• 16,6% av velgerne i forsøkskommunene hadde stemt over internett.
• Dette utgjør 73,2% av forhåndsstemmene
• Avgitte stemmer var noenlunde like for alle aldersgrupper under 70 år, mens den sank betydelig etter det. (Èn velger over hundre år stemte elektronisk.)
• Den siste dagen velgerne kunne stemme var den enkeltdagen flest velgere stemte.

Den tekniske gjennomføringen må så langt jeg vet altså kunne betegnes som en suksess. Men kritikerne har fremdeles ikke stilnet. Om undertegnede kanskje ikke er en av dem, er jeg i alle fall avventende skeptiker. De viktigste ankepunktene mot internettvalg er 1) sikkerhet, 2) fravær av anonymitet og 3) formål.

Oliver Spycher — en sveitsisk ekspert på tekniske valgløsninger og dekryptering — påpekte under konferansen at uansett hvilken teknisk løsning man velger mangler man i dag hundre prosent garanti for at velgerens handlinger kommer ubesudlet gjennom systemet og riktig ut i andre enden. Han ga ros for deler av den norske løsningen, men påpekte blant annet en svakhet om at dersom både velgerens PC og smarttelefon var infisert av det samme viruset, så ville et slik virus kunne endre på hennes avgitte stemme uten at hun merket det. Kåre Vollan har gått gjennom forskjellene mellom papirvalg, elektronisk valg i valglokalet, poststemming og internettvalg. Han tok ordet på konferansen, og sto også ved påstandene sine om at internettvalg har lav grad av trygghet for velgerne.

Et svært viktig prinsipp ved demokratiske valg er at de skal være hemmelige. Dette prinsippet blir svekket når man i praksis kan stemme fra hvilken som helst lokasjon. Departementet har tattt høyde for dette problemet ved at man kan avgi stemme flere ganger. Bare den sist avgitte elektroniske stemmen teller, og dette betyr at dersom noen andre enn velgeren overværer stemmegivingen, så kan hun ikke være sikker på at den avgitte stemmen er den som teller. Dessuten vil man også kunne stemme på papir, og dersom velgeren har gjort dette vil denne seddelen trumfe den elektroniske seddelen fra samme velger. Problemet med en slik løsning er imidlertid at man da må kjøre parallelle papir- og elektronisk baserte valg, noe som ikke er økonomisk gunstig. Men viktigst av alt: Dersom sikkerheten ikke er absolutt vil mange være skeptiske til å legge elektroniske spor etter seg. For den generelle lekmann er det enkelt å forholde seg til det å plukke ut en papirseddel i et avlukke, putte den i en konvolutt, og slippe den ned i en forseglet urne. Velgerne kan fysisk forsikre seg om at alt går riktig for seg, og at ingen har avslørt hvilket parti de stemte på. Når man sender sin elektroniske seddel ut i cyberspace finnes det for den generelle velger ingen mulighet for å kontrollere at prosessen har foregått uten at noen har kikket på. Man må stole på noen dataeksperter som sier at dette er hemmelig, og at det er trygt.

Men vil vi ha det sånn? Vil vi byråkratisere valgprosessen, eller vil vi — akkurat på dette området — at teknologien nettopp ikke skal effektivisere arbeidet forbundet med gjennomføringen av valg? Det finnes nok av områder hvor vi bare er fornøyd med at noe funker, og ikke hvordan noe funker. Fra mitt eget hverdagsliv kan jeg nevne i fleng, men la oss nøye oss med å nevne bilen og induksjonsplatene på kjøkkenet. Men politiske valg, selve symbolet på det demokratiske samfunnet vi er så glade for at vi har, bør ikke de være organisert slik at det er mulig for betrodde borgere uten særlig spisskompetanse å observere prosessen på valgdagen, og med egne øyne bekrefte at alt har forløpt etter prosedyren? Fratar man majoriteten av befolkningen evnene til å følge valgprosessen skaper man fort grobunn for mistanker og konspirasjonsteorier av ulike former og farger. I sin tur løper man dermed større risiko for illegitimering av valgresultatet. Javisst opplever vi feiltellinger og andre tabber i papirvalg, og forsøk på juks og manipuleringer forekommer også i konsoliderte demokratier slik som vårt eget. Men dette kan oppdages av mange andre, og hver feil og hvert forsøk på juks begrenser seg naturlig til en liten andel av de totale stemmene. Ved elektronisk valg er det bare en håndfull mennesker som faktisk kan kontrollere at ting har foregått etter prosedyren. Dessuten, hvis noen kyndige datafolk bestemmer seg for (og klarer) å manipulere stemmesedlene, så ligger alle sedlene fra millioner av velgere i den samme valgurnen. Isje bra!

Formålet med elektronisk valg er å gjøre det billigere, samt å gjøre valg mer tilgjengelig for folk som har vanskelig for å komme seg til et stemmelokale. Sistnevnte mål skal få opp valgdeltakelsen. Så lenge sikkerhetsløsningen baserer seg på at en papirstemme skal kunne trumfe den elektroniske stemmen, vil man måtte kjøre parallelle løsninger til evig tid. Dette er ikke billigere enn papirløsningen vi har i dag. Å sørge for at alle har like gode muligheter for å utføre sin demokratiske rett er selvsagt et yndet mål. Allerede i dag finnes det imidlertid gode alternativer for de som ikke kommer seg til valglokalet på valgdagen, slik som forhåndsstemming, poststemming fra utlandet og valgurner som tas med til sykehjem. Vi behøver ikke elektronisk valg for å oppnå like muligheter for alle.

Godene vi får ved å gjennomføre valg over internett er diskutable, og hvis de forekommer er de trivielle eller mulig å oppnå på andre måter. “Ondet” vi får er derimot eksistensielt for demokratiet: Vi fratar vanlige folk evnen til å kontrollere valgresultatet. På tross av den teknisk vellykkede gjennomføringen av det norske e‑valgforsøket står jeg fortsatt igjen med det grunnleggende spørsmålet: Hva skal vi med e‑valg?

Ps: Til forretningsorden skal det her nevnes at undertegnede i vår gjennom min stilling ved UiB var del av en gruppe som deltok i konkurransen om å få oppdraget med å evaluere forsøket, uten å nå opp.

OPPDATERING: Kai Olsen og Hans Fredrik Nordhaug viser i en kronikk i Aftenposten hvor lett velgere kan la seg lure av falske nettsider. Nok en grunn til bekymring.

I en hektisk hverdag kan det være vanskelig å få unna alle gjøremålene. Dette mener Kommunal- og regionaldepartementet at de har forstått når de nå går inn for å prøve ut elektronisk stemmegivning i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget i 2011 (pdf). Fyndord som effektivitet, tilgjengelighet og kostnadskutt er dandert ut i passende porsjoner i departementets prosjektdirektiv. Det kan ved første tanke virke besnærende å kunne stemme hjemmefra i sofakroken. Man slipper å sette av tid til å gå til stemmelokalet, og kan heller benytte denne tiden til noe mer nyttig. Som å se fotball eller Skal vi danse. Men er det for mye å forvente av oss at vi bruker et par timer annethvert år for å utøve vår rett og plikt til å stemme? Er ikke dette et rituale vi bør bevare som symbol på bindeleddet mellom velgere og de folkevalgte?

Det hevdes videre at vi skal stemme elektronisk fordi nye generasjoner forventer det. Jeg tror også nye generasjoner forventer at det hersker full tillit til at valgsystemet fungerer slik at hver stemme blir telt korrekt, og at man slipper å ha sjuende far i huset hengende over seg når man utøver sin stemmerett. Hvordan dette skal kunne kontrolleres i de tusen hjem er et stort spørsmål, og svaret så langt er for dårlig. Det sies nemlig at family voting skal motvirkes ved at man kan gjøre om sin stemme flere ganger under valgkampen, og at bare den siste innsendte stemmen teller. La oss ta et scenario: Storfamilien samles kvelden før dagen og leverer sine stemmer, for så å reise på piknik på valgdagen. Er dette en så avansert strategi at vi ikke tror noen kommer på den eller gidder å gjennomføre den?

På institutt for sammenliknende politikk undervises det i valgobservasjon. Her lærer man prosedyrer for å avdekke utro tjenere i valglokalene. I et e‑valg er det ingen lokaler å inspisere, og i motsetning til i papirvalg vil én enkelt utro tjener kunne forårsake vesentlig større skade i et e‑valg. Hvem og hvordan skal vi observere binærtall som flyr gjennom cyberspace?

Og en ting til: Hvor mange av dere vet hvor pinkodene deres til MinID ligger? Rotet dem vekk, sier du?

En mindre ambisiøs plan som også er nevnt er å bytte ut papirsedler med valgmaskiner i valglokalene. Dette kan ha noe for seg. Vi vet at tellekorpset kan gjøre menneskelige feil når millioner av stemmesedler skal telles opp, og det tar naturligvis lengre tid enn det gjør for en datamaskin å telle opp ”sine” stemmer. Man skal imidlertid også her være svært påpasselig med at systemet er ordnet på en slik måte at alle føler seg hundre prosent trygg på at ingen datakyndige har muligheter for å tukle med resultatet. Jeg gjentar: Alle skal føle seg trygg. Det er ikke nok at man objektivt sett mener det er trygt, det skal også kommuniseres til skeptikere og paranoide at ingen vil kunne spore opp dine elektroniske fingeravtrykk og finne ut av hva du stemte. Klarer vi ikke det, ja så må vi holde oss til papirversjonen. Den har fungert lenge og godt.

Det er bra å prøve ut nye ting, og jeg hilser forsøket i 2011 velkommen. Men jeg ser fram til å høre hvordan man har tenkt å løse blant annet de problemene som er nevnt i dette innlegget.