Disse ordene er fritt oversatt fra den egyptiske feministen Mona Eltahawy sin bok Jomfruhinner og hijab: Hvorfor Midtøsten trenger en kjønnsrevolusjon. Hun oppsummerer på en god måte hvordan det å bruke stemmen sin, og kreve å bli tatt på alvor, kan oppfattes som en opprørsk handling, når det burde vært en selvfølge.

Hun forklarer hvordan det å bruke en av våre mest grunnleggende menneskerettigheter: retten til å ytre seg, kan oppleves som vulgært eller at man krever for mye.

Da jeg for to år siden skrev kronikken «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå» som stod på trykk i Aftenposten 26. april 2016, turte jeg å mene at mine opplevelser, min historie og min sannhet, som har likhetstrekk med historiene til mange andre jenter jeg kjenner, betyr noe.

Jeg turte å mene at jeg betyr noe. At vi betyr noe. Og at historiene fra våre liv er like sanne som alle andre sine historier. Og at vi har like mye rett som alle andre til å bruke stemmene våre, og ytre oss om de sakene som engasjerer oss.

Og det har jeg lært at er den mest opprørske handlingen en kvinne kan begå.

For selv her i Norge har ytringsfriheten en pris, og tidligere denne høsten kunne vi lese Amnesty International Norge sine funn i undersøkelsen “Kvinnelige politikeres erfaringer med netthets”, som blant annet viste at syv av ti kvinnelige rikspolitikere sier hets har gjort dem mer forsiktige. Én av tre har sluttet å ytre meningene sine på nett, og ni av ti mener hetsen fremprovoseres av enkeltsaker som de har frontet i offentligheten.

Tall fra Medieundersøkelsen 2018 viser at det er langt færre blant de unge som ytrer seg i nettdebatter nå enn for fire år siden, og én av hovedgrunnene til dette er frykten for å oppleve hets eller trusler.

Da jeg begynte å ytre meg for noen år siden, pleide jeg å bli satt ut av hatmeldingene jeg fikk under innlegg jeg selv hadde skrevet eller som var skrevet om meg. Jeg møtte disse med å skrive om dem i sosiale medier, og dermed prøve å “ufarliggjøre” hetsen og de ekle kommentarene.

Etter hvert har jeg sluttet å lese kommentarfelt, men både jeg og andre samfunnsdebattanter vet hva det vil koste oss hvis vi lar oss friste til å sjekke hva som skrives. Dessuten er det ikke alle som kan unngå hetsen ved å la være å lese kommentarfelt.

Netthets og diskriminering rammer ulikt, både i form og i omfang. Jeg som snakker rogalandsdialekt, kler meg som jeg gjør og har et navn som ikke forteller hvor foreldrene mine er fra, opplever for eksempel mindre hets og en annen type hets enn debattanter som er mørkere i huden eller som bruker hijab. Som kvinnelig samfunnsdebattant opplever jeg hets på en annen måte enn mannlige debattanter, og hetsen er ofte mer seksualisert.

Hets og trusler på sosiale medier er en av de største truslene mot ytringsfrihet i Norge. Jo færre det er som bruker stemmen sin i samfunnsdebatten, jo større plass får de ekstreme stemmene og ytterpunktene, og jo færre blir nyansene i debatten.

Noe av den kritikken jeg fikk da jeg begynte å snakke om skam og æreskultur for noen år tilbake, var at jeg ved å snakke om det helte bensin på bålet til de som i utgangspunktet hatet det mangfoldige og flerkulturelle Norge, og som ville bruke våre historier til å spre mer hat og fordommer. At ved å snakke om uretten som vi opplevde ville vi bidra til å stigmatisere våre egne miljøer ytterligere. At det beste vi kunne gjøre var å la være å snakke høyt om disse utfordringene slik at de ikke blir kuppet, og misbrukt i en agenda vi ikke stiller oss bak.

Det er mange som har prøvd å kuppe våre historier og score billige poeng ved å misbruke våre stemmer, og de befinner seg på ulike steder i det politiske spekteret.

Men alternativet er ikke å slutte å snakke høyt om urett. Alternativet er at flere snakker om det. Alternativet er at de av oss som ikke hater fellesskapet, mangfoldet og det flerkulturelle Norge, snakker høyt og tydelig om de utfordringene vi ser. At vi gjør det med et språk og en holdning som ikke stigmatiserer allerede stigmatiserte grupper ytterligere, eller prøver å bygge opp under skillet mellom “oss og dem”. Alternativet er at vi som kan bruke stemmen vår gjør det, både for oss selv og for de som av en eller annen grunn ikke har mulighet til det akkurat nå. Og at vi gjør det med omhu og ettertanke.

Til tross for den store påkjenningen det er å bruke stemmen sin i den offentlige debatten i Norge, så er vi i en særstilling. For det meste så er det trygt å ytre seg. Man risikerer verken fengselsstraff eller å bøte med livet når man bruker stemmen sin, slik mange debattanter rundt omkring i verden gjør.

Likevel kommer verden stadig nærmere oss, og 23. november ble den syriske aktivisten Raed Fares, som jeg fikk æren av å møte på Oslo Freedom Forum i 2017, drept på åpen gate i Syria på grunn av sitt menneskerettighetsarbeid. Tidligere i høst ble den saudiarabiske journalisten og aktivisten Jamal Khashoggi, som også var på Oslo Freedom Forum før sommeren, drept på et saudiarabisk konsulat i Tyrkia.

Samtidig som modige enkeltmennesker blir drept for å forsvare rettighetene våre, ser vi verdensledere, politikere og andre som bruker ordene sine til å undergrave menneskerettighetene, friheten til å være den man er og det fellesskapet vi ønsker å være en del av og styrke. Dette skjer i Norge også. Hvordan skamløs-bevegelsen blir misbrukt er bare ett eksempel.

Språket kan brukes til å ekskludere og fremmedgjøre, rive ned det vi har bygget opp som samfunn, og skape holdninger som gjør det enklere å stenge andre mennesker ute. Språket brukes også av noen til å undertrykke mennesker som er uenige med dem.

Vi har et ansvar på dette området også. Vi må verne om språket vårt, og være bevisst på hvem det er som definerer ordene vi bruker, og som ved å gjøre dette er med på å definere oss. Både som enkeltindivider og som samfunn. Vi må være bevisst på hvilke ord det er vi produserer og reproduserer. Det kan ha store konsekvenser hvis de som ikke unner menneskeheten godt er de som får lov til å definere vår menneskelighet.

Vi kan og skal ikke forby ytringer vi ikke liker, men vi kan skape nye holdninger og endre diskurser.

Funnene er slående. Det er stor oppslutning omkring de demokratiske rettighetene til politiske partier og religiøse minoriteter. Imidlertid ønsker et klart flertall å begrense de demokratiske rettighetene til mer ytterliggående grupper. Norske medborgere er like positive til muslimer som til kristne, mens de er langt mer avvisende til romfolk.

Resultatene fra alle tre eksperimentene peker i samme retning. For det første at den norske befolkningen stiller seg klart mer negative til ytterliggående grupper. Profetens Ummah og Hells Angels oppfattes som mindre legitime. I de to eksperimentene hvor dette er undersøkt kommer det fram at Profetens Ummah er den gruppen respondentene er mest negativ til. Den anti-islamske gruppen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) ligger mer i en gråsone, selv om anti-islamske grupper generelt vurderes like negativt som høyre-ekstreme.

For det andre ser vi at Fremskrittspartiet anses som fullstendig legitime både på det kollektive plan når det kommer til ytrings- og forsamlingsfrihet og som enkeltpersoner når det gjelder diskriminering på leiemarkedet. Dette kommer fram i alle de tre eksperimentene. I sistnevnte tilfelle er det ingen forskjell mellom å være fremskrittspartipolitiker og sykepleierstudent, begge møter full aksept. I den offentlige sfære stiller Fremskrittspartiet likt med det politiske partiet Venstre.

For det tredje ser vi at deltakerne gjør et tydelig skille mellom vanlige muslimer og ytterliggående muslimer, her eksemplifisert gjennom Profetens Ummah. Samtidig ser vi at muslimske og frikirkelige menigheter vurderes likt. Dette speiler tilsvarende funn i et tidligere studie fra Danmark.

Til sist ser vi at romfolk nok en gang skiller seg ut som den mest utsatte minoriteten. På spørsmål om utleie av leilighet vurderer respondentene romfolk på linje med Hells Angels. Gapet mellom hvordan man ser på den muslimske minoriteten kontra romfolk er altså stort.

Studien ble gjennomført som tre survey-eksperimenter i internett-panelet Norsk medborgerpanel ved Universitetet i Bergen i mars og april 2015. Respondentene ble tilfeldig delt inn i ulike grupper og ble bedt om å ta stilling til kun en av aktørene. Vi vet derfor med stor grad av sikkerhet at forskjellene i oppslutning rundt ytringsfriheten skyldes variasjonen i oppfatningen av aktørene det ble spurt om og ingen andre forhold. Ordlyden og hovedresultatene fra de tre eksperimentene i studien gjengis nedenfor. Mer informasjon om Medborgerpanelet finnes her: www.medborger.uib.no.

Eksperiment 1: Ytringsfrihet

I ytringsfrihetseksperimentet ser vi på hvorvidt folk synes at politiske aktører bør få lov til å ytre seg på et lokalt kjøpesenter. Disse er henholdsvis partiene Venstre og Fremskrittspartiet, samt en anti-islamsk gruppe og en høyre-ekstrem gruppe.

Ordlyd: Se for deg at [en anti-islamsk gruppe/en høyre-ekstrem gruppe/ Fremskrittspartiet/det politiske partiet Venstre] har bedt om lov til å ha en stand for å spre budskapet sitt på ditt lokale kjøpesenter. Hvor enig eller uenig er du i at [den anti-islamske gruppen/den høyre-ekstreme gruppen/Fremskrittspartiet/det politiske partiet Venstre] skal få lov til det?

Det substansielle hovedfunnet kommer klart fram i dette eksperimentet. Folk gjør et veldig tydelig skille mellom ytringsfriheten til de politiske partiene Venstre og Fremskrittspartiet sammenliknet med både anti-islamske og høyre-ekstreme grupper. I kontrast til høyreradikale partier i andre land, befinner ikke Fremskrittspartiet seg i en gråsone når det gjelder legitimitet i dette ytringsfrihetsspørsmålet. Det er like stor oppslutning til ytringsfriheten rundt FrP som det er rundt ytringsfriheten til det politiske partiet Venstre. Det er stor oppslutning rundt ytringsfriheten til disse partiene, mens et flertall ønsker å begrense ytringsfriheten til høyre-ekstreme og anti-islamske grupper.

Eksperiment 2: Forsamlingsrett

I det andre eksperimentet ser vi på hvorvidt folk synes at politiske aktører skal få leie et forsamlingshus. Der vi spurte om generelle grupper i det første eksperimentet, konkretiserte vi dette til den anti-islamske gruppen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) og den muslimske fundamentalistgruppen Profetens Ummah. Foruten de politiske partiene Venstre og FrP tok vi også med to bredere religiøse grupper som egner seg for direkte sammenlikning; muslimske menigheter og frikirkelige menigheter.

Ordlyd: Tenk deg at [den muslimske fundamentalist-gruppen Profetens Ummah/den anti-islamske gruppen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN)/Fremskrittspartiet/en muslimsk menighet/en frikirkelig menighet/det politiske partiet Venstre] har bedt om å få leie et lokalt forsamlingshus til å holde et møte for sine medlemmer og sympatisører. Hvor enig eller uenig er du i at [profetens Ummah/SIAN/Fremskrittspartiet/den muslimske menigheten/den frikirkelige menigheten/det politiske partiet Venstre] skal få leie lokalet til dette formålet.

Eksperimentet viser igjen det samme gjennomgående skillet som i det første eksperimentet. Deltakerne er langt mer negativ til ytterliggående grupper enn politiske partier på spørsmål om lov til å leie forsamlingshus. SIAN ser imidlertid ut til å befinne seg i en gråsone hva gjelder legitimitet, mens Profetens Ummah er den gruppen norske medborgere i størst grad ønsker å begrense forsamlingsretten til av de gruppene vi har studert.

Et annet slående funn er at det ikke gjøres et skille mellom muslimske menigheter og frikirkelige menigheter. Det er altså like stor oppslutning rundt muslimske menigheters rett til å møtes i et lokalt forsamlingshus som til frikirkelige menigheter. Muslimske og frikirkelige menigheter blir med andre ord vurdert som jevnbyrdige. Dette er et spennende funn som bidrar til å nyansere konklusjonene fra tidligere holdningsundersøkelser hvor man har spurt om nordmenns syn på islam og muslimer. Dette er den første studien i Norge som gjør en direkte sammenlikning mellom en religiøs gruppe fra majoritetsbefolkningen og en minoritet. Det samme funnet ble gjort i et eldre studie fra Danmark.

Eksperiment 3: Diskriminering

Det tredje eksperimentet skiller seg litt fra de to foregående. Her ønsket vi å studere diskriminering fremfor retten til å ytre eller samle seg. Noen av gruppene går igjen fra tidligere, men nå favner vi enda bredere. Vi ba respondentene se for seg at de skulle leie ut en leilighet og ta stilling til hvorvidt de ville invitert et ungt medlem av en gitt gruppe til visning.

Ordlyd: Se for deg at du eier en leilighet og skal leie den ut. [En ung Muslim/et ungt medlem av romfolket/en ung fremskrittspartpolitiker/et ungt medlem av Hells Angels/et ungt medlem av den muslimske fundamentalist-gruppen Profetens Ummah/ en ung sykepleierstudent] ringer deg for å uttrykke interesse. Hvor sannsynlig er det at du inviterer vedkommende til visning?

Også her finner vi et markant skille mellom personer tilknyttet ytterliggående grupper som Hells Angels og Profetens Ummah sammenliknet med for eksempel en fremskrittspartipolitiker.

Nesten ingen er åpen for å invitere et medlem av Profetens Ummah til visning og tilnærmet like få ønsker å invitere Hells Angels. Igjen ser vi at deltakerne gjør et klart skille mellom muslimer og medlemmer av ytterliggående grupper som Profetens Ummah. Rom-minoriteten vurderes langt mer negativt enn den muslimske minoriteten. Dette funnet speiler senere forskning og litteraturen på diskriminering generelt, som viser at denne gruppen mennesker er den mest utsatte. Vårt eksperiment viser at romfolk blir vurdert på linje med den kontroversielle motorsykkelklubben Hells Angels.

Mer informasjon om eksperimentene

For mer detaljert informasjon samt tilgang til spørsmålsformuleringer og svaralternativer for disse eksperimentene og andre survey-spørsmål kan man gå til: www.medborger.uib.no