordan nettdebattene i praksis ofte utspiller seg. En av deltakerne i debatten under Pedersens innlegg bestrider at nettdebattene har som funksjon å belyse hva som er riktig og galt om et saksforhold, fordi det ikke er det som er intensjonen til flertallet av debattdeltakerne:

Det er dessverre ikke slik. Nettdebattene er en form for posering, hvor man flasher et verdistandpunkt. De færreste leser andres innlegg. Resultatet blir derfor det motsatte av Næss’ utmerkede idealer.

Dette er en interessant innvending, men det at mange ikke lever opp til idealene betyr jo ikke nødvendigvis at idealene er feil. Vi må skille mellom debattforumets intenderte funksjon – dets formål — og hvordan debatten fungerer i praksis. Spørsmålet er om formålet med avisenes nettdebatter er å belyse hva som er riktig og galt i de sakene avisen skriver om. Det er ikke alltid så lett å vite hva avisene vil med nettdebattene de legger til rette for, men det å få belyst sakene de skriver om må i alle fall være en viktig del av hensikten. Og vi tenker ikke da bare på å få kommentarer på det som står i artikkelen, men å få ulike og alternative perspektiver på saken fra leserne. Da er også reglene til Næss, som dreier seg om normer for bruk av argumenter til å belyse saksforhold, relevante for å vurdere dem.

En konsekvens av dette er at det ikke er opp til den enkelte deltaker i en debatt å bestemme hva saklighetsnormene for debatten er. Her er noen av deltakerne i debatten under Pedersens artikkel uenige. De mener at alle slike regler er skadelige for ytringsfriheten, og at det er opp til den enkelte å vurdere hvilke argumenter som er saklige. I et innlegg uttrykkes det slik: «Det verste jeg vet er når noen legger ut om ‘saklig debatt’. Akkurat som ‘saklig’ er noe universelt og fratatt den enkelte.» Men det er akkurat det det er, vil Næss hevde. Og standpunktet om at det er opp til den enkelte å bestemme hva som er saklig, blir kritisert av flere av de andre deltakerne i debatten. De argumenterer med at en meningsfull debatt forutsetter at det er en felles oppfatning av hva som er tilbørlige måter å argumentere på. Her er de inne på noe som er sentralt ved Næss sine regler, nemlig at de dreier seg om normer for samarbeid for å belyse sakene så godt som mulig. Det er ikke regler for å avgjøre hvor riktige argumentene er.

Hva er usaklighet?

Det store flertallet av deltakerne i debatten står frem som Næssianere. Noen mener det er nærmest trivielt at reglene er riktige og relevante, mens andre mener de er riktige, men litt for krevende i forhold til den vanlige nettdebattant («1. utkast-generasjonen», som en formulerer det). En stor gruppe av innleggene diskuterer om det er mer enn det reglene til Næss omfatter, som bør kalles usaklig. Noen mener det er usaklig å argumentere ut fra «politisk korrekte» standpunkt, og det utvikler seg en lang meningsutveksling om det er usaklig å bruke vikarierende argumenter.

Flere innlegg i denne siste sekvensen av meningsutveksling er klart usaklige hvis vi legger Næss sine regler til grunn. Problemet er at de bruker spørsmålet om saklighet, som er det debatten handler om, som et utgangspunkt for å kritisere en bestemt person sine bidrag i abortdebatten, som de mener er et tilfelle av vikarierende argumentasjon. Mange av innleggene i denne debatten har vi klassifisert som usaklige etter regel A hos Næss («Mot tendensiøst utenomsnakk»).

Et argument er utenomsnakk, sier Næss, når det er så lite holdbart eller lite relevant at det ikke bidrar til «å støtte eller svekke noe direkte standpunkt til det diskusjonen gjelder». Og innlegget er tendensiøst når det – selv om det er irrelevant — «er egnet til å påvirke tilhørerne i retning av å godta det standpunkt som den ene part i diskusjonen inntar.» (ELE, 110). Personangrep er et sentralt eksempel. Et argument er usaklig når det har begge disse egenskapene. Det er altså ikke nok at et innlegg er irrelevant for at det skal være usaklig. Et innlegg helt på siden av diskusjonen, men som ikke er tendensiøst, er ikke klart usaklig i teorien til Næss. Dette reiser et problem med klassifiseringen, blant annet av den meningsutvekslingen om saklighet og vikarierende dokumenter i abortdebatten som er nevnt over. De innleggene som blander sammen de to diskusjonene bryter ganske klart med regelen om usaklighet. Men hva med de som følger opp med kommentarer til de usaklige innleggene? De kommentarene som bare bruker abortdiskusjonen som eksempel, og sånn sett holder seg til saken, mener vi ikke er usaklige. Mens de kommentarene som går over til å diskutere abortsaken derimot, fungerer avsporende og er klassifisert som usaklige.

Det er en god tone i debatten, med lite hets og skittkasting, og ingen harde personangrep på meddebattanter. Likevel er det altså en god del innlegg som slår ut på usaklighetsradaren. Debatten etter Pedersens innlegg har i alt 91 kommentarer skrevet av 41 ulike navn. Og hele 38 av innleggene klassifiserte vi som usaklige. Vi fant flest brudd på regel A («Mot tendensiøst utenomsnakk»). Men også andre former for usaklighet forekommer. Noen av innleggene gjengir andres synspunkter på tendensiøse måter (brudd på regel B), andre er tendensiøst flertydige (regel C), og det er tilfeller av kritikk av stråmenn (regel D). Noen innlegg bryter med flere regler samtidig.

Idealer og realiteter

Denne debatten har mange saklige innlegg og holdes stort sett i en tone av respekt og interesse for saken. Likevel er over en tredjedel av innleggene i større eller mindre grad usaklige, hvis vi legger reglene til Næss til grunn. Er det et problem for denne debatten? Ja, fordi de som er interessert i det saken handler om, får mindre grunn til å engasjere seg i den jo mer andelen usaklige innlegg øker. Er det et problem for vårt prosjekt om å bruke reglene til å vurdere kvalitet på nettdebatter at reglene er så strenge? Nei, mener vi, men det forutsetter at den viktigste – men ikke nødvendigvis den eneste — funksjonen til debattene i nettavisene er å avklare hva som er riktig og galt i et spørsmål, med utgangspunkt i det avisen skriver om dem.

Næss’ 6 regler for saklig meningsutveksling:

A. Mot tendensiøst utenomsnakk

B. Mot tendensiøse gjengivelser

C. Mot tendensiøs flertydighet

D. Mot tendensiøs bruk av stråmenn

E. Mot tendensiøse originalfremstillinger

F. Mot tendensiøs tilberedelse av innlegg

Da jeg vurderte tema for masteroppgaven min i statsvitenskap, var ikke nettdebatt på listen over alternativer, for å si det sånn. Jeg ville skrive om politikernes innvandringsretorikk. Konsentrere meg om selve makten i menneskeskikkelse. Det var før veilederen min, professor Bernt Olav Aardal, kom over en undersøkelse om at innvandringspolitikk var den mest diskuterte politiske saken på Internett før stortingsvalget i 2009. “Hvorfor analysere politikerspråket, som så mange andre har gjort før deg”, spurte han. “Hvorfor ikke se på “folkets” syn på innvandringspolitikk og hvordan det kommer til uttrykk på Internett?”

Jeg likte ideen, ikke bare på grunn av min respekt for dyktige professorer, men også fordi jeg ved nærmere ettertanke begynte å se potensialet som ligger i en digital debattarena som er åpen for alle. Så jeg startet å fordype meg i fenomenet. Leste alt jeg kom over av studier, kommentarer og intervjuer. Analyserte en mengde debattinnlegg og intervjuet tre redaktører, før jeg et knapt år senere leverte masteroppgaven min med tittelen “Nettdebatt og demokrati — styring eller anarki?”

Atypisk innvandringsdebatt

Etter hvert som jeg leste mer om debattarenaen og studerte de forskjellige foraene for diskusjon som finnes på norske nettsider, ble det tydelig at nettdebatt ikke bare er nettdebatt. Kvaliteten varierer i stor grad fra forum til forum. Og mens interessen min for nettdebatt vokste, ble jeg mer nysgjerrig på hvordan redaksjonene kan påvirke debatten og hvilken effekt ulike tiltak kan ha. Den endelige problemstillingen så slik ut: I hvilken grad oppfyller debatten om innvandring på norske nettavisers diskusjonsfora kriterier for en ideell debatt i et deliberativt demokrati? Hvilke forskjeller finnes mellom diskusjonsfora med ulik grad av kontroll?

I ettertid har jeg fått spørmål om hvorfor jeg konsentrerte meg om innvandringstemaet. Det er ikke representativt, hevdet noen, og mente at det ofte er mer hets og færre saklige argumenter i nettdebatten om innvandring enn andre temaer. Overfor dem med slike innvendinger har jeg understreket at det var nødvendig å konsentrere seg om én diskusjonsgruppe for å oppnå sammenlignbare data. Valget falt på innvandring fordi det er blant de mest diskuterte temaene på nettet, og nettopp fordi det er på dette området man finner de mest ytterliggående holdningene. Metoden betegnes som “the extreme-case method”, og kjennetegnes av at utvalget er atypisk eller annerledes. Slike case er interessante, fordi det ofte er mer informasjon å hente, og eventuelle forskjeller mellom foraene kan bli tydeligere.

Habermask målestokk

Ved hjelp av kvantitativ og kvalitativ innholdsanalyse studerte jeg et utvalg av nettdebatter med temaet innvandring på tre diskusjonsfora med ulik grad av kontroll (f. eks. redaksjonell styring og deltakelse i debattene, registrering av personopplysninger, og krav om fullt navn og oppfordring til andre personopplysninger). Debattforumet på Hegnar Online var utvalgsenheten med minst redaksjonell kontroll. Her var det før juli 2011 ingen krav om registrering, og debattene ble tilsynelatende i svært liten grad moderert. Debattsentralen i Aftenposten (som ble stengt høsten 2011) havnet midt på treet. Det var liten redaksjonell deltakelse og styring, og ingen krav om fullt navn. Deltakerne måtte opprette brukerkonto og dele personopplysninger med redaksjonen. Verdidebatt.no i avisen Vårt Land var det mest kontrollerte forumet. Her er det krav om å signere med fullt navn, og redaksjonen styrer til en viss grad debattene ved å fremheve de beste innleggene og selv svare på spørsmål og skrive egne innlegg for nettdebatten.

Det teoretiske utgangspunktet hentet jeg fra Jürgen Habermas’ teori om det deliberative demokratiet (samtaledemokratiet). Målet for det deliberative demokratiet er at meninger skal brytes mot hverandre gjennom samtale og diskusjon for å dempe konflikter, og at deltakerne til slutt respekterer det felles beste. Gjennom ny informasjon og refleksjon er det mulig å bli overbevist om at man selv ikke representerer den beste løsningen.

Et uoppnåelig ideal, vil mange hevde, men likevel et ideal som er blitt mye brukt i analyse av debatter mellom både politikere og andre debattanter, siden kjernen i teorien om det deliberative demokratiet, nemlig kommunikasjon mellom et mangfold av stemmer, av mange anses som en demokratisk nødvendighet i dagens samfunn.

For å måle grad av deliberasjon, brukte jeg ni kriterier som Raphael Kies (2010) har utarbeidet basert på Habermas’ demokratiteori: Inklusjon, diskursiv likhet, gjensidighet, begrunnelse, refleksjon, empati, oppriktighet, mangfold og ekstern innflytelse.

Kriteriene ble brukt som ledetråder i den videre innholdsanalysen.

Noen hundre analyserte debattinnlegg senere, var konklusjonen klar. Og den levnet liten tvil: Styring gir deliberasjon. Det er mulig for en redaksjon å kontrollere seg til et ryddigere nettforum.

Tydelige forskjeller

De største forskjellene fant jeg på kriteriene om begrunnelse, gjensidighet og empati. For eksempel er påstander og holdninger begrunnet med argumenter i 78 prosent av kommentarene på Verdidebatt.no, mot 45 prosent på Debattsentralen og kun 18 prosent på Hegnars Debattforum.

Gjensidighet målte jeg blant annet ved å se på grad av meningsutveksling, og forskjellene var store: 41 prosent av Verdidebatts innlegg inneholder et argument som knyttes direkte til et annet argument. De tilsvarende tallene for Debattsentralen og Debattforum er henholdsvis 10 prosent og 3 prosent.

Figur 1 viser tydelig at Verdidebatt kommer best ut på kriteriene som kjennetegner en god deliberativ debatt. Deretter følger Debattsentralen, mens Hegnar Onlines Debattforum imøtekommer disse kriteriene i minst grad.

Figur 1: Argumenter, meningsutveksling og refleksjon på Verdidebatt, Debattsentralen og Debattforum. Prosent.

Empati-kriteriet er ifølge Kies helt sentralt, siden de andre kriteriene springer ut fra nettopp dette. Dersom man er oppriktig interessert i sine medborgeres meninger og bekymringer, vil man være mer tilbøyelig til å lytte til deres argumenter, begrunne sine egne argumenter og skifte mening hvis man er overbevist.

Mangel på empati undersøkte jeg ved å kode krangling, skjellsord, personangrep, trusler og aggresjon samt rasisme, fordommer og hets.

Figur 2: Grad av empati på Verdidebatt, Debattsentralen og Debattforum. Prosent.

På figur 2 ser vi kjennetegn som kan være til hinder for en god debatt i et deliberativt demokrati. Det er Hegnar Online som har den høyeste andelen innlegg med som indikerer mangel på empati, og Verdidebatt har den laveste andelen.

22. juli endret debatten

Interessen for nettdebatt blusset opp i etterkant av terrorangrepene 22. juli. Det viste seg at Anders Behring Breivik hadde vært en aktiv nettdebattant. Og det ble også kjent at Behring Breivik langt ifra var alene om å fronte farlige holdninger på nett, slik Øyvind Strømmen skrev om i Aftenposten allerede 23. juli.

Avis etter avis endret reglementet for nettdebatt til det strengere, samtidig som politikerne messet frem ordene om åpenhet og demokrati. Mer åpenhet og demokrati, du liksom, fnyste mange nettdebattanter. Paradoksalt nok, tror jeg et strammere grep rundt nettdebattarenaen kan ha ført til nettopp mer åpenhet og demokrati — i hvert fall i betydningen at flere skal bli hørt. La meg forklare: Ikke lenge etter terrorangrepet, fikk jeg jobb som vikar i Aftenpostens debattredaksjon. En av oppgavene mine var å følge med på nettdebatten og gripe inn hvis det forekom overtramp. Sammen med en mer aktiv moderering av og deltakelse i debatten, ble det satset mer på å invitere ulike aktører til både å skrive og kommentere saker på nett. Flere av kommentatorene og redaktørene i avisen er også blitt mer aktive i kommentarfeltet under egne saker, og svarer ofte på spørsmål fra leserne.

Kombinasjonen ga resultater; mange av debattene ble gode, og det uten at vi trengte å innskrenke ytringsfriheten ved å nekte folk å skrive anonymt — en løsning mange andre redaksjoner valgte. Med gode debatter stiger interessen for hva som blir sagt i kommentarfeltet. Flere får sjansen til å bli hørt — dermed blir det mer åpenhet og demokrati. Erfaringene mine fra Aftenposten samsvarer altså med analysene jeg gjorde i masteroppgaven: Mer innblanding fra redaksjonen fører til en bedre og mer ordnet debatt.

Alle må bli hørt

Jeg jobber nå som ansvarlig for Si ;D, Aftenpostens debattside for ungdom. Også her skiller målgruppen seg betraktelig fra den typiske Aftenposten-debattant. Språket er mer direkte. Meningene ofte klare og sjelden pakket inn i passivt akademikerspråk som kan være både tungt og kjedelig å lese. Uten å sammenligne nettdebattantene med barn for øvrig, ønsker jeg (i ekte habermask ånd) å understreke hvor viktig det er å lytte til alle samfunnets grupper, uavhengig av antall år på skolebenken, yrkestittel og nettverk. Og for å bli hørt, trenger man en ytringsarena. Diskusjonsforaene og kommentarfeltene er ypperlige kandidater for en arena hvor alle kan uttale seg om hva de vil. Men det krever betydelig innsats og selvkontroll fra deltakerne selv, klare regler og en redaksjon som er villig til å sette av ressurser nok til å følge opp debattene og debattantene.

I forbindelse med rettssaken mot Anders Behring Breivik har Aftenposten tatt enda et midlertidig grep: forhåndsmoderering av nettdebatten. Noen nettdebattanter har reagert negativt på dette, og debattleder på nett Mina Hauge Nærland svarer følgende:

“Den første uken av rettssaken opplevde vi flere ting. Det ble mobilisert blant en del debattanter som kom med uforbeholden støtte til Anders Behring Breivik, og vi opplevde truende kommentarer og sjikane av overlevende etter Utøya. Vi kan ikke godta denne typen støtte til drap eller hets av mennesker i en sårbar situasjon. Derfor innførte vi forhåndsmoderering i en periode.”

Aftenposten kunne ha valgt å stenge kommentarfeltene under rettssaken. I stedet opprettholder man muligheten for leserne til å ytre seg, samtidig som man sikrer seg mot verbale angrep mot sårbare individer. Forhåndsmoderering av debatten er ikke en ideell løsning, men i visse situasjoner kan det være nødvendig. Spesielt hvis alternativet er null debatt.

Litteraturreferanser:
Berg, Ingvild (2011): Nettdebatt og demokrati – styring eller anarki? Universitetet i Oslo.
Kies, Raphaël (2010): Promises and limits of web-deliberation. New York: Palgrave Macmillan.