Det som slo oss var hvor lite i Arendal som strakk seg utover vår norske hverdag og våre noen ganger banale trivialiteter. Nær innpå 800 arrangementer (hvorav seks var i regi av BIFF) omhandlet ressurssterke organisasjoner som hadde sine agendaer, eller som simpelthen skulle vise seg frem, slik vi også hadde til hensikt. Men vi ønsket også å formidle alvoret av situasjonen som spiller seg ut utenfor våre egne grenser, og slik vise hvorfor en hel del mennesker i dag har behov for – og krav på – støtte og hjelp.

Flukt og flyktningkrise er hovedtema for Bergen internasjonale filmfestival 2017. (foto: biff.no)

Flyktningkrisen ble avblåst her i Norge da Tyrkia kjøpslo med Europa om å holde flyktningene fanget og internert i nærområdet. Arendalsuken kunne således handle om annet enn asylanter, flyktningmottak og – ikke minst – tiltak for gode løsninger for integrering, en tematikk som virkelig angår oss på et innenrikspolitisk plan, men som få av deltakerne vi møtte på i Arendal syntes å bry seg særlig med å vektlegge. Iram Haq sin HVA VIL FOLK SI får æren av å være festivalens midtre høydepunkt og føyer seg fint inn i integreringsdebatten her hjemme. Vi både håper og tror mange vil få med seg denne vellagede norske spillefilmen.

Og vi serverer dere i tillegg – en strålende fiksjonsfilm fra Ungarn, kanskje det landet i Europa som har fått mest verbal juling for sin manglende forståelse for at flyktninger trenger hjelp eller i det minste må kunne forvente å bli behandlet som medmennesker. JUPITERS MÅNE heter filmen, og hvilken av månene rundt planeten siktes det til? Filmens regissør Kornél Mundruzcó, som BIFF har presentert flere filmer av før og som deltok i Cannes-festivalens hovedprogram, kommer til Bergen, noe også flere av dokumentaristene gjør.

Vi vil oppfordre deg til å sette deg inn i situasjonen selv fra så mange synspunkter som mulig – både i form av dokumentarer og spillefilmer. BIFF serverer i år en rekke filmer som belyser vår tids viktigste temaer fra perspektivene til de som kjenner det tettest på kroppen.

A CIAMBRA omhandler et romfolkmiljø men kan ses som en oppfølger av MIDDELHAVET, siden den også tar for seg skjebnen til noen av de som overlevde flukten fra Nord-Afrika. Få med deg en av de beste filmene fra årets Cannes-festival!

BOILING POINT tar for seg Finlands reaksjoner på flykningkrisen, og setter søkelyset på hvorfor reaksjonene ble så sterke hos våre naboer i øst.

GRENSEN finner sted i ingenmannsland mellom Slovakia og Ukraina for ti år siden da grensen ble EUs yttergrense – og vaktholdet og kontrollene økte.

THE GOOD POSTMAN er en noe humoristisk kommentar til en mulig løsning på flyktningkrisen og samtidig gi nytt liv til sin lille landsby på grensen mellom Bulgaria og Tyrkia.

HUMAN FLOW er Ai Weiweis reise gjennom 23 land som gir oss et innblikk i hverdagen til noen av de mer enn 65 millioner menneskene som har forlatt alt de kjenner og eier.

A MEMORY IN KHAKI er utsøkt produsert av en syrer i asyl i Qatar, og er en elegisk, filosofisk betraktning om krig og despotisme.

MORE er en tyrkisk fiksjonsfilm om en far og sønn som livnærer seg på å skjule flyktninger frem til det mest opportune tidspunkt for overfart til Europa inntreffer.

NOWHERE TO HIDE tar oss med til Diyala-provinsen i Irak hvor en irakisk lege filmer konsekvensene når amerikanerne trekker seg ut og militsgrupper kjemper mot IS.

RADIO KOBANI er en inspirerende film om å bygge opp sivilsamfunn og infrastruktur i kurdiske Kobani etter IS’ herjinger.

SEA SORROW er skuespilleren Vanessa Redgraves kommentar til flyktningkrisen sett gjennom hennes fars skjebne mange tiår før.

STRANGER IN PARADISE er en helt forskjellig forestilling – en provokasjon som setter søkelyset på oss selv, som mottakerland og vertskap for folk på flukt.

Nyvinning fra ABC

Best of Enemies forteller historien om den amerikanske nettverkskanalen ABC, én av de tre reklamefinansierte kanalene som alle amerikanere med TV-antenne kunne ta inn på sekstitallet. ABC lå milevis bak konkurrentene CBS og NBC i seeroppslutning, og manglet økonomiske ressurser til å plastre sendeflatene med minutt for minutt-dekning av demokratenes og republikanernes landsmøter i 1968. «Det ble spøkt om at den sikreste måten Vietnam-krigen kunne avsluttes på var å sende den på ABC. Da ville den bli kansellert i løpet av 13 måneder», flirer New York Magazine-kommentatoren Frank Rich, en av filmens mange intervjuobjekter.

ABC måtte finne en måte å dekke landsmøtene på som kostet mindre, men som ga et inntrykk av at de likevel var på banen på samme måte som de andre. ABCs nyvinning besto i å leie inn William F. Buckley, den meningssterke redaktøren av det innflytelsesrike, konservative magasinet National Review. De paret ham med Gore Vidal, en velartikulert, feiret forfatter med liberale holdninger som nøt å kile høyrefløyen i knehasene. De ble bedt om å holde daglige debatter under begge partiers årsmøter.

De to intellektuelle flammeslukerne passet hverandre. Begge kom fra bedrestilte familier i New York, og de både hørtes ut som og tedde seg som om ingenting kunne såre dem. De delte en affektert tone, utstudert arroganse og tårnhøy tro på egne argumenter. Likevel laget de strålende fjernsynsunderholdning. Det er ellers ikke på grunn av blendende produksjonsverdier – ABCs studio kollapset pussig nok dagen før republikanernes landsmøte startet, og våre hovedrolleinnehavere måtte dermed møtes med ABCs hastig anbragte, ensfargede sceneteppe som bakgrunn.

Seertallene skulle vise at den hjemmesnekrede scenen ikke hadde noe si: Vidal/Buckley-debattene skapte medieoppmerksomhet, og seerne virket til å tørste etter kontekstualisering av begivenhetene. Det ble den siste gangen ABCs konkurrenter ryddet sendeflaten for å overføre landsmøteforhandlingene uavbrutt fra første til siste klubbeslag.

Effektiv kommunikasjon

Hvorfor fungerte debattene mellom Vidal og Buckley? Det burde være en oppskrift på katastrofe: Debattantene fremsto aristokratiske, milevidt fra den jordnærheten det er vanlig å hevde at er påkrevd for å være en lovende politiker i USA i dag. Men kroppsspråket deres var effektivt. Buckley og Vidal delte to enkle uttrykk, som lot seg kommunisere enkelt på TV når den andre snakket, hjulpet av det statiske kameraet som ofte hadde begge i bildet samtidig: Det nedlatende sideblikket eller den hoverende himlingen med øynene. Seerne kunne kanskje ikke helt forstå hvor disse arrogante bedreviterne kom fra, men argumentene deres var klare og ukompliserte. Dersom du kom til debatten med en ferdig formet mening om dagens spørsmål, var du fullt rustet til å nikke i enighet når din mann førte ordet, og klar til å skrike til fjernsynsapparatet når det motsatte synspunktet ble fremført.

Buckley og Vidal debatterer, 1968. (foto: ABC Photo Archives/ABC via Getty Images/bestofenemiesfilm.com)

Klippene fra debattene er filmens lim. Innimellom slagene brukes forskere, forfattere og meningsfeller til å presentere hovedpersonenes liv og historie. Her bryter regissørene med den lineære formen, men bruken av talking heads gir et preg av TV-dokumentar. Til gjengjeld spenner de buen til bristepunktet: De fleste som uttaler seg gir inntrykk av at TV-debattene mellom William F. Buckley og Gore Vidal var et definerende øyeblikk i amerikansk TV-historie. Mange synes å mene at man med fordel kan stryke prefikset «TV».

De velmenende intervjuobjektenes store ord virker overdrevne i møtet med filmen de medvirker i. Mange av debatt-klippene (som er lett tilgjengelige i sin helhet på YouTube) viser debattanter som vet hva de driver med – Vidal hadde overtaket under republikanernes landsmøte, men ble drevet på defensiven uken etterpå – men debattnivået vi presenteres for legger stor vekt på gjensidige perfiditeter. Den snaue spilletiden på drøye 80 minutter viser at det kunne vært plass til mer utfyllende argumentasjonsrekker enn dem vi får.

Olje og vann

Både Vidal og Buckley fortsatte å sette sitt preg på den offentlige debatten i tiår etter ABCs vellykkede landsmøtestunt gjennom bøker og artikler (mest kjent er deres essay-feide i Esquire om debatt-øyeblikket da Vidal kalte Buckley en «crypto-Nazi», hvorpå Buckley nektet å la seg belære om Vietnam-krigen av en «queer»). Filmens epilog synes — ved å vise et kjent klipp av Jon Stewarts nedsabling av CNNs høyre mot venstre-debattprogram Crossfire – å hevde at Vidal/Buckley-debattene var startskuddet for den polariserte politiske diskursen som særlig den konservative kabeltv-kanalen Fox News har tjent på de siste 20 årene. ABC vant seere ved å sette olje opp mot vann. Best of Enemies er en perspektivrik, men pompøs påminnelse om den gang det faktisk bidro til en fruktbar meningsutveksling.

Spørsmålet henger i luften etter å ha sett dokumentaren “Drone”, som vant to priser på Bergen internasjonale filmfestival nylig. Et annet spørsmål som melder seg er: Hvem kan stilles til ansvar når 20-årige videospillnerder i bunkere i USA utfører drap på sivile i Afghanistan og Pakistan?

Og imens eksploderer den sivile utforskingen av droner. Ikke kampdroner, men kameradroner. Vi er på vei over i en virkelighet der alle kan bli virtuelle avstandsøyenvitner og sosialpornotittere også fra luften.

“Drone” vil gå sin seiersgang over verden. Dokumentaren vil sannsynligvis bli tungt behengt med priser og medaljer etter hvert; TV-stasjoner vil stå i kø for å vise den, og den vil garantert vekke storpolitisk debatt og folkelig harme overalt der den vises. Jeg tror “Drone” har potensiale til å overgå “Burma VJ”, som for få år siden fikk nærmere 50 internasjonale filmpriser og ble vist på 150 festivaler. Og om begrepet drone har vært belastet tidligere, vil det vekke skrekkscenarioer for all fremtid etter dette.

For “Drone” gir oss innsikt i en makaber verden der det dessverre er korte sprang fra dataspill-lekende unggutt til traumatisert drapsmann i den amerikanske statens tjeneste. Da filmens hovedperson, dronepiloten Brandon Bryant, gikk ut av bunkeren i Nord-Dakota i 2012 fordi han ikke klarte mer, fikk han med seg en attest der det sto at hans skvadron hadde vært “delaktig” i drap på mer enn 1600 personer i dronekrigen mot Afghanistan og Pakistan. Selv anslår han at han personlig har skutt og drept ca 13 personer. Men mange spørsmål melder seg på gjennom filmen: Hva betyr det å være “delaktig” i vellykkete operasjoner, annet enn at drapsansvar fordeles på mange? Og hvem er aktørene bak aktørene i dette? Hvor “gjemmer” de seg hen?

I filmen gjøres det et poeng av at pilotene i bunkeren ikke vet noe om hvem som gir ordre til å skyte eller når det vil skje; de bare eksekverer på ordre.

Heldigvis diskuteres folkerettslige og moralske sider ved denne formen for krigføring også i USA.

Og mens debatten om kampdroner og USAs krigføringsstrategier bølger i norske politiske fora, strømmer det inn med luftbårne videoklipp fra Occupy Central-demonstrasjonene i Hongkong, for eksempel dette fra The Guardian:

Protestene i Hongkong i fugleperspektiv (kilde: theguardian.com)

Et virvlende folkehav filmet ovenfra av kameradroner. Klippet er bare to og et halvt minutt, men tar oss med på en fascinerende seilas mellom neonopplyste skyskrapere der tusener av mennesker løper i gatene. Jo nærmere dronen kommer bakken, jo flere ser den og vinker.

Kontrastene til “Drone”-dokumentaren er sterke. Mens “Drone” viser de mørkeste sidene av hva et UAV (unmanned aerial vehicle) kan brukes til, viser Hongkong-klippene det motsatte. Kameradroner er de demokratisøkende aktivistenes nye, sterke våpen. Sivile kameradroner fikk sitt gjennombrudd med Occupy Wall Street-bevegelsen i USA i 2011. Aktivisten Tim Pool skrev seg inn i teknologihistorien da han underveis i demonstrasjonene greide å bygge sin egen kameradrone og filme livet i teltleiren i Wall Street – sett fra luften. Politi og myndigheter fikk plutselig nye utfordringer i møte med aktivistene.

Pool var neppe den første kameradronebyggeren, men han var definitivt en av de beste til fortløpende å rapportere sine erfaringer på nett. Siden har det dukket opp videoklipp i fugleperspektiv fra demonstrasjoner i for eksempel Moskva, Warszawa og nå altså Hongkong.

Ingen vet hvor mange amatørfotografer, modellflyentusiaster og nyhetsprofesjonelle som nå eksperimenterer med droneteknologi, verken i Norge eller i andre land. Men det er mange nok til at det norske Luftfartsverket arbeider på spreng for å justere søknadsprosedyrer og regelverk til en virkelighet der fritt luftrom under 100 fot ikke lenger er selvsagt.

Typisk nok på dette tidlige sivile stadiet var det en amatørfotograf som i januar drone-filmet Lærdals-brannen og solgte videoen videre til VG. Innholdet i klippet var på ingen måte oppsiktsvekkende. Det forsvant raskt fra nettet da politiet senere mente at kameradronen hadde hindret dem i redningsarbeidet, og saken ble anmeldt. Tildragelsen førte til at både myndigheter og medier endelig åpnet øynene for mulige konsekvenser av den nye teknologien.

Under Tall Ships Races i Bergen i sommer stengte politiet også luftrommet, i frykt for at kameradroner skulle dukke opp i en periode da byen hadde 100.000 ekstra besøkende. Dette illustrerer at bruken av kameradroner både i Norge og ellers i verden preges av at aktørene er mange, de praktiske ferdighetene i beste fall mangelfulle, og det hersker mye forvirring om lover og regler på feltet. Myndighetene jobber etter prinsippet føre var mens de reviderer og revurderer hvordan luftrom og personvern skal sikres i tiden fremover.

Vi skal imidlertid ikke glemme at nyhetsmediene har filmet og fotografert fra luften i mange tiår på konvensjonelt vis, spesielt fra større ulykker, naturkatastrofer og spesielle offentlige begivenheter. Men det å leie eget helikopter er ikke bare dyrt; det er også tungvint, og det er lett å se at det å sende opp og fjernstyre en kameradrone kan ha en rekke fordeler, selv om den tekniske kvaliteten reduseres noe.

I en artikkel publisert i tidsskriftet Digital Journalism argumenterer jeg derfor for at kameradroner i journalistikken er et eksempel på en “disruptiv innovasjon”. På godt norsk betyr det en nyskaping som med utspring i enkel teknologi har potensiale til å skyve rådende, mer kostbare teknologier til side. Dette skjer vanligvis nedenfra og opp: Nye verktøy utvikles først på grasrotplan, for senere å tilpasses og adopteres av etablerte institusjoner og organisasjoner.

Kameradroner er i ferd med å endre markeder og muligheter også for andre bransjer, for eksempel eiendomsmegling, landbruk og naturforskning. Politiet ser nye muligheter i etterforskning og redningsarbeid. I Tyskland gjøres forsøk med programmering av ubemannede fartøy som kan bringe post og pakker over ellers ufremkommelige strekninger. Droner testes ut som sushi-servitører også!

Siden dronebegrepet er belastet, går sivile droner imidlertid under mange navn. Robokopter, multikopter, fjernstyrt kvadrokopter og UAV er bare noen av dem. Andre, mer folkelige synonymer for det samme fenomenet er flyvende roboter og digitale gribber. Det sistnevnte kunne kanskje passe på den fjernstyrte paparazzi-overvåkningen som foregår i California. Her jobber myndighetene også med innskjerping av regelverket, fordi filmstjernene risikerer pågående dronefilming fra lav høyde nesten uansett hvor de ferdes.

Mens nordmenn diskuterer privatlivets fred på Facebook og huffer seg over drone-krigene mot “de der nede”, skjer det ting rett over våre egne hustak også. Visste du for eksempel at verdens største spiondrone fløy over Norge og øvde krig i slutten av mai i år? Global Hawk har et vingespenn på nesten førti meter, like stort som et Boeing 737-fly, og fløy over norsk luftrom mens to tusen toppfolk fra NATO øvde på etterretning og overvåkning i Norge. Spiondronen fløy i 50.000 fots høyde, altså 10.000 fot over luftkorridoren til sivile fly.

Det svenske forsvaret utreder muligheter for å utvikle en kjempestor drone som fremtidens kampfly. Og samtidig med alt dette er NTNU og Norge med i kappløpet om å bli best i verden på ubemannede fly til sivil bruk. De jobber med droner som blant annet kan brukes til å rense oljesøl fra havoverflaten. Facebook på sin side forkynner at de rekker ut en hjelpende hånd når de utvikler droner med kapasitet til å overvåke hele kloden, siden det egentlige målet bare er å bringe Internett ut til fjerne strøk av verden, for eksempel deler av Sør-Amerika.

Få uker før Global Hawk var i farten over norsk luftrom, satt den traumatiserte, angrende amerikanske dronepiloten Brandon Bryant og fortalte om arbeidsdagene i bunkeren i USA. Han var på sitt første Norges-besøk i forbindelse med førpremiere på “Drone”-dokumentaren i Litteraturhuset i Oslo. Etter debatten spurte jeg ham om han merket det på kroppen når han tok liv, selv om det skjedde på andre siden av kloden. Fikk han den store skjelven som for eksempel er vanlig når man har drept et dyr? Han svarte: “Every time. Every time. That is why I had to get out of it”.

Kanskje trengs det noen nyanseringer av begrepet ubemannet. Bak ethvert såkalt ubemannet eller førerløst fly står det selvfølgelig aktører som har spesifikke intensjoner med det de gjør. Og kanskje trengs det også noen flere refleksjoner rundt forestillingene om teknologisk overvåkning. Kanskje viser droneinvasjonen av verdens luftrom bare at det som egentlig settes på prøve, nå som før, er menneskelig integritet og dømmekraft?

I Checkpoints-programmet vises filmer om menneskerettigheter i samarbeid med Raftostiftelsen. Vinner av prisen her ble “The Act of Killing”, om folkemordet i Indonesia. Les Magnus Hoem Iversens anmeldelse av filmen.

“Banaz — a love story”, regissert av Deeyah Khan, vant prisen for beste norske dokumentarfilm.

Se reportasje fra pristildelingen laget av studenter ved bachelorprogrammet i film- og tv-produksjon ved UiB:

I 1965 ble Indonesias aller første president, Sukarno, styrtet i et militærkupp ledet av hæren, som i utstrakt grad brukte lokale gangstere og paramilitære grupper som fotsoldater. Et folkemord fulgte. Mellom 500.000 og en million mennesker ble drept i tiden etter kuppet. Hovedmålet for de systematiske utryddelsene var «kommunister» – altså de som var organisert i fagforeninger eller tilhørte den politiske venstresiden. Også etniske kinesere og andre minoriteter ble rammet.

Skryt fra drapsmenn

Joshua Oppenheimer ville lage en film om de som overlevde denne massakren. Han fulgte en gruppe arbeidere, som gjerne ville fagorganisere seg, men ikke turte å gjøre dette på grunn av en lammende frykt knyttet til minnet om hva som skjedde sist gang. De som utførte folkemordet mot deres slektninger var nemlig der ennå, og regjerte fortsatt.

En slik film ble umulig å lage. Hæren fikk nyss om at Oppenheimer var interessert i 1965, og dukket raskt opp på innspillingsstedet for å stanse produksjonen. De overlevende ba så Oppenheimer om å filme naboene. De hadde nemlig i sin tid vært ledere for dødsskvadroner – altså på den andre siden av konflikten. Kanskje kunne de kaste nytt lys over hva som skjedde med slektningene til de overlevende?

Oppenheimer satte i gang med filmingen, og oppdaget raskt at de tidligere overgriperne hadde et svært stolt, nær skrytende forhold til sine fortidige ugjerninger. De hadde seiret i den opprinnelige konflikten, og hadde selv definisjonsmakten. De fleste av dem var av den oppfatning at det de hadde gjort var nødvendig og greit, og de fleste virket ganske stolte av det. De var i alle fall ikke bekymret for å dele disse historiene med sine barn, barnebarn eller besøkende filmskapere.

Anwar Congo demonstrerer sin favorittmetode for henrettelse: en ståltråd. Han sier selv at metoden var inspirert av gangsterfilmer.

Vanskelig å se på

Filmen er strukturert rundt Anwar Congo og hans mange forsøk på å gjenskape forskjellige drap, torturseanser og større massakrer, ved bruk av stadig mer avanserte kulisser, kostymer og filmatiske grep. Det er ikke en lett film å se, og den tilbyr aldri en enkel tilskuerposisjon for den som ser på. Dette skyldes først og fremst at Oppenheimer går så nær massemorderne som han gjør, uten å stille dem til veggs for det de har gjort. Det er kanskje det man forventer av en slik film, men det skjer ikke:

– Det ville vært utrolig lett, nesten lettvint, å gå inn, peke på skyldige, peke på ofre, og forsøke å stille disse overgriperne til veggs, sier Oppenheimer til sitt publikum på Bergen Internasjonale Filmfestival:

– Men hvem ville brydd seg da? Vi har problemer med å få folk til å bry seg om det som skjer i Syria… Jeg ville heller lage en film om moral og menneskelighet – og om hvordan så mye ondskap faktisk utgår fra vår moral og menneskelighet.

Fiksjon og brutal virkelighet

På denne måten følger man Anwars stadige flukt fra sin egen samvittighet. I løpet av filmen kommer hans behov for å bearbeide fortiden stadig mer til syne, først og fremst gjennom et stadig større ønske om å lage større, bedre og mer presise rekonstruksjoner av fortiden for Oppenheimer. Anwar har selv sett mye film, og blander derfor inn elementer fra gangsterfilm, film noir og western inn i sine fortidsfantasier. Dette gir en del surrealistiske utslag, som på sett og vis forsterker grusomhetene som gjenskapes. Seeren vet hele tiden at det som gjenskapes slett ikke er fiksjon, men konkrete minner om konkrete liv som ble tatt.

Rekonstruksjonene blir stadig mer avanserte. Her sminkes Anwar (t.h.) for å spille et offer for tortur og mishandling.

The Act of Killing fremstiller et samfunn som ikke har tatt et oppgjør med sin blodige fortid. Men det er også et samfunn som glorifiserer den samme fortiden:

– Det var som å komme til Tyskland, bare for å finne ut at nazistene ennå var der, og at de hadde vunnet, sier Oppenheimer.

Et av de tydeligste utslagene av dette i filmen er en scene hvor hovedpersonen og gjengen hans blir intervjuet på statskanalen. I en hyggelig talkshow-situasjon hyller programlederen Anwar for at de klarte å skape en mer effektiv måte å henrette kommunister på, som ikke var unødig brutal. Publikum applauderer ivrig.

Glorifisering av grusomheter

Filmen tilbyr som nevnt tidligere aldri en «oss mot dem»-posisjon. Kanskje er det akkurat dette som gjør denne filmen unik i sin behandling av en uhyre vanskelig materie. Ved å ikke sette opp en barriere mellom seer og overgriper, tvinges en til å reflektere over det menneskelige og moralske aspektet i grusomheter, istedenfor bare å dvele over selve grusomheten i seg selv. Etterhvert trer det en annen dimensjon frem i det groteske skrytet. Kan dette være et slags behov for å pakke de forferdelige hendelsene og handlingene inn i heroiske termer for i det hele tatt å kunne leve med seg selv?

Gallefoss har i samarbeid med det bergenske filmselskapet Pandora laget dokumentarserien “Den gode viljen”, som vises hver tirsdag fra januar til februar på NRK. Serien forteller historien om norsk bistand gjennom fem episoder, og belyser temaet fra ulike sider for å finne ut hva 60 år med norsk innsats har ført til.

— Målet med serien er å vekke oppmerksomhet rundt norsk bistand og skape en nyansert debatt, sier Gallefoss.

Siden premieren 8. januar 2013 har over 400.000 nordmenn sett dokumentarserien. I tillegg har NRK mottatt mer enn 70 leserbrev, og temaet diskuteres både i hjemmene til folk og i det offentlige rom.

Bistandsminister Heikki Holmås på besøk hos en spare- og lånegruppe for kvinner i Malawi, nov. 2012 (foto: Svein Bæra, UD. CC: by-nd)

Stor interesse for bistandsdebatt

Mandag 28. januar ble det holdt en paneldebatt om norsk bistandsarbeid på Christian Michelsens Institutt (CMI) i Bergen. Det var tydelig at debattantene var enige om at vi skulle fortsette å hjelpe.

— Fattigfolk bor på skrinn jord, og de trenger vår hjelp, sa seniorforsker ved CMI Gunnar Sørbø.

Møtet trakk mye publikum, og både yngre og eldre viste stor interesse for temaet. Medisinstudentene Hanne Lilleberg (20 år) og Eva Helene Svor (21 år) var blant deltakerne. Begge har fulgt serien med stor interesse, og mener dokumentaren øker bevisstheten rundt bistandsspørsmålet.

— Selve synet på bistand har ikke forandret seg, fordi jeg visste mye om det fra før. Men jeg har kanskje blitt mer bevisst på det. Det får en til å reflektere rundt det hele, sier Svor, som er veldig positiv til serien.

Oppdaget motforestillinger

Etter å ha reist verden rundt for å samle inn historier, filme og undersøke utviklingshjelp, kom Gallefoss og redaksjonsleder Geir Rommetveit hjem med et sammensatt syn på bistand.

— Før jeg begynte med prosjektet syntes jeg det var en selvfølge at Norge, som er et så rikt land, skulle gi utviklingshjelp. Mange er ikke vant til å stille spørsmål ved om det kan ha negative konsekvenser, og all bistand er nettopp gitt av god vilje, sier regissøren til nettavisen Brostein.

Lars Petter Gallefoss har regissert dokumentarserien Den gode viljen (foto: Hilde Arnesen)

— Underveis i serien møtte vi mange motstandere i mottakerlandene som la fram gode argument for at bistand ødela mer enn den gjorde godt. Vi så i tillegg vellykkede prosjekt, og fikk et mer sammensatt bilde av bistandsarbeidet, legger han til.

Lite kunnskap, likevel folkelig støtte

En meningsmåling fra Norad viser at de fleste nordmenn har lav kunnskap om norsk bistandsarbeid, og bare en tredjedel viser interesse for utviklingsarbeid. Samtidig mener hele seks av ti at vi er forpliktet til å gi, og mange av oss sier seg kanskje fornøyd med å ha et bilde av et fadderbarn hengende på kjøleskapet.

Det var nettopp mangelen på kunnskap blant folket og en polarisert politisk debatt, som inspirerte Gallefoss til å sette i gang research og lage en dokumentarserie i august 2011. NRK ga sin støtte og fullfinansierte prosjektet.

— Ideen ble klekket ut etter at jeg så en politisk debatt om bistand. I likhet med mange andre debatter endte den i skyttergraven der partene fremsto som rene motpoler. Jeg ble nysgjerrig på bistandsarbeidet og resultatene, og ville finne ut mer om det, sier Gallefoss.

Både Gallefoss og Rommetveit merker en økt interesse for utviklingsspørsmål etter at serien ble lansert, og er spent på hva som kommer til å skje fremover.

Fakta om norsk bistand

• Norge gir bistand til 110 land.
• Siden 1952 har Norge gitt 400 milliarder kroner i bistand.
• I 2010 utgjorde norsk bistand 27,7 milliarder kroner.
• Brasil mottok mest i 2011 og 2010 takket være milliardene til bekjempelse av avskoging.
• I 2009 toppet Tanzania og Afghanistan listen.

Kilde: Norad. Mer statistikk og data: Norsk bistand i tall.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.

Studenter ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved UiB dekker festivalen fortløpende med videoinnslag, blant annet med intervjuer med filmskapere og medvirkende. Alle videoene kan ses på nettsiden Podkast Infomedia.

Frank Mugisha er leder for Sexual Minorities Uganda, eller SMUG. Han har vært medvirkende til filmen “Call Me Kuchu”, og er i Bergen nå under filmfestivalen. Filmen handler om kampen til seksuelle minoriteter i et land der det store flertallet avskyr dem. Hovedpersonen i filmen er David Kato, som i 2011 ble drept for sin kamp for likeverd.

Italia har Da Vinci, Sverige har Tabellverket!!

Tema for den andre videoen er dataflommens journalistiske muligheter. Geoff McGhee, en journalist tilknyttet Stanford-universitetet i California, sveiper i åtte kapitler innom mange problemstillinger datajournalister vil møte: Hvordan arbeidet med datakilder kan integreres i redaksjonell arbeidsflyt; hvordan tradisjonell nyhetsgrafikk forandres av nettbaserte data; hvordan data kan brukes til å fortelle historier. Ekstra fint med McGhees video er at han går rett på “b”. De mange kildene som intervjues problematiserer vyene om datajournalistikkens herligheter, og spør vanskelige spørsmål om hvordan data kan presenteres slik at de faktisk appellerer til publikum.

Video og bakgrunnsinformasjon smeltet sammen.

En fantastisk ting med McGhees video er den gjennomførte presentasjonen. Jeg kan ikke huske å ha sett dette gjort bedre. Her kan man velge mellom fire ulike måter å se videoen på. Bildet over er fra den annoterte versjonen. Her dukker bakgrunnsinformasjon, f.eks. lenker til eksempler som omtales, opp nedenfor videoruten etter hvert som du spiller av. Oppe til høyre kan du velge en annen versjon: Se den i på Vimeo, på YouTube, eller last ned de enkelte episodene i MPEG-4-format. Og du kan republisere videoene, siden de er utstyrt med en Creative Commons-lisens.

Til felles har de to videoene at de forteller historier om data og statistikk; særlig Rosling bruker klassiske fortellergrep. Både direkte og indirekte får de dermed fram noe jeg er sikker på vil prege både journalisters og andres anvendelse av datakilder framover. Rådata er nødvendig for å komme i gang, men så vil valgene presse seg på: Hvorfor disse dataene? Hvorfor nå? Hvilken historie vil jeg fortelle?

***
OPPDATERING: Videojournalist Henrik D. Meyer i Dagens Næringsliv møtte Hans Rosling i går. Her er resultatet — en spesialpresentasjon av Norges økonomiske utvikling siden 1800-tallet, selvsagt støttet av Gapminder-verktøyet.

Klikk på bildet for å se videoen på dn.no.

NRK gjør seg i denne saken til en talsmann for en vid tolkning av sitatretten. En videre tolkning av sitatretten innebærer at rettighetshavere, i dette tilfellet Gørild Mauseth, må akseptere at andre medieprodusenter kan låne fra deres åndsverk. Samtidig står NRKs tolkning av sitatretten i skarp kontrast til den tolkningen de legger til grunn for sin egen arkivpolitikk. Til Dagbladet sier NRK-advokat Jon Wessel-Aas at: “Dette er en viktig sak for NRK, og for norske medier generelt. Hele poenget med den frie sitatretten er jo at hva som skal siteres ikke kan bestemmes av rettighetshaverne selv” (Dagbladet, 16.09.2009). NRKs liberale holdning til sitatrett ser imidlertid ikke ut til å strekke seg like langt når andre ønsker å sitere fra NRK-produsert materiale.

NRKs dobbeltrolle

Statskanalen er selv en gigantisk rettighetshaver i norsk målestokk. NRK forvalter Norges største audiovisuelle arkiv — et arkiv som NRK har opparbeidet seg som følge av over 70 års lisensfinansiert kringkastingsmonopol. NRKs arkiv utgjør slik sett en rik og ofte nødvendig kilde for eksempel for dokumentarfilmskapere som på ulike måter ønsker å få frem samfunnskritiske, historiske eller mediekritiske poeng i filmene sine. Å lage en dokumentarfilm om kulturelle eller politiske forhold på 1960-tallet, blir for eksempel svært vanskelig uten tilgang på materiale som lyd- eller bildeklipp som NRK har rettighetene til.

I en studie vi har gjort av norske dokumentarfilmskapere og deres forhold til opphavsrett, kommer det fram mye frustrasjon over NRKs arkivpolitikk. Dels er det komplisert og tidkrevende å finne fram til de riktige klippene, dels oppfattes prisen for arkivmaterialet som urimelig høy — sett i lys både av små budsjetter og av det NRK tilbyr filmskaperne for senderettigheter. Påberopelse av sitatretten blir avvist av NRK. Vederlagsfri gjenbruk, slik NRK med hjemmel i sitatretten selv har gjort med utdraget fra Brent av frost, er uaktuelt. Summen av dette er at uavhengige filmskapere unngår å lage filmer med stoff fra NRK. Det kan være et demokratisk problem.

Et demokratisk problem

Et hovedfunn i vår undersøkelse er at store utgifter til arkivmateriale innebærer en vesentlig begrensning på dokumentarfilmskaperes kreative frihet. I studien kommer det frem at høye priser (særlig på musikkrettigheter) og manglende tillatelse fra rettighetshaver, gjør at filmskaperne ofte må ty til nødløsninger. En annen konsekvens er at filmprosjekt blir skrinlagt. Historier som er potensielt viktige for den norske offentligheten blir aldri fortalt. Det oppstår en type selvsensur i dokumentarfilmbransjen med hensyn til hvilke historier man velger — eller har råd til — å fortelle. Det er et demokratisk problem.

NRKs arkivpolitikk er av stor kulturpolitisk viktighet. I tillegg til bevaring og restaurering, er tilgjengeliggjøring for allmennheten og for ulike typer kreativ gjenbruk sentrale mål. Arkivet er bygget opp av lisenspenger og er slik sett et felles gode som skal forvaltes slik at det tjener offentlighetens interesser. I dette perspektivet bør ikke NRKs arkivpolitikk virke begrensende for dokumentarfilmsjangerens potensial til å fungere som en kritisk stemme i offentligheten. Selv om NRK åpenbart har blitt bedre til å utnytte sitt arkiv i egen programskaping de siste årene, og slik styrker sin rolle som kulturformidler, må det utformes en politikk som sikrer at flere aktører kan utnytte dette viktige kulturhistoriske materialet. Det er ikke i offentlighetens interesse at NRK i prinsippet får monopol på å utnytte eget arkiv.

I en høringsuttalelse til Kultur- og kirkedepartementet retter også TV 2 skarp kritikk mot NRKs arkivpolitikk, hvor de påpeker at NRKs lisensfinansierte arkiver bør anses som “samfunnsmessig felleseie” og forvaltes deretter. Videre påpeker TV 2 at NRKs monopol på dette arkivmaterialet gir NRK uforholdsmessig store konkurransefortrinn.

Den viktige, men uklare sitatretten

I et internasjonalt kulturlandskap hvor stadig større områder blir underlagt opphavsrettslig kontroll og kommersiell utnyttelse, er sitatretten av stor viktighet. I lagmannsrettens dom slås det også fast at “Hovedbegrunnelsen for sitatretten er hensynet til å sikre den alminnelige diskusjonsfrihet, hva enten det dreier seg om politikk, kultur eller andre temaer.” (Lagmannsrettens dom s.8). Samtidig har sitatrettens grenser vært uklart definert og gjenstand for stor usikkerhet. Før NRK vs. Mauseth-saken er det liten norsk rettspraksis på området.

Et av funnene i vår undersøkelse er at dokumentarfilmskapere unnlater å påberope seg sitatretten på grunn av denne usikkerheten. Det er grunn til å tro at usikkerheten som hersker på dette området, er med på å begrense rommet for ytringsfrihet sterkere enn de grensene jussen egentlig setter. I USA, hvor brudd på opphavsretten kan medføre store erstatninger, snakker medieforskere og jurister om en “klareringskultur” preget av frykt for søksmål fra opphavsrettsindustrien. Det er et klima som fremmer selvsensur i filmbransjen, og hemmer kritikk og offentlig debatt. En styrking av sitatretten kan være et virkemiddel til å unngå at opphavsrettens viktige prinsipp om enerett går på bekostning av vårt ideal om ytringsfrihet.

Nettopp derfor er lagmannsrettens dom viktig — den slår tydelig fast at NRKs sitering fra Brent av frost faller inn under sitatretten og innebærer slik sett en viktig avklaring av sitatrettens grenser. I dommen slås det også fast at NRKs rett til å sitere i denne sammenhengen veier tyngre enn Gørild Mauseths rett til kontroll over eget bilde. Dette innebærer en viktig styrking av sitatretten.

Hva nå, NRK?

NRK skal ha honnør for å kjøre en prinsipielt så viktig sak for domstolene. Samtidig vil dommen måtte få konsekvenser for NRKs forvaltning av egne rettigheter. Det er signaler som tyder på at dette er noe man også er seg bevisst innad i NRK. Da advokat Jon Wessel-Aas kommenterte lagmannsrettens dom, uttalte han:

Dette innebærer at resten av verden også har sitatrett i forhold til NRK. For oss er ytrings- og informasjonsfriheten på dette området viktigere enn å beskytte opphavsrettsinteresser.

I kraft av sin egenartede og helt sentrale posisjon i det norske kultur- og medielandskapet, er det grunn til å tro at NRKs holdning til sitatretten vil bli retningsgivende for fremtidig praksis. Hva blir neste trekk, NRK?

Med utgangspunkt i månedene etter invasjonen i 2003, kommenterer regissør Charles Ferguson den amerikanske veien mot et “demokratisk og USA-vennlig Irak”; det som skulle være et eksempel til etterfølgelse for andre land i Midtøsten. Statsviteren Ferguson, som også har en karriere som IT-gründer bak seg, var i utgangspunktet positiv til Irak-krigen. Kort tid etter invasjonen ble han inspirert til å begynne arbeidet med sin første og foreløpig eneste film. New York Times kaller “No End in Sight” et “matematisk presist anklageskrift” mot Bush-regjeringens strategi for å stabilisere Irak etter krigen.

Mislykket “redningsaksjon”
Å “redde” Irak fra et undertrykkende styre og innføre demokrati etter vestlig mønster har vist seg å være et mer komplisert prosjekt enn først antatt. Fire år etter at supermakten USA invaderte oljestaten Irak — i det som skulle være en enkel militær operasjon — er situasjonen i landet ennå ustabil. Lovløshet og ulmende borgerkrig preger landet.

– Situasjonen for størstedelen av befolkningen i Irak er langt verre enn før invasjonen – både som følge av sikkerhetssituasjonen og forverrede økonomiske forhold, mener Siri Gloppen, førsteamanuensis ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen. Demokratisering og menneskerettigheter er noen av hennes forskningsfelt.

— Hva har dette å si i forhold til ivaretakelsen av menneskerettighetene i landet?
— Situasjonen har negativ innvirkning på et bredt spekter av menneskerettigheter. Selv om man kan hevde at visse rettigheter, som politiske rettigheter knyttet til valg, er bedre ivaretatt enn tidligere, og at visse grupper som kurderne i Nord-Irak er i en bedre stilling enn tidligere, så er menneskerettssituasjonen under ett svekket for store deler av befolkningen i landet, både når det gjelder sivile, politiske, sosiale og økonomiske rettigheter.

Gloppen tror den største feilen USA begikk var å gå inn i Irak i utgangspunktet.
— At de presset gjennom demokratiske valg og institusjoner før tiden var moden har forverret situasjonen.

Et splittet folk
Mye av grunnlaget for problemene USA møter, og for at en film som “No End in Sight” ble laget, strekker seg lenger tilbake i tid enn til 11. september 2001 og president George W. Bush.

Etter å ha vært en del av det ottomanske imperiet i århundrer, ble Irak en selvstendig stat i 1932. Staten omfatter flere ulike folkegrupper. Shiamuslimene utgjør den største gruppen, og sunnimuslimer og kurdere er viktige minoriteter. Konfliktene gruppene i mellom har til tider vært voldsomme. Baath-partiet grep makten i 1968, og Saddam Hussein tok kontrollen i 1979. Han etablerte et sunni-dominert regime der vold og maktbruk sikret kontroll over befolkningen.

Frykten for angivelige masseødeleggelsesvåpen ble brukt som begrunnelse for USAs Irak-angrep i 2003, men Det hvite hus klarte ikke å forutse følgene av invasjonen og okkupasjonen. Amerikanske tropper skulle klare seg selv mot opprørerne, mens tusenvis av bevæpnede, irakiske soldater ble gjort arbeidsløse. Grupper som hadde vært i konflikt med hverandre over lengre tid skulle plutselig danne regjering på demokratisk vis.

I sin omtale av “No End in Sight” skriver New York Times’ anmelder at “republikanske partimedlemmer, inkludert nyutdannede med liten eller ingen relevant erfaring, ble gitt ansvaret for sensitive og kompliserte administrative områder.”

Demokrati uten legitimitet?
Førsteamanuensis Siri Gloppen tror forseringen av valg og demokratiske institusjoner — mer ut fra amerikanske behov og interesser enn lokale forhold — har gjort en demokratisk utvikling i Irak mye vanskeligere.

– Selv om det er eksempler på at innføring av demokratisk styresett etter ytre press har vært vellykket, som i Tyskland og Japan etter 2. verdenskrig, så er det vanskelig å skape legitimitet for et nytt styresett som ikke har troverdige røtter i det samfunnet det skal fungere. Og dersom de nye institusjonene ikke er i stand til å levere det mest grunnleggende til sine innbyggere; sikkerhet og velferd, så er det vanskelig å se for seg en utvikling mot et konsolidert demokrati.

Tanken bak “No End in Sight” er, ifølge filmens nettside, å belyse hvordan det som skulle være en frigjøring av en undertrykt befolkning, slo feil på flere områder. I filmen kommer tidligere politikere, tjenestemenn, analytikere og soldater som deltok i tiden etter okkupasjonen til orde.

Filmen vises 19., 20. og 24. oktober under filmfestivalen i Bergen.

Artikkelforfatteren studerer journalistikk ved Universitetet i Bergen.