Det kunngjorde lederen i Raftostiftelsens priskomité Lise Rakner på Raftohuset i Bergen torsdag.

– Prisen er et viktig signal til polske myndigheter, og samtidig en viktig anerkjennelse av arbeidet Adam Bodnar har lagt ned som Ombudsmann, sier Rakner.

I begrunnelsen for tildelingen skriver Raftostiftelsen:

“Ombudsmannen for Menneskerettigheter skal sikre at myndighetene respekterer menneskerettighetene og alle polske borgere. Som jurist og Ombudsmann har Adam Bodnar (41) løftet fram den avgjørende rollen den uavhengige Ombudsmanns-institusjonen har i å ivareta menneskerettighetene i Polen, og andre land, hvor slike institusjoner og aktører presses og angripes av landets myndigheter. For å sikre grunnleggende menneskerettigheter for alle er det nødvendig å opprettholde domstolens uavhengighet, en fri presse og et aktivt sivilsamfunn.”

Tildelingen må sees som en kritikk av polske myndigheter, men gir også et spark til land og overnasjonale institusjoner som har forpliktet seg til menneskerettighetene:

– Det internasjonale samfunn, EU, Norge og andre europeiske land, bør markere et tydelig standpunkt mot rettighetsbrudd og angrep mot rettssikkerhet og minoriteters rettigheter som pågår i vår egen region, sier Rakner.

Urovekkende utvikling i Polen

– Prisen er ikke bare en anerkjennelse av mitt og instiusjonens arbeid, men mest av alt en støtteerklæring til det polske sivilsamfunnet, akademia, dommere og advokater som kjemper for loven, juridisk uavhengighet, mangfold og vern av minoriteter i Polen, sier Adam Bodnar.

Raftostiftelsen deler Bodnars uro over at viktige demokratiske institusjoner har blitt satt under betydelig press de siste årene:

– Demokrati er skjørt når det blir redusert til flertallets vilje, og når menneskerettigheter, minoritetsrettigheter og rettsstatsprinsipper blir undergravd. Siden Lov og Rettferdighetspartiet, Prawo i Sprawiedliwosc (PiS), vant det polske valget i oktober 2015, har partiet brukt sitt flertall i parlamentet til å vedta lover som svekker domstolenes uavhengighet, samt sentraliserer stadig mer makt til staten.

Like etter at PiS overtok makten høsten 2015, tok de kontroll over de statlige mediene. Lover som innskrenker Høyesteretts og andre domstolenes uavhengighet, har ført til internasjonal kritikk og protester. Videre er det vedtatt flere lover som innskrenker sivilsamfunnets muligheter for innsyn og påvirkning, og det finnes stadig flere eksempler på at minoriteters rettigheter settes til side.

EU har lenge vært kritisk til denne utviklingen, og har flere ganger truet Polen med sanksjoner. I desember 2017 bestemte EU seg så for å utløse artikkel 7‑prosedyren. Dette er en straffeprosess som settes i gang når EU mener at et land er i ferd med å bryte med EUs kjerneverdier. Denne uken gikk EU-kommisjonen til sak mot Polen ved EU-domstolen for å ha krenket prinsippet om domstolenes uavhengighet.

Får prisen for sitt forsvar av rettsstaten og minoriteter

– Han får prisen som leder av den eneste institusjonen i Polen som står opp for menneskerettighetene i en situasjon hvor den polske rettsstaten er under angrep, sier Lise Rakner.

Bodnar ble innsatt som Polens syvende Ombudsmann i september 2015. Fra første dag har han jobbet for at uavhengige institusjoner som verner om borgernes rettigheter skal beholde sin plass i det polske samfunnet. Han mener disse institusjonene er truet.

Videre hevder Bodnar at regjeringens politikk bidrar til økt fremmedfrykt og legitimerer hat mot utsatte grupper. Som et motsvar til denne utviklingen jobber han for at det skal undervises om menneskerettigheter og toleranse i den polske skolen.

Raftostiftelsen ønsker med denne tildelingen å rette søkelyset mot den krevende situasjonen institusjoner som Ombudsmannen for menneskerettigheter står i.  

– Utviklingen i Polen de siste årene går mot en innføring av et flertallsdemokrati med en sterk politisk kontroll av domstolene og sivilsamfunnet. Maktfordelingsprinsippet og rettsvesenets uavhengighet tilsidesettes. Ombudsmann Bodnar gjør en svært viktig og vanskelig jobb, sier Lise Rakner.

I sin begrunnelse for tildelingen framhever komitéen også Bodnars innsats for minoriteters rettigheter. Bodnar kjemper mot den økende volden og hatet som rettes mot LHBTQ-befolkningen, etniske minoriteter, kvinner og funksjonshemmede i Polen.   

Prestisjetung pris

Raftoprisen tildeles årlig personer eller organisasjoner som forsvarer menneskerettigheter og demokrati. Prisen er blitt delt ut siden 1987 og har etter hvert blitt en prestisjetung pris som har oppnådd stor internasjonal anerkjennelse. Fire av mottakerne har senere blitt tildelt Nobels fredspris: Aung San Suu Kyi, José Ramos-Horta, Shirin Ebadi og Kim Dae-Jung.

Tross prisens økende anerkjennelse og popularitet finnes det kritiske røster. Blant annet høster stiftelsen kritikk for ikke å ha tatt sterkere avstand fra prisvinneren i 1990,  Aung San Suu Kyi.

Du finner en oversikt over tidligere prismottakere på Raftostiftelsens nettside.

Raftoprisen 2018 deles ut på Den Nationale Scene i Bergen 4. november kl. 18:00.

Ved innføring av parlamentarismen fra 1884 ble prinsippet om åpenhet utvidet til også å gjelde den offentlige forvaltningen; både den statlige og den kommunale, samt en mengde mer eller mindre frittstående offentlige etater. I prinsippet har vi alle innsyn i kommunale sakspapirer og gjennom den statlige elektroniske postjournal kan vi søke på all inngående og utgående korrespondanse i departementer og statlige etater. Offentlighetslovens offentlighetskrav gjør at vi alle og hver enkelt av oss, kan etterprøve de offentlige organers avgjørelser og grunnlaget for avgjørelsene. Tilgangen til sakspapirene er gratis og åpen for enhver.

22. juli-saken og Høyesteretts stadfesting av tingrettens innskrenkninger i kringkastingsadgangen og derved allmennhetens mulighet for å etterprøve domstolenes avgjørelser (f.eks. knyttet til tilregnelighet) gir grunn til å spørre om det ikke er på tide nå, på terskelen til Grunnlovens 200 års jubileum, at Grunnlovens prinsipper om allmennhetens etterprøving og innsyn får konsekvenser også for den 3. statsmakt.

Domstolene har også engasjert seg på en måte som legger en demper på allmenhetens innsyn i bevismateriale både nå (hvilket kan være legitimt nok inntil materialet er fremlagt i retten) og i fremtiden.

Video av alle rettssaker på nettet

I et åpent demokratisk samfunn bør det være like enkelt og selvfølgelig å bestille innsyn i domstolenes saksdokumenter (via elektronisk postjournal) som i andre offentlige organers dokumenter.

Mulighetene for dokumentinnsyn ved domstolene bør således styres av de samme prinsipper og sannsynligvis av den samme lov (offentlighetsloven) som for andre offentlige organ. Også offentlighetsloven gir mulighet for å nekte innsyn p.g.a. personvern og mulighet for utsatt innsyn (jfr. bevisføring i retten).

Offentlighetsloven gir derimot ikke grunnlag for å nekte innsyn på et rent skjønnsmessig grunnlag slik Høyesterett synes å legge til grunn i forbindelse med prosesslovgivningen. Hovedprinsippet i offentlighetsloven er nettopp innsynsrett.

Tilsvarende bør det være like enkelt å følge og etterprøve domstolsforhandlinger som forhandlinger og debatter i Stortinget. Det bør være en selvfølge at videoopptak fra hver enkelt rettssak legges ut på nett slik at hver enkelt borger har mulighet for å følge hver enkelt rettssak og selv gjøre seg opp en mening om riktigheten av domstolens avgjørelse.

Nå når webkameraene florerer både i busser, drosjer, butikker og på offentlige steder er omkostningene uansett bagatellmessige i forhold til hva det koster å holde rettsapparatet «kjørende» med dommere, advokater og administrasjon. Skal vi tippe installasjonskostnader tilsvarende 2–3 advokattimer per rettssal?

Styrker rettssikkerheten

De rettssikkerhetsmessige aspekter understrekes blant annet av Liland-saken der «ulovlige» opptak nettopp var en vesentlig årsak til gjenopptakelse og frifinnelse.

I mange andre «justismordsaker» (og mange tilfeller der justismord er blitt påstått) har diskusjonen nettopp vært knyttet til hva som ble sagt eller ikke sagt i retten. I de fleste av de land norske myndigheter liker å sammenligne seg med benytter man derfor stenografisk referat fra rettssalene. Opptak er sånn sett ikke noe annet enn dagens (billigere) løsning på problemet knyttet til dokumentasjon av hva som har foregått i rettssalen.

Til sist: spørsmålet om innsyn har relevans også i forhold til sivile saker.

For det store antall klagere som har fått sin sak satt på vent i Finansklagenemnda vil det åpenbart kunne være av interesse å kunne følge rettsforhandlinger og få innsyn i saksdokumenter knyttet til domstolenes behandling i Røeggen-saken eller tilsvarende saker. I de senere år har det også vært ført en rekke pensjonssaker som har hatt stor betydning for tusenvis, titusenvis eller hundretusenvis pensjonsmottakere. Ekspropriasjonssaker og erstatningssaker (tenk forsikringsoppgjør) er likeledes saker som berører et stort antall mennesker.

I et land med store avstander og der en av politikkmålsettingene er å ta hele landet i bruk, bør det også, i alle saker, store som små, være like enkelt for en advokat eller enkeltperson i Kirkenes å følge forhandlinger i Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett eller Høyesterett som en advokat, journalist eller enkeltperson bosatt i Oslo.

Det er ikke til å komme forbi at disse fysisk sett sentralt plasserte domstolene også har flest saker. Det bør da legges til rette for at advokater, journalister og enkeltpersoner i andre landsdeler, ved hjelp av dokumentinnsyn og videoopptak på internett har like god mulighet for innsyn som de advokater, journalister og enkeltpersoner som fysisk befinner seg i Oslo.