Det såkalte Aune-utvalget har nylig lagt fram en rekke forslag om styring og ledelse. Tjora spør heller: Hva kan vi gjøre for å styrke fagfellesskapet i en tid preget av New Public Management? Har ikke akademikerne evne til selv å bestemme hva som er relevant kunnskap? Hvordan bør universitetene organiseres for å støtte, ikke styre, det akademiske arbeid og det kollegiale fellesskapet?

Ansvarlig for podcast: Ingjald Pilskog

Som for eksempel nettforumene for moderne høyreekstreme, der interesserte kan laste ned bruksanvisninger på hvordan føre informasjonskrig. Den som tiltrekker seg over 10000 følgere får kalle seg “Übermensch Influencer”. Eller historien om Filippinene, der man åpenbart har “lyktes” med å skape en effektiv desinformasjons-arkitektur som er den perfekte støtte for president Dutertes voldsherredømme. Så er det selvsagt den russiske nett-troll-fabrikken og hybridkrigen i Ukraina…

Vi har hørt om så mye sånt nå at det virker gammeldags å bli forundret, enn si sjokkert, men det gjør likevel inntrykk å få alt dette på ett brett.

Reportasjer og familiehistorie

Pomerantsevs bok er satt sammen av en serie reflekterende reportasjer, møter med aktivister, journalister, medborgere, folk som på ulikt vis påvirkes av – eller påvirker – vår nye globale medievirkelighet. Forfatteren presenterer ikke én spisset tese, slik det er blitt vanlig i aktualitetsbøker. Det er en lettelse å slippe gjentakelsene og forenklingene som pleier å prege den sjangeren og gjøre det av med enhver leseglede. Her er ingen kulepunktlister med fiks ferdige løsningsforslag.

Et avgjørende grep som løfter boken er at Pomerantsev vever undersøkelsene av nåtiden sammen med sin egen families historie. Foreldrene var dissidenter i Sovjetunionen som havnet i KGBs søkelys, i en tid hvor ord var så mektige at bestemte bøker og tanker var forbudt, bare å oppbevare en ulovlig bok kunne sette hele familien i fare. Familien ble presset til å forlate hjemlandet i 1978 (forfatteren ble født året før), og slo seg etter hvert ned i London.

Kontrasten kunne ikke vært skarpere til den verden Pomerantsev utforsker 40 år senere. Ordenes og bildenes betydning er uthulet, alt er vridd og vrengt til det ugjenkjennelige. Den klare motsetningen mellom Vesten og Sovjetunionen i den kalde krigen er avløst av ullen uklarhet. I vestlige land er det ikke lenger noen følelse av at samfunnsutviklingen styres i en retning, enn si mot en bedre fremtid. Isteden ser vi oss nostalgisk tilbake og lar oss hisse opp av “sterke menn”.

Påvirkningsteknikker

Det er teknikkene for såkalt strategisk kommunikasjon i digitaliserte samfunn som sirkles inn. Alt og alle synes nå å være i full sving med påvirkningskampanjer, og dette er virkelig en global geskjeft. Twitter-brukeren du går i klinsj med kan i virkeligheten være en falsk profil, del av et “botnet” som gjetes av en “bot herder” i Nisjnij Novgorod. Ja, sånne finnes, firmaet var på en og samme tid engasjert i å produsere memes for tyske høyreekstreme, drive kampanje for en eskortetjeneste i Dubai og angripe russiske opposisjonelle.

Den teknologiske forutsetningen er naturligvis de “sosiale” mediene, der budskap kan målrettes til stadig mer finsiktede grupper. Resultatet er en oppsplintret offentlighet der meningsdannelsen blir stadig mer uoversiktlig. En av kampanjesjefene i Brexit-leiren forteller at annonsene som mobiliserte velgere mest effektivt, var rettet mot folk som var opptatt av dyrs rettigheter. Vote Leave hevdet i sine annonser at EU var slem mot dyr, bl.a. fordi spanske bønder som avlet opp okser til tyrefekting mottok EU-støtte. Dyrevern-forkjempere er ikke nødvendigvis mot innvandring, som var et av de andre kampanjetemaene, men det er ikke noe problem når du sender ulike budskap til de forskjellige målgruppene. Med en befolkning på 20 millioner trenger du å spre om lag 70 budskap i sosiale medier, mente Brexit-strategen.

Russerne var først ute

Pomerantsevs første bok Nothing Is True and Everything Is Possible inneholder reportasjer og analyser fra forfatterens år som tv-produsent i Russland, og legger grunnlaget for mye av analysen her. Historien om nett-troll-fabrikken i St. Petersburg er kjent for de fleste i grove trekk, men får fornyet aktualitet når den leses i sammenheng med bokens øvrige reportasjer. Selv om vi ikke burde har vi vent oss til tanken på at russerne med sin “politikk-teknologi” faktisk gjorde det de kunne for å påvirke valgkamp og offentlighet i USA. Blant “teknologiene” er å skape mest mulig forvirring og usikkerhet ved å underminere fakta og sette grupper opp mot hverandre (målrettede annonser og falske profiler er som skapt for dette).

Skal en forstå russiske påvirkningsforsøk i andre land, må en også huske at det å blåse opp egen betydning er en viktig del av det. Russerne er meget fornøyd med store oppslag om de forskjellige operasjonene – slik forsterkes nettopp den usikkerheten og uklarheten de forsøker å skape. Er dette en ekte kampanje eller kan russerne stå bak, spør vi oss. Er i det hele tatt noe det det gir seg ut for å være? Og dette gjør det i neste runde lettere å mistenkeliggjøre protestbevegelser mot autoritære regimer – for er ikke egentlig de også bare “fake”, satt i verk av USA og Vesten?

Pomerantsev innser at russerne ikke var et særtilfelle, som han hadde trodd. De har først og fremst vært tidlig ute. Forfatteren forlot Russland og flyttet tilbake til London i 2010 fordi han ikke orket mer av at “ingenting var sant og alt var mulig”, orket ikke å navigere gjennom Putin-regimets tåke av desinformasjon. Noen år senere finner han ut at Storbritannia og resten av verden begynner å ligne Russland: Han ser seg omgitt av en “radikal relativisme som impliserer at sannhet ikke kan finnes, fremtiden løser seg opp i vemmelig nostalgi, konspirasjoner erstatter ideologi”…

Mottrekk

Forfatteren lar leseren trekke egne konklusjoner, men arbeider seg også frem mot noen erkjennelser. Når offentligheten er blitt så uoversiktlig, må økt transparens bli et åpenbart krav. Det må bli mulig for den enkelte borger å forstå hvorfor hun blir utsatt for én type budskap og ikke andre, hvordan målretting foregår, hva som avgjør hvordan visse budskap “går viralt”, og så videre. Polarisering må møtes med brobygging. I en nylig publisert kommentar i The Guardian har Pomerantsev utdypet dette ytterligere.

Offentlighet og demokrati er altså bokens underliggende tema og forfatterens anliggende. Eller mer presist, hvordan en fungerende offentlighet forutsetter at spillereglene er kjent og respektert, og hvordan de siste 20 årenes utvikling har ført oss stadig lenger vekk fra dette idealet. Nettopp derfor blir Sovjet-dissidentenes erfaringer, foreldrenes erfaringer, som Pomerantsev hele tiden utdyper og bearbeider, så viktige og effektive, som et anker for hele boken.

To lysglimt

Med en så mørk tone fra begynnelse til slutt er det fristende å trekke frem to av årets mest oppsiktsvekkende sosiale bevegelser som mulige eksempler på en mer håpefull utvikling.

I Hongkong har en særdeles oppfinnsom folkebevegelse utviklet seg i protest mot Kinas stadig tydeligere forsøk på å ta all makt over territoriet. Det kinesiske regimet er naturligvis i “teten” når det gjelder utnyttelse av teknikkene Pomerantsev beskriver, likevel har demonstrantene hele tiden klart å finne effektive mottrekk. Ledelsen arresteres? Da avskaffer vi ledere. Politiet angriper? Vi forsvinner og dukker opp et annet sted (meget lesverdig fremstilt på bloggen Idle Words).

Hongkong-bevegelsen minner faktisk ikke lite om en moderne versjon av den kalde krigens dissidenter, med sine klare og prinsipielle krav om ytringsfrihet og demokrati.

Den andre bevegelsen er de ungdommelige klimaprotestene “Fridays for Future”. De har imponert i organisasjonsevne, størrelse og utholdenhet, men det som har slått meg spesielt er hvordan de i manipulasjonens og konspirasjonenes tid har holdt seg konsekvent til et klart, faktabasert budskap: Lytt til klimaforskningen. Kanskje ligger det i dette en innebygd, oppdemmet protest mot alt det Pomerantsev har funnet av destruktiv relativisme og nostalgi, ytterligere forsterket av at budskapet fremføres i gater og på plasser, i det åpne offentlige rommet hvor demokratiet trives best.

Tusener av rundkjøringer har vært okkupert, veier er blitt blokkert og det har vært demonstrasjoner over hele Frankrike. Landet har vært rystet i grunnvollene av De gule vestene, som på sitt mest intense mobiliserte 282000 mennesker.

I Paris har mellom åtte og ti tusen tatt til gatene og omgjort den franske hovedstaden til en krigssone. 24. november, 1. og 8. desember var paradegaten Champs-Élysées dekket av brennende biler, luksusbutikker ble plyndret og en del av Triumfbuen ble vandalisert. Barrikader ble satt opp og politistyrkene ble angrepet. I løpet av et døgn rundt 1. desember ble over 10000 tåregassgranater avfyrt av politiet i Paris, hvilket er rekord.

8. desember ble over 89000 politifolk mobilisert over hele Frankrike, pansrede kjøretøy ble utplassert i hovedstaden, samtidig ble mer enn 1700 arrestert over hele landet. Flere politimenn ble også anmeldt for vold denne dagen.

Totalt har syv personer omkommet som følge av De gule vestenes mobilisering, hovedsakelig i nærheten av veisperringene. 1400 er blitt skadet. Mange mindre byer har fått betydelige skader i forbindelse med demonstrasjonene.

Grunnleggende årsaker

Ikke siden de mye omtalte demonstrasjonene i mai 1968, har Frankrike opplevd en så gjennomført voldelig og bredt forankret folkebevegelse. Ifølge ulike målinger støtter mellom 65 prosent og 84 prosent av befolkningen De gule vestene. Underveis har alt fra elever ved de videregående skolene, advokater og bønder støttet bevegelsen, og i kjølvannet av alle demonstrasjonene planla ulike fagforeninger generalstreik 14. desember. 18. desember protesterte selv politifolk for å bedre sine arbeidsvilkår.

De gule vestenes program var lenge uklart, men i begynnelsen av desember ble kravene tydeliggjort: Økning av lønnsnivået, et forbedret skattesystem, gjeninnføring av formuesskatt, økte skatter for de mest velstående, begrensete fordeler for politikere, bedring av de offentlige tjenestene, samt folkeavstemninger når det forlanges. Videre krevde de økt kjøpekraft for folk flest, hvilket ble støttet av partier på venstresiden. Dessuten ble det fremmet krav om opphør av alle privilegier de politisk folkevalgte har skaffet seg.

Et distriktsopprør

Hvordan begynte det hele? Gnisten ble antent i september. Da annonserte regjeringen en økning i dieselprisene for å finansiere klimatiltakene regjeringen ville iverksette. Dette etter at prisen på hydrokarboner allerede hadde økt med mellom 14 prosent og 22 prosent det siste året. I løpet av et par dager organiserte hver region en gruppe av «gule vester» på Facebook, men raseriet var langt mer omfattende og handlet om mye mer enn prisøkning på diesel. Det dreide seg om tre faktorer: Økonomi, klimatiltak og politikk.

De gule vestene består i all hovedsak av mennesker fra arbeider- og middelklassen som bor langt unna storbyene. Rent politisk er det en mildest talt blandet bevegelse med innslag fra så vel ytre høyre som ytre venstre. Arbeidsledige, eiere av småbedrifter, enslige mødre, funksjonærer og fagforeningsfolk: Alle opplever økonomiske problemer.

I Gard, et fylke i Sør-Frankrike, der De gule vestene står spesielt sterkt, er det 12,4 prosent arbeidsledighet, og befolkningen er her av de fattigste i hele landet. Selv om De gule vestene anklager president Emmanuel Macron for blant annet å ha avskaffet formuesskatten for de aller rikeste mens han øker skattene for pensjonistene, skyldes den økte fattigdommen også overgangen til euro, generell prisøkning og manglende økning av minstelønnssatsen som ble frosset i 1990-årene. Alt dette ble gjort for å dempe inflasjonen og senke de offentlige utgiftene, for dermed å holde underskuddet av BNP på under EU-kravet på 3 prosent.

Geografen Christophe Guilluy, forfatter av boken No Society (Edition Flammarion) går enda lenger: «Globaliseringen har en territoriell effekt, idet den i all hovedsak er til beste for eliten i storbyene,» sier han til gratisavisen «20 Minutes». «Franske utkantstrøk, industriområder og småbyer merker en kraftig nedgang i behovet for arbeidskraft. Denne utviklingen begynte i industrien på 80-tallet. De gule vestene kommer ikke ut av det blå: Folk flest opplever nedgang i kjøpekraft og dårligere levestandard, og de er lei hele globaliseringsprosjektet.»

Grønt skifte med skjev fordeling

En av hovedårsakene til De gule vestenes raseri dreier seg om den økonomiske skjevfordelingen knyttet til klimatiltakene regjeringen vil innføre. Statsminister Edouard Philippe annonserte 14. november at man skulle kompensere prisøkningen på diesel ved blant annet å gi tilskudd til biler som forurenser mindre.

«Hvorfor er ikke prisen på drivstoff til fly og båter som brukes av de rike og forurenser mer, beskattet?,» spør pensjonisten Pierre Robert fra en rundkjøring i Nîmes i Sør Frankrike.

«Jeg mottar 900 euro i måneden, hvordan har du tenkt at jeg skal få kjøpt meg en elektrisk bil som koster minst 20 000 euro selv om jeg får støtte fra staten til å kjøpe en slik bil?,» spør sidemannen hans.

«Alle vil forurense mindre, men det er en viss forskjell i handlingsrom mellom inntekter på 800 euro og 10000 euro i måneden,» sier Patrick Tacussel, som er sosiolog ved Universitetet i Montpellier III.

Et nytt 1789?

De gule vestenes krav handler i første rekke om mer direkte demokrati, og bevegelsens avvisning av politiske partier føyer seg inn i en lang tradisjon av mistillit til elitene. «I 15 år har det kokt i folket, vi streiker, vi stemmer ytre høyre for å protestere mot makten. Og ja, nå er det kommet så langt at det smeller,» sier en gulvest i Alès, en tidligere arbeiderby i Gard.

Motstanden er imidlertid langt mer omfattende. Den dreier seg også om det franske, politiske systemet.

«Det som er kritisk i dag, er det faktum at vi velger representanter til Parlamentet som skal sitte i fem år og utforme landets politikk og lover i den perioden», sier Dominique Rousseau, professor i juss ved Universitetet i Paris I — Pantheon Sorbonne, til avisen La Marseillaise. «Befolkningen ønsker å kunne påvirke politikken i tidsrommet mellom to valg, det er selve legitimitetsprinsippet fra 1789 det nå stilles spørsmål ved.»

Og nå?

Mye tyder på at De gule vestenes kamp i gatene kulminerte lørdag 15. desember. Den dagen demonstrerte kun 66000 personer over hele Frankrike, en liten gruppe sammenliknet med de 166000, 136000 og 126000 franskmenn som tok til gatene de foregående helgene.

Det skal sies at president Emmanuel Macron intervenerte 10. desember da han lovet å øke minstelønnen med 100 euro (kun fem millioner franskmenn er berørt av denne reformen), vil vurdere skatteøkningen for enkelte pensjonister, gjorde overtidslønnen skattefri og samtidig anmodet større bedrifter om å gi sine ansatte julebonus. Dette til en kostnad av i alt 10 milliarder euro.

Men disse innrømmelsene oppleves kun som spillfekteri: Bevegelsen har spredt seg til Belgia og mange av de gule vestene tar ikke Emmanuel Macron og hans såkalte innrømmelser på alvor, han kommer uansett ikke til å skifte politisk kurs.

Fremtiden avgjøres først og fremst ved de kommende valgene. 18. desember presenterte De gule vestene en liste til EU-valget i 2019. Etter foreløpige beregninger vil de få 12 prosent av stemmene og vil kunne utfordre president Macron og hans En Marche-bevegelse.

Hvis De gule vestene derimot ikke kvitter seg med de mer ekstreme elementene i bevegelsen og reetablerer seg, kan det franske politiske terrenget oppleve en like uventet vending som i det 19. århundre, ved at de politiske partienes kamper seg imellom kan komme til å bli en klassekamp i marxistisk forstand. Og hvem vet om det franske raseriet vil flytte seg til resten av Europa…

Fredrik W. Thue, professor i profesjonshistorie ved Senter for profesjonsstudier, OsloMet, diskuterer i sin innledning forutsetningene for universitets- og høgskoleansattes ytringsfrihet. Historisk kan profesjonenes grad av frihet plasseres på et kontinuum mellom to ytterpunkter. Ved det ene finner vi det sentrale embetsverket med sin strenge lojalitetsplikt, ved det andre professorene med sin vidtgående akademiske frihet. Er det utviklingstrekk i universitets- og høgskolesektoren som tyder på at ytringsfriheten er i ferd med å innskrenkes for forskere og andre grupper av profesjonsutøvere? 

Østberg og Thue innledet på debattmøte i Forum for vitenskap og demokrati i Bergen 5. desember 2018. Møteleder: Henriette Sinding Aasen.

Podkasten er produsert av Ingjald Pilskog, postdoktor ved Norce Klima.

Men dette er han vant til. Hver gang han kommer ut med ny bok («Fractures françaises» i 2013, «La France périphérique» i 2014, «Le crépuscule de la France d’en haut» i 2016), fortsetter Guilluy som han stevner og tiltrekker seg like mange tilhengere som motstandere.

Protestaksjonene mot Macron-regjeringens politikk organisert av bevegelsen “De gule vestene” aktualiserer Guilluys budskap ytterligere. Boken hans ble publisert og intervjuet gjort kort før de første aksjonene.

Vox Publica: Du sier i boken at de vestlige landene er delt i to. Ifølge deg bor på den ene siden klassene med makten i de store byene, og på den annen side arbeiderklassen og lavere sosiale lag tilsidesatt på landsbygda og i de små og mellomstore byene.

Christophe Guilluy: – Det har vært en lang prosess som begynte med finansialisering av økonomien i USA under Bill Clinton eller i løpet av Thatcher-årene i Storbritannia. Ulike sektorer ble sakte, men sikkert rammet av krisen, industriområder, små byer, enkelte rurale områder. Arbeiderne og bøndene ble først berørt, men når du setter alt sammen, utgjør de klassene som er berørt av disse endringene et potensielt flertall. De dannet det som ble kalt grunnlaget for den store vestlige middelklassen.

Og hvem utgjør denne klassen?

– Middelklassen forente nesten alle, fra arbeideren til lederen. Det var selvfølgelig ulikheter, men det fantes en sosial mobilitet, og alle følte seg som en del av en økonomisk modell, noe som medførte politisk og kulturell integrasjon. I årene etter 2. verdenskrig var Vest-Europa og USA det eneste geografiske området i verden hvor man hadde dette.

Hvorfor forsvant den?

– De vestlige økonomiene tilpasset seg til globalisering, det vil først og fremst si den internasjonale arbeidsdelingen. Normene er imidlertid ikke de samme i alle land. Hvis vi tar Kina som eksempel, vil det være gunstig å få de ansatte til å arbeide, siden hverken sosiale regler eller miljøregler blir respektert. Når det gjelder de franske eller amerikanske ansatte, blir lønningene for høye, de er for beskyttet. Den økonomiske logikken er uunngåelig, og det er dette som fører til den aktuelle kollapsen til velferdsstaten, noe som slår ut de fattigste. Det andre aspektet er at i denne modellen er rikdom hovedsakelig skapt i de store byene. Det er fortsatt fattige soner i disse byene, men dette er en global dynamikk som observeres overalt. Men med boligprisøkningen har det blitt svært vanskelig for folk fra lavere sosiale lag å bo der. Det er en slags tvungen bofasthet på landsbygda og i små og mellomstore byer: For første gang i historien lever ikke lenger arbeiderklassen der rikdom skapes. De er derfor mer berørt av arbeidsledighet, levestandarden deres stagnerer, minker.

Multikulturalisme og behovet for å begrense innvandringen er noe du stadig vender tilbake til. Synes du virkelig at det er et så viktig tema?

– Dette er et nødvendig tema. Først tok jeg ikke opp disse emnene i det hele tatt, men når man jobber med lavere sosiale lag, i mer rurale områder eller bydeler, er det et tema som stadig kommer opp. Jeg jobber mye i forstedene, i Seine-Saint-Denis, der det hovedsakelig bor folk med innvandrerbakgrunn. Og de krever også at innvandringsstrømmen i disse bydelene bremses, fordi de vet godt at bosettingen av folk i prekære situasjoner vil skape ustabilitet. Man må selvfølgelig arbeide med integrering, men før det må man regulere. Men det må gjøres forsiktig, for eksempel via teknokratiske tiltak.

I boken din knytter du dette med middelklassens nedgang til den populistiske bølgen i Vesten. Er sammenhengen så åpenbar som dette?

– Politisk sett er det det vi kan observere. De populistiske bevegelsene støtter seg på de underprivilegerte gruppene, og hver gang oppstår den populistiske bølgen svært langt fra de store byene, som i Rust Belt i USA. Da jeg begynte å jobbe med dette var det i en typisk fransk setting, men deretter ble jeg mye sitert i USA og Storbritannia (“Le crépuscule de la France d’en-haut” som kom ut i 2016, skal publiseres i januar 2019 hos Yale University, red.anm.). Jeg skjønte da at det jeg sa om Frankrike også gjaldt andre steder. Jeg var for eksempel i Sverige under valget denne sommeren. Når man studerer kartet kan man se at de områdene hvor folk stemte populistisk finnes mer eller mindre i utkant-Sverige, langt fra Stockholm.

På politisk nivå beskriver du igjen to svært forskjellige grupper, ledende klasser som forsvarer et nyliberalt frihandels- og flerkulturelt system, og arbeiderklasser knyttet til velferdsstaten, innvandringsregulering og proteksjonisme. Du sier at populisme er en form for uttrykk for arbeiderklassens soft power.

– Når jeg snakker om “No society” er det fordi de på toppen ikke lenger snakker til de på bunnen og omvendt. Det er helt nytt, og det er ikke sunt for demokratiet. Mistillitsnivået hos befolkningen overfor det politiske systemet eller mediene har aldri vært så høyt. Og for dem i de ledende klassene er det en slags citadell-effekt. Siden de er konsentrert i de store byene, møter de bare mennesker som ligner dem selv og lukker seg mot de andre. Men hva ber arbeiderklassen om? De ber om arbeid, sosial beskyttelse og vern av kulturen. Venstresiden kollapset fordi den ikke forstod at vi ikke kunne utvikle en sterk sosial politikk og en nyliberal modell på en og samme tid. En del av de ledende klassene er redd folket, noe som baner vei for populistene som styrker seg på sin tilpasningsevne.

Hva mener du med «tilpasningsevne»?

– Ta Matteo Salvini som eksempel (italiensk innenriksminister og leder for det høyreekstreme partiet Lega Nord, red.anm.). Han kommer fra det kommunistiske partiet, var nyliberal på 80-tallet og var så tilhenger av løsrivelse av Nord-Italia og rasistisk mot sør-italienerne. Nå står han som velferdsstatens forsvarer. Det er som Donald Trump som er selve symbolet på den amerikanske eliten i all sin prakt, men som snakker som om han var “white trash”. Det er denne tilpasningsevnen som er nøkkelen til deres suksess, men det er absolutt ikke en ekte tilslutning til deres prosjekt eller person.

Hvis det er på denne måten, hvordan kommer man seg da ut av deres grep?

– Jeg tror den eneste løsningen er å imøtekomme arbeiderklassens og de lavere sosiale lags sosiale og kulturelle krav, fordi de utgjør majoriteten. Man må ikke gå ut av den økonomiske modellen strukturert rundt store byer, men finne noe komplementært. Det er der man vil finne demokratiets mening. Vi lever i en spesiell tid, med fremvekst av høyreorienterte populister, men jeg tror at demokratiet seirer til slutt. Det kommer ikke til å skje over natten, men jeg tror på en myk landing fordi de ledende klassene begynner å bli gjennomsyret av arbeiderklassens soft power. Mange unge med høy utdanning er i veldig prekære situasjoner. Når Bernie Sanders krever regulering av migrasjonsstrømmen og bekreftelse av velferdsstaten og nasjonalstaten, tar han hensyn til den amerikanske arbeiderklassens ønsker.

Mens vi snakker om Donald Trumps USA, støtter du det at hans og Emmanuel Macrons valgseirer kan likne hverandre?

– Ja! Jeg møtte Macron før han ble valgt og snakket med ham om dette. Jeg ble meget overrasket over at han fortalte at han var helt enig i diagnosen angående utkant-Frankrike. Det som er slående med Trump og Macron er at begge har forstått at vi har skiftet modell og at det er slutt for den vestlige middelklassen. Men Trump støtter seg på utkant-Amerika for å bli valgt, mens Macron velger storby-Frankrike. De har hatt motsatte valgkampstrategier, men begge har forstått helt det som skjer.

De tidligere presidentene Nicolas Sarkozy og François Hollande tok imot deg i Elysée-palasset for at du skulle presentere teoriene dine for dem, og flere politiske organisasjoner som Nasjonal samling (RN, det nye navnet på Nasjonal front som er det høyreekstreme partiet ledet av Marine Le Pen, red.anm.) bruker ideene dine. Hva tenker du om det?

– François Hollande ba meg komme for å snakke om dette. Jeg er ikke en aktivist, men hvis en president ber deg komme for å snakke om boken din, da drar du. Jobben min er jo å fortelle om hva jeg observerer. Nicolas Sarkozy ba meg også komme da han var president, men det var mer for valgkampanjens del. Når det gjelder hvordan ulike partier bruker teoriene mine, er jeg ikke godtroende, analysene mine blir amputert. «La France péripherique» blir brukt av Laurent Wauquiez (leder av høyre-partiet Les Républicains, red.anm.), men han snakker ikke om det sosiale aspektet, mens folk på venstresiden ikke snakker om det kulturelle aspektet. Når det gjelder Nasjonal samling er deres bruk ganske logisk – jeg interesserer meg jo for arbeiderklassen, grunnfjellet i deres velgermasse. Så det er klart at dette plager meg, jeg blir jo stadig beskyldt for å være fascist.

Du er kritisk til mediene og den akademiske verden, men noen sier at boken din er for radikal. Anaïs Collet, sosiolog og medlem av tidsskriftet Métropolitiques, sier for eksempel at basert på økonomiske kriterier representerer middelklassen fortsatt minst en fjerdedel av befolkningen i Frankrike.

– Men middelklassen jeg snakker om er idéen om en middelklasse som utgjør et flertall, det som interesserer meg er det som gjør at alle har inntrykk av å være integrert. Det er det som er mitt tema. Når man snakker om 25 prosent, snakker man om typiske middelklassejobber, man snakker om yrker, noe som blir noe helt annet. Det er en uoverensstemmelse, men jeg tror det er gjort bevisst. Når du vil felle noen, får du ham til å si det han ikke sier. Jeg har alltid blitt fremstilt som en som er imot store byer, men det er ikke tilfelle, de produserer to tredeler av bruttonasjonalproduktet i Frankrike. Jeg viser bare de urettferdige konsekvensene, det er noe annet. Jeg bringer en visjon av de destruktive sidene av den nyliberalistiske modell, og det er der det skurrer, folk er lojale mot klassen de tilhører. Denne diagnosen vil ikke den ledende klassen ha noe av. Og jeg inkluderer akademikere som holder fast på sin modell og som ikke klarer å ha to tanker i hodet samtidig.

Dette kommer til uttrykk i store, overordnede og verdensomspennende saker som klimakrisen, samfunnssikkerhet, flyktningkrisen, helseutfordringer og fattigdom, men også i mindre og nære saker, som lokaliseringsspørsmål, valg av veitraséer og bruk av bompenger. System som ikke makter å levere og velgere som ikke føler seg inkludert og forstått, bidrar til svekket legitimitet for systemene, og også til lavere oppslutning om valg.

Demokrati skaper legitimitet

Det er i myndighetenes egeninteresse å opprettholde gode relasjoner til innbyggerne og maksimere støtten blant dem. Myndigheter med høy legitimitet vil ha lettere for å få gjennomført vedtatt politikk.

Det er enklere å iverksette vedtak dersom de som påvirkes av det godtar det og føyer seg etter det. Det å få noen til frivillig å føye seg etter en beslutning er selve kjernen i legger i begrepet “legitimitet”.

En stor styrke ved demokratiet — i sammenlikning med andre former for styresett — er at det produserer mer legitime beslutninger enn i systmer der beslutninger tas av én eller et fåtall personer. Når innbyggerne har mulighet til selv å påvirke utfallet, enten direkte eller gjennom sine valgte representanter, oppfattes myndighetene og deres beslutninger som mer akseptable fordi de representerer folkemeningen.

Dette er en grunnleggende bestanddel i forståelsen av demokrati.

Aksept fra taperne

De fleste politiske beslutninger skaper ikke bare vinnere men også tapere. Vinnerne har fått det som de vil, og vil i de fleste tilfeller ikke ha problemer med å godta utfallet. Det er derfor først og fremst taperne som vil kunne stille spørsmål ved prosessen bak beslutningen, og rette oppmerksomheten mot om alt har gått etter boken. Innbyggerne må ha tiltro til at beslutningstakerne er upartiske, at de ikke har personlige eller andre motiver for beslutningene de tar. De som berøres av en avgjørelse, må være enig i at måten beslutningen fattes på er rettferdig. Hva som oppleves som rettferdig er imidlertid også påvirket av om de opplever seg som vinnere eller tapere av beslutningsprosessen.

Et tydelig eksempel på dette er sitatet over, som stammer fra Donald Trump under den amerikanske presidentvalgkampen. Presidentkandidaten var villig til å godta valgprosessen – hvis han vant.

Hendelser som Brexit og framgangen til populistiske partier og politikere som er mindre entusiastiske til demokratiske prosesser enn vi har vært vant med, bidrar til opplevelsen av at demokratiene trues innenfra; fra våre egne innbyggere. Mange opplever at det i dag er større uro og misnøye i Vesten med demokratiet enn det har vært på lang tid. Trenger demokratiet fornying? Hvordan kan vi innrette demokratiske beslutninger slik at flest mulig opplever det som legitimt?

Dette er på agendaen til demokratiforskere verden over, og gjelder på alle politiske nivåer; fra overnasjonale institusjoner som EU til kommuner i Norge.

Input-legitimitet

Høy såkalt input-legitimitet avhenger av at de som påvirkes av politiske beslutninger opplever at de får anledning til å uttrykke sine preferanser og påvirke politikken i en eller annen form før avgjørelsen tas. I hvilken grad innbyggerne opplever at dette er tilfelle måles ved blant annet å spørre innbyggerne selv; feks om de føler at de har mulighet til å påvirke lokalpolitikken, om de synes at deres lokalpolitikere er lydhøre, og om de selv har engasjert seg politisk enten ved å stemme i valg eller ved å kontakte politikerne.

En undersøkelse fra noen år tilbake viser at mens innbyggerne i Norge er godt fornøyd med kommunene når det gjelder de folkevalgtes evne til å levere tjenester i samsvar med innbyggernes behov, er de mindre fornøyd med det som i undersøkelsen kalles borgernært styre, og som innebærer at innbyggerne – borgerne — dras med i kommunale beslutningsprosesser.

Representativt demokrati

Det klassiske representative demokratiet baserer seg på at befolkningen med jevne mellomrom velger politikere som skal ivaretar deres politiske interesser for en bestemt periode.

I en ren elitedemokratisk tradisjon – som det representative demokratiet bygger på – vil folkelig deltakelse være begrenset til deltakelse ved valg. Befolkningen deltar ikke direkte i politiske prosesser, men velger representanter til å treffe beslutninger på sine vegne. I valg gjelder prinsippet om én person, én stemme, forstått som at alle skal ha like stor innvirkning på politikken. Ved neste korsvei kan velgerne straffe dem som ikke har handlet slik de har ønsket, eller eventuelt belønne dem med gjenvalg. Det representative demokratiet er en populær styreform som sørger for en effektiv arbeidsdeling mellom de som velger og de som velges.

Utfordringer ved representativt demokrati

Et spørsmål som gjør seg gjeldende i representative demokratier er likevel om de valgte politiske representantene faktisk representerer innbyggerne de tar beslutninger på vegne av. Er valgprosessene og institusjonene innrettet slik at det er folkets vilje som kommer til uttrykk i politiske avgjørelser? Reflekterer de politiske representantene faktisk folket? Deltar tilstrekkelig mange av innbyggerne i valg til at vi kan anta at representantene gjenspeiler hele befolkningen?

Dette er betimelige spørsmål som ofte kommer opp når det representative demokratiet debatteres.

Fimreite-rapporten: Lokaldemokrati i Bergen

Høsten 2016 oppnenvte byrådet i Bergen et utvalg (det såkalte Fimreite-utvalget) som skulle se nærmere på lokaldemokratiet i byen. I rapporten fra dette utvalget analyseres et datamateriale fra Folkeregisteret som viser oversikt over alle stemmeberettigede i Bergen kommune. Rapporten stiller spørsmålet om politikernes sosiale bakgrunn er veldig annerledes fra gjennomsnittet blant velgerne, og finner at det er rimelig bra samsvar mellom velgerne og de valgte når det gjelder faktorer som kjønn, alder og utdanning. Likevel er det færre kvinner og flere med høyere utdanning blant representantene enn jevnt over i befolkningen.

Rapporten undersøker videre forholdet mellom sosial bakgrunn og valgdeltakelse; og stiller spørsmål om hvordan valgdeltakelse henger sammen med utdanning, alder, kjønn og hvor man bor i kommunen.

Grafen viser faktisk valgdeltakelse i kommunevalget 2015 blant de drøyt 200 000 stemmeberettigede innbyggerne i Bergen kommune. X‑aksen indikerer innbyggernes alder, og går fra 18 til 106. Y‑aksen viser hvor stor andel av velgerne som benyttet seg av stemmeretten sin i kommunevalget 2015. Den varierer mellom 0 prosent og 100 prosent. Den stiplede linjen er de som ikke har høyere utdanning, og den heltrukne linjen er de som har høyere utdanning.

Som vi ser her er det blant de godt voksne flest stemmer. Toppen nås rundt 70 år. Det gjelder både for dem med høye og lave utdanning. Jevnt over ser vi likevel at de med høyere utdanning er flinkere til å bruke stemmeretten sin. Spesielt stor er forskjellen her blant de unge. Blant 30-åringene var det nesten dobbelt så mange av dem med høyere utdanning som med lavere utdanning som deltok i dette kommunevalget. Om vi legger til kjønn som variabel, så er forskjellen enda større dersom 30-åringen med lavere utdanning var mann og 30-åringen med høyere utdanning var kvinne. Mønstrene vi ser her er sannsynligvis ikke særtrekk ved Bergen, men antakelig representativt for de fleste andre kommunene i Norge.

Kartet over viser at valgdeltakelsen også varierer etter hvor i kommunen man bor. Høyest deltakelse finner vi i bydelene Fana og Ytrebygda, mens Laksevåg har lavest deltakelse. Om vi bryter ned deltakelsen på de 47 valgkretsene i kommunen, ser vi enda større forskjeller i valgdeltakelsen, med Bønes på 71 prosent og Vadmyra på 51 prosent. De som kjenner kommunen vet at denne viste politiske ulikheten i stor grad sammenfaller med andre sosioøkonomiske ulikheter, innen inntekt, helse og utdanning.

Ulik deltakelse = ulik representasjon

Når grupper i samfunnet ikke deltar i valg, kan det føre til at deres holdninger og interesser blir underrepresentert i det politiske systemet. For eksempel har de uten høyere utdanning generelt færre politiske representanter enn deres andel av befolkningen skulle tilsi.

Ulikhet i representasjon kan bety ulikhet i politisk påvirkningskraft. Grupper som føler de ikke kan påvirke politikken, distanserer seg gjerne fra den, og lar andre ta bestemmelser på deres vegne. De risikerer at deres preferanser ikke blir hørt og tilstrekkelig ivaretatt av de som styrer. Over tid er det da en reell fare for at de mister tiltroen til systemet som sådan, og til demokratiet som styresett. Noens problem med underrepresentasjon kan derfor bli vårt felles problem. Kanskje er det dette vi ser tendensene til med dagens økende mistro til politiske eliter og oppslutning om populistiske partier.

Deltakelsesdemokratiet

Et aspekt ved god representasjon er at de folkevalgte tar hensyn til innbyggernes synspunkter når beslutninger fattes. For å kunne representere innbyggerne på en god måte gjennom hele valgperioden vil de folkevalgte derfor ofte ha behov for mer informasjon om velgernes preferanser og synspunkter enn de får gjennom valg. Dette fordrer at de folkevalgte tar rede på hva folk mener og at dette inngår i de deres beslutningsgrunnlag. Hvor mye innbyggerdialog som ansees som ønskelig vil imidlertid avhenge av hvilket demokratisyn som legges til grunn.

Noen vil mene at politikerne i størst mulig grad skal følge partiprogrammet de er valgt inn på. Andre vil mene at demokrati må ha en forankring i omfattende folkelig deltakelse — også utenom valg. De klareste talspersoner for en slik tilnærming finner vi i den såkalte deltakerdemokratiske tradisjonen. Ifølge dette perspektivet er det viktig at folk deltar aktivt i politiske beslutningsprosesser, fordi folkelig deltakelse vil gi bedre beslutninger, men også fordi deltakelse er en siviliseringsprosess som utvider folks perspektiver og utvikler deres evne til politisk tenkning og prioritering.

Det representative demokratiet vs. deltakelsesdemokratiet

Spørsmålet om deltakende og representativt demokrati lar seg kombinere er gjenstand for debatt. Formene kan sees på som motsetninger, hvor det deltakende demokrati kan forstyrre beslutningsprosessen slik den idealtypisk er ment å fungere gjennom de representative ordningene. Men denne idealtypen finnes ikke i den virkelige verden. Politiske beslutningsprosesser blir påvirket av både lobbygrupper, media og byråkrati.

De fleste etablerte, moderne demokratier har i dag innslag av både deltakende og representativt demokrati. Like fullt er det den representative prosessen som dominerer de fleste politiske beslutningene — også i Norge. Det representative demokratiet er den demokratiske grunnformen i alle landets kommuner og fylkeskommuner, og folks politiske preferanser ivaretas først og fremst ved at de hvert fjerde år velger representanter som skal styre på vegne av dem. Mulighetene for folkelig deltakelse kan være bedre i kommuner enn på nasjonalt nivå, men selv om verdien av direkte deltakelse gjerne fremheves som et viktig element i det lokale selvstyret, er kommunene og fylkeskommunene representative systemer.

Det er mange kanaler for påvirkning av politikken, men det er sjelden åpninger for direkte deltakelsesbaserte beslutninger. For eksempel er folkeavstemninger i vårt system alltid rådgivende, innbyggerinitiativer kan avvises og det er få tilfeller av deltakende budsjettering. I dagens demokratiske system er det ikke snakk om å erstatte det representative demokratiet, men snarere å supplere det med elementer av folkelig medvirkning. Og det er det mange kommuner som gjør. For å øke samsvaret mellom innbyggernes ønskede politikk og den politikken som faktisk blir utført, har en rekke lokale myndigheter eksperimentert med nye, komplementære tiltak til den representative modellen.

Men også slike politiske medvirkningsinitiativer mellom valg lider av skjevfordeling når det gjelder hvem som engasjerer seg. Som i valg er det ofte de ressurssterke som deltar, mens de mindre ressurssterke lar være. De engasjerte engasjeres, og dette bare forsterker den skjevheten i politisk innflytelse som allerede eksisterer gjennom ulikhet i valgdeltakelse. Skillet mellom de som har ressurser i form av motivasjon, evner og nettverk og de som ikke har like mye av dette, er gjennomgående påvist i forskning på engasjement og deltakelse i politikken og sivilsamfunnet for øvrig. Sett utfra et slikt perspektiv kan tilrettelegging for medvirkning mellom valg framstå som kontraproduktivt for rettferdig representasjon.

Hvordan nå “mannen i gaten”?

Løsningen på ulikhetene i deltakelse kan vel ikke være at de som engasjerer seg skal engasjere seg mindre? Når man åpner for innbyggermedvirkning i politiske beslutninger er det heller behov for at noen av disse tiltakene rettes direkte mot grupper som i utgangspunktet ikke er politiske aktive, slik at man også fanger opp disse innbyggernes ønsker. Kommunen skal legge til rette for at de som allerede er motivert for å bidra positivt til samfunnet får anledning til det, og samtidig rette spesiell oppmerksomhet mot de som ikke deltar på eget initiativ. Det sier seg selv at det er mer utfordrende å få i tale innbyggere som ikke i utgangspunktet er engasjert.

Denne typen politisk medvirkning krever derfor mer enn bare tilrettelegging. Den krever at kommunen aktivt går ut til innbyggere fra alle samfunnslag og grupper, og sørger for 1) at alle har like muligheter til å uttrykke seg, og 2) at så mange som mulig benytter seg av denne muligheten. Medvirkningstiltak som favner alle samfunnslag er mer kostbare å gjennomføre for kommunen, men vi vil hevde at legitimiteten til slike tiltak har potensial for å bli tilsvarende høyere. I en tid der det snakkes mye om politiske eliter som distanserer seg fra folket, er det ekstra viktig å få så mange som mulig med på politiske beslutningsprosesser – og kanskje gjennom det vekkes deres politiske engasjement på mer permanent basis.

Loddtrekning

Når vi her sier alle, mener vi ikke nødvendigvis alle og enhver av kommunens innbyggere. Det vi mener er at alle har lik sannsynlighet for å bli spurt og å delta i politiske beslutninger. Et eksempel på medvirkningstiltak som fokuserer på å få med alle lag av folket, er såkalt deliberativ meningsmåling (deliberative poling). Deliberativ meningsmåling kan best forklares som en utvidet meningsmåling. Metoden er utviklet av professor James Fishkin ved Stanford-universitetet i USA. Den går ut på å gi folk anledning til å snakke sammen og tenke over spørsmålene før de utrykker sin mening i målingen. Et sentralt prinsipp som ligger bak er tilfeldig utvalg, altså loddtrekning av hvem som skal få være med. Man kan med andre ord ikke selv melde seg på, men må bli invitert inn. Samtidig har alle like stor sjanse for å bli invitert. Man er ikke avhengig av et stort nettverk, eller andre former for ressurser. Bare for å minne om det; loddtrekning er sannsynligvis det eldste demokratisk prinsipp, velbrukt av de gamle grekerne, flere tusen år før almene valg ble normen.

Demokratisk innovasjon: Byborgerpanelet

Å motvirke fremmedgjøring fra det politiske systemet var en hovedmotivasjon for å prøve ut Byborgerpanelet i Bergen. Byborgerpanelet ble gjennomført som et prøveprosjekt der Bergen kommune, UiB og Norce var medarrangører. Våren 2018 ble et utvalg bergensere inviterte til å diskutere og uttrykke sin mening om hvordan kommunen skulle organiseres i framtiden, mer spesifik fikk de si sin mening om en eventuell framtidig bydelsordning. Utvalget var bestemt etter tilfeldig loddtrekning fra Folkeregisteret. 80 personer deltok, og alle fikk honorar som tilsvarte honorar for annet politisk utvalgsarbeid. Opplegget for panelet tok utgangspunkt i det erfaringene fra andre panel tilsier; informasjon om saken, muligheter for diskusjon av den og anbefalinger for fremtidige beslutninger. Konkret ble panelet utformet som en kombinasjon av undersøkelser som skulle besvares ved bruk av datamaskin og gruppediskusjoner paneldeltakerne i mellom.

Temaet var altså bydeler i Bergen, og spørsmålet om hvordan de eventuelt skulle se ut om kommunen velger å gjeninnføre disse. Etter en innledende informasjonsrunde om temaet, var det satt av ca 20 minutter for deltakerne til å svare på første del av undersøkelsen. Her ble de bedt om å veie fire hensyn opp mot hverandre: 1) Hvor mange bydeler skal vi ha? 2) Hvilke oppgaver (hva) bør bydelene ha ansvar for? 3) I hvor stor grad bør bydelene selv få bestemme hvordan de skal bruke pengene sine? 4) Hvordan bør bydelsstyrene rekrutteres?

Etter at første delen av undersøkelsen var ferdig, ble deltakerne (helt tilfeldig) delt inn i mindre grupper for å diskutere de fire dimensjonene. Etter diskusjonen ble samme undersøkelse som før gruppediskusjonen gjennomført en gang til. I tråd med grunnideen i deliberativ meningsmåling, var spørsmålet vårt; ville diskusjon og samtale påvirke deltakernes svar?

Kort oppsummert kan vi konkludere med at dersom det skulle komme til at Bergen på ny fikk et politisk bydelsnivå, ville deltakerne i byborgerpanelet foretrekke en organisering med få og store bydeler som tar seg av lokale oppgaver knyttet til bydelen. De ønsker ikke at representantene skal gjenspeile byens partifordeling, men heller velges direkte eller gjenspeile oppslutningen om partiene slik den fortoner seg i bydelen. Figuren viser svarene til deltakerne når vi spurte dem om hvilken type bydel de foretrakk. Funnene er rapportert før og etter gruppediskusjonen (benevnt deliberasjon i figuren). Svarene ble formidlet i et notat til byråden.

En fordel med ordninger som Byborgerpanelet er at politikerne selv kan velge ut saker de ønsker at innbyggerne skal si sin mening om. Deltakerne bruker tid på spørsmålet, slik at kommunen får veloverveide svar i retur. En annen positiv effekt av tiltaket tror vi vil være at politisk medvirkning i denne formen kan øke hele befolkningens oppmerksomhet om lokalpolitikk. Dersom man vet at det er en mulighet for å bli trukket ut til et betydningsfullt høringsorgan, vil man kanskje følge mer med, være i «politisk beredskap» så og si i tilfelle man skulle bli en av de utvalgte.

Om tiltaket har en slik effekten er et empirisk spørsmål som må undersøkes. Det avhenger også av hvor mye innflytelse en sordning faktisk har på beslutninger som fattes. Vi samarbeider nå blant annet med Fishkin og Stanford-universitetet om å utvide forskningsmiljøet i Norge som vil studere denne typen demokratisk innovasjon og dens effekt på demokratisk legitimitet i norske kommuner. Byborgerpanelet er et eksempel på et samarbeid mellom akademia og kommunene, hvor teorier om hvordan demokrati best fungerer kan settes ut i praksis. Norge har også noen klare fordeler i forhold til andre land når det gjelder å studere tematikken. Vi har et sentralt folkeregister som gjør det mulig at alle innbyggerne i feks en kommune har akkurat lik mulighet for å bli trukket ut. Folkeregisteret gir også muligheter for å studere hvilken sosial bakgrunn de har som deltar i denne typen tiltak. Dermed kan vi også studere om dette er nok et tiltak som forsterker de som alt er representert – eller om det tiltrekker seg andre grupper og gjør dem mer politiske bevisst og aktive.

Oppsummering

En sentral utfordring for den demokratiske styreformen – nasjonalt og lokalt – er å opprettholde legitimiteten til de som styrer. Internasjonal forskning peker på en gryende legitimitetskrise i vestlige demokratier, hvor innbyggerne i stadig større grad blir kritiske til hvordan demokratiske system fungerer.

Britenes “Brexit” og amerikanernes valg av Donald Trump som president blir av mange tolket med utgangspunkt i at frustrerte velgere som føler avmakt brukte stemmeretten til å protestere mot den etablerte elitens verdensforståelse. Også i Norge ser vi tendenser til at enkelte samfunnsgrupper faller utenfor dagens politiske systemet.

Forholdet mellom politikere og innbyggere må pleies jevnlig for å bevare og styrke legitimiteten, tilliten til, og oppslutning om valgte ledere. Om legitimiteten forvitrer og det utvikles mistro til myndighetene vil det være vanskelig å samle støtte for politiske tiltak. Selv om mye er bra i måten vårt samfunn og vårt politiske system fungerer på, er det viktig å hele tiden forsøke å forbedre demokratiske beslutningsprosesser for å holde avstanden kort mellom de som styrer og de som blir styrt på alle nivå – også i lokaldemokratiet. Demokratiet vårt er et levende fenomen som alltid er i forandring og som kontinuerlig må utfordres og utvikles.

Videre lesning

Anne Lise Fimreite m. fl (2017): Byen og nærdemokratiet. Rapport fra lokaldemokratiutvalget, levert byrådsleder 7.04.2017. Gratis tilgjengelig via Bergen kommunes nettsider.

Sveinung Arnesen og Yvette Peters (2018): “The Legitimacy of Representation: How Descriptive, Formal, and Responsiveness Representation Affect the Acceptability of Political Decisions”, Comparative Political Studies. Gratis tilgjengelig via https://doi.org/10.1177/0010414017720702

Sveinung Arnesen (2017): “Legitimacy from Decision-Making Influence and Outcome Favourability: Results from General Population Survey Experiments”, Political Studies. Gratis tilgjengelig via https://doi.org/10.1177/0032321716667956

Det kunngjorde lederen i Raftostiftelsens priskomité Lise Rakner på Raftohuset i Bergen torsdag.

– Prisen er et viktig signal til polske myndigheter, og samtidig en viktig anerkjennelse av arbeidet Adam Bodnar har lagt ned som Ombudsmann, sier Rakner.

I begrunnelsen for tildelingen skriver Raftostiftelsen:

“Ombudsmannen for Menneskerettigheter skal sikre at myndighetene respekterer menneskerettighetene og alle polske borgere. Som jurist og Ombudsmann har Adam Bodnar (41) løftet fram den avgjørende rollen den uavhengige Ombudsmanns-institusjonen har i å ivareta menneskerettighetene i Polen, og andre land, hvor slike institusjoner og aktører presses og angripes av landets myndigheter. For å sikre grunnleggende menneskerettigheter for alle er det nødvendig å opprettholde domstolens uavhengighet, en fri presse og et aktivt sivilsamfunn.”

Tildelingen må sees som en kritikk av polske myndigheter, men gir også et spark til land og overnasjonale institusjoner som har forpliktet seg til menneskerettighetene:

– Det internasjonale samfunn, EU, Norge og andre europeiske land, bør markere et tydelig standpunkt mot rettighetsbrudd og angrep mot rettssikkerhet og minoriteters rettigheter som pågår i vår egen region, sier Rakner.

Urovekkende utvikling i Polen

– Prisen er ikke bare en anerkjennelse av mitt og instiusjonens arbeid, men mest av alt en støtteerklæring til det polske sivilsamfunnet, akademia, dommere og advokater som kjemper for loven, juridisk uavhengighet, mangfold og vern av minoriteter i Polen, sier Adam Bodnar.

Raftostiftelsen deler Bodnars uro over at viktige demokratiske institusjoner har blitt satt under betydelig press de siste årene:

– Demokrati er skjørt når det blir redusert til flertallets vilje, og når menneskerettigheter, minoritetsrettigheter og rettsstatsprinsipper blir undergravd. Siden Lov og Rettferdighetspartiet, Prawo i Sprawiedliwosc (PiS), vant det polske valget i oktober 2015, har partiet brukt sitt flertall i parlamentet til å vedta lover som svekker domstolenes uavhengighet, samt sentraliserer stadig mer makt til staten.

Like etter at PiS overtok makten høsten 2015, tok de kontroll over de statlige mediene. Lover som innskrenker Høyesteretts og andre domstolenes uavhengighet, har ført til internasjonal kritikk og protester. Videre er det vedtatt flere lover som innskrenker sivilsamfunnets muligheter for innsyn og påvirkning, og det finnes stadig flere eksempler på at minoriteters rettigheter settes til side.

EU har lenge vært kritisk til denne utviklingen, og har flere ganger truet Polen med sanksjoner. I desember 2017 bestemte EU seg så for å utløse artikkel 7‑prosedyren. Dette er en straffeprosess som settes i gang når EU mener at et land er i ferd med å bryte med EUs kjerneverdier. Denne uken gikk EU-kommisjonen til sak mot Polen ved EU-domstolen for å ha krenket prinsippet om domstolenes uavhengighet.

Får prisen for sitt forsvar av rettsstaten og minoriteter

– Han får prisen som leder av den eneste institusjonen i Polen som står opp for menneskerettighetene i en situasjon hvor den polske rettsstaten er under angrep, sier Lise Rakner.

Bodnar ble innsatt som Polens syvende Ombudsmann i september 2015. Fra første dag har han jobbet for at uavhengige institusjoner som verner om borgernes rettigheter skal beholde sin plass i det polske samfunnet. Han mener disse institusjonene er truet.

Videre hevder Bodnar at regjeringens politikk bidrar til økt fremmedfrykt og legitimerer hat mot utsatte grupper. Som et motsvar til denne utviklingen jobber han for at det skal undervises om menneskerettigheter og toleranse i den polske skolen.

Raftostiftelsen ønsker med denne tildelingen å rette søkelyset mot den krevende situasjonen institusjoner som Ombudsmannen for menneskerettigheter står i.  

– Utviklingen i Polen de siste årene går mot en innføring av et flertallsdemokrati med en sterk politisk kontroll av domstolene og sivilsamfunnet. Maktfordelingsprinsippet og rettsvesenets uavhengighet tilsidesettes. Ombudsmann Bodnar gjør en svært viktig og vanskelig jobb, sier Lise Rakner.

I sin begrunnelse for tildelingen framhever komitéen også Bodnars innsats for minoriteters rettigheter. Bodnar kjemper mot den økende volden og hatet som rettes mot LHBTQ-befolkningen, etniske minoriteter, kvinner og funksjonshemmede i Polen.   

Prestisjetung pris

Raftoprisen tildeles årlig personer eller organisasjoner som forsvarer menneskerettigheter og demokrati. Prisen er blitt delt ut siden 1987 og har etter hvert blitt en prestisjetung pris som har oppnådd stor internasjonal anerkjennelse. Fire av mottakerne har senere blitt tildelt Nobels fredspris: Aung San Suu Kyi, José Ramos-Horta, Shirin Ebadi og Kim Dae-Jung.

Tross prisens økende anerkjennelse og popularitet finnes det kritiske røster. Blant annet høster stiftelsen kritikk for ikke å ha tatt sterkere avstand fra prisvinneren i 1990,  Aung San Suu Kyi.

Du finner en oversikt over tidligere prismottakere på Raftostiftelsens nettside.

Raftoprisen 2018 deles ut på Den Nationale Scene i Bergen 4. november kl. 18:00.

Diskusjonen om polarisering har ofte vært knyttet til amerikansk politikk, og Sunsteins bøker om polarisering er preget av at de er skrevet i en amerikansk kontekst. Men det er liten tvil om at problematikken med skarpere fronter i det politiske ordskiftet har blitt stadig mer aktuell også i Norge. En indikasjon på dette er at i år 2000 var ordet «polarisering» nevnt 55 ganger i norske medier, mens det i 2017 var det nevnt 1745 ganger. Nettets rolle i polariseringen er viet mye oppmerksomhet også i den norske debatten.

Jeg skal snart komme tilbake til hva Sunstein mener er drivkreftene bak polariseringen, men for å forstå Sunsteins tilnærming er det nødvendig å først se på hva han mener er problemet med polarisering. Selv om han i stor grad trekker på empirisk forskning, særlig eksperimentell psykologi, er Sunsteins anliggende normativt: han vil advare mot og forsøksvis identifisere tiltak som kan bidra til å dempe polariseringen. Sunstein er særlig bekymret for konsekvenser av mulighetene nettet gir for å filtrere ut informasjonen man ikke vil bli eksponert for. Sunstein peker i sin siste bok, #Republic: Divided democracy in the age of social media, på to idealer som han mener en demokratisk offentlighet bør strebe etter å oppfylle:

«First, people should be exposed to materials that they would not have chosen in advance. Unplanned, unanticipated encounters often involve topics and points of view that people have not sought out and perhaps find quite irritating – but that might change their lives in fundamental ways.”

“Second, many or most citizens should have a wide range of common experiences. Without shared experiences, a heterogeneous society will have a much more difficult time addressing social problems. People may even find it hard to understand each other. Common experiences, emphatically including the common experiences made possible by social media, provide a form of social glue.” (s. 6)

Det er disse betingelser for et velfungerende demokrati Sunstein er opptatt av. Han er bekymret for at disse idealene blir undergravet dersom folk i stadig større grad benytter seg av mulighetene som nettet og de sosiale mediene gir, til å filtrere ut informasjonen de ikke liker, slik at de bare møter informasjon som bekrefter de meningene de allerede har. Sunstein ser økt polarisering og fragmentering som et resultat av slik filtrering. Det er her Sunstein trekker inn resultater fra sosialpsykologi til å forklare polariseringen vi kan observere i tilknytning til sosiale medier.

Mekanismene bak polarisering i sosiale medier

Vi kan skille mellom polarisering som prosess og som resultat. I alminnelig språkbruk kan vi snakke om polarisering som en tilstand kjennetegnet av stor avstand mellom standpunkter, typisk kjennetegnet av fravær av dialog, negativ karakterisering av motparten, og av at partene avskriver hverandres synspunkter uten å gå inn i den andres argumenter. Men i den psykologiske litteraturen, som Sunstein trekker veksler på, er polarisering definert som en prosess hvor partene i en gruppediskusjon drives mot et mer ekstremt standpunkt som følge av diskusjonen:

«The term ‘group polarization’ refers to something simple: after deliberation, people are likely to move to a more extreme point in the direction to which the group’s members were originally inclined” (s. 68).

Denne effekten er veldig godt dokumentert gjennom en lang rekke eksperimenter gjort på alle mulige grupper, fra dommere til abortmotstandere. Sunstein har gitt et stort og verdifullt bidrag ved at han i en rekke bøker har oppsummert og vist relevansen resultatene fra denne forskningstradisjonen har, også for andre fag enn psykologi. Hans poeng er at denne forskningen kan hjelpe oss å forklare og forstå utfordringen med polariseringen vi ser i sosiale medier: folk som stort sett diskuterer på nettet med folk som de er nokså enig med i utgangspunktet vil ende opp med å mene det samme som før, bare i mer ekstrem form.

Sunstein har særlig fremhevet tre forslag til mekanismer som den sosialpsykologiske forskningen har foreslått som forklaringer på polarisering.

Den første forklaringen er knyttet til at en person som diskuterer et tema i en gruppe, gjerne vil fremme de argumentene han eller hun mener er mest overbevisende. Men hvis diskusjonen foregår i en gruppe der folk i utgangspunktet tenderer til å være enige, så vil det komme opp mest argumenter som går i retning av den posisjonen de allerede deler. Dette vil kunne styrke folk i deres oppfatning og drive gruppen i retning av en mer ekstrem variant av den posisjonen de delte i utgangspunktet.

Den andre forklaringen tar utgangspunkt i at folk er opptatt av ryktet sitt i en gruppe. Ofte har noen medlemmer av en gruppe mer status enn andre, og deres mening får derfor større vekt. En effekt vil ofte kunne være at medlemmer av gruppen som ikke deler deres syn lar være å fremme dette, fordi de ikke ønsker å bli oppfattet negativt av de med høyere prestisje. Dersom den dominerende stemmen i gruppen representerer et mer ekstremt standpunkt, vil resten av gruppen kunne følge etter. Dette har vært brukt til å forklare den såkalte «spiral of silence», det vil si at folk i en minoritetsposisjon ofte holder tilbake sitt syn.

En tredje viktig mekanisme er knyttet til gruppetilhørighet. Dersom man tilhører en gruppe med et synspunkt som er en viktig del av gruppens felles identitet, så vil den identitetsfølelsen styrkes gjennom å dyrke motsetningen til meningsmotstandere og dermed bidra til polarisering.

Sunstein presenterer et stort og variert sett av eksempler på likesinnede grupper som diskuterer på sosiale medier, som han bruker til plausibelt å argumentere for at det er gode grunner til å tro at mekanismer av den typen som sosialpsykologene har identifisert, også er i virksomhet på nettet.

Et av mange eksempler er blogging om klimaspørsmål, som er ekstremt polarisert. Dette er en del av nettdebatten jeg selv har studert¹. Vi vet at klimafornekterne lenker nesten utelukkende til hverandre og til kilder som støtter deres syn, det er noen kilder som er enormt dominerende i deres diskurs, og de har sin gruppeidentitet knyttet til avvisningen av enigheten om menneskeskapt global oppvarming. Polariseringen er i dette tilfellet asymmetrisk, siden de som deler konsensusen om menneskeskapt global oppvarming, ikke har avvisning av klimafornekterne som del av sin identitet som gruppe, selv om de avviser standpunktet.

Polarisering i skyttergraven

I forklaringen av polarisering er Sunstein mest opptatt av at folk som er enige med hverandre blir mer ekstreme gjennom å diskutere med hverandre. Derfor er også forslagene hans til tiltak for å motvirke polarisering, knyttet til å utvikle og promotere bruk av plattformer der folk kan møte ulike synspunkter. Men jeg mener han litt for ensidig fokuserer på utviklingen av ekkokammer som årsak til polarisering. For det første er det eksperimentell forskning som viser at folk kan bli mer polarisert også gjennom diskusjon med folk med et annet syn enn dem selv². Når deltakerne i slike eksperimenter blir konfrontert med synspunkt som er i konflikt med det de selv mener, så bruker de lenger tid til å tenke seg om enn hvis de møter synspunkter de deler. Men de bruker ikke den tiden til å reflektere over holdbarheten i argumentene til motparten, men til å mobilisere motargumenter. I eksperimenter utvikler deltakerne en mer ekstrem posisjon enn de ga uttrykk for ved starten av eksperimentet, og den sannsynlige mekanismen er at de gjennom aktiveringen av motargumenter blir mer fastlåst i sin egen posisjon. Hvis dette er riktig, er det en grunn til å tro at det ikke bare er fraværet av alternative synspunkter som driver polariseringen også på sosiale medier.

Det er også en god del forskning om bruk av medier på nettet som viser at selv om folk til en viss grad oppsøker kilder basert på ideologiske preferanser, så velger de ikke nødvendigvis aktivt bort alle kilder som presenterer alternative synspunkter. De fleste mediebrukere blir antakelig eksponert for en god del informasjon som utfordrer deres eget syn på politiske spørsmål.

Ingen bestrider at det politiske landskapet er mer polarisert enn tidligere, hvis vi tenker på polarisering som en beskrivelse av en situasjon der det er fastlåste posisjoner som ikke tar hverandres argumenter alvorlig. Spørsmålet er hvilke prosesser som ligger til grunn for en slik situasjon. Ekkokamre, som Sunstein fokuserer på, er sannsynligvis ikke den eneste forklaringen.

I Norge har forskere ved Institutt for samfunnsforskning vist at vår hjemlige nettdebatt har mer karakter av skyttergravskrig mellom folk med sterkt ulike syn, enn av debatter i ekkokamre³. ISF-forskerne finner at diskusjon både med meningsfeller og meningsmotstandere driver polarisering. Argumentet er ikke at ekkokamre ikke kan drive polarisering, men at polarisering også kan styrkes gjennom konfrontasjon med andre synspunkter. Og betydningen av gruppeidentitet, som Sunstein peker på som forsterker av polarisering, kan være med å styrke polariseringen også i skyttergravs-diskusjon mellom folk som er sterkt uenige.

Utvalgt litteratur

Bøker av Cass Sunstein om relaterte tema:

#Republic: Divided democracy in the age of social media. 2017. Princeton University Press.

Infotopia. How many minds produce knowledge. 2006. Oxford University Press.

Republic.com 2.0. 2007. Princeton Univeristy Press.

On Rumors: How falsehoods spread, why we believe them, what can be done. 2009. Princeton University Press.

I samtale med Vox Publica snakker han om effekten av “Den store marsjen for Europa” som Emmanuel Macrons parti har startet, og prøver å klargjøre den franske presidentens europeiske visjon.

Vox Publica: Ifølge arrangørene har den store marsjen for Europa kommet i stand for å fylle det politiske programmet til Emmanuel Macrons parti, La République en marche (LREM), til neste års EU-valg. Har denne fremgangsmåten blitt brukt før i andre europeiske land?

Olivier Costa: – Selve idéen om å forhøre seg direkte med innbyggerne er ikke ny, men å gjøre det offentlig og i såpass stor skala, og tidlig i forkant av valget, for etter sigende å utarbeide sitt politiske program, det tror jeg er nokså nytt, ja. Men at en dør-til-dør-aksjon kan være et effektivt virkemiddel, finnes det bevis på. Den ble brukt i Barack Obamas valgkamp og, om enn i mindre grad, i valgkampen til François Hollande i 2012. Emmanuel Macron brukte den dessuten i fjorårets presidentvalg, og da i mye større omfang enn sosialistpartiet.

Den store utfordringen i EU er at det er et altfor bredt og bevegelig fellesskap som innbyggerne vanskelig klarer å identifisere seg med, sier EU- og demokratiforsker Olivier Costa.

Hva ønsker Macron og hans parti i dine øyne å oppnå med dette?

– Jeg tror at det er minst to mål med denne aksjonen. Det første er å vekke interesse for den europeiske valgkampen, særlig LREMs agenda. Å lage en bevegelse akkurat som i presidentvalgkampen, som jo fungerte veldig bra. Vi vet at det er en minimal sjanse for at en pamflett endrer folks meninger. Til gjengjeld kan det å snakke med folk bidra til å dytte hjemmesittere til valgurnene, eller til å overtale de som ikke kjenner godt nok til de ulike politiske programmene til å stemme på en gitt kandidat. Det andre de ønsker å oppnå, er å spørre folk direkte hva de forventer av EU. Fra et analytisk ståsted, tviler jeg imidlertid på at det vil avdekke noe nytt…

Og hvorfor det?

– Når det gjelder Europa og unionen, er folk vanligvis lite informert og har ikke gjort seg opp mange meninger… Men det at velgerne får muligheten til å uttrykke seg om en sak, relevant eller ei, tror jeg kan spille en veldig positiv rolle. Særlig med tanke på følelsen av å stå på utsiden av den europeiske integrasjonen.

I Frankrike er valgdeltakelsen ved EU-valg svært lav. Hvordan forklarer man denne avstanden franskmenn føler til de europeiske institusjonene?

– Jeg tror det først og fremst skyldes de påfølgende krisene. Den institusjonelle krisen i forbindelsen med EU-grunnloven på 2000-tallet var nokså ødeleggende. Man skapte debatter rundt falske problemer og skremte velgerne med utsiktene om et føderalt Europa. Deretter kom finanskrisen i 2008. Mange trodde det var en krise knyttet til euroen og EU, mens det egentlig var en global finanskrise. For ikke å glemme all sparepolitikken som kom i kjølvannet… I dag står man overfor flyktningkriser der folk ikke forstår hvem som gjør hva. I tillegg til dette er det en slags eksistensiell krise for EU-borgeren og en frykt for økonomisk nedgang, noe alle slags populistiske politikere benytter seg av for å forfekte en mer nasjonal orientert agenda. Det ser vi i Polen, i Ungarn og selv i Storbritannia… Kanskje er det også følelsen av at viktige beslutninger tas i Brussel, ikke Paris, og at dette ikke snakkes om, at man ikke forstår prosessene på dette området. Denne asymmetrien skaper en stor spenning som slår negativt ut på bildet man har av den europeiske integrasjonen.

Er det i bunn og grunn selve prinsippet om et felles europeisk statsborgerskap som er feilslått, den som aktivistene i Den store marsjen ser ut til å fronte?

– Det er en misforståelse om dette europeiske statsborgerskapet; det er ikke ment å erstatte de nasjonale statsborgerskapene… Da dette ble tatt med i Maastricht-avtalen i 1992, var det med relativt beskjedne ambisjoner. Men da debatten om EU-grunnloven kom i 2005, trodde enkelte føderalister at det ville innebære større lojalitet til unionen enn sitt eget land. Og der tok de helt klart feil. Avtaler og institusjoner kan endres i løpet av noen år. Men å endre tankesett tar flere generasjoner! Og det er tydelig at dette har mislyktes i og med at grunnlovstraktaten ble nedstemt… Men så kan man vise til oppslutningen om europeiske verdier, eller oppslutningen om resultatene av den europeiske integrasjonen. Har man dette, er det ikke behov for et felles statsborgerskap eller ett folk.

Foto: European Union 2018 — European Parliament cbnd

Frankrikes president Emmanuel Macron taler i Europaparlamentet i Strasbourg 17. april 2018.

17. april talte Emmanuel Macron foran et samlet Europaparlament om å “gjenskape Europas suverenitet”. Er det dette som er løsningen for den berømte europeiske suvereniteten?

– Europas suverenitet kan nesten minne om sirkelens kvadratur. Vi befinner oss i et system som må ivareta hver enkelt medlemsstats suverenitet samtidig som man overfører makt til unionen. For øyeblikket innebærer dette siste særlig å vedta juridiske reguleringer på hovedsakelig økonomiske områder. Det man ikke har på et europeisk nivå, er en mer symbolsk og synlig makt. Jeg antar at det Emmanuel Macron ønsker, er å gi unionen klarere kompetanse, og noe mer politisk kompetanse på visse områder. Et eksempel på dette er hans idé om å opprette et europeisk finansdepartement. Dette vil kunne bidra til at EU oppfattes av unionens borgere som noe annet enn et byråkratisk system som lager reguleringer man er nødt til å akseptere, og det vil gjøre det mulig å ta sterke standpunkt i visse saker.

Og hvordan kan en slik tilpasset suverenitet fungere?

– Jeg tror den eneste løsningen er å bevege seg mot en føderal ordning, med klargjøring av de ulike kompetansene. Men den store utfordringen i EU er at det er et altfor bredt og bevegelig fellesskap som innbyggerne vanskelig klarer å identifisere seg med. Og på den andre siden involverer dette gamle nasjonalstater med sterke identiteter, som det ikke er lett å samle. Derfor trengs det mekanismer med mindre makt for den føderale staten enn det man har i USA og i Tyskland, og mer makt til medlemsstatene… Men, per i dag er vi ikke der! Vi befinner oss i en ganske paradoksal situasjon der, særlig på grunn av finanskrisen, den europeiske integrasjonen er styrket, for eksempel når det gjelder skatt og budsjett. Men med et system som på sin side foregår på regjeringsnivå, noe som innebærer beslutninger basert på enstemmighet. Med den systematiske svartmalingen fra partnere fra Sentral- og Øst-Europa, er dette en svært vanskelig oppgave…

Kan denne marsjen, denne dør-til-dør-aksjonen, være en måte å gi nytt liv til idéen om et europeisk statsborgerskap?

– Vi kan gjerne være skeptiske og le av det, men jeg tror at denne store marsjen er en god måte for å få folk til å involvere seg i utfordringene ved den europeiske integrasjonen, og til å ytre sine meninger. Men så skal man ikke undervurdere det at valget vil skje på et tidspunkt der Emmanuel Macrons makt vil være påført noe slitasjeskade, noe vi allerede ser tegn på i Frankrike. For ikke å glemme at én av utfordringene til presidentens parti vil være å skape allianser til EU-valget… I tillegg vil alt av avtalereformer måtte gjøres i samtaler med lederne fra de andre medlemslandene. Og Emmanuel Macron har ikke bred støtte i EU-rådet, særlig ikke av Angela Merkel. For ikke å snakke om de italienske lederne som vi ennå ikke vet hvem er…

Brennans bok er hipt og morsomt skrevet. Men tankemessig er den ikke så langt unna hva stortingsrepresentanter de første tiårene etter 1814 tenkte og sa. De betraktet seg nettopp som “landets beste menn” – at damer kunne delta var hinsides fantasien deres. De var gjerne rystet over mangelen på både kunnskap og stil hos bøndene som hadde sluppet inn på Tinget. Tredje kapittel i ALLMENNINGEN. Historien om norsk offentlighet beskriver og analyserer denne elitismen, som smykket seg med ord som “fornuft” og “opplyst allmennvilje” selv om den kanskje mest representerte forsvar for embetsmannselitens egne sosiale interesser.

Å kjenne offentlighetens historie er altså å kunne gjenkjenne tema i offentlig debatt på tvers av et varierende antall år, tiår eller hundreår. Men at Brennans bok minner om norsk embetsmannselitisme, betyr ikke at den ikke tar for seg en gyldig problematikk, en som har vært diskutert i flerfoldige omganger i mange land helt fram til i dag.

Foto: Einar Sakariassen/Oslo Museumcba

Offentligheten er for alle. Barn på et daghjem i Oslo lytter på radio. Bildet er tatt ca. 1950.

Den sto for eksempel sentralt da Stortinget diskuterte om kvinner skulle kunne stemme. Diskusjonen skildres i Allmenningen. Kvinnene ble av mange framstilt ikke bare som uvitende, men også som irrasjonelle, følelsesstyrte. Lignende bekymringer gjaldt selvfølgelig også de eiendomsløse mennene med lave inntekter som fikk allmenn stemmerett 15 år før alle kvinner fikk det.

Argumentene var knyttet til internasjonalt utbredte forestillinger om kvinner og arbeidere – som for øvrig også kom til uttrykk i bekymringer over filmmediet og kinoenes effekter på akkurat disse umodne publikumsgruppene. Allmenningen skildrer både denne motstanden og, på den andre siden, den store gleden kinopublikummet hentet fra det tidlig amerikansk-dominerte repertoaret. At gleden var utbredt i alskens sosiale grupper og lag, kom også fram da Mary Pickford og mannen hennes, Douglas Fairbanks, besøkte Oslo i juni 1924 – og ble hyllet i alle aviser, fra høyre til venstre. De var de første kjendiser en var på fornavn med.

Amerikaneren Walter Lippmann argumenterte på 1920-tallet i tråd med Brennan for at samfunnet var blitt så komplisert at bare eksperter burde bestemme, på sine respektive områder. Ingen vanlige mennesker hadde forutsetninger for å ha begrunnede meninger om alt. Filosofen og psykologen John Dewey var ikke uenig i det siste, men mente at vanlige mennesker, når de skjønte at politiske spørsmål berørte noe viktig for dem, gjerne gikk sammen om å skaffe seg relevant kunnskap og utvikle fornuftige idéer og forslag verdt å drøfte. Mediesosiologen Michael Schudson publiserte for ca. 15 år siden lignende tanker.

Drar noen kjensel på disse posisjonene i dagens diskusjoner, er det ikke veldig overraskende. De fleste ser verdien av å luke vekk de falske nyhetene og sikre en rimelig sannhetsgehalt i resten. Slagsmålet om Statistisk sentralbyrå nylig viser fremst hvor avgjørende viktig leveransene av et troverdig kunnskapsgrunnlag for politiske diskusjoner og beslutninger er. Svært mye samfunnsvitenskapelig forskning har siden 1950-tallet levd av å dekke et stort behov for kunnskaper, i regjeringsapparatet, i Stortinget, i sivilsamfunnet og blant vanlige borgere. Alt dette kan gjerne ses som uttrykk for at vi ønsker en grad av epistokrati.

Det finnes altså slike felles tema i alle vestlige lands diskusjoner om demokratiet og dets vilkår. Og det finnes internasjonale offentligheter av ulike slag, som på kunstens område eller i ulike akademiske disipliner. EU har lenge ønsket seg og støttet forskning om en fungerende europeisk offentlighet. Det fins også ansatser til en global offentlighet, som blir synlig ved for eksempel naturkatastrofer, olympiske leker og enkelte krigshandlinger – samt i sosiale mediers evne til internasjonale gjennombrudd: #metoo. Likevel er de nasjonale offentlighetene klart de viktigste for folk flest det meste av året. Det er ikke minst de politiske og kulturelle erfaringene i de nasjonale offentlighetene som gjør oss forskjellige fra folk i andre land. Vi kan vitse om Brå som brakk staven, om Jens Pikenes og Mette-Marit med andre norske, ikke med svensker, dansker, italienere, japanere eller senegalesere.

Offentligheten har i digitale tider en etter hvert uoverskuelig mengde under- og særoffentligheter av mange slag. Men disse avgrensede offentlige rommene har for det første porøse vegger, som offentlighetens fremste teoretiker, Jürgen Habermas, har sagt det. Skjer det samleier til skogenes beste på scenen under en rockefestival, blir det fort kjent både vidt og bredt gjennom en rekke medier. Nattlige virtuelle samtaler mellom menn på Facebook kan bli gjort til gjenstand for behandling på kronikkplass i landsdekkende aviser. For det andre er svært mange av de små offentlighetene på ulike måter knyttet opp mot de sentrale scenene i det enorme sirkuset en kan forestille seg dagens offentlighet ligner.

Sammenkoblingen i en sentral, felles arena er avgjørende ikke bare for dannelsen av en nasjonal kulturell identitet. Det er også grunnlaget for at det Grunnlovens paragraf 100 kaller “en åpen og opplyst offentlig samtale”, skal kunne foregå og i prinsippet bidra til styring av landet. I digitale tider, med fare for filterbobler og ekkokamre, har forskere vist at disse truslene ennå ikke er realisert i Norge. Den som kjenner offentlighetens historie, vil i tillegg vite at bevisste forsøk på balkanisering av offentligheten i såkalte “leiroffentligheter” i mellomkrigstida, slo feil. Det gir jo en viss fortrøstning når en prøver å se framover.

Forskere slo fast i siste Maktutredning at “folkestyret forvitrer”, ikke minst fordi tradisjonelle kanaler for politisk makt, som de politiske partiene og folkebevegelsene, har mistet noe av sin betydning. Kanskje offentlighetens betydning har økt tilsvarende?

Desto viktigere er det at staten lever opp til “infrastrukturansvaret” den pålegges av Grunnlovens §100 og gjør sitt for at offentligheten holder ordentlig kvalitet og diversitet.