Det høres tilforlatelig ut å kunne outsource valgets kvaler til en automat. Dataen holder orden på dine holdninger og partienes programmer, og summerer til slutt opp det riktige svaret, ikke sant? Så enkelt er det ikke. Når de som lager valgomaten velger ut enkelte holdningsspørsmål, velger de samtidig bort flesteparten. Første filtrering av virkeligheten handler altså om hvilke saker som blir valgt ut, og hvilke som ikke blir det. Og når det foregår en siling, bør man alltid stille seg spørsmålet: Hvilken slagside har denne utsilingsprosessen? Hvor representativ er utvelgelsen av valgomatspørsmål for alle relevante politiske spørsmål i Norge?

Majoriteten av holdningsspørsmål er ikke inkludert i den automatiserte rådgivningstjenesten. Hva som oppfattes som viktige politiske saker varierer etter hvilken velger man spør, men de fleste velgerne vil ikke få dekket alle de sakene de bryr seg om i en valgomat. Mange valgomater spør hvor viktig velgeren synes sakene som er tatt med er, men de får ikke spurt hvor viktige sakene som ikke er tatt med i beregningen er for velgeren.

Antakeligvis velges spørsmål som evner å skille mellom partiene. En valgomat skal tross alt gi et tydelig råd. Slagsiden – eller biaset – er da i så fall at spørsmålene fort overdriver forskjellen mellom partiene. Valgomaten vil altså gi et mer bastant råd enn det er grunnlag for i den virkelige verdenen.

Det finnes en rekke andre mulige årsaker til at valget av valgomat-spørsmål har bias. For eksempel kan kommersielle interesser hos de som er vert for valgomaten spille inn, og politiske preferanser hos de personene som bestemmer spørsmålene kan spille inn. Man kan aldri helt fri seg fra dette problemet. Det som er viktig er derfor at beslutningsprosessen – måten man gikk fram for å velge ut spørsmål – er begrunnet og åpent tilgjengelig for velgerne. Hvilke personer var med å bestemme? Hadde de politiske partiene medbestemmelse? Ble noen partier utelatt? Hva var beslutningstakernes kriterier for å velge spørsmål?

Likeså må måten svarene behandles på være åpent tilgjengelig. Hvilken metode benyttes for å regne ut rådet? Er det en enkel summering av score, eller mer sofistikerte prediksjonsmodeller?

Et annet poeng: En valgomat tar ikke hensyn til et partis gjennomføringsevne av den politikken de står for. Én ting er å matche en velgers politiske holdninger med et parti, en annen ting er om dette partiet er det rette for velgerens ultimate mål. Det enkle, men ofte underkommuniserte argumentet i Orit Kedars glimrende bok “Voting for policy, not parties” er at velgerne stemmer for å bevege politikken i retning av deres egne preferanser. Partivalg er et middel på vei mot målet, og ikke et endelig mål i seg selv. Det er ikke alltid gitt at man skal stemme på det partiet som ligger nærmest ens egne preferanser hvis endemålet er politisk endring. Enkelte partier kan ha utfordringer knyttet til å få gjennomført politikken sin, kanskje fordi de har svake ledere, eller fordi de har lav sannsynlighet for å komme i regjering. Velgere som skal maksimere nytten av sin stemme behøver å ta slike hensyn,  men valgomater evner ikke å fange opp slike relevante betraktninger.

Nøkkelordene for valgomater for å oppnå legitimitet som politiske rådgivere er transparens, etterrettelighet, og bevissthet omkring deres bias. For at velgerne skal kunne ta valgomater på alvor, må de kunne få vite hvordan de kommer fram til sine svar. I motsetning til innbyggerne i Little Britain som aldri helt forstod hvorfor reisebyråets datamaskin avviste deres ferieønsker: https://www.youtube.com/watch?v=0n_Ty_72Qds

Lære!

At designet i år er meir tidsriktig og tilpassa mobiltelefon enn desktop, er avgjerande for å nå ut. Men ei grunnleggande endring er det ikkje, det er berre ein konsekvens av den tekniske utviklinga. Det som derimot var eit meir grunnleggande val, handla om konsekvensen av å legge meir vekt på læring.

Vi spurte oss sjølve: Skal ein valgomat vere eit orakel som spyr ut eit partisvar til slutt etter at du har fylt ut ei sjølvmelding med standpunkt? Eller skal du kunne forstå litt om norsk politikk undervegs?

Rett på sak i NRKs valgomat: Holdning til skatter og avgifter skiller mellom partiene.

Det er argument for begge delar. Ein kan tenke slik vi har gjort før; at det er ein verdi i at du ikkje skal vere påverka av at du ser din politiske skår og profil når du svarar. Då vil kanskje skåren din vere eit “ekte” resultat som følgjer av dine ubesudla standpunkt. Det andre alternativet var at du ser korleis partia ligg an i kampen om din stemme i eit slags hesteveddeløp undervegs. Eg var sjølv skeptisk, men snudde og vart sikrare jo meir vi jobba med dette. For no har vi laga eit produkt der brukarane får veldig godt innblikk i kva partia meiner undervegs. Partigrafane sprett opp og ned alt etter kva du svarar. Vi ser på brukardata at folk prøvar seg med ulike svar-profilar, går fram og tilbake i spørsmåla, vel litt ulike haldningar til dei politiske påstandane. Og kvifor ikkje eigentleg? Viss ein gjer det på den måten, så brukar ein jo valgomaten til å orientere seg om partia sine politiske standpunkt. Altså gir det potensielt sett meir læring.

Når vi ser at politisk engasjerte deler NRKs valgomat i Facebook med teksten “Jeg ble 100% …”, så mistenker vi nok at dei har prøvd nokre gongar. Og det er berre fint. Då har dei sikkert lært sitt eige partiprogram betre ved hjelp av oss.

Kva måler eigentleg valgomaten?

NRKs valgomat måler eigentleg politisk avstand mellom deg og dei politiske partia. Du markerer dine synspunkt på ei rekke påstandar.

I vår modell gjer vi om dette til tal. Er du “heilt einig” i ein påstand er talverdien din på dette spørsmålet +2. Dersom til dømes SV er “heilt ueinig” i påstanden har dei verdien ‑2 og avstanden mellom deg og SV er 4 poeng på dette spørsmålet. Dersom Høgre var markert med same ståstad som deg, så er avstanden mellom deg og Høgre 0 på det spørsmålet. Når du har svart på alle påstandar summerer vi avstanden din til alle parti. Så gjer vi om avstandsmålet til ein einigheitsprosent. Går du gjennom heile valgomaten med ein avstand til eit parti på 0 (som nokon altså har bevist i sosiale media at dei har klart), vil du vere 100 prosent einig med dette partiet. Å bli 0 prosent einig med eit parti er derimot umogleg.

Korleis har vi valgt ut påstandar?

Vi la ulike kriterium til grunn for utvalet av påstandar.

Det skal vere aktuelle politiske spørsmål som er oppe i debatten i 2017, og som vi hadde grunn til å tru kunne prege valkampen. Vi såg helst at det var politiske tema som var behandla på partia sine landsmøte, slik at partia sine standpunkt er å finne i partiprogramma for 2017–2021. Med andre ord: Valgomaten burde ta for seg politiske spørsmål der partia faktisk går til valg på eit dokumenterbart standpunkt. I dei tilfella der det ikkje var programfesta standpunkt å finne, gjekk vi til andre kjelder, det kunne vere prinsipprogram, stemmegjeving i Stortinget, forslag frå regjeringa, kronikkar, synspunkt som var fremja i samfunnsdebatten eller liknande.

Så må det jo helst vere vesentleg det vi spør om. Men kva som er eit vesentleg politisk spørsmål kan det vere mange svar på. Vi har nok i stor grad tenkt etter det journalistiske vesentleg-kriteriet: Noko som er viktig for mange.

Tematisk variasjon er eit openbert krav til ein valgomat som skal treffe breitt. Ein valgomat må ha noko om skule, noko om helse, noko om samferdsle, miljø og så vidare.

Vi var også opptekne av at valgomaten skal spegle landet.

Dei norske konfliktaksane

Men aller viktigast for utvalet av spørsmål, er kriteriet om at spørsmåla skal vise fram politiske skiljeliner. Eit politisk spørsmål kan vere så aktuelt, vesentleg og variert det berre vil. Dersom ikkje partia har ulike standpunkt til det politiske spørsmålet blir det meiningslaust å ta det med.

Då går vi til statsvitskapen. Dei veletablerte teoriane om skiljelinene i norsk politikk, som stammar frå Stein Rokkan, er med inn i NRKs valgomat. Den økonomiske høgre-venstre-aksen er den skiljelina som dominerer valgomaten. Vi ser på dette valet som eit styringsval. Det er to framtredande statsministerkandidatar, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Og sjølv om vi kan diskutere samarbeidskonstellasjonar i timesvis, så er kampa om regjeringsmakta grunnleggande sett ein kamp mellom to blokker. Difor er det riktig å spørre veljaren spørsmål langs den økonomiske aksen – der partia mellom anna skil seg i synet på bruken av offentlege og private løysingar. På desse spørsmåla – til dømes skattespørsmåla – grupperer partia i den borgarlege blokka seg stort sett på den eine sida av 0 og dei andre på den andre sida.

Sentrum-periferi-aksen har alltid vore sentral i norsk politikk. Då vi laga valgomaten i vår kjendest den meir relevant enn nokon gong. Senterpartiet var i meiningsmålings-rus, og det var teikn til distriktsopprør mange stader. Difor måtte mange spørsmål ta opp i seg denne aksen. Spørsmål om ulv, politireform og landbruk illustrerer dette. Her grupperer partia seg annleis enn på dei økonomiske spørsmåla.

Miljø – eller det som har blitt kalla vekst-vern-aksen – har nok styrka seg som ein politisk akse, og må med. Spør du MdG, er jo ikkje skiljet lengre mellom raudt og blått, men mellom grønt og grått. Om ein ikkje kjøper heile den analysen, så er det uansett riktig å spegle aksen med fleire spørsmål, og her grupperer partia seg annleis enn dei gjer på økonomi-spørsmåla og distriktsaksen.

Skilja langs den religiøs-sekulære dimensjonen er også sentral i analysen av det politiske Norge. Den lever i beste velgåande, og er med i valgomaten. Ikkje med mange spørsmål riktignok, men den er med. Den hjelper først og fremst til å skilje ut KrF som har sitt eksistensgrunnlag på grunn av denne politiske konfliktlinja, men den skil også andre parti frå kvarandre. Spørsmål om KRLE er det “reinaste” spørsmålet langs denne aksen, men skiljelina kjem også indirekte til uttrykk i spørsmål om kontantstøtte og surrogati til dømes.

Synet på innvandring blir analysert som ein eigen politisk konfliktakse. Vi har dette med i to spørsmål i valgomaten. Spørsmåla sorterer grovt sagt dei innvandringsliberale partia frå dei restriktive, mens FrP skiljer seg tydelegast ut i sum.

Ein global-nasjonal akse er også ein del av norsk politisk debatt. Den kan kome til uttrykk i synet på EU til dømes. Når vi spør om haldning til EØS og til dels når vi spør om Natos toprosentmål, så speglar vi dette.

I sum vil partia gruppere og plassere seg ulikt når vi spør spørsmål som speglar ulike aksar. At dei ulike konfliktaksane er representerte i valgomaten er dermed langt viktigare for fordelinga av parti enn at ulike politiske tema er dekt.

Gir valgomaten eit riktig råd?

Det er ei rekke dilemma med ein valgomat.

Ei avgrensing er sjølvsagt det valgomaten IKKJE måler. Val av politisk parti handlar om langt meir enn partipolitiske saks-standpunkt. Det dreier seg om tillit og identitet. Valgomaten kan ikkje måle kva for ein politikar du har tiltru til, kven du trur vil prioritere dei rette sakene i forhandlingar, kven du trur er flinkast til å styre. Den vil heller ikkje i særleg stor grad fange opp det som har å gjere med identitet. Kva du stemmer handlar jo også om kven du vil vere, korleis du ser på deg sjølv, og det kan henge saman med din familiebakgrunn eller kulturelle miljø.

Har vi spurt deg om det du er oppteken av? Nei, det er jo slett ikkje sikkert. Dersom di altoverskuggande kampsak er ei lokaliseringssak eller eit kulturpolitisk spørsmål vi ikkje har noko om, så gir jo ikkje valgomaten mykje meining. Men vi går ut frå at dei fleste gjer eit partival basert på forskjellige saker. For å gje brukaren litt meir av makta, har vi valt at du kan markere kva for nokre spørsmål som er viktigast for deg. Desse spørsmåla blir så tillagt meir vekt i utrekninga av resultatet.

Sidan valgomaten eigentleg summerer avstand, vil parti med mange ekstreme standpunkt (heilt einig eller ueinig) sannsynligvis vere dei som i snitt får størst avstand til gjennomsnittsbrukaren. Det vil gjere at til dømes SV, R og FrP får stor avstand til enkelte brukarar. Men det viser seg å ikkje vere noko stort problem, det kan nemlig vere heilt riktig at fløypartia har stor avstand til ein gjennomsnittsveljar. Avstands-summeringa gir også ein annan effekt. Ein del sentrumsparti vil – fordi dei har moderate standpunkt i mange saker, til dømes på venstre/høgre-aksen – i sum ikkje ha så stor avstand til gjennomsnittsbrukaren. Det gjer at ein typisk brukar som ikkje svarar veldig ekstremt, kan få høgare skår på nokre av sentrumspartia enn vedkomande hadde sett for seg.

Men på den andre sida: Akkurat det seier jo også noko riktig om norsk politikk. Og det ser også ut til at dei som høyrer heime hos dei store partia eller i sentrum i mindre grad markerer for dei ekstreme standpunkta. Når partia let sine eigne folk prøve ut valgomaten før lansering, traff dei sitt eige parti med overtydande stor presisjon.

Mange av våre konkurrenter har tradisjonelt hatt svært omfattende valgomater med mange spørsmål/påstander, vekting og så videre – så i år lå det i kortene at vi måtte prøve å lage noe kort og fyndig.

Den største utfordringen med å ha veldig mange påstander man skal si seg enig eller uenig i, er at leserens forventning om et presist resultat stiger i takt med antall påstander – uten at mengden nødvendigvis gjør resultatet noe riktigere.

En annen utfordring med mange påstander er at det blir vanskelig for utvikleren å ha oversikt over alle mulige utfall. Vi fniste for eksempel litt av en tidligere valgomat som anbefalte Venstre hvis man svarte «vet ikke» til samtlige påstander – vi tror det var utilsiktet.

I den andre enden av skalaen er det ingen grunn til å legge skjul på at vi var fascinert av Bergens Tidendes hurtig-valgomat fra forrige valg. Den fremstår som en spøk, men er samtidig – i teorien – 100 prosent treffsikker. Problemet er selvfølgelig at velgeren kan være uenig med sitt favorittparti i akkurat de problemstillingene utvikleren har valgt ut.

Vi endte opp med en mellomting. Dette valget står mellom to politiske blokker og to statsministerkandidater, så vi spanderer fire påstander for å plassere brukeren i riktig blokk. Hvis det står 2–2 etter de fire påstandene, spør vi brukeren rett ut om hun foretrekker Jonas eller Erna som statsminister. Vi vurderte lenge om også dette spørsmålet burde vært en politisk påstand, men vi valgte som vi gjorde fordi statsministerkandidaten for mange kan være vel så viktig som ideologi.

Deretter bruker vi fra én til fire påstander på å finne riktig parti innenfor sosialistisk- eller borgerlig-blokken. Disse påstandene vil variere etter hva brukeren har svart tidligere. (Hvis du allerede har uttrykt skepsis til statlig styring og økte skatter, er det liten vits i å spørre om du synes det er en god idé å gjennomføre en revolusjon for at staten skal overta produksjonsmidlene.) Miljøpartiet De Grønne er en slags joker som tviholder på sin blokkuavhengighet, og derfor kan velgere på begge sider få dem som resultat.

Målet var at valgomaten skulle være så treffsikker som mulig, selv om vi har færre spørsmål enn vanlig, skriver artikkelforfatterne.

Vi har lagt mye arbeid i å finne temaer som er viktige for hvert parti og deres velgere. Målet var at valgomaten skulle være så treffsikker som mulig, selv om vi har færre spørsmål enn vanlig. Hvis noen tror det er mindre jobb å lage en valgomat med få spørsmål enn en med mange, kan vi herved avkrefte det.

Målet er at alle skal finne valgomaten vår interessant, uansett hvilke kunnskaper de har på forhånd. Denne utfordringen har vi forsøkt å løse ved å gjøre selve påstanden så enkel som mulig, uten kompliserte ord, og at det heller følger en utdypende tekst til hver påstand.

Den grafiske utformingen av valgomaten er nokså enkel. Det skyldes at de fleste leserne våre leser oss på mobilskjermen.

Siden valgomaten handler om å finne en «match», har vi latt oss inspirere av sjekke-apper som Tinder. Det kulminerer med at et knippe røde hjerter farer over skjermen når man har funnet en «match». Først da hjertene kom på plass, følte vi at valgomaten begynte å finne formen. Vi er ikke noen fasit for hva folk bør stemme, og prøver heller ikke å fremstå som det.

Besøkstallene for valgomaten er gode, som forventet. Men vi har latt oss overraske over at Snapchat-versjonen av valgomaten alene er besøkt omtrent 100 000 ganger, med en snittlesetid på halvannet minutt. Halvparten av Snapchat-brukerne er under 18 år, og de bruker lengre tid enn gjennomsnittsleseren! Det er langt over hva vi forventet, og det kan tyde på at vi har lyktes i noe av det vi forsøkte.

Når valgomaten er fullført, ledes leseren videre til «Kampen om regjeringsmakten». Her mener vi selv at vi er forbilledlig pedagogiske i å fremstille en kompleks sak enkelt. En svakhet ved tradisjonelle valgomater er at graden av enighet med partiprogrammet ikke alltid avgjør hva folk stemmer; det kan være vel så avgjørende hvem partiet vil samarbeide med etter valget.

Når vi snakker om stortingsvalg-leketøy, vil vi også trekke frem «Slik kunne Stortinget blitt» – en valgordning-kalkulator der leseren kan se hvordan valgresultatet kunne blitt hvis valgordningen hadde vært litt annerledes. Her kan leseren nerde seg ganske langt ned i materien. Denne kalkulatoren har vi også brukt som verktøy for å lage egen journalistikk, for eksempel da Fremskrittspartiet foreslo høyere sperregrense (neimen, skulle du ha sett: Fremskrittspartiet ville faktisk tjene på høyere sperregrense!).

Allianse-oversikten og valgordning-kalkulatoren er ikke valgomater i klassisk forstand, men de er en del av VGs tilbud av interaktivt valgstoff, og må sees i sammenheng. Noen vil nok hevde at vår valgomat er i knappeste laget. Da kan vi kontre med at konkurrentenes valgomater i liten grad gir leseren informasjon om hvilke regjeringskonstellasjoner som egentlig er aktuelle for partiet de ender opp med. Og at konkurrentenes dekning av hvordan stortingsvalget i 1949 ville ha gått hvis D’Hondts mandatfordelingsmetode hadde blitt byttet ut med Sainte-Laguës modifiserte metode det året i stedet for fire år senere, også fremstår i overkant minimalistisk.

I Aftenposten har jeg stått for innholdet, mens svært dyktige datakyndige utviklere står for den grafiske utformingen og den matematiske kodingen som bidrar til at valgomaten blir så treffsikker som mulig.

Same procedure as every year?

Når vi i Aftenposten går i gang med valgomatjobbingen, drøfter vi først om vi skal legge den opp etter samme lest som forrige gang. I år vurderte vi å presentere alle spørsmålene først og deretter la velgerne plukke ut et knippe temaer som er viktig for dem. I så fall måtte vi ha gruppert alle spørsmålene ut i fra tema. Bakgrunnen for denne vurderingen var at vi vet det tar lang tid både å svare på spørsmålene og deretter vekte hvert eneste ut i fra hvor viktig det er for dem. Hvor seriøst tar folk da vektingen?

Aftenpostens utgangspunkt er at valgomaten skal fortelle velgerne hvilket parti de er mest enig med når de tar stilling til et knippe aktuelle problemstillinger, skriver artikkelforfatteren. Aftenpostens valgomat er plassert bak betalingsmur, altså forbeholdt avisens abonnenter.

Vi utarbeidet et nytt digitalt verktøy i 2015, og det gjorde det litt vanskelig å legge om. Dessuten fant vi en ny og raskere måte å få leserne til å vekte hvert spørsmål på. Derfor valgte vi å lage valgomaten etter samme lest som ved forrige valg.

Mange vil kanskje ikke tro det, men jeg kikket faktisk ikke på spørsmålene hverken fra 2013 eller fra 2015 da jeg skulle lage årets variant. Det er mange grunner til at det er lurt å begynne med blanke ark.

Stridsspørsmålene fra forrige stortingsvalg er andre enn dagens. Bruk av oljepenger, kutt i fedrekvote, fjerning av arveavgift og karakterer i barneskolen var aktuelle spørsmål før forrige stortingsvalg. Nå står både ulv, jernbanereform og arbeidsmiljølov høyere på dagsordenen.

Partier som blir stadig mer like

Det første jeg gjør når jeg skal lage en valgomat, er å lete etter særstandpunkter for hvert av partiene som skal med. Et særstandpunkt er for eksempel Frps forslag om å avvikle Vinmonopolet. Ingen andre partier er enig i det.

Utgangspunktet er altså ikke å lage noen meningsmåling om et bestemt antall saker fra flest mulig temaer. Det er å finne saker som skiller partier, og ikke minst standpunkter som splitter partier som er enig om mye. Og dem er det mange av.

Når ni partier skal med i en valgomat, og flere av dem har nærmet seg hverandre, kan det være vanskelig å plukke ut de rette spørsmålene. Etter forrige valg har SV og Rødt nærmet seg hverandre — og det samme faktisk kan sies om både SV og MDG, Ap og Høyre, KrF og Sp og Venstre og Høyre, Høyre og Frp og ikke minst Ap og Sp. Da blir det vanskelig å plukke ut de rette spørsmålene. De siste fire årene har f.eks. SV og til dels Venstre nærmest seg MDG i synet på utfasing av oljenæringen. «Alle» stortingspartiene vil skyte mer ulv – men unntak av MDG, SV og Venstre, og både Ap og KrF er nå blitt enig med Sp og SV om at de er imot å slå kommuner sammen med tvang.

Geografi og verdisyn forkludrer

Det gjør ikke arbeidet med valgomaten lettere at en del av de virkelig store stridsspørsmålene partiene imellom også preget av intern uenighet, både knyttet til verdisyn og til geografi. Det er delte meninger om eggdonasjon i Høyre, om ulv i Ap, og om politireformen og om differensiert barnetrygd i flere partier. Hvor treffsikre er da slike temaer i en valgomat? Det er det sikkert delte meninger om.

Etter å ha satt opp nok spørsmål til å skille partiene – og forsøkt å kode dem med hvor viktige de er for de ulike partiene, tar jeg en runde med godt informerte allroundere i alle partiene. Jeg sjekker om de mener min utfylling er korrekt for deres parti. Jeg lytter og endrer ofte noe etter en slik gjennomgang, men følger ikke det partiene sier i ett og alt, spesielt ikke om vekting. Det er ikke alle som vil innrømme at en sak er lite viktig.

Ønsker ikke å lede velgerne

Aftenpostens valgomat gjør ikke noe forsøk på å lede velgerne til «deres» parti. Det er bevisst ingen spørsmål hverken om hvilken statsminister man vil ha, eller hva man stemte sist.

Å se hvilke partier man står nærmest underveis, kan også være ledende. Derfor har vi valgt å la være å vise frem det. I tidligere år har vi noen ganger vist noen søyler som går opp og ned etter hvert som man svarer, men da uten å avdekke hvilket parti som representerer de ulike søylene. Men noen tok valgomaten så mange ganger at de oppdaget det.

En av påstandene Aftenpostens valgomat ber leseren ta stilling til.

Aftenpostens utgangspunkt er at valgomaten skal fortelle velgerne hvilket parti de er mest enig med når de tar stilling til et knippe aktuelle problemstillinger. De bør helst være lett å ta stilling til. For noen kan resultatet bli feil sammenlignet med hvem de trodde de var mest enig med – eller sammenlignet med hvem de kan tenke seg å stemme på.

En valgomat er et puslespill av påstander og kompliserte utregninger. Men partivalg er ofte et resultat av følelser, både for enkeltsaker og personer. Og sist, men ikke minst: Partivalg tas også med bakgrunn i aversjoner og antipatier som overskygger mye annet – enten de er mot bønder, fagforeningsmakt, kristendom og moral eller naturvernere.

Målgrupper og redaksjonelle mål

Bakgrunnen for at Aftenposten lager en valgomat, er selvsagt at vi tror den kan være til nytte for leserne i en valgkamp som kan være uoversiktlig og kaotisk. Valgomaten skal jo, sammen med resten av vår journalistikk, sette våre lesere i stand til å ta et best mulig informert valg i stemmelokalet. Siden vi ofte hører at resultatet i valgomaten har stor påvirkningskraft, påligger det oss derfor et stort ansvar for å gjøre den så reell og korrekt som mulig.

Hensikten er at de som har tatt den, skal bli litt mer opplyst om hva partiene står for. Derfor viser vi dem i år hva de har svart og hvordan det samsvarer med det alle de ni partiene mener.

Målgruppen er i utgangspunktet alle velgere. Men Aftenposten er et abonnementsprodukt, og våre betalende abonnenter skal få det mest omfattende tilbudet og alt vi produserer.

Å lage en kvalitetssikret og best mulig valgomat er også et veldig tid- og ressurskrevende arbeid. Det er også et argument for å legge valgomaten bak betalingsmuren. Et dilemma med å legge den bak mur, er at den vil nå ut til færre, ikke minst til færre unge velgere. Vårt ønske er at flere vil betale for kvalitetsjournalistikk. Kanskje valgomaten kan være en inngangsport for unge lesere. I tilfelle yngre eller eldre velgere lurer på om vi lagrer den enkeltes svar fra valgomaten og bruker det for å kartlegge abonnentene, kan jeg forsikre alle om at det gjør vi ikke.

For 16 måneder siden klistret jeg det runde merket på telefonen. Jeg var akkurat blitt pirat — og glad for at jeg takket være merket ikke risikerte å forlate huset med min samboers mobiltelefon igjen. I mitt nabolag i Berlin-Friedrichshain hadde et halvt år tidligere 26 prosent av velgerne stemt på det unge partiet i lokalvalget. Piratene ble regnet som skrullete, men innovative nettavantgardister.

Sågar New York Times sendte korrespondenten sin til en hjørnekneipe i Friedrichshain, et av piratenes stamsteder, for å lete etter hemmeligheten bak dette nye partiets suksess.

I dag, etter måneder med maktkamp i partiledelsen, et ukjent antall bisarre overskrifter og beskjedne 2,2 prosent av stemmene ved forbundsdagsvalget, svermer i det minste min fem år gamle sønn fortsatt for “piratene”. De fleste andre finner partiet pinlig, eller rett og slett overflødig.

Her begynte det: Grunnleggelsen av det tyske Piratpartiet 10. september 2006 i Berlin (foto: Erik Möller, CC:by)

Egentlig forunderlig: Da jeg trådte inn i partiet våren 2012, var ikke piratene mindre dyktige eller mer oppfinnsomme, mer løgnaktige eller mindre elskelige enn i dag.

De hadde gjort meg nysgjerrig med sin kritikk av manglende åpenhet og stivnede strukturer i den etablerte politikken — og med sitt forlokkende løfte om endelig å lede demokratiet over i internettets tidsalder. Selv syntes jeg det var på høy tid at politikere endelig innrømmet at de ikke hadde peiling. Det forekom meg å være i takt med tiden at partiet opptrådte så postideologisk.

Enkelte kommentatorer bebreidet partiet for at alt det gikk inn for kunne bli forkastet igjen umiddelbart av de allmektige partimedlemmene, så å si med et museklikk. Vidunderlig! Jeg forsto det som oppfordring til å delta, som et spennende politisk eksperiment.

Dette nye, virtuelle hjemmekontordemokratiet til piratene så ut til å være perfekt for meg som mor til to små barn med lite fritid. I hvilket annet parti kunne jeg bli med i partiarbeidet fra kjøkkenbordet der hjemme, via internett? Jeg kunne knapt vente på å ta i bruk demokratiprogramvaren Liquid Feeback, som jeg hadde lest så mye imponerende om: Den var “Piratutopiens hjerte” (Zeit-Magazin), en slags “pacemaker” (Spiegel) for partiet, ja, dets “kjerne” (Frankfurter Allgemeine).

Dagen etter at jeg offisielt var registrert som medlem nr. 39120 i Piratpartiet mottok jeg en e‑post med tilgangsnøkkelen. Min inntreden i “Liquid Democracy”, det flytende demokratiet. Jeg lot alt annet ligge og satte meg ved datamaskinen, leste kjapt gjennom bruksanvisningen “Liquid Feedback på tre minutter”, som jeg hadde fått sammen med passordet — så var jeg i gang!

Full av forventning kikket jeg meg rundt. På temafeltet innenriks- og justispolitikk støtte jeg først på initiativet “Grovkalibrede halvautomatiske og automatiske våpen er ikke sportsutstyr”. Jeg behøvde ikke engang å lese begrunnelsen. Klikk, der hadde allerede initiativet min støtte. Disse støttestemmene, det visste jeg fra bruksanvisningen, var ytterst viktige: Bare initiativer som tiltrekker seg et minimum av sympatisører passerer det første hinderet i Liquid Feedback. Så følger fasen hvor innholdet diskuteres og brukerne bearbeider forslaget i fellesskap — og etter en tid kommer det til slutt også til avstemning.

Jeg surfet videre — og begynte å undre meg. Anti-grovkaliber-initiativet så i sin enkle skjønnhet ut til å være unntaket. Foran meg på skjermen tårnet det seg opp forslag der jeg helst ville ha bestilt en rapport fra Forbundsdagens vitenskapelige utredningskontor før jeg tok stilling.

Skulle jeg støtte “uinnskrenket inntektsskatteplikt også for tyskere som bor i utlandet”? Må straffeloven bli utvidet med en paragraf 339a? Mitt svar på begge: har ikke anelse.

Dette “politikkens dataspill”, som Spiegel så begeistret skrev, hadde jeg forestilt meg morsommere. Formodentlig hadde mange av partiets over 9000 Liquid-Feedback-deltakere det på samme måten. Men hva betydde egentlig det: De som avla stemme her, var det først og fremst de som ikke var klar over sin egen inkompetanse? En skummel tanke.

Riktignok kan alle i Liquid Feedback delegere sin stemmerett til andre i en konkret sak, istedenfor å avstå eller stemme i vei uten å ha greie på saken. Slik delegering skulle gjøre demokratiet virkelig flytende. Den du overlater din stemme til, kan selv delegere den videre, så selv endeløse kjeder av stemmedelegering er tillatt.

Som fersk pirat spurte jeg meg selv: Hvem tenkte som jeg og ville ta beslutninger i min ånd? Jeg visste lite om partifellenes synspunkter. Selv hvis jeg hadde kjent noen pirater virkelig godt: Kunne de da virkelig bedømme om det var på sin plass med en ny paragraf 339a i straffeloven?

Jeg liker ikke å innrømme det, men slik er det: Ingenting hadde jeg gledet meg mer til, og ingenting skuffet meg mer enn dette angivelig så fenomenale Liquid Democracy. Jeg deltok knapt i noen Liquid-Feedback-avstemninger, fremmet ingen endringsforslag. Som tusener andre pirater boikottet jeg den så høyt beundrede teknikken. Det ble bare sånn. Hvis Liquid Democracy må greie seg med borgere som meg, kan man vel glemme det.

Særlig fordi Liquid Feedback ennå ikke brukes til å ta beslutninger i Piratpartiet. Ved landsmøtet i mai 2013 stemte et knapt flertall av delegatene mot bindende nettbaserte avstemninger. Alle avstemninger på Liquid Feedback må fortsatt gjentas på partimøter.

Marina Weisband, en av Piratpartiets stjerner (foto: Bastian Haas, CC:by-sa)

Piratene hadde lokket meg med store løfter. Om man var partileder eller fersk pirat som meg — alle medlemmer kunne fra første dag delta i partiarbeidet. Eller, som partiikonet Marina Weisband i sin tid som generalsekretær formulerte det: Hos piratene skaffer man seg innflytelse på motsatt vis av hos de andre: “I dette partiet ligger man seg nedover.” Virkelig?

I sommerferien tok jeg henne på ordet. Når alle pirater faktisk kan delta på like fot, hvorfor skulle ikke jeg som fersking kunne bidra med mine ideer til piratenes program ved forbundsdagsvalget? Etter flere måneder med mammaperm hadde jeg merket meg hvor få fedre jeg møtte i barselgruppen eller på lekeplassen. Min ide: En reform av foreldrepermisjonen for å motivere flere menn til å ta en jobbpause for familien.

I hagen hos mine foreldre satte jeg meg ved datamaskinen. Det trådløse nettet fungerte overraskende bra på terrassen. Barna frydet seg i plaskebassenget. Ved siden av meg sprudlet et glass kaldt mineralvann. En sitronsommerfugl flagret gjennom juliheten. Jeg hadde ingen anelse om hvordan et slikt programforslag skulle se ut, men min samboer sa: “Skriv bare av fra de andre. Kopiering er jo en dyd hos dere!”

Og så tastet jeg, fritt etter en partifelle: “Det foreslås å ta inn i valgprogrammet til forbundsdagsvalget 2013 på egnet sted følgende til temafeltet kjønns- og familiepolitikk:…” Setningen klang etter min smak en smule stormannsgal der den sto alene på den ellers hvite skjermen. Men det måtte jeg vel holde ut. Ganske enkelt å skrive et par avsnitt til valgprogrammet på en onsdags ettermiddag ved hagebordet — for en sprø følelse.

Drøyt to timer senere mailet jeg, uten å gruble lenge over det, mitt programforslag “Ekte valgfrihet for familier” til kontakter og ba andre pirater om tilbakemelding.

Det fikk jeg. Med en gang kom det svar fra en som kalte seg Incredibul: Mitt forslag så “supert” ut, og han trodde det ville være “samtykkedyktig”. Imidlertid burde jeg helst ikke skrive “mor” og “far” — heller omformulere forslaget slik at det “også passet for skeive”. Deretter en lenke.

Forbløffende! Den ukjente hadde omstrukturert forslaget mitt og kopiert det over i en “Piratenpad” — det kaller partiet virtuelle notatblokker der mange brukere på samme tid kan redigere et dokument på nettet. Jeg kjente ikke denne Incredibul, likevel hadde han uten videre hjulpet meg med sine ideer. Så imøtekommende! Fantes den altså, denne “svermintelligensen” som partiet angivelig profiterte så mye på?

De nye grasrotdemokratene (foto: Ben de Biel. CC:by-nc-sa)

Et par dager senere så jeg at også andre pirater hadde bearbeidet forslaget mitt. Men de nye delene var enda mer uferdige enn det jeg hadde skriblet sammen på et par timer. Ja, programforslaget eksisterte egentlig ikke lenger i det hele tatt. Mine partifeller hadde etterlatt det i en sørgelig tilstand på denne “piratpadden”.

Via “Kegelklub”, det kjønnspolitiske nettverket i partiet, støtte jeg på Lena Rohrbach, 27, og Andreas Pittrich, 33 år. Filosofistudenten og matematikeren tilbød seg å bearbeide programforslaget sammen med meg. Vi avtalte å møtes neste søndag. Lena og Andreas brøt med de fleste klisjeer om piratene. Ingen nerder uten manerer, derimot velpolerte unge mennesker i jeans og turnsko, som i hvert fall utseendemessig ikke ville stukket seg ut i De Grønnes ungdomsparti.

Tilfeldigvis var jeg støtt på to av partiets kapasiteter. Lena og Andreas hadde vært medforfattere til kapitlet om kjønns- og familiepolitikk i prinsipprogrammet. Denne høsten skulle de til og med stå på liste for Piratpartiet i Berlin til forbundsdagsvalget.

Lena og Andreas ville ikke bare gi meg teknisk hjelp til forslagsskrivingen. Begge tok for seg forslagsteksten. Av mødre og fedre ble partnere eller støtteberettigede personer. Det tok ikke lang tid før introduksjonen til forslaget mitt hadde fordampet. Jeg kjempet ikke imot. Det var jo bare introduksjonen. Ikke lenge etter spurte Lena og Andreas: Hvorfor kan egentlig bare to personer få foreldrepenger? Og det stemte faktisk: Mitt forslag ville passe dårlig for mange stefamilier.

Mens jeg ennå forsøkte å tenke ut en alternativ modell for foreldrepenger, regnet Andreas som matematiker kjapt gjennom hva det ville bety økonomisk hvis en million mennesker delte på foreldrepengene for ett barn. En slik en-million-og-en-hodet familie ville sikkert være en innovativ variant. Det var bare det at jeg ikke kunne komme på et eksempel med mer enn tre mottakere av foreldrepenger.

Barnets far, sa Lena, kunne jo også ha et forhold til en annen mann og likeså kunne moren ha flere kvinnelige partnere. Andreas regnet i mellomtiden allerede på neste modell for foreldrepenger. Et par minutter senere sto det i “piratpadden”. Hans forslag virket smart. Mitt opprinnelige mål om å motivere flere fedre til å ta permisjon var beholdt. På den andre siden ga det muligheter for familien til å leve annerledes enn i den tradisjonelle mamma-pappa-barn-versjonen.

Vi nærmet oss midnatt. Tanker svirret gjennom hodet mitt: Hadde jeg latt meg overrumple av Lena og Andreas? Uansett var dette den mest produktive kvelden siden jeg gikk inn i partiet. Med dette forslaget kunne vi også vinne avstemningen i Liquid Feedback. Det var jeg sikker på. Da ville vi nesten være inne på dagsordenen til landsmøtet.

Slik ble det ikke. I begynnelsen av oktober tapte vår modell for foreldrepenger knapt en kampvotering i Liquid Feedback. Motforslaget var imidlertid en skikkelig bombe. Det denne piraten ville ha, var dårligere enn kristeligdemokratenes familiepolitikk fra 2007. Jeg hadde lovet meg selv på forhånd: Skulle piratene foretrekke dette forslaget framfor vårt, da ville vi ha et problem! Hva nå?

Aldri før hadde jeg investert så mye tid i et politisk prosjekt. Minst to ganger i uken var jeg med på partiarrangementer. Jeg kunne knapt vegre meg mot en strøm av tilbud om mer deltakelse.

Av og til hjalp jeg sågar til i det trange lokalet på gatenivå i Berlin-Mitte som Piratpartiet brukte som partikontor. Ikke en gang en oppvaskmaskin var anskaffet, først måtte det en eller annen gang avholdes en grasrotdemokratisk avstemning. De frivillige medarbeiderne kranglet i steden om tårn av skitne kaffekopper i gangen som var bygd ut til kjøkken, akkurat som i mitt siste studentkollektiv.

Jeg fikk ikke bare lov til å fylle kjøleskapet med Club-Mate, sende partiballonger til Filippinene og motta telefoner, men ble også vennlig oppfordret om å skrubbe dassen hvis noen hadde etterlatt seg en katastrofe der. Vaskehjelpen kom nemlig bare en gang i uken, forklarte en pirat meg — mer hadde vi ikke råd til. Kunne det stemme, i et parti som hadde nådd 33000 medlemmer? Hvordan ville dette politikk-kollektivet konkurrere med De Grønne eller Venstrepartiet i valgkampen?

Jeg hadde meldt meg inn i et parti som brystet seg med at det visste bedre enn de “etablerte” å begeistre folk for politikk. Som betegnet seg selv som frigjører for en generasjon, som ville oppdatere systemet. Virkeligheten så annerledes ut.

Åpenbart kunne ikke piratene engang motivere sine egne medlemmer til å bidra. Det som i fjernsynets talkshow passerte som grasrotdemokratisk innovasjon, viste seg i partihverdagen å være tidkrevende og utmattende. På veien til online-demokratiet strides riktignok piratene permanent, men alle viktige beslutninger tas fortsatt offline — på langdryge partimøter, med stemmekort eller håndsopprekning. Liquid Feedback, partiets angivelige “pacemaker”, er for piratene ikke noe mer enn et politikkspill uten strukturell betydning.

Med god grunn, oppdaget jeg kort etter. Ved et kuriøst sammentreff hadde jeg klart å skaffe meg en stemme nummer to til demokratiprogramvaren — selv om jeg ikke er noen hacker og ikke har den fjerneste anelse om hvordan IT-sikkerhetssystemer virker.

Jeg hadde håpet å finne mer oppfinnsomhet i Piratpartiet enn i SPD og CDU til sammen. Jeg hadde faktisk tiltrodd piratene å gjøre demokratiet vårt kompatibelt med internett, å hale partiarbeidet ut av kneipene, sportshallene og kongressentrene og inn på nettet, og befri det fra sin stivnede tidsrytme.

Det jeg opplevde, var et overveldet, usikkert og blokkert parti. Selvfølgelig er det en kløft mellom ambisjon og virkelighet hos alle partier. Men skulle ikke Piratpartiet klare seg uten konkurrentenes pyntede løgnaktighet?

I midten av januar forlot jeg partiet. Det falt meg tyngre enn antatt. Jeg bar brevet med meg et par dager før jeg sendte det. Det hadde jo også vært underholdende. Sjelden har jeg på så kort tid møtt så mange kloke og egenrådige mennesker. Å utvikle et programforslag sammen med tilfeldige bekjentskaper fra nettet, var en spennende greie. Takket være piratene har jeg i dag en ide om hvordan demokratiet kan fungere på nettet — eller ikke.

Partiet ga meg i hvert fall mye tid til å ta farvel. I Liquid Feedback fikk jeg selv etter min uttreden delta i voteringer i flere uker til — som eks-pirat uten stemmerett.

Oversatt fra tysk av Olav Anders Øvrebø.

Åpenhet og gjennomsiktighet

Et gjennomsiktig offentlig byråkrati er til å stole på, og kan rettes opp der det kan bli bedre. Dette er vel hovedtanken bak hele bevegelsen om åpne offentlige data, og dermed også tanken bak data.stortinget.no. For at data skal kunne bidra til gjennomsiktighet må noen tolke, sette inn i kontekst, utfordre, kritisere og ikke minst bruke dataene til noe. Lage visualiseringer, alternative innsynsløsninger, kontrollere for feil eller misforståelser. Skrive nyhetsartikler, forskningsrapporter og bloggposter.

Kanskje kan enkelte metoder automatiseres slik at vi får dashbord med data om samfunnets tilstand slik en finansanalytiker eller flygeleder (formodentlig) sitter i “kontroll-tårn” og tar pulsen på markedet/luftfarten.

For at enhver borger skal kunne få noe nytte av dette aleine har data.stortinget.no “databyggere”, wizards (data-assistent, assistent-meny) som hjelper deg med å ta ut helt enkel statistikk fra systemet. Med denne kan vi enkelt se at stortingsrepresentanter er gjennomsnittlig ca 50 år:

…og at kjønnsfordelingen har utviklet seg mot et stadig mer likestilt samfunn.

Det skjedde noe spennende mens Borten og Bratteli var statsministere i overgangen mellom 1960- og 70-tallet, kvinneandelen begynte å øke mer enn før.

Også gangen i enkeltsaker kan sees på de vanlige nettsidene til Stortinget (se eksempel.)

Dette er gøy for oss vanlige borgere, for skoleelever og for pressen. Databyggeren gir oss helt enkel informasjon (tolket data) om utvikling og om enkeltsaker. Hva du kan gjøre med databyggeren er nødvendigvis noe begrenset – det er urimelig å forvente at Stortinget er selvkritisk på våre vegne.

Journalister og borgerjournalister

Norsk presse har allerede gjort en del av tingene som er rimelig å gjøre med denne typen data. Allerede lenge før data-APIet var klart hadde Edda Media laget buskerudbenken.dt.no for Drammens Tidende. Seinere kom tilsvarende prosjekter for andre regioner i Norge. Det er ikke urimelig at noen tar opp dette igjen, enten som publikumsløsninger (a la Buskerudbenken) eller mer interne systemer for å snappe opp temaer og saker som tas opp på Tinget. I dataene kan saker spores (via saksordfører) til folkevalgte, som igjen har et fylke som skal representeres. Hva den enkelte representant stemmer i voteringer er også med i dataene, slik at det er mulig å følge de ulike fylkenes aktivitet.

Det er også mulig å finne hvem som stemmer mot sitt eget parti (altså hvor partipisken ikke strekker til), dette er jo alltid gøy uansett om du anser slikt som usolidarisk vandalisme eller tegn på ryggrad hos den enkelte representant. En nyhetssak er det nok ofte, dette er ikke bare politisk uenighet, men intern uenighet. En god indikasjon på en spennende sak. Kanskje.

Mye, om ikke det meste, av stoffet som eksponeres i APIet dekkes allerede tett av norsk presse. Det er likevel interessante ting å snoke i her, se for eksempel på denne (som dog ble dekket) der i alle fall min oppfatning av forslagsteksten gjør at voteringsresultatet kommer overraskende:

“Stortinget ber regjeringen fremme en sak om endring av utlendingslovgivningen slik at barns rettigheter i utvisningssaker blir ivaretatt i tråd med vedtak i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.”

Resultat: Mot
(For: 25 Mot: 79)

Jeg synes det er overraskende at det er så stor enighet om å ikke rette norske lover etter Den europeiske menneskerettsdomstolen. Andre er kanskje ikke overrasket, men å legge opp et system der forslagstekster settes opp mot voteringsresultat kan virke som en morsom idé. Er det noen partier som er konsekvent imot enkelte målestokker (menneskerettigheter, arbeidstakerorganisasjoner, EU, miljøvern-krav, etc)? Er det noen som er for EU den ene dagen og imot den neste?

Det er også elementer i dette APIet som kan fungere journalistisk med ganske lite arbeid. For eksempel er spørsmål (skriftlige, interpellasjoner og spørretimespørsmål) ofte ganske gøy lesing. De er ofte kritiske, lette å relatere til områdene der representantene er valgt inn fra og de er sikkert vanskelige å svare på. De er potensielt gode steder å starte en debatt (på en kafé eller i en avis). Noen eksempler:

“Når vil miljøvernministeren fatte vedtak i saken om IKEA Larvik slik at lokalsamfunnet og lokal- og regionalpolitikere får vite om det lokale demokratiet virker og har tillit, og IKEA får avklaring på om deres miljøvennlige investering kan gjennomføres?”

“Tidligere riksvei 862, nå fylkesvei 862 mellom Tromsø og Finnsnes, har fergeforbindelse mellom Brensholmen og Botnhamn på Senja. Denne fergeforbindelsen er ikke helårig, dvs. fergen går ikke om vinteren. Dagens drift av fergeforbindelsen er i hovedsak selvfinansierende og fylkesvei 862 er også en viktig nasjonal turistvei, men har også meget stor betydning for næringslivet og de fastboende i fylket. Vil statsråden bidra til at fergeforbindelsen på nasjonal turistvei, fylkesvei 862, blir helårig?”

“Aftenposten melder i dag at Norge har mottatt en sondering mht å arrangere neste NATO-toppmøte. Selv sier utenriksministeren at han oppfatter henvendelsen som en sondering. Statsministeren, utenriksministeren og forsvarsministeren har alle uttalt bekymring for budsjettkutt i medlemslandene. Sånn sett vil det være naturlig at Norge, pga sin sterke økonomiske posisjon, sier ja til å forestå et NATO toppmøte. Er utenriksministeren enig i dette og at det vil være positivt for oss?”

“Hva vil statsråden gjøre for å bidra til en varig løsning for ivaretakelsen av Gjøa?”

Alle disse spørsmålene har en avsender og en mottager, og lokale saker vil sannsynligvis enkelt kunne spores tilbake til de områdene de omhandler. Som Risør-gutt sjekket jeg selvsagt raskt, og kan konstatere at ‘Risør’ kun er nevnt 3 ganger i spørsmål på Tinget, og 0 ganger i sakers tittel, siden 1986. En lokaljournalist kunne lett følge opp med nabokommuner og fylke for å finne ut om sørlandsperlene (eller hvilket som helst sted du bryr deg om) i det hele tatt nevnes, og hva som tas opp om dette. Jeg tror det er ting her vi ikke leser i avisen, som det både kan være gøy og viktig å følge med på.

Det er mer som kan gjøres journalistisk på denne materialet. Slik jeg ser det handler det først og fremst om de gode ideene.
— Hva kan vi gjøre med dette som utnytter materialet best for journalister?

Borgerjournalistikk

Det er ingen grunn til at journalistene skal ha dette for seg selv, og at interesseorganisasjoner kommer til å ta tak i dataene føler jeg meg ganske sikker på. En organisasjon – holderdeord.no – har allerede begynt. Deres prosjekt er å “faktasjekke”/(kontrollere for) partienes løfter. Holderdeord.no tar en spesiell rolle som “kontrollør”, og kvalitative vurderinger må nok gjøres for sakene. Dette kan selvsagt føre til konflikt og uenighet, men heller at noen gjør det, enn ingen? At prosjektet også deler sin kode med oss, gjør at den som vil kan etterprøve påstandene selv – noe som er forbilledlig. Holderdeord.no er et spennende prosjekt som vi kommer tilbake til i Vox Publica senere.

At miljøvernere, idretten, kollektiv-brukerne og fiskeforeninger kan overvåke, bygge på og bruke data fra Stortinget i sitt arbeid, tror jeg betyr at dette vil skje. Bloggere, twitterbrukere, facebookere og andre borgerjournalistikk-liknende aktører har også en rolle her. Det er et potensial for en gjennomsiktighet som virkelig kan bli bra, og holde våre folkevalgte på tå hev, særlig når også de smalere interessentene lett kan se hvem de må sende en mail eller ringe til når ting ikke er som de skal (etter synsvinkel).

Angående faktasjekking anbefaler jeg også Martin Eides “Fakta og makta” som ble publisert både i BT og her på Vox Publica.

Teknisk

Dette avsnittet er kanskje mest relevant for deg som har tenkt å bruke denne datakilden, og jeg blir ikke fornærmet om enkelte hopper videre til neste avsnitt.

Hvis du har tenkt å gjøre noe teknisk med Stortingets data finner du stort sett det du trenger på data.stortinget.no/om-tjenesten og data.stortinget.no/eksport med dokumentasjon og (fri) lisens.

Det er også noen eksempelprosjekter i java og .net C# å laste ned, om du er gira på det (jeg gjorde ikke det, da verken java eller C# er noe jeg bruker ofte nok, så jeg kan ikke uttale meg om disse).

Helt enkelt består eksport-biten av data.stortinget.no i en liste med URIer som spytter ut XML. Noen URIer tar input (en sesjon eller saksnummer), andre ingenting. XMLen som sendes tilbake er lett å jobbe med (ingen store overraskelser) og virker fornuftig strukturert. Attributt-navnene gir hint om hva som kan inneholde flere ting (en sak kan ha flere emner), ved navn valg som “emne_liste” som listes ut også i tilfeller der de ikke brukes.

Kode i python for import i mySQL
For å få et overblikk skreiv jeg noen enkle importscript i python for å få dette over i mySQL. Koden for det finner du på github, du kan bruke den som du vil. Med dette finner du også et førsteutkast til databasestruktur som er basert på å ha primær- og kombinasjonsnøkler slik at ‘INSERT IGNORE’ statements kan brukes til datafangst. Jeg har ikke gjort noen “ekte” prosjekter på dette, så det er ikke utenkelig at strukturen bør endres litt eller tilpasses noe til andre formål. Hvis du finner noen direkte feil du mener jeg burde vite om, ta gjerne kontakt.

Min korte erfaring med dette er at det virker robust og fint. Det er mer data i APIet enn hva det er lett å holde styr på via nettsidene til Stortinget og rådataene gir muligheter til å gjøre ting vi ennå ikke har kommet på at vi burde.

Omfang

Noen raske tall. APIet inneholder så langt ca 13.300 saker og 22.400 spørsmål (begge siden 1986), stortingsperiodene går tilbake til 1945, mens sesjoner (fra sommer til sommer) kun tilbake til 1986. Jeg har ikke sjekket om det finnes data om saker/spørsmål fra før ’86, da APIet selv ikke lister ut disse sesjonene. Videre er det metadata på fylker, partier (18 stk siden 1945), emner (172 stk), representanter (1072 stk), voteringer (siden 2011) og relasjoner mellom disse.

Kritikk?

Selv om ting virker bra, kan det alltids bli bedre. Det er også ting vi kan diskutere her.

Det er noen feil her og der. For eksempel finnes det ingen data her: http://data.stortinget.no/eksport/skriftligesporsmal?sesjonid=2007–2008 Betyr det at ingen stilte spørsmål i 2007–2008? Garantert ikke. Det er også mangler, for eksempel har ikke skriftlige spørsmål emner – mens de andre typene spørsmål har.

Noen typer data går tilbake til 1945 (representanter), andre typer (saker) tilbake til 1986, og andre igjen (voteringer) finnes kun fra 2011. Det er litt hull her og der (en del saker har ikke noen “behandlet i sesjon” selv om de er gamle), gode nøkler mot saksdokumenter finner jeg ikke (gjør du?) og vedtakstekster er lagret som HTML (som gjør det unødvendig vanskelig å finne gode delimiters/“mellomroms-tegn” for eksport fra mySQL til f.eks. .csv eller .xls).

Dokumentasjonen, en .pdf (hvorfor .pdf, folkens?), lukter tidvis auto-generering og blir intetsigende. Se på denne:

“vedtaknummer
Element som definerer nummer for voteringsvedtaket”

Er det unikt? Er det påkrevd? Kan et vedtak ha flere nummer? Kan flere vedtak ha samme nummer? Slikt besvares ikke, og mange av elementene i XMLen har slike beskrivelser, som like godt kunne ha vært sløyfet. Ok, nå vet vi at det skal være et vedtaksnummer ved et vedtak, men ikke stort mer.

Konklusjonen på dette er at det trengs mer inngående kunnskap om Stortingets prosesser enn det som kan leses ut av dokumentasjonen for å bruke dette riktig. I gjennomsiktighetens navn kunne dette ha vært fokusert mer på, det er ikke urimelig at ulike interesseorganisasjoner med varierende kunnskap skal benytte denne datakilden. Dette kan bli bedre, både med tanke på dokumentasjon, hull i dataene, og mer historisk data. Å legge inn en form for tilstandsrapport på dataene slik at nye data kan hentes ut uten å spørre etter hele sesjoner kan kanskje være en idé. Jeg har ikke bygget min kode med tanke på periodisk uthenting, men for interesseorganisasjoner, pressen, osv vil nok det være et tema.

Forskning

Kan denne datakilden brukes til forskning? Jeg har spurt både kollegaer her på huset og utenfor hva vil kan besvare med denne typen data. Så langt har jeg ingen prosjekter i boks, men jeg tror dette er data som kan brukes til å besvare flere interessante spørsmål:

• Hvor viktig er pressen for Stortinget?
• Ligger Stortinget foran eller bak pressens dagsorden?
• Hvor sterk er partipisken i de ulike partiene?
• Har vi reelt sett mange ulike partier å velge mellom, eller to (eller tre) blokker?
• Hvor godt representerer de ulike fylkesbenkene sine fylker?
• Hvem er Tingets mest effektive politikere (og hva gjør de for å få det til)?
• Finnes det “kjøp og salg” av saker/stemmer på Tinget (a la “kampfiksing” i idretten)?

Her handler det bare om å finne riktig spørsmål. Om du mener å ha noen tanker om dette, ta gjerne kontakt. Jeg (som driver med datastøttet journalistikk) ser for meg at metoder og spørsmål fra forskningsdisiplinene i noen tilfeller kan automatiseres og omsettes til innsynsløsninger/overvåkningstjenester osv. Her må forskningen gå foran og vise vei.

At data nå kommer i form av at API gjør det mye lettere å besvare spørsmål, dette har jo blitt lagret før også, men da måtte en forsker innhente disse dataene selv fra hvor-nå-enn de ble lagret (Nasjonalbiblioteket?).

Veien videre for data.stortinget.no og åpne offentlige data

Det er slett ikke gitt at folk kommer til å hive seg over dette. Det er helt realistisk at kun et knippe mennesker i dette landet kommer til å bry seg med stortingsdata. Det betyr ikke at lite bruk betyr at prosjektet er unødvendig eller misbruk av ressurser. Hvem som tar dette i bruk, og hva som kommer ut av det, er mye viktigere. Dette er opp til oss alle. Potensialet er der. At det er vilje til å rette feil, fylle på med data (utvide med mer?) og holde systemet oppe — er det jeg ønsker å se. Og en takk skal noen ha, det er godt at dette blir gjort.

Rent teknisk er dette også bra. Nå som data.stortinget.no er på beina synes jeg det er rimelig å fortsette trenden med andre typer data som kan informere borgere til å ta gode valg. Hvem skal jeg stemme på? Hvor bør jeg bosette meg? Hva bruker staten skattepengene til? Hvilken skole i nærheten er best? Hvor forurenset er det der jeg bor? Hvilke veier er mest trafikkert og ulykkesutsatt?

Med tilgang til mer data vil flere slike spørsmål kunne besvares basert på data. Skoler rangeres i dag etter nasjonale prøver, som gir foreldre en idé (dog en litt rar idé, normalfordelingskurven er ingen god måte å rangere prestasjoner på, vi vil aldri oppnå at alle er “gode nok” på den skalaen) om skolenes evne til å utdanne.

Data fra politi og brannvesen vil kunne gi indikasjoner på hvor det er tryggest å bo og ferdes, data om dokumentavgifter som betales kan gi indikasjoner på reelt prisnivå der du vil flytte. Dette er viktig informasjon som bør være tilgjengelig for en boligkjøper (og ‑selger) som går via en megler med egne insentiver. Alle disse tre må gjerne få APIer slik Stortinget har.

Statsregnskapet (som også deles som .pdf – gjør de det for å være onde med overlegg?) er et kronisk oversett dokument som fortjener mer innsyn. Å legge dette om til et API og gi oss flere detaljer ville være veldig bra for alle. Det vil kunne brukes til for eksempel å se etter som bevilgninger og løfter brukes og holdes. Om det faktisk bygges jernbane, barnehager og studentboliger.

Domstolene utmerker seg også som gode datakilder i gjennomsiktighetens navn. Her er det mye som kan gjøres. Hva slags kriminalitet straffes i Norge? Hvor mange tas der jeg bor? Brukes de nye lovene som Stortinget innfører? Leder de til mindre kriminalitet (koblet mot politidata)? Er det noen som gjentatte ganger straffeforfølges av myndighetene, men som frikjennes gang på gang? Det er mye viktig og spennende som kan komme ut hvis også rettsvesenet blir mer gjennomsiktig. Igjen handler det først og fremst om å finne de gode ideene, de gode spørsmålene.

Og postjournaler. Postjournaler finnes i dag i et utall ulike formater og løsninger (.pdf-er i html, kranglete .aspx-systemer, rentekst og markup av alle slag). Et ensartet system for postjournaler ville spare mange for mye tid.

Å se på data.stortinget.no som et første skritt i en kjedereaksjon av åpninger av slike APIer — og virkelig åpne opp der det lar seg gjøre — vil kunne utgjøre en stor forskjell i hvordan vi forvalter makt og bidra til et samfunn som i større grad tar sine beslutninger basert på data. Hans Rosling snakker om et “faktabasert verdensbilde”, med åpne data og gode APIer i Norge kan vi få et “faktabasert Norges-bilde” — og det synes jeg at vi fortjener.

Spørsmål:

Jeg har gjentatte ganger stilt spørsmål i denne posten. Spørsmål som kan skrives om til disse:

• Hva kan dette brukes til?
• Hva burde vi bruke dette til?

Hvis du har tanker om dette, legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet.

The promise of data.gov and of many of these other civic data collections is in allowing citizens to participate in the scrutiny of their government and of society at large, opening vast stores of data for examination by anyone with the interest and patience to do so. Open source civic data analysis, if you will.

Men hva så, spør Diakopoulos. Hvordan kommer vi fra rådata til virkelig innsikt, og videre derfra til handling? Verktøyene som er utviklet til nå ser ikke ut til å gi tilfredsstillende svar på disse spørsmålene. Her ligger det også muligheter for journalister. Diakopoulos, som er gjesteforsker ved Universitetet i Bergen i høst, skisserer fire veier videre for medier og journalister:

(1) that data-based applications be built with an understanding of trying to promote information and insight rather than simply be database widgets,
(2) that journalists should be leaders (but still collaborators with the public) in this sensemaking enterprise,
(3) that these applications incorporate the ability to aggregate insights around whatever visual interface is being presented, and
(4) that data.gov or other governmental data portals should collect and show trackback links to all applications pulling from its various datasets.

Se også vårt intervju med Diakopoulos.