Egyptiske Kareem Amer, den internasjonalt kjente bloggeren som har vært fribyforfatter i Bergen siden slutten av 2012, har lite håp om en demokratisk utvikling i hjemlandet. Han satt fire år i fengsel i Egypt for det myndighetene karakteriserte som fornærmende, anti-religiøse tekster.

I helgen besøkte Amer den egyptiske ambassaden i Oslo for å stemme nei til forslaget om ny grunnlov. I dette intervjuet med Vox Publica utdyper han sitt standpunkt og forklarer hva han mener står i veien for at en demokratisk kultur skal kunne vokse fram i Egypt.

Kareem Amer i Bergen (foto: Elise Kruse).

Vox Publica: Hva tenker du om folkeavstemningen og forslaget til en ny grunnlov for Egypt?
Kareem Amer: “Personlig kommer jeg til å stemme NEI. Utenfra er det mange som ser denne folkeavstemningen som første steg mot en demokratisk kultur i Egypt. Det tror ikke jeg. Den nye grunnloven vil ikke forandre på de grunnleggende problemene Egypt sliter med. Viktigst for meg er det faktum at den nye grunnloven ikke forandrer på de bestemmelsene som sier at islam er statsreligionen i Egypt, og at sharia-loven er viktigste kilde til landets lovgivning. Det er to bestemmelser jeg er helt uenig i, og så lenge det finnes noe som jeg er så uenig i vil det ikke være rett for meg å stemme for. Jeg tror nok majoriteten av den egyptiske befolkningen kommer til å stemme JA. Det er nok fordi mange tenker at selv om de ikke er enig i alt, så kan de stemme JA og heller forhandle i ettertid om det de er uenig i. Dessverre er ikke det realistisk. Den nye grunnloven vil opprettholde forskjellene i Egypt, og fortsette å dra landet i feil retning.”

Hvordan ser du på situasjonen i Egypt i dag?
“Jeg er ikke optimistisk. Det finnes ikke mange muligheter for Egypt. Det er islamistene og militæret. Ingen av dem er gode alternativer for å kunne utvikle en demokratisk kultur. Vi har også en såkalt opposisjon, men den er for svak til å kunne vinne et valg eller forandre virkeligheten. Det jeg ser som det største problemet i Egypt i dag, er den konservative kulturen. Ikke det politiske miljøet, men kulturen som fostrer det.”

Hva tenker du om tiden da Det muslimske brorskapet styrte?
“Personlig kjempet jeg imot dem da de kom til makten. Jeg så det at de kom til makten som slutten for Egypt. Islamister kan ikke lede Egypt framover, bare bakover. De ser ikke på Egypt som landet Egypt, men som en islamsk nasjon. Likevel var det dette det egyptiske folket ville ha. Egypterne er svært konservative, og når det kommer til religion veldig sensitive. Det muslimske brorskapet kom ikke til makten slik man gjør i andre land, gjennom løfter om økonomiske forbedringer og sterkere helsesystem. De snakket om religion, om islam, og det fikk folk til å glemme alt annet. Skremselspropaganda ble mye brukt, de snakket om farene andre religioner representerer og overbeviste egypterne om å stemme på dem.”

Hvordan kom hæren til makten?
“Det begynte å spre seg rykter om Det muslimske brorskapet. Blant annet på sosiale medier. Noen av dem var sanne, veldig mange var usanne. I Egypt er om lag 40 prosent av befolkningen analfabeter. Det gjør det lett å få folk til å tro på ting. De hører noe og har ikke mulighet til å dobbeltsjekke opplysningene. Folk begynte å tro på ryktene de hørte og ble opprørte og sinte. Ikke bare på grunn av usanne rykter, men også ting som faktisk stemte. President Mohamed Morsi prøvde å holde makten for seg selv, utviklingen i landet gikk dårlig. Folk dro ut i gatene og demonstrerte. Mange ble torturert og drept av brorskapets tilhengere. Det ble begynnelsen på slutten for Det muslimske brorskapet og Morsi. Min første reaksjon var glede og lettelse, men jeg forstår nå at ting egentlig ikke har forandret seg nå som militæret sitter med makten. De er også konservative. Selv om de kanskje ønsker det, tør de ikke være mer liberale i frykt for å gjøre folk sinte. Frihet finnes ikke lenger i Egypt.”

Foto: Giulio M cbna

Demonstrant feirer avsettelsen av president Mohamed Morsi 5. juli 2013.

Er det mulig for en demokratisk kultur å vokse fram i dagens Egypt?
“Jeg er realist, og realiteten er at Egypt har mange store problemer og kriser som vanskelig kan løses. Det største problemet er ikke folk klar over selv en gang, og det er den egyptiske kulturen. Kulturen er kilden til alle problemene vi står overfor i dag. Den største innflytelseskilden til kulturen er religionen, islam. I tillegg har vi konservative tradisjoner som går langt tilbake i tid. Det påvirker måten vi lever og tenker på. En demokratisk kultur vil ikke bare si å holde frie, demokratiske valg. Det handler ikke bare om å kunne stemme på hvem du vil. Det handler om å akseptere minoritetene, akseptere forskjellene. Mentaliteten til mange egyptere sier dem at demokrati er når majoriteten får bestemme. Vi trenger å finne en måte å leve sammen på hvor alle kan ha sine rettigheter.”

Hva tenker du om religionens plass i Egypt?
“Hvis vi vil ha et fungerende demokrati i Egypt, må vi forandre kulturen. Jeg er ikke religiøs, men jeg er heller ikke imot religion. Et samfunn fri for religion er urealistisk, men jeg vil at religion skal være noe personlig og privat. Det skal ikke ha noe med politikken og resten av samfunnet å gjøre. Religion skal finne sted i moskeene og kirkene. Jeg er totalt imot lover som er basert på religiøsitet. Vi har ikke direkte sharia-lover i Egypt, men det er sharia som er hovedkilden til den egyptiske grunnloven. Skal en demokratisk kultur vokse fram, må religionen ta mindre plass, og folk må få muligheten til å tenke fritt, særlig barna. Barna er fremtiden for landet, og når de blir undertrykket allerede i så tidlig alder som de gjør i dag, er det garantert at fremtiden ikke vil bli bra. Jeg er redd barna vil føre videre kulturen for undertrykkelse til senere generasjoner, og vi går inn i en ond sirkel som ikke tar slutt.”

Hvordan er situasjonen for de kristne i Egypt i dag?
“De kristne lider. Hver gang det skjer noe politisk i Egypt, er de de første som blir angrepet. Når Det muslimske brorskapet var på vei til makten, angrep militæret og politiet kirkene, brente dem ned og drepte de kristne. Det var som en eneste stor massakre. Men det er ikke bare de kristne som lider i Egypt. Det samme gjelder for alle de religiøse minoritetene. Sjiamuslimene er et annet eksempel. I sommer ble en gruppe sjiamuslimer med en velkjent åndelig leder, Hassan Shehata, angrepet av ekstremister og drept på kaldblodig vis. Alle minoriteter lider i Egypt. Akkurat nå skremmer det meg mest at all undertrykkingen av de kristne og de andre minoritetene fører til at disse menneskene flykter fra landet. Det lover ikke godt for fremtiden til Egypt hvis det ikke lenger er andre enn muslimer igjen fordi andre religioner og livssyn ikke er velkomne.”

Egypt er det verste landet i den arabiske verden når det kommer til kvinners rettigheter, ifølge en undersøkelse. Hvorfor er det slik, tror du?
“Igjen tror jeg det handler om kultur. Det finnes ingen respekt for kvinner i Egypt. Vi ser eksempler hver dag på at de blir arrestert i gatene, trakassert og voldtatt. Jeg tror mye også handler om kvinnenes måte å se seg selv på. De er redde for å si ifra om diskrimineringen og overgrepene, først og fremst fordi de er redd for skammen som følger med. Kvinnene ser på det som en skam for seg og ikke for dem som har gjort overgrepene. Det er et stort problem.”

Foto: Ahmed Abd El-Fatah cbna

19. mars 2011, kort etter at omveltningene startet, gikk egypterne til urnene i folkeavstemning om grunnloven. Nå holdes ny folkeavstemning.

Hva har sosiale medier hatt å si for utviklingen i Egypt de siste årene?
“I starten var sosiale medier en veldig god ting. Man stolte ikke lenger blindt på myndighetsstyrte medier, men fikk andre impulser i tillegg. Sosiale medier skapte en revolusjon i Egypt, og det ble et sjokk for myndighetene da de forstod at de ikke lenger kunne gjøre noe for å stoppe det. Folk kunne publisere det de ville uten at det måtte gå gjennom myndighetene. Du trengte ikke være på gaten for å forstå hva som foregikk i Egypt, du kunne se det på Twitter, Facebook og YouTube. Man kunne dekke alle menneskerettighetsbruddene som foregikk, all torturen og alle overgrepene. Det ble en stor ressurs for opposisjonen. Men etter hvert ble det ikke lenger bare et verktøy for opposisjonen, men også for myndighetene. De omgjorde de sosiale mediene til et nettverk til fordel for dem selv. Dette nettverket jobber hardt mot alt som kan skape framgang for Egypt. Rykter og usann informasjon blir spredd, uten at folk har mulighet til å dobbeltsjekke det. Dette er sideeffekten av sosiale medier, og det er viktig å være klar over den siden av det også.”

Hva har vært det mest positive og negative som har skjedd i Egypt siden 2011?
“Jeg kan ikke si det har skjedd mye positivt. Jeg var veldig bekymret for Mubarak-regimet og var en av de største kritikerne av det. Men da det falt og islamistene begynte å spre seg i gatene og prøvde å komme til makten, skjønte jeg at vi hadde gjort noe dumt. Vi hadde bare tenkt på å kvitte oss med Mubarak, og ikke tenkt over hva alternativene til hans regime var. Mubarak var ille, men dessverre må jeg si at hans regime var et av de bedre vi har hatt de siste årene. Jeg var helt imot hans måte å styre på før, men nå skjønner jeg at han ikke var det verste alternativet. Det verste alternativet er islamistene, de som har makten i gatene. Det er definitivt det mest negative som har skjedd siden 2011. Islamistene har fått komme til makten, og taket for det konservative har blitt hevet. Nå blir det vanskelig å skulle senke det igjen.”

Er det noe resten av verden kan gjøre for å bidra til å skape en demokratisk kultur i Egypt?
“Jeg tror Egypt først og fremst må gjøre dette selv. Resten av verden kan hjelpe, men realiteten kan ikke forandres hvis det ikke gjøres fra innsiden. Egypterne vil tenke at dette er noe som kommer utenfra, og det vil ikke kunne forandre den grunnleggende kulturen. Egypterne tror ikke resten av verden vil det beste for dem, de føler det som at resten av verden er imot dem. Hjelp fra utsiden vil nok skape mer motstand i folket. Forandringen må skje fra innsiden.”

Brev gir håp for forfulgte

Skriv for Liv- kampanjen er ifølge Amnesty verdens største menneskerettighetsarrangement og arrangeres i år for ellevte gang. Kampanjen starter 6. desember og pågår i ti dager. Den er lagt opp som en brevskrivingsmaraton der hver enkelt deltaker bidrar med å legge press på myndigheter og vise solidaritet med mennesker som er utsatt for menneskerettighetsbrudd.

Kareem Amer, blogger og fribyforfatter i Bergen (foto: Emma Gerritsen).

Etter å ha deltatt sporadisk fem ganger, har Amnesty Vest nå gjort begivenheten til en del av sin handlingsplan, og avholder ulike arrangement i perioden.

— Det er to hovedgrunner til det, sier Tanja Clifford, leder i Amnesty Vest.

— Den ene er at vi ser at brev hjelper til å snu situasjoner fra ille til det bedre, og noen ganger fører til løslatelse. Og den andre grunnen er at også de pårørende får vite at det finnes mennesker der ute som støtter dem. Dette gir håp både for de som er utsatt for brudd, men også de rundt.

For Amer er begivenheten både viktig og personlig. Han mottok selv tusenvis av brev fra folk rundt om i verden da han satt innesperret.

— Det minner meg på den tiden jeg var innsatt. Blant annet Amnesty jobbet for min sak og jeg fikk mange tusen hilsener av mennesker jeg ikke kjenner, men som viste sin støtte. Det hjalp meg veldig, sier Amer, og fortsetter:

— De prøver å knekke deg mentalt i fengslet, blant annet ved å isolere deg helt. Brevene minner en på at det er mange mennesker som kjemper ens sak, og det gir håp og styrke. Det er i grunn ikke løslatelse som er viktigst, men din psykiske helse. Knekker du, er det for sent uansett.

Ulike skjebner — felles stemme

I år fokuserer Amnesty på seks enkeltsaker i seks forskjellige land. Alle sakene har til felles at mennesker er eller har blitt fengslet fordi de bruker sin stemme til å si ifra om uverdige forhold. Amer var en gang blant dem og har opplevd det på kroppen, bokstavelig talt. I samtalen på biblioteket 10. desember er dette et tema han kommer til å fokusere på.

— Mange sitter innesperret og blir torturert for å ha brukt sin stemme, sier Amer, som selv setter ytringsfriheten svært høyt.

— Alle som kjemper for ytringsfrihet får inspirasjon innenfra, legger han til.

Amer forteller at han vokste opp i en svært konservativ familie i Alexandria, der den eneste kilden til kunnskap var religiøse skrifter, og religiøse skoler og universitet var en selvfølge. Han studerte sharia- og rettslære på al-Azhar-universitetet, og fant etter hvert veien til biblioteker og internett, der han oppdaget en annen verden og alternative ideer som inspirerte ham til å skrive.

— Jeg ønsket å forandre samfunnet som helhet. Det var så mye jeg var uenig med, og jeg fant etter hvert ut at det eneste jeg kunne gjøre var å si ifra om hvorfor jeg ikke var enig. Det var først i 2005 at jeg oppdaget bloggen, og dette ga meg rom til å skrive om uretten i landet mitt slik jeg selv ville, i tillegg til å spre det i både den reelle og virtuelle verden. Dette fikk uunngåelige konsekvenser, som satt min tro på prøve.

Kan du utdype dette?

— I fengslet forsøkte de å ta fra meg alt, men det eneste de ikke klarte å ta fra meg var min tro. På sett og vis fikk jeg testet om jeg virkelig sto for overbevisningen om at ytringsfrihet er en menneskerett, slik jeg alltid har hevdet. Det klarte jeg, og da følte jeg meg virkelig fri. Det å være fri er å føle at man ikke har noe å tape.

Viktigheten av ytringsfrihet

Amer fortsetter sitt arbeid med å spre budskapet om ytringsfrihetens betydning, og skriver blant annet en bok om sine erfaringer. Men først er det brevskriving for Amnesty som står for tur, og han vil skrive til både kjente og ukjente som er i tilsvarende situasjon som han var i.

— I Egypt blir man fengslet for kritikk av presidenten og religionen, og selv om situasjonen er forverret, er mennesker i andre land mer utsatt og må bøte med livet for det samme. Disse menneskene som trosser regimer til tross for konsekvensene har et enormt mot, og bør vite at de ikke er alene. Jeg skal selv bidra til kampanjen og håper at mange gjør det samme, avslutter han.

I dette essayet set eg diagnose på norske skuleelevar sitt forhold til sosiale medium som Facebook, Twitter og Instagram. Det verkar som ungdommar føler at dei er nøydde å bruka dei nye mediene for å henga med i det sosiale livet. ’Sidan alle andre gjer det, må eg sjølv gjera det også’. ’Det er jo berre slik’. I den grad ungdommar har slike oppfatningar kan dei kallast teknologiske deterministar.

Eg håper elevar på vidaregåande vil lesa dette essayet, og difor er det skrive med færrast mogeleg faglege referansar og framandord. Fyrst prøver eg å forklara det vanskelege omgrepet “teknologisk determinisme” ved å bruka eit historisk eksempel, nemleg koloniseringa av den amerikanske prærien ved hjelp av damptog og telegrafi på 1860-talet. Deretter viser eg korleis Facebook og andre medium i vår eiga tid lovar oss den same typen grenselaus fridom som framskrittet på prærien lovde amerikanarane. Optimismen rundt Facebook var særleg tydeleg under den egyptiske revolusjonen i 2011, og eg diskuterer to artiklar i Bergens Tidende som forklarer hendingane heilt forskjellig: I det eine tilfellet var det Facebook som forårsaka revolusjonen, i det andre tilfellet var det frustrasjonen blant egyptarane sjølve som tente gnisten.

I det sistnemnte eksempelet ligg det håp. Dersom ungdommar skal kunna overvinna den teknologiske determinismen i seg sjølve, må dei innta den same modige haldninga som unge egyptarar gjorde i 2011. Norske ungdommar må tenkja at dei sjølve kan påverka utviklinga av dei sosiale mediene, og gjera dei så gode som mogeleg for det norske samfunnet. Denne tankegangen kan kallast “mediedesign”.

Kva er teknologisk determinisme?

Å vera teknologisk determinist betyr at du trur samfunnsutviklinga vert driven fram av teknologiar meir enn av interessene til enkeltmenneske og grupper. No for tida er sosiale medier eit godt eksempel på dette. Facebook har endra det sosiale livet til ungdom over heile verda utan at ungdommane sjølv vart rådspurt, og har forårsaka ein revolusjon i måten folk kommuniserer med kvarandre på. I det minste er dette ei hevdvunnen oppfatning.

Mange har ei overdriven tru på at teknologiar gjer verda betre. Begeisting over framskritt og framtid er ikkje det rette hvis begeistringa er ugjennomtenkt eller grunnlaus. Då kan den faktisk vera eit uttrykk for mangel på fridom. Begeistringa kamuflerer ei kjensle av at ein er dømt til å delta i dei aktivitetane som dominerer no. Då bit ein tennene saman og er entusiastisk, og slår hardt ned på dei som tenkjer annleis. Dei som ikkje vil bruka Facebook er gamaldagse. Dei romantiserer tidlegare tiders livsførsel, og nektar å ta innover seg verkelegheita slik den er no. Dei kan gjerast narr av som representantar for tanken om at “alt var betre under krigen”.

Feilplassert begeistring gjer at ein overser eit viktig problem, nemleg at me eigentleg ikkje kan gjera heilt som me vil. Me er ikkje frie! Dei gigantiske teknologiske strukturane er sterkare enn vår personlege vilje, i hvert fall så lenge me ferdast ute i det materielle samfunnet. Tenk deg at du skal til Amsterdam. Du skrur av TVen, forlet huset, kjem ut i trafikksystemet, vert frakta til ein flyplass, skrur av mobilen, tek flyet til ein annan by, skrur på mobilen, går gjennom flyplassen, kjem ut i trafikksystemet, sjekkar inn på hotellet, og skrur på TVen. Du går i ei sluse som du er tvungen til å vera inni. Sjølv om du kan tenkja på kva du vil så er kroppen din fanga i dette teknologiske systemet.

No vil eg gå nærare inn på kva determinisme er, og vil bruka utbreiinga av jernbanen i USA på 1860-talet som eksempel. Då var det ei voldsom framtidstru, og den var deterministisk. Kjernen i denne måten å tenkja på er at utviklinga av samfunnet hovudsakleg skjer gjennom oppfinning av nye teknologiar som er meir effektive enn dei gamle. Jernbanen kan frakta meir gods og passasjerar enn hest og vogn kan, og sette i gang ein transportrevolusjon. Sosial og kulturell utvikling kjem som eit resultat av at stadig meir avanserte teknologiar vert konstruerte, og dei byggjer på alt det avanserte som allereie er utvikla. Sivilisasjonen breier seg utover prærien, der det tidlegare berre var audemark. Det ligg i sakens natur at denne teknologiske utviklinga skapar endringar i folks livsførsel og kvardagsliv. Jordbruksland vert opna opp, handelen blomstrar og mange fleire menneske kan verta rike og nøgde.

Litografi frå 1868, produsert av firmaet Currier & Ives: “Across the Continent. Westward the course of empire takes its way”.

Det finst ibuande eigenskapar ved teknologiar som gjer dei godt brukande til visse ting, og ikkje til andre ting. Jernbanen forårsakar siviliseringsprosessen pga. sitt store transportvolum, behovet for stasjonsbyar langs linja, marknaden for jern til skinnene, og så bortetter. Når ein teknologi har vorte introdusert i samfunnet vil den nødvendigvis føra til endringar; dette er ikkje noko som er oppe til debatt. Indianarane sin tidsalder er ute. Deira livsførsel var basert på store naturlandskap der dyr beiter og kan jaktast på, og dette livet har ingen sjanse i det nye teknologiske landskapet.

Framskrittet er uunngåeleg. Deterministen tenker at teknologien fungerer på ein forhåndsbestemt måte. ’Det går ikkje an å vera imot utviklinga’, seier han, ’for eg er berre eit lite menneske i den store samanhengen’. I USA på 1860-talet fanst det eit ideal om “manifest destiny”. Det var amerikanaranes klare skjebne å gjenskapa det beste frå den gamle verda i den nye verda. Dette krevde heile tida nye territorier, heilt til det ikkje var meir igjen å kolonisera. Utviklinga vert dermed uunngåeleg, og du treng eigentleg ikkje tenkja på det. Det var heilt naturleg at bilen kom etter jernbanen, og så kom flyet, og alt var med på å gjera den amerikanske siviliasjonen meir perfekt.

Sidan 1800-talet har det blitt stadig mindre politisk korrekt å tenkja slik, og dei færraste slår seg på brystet og seier ’Eg er ein teknologisk determinist’. Det ville jo høyrest ut som du ikkje trur at det er mogeleg med personleg initiativ, og at ein ikkje kan endra på ting gjennom samarbeid og politisk mobilisering. Det paradoksale er at determinisme fungerer som ei optimistisk haldning for unge menneske som lever i omskiftelige tider. Eg sjølv er fri, mens teknologien kjem og påverkar meg fra utsida.

Facebook gjer deg fri!

Hvis ein teknologi fungerer bra, slik som mange meiner at Facebook gjer, vil den verta oppfatta som positiv, og hvis den fungerer dårleg, slik som DAB-radio kan vera eit eksempel på, så vil den verta oppfatta som negativ. I begge tilfelle er det teknologien som forklarer endringane, og ikkje mine eigne handlingar. Slik vert teknologisk determinisme ein god intellektuell overlevingsstrategi, og du kjenner deg fri.

Men kva slags fridom er dette? Tenk på korleis Steve Jobs og dei andre entreprenørane bak nye medier vert framstilt. Suzanne Beckmann, professor ved Copenhagen Business School, omtalar han slik: “Han har, på en teknisk avansert, men samtidig lekker og brukervennlig måte, gitt oss frihet. Frihet til fleksibilitet og mobilitet. Det er nærmest en revolusjon. Han har revolusjonert vår måte å føle oss frie på” (Klassekampen, 12.10.2011). Javel. Steve Jobs har laga teknologiske løysingar som vert spreidd ut i samfunnet på ein så total måte at me nesten er dømt til å meina at dei forbetrar liva våre. Det er akkurat som med jernbanen på 1800-talet. Kven kan vel vera imot framskrittet?

I motsetning til tradisjonelle medium som radio og fjernsyn produserer ikkje sosiale medium innhald. Dei lagar ikkje nyheiter, fiksjonsfilmar eller radioteater. Facebook sender brukarane sitt innhald fram og tilbake inni nettverket, og sensurerer vekk det som vert klaga på, men elles er dei (liksom) nøytrale og usynlege. Nettopp denne mangelen på innhald er sosiale medium sitt fremste karaktertrekk, og dei har jo medført ein slags revolusjon.

Men kva går revolusjonen ut på? Nettverksbaserte medium har gjort at folk kan skaffa seg informasjon mykje raskare enn i den analoge tidsalderen, då einvegsmediene dominerte. Relevant informasjon er no alltid tilgjengeleg, til og med på do. Endå viktigare er det at folk kan delta i offentleg kommunikasjon heilt sjølve. Me kan skriva, legga ut bilete, filma videoar og delta i større eller mindre offentlegheiter med våre meiningar. Slik sett har sosiale medium medført ei endå sterkare demokratisering i Norge enn det som lokaldemokratiet og velferdsstaten allereie har stimulert til.

I sum har sosiale medium “forårsaka” ein enorm auke i den teknologisk formidla kommunikasjonen mellom vanlege folk, og firma som Telenor, Riks-TV og Spotify tener like enorme summar på å levera infrastrukturen for det heile. Alt har blitt friare og meir individualistisk. Twitter og Facebook lærer deg å hevda deg sjølv betre, og gjer deg til ein betre tilpassa samfunnsborgar – i hvert fall innafor det samfunnet som dei nye mediene skapar. Folk som tek medieutdanning får interessante jobbar der dei driv med strategi, formidling og programmering som styrkar dei nye medienes påverking. Dersom du vil, kan du fint tenkja at det er fantastisk å leva no!

Sosiale mediers rolle under den egyptiske revolusjonen

Men som de skjønar er eg ein av skeptikarane. Dei siste åra har eg jevnleg lest ordet “Facebookrevolusjonen”, og eg vert like irritert kvar gong. Tanken er at Facebook var så viktig for koordineringa av møte og protesthandlingar på Tahrirplassen i Kairo, at dette mediet forandra verkelegheita i Egypt. Eg kan ikkje seia at det er direkte feil, men eg kan seia at eg vert deprimert av å tenkja at det skulle vera rett.

Bergens Tidende formulerer ein slik deterministisk Egypt-analyse i artikkelen “Facebook forandret verden”, trykt den 28. februar 2011. Språkforskar Linda Kjosaas vert intervjua, og meiner at Facebook var heilt avgjerande for organiseringa av demonstrasjonane. Særleg Facebook-gruppa “Vi er alle Khaled Said” hadde stor mobiliseringseffekt, og fekk over ein million medlemmer. Ifølge Kjosaas var Facebook “en viktig møteplass for aktivistene og en forutsetning for at revolusjonen fant sted”.

Faksimile frå Bergens Tidende, 28. februar 2011.

Analysen føreset at egyptarane får si dramatiske samfunnsomveltning fordi ein teknologisk muligheit dukkar opp, og det gjer den på eit tilfeldig tidspunkt i egyptisk samanheng, sidan Facebook sin oppkomst vittarleg vart bestemt av den amerikanske siviliasjonsutviklinga. Plutseleg får egyptaren kraft til å tvinga sin vilje gjennom. Endeleg kan folk skapa pressgrupper på Facebook, etter hundrevis og tusenvis av år utan denne muligheita. I vår teknologikvardag framstår det som heilt naturleg å gje Mark Zuckerberg æra for at det vart revolusjonære tilstandar i Nord-Afrika. Me er så trygge på godheita i våre medieteknologiar at me lett kan tru at dei no sveipar gjennom den muslimske verda og skapar framskritt og demokrati.

Men i denne analysen ligg det ei alvorleg undervurdering av det politiske dyret som eit menneske er. Ei mindre deterministisk analyse av hendingane i Egypt kan interessant nok finnast i den allereie siterte utgåva av Bergens Tidende frå februar 2011. Under seksjonen “Utland” finn eg ein artikkel med tittelen “Vi fant krefter i oss selv vi ikke visste vi hadde”.

Dette er eit intervju med Ahmed Al Hindawi, ungdomsrådgivar for Den arabiske liga. Han har ei sosial forklaring på dei dramatiske hendingane. Ifølge han er problemet at regimet består av eldre menn som ikkje tek den store andelen unge menneske med i beslutningsprosessane. Unge menneske kan lett få seg utdanning, men det er ikkje lett å få arbeid etterpå, og særleg ikkje arbeid med anstendig lønn og håp om eit middelklasseliv. På grunn av stigande prisar på ris, korn og drivstoff har den økonomiske kvardagen blitt endå hardare dei siste åra. Egyptarar flest er fattigare enn på mange tiår, og lever under nedverdigande vilkår målt etter sitt eige lands normal.

Her vert revolusjonstilstandane i Egypt altså forklart med at det var politisk vilje til å utføra dei. Slik fridomstørst er velkjent frå den franske revolusjonen og hundrevis av folkelege opprør gjennom tidene. Den egyptiske viljen vert vakkert formulert av Ahmed Al Hindawi:

Våre foreldres generasjon trodde at man blindt skulle følge autoriteter og ideologier, enten det nå var religion, kommunisme, panarabisme, etc. Men vi har ingen ideologi og ingen ledere. Vi har verdier og prinsipper. Vi er også mer kritiske enn våre foreldre. Vi vet at vi ikke skal tro alt som makthaverne sier.

Her boblar det av anti-determinisme; av motvilje mot å akseptera at det må fortsetja å vera slik det er.

På ein og same dag hadde altså Bergens Tidende to heilt forskjellige forklaringar på revolusjonen i Egypt, med titlane “Facebook forandret verden” og “Vi fant krefter i oss selv vi ikke visste vi hadde”. Den fyrste forklarer hendingane med at Facebook gjorde revolusjonen mogeleg, og den andre med at krefter i dei unge egyptiske demonstrantane gjorde den mogeleg. Den fyrste forklaringa er teknologi-deterministisk og den andre kan kallast sosial-deterministisk. Eg tvilar på at politisk redaktør Sjur Holsen og kulturredaktør Hilde Sandvik har tenkt noko særleg på forskjellen. Det er jo heller ikkje vanleg at avisene formulerer ein konsistent teknologiteori i sine formålsparagrafar.

Lag mediet sjølv!

Det store dilemmaet dreier seg om å finna ut kva du sjølv meiner om utviklinga av media og samfunnet dei er ein del av. Eg meiner at eit medium kan bidra til nye former for samkøyring av handlingsvilje, men at energien til å handla må koma frå menneska. I Nord-Afrika kom revolusjonen frå ei djup felles misnøye med kvardagslivet som til slutt vart samkøyrt til ein mektig protest på Facebook – og på Tahrirplassen.

Hvis dette er riktig må det finnast eit alternativ til teorien om teknologisk determinisme. Den finst sjølvsagt, men uheldigvis har den eit endå meir tungvint namn. Den vert ofte kalla “sosial-konstruktivisme”, noko som er meint å signalisera at dei teknologiane som er viktige for samfunnet vert konstruert gjennom sosiale krefter. Denne teorien framhever at i mange historiske tilfelle var det dei sosiale behova blant folk som var den reelle grunnen til endringa. Sosial-konstruktivistane forklarer ikkje utviklinga som ein effekt av ein teknologi, men som ein prosess der mange ulike krefter er med å bestemma kva som skjer. Det er særleg fordelinga av politisk makt og pengar som pregar utviklinga. I Noreg har me sosialdemokrati og nokolunde rettferdig fordelt velstand, medan i Egypt hadde dei diktatur og ekstreme forskjellar i velstand. Også storleiken på dei ulike sosiale gruppene påverkar utviklinga, til dømes forholdet mellom høgt og lågt utdanna, som er vidt forskjellig i Noreg og Egypt. Det er altså ikkje teknologien i seg sjølv som styrer, og det er ikkje gitt på førehand korleis utviklinga vil skje. Dei ulike kreftene set begrensingar og utøver press, men dei kontrollerer ikkje utviklinga. Ingenting kontrollerer utviklinga! Den er grunnleggande open for forhandlingar, tilfeldigheiter og vilje.

I denne teorien ligg det meir håp enn i determinismen. Det går an å påverka den teknologiske utviklinga! “Filosofane har berre fortolka verda på forskjellige måtar, poenget er å forandra den”, sa Karl Marx. Eg vil komma med eit konstruktivt forslag før eg gjev meg. Me må laga nye medier sjølve! Me må designa våre eigne medier frå botnen og opp! Då dreier det seg ikkje om å analysera den eksisterande verda passivt, men om å konstruera ei ny verd aktivt, slik Marx anbefaler. Dette kallar eg mediedesign.

Mediedesign er grunnleggande verdibasert. Det går ikkje an å laga eit nytt medium utan samtidig å realisera visse åtferdsmønster og verdiar på kostnad av noko andre. God medieutvikling handlar om å finna dei beste kommunikative funksjonane, og bygga dei inn i måten teknologien fungerer på.

Tenk på kor mange andre måtar ein kan kommunisera på enn dei som er utbreidd i sosiale medier no. Det framstår truleg som absurd for den jevne entusiast at Instagram, som eit av dei nyaste mediene, burde hatt ein genuint samfunnsendrande funksjon for å fortena begeistring. Dette er jo berre meint å vera gøy! Men det er ikkje berre gøy. Eit nytt verdisystem vert utvikla i liva våre. Facebook, Instagram og Twitter dyrkar individualisme, og inspirerer til same maktfordeling i den norske offentlegheita som den dei har i USA. Kjendisar og rikfolk kjem alltid best ut. Dei sosiale mediene, slik dei fungerer no, er såleis fantastiske verktøy til å spreia amerikanske verdiar i Norge.

Men vil me eigentleg ha desse verdiane? Dersom alle tenkjer deterministisk, så går jo utviklinga sin skeive gang, og alle er nokolunde nøgde utan å vera frie. Då tenkjer me kanskje ikkje godt nok over kva verdiar me innfører mens det enno går an å påverka utviklinga, og kjem fyrst til å reagera politisk når verdiane er kroppsleggjort i ein ny generasjon av ungdommar. Då er det for seint.

Mediedesign krev mot til å velja seg eit verdisett som ein kjemper for å innføra. Eg meiner at sosiale medier bør redesignast slik at dei får norskare verdiar enn dei har no. Dei burde vera kollektive, jambyrdige og lokale, og dei burde byggast for å inspirera – eller determinera – unge menneske til å verta heilt andre vaksne enn dei vil bli slik situasjonen er no. Men så lenge utviklinga av nye medier skjer på den internasjonale medieindustrien sine premiss er det liten sjanse for at sosialdemokratiske verdiar vil prega framtida vår. Endringar i haldningar og behov må koma frå heilt andre hald.

Eg har sterk tru på at norske universitets- og høgskulemiljø kan endra innretninga på dei sosiale mediene, og endå sterkare tru på at unge, engasjerte elevar på vidaregåande skular kan verta ein maktfaktor. Tenk på motet til dei unge egyptarane! Norsk ungdom har sjølvsagt også potensial for eit slikt mot. Dersom dei tenkjer ordentleg over sin eigen mediebruk kan dei innsjå at det er mogeleg å stå imot tendensen til å tenkja at alt allereie er avgjort. Ungdommar som torer å utfordra dei sosiale medienes tvangstrøye kan utgjera ei veldig kraft, og på lengre sikt kan dei endra det norske samfunnet til det betre.

Dette innlegget vart opprinneleg halde som eit føredrag under “Framtidskonferansen” på Nordahl Grieg vidaregåande skule, 20. februar 2013. Då var tittelen “Teknologideterminisme. Ein vanleg tenkjemåte blant folk som er begeistra for nye medier”.

Even in the midst of tumultuous events it is not too early to start thinking about what comes after, and in particular how international policy-makers should best respond to and intervene in the coming Arab order.

The current signs are less than encouraging, in two ways. First, there is a tendency for political and media attention to focus on where the most dramatic action is, but then to move on quickly when it is over — the very time when sustained engagement (as now in Tunisia) is most needed. It is not enough to cheer for the revolution while it is happening. The aftermath, the transition process from authoritarianism to democracy, is the crucial moment; and this is when a country needs most help. This is also the time when people power alone cannot guarantee a change in the right direction, and when bad management in a critical period can backfire.

Second, the epic events in the Arab world reveal a potentially dangerous tension. Across the region, people seem to be craving freedom and democracy at a time when the west has lost interest in promoting these values. The east is looking west (at least in terms of its aspirations), but the west is looking away. Will the twain find a meeting-point in their objectives in the difficult period to come?

From romance to reality

What happened in Tunisia and Egypt, and may yet happen in the rest of the Maghreb and elsewhere in the Arab world, is the collapse of an order that had long had lost its legitimacy. The Tunisian experience is exemplary, in that the trigger for the fall of Zine El Abidine Ben Ali seems to have been a radical awakening of the population so powerful as to convince the president and his coterie that it was all over and that fighting back was useless.

The abstract and romantic part of the process is that many Tunisians’ dream of change and freedom to speak is being fulfilled — and that others in the Arab world are inspired to follow suit. But this phase, in Tunisia and elsewhere, is not the end of the story, but only the beginning. The hard reality of negotiating and creating a new order must follow, to fill the vacuum of power and build the institutions that can ensure better governance. This involves huge challenges and requires substantial support from outside.

The starting-point, in most of the Arab states, is that political society has been suppressed for decades and needs to be rebuilt from scratch. Even civil society, political parties and the non-governmental sector (where they exist) are compromised by having had to adapt to the realities of an authoritarian regime; they need help to move quickly towards a healthy pluralist environment.

The problems of transition are thus multiple. There are issues of transitional justice: what to do with the old regime and reform the security sector, how to promote reconciliation and allow society to move on. There are questions of fair democratic competition: after so many years when real politics have been semi-comatose the most effective operators are often Islamist parties, which in addition benefit from association with and protection from the mosque.

But addressing all these matters should be made easier by the fact that the impulse of the Arab revolts are for freedom, justice and accountable government. These values echo those espoused by Europe and the United States, and represent enough of a shared foundation for the western powers to be seen as supportive of the process.

The US and western Europe have significant experience in managing transitions; in the case of the Marshall plan after the second world war, it bound them together. The European Union on its own account has also led various transitions: in Spain and Portugal’s move from authoritarian rule, in the enlargement process that transformed east-central Europe. And the EU’s neighbourhood policy (ENP) is intended precisely to apply the lessons gained from enlargement to help reform the countries just beyond the union’s boundaries.

European security, in Javier Solana’s dictum, was best promoted were Europe surrounded by a “ring of well-governed states”. In practice, the ensuing approach developed bilateral “action plans” in collaboration with the regimes themselves. These plans will now need to be renegotiated with the Arab world’s ambitious agents of change that are now or will soon be in government.

The transition handicap

But precedents can mislead as well as guide. The post-1989 transition in Europe and the early signals of a similar process in the Arab world seem are likely to be different at the outset in three main ways. They can be characterised in terms of visions, competition, and timing.

Visions
Both sides of the European transitions at the end of the cold war had the objective that the post-Soviet states (as with Iberia and Greece a generation earlier) should move towards becoming liberal democracies, and ultimately members of the European Union bound by its institutional-legal framework and principles. Such consensus in or regarding the Arab world cannot be guaranteed, despite the consonance of values referred to above. The transition is also likely to feature a competition between visions, each presenting a direction and model to fill the vacuum created by regime collapse.

Some influential political currents are already calling for western-style democracies and governance. But there is also support for Islamists of various kinds; and remnants of the ancien regime will learn new tricks and use the new system to attempt a comeback (the examples of Ukraine and Lebanon show how this can be done). After so many years of semi-comatose political existence, it is only natural that at a certain point the awakening will be disoriented and look in different directions. What is needed is a mechanism to manage the diversity.

Competition
There will also be international and regional competition for influence in the Arab world during the transition. In the case of the enlargement of the European Union to the south and east, the European commission was alone in planning and implementing the required reforms; again, the Arab world’s inheritance means that no single legitimate authority is likely to be available.

Instead, there will be competition. Saudi Arabia, Turkey, Qatar and Iran will probably step in to support different brands of Islam; there are already signs of that in Tunisia and Egypt. Al-Jazeera is attempting to take credit for the first Cathodic revolution; Syria claims the various risings to be in line with its own anti-American and anti-Israeli stance; Iran’s Ayatollah Khamenei seeks to interpret the events as an Islamic revolution.

So the west will not have things its own way, and must focus soon on how best to support the transition. It is not true that a stance of non-interference and of leaving everything to homegrown reform is the best way to ensure a good outcome; on the contrary, this needs to be argued for, worked for, and paid for.

Timing
In one sense, the long-awaited Arab democratic revolution comes into being at an unfortunate time. The dominant mood in both Europe and the United States has been shifting towards more “realism” in foreign policy, effectively a willingness to engage and make deals with unpalatable regimes for the sake of stability and self-interest.

The corollary is a move away from a positive projection of democratic values, reflected in decreased emphasis on and funding of active democratisation projects. The reluctance to put these at the centre of foreign-policy objectives reflects the bitter legacy of the George W Bush administration’s “freedom agenda”. But it is not clear that a more distant and “realist” policy will serve the Arab peoples any better.

The new partners

Tunisia and Egypt, Bahrain and Yemen, Morocco and Libya are in transition — albeit at different stages, in different ways, and with (in all likelihood) different outcomes. The western perceptions of what is happening needs to change to take account of the movement on the ground. This is easier said than done: ideas and policies that have evolved slowly are hard to change, even when shown to be wrong or bypassed by history.

When events are moving so rapidly, last week’s questions can very soon look ancient. In the week after the Egyptian revolt erupted, much attention focused on the opposition figure Mohamed ElBaradei (is he a strong leader, will he have the backing of the army, can he unify the opposition?). The questions were outdated before they were asked. If real change is to happen, there will be democratically elected politicians, not strong leaders; they will probably be elected by a small margin, not the classic 97.6% of the past. They will be criticised and contested; consensus and enforced national unity are depassé.

The Arab political awakening means that old words should acquire new values: political crises, some instability, paralysis, bickering mediocre and opportunistic politicians, are all part of the new good. Division is a sign of strength not weakness, for it means the system can absorb the various political currents. There will be fewer reliable allies, who can be tarnished — and become election losers — precisely for supporting a bad policy.

In the end, change in the Arab world means that western policy-makers have to change too. The west has preferred to work with dictators. When their Arab allies no longer fit that description, a new phase of history with all its challenges and opportunities will begin.

***

About this article — Creative Commons license

This article was originally published by Nadim Shehadi, and openDemocracy.net under a Creative Commons licence. It is republished here in accordance with the license.

Dommen på fire års fengsel for Abdul Kareem Suleiman Amer for artikler han skrev på sin personlige blogg kan ha sjokkert mange rundt om i verden, men treffer egyptiske bloggere desto hardere.

Kareem ble dømt av en domstol i Alexandria til fire år i fengsel – tre for blasfemi mot islam og ett for å ha fornærmet Egypts president Mubarak.

En internasjonal kampanje arbeider for Kareem Amer (illustrasjon: freekareem.org).

For bloggeren Ala’a Abdulfattah, som selv ble fengslet i fjor for politisk aktivisme, er det det ene året Kareem fikk for å ha fornærmet presidenten som var mest sjokkerende:

Det fortelles om en mann som en dag bestemte seg for å forsøke å bli president. Det hemmelige politiet fanget ham og spurte om han var en idiot. Mannen svarte: Er det et krav? Jeg skulle ønske at de som arbeider mot Abdul Kareems rettssak og fengsling kunne fokusere litt mer på denne detaljen om at han skal tilbringe et år i fengsel for å fornærme presidenten (…) Jeg håper du tenker på hvor mange andre mennesker i Egypt denne unnskyldningen vil bli brukt mot når en dom som denne kan avsies uten noe særlig støy.

En annen blogger, “Frihet for egyptere”, er enig i Abdulfattahs konklusjon om at nå som Kareem er i fengsel, kan det samme ramme andre i Egypt:

Det er virkelig trist! Egypt danner en farlig presedens ved å tiltale og dømme nettskribenter og bloggere når andre land arbeider med å øke takhøyden for ytringsfriheten. Og den største katastrofen er at saken ikke dreier seg om å være enig eller uenig med Kareem Amers blogg, den virkelige skuffelsen er at mange mennesker støtter fengslingen av Kareem, inkludert familien hans. De forstår ikke at uansett hvor de står i politiske og religiøse spørsmål, står de for tur nå… Jeg er ikke sjokkert, men trist.

Etter å ha gått igjennom noen av kommentarene internasjonale organisasjoner og menneskerettighetsgrupper har kommet med, skriver Ibn Ad Dunya om religion og ytringsfrihet:

Det folk oppfatter som et forsvar for religion eller forsvar av bildet av Egypt i verden, er ikke bra men et tegn på svakhet. Religionene (islam så vel som kristendommen) trenger ikke beskyttelse. Religion er i seg selv større enn noen av oss til sammen, og begge de to religionene har gjennomlevd langt verre tider enn dette. Det er vi som trenger religionen, ikke motsatt, og islam trues ikke som religion eller sivilisasjon av al Qaida, Danmark, Salman Rushdie, paven eller andre (…), og i hvert fall ikke av en enkelt blogger som Kareem, akkurat som kristendommen ikke trues av tekstene til en Muhammad Emara…

Bloggeren Yasmin Amin tar for seg i detalj akkurat hva det er Kareem har skrevet og hva som førte til fengselsdommen:

Det siste innlegget på hans ulykksalige blogg er datert 28. oktober 2006, da han nevner at han har mottatt en stevning om å komme til politistasjonen i forbindelse med etterforskningen av saken mot ham. Anklagene mot ham, skriver han, er gjenferdet fra Al-Azhar-universitetet som hjemsøker ham, til tross for at han har fått sine utvisningspapirer fra universitetet allerede. Han nevner andre størrelser og intellektuelle som ble berørt av Al-Azhars forbannelse, som han kaller det, og som ble tvunget til enten å ta avstand fra sine ideer eller flykte fra landet eller bøte med livet, slik som Nasr Hamed Abu Zeid, Dr. Ahmed Sobhy Mansour, Nawal El Saadawi eller Ahmed El Shahawy og Farag Fouda. Han skriver at dette bare styrker hans mot og besluttsomhet. Etter det siste innlegget ble han arrestert og satt i varetekt, og han har uten tvil gått gjennom et helvete. Vi har alle sett nok videoer på YouTube om hva som foregår på egyptiske politistasjoner til å vite at varetektsperioden hans der antakelig var et mareritt – for å si det pent. Visitter fra familien eller advokatene hans var forbudt.

Amin skriver at Kareem skrev om bruken av religion til å undertrykke kvinner på alle livsområder.

Kareem protesterer mot at jenter ikke får utdanning, at de ikke får lov til å arbeide i visse profesjoner og fagfelter. Han fordømmer omskjæring av kvinner og kjønnslemlestelse som enda en form for undertrykking. Han kritiserer at mindreårige jenter giftes bort og skriver lidenskapelig om å få en slutt på vold i hjemmet. Disse synspunktene har tidligere skaffet ham problemer med Al-Azhar-universitetet og stormuftien.

Amin oppsummerer videre innholdet i Kareems blogg. Hun konkluderer slik:

Utrolig nok sier den egyptiske grunnlovens kapittel tre, som dreier seg om friheter, rettigheter og plikter i offentligheten, dette i paragraf 47: “Ytringsfriheten skal være garantert. Hvert individ skal ha retten til å si sin mening og publisere den verbalt, som tekst, i fotografier eller i andre ytringsformer innenfor lovens rammer. Kritikk (…) skal garantere det nasjonale fellesskapets sikkerhet.”

Det er akkurat dette Kareem har gjort. Han brukte sin ytringsfrihet. Han tok sin rett til å si sin mening alvorlig og trodde nok på den til å uttrykke den på internett i en offentlig tilgjengelig blogg. Etter min mening levde Kareem opp til både sin egen integritet og prinsipper såvel som sin religion. I presentasjonen av seg selv skrev Kareem at han så fram til å hjelpe menneskeheten mot alle former for undertrykkelse. Koranen ber de troende inntrengende om å stå opp mot urett, og det er akkurat det Kareem har gjort.

Enda en gang har en religiøs institusjon blandet sammen seg selv og Gud: istedenfor å se at de selv er en del av problemet, tolker de enhver kritikk av institusjonene som kritikk av Allah, mens Kareem bare gjorde det som Allah har sagt at alle muslimer skal gjøre: [4:135]: “O you who believe! be maintainers of justice, bearers of witness of Allah’s sake, though it may be against your own selves or (your) parents or near relatives; if he be rich or poor, Allah is nearer to them both in compassion; therefore do not follow (your) low desires, lest you deviate; and if you swerve or turn aside, then surely Allah is aware of what you do.”

Artikkelen er opprinnelig publisert på engelsk på nettstedet Global Voices Online under en Creative Commons-lisens som tillater viderepublisering. Artikkelen er noe forkortet. (Oversatt av Olav Anders Øvrebø).

Se også:

• Reuters: Egypt’s bloggers test state media control
• En rekke videoer som viser egyptisk politivold er blitt lastet opp på YouTube.