Mot slutten av dette showet hadde M’Bala M’Bala invitert den kjente Holocaust-fornektaren Robert Faurisson opp på scena for å tildele han ei utmerking (“a prize for unfrequentability and insolence”). Prisen, som bestod av ein trearma lysestake med eit eple festa på kvar av dei tre armane, vart utdelt av ein skodespelar som var iført ein stripete pyjamas. På pyjamasen var det festa ei gul stjerne med ordet jøde (“Jew”) påskrive, og det er ikkje tvilsamt at skodespelaren skulle gestalte rolla som jødisk deportert i dette opptrinnet.

M’Bala M’Bala meinte at straffedommen frå dei franske domstolane var uforeineleg med vernet av ytringsfridommen i den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10, og han klaga den franske staten inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) med påstand om at EMK artikkel 10 var krenka.

I ei avvisningsavgjerd av 20. oktober 2015 (pressemelding) kom EMD til at dei omstridde ytringane ikkje var omfatta av vernet i EMK artikkel 10, og denne avgjerda er heilt på linje med tidlegare praksis frå EMD i saker der nasjonale domstolar har domfelt for liknande ytringar.

Krenkande ytringar har også eit konvensjonsvern

Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har opp gjennom åra utvikla eit sterkt vern av ytringsfridommen. Allereie i dommen Handyside mot Storbritannia frå desember 1976 slo EMD fast at vernet av ytringsfridommen i EMK artikkel 10 ikkje berre omfattar informasjon og idear som er “favourably received or regarded as inoffensive or as a matter of indifference, but also to those that offend, shock or disturb the State or any sector of the population” (avsnitt 49 i dommen).

Dette utgangspunktet blir regelmessig framheva av EMD i saker som gjeld inngrep i ytringsfridommen, og det framstår som nokså sjølvsagt for dei fleste: Det er dei krenkande og omstridde ytringane som først og fremst treng eit menneskerettsleg vern. Det er likevel ikkje slik at vernet av ytringsfridommen er utan grenser, og i praksis frå EMD ser ein at desse grensene er utvikla med grunnlag i to prinsipielt sett svært ulike tilnærmingsmåtar.

I dei aller fleste klagesakene under EMK artikkel 10 har EMD fastlagt grensene for vernet av ytringsfridommen med utgangspunkt i ei tolking av uttrykket “necessary in a democratic society” i EMK artikkel 10 nr. 2. Dette er eitt av tre vilkår som må vere oppfylt for at inngrepet i ytringsfridommen ikkje skal vere ei krenking av konvensjonen. Dei to øvrige vilkåra – at inngrepet må ha eit tilstrekkeleg grunnlag i nasjonal rett, og at inngrepet må vere eigna til å verne ei eller fleire av dei interessene som er opprekna i EMK artikkel 10 nr. 2 – er av mindre interesse i denne samanhengen.

Foto: Dominic Doylecb

Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Vurderinga av om det er naudsynt i eit demokratisk samfunn å gripe inn mot dei omstridde ytringane, er nokså samansett, og den samla praksisen frå EMD gjer nokså sikre haldepunkt for kva moment som er relevante å vektlegge i denne vurderinga. Likevel kan utfallet i den enkelte sak vere usikkert; dei relevante momenta kan trekke i ulike retningar. Nyare praksis frå EMD kan tyde på at den internasjonale kontrollen med nasjonale domstolar er i endring: Ein ser stadig fleire eksempel på at EMD nøyer seg med å vurdere om nasjonale domstolar har vurdert dei relevante momenta, men overlet til nasjonale domstolar å trekke den endelege konklusjonen om det er foreineleg med konvensjonsvernet å gripe inn mot ytringane.

Sagt med andre ord: EMD overlet i større grad til nasjonale domstolar å bruke den konvensjonsrettslege regelen på det faktum som er funne bevist. Etter mitt syn er dette i all hovudsak ei positiv utvikling.

Nærmare om yttergrensene for vernet av ytringsfridommen

For nokre kategoriar av ytringar er situasjonen derimot grunnleggande annleis. Det er gjerne i desse sakene ein klarast ser at ytringsfridommen i EMK artikkel 10 har visse absolutte grenser. Det er i første rekke ytringar som fornektar Holocaust som ikkje er omfatta av vernet i EMK artikkel 10 nr. 1, og at slike ytringar står i ei særstilling i Europa, har sine openberre historiske grunnar.

Standpunktet kom klart fram allereie i avvisningsavgjerda Garaudy mot Frankrike frå juni 2003. Roger Garaudy, ein fransk filosof og forfattar, og tidlegare politikar, publiserte i 1995 boka “The Founding Myths of Israeli Politics”, og i kjølvatnet av dette vart han i fleire rettsprosessar for franske domstolar dømt til betinga fengsel og bøtestraffer for utsegner i boka som dels vart tolka som fornektingar av Holocaust, og dels som rasistiske ytringar og ytringar som oppfordra til rasistisk og religiøst motivert hat og vald.

Garaudy meinte at straffesanksjonane innebar ei krenking av vernet av ytringsfridommen i EMK artikkel 10, og han klaga saka inn for domstolen i Strasbourg, men her møtte han langt på veg stengte dører. EMD såg det slik at Garaudy i boka stilte spørsmål ved realiteten i, og omfanget av, jødeutryddingane under andre verdskrigen. Han fornekta systematisk brotsverka mot menneskeslekta som nazi-regimet gjennomførte mot det jødiske folket. Domstolen peika vidare på at ytringar som dette undergrev dei verdiane som kampen mot rasisme og anti-semittisme er bygd på, og at dei representerer ein alvorleg trugsel mot offentleg ro og orden. Ytringane er uforeinelege med demokrati og menneskerettar fordi dei tek sikte på å krenke andres menneskerettar, og då følgjer det av misbruksføresegna i EMK artikkel 17 at dei som ytrar seg på denne måten, heller ikkje sjølv kan påberope seg menneskerettsvernet som ligg i konvensjonen. EMD avviste denne delen av klagen på denne måten:

“Accordingly, the Court considers that, in accordance with Article 17 of the Convention, the applicant cannot rely on the provisions of Article 10 of the Convention regarding his conviction for denying crimes against humanity. It follows that this part of the complaint is incompatible ratione materiae with the provisions of the Convention ” (s. 23–24 i avgjerda)

Konsekvensen av denne tilnærmingsmåten var at EMD ikkje trengte å vurdere om dei nasjonale straffesanksjonane oppfylte dei tre inngrepsvilkåra som er nedfelt i EMK artikkel 10 nr. 2: lovskravet, kravet om legitimt føremål, og kravet om at inngrepet må framstå som naudsynt i eit demokratisk samfunn.

Ein viktig konsekvens av at ytringane ikkje er omfatta av EMK artikkel 10 nr. 1, er at nasjonale domstolar ikkje er bundne av kravet i EMK artikkel 10 nr. 2 om at inngrepet må vere forholdsmessig. Med andre ord: EMD vil ikkje vurdere om dei idømte straffesanksjonane er for strenge. Her står nasjonale domstolar fritt, sjølvsagt med dei begrensingar som følgjer av nasjonal straffelovgjeving.

Når det så gjaldt dei øvrige ytringane som Garaudy var domfelt for i franske domstolar, kom EMD under sterk tvil til at desse var omfatta av vernet i EMK artikkel 10 nr. 1, men at det var naudsynt i eit demokratisk samfunn å straffesanksjonere desse ytringane. Heller ikkje for denne delen av klagen fekk altså Garaudy medhald i Strasbourg. Nokre nyare avvisningsavgjerder kan også tyde på at ytringar som gjer uttrykk for etnisk og religiøst hat kan utelukkast heilt frå vernet i EMK artikkel 10 nr. 1 på grunn av dei omsyna som ligg til grunn for misbruksføresegna i EMK artikkel 17, men eg går ikkje nærmare inn på desse her.

Dieudonné M’Bala M’Bala: Ei viktig rettsavklaring

Avvisningsavgjerda i Dieudonné M’Bala M’Bala mot Frankrike frå oktober i fjor føyer seg fint inn i det argumentasjonsmønsteret som låg til grunn for avvisninga av klagen frå Roger Garaudy i 2003, og som EMD har praktisert også i seinare avgjerder. Dommarane i Strasbourg kom til at det aktuelle opptrinnet i showet til M’Bala M’Bala var klart revisjonistisk og anti-semittisk, og at ytringane altså ikkje i det heile teke hadde eit konvensjonsrettsleg vern. Slikt sett tilfører avgjerda lite nytt til den rettstilstanden eg har gjort greie for ovanfor.

Foto: Alexandre Hervaudcbna

Dieudonné M’Bala M’Bala i 2007.

På eitt punkt er denne avgjerda likevel avklarande, sjølv om ein skal vere varsam med å legge altfor stor vekt på det som kan utleiast av ei avvisningsavgjerd: M’Bala M’Bala påberopte seg nemleg vernet for kunstnarleg fridom, både for franske domstolar og for EMD, men utan å bli høyrt med dette. Franske domstolar såg det slik at showet til M’Bala M’Bala endra karakter til å bli eit politisk møte då Robert Faurisson vart invitert opp på scena. EMD slutta seg til dette. Elles peika domstolen på at dei tidlegare sakene der ytringar hadde vorte utelukka frå det konvensjonsrettslege vernet i EMK artikkel 10 nr. 1 med tilvising til misbruksføresegna i EMK artikkel 17, hadde knytta seg til ytringar der det revisjonistiske innhaldet hadde kome eksplisitt til uttrykk. Den omstridde delen av showet til M’Bala M’Bala hadde ikkje eit eksplisitt revisjonistisk innhald. At ytringane ga uttrykk for hat og anti-semittisme bygde derimot på ei tolking av dei ulike elementa i opptrinnet, nemleg at eit offer for jødedeportasjonane under andre verdskrigen heidra ein av dei mest kjente Holocaust-fornektarane i Frankrike med å tildele han ein pris.

Denne avvisningsavgjerda kan difor vanskeleg tolkast på anna vis enn at EMD ikkje finn grunn til å oppstille eit krav om at det revisjonistiske budskapet eller fornektinga av Holocaust eksplisitt må kome til uttrykk for at ytringane kan utelukkast frå det konvensjonsrettslege vernet med tilvising til misbruksføresegna i EMK artikkel 17. Legg ein dette til grunn som eit tolkingsprinsipp i saker der spørsmålet er om ytringar heilt skal utelukkast frå vernet i EMK artikkel 10 nr. 1, må det same tolkingsprinsippet etter mitt syn også gjelde i saker om andre former for rasistiske og hatefulle ytringar. Også i desse sakene må det vere rom for ei tolking av ytringane, og det må vere greitt at tolkingsresultatet går ut over det som eksplisitt følgjer av ordlyden i dei omstridde ytringane.

Etter mitt syn inneber difor denne avgjerda i realiteten ei svekking av det folkerettslege vernet til rasistiske og hatefulle ytringar. Dei som ønskjer å framsette slike ytringar, har med denne avgjerda fått trongare rammer for sin ytringsfridom.

Den russiske menneskerettsorganisasjonen Agora, bestående av 35 jurister, lar seg ikke stoppe tross vanskelige kår, og har derfor blitt tildelt årets Raftopris. “Tildelingen er en anerkjennelse av deres utrettelige og profesjonelle arbeid for å forsvare rettssikkerhet og andre menneskerettigheter i dagens Russland,” skriver Raftostiftelsen i sin begrunnelse (pdf). Raftoprisen tildeles freds- og menneskerettighetsforkjempere, og priskomiteen ønsker å sette søkelys på glemte konflikter som trenger verdens oppmerksomhet.

– Organisasjoner som jobber med menneskerettigheter i Russland har aldri vært så viktige som nå. Til tross for at Russland har skrevet under på Den europeiske menneskerettskonvensjonen fra 1950, bryter de menneskerettighetene gang på gang, sier Brynjulf Risnes, advokat og ekspert på Russlands rettssystem.

Angrep på opposisjonelle

Putins fødselsdag 7. oktober ble markert av Amnesty International med en verdensomspennende protestaksjon mot begrensninger på ytringsfriheten i Russland. Også Amnesty Vest var med på dette, og holdt en demonstrasjon på Torgallmenningen i Bergen.

– Det ville ikke ha vært mulig i dagens Russland. I dag er det beintøft å drive aktivisme i landet, og mobiliseringen av sivilsamfunnet er kraftig svekket etter at det ble ulovlig å demonstrere uten godkjennelse fra staten. Uten denne godkjennelsen er det kun lov å demonstrere alene, sier Tanja Clifford, leder i Amnesty Vest.

Den siste tiden har presset mot sivilsamfunnets organisasjoner blitt demonstrert på nytt ved to anledninger: Det russiske justisdepartementet ønsker å oppløse den kjente menneskerettsorganisajonen Memorial, og har brakt en sak om dette inn for høyesterett. Og avisen Novaja Gazeta har mottatt en advarsel om at den kan bli ansett som “ekstrem”. Det kan føre til at avisens nettsted blir stengt.

Mangetydige lover

Særlig fire lover som er innført de siste årene skaper vanskeligheter for opposisjonen.

Loven om høyforræderi gjør det straffbart å informere om sensitive forhold i Russland til internasjonale organisasjoner dersom disse oppfattes å representere en fare for landet. Til Ny Tid uttalte lederen for Agora Pavel Tsjikov i 2013 at termen er svært omtrentlig, og derfor kan en overføring av data i forbindelse med en klage på valgfusk til FN tolkes som forræderi av Russlands sikkerhetspoliti FSB.

En annen lov har fått navnet Dima Yakovlev-loven, og er rettet mot USA spesielt. Loven forbyr politiske ikke-kommersielle organisasjoner i Russland å ta imot penger fra amerikanske statsborgere eller organisasjoner.

I tillegg har en forsamlingslov trådt i kraft som gjør det vanskeligere å få godkjenning til å gjennomføre demonstrasjoner.

Også loven om utenlandske agenter, som trådte i kraft i november 2012, har økt presset på menneskerettighetsorganisasjoner. Loven innebærer i korte trekk at organisasjoner som engasjerer seg i politisk virksomhet og får økonomisk støtte fra en aktør i et vestlig land, må rapportere dette nøye til staten, og opplyse til enhver tid om at de er “utenlandske agenter”. Ved mangel på rapportering risikerer de å bli tvangsoppløst eller å måtte betale en bot på 300.000 rubler (ca 50.000 norske kroner). Den vage betegnelsen “politisk virksomhet” kan bety så mangt, og legger tydelige begrensninger på organisasjonsarbeid.

– De mangetydige lovene anser jeg som en taktikk fra myndighetenes side, slik at organisasjoner holder seg på god avstand fra den imaginære grensen. Dette gjør at sivilsamfunnet opererer mye mer forsiktig enn de ville ha gjort hvis formuleringen hadde vært mer eksplisitt, sier Martin Paulsen, leder i Raftopris-komiteen.

Med loven i hånd

De siste to årene har konsekvensene av de nye lovene blitt synlige. Nesten tusen organisasjoner har blitt gjenstand for inspeksjoner som skulle avdekke “ekstremisme” eller om de burde ha vært registrert som “utenlandske agenter”, og flere titalls organisasjoner har fått opprettet saker mot seg i forvaltnings- og rettssystemet, skriver Raftostiftelsen.

Agoras leder Pavel Tsjikov (foto: Den norske Helsingforskomite)

Agora har siden 2005 jobbet for å sikre retten til rettferdig rettergang for borgerne, noe de har krav på i henhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon. Organisasjonen har blant annet hjulpet Pussy Riot-medlem Jekaterina Samutsevitsj til å få omgjort sin toårige fengselsstraff til betinget dom. Flere triumfer kan skrives på listen, og Agora tilbyr gratis rettshjelp til alle som utsettes for maktovergrep fra myndighetenes side. Juristene får betalt i form av donasjoner, men etter endret regelverk må de si nei til utenlandsk økonomisk støtte.

– I 2014 fikk Agora merkelappen “utenlandsk agent”, og i frykt for ytterligere stigmatisering ser de seg nødt til å avstå fra å ta imot prisbeløpet som følger med Raftoprisen, sier Paulsen.

– Stemplet er uheldig og vekker negative konnotasjoner. For mange russere er en utenlandsk agent det samme som en spion eller forræder som ønsker å fremme vestlige interesser på bekostning av russiske. Det har altså blitt satt et likhetstegn mellom menneskerettighetsorganisasjoner med internasjonal støtte og det å fremme vestlige interesser, legger han til.

Et graffitistunt som ble gjort på bygningen som huser tre prominente frivillige organisasjoner i Moskva noen få dager før loven trådte i kraft, illustrerer dette: Veggen ble tagget med utsagnet “Foreign agent!  USA”.

– Menneskerettighetsarbeid har ikke vært spesielt populært i Russland, verken blant folk flest eller myndighetene. Mange ser på menneskerettigheter som et fremmedelement, og myndighetene spiller i stor grad på denne skepsisen, sier Risnes.

Kan det tenkes at tildelingen av Raftoprisen til Agora kan føre til en bekreftelse på stemplet “utenlandsk agent”?

– Absolutt, men samtidig blir Agora mer kjent, noe som er en fordel. Det har vist seg at det er vanskelig å ramme de kjente, i og med at man da får verdenssamfunnets øyne rettet mot seg. Man setter ikke Pussy Riot i fengsel en gang til, for å si det slik. Dersom Agora får en styrket posisjon, kan det gi dem en viss beskyttelse, sier Risnes.

Raftoprisen deles ut til Agora ved Pavel Tsjikov ved en seremoni i Den Nationale Scene i Bergen 2. november.

Anklager om “ekstremisme”

Frem til 2012 fungerte internettet i Russland blant annet som plattform for kritiske tanker, mobilisering av grasroten og et sted der ytringsfriheten kunne bli praktisert, men også her strammes det inn.

– I Russland er det en bekymringsverdig utvikling når det gjelder ytringsfrihet på nettet. Nettsider blir stengt strategisk på viktige tidspunkt. Et eksempel er at den mest opposisjonelle avisen ble stengt ved valget på grunn av frykt for demonstrasjoner. I tillegg blir regimekritiske bloggere trakassert og hengt ut i offentligheten, slik at mange ser seg nødt til å forlate landet, sier Paulsen.

Regjeringen har også innført et strengere lovverk når det gjelder internettfrihet, og slår hardt ned på såkalte ekstreme ytringer.

– Hva som oppfattes som ekstremt, er noe regjeringen selv definerer, sier Paulsen.

Sensur av nettet har også konsekvenser for Agora, som rapporterer om menneskerettighetsbrudd rundt omkring i landet.

– De er i konstant fare for å bli rammet av det nye regelverket. Regimekritisk informasjon kan betegnes som injurier eller ekstremt, og risikoen for at nettsiden blir stengt er enorm. Dette gjør arbeidet veldig mye vanskeligere. Lovene er tydelig et forsøk fra myndighetenes side på å strupe deres aktivitet, sier Risnes.

Rettsstaten og Russland

– Det er ikke slik at Agora setter seg totalt imot myndighetene, men forsøker å påvirke der det er mulig for å skape en rettferdig rettergang, sier Paulsen.

Risnes skriver i en artikkel kalt “Russisk rulett”, publisert i Samtiden nr. 2, 2013, at rettsstatsideen ble ansett som borgerlig og dermed en motsetning til klassekonseptet i Sovjetunionen. Frem til Gorbatsjovs reformer på 1980-tallet var den dominerende innstillingen at retten skulle tjene statens – og “fellesskapets” – interesser. Etter Putins gjeninnsettelse er denne forestillingen igjen fremherskende.

– Russland er et gjennomkorrupt land, hvor domstolen er uavhengig så lenge det ikke er viktig for myndighetene hva utfallet av saken blir. Det er helt utenkelig at domstolen går imot myndighetene, sier Risnes.

(Red.anm.: Artikkelen er oppdatert 17. oktober med en rettelse: Agora fikk stemplet “utenlandsk agent” i 2014, ikke 2012 som vi først skrev.)

Gitt den tidvis meget opphetede politiske diskusjonen knyttet til datalagringsdirektivet, ikke minst i kjølvannet av avsløringene av amerikanske myndigheters omfattende overvåkning av nær sagt enhver form for elektronisk kommunikasjon, kunne EU-domstolen kunne knapt valgt en bedre sak for å demonstrere at den tar EU-borgernes grunnleggende rettigheter på alvor.

Forbausende klar dom

Vel så oppsiktsvekkende som utfallet er dommens premisser. EU-domstolen er nemlig forbausende klar: Direktivets regler om datalagring representerer et meget omfattende og særlig alvorlig inngrep i retten til respekt for privatlivet og til beskyttelse av personopplysninger.

EU-domstolens bygninger i Luxembourg (foto: EU-domstolen).

Dommerne anerkjenner riktignok at direktivet forfølger et legitimt formål (kriminalitetsbekjempelse) og de slår også fast at EU-retten ikke prinsipielt er til hinder for enhver form for lagring av teledata, men de er samtidig meget klare på at det må foretas en streng kontroll av om EUs lovgivende organer har sørget for å begrense inngrepet i borgernes grunnleggende rettigheter til det strengt nødvendige. Utfallet av denne kontrollen er oppløftende for personvernet og tilsvarende nedslående for EU-kommisjonen, Europaparlamentet og medlemsstatene som stemte for direktivet i Rådet: Direktivet favner for vidt ved at det på generelt vis krever lagring av alle trafikkdata, uten at der foretas noen sondring, begrensning eller unntak tilpasset det angitte formålet om bekjempelse av grov kriminalitet. Direktivet inneholder heller ingen definisjon av begrepet grov kriminalitet – dette er overlatt til medlemsstatene. Og myndighetenes tilgang til lagrede teledata er heller ikke betinget av samtykke fra en uavhengig instans (en domstol eller et uavhengig forvaltningsorgan).

Ugyldig — med “tilbakevirkende” kraft

Også varigheten av lagringen slår EU-domstolen ned på: Direktivet knesetter en minste lagringstid på seks måneder uten å sondre mellom ulike typer data eller deres nytteverdi i forhold til formålet om kriminalitetsbekjempelse. Og direktivet åpner for lagring helt opp til to år, uten å angi noen kriterier for å sikre at data ikke lagres lenger enn strengt nødvendig. Direktivet sikrer heller ikke ugjenkallelig sletting av data etter lagringsperiodens utløp.

Endelig – og vel med en dårlig skjult henvisning til amerikanske myndigheter – kritiserer EU-domstolen den omstendighet at direktivet ikke krever at dataene skal lagres i EU. Muligheten for lagring utenfor EU medfører at direktivet ikke sikrer at lagringen vil være under EU-rettslig kontroll, noe som ifølge domstolen er helt avgjørende for å sikre at lagringen skjer i overensstemmelse med EU-borgernes grunnleggende rettigheter.

Konklusjonen er knusende: Datalagringsdirektivet er ugyldig. EU-domstolen finner derfor ikke engang grunn til å gå inn på spørsmålet om direktivet også er i strid med ytringsfriheten. Og enda viktigere – i motsetning til domstolens egen generaladvokat er ikke dommerne villige til å holde direktivet kunstig i live inntil EU eventuelt kommer opp med nye, mer begrensede og mer presise regler om lagring av trafikkdata. Dommen rammer følgelig med «tilbakevirkende» kraft: Direktivet har aldri vært gyldig. En konsekvens av dette er blant annet at medlemsstater som tidligere er blitt bøtelagt for ikke å ha overholdt direktivets gjennomføringsfrist, nå kan kreve bøtene tilbakebetalt fra Kommisjonen. Med renter.

Begrenser politikernes handlingsrom

Selv om det er riktig at EU-domstolen ikke stenger døren for enhver form for lagring av teledata, så inneholder dommen meget klare føringer for EUs og medlemsstatenes politiske handlingsrom.

For det første er det grunn til å merke seg domstolens påpekning av at lagring og hemmelig bruk av alle slike data er et skritt i retning av et overvåkingssamfunn:

[T]he fact that data are retained and subsequently used without the subscriber or registered user being informed is likely to generate in the minds of the persons concerned the feeling that their private lives are the subject of constant surveillance (avsnitt 37).

Dommen lest under ett etterlater liten tvil om at EU-domstolen ikke anser dette som noen ønskelig utvikling, for å uttrykke det forsiktig.

Dommerne ved EU-domstolen (foto: EU-domstolen).

For det annet er dommernes anerkjennelse av at EU-retten ikke prinsipielt er til hinder for enhver form for lagring av teledata interessant fordi den er knyttet til den omstendighet at datalagringsdirektivet ikke krever lagring av innholdet i kommunikasjonen. EU-domstolen formulerer seg her på et vis som mer enn antyder at generell lagring av innhold aldri kan rettferdiggjøres (avsnitt 39). I kjølvannet av Snowden-avsløringene kan dette være en rettslig avklaring av større praktisk betydning enn man skulle ønske.

For det tredje er EU-domstolens generelle tilnærming til EU-lovgivers handlingsrom meget interessant: Dommerne slår fast at personvernet er så viktig, og inngrepet som lagringen innebærer så alvorlig, at lovgivernes handlingsrom er begrenset og domstolskontrollen tilsvarende streng:

[I]n view of the important role played by the protection of personal data in the light of the fundamental right to respect for private life and the extent and seriousness of the interference with that right caused by Directive 2006/24, the EU legislature’s discretion is reduced, with the result that review of that discretion should be strict (avsnitt 48).

Dette vil gjelde tilsvarende både for et eventuelt nytt datalagringsdirektiv og for eventuelle nasjonale særlover om datalagring. Og både nasjonale domstoler og menneskerettsdomstolen i Strasbourg må forventes å følge samme tilnærming. Dommen gir med dette også et viktig bidrag i den generelle diskusjonen om maktfordelingen mellom lovgivere og domstoler i konstitusjonelle demokratier. Her vil nok oppfatningene være delte, både blant politikere, jurister, statsvitere og andre. Det er ikke til å komme forbi at de 15 dommerne i EU-domstolens storkammer gjennom denne dommen har satt sin vurdering av avveiningen mellom personvern og kriminalitetsbekjempelse over vurderingen til Europaparlamentet og medlemsstatenes representanter i Rådet, men i motsatt fall ville det ikke være noen realitet i EU-rettens beskyttelse av grunnleggende menneskerettigheter.

EU-dommen, EØS og Norge

Hvilken betydning har dommen så for Norge? Politisk er den direkte pinlig for datalagringsdirektivets forkjempere, men rettslig er betydningen mer indirekte. I motsetning til det mange synes å tro, er datalagringsdirektivet ikke innlemmet i EØS-avtalen. Takket være det islandske Alltingets prinsippfaste motstand mot direktivet er det derfor ikke noe behov for å ta direktivet ut av EØS-avtalen. Den norske lovgivningen som skulle gjennomføre direktivet ble som kjent vedtatt med knapp margin i Stortinget allerede i 2011, men den er ikke trådt i kraft og regjeringen har nå klokelig varslet at den heller ikke kommer til å gjøre det.

EØS-avtalen er ikke til hinder for at norske myndigheter på eget initiativ vedtar nye regler om lagring av teledata, men indirekte vil EU-domstolens dom legge føringer for myndighetenes handlingsrom: Bestemmelsene i EUs pakt om grunnleggende rettigheter som EU-domstolen anvendte i dommen, gjenfinnes i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som Norge er tilknyttet og som gjennom menneskerettsloven fra 1999 har lovs kraft i Norge.

EU-domstolens dom inneholder flere henvisninger til praksis fra Menneskerettighetsdomstolen, og det er liten grunn til å tro at domstolen i Strasbourg vil innrømme myndighetene noe større handlingsrom enn det EU-domstolen har lagt til grunn. Eventuelle nye norske regler om datalagring må derfor tåle inngående rettslig overprøving av om de er strengt nødvendige for å bekjempe grov kriminalitet og om de dertil tilbyr tilstrekkelige garantier mot misbruk osv. Det er derfor en tung argumentasjonsbyrde som EU-domstolen har lagt på myndighetene.

Også dersom EU skulle forsøke seg med et nytt, forutsetningsvis mindre omfattende og mer presist, direktiv om datalagring, kan EU-domstolens dom vise seg meget viktig for Norge: Et av kravene fra EU-domstolen er mer presise regler om hva de lagrede dataene kan brukes til. Dette forutsetter at et eventuelt nytt direktiv beveger seg lenger inn på strafferettens område. EUs kompetanse til å gjøre dette er kontroversiell internt i EU, men enda mer så i EØS-rettslig sammenheng: Strafferettslige regler faller i utgangspunktet utenfor EØS-avtalen. EØS-relevansen av et eventuelt nytt datalagringsdirektiv vil derfor være enda mer tvilsom enn EØS-relevansen av det direktivet som EU-domstolen nå har underkjent.

Prinsipiell etterpåklokskap

Avslutningsvis er det grunn til å reflektere over hvor langsomt fru Justitias kvern maler: Datalagringsdirektivet ble vedtatt i EU våren 2006. Det tok altså mer enn åtte år før EU-domstolen erklærte det ugyldig. Underveis har det vært flere saker for domstolen hvor den kunne tatt stilling til spørsmålet om den hadde villet, men hvor den dekket seg bak prosessuelle regler og lot gyldighetsspørsmålet henge i luften. Dette kan selvsagt kritiseres. Men kanskje gjorde EU-domstolen likevel klokt i å utsette spørsmålet til det virkelig kom på spissen?

Det kan neppe utelukkes at avstanden i tid fra terrorangrepene i New York i 2001, i Madrid i 2004 og i London i 2005 gjorde det lettere for EU-domstolen å slå ned på EU-lovgivers manglende respekt for personvernet. Fordelen med tregheten i den rettslige etterprøvingen er at det gir rom for prinsipiell etterpåklokskap. I tilfeller hvor betingelsene på vedtakstidspunktet kanskje ikke har vært de beste for prinsipielle diskusjoner, er det slett ikke så dumt.

Lang vei gjennom rettsapparatet

Det er få injuriesaker for norske domstoler. I avveiningen mellom hensynet til personvernet og ytringsfriheten, viser rettspraksis at ytringsfriheten står stadig sterkere. I denne utviklingen har avgjørelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) vært retningsgivende. Det er svært vanskelig å få medier dømt for ærekrenkelser. EMD har utviklet en rettspraksis som gir solid slingringsrom for feil og overdrivelser i nyhetsjournalistikk. Selv usanne og svært krenkende faktapåstander vernes av ytringsfriheten, dersom mediet kan påberope seg å ha vært i god tro. Altså at de, ved publisering, trodde opplysningene var sanne. Såkalte verdiytringer, eller kommentarer, har et enda sterkere vern enn det som utgir seg for å være faktajournalistikk.

Ved å følge Schjenken-saken gjennom de tre rettsinstansene, er det lett å forstå at få tar sjansen på å trekke medier for retten. Dommeres skjønn er sprikende og det kan fremstå som ganske uforutsigbart hva de havner ned på. Også i denne saken, der alle instanser dømmer Dagbladet, er det store forskjeller i premissene. Dessuten er veien gjennom rettsapparatet lang og kostbar. Taper du, risikerer du å måtte betale en regning vanlige folk ikke har råd til.

Prøvde andre veier

Schjenken kviet seg også for å gå til retten. Først forsøkte han å få en unnskyldning fra Dagbladet. Det fikk han ikke. Dernest klaget han pressedekningen inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU), men klagen ble avvist fordi den omfattet for mange medier.

Til slutt så den tidligere ambulansesjåføren ingen annen utvei enn å prøve domstolene for å få den oppreisningen han mente han fortjente. Og den fikk han. Seks og et halvt år etter at norsk presse hadde hengt ham ut som rasist. Men avgjørelsen i Høyesterett var ikke enstemmig, og gjennom behandlingen i de tre rettsinstansene er det gradvis blitt lagt større vekt på ytringsfriheten. Stadig mer av Dagbladets dekning er blitt «frikjent».

Faktum i saken

Det eneste de tre rettsinstansene er helt enige om, er faktum i saken. Den 6. august 2007 ble somalieren Ali Farah slått ned under en krangel i Sofienbergparken. En ambulanse fra Ullevål sykehus rykket ut med sjåfør Erik Albin Schjenken og makkeren Espen Sevlie Smith. Da de kom til parken, lå Farah på ryggen. Han var ved bevissthet, men ble holdt nede av venner. Ambulansepersonellet reiste ham opp, foretok en rask undersøkelse og besluttet å kjøre Farah til legevakten. De fant ingen hevelse i bakhodet på dette tidspunkt og så ikke tegn til alvorlig hodeskade. Smith støttet pasienten i retning ambulansen. Døren til pasientkupeen var åpnet. Det var altså ingen tvil om at ambulansefolkene hadde til hensikt å ta Farah med i bilen sin. Så drar Farah ned buksene og urinerer mot Smith og på ambulansen. Schjenken og kollega oppfatter feilaktig urineringen som viljestyrt, og vil nå ikke ta Farah inn i ambulansen. De overlater transporten til politiet, men gir, ifølge politiet, ikke klar beskjed om dette.

Polititransport blir bestilt, men venner skaffer Farah drosje til legevakten. Ambulansen kjører fra stedet og foto viser at Farah står idet ambulansen kjører. Logg fra legevakten viser også at Farah er oppegående da han når frem dit, og vakten har samme vurdering av hans tilstand ved ankomst som ambulansepersonellet hadde i parken. Noe senere på kvelden forverrer tilstanden seg dramatisk. Farah blir kjørt til Ullevål sykehus og operert for hjerneblødning.

Ambulansemannskapet er blitt sterkt kritisert fra faglig hold fordi de kjørte fra en pasient, men helsemyndighetene har ikke funnet tegn til rasisme i den kritikkverdige pasientbehandlingen. Det har heller ikke noen av dommerne.

Medieeksplosjon

Det som fulgte i dagene etterpå, har tidligere generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Nils Øy, som vitnet i saken, kalt «en medieeksplosjon». Alle rettsinstanser har slått fast at fremstillingen Dagbladet og en rekke andre medier ga, var uriktig. Dekningen ga inntrykk av at Farah ikke ble undersøkt, at han hadde tisset seg ut (noe som ville vært et klart tegn på hodeskade) og at helsepersonellet forlot ham liggende blødende og bevisstløs på bakken. Domstolene er også enige om at denne misvisende faktafremstillingen var sterkt belastende for de to i ambulansen. I tillegg kom uttalelser fra en rekke øyenvitner som stemplet deres opptreden som rasistisk.

Faksimile fra Dagbladet 11. august 2007 (ill: Dagbladet/NRK)

Sentrale politikere, blant annet flere statsråder, fulgte opp med unison fordømmelse, og avisene publiserte kommentarer der episoden fra Sofienbergparken ble brukt som bevis for rasisme i offentlige institusjoner. Omfanget av den offentlige kritikken var voldsomt og gikk over lang tid. Schjenken ble suspendert fra stillingen og har ikke senere kjørt ambulanse. Han ble psykisk syk og var i perioder suicidal. Han er nå student.

Domstol-behandling

Tingretten er mest kritisk til Dagbladets dekning. Den tar stilling til fem injurierende påstander fremmet av Schjenken i søksmålet mot avisen. De dreier seg både om den feilaktige faktafremstillingen og rasismepåstandene. Retten mener alle er rettsstridige og ikke beskyttet av ytringsfriheten. Dagbladet dømmes til å betale Schjenken en million kroner i oppreisning.

Da saken kommer til Borgarting lagmannsrett, blir drøftingen av den mer inngående og henvisningene til EMD og praksis i Høyesterett sentrale. Retten legger vekt på at EMD har gitt pressen spillerom for feil og overdrivelser i faktajournalistikken så lenge redaksjonene har opptrådt aktsomt i innhenting av informasjon og hatt grunn til å tro at egen fremstilling var riktig. Både lagmannsretten og Høyesterett kommer til at Dagbladets (og andre mediers) feilaktige faktafremstilling de første dagene etter 6. august 2007 dekkes av ytringsfriheten fordi pressen har kilder for sin versjon av virkeligheten. Dommene har i liten grad problematisert det faktum at kilder som kunne gitt et mer nyansert og korrekt bilde av det som skjedde, ble oversett.

Dagbladet, og andre medier, valgte den versjonen som stilte Schjenken og kollega i dårligst mulig lys. Både lagmannsrett og Høyesterett mener likevel avisen kunne ha grunn til å tro at de publiserte en sann versjon og at journalistikken derfor beskyttes av ytringsfriheten.

«Sårende og krenkende»

16. august 2007 tar imidlertid dekningen en vending som gjør at vurderingene til lagmannsrett og Høyesterett skiller lag. Etter ti dagers ensidig stormløp fra pressen mot de to i ambulansen, får Dagbladet nå tilgang på ambulansemennenes fremstilling. Den presenteres på en måte som lagmannsretten finner unødig sårende for de to.

Førstesiden domineres av et bilde av en blodig Farah liggende på bakken og tittelen: «Angrer ikke», med henvisning til Schjenkens skriftlige rapport. I en omfattende drøfting av oppslaget denne dagen konkluderer lagmannsretten med at avisen snur Schjenkens egen redegjørelse mot ham og «bidrar til å forsterke inntrykket av udugelighet og underliggende motiver hos ambulansepersonellet, uten at lagmannsretten kan se at det er grunnlag for det».

Avisen vinkler på at Schjenken står fast på sin beslutning om ikke å ta Farah med i ambulansen. Avsnitt som det følgende fra Schjenkens rapport, kunne gitt et mer nyansert bilde av mannen:

Nå som vi vet at mannen hadde blødning i hodet, har jeg tenkt mye på om vi burde ha oppdaget dette på noe tidspunkt. Jeg føler at vi gjorde en god vurdering av pasienten og at ingenting tilsa at mannen burde bli innlagt direkte på Ullevål med mistanke om hjerneblødning. Jeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke oppdaget at mannen hadde en blødning i hodet. Det er likevel ingenting i ettertid jeg kan sette fingeren på som hadde fått meg til å tenke annerledes.

Dette sitatet nådde ikke frem til forsiden i avisen.

Lagmannsretten mener Dagbladet med sin vinkling og redigering av Schjenkens fremstilling i praksis krenket tilsvarsretten hans. Retten mener at Dagbladet nå måtte være klar over at dekningen de så langt hadde stått for, var uriktig, og at avisen da hadde en forpliktelse til å korrigere tidligere feil. Det skjedde ikke, og lagmannsretten konkluderer med at «Dagbladet synes i denne situasjonen ikke å være mottakelig for informasjon som kunne tilsi at det var en annen og mer nyansert side av saken.»

Foto:IJ cba

Erik Schjenken foreleser på et kurs ved Institutt for Journalistikk i 2010.

Etter oppslaget i Dagbladet 16. august, følte Schjenken det samme dag nødvendig å sende ut en pressemelding med en offentlig beklagelse. Den ble umiddelbart publisert i både Aftenposten og VG, men lagmannsretten finner det påfallende at Dagbladet ikke hadde plass til den før 25. august.

Dagbladet, på sin side, mener ytringsfriheten dekker pressens vinklinger og oppslag på samme måte som innholdet i ytringen, og at dette også gjelder for en aggressiv og polemisk tone i ytringen. Lagmannsretten konkluderer imidlertid med at Dagbladet her har gått for ekstremt til verks og sier at «det er grenser for unødig sårende og krenkende form» og at avisen i dette tilfellet har krysset den grensen.

«Lojal og etterrettelig»

Denne vurderingen får ikke støtte i Høyesterett. Flertallet mener at så lenge sitatene fra ambulansemennenes rapport er korrekte, tillegges vinkling, billedbruk og redigering mindre vekt enn i lagmannsrettens dom. «Jeg heller i retning av at Dagbladets dekning 16. august ikke er rettsstridig», skriver førstevoterende. Mindretallet i Høyesterett er enda mer aksepterende og uttaler at «sitatene er korrekte, og etter mitt skjønn refereres alle hovedsynspunktene fra rapportene på en lojal og etterrettelig måte».

Høyesterett bekrefter dermed at loven setter mye videre rammer for hva som er akseptabel journalistikk enn presseetikken gjør. Rent presseetisk er det utvilsomt kritikkverdig at de to i ambulansen får sine rapporter redigert av Dagbladet på en måte som stiller dem i et dårlig lys. Etter å ha vært forhindret fra å ta til motmæle mot den massive kritikken i ti dager, har pressen, etter mitt syn, en soleklar plikt til å la de to komme til orde på egne premisser. Å vinkle den angrepne parts fremstilling slik at den passer med avisens misvisende virkelighetsbeskrivelse, må være et soleklart brudd på Vær Varsom-plakatens påbud om å vise omtanke i presentasjonen av saker og respektere tilsvarsretten til personer som er blitt utsatt for kritikk. Men loven gir rom for journalistikk som er presseetisk forkastelig.

I pressekretser heter det seg at «Fakta er hellig. Kommentaren er fri»… Dette er selvsagt en sannhet med modifikasjoner, noe også Schjenken-saken viser. Rettens grundige gjennomgang dokumenterer at fakta i dette tilfellet avgjort ikke har vært hellig for pressen og dommen slår fast at kommentaren ikke er fri, for den som måtte ha trodd det.

Avviser anken

Når Høyesteretts flertall avviser anken fra Dagbladet, er det fordi den deler lagmannsrettens konklusjon om at noen av avisens kommentarer ikke beskyttes av ytringsfriheten. Dette til tross for at meningsjournalistikken (verdivurderinger) har et sterkere rettslig vern enn faktajournalistikk.

Retten forholder seg i hovedsak til Den europeiske menneskerettskonvensjons (EMK) artikkel 10 og EMDs praksis når grensene for ytringsfriheten drøftes:

Ordlyden i artikkel 10:

(1) Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.
(2) Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.

Artikkelens punkt 2 ramser altså opp en rekke forhold som kan gi saklig grunn for å innskrenke ytringsfriheten. Vern av andres omdømme er et av disse forholdene.

Høyesterett slår fast at EMDs praksis viser at såkalte verdiutsagn ikke ubetinget vernes av ytringsfriheten. Kommentaren er altså ikke «fri». Retten uttaler:

Beskyldninger om rasistisk motivasjon er, etter mitt syn, i det vesentlige verdivurderinger, men de inneholder likevel elementer av mer faktisk karakter»… «Jo mer konkrete og presise beskyldningene er, desto mer må det kreves av objektivt faktisk belegg. I dette tilfellet gikk Dagbladets beskyldning ut på at ambulansepersonellets behandling var rasistisk motivert. Dette er en konkret beskyldning med et temmelig presist innhold.

Retten anerkjenner Dagbladets rett til å gjengi andres subjektive reaksjoner fra parken, men slår ned på avisens egne kommentarer. Den viser til politisk redaktør Marie Simonsen som skrev om “rasismens stygge og ubarmhjertige konsekvens». Resultatet «av et menneskesyn hvor noen er mindre verd enn andre.» Den viser videre til en leder der Dagbladet mener episoden i parken kan sammenliknes med den forbrytelse det ville være om brannmenn nektet å redde mennesker ut av et brennende hus fordi de var uønsket.

Flertallet i Høyesterett slår fast at det ikke er kommet frem noe objektivt faktum som kan bekrefte påstandene om at handlingene i Sofienbergparken var rasistisk motivert, og konkluderer:

Selv om denne saken åpnet for en offentlig debatt om et viktig samfunnsspørsmål, er jeg etter en samlet vurdering kommet til at fremsettelsen av rasismepåstander i avisens kommentarer og lederen 14. august er så alvorlige at de ikke er beskyttet etter EMK artikkel 10. Beskyldningene som ble fremsatt flere ganger, sto ikke i forhold til de feilene som ble begått …og avisen handlet ikke i aktsom god tro når den i sine kommentarer og leder ikke tok noen form for forbehold om riktigheten av de anklagene som ble fremsatt.

Støttet Dagbladet

Dersom Dagbladet velger å fremme saken for EMD i Strasbourg, kan avisen støtte seg på mindretallet (en av fem) i Høyesterett. Her fikk avisen medhold i sin anke. I sin uttalelse legger mindretallet avgjørende vekt på institusjonell rasisme som et stort samfunnsproblem. Dommeren mener Dagbladet har oppfylt pressens samfunnsrolle i sin dekning av saken og sier at ambulansepersonellets kritikkverdige opptreden er hovedårsaken for det omfang saken fikk.

Heller ikke mindretallet finner noe objektivt belegg for påstandene om rasisme, men savner en troverdig forklaring fra Schjenken på hvorfor Farah ikke fikk være med i ambulansen. Uansett mener mindretallet at påstandene om rasisme er verdiytringer som er vernet av ytringsfriheten og at Dagbladets dekning har hatt mer preg av systemkritikk enn personkritikk.

Reaksjoner på høyesterettsdommen

Dagbladet har tatt dommen til etterretning, naturlig nok, men er selvsagt uenig i den og mener den svekker medienes mulighet for å gi kommentarer til løpende nyhetssaker. De fremstiller dette som noe nytt og truende for ytringsfriheten.

Avisen får støtte fra Aftenposten-kommentator Torstein Hvattum, som blant annet skriver: «Det mest betenkelige er at dommen legger store begrensninger på den frie, subjektive journalistikkens tolkning av virkeligheten.» (Aftenposten.no 06.03.14).

Sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land forstår dommen og skriver; «Selv en fri presse har ikke rett til å opptre på en måte som urettmessig legger folks liv i grus. Vi tror ikke at dommen i Høyesterett vil føre til en strøm av rettssaker mot mediene». (VL 05.03.14)

Eirin Eikefjord, kommentator i Bergens Tidende, peker på at dommen bare krever at pressen har et solid faktisk grunnlag for belastende påstander. Hun oppfatter ikke kravet som kontroversielt og tror heller ikke at dommen svekker ytringsfriheten.

Førsteamanuensis Bjørnar Borvik ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, uttaler til journalisten.no at dommen kan skjerpe kravene til journalister og redaktører om etterrettelighet og dermed bidra til bedre kvalitet på det offentlige ordskiftet.

Svekker tilliten til mediene

Schjenken-saken har engasjert mange. Etter hvert som faktum er blitt kjent, har mannen vunnet mye sympati.

Fra tid til annen skaper kontroversielle saker debatt om rammene for pressens virksomhet. Undersøkelser viser at folks generelle tillit til pressen er lav. Eksempelvis har publikum langt mer tiltro til yrkesgrupper som leger, dommere og advokater enn til journalister, ifølge Nordiske Mediedagers undersøkelse om medievaner og holdninger (pdf).

Mange etterlyser strammere reaksjoner når medier går over streken. Særlig når de, som i denne saken, går til samlet og brutalt angrep på enkeltpersoner. PFU er bransjens eget organ for å ivareta presseetikken, og i den offentlige diskusjonen om pressens selvdømmeordning er nettopp bransjetilhørigheten noe kritikere ofte trekker fram. Pressen har en mye sterkere stilling i den norske selvdømmeordningen enn den har i tilsvarende organer i Sverige og Danmark.

Det medfører heller ingen straff å bli felt i PFU. Mediet som har forbrutt seg, forplikter seg bare til å publisere PFUs avgjørelse.

Fritt Ords ytringsfrihetsbarometer (pdf) fra 2013 viser klart at folk mener også pressen må tåle straff. Ifølge barometeret er 76 prosent av de spurte helt eller delvis enig i at uriktige påstander om enkeltpersoner eller grupper bør kunne straffes. 81 prosent er helt eller delvis enig i at utlevering av personers privatliv bør kunne straffes og 85 prosent sier at medier som videreformidler uriktige påstander bør kunne straffes. På denne bakgrunn er det rimelig å anta at dommen i Schjenken-saken er i samsvar med folks alminnelige rettsoppfatning. En dom som hadde gitt Dagbladet medhold, ville neppe blitt forstått av opinionen. Den kunne lett blitt oppfattet som en bekreftelse på at pressen «kan skrive hva den vil» og er hevet over loven.

For å kunne utføre sitt oppdrag, er pressen avhengig av tillit hos publikum. Saker som Schjenken-saken svekker den tilliten. Det er kanskje ikke så ille for pressen at Høyesterett dømte som den gjorde.

Ingen unnskyldning

Dersom Dagbladet velger å fremme saken for EMD i Strasbourg, er ikke Schjenken, men den norske stat avisens motpart. For Schjenken er den rettslige siden av saken avsluttet.

Schjenken har bedt om en unnskyldning fra Dagbladet. Den har han ikke fått og den kommer han heller ikke til å få. Dagbladets avvisende holdning på dette punkt må forstås som at de mener å ha dekning for journalistikken sin og at det som skjedde i Sofienbergparken var rasistisk motivert. Den oppfatningen må avisen gjerne ha i sitt lønnkammer, men Høyesterett har slått fast at pressen må ha et faktisk grunnlag før de publiserer så alvorlige beskyldninger mot noen. Som tidligere påvist har rettens syn, heldigvis, støtte langt inn i pressens egne kretser. Dagbladet burde, bedre enn de fleste, være klar over hvilke konsekvenser det kan ha for enkeltmennesker å bli utsatt for fordømmende kritikk over lang tid.

Vær Varsom-plakaten advarer pressen med ordene: “Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke.” Ja, ord og bilder er våpen, og våpen skal en ha respekt for. Et samfunn som verdsetter ytringsfriheten, gir samtidig medier stor makt og stort ansvar. Ytringsfriheten vil stå sterkt blant folk flest så lenge mediene forvalter den med forstand. Derfor er det å håpe at de delene av pressen som rettet sine våpen mot to ambulansesjåfører, tar dommen inn over seg.

Russiske militære skal vilkårlig ha arrestert to tsjetsjenske brødre i april 2000 og senere systematisk mishandlet og torturert brødrene i fengselet Tsjernokozovo.

Mette Risa, Aftenpostens korrespondent i Moskva skriver: “Brødrene ble lenket til en stol og slått, fikk elektriske støt på forskjellige deler av kroppen, ble slått med flasker og forsøkt kvalt med tape og plastposer…”

Du kan lese mer om brødrenes skjebne i Aftenpostens artikkel om saken.