Vox Publica har intervjuet prosjektleder Jens E. Kjeldsen og prosjektkoordinator Marit Kristine Bjøntegård.

Gratulerer med vel overstått finale! Hvordan gikk utvidelsen fra Bergen til Vestlandet?

Bjøntegård: – Da alt skjedde i Bergen var jo alt veldig greit og oversiktlig, men da vi skulle utvide til fire fylker var vi usikre på hvordan vi skulle gjennomføre det. Vi valgte å ha en lærerworkshop i hvert fylke, slik at det skulle være lav terskel for lærere å melde seg på for å få med flest mulig. Deretter arrangerte vi semifinaler i Bergen og Ålesund der vi fra retorikkgruppa dro og møtte elevene, før finalistene hadde kurs hos SpeakLab her i Bergen og til slutt deltok i finalen. Det var en logistisk utfordring å sørge for at alle elevene kunne reise hit og dit, Norge og Vestlandet spesielt er jo ganske kronglete, men fordelen var at vi hadde en vellykket finale fra i fjor å vise til, og mange, både elever og lærere, hadde fått med seg talen til fjorårets vinner, Cecilie Martinessen.

Arne Møller fra SpeakLab instruerer finalist Kristin Romfo. Foto: Tove Breistein

Kjeldsen, hvordan fikk du ideen til Ta Ordet!-konkurransen?

Kjeldsen: – Når jeg foreleser i Danmark, så strekker studentene hånden i været og sier «er du nå sikker på det, Jens? Kan det ikke være sånn eller slik i stedet»? I Norge er situasjonen helt annerledes. Det er mye mindre respons, færre kommentarer, færre ytringer – en våger sjeldnere å ta ordet. Så jeg hadde egentlig gått og tenkt på dette lenge: Jeg vil at ungdommene i Norge skal være mer som sine danske jevnaldrende. For litt over to år siden havnet jeg i en heldig situasjon, som veileder til tre flinke stipendiater som var interesserte i å bidra i et slikt prosjekt. Da tenkte jeg «nå gjør vi det». For å oppsummere: jeg mente det var noe ungdommer hadde bruk for, og jeg hadde ressursene til det.

Formatet på dette er en konkurranse, og det er ganske få som får taleopplæring her på universitetet. Som du selv sa bruker du av din egen tid til dette, og flere stipendiater og en vitenskapelig assistent er involvert – en del ressurser, altså. Hva med bredden? Er en konkurranse med seks finalister en god måte å drive faglig formidling på?

Kjeldsen: – Jeg mener dette formatet gjør det mulig å utnytte de faglige ressursene våre maksimalt, fordi vi overlater mye til lærerne. Vi rekrutterer og holder et kurs for interesserte lærere, som gjennomfører opplegg i skolene. Der er de frie til å gjøre hva de vil: Noen har kun klasseromsundervisning og velger ut en deltaker fra sin skole selv, andre arrangerer store skolekonkurranser med jury og publikum. Så du kan si at vi vil hjelpe lærere og ungdom til å hjelpe seg selv, og dersom du begynner å telle hvor mange elever som har vært involvert på de 26 skolene, så er det mange. Dessuten må det sies at jeg ikke nødvendigvis vil ha en konkurranse. Konkurranseformatet ble valgt fordi det er lett å organisere, samtidig som finalen blir til en stor hendelse der vi tar i bruk det flotteste rommet på universitetet og viser ungdommene at vi setter pris på dem.

Finalist Amalea Salvail taler til forsamlingen i Universitetsaulaen. Foto: Tove Breistein

Hvorfor er det viktig å kunne holde tale i et moderne mediesamfunn og et moderne demokrati?

Kjeldsen: – Det er fordi at dersom du ikke vet hvordan du skal si noe, har du heller ingen ting å si. Da har man ingen stemme, og demokratiet avhenger av at alle har en stemme. Dessuten er det å tale også å tenke: når du sitter ned og skriver et manuskript, blir du tvunget til å tenke gjennom saken, se den fra flere sider, se hvor dine svake argumenter ligger. Det er også viktig å få med seg at dette er en måte å trekke retorikkundervisningen ut av skolen og inn i verden på. Vi understreker at deltakerne skal holde en tale om et tema de virkelig er engasjert i, at de skal forsøke å oppnå noe med talen, og til slutt blir den fremført i offentligheten. Det gjør en enorm forskjell fra en tale som bare holdes i klasserommet, og samtidig blir finalen en mulighet til å lytte til ungdommene.

Ta ordet!-vinner Aleksandra Olsen og Jens Kjeldsen. Foto: Tove Breistein

Hvor går veien videre nå?

Kjeldsen: – Vi har vært heldige og fått stor støtte fra universitetets ledelse og fra Sparebanken Vest, så vi har finansene til å fortsette, men vi trenger også å ta vare på de som utfører arbeidet – stipendiater og vitenskapelige assistenter blir jo ferdige med engasjementet etter hvert. Sikkert er det i alle fall at vi fortsetter, og neste år fortsetter vi på Vestlandet og håper å utvide gradvis, for eksempel med Trondheim.

Bjøntegård: – Jeg må også si at jeg var skeptisk når jeg begynte i prosjektet, først og fremst med tanke på om elevene ville engasjere seg. Synes de det er kult med talekonkurranse, liksom? Men det synes de faktisk, og vi ser at både de og lærerene får mye ut av dette. Det dekker et hull i læreplanen og er en ny og annerledes måte å lære retorikk på.

Ved å analysere politisk interesse, medlemskap i politiske organisasjoner, viljen til å stemme ved valg og selve valgdeltagelsen etter 22. juli, konkluderer de med at i den grad det er en Generasjon Utøya, har dette gitt utslag i en økt bevisstgjøring knyttet til verdien av å delta i politiske partier og ved valg. I særlig grad gjelder dette unge mellom 16 og 18 år.

Forskerne argumenterer for at ettersom terroren var spesielt rettet mot ungdom i sine politiske formative år, ville det gi økt politisk mobilisering i denne aldersgruppen. Flere funn har pekt på økt politisk interesse blant hele befolkningen etter terrorangrep. Det er imidlertid blant de unge at den økte politiske mobiliseringen ser ut til å vedvare. For eksempel viser den amerikanske statsviteren Robert Putnam at de amerikanerne som var unge 11. september 2001, viste en høy politisk interesse og høy valgdeltagelse ikke bare rett etter terroren, men også i årene etter. Fire år etter 9/11 skrev han i artikkelen “Still bowling alone? The post‑9/11 split”: (pdf)

It’s easy to see that we needed effective governmental action: to coordinate volunteers, police national borders, design emergency response preparedness, engage in diplomacy, and train police and firefighters. Government and politics mattered. If young people used to wonder why they should bother to vote, Sept. 11 gave them an answer.

Putnam argumenterte videre for at denne politiske mobiliseringen av de unge også kan ha bidratt til Obamas seier i 2008. Demokratene appellerte til en aldersgruppe som ikke ellers ville deltatt i valget og gjennom å ta i bruk nye sosiale medier i valgkampen.

Politisk mobilisering blant unge gjennom valg og partimedlemskap

En økende bekymring knyttet til synkende valgdeltagelse og lavere politisk aktivitet i de fleste vestlige demokratier, har ført til mer oppmerksomhet om unge menneskers involvering i demokratiske prosesser og deltagelse i demokratiet. Valgdeltagelsen blant førstegangsvelgere i Norge har vært lav og synkende de siste årene, og ved lokalvalget i 2007 stemte kun 35 prosent av aldersgruppen 18–21 år (lokaldemokratiundersøkelsen gjengitt i rapporten «Ett år etter 22. juli»).

Terrorangrepene førte til mer debatt om demokrati, åpenhet og inkludering, mange mobiliserte for å beskytte de liberal-demokratiske verdiene, og høyere deltagelse ved lokalvalget 2011 ble forventet.

Minnekonsert på Rådhusplassen i Oslo 22. juli 2012 (foto: aktivioslo, CC: by-nc-nd)

I stemmerettsforsøket 2011 framviste også forsøksvelgerne på 16 og 17 år en høyere deltagelse enn samtlige aldersgrupper opp til 30 år med en deltagelsesprosent på 58 prosent. Det er imidlertid store variasjoner fra kommune til kommune. Under 50 prosent brukte stemmeretten sin i Ålesund, Hammerfest og Re, mens 82 prosent deltok i Luster kommune.

I artikkelen «After Utøya: how a high trust society reacts to terror- Trust and civic engagement in the Aftermath of July 22» rapporteres det om 6200 nye medlemmer i forskjellige partier, men at det kun utgjør rundt 0,15 prosent av befolkningen og at det dermed ikke slår ut i undersøkelsen. Rapporten «Ett år etter 22.juli» konkluderer likevel:

Om vi ser de tre undersøkelsene etter terroren under ett og i sammenheng med medlemsøkningen de politiske ungdomspartiene selv oppgir, er det grunn til å anta at 22. juli kan ha bidratt til en viss medlemsmobilisering av unge mennesker til politiske partier, og at denne mobiliseringen har holdt seg.

Politikken ble mer relevant

Analyser av data jeg samlet inn i september og oktober 2011 omfatter blant annet ungdommers egen forståelse og oppfatning av politisk deltagelse etter 22. juli. Gjennom dybdeintervju med elever i videregående skole kommer det frem at de unge ikke snakker så mye om Utøya, verken med venner eller i klassen. I den grad de gjør det handler det om å ta vare på hverandre og samhold, ikke knyttet til politikk eller egen politisk deltagelse.

Av de elevene som forteller at de selv har meldt seg inn i politiske partier etter 22. juli, sier de at dette ikke har sammenheng med det som hendte på Utøya, men at de synes det ville være interessant og kjekt å melde seg inn, at de ville utrette noe. Når de snakker om venner som blitt medlemmer av politiske partier, forklarer de dette med at de ville meldt seg inn uansett ettersom de var engasjerte fra før.

Samtidig nevner de at de har fått øynene opp for poltikken i større grad. En av elevene jeg intervjuet uttalte «politikken har lyst litt meir mot dei unge, for å sei det sånn».

Dette tyder på at det kanskje kan være mer som spiller inn enn en Utøya-effekt. I artikkelen «Valgforberedelser og demokratisk oppdragelse etter 22. juli» diskuterer jeg hvordan den tradisjonelle skoledebatten ble erstattet med valgtorg høsten 2011, og erfaringene med dette. Ungdommene rapporterte om at politikerne snakket om ting som var viktige for de unge, og de likte at de kunne stille ungdomspolitikerne spørsmål og at det var lav terskel for å komme i kontakt.

Et annet element er hvordan stemmerettsforsøket for 16-åringer kan ha bidratt til å gjøre politikk mer relevant for de unge gjennom en rekke aktiviteter og informasjonstiltak spesielt rettet mot denne aldersgruppen.

I rapporten «Ett år etter 22. juli» vektlegges også hvordan ungdom har blitt mer synlig i det representative demokratiet og at et høyt antall unge ble valgt inn i kommunestyrene i 2011. I tillegg har det har vært flere ungdomspolitikere i media.

Ødegård finner i avhandlingen Motløs ungdom?: nytt engasjement i et gammelt demokrati at frykten for en politisk passiv ungdomsgenerasjon er overdrevet, da de unge tar i bruk andre deltagelsesformer som ligger utenfor tradisjonelle partipolitiske rammer. Andre studier har også vist at det ikke er like stor grunn til bekymring for en politisk apatisk ungdomsgenerasjon, dersom aksjonskanalen inkluderes.

Selv om det kan se ut til at de unges tilbaketrekning fra politikken ikke er like stor som fryktet, er det flere studier som retter blikket mot de unges tilbaketrekning fra formell politikk. Andre former for deltagelse tas i bruk, men det er flere som argumenterer for at det er viktig å arbeide for at de formelle kanalene, slik som valg, heller ikke skal svekkes.

Valgforskning viser at jo tidligere man deltar i valg, og desto flere ganger en gjør det, jo mer øker sannsynligheten for valgdeltagelse senere. Det gjenstår å se om den økte valgdeltagelsen etter 22. juli opprettholdes, men de kortsiktige effektene tyder på en generasjon som i større grad ser verdien av å delta i det representative demokratiet, gjennom valg og politiske partier.

Putnam skrev om unges politiske mobilisering etter 11. september:

As young Americans are more open to political participation than they have been in many years, educational and political leaders should seize this moment to encourage youth‘s engagement in political and social movements. The time is right to introduce a new, more activist civics education in our schools as well.

Et sted å begynne er å tilrettelegge for en demokratiopplæring som de unge selv mener bidrar til å gjøre politikken mer relevant, og at politikere snakker med og ikke bare til de unge.

Gruppen har vært ledet av Trond-Viggo Torgersen og har blant annet bestått av ungdom fra 16 år og oppover, med bakgrunn både fra frivillige organisasjoner og mer uorganiserte fritidsaktiviteter.

Trond-Viggo Torgersen ved presentasjonen av utredningen 13. desember 2011 (foto: BLD)

Utredningen fokuserer på makt i to betydninger; innflytelse og medvirkning i politikk og samfunnsliv, men også makt over eget liv. I det første tilfellet dreier det seg om mulighet til å delta i politiske prosesser og at denne deltagelsen, for eksempel i elevråd eller ungdomsråd, skal kunne ha en betydning.

Makt over eget liv handler om hvordan nye medier utfordrer unges personvern og situasjonen til unge som av ulike grunner er under offentlig omsorg.

Skolens demokratiske samfunnsmandat

Noe av det som vektlegges i utredningen er at selv om elever i norsk skole kan mye om demokrati, er det utfordringer knyttet til i hvilken grad skolen oppfyller sitt samfunnsmandat om å bidra til å bygge opp demokratisk medborgerskap. Medborgerskapsbegrepet har både en deltagelsesdimensjon og en politisk dimensjon.

Utvalget understreker også at ungdom ikke bare bør lære om sin framtidige rolle som samfunnsborgere, men også betraktes som demokratiske aktører i sin ungdomstid, altså at de er viktige medborgere her og nå (s. 38).

Utvalget foreslår tiltak som skal gi alle like muligheter til å delta og til å bli hørt. Retten til å velge ikke å delta understrekes også. At ungdom skal bli hørt er noe også barneminister Audun Lysbakken er opptatt av:

– Ungdom skal ha makt til å påvirke samfunnet. Jeg vil at ungdom sikres innflytelse i saker som påvirker deres liv, sier SV-statsråden i en kommentar om utredningen til Bergens Tidende.

Til tross for at den norske skolen har fått et demokratisk samfunnsmandat gjennom opplæringsloven, mangler læreplanen klare retningslinjer eller fagplaner for hvordan dette mandatet skal kunne realiseres.

I utredningen vises det til et notat skrevet av Janicke Heldal Stray på forespørsel fra utvalget. I notatet understrekes det at demokratiundervisning må omfatte læring om, for og gjennom demokrati:

Opplæring om demokrati er det de fleste forbinder med demokratiundervisning, dvs. undervisning om demokratiets historie, om valg og andre institusjonelle ordninger og om hvordan politiske prosesser foregår. Opplæring for demokrati handler blant annet om å stimulere elevene til kritisk tenkning, å lære dem å undersøke problemstillinger fra flere sider samt å kunne skille mellom fakta og vurderinger. Opplæring gjennom demokratisk praksis handler om den forståelsen elever får av demokrati gjennom å være deltakende selv. Det er noe annet å oppleve å tilhøre et flertall enn å lære om flertallsavgjørelser som demokratisk prinsipp. Det er også noe annet å velge noen til å representere en, eller å selv bli valgt som klassens representant, enn å lære om det representative demokratiets grunnlogikk. Det praksiselementet det snakkes om i denne sammenhengen representerer altså noe mer enn individuell medvirkning. (s. 28)

Utvalget foreslår flere tiltak for å styrke demokratiopplæringen i skolen på to ulike områder; demokrati som kunnskapsområde i skolen, dvs. elevenes kunnskaps- og ferdighetsnivå, og demokratisk deltagelse i skolen med muligheter til medvirkning og betydningen av elevdemokratiet. Utvalget finner at det har vært lite oppmerksomhet om læring for demokratisk deltagelse og læring gjennom å praktisere demokratisk deltagelse. Opplæring om demokrati i skolen dreier seg oftest om å få kunnskap om hvordan politiske prosesser fungerer.

Nytt demokratifag i grunnskolen — hva skal det inneholde?

Utvalget foreslår blant annet å introdusere et nytt demokratifag i skolen. Det støtter Kunnskapsdepartementets forslag om å fjerne faget elevrådsarbeid grunnet fagets uklare status. I utredningen legges det samtidig til grunn at å fjerne dette faget kun er et skritt i riktig retning dersom det samtidig innføres et nytt, bredt demokratifag for grunnskolen.

Hva skal så dette nye faget inneholde? Utvalget henviser til faget «citizenship» som ble implementert i England i 2002, der læring gjennom praktisk erfaring står sentralt. Faget har noen eksplisitte mål. Først og fremst skal elevene lære hvordan de helt konkret kan handle og påvirke beslutningsprosesser. For å få dette til understreker utvalget at det er viktig at skolen trekker inn organisasjoner, folkevalgte og andre aktører i demokratiundervisningen. Mer kjennskap til lokalpolitikere kan mobilisere ungdom til deltagelse i sine lokalsamfunn.

Det nye demokratifaget må i tillegg inkludere de unges arena i undervisningen og lære om bruk av sosiale medier som deltagelses- og påvirkningskanal.

For å få til et slikt nytt demokratifag, er det viktig å tilrettelegge for at lærerne får den kompetansen de trenger slik at de føler seg trygge på tiltakene og aktivitetene de er med å gjennomføre. Behovet for mer forskning om demokratiundervisning i norsk skole understrekes, og innføringen av et nytt demokratifag må følges nøye over tid.

Obligatoriske skolevalg i videregående skole

En unik mulighet til å studere demokrati i praksis på norske skoler er skolevalgene. Skolevalg kan betraktes som et stort undervisningsopplegg som legger til rette for at elevene skal kunne tilegne seg politiske kunnskaper og ferdigheter. Skolevalgene arrangeres hvert valgår på de fleste videregående skoler i landet og administreres av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.

Fra skolenes side blir det lagt mye tid ned i forberedelsen av valget, og undervisningen preges av dette.

Utvalget går inn for obligatoriske skolevalg i videregående skole og at det bør tilrettelegges for frivillig skolevalg i ungdomsskolen. Dette for å sikre at alle førstegangsvelgere får mulighet til å stemme ved skolevalg minst én gang før de kan stemme ved ordinære valg. Videre understrekes at forskning er nødvendig for å finne ut mer om hvordan skolene arbeider med arrangementet, hva som motiverer elevene for deltagelse og hva de opplever at de får ut av det.

Tidligere Vox Publica-artikler om demokratiopplæring har tatt for seg skolevalgene med utgangspunkt i forberedelsene skolen gjør i forkant av dem. Min egen foreløpige observasjon er at det varierer mye fra skole til skole hvordan valgene arrangeres og hvor mye tid som brukes i undervisningen til å forberede elevene. Disse forberedelsene er viktige for hvordan elevene opplever skolevalget (resultater fra dybdeintervju med elever i første klasse på videregående).

Dersom skolevalg skal gjøres obligatorisk for alle videregående skoler og anbefales tilrettelagt i ungdomsskolen, er undervisningen i forkant for å forberede elevene vesentlig. Blant skolens forberedelser er blant annet valgtorg/skoledebatt og klasseromsundervisning.

Valgtorg/skoledebatt

Etter at de planlagte skoledebattene ble avlyst og valgtorg gjennomført som alternativ forberedelse til skolevalget argumenterer jeg i artikkelen Valgforberedelser og demokratisk oppdragelse etter 22. juli for at valgtorg istedenfor skoledebatt kan senke terskelen for unge til å ta kontakt med politikere og gjøre politikk mer relevant. Elever opplever det som positivt å kunne stille spørsmål til politikerne og slik snakke om tema de er opptatt av og interesserer seg for. Ungdom er ikke en homogen gruppe, men har som andre aldersgrupper et vidt interessefelt, og dette hensynet ivaretas gjerne i større grad under valgtorgene.

En av de store utfordringene med skoledebattene er saklighetsnivået, og det har vært argumentert for både fra politikere og elever at man på sikt burde vurdere om skoledebattene er den rette måten å motivere ungdommer til å stemme på, ettersom debatten ofte kan bli useriøs og oppleves lite relevant.

Sondre Båtstrand skriver i Vox Publica at det ikke er til å legge skjul på at skoledebattene har et frynsete rykte og viser til at «hersketeknikker, latterliggjøring og andre skitne knep er kjente ingredienser i skoledebatter». Noen skoler har tidligere hatt gode erfaringer med en kombinasjon av skoledebatt og valgtorg. Årets valgtorg kan bidra til dette ved å gi varige endringer i skolens valgforberedelser gjennom å legge større vekt på at skolevalgdebatten skal være ryddig og saklig.

Utvalget går inn for at ordningen med valgtorg videreføres, og gjerne i kombinasjon med debatt.

Klasseromsundervisning

Det er store variasjoner i hva slags undervisning elevene har i klassen i forbindelse med skolevalget. For eksempel oppgir elever på studiespesialiserende oftere å ha gått gjennom hva de ulike partiene står for og hvordan systemet fungerer, enn elever på yrkesfaglige utdanningsprogram og andre program som musikk, dans og drama. Dette har sammenheng med at samfunnsfag ikke blir undervist før i VG2 på disse utdanningsprogrammene. Noen av elevene forteller i stedet om diskusjoner i klassen der de har argumentert for og mot innenfor et bestemt tema. Det har vært fokusert på å stå for det en selv mener og at valget handler om hva en selv står for og ikke andre. Det er også elever som forteller at de ikke har hatt noen forberedelser til skolevalget — verken i klassen eller valgtorg.

Det ser ut til at forberedelsene elevene er med på i forkant av skolevalget har noe å si for hvordan elevene opplever skolevalget. Dette er blant annet knyttet til rapportert utbytte for eksempel i form av den praktiske undervisning om hvordan det er å gå og stemme.

Om skolevalget gis økt ansvar for demokratiopplæringen i skolen, er elevenes opplevelse av skolevalget kjernepunkter å vektlegge i videre forskning. Et nytt demokratifag på grunnskolen kan legge fundamentet for en tyngre satsing på skolens demokratiske samfunnsmandat. Diskusjonen om fagets innhold må imidlertid ta utgangspunkt i balansen mellom demokrati som kunnskapsområde i skolen og demokratisk deltagelse i skolen.

I forkant av valg er det tradisjon for at de politiske partiene sender representanter til valgdebatter på videregående skoler. Selve debatten går for seg i en gymsal, kantine eller aula, ledes enten av lærere eller elever, og varer i mellom halvannen time og to timer. I etterkant arrangerer skolen et prøvevalg med resultater som blir publisert og gitt en del oppmerksomhet i mediene. I 2011 ble ordningen med debatter satt på vent til fordel for valgtorg med stands på skolene, som et forsøk på å skape en roligere valgkamp etter grusomhetene 22. juli. Julie Ane Ødegaard skrev i Vox Publica at ”Valgtorg istedenfor skoledebatt kan senke terskelen for unge til å ta kontakt med politikere og gjøre politikk mer relevant”. Det er ikke til å legge skjul på at skoledebattene har et frynsete rykte.

Hersketeknikker, latterliggjøring og andre skitne knep er kjente ingredienser i skoledebatter, og mange politikere har uttrykt skepsis mot ordningen:

• Kjell Ingolf Ropstad, som i 2007 var leder for Kristelig Folkepartis Ungdom, uttalte følgende: — Skoledebatten handler stort sett om skittkasting, buing, løgner, og alt med et mål om å latterliggjøre motstanderne. Det er på tide å avvikle dagens skoledebatt.
• Anette Trettebergstuen, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, var fornøyd med at skoledebatter ble erstattet av valgtorg i 2011: — Jeg begynte på skoledebattkjøret i 2003, og det er, for å si det med rene ord, et rent helvete, med klovnerier, mobbing og show, sa hun.
• AUF-leder Eskil Pedersen har sagt at debattene kanskje gjør politikken lite tilgjengelig for noen, de blir ofte veldig tabloide og preget av personangrep.

Det er trist at debattene har blitt oppfattet slik når skolevalgene for mange ungdommer er det første skikkelige møtet med politikere. Da er det forvirrende når partienes representanter bruker vel så mye tid på å forvrenge andre partiers budskap enn å legge frem egen politikk. Jeg mener også at det er respektløst overfor ungdommene som overværer debattene. Slik deler jeg innvendingene Ropstad, Trettebergstuen og Pedersen har mot debattenes form, men det gjør meg ikke til en motstander av debattene som sådan.

Da jeg i 2001 deltok på min første skoledebatt, ble jeg sjokkert. Det virket som at seriøse argumenter ble ofret til fordel for elleville påstander og vitser, og jeg gikk opp i fistel da jeg skulle holde avslutningsappellen min. Der og da hadde jeg neppe sett for meg fire nye runder med skoledebatter, men det har det blitt. Av og til har jeg likevel latt meg sjokkere igjen, som året da Fremskrittspartiet hadde lært opp alle sine debattanter til å holde et åpningsinnlegg som handlet om å skrike i mikrofonen og skjelle ut sosialister. Strategien passer med Ødegaards beskrivelse av at ”det partiet som klarer å fenge salens oppmerksomhet har ofte kunnet smile fornøyd etter å ha mottatt mange ungdomsstemmer ved skolevalget”.

Skoledebattene gir likevel rom for å legge frem resonnementer og argumenter, så vel som å presentere egen politikk. Det er klart at formen blir tilpasset publikum, men det betyr ikke at vi skal undervurdere ungdommene i salen. Selv har jeg forsøkt å unngå drittslengingen og bevisst fokusert mest på politikken til det partiet jeg har representert. Med første øyekast kan det kanskje virke som en strategi for å bli usynliggjort og glemt mellom alt bråket andre debattanter har bidratt med, men min erfaring er at ungdommer har kommet bort til meg og takket for at jeg ikke bedrev drittslenging. Når alle skriker i munnen på hverandre, kan den stillferdige plutselig bli fremtredende.

Etter å ha deltatt på valgtorg i 2011, uttalte Arbeiderpartiets ungdomskandidat til Hedmark fylkesting at han ”syns vi får mer ut av dette enn å sitte i skoledebatter og prøve å score billige poenger”.

Jeg mener flere politikere må spørre seg hvorfor skoledebattene har blitt en arena for å score billige poenger, og hva det i så fall sier om politikernes syn på ungdommer. For min del tror jeg mange politikere har forsøplet debattene fordi de er av den oppfatning at det er det ungdommen vil ha, men det finnes alternativer. Ett alternativ er å ta ungdom på alvor, og å bruke skoledebatter som en fantastisk mulighet til å lære ungdom om politikk, og da fortrinnsvis egen politikk. Valgtorg er heller ingen garanti for større seriøsitet, og FpU-leder Ove Vanebo ga uttrykk for frustrasjon over ikke å kunne ta til motmæle: — Vi har opplevd at andre partier har påstått at Frp vil tvinge alle elever for å betale for skoleplass, og uten debatter kan vi ikke motsi påstandene, sa han.

Jeg tror mange ungdommer vil sette pris på at politikere betrakter dem som oppegående mennesker, og jeg er overbevist om at en mer seriøs skoledebattkultur vil føre til at flere engasjerer seg i politikken. Da stiller jeg gjerne i skoledebatter igjen i 2013.

Hva er egentlig politisk oppdragelse, og hvilken funksjon stadfester læreplanene at den norske skolen skal ha?

Utdanning til demokratisk medborgerskap vs. politisk oppdragelse

Det finnes en omfangsrik litteratur om utdanning, medborgerskap og demokrati, og hva utdanning og medborgerskap i vid eller snever betydning burde omfatte. Medborgerskap er et begrep som i utgangspunktet har samme betydning som “citizenship”. Arthur, Davies og Hahn beskriver i boken “Education for citizenship and democracy” fra 2008 hvordan begrepet kan brukes for å forklare juridisk og rettslig status, nærmere bestemt det som på norsk defineres som statsborgerskap.

Den andre betydningen av medborgerskap vektlegger identitet, både individ- og gruppeidentitet. Den kjente britiske sosiologen T.H. Marshall peker på medborgerskap både som et ideal og som en teori om sosial utvikling. Marshall skiller mellom tre elementer, sivilt, politisk og sosialt, og argumenterer for at begrepet stadig blir utvidet. De sivile rettighetene sto i sentrum på 1700-tallet, de politiske på 1800-tallet og de sosiale på 1900-tallet. I senere tid har begrepet forbrukerdemokrati gjort entré, noe som kan sees i sammenheng med at borgerne inntar roller som kunder eller konsumenter i demokratiet, altså et slags økonomisk medborgerskap.

Studier knyttet til “citizenship education” eller utdanning til medborgerskap ser på faktorer som bidrar til at barn og unge blir aktive, engasjerte medborgere og medmennesker. Arthur, Davies og Hahn beskriver “citizenship education” slik:

… instil in young people the knowledge, skills and attitudes that will enable them to participate in the communities of which they are a part, locally, nationally and globally….

Opplæringen er fokusert på hvordan mennesker lever sammen i et samfunn og forholdet mellom den enkelte og det store fellesskapet. Dette assosieres gjerne med det tyske “Bildung” eller dannelse, som omfatter en prosess der både personlighetsutvikling og tilegnelse av kunnskap står sentralt.

Utdanningsfilosofen John Dewey, en pioner innen demokratisk undervisning og oppdragelse, vektla blant annet at kunnskapen måtte knyttes til hverdagslivet, det å være medborger og menneske, og ikke bare være en reproduksjon av fakta.

Ettersom utdanning til demokratisk medborgerskap er et omfattende begrep som dekker forholdet mellom individet og samfunnet, kan det være nyttig å avgrense den delen som kun tar for seg relasjonen mellom individet og selve styringssystemet. Dette kan kalles politisk oppdragelse eller politisk utdanning.

I en artikkel på nettstedet Youth4Media beskriver Michal Wojcik utfordringen med å bruke ordet “politikk” i forbindelse med utviklingen av et nytt polsk program for politisk oppdragelse blant unge. Ettersom ordet “politikk” eller “politisk” kunne føre med seg ulike assosiasjoner på tvers av ulike politiske kulturer, var det viktig å presisere at det ikke handlet om ren støtte til et politisk parti eller støtte til en politisk gruppe slik tidligere kommunistland hadde hatt erfaringer med. Det ble derfor vurdert å bruke “civil” i stedet, men ettersom begrepet omfatter samfunnsengasjement i sin helhet, var det ikke presist nok. Følgende definisjon på “political education” ble vedtatt:

Political education is an activity, the main goal of which is to achieve the largest numbers of citizens who understand political processes, independently and critically shape their own opinions, and who are prepared for public activity.

Skolen som agent for politisk oppdragelse

Retten til politisk skolering er veletablert i Norge gjennom samfunnsfaget som fagområde både i grunnskolen og i videregående skole. Helt siden Normalplanen for folkeskolen ble ferdig i 1939 finnes det beskrivelser i læreplanene for skolens rolle i den politiske oppdragelsen. I fagplanen for samfunnsfag fra Kunnskapsløftet i 2006 står det innledningsvis:

Føremålet med samfunnsfaget er å medverke til forståing og oppslutning om grunnleggende menneskerettar, demokratiske verdier og likestilling og til aktivt medborgerskap og demokratisk deltaking

Rolf og Marianne Tønnesen velger i sin bok “Demokratisk dannelse” å bruke begrepet med bakgrunn i det de betrakter som samfunnskunnskapens hovedmål; å gi elevene mulighet til å utvikle seg som politisk myndige borgere i de demokratiske sammenhengene utviklet i Norge. De gjør en grundig drøfting av hva politisk dannelse i skolen burde inneholde, og skriver: “Hovedoppgaven til faget samfunnskunnskap har lenge vært å gi fremtidige borgere opplysning om samfunn og politikk, slik at de kunne bli seg bevisst hvilke retter og plikter de har i et demokrati.” Forfatterne understreker videre behovet for å utvikle borgere som både vet når de skal gripe inn i det politiske liv, og hvordan dette skal gjøres mest effektivt og ansvarlig.

Den lange tradisjonen for politisk oppdragelse i norsk skole understrekes av læreplanene. Elevene skal være kjent med et bredt spekter av deltagelsesformer, ha god kjennskap til det demokratiske idégrunnlaget, en kritisk tilnærming til politikken og forståelse for det politiske systemet. Etter Vg1/Vg2 i videregående opplæring er målet fra læreplan i SAF1Z04 — Samfunnsfag i videregående opplæring — at eleven skal kunne:

• gjere greie for korleis ein sjølv kan vere med i og påverke det politiske systemet og diskutere kva som kan truge demokratiet
• diskutere samanhengar mellom styreform, rettsstat og menneskerettar
• gjere greie for styreforma og dei viktigaste politiske styringsorgana i Noreg og drøfte fleirtalsdemokratiet i forhold til urfolk og minoritetar
• identifisere grunnleggjande skilnader mellom dei politiske partia i Noreg, og argumentere frå ulike politiske ståstader
• gjere greie for sentrale kjenneteikn ved norsk økonomisk politikk
• forklare kva som ligg til grunn for velferdsstaten og vurdere utfordringar som velferdsstaten står overfor

Hvordan løser skolen oppgaven?

Ettersom læreplanen stadfester at skolen skal være aktiv i den politiske oppdragelsen av elever, er det viktig å se nærmere på hva som faktisk finner sted i undervisningen. Fagdidaktikere har vært opptatt av å si noe om hvordan undervisningen bør være, men hva som blir gjort i praksis er mindre studert. En av dem som har forsket på politisk oppdragelse i skolen er Kjetil Børhaug. I avhandlingen “Oppseding til demokrati” fra 2007 finner han blant annet at relasjonen mellom elevråd og skoleledelse er regulert av fire prosedyrer, der ingen av dem er i samsvar med krav til demokratisk deltakelse. Han konkluderer: “Det er vanskelig å hevde at elevrådet er et dekkende eksempel på demokratisk deltagelse selv om læreplanen krever at de skal være det.”

En unik mulighet til å studere den politiske oppdragelsen er skolevalgene. Skolevalgene arrangeres hvert valgår på de fleste videregående skoler i landet og administreres av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. I tilknytning til valgdagen er det ofte politikerbesøk på skolen, enten i form av valgtorg eller debatt.

Min egen foreløpige observasjon er at det varierer mye fra skole til skole hvordan valgene arrangeres og hvor mye tid som brukes i undervisningen til å forberede elevene. Mange elever gir uttrykk for at de gjerne vil har mer politikkundervisning i forkant slik at de bedre vet hva de kan velge mellom. Samtidig er det flere som betrakter skolevalgene som en fin mulighet til å sette seg inn i hva partiene står for, og de understreker at de blir mer motivert til å forsøke å orientere seg i den politiske verden etter at selve valget er gjennomført.

Det er viktig å studere hva som finner sted i skolen for å kunne si noe om hva som fungerer og eventuelt ikke fungerer like bra med tanke på målene for politisk oppdragelse, og det er nødvendig å inkludere både elever og læreres tanker og erfaringer i dette arbeidet. Det er imidlertid en lang vei å gå i arbeidet med å kartlegge om skolen utfyller den rollen som læreplanen stadfester at den skal ha.

Aristoteles’ begrep om “det politiske dyr” i antikkens bystat gikk ut på at det som skilte menneskene fra dyrene var at menneskene drev politikk, vi var “zoon politicon”. Ideen om demokratiet baserer seg både før og nå på at alle skal kunne ha muligheten til å utvikle politisk dømmekraft, og den politiske oppdragelsen er en viktig del av dette.

Valgforskere, de unge selv og befolkningen for øvrig har en mening om hva de synes om å gi stemmerett til 16-åringer, og særlig valgdeltagelsesnivået engasjerer.

Valgdeltagelse blant 16- og 17-åringer

Valgforskere hadde i forkant av kommunevalget med bakgrunn av erfaringer fra Østerrike der stemmeretten er 16 år ved alle valg, og Tyskland som har innført stemmerett for 16-åringer ved lokalvalg i syv delstater, forventet lavere valgdeltagelse blant 16- og 17-åringene i forhold til hele velgergruppen, men at de skulle bruke stemmeretten i betydelig større grad enn 18- 24 åringer.

Med et snitt på 57,3 prosent stemte nærmere 5500 16- og 17 åringer ved høstens kommunevalg. På nrk.no 14. september ble en fornøyd kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete (Sp) intervjuet om de yngstes valgdeltakelse. – Sett i forhold til de tre foregående valgene der førstegangsvelgerne har hatt en gjennomsnittlig valgdeltakelse på 33 prosent, så synes jeg dette er veldig bra, sa hun.

Tallene for valgdeltagelsen blant årets 18–21 åringer er ikke klare ennå, og først da er det mulig å si noe om nivået blant de unge er en trend, eller kun gjelder ungdommene som er med i forsøksprosjektet.

LNU var også begeistret for oppslutningen. Generalsekretær Martin Østerdal mener at neste skritt må være å innføre stemmerett for alle 16-og 17-åringer. — Dette viser at utvidelsen av demokratiet har vært en suksess, sier han.

Barneombudet omtaler også forsøket som en valgsuksess. — Det er ingen tvil om at ungdommene har grepet sjansen til å delta, sier barneombud Reidar Hjermann i intervju på ombudets nettside.

Facebook har vært en aktiv arena for informasjon om prosjektet, og nettsiden stem1209 har offentliggjort resultater fra enkeltkommunene samt historier om ungdommer som har jobbet som demokratiagenter for å få de unge til å stemme. I tre kommuner valgte så mye som over 80 prosent (Luster) og 70 prosent (Marker og Vågå) å bruke stemmeretten sin, noe som var over oppslutningen for øvrig i alle de tre kommunene. Den samlede valgdeltagelsen ved kommunevalget i Norge var 64,4 prosent.

Kilde: KRD

(Du kan se og laste ned alle data fra regjeringen.no.)

Det er imidlertid store variasjoner fra kommune til kommune. For eksempel brukte under 50 prosent stemmeretten sin i Ålesund, Hammerfest og Re. Dette støtter opp under viktigheten av å se nærmere på skolens valgforberedelser og samarbeid med lokale organisasjoner i de enkelte kommunene. I rapporten “Ungdom, valgdeltagelse og stemmerett” utarbeidet av Guro Ødegård og Jacob Aars i 2011 blir det blant annet vist til tyske Göttingen, der det ble gjennomført et samarbeid med skolen for å informere om valget. Det ble ikke gitt informasjon om valgalternativene, men om det å stemme i praksis. I denne byen brukte ungdommene stemmeretten sin i nesten like stor grad som velgerbefolkningen generelt (1 prosent forskjell). I de andre byene var valgdeltagelsen lavere enn for hele velgergruppen.

Hva mener de unge selv om å senke stemmeretten til 16 år?

I intervjuet Vox Publica gjorde med fire 18 år gamle førstegangsvelgere rett før høstens valg, sa samtlige klart og tydelig nei til stemmerett for 16-åringer. I tilknytning til skolevalgene hvert valgår blir det gjennomført valgundersøkelser på skolene. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste administrerer dette arbeidet, og gjennom undersøkelsene er det mulig å studere elevers oppfatninger om politikk ved svar på 52 spørsmål. Nærmere 300 videregående skoler deltar i undersøkelsen som er frivillig og favner om alle tre klassetrinnene. Et av spørsmålene som er stilt ved årets valg er om elevene synes det bør være stemmerett for 16-åringer. Diagrammet under tyder på at det blant tredjeklassingene er en større andel elever som er negativ til stemmerett for 16- og 17-åringer enn blant elever som er i sitt første år på videregående.

Spørsmål: Synes du stemmerettsalderen bør senkes til 16 år? Kilde: NSDs valgundersøkelse blant elever i forbindelse med skolevalgene 2011.

I nasjonale meningsmålinger der det samme spørsmålet er stilt, kommer det frem at 21 prosent av de spurte er enig i at stemmerettsalderen bør senkes til 16 år, mot 69 prosent som er uenig. Her er det også variasjon etter alder. Nærmere 35 prosent av de spurte i aldersgruppen 18–29 er enig i at stemmeretten bør senkes til 16 år, mot 11 prosent i gruppen over 45 år.

Prosentandeler som er enige i at stemmerettsalderen i Norge bør senkes til 16 år, etter alder

Kilde: Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste sin nasjonale meningsmåling i forbindelse med skolevalgene 2011

Evaluering underveis

Forsøket blir evaluert av Uni Rokkansenteret i samarbeid med Institutt for samfunnsforskning, og først etter at dette arbeidet er ferdig blir det tatt stilling til om stemmerettsalderen skal senkes til 16 år i hele Norge ved alle kommunevalg.

Det har vært argumentert for at 18-åringer møter sitt første valg på det verst tenkelige tidspunkt. De har gjerne nettopp flyttet hjemmefra til en ny by og nytt miljø, der det kan være mindre lagt til rette for å utvikle en vane om å gå og stemme — sammenliknet med en som skal stemme for første gang i en alder av 20 eller 25 år. Å bli fratatt en rettighet er imidlertid ikke populært, og det vil nok bli mange ungdomsprotester blant kommende 16- og 17-åringer om forsøksprosjektet ikke skulle føre til senket stemmerettsalder ved lokalvalg i Norge. Som SV-politiker Audun Lysbakken sa til nrk.no 14. september: – Jeg synes det vi allerede har sett av 16- og 17-åringenes engasjement i denne valgkampen er et bevis på at demokratiet tjener på at yngre folk får være med og at vi ikke har noe å tape på det.

Det kan tyde på at 16- og 17-åringer som velgergruppe er kommet for å bli.

VP: Hva tenker dere om det å få stemme for aller første gang?

Vilde sier nølende:
— Vel, det er jo litt skummelt. Og samtidig viktig. Mye å sette seg inn i og gjøre før valget.
— Ja, jeg tenker det er et stort ansvar. Jeg føler at jeg på en måte er redd for å bruke stemmen min feil, sier Hanna.

Førstegangsvelgerne har merket seg at partiene ofte virker opptatt av de samme sakene, og at det ikke alltid er så lett å skille mellom dem.

— Det er så mykje likt, men likevel ulikt jo meir du sett deg inn i det. Det er komplisert, sukker Kim.

Førstegangsvelgerne: Fra v. Hanna Øvrebø, Kim Kalland, Vilde Aanderaa, Ingvild Bugge Halvorsen (foto: Julie Ane Ødegaard).

Valgdeltagelsen har de siste årene vært synkende. Blant førstegangsvelgere er deltagelsen også lavere enn for resten av befolkningen, og det er tradisjonelt sett lavere valgdeltagelse i lokalvalg enn ved stortingsvalg (se flere fakta om valgdeltagelse nederst i artikkelen).

VP: Hva skal til for at du bruker stemmeretten din?

— For at jeg skal stemme ved valg, så må jeg ha en følelse av at det betyr noe, sier Hanna.

Kim er enig.

— Ja, det må skje noe. Valgresultatet må faktisk føre til noe. Det er det viktigaste for meg, nikker Kim bestemt.

Vilde tenker mye på sin egen valgforberedelse og nødvendigheten av å sette seg inn i saker.

— For min del handler det om å bli mer sikker, at jeg må forberede meg godt nok til å vite hva jeg vil stemme, sier Vilde.

Manglende informasjon

— Jeg føler at vi må finne ut av alt selv, sier Vilde litt oppgitt. — Det er ikke som om vi får informasjon om valget sendt hjem i posten. Jeg tror det hadde vært positivt om vi hadde fått det.

Ingvild tilføyer:
— Ja, det hadde jo vært ganske enkelt. De kunne lagt inn en ekstra brosjyre, for eksempel, til alle dem født i 1993, sammen med valgkortet.

De er enige om at det er store forskjeller blant førstegangsvelgerne og etterlyser mer informasjon fra skolen.

— De som vet hva de vil er jo satt inn i det fra før, men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne, sukker Hanna.

— Mamma er lærer, så jeg har sett at det finnes noen elevhefter som er laget til valget, men dem har ikke vi fått her på skolen, sier Vilde. — Det hadde sikkert hjulpet.

Ingvild nikker:
— Ja, det var mer oppmerksomhet rundt stortingsvalget. I dag på valgtorget har partiene delt ut sprettballer og kulepenner, men det er ikke nok til å få meg til å velge et parti.

Førstegangsvelgerne synes valgtorget var noe kaotisk og trangt, og at det var vanskelig å skille partiene fra hverandre.

— Jeg snakket med noen forskjellige partier under valgtorget, men synes alle sa det samme og vektla de samme sakene, oppsummerer Vilde. — Sist valg, da vi hadde skoledebatt, var det mer informativt.

— Ja, det var bra at vi hadde debatt, bekrefter Ingvild. — Selv om det var litt kunstig og umodent. De hadde sånne skilt de holdt opp der det sto ”Han lyver” når en annen politiker snakket. Også var det veldig mye personlige meninger i debatten, og kanskje ikke alltid partiets syn på saken som kom frem.

Snakker sammen om valget

Når vi møter de fire er det bare en uke igjen til valget, og det preges førstegangsvelgerne av.

— Ja, vi snakker sammen om ulike saker. Jeg har en kompis som er veldig engasjert, og vi prøver også å snakke om de som ikke er så engasjert. Da tar vi opp saker som for eksempel eldreomsorg eller kontantstøtten. Jeg har en venninne som fikk baby da hun var 16, så da blir familiepolitikk ekstra relevant. Unge engasjerer seg i andre politiske saker enn voksne. Vi vet for eksempel ikke så mye om økonomiske saker, sier Ingvild.

Vilde forteller:
— Ja, vi tenker på det som er nært oss. Kanskje når vi blir studenter så blir det annerledes. Da får vi mer å betale for, så mulig vi da tenker mer på økonomi.

Drømmekommunen tar vare på alle

— Å, det var et kosespørsmål, utbryter Hanna når vi ber dem om å beskrive drømmekommunen.

Det virker imidlertid litt mer komplisert når de først får sjansen. Hanna tenker:
— Hmm, ja altså — alle må få oppmerksomheten og hjelpen som de trenger.
— Ja, også gratis buss til alle! Sier Vilde entusiastisk.

Alle 18-åringene er enig om at kollektivtrafikk er viktig. Hanna trekker frem de som bor utenfor byen som eksempel.

— Vi har egentlig et godt tilbud her i byen, men de som bor på landet sliter. Vi klager hvis vi må vente en halvtime, men vi må tenke litt på de andre.

Kim nikker bekreftende.
— No når klokka passerer 16, og eg skal tilbake til Osterøy, går det ikkje buss dit eg bor. Eg må bli henta.

Vilde drømmer seg bort til den perfekte kommune og tenker på flere saker.
— Miljø og skole skal være prioritert, og eldreomsorg. Man får høre så mye fra media om hvordan det er på sykehjem.

De andre nikker og er enig i at det er trist med eldreomsorgen i dag.

— Vi kunne hatt dyr, for eksempel. Er man 90 år så kan jo det være fint selskap med for eksempel en hund, foreslår Vilde.

Kims drømmekommune har struktur på økonomien, og alle skal føle nytteverdi i sitt arbeid.
— Folk med spesielle vanskar og som går på trygd må få betre designa arbeid, og meir løn enn trygd. Da vil dei kjenna seg som ressursar, og dei vil føla ei større samfunnsnytte i det dei gjer.

Skjenkepolitikk er et annet tema som opptar unge, også disse fire.
— Det er viktig å ikke ha lengre skjenketider enn vi har i dag, sier Ingvild.
— Ja, det har de vist nå, sier Vilde. — At det har blitt roligere i 13 av 17 kommuner etter at skjenketiden ble innskrenket.

Lekevalget forbereder

— Mange stemmer annerledes i skolevalget enn i det ordinære valget, fordi de setter seg mer inn i det etterpå, sier Hanna. — Det kan forberede oss.
— Ja, men det blir litt lekevalg, smiler Vilde.

Hanna tilføyer:
— Men førsteklassinger tar det sikkert mye mer seriøst, og tenker nok at skolevalget er mye større enn det er.

Ingvild er litt uenig.
— Jeg husker at jeg tenkte at det ikke betydde noen ting, men i de to årene siden første klasse har jeg funnet mer ut av det.
— Ja, forrige valg ville jeg gjøre som foreldrene mine, sier Hanna. — Tenkte sånn at de er sikkert lure, så da kan jeg stemme sånn som de gjør. Nå vet jeg at jeg har helt andre meninger, og ville nok ikke funnet på å stemme det samme som dem i dag.

Vil ikke ha stemmerett for 16-åringer

I 20 forsøkskommuner er stemmerettsalderen senket til 16 år ved kommunevalget. På spørsmålet om 16-åringer bør ha stemmerett, er alle de fire førstegangsvelgerne enige i et samstemt og tydelig nei.

— Da jeg var 16 år, hadde jeg ikke peiling, sier Hanna. — Også er det jo rart at foreldre kan bestemme alt fordi du ikke er myndig ennå når du er 16, men så skal du likevel få stemme ved valg.
— Ja, bare tenk på hvor lite peiling vi har nå, og tenk for to år siden da! Sukker Ingvild og himler med øynene.

Vilde presiserer:
— Det tar tid å finne ut hva du selv står for, man trenger de årene på å bli helt trygg.

Samtidig tenker de på at noen er mer engasjert enn andre.
— Det er jo nokre 16-åringar som er veldig engasjerte og flinke og kan mykje om politikk. Mange av dem som var på Utøya, for eksempel, sier Kim.

De har tenkt litt over at mange ungdommer faktisk er veldig interessert i politikk.
— Jeg reiser kanskje på sommerleir med kirken eller sånn, men de som reiser på sommerleirer i regi av ungdomspartiene, gjør det jo fordi de er interessert i politikk, sier Vilde ettertenksomt.

Føler større ansvar etter 22. juli

Ungdommene har snakket mye med venner, hjemme og på skolen om Utøya og hva som hendte der. Etter 22. juli har det blitt fokusert på sympatieffekten Arbeiderpartiet kan oppleve, og det er noe de fire førstegangsvelgerne har tenkt en del på.

— Jeg tenkte først at mange kom til å stemme Ap på grunn av sympati, men nå tror jeg kanskje folk er opptatt av at det ikke skal være en sympatistemme, og dermed velger annerledes. Flere har nok bestemt seg for å bruke stemmeretten sin, og blitt klar over hvilken mulighet de har til å være med å gjøre en forskjell gjennom valg, sier Hanna.

— Vi har snakket veldig mye om det, nesten snakket for mye, forteller Ingvild. — Ofte så er det jo sånn at mange unge tenker at de vil stemme Frp for de får det til å virke så enkelt med billig alkohol og sånn, men etter 22. juli så tror jeg det har endret seg. Alle kjenner noen som kjente noen, og jeg tror at flere vil bruke stemmeretten sin, og da kanskje på Arbeiderpartiet.

Vilde legger vekt på at det er viktig å stemme og å ta ansvar for demokratiet.
— Vi tenker på de unge var kjempeengasjerte, men nå er de ikke mer. Det er så mange dyktige unge politikere som er borte. Vi må ta ansvar. Hvis man ikke bruker stemmeretten, kan man heller ikke klage. Utøya rammet ungdom, og det gjør ungdom mer politisk aktive.

En dyrebar stemme

Tre av de fire førstegangsvelgerne har ikke helt bestemt seg ennå for hvilket parti de synes skal få stemmen deres ved mandagens valg. Ingvild, derimot, er sikker i sin sak:

— Ja, vi har pratet mye i vennegjengen og klassen. Jeg er helt sikker. Jeg føler at KrF og jeg er mest enige. De har en bra personlig politikk, for å si det sånn. De tenker på familie og vil for eksempel øke kontaktstøtten til 7000 kroner. Jeg synes ikke det er rett at barnehagen skal oppdra barna når de ikke kan gå en gang, at de er i barnehagen fra 08–16 og rett hjem foran barne-tv etterpå. Det blir litt ensomt, synes jeg. Et institusjonalisert samfunn. Det er det det heter, sant?, sier hun spørrende til de andre tre, som bekrefter bruken av fremmedordet.

— For to år siden ville eg nok ha sagt Frp, sier Kim og forklarer oppgitt at han er mer usikker på partivalg nå ettersom Frp har vært en stor skuffelse på Osterøy.
— Dei snudde på flisa, og endra meining i saka om tunnelen som no ser ut som ei sveitserost. Og dei snakker om at me aldri har penger te nokke i kommunen, det har eg høyrt i 18 år, men når ein trenger tunnel, jo då har ein pengane.

Skolevalget er hemmelig.
— Hvis jeg hadde vært helt sikker på valget jeg gjorde i dag, så ville jeg sagt hva jeg stemte på, sier Hanna.
— Ja, nå har vi en uke til å bli helt sikker, nikker Vilde. — En uke til å bli helt sikker på hva vi skal stemme på. Det er min stemme, og det er en dyrebar stemme.

Lav og synkende valgdeltagelse

Slik har valgdeltagelsen utviklet seg i perioden 1981–2009:

Kilde: Lokaldemokratiundersøkelsene ved Institutt for samfunnsforskning/ Statistisk sentralbyrå

Tallene viser at unge i mindre grad enn eldre bruker stemmeretten, både ved lokalvalg og ved stortingsvalg. Blant førstegangsvelgere har det vært en nedgang i prosentandelen som stemte ved stortingsvalg, fra 72 prosent i 1981 til 57 prosent i 2009. Valgdeltagelsen er lavere for lokalvalg i hele befolkningen, men kun 33 prosent av førstegangstemmeberettigede stemte ved forrige komune- og fylkestingsvalg.

Kilde: Lokaldemokratiundersøkelsene ved Institutt for samfunnsforskning/ Statistisk sentralbyrå

Flere stoler og bord måtte stadig settes frem for å få plass nok til alle. Mange nye — og gamle — medlemmer var samlet til å følge med på hvordan skolevalget hadde gått. Foruten offentliggjøring av skolevalgresultatene vanket det klapp på skulderen til alle etter vel blåst innsats på rundt 50 videregående skolers valgtorg. Det var kake, roser, sjokolade og brus, og latteren satt løst i den store salen.

— Det er mange nye AUF-ere her, sier Natalie Milde (19) entusiastisk.

Hun forteller at kvelden skal bestå av bli kjent-leker, quiz og mye moro for å bli bedre kjent med alle de nye AUF-medlemmene.

Natalie Milde på AUF-valgvaken (foto: Julie Ane Ødegaard)

Skolevalgene — et undervisningsopplegg

Skolevalg er prøvevalg ved de videregående skolene som gjennomføres foran hvert lokal- og stortingsvalg. Det første skolevalget i Norge ble gjennomført i 1989. Utdanningsdirektoratet har det overordnede ansvaret for skolevalgene og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) koordinerer dem. Årets skolevalg ble avviklet i perioden 29. august‑6. september, og i år deltok 416 videregående skoler og 184426 elever. 15 av disse skolene som skulle gjennomføre valget elektronisk, fikk ikke gjennomført valget på grunn av tekniske problemer. Til sammen var det 368 skoler som hadde rapportert inn da resultatene ble offentliggjort.

Skolevalg kan betraktes som et stort undervisningsopplegg som legger til rette for at elevene skal kunne tilegne seg politiske kunnskaper og ferdigheter, og et mål har vært å øke den politiske interessen blant unge. Valgene vekker større og større medieinteresse etter som de tradisjonelt sett pleier å vise trendene for det ordentlige valget.

Viktig å mobilisere førstegangsvelgere

Valgdeltagelsen var på 77,3 prosent ved årets skolevalg. I rapporten for skolevalgene i 2009 kunne vi lese om rekordhøyt antall avgitte stemmer på 130998. I 2009 var valgdeltagelsen på 76,9 prosent og ved forrige kommune- og fylkestingsvalg i 2007 på 72,1 prosent.

Det er imidlertid store variasjoner fra skole til skole. Resultater fra årets skolevalg på Austevoll vidaregåande skule viser en valgdeltagelse på 92,1 prosent, noe som vil si at 116 av 126 elever avga sin stemme. Samme skole har de to siste valgårene hatt rundt 55 prosent valgdeltagelse.

På Langhaugen videregående skole i Bergen var valgdeltagelsen 76,1 prosent i 2009 og så høy som 82,7 prosent i 2007. Ved skolevalget i år falt deltagelsen til 57,9 prosent.

Det kan være store forskjeller også i hvordan valgene organiseres. Noen skoler tilrettelegger for høy deltagelse ved at elevene går klassevis til valglokalet, mens andre steder oppsøker elevene valglokalet på eget initiativ i en fritime eller et friminutt. På Austevoll har det også vært ekstra informasjonstiltak på skolen og i kommunen ettersom ungdommene der er med på forsøksprosjektet med stemmerett til 16- og 17- åringer.

Hva stemmer de unge?

NSD rapporterer om at Arbeiderpartiet har størst oppslutning blant elevene i den videregående skolen, mens Høyre har gått mest frem sammenlignet med skolevalget i 2009. Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti har gått mest tilbake.

Med 4,9 prosent av stemmene har SV fått sitt dårligste resultat siden skolevalgene startet i 1989. SV har hatt synkende oppslutning ved skolevalgene, og i 2009 gjorde partiet sitt til da dårligste skolevalg med 10,4 prosent av stemmene.

Ved forrige lokalvalg i 2007 gjorde Høyre et av sine beste skolevalg med 17,5 prosent av stemmene, og gjorde også et godt valg i 2009 da det fikk 16,3 prosent av stemmene. I 2011 ble dette til hele 24,3 prosent.

Valgets vinnere de to foregående valgår var Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet med begge partiene rundt +/- 22 prosent av stemmene. Det kan se ut som om ungdommens stemmegivning nå i større grad enn tidligere samsvarer med den vi finner i den øvrige befolkningen. Hvordan ungdommers politiske deltagelse blir i det ordinære valget, får vi en anledning til å se nærmere på gjennom forsøksprosjektet med stemmerett for 16-åringer og videre oppfølging av de unge som deltar i forsøket.

Endringene i valgkampen har også preget skolen. Tradisjonelt sett har de fleste videregående skoler i Norge gjennomført prøvevalg foran hvert lokal- og stortingsvalg, der elevene kan få øve seg på demokrati i praksis. Målet med dette undervisningsopplegget er å legge til rette for at ungdom skal kunne tilegne seg politiske kunnskaper og ferdigheter, og skolevalgene har stått sentralt. Et panel av ungdomspolitikere, en fullsatt gymsal, og elevrådsrepresentanter med spørsmålskort i lommen om ”hva kan ditt parti gjøre for unge” kjennetegner debatten, og det partiet som klarer å fenge salens oppmerksomhet har ofte kunnet smile fornøyd etter å ha mottatt mange ungdomsstemmer ved skolevalget. Hvordan foregår den politiske mobiliseringen blant unge i disse dager? På hvilken måte bidrar valgforberedelsene på skolen?

Den stille valgkampen på skolen

På et møte mellom alle partisekretærene 25. juli ble det klart at valgkampen skulle utsettes, og ungdomspartiene valgte i tråd med dette å avlyse de planlagte skoledebattene i forkant av skolevalget. Oppfordringen fra Utdanningsdirektoratet var imidlertid klar — det var viktig å gjennomføre skolevalgene selv om debattene ble avlyst.

For at de unge skal kunne gjøre seg kjent med de ulike partienes politikk, blir det derfor i stedet for skoledebatter gjennomført valgtorg der elevene kan snakke med ungdomspolitikerne og få utdelt informasjon. I sympati med AUF ønsker ikke partiene at det blir holdt appeller på skolene. Et planlagt foredrag av næringsminister Trond Giske på Årstad videregående skole i Bergen denne uken ble stanset av ungdomspolitikere. Andre skoler har hatt tilsvarende erfaringer der ungdomspolitikerne har sagt klart fra om hva som er akseptabel valgkamp.

Valgtorgene er en god anledning for partiene til å presentere seg og komme i kontakt med ungdommene. Flere av ungdomspolitikerne trekker frem at det er lavere terskel for å stille spørsmål når man møtes en til en, enn i den tradisjonelle skoledebatten. Mange av partiene har gjennom valgtorgene denne uken benyttet anledningen til å spørre de unge om hva de er interessert i, og saker som helse, bybane, skole, miljø og dyrepolitikk er flittig nevnt.

Ungdommelig valgkamp i 1936 (foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, CC: by-nc-nd)

Ungdomspolitikerne er også flinke til å fortelle om hvordan de kan nås på Facebook. Det er i tråd med konklusjonene i en ny rapport om ungdommens politiske bruk av sosiale medier, utarbeidet av Bernard Enjolras og Signe Bock Segaard fra Institutt for samfunnsforskning. De finner at sosiale medier er nødvendig for politiske partier som vil nå ut til unge.

En av de store utfordringene med skoledebattene er saklighetsnivået, og det er viktig å ha en erfaren ordstyrer. Mandag Morgen utfordret i mai i år partienes ungdomsorganisasjoner til å svare på hva som kan bidra til at flere unge blir interessert i politikk og bruker stemmeretten. Blant annet KrFU trakk da frem at man på sikt burde vurdere om skoledebattene er den rette måten å motivere ungdommer til å stemme på, ettersom debatten ofte kunne være useriøs og føles lite relevant.

Dette var også advarselen fra rådmann i Stavanger, Inger Østensjø, da politikerne for ett år siden skulle si ja eller nei til å delta i årets prøveprosjekt med stemmerett for 16-åringer. Østensjø advarte mot den form for presentasjoner som skjer gjennom skolevalg: «Erfaringene fra disse viser at det har lett for å bli mer show enn informasjon. Informasjonsarbeidet i grunnskolen må være preget av langt større saklighet enn det en ofte kan oppleve i debattene ved skolevalgene», skrev hun i sin innstilling den gang.

På aftenbladet.no 30. mai kunne vi lese om politikere på ”stemmejakt i ungdomsland” i forbindelse med informasjonsmøte for elever fra alle ungdomsskoler i Stavanger, den eneste av de store byene som deltar.

En omlegging av skolenes valgforberedelser til valgtorg fremfor debatt kan bidra til å senke terskelen for de unge til å ta kontakt med politikerne og gjøre politikk mer relevant, ved at det er lettere å lytte til ungdommene og hva de engasjerer seg i. Noen skoler har tidligere hatt gode erfaringer med en kombinasjon av de to, og årets valgtorg kan bidra til dette ved å gi varige endringer i skolens valgforberedelser gjennom å legge større vekt på at skolevalgdebatten skal være ryddig og saklig.

Økt oppmerksomhet om demokrati og liberaldemokratiske verdier etter 22. juli setter skolens rolle i den demokratiske oppdragelse på agendaen. Hvordan ungdommers politiske deltagelse blir, får vi en anledning til å se nærmere på gjennom forsøksprosjektet med stemmerett for 16- åringer og videre oppfølging av de unge som deltar i forsøket.

Politisk mobilisering blant unge

Ved lokalvalget 12. september skal 16- og 17-åringer i 20 kommuner i Norge få stemme for aller første gang. Forsøksordningen om stemmerettsalder på 16 år har sterk støtte fra blant annet Barneombudet, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) og Elevorganisasjonen som har vært aktive pådrivere for å få gjennomslag for prosjektet. I Stortingsmelding nr. 33 om lokaldemokratiet argumenteres det for at en senkning av stemmerettsalderen kan styrke demokratiet:

Regjeringa ønskjer å ta i bruk tiltak som kan gjera at nye grupper deltek meir aktivt i lokaldemokratiet. Å utvida veljargruppa er ein måte å få fleire unge inn i rolla som aktive innbyggjarar i lokalsamfunna sine. På den andre sida er det uvisst i kor stor grad 16- – 17-åringar vil nytta røysteretten sin. Det vil òg vera spørsmål om korleis ein best kan leggja til rette for informasjon til denne nye gruppa. Det kan til dømes skje i samarbeid med skuleverket.

Hvor høy valgdeltagelsen blant førstegangsvelgerne blir ved lokalvalgene blir således viktig å følge med på, men fra et valgforskningsperspektiv er det deltagelsesnivået ved senere valg som sier noe om varigheten av en eventuell mobilisering. En høy valgdeltagelse blant førstegangsvelgere nå, kan imidlertid også øke valgdeltagelsen senere. Forskning tyder på at jo tidligere de unge deltar i politikken, jo mer varig er deltagelsen. Dette forsterker viktigheten av å se nærmere på skolens rolle i den demokratiske oppdragelsen.

Vekkelse eller kortvarig markering?

I ukene etter terrorangrepene har det vært økt vektlegging av demokrati, åpenhet og inkludering i den politiske debatten, og en mobilisering for å beskytte de liberaldemokratiske verdier.

Ungdomspartier på både høyre- og venstresiden har opplevd økt innmelding etter tragedien på Utøya. Det har foregått en politisk vekkelse blant ungdom, mener forsker Frode Berglund. Hvis de nyrekrutterte blir tatt godt vare på kan man man potensielt skape et varig engasjement, tror han.

Forskere ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor finner at selv om partier melder om økte medlemstall, er ikke tallene høye nok til å gi utslag i en befolkningsundersøkelse. Mange har spekulert i hvilken effekt 22. juli vil ha for politisk engasjement og deltagelse, og særlig blant unge, men i denne undersøkelsen finner forskerne ingen store endringer. De argumenterer for at en eventuell økt stemmevilje kan være et uttrykk for en markering av demokratiets betydning, heller enn varig økt politisk engasjement.