Men dette er han vant til. Hver gang han kommer ut med ny bok («Fractures françaises» i 2013, «La France périphérique» i 2014, «Le crépuscule de la France d’en haut» i 2016), fortsetter Guilluy som han stevner og tiltrekker seg like mange tilhengere som motstandere.

Protestaksjonene mot Macron-regjeringens politikk organisert av bevegelsen “De gule vestene” aktualiserer Guilluys budskap ytterligere. Boken hans ble publisert og intervjuet gjort kort før de første aksjonene.

Vox Publica: Du sier i boken at de vestlige landene er delt i to. Ifølge deg bor på den ene siden klassene med makten i de store byene, og på den annen side arbeiderklassen og lavere sosiale lag tilsidesatt på landsbygda og i de små og mellomstore byene.

Christophe Guilluy: – Det har vært en lang prosess som begynte med finansialisering av økonomien i USA under Bill Clinton eller i løpet av Thatcher-årene i Storbritannia. Ulike sektorer ble sakte, men sikkert rammet av krisen, industriområder, små byer, enkelte rurale områder. Arbeiderne og bøndene ble først berørt, men når du setter alt sammen, utgjør de klassene som er berørt av disse endringene et potensielt flertall. De dannet det som ble kalt grunnlaget for den store vestlige middelklassen.

Og hvem utgjør denne klassen?

– Middelklassen forente nesten alle, fra arbeideren til lederen. Det var selvfølgelig ulikheter, men det fantes en sosial mobilitet, og alle følte seg som en del av en økonomisk modell, noe som medførte politisk og kulturell integrasjon. I årene etter 2. verdenskrig var Vest-Europa og USA det eneste geografiske området i verden hvor man hadde dette.

Hvorfor forsvant den?

– De vestlige økonomiene tilpasset seg til globalisering, det vil først og fremst si den internasjonale arbeidsdelingen. Normene er imidlertid ikke de samme i alle land. Hvis vi tar Kina som eksempel, vil det være gunstig å få de ansatte til å arbeide, siden hverken sosiale regler eller miljøregler blir respektert. Når det gjelder de franske eller amerikanske ansatte, blir lønningene for høye, de er for beskyttet. Den økonomiske logikken er uunngåelig, og det er dette som fører til den aktuelle kollapsen til velferdsstaten, noe som slår ut de fattigste. Det andre aspektet er at i denne modellen er rikdom hovedsakelig skapt i de store byene. Det er fortsatt fattige soner i disse byene, men dette er en global dynamikk som observeres overalt. Men med boligprisøkningen har det blitt svært vanskelig for folk fra lavere sosiale lag å bo der. Det er en slags tvungen bofasthet på landsbygda og i små og mellomstore byer: For første gang i historien lever ikke lenger arbeiderklassen der rikdom skapes. De er derfor mer berørt av arbeidsledighet, levestandarden deres stagnerer, minker.

Multikulturalisme og behovet for å begrense innvandringen er noe du stadig vender tilbake til. Synes du virkelig at det er et så viktig tema?

– Dette er et nødvendig tema. Først tok jeg ikke opp disse emnene i det hele tatt, men når man jobber med lavere sosiale lag, i mer rurale områder eller bydeler, er det et tema som stadig kommer opp. Jeg jobber mye i forstedene, i Seine-Saint-Denis, der det hovedsakelig bor folk med innvandrerbakgrunn. Og de krever også at innvandringsstrømmen i disse bydelene bremses, fordi de vet godt at bosettingen av folk i prekære situasjoner vil skape ustabilitet. Man må selvfølgelig arbeide med integrering, men før det må man regulere. Men det må gjøres forsiktig, for eksempel via teknokratiske tiltak.

I boken din knytter du dette med middelklassens nedgang til den populistiske bølgen i Vesten. Er sammenhengen så åpenbar som dette?

– Politisk sett er det det vi kan observere. De populistiske bevegelsene støtter seg på de underprivilegerte gruppene, og hver gang oppstår den populistiske bølgen svært langt fra de store byene, som i Rust Belt i USA. Da jeg begynte å jobbe med dette var det i en typisk fransk setting, men deretter ble jeg mye sitert i USA og Storbritannia (“Le crépuscule de la France d’en-haut” som kom ut i 2016, skal publiseres i januar 2019 hos Yale University, red.anm.). Jeg skjønte da at det jeg sa om Frankrike også gjaldt andre steder. Jeg var for eksempel i Sverige under valget denne sommeren. Når man studerer kartet kan man se at de områdene hvor folk stemte populistisk finnes mer eller mindre i utkant-Sverige, langt fra Stockholm.

På politisk nivå beskriver du igjen to svært forskjellige grupper, ledende klasser som forsvarer et nyliberalt frihandels- og flerkulturelt system, og arbeiderklasser knyttet til velferdsstaten, innvandringsregulering og proteksjonisme. Du sier at populisme er en form for uttrykk for arbeiderklassens soft power.

– Når jeg snakker om “No society” er det fordi de på toppen ikke lenger snakker til de på bunnen og omvendt. Det er helt nytt, og det er ikke sunt for demokratiet. Mistillitsnivået hos befolkningen overfor det politiske systemet eller mediene har aldri vært så høyt. Og for dem i de ledende klassene er det en slags citadell-effekt. Siden de er konsentrert i de store byene, møter de bare mennesker som ligner dem selv og lukker seg mot de andre. Men hva ber arbeiderklassen om? De ber om arbeid, sosial beskyttelse og vern av kulturen. Venstresiden kollapset fordi den ikke forstod at vi ikke kunne utvikle en sterk sosial politikk og en nyliberal modell på en og samme tid. En del av de ledende klassene er redd folket, noe som baner vei for populistene som styrker seg på sin tilpasningsevne.

Hva mener du med «tilpasningsevne»?

– Ta Matteo Salvini som eksempel (italiensk innenriksminister og leder for det høyreekstreme partiet Lega Nord, red.anm.). Han kommer fra det kommunistiske partiet, var nyliberal på 80-tallet og var så tilhenger av løsrivelse av Nord-Italia og rasistisk mot sør-italienerne. Nå står han som velferdsstatens forsvarer. Det er som Donald Trump som er selve symbolet på den amerikanske eliten i all sin prakt, men som snakker som om han var “white trash”. Det er denne tilpasningsevnen som er nøkkelen til deres suksess, men det er absolutt ikke en ekte tilslutning til deres prosjekt eller person.

Hvis det er på denne måten, hvordan kommer man seg da ut av deres grep?

– Jeg tror den eneste løsningen er å imøtekomme arbeiderklassens og de lavere sosiale lags sosiale og kulturelle krav, fordi de utgjør majoriteten. Man må ikke gå ut av den økonomiske modellen strukturert rundt store byer, men finne noe komplementært. Det er der man vil finne demokratiets mening. Vi lever i en spesiell tid, med fremvekst av høyreorienterte populister, men jeg tror at demokratiet seirer til slutt. Det kommer ikke til å skje over natten, men jeg tror på en myk landing fordi de ledende klassene begynner å bli gjennomsyret av arbeiderklassens soft power. Mange unge med høy utdanning er i veldig prekære situasjoner. Når Bernie Sanders krever regulering av migrasjonsstrømmen og bekreftelse av velferdsstaten og nasjonalstaten, tar han hensyn til den amerikanske arbeiderklassens ønsker.

Mens vi snakker om Donald Trumps USA, støtter du det at hans og Emmanuel Macrons valgseirer kan likne hverandre?

– Ja! Jeg møtte Macron før han ble valgt og snakket med ham om dette. Jeg ble meget overrasket over at han fortalte at han var helt enig i diagnosen angående utkant-Frankrike. Det som er slående med Trump og Macron er at begge har forstått at vi har skiftet modell og at det er slutt for den vestlige middelklassen. Men Trump støtter seg på utkant-Amerika for å bli valgt, mens Macron velger storby-Frankrike. De har hatt motsatte valgkampstrategier, men begge har forstått helt det som skjer.

De tidligere presidentene Nicolas Sarkozy og François Hollande tok imot deg i Elysée-palasset for at du skulle presentere teoriene dine for dem, og flere politiske organisasjoner som Nasjonal samling (RN, det nye navnet på Nasjonal front som er det høyreekstreme partiet ledet av Marine Le Pen, red.anm.) bruker ideene dine. Hva tenker du om det?

– François Hollande ba meg komme for å snakke om dette. Jeg er ikke en aktivist, men hvis en president ber deg komme for å snakke om boken din, da drar du. Jobben min er jo å fortelle om hva jeg observerer. Nicolas Sarkozy ba meg også komme da han var president, men det var mer for valgkampanjens del. Når det gjelder hvordan ulike partier bruker teoriene mine, er jeg ikke godtroende, analysene mine blir amputert. «La France péripherique» blir brukt av Laurent Wauquiez (leder av høyre-partiet Les Républicains, red.anm.), men han snakker ikke om det sosiale aspektet, mens folk på venstresiden ikke snakker om det kulturelle aspektet. Når det gjelder Nasjonal samling er deres bruk ganske logisk – jeg interesserer meg jo for arbeiderklassen, grunnfjellet i deres velgermasse. Så det er klart at dette plager meg, jeg blir jo stadig beskyldt for å være fascist.

Du er kritisk til mediene og den akademiske verden, men noen sier at boken din er for radikal. Anaïs Collet, sosiolog og medlem av tidsskriftet Métropolitiques, sier for eksempel at basert på økonomiske kriterier representerer middelklassen fortsatt minst en fjerdedel av befolkningen i Frankrike.

– Men middelklassen jeg snakker om er idéen om en middelklasse som utgjør et flertall, det som interesserer meg er det som gjør at alle har inntrykk av å være integrert. Det er det som er mitt tema. Når man snakker om 25 prosent, snakker man om typiske middelklassejobber, man snakker om yrker, noe som blir noe helt annet. Det er en uoverensstemmelse, men jeg tror det er gjort bevisst. Når du vil felle noen, får du ham til å si det han ikke sier. Jeg har alltid blitt fremstilt som en som er imot store byer, men det er ikke tilfelle, de produserer to tredeler av bruttonasjonalproduktet i Frankrike. Jeg viser bare de urettferdige konsekvensene, det er noe annet. Jeg bringer en visjon av de destruktive sidene av den nyliberalistiske modell, og det er der det skurrer, folk er lojale mot klassen de tilhører. Denne diagnosen vil ikke den ledende klassen ha noe av. Og jeg inkluderer akademikere som holder fast på sin modell og som ikke klarer å ha to tanker i hodet samtidig.

I samtale med Vox Publica snakker han om effekten av “Den store marsjen for Europa” som Emmanuel Macrons parti har startet, og prøver å klargjøre den franske presidentens europeiske visjon.

Vox Publica: Ifølge arrangørene har den store marsjen for Europa kommet i stand for å fylle det politiske programmet til Emmanuel Macrons parti, La République en marche (LREM), til neste års EU-valg. Har denne fremgangsmåten blitt brukt før i andre europeiske land?

Olivier Costa: – Selve idéen om å forhøre seg direkte med innbyggerne er ikke ny, men å gjøre det offentlig og i såpass stor skala, og tidlig i forkant av valget, for etter sigende å utarbeide sitt politiske program, det tror jeg er nokså nytt, ja. Men at en dør-til-dør-aksjon kan være et effektivt virkemiddel, finnes det bevis på. Den ble brukt i Barack Obamas valgkamp og, om enn i mindre grad, i valgkampen til François Hollande i 2012. Emmanuel Macron brukte den dessuten i fjorårets presidentvalg, og da i mye større omfang enn sosialistpartiet.

Den store utfordringen i EU er at det er et altfor bredt og bevegelig fellesskap som innbyggerne vanskelig klarer å identifisere seg med, sier EU- og demokratiforsker Olivier Costa.

Hva ønsker Macron og hans parti i dine øyne å oppnå med dette?

– Jeg tror at det er minst to mål med denne aksjonen. Det første er å vekke interesse for den europeiske valgkampen, særlig LREMs agenda. Å lage en bevegelse akkurat som i presidentvalgkampen, som jo fungerte veldig bra. Vi vet at det er en minimal sjanse for at en pamflett endrer folks meninger. Til gjengjeld kan det å snakke med folk bidra til å dytte hjemmesittere til valgurnene, eller til å overtale de som ikke kjenner godt nok til de ulike politiske programmene til å stemme på en gitt kandidat. Det andre de ønsker å oppnå, er å spørre folk direkte hva de forventer av EU. Fra et analytisk ståsted, tviler jeg imidlertid på at det vil avdekke noe nytt…

Og hvorfor det?

– Når det gjelder Europa og unionen, er folk vanligvis lite informert og har ikke gjort seg opp mange meninger… Men det at velgerne får muligheten til å uttrykke seg om en sak, relevant eller ei, tror jeg kan spille en veldig positiv rolle. Særlig med tanke på følelsen av å stå på utsiden av den europeiske integrasjonen.

I Frankrike er valgdeltakelsen ved EU-valg svært lav. Hvordan forklarer man denne avstanden franskmenn føler til de europeiske institusjonene?

– Jeg tror det først og fremst skyldes de påfølgende krisene. Den institusjonelle krisen i forbindelsen med EU-grunnloven på 2000-tallet var nokså ødeleggende. Man skapte debatter rundt falske problemer og skremte velgerne med utsiktene om et føderalt Europa. Deretter kom finanskrisen i 2008. Mange trodde det var en krise knyttet til euroen og EU, mens det egentlig var en global finanskrise. For ikke å glemme all sparepolitikken som kom i kjølvannet… I dag står man overfor flyktningkriser der folk ikke forstår hvem som gjør hva. I tillegg til dette er det en slags eksistensiell krise for EU-borgeren og en frykt for økonomisk nedgang, noe alle slags populistiske politikere benytter seg av for å forfekte en mer nasjonal orientert agenda. Det ser vi i Polen, i Ungarn og selv i Storbritannia… Kanskje er det også følelsen av at viktige beslutninger tas i Brussel, ikke Paris, og at dette ikke snakkes om, at man ikke forstår prosessene på dette området. Denne asymmetrien skaper en stor spenning som slår negativt ut på bildet man har av den europeiske integrasjonen.

Er det i bunn og grunn selve prinsippet om et felles europeisk statsborgerskap som er feilslått, den som aktivistene i Den store marsjen ser ut til å fronte?

– Det er en misforståelse om dette europeiske statsborgerskapet; det er ikke ment å erstatte de nasjonale statsborgerskapene… Da dette ble tatt med i Maastricht-avtalen i 1992, var det med relativt beskjedne ambisjoner. Men da debatten om EU-grunnloven kom i 2005, trodde enkelte føderalister at det ville innebære større lojalitet til unionen enn sitt eget land. Og der tok de helt klart feil. Avtaler og institusjoner kan endres i løpet av noen år. Men å endre tankesett tar flere generasjoner! Og det er tydelig at dette har mislyktes i og med at grunnlovstraktaten ble nedstemt… Men så kan man vise til oppslutningen om europeiske verdier, eller oppslutningen om resultatene av den europeiske integrasjonen. Har man dette, er det ikke behov for et felles statsborgerskap eller ett folk.

Foto: European Union 2018 — European Parliament cbnd

Frankrikes president Emmanuel Macron taler i Europaparlamentet i Strasbourg 17. april 2018.

17. april talte Emmanuel Macron foran et samlet Europaparlament om å “gjenskape Europas suverenitet”. Er det dette som er løsningen for den berømte europeiske suvereniteten?

– Europas suverenitet kan nesten minne om sirkelens kvadratur. Vi befinner oss i et system som må ivareta hver enkelt medlemsstats suverenitet samtidig som man overfører makt til unionen. For øyeblikket innebærer dette siste særlig å vedta juridiske reguleringer på hovedsakelig økonomiske områder. Det man ikke har på et europeisk nivå, er en mer symbolsk og synlig makt. Jeg antar at det Emmanuel Macron ønsker, er å gi unionen klarere kompetanse, og noe mer politisk kompetanse på visse områder. Et eksempel på dette er hans idé om å opprette et europeisk finansdepartement. Dette vil kunne bidra til at EU oppfattes av unionens borgere som noe annet enn et byråkratisk system som lager reguleringer man er nødt til å akseptere, og det vil gjøre det mulig å ta sterke standpunkt i visse saker.

Og hvordan kan en slik tilpasset suverenitet fungere?

– Jeg tror den eneste løsningen er å bevege seg mot en føderal ordning, med klargjøring av de ulike kompetansene. Men den store utfordringen i EU er at det er et altfor bredt og bevegelig fellesskap som innbyggerne vanskelig klarer å identifisere seg med. Og på den andre siden involverer dette gamle nasjonalstater med sterke identiteter, som det ikke er lett å samle. Derfor trengs det mekanismer med mindre makt for den føderale staten enn det man har i USA og i Tyskland, og mer makt til medlemsstatene… Men, per i dag er vi ikke der! Vi befinner oss i en ganske paradoksal situasjon der, særlig på grunn av finanskrisen, den europeiske integrasjonen er styrket, for eksempel når det gjelder skatt og budsjett. Men med et system som på sin side foregår på regjeringsnivå, noe som innebærer beslutninger basert på enstemmighet. Med den systematiske svartmalingen fra partnere fra Sentral- og Øst-Europa, er dette en svært vanskelig oppgave…

Kan denne marsjen, denne dør-til-dør-aksjonen, være en måte å gi nytt liv til idéen om et europeisk statsborgerskap?

– Vi kan gjerne være skeptiske og le av det, men jeg tror at denne store marsjen er en god måte for å få folk til å involvere seg i utfordringene ved den europeiske integrasjonen, og til å ytre sine meninger. Men så skal man ikke undervurdere det at valget vil skje på et tidspunkt der Emmanuel Macrons makt vil være påført noe slitasjeskade, noe vi allerede ser tegn på i Frankrike. For ikke å glemme at én av utfordringene til presidentens parti vil være å skape allianser til EU-valget… I tillegg vil alt av avtalereformer måtte gjøres i samtaler med lederne fra de andre medlemslandene. Og Emmanuel Macron har ikke bred støtte i EU-rådet, særlig ikke av Angela Merkel. For ikke å snakke om de italienske lederne som vi ennå ikke vet hvem er…

Vox Publica har snakket med tegneseriens manusforfatter, François Durpaire, historiker og førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Cergy-Pontoise. Durpaire har kulturelt mangfold i Frankrike og i USA som spesiale, og skrev den første franskspråklige biografien om Barack Obama.

Vox Publica: Hvorfor tok dere for dere denne ukronien, i form av to album i serien La Présidente, og hypotesen om at Marine Le Pen vinner det franske presidentvalget i 2017?

Det andre albumet av tegneserien La Présidente. (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Durpaire: Da vi bestemte oss for å lage denne tegneserien, var det fordi det i 2014 hadde vært to valg der Front National ledet etter første valgrunde: Kommunevalget, og valget til Europaparlamentet der de fikk mer enn 24 prosent av stemmene. Det samme skjedde ved regionalvalget i 2015. Det var kun på grunn av en overføring av stemmer (taktisk stemmegivning, red.anm), og en “alt unntatt Le Pen”-holdning, at de ikke gikk av med seieren i andre runde. Hadde vi hatt et amerikansk system med kun én valgrunde, ville Front National vært det klart største partiet i Frankrike.

Selv om vi ikke mener at en Le Pen-seier i valget i 2017 er uunngåelig, ser vi det som høyst mulig. Det som skjer i disse dager ser jo ut til å bekrefte dette.

VP: Hvorfor?

Durpaire: Vel, på grunn av to aktuelle nyhetssaker. For det første har vi, i internasjonal sammenheng, kombinasjonen av Brexit og Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget. Valget av milliardæren har overrumplet det internasjonale samfunnet og gir Marine Le Pen bekreftelse. Nå kan hun si: “Bare se der, amerikanerne gjorde det! Og i møte med Trump, trengs det en fransk Trump!”. Det andre er Fillon-faktoren. Hadde ikke høyresidens presidentkandidat, François Fillon, vært innblandet i saken om konen Penelopes fiktive stilling som parlamentarisk assistent, hadde han utvilsomt vært favoritt i presidentvalget. Men det er han ikke lenger, og siden naturen frykter vakuum, utnytter Marine Le Pen denne situasjonen.

Identitetsbasert nasjonalisme

VP: Hvordan forklarer du den økte oppslutningen som Marine Le Pen og Front National nå opplever?

Durpaire: Det er en slags internasjonal bølge av identitetsbasert nasjonalisme som Marine Le Pen surfer på. Bare se på det som skjedde 21. januar i Koblenz i Tyskland, der flere europeiske høyreekstreme partier frydet seg over Brexit og Donald Trumps valgseier. Når det gjelder Frankrike, kan Marine Le Pens suksess forklares med det sinnet som mange franskmenn kjenner på. Det er et ønske om å rokke ved hele systemet, å stikke hånden inn i vepsebolet, om det så er ved å gi en stemme til Marine Le Pen, eller ved å unnlate å stemme. I Frankrike er det et vedvarende sinne som på én side kan forklares av korrupsjonssakene og frykten for sosial degradering, men også av det gradvise sammenbruddet til de politiske ideologiene siden Berlinmurens fall. Denne kollapsen har ført med seg en mistro til politikken, og skapt avstand mellom folket og de folkevalgte.

Vi har kanskje også et problem i Frankrike med politisk dannelse. Vi klarer ikke helt å ta inn over oss at en politiker ikke klarer alt! Vi er i en dyp politisk krise, og der kommer Marine Le Pen og sier: “Er du sint, stem på meg!”, men det er jo kun for å lokke til seg flest mulig velgere. Ta for eksempel det økonomiske programmet til Front National som trekkes mellom Florian Philippots (red. anm.: Marine Le Pens hovedrådgiver) orientering mot statsstyre på den ene siden og ultraliberalismen til Marion Maréchal-Le Pen (red.anm.: niesen til Marine Le Pen) på den andre. Det er på en måte som Trump, som får stemmer fra Michigans arbeiderklasse samtidig som han lover lavere skatter til de aller rikeste. Uten sammenheng og amatørmessig. I tillegg hverken forbereder eller behersker Marine Le Pen alle sakene sine. Dette så vi nok en gang i det politiske tv-programmet på France 2 den 9. februar, da hun ble fullstendig satt ut av spill av utdanningsminister Najat Vallaud-Belkacems spørsmål om utdanning. Denne amatørmessigheten hindrer likevel ikke mange franskmenn fra å stemme på det ekstreme høyre.

Utsnitt fra tegneserien: en verden der nasjonalistene vinner valg. (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Le Pen ved makten

VP: Hvis Marine Le Pen vinner presidentvalget 2017, hva mener dere hennes første tiltak vil være?

Durpaire: Dette beskriver vi i første utgave av La Présidente. Det første hun vil gjøre, er å prøve å skaffe seg flertall i parlamentet. Hun kommer derfor til å velge en statsminister fra det klassiske høyrepartiet Les Républicains. I tegneserien ser vi for oss at hun velger Gérard Longuet, som var forsvarsminister under Nicolas Sarkozy fra 2011 til 2012. Mange mente vi var “helt på viddene», og at “han er jo heller en sentrumsmann”. Men Gérard Longuet har en politisk bakgrunn med forgreininger til det ekstreme høyre, som han fortsatt har sterke bånd til. Han var ikke minst en av grunnleggerne av den høyreekstreme bevegelsen Occident i 1964, og ble i 1967 dømt for medvirkning til overlagt vold og væpnet overfall. Men det er jo også andre mulige kandidater. I partiet Les Républicains skorter det ikke på personer som er sterkt høyreorienterte, og med en seier vil Le Pen kunne sanke inn oppslutning.  Det andre hun vil gjøre, og da i løpet av sommerferien som kommer rett etter valget, er å iverksette en massiv uttransportering av papirløse utlendinger. Hvorfor? Fordi det ikke lenger vil være behov for tilleggslover og fordi det kommer til å gi sterke og umiddelbare signaler. Se på Trump. Det er akkurat det han gjør: Han sender sterke signaler når det gjelder innvandring.

François Durpaire, manusforfatter til tegneserien der Marine Le Pen er president. (foto: Bruno Fert)

VP: Men dere går lenger i tegneserien, i og med at dere ser for dere at Marine Le Pen innfører et totalitært regime i Frankrike, der franskmenn overvåkes på nett, politiske motstandere fengsles, og den muslimske befolkningen spores ved hjelp av mobiltelefoner, offisielt for å beskytte dem. Blir dette resultatet med Front National ved makten?

Durpaire: Selvfølgelig. Særlig fordi det i Frankrike nå er en helt spesiell situasjon: terrortrussel, spenninger i forstedene. Det er et ønske om å gjenopprette orden. Front National kan bare ta i bruk den nye teknologien og innføre en fascisme versjon 2.0 som er mye mer effektiv enn den gamle. For å kunne holde på makten og for å implementere sitt politiske program som har fokus på sikkerhet, ved å si at det er for å beskytte nasjonale interesser. Det er teknisk mulig for de politiske styresmaktene å overvåke alle innbyggerne via mobiltelefoner og Internett. Alt som trengs er at de store internettoperatørene og politikerne går sammen. Som Pasolini sa det: Vi kan ha et totaliserende, ikke totalitært, system. Det vil si et system der individet ikke lenger kan skjule hemmeligheter for staten, der hele livsførselen er kjent, og identiteten er forutbestemt utenfra. Da ville staten kunne ha en fullstendig innsikt i hver og ens liv, om det så gjaldt forbruk eller kjørevaner. Bare se på hvor mye informasjon vi gir fra oss til maskiner og til teknologien. Hvis vi på et eller annet tidspunkt går over grensen, hva skjer da? Selv de teknologiske mulighetene som George Orwell så for seg i 1984 er ikke i nærheten av mulighetene vi har i dag. Hans teleskjermer er dagens webkamera. Vi betrakter, vi kan bli betraktet, man kan ta over datamaskiner og betrakte andre. Det er allerede teknologisk mulig. Så må man spørre seg hvordan man unngår at dette skjer. Men, nå skjer jo dette allerede.

En visjon av Frankrike under Le Pen. (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Bort fra Republikken

VP: På tross av Marine Le Pens store innsats med å avdemonisere Front National, for å gjøre partiet mer presentabelt, er det ikke snakk om et “republikansk” parti i ordets rette forstand?

Durpaire: Nei, Marine Le Pen pynter på fasaden og ordbruken (red.anm.: Marine Le Pen overtok som leder av Front National januar 2011 etter sin far Jean-Marie Le Pen som hadde ledet partiet siden 1973). Men det ideologiske fundamentet til Front National har ikke endret seg. Det høyreekstreme grunnlaget er fortsatt det samme. I tegneserien ser jeg tilbake på Front Nationals røtter. Partiet ble opprettet i 1972, ut ifra den nyfascistiske grupperingen Ordre Nouveau, for å samle de tidligere poujadistene (red.anm.: tilhengere av Pierre Poujade, antiparlamentarisk politisk figur på 1950-tallet), Petain-tilhengere og nynazister. Med trikoloren som logo kopierte Front National den italienske bevegelsen Movimento Sociale Italiano, MSI, opprettet av Mussolinis støttespillere i 1946.

Foruten selve opprettelsen av partiet er det mange andre eksempler som viser at Front National ikke hører hjemme i den franske republikken. Under valgkampen til regionalvalget i 2015 var Marine Le Pen kandidat for Nord-Pas-Calais, og var den eneste kandidaten som sa at hun ville kutte støtten til kultur. I tillegg, i løpet av det samme tv-programmet, sa hun at utlendinger med lovlig opphold burde betale for å gå på offentlig skole. Hun antydet dessuten at hun ikke ville ha ventet på en juridisk bestemmelse for å ta en administrativ avgjørelse. Hva mer trengs det for å se at man befinner seg utenfor de franske republikanske prinsippene? Front National forfekter dessuten et identitetsbegrep som er etnisk fundert, og som sier at for å være fransk, må man være hvit og kristen. Det som er sikkert, er at identitetsaspektet er helt sentralt for dem, mens det sosioøkonomiske er en justerbar variabel som kommer i andre rekke. Det siste eksempelet vi har sett, er Marine Le Pen som sier, i det samme tv-programmet, at en russer kan ha dobbelt statsborgerskap med Frankrike, men ikke en person fra Senegal. Men det er jo Senegal og Frankrike som har tette historiske bånd! Hvis ikke dette handler om rase, så vet ikke jeg. En slik etnisk forståelse er dessuten veldig ikke-fransk. Allerede på 1800-tallet skilte Ernest Renan mellom Frankrikes “ønske om å leve sammen” og Tysklands mer etniske visjon. På denne tiden gjaldt det selvfølgelig konflikten om Alsace-Lorraine, men det som Renan skriver er viktig: Innbyggerne i Alsace-Lorraine kunne komme fra en tysk kultur men ha et fransk kall, fordi de ville bli franske!

VP: Dere understreker likevel i tegneserien at diktaturet som Marine Le Pens Front National innfører, er mulig helt enkelt ved at de tar i bruk lovene som er vedtatt i løpet av de siste årene i kampen mot terror, og på grunn av forfatningen fra 1958. Legger de franske institusjonene til rette for et høyreekstremt diktatur?

Durpaire: For det første må det sies at hver gang et samfunn går over til å bli diktatorisk, skjer det ganske så umerkelig. På 1930-tallet sa man “ikke bekymre dere, Hitler er en tulling!”, slik som man sier i disse dager: “Trump er en tulling!”. Det er lærdommen fra Ionescos teaterstykke Neshornet: Vi legger ikke merke til endringene som er i ferd med å skje. Når det gjelder antiterrorlovene trekker vi særlig frem loven av 23. januar 2006 som sier at man kan holdes i varetekt uten advokat i 72 timer, loven om unntakstilstand av 3. april 1955 som tillater nattlige husransakelser, og dessuten etterretningsloven vedtatt i april 2015, i kjølvannet av Charlie Hebdo-attentatet, som tillater installering av “svarte bokser” hos internettleverandører og som gir sikkerhetstjenesten rett til å foreta telefonavlyttinger. Etter attentatene ville myndighetene beskytte det franske folk og vise folk at de gjorde det. Men jeg tror ikke vi har tatt debatten og sett godt nok på hva som har ført til dette og hvilke følger det kan få. Så spørsmålet vi stiller er: “Hva skjer hvis disse lovene ender i fanget til Marine Le Pen?”. Særlig fordi hun vil kunne si “jeg hadde ikke noe med det å gjøre, jeg tar bare i bruk det eksisterende lovverket!». Lovene som er ment til å ta terrorister, kan benyttes til å skape vanskeligheter for både journalister og innbyggere. Dette er noe som burde vekke bekymring.

Marine Le Pens seiersmarsj i tegneserien La Présidente (illustrasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

VP: Og når det gjelder forfatningen fra 1958?

Durpaire: I Frankrike inkluderte ikke den femte republikkens institusjoner et maktfordelingssystem slik man har i USA. Den franske presidenten har mange flere fullmakter og parlamentet fungerer nesten som et sandpåstrøingsorgan. Det er en stor forskjell fra det amerikanske systemet der presidenten befinner seg i en helt låst situasjon hvis han ikke har flertall i Kongressen, for ikke å glemme makten som domstolene og etterretningstjenesten besitter. I Frankrike ville det være mye enklere å få i stand et autoritært regime.

Hva med motstanden?

VP: Men i løpet av de fem årene et presidentmandat varer, ville det ikke dannes opprørsbevegelser, motstand, i befolkningen, i statsapparatet og i media?

Durpaire: Angående statsapparatet tilsier historien at man ikke kan ha full tillit til dets motstandsevne. Det vil være mange tilhengere og noen få motstandere. Dette kjenner vi godt fra Primo Levis bøker. Man må heller ikke tro at politiet ikke vil følge instrukser fra et Front National ved makten. Mange politifolk gjør en utrolig flott jobb, men blant dem finner man i dag medlemmer av Bloc Identitaire (red.anm.: en regional høyreekstrem bevegelse opprettet i 2003) og Front National, som går bevisst inn i polititjeneste i ondsinnet hensikt. Det er en rasistisk og fascistisk åre som er i ferd med å forplante seg i de statlige institusjonene. Noe som man er nødt til å ta på alvor og innse at er i ferd med å utfolde seg rett foran øynene på oss, før det er for sent. Med tanke på befolkningen, så er opprør og motstand to viktige franske tradisjoner. Det har vi sett ved flere anledninger. Men demonstrasjonene som vil komme like etter Marine Le Pens valgseier vil oppfattes som antidemokratiske. Og det å gå ut i gatene for å si sin mening vil bli stadig mer vanskelig med en regjering som styrer politi og militærstyrker. Den femte republikken har dessuten et styresett som gjør det mulig for den politiske styresmakten å holde seg ved makten, å motstå kriser. Det var også slik de Gaulle hadde tiltenkt den. Institusjonene han innførte var et resultat av de to store krisene som Den andre verdenskrig og Algerie-krigen utgjorde.

VP: Hvilken betydning vil Marine Le Pens presidentskap ha i internasjonal sammenheng?

Durpaire: Når det gjelder EU, vil unionen rakne hvis Marine Le Pen går inn for å trekke seg ut av eurosamarbeidet. Men ikke minst også fordi hennes seier i det franske presidentvalget vil ha en dominoeffekt der alle europeiske land vil vende blikket innover mot nasjonale anliggender og skaffe seg en mini-Trump ved makten. I resten av verden vil vi kunne oppleve det som Samuel Huntington beskriver i boken The Clash of Civilizations. Hver sivilisasjon vil bry seg om seg selv i stedet for å blande seg med andre. Jeg er likevel heller optimistisk med tanke på dette siste. Det er som om dette identitetsorienterte synet synger på siste verset, for de flerkulturelle samfunnene kommer til ikke å la seg stoppe så lett, om enn bare på grunn av de mange personlige båndene som er knyttet på kryss og tvers av kontinentene.

VP: Mye av det du har skrevet i denne tegneserien, som Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget, har blitt et faktum. Er det noe som gjenstår å gjøre for å unngå at Marine Le Pen blir Frankrikes president?

Durpaire: En rent politisk faktor som vil kunne være et mulig hinder for seier til Le Pen, er Emmanuel Macron (red.anm.: tidligere økonomiminister i Hollande-regjeringen og nå presidentkandidat fra sentrum-venstre). Macron kan få halvparten av stemmene fra høyresiden og fra venstresiden i første runde, og deretter sikre seg en stor nok overføring av stemmer fra høyre- og venstresiden i andre runde. Dette kan utgjøre det siste hinderet for Front National. Også har jeg i bunn og grunn stor tro på en humanistisk folkebevegelse som vil kunne overgå den nasjonale. For å komme dit, må vi skape en sivilisasjon som er tuftet på relasjoner mellom mennesker på tvers av kontinenter, og som helt konkret kan fungere som en demokratisk oppdragelse. Jeg er tilhenger av en sterk stat som satser tungt på utdanning på alle nivåer. Frankrike er en nasjon som i stor grad la det intellektuelle grunnlaget for humanismen og universalismen. Mens opplysningstidens humanisme var av den mer overbærende typen som ikke forhindret kolonitiden, kan Frankrike i dag støtte seg til forfattere som Edouard Glissant fra Martinique, en av de store tenkerne om mellomfolkelige relasjoner, som han kalte “mondialité”, og det franskspråklige fellesskapet, frankofonien. Frankrike har alt som trengs for å gjenskape en slik moderne og relasjonell humanisme.

Mot slutten av valgkampen rådet det krisestemning ikke bare i Skottland, men i hele Storbritannia og i den britiske medieverdenen. Den internasjonale dekningen av folkeavstemningen avspeilet en utbredt oppfatning blant britene om at en av verdens stormakter sto foran store strukturelle og politiske forandringer.

Sunday Times 14. september 2014: Meningsmålingen som pekte mot mulig ja-seier.

Nå viste det seg at bekymringene var overdrevne. Da stemmene var talt opp, hadde 55,3 prosent stemt nei til uavhengighet og 44,7 prosent ja. Det skilte drøyt 10 prosentpoeng, mye mer enn meningsmålingene hadde tydet på. For eksempel hadde Sunday Times helgen før folkeavstemningen spådd en liten overvekt for ja-siden. Men unionsforkjemperne hadde ledet på meningsmålingene helt siden folkeavstemningen ble utlyst i 2011. Slik sett var resultatet ingen overraskelse, selv om marginen var det.

Spådde ja-seier

Mange ble likevel overrasket. Blant dem som hadde spådd et mye jevnere resultat, noen til og med ja-seier, var flere av de største mediene: BBC, Sunday Times og skotske Herald. Disse og flere skotske medier var blant de fremste til å rapportere, analysere og kommentere debatten. Det er jo ikke uvanlig når det gjelder valg i Vest-Europa, men i dette tilfellet spilte digitale medier for første gang en viktig rolle ved siden av de tradisjonelle mediene, og det i en unik situasjon der det sto om å oppløse en 300 år gammel flernasjonal stat.

Den skotske folkeavstemningen kan betraktes som banebrytende i og med den rollen sosiale medier spilte, særlig Twitter. Dette essayet tar for seg noen trekk ved denne utviklingen og på hvilken måte den påvirket utfallet. Var det uventede nei-resultatet på noen måte relatert til det faktum at sosiale medier var sterkt polarisert og at ja-siden var spesielt aktive på digitale kanaler? Førte Facebooks og Twitters fremtredende rolle i valgkampen til et misvisende inntrykk av ja-sidens popularitet?

Unik skotsk offentlighet

Skottlands særpreg og nasjonale identitet innen det flernasjonale Storbritannia er basert på utpreget skotske institusjoner som den skotske kirken, rettsvesenet, utdanningssystemet og mediene (McNair 2008). Flere av verdens eldste aviser ble grunnlagt i Skottland og har bidratt til det som allment oppfattes som en unik skotsk offentlighet, forbundet med, men adskilt fra den britiske. Selvstyreavtalen av 1998 etter at Labour kom til makten året før, ga konstitusjonelt uttrykk for en veletablert politisk realitet (selv om nasjonalistene i SNP ikke fikk innfridd kravet om løsrivelse).

I tillegg til de britiske riksmediene som også er tilgjengelige nord for grensen, hadde Skottland pr. 2014 ti aviser med nasjonal distribusjon, dvs. over hele Skottland, som Daily Record og Sunday Mail, Scotsman og Scotland On Sunday, Herald og Sunday Herald, West Highland Free Press og Aberdeen Press & Journal. De seks førstnevnte var de med størst opplag og lesertall, og derigjennom også størst innflytelse. Skotske utgaver av London-baserte aviser som The Sun og Daily Mail var også godt representert. Murdoch-eide The Sun overtok den skotske storselgeren Record i 2006 (McNair 2008), noe som den gang ble omtalt som et viktig vendepunkt i den skotske medieverden.

Unionsvennlig konsensus

Alle disse avisene ble startet og utviklet seg innen rammen av realunionen av 1707. Før oppblomstringen av skotsk nasjonalisme i valgsammenheng etter etableringen av det skotske parlamentet var alle avisene unionsvennlige og skrev om politiske og andre spørsmål ut fra premisset om at Storbritannia var en gitt realitet, ikke en omstridt union. Så mens Skottland har hatt en mangfoldig avisflora helt siden den skotske opplysningstiden, har de toneangivende mediene aldri vært nasjonalistiske.

Denne unionsvennlige konsensusen avspeilet holdningen blant skottene, hvor det gjennom tre århundrer aldri hadde vært noe flertallskrav om selvstendighet. Gjennom hele 1900-tallet lå andelen skotter som ønsket full løsrivelse fra Storbritannia, på rundt 25 prosent. Først etter 2007 begynte tallet å stige, etter mange observatørers mening som en reaksjon på britiske Labours lave popularitet etter at Labour fikk skylden for britenes aktive deltagelse i Irak-krigen og for finanskrisen i 2008.

Liten støtte til nasjonalistene

Det skotske nasjonalistpartiet SNP fikk stor oppslutning for første gang i 2007, da partiet så vidt fikk nok stemmer til å danne regjering. Fra 2007 til 2011 var SNP i mindretallsregjering sammen med De grønne. SNP fikk rent flertall i parlamentsvalget i 2011, og partiets leder Alex Salmond kunne utlyse folkeavstemning. Først nå begynte støtten til kravet om uavhengighet å bli betydelig større enn tidligere.

På denne bakgrunn var en unionsvennlig konsensus i skotske medier før folkeavstemningsdebatten ikke primært et utslag av en ideologisk tendens, men heller et presist uttrykk for folkemeningen slik den hadde kommet til uttrykk ved valg gjennom en årrekke. SNP mente noe annet, og i 2005 ble ukeavisen Scottish Standard startet med det formål å rette opp skjevheten foran valget det året. Scottish Standard hadde som plattform å støtte nasjonalistene og SNP, men avisen nådde aldri høyere enn 12000 i opplag, og ble nedlagt etter bare syv utgaver. I det påfølgende valget fikk SNP beskjedne 17,7 prosent av stemmene, mot 78 prosent for unionistpartiene til sammen. Den folkelige støtten til nasjonalismen på det tidspunktet var ikke nok til å holde liv i en avis.

Som nevnt begynte oppslutningen om SNP å stige ikke lenge etter dette valget, og partiet kunne danne mindretallsregjering etter valget i 2007, og fikk rent flertall fire år senere. Men da folkeavstemningen ble utlyst, var det ennå ingen skotsk avis som åpent støttet SNP på lederplass, og heller ikke målet om selvstendighet. Men nå fikk påstander om skjev mediedekning for fortsatt union økt tilslutning i befolkningen.

Anklaget for skjevhet

Den første avisen til å bryte ut fra unionistleiren og støtte ja-siden foran folkeavstemningen var den Glasgow-baserte, amerikansk-eide Sunday Herald som erklærte sitt standpunkt i en lederartikkel 4. mai 2014, nesten fem måneder før folkeavstemningen. Avisens søsterutgave, dagsavisen Herald, ble værende på unionistsiden, men understreket at dens dekning hadde vært og fortsatt ville være «like hard og upartisk» overfor begge sider. De øvrige skotske riksavisene som sa fra hvor de sto, som Sunday Post og Scotland on Sunday, sa alle at de støttet nei-siden. Slik sett var det en klar overvekt blant mediene for å bli værende i Storbritannia, men de fikk likevel 45 prosent av velgerne mot seg på valgdagen.

Sunday Heralds forside 4. mai 2014. Avisen var den første i Skottland til å støtte uavhengighet.

Etermediene forholdt seg upartiske i dekningen av valgkampen, slik de er forpliktet til etter loven. Men som i mange politiske spørsmål tidligere ble BBC anklaget for skjevhet i sin dekning. SNP og mange på ja-siden beskyldte flere ganger BBC for å helle til nei-siden og ga som eksempel en inkvisitorisk holdning under journalistene Andrew Marr og Nick Robertsons utspørring av Alex Salmond. BBC ble anklaget for å favorisere nei-siden på ulike måter, blant annet gjennom lekkasjer av sensitive opplysninger til nei-kampanjen. I juni 2014 demonstrerte ja-siden utenfor BBC Scotlands kontorer i Glasgow, og Alex Salmond selv anklaget BBC for skjev dekning bare dager før avstemningen.

Man kan med en viss rett hevde at BBCs vanskeligheter med å opprettholde sitt image som upartisk skyldes debattens karakter, der den ene siden på vegne av et lite mindretall av den britiske befolkningen ønsket en oppløsning av Storbritannia. Siden BBC jo er Storbritannias statskringkasting og folkeavstemningen var et spørsmål om Storbritannias fortsatte eksistens, var spørsmålet om hvordan valgkampen burde ha vært dekket, mer brennbart enn vanlig, og det kunne neppe ha vært annerledes.

Var BBC nøytral?

BBC betjener hele Storbritannia, der flertallet utvilsomt var mot skotsk selvstendighet. Sett i den sammenheng, ville en absolutt likevekt vært nødvendig for BBCs foreskrevne upartiskhet? Av samme grunn som BBC ikke er nøytral mellom moderat og ekstrem islam, eller med hensyn til nasjonalistbevegelser som English Defence League, kan det med rimelighet hevdes at de 44,7 prosent av skottene som stemte ja 18. september – 1618000 personer, 2,5 prosent av Storbritannias befolkning – ikke kunne forventet at BBC skulle oppføre seg på noen annen måte. Dekningen av ja-sidens synspunkter var omfattende, respektfull og i hovedsak ukontroversiell. Men selve Storbritannias eksistens var naturligvis et faktum, og kampanjen for uavhengighet et angrep på den britiske staten. Var det rimelig å forvente at BBC skulle innta en nøytral holdning i en debatt som ville ha betydd slutten for den i sin nåværende form dersom ja-siden hadde vunnet?

Vi avventer en detaljert innholdsanalyse av dekningen, men ja-sidens påstander om partiskhet er i seg selv ikke troverdig bevis for at BBC ikke opptrådte upartisk. Tvert imot har ulike interessegrupper i mange år klaget på skjev dekning fra BBC, grupper som mener at deres sak ikke er blitt fremstilt på en god og fyllestgjørende måte, og det er en av grunnene til at andre har unnlatt å støtte dem. Kritikk av BBC fra SNP og dets tilhengere under valgkampen ble av mange ansett som et forsøk på å påvirke dekningen, og flere kommentatorer uttrykte bekymring for at et selvstendig, SNP-styrt Skottland ville prøve å presse mediene til nasjonalistvennlig ensretting. Krav fra SNP og deres tilhengere om at BBC-journalister måtte få sparken fordi de ble oppfattet å være mot selvstendighet, ble for mange et ubehagelig forvarsel om hvordan det kunne bli å leve i en SNP-styrt stat.

Sosiale medier til nye høyder

Mens de tradisjonelle mediene fortsatt er hovednyhetskilden for folk flest i Skottland, gjør fremveksten av internett og nettbaserte digitale medier at de gamle medienes dominans gradvis svekkes. Lesere og lyttere flytter over til nettet, blant annet til sosiale medier som Facebook og Twitter der nyhetsinnhold kan deles og brukerne kan bidra i den politiske debatten med tweets på 140 tegn eller med kommentarer på Facebook-sider.

Historiens første flyplass-vindpølse i det skotske flaggets farger. Bilde lagt ut på Yes Scotlands Facebook-side 15. september 2014.

Disse plattformene er blitt debattarenaer for venner og kolleger (som på Facebook) og mellom meningsmotstandere (Twitter), hvor sistnevnte særlig er blitt et sted for uhemmet, aggressiv og ofte krenkende og grov språkbruk. Uttrykk som «shil» (sta, ensporet), «flaming» (hetsing) og «trolling» er blitt en del av dagligtalen mens sosiale medier ikke bare brukes til å dele innhold og diskutere, men til å drive virtuell krigføring mot dem man oppfatter som politiske motstandere og fiender.

I valgkampen foran den skotske folkeavstemningen nådde bruken av sosiale medier nye høyder når det gjaldt synlighet og innflytelse i britisk politisk sammenheng, og påvirket formen og tonen i de tradisjonelle medienes dekning. Valgkamptaktikken antok nye og uvante former. For eksempel ble det sendt 2,6 millioner tweets om folkeavstemningen i de 24 timene fra syv om morgenen 18. september (valgdagen) til samme tidspunkt den 19. Forskere ved University of Strathclyde registrerte ti millioner Facebook-oppdateringer de fem ukene før avstemningen. Folk deltok i debatten i et omfang man sjelden har sett i britisk politikk, og brukte sosiale medier til å gi uttrykk for sitt syn, dele artikler de var enig eller uenig i og kommunisere med andre.

Viktig debattarena

Mens de tradisjonelle skotske mediene i hovedsak var for fortsatt union eller «upartiske» (siden upartiskheten er blitt et stridsspørsmål), ga sosiale medier rom for subjektivitet, meninger og klare ideologiske standpunkter. I denne valgkampen fremsto sosiale medier ikke bare som et kommunikasjonsverktøy, men som våpen i en politisk strid av stor konstitusjonell betydning, i en grad man aldri før hadde sett. Dessuten betydde sosiale mediers globale rekkevidde at folk som undertegnede, som ikke var skotsk innbygger og derfor ikke hadde stemmerett, kunne delta i debatten med en umiddelbarhet og effekt som ikke ville ha vært mulig i tiden før internett.

J.K. Rowling engasjerte seg for nei-siden, her fra nei-kampanjens Facebook-side. “Piss off, Ur English”, er meldingen fra en av kommentatorene.

Sosiale mediers subjektivitet gjorde dem også til en arena for intens debatt, som til tider utartet til den typen utskjelling som ofte har ledsaget fremveksten av nasjonalisme i Europa. J.K. Rowling ble kalt «bitch» av en nettside etter å ha gitt penger til nei-kampanjen. Mange kjendiser, blant dem David Bowie, som ga uttrykk for solidaritet og sympati med skottene og støtte til Storbritannia, ble angrepet med varierende grad av giftighet. Skotter som undertegnede som tok standpunkt for nei-siden i blogginnlegg og tweets, ble sablet ned og kalt forrædere som ikke fortjente å komme til orde. Omvendt ble tilhengere av selvstendighet i noen av de mer aggressive innleggene stemplet som nazister. De som kritiserte BBC for påstått skjevhet i dekningen, ble sammenlignet med Vladimir Putin og de russiske nasjonalistenes forsøk på å kvele all opposisjon. For ekstremister på begge sider var sosiale medier en plattform for en utpreget usivilisert dialog.

Når det er sagt, ble forkjemperne for løsrivelse av de fleste regnet som mer aktive og bedre organisert på nettet. Det bidro til en politisk atmosfære der selvstendighet ble ansett som et sannsynlig utfall da den store dagen nærmet seg. De høyrøstede såkalte «cybernats» (nettnasjonalister) overdøvet den tause majoritet av nei-velgere, som først ga seg til kjenne på valgdagen.

Konklusjon

Den skotske uavhengighetsavstemningen kan betraktes som en milepæl i de sosiale medienes fremmarsj i samfunnsdebatten. Mens de tradisjonelle mediene stort sett fulgte spillereglene fra den analoge tidsalder og for allmennkringkasternes del prøvde å holde seg nøytrale, og for noen avisers vedkommende tok standpunkt for eller imot selvstendighet på lederplass, ble nettmedier og sosiale medier en plattform og arena for mer partisk og polarisert debatt.

Ja-velger tvitrer selfie på valgdagen. (faksimile: Kirstin Innes/Twitter).

Men uavhengighetsforkjempernes dominans på nettet ble ikke omsatt i et flertall ja-stemmer på valgdagen, noe som tyder på at Twitter og Facebook ennå ikke er (og kanskje aldri vil bli) kulturkrefter som er sterke nok til å bevege opinionen. De er nyttige verktøy for engasjerte aktivister og meningssterke stemmer av alle avskygninger, men bør ikke betraktes som indikatorer for standpunkter og valgpreferanser hos det store flertall. Det faktiske samspillet mellom internett og politisk adferd vil fortsatt være et viktig problem for kommunikasjonsforskere, og det er god grunn til å anta at materialet fra den skotske uavhengighetsdebatten vil by på betydningsfulle nye funn og konklusjoner.

Kilder:

McNair, B.: “News from a small country: the media in Scotland”, i Franklin, B. (red.), Local Journalism and Local Media, London, Routledge, 2006, s. 37–48.

McNair, B. “The Scottish media and politics”, i Blain, N., Hutchison, D. (red.), The Media In Scotland, Edinburgh, Edinburgh University Press, 2008, s. 227–242.

McNair, B.: “The Media and Parliament”, i Jeffery, C., Mitchell, J. (red.), The Scottish Parliament 1999–2009: the First Decade, Edinburgh, Luath Press Ltd, 2009, s. 119–124.

Første helgen i november er denne byen Russlands kultursentrum. Hundrevis av tilreisende forleggere, redaktører, journalister, forfattere og kunstnere fra Moskva, St. Petersburg og andre russiske og europeiske byer har kommet til Krasnojarsk for å delta på den årlige bokmessen, KRJaKK. Fra Norge deltar Thor Heyerdahl-biograf Ragnar Kvam og illustratør og billedbokskaper Åshild Kanstad Johnsen.

Messen foregår i et enormt konferansesenter. Flere haller er fylt med forlagsstands, utstillinger, kafeer. Seminarprogrammet løper parallelt på fire forskjellige scener. Her debatteres den kontroversielle barnelitteraturen, her holdes kurs for medieentreprenører, her møtes bibliotekarer fra hele landet for å diskutere digitalisering, her kåres Sibirs beste videopoesi-installasjoner, kunngjøres shortlisten til NOS – en viktig samtidslitteraturpris, her presenteres bøker og her diskuterer historikere og forfattere det russiske historiesynet. Publikum har kommet tilreisende fra store deler av Sibir. Krasnojarsk er administrasjonssentrum for et område tre ganger så stort som Frankrike og strekker seg fra Nordishavet til grensen av Mongolia.

Vertskapet

Og hvem betaler så gildet? Jo, en oligark. Mikhail Prokhorov er ifølge magasinet Forbes god for rundt 10 milliarder dollar og rangert som nummer 124 av verdens rikeste. Formuen skaffet han seg på 90-tallet, og hoveddelen stammer fra den skandaløse privatiseringen av statlig industri. Gjennom et investorselskap kjøpte Prokhorov opp det gigantiske gruve- og metallindustrikonsernet Norilsk-Nikel som blant annet eier nikkelverket i Nikel rett over grensen for Kirkenes.

Foto:Strelka Institutecb

Irina Prokhorova, direktør for Prokhorov-fondet.

Om det er store forurensningsproblemer i Nikel ved norskegrensen, er det mange ganger verre i Norilsk. Områdene rundt nikkel- og palladiumverket i Norilsk er av verdens mest forurensede. Det var i Norilsk at Prokhorovs veldedighetsfond, organisert som en stiftelse, startet opp sin virksomhet for ti år siden, forteller fondets direktør Irina Prokhorova. Forløperen for bokmessen var samtidskunstfestivalen “Tajmyr-kaktusen” som gikk av stabelen i Norilsk fra 2005. Da Mikhail Prokhorov røk uklar med sin makker og måtte selge seg ut av Norilsk-Nikel, ble festivalen flyttet 2000 km rett sør til Krasnojarsk og omdøpt til KRJaKK.

Søskenparet Irina og Mikhail Prokhorov har opparbeidet seg betydelig innflytelse i russisk kulturliv gjennom sin stiftelse. Mens det er lillebror Mikhail som tjener pengene, er det storesøster Irina som er hjernen bak stiftelsens strategi og prosjekter.

Stiftelsen opplyser at den i 2013 brukte i overkant av 320 millioner rubler eller rundt 60 millioner kroner på sine aktiviteter (omregnet etter rubel-kursen ved utgangen av 2013), noe som tilsvarer nesten en halv prosent av det russiske kulturministeriets budsjett. Siden dette er frie midler som ikke er bundet opp i drift av de store, tunge kulturinstitusjonene som biblioteker eller museum, så kan man med disse midlene øve en betydelig innflytelse.

Baktanken

For de ønsker å påvirke. Prokhorov-fondet har et langt mer ambisiøst mål enn egenprofilering. De private stiftelsene og fondene i russisk kulturliv har sin egen kulturpolitiske agenda. Også Prokhorova har et langsiktig mål om å bygge et sterkere sivilsamfunn. Det er ikke tilfeldig at vi befinner oss i Krasnojarsk. Stiftelsen har hva man i Norge ville kalt en distriktspolitisk profil.

– Russland er svært sentralisert. Penger, ressurser, mennesker – alt trekkes mot hovedstaden. For et enormt land som Russland er dette katastrofalt. Regionene tappes konstant for kreative krefter, sier Prokhorova når jeg møter henne til intervju under bokmessen.

Siden brorparten av Prokhorovs investeringer befinner seg i Sibir og Krasnojarsk-området, vil det være essensielt å utvikle nettopp denne regionen.

For å holde på velutdannet arbeidskraft, er det viktig med et godt kulturtilbud. Distribusjon av bøker er en enorm utfordring i Russland. 80 prosent av alle bøker som selges i Russland, selges i St. Petersburg og Moskva. Her ute i regionene er tilgang på bøker et stort problem. Til bokmessen kommer folk med store ryggsekker og bunkrer fagbøker og skjønnlitteratur for et års forbruk – til neste bokmesse. Bøkene som er i salg her er ikke å få tak i til vanlig.

Antimilitaristisk defilering – en performance av kunstneren Dmitrij Tvetkov (foto: Åshild Kanstad Johnsen).

Irina Prokhorova lister opp alle enkeltprogrammene stiftelsen har for å bygge opp en kulturell infrastruktur i regionene, og Sibir er området hvor de satser tyngst. Rundt denne bokmessen finnes en rekke andre programmer som skal støtte opp under KRJaKK. Det finnes programmer for utvikling av informasjonsteknologi i skole og på biblioteker. Stiftelsen driver sågar en egen støtteordning for oversettelse av russisk litteratur til andre språk. Årlig støttes mer enn 100 utgivelser. Det satses på mobilitet og gis reisestipend til bibliotekarer, kulturarbeidere og journalister. Fondet har også opprettet en egen utdanning for kulturjournalister og kritikere.

– Lokalpressens kulturjournalister er som regel allroundere som skriver om alle kunstformer. Ofte mangler de grunnleggende kunnskaper om moderne kulturuttrykk. Slik prøver vi å legge grunnen for et bedre kunstfagligmiljø som også gjør det lettere for publikum å forstå og ta imot kulturprosjektene vi støtter.

For nettopp oppdragelse av publikum er et av stiftelsens hovedanliggender. Gjennom kunst og kultur vil Irina Prokhorova gjøre folk mottakelige for nye tanker og nye ideer til hvordan man kan løse samfunnsproblemer. Kunnskap om kunst utvider horisonten og gjør samfunnet mer fleksibelt. Og kulturtiltak kan gi arbeidsplasser og nytt liv til byer i økonomisk nedgang.

Byutvikling

Mange byer i Sibir sliter med økonomisk nedgang. Viktigste næringsgrunnlag i Krasnojarsk er aluminiumsproduksjon, men industribyen bærer ennå preg av det økonomiske kollapsen som oppsto etter Sovjetunionens sammenbrudd for mer enn 20 år siden. Det står nedlagte fabrikker og utbrente bygninger overalt. Det som er nybygget er i stor grad planløse gigantiske drive inn-hangarer.

Krasnojarsk – millionby i Sibir (foto: Åshild Kanstad Johnsen).

Det er et skrikende behov for en bevisst byplanlegging. Derfor er også urbanisme tema for årets messe. Hvordan formes et samfunn? Og hvem skal byen være til for? Skal det være en by for makthaverne eller en by for innbyggerne?

– I våre byer dreier alle oppslag og skilt seg om forbud. Ikke røyk her, adgang forbudt, osv. Det er en totalitær arv. Staten privatiserer det offentlige rommet, selv om det ikke er dens. Derfor har vi invitert unge urbanister hit for å fortelle om hvordan andre byer er i endring. Vi henter erfaringer fra andre byer hit. Vi diskuterer litteratur om byer og byutvikling. Dette nye, demokratiske konseptet er veldig viktig for samfunnet vårt. En ny forståelse av mennesket i byen kan bidra til å stå å motvirke de totalitære tendensene som nå vekkes til live i samfunnet, sier Prokhorova.

Politiske ambisjoner

Det finnes mange slike private stiftelser og fond som finansierer kulturtiltak i Russland. Mange viser til George Soros og hans bidrag til å bygge sivilsamfunnet i Øst-Europa som et forbilde. De fleste russiske fondene er opprettet av rike oligarker som Vladimir Potanin, Dmitrij Zimin, og altså Prokhorov. Også Mikhail Khodorkovskij har gjenopptatt sine veldedige prosjekter gjennom Open Russia etter at han slapp ut fra fengsel i fjor, men med sin klart regimekritiske profil stiller han i en særklasse.

Og hvilken rolle spiller disse fondene i et Russland der det statlige ideologiske grepet om kulturpolitikken strammes til? Representerer en aktør som Prokhorov-fondet noe annet enn den statlige politikken?

– Statlige kulturprosjekter må jobbe tettere opp mot statlige prioriteringer i kulturpolitikken. Mange av disse prioriteringene er uinteressante for folk. Derfor gjør vi en slik bokmesse bedre enn staten. Vi trekker flere folk. Vi er ikke bundet av de samme begrensningene som statlige ansatte er. Vi kan eksperimentere, og vi kan hente inn kontroversielle bidrag. Det er klart vi har større muligheter, sier Prokhorova.

Private aktører som Prokhorov-fondet holder takhøyden for kulturlivet i Russland oppe. Ikke gjennom å være eksplisitt politiske, men ved å satse på samtidskultur og europeiske impulser, to områder som begge er under hardt press i den offisielle kulturpolitikken i dag.

Krasnojarsk på gateplan (foto: Åshild Kanstad Johnsen)

Det finnes som kjent ikke noe slikt som en “gratis lunsj”, og heller ikke Prokhorov inviterer uten baktanker. Mikhail Prokhorov har politiske ambisjoner og stilte som presidentkandidat til valget i 2012. Med nesten 8 prosent av stemmene kom han på tredjeplass, etter Vladimir Putin og kommunistpartiets kandidat Gennadij Zjuganov. Men dette gjør ham ikke kontroversiell for dagens regime, flere har til og med sett hans politiske virksomhet som skinn-opposisjon. Prokhorov-fondet har ikke profilert seg på å ta avstand fra Putins regime, men Irina Prokhorova har likevel vært en tydelig og fornuftig stemme i det offentlige ordskiftet.

Men søskenparet Prokhorov ser nok ikke konfrontasjon med de sentrale myndighetene som en hensiktsmessig metode for å nå sine mål. Fondet har dessuten lagt vekt på samarbeid med lokale myndigheter, og mener at de på den måten får størst gjennomslag. Kanskje er nettopp denne balansegangen beste strategi for å få utrettet noe og faktisk få bidratt til å bygge opp det sivile samfunn de snakker så varmt om. Og det er viktigere og vanskeligere enn noen gang.

– Det er klart at situasjonen er i ferd med å bli vanskeligere nå. Det er ubehagelige ting som skjer politisk sett. Vi ser nå revansjistiske, autoritære tendenser. Men jeg håper at det såkalte “grasrotdemokratiet” som vi forsøker å vekke, kan demme opp for de totalitære kreftene, sier Irina Prokhorova.

Ungarerne er alltid stolte når de blir omtalt internasjonalt, uansett hvordan de blir fremstilt. Som markedsføringsobjekt lever de i skyggen av de store, og de mener visst at dårlig omtale er bedre enn ingen omtale – så lave forventninger har de til hva folk rundt om i verden vet eller ønsker å vite om landet deres.

Oppfattes som en «illiberal stat»

Ungarn ble en del av det demokratiske Vesten i 1989, året da Berlin-muren falt. For en del mennesker er det ingen ny tanke at Ungarn er på vei til å bli en «illiberal stat». Det er heller ikke nytt at landets statsminister Viktor Orban fremholder mer og mindre autoritære stater som forbilder. Men med mindre du er en engasjert aktivist som kjemper for grunnleggende menneskerettigheter i land der friheten er truet, vet du kanskje ikke at dette unge demokratiets fall begynte en god stund før de siste par ukene.

Da den sittende regjeringen tok over i 2010, var noe av det første den satte på dagsordenen å endre grunnloven og vedta en ny medielov. I Ungarn er det slik at hvis et parti får to tredjedels flertall ved valg, behøver det ikke fri til opposisjonen for å få sine forslag igjennom i nasjonalforsamlingen. Det kan bare vedta de lovendringene det ønsker.

Foto:Marietta Lecb

Demonstrasjon i Budapest i oktober 2014.

Velgerne ga regjeringen mandat til å endre lovene – det hevder i hvert fall medlemmer av regjeringspartiet Fidesz. Og sant nok hevet ikke folk et øyenbryn da det ble snakk om en ny grunnlov, en ny medielov og overføring av penger fra private pensjonskasser til statlige. De lot seg ikke engang uroe av at flere titusen mennesker demonstrerte og felte bitre tårer over «demokratiets grav» under parolen «Én million for pressefrihet i Ungarn».

I 2010 eller 2012 var det ingen som ante at regjeringen ville endre valgloven for å gjøre det enklere å vinne to tredjedels flertall i 2014. Ingen visste at myndighetene ville slå til mot frivillige organisasjoner med prosjekter finansiert av blant annet norske EØS-midler, EØS-landenes bistandsprogram for EU-land i Sentral- og Sørøst-Europa.

Lever du i et land der aktivister blir livredde når de ser en politibil utenfor kontorene sine? Det gjør ungarerne.

Så snart Fidesz hadde vunnet valget og tatt fatt på sin andre periode, innledet det statlige kontrollkontoret (en revisjonsinstans) etterforskning av pengebruken til organisasjoner som har mottatt EØS-midler. Politiet foretok en razzia på kontorene til Ökotars, en organisasjon som fordeler midlene, på jakt etter bevis for påståtte underslag og uoffisiell tildeling av lån til frivillige organisasjoner. Det ble laget lister over problematiske organisasjoner. 13 organisasjoner, som hovedsakelig arbeider for demokrati og mot korrupsjon, ble underlagt en særlig gransking på grunn av sin virksomhet.

Razziaen mot Ökotars fant sted en mandag morgen. Noen dager senere besøkte EU-kommisjonens daværende president José Manuel Barroso Ungarn for å la seg utnevne til æresdoktor ved Corvinius-universitetet. Kontorene til en av de «indekserte» organisasjonene, som holdt til like bak universitetet, ble omringet av politifolk som skulle passe på æresgjesten. Det begynte å sirkulere meldinger på internett om en ny aksjon, nå mot en organisasjon som hadde mottatt økonomisk støtte. Et par timer senere fikk vi en epost fra en skremt aktivist. Hun gråt da hun kom hjem etter å ha ventet i flere timer på at politiet skulle gjennomsøke kontoret hennes. Datteren hennes tegnet et hjerte til henne og skrev «Lykken forsvinner aldri» inni hjertet.

Ikke bare aktivister

Som medarbeider i en frivillig organisasjon er jeg ofte bekymret for at folk skal bli lei av oss når vi hele tiden slår alarm om det ungarske demokratiets død. Men internettskatten, «netado» på ungarsk, har endret folks syn på det myndighetene har drevet på med i årevis. For første gang var det ikke bare ytterliggående aktivister som protesterte. Unge og gamle demonstrerte i Budapest med hjemmelagde plakater. Folk ropte slagord om internett, Twitter og Facebook. De gikk med Guy Fawkes-maske enda det er forbudt ved lov. Endelig så det ut til at en ny generasjon forsto at de må slå ring om sine rettigheter. Det lød ikke lenger som et spørsmål – folk innså nå at alle myndighetenes tiltak hadde ett eneste mål: sentralisering av makten gjennom manipulering og korrupsjon.

Likevel er det mange som tror at forslaget om internettskatt bare var falsk informasjon som ble satt ut for å avlede oppmerksomheten fra viktigere ting. Dette er noe vi husker fra tiden før 1989. Det er nifst å tenke på at Berlin-muren falt for bare 25 år siden. Vi befinner oss i en tid da de styrende ønsker å begrense folks rettigheter i like stor grad som den gang, og nå nesten utelukkende til sin egen fordel.

Fritt land, fritt internett

Statsministeren bestemte seg for å legge forslaget om internettskatt på is da flere titusener samlet seg i gatene i Budapest og ropte «Fritt land, fritt internett». De krevde at han måtte gå av og sa at de ikke ville betale skatt til korrupte skatteinnkrevere. Statsministeren svarte at internettskatten ikke er noe nytt, bare en utvidelse av den allerede eksisterende særskatten for IT-industrien. Det har vært mindre oppmerksomhet omkring internettskatten den siste tiden, men vi forventer at det vil komme en «nasjonal rådslagning» om den i januar.

Folk blir kanskje slitne av å leve i et dårlig styrt ungt demokrati, men de vil ikke la seg lure i lengden. Mitt håp er at ungarerne innerst inne har skjønt hva som foregår, men at de har vært for opptatt med sitt og å få endene til å møtes. Kanskje blir internettskatten katalysatoren som konverterer folks generelle misnøye til handling og gjør at de endelig reiser seg mot korrupsjonen.

I begynnelsen av november fant det sted en demonstrasjon der folk krevde at skattedirektøren må gå av. Blant talerne var Andras Horvath, den «ungarske Snowden», som for et år siden lekket dokumenter som viste at myndighetene stadig ser gjennom fingrene med selskaper som driver med skatteunndragelser, og at korrupsjon er en integrert del av systemet. Lekkasjene førte bare til mindre protester der bare noen hundre mennesker deltok.

Men nå som amerikanske myndigheter nekter enkelte ungarske embetsmenn innreise til USA, har vi fått vite at også amerikanerne har kjent til at det foregikk korrupsjon på høyt nivå i Ungarn. Zsolt Varady, som startet Ungarns første sosiale medium, som en gang var større enn Facebook, sa at han ville starte et nytt nettverk for folk som ønsker å arbeide aktivt for forandring. Han sa at ungarerne må begynne å tenke nytt for å få den politiske eliten på bedre tanker.

Og det er ikke bare korrupsjon på høyt nivå som står på agendaen. Talere under demonstrasjonen snakket om behovet for grunnleggende endringer i det ungarske skattesystemet. Det å snyte på skatten har vært omtalt som en «folkesport», men nå begynner også folk flest å kreve en kursendring. Talerne oppfordret demonstrantene til å begynne å snakke med naboen om problemer med korrupsjon i det små. De ba dem gå til de lokale skattekontorene og spørre de ansatte der om de vet om skattedirektøren har trukket seg ennå.

Avslutningsvis kan jeg bare gjenta ordene til Zoltan Bekesi, en ungarsk kunstner og gründer: I 25 år har vi lekt demokrati. Det er på tide at vi tar det alvorlig.

Den russiske føderasjon er på ingen måte ny i dette gamet, og nasjonens historiske arv har sett sterke røter som strekk seg langt inn i dagens moderne russiske samfunn. Landet er kjend for si historiske tradisjon med både streng sensur og kontroll over alle instansar i samfunnet, også opinionen. Her har landets massemedium spela ei sentral og avgjerande rolle for å halde massane passive og oppdaterte på styresmaktenes linjer. Berre unntaksvis har media ført ei alternativ linje til den regjerande eliten.

Sjølv den dag i dag gjer stadig meir komplekse og skjulte formar for kontroll og sensur av informasjonsstraumen seg gjeldande. Trass eit relativt liberalt medielovverk som skal sikre ytrings- og mediefridomen i landet, ytterlegare forsterka ved eit nedfelt forbod mot sensur, er det lite som tilseier at ytringsfridomen i Russland får like stort spelerom i kvardagen som det lovverket tilseier.

Mot ei ytterlegare innskrenking av ytringsfridomen?

President Vladimir Putin la lite skjul på sitt endelege mål om å opparbeide seg ei god kontroll over opinionen ved å leggje landets største TV-kanalar under statleg kontroll, då han inntok presidentembetet for fyrste gong ved tusenårsskiftet. I tida etter dette har stadig større delar av det russiske medielandskapet også vorte del av gruppa med statlege styrte massemedia. Dette anten gjennom direkte statleg eigarskap, eller indirekte via statleg eigde medieselskap eller mektige eigarar lojale til styresmaktene.

Styresmaktenes og maktelitens syn på medias rolle og funksjon i det russiske samfunn bærer i stor grad preg av grunnleggjande haldningar som har sett djupe røter i samfunnet frå dei fyrste avisene vart introduserte i landet i det 18. århundre. Tradisjonen tru har media i stor grad vorte nytta som munnstykke for den regjerande eliten sidan dette.

Ei slik organisering av media byr på store konsekvensar for det generelle medieinnhaldet. Førekomsten av såkalla “gule nyhende” som i stor grad dreiar seg kring enkel underhaldning, skandalejournalistikk og eit einsidig og standardisert nyhendebilete, dominerer i det russiske medielandskapet. Den kritiske vinklinga og jakta på sanninga tru mot meir vestlege ideal for journalistikk og medieverksemd er ei klår mangelvare. Likevel verkar den generelle russiske samfunnsborgaren nøgd. Ein teori er at på mottakarsida har denne standardiseringa og fordumminga av medieinnhaldet ført til eit meir passivt mediepublikum som ikkje ser nokon grunn til å protestere når dei kan velje og vrake i underhaldning og skandalenyhende.

Represalier og sjølvsensur

Også frykta for represalier står svært sentralt i utforminga av det russiske mediebiletet. Dette fenomenet er såpass avgjerande og har så stor makt over den enkelte journalist og redaktør at dei vel å sensurere seg sjølve i frykt for å få trakke mektige aktørar eller myndigheitene unødig på tærne. I dei fleste tilfella vel den gjennomsnittlege journalist å unngå dei meir kontroversielle sakene. I eit intervju med meg formulerer den uavhengige journalisten Mia seg slik:

Du som journalist veit kva område som vert rekna som forbode. Du veit kva eigarar og styresmakter forventar av deg, utan at dei nødvendigvis dikterer deg direkte i kvardagen.

Presset om å følgje meir eller mindre uoffisielle retningslinjer for russisk journalistikk fører til ei sensurering av innhald for å unngå risikoen for mellom anna nedrykk i stilling eller lønn, å miste jobben eller akkrediteringa si, å oppleve trugslar eller vald, eller som i dei meir ekstreme tilfella, verta sende i eksil eller drepne grunna deira arbeid. Anna Politkovskaja er det mest kjende ekstreme døme. Her utelukkar ein på ingen måte at også journalistar med ei sterk lojalitet til styresmaktene vel å sensurere seg også utan å verta direkte motiverte av frykt.

Vage lover

Dei siste åra har det også vorte introdusert ulike lover som er med på å opne opp for at styresmaktene kan stramme til jerngrepet om landets media og om ytringsfridomen. Ved hjelp av ei svært vag formulering av sentrale omgrep og faktorar resulterer desse lovene i ei ytterlegare innskrenking av ytringsfridomen i landet. Medieinnhald, på TV så vel som på papir og radio, samt enkeltpersonars ytringar på nett i form av bloggar eller brukarkontoar på sosiale medium, har enda opp som målskive.

22. juli 2014 signerte president Putin ei ny lov som krev at informasjon kring ytringar og brukarinformasjon på sosiale nettverk skal lagrast på serverar lokalt i Russland. På denne måten vil Kreml kunne vere i stand til å stengje ute heile sosiale medium som spreier informasjon i det russiske samfunn som strir med styresmaktenes linjer. Dette vil kunne vere ein realitet i landet fyrst i 2016.

Tidlegare introduserte Putin ei anti-terrorlov og lov om ekstremisme kor kontrollorganet Roskomnadzor overvaker både russiske medium på nett og papir så vel som den generelle internettbruken i landet. Kontrollorganet har mellom anna makta til å stengje nettstader som spreier innhald vurdert som ekstremistisk eller skadeleg, utan at lova utdjupar sjølve definisjonen av kva dei vurderer som ekstremistiske ytringar eller skadeleg innhald.

Roskomnadzor er også ansvarleg for å fjerne brukarkontoar på sosiale nettverk som spreier skadeleg innhald. Her er det allereie gjort fleire forsøk på å setje i stand avtalar med mellom anna Facebook og Twitter om å gje russiske styresmakter full kontroll over russiske brukarkontoar. Foreløpig er det heller liten velvilje å sjå frå både Facebook og Twitter. Slike introduksjonar og handteringar av lovverk, samt ei ignorering og utnytting av andre lover, er ikkje direkte nytt verken i Russland eller for russiske styresmakter. Likevel vert det ei stor utfordring for dei få kritiske instansane i samfunnet å arbeide rundt og unngå desse lovene for å kunne formidle alternative perspektiv til samfunnet.

Ei kritisk røyst i uavhengige medium

Det er lett å forstå korleis både Freedom House og Reporters Without Borders vurderer tilstanden til russiske medium som svært alvorleg og meir eller mindre ufrie. Likevel er det sentralt å påpeike at ein også finn kritikk av regimet, også blant media lojale til styresmaktene.

Den største instansen som tilbyr alternative og svært kritiske vurderingar av sentrale prosessar og fenomen i det russiske samfunn, er den uavhengige mediesektoren. I denne sentrale, men svært avgrensa gruppa finn ein media som er fri frå politisk og økonomisk påverknad frå både styresmakter og eigarar. Vestlege journalistiske ideal står svært sterkt i den gjennomsnittlege uavhengige journalists daglege verksemd, og desse massemedia og deira tilhøyrande journalistar er nokre av svært få instansar i landet som kan tilby eit mangfaldig og kritisk medieinnhald til samfunnet.

Eg ser i dag ein ny generasjon av journalistar som brenn for dei ideal og verdiar som er del av deira profesjonelle liv i russiske media. Dei søkjer sanninga og slike journalistar spelar ei nøkkelrolle for å fremje ønske om endring i samfunnet. (Nadezhda Azhgikhina i den Russiske Journalistunion).

Trass i ei relativt liten rekkevidde samanlikna med meir populære nasjonale massemedia, har den uavhengige mediesektoren vorte lagt merke til både i sitt heimland og på internasjonalt plan. Høgt prisa for sine kritiske og analytiske saker og vinklingar kring tema rekna som tabu i det russiske samfunn, er slike medium og journalistar eit klårt lyspunkt i ei elles så undertrykt og einsformig medierøynd. Utfordringane står dagleg på dørstokken med søksmål, trugslar, overfall og kva verre er for desse journalistane. Likevel overdøyver samfunnsansvaret frykta for represalier og motiverer dei til å halde fram med si verksemd.

Den generelle journalistikken i Russland er i dag heller basert på PR og profitt enn å bekymre seg med å fylle journalistiske ideal. Difor er vår jobb vorten enno viktigare for å kunne tilby samfunnet alternative vinklingar og kritiske saker sjølv om det kan innebære ein viss risiko. (Yuri, uavhengig journalist).

Også den spente situasjonen i Ukraina har ført med seg eit større press på russiske massemedium til å følgje styresmaktenes linjer når det kjem til deira dekking av urolegheitane i nabolandet. Dette er styresmaktenes forsøk på å innhente ein viss kontroll over kva bilete av Ukraina og den pågåande krisa som vert presentert for det russiske folket.

Om krisa i Ukraina og den tilsynelatande veksande kløfta mellom Russland og Vesten held fram med å eskalera, samstundes som styresmaktene står fritt til å halde fram slik dei gjer i dag, lover det ikkje godt for ytringsfridomens allereie så desperate posisjon i landet.
Den generelle journalistikken i Russland er i dag heller basert på PR og profitt enn å bekymre seg med å fylle journalistiske ideal. Difor er vår jobb vorten enno viktigare for å kunne tilby samfunnet alternative vinklingar og kritiske saker sjølv om det kan innebære ein viss risiko. (Yuri, uavhengig journalist).

Den russiske menneskerettsorganisasjonen Agora, bestående av 35 jurister, lar seg ikke stoppe tross vanskelige kår, og har derfor blitt tildelt årets Raftopris. “Tildelingen er en anerkjennelse av deres utrettelige og profesjonelle arbeid for å forsvare rettssikkerhet og andre menneskerettigheter i dagens Russland,” skriver Raftostiftelsen i sin begrunnelse (pdf). Raftoprisen tildeles freds- og menneskerettighetsforkjempere, og priskomiteen ønsker å sette søkelys på glemte konflikter som trenger verdens oppmerksomhet.

– Organisasjoner som jobber med menneskerettigheter i Russland har aldri vært så viktige som nå. Til tross for at Russland har skrevet under på Den europeiske menneskerettskonvensjonen fra 1950, bryter de menneskerettighetene gang på gang, sier Brynjulf Risnes, advokat og ekspert på Russlands rettssystem.

Angrep på opposisjonelle

Putins fødselsdag 7. oktober ble markert av Amnesty International med en verdensomspennende protestaksjon mot begrensninger på ytringsfriheten i Russland. Også Amnesty Vest var med på dette, og holdt en demonstrasjon på Torgallmenningen i Bergen.

– Det ville ikke ha vært mulig i dagens Russland. I dag er det beintøft å drive aktivisme i landet, og mobiliseringen av sivilsamfunnet er kraftig svekket etter at det ble ulovlig å demonstrere uten godkjennelse fra staten. Uten denne godkjennelsen er det kun lov å demonstrere alene, sier Tanja Clifford, leder i Amnesty Vest.

Den siste tiden har presset mot sivilsamfunnets organisasjoner blitt demonstrert på nytt ved to anledninger: Det russiske justisdepartementet ønsker å oppløse den kjente menneskerettsorganisajonen Memorial, og har brakt en sak om dette inn for høyesterett. Og avisen Novaja Gazeta har mottatt en advarsel om at den kan bli ansett som “ekstrem”. Det kan føre til at avisens nettsted blir stengt.

Mangetydige lover

Særlig fire lover som er innført de siste årene skaper vanskeligheter for opposisjonen.

Loven om høyforræderi gjør det straffbart å informere om sensitive forhold i Russland til internasjonale organisasjoner dersom disse oppfattes å representere en fare for landet. Til Ny Tid uttalte lederen for Agora Pavel Tsjikov i 2013 at termen er svært omtrentlig, og derfor kan en overføring av data i forbindelse med en klage på valgfusk til FN tolkes som forræderi av Russlands sikkerhetspoliti FSB.

En annen lov har fått navnet Dima Yakovlev-loven, og er rettet mot USA spesielt. Loven forbyr politiske ikke-kommersielle organisasjoner i Russland å ta imot penger fra amerikanske statsborgere eller organisasjoner.

I tillegg har en forsamlingslov trådt i kraft som gjør det vanskeligere å få godkjenning til å gjennomføre demonstrasjoner.

Også loven om utenlandske agenter, som trådte i kraft i november 2012, har økt presset på menneskerettighetsorganisasjoner. Loven innebærer i korte trekk at organisasjoner som engasjerer seg i politisk virksomhet og får økonomisk støtte fra en aktør i et vestlig land, må rapportere dette nøye til staten, og opplyse til enhver tid om at de er “utenlandske agenter”. Ved mangel på rapportering risikerer de å bli tvangsoppløst eller å måtte betale en bot på 300.000 rubler (ca 50.000 norske kroner). Den vage betegnelsen “politisk virksomhet” kan bety så mangt, og legger tydelige begrensninger på organisasjonsarbeid.

– De mangetydige lovene anser jeg som en taktikk fra myndighetenes side, slik at organisasjoner holder seg på god avstand fra den imaginære grensen. Dette gjør at sivilsamfunnet opererer mye mer forsiktig enn de ville ha gjort hvis formuleringen hadde vært mer eksplisitt, sier Martin Paulsen, leder i Raftopris-komiteen.

Med loven i hånd

De siste to årene har konsekvensene av de nye lovene blitt synlige. Nesten tusen organisasjoner har blitt gjenstand for inspeksjoner som skulle avdekke “ekstremisme” eller om de burde ha vært registrert som “utenlandske agenter”, og flere titalls organisasjoner har fått opprettet saker mot seg i forvaltnings- og rettssystemet, skriver Raftostiftelsen.

Agoras leder Pavel Tsjikov (foto: Den norske Helsingforskomite)

Agora har siden 2005 jobbet for å sikre retten til rettferdig rettergang for borgerne, noe de har krav på i henhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon. Organisasjonen har blant annet hjulpet Pussy Riot-medlem Jekaterina Samutsevitsj til å få omgjort sin toårige fengselsstraff til betinget dom. Flere triumfer kan skrives på listen, og Agora tilbyr gratis rettshjelp til alle som utsettes for maktovergrep fra myndighetenes side. Juristene får betalt i form av donasjoner, men etter endret regelverk må de si nei til utenlandsk økonomisk støtte.

– I 2014 fikk Agora merkelappen “utenlandsk agent”, og i frykt for ytterligere stigmatisering ser de seg nødt til å avstå fra å ta imot prisbeløpet som følger med Raftoprisen, sier Paulsen.

– Stemplet er uheldig og vekker negative konnotasjoner. For mange russere er en utenlandsk agent det samme som en spion eller forræder som ønsker å fremme vestlige interesser på bekostning av russiske. Det har altså blitt satt et likhetstegn mellom menneskerettighetsorganisasjoner med internasjonal støtte og det å fremme vestlige interesser, legger han til.

Et graffitistunt som ble gjort på bygningen som huser tre prominente frivillige organisasjoner i Moskva noen få dager før loven trådte i kraft, illustrerer dette: Veggen ble tagget med utsagnet “Foreign agent!  USA”.

– Menneskerettighetsarbeid har ikke vært spesielt populært i Russland, verken blant folk flest eller myndighetene. Mange ser på menneskerettigheter som et fremmedelement, og myndighetene spiller i stor grad på denne skepsisen, sier Risnes.

Kan det tenkes at tildelingen av Raftoprisen til Agora kan føre til en bekreftelse på stemplet “utenlandsk agent”?

– Absolutt, men samtidig blir Agora mer kjent, noe som er en fordel. Det har vist seg at det er vanskelig å ramme de kjente, i og med at man da får verdenssamfunnets øyne rettet mot seg. Man setter ikke Pussy Riot i fengsel en gang til, for å si det slik. Dersom Agora får en styrket posisjon, kan det gi dem en viss beskyttelse, sier Risnes.

Raftoprisen deles ut til Agora ved Pavel Tsjikov ved en seremoni i Den Nationale Scene i Bergen 2. november.

Anklager om “ekstremisme”

Frem til 2012 fungerte internettet i Russland blant annet som plattform for kritiske tanker, mobilisering av grasroten og et sted der ytringsfriheten kunne bli praktisert, men også her strammes det inn.

– I Russland er det en bekymringsverdig utvikling når det gjelder ytringsfrihet på nettet. Nettsider blir stengt strategisk på viktige tidspunkt. Et eksempel er at den mest opposisjonelle avisen ble stengt ved valget på grunn av frykt for demonstrasjoner. I tillegg blir regimekritiske bloggere trakassert og hengt ut i offentligheten, slik at mange ser seg nødt til å forlate landet, sier Paulsen.

Regjeringen har også innført et strengere lovverk når det gjelder internettfrihet, og slår hardt ned på såkalte ekstreme ytringer.

– Hva som oppfattes som ekstremt, er noe regjeringen selv definerer, sier Paulsen.

Sensur av nettet har også konsekvenser for Agora, som rapporterer om menneskerettighetsbrudd rundt omkring i landet.

– De er i konstant fare for å bli rammet av det nye regelverket. Regimekritisk informasjon kan betegnes som injurier eller ekstremt, og risikoen for at nettsiden blir stengt er enorm. Dette gjør arbeidet veldig mye vanskeligere. Lovene er tydelig et forsøk fra myndighetenes side på å strupe deres aktivitet, sier Risnes.

Rettsstaten og Russland

– Det er ikke slik at Agora setter seg totalt imot myndighetene, men forsøker å påvirke der det er mulig for å skape en rettferdig rettergang, sier Paulsen.

Risnes skriver i en artikkel kalt “Russisk rulett”, publisert i Samtiden nr. 2, 2013, at rettsstatsideen ble ansett som borgerlig og dermed en motsetning til klassekonseptet i Sovjetunionen. Frem til Gorbatsjovs reformer på 1980-tallet var den dominerende innstillingen at retten skulle tjene statens – og “fellesskapets” – interesser. Etter Putins gjeninnsettelse er denne forestillingen igjen fremherskende.

– Russland er et gjennomkorrupt land, hvor domstolen er uavhengig så lenge det ikke er viktig for myndighetene hva utfallet av saken blir. Det er helt utenkelig at domstolen går imot myndighetene, sier Risnes.

(Red.anm.: Artikkelen er oppdatert 17. oktober med en rettelse: Agora fikk stemplet “utenlandsk agent” i 2014, ikke 2012 som vi først skrev.)

Labours (Arbeiderpartiet) ide gjennom 1990-tallet, fremmet mest iherdig av Dewar og tidligere utenriksminister Robin Cook, var at å gi mer politisk makt til Edinburgh ville sette en stopper for kravene om et uavhengig Skottland som hadde vokst stødig helt siden en mislykket folkeavstemning om devolusjon (begrenset selvstyre) i 1979. Den skotske Labour-politikeren George Robertson hevdet til og med at “Devolusjon vil drepe nasjonalismen for godt”. Så feil kan man ta.

Foto:Kyoshi Masamune cbn

Skottenes valg — 18. september.

At folkeavstemningen i det hele tatt finner sted 18. september, og at de som sier Ja til uavhengighet har en god sjanse til å vinne, skyldes en unik kombinasjon av omstendigheter.

Undervurderte nasjonalister

Den første faktoren er den bemerkelsesverdige oppturen til det skotske nasjonalistpartiet (SNP). Partiet slet tungt på slutten av 90-tallet og inn på 2000-tallet. Labour sto sterkt i Skottland, og det begrensede selvstyret var populært i begynnelsen, noe som svekket velgerappellen. Men Alex Salmonds gjeninntreden som partileder i 2004, og hans driftige nestleder Nicola Sturgeon, løftet SNP til nye høyder. Salmonds taktiske teft og lederevner har konsekvent blitt undervurdert av både medier og politikere i London. Salmond og Sturgeon har klart å forene den ofte konservative og distriktsbaserte, tradisjonelle støtten til skotsk nasjonalisme med progressive, moderne sosialdemokratiske velgere som har kommet fram til at uavhengighet for Skottland er den beste veien til sosial rettferdighet.

Den politiske kalkylen bak selvstyre-ordningen fra 1999 var basert på en antakelse om at Labour ville beholde sin politiske styrke i Skottland. Og for å være på den sikre siden, ble en proporsjonal valgordning brukt i Skottland fra begynnelsen av. Tanken var å forhindre at ett parti kunne danne regjering alene. Nedgangen for Labour i Skottland er slik den andre faktoren som har brakt Skottland til randen av uavhengighet. Labour har i motsetning til SNP aldri tatt det skotske parlamentet alvorlig. Mens Labours tradisjonelle støtte blant industriarbeidere har svunnet hen, har SNP funnet nye tilhengere blant venstreorienterte velgere.

Et svakere Labour gjorde det mulig for SNP å bli største parti, og Alex Salmond ble førsteminister i 2007. Suksessen ble gjentatt i 2011, og da fikk SNP til og med rent flertall — noe som var ment å være umulig i det skotske parlamentet.

Margaret Thatcher og det konservative partiet gis fortsatt skylden for Skottlands industrielle nedgang. David Camerons post-thatcheristiske regjering i London har fått gammelt nag blant Skottlands tidligere arbeiderklasse til å blusse opp igjen. Dette er den tredje viktige faktoren. Samtidig har svak økonomisk vekst det siste tiåret, koblet med velferdskutt pålagt av Westminster, ført yngre generasjoner inn i uavhengighetsbevegelsen.

Det politiske miljøet i London har ikke prøvd å sette rettslige hindre i veien for mulig uavhengighet for Skottland. London har isteden valgt å ignorere skottene, en holdning som har grenset til forakt. SNP og Salmond har blitt undervurdert.

Foto:Scottish Government cbn

Alex Salmond (t.v) og David Cameron signerer avtalen om folkeavstemningen i oktober 2012.

Spørsmålsformuleringen i folkeavstemningen — et enkelt Ja eller Nei til uavhengighet — var et direkte resultat av dette. David Cameron valgte det taktiske alternativet i en situasjon der meningsmålingene pekte mot nei til uavhengighet: Han tilbød Salmond folkeavstemningen SNP hadde lovet i sitt valgprogram, men insisterte på at det såkalte “DevoMax”-alternativet (et maksimalt selvstyre for Skottland innenfor unionen) ikke skulle stå på stemmeseddelen. Nå som avstanden mellom Ja og Nei har skrumpet inn — og noen målinger til og med viser flertall for Ja — har Storbritannias politiske ledere i all hast tilbudt mer selvstyre for skottene likevel, selv om forhåndsstemmingen allerede er i gang.

Positiv ja-side mot “Prosjekt frykt”

Alle disse faktorene utgjør konteksten, men de dekker ikke sakene som dominerer valgkampen om uavhengighet. Hvorfor vurderer skottene faktisk å bryte med en union som har vart siden 1707?

Medvind for Ja-kampanjen (foto: Jon Worth)

En rekke politiske og økonomiske argumenter har blitt brukt av paraplyorganisasjonene på begge sider. Yes Scotland, med Alex Salmond i spissen, har hovedsakelig fokusert på den politiske begrunnelsen for uavhengighet: At skottene fortjener å bli styrt på en bedre måte, og at de har blitt plaget med konservative regjeringer i Westminster selv om et flertall i Skottland aldri har stemt konservativt. Salmond ønsker mer politisk styring for å gjøre et uavhengig Skottland til et mer rettferdig land enn det er i dag. I valget får 16- og 17-åringer stemme, og EU-borgere bosatt i Skottland har også stemmerett. Grupper som “Polske skotter for Ja” og det skotske grønne partiet er blitt inkludert i Ja-kampanjen. Dette har gitt den et positivt, moderne, lettere venstreorientert image. Ja-siden har så definitivt frigjort seg fra smale definisjoner av nasjonalisme eller separatisme.

Frontfiguren for Better Together — Nei-kampanjens offisielle navn — er Alistair Darling, finansminister i Gordon Browns Labour-regjering under finanskrisen. Argumentene brukt av Better Together har vært mer økonomisk orientert og mer negative enn Ja-sidens, noe som har fått Ja til å kalle Better Together for “Prosjekt frykt”. Darling har utrettelig presset Salmond på SNPs planer om at et uavhengig Skottland skal fortsette å bruke det britiske pundet (Darling hevder London kan nekte Skottland å gjøre dette, noe Salmond tilbakeviser).

Budskapet er at et uavhengig Skottland vil bli fattigere enn hvis det blir værende i unionen. Better Together har ofte sett ut som en ukomfortabel allianse mellom de tre partiene i Westminster, med Labour og Camerons konservative i front og Nick Cleggs liberaldemokrater litt skamfulle på slep. At anti-EU-partiet UK Independence Party (UKIP) er på Nei-siden, er noe SNP har visst å bruke til sin fordel.

Interessant nok har ikke Storbritannias oljereserver i Nordsjøen vært sentrale i valgkampen på noen av sidene. Noen av oljefeltene ville tilhøre resten av Storbritannia og noen ville tilfalle Skottland, og uansett er produksjonen på disse feltene på vei ned.

Skottlands internasjonale rolle har vært et stridstema, men ingen av sidene har vunnet debatten klart. Salmond ønsker å fjerne atomvåpnene på marinebasen HMNB Clyde vest for Glasgow, men ingen løsning på flytting av basen er blitt funnet. Dette kan sette SNPs plan om å bli Nato-medlem på spill.

Skottlands medlemskap i EU har også blitt heftig debattert. Nei-kampanjen og noen politikere i Brussel har hevdet at Skottland ville måtte søke om medlemskap som ethvert annet søkerland. SNP viser til at skottene allerede er EU-borgere og at dette ikke kan tas fra dem, og at Skottland derfor ville forbli en del av EU. EU er viktig for Ja-kampanjen, fordi EU-medlemskapet gjør skotsk uavhengighet mindre skremmende. Resultatet 18. september vil ha stor betydning for uavhengighetsbevegelsen i Katalonia, og kanskje også for Belgia og minoritetsbefolkninger i de baltiske statene og Romania. Til nå er det imidlertid bare skottene som har klart å få igjennom en lovlig folkeavstemning.

En helt spesiell politisk begivenhet

Uansett resultat har valgkampen om uavhengighet endret skotsk politikk på varig vis. Folkeavstemningen har fått rekordmange velgere til å registrere seg, og deltakelsen er ventet å bli over 80 prosent — 15 prosentpoeng høyere enn ved noe valg i Storbritannia siden 1997.

Denne folkeavstemningen, og debatten den har satt i gang, har vært en helt spesiell politisk begivenhet. Igjen er det politisk engasjement på de britiske øyer, men hvor samlet vil øyene være etter 18. september?

Den nye staten godtok ikke vold og rabulisme, utpressing og løgn. I de tre månedene siden den dukket opp har Majdan, som denne staten kalles, trukket opp sine grenser, markert dem med barrikader og satt opp egne kontrollposter. Den har også etablert sitt eget forsvar (i praksis sin egen hær), sanitetstjeneste og forsyningslinjer.

Foto: Ivan Bandura cb

Majdan dukket opp på kartet som en ny ministat i Europa.

“Majdan har vist at vi, ukrainerne, kan løse problemene våre på grunnplanet uten sterke makthavere, ved å etablere våre egne alternative strukturer,” sier den kjente ukrainske forfatteren Oksana Zabuzjko. Majdan har ikke bare vært selvberget, men har bannlyst alle politikere og utnevnt sine egne ledere. De eneste uskrevne reglene som gjelder her, er rettferdighet, ærlighet, samvittighet og sannhet.

Utfordre politikerne

Etter at nær hundre majdanister ble drept av snikskyttere 21. februar, reiste innbyggere i dette lille, men stolte landet seg i protest mot avtalen som ble inngått mellom opposisjonen og president Viktor Janukovitsj. Denne avtalen gikk ut på at den ukrainske nasjonalforsamlingen, Verkhovna Rada, skulle stemme over et forslag om å gå tilbake til konstitusjonen av 2004 (som ga forsamlingen stor makt), og at presidentvalget i februar 2015 skulle flyttes frem til en gang mellom september og desember 2014. Avtalen ble bekreftet ved at utenriksministrene i Frankrike, Tyskland og Polen – Laurent Fabius, Frank-Walter Steinmeier og Radek Sikorski – var til stede under samtalene.

Men majdanistene betraktet avtalen som forræderi. Etter tre måneder med motstand, etter at flere av kameratene deres var døde og den politiske ledelsen hadde neglisjert kravene deres, kunne ikke demonstrantene godta at en tyrann med blod på hendene, som de nå anså Janukovitsj for å være, skulle bli sittende ved makten i enda ni måneder. Det var et slag i ansiktet på de døde og alvorlig sårede, og opposisjonslederne som kom ned på Majdan-plassen for å informere om avtalen, ble møtt med pipekonsert. Volodymyr Parasiuk, en 26 år gammel tidligere kadett i hæren fra Lviv, gikk opp på scenen, grep mikrofonen og erklærte at Majdans krav – at presidenten måtte trekke seg umiddelbart – fortsatt sto ved lag.

Foto:Ivan Bandura cb

Røykepause på Majdan, 9. desember 2013.

Slik den ukrainske forfatteren Andrej Kurkov så det, befinner “det ukrainske folk seg på et høyere nivå i politisk utvikling enn selv opposisjonspartiene, som tror de har vunnet en seier”. Talen hans gikk over i unisone rop fra folkemengden: “Zek get!” – Ut med Janukovitsj! (Zek er slang for straffedømt. Presidenten ble to ganger fengslet for voldsforbrytelser da han var ung.) Dette slagordet var blitt en slags mininasjonalsang for den nye staten. Parasiuk viste at Maidan ville tvinge politikerne til å lytte og ikke la seieren bli skuslet bort slik det skjedde i 2004 da oransjerevolusjonens ledere havnet i innbyrdes krangel og mistet energien til å gjennomføre store forandringer.

Majdans første offer

Etter Volodymyr Parasiuks oppildnende tale var Viktor Janukovitsjs skjebne beseglet. Han forlot Kiev allerede samme kveld, og i mange dager var det ukjent hvor han befant seg. Det ga Verkhovna Rada anledning til å vedta (med et flertall på 328) å frata ham makten med den begrunnelse at han hadde forlatt sin post. Janukovitsj ble kalt desertør og forræder, ikke bare av sine motstandere, men også av sine tidligere partikamerater. Avsettelsen av presidenten var Majdans første og viktigste seier, men det var bare et første skritt.

“Majdans oppgave er å forandre vårt land, omgjøre det fra et totalitært sovjetsystem til et demokratisk system som styres etter rettsstatens rettferdige lover. For i dag vedtar Verkhovna Rada til min store beklagelse lover som tjener og beriker dem som sitter der og ikke til beste for det ukrainske folk,” har patriarken Filaret uttalt, overhodet for Kiev-patriarkatet under den ukrainske ortodokse kirke, den grenen av den ortodokse kirken med størst tilslutning i Ukraina.

Det er grunnen til at Oksana Zabuzjko mener at Majdan så langt bare har vunnet slaget om Kiev – som et første skritt mot en omstart av hele styringssystemet som til nå har vist seg å være fullstendig inkompetent. Slik beskriver hun Majdans neste oppdrag: “Den politiske eliten sto ikke til ansvar for velgerne. Det eneste den gjorde var å manipulere dem for å få deres stemmer. Folk trenger mekanismer til å kontrollere statsapparatet, det vil ikke rense seg selv.”

Foto:Østerriksk UD cb

Blomsterhav til minne om de drepte på Majdan (bilde tatt 9. mars 2014).

Demonstrantene på plassen vet dette. Det er grunnen til at de fremdeles forsvarer sin lille stats suverenitet, til tross for at de er kvitt Janukovitsj og har begynt å reformere både den lovgivende forsamling (det er nå en ny koalisjon der) og den utøvende makt (Verkhovna Rada har bekreftet den nye regjeringen ledet av Arsenyj Jatsenjuk). “Vårt samfunn endrer seg ikke,” sier Andrej Kurkov når han oppsummerer situasjonen. “Og dessuten kommer de nye politikerne allerede med uttalelser som bare lefler med folkemeningen. Jo mer de henfaller til demagogi, jo mindre mulighet har vi til å gjøre forandringer.”

Noen demonstranter har fått makt

En stor del av Majdans befolkning kamperer fremdeles ute på den sentrale plassen i det lille landet sitt, og folk sier de vil bli værende til 25. mai, den nye datoen for presidentvalget. Det er allerede klart at den som blir valgt til nytt statsoverhode, vil måtte inspiseres og godkjennes av Majdan og komme dit og motta folkets velsignelse.

Dette er allerede skjedd med den nye regjeringen. For første gang i det selvstendige Ukraina har folk fått vite navnene på kommende ministre før de ble stemt inn av parlamentarikerne, ikke etter. Dagen før nasjonalforsamlingen skulle stemme over den nye regjeringens sammensetning, sto alle kandidatene frem på scenen på Majdan-plassen, og hver enkelt ble presentert og godkjent. Tre av de nye ministrene er faktisk tidligere demonstranter. Kulturminister Evhen Nisjtsjuk er skuespiller og godt kjent som stemmen fra Majdan. Han har de siste tre månedene vært demonstrantenes konferansier og holdt moralen oppe fra scenen. Førstehjelperen Oleh Musyj, som har koordinert Majdans sanitetstjeneste, er blitt helseminister, og Dmytro Bulatov er ungdoms- og idrettsminister. Bulatov var en av dem som organiserte bildemonstrasjonen Automajdan og som var bortført i åtte dager og ble alvorlig skadet.

Journalisten Tetjana Tsjernovol ble banket opp av voldsmenn i desember. Hun leder nå den statlige antikorrupsjonsetaten. (foto: Iryna Solomko)

Majdanistene vil også få andre embeter. Tetjana Tsjernovol, en gravejournalist som ble brutalt banket opp av ikke identifiserte overfallsmenn i desember, skal lede antikorrupsjonsetaten. Aktivisten Yehor Soboljev skal lede renselseskommisjonen som har som oppgave å fjerne restene etter det korrupte styret og muligens stille tidligere tjenestemenn for retten. Viktoria Siumar, også journalist og uoffisiell Majdan-leder, er utnevnt til nestleder for nasjonalrådet for sikkerhet og forsvar under Andrij Parubij, sjefen for Majdans “selvforsvars”- styrker som nyter stor autoritet og respekt blant demonstrantene. Hans nestkommanderende Andrej Levus er blitt nestsjef for den ukrainske sikkerhetstjenesten. Dermed har Majdan bidratt med nytt blod til det nye statsstyret.

Men Ukrainas nye herskere har ikke villet gi lederen for Pravyj sektor (høyre sektor), en samling ultranasjonalistiske grupperinger, Dmitro Jarosj, en jobb i sikkerhetstjenesten. Denne bevegelsens innflytelse på Majdan er en kilde til stor uro og engstelse for europeiske politikere og folk fra den sørøstlige delen av Ukraina, og den blir brukt i russernes antiukrainske propaganda som bekreftelse på radikaliseringen i landet. Det var denne “spredningen av den brune pesten” som ga Vladimir Putin påskudd til å sende soldater inn på ukrainsk territorium.

Politiske eksperter er imidlertid tilbøyelig til å mene at Pravyj sektors rolle er overdrevet, og at det ville bremse radikaliseringen dersom bevegelsen ble tatt inn i varmen. Andrej Kurov deler dette synet: “Den radikale sektor har ennå ikke samlet seg i et politisk parti. Når det skjer, vil dens status bli endret og dermed også dens adferd og retorikk. En ekstremistgruppe som kommer inn i nasjonalforsamlingen eller får innpass i det offentlige, opphører å være radikal. Folk slutter å være redd for dem.”

Men det er andre der ute …

Samtidig er demonstrantene på Majdan fullt klar over at det å innsette aktivister i offisielle stillinger ikke er noen garanti for systemskifte. Det er grunnen til at de fremdeles er der og fremdeles har så stor innflytelse. Patriark Filaret tror Majdan vil bli oppløst så snart ukrainerne er tilfreds med sitt nye styre. Hvis opposisjonspolitikerne som nå sitter ved makten, skulle glemme at de er der for å tjene folket og gjennomføre reformer, og henfaller til gamle synder med korrupsjon og intern maktkamp, vil Majdan være der og minne dem om at de står i gjeld til sine landsmenn.

Foto:oxlaey.com cb

Vitalij Klitsjko snakker med demonstrerende studenter i Kiev i november 2013.

Vitalij Klitsjko, som er leder for UDAR-partiet og vil stille som kandidat ved presidentvalget i mai, erkjenner også at Majdan har en rolle å spille i utformingen av det nye styrets politikk i tiden etter Majdan. “Folket på Majdan er våre viktigste allierte, våre partnere, og det de sier er av største betydning. Det ville være ille dersom våre interesser kommer i konflikt med publikums interesser.”

Andrej Kurkov anser også at Majdan har en ny rolle å spille i fremtiden. Han mener at demonstrantene, og særlig de yngre, bør bli en drivkraft i lokalpolitikken når de vender tilbake til hjemstedet. Det er de også innstilt på å gjøre. Etter tre måneder på barrikadene vil de ikke tillate at politikerne kaster vrak på det de har oppnådd. Fra nå av vil alle med høye politiske verv måtte regne med Majdan.