Den nye staten godtok ikke vold og rabulisme, utpressing og løgn. I de tre månedene siden den dukket opp har Majdan, som denne staten kalles, trukket opp sine grenser, markert dem med barrikader og satt opp egne kontrollposter. Den har også etablert sitt eget forsvar (i praksis sin egen hær), sanitetstjeneste og forsyningslinjer.

Foto: Ivan Bandura cb

Majdan dukket opp på kartet som en ny ministat i Europa.

“Majdan har vist at vi, ukrainerne, kan løse problemene våre på grunnplanet uten sterke makthavere, ved å etablere våre egne alternative strukturer,” sier den kjente ukrainske forfatteren Oksana Zabuzjko. Majdan har ikke bare vært selvberget, men har bannlyst alle politikere og utnevnt sine egne ledere. De eneste uskrevne reglene som gjelder her, er rettferdighet, ærlighet, samvittighet og sannhet.

Utfordre politikerne

Etter at nær hundre majdanister ble drept av snikskyttere 21. februar, reiste innbyggere i dette lille, men stolte landet seg i protest mot avtalen som ble inngått mellom opposisjonen og president Viktor Janukovitsj. Denne avtalen gikk ut på at den ukrainske nasjonalforsamlingen, Verkhovna Rada, skulle stemme over et forslag om å gå tilbake til konstitusjonen av 2004 (som ga forsamlingen stor makt), og at presidentvalget i februar 2015 skulle flyttes frem til en gang mellom september og desember 2014. Avtalen ble bekreftet ved at utenriksministrene i Frankrike, Tyskland og Polen – Laurent Fabius, Frank-Walter Steinmeier og Radek Sikorski – var til stede under samtalene.

Men majdanistene betraktet avtalen som forræderi. Etter tre måneder med motstand, etter at flere av kameratene deres var døde og den politiske ledelsen hadde neglisjert kravene deres, kunne ikke demonstrantene godta at en tyrann med blod på hendene, som de nå anså Janukovitsj for å være, skulle bli sittende ved makten i enda ni måneder. Det var et slag i ansiktet på de døde og alvorlig sårede, og opposisjonslederne som kom ned på Majdan-plassen for å informere om avtalen, ble møtt med pipekonsert. Volodymyr Parasiuk, en 26 år gammel tidligere kadett i hæren fra Lviv, gikk opp på scenen, grep mikrofonen og erklærte at Majdans krav – at presidenten måtte trekke seg umiddelbart – fortsatt sto ved lag.

Foto:Ivan Bandura cb

Røykepause på Majdan, 9. desember 2013.

Slik den ukrainske forfatteren Andrej Kurkov så det, befinner “det ukrainske folk seg på et høyere nivå i politisk utvikling enn selv opposisjonspartiene, som tror de har vunnet en seier”. Talen hans gikk over i unisone rop fra folkemengden: “Zek get!” – Ut med Janukovitsj! (Zek er slang for straffedømt. Presidenten ble to ganger fengslet for voldsforbrytelser da han var ung.) Dette slagordet var blitt en slags mininasjonalsang for den nye staten. Parasiuk viste at Maidan ville tvinge politikerne til å lytte og ikke la seieren bli skuslet bort slik det skjedde i 2004 da oransjerevolusjonens ledere havnet i innbyrdes krangel og mistet energien til å gjennomføre store forandringer.

Majdans første offer

Etter Volodymyr Parasiuks oppildnende tale var Viktor Janukovitsjs skjebne beseglet. Han forlot Kiev allerede samme kveld, og i mange dager var det ukjent hvor han befant seg. Det ga Verkhovna Rada anledning til å vedta (med et flertall på 328) å frata ham makten med den begrunnelse at han hadde forlatt sin post. Janukovitsj ble kalt desertør og forræder, ikke bare av sine motstandere, men også av sine tidligere partikamerater. Avsettelsen av presidenten var Majdans første og viktigste seier, men det var bare et første skritt.

“Majdans oppgave er å forandre vårt land, omgjøre det fra et totalitært sovjetsystem til et demokratisk system som styres etter rettsstatens rettferdige lover. For i dag vedtar Verkhovna Rada til min store beklagelse lover som tjener og beriker dem som sitter der og ikke til beste for det ukrainske folk,” har patriarken Filaret uttalt, overhodet for Kiev-patriarkatet under den ukrainske ortodokse kirke, den grenen av den ortodokse kirken med størst tilslutning i Ukraina.

Det er grunnen til at Oksana Zabuzjko mener at Majdan så langt bare har vunnet slaget om Kiev – som et første skritt mot en omstart av hele styringssystemet som til nå har vist seg å være fullstendig inkompetent. Slik beskriver hun Majdans neste oppdrag: “Den politiske eliten sto ikke til ansvar for velgerne. Det eneste den gjorde var å manipulere dem for å få deres stemmer. Folk trenger mekanismer til å kontrollere statsapparatet, det vil ikke rense seg selv.”

Foto:Østerriksk UD cb

Blomsterhav til minne om de drepte på Majdan (bilde tatt 9. mars 2014).

Demonstrantene på plassen vet dette. Det er grunnen til at de fremdeles forsvarer sin lille stats suverenitet, til tross for at de er kvitt Janukovitsj og har begynt å reformere både den lovgivende forsamling (det er nå en ny koalisjon der) og den utøvende makt (Verkhovna Rada har bekreftet den nye regjeringen ledet av Arsenyj Jatsenjuk). “Vårt samfunn endrer seg ikke,” sier Andrej Kurkov når han oppsummerer situasjonen. “Og dessuten kommer de nye politikerne allerede med uttalelser som bare lefler med folkemeningen. Jo mer de henfaller til demagogi, jo mindre mulighet har vi til å gjøre forandringer.”

Noen demonstranter har fått makt

En stor del av Majdans befolkning kamperer fremdeles ute på den sentrale plassen i det lille landet sitt, og folk sier de vil bli værende til 25. mai, den nye datoen for presidentvalget. Det er allerede klart at den som blir valgt til nytt statsoverhode, vil måtte inspiseres og godkjennes av Majdan og komme dit og motta folkets velsignelse.

Dette er allerede skjedd med den nye regjeringen. For første gang i det selvstendige Ukraina har folk fått vite navnene på kommende ministre før de ble stemt inn av parlamentarikerne, ikke etter. Dagen før nasjonalforsamlingen skulle stemme over den nye regjeringens sammensetning, sto alle kandidatene frem på scenen på Majdan-plassen, og hver enkelt ble presentert og godkjent. Tre av de nye ministrene er faktisk tidligere demonstranter. Kulturminister Evhen Nisjtsjuk er skuespiller og godt kjent som stemmen fra Majdan. Han har de siste tre månedene vært demonstrantenes konferansier og holdt moralen oppe fra scenen. Førstehjelperen Oleh Musyj, som har koordinert Majdans sanitetstjeneste, er blitt helseminister, og Dmytro Bulatov er ungdoms- og idrettsminister. Bulatov var en av dem som organiserte bildemonstrasjonen Automajdan og som var bortført i åtte dager og ble alvorlig skadet.

Journalisten Tetjana Tsjernovol ble banket opp av voldsmenn i desember. Hun leder nå den statlige antikorrupsjonsetaten. (foto: Iryna Solomko)

Majdanistene vil også få andre embeter. Tetjana Tsjernovol, en gravejournalist som ble brutalt banket opp av ikke identifiserte overfallsmenn i desember, skal lede antikorrupsjonsetaten. Aktivisten Yehor Soboljev skal lede renselseskommisjonen som har som oppgave å fjerne restene etter det korrupte styret og muligens stille tidligere tjenestemenn for retten. Viktoria Siumar, også journalist og uoffisiell Majdan-leder, er utnevnt til nestleder for nasjonalrådet for sikkerhet og forsvar under Andrij Parubij, sjefen for Majdans “selvforsvars”- styrker som nyter stor autoritet og respekt blant demonstrantene. Hans nestkommanderende Andrej Levus er blitt nestsjef for den ukrainske sikkerhetstjenesten. Dermed har Majdan bidratt med nytt blod til det nye statsstyret.

Men Ukrainas nye herskere har ikke villet gi lederen for Pravyj sektor (høyre sektor), en samling ultranasjonalistiske grupperinger, Dmitro Jarosj, en jobb i sikkerhetstjenesten. Denne bevegelsens innflytelse på Majdan er en kilde til stor uro og engstelse for europeiske politikere og folk fra den sørøstlige delen av Ukraina, og den blir brukt i russernes antiukrainske propaganda som bekreftelse på radikaliseringen i landet. Det var denne “spredningen av den brune pesten” som ga Vladimir Putin påskudd til å sende soldater inn på ukrainsk territorium.

Politiske eksperter er imidlertid tilbøyelig til å mene at Pravyj sektors rolle er overdrevet, og at det ville bremse radikaliseringen dersom bevegelsen ble tatt inn i varmen. Andrej Kurov deler dette synet: “Den radikale sektor har ennå ikke samlet seg i et politisk parti. Når det skjer, vil dens status bli endret og dermed også dens adferd og retorikk. En ekstremistgruppe som kommer inn i nasjonalforsamlingen eller får innpass i det offentlige, opphører å være radikal. Folk slutter å være redd for dem.”

Men det er andre der ute …

Samtidig er demonstrantene på Majdan fullt klar over at det å innsette aktivister i offisielle stillinger ikke er noen garanti for systemskifte. Det er grunnen til at de fremdeles er der og fremdeles har så stor innflytelse. Patriark Filaret tror Majdan vil bli oppløst så snart ukrainerne er tilfreds med sitt nye styre. Hvis opposisjonspolitikerne som nå sitter ved makten, skulle glemme at de er der for å tjene folket og gjennomføre reformer, og henfaller til gamle synder med korrupsjon og intern maktkamp, vil Majdan være der og minne dem om at de står i gjeld til sine landsmenn.

Foto:oxlaey.com cb

Vitalij Klitsjko snakker med demonstrerende studenter i Kiev i november 2013.

Vitalij Klitsjko, som er leder for UDAR-partiet og vil stille som kandidat ved presidentvalget i mai, erkjenner også at Majdan har en rolle å spille i utformingen av det nye styrets politikk i tiden etter Majdan. “Folket på Majdan er våre viktigste allierte, våre partnere, og det de sier er av største betydning. Det ville være ille dersom våre interesser kommer i konflikt med publikums interesser.”

Andrej Kurkov anser også at Majdan har en ny rolle å spille i fremtiden. Han mener at demonstrantene, og særlig de yngre, bør bli en drivkraft i lokalpolitikken når de vender tilbake til hjemstedet. Det er de også innstilt på å gjøre. Etter tre måneder på barrikadene vil de ikke tillate at politikerne kaster vrak på det de har oppnådd. Fra nå av vil alle med høye politiske verv måtte regne med Majdan.

Egyptiske Kareem Amer, den internasjonalt kjente bloggeren som har vært fribyforfatter i Bergen siden slutten av 2012, har lite håp om en demokratisk utvikling i hjemlandet. Han satt fire år i fengsel i Egypt for det myndighetene karakteriserte som fornærmende, anti-religiøse tekster.

I helgen besøkte Amer den egyptiske ambassaden i Oslo for å stemme nei til forslaget om ny grunnlov. I dette intervjuet med Vox Publica utdyper han sitt standpunkt og forklarer hva han mener står i veien for at en demokratisk kultur skal kunne vokse fram i Egypt.

Kareem Amer i Bergen (foto: Elise Kruse).

Vox Publica: Hva tenker du om folkeavstemningen og forslaget til en ny grunnlov for Egypt?
Kareem Amer: “Personlig kommer jeg til å stemme NEI. Utenfra er det mange som ser denne folkeavstemningen som første steg mot en demokratisk kultur i Egypt. Det tror ikke jeg. Den nye grunnloven vil ikke forandre på de grunnleggende problemene Egypt sliter med. Viktigst for meg er det faktum at den nye grunnloven ikke forandrer på de bestemmelsene som sier at islam er statsreligionen i Egypt, og at sharia-loven er viktigste kilde til landets lovgivning. Det er to bestemmelser jeg er helt uenig i, og så lenge det finnes noe som jeg er så uenig i vil det ikke være rett for meg å stemme for. Jeg tror nok majoriteten av den egyptiske befolkningen kommer til å stemme JA. Det er nok fordi mange tenker at selv om de ikke er enig i alt, så kan de stemme JA og heller forhandle i ettertid om det de er uenig i. Dessverre er ikke det realistisk. Den nye grunnloven vil opprettholde forskjellene i Egypt, og fortsette å dra landet i feil retning.”

Hvordan ser du på situasjonen i Egypt i dag?
“Jeg er ikke optimistisk. Det finnes ikke mange muligheter for Egypt. Det er islamistene og militæret. Ingen av dem er gode alternativer for å kunne utvikle en demokratisk kultur. Vi har også en såkalt opposisjon, men den er for svak til å kunne vinne et valg eller forandre virkeligheten. Det jeg ser som det største problemet i Egypt i dag, er den konservative kulturen. Ikke det politiske miljøet, men kulturen som fostrer det.”

Hva tenker du om tiden da Det muslimske brorskapet styrte?
“Personlig kjempet jeg imot dem da de kom til makten. Jeg så det at de kom til makten som slutten for Egypt. Islamister kan ikke lede Egypt framover, bare bakover. De ser ikke på Egypt som landet Egypt, men som en islamsk nasjon. Likevel var det dette det egyptiske folket ville ha. Egypterne er svært konservative, og når det kommer til religion veldig sensitive. Det muslimske brorskapet kom ikke til makten slik man gjør i andre land, gjennom løfter om økonomiske forbedringer og sterkere helsesystem. De snakket om religion, om islam, og det fikk folk til å glemme alt annet. Skremselspropaganda ble mye brukt, de snakket om farene andre religioner representerer og overbeviste egypterne om å stemme på dem.”

Hvordan kom hæren til makten?
“Det begynte å spre seg rykter om Det muslimske brorskapet. Blant annet på sosiale medier. Noen av dem var sanne, veldig mange var usanne. I Egypt er om lag 40 prosent av befolkningen analfabeter. Det gjør det lett å få folk til å tro på ting. De hører noe og har ikke mulighet til å dobbeltsjekke opplysningene. Folk begynte å tro på ryktene de hørte og ble opprørte og sinte. Ikke bare på grunn av usanne rykter, men også ting som faktisk stemte. President Mohamed Morsi prøvde å holde makten for seg selv, utviklingen i landet gikk dårlig. Folk dro ut i gatene og demonstrerte. Mange ble torturert og drept av brorskapets tilhengere. Det ble begynnelsen på slutten for Det muslimske brorskapet og Morsi. Min første reaksjon var glede og lettelse, men jeg forstår nå at ting egentlig ikke har forandret seg nå som militæret sitter med makten. De er også konservative. Selv om de kanskje ønsker det, tør de ikke være mer liberale i frykt for å gjøre folk sinte. Frihet finnes ikke lenger i Egypt.”

Foto: Giulio M cbna

Demonstrant feirer avsettelsen av president Mohamed Morsi 5. juli 2013.

Er det mulig for en demokratisk kultur å vokse fram i dagens Egypt?
“Jeg er realist, og realiteten er at Egypt har mange store problemer og kriser som vanskelig kan løses. Det største problemet er ikke folk klar over selv en gang, og det er den egyptiske kulturen. Kulturen er kilden til alle problemene vi står overfor i dag. Den største innflytelseskilden til kulturen er religionen, islam. I tillegg har vi konservative tradisjoner som går langt tilbake i tid. Det påvirker måten vi lever og tenker på. En demokratisk kultur vil ikke bare si å holde frie, demokratiske valg. Det handler ikke bare om å kunne stemme på hvem du vil. Det handler om å akseptere minoritetene, akseptere forskjellene. Mentaliteten til mange egyptere sier dem at demokrati er når majoriteten får bestemme. Vi trenger å finne en måte å leve sammen på hvor alle kan ha sine rettigheter.”

Hva tenker du om religionens plass i Egypt?
“Hvis vi vil ha et fungerende demokrati i Egypt, må vi forandre kulturen. Jeg er ikke religiøs, men jeg er heller ikke imot religion. Et samfunn fri for religion er urealistisk, men jeg vil at religion skal være noe personlig og privat. Det skal ikke ha noe med politikken og resten av samfunnet å gjøre. Religion skal finne sted i moskeene og kirkene. Jeg er totalt imot lover som er basert på religiøsitet. Vi har ikke direkte sharia-lover i Egypt, men det er sharia som er hovedkilden til den egyptiske grunnloven. Skal en demokratisk kultur vokse fram, må religionen ta mindre plass, og folk må få muligheten til å tenke fritt, særlig barna. Barna er fremtiden for landet, og når de blir undertrykket allerede i så tidlig alder som de gjør i dag, er det garantert at fremtiden ikke vil bli bra. Jeg er redd barna vil føre videre kulturen for undertrykkelse til senere generasjoner, og vi går inn i en ond sirkel som ikke tar slutt.”

Hvordan er situasjonen for de kristne i Egypt i dag?
“De kristne lider. Hver gang det skjer noe politisk i Egypt, er de de første som blir angrepet. Når Det muslimske brorskapet var på vei til makten, angrep militæret og politiet kirkene, brente dem ned og drepte de kristne. Det var som en eneste stor massakre. Men det er ikke bare de kristne som lider i Egypt. Det samme gjelder for alle de religiøse minoritetene. Sjiamuslimene er et annet eksempel. I sommer ble en gruppe sjiamuslimer med en velkjent åndelig leder, Hassan Shehata, angrepet av ekstremister og drept på kaldblodig vis. Alle minoriteter lider i Egypt. Akkurat nå skremmer det meg mest at all undertrykkingen av de kristne og de andre minoritetene fører til at disse menneskene flykter fra landet. Det lover ikke godt for fremtiden til Egypt hvis det ikke lenger er andre enn muslimer igjen fordi andre religioner og livssyn ikke er velkomne.”

Egypt er det verste landet i den arabiske verden når det kommer til kvinners rettigheter, ifølge en undersøkelse. Hvorfor er det slik, tror du?
“Igjen tror jeg det handler om kultur. Det finnes ingen respekt for kvinner i Egypt. Vi ser eksempler hver dag på at de blir arrestert i gatene, trakassert og voldtatt. Jeg tror mye også handler om kvinnenes måte å se seg selv på. De er redde for å si ifra om diskrimineringen og overgrepene, først og fremst fordi de er redd for skammen som følger med. Kvinnene ser på det som en skam for seg og ikke for dem som har gjort overgrepene. Det er et stort problem.”

Foto: Ahmed Abd El-Fatah cbna

19. mars 2011, kort etter at omveltningene startet, gikk egypterne til urnene i folkeavstemning om grunnloven. Nå holdes ny folkeavstemning.

Hva har sosiale medier hatt å si for utviklingen i Egypt de siste årene?
“I starten var sosiale medier en veldig god ting. Man stolte ikke lenger blindt på myndighetsstyrte medier, men fikk andre impulser i tillegg. Sosiale medier skapte en revolusjon i Egypt, og det ble et sjokk for myndighetene da de forstod at de ikke lenger kunne gjøre noe for å stoppe det. Folk kunne publisere det de ville uten at det måtte gå gjennom myndighetene. Du trengte ikke være på gaten for å forstå hva som foregikk i Egypt, du kunne se det på Twitter, Facebook og YouTube. Man kunne dekke alle menneskerettighetsbruddene som foregikk, all torturen og alle overgrepene. Det ble en stor ressurs for opposisjonen. Men etter hvert ble det ikke lenger bare et verktøy for opposisjonen, men også for myndighetene. De omgjorde de sosiale mediene til et nettverk til fordel for dem selv. Dette nettverket jobber hardt mot alt som kan skape framgang for Egypt. Rykter og usann informasjon blir spredd, uten at folk har mulighet til å dobbeltsjekke det. Dette er sideeffekten av sosiale medier, og det er viktig å være klar over den siden av det også.”

Hva har vært det mest positive og negative som har skjedd i Egypt siden 2011?
“Jeg kan ikke si det har skjedd mye positivt. Jeg var veldig bekymret for Mubarak-regimet og var en av de største kritikerne av det. Men da det falt og islamistene begynte å spre seg i gatene og prøvde å komme til makten, skjønte jeg at vi hadde gjort noe dumt. Vi hadde bare tenkt på å kvitte oss med Mubarak, og ikke tenkt over hva alternativene til hans regime var. Mubarak var ille, men dessverre må jeg si at hans regime var et av de bedre vi har hatt de siste årene. Jeg var helt imot hans måte å styre på før, men nå skjønner jeg at han ikke var det verste alternativet. Det verste alternativet er islamistene, de som har makten i gatene. Det er definitivt det mest negative som har skjedd siden 2011. Islamistene har fått komme til makten, og taket for det konservative har blitt hevet. Nå blir det vanskelig å skulle senke det igjen.”

Er det noe resten av verden kan gjøre for å bidra til å skape en demokratisk kultur i Egypt?
“Jeg tror Egypt først og fremst må gjøre dette selv. Resten av verden kan hjelpe, men realiteten kan ikke forandres hvis det ikke gjøres fra innsiden. Egypterne vil tenke at dette er noe som kommer utenfra, og det vil ikke kunne forandre den grunnleggende kulturen. Egypterne tror ikke resten av verden vil det beste for dem, de føler det som at resten av verden er imot dem. Hjelp fra utsiden vil nok skape mer motstand i folket. Forandringen må skje fra innsiden.”

For 16 måneder siden klistret jeg det runde merket på telefonen. Jeg var akkurat blitt pirat — og glad for at jeg takket være merket ikke risikerte å forlate huset med min samboers mobiltelefon igjen. I mitt nabolag i Berlin-Friedrichshain hadde et halvt år tidligere 26 prosent av velgerne stemt på det unge partiet i lokalvalget. Piratene ble regnet som skrullete, men innovative nettavantgardister.

Sågar New York Times sendte korrespondenten sin til en hjørnekneipe i Friedrichshain, et av piratenes stamsteder, for å lete etter hemmeligheten bak dette nye partiets suksess.

I dag, etter måneder med maktkamp i partiledelsen, et ukjent antall bisarre overskrifter og beskjedne 2,2 prosent av stemmene ved forbundsdagsvalget, svermer i det minste min fem år gamle sønn fortsatt for “piratene”. De fleste andre finner partiet pinlig, eller rett og slett overflødig.

Her begynte det: Grunnleggelsen av det tyske Piratpartiet 10. september 2006 i Berlin (foto: Erik Möller, CC:by)

Egentlig forunderlig: Da jeg trådte inn i partiet våren 2012, var ikke piratene mindre dyktige eller mer oppfinnsomme, mer løgnaktige eller mindre elskelige enn i dag.

De hadde gjort meg nysgjerrig med sin kritikk av manglende åpenhet og stivnede strukturer i den etablerte politikken — og med sitt forlokkende løfte om endelig å lede demokratiet over i internettets tidsalder. Selv syntes jeg det var på høy tid at politikere endelig innrømmet at de ikke hadde peiling. Det forekom meg å være i takt med tiden at partiet opptrådte så postideologisk.

Enkelte kommentatorer bebreidet partiet for at alt det gikk inn for kunne bli forkastet igjen umiddelbart av de allmektige partimedlemmene, så å si med et museklikk. Vidunderlig! Jeg forsto det som oppfordring til å delta, som et spennende politisk eksperiment.

Dette nye, virtuelle hjemmekontordemokratiet til piratene så ut til å være perfekt for meg som mor til to små barn med lite fritid. I hvilket annet parti kunne jeg bli med i partiarbeidet fra kjøkkenbordet der hjemme, via internett? Jeg kunne knapt vente på å ta i bruk demokratiprogramvaren Liquid Feeback, som jeg hadde lest så mye imponerende om: Den var “Piratutopiens hjerte” (Zeit-Magazin), en slags “pacemaker” (Spiegel) for partiet, ja, dets “kjerne” (Frankfurter Allgemeine).

Dagen etter at jeg offisielt var registrert som medlem nr. 39120 i Piratpartiet mottok jeg en e‑post med tilgangsnøkkelen. Min inntreden i “Liquid Democracy”, det flytende demokratiet. Jeg lot alt annet ligge og satte meg ved datamaskinen, leste kjapt gjennom bruksanvisningen “Liquid Feedback på tre minutter”, som jeg hadde fått sammen med passordet — så var jeg i gang!

Full av forventning kikket jeg meg rundt. På temafeltet innenriks- og justispolitikk støtte jeg først på initiativet “Grovkalibrede halvautomatiske og automatiske våpen er ikke sportsutstyr”. Jeg behøvde ikke engang å lese begrunnelsen. Klikk, der hadde allerede initiativet min støtte. Disse støttestemmene, det visste jeg fra bruksanvisningen, var ytterst viktige: Bare initiativer som tiltrekker seg et minimum av sympatisører passerer det første hinderet i Liquid Feedback. Så følger fasen hvor innholdet diskuteres og brukerne bearbeider forslaget i fellesskap — og etter en tid kommer det til slutt også til avstemning.

Jeg surfet videre — og begynte å undre meg. Anti-grovkaliber-initiativet så i sin enkle skjønnhet ut til å være unntaket. Foran meg på skjermen tårnet det seg opp forslag der jeg helst ville ha bestilt en rapport fra Forbundsdagens vitenskapelige utredningskontor før jeg tok stilling.

Skulle jeg støtte “uinnskrenket inntektsskatteplikt også for tyskere som bor i utlandet”? Må straffeloven bli utvidet med en paragraf 339a? Mitt svar på begge: har ikke anelse.

Dette “politikkens dataspill”, som Spiegel så begeistret skrev, hadde jeg forestilt meg morsommere. Formodentlig hadde mange av partiets over 9000 Liquid-Feedback-deltakere det på samme måten. Men hva betydde egentlig det: De som avla stemme her, var det først og fremst de som ikke var klar over sin egen inkompetanse? En skummel tanke.

Riktignok kan alle i Liquid Feedback delegere sin stemmerett til andre i en konkret sak, istedenfor å avstå eller stemme i vei uten å ha greie på saken. Slik delegering skulle gjøre demokratiet virkelig flytende. Den du overlater din stemme til, kan selv delegere den videre, så selv endeløse kjeder av stemmedelegering er tillatt.

Som fersk pirat spurte jeg meg selv: Hvem tenkte som jeg og ville ta beslutninger i min ånd? Jeg visste lite om partifellenes synspunkter. Selv hvis jeg hadde kjent noen pirater virkelig godt: Kunne de da virkelig bedømme om det var på sin plass med en ny paragraf 339a i straffeloven?

Jeg liker ikke å innrømme det, men slik er det: Ingenting hadde jeg gledet meg mer til, og ingenting skuffet meg mer enn dette angivelig så fenomenale Liquid Democracy. Jeg deltok knapt i noen Liquid-Feedback-avstemninger, fremmet ingen endringsforslag. Som tusener andre pirater boikottet jeg den så høyt beundrede teknikken. Det ble bare sånn. Hvis Liquid Democracy må greie seg med borgere som meg, kan man vel glemme det.

Særlig fordi Liquid Feedback ennå ikke brukes til å ta beslutninger i Piratpartiet. Ved landsmøtet i mai 2013 stemte et knapt flertall av delegatene mot bindende nettbaserte avstemninger. Alle avstemninger på Liquid Feedback må fortsatt gjentas på partimøter.

Marina Weisband, en av Piratpartiets stjerner (foto: Bastian Haas, CC:by-sa)

Piratene hadde lokket meg med store løfter. Om man var partileder eller fersk pirat som meg — alle medlemmer kunne fra første dag delta i partiarbeidet. Eller, som partiikonet Marina Weisband i sin tid som generalsekretær formulerte det: Hos piratene skaffer man seg innflytelse på motsatt vis av hos de andre: “I dette partiet ligger man seg nedover.” Virkelig?

I sommerferien tok jeg henne på ordet. Når alle pirater faktisk kan delta på like fot, hvorfor skulle ikke jeg som fersking kunne bidra med mine ideer til piratenes program ved forbundsdagsvalget? Etter flere måneder med mammaperm hadde jeg merket meg hvor få fedre jeg møtte i barselgruppen eller på lekeplassen. Min ide: En reform av foreldrepermisjonen for å motivere flere menn til å ta en jobbpause for familien.

I hagen hos mine foreldre satte jeg meg ved datamaskinen. Det trådløse nettet fungerte overraskende bra på terrassen. Barna frydet seg i plaskebassenget. Ved siden av meg sprudlet et glass kaldt mineralvann. En sitronsommerfugl flagret gjennom juliheten. Jeg hadde ingen anelse om hvordan et slikt programforslag skulle se ut, men min samboer sa: “Skriv bare av fra de andre. Kopiering er jo en dyd hos dere!”

Og så tastet jeg, fritt etter en partifelle: “Det foreslås å ta inn i valgprogrammet til forbundsdagsvalget 2013 på egnet sted følgende til temafeltet kjønns- og familiepolitikk:…” Setningen klang etter min smak en smule stormannsgal der den sto alene på den ellers hvite skjermen. Men det måtte jeg vel holde ut. Ganske enkelt å skrive et par avsnitt til valgprogrammet på en onsdags ettermiddag ved hagebordet — for en sprø følelse.

Drøyt to timer senere mailet jeg, uten å gruble lenge over det, mitt programforslag “Ekte valgfrihet for familier” til kontakter og ba andre pirater om tilbakemelding.

Det fikk jeg. Med en gang kom det svar fra en som kalte seg Incredibul: Mitt forslag så “supert” ut, og han trodde det ville være “samtykkedyktig”. Imidlertid burde jeg helst ikke skrive “mor” og “far” — heller omformulere forslaget slik at det “også passet for skeive”. Deretter en lenke.

Forbløffende! Den ukjente hadde omstrukturert forslaget mitt og kopiert det over i en “Piratenpad” — det kaller partiet virtuelle notatblokker der mange brukere på samme tid kan redigere et dokument på nettet. Jeg kjente ikke denne Incredibul, likevel hadde han uten videre hjulpet meg med sine ideer. Så imøtekommende! Fantes den altså, denne “svermintelligensen” som partiet angivelig profiterte så mye på?

De nye grasrotdemokratene (foto: Ben de Biel. CC:by-nc-sa)

Et par dager senere så jeg at også andre pirater hadde bearbeidet forslaget mitt. Men de nye delene var enda mer uferdige enn det jeg hadde skriblet sammen på et par timer. Ja, programforslaget eksisterte egentlig ikke lenger i det hele tatt. Mine partifeller hadde etterlatt det i en sørgelig tilstand på denne “piratpadden”.

Via “Kegelklub”, det kjønnspolitiske nettverket i partiet, støtte jeg på Lena Rohrbach, 27, og Andreas Pittrich, 33 år. Filosofistudenten og matematikeren tilbød seg å bearbeide programforslaget sammen med meg. Vi avtalte å møtes neste søndag. Lena og Andreas brøt med de fleste klisjeer om piratene. Ingen nerder uten manerer, derimot velpolerte unge mennesker i jeans og turnsko, som i hvert fall utseendemessig ikke ville stukket seg ut i De Grønnes ungdomsparti.

Tilfeldigvis var jeg støtt på to av partiets kapasiteter. Lena og Andreas hadde vært medforfattere til kapitlet om kjønns- og familiepolitikk i prinsipprogrammet. Denne høsten skulle de til og med stå på liste for Piratpartiet i Berlin til forbundsdagsvalget.

Lena og Andreas ville ikke bare gi meg teknisk hjelp til forslagsskrivingen. Begge tok for seg forslagsteksten. Av mødre og fedre ble partnere eller støtteberettigede personer. Det tok ikke lang tid før introduksjonen til forslaget mitt hadde fordampet. Jeg kjempet ikke imot. Det var jo bare introduksjonen. Ikke lenge etter spurte Lena og Andreas: Hvorfor kan egentlig bare to personer få foreldrepenger? Og det stemte faktisk: Mitt forslag ville passe dårlig for mange stefamilier.

Mens jeg ennå forsøkte å tenke ut en alternativ modell for foreldrepenger, regnet Andreas som matematiker kjapt gjennom hva det ville bety økonomisk hvis en million mennesker delte på foreldrepengene for ett barn. En slik en-million-og-en-hodet familie ville sikkert være en innovativ variant. Det var bare det at jeg ikke kunne komme på et eksempel med mer enn tre mottakere av foreldrepenger.

Barnets far, sa Lena, kunne jo også ha et forhold til en annen mann og likeså kunne moren ha flere kvinnelige partnere. Andreas regnet i mellomtiden allerede på neste modell for foreldrepenger. Et par minutter senere sto det i “piratpadden”. Hans forslag virket smart. Mitt opprinnelige mål om å motivere flere fedre til å ta permisjon var beholdt. På den andre siden ga det muligheter for familien til å leve annerledes enn i den tradisjonelle mamma-pappa-barn-versjonen.

Vi nærmet oss midnatt. Tanker svirret gjennom hodet mitt: Hadde jeg latt meg overrumple av Lena og Andreas? Uansett var dette den mest produktive kvelden siden jeg gikk inn i partiet. Med dette forslaget kunne vi også vinne avstemningen i Liquid Feedback. Det var jeg sikker på. Da ville vi nesten være inne på dagsordenen til landsmøtet.

Slik ble det ikke. I begynnelsen av oktober tapte vår modell for foreldrepenger knapt en kampvotering i Liquid Feedback. Motforslaget var imidlertid en skikkelig bombe. Det denne piraten ville ha, var dårligere enn kristeligdemokratenes familiepolitikk fra 2007. Jeg hadde lovet meg selv på forhånd: Skulle piratene foretrekke dette forslaget framfor vårt, da ville vi ha et problem! Hva nå?

Aldri før hadde jeg investert så mye tid i et politisk prosjekt. Minst to ganger i uken var jeg med på partiarrangementer. Jeg kunne knapt vegre meg mot en strøm av tilbud om mer deltakelse.

Av og til hjalp jeg sågar til i det trange lokalet på gatenivå i Berlin-Mitte som Piratpartiet brukte som partikontor. Ikke en gang en oppvaskmaskin var anskaffet, først måtte det en eller annen gang avholdes en grasrotdemokratisk avstemning. De frivillige medarbeiderne kranglet i steden om tårn av skitne kaffekopper i gangen som var bygd ut til kjøkken, akkurat som i mitt siste studentkollektiv.

Jeg fikk ikke bare lov til å fylle kjøleskapet med Club-Mate, sende partiballonger til Filippinene og motta telefoner, men ble også vennlig oppfordret om å skrubbe dassen hvis noen hadde etterlatt seg en katastrofe der. Vaskehjelpen kom nemlig bare en gang i uken, forklarte en pirat meg — mer hadde vi ikke råd til. Kunne det stemme, i et parti som hadde nådd 33000 medlemmer? Hvordan ville dette politikk-kollektivet konkurrere med De Grønne eller Venstrepartiet i valgkampen?

Jeg hadde meldt meg inn i et parti som brystet seg med at det visste bedre enn de “etablerte” å begeistre folk for politikk. Som betegnet seg selv som frigjører for en generasjon, som ville oppdatere systemet. Virkeligheten så annerledes ut.

Åpenbart kunne ikke piratene engang motivere sine egne medlemmer til å bidra. Det som i fjernsynets talkshow passerte som grasrotdemokratisk innovasjon, viste seg i partihverdagen å være tidkrevende og utmattende. På veien til online-demokratiet strides riktignok piratene permanent, men alle viktige beslutninger tas fortsatt offline — på langdryge partimøter, med stemmekort eller håndsopprekning. Liquid Feedback, partiets angivelige “pacemaker”, er for piratene ikke noe mer enn et politikkspill uten strukturell betydning.

Med god grunn, oppdaget jeg kort etter. Ved et kuriøst sammentreff hadde jeg klart å skaffe meg en stemme nummer to til demokratiprogramvaren — selv om jeg ikke er noen hacker og ikke har den fjerneste anelse om hvordan IT-sikkerhetssystemer virker.

Jeg hadde håpet å finne mer oppfinnsomhet i Piratpartiet enn i SPD og CDU til sammen. Jeg hadde faktisk tiltrodd piratene å gjøre demokratiet vårt kompatibelt med internett, å hale partiarbeidet ut av kneipene, sportshallene og kongressentrene og inn på nettet, og befri det fra sin stivnede tidsrytme.

Det jeg opplevde, var et overveldet, usikkert og blokkert parti. Selvfølgelig er det en kløft mellom ambisjon og virkelighet hos alle partier. Men skulle ikke Piratpartiet klare seg uten konkurrentenes pyntede løgnaktighet?

I midten av januar forlot jeg partiet. Det falt meg tyngre enn antatt. Jeg bar brevet med meg et par dager før jeg sendte det. Det hadde jo også vært underholdende. Sjelden har jeg på så kort tid møtt så mange kloke og egenrådige mennesker. Å utvikle et programforslag sammen med tilfeldige bekjentskaper fra nettet, var en spennende greie. Takket være piratene har jeg i dag en ide om hvordan demokratiet kan fungere på nettet — eller ikke.

Partiet ga meg i hvert fall mye tid til å ta farvel. I Liquid Feedback fikk jeg selv etter min uttreden delta i voteringer i flere uker til — som eks-pirat uten stemmerett.

Oversatt fra tysk av Olav Anders Øvrebø.

Da dette nettmagasinet ble lansert for snart seks år siden, var et av de faste elementene Raftobloggen, skrevet av medarbeidere ved Raftostiftelsen. Mange av blogginnleggene dreide seg om situasjonen i Burma, og brakte sjelden gode nyheter. At Aung San Suu Kyi selv, vinner av Raftoprisen i 1990, en gang skulle komme på besøk til Raftostiftelsens lille trehus i Bergen der et rom er oppkalt etter henne, det var det neppe mange som hadde trodd på. Men søndag skjer det.

Håp for Burma. Bilde fra Mandalay, 2007 (foto: Tranuf, CC: by-nc)

Enhver overgang fra diktatur til demokrati er en skjør prosess. Vi kan håpe på at Burma (Myanmar) de neste årene vil oppleve en like overveiende fredelig og vellykket omveltning som Øst-Europa etter 1989, men det er en risikabel tid landet har foran seg.

Håndteringen av konflikter mellom de mange folkegruppene i landet er en av de største utfordringene. Voldshandlinger mellom muslimer og buddhister vest i landet den siste tiden, med drap og ildspåsettelse, er en sterk påminnelse. Militærstyret har i årevis vært involvert i væpnede konflikter med mange av minoritetsgruppene. Joshua Kurlantzick ved Council of Foreign Relations i USA kaller det en “myriade av borgerkriger”.

Et av løftene i reformplanen er å avslutte disse konfliktene, men hvordan kan forholdet mellom folkegruppene reguleres på fredelig vis i et demokratisk Burma? Ved å innføre en forbundsstat, mener Suu Kyi og andre opposisjonsaktivister:

Suu Kyi has spoken of the need for a second Panglong Conference agreement, a sequel to the 1947 event in Panglong, in which Suu Kyi’s father, independence leader Aung San, agreed with ethnic minority groups to create a federal union with significant autonomy for minority areas. That agreement collapsed after Aung San was assassinated, and the country descended into decades of civil war that continues today.

Det er andre farer også. Utenlandske selskaper og stater er på full fart inn i Burma nå som sanksjonene fjernes, og det snakkes mye om landets økonomiske potensial. Denne utviklingen kan fort bli kaotisk, og Suu Kyi rådet nylig investorer til å være forsiktige. Den bemerkningen førte til knuter på tråden med militærstyret, noe som igjen viser prosessens sårbarhet.

Om tre år skal Burma etter planen avholde parlamentsvalg der alle representanter er på valg, i motsetning til ved suppleringsvalget i vår. Valget i 2015 blir dermed reformprosessens avgjørende øyeblikk, ifølge Kurlantzick. Da vil Suu Kyis parti eller andre opposisjonspartier kunne ta over kontrollen i parlamentet og styringen av landet. Innen den tid må regjeringen følge opp de andre løftene — åpne opp for en fri presse, gi politiske partier reell frihet og håndtere de vanskelige væpnede konfliktene med minoritetsgrupper.

Men aller først skal vi bare glede oss over Aung San Suu Kyis norgesbesøk.

Se også: The Atlantic har plukket ut en samling fotografier fra et Burma i endring.

Even in the midst of tumultuous events it is not too early to start thinking about what comes after, and in particular how international policy-makers should best respond to and intervene in the coming Arab order.

The current signs are less than encouraging, in two ways. First, there is a tendency for political and media attention to focus on where the most dramatic action is, but then to move on quickly when it is over — the very time when sustained engagement (as now in Tunisia) is most needed. It is not enough to cheer for the revolution while it is happening. The aftermath, the transition process from authoritarianism to democracy, is the crucial moment; and this is when a country needs most help. This is also the time when people power alone cannot guarantee a change in the right direction, and when bad management in a critical period can backfire.

Second, the epic events in the Arab world reveal a potentially dangerous tension. Across the region, people seem to be craving freedom and democracy at a time when the west has lost interest in promoting these values. The east is looking west (at least in terms of its aspirations), but the west is looking away. Will the twain find a meeting-point in their objectives in the difficult period to come?

From romance to reality

What happened in Tunisia and Egypt, and may yet happen in the rest of the Maghreb and elsewhere in the Arab world, is the collapse of an order that had long had lost its legitimacy. The Tunisian experience is exemplary, in that the trigger for the fall of Zine El Abidine Ben Ali seems to have been a radical awakening of the population so powerful as to convince the president and his coterie that it was all over and that fighting back was useless.

The abstract and romantic part of the process is that many Tunisians’ dream of change and freedom to speak is being fulfilled — and that others in the Arab world are inspired to follow suit. But this phase, in Tunisia and elsewhere, is not the end of the story, but only the beginning. The hard reality of negotiating and creating a new order must follow, to fill the vacuum of power and build the institutions that can ensure better governance. This involves huge challenges and requires substantial support from outside.

The starting-point, in most of the Arab states, is that political society has been suppressed for decades and needs to be rebuilt from scratch. Even civil society, political parties and the non-governmental sector (where they exist) are compromised by having had to adapt to the realities of an authoritarian regime; they need help to move quickly towards a healthy pluralist environment.

The problems of transition are thus multiple. There are issues of transitional justice: what to do with the old regime and reform the security sector, how to promote reconciliation and allow society to move on. There are questions of fair democratic competition: after so many years when real politics have been semi-comatose the most effective operators are often Islamist parties, which in addition benefit from association with and protection from the mosque.

But addressing all these matters should be made easier by the fact that the impulse of the Arab revolts are for freedom, justice and accountable government. These values echo those espoused by Europe and the United States, and represent enough of a shared foundation for the western powers to be seen as supportive of the process.

The US and western Europe have significant experience in managing transitions; in the case of the Marshall plan after the second world war, it bound them together. The European Union on its own account has also led various transitions: in Spain and Portugal’s move from authoritarian rule, in the enlargement process that transformed east-central Europe. And the EU’s neighbourhood policy (ENP) is intended precisely to apply the lessons gained from enlargement to help reform the countries just beyond the union’s boundaries.

European security, in Javier Solana’s dictum, was best promoted were Europe surrounded by a “ring of well-governed states”. In practice, the ensuing approach developed bilateral “action plans” in collaboration with the regimes themselves. These plans will now need to be renegotiated with the Arab world’s ambitious agents of change that are now or will soon be in government.

The transition handicap

But precedents can mislead as well as guide. The post-1989 transition in Europe and the early signals of a similar process in the Arab world seem are likely to be different at the outset in three main ways. They can be characterised in terms of visions, competition, and timing.

Visions
Both sides of the European transitions at the end of the cold war had the objective that the post-Soviet states (as with Iberia and Greece a generation earlier) should move towards becoming liberal democracies, and ultimately members of the European Union bound by its institutional-legal framework and principles. Such consensus in or regarding the Arab world cannot be guaranteed, despite the consonance of values referred to above. The transition is also likely to feature a competition between visions, each presenting a direction and model to fill the vacuum created by regime collapse.

Some influential political currents are already calling for western-style democracies and governance. But there is also support for Islamists of various kinds; and remnants of the ancien regime will learn new tricks and use the new system to attempt a comeback (the examples of Ukraine and Lebanon show how this can be done). After so many years of semi-comatose political existence, it is only natural that at a certain point the awakening will be disoriented and look in different directions. What is needed is a mechanism to manage the diversity.

Competition
There will also be international and regional competition for influence in the Arab world during the transition. In the case of the enlargement of the European Union to the south and east, the European commission was alone in planning and implementing the required reforms; again, the Arab world’s inheritance means that no single legitimate authority is likely to be available.

Instead, there will be competition. Saudi Arabia, Turkey, Qatar and Iran will probably step in to support different brands of Islam; there are already signs of that in Tunisia and Egypt. Al-Jazeera is attempting to take credit for the first Cathodic revolution; Syria claims the various risings to be in line with its own anti-American and anti-Israeli stance; Iran’s Ayatollah Khamenei seeks to interpret the events as an Islamic revolution.

So the west will not have things its own way, and must focus soon on how best to support the transition. It is not true that a stance of non-interference and of leaving everything to homegrown reform is the best way to ensure a good outcome; on the contrary, this needs to be argued for, worked for, and paid for.

Timing
In one sense, the long-awaited Arab democratic revolution comes into being at an unfortunate time. The dominant mood in both Europe and the United States has been shifting towards more “realism” in foreign policy, effectively a willingness to engage and make deals with unpalatable regimes for the sake of stability and self-interest.

The corollary is a move away from a positive projection of democratic values, reflected in decreased emphasis on and funding of active democratisation projects. The reluctance to put these at the centre of foreign-policy objectives reflects the bitter legacy of the George W Bush administration’s “freedom agenda”. But it is not clear that a more distant and “realist” policy will serve the Arab peoples any better.

The new partners

Tunisia and Egypt, Bahrain and Yemen, Morocco and Libya are in transition — albeit at different stages, in different ways, and with (in all likelihood) different outcomes. The western perceptions of what is happening needs to change to take account of the movement on the ground. This is easier said than done: ideas and policies that have evolved slowly are hard to change, even when shown to be wrong or bypassed by history.

When events are moving so rapidly, last week’s questions can very soon look ancient. In the week after the Egyptian revolt erupted, much attention focused on the opposition figure Mohamed ElBaradei (is he a strong leader, will he have the backing of the army, can he unify the opposition?). The questions were outdated before they were asked. If real change is to happen, there will be democratically elected politicians, not strong leaders; they will probably be elected by a small margin, not the classic 97.6% of the past. They will be criticised and contested; consensus and enforced national unity are depassé.

The Arab political awakening means that old words should acquire new values: political crises, some instability, paralysis, bickering mediocre and opportunistic politicians, are all part of the new good. Division is a sign of strength not weakness, for it means the system can absorb the various political currents. There will be fewer reliable allies, who can be tarnished — and become election losers — precisely for supporting a bad policy.

In the end, change in the Arab world means that western policy-makers have to change too. The west has preferred to work with dictators. When their Arab allies no longer fit that description, a new phase of history with all its challenges and opportunities will begin.

***

About this article — Creative Commons license

This article was originally published by Nadim Shehadi, and openDemocracy.net under a Creative Commons licence. It is republished here in accordance with the license.

Later, in November 2009 when election fraud had shocked me, like many others, I came across the article “Competitive Clientelism in the Middle East” written by Ellen Lust. Lust in this article tries to draw a picture of the relation between authoritarian elections and democratization processes in the Middle East. She claims that “Elections in authoritarian regimes [of the Middle East] not only fail to push the transition process forward, but tend to strengthen the incumbent regime” (Lust, 2009, p. 131). She argues that in authoritarian regimes elections are the mechanisms to create competition for access to the limited state resources. By this, she claims that the authoritarian elections reduce demands for change, and create a “Competitive Clientelism”.

Foto: Hamed Saber cb

Fra protestene i Iran i juni 2009.

Lust uses this concept to describe a mechanism where the voters will reduce their demands to interests which fit in the state’s limited resources. In other words, she considers that voters would support the parties or groups which can cooperate with the regime to deliver goods to them. Further, she argues that authoritarian elections only during economic or political crisis can lead to demands for change.

This, in my point of view, contradicts with Lust’s description of voters in “Competitive Clientelism”. How could voters in authoritarian elections demand change (which would lead to democratization) if they will only act based on their limited interests? Is it the political crisis that creates a condition for demanding change? Or does democratization from below create a political crisis, which in the next step might produce the conditions for growing demands for democracy on the surface?

Although I find “Competitive Clientelism” very useful in helping to understand the Iranian presidential election of 2009, I felt the need for some further discussion on the way voters and authoritarian electoral “games” were described by Lust. I use the concept of game in authoritarian elections to indicate that on the one hand these elections seem to be simulation of selections, and on the other hand these kinds of elections are more complicated than simple selections.

As Lust also gave attention to, some voters in authoritarian regimes would not accept the rules of the game and would refuse to vote. But some of the others who participate in authoritarian elections would, in my point of view, learn the rules of the authoritarian electoral games.

In this article, I will consider whether knowledge about the game and participation in the game (in combination with many other factors) would create a demand for change from below. This gives meaning to why authoritarian elections only in a period of economic or political crisis can lead to a demand for democratization. Here, I will use the Islamic Republic of Iran as an example to indicate firstly the way voters as political actors learn about their positions in the authoritarian electoral games. By this, I mean that voters would find a power (even if it is limited) in the game. Secondly, I am interested in indicating that the election system would create a Self for voters which contradicts with the principles of authoritarian regimes (by the concept of Self I mean that the experience of voting creates an individual understanding of being able to choose one’s own representative). In other words the practice of voting creates an individual experience that might be the basis of demanding democracy. This I have called in this article democratization from below.

When elections in political crises do not lead to change

Not all authoritarian elections in periods of political crisis lead to demand for change. Since 1979 a new system of theocracy with some democratic features has prevailed in Iran. On the one hand legislative and democratic institutions such as the parliament have been established, and on the other hand Velyat‑e Faqih, the leader of the Revolution, subordinate the people’s will by his ultimate rights (Eshkevari, Tapper, & Mir-Hosseini, 2006).

Between 1979 and 1989 there were continuous fights among Islamist groups and non-Islamist parties in Iran. While the Iranian people fought in battles with Iraq (in the 1981–89 war), radical Islamists established their power in the country by terror and imprisoning of political oppositions. During ’79 to ’89 many authoritarian elections were held, where people were supposed to choose selected candidates as president and parliament members. During these 10 years of internal and external political instability, none of the authoritarian elections led to a demand for change.

There should be many reasons for that. Voters might not have seen the election system as authoritarian. Or maybe elections were not understood as a correct way to change power, since the elections were not used by Islamists to stabilize their power. This also means that voters could not see their power in the election system.

Learning how to play the game!

In 1997 when the first post-revolution generation was ready to step onto the political stage by taking part in elections, there had already been some demonstrations at universities against the government. Youth, who were unhappy with the individual restrictions the government had placed on them, supported Mohammad Khatami in the election of 1997. Khatami supported peaceful relationships with Western countries, democracy, individual and civil freedom. “Iran for all Iranians” was one of his most known slogans in the election of ’97. On June 12th 1997, 79 percent of eligible voters participated in the election and by almost 70 percent of the votes cast Khatami was elected as the new president of Iran. The new generation of Iran was not the only attribute of the election. The Islamist groups that had been excluded from the powerful institutions of Iran had to mobilize people to reach the institutions. In other words, the Islamist opposition groups had to use the election system to gain power.

I believe it is crucial to ask what mobilized people. What were the voters’ interests? Can I claim that the speeches on democracy, individual and civil freedom mobilized voters? If yes, then I would argue that there already existed a huge demand for change and democratization from below in the society. In other words, the excluded Islamist groups and voters used each others interests to reach their own interests. This is what I want to call learning how to play the game. After twenty years of authoritarian elections, voters not only know the rules of the game, but also know more about the fights among Islamists. Since voters can see the oppositions’ need for their support, they recognize their power in the election system. Voters see themselves more as insiders, rather than outsiders in the authoritarian electoral games.

What moves in parallel with learning about the game is the experience of choosing one’s own representatives. Voters not only assume that they have some power in the game, but also they believe they are able to choose their representatives. We should also keep in mind that the Islamic Republic of Iran is the result of a revolution, where there was a belief that people should choose their government. The discourse of “nation’s will” was always powerful in the Islamic Republic of Iran.

The experience of choosing own representatives

President Ahmadinejad’s national and international aggressive policies mobilized youth, women and middle class people to vote against him in 2009. The opposition candidates Mir Hossein Mousavi and Mehdi Karroubi accused Ahmadinejad of making the Iranian people poor by his international policies. Ahmadinejad in return accused them of being corrupt.

Mousavi represented a coalition of different Islamist opposition groups with more reformist feature. Karroubi is known as reformist cleric.

After a few debates among the presidential candidates, it became clear that Ahmadinejad was supported by a generation of Islamists that believed that the Islamic Republic of Iran has chosen a wrong path. They wanted a new start based on their own understanding of the Islamic revolution’s goals. The opposition candidates argued that Ahmadinejad’s international policies are against the interests of lower-class families, and national policies are against the will of youth, women and middle class families.

This video documents in part the election campaign and mass protests:

A detailed discussion on corruption and internal fights among Islamists never were held openly in Iran before the presidential election of 2009. Firstly, this showed a huge political crisis among Islamists in the structure of power. Secondly, it revealed that both the government and the opposition groups needed to mobilize the support of the people to gain power. The video footage taken some days before the election showed that Mousavi had mobilized many people across the country. One of his best known slogans was “every Iranian is one campaign, every campaign is one leader”. While remaining silent could be an option for people, they chose to come to the streets and express their thoughts in rallies. This, among other things, indicates that people believed that they could have impact on the situation and might gain acceptance for their demands.

Despite the mobilization of the opposition, Ahmadinejad was announced as president for four more years. The post election protest which is today called “the green movement” started from the day Ahmadinejad was announced as elected president. The first slogan of the protest was “Where is my vote?” which people shouted in the streets. Only a few days after the protest started, demonstrations changed the focus from election fraud to Vali‑e Faqih Khamenei. Such chants can be heard in this video:

If authoritarian elections were only a system of Competitive Clientelism, then any political crisis in authoritarian regimes would only lead to another authoritarian election system. By this I mean that the lack of democratization from below would probably not change an authoritarian election system to democracy in any political crisis.

Here I have argued that the paradoxical nature of the authoritarian election creates a Self that grows against authoritarian ideology. This is not the political or economic crisis creating a condition for demands for change, but the demands for change that exists at the grassroots level. The demand for change can only lead to democratization, when the voters know how to use their limited power in electoral games. These voters who have started to believe in their power and formulate independent demands (independent from the authoritarian regime) know about the oppositions’ needs of support and mobilization.

In this article I have focused on a type of relationship between voters and an authoritarian election system that can lead to democratization. However, I believe that international and global forces should also be taken into consideration when we talk about the relation between authoritarian elections and democratization. How can we talk about an authoritarian regime, or any other regime, excluded from the rest of the world? Even if a regime tries hard to isolate the nation from the world, there will always be some international relations that have impact on authoritarian regimes and also the way authoritarian elections are perceived among the voters.

Foto: Hamed Saber cb

The text on the poster says: “Our demand: Referendum again”.

Literature:

Lust, E. (2009). Competitive Clientelism in the Middle East. Journal of Democracy, Volume 20, Number 3, July 2009, pp. 122–135.

Eshkevari, H. Y., Tapper, R., & Mir-Hosseini, Z. (2006). Islam and democracy in Iran: Eshkevari and the quest for reform. London: I.B. Tauris.

Den russiske konstitusjonen av 1993 er demokratisk, tross maktfordeling i presidentens favør. Landet har demokratiske institusjoner, gjennomfører regelmessige valg og har hatt økonomisk vekst, hvilket ansees som positivt i forhold til demokratisk utvikling. Det er imidlertid lite som fungerer i tråd med konstitusjonen. Presidenten har i praksis myndighet til å styre alene; valgene er i økende grad preget av valgfusk; sivilsamfunnet er passivt og rettsvesenet politisk styrt og korrupt.

Mangelen på en demokratisk politisk kultur i Russland er etter mitt syn en viktig del av forklaringen på hvorfor konstitusjonen ikke etterleves i praksis, og hvorfor landet beveger seg i autoritær retning. Denne forklaringsvariabelen utelates ofte når demokratisering, eller mangel på sådan, skal forklares.

Hva er politisk kultur?

Statsviteren Christian Welzel hevder i en artikkel fra 2006 at en demokratiseringsprosess må drives av et ønske om frihet og demokrati i befolkningen for å lykkes. Dette er et godt utgangspunkt for diskusjonen om politisk kultur; definert som befolkningens verdier, holdninger og adferd (se Almond and Verba, 1989). Dersom disse ikke er demokratiske, har heller ikke demokratiet et solid rotfeste i befolkningen. De mest tungtveiende komponentene i den russiske politiske kulturen er historiske tradisjoner og manglende nasjonal identitet.

Russland har ingen demokratisk historie eller tradisjon. En rød tråd gjennom historien er ”personifisert makt”, der en sterk leder har all makt og er overordnet resten av samfunnet. Lange tradisjoner med en sterkt kontrollerende og autoritær leder har bidratt til at folket verken er vant til å måtte mene noe eller å bli bedt om å ytre sine meninger. Etter et tiår preget av sosiale problemer, korrupsjon og økonomisk kollaps under innføringen av demokrati på 1990-tallet, var lettelsen stor da Vladimir Putin kom til makten i 2000. Han styrket og stabiliserte landet økonomisk og politisk, og befolkningen hadde fått tilbake en sterk leder som tok avgjørelsene for dem (se mer om dette hos Shevtsova, 2007, 2009; Sakwa, 2008, Linz og Stepan, 1996).

En dominerende historisk arv bidrar også til å forme landets nasjonale identitet, som kan anses som forholdet mellom stat, nasjon og demokrati. For å kunne samles om de samme demokratiske verdiene, bør befolkningen føle tilhørighet og fellesskap gjennom nettopp en nasjonal identitet. Denne bygges opp over tid, gjennom sosiale kontrakter i samfunnet samt folkets suverenitet (se Linz m.fl. 1996). Dette mangler i Russland, og landets nasjonale identitet anses i beste fall å være svak. En forklaring på dette kan være stadige grenseendringer som har bidratt til å gjøre landet ekstremt fragmentert og splittet, hvilket igjen kompliserer prosessen med dannelse av en nasjonal identitet (se Torbakov, 2007; Diuk, 2009).

Politisk kultur og demokratiseringsprosessen

Med tradisjon for sterke autoritære ledere og en svak nasjonal identitet, er utgangspunktet for den politiske kulturens demokratiske påvirkning dårlig. Ifølge Almond og Verba antas politisk kultur å påvirke demokratiseringsprosessen i landet gjennom legitimitet, holdning til autoritet, politisk deltakelse og sivilsamfunnet.

Undersøkelser viser at russere ikke har en felles oppfatning av hva demokratibegrepet innebærer, og at det ikke finnes noen dyptliggende oppfatning i befolkningen om at demokrati er det beste styresettet for Russland. Befolkningen har stor tillit til statsminister Putin og president Medvedev, hvilket kan tolkes som støtte til et trygt og stabilt samfunn, heller enn til regimet i seg selv. Slike lave forventninger til demokrati og demokratisk styresett kan åpne for at politiske ledere tillater seg udemokratisk spill ettersom befolkningens preferanser er orden i samfunnet fremfor demokrati. Disse faktorene er viktige ledd i forklaringen på den reverserte demokratiseringsprosessen, fordi de viser liten tro på demokratiets legitimitet og sosial aksept for regimet.

Den tradisjonelle autoritære styreformen kan i stor grad antas å ha bidratt til å forme befolkningens holdning til autoritet. Befolkningen har stor tillit til Putin (som person) og til presidentvervet, og lav tillit til øvrig autoritet som politi og rettsvesen. Det nylig fattede vedtaket om utvidelse av presidentperioden fra fire til seks år, har også bred støtte i befolkningen. Dette understreker stor tillit og oppslutning om presidenten (og/eller Putin), samt et ønske om mer makt til presidentembetet.

Den politiske deltakelsen i Russland kan oppsummeres som generelt høy, men synkende. Dette gjelder alle former for politisk deltakelse. Den lettest målbare er valgdeltakelse, som i utgangspunktet er et godt demokratisk tegn, men i Russland finnes flere tegn på at valget som helhet ikke er demokratisk selv om stemmegivningen er det. I praksis er det for eksempel få eller ingen kandidat- eller partialternativer, og nyhetsmediene manipuleres nøye av myndighetene. Den lave andelen av politisk interesserte og politiske diskusjoner, støtter opp om antydningen om at valgdeltakelsen ikke nødvendigvis er et resultat av politisk engasjement og interesse (se også Pintor og Gratschew, 2002 (pdf); Sakwa, 2008).

Valgdeltakelsen i Russland har sunket parallelt med tilliten til politikerne (foruten Putin) og politiske partier. I tillegg er interessen for og aktiviteten i organisasjoner nesten ikke-eksisterende. Dette tyder på liten vilje til politisk handling, og kan eksempelvis skyldes liten interesse for det politiske liv og for å benytte seg av press-virkemidler, eller bare for å mene noe. Det kan også skyldes frykt for represalier fra myndighetene, som under sovjettiden, eller manglende tro på at det nytter å være aktiv. Uavhengig av årsaken til den lave aktiviteten, er manglende politisk engasjement negativt for konsolideringsprosessen. Ettersom det er nettopp folkets meninger som ligger til grunn i demokratiet, er det et demokratisk problem at borgerne i stor grad velger å ikke fremme sine ønsker og meninger (se også flere meningsmålinger fra World Values Survey).

Demokratisk fundament mangler

Oppsummert har altså det russiske folket liten tillit til og ønske om et demokratisk regime. Tradisjonen med en sterk leder med mye makt er fremtredende, og underbygges av både eksplisitt og implisitt støtte til Putin og/eller presidentvervet, og av lavt politisk engasjement. Ettersom den russiske politiske kulturen ikke er demokratisk eller påvirker utviklingen av regimet i demokratisk retning, er det nærliggende å anta at den også påvirker regimets institusjoner, for ettersom det ikke finnes noe demokratisk fundament i befolkningen har dannelsen av institusjonene heller ikke et demokratisk utgangspunkt. Følgelig kan den politiske kulturen hevdes å være en viktig faktor i seg selv, men også en viktig bidragsyter til at de politiske institusjonene som er nedfelt i Russlands konstitusjon ikke fungerer slik de burde — nemlig demokratisk.

Med Russland som empirisk eksempel, underbygges Welzels påstand om et sterkt ønske om frihet og demokrati som forutsetning for å lykkes med demokratiseringsprosessen. Med utgangspunkt i undersøkelsene som er nevnt over, er det følgelig vanskelig å forestille seg et demokratisk Russland i nær fremtid. I så fall trengs en drastisk endring i den russiske mentaliteten, noe som tar lang tid – særlig ettersom de russiske mediene i stor grad er statsstyrt i et relativt lukket samfunn.

Om artikkelen, tallmateriale, litteraturliste

Artikkelen bygger på forfatterens masteroppgave i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen.

Last ned tallmaterialet bak figuren i artikkelen: ods-format | xls-format.

Noe av kildegrunnlaget for artikkelen er lenket til i teksten. Oversikt over øvrig litteratur:

Almond, Gabriel A., and Sidney Verba. 1989. The civic culture: political attitudes and democracy in five nations. Newbury Park, Calif.: Sage Publications.
Diuk, Nadia. 2009. “Is There a Key?” Journal of Democracy 20 (2):56–60.
Linz, Juan J., and Alfred Stepan. 1996. Problems of democratic transition and consolidation: southern Europe, South America, and post-communist Europe. Baltimore, Md.: Johns Hopkins University Press.
Sakwa, Richard. 2008. Russian Politics and Society. 4 ed. London, New York: Routledge.
Shevtsova, Lilia. 2007. Russia — Lost in Transition. The Yeltsin and Putin Legacies. Washington, D.C.: Carnegie Endowment for International Peace.
———. 2009. “The Return of Personalized Power.” Journal of Democracy 20 (2):61–5.
Welzel, Christian. 2006. “Democratization as an Emancipative Process: The Neglected Role of Mass Motivations.” European Journal of Political Research 45 (6):871–96.