Bidrar pressestøtten til manglende digitalisering?

Redaktør Erik Waatland i Medier24 har i en kommentar kommet med kritikk av lokalavisenes manglende digitalisering og fortsatte satsing på papiravisen. Han mener de lener seg for mye på pressestøtten, som slik sementerer «døende forretningsmodeller». Waatland får svar fra Landslaget for lokalaviser, som viser til økonomitallene for norske aviser som Medietilsynet utarbeider. Disse tallene dokumenterer at 90 prosent av inntektene hos små lokalaviser kommer fra papirutgaven. Mediebedriftenes Landsforening svarer også på kritikken, og viser til avisenes store inntektsfall, til tross for økte digitale brukerinntekter.

LES WAATLANDS KOMMENTAR HER
LES LLAS SVAR HER
LES SVARET FRA MBL HER (10/10/2018)

Kommersiell riksdekkende radio i Sverige for første gang

Som siste land i Norden, fikk Sverige for første gang innført riksdekkende kommersiell radio i sommer. Det nye radiolandskapet består nå av tre nasjonale kanaler – som eies av Bauer Media, NRJ och NENT Group (MTG) – samt 35 regionale og lokale radiokanaler. De tre kommersielle selskapene står i tillegg bak 26 av de 35 lokale kanalene. Tidligere var den kommersielle radioen basert på et hundretalls lokale kanaler.

LES MER HOS NORDICOM (10/10/2018)

Tyske medier lanserer felles innlogging

En allianse av tyske medieselskaper lanserer i høst en løsning for felles innlogging, administrert av en stiftelse. Alliansen inkluderer kringkastere som Prosiebensat.1 og RTL, og mediehus som Spiegel og Süddeutsche Zeitung. Bakgrunnen er Facebook og Googles store innsamling av brukerdata, noe som skaffer dem store deler av annonsemarkedet. Det gjør det vanskelig for nasjonale medier å konkurrere. Alliansen håper å utvide samarbeidet til andre land i Europa. Her i Norge har Amedia fått med seg flere partnere rundt den felles innloggingsløsningen aID.

LES MER HOS DIGIDAY
LES MER PÅ STIFTELSENS HJEMMESIDE (09/10/2018)

Google stenger Google+ etter sikkerhetshull

Det sosiale nettverket Google+ ble aldri en stor suksess, og ble langt fra den konkurrenten til Facebook Google håpet på. Nå stenges nettverket ned etter syv år, samtidig som Google informerer om et sikkerhetshull som skal ha åpnet for tilgang til brukerdataene til en halv million brukere. Sikkerhetshullet skal ha eksistert i flere år, men ble først oppdaget i mars i år – uten at Google informerte brukerne om det – skriver Wall Street Journal.

LES MER HOS JOURNALISTEN (09/10/2018)

Google Home til Norge

I oktober lanseres smarthøyttaleren Google Home i Norge, noen uker etter lanseringen av Googles norske taleassistent. TV 2 er blant aktørene som implementerer eget innhold på via taleassistenten, og vil oppdatere sin tjeneste hver time med nyheter fra Nyhetskanalen. Gro Mette Moen i Forbrukerrådet understreker at Googles forretningsmodell baserer seg på persondataene vi gir fra oss, og råder folk til å tenke over konsekvensene det kan ha for familiens personvern.

LES MER HOS KAMPANJE (09/10/2018)

Telias kjøp av TDC/Get godkjent

Konkurransetilsynet har godkjent svenske Telias kjøp av norske TDC og Get. Mens TDC har kundene sine i bredbånd- og telefonimarkedet for bedrifter, er Get en stor TV-distributør og bredbåndsleverandør til private husholdninger i Norge. Konkurransetilsynet godkjenner kjøpet med begrunnelse om at Telia i liten grad konkurrerer mot selskapene det kjøper opp. Mens Telenor og Telia dominerer markedet for mobil, har ikke Telia hatt noen posisjon i markedet for fast bredbånd og TV. De mindre teleselskapene er ikke fornøyd med avgjørelsen, som de mener skaper et duopol i Norge.

LES MER HOS KAMPANJE
LES OM SKUFFELSE HOS ICE HER (08/10/2018)

Faktisk skal hjelpe Facebook

Faktasjekk-tjenesten Faktisk.no skal nå også faktasjekke saker og nettsteder det lenkes til på Facebook. Faktisk.no har inngått et samarbeid med Facebook som gir tjenesten tilgang til Facebooks verktøy for å finne falske eller misvisende nyheter. På sin side vil Faktisk.no merke innhold som er feilaktig, hvis deres undersøkelser viser at det er tilfelle. Lignende tjenester i andre land samarbeider også med Faceboook. Bak Faktisk.no står VG, Dagbladet, NRK, TV 2, Amedia og Polaris. 

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS FAKTISK.NO (08/10/2018)

Mediefeltet i statsbudsjettet

Her er hovedpunktene i regjeringens statsbudsjett på mediefeltet:

• Momsfritak for fagblader og e‑bøker fra 1. juli 2019, så sant ESA godkjenner fritaket. EU har nettopp åpnet for slike fritak, så det blir neppe et problem.
• 31 millioner mer til Filmfondet og mer til insentivordningen, noe filmbransjen omtaler som en kompensasjon av tidligere kutt i filmstøtten.
• Pressestøtten prisjusteres ikke – innovasjonsstøtten økes. Avisbransjen er skuffet, siden manglende prisjustering innebærer et reelt kutt, og forventningene til den nye kulturministeren var høye.
• NRK-lisensen økes med 61 kroner. Det betyr mindre penger å rutte med i 2019, siden påslaget er mindre enn prisøkningen, og NRK må kutte.
• Økte bevilgninger til formidling av litteratur. Tiltak som deltakelse på bokmessen i Frankfurt og formidling av barne- og ungdomslitteratur får mere penger.

DU FINNER HELE KULTURBUDSJETTET HER (08/10/2018)

Bloggernes bøker skaper diskusjoner om etikk

Både store og små forlag satser stort på bøker fra norske toppbloggere. Når bloggernes utleverende stil overføres til bokformat, oppstår det diskusjoner om de etiske prinsippene rundt utlevering av privatopplysninger om andre personer. Anniken Jørgensens bok Bare en natt til må nå redigeres i kommende opplag etter at Simen Auke, som ble omtalt i boken uten å vite om det på forhånd, forsøkte å få boken tilbakekalt. Boken gikk rett til topps på bestselgerlistene. Advokat Hans Marius ­Graasvold mener forlagene bør vedta etiske retningslinjer.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (08/10/2018)

Vekslende leveringsdager vil få omfattende konsekvenser

Flesteparten av lokalavisene som er avhengige av Postens distribusjon, mottar pressestøtte på grunn av lavt opplag. Disse avisene regnes for å være i en særlig krevende markedssituasjon. Det er foreløpig lagt opp til at Posten skal veksle mellom utleverings­dager fra uke til uke fra 2020. Det vil føre til at avisenes situasjon forverres ytterligere, mener medieforsker Sigurd Høst. Han mener avisene ikke vil klare å tilpasse seg et slikt system.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (04/10/2018)

Foreslår økning på 50 millioner til film i statsbudsjettet

Regjeringen foreslår en økning på 50 millioner kroner til film på statsbudsjettet for 2019. Det foreslås blant annet å øke rammen for tilskuddsordninger under NFIs produksjonspott med 30,9 millioner kroner. Av tilskuddet er 5,1 millioner kroner øremerket internasjonal satsing på dataspill. Det foreslås også å øke tilskuddet til insentivordningen for internasjonale produksjoner i Norge med 10 millioner kroner. I løpet av de siste fire årene har de samlede kuttene fra filmpotten utgjort omtrent 50 millioner kroner.

LES MER HOS RUSHPRINT (04/10/2018)

Det mest bemerkelsesverdige med videoklippet er imidlertid ikke det at Obama kom med slike uttalelser, men det at han faktisk ikke gjorde det. I stedet hadde stemmen til skuespiller Jordan Peele der han gir seg ut for å være Obama, gjennomgått en mediesyntesealgoritme som genererte videoen. Resultatet er forbløffende autentisk.

På nett er ingenting helt som det gir seg ut for å være, og nå enda mindre enn før. Takket være en ny type nevrale nettverk av maskinlæringsalgoritmer, kan overbevisende, men fiktive videoer, bilder, stemmer og tekst, syntetiseres fra bunnen av.

Datamaskiner kan lage virkelighetstro bilder av fiktive ansikter — med følelser, hud, alder og kjønn plottet inn via tastaturet. Stiloverføring kan endre et bildes omgivelser, og få vinter til å bli sommer, solfylt til regnfylt. Videoklipp av politikere kan lages på samme måte som en dukkefilm. Og ansikter kan byttes ut fra en kropp til en annen, kjent som “deepfakes”, noe som åpner opp for en rekke farer for rykte, sikkerhet og personvern. Ganske rystende greier.

Men på en måte kan dette teknologiske spranget faktisk være gode nyheter for journalister — og kan også være en anledning for teknologiplattformer til å vise velvilje overfor et mistenksomt publikum.

Teknologisk undergraving av sannhet

Joda, bilder har blitt manipulert mer eller mindre siden bildeteknologien ble oppfunnet. Og mediene selv er kun et bilde av en virkelighet, hvor alle utvalg, redigeringer, fremhevinger og formuleringer former publikums tolkning av hendelser og begivenheter.

Det nye her er at mediesyntesealgoritmer bryter enda mer ned vår forventning om autentisiteten til innspilt media som foto, video og lyd, og samtidig muliggjør en ny og mer omfattende inngripen, personliggjøring og enklere bruk for alle — fra skuespillere til spioner. Konstruerte videoer kan rokke ved og endre menneskers dannelse av faktiske minner av hendelser. Og visuelle bevis kan i stor grad miste sin rolle når strategiske desinformatører bruker hele det teknologiske spekteret til å undergrave enhver sannhet.

Så hva skjer når folk ikke lenger kan stole på nettmedier? Hvordan kan et samfunn ha en opplyst forståelse av det som skjer i verden når mediene såpass enkelt kan bli infiltrert av mediesyntesealgoritmer?

Dystert som det kan se ut, kan dette være en gyllen mulighet for de etablerte medienes comeback. Når publikum lærer at man ikke lenger kan stole på det de serveres på nett, er det få andre enn profesjonelt opplærte journalister med tilgang til avanserte undersøkelsesverktøy som kan innta rollen som kvalitetssikrere og faktasjekkere. Skal de gripe sjansen, bør journalister og nyhetsorganisasjoner satse på strategier som opplæring i undersøkende journalistikk, utvikling av tekniske verktøy, samt standardiserte og transparente prosesser.

Avansert faktasjekk: FaceForensics bruker maskinlæring for å avgjøre om en video av et ansikt er ekte. (Foto: Skjermbilde FaceForensics/Youtube).

Nyhetsorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner må komme i gang med opplæring i teknikker innen medieundersøkelse (media forensics). Det er avslørende tegn ved endret og syntetisert media som et trent øye kan legge merke til — noe Hany Farids bok om bildeundersøkelser gir et par eksempler på. Statistisk analyse av fargepiksler, intensitet og deres regelmessighet kan vise tegn på bilderedigering eller bildesplicing; refleksjoner og flytpunkter kan vise geometriske avvik; og både sensorstøv og kompresjonsartefakter kan også være avslørende. I videoklipp kan munnen til syntetiserte ansikter noen ganger flimre eller se unaturlig ut; øynene kan ha et drag over seg som hos zombier. Algoritmene er ikke perfekte, men journalister, i likhet med andre etterforskere, må ha trente øyne for å oppdage feilene.

Utviklingen og integrasjonen av datastøttete undersøkelsesverktøy vil være like viktig som opplæring i medieundersøkelse. Selv om syntetisert innhold av og til kan lure det menneskelige øyet, kan det statistiske øyet til en undersøkende algoritme vite at det er forfalsket.

Verktøy for medieverifisering

Et nylig forskningsprosjekt kalt FaceForensics bruker maskinlæring til å se om en video av et ansikt er ekte, med 98,1 prosent nøyaktighet. En annen metode ser etter blodstrømmen i videoklipp av en persons ansikt for å se om pikslene blir regelmessig rødere når hjertet pumper blod.

Det amerikanske forvaltningsorganet National Institute of Standards and Technology (NIST) oppfordrer til mer forskning på området med deres Media Forensics Challenge, og det publiseres faktisk årlig hundrevis av forskningsartikler om digitale undersøkelser.

Det er imidlertid et stykke igjen før denne teknologien er billig nok til allmenn bruk og dermed praktisk i journalistikken. Selv om det finnes noen få integrerte verktøy, som InVid som bidrar til medieverifisering, er de fleste datastøttete undersøkelsesmetoder fremdeles prototyper i forskning og langt fra tilgjengelig i den daglige journalistiske arbeidshverdagen. Her trengs det mer utprøving i praksis.

Det er dessuten viktig at andre enn bare nyhetsorganisasjoner holder et øye med falskt videomateriale. Noen av de andre berørte har egne forskningsmidler, for ikke å glemme dype lommer: Informasjonsplattformer som ofte ender opp med å være vert for syntetisert media kan bidra til denne nødvendige utprøvingen. Hvis Facebook og YouTube for eksempel integrerte FaceForensics-algoritmen, ville de kunne flagge og tydelig merke videoer mistenkt for å være falske. Det ville være nok et signal til brukerne og mediene om å være oppmerksom på videoens autentisitet, og det ville kunne være en måte for teknologiplattformer å vise vilje til å handle til samfunnets beste, i stedet for kun å gå etter kortsiktig økonomisk vinning.

For å bygge opp denne sårt trengte tilliten, ville plattformene også måtte være åpne om hva denne slags “autentisering” innebar. Hvis denne prosessen var integrert i for eksempel YouTubes filter for begrenset innhold, ville sluttbrukerne kunne kontrollere hvorvidt flaggete videoer skal automatisk skjules eller ei. Og hvis teknologiske selskaper gjorde algoritmer for medieverifisering gratis tilgjengelig via API-er, kunne datajournalister integrere verifiseringssignaler i arbeidsflyten slik de selv ønsket, mye av det samme som gjøres i dag for trivielle oppgaver som geokoding av gateadresser i breddegrader og lengdegrader.

Kontekstens betydning for autentisitet

Men teknikker innen medieundersøkelse kan likevel kun hjelpe oss et stykke på vei. De kan være vanskelige å bruke, kreve mye opplæring for å kunne tolke, er ofte heller ikke absolutte, og — som enhver form for informasjonssikkerhet — vil trenge konstant og vedvarende teknisk støtte og oppsyn.

En annen gren innen undersøkelsesmetoder ser på mediekontekst for å avgjøre autentisitet: Hvis et bilde lett kan syntetiseres, vil metadata om tidspunkt, sted, sosial setting eller annen kontekst bli desto viktigere for en reell verifisering. Hvis et mistenkelig interessant bilde er lastet opp av en konto opprettet dagen før og har det som ser ut til å være en horde av bot-følgere, er dette nok en faktor å ta med i beregningen. Å tolke kontekst for å støtte verifisering er en ny form for kompetanse innen medieforståelse der journalister, nok en gang, vil trenge opplæring, ekspertise og verktøy som bidrar til å få noe ut av den store skyen av kontekst.

På samme måte som verifiseringsprosedyrer for sosiale medier er systematisert og tatt i bruk av organisasjoner som Storyful og Bellingcat — som følger rigide prosedyrer for å triangulere, bekrefte og underbygge innhold og dets opphavssted -, må journalister utvide og kode arbeidsflyten for å vurdere hvorvidt et bilde, en video eller tekst er resultatet fra en eller annen mediesyntesealgoritme. Nyhetsorganisasjoner burde gå hardere inn for transparente metoder. Robuste og standardiserte prosesser for verifisering og utrensking av syntetisert media må utvikles og publiseres åpent. Deretter må nyhetsorganisasjoner offentlig forplikte seg til å følge disse standardene. Det handler om tillit. Folk vil kanskje strømme til de mediene de vet følger nøyaktige og omfattende prosedyrer.

Hvis vi ikke kan stole på det vi ser på nett, kan vi kanskje ha tillit til at et mediehus følger en rigid prosess for å sikre at det de publiserer er autentisk. Syntetisert media kan da være akkurat det som fører publikum tilbake i armene til de etablerte nyhetsorganisasjonene.

I Norge har finansieringsdebatten blant annet dreid seg om størrelsen på lisensen – altså hvor mye støtte det er rimelig at NRK mottar – og om dagens lisensordning er en gangbar finansieringsmodell for NRK også i fremtiden når tv-seingen ikke lenger nødvendigvis er bundet til tv-apparatet.

Det siste spørsmålet ble nylig utredet av en offentlig nedsatt ekspertgruppe, som før sommeren foreslo å erstatte dagens tv-lisens med en husstandsavgift (Kulturdepartementet 2016a). De siste månedene har imidlertid spørsmålet om offentlig finansiering av tv-innhold også indirekte inkludert TV 2, ved at TV 2 takket nei til å søke på Kulturdepartementets midlertidige avtale om kommersiell allmenn­kringkasting (Kulturdepartementet 2016b), antagelig i påvente av et bedre tilbud.

Dermed er finansieringen av både NRK og TV 2 som allmennkringkastere oppe til debatt.

Finansiering av NRK

La oss se nærmere på spørsmålet om finansiering av NRK først: Siden etablering i 1933, har NRK vært finansiert gjennom lisensen, en kringkastingsavgift knyttet til mottakerapparatet for radio – og etter hvert – fjernsynsinnhold. Ordningen har betydd at alle husstander som har en fjernsynsmottaker er pålagt å ha lisens, som de får ved å betale kringkastingsavgiften. Avgiften er flat i den forstand at alle husstander betaler like mye, uavhengig av inntekt eller hvor mye de faktisk bruker NRKs tilbud.

Stortinget fastsetter størrelsen på lisensen, som for 2015 utgjorde nærmere 5,4 milliarder kroner i inntekter for NRK. Lisensen finansierer all NRKs aktivitet, det være seg innhold på radio, fjernsyn, nett og mobil.

På tv.nrk.no kan NRKs nyheter spilles av — men kan lisensordningen fortsatt betale gildet? (foto: skjermbilde fra tv.nrk.no)

Vurdert etter en rekke parametere har ordningen vært god: Den har sikret NRK en solid og forutsigbar inntektskilde uten for store administrative kostnader. Fortsatt den dag i dag, 80 år etter at NRK ble etablert, utgjør lisensen over 97 prosent av NRKs finansieringsgrunnlag. Den har også gitt befolkningen eierskap til NRK som nasjonens fremste allmennkringkaster: Folket finansierer NRK, som dermed er i folkets tjeneste.

NRKs profilundersøkelser viser dessuten at den norske befolkningen i all hovedsak er fornøyd med NRKs tilbud: I målingen for 2016 oppga 88 prosent av de spurte at NRK oppfylte allmennkringkastingsmandatet på en god måte, 84 prosent mente NRK var viktig for samfunnet, mens 69 prosent mente NRK ga valuta for lisensen (NRK 2016).

Finansiering av NRK har imidlertid gjentatte ganger vært gjenstand for politisk debatt og, til dels, kritikk. Debatten har vært tosidig. På den ene siden finnes det dem som mener NRKs posisjon i det norske medielandskapet er for dominerende, og at finansieringen av NRK både har vært for romslig og båret preg av tvang. En av de sterkeste kritikerne av lisensfinansieringen har vært Fremskrittspartiet, som i en årrekke har argumentert for at NRK bør privatiseres, at nivået på tv-lisensen bør reduseres, og, over tid, avvikles. Fremskrittspartiet gikk blant annet til valg på at lisensen skulle fjernes før regjeringsskiftet i 2013 (VG 30.07.2013).

Også private mediehus, ikke minst Schibsted, har anklaget NRK for å ha en for dominerende posisjon grunnet sin offentlige finansiering (se blant annet VG 17.11.2014). Som Dagbladet-journalist Geir Ramnefjell uttrykte det: “NRK er i ferd med å bli den eneste feite purka i norsk mediebransje” (Dagbladet 21.11.2015).

På den andre siden finnes det dem som mener at den teknologiske utviklingen og dagens mediekonsum utfordrer legitimiteten for dagens tv-lisens. Problemet er altså ikke at NRK er for dominerende eller at folk ikke ser verdien av NRKs tilbud eller vil betale for det, men at dagens lisensordning ikke ivaretar sentrale endringer i dagens globale og digitale mediemarked. Hovedargumentet her er at tv-konsumet ikke lenger er knyttet til tv-apparatet, noe lisensfinansieringen forutsetter. En omlegging av systemet er dermed nødvendig nettopp for å sikre at NRK har stabil finansiering også i fremtiden.

Til sammen har begge disse argumentene – det ene bygget på en sterk motstand mot den offentlige finansieringen av NRK, det andre bygget på et sterkt forsvar – vektlagt behovet for å utrede alternative finansieringsmodeller for NRK.

En ny regjering går til verket …

Da Høyre og Fremskrittspartiet dannet regjeringen Solberg i 2013, hadde begge partiene klare ambisjoner om en mer liberalistisk og konkurransedrevet mediepolitikk, ikke minst i spørsmålet om finansieringen av NRK. I regjeringens politiske plattform gikk det eksplisitt frem at regjeringen ville «legge frem en stortingsmelding om NRK-lisens og alternative betalingsordninger», «begrense NRKs mulighet til å bruke sin robuste økonomi til å svekke frie institusjoners aktivitetsgrunnlag», samt «øke andelen eksterne produksjoner i NRK» (Regjeringen 2013). Ingen andre mediehus ble omtalt direkte slik NRK ble, og på ingen andre mediepolitiske områder var det knyttet så mange og konkrete politiske lovnader.

Målsetningene ble fulgt opp i en bredt anlagt stortingsmelding om allmennkringkasting sommeren 2015 (Meld. St. 38 (2014–2015)). Meldingen legger flere føringer for NRKs organisering, mandat og samfunnsoppdrag, men er sparsom i spørsmålet om finansiering. I stedet viser meldingen til at dagens ordning så langt har fungert tilfredsstillende, til tross for teknologisk endring, og at konsekvensene ved en eventuell omlegging er for dårlig utredet (Meld. St. 38 (2014–2015), kap 11). En ekspertgruppe ble derfor nedsatt, nettopp for å utrede ulike modeller for offentlig finansiering av NRK. Hensikten var å etablere et bredere beslutningsgrunnlag for regjeringen ved en eventuell utvikling av en ny finansieringsmodell for NRK (Kulturdepartementet 2015a).

Ekspertgruppen avga sin rapport i juni 2016 (Kulturdepartementet 2016a). I rapporten vurderte gruppen flere ulike finansieringsmodeller, deriblant en videreføring av dagens ordning (fortsatt kringkastingsavgift), en justering av dagens ordning i plattformnøytral retning (NRK-avgift), et fast beløp per bolig (NRK-bidrag), samt ulike skatteordninger (NRK-skatt). De ulike modellene ble vurdert ut ifra et gitt sett av hensyn, deriblant NRKs behov for redaksjonell uavhengighet, modellens legitimitet i befolkningen, samt modellenes stabilitet og forutsigbarhet over tid.

Et sentralt argument i ekspertgruppens rapport er at den teknologiske utviklingen og endringene i publikums tv-vaner endrer grunnlaget for den offentlige finansieringen av NRK (Kulturdepartementet 2016b). Ifølge ekspertgruppen er altså ikke problemet primært at den norske befolkningen ikke vil betale lisens eller er misfornøyd med NRKs tilbud, men at andelen som ikke trenger å betale lisens – fordi de ikke lenger har tv-apparat – er økende, og at denne andelen er særlig høy i den yngre delen av befolkningen. Dermed er det en reell fare for at andelen vil bli enda høyere over tid.

Dette er problematisk av to grunner: For det første kan det medføre en nedgang i NRKs finansieringsgrunnlag, fordi færre er forpliktet til å betale. Dermed får NRK mindre ressurser å ivareta sitt allmennkringkastingsmandat for. For det andre kan det føre til en uthuling av lisensprinsippet, fordi viljen til å betale er antatt å korrelere med andelen mennesker som faktisk betaler. Er det mange som ikke betaler, vil flere slutte med det.

Som ekspertgruppen skriver: «Endringer i befolkningens mediebruk og økningen i apparater, plattformer og innholdstilbud utfordrer grunnlaget for dagens kringkastingsavgift, som er knyttet til tradisjonell, lineær kringkasting» (Kulturdepartementet 2016a).

Dermed konkluderte ekspertgruppen med at den fremtidige finansieringen av NRK må være teknologi- og plattformnøytral og inkludere både lineære og ikke-lineære medietjenester.

Foreslår at lisensen følger boligen

Ekspertgruppen var imidlertid delt i sin anbefaling til myndighetene om hvordan dette helt konkret burde gjennomføres: Et flertall av medlemmene i gruppen foreslo en ny form for husstandsavgift, det vil si at avgiften følger bolig heller enn tv-apparat, mens et mindretall foreslo en justering av dagens lisensfinansiering i plattformnøytral retning (Kulturdepartementet 2016a, se også NRK 30.06.2016). Forslagene ble i all hovedsak godt mottatt av NRK, som vektla behovet for forutsigbarhet og redaksjonell uavhengighet (Kampanje 01.07.2016).

Blant de politiske partiene var det enkelte som tok til orde for en ordning med større rom for sosial differensiering i betalingsplikten (Aftenposten 01.07.2016), mens representanter fra Fremskrittspartiet igjen tok til orde for en avvikling av NRK-lisensen. Eller som Fremskrittspartiets Ib Thomsen ordla seg: «Ingen TV, ingen NRK-lisens» (Framtid i Nord, 09.07.2016).

Underveis har imidlertid det politiske klimaet rundt NRK endret karakter: Mens regjeringen Solberg i 2013 gikk til makten med ambisjoner om en mer liberalistisk og konkurransedrevet mediepolitikk, ikke minst i spørsmålet rundt NRK, har et flertall på Stortinget – alle de politiske partiene med unntak av Fremskrittspartiet – gått sammen om en bred mediepolitisk avtale om allmennkringkasting. Her går det blant annet frem at flertallet «ønsker seg et sterkt og nyskapende NRK» og at «NRK fortsatt skal finansieres av felleskapet». Avtalen kommenterer til og med direkte anklager NRK har møtt om å være for dominerende i markedet, og på den måten går på bekostning av andre, kommersielle aktører. Ifølge partiene er «NRK i dag mindre, ikke mer, dominerende i det norske mediemarkedet enn de har vært historisk sett» og «Det vil være en stor feilslutning å laste et sterkt NRK for den vanskelige situasjonen særlig papiravisene er i» (Avtale om allmennkringkasting 2016).

Ekspertgruppen vurderte ikke størrelsen på finansieringen, ei heller hvorvidt andre kringkastere burde kunne motta offentlig støtte for allmennkringkasting – dette var utenfor gruppens mandat. Dette er imidlertid et hett tema for Mediemangfoldsutvalget, et offentlig utvalg nedsatt av Kulturdepartementet nettopp for å vurdere hvilke mål staten bør ha for mediemangfold og hvordan de økonomiske virkemidlene best kan brukes for å stimulere til dette (Kulturdepartementet 2015b).

Ser man alle de offentlige støtteordningene under ett – NRK-lisensen, momsfritaket og pressestøtten – utgjør dette en sum på over 8 milliarder kroner totalt (Dagens Næringsliv 09.08.2016). Utvalget er ledet av Knut Olav Åmås, Fritt Ord-direktør og tidligere statssekretær i Kulturdepartementet, og består for øvrig av representanter fra alle de store norske medieaktørene, deriblant kringkastingssjefene i NRK og TV 2 og lederen av bransjeorganisasjonen MBL.

Mens ekspertgruppen altså skulle vurdere konkrete modeller for offentlig finansiering av NRK, er Mediemangfoldsutvalgets oppgave å se den offentlige finansieringen av NRK i relasjon til andre støtteordninger og mediepolitiske virkemidler, ikke minst knyttet til den kommersielle allmennkringkasteren TV 2.

TV2 som allmennkringkaster

TV 2 er, i motsetning til NRK, ikke lisensfinansiert, men finansieres av reklame. Kanalen har imidlertid siden etableringen i 1992 mottatt ulike privilegier av økonomisk verdi fra staten, i bytte mot å oppfylle ulike allmennkringkastingsforpliktelser. Blant disse er en programprofil av allmenn karakter og interesse, en programmeny med tematisk og sjangermessig bredde, og programmer for både brede og smale grupper. I tillegg er TV 2 forpliktet til å ha daglige nyhetssendinger, programmer for barn og unge, og lokalisering i Bergen.

Da kanalen ble etablert tidlig på 1990-tallet var TV 2s privilegium enkelt, men verdifullt: TV 2 var den eneste tv-kanalen som ble distribuert via bakkenettet og som kunne nå ut til hele befolkningen med sine sendinger. Dermed kunne TV 2 ta seg bedre betalt for sine reklamesendinger enn de andre kommersielle kanalene, som hadde lavere dekning.

Da bakkenettet ble digitalisert i 2007, og flere reklamefinansierte kanaler kunne nåes av tilnærmet hele befolkningen, ble verdien av TV 2s tidligere privilegium svekket. Løsningen ble å tilby TV 2 en allmennkringkastingsavtale som gjorde kanalen formidlingspliktig over kabelnettverkene. Dette var igjen et privilegium av økonomisk karakter, dog med langt lavere verdi enn TV 2s tidligere enerett på riksdekkende tv-reklame, noe som også reflekteres i en nedskalering av TV 2s allmennkringkastings­forpliktelser.

TV 2s nåværende avtale som kommersiell allmennkringkaster går ut 31. desember 2016. Kanalen har signalisert at den gjerne vil fortsette som allmennkringkaster, men at allmennkringkasterforpliktelsene er dyre, og at kanalen derfor, i god tradisjon, bør få en kompensasjon for å oppfylle viktige samfunnsoppgaver.

I argumentasjonen har TV 2 vist til sin sentrale posisjon som et alternativ til NRK på Marienlyst – ikke minst i nyhetsformidlingen. Parallelt har kanalens posisjon i det norske markedet endret seg. TV 2 har det siste året møtt langt hardere konkurranse både i seer- og annonsemarkedet. Dels skyldes dette økt konkurranse fra konkurrerende kanaler, dels skyldes det nye seervaner og strømmeaktører, og dels skyldes det større strukturelle endringer i annonsemarkedet. Som et resultat har TV 2 vært nødt til å gjennomføre flere ressursbesparende tiltak, deriblant å tilby sluttpakker til alle sine ansatte (Kampanje 30.05.2016, VG 27.08.2016). TV 2 står derfor nå i en brytningstid; både mediepolitisk og økonomisk.

I Regjeringen Solbergs politiske plattform av 2013, ble ikke TV 2 omtalt spesielt, men kan tolkes inn i mer generelle formuleringer som at regjeringen vil «legge til rette for god nyhetsproduksjon og en bredt anlagt offentlig samtale i fremtidens digitale mediesamfunn» (Regjeringen 2013). I stortingsmeldingen om allmennkringkasting er TV 2 kun viet ett kapittel, men der slås det imidlertid fast at en kommersiell allmennkringkaster er verdifullt for mediemangfoldet, både som et supplement og en konkurrent til NRK.

I tråd med dette utlyste Kulturdepartementet våren 2016 en midlertidig avtale om kommersiell allmennkringkasting. Avtalen innebar ingen andre krav enn daglige nyhetssendinger og lokalisering i Bergen, men kunne heller ikke friste med annen kompensasjon enn retten til formidling via kabel-tv, et privilegium av begrenset, og synkende, økonomisk verdi. Som et resultat valgte TV 2 ikke å søke på avtalen, antagelig i påvente av et bedre tilbud (Kulturdepartementet 2016b).

TV 2 hadde da også i forkant fått bredt politisk gehør på Stortinget for sin betydning for mediemangfoldet. I den brede mediepolitiske avtalen om allmennkringkasting, går det frem at det vil være et «betydelig tap for mediemangfoldet dersom NRK skulle bli alene om å tilby allmennkringkastingsinnhold» (Avtale om allmennkringkasting 2016, se også Innst. 178 S (2015–2016)).

Videre viser partiene til undersøkelser som dokumenterer «vesentlige merkostnader knyttet til TV 2s allmennkringkastings­oppdrag», og at det derfor er naturlig å kompensere TV 2 økonomisk for sine allmennkringkastings­kostnader: «Vi vil understreke behovet for at staten sikrer videreføring av en avtale med en kommersiell allmennkringkaster med hovedkontor og nyhetsredaksjon i Bergen og ber regjeringen snarest utlyse en avtale som sikrer dette» (Avtale om allmennkringkasting 2016).

Hvordan støtte TV2?

Flertallet på Stortinget har altså pålagt regjeringen, som i utgangspunktet ønsket en liberalisering av mediepolitikken, å legge til rette for at ikke bare NRK sikres gode økonomiske rammevilkår, men også TV 2, slik at begge aktørene kan oppfylle sine allmennkringkastingsforpliktelser.

Som et resultat ba Kulturminister Linda Hofstad Helleland nylig Mediemangfoldsutvalget utrede ulike modeller for fremtidig kompensasjon for kommersiell kringkasting, det vil si for TV 2 (Journalisten 28.08.2016, Dagens Næringsliv 28.08.2016). Dermed vil man i Norge i løpet av året ha gjennomført to uavhengige utredninger om offentlig finansiering av allmennkringkasting – en for NRK og en for TV 2.

Det er foreløpig uavklart hvilke konkrete modeller Mediemangfoldsutvalget vil vurdere, men deres delrapport om kompensasjon for TV 2 skal etter planen foreligge i løpet av høsten 2016. Basert på debatten i pressen kan man imidlertid tenke seg at tre modeller vil bli vurdert:

For det første kan man tenke seg en omlegging av NRK-lisensen til en allmennkringkastingsstøtte, som så kan brukes til å finansiere allmennkringkasting både i NRK og TV 2 og for så vidt de kommersielle allmennkringkastingskanalene for radio (Journalisten 12.02.2016, Kampanje 05.07.2016). En slik modell kan bygge på den danske ordningen, der den danske TV 2‑kanalen mottar statlig støtte, blant annet for sine distriktskontorer. En slik ordning vil potensielt møte kritikk både fra avisbransjen – som også vil ønske støtte til tilsvarende nyhetstjenester på nett – og fra NRK, som tenkelig vil få mindre støtte dersom lisensen skal deles på flere.

For det andre kan man tenke seg en ny støtteordning for kommersiell allmennkringkasting, altså en ny støtteordning øremerket TV 2. En slik ordning kan baseres på en beregning av TV 2s utgifter til bestemte allmennkringkastingsformål, for eksempel daglige nyhetssendinger, som så blir kompensert av staten med den begrunnelse at det er viktig for en nasjon med to uavhengige nyhetsformidlere på fjernsynssiden. Også en slik ordning vil fort møte kritikk fra avisbransjen, som jo langt på vei tilbyr nyhetssendinger på sine nettaviser. En slik ordning er dessuten trolig å regne som statsstøtte, og må i så fall godkjennes av ESA før ikrafttredelse, slik ESA tidligere har godkjent både produksjonstilskuddet for nyhetsmedier og momsfritaket for digitale nyheter (se for eksempel Aftenposten 12.03.2014, 25.01.2016).

For det tredje kan man, i alle fall på papiret, tenke seg en omlegging av hele mediestøtten, det vil si både NRK-lisensen, produksjonstilskuddet og momsfritaket, i plattformnøytral og medienøytral retning. Gitt at mediemarkedet både er globalt, digitalt og konvergert skulle det kanskje bare mangle at også støtteordningene tok dette inn over seg og ble utformet som en felles løsning? Selv om en slik ordning på papiret høres både ambisiøs og fremtidsrettet ut, er den trolig den minst realistiske: Den vil være krevende å få igjennom, den forutsetter store omlegginger i nær sagt hele mediebransjen, og det er ikke gitt at den vil være like målrettet som dagens støtteordninger.

Alt henger sammen med alt

Hvor står vi da, i spørsmålet om offentlig finansiering av allmennkringkasting? Jo, vi står i en tid da globalisering, digitalisering og konvergens, og mer konkret, endringer i seer- og annonsemarkedet, endrer grunnlaget for den offentlige finansieringen av allmenn­kringkasting. Ikke bare når det gjelder NRK, men også når det gjelder TV 2. Mens de offentlige virkemidlene for allmennkringkasting har vist seg effektive i mange tiår, er vi kanskje nå kommet til en tid hvor det er nødvendig med omlegging nettopp for å bevare målsettingene virkemidlene er tuftet på.

Videre står vi i en tid der den borgerlige regjeringens ambisjoner om en mer liberalistisk og konkurranserettet mediepolitikk blir brutt av et stortingsflertall som i stedet pålegger regjeringen å gjennomføre en mediepolitikk som i praksis kan innebære mer offentlig inngripen enn tidligere, nettopp for å beholde status quo. Den norske mediepolitikken kan dermed synes å bryte med tendensen i en rekke andre land, der mediepolitikken er mer konfliktorientert, spisset og mindre opptatt av å ivareta allmennkringkasterne.

Til slutt står vi i en tid da bransjen selv er bedt om å finne frem til fremtidsrettede mediepolitiske løsninger. Som vi har sett er mange av de viktigste spørsmålene om dagens mediemangfold – deriblant spørsmålet om den offentlige finansieringen av NRK og TV 2 – tildelt Mediemangfoldsutvalget å utrede, et offentlig nedsatt utvalg der nettopp bransjen selv er godt representert. Dermed er det ingen grunn til å tro at forslagene som vil bli fremmet fra utvalget vil representere de helt store skiftene verken for NRK, TV 2 eller avisbransjen, ei heller en reduksjon av deres eksisterende støtteordninger.

I stedet er det grunn til å tro at aktørene vil komme frem til noen løsninger som de alle kan leve med – der offentlige støtteordninger fortsatt vil spille en viktig rolle.

Referanser

Aftenposten (01.07.2016) «Trine Skei Grande om forslag til ny NRK-avgift: Ekstremt gammeldags og veldig usosialt», av Øystein Aldridge.

Aftenposten (12.03.2014) «ESA godkjenner pressestøtten», NTB.

Aftenposten (25.01.2016) «ESA godkjenner nullmoms for digitale nyheter», av Gard L. Michalsen.

Avtale om allmennkringkasting. Avtale inngått mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, av 18. februar 2016.

Dagbladet (21.11.2015) «NRK er i ferd med å bli den eneste feite purka i norsk mediebransje», kommentar av Geir Ramnefjell.

Dagens Næringsliv (09.08.2016) «Mediespill om åtte milliarder kroner», av Bjørn Eckblad og Stian Øvrebø Johannessen.

Dagens Næringsliv (18.08.2016) «Et svekket mediemangfold», innlegg av Didrik Munch.

Dagens Næringsliv (28.08.2016) «Regjeringen vil hasteavklare TV 2s fremtid», av Frode Buanes.

Framtid i Nord (09.07.2016) «Ingen TV, ingen NRK-lisens», kommentar av Ib Thomsen.

Innst. 178 S (2015–2016) Innstilling til Stortinget fra familie- og kulturkomiteen om Open og opplyst. Allmennkringkasting og mediemangfald.

Journalisten (12.02.2016) «Stortinget nær ved å gi TV 2 lisens», NTB.

Journalisten (28.08.2016) «Helleland ber medieutvalg hasteutrede ny støtteordning», av Bjørn Åge Mossin.

Kampanje (01.07.2016) «NRK-sjefen tar imot husstandsavgift med åpne armer», av Dag Robert Jerijervi.

Kampanje (05.07.2016) «Radio Norge vil ha en del av NRK-avgift», NTB.

Kampanje (30.05.2016) «Skal kutte 350 millioner – alle tilbys sluttpakke», av Erlend Fossbakken og Knut Kristian Hauger.

Kulturdepartementet (2015a) «Pressemelding: Stortingsmelding om allmennkringkasting – for auka mediemangfald».

Kulturdepartementet (2015b) «Mandat for offentlig utredning om mediemangfold».

Kulturdepartementet (2016a) Finansiering @NRK. Alternative fremtidige modeller for offentlig finansiering av NRK. Utredning fra ekspertgruppe oppnevnt av Kulturdepartementet, avgitt 1. juni 2016.

Kulturdepartementet (2016b) «Pressemelding: Ingen søkere til midlertidig avtale som kommersiell allmennkringkasting».

Meld. St. 38 (2014–2015) Open og opplyst. Allmennkringkasting og mediemangfold.

NRK (2016) NRKs profilundersøkelse 2016.

NRK (30.06.2016) «Ekspertutvalg: alle husstander bør betale NRK-lisens. Regjeringesoppnevnt utvalg vil erstatte dagens TV-lisens med husstandsavgift», av Nicolay Woldsdal og Hanna Huglen Revheim.

Regjeringen (2013) Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet. Sundvollen, av 7. oktober 2013.

VG (17.11.2014) «Licence to kill», kommentar av Bernt Olufsen.

VG (27.08.2016) «Krise i TV 2: Tror det blir blodig», av Stein Østbø, Ken Andre Ottesen, Atle Jørstad.

VG (30.07.2013) «Frps valgløfte: Du har betalt NRK-lisens for siste gang. Pris: Fem miliarder kroner i året», av Tim Peters.

Journalistikkens teknologiske, politiske og økonomiske forhold utgjør de viktigste rammebetingelsene for produksjonen av nyheter og aktualiteter. De teknologiske forutsetningene setter premisser for hvordan journalistikken produseres og oppleves. De politiske rammene legger føringer for eierskap, setter premisser for konsesjonsbelagte medier og utgjør forutsetningene for lokale og meningsbærende aviser. Økonomiske forhold gir grunnlaget for nyhetsorganisasjonenes produksjon.

Disse rammebetingelsene henger nøye sammen. Teknologien påvirker økonomien, økonomien påvirker produksjonen, og politikken påvirker begge deler. Med store omveltninger i medienes teknologi og økonomi, er dette også med på å påvirke politikkutformingen på mediefeltet. Denne artikkelen ser nærmere på endringene innenfor hvert av disse tre områdene, og hva dette betyr for journalistikken.

Teknologi

I løpet av de siste ti årene er det først og fremst de teknologiske rammebetingelsene som har skapt endringer i journalistikken – både i dens produksjon og distribusjon, i publikums konsum av nyheter, og i avisøkonomien. I 2006 hadde allerede digitaliseringen etablert nye arbeidsrutiner, nye publiseringsformer og nye brukssituasjoner for journalistisk innhold. Men tre ting skulle inntreffe som har hatt til dels stor påvirkning på journalistikken. Finanskrisen i 2008–2009 skjøt fart på tapet av annonseinntekter, mobile enheter inntok markedet, og algoritmene flyttet inn i redaksjonen.

Veksten i substitutter i annonsemarkedet har det siste tiåret ført til et kontinuerlig fall i annonseinntekter for etablerte avismedier. I Norge ble Schibsteds digitale annonsemarked Finn.no opprettet allerede i mars 2000, noe som flyttet rubrikkannonsene fra papir til nett. Samtidig har internasjonale søkemotorer og sosiale medier inntatt markedet og tatt store deler av kaken, primært representert av Facebook og Google. Strukturelt betyr dette at medienes inntjeningsmodell utfordres. Reklamen betaler ikke lenger i like stor grad for produksjonen av det journalistiske innholdet. Digitaliseringen av mediene betyr at folks medievaner endres. De får nyheter på nye digitale plattformer. Og der publikum går, følger annonsørene etter.

Foto: Christian Hornick cba

En øl, en sigarett — men ikke en avis. Nyheter snart bare på smarttelefonen?

Publikums nyhetskonsum har også blitt mer mobilt og fragmentert. Fremdeles har allmennkringkasternes nyhetssendinger høye seertall (Reuters 2015; se også Nordicom 2015), men folks avislesing er i mindre grad knyttet til det fysiske produktet. Facebook og Twitter blir i økende grad oppgitt som nyhetskilde (Pew 2015). Ikke minst er Facebook i større og større grad plattform for diskusjon omkring nyhetsagendaen. Facebooks globale kommersielle eierskap, og selskapets publiseringsregler, eroderer slik sett den redaksjonelle kontrollen over nyhetsagendaen. Dette utfordrer redaktøransvaret, samtidig som det også forsterker tendensen i nedgangen i reklameinntekter. Ikke bare kjøper færre papiravisen, de flytter også i økende grad vekk fra avisenes nettsider når de konsumerer journalistiske produkter (Reuters 2015).

I tillegg er mobiltelefonen i større grad utgangspunkt for folks mediebruk (ADI 2015; Reuters 2015). To sammenhengende faktorer som har mye å si for denne utviklingen er lanseringen av smarttelefonen (den første iPhone kom i 2007) og kapasitetsøkning i mobilnettet. Den påfølgende veksten i mobile markeder satte fart både på fragmenteringen av publikum og konvergensen i innholdsproduksjon og –distribusjon av journalistikk. Som rammebetingelse for nyhetsproduksjon endrer ikke dette bare hvordan journalister jobber – mobilt utstyr gjør for eksempel journalister i stand til å oppdatere nyhetsagendaen oftere og raskere, særlig fra felten – det endrer også vår tilgang til og bruk av informasjon. Nyheter når nå publikum gjennom et mangfold av plattformer og formater. Selv om dette ikke endrer de grunnleggende journalistiske sjangrene, tilsier også et økende mobilt nyhetskonsum at journalistikken må tilpasse seg et stadig skiftende teknologisk medielandskap.

Digitaliseringen har også påvirket journalistenes arbeidssituasjon. Dette gjelder særlig rutiner i redaksjonen. Nye verktøy krever nye ferdigheter, kontinuerlig nett-publisering endrer forholdet til deadline, og introduksjonen av nye plattformer krever tilpasning til nye formater, særlig mobilen, Facebook og Twitter. Algoritmene har hatt særlig økende betydning for digital nyhetsproduksjon det siste tiåret. De siste par årene har redaksjonene begynt å eksperimentere med “robotjournalistikk” – hvor algoritmer heller enn journalister nå kan produsere enkle nyhetssaker. I første omgang gjelder dette saksområder med mye tall og godt etablerte narrativer, som sport og finans.

Algoritmene har også innvirkning på avisenes inntjeningsmodeller. Med digital innlogging sitter redaksjonene på stadig mer kunnskap om publikums leser- og seervaner på nett. Denne dataen brukes til i økende grad å personalisere innholdet som hver enkelt blir servert på en nettside. Algoritmene følger deg rundt på nettet, kartlegger dine interesser, og tilpasser nyhetsmenyen og reklamen deretter. Dette fører til at nettavislesere i mindre og mindre grad blir presentert en felles dagsorden, satt av redaktøren. De teknologiske rammebetingelsene som forutsetter den journalistiske virksomheten gjør altså ikke bare at publikum får tilgang på mer innhold i flere brukssituasjoner, det ligger også en fragmenteringseffekt i det digitale nyhetskonsumet.

Økonomi

Journalistikkens økonomiske rammebetingelser henger med andre ord nøye sammen med de teknologiske. Teknologiske endringer er med på å legge føringer for konkurransen i markedet, særlig i dagens medielandskap, hvor digitaliseringen for alvor har senket barrierene for nye aktører i markedet. Når annonseinntektene svikter, faller også deler av inntektene bort i medienes tosidige inntektsmodell, basert på salg i to markeder – publikumsmarkedet gjennom abonnement og direktesalg, og reklamemarkedet. I en presset økonomisk situasjon ser mange mediebedrifter behov for å stramme inn på utgiftene. Dette kan føre til konsolidering av ressurser i form av eierskapskonsentrasjon og administrativ omorganisering for å oppnå stordriftsfordeler som gjør driften mer effektiv.

Eierskapskonsentrasjon innebærer stordriftsfordeler som gjør administrasjon og infrastruktur billigere. Samtidig ligger det faglige fordeler i å være del av et større konsern. Større bedrifter har mer ressurser til rådighet, og kan i større grad satse på innovasjon enn mindre aviser. Å være del av en større avisbedrift har også en tendens til å sikre avstanden mellom aviser og annonsører, og mellom journalister og kildene. Historisk sett har altså eierskapskonsentrasjon gjerne hatt en profesjonaliserende effekt på journalistikken. I tillegg kan det være en fordel for små nasjonale markeder som de nordiske at avisene har eiere av en viss økonomisk og organisatorisk størrelse, særlig i den grad det gjør det vanskeligere for utenlandske eiere å kjøpe opp norske aviser.

Mediereguleringen har lenge vært opptatt av den nasjonale dimensjonen i dette spørsmålet (NOU 1995:3: 118; St.meld 18 (1996–1997)), særlig i den grad mediepolitikken er preget av antakelsen om at det foreligger et forhold mellom eierskap og innhold i mediene. Mangfold av uttrykk er med andre ord gjerne forbundet med mangfold av eiere. Økonomien i nyhetsmarkedet utfordrer dette mangfoldet – et spørsmål som i større og større grad har preget det siste tiårets mediepolitikk. Samtidig kan en langvarig nedgangssituasjon føre til en såkalt innhøstingsstrategi, hvor selskaper som anser enden som nær bestemmer seg for å melke produktet til ressursene tar slutt, heller enn å satse på innhold eller innovasjon.

Mye av medienes økonomiske situasjon i dag forklares gjerne med at avisene la ut nyhetene gratis på nett de første årene, og at de dermed etablerte en forventning hos publikum om at internett betyr gratis innhold. Forskning viser at folk foreløpig er lite villige til å betale for innhold som publiseres på nettet. Samtidig flytter publikum over på mobile enheter i rask takt, noe som fører til nedgang i trafikken til avisenes nettutgaver (Reuters 2015). På tross av veksten i digitale medieprodukter utgjør den fysiske papirutgaven fremdeles de tradisjonelle mediehusenes hovedinntekt. Dette gjør ikke minst spekulasjoner om papiravisens død til et tema som innebærer store ringvirkninger for avisøkonomien.

Politikk

Mediereguleringen setter premisser for medienes strukturelle vilkår. De skandinaviske landene har et demokratisk-korporativt mediesystem (Daniel Hallin og Paolo Mancini 2004). Dette innebærer blant annet en tidlig etablering av dagspresse, høy grad av profesjonalisering blant journalister, og statlig inngripen i markedet i form av pressestøtte og allmennkringkasting. Dette betyr at skandinaviske myndigheter regulerer mediene både strukturelt gjennom eierskapsrestriksjoner og kringkastingslisenser, og innholdsmessig gjennom krav til allmennkringkastere om nyheter, aktualiteter og nasjonalt innhold. Politisk har digitaliseringen av mediene og medienes økonomi vært høyt på agendaen de siste ti årene.

Overgangen til plattformnøytral pressestøtte tar for eksempel inn over seg at mesteparten av nyhetskonsumet i dag foregår på internett, en publiseringsform som i Norge inntil nylig har vært momsbelagt. Samtidig er spørsmålet om pressestøtten i seg selv oppe til debatt – hvilken form denne skal anta, om den fremdeles skal være knyttet til papiravisredaksjonene, og om den eventuelt skal utvides, endres eller omdisponeres til andre former for støtte (SOU 2015–94.).

Mens mediereguleringen primært er anrettet etter borgernes behov for informasjon og samfunnsdebatt, handler mediepolitikk også i større og større grad om medienes økonomiske grunnlag. En særlig utfordring i så henseende har de siste årene blitt rettet mot allmennkringkastingens rolle i medielandskapet (OECD 2010). Privateide medier har gått hardt ut mot allmennkringkasting, hvor hovedankepunktet er at statlig eide medier har en urettferdig markedsfordel som påvirker den kommersielle avisdriften negativt (St. meld. 38 (2014–2015)).

Politikkens utfordring her handler om å balansere medieøkonomiske behov med den fordelen allmennkringkasting utgjør i et medielandskap – nemlig å opprettholde mangfold og journalistisk kvalitet i markedet. Konkurranse i mediemarkedet har en positiv effekt på informasjonsflyt, politisk ansvarlighet og betimelig publisering. Men ren markedskonkurranse kan også bety et snevrere innhold tilpasset store publikumsgrupper. For å forhindre at marginale stemmer og interesser mister sitt medietilbud, og for å sikre at folk har tilgang til et mangfoldig medietilbud, er derfor statlig inngripen i form av allmennkringkasting og pressestøtte forankret i den nordiske modellen som et grep som skal forhindre markedssvikt. Utfordringen mot denne typen regulering ligger i den økonomiske stabiliteten som allmennmediene lenge har opplevd – en stabilitet som nå utfordres i mange europeiske land.

Avslutning

På et høyere infrastrukturnivå har spørsmål om nettnøytralitet, datalagring, personvern og informasjonsfrihet vært kontroversielle temaer i europeisk mediepolitikk det siste tiåret. Distribusjonsleddet sitter på stadig mer av makten i mediemarkedet. Ikke minst gjelder dette internettleverandørene. Trafikken i nettet er et spørsmål om infrastruktur. Reguleringen av denne åpne strukturen kan i fremtiden få følger både for folks informasjonsfrihet og deres personvern. I tillegg gir det mediebransjen nye utfordringer.

For TV-sektoren betyr veksten i strømmeteknologi for eksempel at TV-selskapenes portvaktfunksjon forvitrer. Når folk kan velge å konsumere innhold direkte fra globale leverandører, innebærer ikke bare dette en utfordring for fjernsynets programflate og innholdstilbud. Det betyr også at etablerte distribusjonsledd i kabel, satellitt og internett er i ferd med å miste fotfeste i den tradisjonelle fjernsynsøkologien.

Digitaliseringen har ført til store endringer i folks tilgang på innhold, en sterk utvidelse av tilbudet og økt tilgjengelighet i form av nyheter og journalistikk. Disse endringene kommer publikum til gode på mange måter, men det utgjør også utfordringer for en bransje som tradisjonelt har vært bærer av det offentlige ordskiftet. Medienes regulering, økonomi og teknologi vil med andre ord fortsette å møte nye utfordringer også de neste ti årene.

Referanser

ADI (2015) “Mobile Benchmark Report: Adobe Digital Index August. 2015,” http://medienorge.uib.no/, online, hentet 29. januar 2016.

Hallin, D. C., & Mancini, P. (2004) Comparing media systems: Three models of media and politics. Cambridge: Cambridge University Press.

Nordicom (2015) “Medietrender i Norden”, No2. 2015, http://medienorge.uib.no/, online, hentet 29. januar 2016.

NOU 1995:3 Mangfold i Media: Om eierkonsentrasjon i massemedia. Oslo: Kulturdepartementet.

OECD (2010) “The Evolution of News and the Internet”, Working Party on the Information Economy, http://www.oecd.org/sti/oecdexaminesthefutureofnewsandtheinternet.htm, online, hentet den 29. januar 2016.

Pew (2015) “The Evolving Role of News on Twitter and Facebook”, Pew Research Center, http://www.journalism.org/2015/07/14/the-evolving-role-of-news-on-twitter-and-facebook/, online, hentet 29. januar 2016.

Reuters (2015) “Reuters Institute Digital News Report 2015”, Reuters Institute for the Study of Journalism, University of Oxford, http://www.digitalnewsreport.org/, online, hentet 29. januar 2016.

SOU 2015–94 Medieborgarna og medierna: En digital värld av rättigheter skyldingheter, — möjligheter och ansvar. Stockholm: Kulturdepartementet.

St.meld 18 (1996–1997) Eierforhold i mediesektoren. Oslo: Kulturdepartementet.

St.meld 38 (2014–2015) Open og opplyst – Allmennkringkasting og mediemangfold. Oslo: Kulturdepartementet.

Personvern er viktigere og mer aktuelt enn noen gang, og Forbrukerrådet vil i dette innlegget belyse noen av de viktigste problemstillingene akkurat nå.

Stadig flere gjenstander kobles på nett. Hjemmet, bilen, helsen blir digital. Telefonen kan fortelle deg hvor mange egg du har i kjøleskapet og hvilken vei du bør kjøre for å unngå kø. Termostaten vet når du er hjemme. Armbånd med sensorer hjelper oss å følge med på eget søvnmønster og gjør det mer motiverende å holde seg i form.

Når vi tar i bruk disse tjenestene, genereres det data. Data som er en viktig del av tjenesten, men som samtidig kan ha en verdi i andre sammenhenger.

Den digitale markedsføringsbransjen samler inn store mengder data og bruker disse til å lage profiler og målrette reklame, produkter og tjenester. I 2014 omsatte bransjen for mer enn 30 milliarder euro bare i Europa. I Norge rapporterer INMA, som er den norske paraplyorganisasjonen, om stadig økende omsetning innen digitalmarkedsføring.

Men hvor går grensen for bruk av denne type data? Er det greit om data sammenstilles og bidrar til at reklame tilpasset deg dukker opp i Facebook-feeden din? Eller at TV-en registrerer hva du sier og potensielt formidler dette videre til aktører du ikke kjenner? Og hva om data fra sensorer i mobiltelefonen blir benyttet til at de som beveger seg lite får dyrere forsikring – eller i verste fall ikke forsikring i det hele tatt?

Liten kontroll

Vi vet ikke hvor dataene om oss blir av, hvordan de sammenstilles og benyttes. Det blir stadig vanskeligere å få kontroll over hvilke data vi deler, under hvilke vilkår og hvordan de eventuelt brukes til vår fordel eller ulempe.

Vi får valget mellom å gi mer eller mindre uinformert samtykke eller å takke nei til tjenester vi ønsker å bruke. Samtidig er omfanget av brukeravtaler enormt. Det er regnet ut at det vil ta minst 25 dager i året hvis en vanlig internettbruker skal lese alle erklæringene vi samtykker til. I tillegg preges ofte digitale tjenester av monopolliknende tilstander, noe som gjør at den reelle valgfriheten er lav. For eksempel er det ikke lett å permanent logge av Facebook dersom du er uenig med vilkårene, så lenge alle venner og familie er der. Konsekvensen er resignasjon og avtaleapati. Vi trykker «aksepter» og går videre fordi vi føler vi ikke har noe valg.

Hvorfor er dette så farlig?

Når mer data samles inn om oss, blir fristelsen veldig stor til å bruke dataene til stadig nye formål. Formålsutglidning i bruken av dataene er problematisk, både fordi forbrukere ikke har samtykket, fordi de ikke vet hva dataene brukes til og fordi de ikke har mulighet til å finne ut hvilke data som brukes for eller mot dem.

Diskriminering og at data kan ende opp med å brukes mot forbruker, er en mulig konsekvens. For eksempel utvikles det teknologi som gjør det mulig å avgjøre hvorvidt en Facebook-bruker er kredittverdig eller ei ut fra hvilke venner man har. Få vurderer dette når de takker ja eller nei til en venneforespørsel. Noen kan risikere å få dyrere varer og tjenester, eller til og med ikke få jobb, på grunn av beregninger basert på sosiale nettverk eller klikkhistorikk.

Slik formålsutglidning strider mot grunnleggende forbrukerrettigheter som retten til muligheten til å ta informerte valg og retten til personvern.

Lovgivning på etterskudd

Det tar tid å lage lover og regler. Dette er spesielt utfordrende på et felt hvor teknologien og tjenestene utvikler seg i rekordfart. EU er nå i ferd med å oppdatere personvernregelverket fra 1995, en tid da internett knapt fantes. Forhandlingene mellom Europaparlamentet og medlemslandene er i sluttfasen og vil forhåpentligvis munne ut i bedre regler for forbrukerne og mer forutsigbarhet for bransjen.

Dette regelverket kommer i de neste tiårene til å ha sterk innflytelse på håndteringen av personlige data i Europa. EU-reglene vil også gjelde i Norge via EØS-avtalen. Gode regler i EU er viktig, ikke bare for europeerne, men fordi EU-reglene på personvernområdet i større og større grad er «gullstandarden» som selskaper følger globalt.

Til tross for sine klare personvernsvakheter, følger Facebook i utgangspunktet EUs personvernregler i hele verden, bortsett fra i Nord-Amerika. Google har allerede tapt en rettssak i EU-domstolen og har en rekke saker underveis i nasjonale domstoler. Det samme gjelder Facebook. Dette har ført til at strategene i Silicon Valley nå bruker mer tid og ressurser på å sette seg inn i reglene i Europa.

Dagens EU-regelverk gjør også at landenes personvernlovgivning er ulik. Uklarheter om jurisdiksjon og hvilke regler som gjelder for håndtering av data, bidrar også til at forbrukerne mister kontroll over sine data fordi ansvar pulveriseres. Denne situasjonen vil forhåpentligvis bedres innen EØS med harmonisert regelverk som en følge av de nye personvernreglene som nå forhandles.

Globale kjøreregler

Selv om et oppdatert europeisk regelverk vil være positivt og mest sannsynlig fungere disiplinerende globalt, er det et påtrengende behov for å styrke globale standarder og forbedre eksisterende regelverk.

Dette gjelder ikke minst Safe Harbour-avtalen, som skal sikre at amerikanske selskaper respekterer europeiske personvernregler når de opererer i Europa.

Dessverre har avtalen vist seg å skape falsk trygghet for europeiske forbrukere. Gang på gang er lover og regler blitt brutt. Dette er også bakgrunnen for at EU-kommisjonen i 2013 krevde revisjon av avtalen (pdf) og at amerikanske myndigheter satte inn økte ressurser til tilsyn med selskaper.

Forbrukerrådet har gjennom sin transatlantiske paraplyorganisasjon (TACD) flere ganger henvendt seg til amerikanske myndigheter angående tilsyn av Safe Harbour-selskaper, uten nevneverdig respons. Den amerikanske organisasjonen Center for Digital Democracy klaget i fjor inn mer enn 30 selskaper til Federal Trade Commission (FTC), også uten at det tilsynelatende har ført til noe.

Handelsavtaler utfordrer personvernet

Samtidig som EU legger siste hånd på nye personvernlover, settes personvernlovgivningen under press av internasjonale handels- og investeringsavtaler, slik som TTIP (handelsavtale mellom USA og EU) og TiSA (flerstatlig avtale om handel med tjenester). I praksis risikerer vi at avtalene overstyrer europeiske lover.

Begge avtalene inneholder klausuler som berører flyten av data («the free flow of data») mellom blokkene i tilknytning til e‑handel. Dette er problematisk så lenge det ikke er tilstrekkelige forsikringer om at europeiske regler skal gjelde for europeiske borgeres persondata. Regjeringen lovet derfor i juni at TiSA-avtalen i alle fall kom til å ha slike forsikringer. I TTIP-forhandlingene er dette ikke like klart, selv om europeiske myndigheter kjemper for at personvernreglene våre opprettholdes.

Forbrukerrådet deltar i diskusjonene og holdt i juni et innlegg i Europaparlamentet på vegne av 75 europeiske og amerikanske forbrukerorganisasjoner, hvor vi argumenterte for at eventuelle avtaler må ha klare klausuler som sikrer at de europeiske reglene ikke svekkes. Vår europeiske paraplyorganisasjon har også laget en fin oversikt (pdf) som forklarer problematikken greit.

Forbrukerorganisasjoner har historisk sett vært pådrivere for økt handel over landegrensene og felles standarder, nettopp fordi det bidrar til konkurranse og flere valgmuligheter for forbrukere. Men samtidig er det viktig at vi ikke firer på prinsipper knyttet til helse, miljø, sikkerhet og personvern, hvor skadene ikke kan reverseres.

Et viktig undertema er konkurransen mellom nettavisen på NRK.no og de kommersielle nettavisene. Den er blitt spesielt aktuell av flere grunner. Før var det en soleklar arbeidsdeling på dette punktet: Avisene laget papiraviser, NRK laget TV og radio. Nå konvergerer mediene, og plutselig lager både VG, Dagbladet, Aftenposten og NRK nettavis, samtidig som NRK også er gått inn på domenet til alle regionale og lokale aviser i Norge.

Avisene har dessuten en problemstilling som de kommersielle TV- og radiokanalene ikke har på samme måte: De er nødt til å bygge opp et betydelig betalende publikum på nett. Når NRK.no tilbyr et lignende innhold gratis og bruker mye ressurser på å satse digitalt, rapporterer mange av de kommersielle mediene at de har mindre tro på at omstillingen vil gå bra.

Uenighet om konkurransen

Det ville være lettere å avgrense NRKs virksomhet dersom det var enighet om effektene av konkurransen mellom NRK.no og andre nettaviser. Men det er det ikke.

Mediebedriftenes Landsforbund (MBL) har laget en rapport som slår fast at konkurransen fra NRK truer mediemangfoldet. Problemstillingen er kjent flere europeiske land, og lignende argumenter gjenfinnes i en rapport fra Tidningsutgiverna i Sverige og i en fersk rapport fra European Newspaper Publishers’ Association, der MBL er medlem.

Flere forskere nyanserer bildet. En rapport fra SNF-miljøet ved Norges Handelshøyskole slår fast at NRK.no ikke konkurrerer veldig nært med andre nettaviser, og at det er liten grunn til å tro at kringkasteren gjør det vanskeligere for andre å ta betalt på nett.

En gruppe medieforskere ved Universitetet i Bergen knyttet til MONC-prosjektet skriver likevel i en artikkel fra 2011 at det er grunn til å tro at NRK.no konkurrerer direkte med kommersielle nettaviser. I en fersk studie finner MONC at de fleste nettaviser i Norge, også NRK.no, ligner på hverandre, selv om det også er noen forskjeller.

Det virker imidlertid som om det er enighet om at nettavisen på NRK.no bare er en destruktiv konkurrent for de kommersielle nettavisene hvis de er nære konkurrenter og likner mye på de andre. SNF og MONC mener at NRK ikke ligner for mye på andre, mens MBL og andre mener at NRK ligger for tett opptil de kommersielle aktørenes tilbud.

I den grad NRK.no ligner for mye og gjør det samme som de andre, og i den grad NRK.no utvikler tilbud som overlapper med kommersielle tilbud, kan det altså kritiseres. MONC skriver at NRK.no de siste årene har beveget seg noe «vekk fra en generell nyhetsnettsted-profil og mer i retning en allmennkringkasterprofil», noe som kan oppmuntres.

Dette blir imidlertid litt smått. Kanskje vi bør ta et skritt tilbake og stille de overordnede spørsmålene: Hvis NRK.no ikke skal være en relativt alminnelig nettavis, slik det er i dag, og hvis målet til NRK.no ikke skal være å presentere aktuelle nyheter raskest mulig, på samme måte som og i konkurranse med de andre nettavisene, hva skal NRK.no være da? Hva bør visjonen for NRKs virksomhet på digitale plattformer være?

Alle burde tas med på råd

Først og fremst er dette et stort spørsmål som det er vanskelig å svare på. Foreløpig kan man vel si at beslutningen om visjonen er tatt på møterommene på Marienlyst. MBL-notatet beskriver for eksempel hvordan den digitale utviklingen av NRK på nett har gått raskere og blitt mer omfattende enn hva Stortinget noen gang har signalisert.

Medie-Norge for øvrig har aldri blitt tatt med på råd, noe den utbredte frustrasjonen gjenspeiler. Den ferske ordningen for forhåndsgodkjenning av nye tjenester, som skal avveie de positive sidene ved nye tjenester mot eventuelle konkurransemessige ulemper, har bare blitt testet én gang. Da fikk NRK mot både Medietilsynets og Konkurransetilsynets anbefalinger grønt lys fra departementet og kulturministeren til å være med på å lansere trafikktjenesten Dit.no, en tjeneste som NRK likevel trakk seg ut av ganske raskt.

En slik felles brainstorming burde gjennomføres. Akkurat hvordan det skal skje, er ikke godt å si. I forbindelse med de tiårige «The Royal Charter» som styrer BBC i Storbritannia, gjennomføres det brede høringer og debatter om alle sider ved BBCs virksomhet, og en ny slik runde er på trappene nå fordi det nåværende charteret utløper i 2016. I et diskusjonsnotat fra House of Commons (pdf) reises for eksempel de store spørsmålene, og parlamentet har etter grundige høringsrunder også forsøkt å antyde svar på noen av dem.

Prosessen rundt behandlingene av charteret for BBC kunne være forbilde for noe lignende i Norge. Egentlig burde publikum, relevante aktører og forskere vært tatt med på en ambisiøs diskusjonsrunde nå i forkant av lanseringen av stortingsmeldingen.

Heve blikket og la seg inspirere

Hvordan kunne en visjon for NRKs virksomhet på digitale plattformer se ut? For det første må man må heve blikket. Man må se ut over hva NRK tradisjonelt har gjort på TV og radio og ut over hva andre nyhetsaktører gjør på nett. NRKs digitale virksomhet skal verken bare reflektere det kringkasteren gjør i etermediene, eller ligne på kommersielle nettaviser. Kanskje er også ideen om at NRK bare skal understøtte mediemangfoldet for snever.

I stedet kan man la seg inspirere av andre kulturinstitusjoner som opererer i opplysningens og kulturens tjeneste og i spennet mellom lyd, bilde, video og tekst. Kan NRK.no være en digital institusjon som støtter opp under teatrene og orkesterinstitusjonenes virksomhet? Kan NRK.no opptre i forlengelsen av bibliotekene, som arbeider for å tilgjengeliggjøre kunnskap uavhengig av plattform? Kan NRK gå offensivt inn i aktuelle utfordringer vi sliter med i fellesskapet vårt, som behovet for integrerende og inkluderende fellesarenaer i lokalsamfunn rundt i hele Norge?

Poenget er at NRKs viktigste kjerneverdier, som er knyttet til informasjon og opplysning, og som handler om å skape arenaer for fellesskapet, kan innfris på andre og mer kreative måter i fremtiden enn noen gang før. Det finnes et enormt mangfold av mulige aktiviteter som ikke vil stå i fare for å overlappe med kommersielle aktørers virksomhet, men det synes ikke som om NRK i dag bruker nok kreative krefter på å utforske disse mulighetene.

Fem forslag til et digitalt NRK

Diskusjonen må også svare på hva avgrensningen mellom NRK.no og kommersielle nettaviser skal være. Her anbefales drøftingen i notatet fra House of Commons, som går særlig inn i forholdet mellom BBC og andre lokale og regionale medier.

Hvis et mulig felles premiss kan være at NRK.no ikke skal ligne for mye på kommersielle nettaviser, så er det selvfølgelig et begrensende premiss, men det åpner også for nytenkning. Hvordan kan NRK.no styrke avisfloraen og den kritiske journalistikken uten selv å være en nettavis? Det finnes mange mulige offensive svar, og jeg skal forsøke å antyde et par.

NRK.no bør være en kunnskapsbank. Alt som finnes av digitalisert materiale, om det er tekster, videoer, radioinnslag eller hva som helst, om det er produsert i dag eller for ti år siden, bør være tilgjengelig slik at andre medier kan ta det fra NRK og publisere det på egne sider, selvfølgelig såfremt innholdet krediteres. Det betyr også at NRK kan gjennomføre større journalistiske prosjekter lokalt, for eksempel lokalvalgdebatter eller filming av aktuelle hendelser, og gi alle interesserte medier mulighet til å publisere innholdet.

NRK.no bør være en journalistisk tenketank som ikke alltid tar publiseringsansvar. I både lokale, regionale og nasjonale sammenhenger kan NRK bruke ressurser på å utvikle verktøy til for eksempel behandling av «big data» og gjøre resultatene tilgjengelig for alle medier. Det vil være å fungere litt mer som en forskningsinstitusjon: NRK gjør forskningen, andre gjør formidlingen.

NRK.no bør være et kart over medielandskapet. I stedet for selv å produsere løpende nyhetsoppdatering, kan NRK særlig lokalt og regionalt gjengi nyheter fra andre medier, med direkte lenker til de andre. House of Commons uttrykker en misfornøyd forundring over at kun en liten andel av lokale og regionale mediers trafikk kommer fra BBC; en lignende misnøye bør vi ha i Norge. Det samme gjelder for eksempel nasjonal kommentar- og debattvirksomhet på NRK.no. I stedet for å produsere alt innholdet selv, kan NRK.no samordne og lenke til andre medier, både store aviser og mindre blogger, som produserer slikt stoff.

NRK.no bør være Gandalf eller Albus Humlesnurr, den gamle, vise mannen man går til når man trenger kloke perspektiver. I stedet for å fokusere på løpende og raske øyeblikksnyheter, slik man for eksempel gjør på forsiden av NRK.no og i utviklingen av nrk.no/nyheter, bør NRK.no fokusere mer på opplysning. NRK.no bør forholde seg til aktuelle nyheter, men bygge kontekst, bakgrunn og dybde rundt nyhetene ved bruk av videoer, radioinnslag og henvisninger til mange ulike kunnskapskilder, både interne og eksterne. En god inspirasjon kan være allmennkringkasteren ZDF i Tyskland. I hovednyhetssendingen om kvelden henviser de alltid til en nettsak som gir omfattende bakgrunnskunnskap om en av dagens viktigste nyhetssaker. I NRKs Dagsrevyen henviser man derimot som regel til heller perifere saker på NRK.no.

NRK.no bør være en kunde. Notatet fra House of Commons diskuterer muligheten for at BBC kan bruke deler av sitt budsjett, særlig lokalt og regionalt, til å kjøpe stoff fra andre medier. Det bør skje rent kommersielt, slik at man behandler de andre avisene som kommersielle nyhetsbyråer. Spørsmålet om hvordan NRK skal kunne gjengi eller referere til stoff som ligger bak betalingsmur vil også kunne løses på den måten, fordi NRK da vil betale for å bruke materialet.

Alle forslagene over har det til felles at de ikke svekker, men styrker NRKs digitale bidrag til å gi publikum en forståelse av hva som skjer i samfunnet og verden hver dag. Dessuten forsøker forslagene å gjøre NRK.no mindre lik de kommersielle nettavisene. Så må det gjentas at en konkretisering av faktiske tiltak må skje i en grundig dialog mellom NRK og relevante aktører.

Forslagene vil føre til en radikal endring i NRKs digitale modus operandi. NRK skal ikke være en nettavis som hvert minutt kjemper fletta av seg for å konkurrere om klikks. Det betyr for eksempel at NRK ikke bør utvikle en applikasjon for mobil og nettbrett som kjapt og kort beskriver nyhetene akkurat nå. I stedet skal NRK være en opplysningsaktør som jobber for kontekst, dybde og bakgrunn i partnerskap med medie-Norge for øvrig. Det er mer ydmykt, og det vil bidra til å styrke mangfoldet i den norske avisfloraen.

NRK-plakat og forhåndsgodkjenning

Spørsmålet er i hvilken grad endringene skal komme som resultat av politisk regulering eller som følge av vedtak NRK gjør selv. Antakelig bør det være et samspill.

NRK-plakaten bør endres. Plakaten pålegger NRK i dag å «være til stede på og utvikle nye tjenester» på alle viktige medieplattformer, de skal gi et «attraktivt innholdstilbud» på alle plattformer, og det sies eksplisitt at NRK på internett skal ha et tilbud av «nasjonale og internasjonale nyheter» og «et eget regionalt nyhets- og innholdstilbud». Slike bestemmelser kan enten tas bort eller justeres i tråd med forslagene over. Det bør også komme inn klarere formuleringer om at nettavisen på NRK.no ikke skal være nær konkurrent til eller ligne på kommersielle nettaviser, og om NRKs ansvar for å bidra til mediemangfoldet.

Ordningen for forhåndsgodkjenning av nye tjenester må brukes aktivt. Den må imidlertid endres: Den må kunne aktiveres på bakgrunn av henvendelser fra NRKs konkurrenter, og den må styres av en aktør som er uavhengig av både NRK og departementet. I tillegg bør eksisterende tjenester, i hvert fall de som er etablert digitalt, utsettes for en vurdering. Oppgaven må være å veie positive effekter for publikum opp mot konkurransemessige effekter. Ordningen er for øvrig kommet som et resultat av krav fra EU, og mange land sliter med dårlig implementering. I Sverige har for eksempel ikke noen tjenester blitt testet ennå. I England har fire tjenester blitt behandlet, og én ble faktisk stoppet. Det gjaldt en lokal videotjeneste.

De viktigste endringene må derimot komme som resultat av offentlig samtale og selvregulering fra NRKs side. Det er i tråd med prinsippet om redaksjonell frihet, og det er i tråd med en tanke om at det viktigste ikke er å begrense NRK eller å gjøre NRK mindre, men at NRK skal bli enda viktigere for opplysning til publikum og for mediemangfoldet i Norge.

Et tilsynelatende uskyldig spørsmål, hentet fra en tilsynelatende tilfeldig chat på nettet. Hva mente han egentlig? Lurte han på om hun hadde barbert leggene, eller? Tolkningene kunne være flere. Ordføreren selv kalte det en sjargong, like inntil flere seksualiserte tekstbiter fra 80 siders chatting på Skype ble løftet frem i retten. De aller mildeste ble referert i mediene, som for eksempel: “Jeg sitter her naken, jeg”, “Få se hele deg”.

Da kom reaksjonene. Først fra Statsministerens kontor, dernest spredte de seg som ringer i vannet oppover dalen til Vågå. Plutselig ble sentrale ledere i Arbeiderpartiet opptatt av å markere avstand. Budskapet var nå at de ikke hadde tillit til en ordfører som kommuniserte slik med mindreårige. Det var ikke lenger selvsagt at det var jenta som løy.

Kjendisfotografen Morten Krogvold, som til da hadde vært en av ordførerens viktigste verbale våpendragere, nektet brått å uttale seg mer. Kjendiskokken Arne Brimi meldte at han bare var en bekjent. I løpet av timer på rettssakens femte dag, hadde opinionen snudd.

Forhåndsprosedering

Da hadde ordføreren forhåndsprosedert sin egen sak i mediene i lang tid. Han hadde tegnet seg selv som et uskyldig offer. Ingen hadde, ifølge ham selv, stilt spørsmål ved at han delte seng med den mindreårige jenta på sine mange tjenestereiser, til tross for at dette lenge hadde vært offentlig kjent.

De plutselige reaksjonene i Arbeiderpartiet og holdningsendringen i opinionen hadde lite med ordførerens opptreden å gjøre, verken her eller der. Reaksjonene kom først da chatte-dokumenter hentet ut fra sosiale medier ble presentert i retten. Uten skriftlig dokumentasjon på de mange seksualiserte samtalene som ordføreren hadde ført med den mindreårige jenta, ville også denne saken ha dreid seg om ord mot ord, påstand mot påstand, troverdighet mot troverdighet. Sannsynligvis ville jenta hatt liten sjanse til å bli trodd. Hva har en tenåring, nyinnmeldt i AUF, å stille opp med mot en erfaren, middelaldrende Ap-topp?

Gjennom mange år hadde den joviale politiske lederen som nå står tiltalt for overgrep mot en mindreårig, bygd opp et solid og godt omdømme av seg selv. Han kultiverte mangefasetterte nettverk mellom politikere, næringsliv, kjendiser og kulturbærere, lokalt og nasjonalt. Som tidligere lokalradioredaktør hadde han ervervet seg kunnskap om mediemakt, og hvordan man med enkle grep kan styre og regissere den offentlige debatt og konstruere fortellingen om seg selv.

Men i det øyeblikk offentligheten fikk et dokumenterbart glimt inn i hans usensurerte, hemmelige intimsamtaler på nettet, revnet fortellingen. Ikke bare sprakk hans egen regi; Ap, skolen og andre offentlige institusjoners forsøk på å minimere sitt eget ansvar i denne saken, sprakk også. For den digitale kommunikasjonen er sporbar, og da blir den kraftfull. Den digitale makten lar seg ikke styre slik vi har vært vant til, verken av enkeltpersoner, politiske nettverk, informasjonsbyråer, medieeiere eller andre med pengemakt.

Feildimensjonert

I lys av dette er Vågå-saken ikke overdimensjonert i mediene. Men den er feildimensjonert. Så langt har nettmedienes dekning av saken minnet om referatjournalistikk fra forrige århundre. Den eneste påfallende forskjellen er at de digitale referatene har vært tilgjengelige i tilnærmet sanntid, og at mange detaljer har vært utelatt av hensyn til den mindreårige jenta.

Men hva skal man med dusinvis av journalister i ett og samme rettslokale på Lillehammer i den digitale tid? Hvor er rasjonaliseringsgevinsten når alle skriver det samme? Hvor er systemkritikken og de velfunderte analysene, kvalitetsjournalistikken som digitaliseringen kunne ha stimulert til? Hvorfor har ingen løftet temaet mektige-menn-tiltales-for-overgrep-mot-mindreårige opp på et mer prinsipielt nivå? Hvorfor er journalistene mer opptatt av å intervjue hverandre enn å stille kritiske spørsmål til den tause, mektige majoritet? Og hvem har undersøkt på vegne av den svakeste part? Frem til forrige fredag var slike spørsmål stort sett bare reist i sosiale medier.

Fortiden og nåtiden er fulle av eksempler på menn med makt som tar seg til rette. Statsledere, kongelige, presteskap, skoleledere, storbønder, politikere og kjendiser har tradisjonelt hatt opinionen på sin side og vært beskyttet av øvrigheten gjennom nettverkskorrupsjon og kollektiv fortielse. Dette er et universelt fenomen: Makten har stort sett kunnet gjøre hva den ville, bare den ikke etterlot seg for tydelige spor.

Med de nye kommunikasjonsformene står de digitale sporene som runer i stein. Vi er bare i startfasen på en mer mangefasettert sosial interaksjon der muntlighet digitaliseres, skriftliggjøres og offentliggjøres.

Fører ikke debatten videre, bare sladderen

Med internett har nyhetsmediene større teknologiske muligheter enn noensinne til å utvikle det nyhetsstoffet de selv vil og starte de debattene de selv ønsker. De kan velge og vrake i statistisk materiale fra digitale databaser; de kan kjøre analyser av store mengder data, de kan researche historisk materiale på skjermen; de kan med få tastetrykk spore opp forskere, helsepersonell, psykologer, pedagoger og andre fagfolk som har spesialkunnskap på et felt som berører mange i samfunnet vårt. Her ligger det ansatser til mye spennende, selvstendig nyhetsstoff som kunne lages uavhengig av enkeltsaken i Vågå. Den massive, daglige tapetseringen av detaljer fra rettslokalet i “alle kanalar” blir trøttende fordi den ikke fører debatten videre, bare sladderen.

Sist lørdag omtalte Sven Egil Omdal nordmenn som et folk av kikkere. Det er en interessant påstand. Er det ikke litt merkelig å anklage publikum for å være kikkere fordi de leser den journalistikken de får servert? I så fall burde vi heller ha kikket mer! Vi kunne ha problematisert mer, diskutert mer, opplyst hverandre mer. Med slike dyneløft i mediene kunne vi fått lys og luft på den seksualiserte makten som generasjoner før oss har tabuisert, fortiet og kollektivt brakt til taushet.

The Settlement has its origins in a class action copyright infringement suit brought by the American Authors Guild and the American Publishers Association (APA) against Google in 2005. A class action, it should be noted, concerns not just the parties of the case but an entire class of plaintiffs — in this case: all authors and publishers of the millions of books digitized by Google. As the copyright owners alleged, by digitizing the entire book collections of some of the largest university libraries in the world, and making ‘snippets’ of digitized text available through the Google search engine, Google infringed the copyrights of millions of authors and thousands of publishers. According to Google however all this amounted to fair use.

Surprising settlement caused storm of criticism

In the course of 2008 and 2009 parties came to an agreement, the so-called Google Books Settlement (‘GBS’) . To the surprise of many, the settlement far exceeded the scope of the court case, and permitted Google not only to digitize books and display ‘snippets’, but also to commercialize millions of out-of-print works, by selling downloads, e‑books and institutional subscriptions. Thus from the Google Books class action case arose what can be easily called the largest book licensing deal in the world, binding not only Google and its direct adversaries (the authors and publishers represented by the Guild and the APA), but innumerable foreign authors and publishers as well.

A real Google book! (photo: Ruben Vermeersch. CC: by-nc-nd)

Not surprisingly, the GBS caused a storm of criticism, first and foremost by foreign publishers who complained that they had been left out of the deal and that their copyrights were severely comprised. At the Frankfurt Book Fair of 2009, German Chancellor Angela Merkel publicly warned against the consequences of the Settlement for European publishers. Over four hundred official objections were eventually submitted to Judge Chin of the New York District Court, who was called to approve the settlement. Apart from the foreign right holders’ protestations, the concerns expressed in the objections reflected a variety of other interests and fears. According to many, including Microsoft, Amazon and even the American Department of Justice, the GBS would result in a Google monopoly on the online sale of digitized out-of-print books. Scientific authors protested that the GBS would allow Google to commercialize scientific works that many authors preferred to make available for free under open-content licenses. Some objectors also pointed to the privacy risks of a company like Google controlling online access to the world’s literature.

Future scenarios for Google Books

On the other hand, the GBS did receive public support from the universities that had entered into library digitization agreements with Google, such as Stanford and Michigan, and from information specialists and scientists who were excited by the prospect that the world’s literature would soon become available online. Some authors and author’s rights societies also supported the Settlement, for it included a promise by Google to pay substantial royalties to the authors of digitized books.

In the end, more than a year after conducting a public hearing, the District Court decided against the Settlement. Quoting many of the concerns expressed by the objectors, the Court determined that the Settlement is not ‘fair, reasonable and adequate’, as American law requires, and refused to approve the GBS in its present form.

Does the decision mark the end of Google Books, the largest book digitization project ever undertaken — often described as the Bibliotheca Alexandrina of our time? Several future scenarios are possible.

One option is appeal. Google and its counterparts might take a second chance at getting the GBS approved, by appealing the judgment. However, decisions like these are rarely overturned, particularly if they are as well-reasoned as Judge Chin’s decision seems to be.

Another possibility is that Google and the right holders abandon the settlement altogether and resume the court case from which the GBS sprang. Ironically, this would pit Google once again against its former foes that became its best friends in the course of the Settlement: the Authors Guild and the APA. Who might eventually prevail in this suit is a matter of speculation. But even if Google would succeed in having its ‘fair use’ defense accepted by the court, this would never allow Google to make its digital books collection available online, except by way of ‘snippet view’.

A more likely scenario would be revision of the Settlement. A main concern for many objectors to the GBS was its ‘opt-out’ rule. Authors and right holders of out-of-print works who had not expressly opted out of the Settlement would be bound by it. As a consequence large numbers of unknown right holders, such as the heirs of long-dead authors of out-of-print works, would be automatically bound by the GBS, giving Google a monopoly in the market for digitized ‘orphan works’. By amending the Settlement into an opt-in agreement, the risks of a Google monopoly might be greatly reduced, while permitting foreign authors and publishers to become involved in, or withdraw from, the agreement.

For Google, however, the prospect of an opt-in agreement is not very attractive. Seeking express permission from millions of hard-to-find right holders will inevitably entail extraordinary transactions costs. Alternatively, Google would have to make large parts of its book database unavailable to the general public.

A fourth scenario would be legislative intervention. According to legal commentators, what was essentially wrong with the GBS is that it provided for a legal solution of the orphan works issue — the problem of dealing with myriads of unknown right holders in an efficient manner — to the benefit of only a single party: Google. Instead, this problem should be solved by way of legislation, allowing other mass digitization projects — whether by Google’s competitors or by non-profit institutions — to be realized on equal terms.

European and Nordic proposals for solving copyright dilemma

If the Google Books saga has taught us anything, it is that the law of copyright in many countries needs to be adapted in order to permit mass digitization of the world’s cultural heritage without denying authors and right holders fair remuneration. In the European Union, where digitization projects such as Europeana have struggled with copyright problems from their inception, the need for a legislative solution of the orphan works problem is now generally recognized. On May 24, 2011 the European Commission published a Proposal for a Directive (pdf) of the European Parliament and the Council ‘on certain permitted uses of orphan works’. The proposed directive would oblige the Member States of the European Union to allow cultural heritage institutions and public broadcasters to mass-digitize and make available online any ‘orphaned’ books, journals, newspapers, films and television programs in their libraries and archives. The proposal will undoubtedly lead to extensive discussions within the European Parliament and the Council, and is not expected to be adopted anytime soon.

In the mean time, cultural heritage institutions are placing their hopes on yet another solution to the orphan works problem: the extended collective license (ECL). An ECL is basically an agreement between a collective rights management society that represents large numbers of right holders on the one hand and an institutional copyright user (such as a broadcaster or a library) on the other. What makes an ECL different from ordinary collective licenses, is that it is extended by force of law to authors or right holders that are not represented by the collecting society. In this way, an ECL automatically allows the use of ‘orphan works’.

To scan or not to scan? (Photo: spyer. CC: by-nc-sa)

Readers of Vox Publica will be proud to learn that the ECL (in Norwegian: avtalelisens) is a Nordic legal invention that has been applied in Scandinavian countries for years to collective licensing of broadcast music and educational photocopying. In recent times ECLs have also facilitated various mass digitization enterprises in the Nordic countries, including the Bokhylla project that makes Norwegian literature available to the public in digital form. The Nordic solution to the copyright problems of mass digitization is attracting increasing interest from scholars and policy makers around the world. In the Netherlands, a recent study (pdf) by the Institute for Information Law advises the Dutch Government to follow the Nordic example. And even in the United States, where the failure of the Google Books Settlement has inspired a search for legislative alternatives (pdf), the Nordic model is becoming something of a hit.

Perhaps, like the Vikings of yesteryear, Nordic copyright law will one day set foot on American soil.

About this article

This article summarizes and updates a presentation held by the author at the symposium ‘The Google Books Revolution’ that was organized by the Institutt for informasjons- og medievitenskap (Department of Information Science and Media Studies) of the University of Bergen on March 21, 2011.

Kva med avisene, forlaga, CD-platene, musikkindustrien? Overlever dei?

Rupert Murdoch driv i desse dagar med storstilte eksperiment for å selje avisene sine over Internett og som applikasjonar for Apple iPad. Fram til no har betalingsmurar for å lese aviser og magasin vore mislukka med veldig få unntak. Årsakene er sikkert mange, men ei forklaring kan vere at når folk fyrst har sett seg ned i godstolen for å lese aviser og dei vert bedne om å dra fram kredittkortet for å betale, så hoppar dei like gjerne til noko anna interessant. Dessutan så har folks oppfatning av verdi forandra seg radikalt i samband med overgangen frå atom til bits. Folk ser verdien i ei trykt avis, men ikkje i ei elektronisk fil.

Platebransjen opplever dei same problema. Folk er ikkje lenger interesserte i å kjøpe CD-plater, og på Internett er alle platebutikkar tilnærma like. Kopisperrer er det ingen av dei som kan ha lenger fordi folk har så mykje musikk at dersom dei skal gjere musikk med kopisperrer tilgjengeleg til alle dingsar dei til kvar tid har, så får dei fort dagar og veker med arbeid. Sjølv om artistar ikkje tener nemneverdig på Spotify, så er det snart ingen som har råd til ikkje å vere der. Skilnaden på piratkopiering og Spotify nærmar seg null.

Når det gjeld forlag, så er det ein tydeleg trend å hoppe over forlagsbransjen. Forfattarar som legg alt fritt ut, tener meir pengar på å selje filer til nedlasting eller «trykt på etterspurnad»-bøker enn dei ville hatt ved å gå gjennom eit tradisjonelt forlag. Privatpersonar tener godt med pengar med å publisere såkalla indiebøker fordi dei treng berre å selje brøkdelar i tal bøker som sjølvpubliserande forfattar samanlikna med å publisere via forlag. Piratkopiering er meir å rekne som reklame, og så lenge folk synest noko har ein fornuftig pris, er betalingsviljen framleis sterk nok til at det vert bra sal. I tillegg har det dukka opp ei rekkje nye forretningsmodellar. Hollywood tener i dag meir pengar på t‑skjorter og leikety enn på film, og Newsgrape, Groupon, Flattr, Spotify, Airbnb og ei rekkje andre forretningsmodellar dukkar opp som paddehattar.

Samle lokalt –dele ut globalt

Google Books og Europeana er to gigantiske internasjonale digitaliseringsprosjekt med om lag 15 millionar bøker kvar. I tillegg har me Amazon, Barnes & Noble og Apple iTunes. Biblioteksdirektøren på universitetsbiblioteket på Harvard, Robert Darnton, er godt i gang med å sanke støtte til å skape ein amerikansk versjon av Europeana.

Biblioteka er med andre ord i full gang med å samle lokalt, det vil seie skanne sine eigne samlingar, og tilby dei gratis til alle som har ei datamaskin og tilgang til Internett. Også bibliotekbrukarane kan få same lagnad ved at dei etterkvart brukar biblioteket som ein stad der dei utnyttar fordelane med menneskeleg samvere til å skape materiale som dei deler med verda. Serendipitet er stikkordet. Me har alt ifrå seglforeiningar og politiske parti med aktive nettstader, men somme tider treng folk å møtast andlet til andlet. Å planleggje kva ein skal oppdage, for så å oppdage det, er ei sjølvmotseiing. Difor møter ein ikkje opp i den lokale fiskeforeininga eller lokalhistorieforeininga om ein ikkje alt har oppdaga at ein har desse interessene.

Litteraturhuset i Oslo fungerer annleis. Her har ein reelle sjansar til å oppdage magien ved serendipitet, og Litteraturhuset har tydelegvis skjønt noko IKEA-entreprenør Ingvar Kamprad skjønte heilt ifrå starten; mat og drikke.

Bibliotekvesenet sine verdikjeder vert snudde på hovudet ved å samle bøker frå heile verda til lokalt utlån, til å samle lokalt til global nedlasting eller strøyming.

Nynorsken sitt potensiale til å vere in

Folkeopplysning og særprega samfunnskritikk har vore nokre av nynorskrørsla sine viktigaste bidrag til samfunnet opp gjennom tidene. Nynorskrørsla gjorde at både europeisk intellektuelt tankegods nådde landet og at underklassane i utkantstrok fekk sjølvtillit i utdanningssystemet. Det spesielle særpreget på samfunnskritikken frå nynorskrørsla kan kanskje ha noko å gjere med ein viss distanse til «makta sine sentrifugalkrefter» ved å halde på dialekten og ha sitt eige skriftspråk.

Distanse til samfunnet var i alle fall Thorstein Veblen sitt utgangspunkt då han i 1919 vart oppmoda av den sionistiske rørsla om å skrive noko positivt om jødane sitt krav på Palestina. Dei fekk eit svar som dei neppe hadde rekna med då han skreiv at han ikkje ynskte at jødane skulle få sitt eige land. Då ville nemleg verda gå glipp av dei viktige intellektuelle bidraga frå jødane som var prega av at dei såg samfunnet dei sjølve levde i, utanfrå. Eg veit ikkje om denne kritiske distansen også kunne høve for forklaringa på nynorskrørsla sine bidrag, men nynorsken burde tenkje på om ein kan freiste å dyrke fram både avansert vitskap og folkeopplysning også i framtida. Menneska er veldig på jakt etter å styrkje ein identitet dei vil vere, ofte meir enn nokon som helst rasjonelle pengemotiv. Kven veit om nynorsken kunne vorte noko som representerer noko særmerkt og innovativt? Kva om nynorskfolket hadde gripe sjansen med å lage den nynorske wikipediaen til Noregs største leksikon? At nynorskleksikonet Allkunne derimot har valt å truga Wikipedia med krav om erstatning, kan vise seg å verte nynorskrørslas største strategiske bommert nokon gong.

Overvaking og intellektuell eigedom

Tilhengjarar av fri kultur og tradisjonell intellektuell eigedom ser på kvarandre gjensidig som mørke krefter. Den eine prøver å byggje ned friksjon, medan den andre prøver å vedlikehalde insentiv for produksjon. Begge leirar ynskjer å maksimere kvalitet og mengda kulturelle og vitskaplege arbeid. Den eine leiren ynskjer å fj erne mest mogleg overvaking, medan den andre prøver å innføre global overvaking gjennom internasjonale organisasjonar som ACTA. Niall Ferguson har eit interessant perspektiv, han seier at Vesten sitt fem hundre år lange hegemoni er over, og at Kina kan gå forbi USA når som helst som økonomisk, og seinare som militær supermakt. Han fortel vidare at det einaste kortet me har att i konkurransen «Vesten mot resten» er demokratiet og ytringsfridomen.

ARPANET — ur-internett — i 1973. Norsar er den norske noden (ill: Arpanet Maps)

At grovt rekna alle OECD-landa no legg opp til total overvaking, er difor neppe det luraste dei kan gjere for å verje om dette siste kortet på handa. Attpåtil å prøve å hindre den definitivt mest effektive modellen for kulturell og vitskapeleg produksjon, å leggje press på dei kryaste vestlege verdiane som menneskerettar og ytringsfridom er som å pisse i buksa, trur eg. Å støype den digitale framtida etter analoge prinsipp kjem aldri til å fungere, trur eg. Intellektuell eigedom er for det fyrste ikkje eigedom, og om ein skal nytte dette ordet, så er det privat eigedom til vernetida går ut, og offentleg for alltid etterpå. Den frie kulturen og kunnskapen er råstoff et for ny omdreiing i samfunnsmotoren, og for lange drag mellom ny fylling av sylinderen fører til at det går for sakte. Reglar og økonomiske insentiv har to ting felles, det vert mykje advokatmat og raudt limband av det.

Ronald Coase sa det treffande då han fann opp teorien om transaksjonskostnader: når hindringane ved å la marknaden ordne opp er fleire enn når ein gjer dei same prosessane innanfor eit føretak, så veks føretaka. Når kostnadene (til dømes administrative) er større innan føretaka enn i marknaden, så minkar storleiken på føretaka. Verdiskapinga i samfunnet kan vere upåverka av organisasjonsformene. Å erstatte materiell kapitalisme med draumen om ein intellektuell kapitalisme med proprietære eigenskapar er som å tvinge ein fisk til å flyge, ein skal avle bra lenge før det let seg gjere.

Konklusjon

Om to år byrjar Google og ei rekkje andre investorar å skyte opp opptil 90 lågtsvevande satellittar som vil gje låge prisar og nær sagt same farten som fiberbreiband. På om lag same tid får dei fattigaste i verda sannsynlegvis gratis leseplater med tanke på framtidige marknadsinteresser. Alt vil verte påverka av overgangen frå atom til bits. Alle institusjonar, næringslivet, kulturlivet og vitskapen vil tene på å posisjonere seg ut frå desse realitetane. I motstanden mot denne omforminga av samfunnet, er det siste ein bør gjere å kaste vrak på Vesten sine grunnleggjande tradisjonar som har gjort milliardar av menneske frå slavar til frie menneske. Gløymer me historia, så veit me korkje kva me driv med eller kven me er.

Les del 1 av artikkelen: Det historiske grunnlaget.

Artikkelen vart først publisert i Norsk Tidend nr. 1, 2011.

The Complete Works of Homo Sapiens, Unabridged

For dei aller fleste av oss så ser den digitale omkalfatringa av samfunnet ut til å vere noko nymotens greier. Ikkje noko kunne vore meir feil. Sjølve ideen om at to tal, null og ein, kunne endre alt rundt oss, går tilbake til 1600-talsfilosofane Thomas Hobbes, John Wilkins og Gottfried Leibniz (Dyson 2005). Alan Turing bygde vidare på desse tankane då han skreiv ned førestillinga om ei datamaskin i 1936. Med null og ein så kunne alt som fanst skrivast ned til minste detalj, i teorien.

Me har kome eit godt stykke på veg, men me er langt frå ferdige.

Pynt og fjas, vitskap og Internett

Sjølve teorien om digitalisering er altså gamal, men kva med Internett, Google og Twitter, det må vel vere nymotens greier? Nei, også her går historie med klåre linjer 500 år tilbake i tid, og pussig nok så er det sannsynlegvis hoffa i Europa sin iver etter pynt og fjas for å vise seg fram, som er den viktigaste årsaka til korleis både Internett, Google og Twitter er konstruerte, utforma og fungerer. Det har å gjere med at vitskapen på 1500-talet gjekk frå å vere løynde aktivitetar for utvalde elitar, for å avdekkje «naturens løyndomar», til å verte det stikk motsette.

Galileo demonstrerar teleskopet sitt i 1609 (ill: Science Photo Library)

Frå og med Kopernikus i 1543 gav ut avhandlinga som prova at jorda ikkje kunne vere sentrum i universet, byrja hoffa i Europa å verte svært opptekne av å skaffe seg dei mest prominente naturfilosofane. For å få tilsetjing ved eit hoff så laut ein verte vidgjeten, og når ein fyrst vart tilsett, så var oppgåva å gjere seg stadig meir vidgjeten slik at ein kunne sanke ære for herskarane. Galileo Galilei er eit døme på korleis ein kunne utnytte dette finansieringssystemet fullt ut. Han la seg i selen for å lage så gode teleskop som overhovudet mogleg og kalla opp ein av Jupiters månar etter sjefen; hertugen av Toscana. Då hertugen vitja andre hoff ikring Europa, hadde han med seg dette teleskopet så dei andre herskarane kunne få sjå månen som bar hans namn.

Herskarane hadde også andre grunnar til å tilsetje dyktige naturfilosofar, men pynt og fjas vart langt viktigare enn nyttige føremål for finansieringa av vitskaplege aktivitetar. På grunn av dette vart det så uendeleg mykje meir effektivt å dytte ut så mange og gode vitskaplege resultat som mogleg samanlikna med tradisjonen frå middelalderen der det var om å gjere å halde mest mogleg for seg sjølv eller innan ein liten krins med rettenkjande religiøse (David 2007).

Opplysningstida og anti-opplysninga

Den vitskaplege revolusjonen på 1500-talet vart forsterka av ynsket om pynt og fjas, som på nytt medførte ei enorm brevskriving i vitskaplege krinsar. Det vart etterkvart vanskeleg å halde orden på alle breva, så dei vart bundne saman i tidsskrift. Eit av desse tidsskrifta, som blant anna hadde arva namnet «letters» i tittelen, Philosophical Letters frå The Royal Society, byrja også å setje rykteoppbygginga i system med det såkalla «fagfellevurderingsystemet”. For å få publisere arbeida sine så måtte eit utval med likemenn vurdere om arbeida var gode nok. Dette medførte at den pyntfikserte tradisjonen fekk endå meir vind i segla, og moderne vitskap vann ein fullstendig siger over den gamle religiøst styrde skolastikken.

Utpå 1700-talet byrja den såkalla skotske opplysninga, og etterkvart den franske. Framstegstanken vart oppfunnen, individet fekk sine menneskerettar og demokratiske grunnlover vann fram i USA og Europa. Dette var også med på å påverke dei opne tradisjonane i vitskapen. Ein sterk reaksjon på denne individualistiske og rasjonelle vitskapen dukka opp i samband med romantismen og anti-opplysninga, med Herder som ein framståande representant. Antiopplysningsfilosofane meinte at for å dyrke fram det beste i kulturen, måtte ein kjempe mot multikulturalismen som den franske revolusjonen sette ein strek over. Helst skulle ein undertrykkje og vere dauv for alt anna enn det kulturfremjande. Det filosofiske fundamentet for fascismen, sensur og overvaking vart skapt.

Dei mertonianske normene

Robert Merton samanfatta dei vitskaplege normene som hadde danna seg gjennom hundreåra etter den vitskaplege revolusjonen i forkortinga CUDOS i 1942. Desse normene inneheld element frå både den opne vitskaplege revolusjonen og tankane frå opplysningstida som hadde vorte markante innslag i både vitskapen sjølv og vitskapen sine arbeidsformer. Ein skulle ikkje berre studere individa, men også tilleggje individa universelle vitskaplege «menneskerettar”.

CUDOS tyder kommunalisme (alle vitskaplege resultat er åtte av alle), universalisme (kven som helst kan medverke), nøytralitet (i høve til personlege interesser) og organisert kritisk gransking (fagfellesystemet). Desse normene hadde vore ei meir eller mindre usynleg vitskapleg grunnlov i fleire hundre år, og har seinare vore retningsgjevande for forskarar over heile verda (se Wikipedia-artikkel).

Den opne revolusjonen i ei digital tid

Då datamaskinene vart moglege å konstruere, så vart dei sjølvsagt som skapte for å arbeide innunder eit vitskapleg regime som var som skapt for desse maskinene. Den opne vitskaplege kulturen med krav om fagfellevurdering og at det skulle vere mogleg å etterprøve det som var gjort, førte til framveksten av open kjeldekode på austkysten i USA på 1950-talet. Seinare vart open kjeldekode ein føresetnad for framveksten av Internett-tenester som Facebook, Ebay, Google, Twitter, Paypal.

I dag er open kjeldekode ein føresetnad for rekneintensive operasjonar som å simulere kjernefysiske reaksjonar og kartlegging av DNA. Den opne vitskaplege revolusjonen har ikkje hatt noko problem med å gå inn i den digitale tidsalderen, tvert imot, han har snart smitta over på alt som er. ARPANET (1969), og seinare World Wide Web (1989) vart utforma av vitskapsfolk, etter vitskaplege tenkjemåtar, og for vitskaplege oppgåver. Det berande prinsippet var opne standardar den gongen, og er det i høgste grad i dag også. Tilgangsopen kommunikasjon vart skapt etter dei vitskaplege normene i 1967 med katalogen ERIC, og utgjer i dag om lag 20 prosent av alle vitskaplege publikasjonar.

Les del 2 av artikkelen: Fri kultur og kunnskap er råstoffet.

Artikkelen vart først publisert i Norsk Tidend nr. 1, 2011.