Egyptiske Kareem Amer, den internasjonalt kjente bloggeren som har vært fribyforfatter i Bergen siden slutten av 2012, har lite håp om en demokratisk utvikling i hjemlandet. Han satt fire år i fengsel i Egypt for det myndighetene karakteriserte som fornærmende, anti-religiøse tekster.

I helgen besøkte Amer den egyptiske ambassaden i Oslo for å stemme nei til forslaget om ny grunnlov. I dette intervjuet med Vox Publica utdyper han sitt standpunkt og forklarer hva han mener står i veien for at en demokratisk kultur skal kunne vokse fram i Egypt.

Kareem Amer i Bergen (foto: Elise Kruse).

Vox Publica: Hva tenker du om folkeavstemningen og forslaget til en ny grunnlov for Egypt?
Kareem Amer: “Personlig kommer jeg til å stemme NEI. Utenfra er det mange som ser denne folkeavstemningen som første steg mot en demokratisk kultur i Egypt. Det tror ikke jeg. Den nye grunnloven vil ikke forandre på de grunnleggende problemene Egypt sliter med. Viktigst for meg er det faktum at den nye grunnloven ikke forandrer på de bestemmelsene som sier at islam er statsreligionen i Egypt, og at sharia-loven er viktigste kilde til landets lovgivning. Det er to bestemmelser jeg er helt uenig i, og så lenge det finnes noe som jeg er så uenig i vil det ikke være rett for meg å stemme for. Jeg tror nok majoriteten av den egyptiske befolkningen kommer til å stemme JA. Det er nok fordi mange tenker at selv om de ikke er enig i alt, så kan de stemme JA og heller forhandle i ettertid om det de er uenig i. Dessverre er ikke det realistisk. Den nye grunnloven vil opprettholde forskjellene i Egypt, og fortsette å dra landet i feil retning.”

Hvordan ser du på situasjonen i Egypt i dag?
“Jeg er ikke optimistisk. Det finnes ikke mange muligheter for Egypt. Det er islamistene og militæret. Ingen av dem er gode alternativer for å kunne utvikle en demokratisk kultur. Vi har også en såkalt opposisjon, men den er for svak til å kunne vinne et valg eller forandre virkeligheten. Det jeg ser som det største problemet i Egypt i dag, er den konservative kulturen. Ikke det politiske miljøet, men kulturen som fostrer det.”

Hva tenker du om tiden da Det muslimske brorskapet styrte?
“Personlig kjempet jeg imot dem da de kom til makten. Jeg så det at de kom til makten som slutten for Egypt. Islamister kan ikke lede Egypt framover, bare bakover. De ser ikke på Egypt som landet Egypt, men som en islamsk nasjon. Likevel var det dette det egyptiske folket ville ha. Egypterne er svært konservative, og når det kommer til religion veldig sensitive. Det muslimske brorskapet kom ikke til makten slik man gjør i andre land, gjennom løfter om økonomiske forbedringer og sterkere helsesystem. De snakket om religion, om islam, og det fikk folk til å glemme alt annet. Skremselspropaganda ble mye brukt, de snakket om farene andre religioner representerer og overbeviste egypterne om å stemme på dem.”

Hvordan kom hæren til makten?
“Det begynte å spre seg rykter om Det muslimske brorskapet. Blant annet på sosiale medier. Noen av dem var sanne, veldig mange var usanne. I Egypt er om lag 40 prosent av befolkningen analfabeter. Det gjør det lett å få folk til å tro på ting. De hører noe og har ikke mulighet til å dobbeltsjekke opplysningene. Folk begynte å tro på ryktene de hørte og ble opprørte og sinte. Ikke bare på grunn av usanne rykter, men også ting som faktisk stemte. President Mohamed Morsi prøvde å holde makten for seg selv, utviklingen i landet gikk dårlig. Folk dro ut i gatene og demonstrerte. Mange ble torturert og drept av brorskapets tilhengere. Det ble begynnelsen på slutten for Det muslimske brorskapet og Morsi. Min første reaksjon var glede og lettelse, men jeg forstår nå at ting egentlig ikke har forandret seg nå som militæret sitter med makten. De er også konservative. Selv om de kanskje ønsker det, tør de ikke være mer liberale i frykt for å gjøre folk sinte. Frihet finnes ikke lenger i Egypt.”

Foto: Giulio M cbna

Demonstrant feirer avsettelsen av president Mohamed Morsi 5. juli 2013.

Er det mulig for en demokratisk kultur å vokse fram i dagens Egypt?
“Jeg er realist, og realiteten er at Egypt har mange store problemer og kriser som vanskelig kan løses. Det største problemet er ikke folk klar over selv en gang, og det er den egyptiske kulturen. Kulturen er kilden til alle problemene vi står overfor i dag. Den største innflytelseskilden til kulturen er religionen, islam. I tillegg har vi konservative tradisjoner som går langt tilbake i tid. Det påvirker måten vi lever og tenker på. En demokratisk kultur vil ikke bare si å holde frie, demokratiske valg. Det handler ikke bare om å kunne stemme på hvem du vil. Det handler om å akseptere minoritetene, akseptere forskjellene. Mentaliteten til mange egyptere sier dem at demokrati er når majoriteten får bestemme. Vi trenger å finne en måte å leve sammen på hvor alle kan ha sine rettigheter.”

Hva tenker du om religionens plass i Egypt?
“Hvis vi vil ha et fungerende demokrati i Egypt, må vi forandre kulturen. Jeg er ikke religiøs, men jeg er heller ikke imot religion. Et samfunn fri for religion er urealistisk, men jeg vil at religion skal være noe personlig og privat. Det skal ikke ha noe med politikken og resten av samfunnet å gjøre. Religion skal finne sted i moskeene og kirkene. Jeg er totalt imot lover som er basert på religiøsitet. Vi har ikke direkte sharia-lover i Egypt, men det er sharia som er hovedkilden til den egyptiske grunnloven. Skal en demokratisk kultur vokse fram, må religionen ta mindre plass, og folk må få muligheten til å tenke fritt, særlig barna. Barna er fremtiden for landet, og når de blir undertrykket allerede i så tidlig alder som de gjør i dag, er det garantert at fremtiden ikke vil bli bra. Jeg er redd barna vil føre videre kulturen for undertrykkelse til senere generasjoner, og vi går inn i en ond sirkel som ikke tar slutt.”

Hvordan er situasjonen for de kristne i Egypt i dag?
“De kristne lider. Hver gang det skjer noe politisk i Egypt, er de de første som blir angrepet. Når Det muslimske brorskapet var på vei til makten, angrep militæret og politiet kirkene, brente dem ned og drepte de kristne. Det var som en eneste stor massakre. Men det er ikke bare de kristne som lider i Egypt. Det samme gjelder for alle de religiøse minoritetene. Sjiamuslimene er et annet eksempel. I sommer ble en gruppe sjiamuslimer med en velkjent åndelig leder, Hassan Shehata, angrepet av ekstremister og drept på kaldblodig vis. Alle minoriteter lider i Egypt. Akkurat nå skremmer det meg mest at all undertrykkingen av de kristne og de andre minoritetene fører til at disse menneskene flykter fra landet. Det lover ikke godt for fremtiden til Egypt hvis det ikke lenger er andre enn muslimer igjen fordi andre religioner og livssyn ikke er velkomne.”

Egypt er det verste landet i den arabiske verden når det kommer til kvinners rettigheter, ifølge en undersøkelse. Hvorfor er det slik, tror du?
“Igjen tror jeg det handler om kultur. Det finnes ingen respekt for kvinner i Egypt. Vi ser eksempler hver dag på at de blir arrestert i gatene, trakassert og voldtatt. Jeg tror mye også handler om kvinnenes måte å se seg selv på. De er redde for å si ifra om diskrimineringen og overgrepene, først og fremst fordi de er redd for skammen som følger med. Kvinnene ser på det som en skam for seg og ikke for dem som har gjort overgrepene. Det er et stort problem.”

Foto: Ahmed Abd El-Fatah cbna

19. mars 2011, kort etter at omveltningene startet, gikk egypterne til urnene i folkeavstemning om grunnloven. Nå holdes ny folkeavstemning.

Hva har sosiale medier hatt å si for utviklingen i Egypt de siste årene?
“I starten var sosiale medier en veldig god ting. Man stolte ikke lenger blindt på myndighetsstyrte medier, men fikk andre impulser i tillegg. Sosiale medier skapte en revolusjon i Egypt, og det ble et sjokk for myndighetene da de forstod at de ikke lenger kunne gjøre noe for å stoppe det. Folk kunne publisere det de ville uten at det måtte gå gjennom myndighetene. Du trengte ikke være på gaten for å forstå hva som foregikk i Egypt, du kunne se det på Twitter, Facebook og YouTube. Man kunne dekke alle menneskerettighetsbruddene som foregikk, all torturen og alle overgrepene. Det ble en stor ressurs for opposisjonen. Men etter hvert ble det ikke lenger bare et verktøy for opposisjonen, men også for myndighetene. De omgjorde de sosiale mediene til et nettverk til fordel for dem selv. Dette nettverket jobber hardt mot alt som kan skape framgang for Egypt. Rykter og usann informasjon blir spredd, uten at folk har mulighet til å dobbeltsjekke det. Dette er sideeffekten av sosiale medier, og det er viktig å være klar over den siden av det også.”

Hva har vært det mest positive og negative som har skjedd i Egypt siden 2011?
“Jeg kan ikke si det har skjedd mye positivt. Jeg var veldig bekymret for Mubarak-regimet og var en av de største kritikerne av det. Men da det falt og islamistene begynte å spre seg i gatene og prøvde å komme til makten, skjønte jeg at vi hadde gjort noe dumt. Vi hadde bare tenkt på å kvitte oss med Mubarak, og ikke tenkt over hva alternativene til hans regime var. Mubarak var ille, men dessverre må jeg si at hans regime var et av de bedre vi har hatt de siste årene. Jeg var helt imot hans måte å styre på før, men nå skjønner jeg at han ikke var det verste alternativet. Det verste alternativet er islamistene, de som har makten i gatene. Det er definitivt det mest negative som har skjedd siden 2011. Islamistene har fått komme til makten, og taket for det konservative har blitt hevet. Nå blir det vanskelig å skulle senke det igjen.”

Er det noe resten av verden kan gjøre for å bidra til å skape en demokratisk kultur i Egypt?
“Jeg tror Egypt først og fremst må gjøre dette selv. Resten av verden kan hjelpe, men realiteten kan ikke forandres hvis det ikke gjøres fra innsiden. Egypterne vil tenke at dette er noe som kommer utenfra, og det vil ikke kunne forandre den grunnleggende kulturen. Egypterne tror ikke resten av verden vil det beste for dem, de føler det som at resten av verden er imot dem. Hjelp fra utsiden vil nok skape mer motstand i folket. Forandringen må skje fra innsiden.”

Det sier fungerende leder for menneskerettighetsorganisasjonen Bahrain Center for Human Rights (BCHR) om den arabiske våren. Maryam al-Khawaja er 26 år gammel og bor for tiden i eksil i København. Hun har ledet organisasjonen siden faren hennes, menneskerettighetsforkjemperen Abdulhadi al-Khawaja, ble fengslet og stemplet som terrorist i 2012.

Maryam al-Khawaja i sin leilighet i København, mars 2013 (foto: Jonatan Jacobson).

— Vi jobber for å beskytte de universelle menneskerettighetene. Vårt mål er at opprørerne møter rettferdighet. Ikke bare opprørerne i dag, men også opprørerne og ofrene fra de tidligere revolusjonene. Vi ønsker et regime som respekterer innbyggerne sine, sier Maryam al-Khawaja til Vox Publica.

En pris av stor betydning

BCHR ble grunnlagt i 2002 og er en ideell, frivillig organisasjon som arbeider for å fremme menneskerettigheter i Bahrain. Den siste tiden har BCHR fått økt internasjonal anerkjennelse, og til helgen blir organisasjonen tildelt Raftoprisen 2013.

— Å få Rafto-prisen utgjør en stor forskjell for oss. Det er med på å sende en beskjed til myndighetene om at uansett hvor mye de prøver å kneble oss, blir vi fortsatt anerkjent internasjonalt, sier prisvinneren.

Leder for priskomiteen i Raftostiftelsen, Martin Paulsen, kan fortelle at komiteen særlig har lagt vekt på tre ting i valget av BCHR.

— For det første har de en grunnleggende menneskerettighetsagenda som ikke bare gjelder for Bahrains statsborgere, men også for arbeidsmigrantene i landet. For det andre har de utmerket seg ved å argumentere for ikke-vold i en situasjon med et tilspissende politisk opprør og vist hvordan man kan kjempe for demokrati og menneskerettigheter uten å bruke vold. Det tredje som utmerket seg var bruken av sosiale medier for å målbære sine budskap. Måten de fortsetter kampen gjennom Twitter er veldig spennende, sier Paulsen.

Paulsen forklarer at priskomiteen i Raftostiftelsen lenge har lett etter organisasjoner som jobber for universelle menneskerettigheter i Gulf-statene.

— Her i Norge er dette land vi vet mindre om. Landene er strategisk viktige for USA, og som følge av det har ikke vestlige land hatt samme interesse av å snakke om regimene, og heller lukket øynene for det som skjer. For oss i Rafto har dette vært ekstra viktig å trekke fram, sier Paulsen.

Kampen mot et voldelig regime

Å være menneskerettighetsforkjemper i Bahrain er ingen lett oppgave. Maryam al-Khawajas far er bare en av 13 opposisjonsaktivister som sitter fengslet for å ha oppfordret på fredelig vis til politiske reformer.

Hvordan klarer dere å jobbe når dere møter så sterk motstand fra regimet?

— Det er veldig vanskelig. Myndighetene gjør alt de kan for å stoppe oss. Men det som er viktigst for oss i BCHR er å stå fast ved de universelle menneskerettighetene. Vi kommer aldri til å svare myndighetene på samme måte som de behandler oss. Det er forskjellen på oss og dem. Vi bruker alltid et profesjonelt menneskerettighetsspråk og forholder oss til internasjonale konvensjoner. Jeg tror det er det som gjør at vi har suksess, sier al-Khawaja.

Opprøret i Bahrain var lenge fredelig, men siden januar 2012 har revolusjonen tatt en mer voldelig retning. Al-Khawaja legger stor vekt på at BCHR er en ikke-voldelig organisasjon som ikke støtter voldsbruken som har eskalert den siste tiden, særlig blant de yngste opprørerne. Men hun kan forstå frustrasjonen.

— Disse ungdommene så at det ikke var noe internasjonal støtte å få, selv om de demonstrerte på en fredelig måte. Samtidig så de at Libya fikk bred militær støtte fra resten av verden. Det sendte en farlig beskjed til de unge opprørerne i Bahrain: «Hvis dere bruker våpen, kommer vi til å støtte dere». Men i Bahrain har ikke folk tilgang til våpen, så disse unge menneskene tok i bruk det de kunne finne for å beskytte seg selv – steiner, sier al-Khawaja.

— Vi tror ikke på vold under noen omstendigheter. Men du skal ikke skylde på offeret. Det er en vesentlig forskjell på politi- og militærstyrker som bærer våpen og skuddsikre vester, og unge gutter som kaster stein, sier hun.

Twitter som verktøy

BCHRs viktigste oppgave er å dokumentere alle menneskrettighetsbruddene som foregår i Bahrain på daglig basis. Organisasjonen har medarbeidere til stede i Bahrain som jobber med å dokumentere forholdene. Al-Khawaja og de andre medlemmene som er basert i utlandet mottar dokumentasjonen og har som oppgave å videreformidle den til resten av verdenssamfunnet. Et viktig virkemiddel har blitt sosiale medier, og særlig Twitter.

Reports tht Mahmood AlSameea was kidnapped yesterday by security forces #bahrain ????? ?? ?????? ????? ????? ?????? ?? ??? ????? ????? ?????

— Maryam Alkhawaja (@MARYAMALKHAWAJA) November 1, 2013

— Sosiale medier har blitt et avgjørende verktøy for oss. De i BCHR som er i Bahrain kan av sikkerhetsgrunner ikke bruke sosiale medier like mye, men for oss utenlands er det en måte å fortelle verden om hva som skjer i Bahrain.

I Bahrain er en høy prosentandel av befolkningen på internett, så Twitter og Facebook har også blitt en mobiliseringsplattform for opprørerne og et sted å snakke om det som foregår, forteller al-Khawaja.

— Bahrainske myndigheter så tabben Mubarak gjorde i Egypt da han stengte internettet, så det har de ikke turt å gjøre. Men de tar i bruk andre måter som å gjøre internettforbindelsen dårligere, og for noen, for eksempel politiske aktivister, går de så langt som å skru av hele nettet, sier al-Khawaja.

Ønsker internasjonal oppmerksomhet

Martin Paulsen forteller at priskomiteen i Rafto ønsker at BCHR skal kunne vise hvordan menneskerettighetsarbeid kan og bør gjøres. Ikke minst for å sette situasjonen i Bahrain og de andre landene i Persiabukta (Gulfen) høyere på agendaen i Norge og resten av verden.

Martin Paulsen leder komiteen som deler ut Raftoprisen. (foto: Joar E.M. Klette/Frø film & media)

— Det viktigste vi kan oppnå er å gi BCHR større innflytelse i Bahrain. De kan fungere som et forbilde for andre menneskerettighetsorganisasjoner verden over. Vi vil gi dem et enda større internasjonalt kontaktnett slik at de kan fortsette det arbeidet de gjør, sier Paulsen.

En av al-Khawajas fanesaker er å skape større internasjonal oppmerksomhet om det som foregår i Bahrain. Hun mener verdenssamfunnet ikke gjør det det kan for å støtte opp om menneskerettighetene i Bahrain, heller tvert imot.

— Faktum er at myndighetene i Bahrain ikke hadde overlevd uten støtten de i dag får fra Vesten. Det finnes to typer menneskerettighetsbrudd: de menneskene som faktisk bryter menneskerettighetene, og de menneskene som gjør det mulig at bruddene kan skje. Regimet i Bahrain er de som bryter, men vestlige land er med på å gjøre det mulig, sier hun.

— Regimet får hjelp fra Vesten

Al-Khawaja trekker fram et eksempel som omhandler en økonomisk avtale mellom Sør-Korea og Bahrain. Avtalen innebærer at Sør-Korea selger mer enn en million tåregassgranater til Bahrain som aktivt tas i bruk av regimet for å stoppe opprørerne.

— Det er ikke bare aktivistene som rammes av tåregassangrep. Alle i Bahrain er like utsatt. Regimet lekker gassen inn i vanlige folks hjem, i noen tilfeller har det ført til forgiftning og død, forteller hun.

Al-Khawaja synes det er skandaløst at vestlige land kan fortsette å gjøre avtaler med undertrykkende regimer som det bahrainske, uten å kreve demokrati og rettigheter for innbyggerne.

— Det vitner om en sterk dobbeltmoral. Og når det kommer til menneskerettigheter, bør det ikke finnes dobbeltmoral.

«Storebror» Saudi-Arabia

Det er ikke bare Vesten som setter en stopper for et mer demokratisk og rettferdig regime i Bahrain. Al-Khawaja mener mye av problemet ligger i nabolandet Saudi-Arabia.

Maryam al-Khawaja i København, mars 2013 (foto: Jonatan Jacobson)

— Saudi-Arabia er makten som leder kontrarevolusjonen i Midtøsten generelt. Enten de gjør det gjennom militærmakt i Bahrain eller ved å støtte ekstreme militære grupper i Syria. De har alltid en rolle i spillet, og det er alltid en negativ rolle. Saudiske myndigheter er redde for at deres egne innbyggere vil kreve det samme som menneskene i Bahrain – frihet, menneskerettigheter, verdighet og rettferdighet, sier al-Khawaja.

Per dags dato ser situasjonen i Bahrain ut til å forverre seg. Men al-Khawaja er ikke så sikker på om det nødvendigvis er et dårlig tegn.

— Så galt som det høres ut, så kan det være et positivt tegn. Når regimet blir så voldelig og bruker så mye makt og tvang, betyr det at det folk gjør er rett. Myndighetene er skremt. Hvis de ikke trodde at det som skjer på gatene faktisk har en effekt, hadde de ikke hatt behov for å svare på den måten, sier al-Khawaja.

— Hvilken rett har jeg til å gi opp?

Hva inspirerer deg til å fortsette når situasjonen ser så håpløs ut?

— Jeg tenker på menneskene som konfronteres med våpen hver eneste dag, folk som hver dag drar tilbake på gaten selv om de vet at dette kan bli deres siste dag på denne jorda. Hvis de er modige nok til å gjøre dette, til å stå opp mot undertrykkelsen hver dag – hvilken rett har jeg da til å gi opp? Det er mitt ansvar å gjøre det jeg kan for å hjelpe dem, svarer 26-åringen.

Martin Paulsen håper Raftoprisen 2013 kan være med på å skape et større internasjonalt trykk og at Norge kan bli mye tydeligere når det kommer til situasjonen i Bahrain og de andre landene i Persiabukta.

— Når det blir spørsmål om prioriteringer, svikter norske myndigheter av og til. Da klarer de ikke å holde menneskerettighetsfanen fullt så høyt. Det er det på tide at de gjør, mener han.

Al-Khawaja er helt enig med komitelederen. Hun ser to mulige utveier for situasjonen i Bahrain i dag.

— Hvis det kommer en internasjonal reaksjon som holder regimet i Bahrain ansvarlig for det det gjør, så ser jeg en positiv framtid for landet mitt. Hvis det i stedet fortsetter slik det er i dag, hvor det er ingen internasjonal respons, regimet får gjøre det det vil og kommer unna med det, hvor resten av verden fortsetter å gjøre «business» som vanlig med Bahrain som om ingenting skjer – da ser jeg ingen lys fremtid.

— Bahrains største handikap er den strategisk geografiske plasseringen. Som en øy midt mellom Iran og Saudi-Arabia, hvor USA også har militærbaser, blir Bahrain en viktig brikke i maktbalansen mellom stormaktene. Derfor blir det ekstra vanskelig å kjempe for demokrati der, sier seniorforsker ved CMI i Bergen, Kjetil Selvik.

Familiedynasti styrer

Bahrain er et kongedømme styrt av familiedynastiet Al-Khalifa. De politiske posisjonene blir fordelt innad i familien, og den reelle makten i Bahrain ligger dermed hos kongen og kongefamilien. Undertrykkelse og brudd på menneskerettigheter har foregått i landet i mange år, og særlig har det gått utover sjiamuslimer, kvinner og arbeidsmigranter som utgjør 55 prosent av befolkningen.

The Pearl, et sentrum for protestene i Bahrain (foto: Bahrain in Pictures. CC: by-sa)

Konge og statsoverhode i Bahrain i dag er Hamad ibn Isa Al-Khalifa, mens hans onkel Khalifa ibn Sulman Al-Khalifa er statsminister. Nasjonalforsamlingen består av 40 folkevalgte medlemmer i representanthuset. Et annet konsultativt råd, også bestående av 40 medlemmer, er utpekt av kongen selv. Det bahrainske samfunnet regnes som mer moderne og liberalt enn andre gulfstater, og har lenge hatt en tradisjon for politisk opposisjon.

— Det spesielle ved Bahrain er at flertallet av innbyggerne er sjiamuslimer, mens regimet er sunnimuslimer. Sjiamuslimene har et eget parti som har blitt holdt utenfor reell makt, og Bahrain generelt bærer preg av undertrykkelse av sjiamuslimene. De kan blant annet ikke ta del i viktige posisjoner som politiet og militæret, sier professor i historie ved Universitetet i Bergen, Knut S. Vikør.

I februar 2011 har Bahrains innbyggere fått nok av undertrykkingen og mangelen på demokrati, og de første store opptøyene starter.

— Opprøret startet fredelig fra folket sin side med gatedemonstrasjoner med krav om et mer demokratisk regime. Regimet svarte med maktmidler som tåregass, gummikuler, vannkanoner, arrestasjoner og tortur, sier Tora Systad Tyssen, som har skrevet sin masteroppgave om politiske endringer i Bahrain.

— Blir fengslet som terrorister

Skillet mellom sjia- og sunnimuslimene har blitt sterkt utnyttet av regimet, og at dette har ført til at ekstreme grupper har vokst fram, ifølge Tyssen.

— Opprørerne blir fengslet som terrorister. Skillet mellom muslimene bekymrer mange og har ført til at blant annet Saudi-Arabia har gått inn med militære styrker for å slå ned opprøret. Så langt regner man med at over 80 mennesker har blitt drept, noe som er svært mange i forhold til innbyggertallet på om lag én million, sier hun.

Kart over Bahrain (ill: Wikimedia Commons, PD)

Bahrain er et rikt land med stor økonomisk frihet, noe som har gitt regimet mulighet til å kjøpe velvilje hos folket. Mange lever svært godt i Bahrain, og blant annet foregår det en stor import av arbeidskraft. En av BCHRs fanesaker har vært kårene for arbeidsmigrantene i Bahrain, som i dag lever under forhold som mest minner om slaveri. Det er særlig arbeidsmigranter fra fattige land i Asia, som Bangladesh og India, som kommer til Bahrain for å jobbe som hushjelper eller sjåfører. Realiteten er at de er sterkt underbetalt, blir mishandlet og har så godt som ingen rettigheter.

— Sjia og sunni: Ingen store forskjeller

Mens revolusjonene i land som Egypt og Syria har preget det norske nyhetsbildet over lang tid, har undertrykkelsene og menneskerettighetsbruddene som foregår i Gulf-landene gått de fleste hus forbi. Sist gang norske myndigheter uttalte seg offisielt om Bahrain var i 2011, like etter at opprøret startet.

— Alliansen mellom Saudi-Arabia og USA gjør det vanskelig for USA og resten av Vesten å ta klart parti for folkelig protest i Bahrain. Myndighetene i Saudi-Arabia ser opprøret i Bahrain og resten av Midtøsten som en trussel fordi de frykter at opprøret vil spre seg til sitt eget land. Det gjør at land som USA som har sterke økonomiske og strategiske interesser i Saudi-Arabia holder en lav profil i forhold til det som foregår i Bahrain. Det får også konsekvenser for resten av Vesten, sier Kjetil Selvik.

Først og fremst er Saudi-Arabia redd for at økt innflytelse for sjia-muslimene også skal styrke erkefienden Irans posisjon, framholder Knut S. Vikør.

I Saudi-Arabia er det kun en liten sjia-befolkning. Små opprørstendenser blant sjiaene har tidligere blitt slått hardt ned på, ifølge Vikør. Sunni-regimet i Saudi-Arabia frykter derfor økt sjia-innflytelse i Bahrain som kan spre seg til et internt opprør også i Saudi-Arabia.

— Man får kanskje inntrykk av at det er store forskjeller mellom sjia- og sunnimuslimene, men det er det strengt tatt ikke. Det finnes ingen dramatiske forskjeller mellom de to retningene, men det har oppstått ulike identiteter i forhold til dem. Siden revolusjonen i Iran i 1979 har forholdet vært preget av voldelige konflikter som har ført til en polarisering mellom sunni-dominerte land som Saudi-Arabia og sjia-dominerte land som Iran, sier historikeren.

Manipulerende regime

Bahrain Center for Human Rights har vært veldig opptatt av å presisere at opprøret i Bahrain ikke er et sjia-opprør, men et opprør på vegne av alle Bahrains innbyggere. Skillet mellom sunni- og sjiamuslimene blir derimot brukt av regimet for å slå ned på opprøret, noe som forsterker skillet mellom de to retningene. Det kan Kjetil Selvik bekrefte.

Fra protestene i Bahrain (foto: Bahrain in Pictures. CC: by-sa)

— I Bahrain har regimet med hjelp fra Saudi-Arabia utviklet en strategi om at minoritetene (sunnimuslimene) må beskyttes mot den «skremmende majoriteten» (sjiamuslimene). I starten var opprøret like mye drevet av sunni- som sjiamuslimer, men da svarte regimet med å beskylde sjiamuslimene for å prøve å ta makten fra sunnimuslimene på oppdrag fra Iran. Ved å fokusere på at dette var et sjia-opprør og ikke et demokratisk opprør, fikk regimet mange sunnimuslimer til å støtte opp om seg, på tross av at de også i utgangspunktet kjempet for demokrati. Slik utnyttes situasjonen, sier Selvik.

Kritisk til norsk taushet

Menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International har lenge jobbet for å sette Bahrain på dagsordenen. I Norge holder Amnesty for øyeblikket på med en underskriftskampanje som har som mål å overtale bahrainske myndigheter til å slippe BCHRs leder Nabeel Rajab ut av fengsel. Rajab er dømt til tre års fengsel for å ha forstyrret offentlig orden og for å ha oppfordret til «ulovlige forsamlinger». Han ble overfalt 6. februar 2012 da han demonstrerte for løslatelse av politiske fanger i Bahrain. Under protesten ble han angrepet av opprørspoliti som slo ham i ansiktet, hodet og ryggen med køller.

— Vi er bekymret over en svært vanskelig menneskerettighetssituasjon i Bahrain, sier Ina Tin, seniorrådgiver i Amnesty International Norge og leder for Amnestys kampanje for ytringsfrihet i Midtøsten og Nord-Afrika.

Hun forteller at Amnesty er svært kritiske til den norske tausheten rundt den uakseptable kneblingen som foregår i Bahrain.

— Motsetningene i Bahrain øker i takt med frustrasjonen, og situasjonen er svært alvorlig. Jeg er skuffet over den lave profilen på kritikken av situasjonen i internasjonal sammenheng. Gulfen er et område Norge kan bli mye mer tydelige på, mener hun.

Tin peker også på hvordan opprørene i Bahrain og Gulf-områdene er ubeleilige for USA og Vesten, og mener det er på tide at norske myndigheter blir mer prinsipielle i saker som dette.

— I et land som Norge hvor man offisielt mener at menneskerettigheter er så viktig, må man tørre å ta opp ubehagelige saker også.