At Notre-Dame ikke var noen hvilken som helst bygning gjenspeiles av de sterke følelsene dramaet utløste i Frankrike, den sterke internasjonale solidariteten og løftet om over 8500 millioner kroner i støtte til gjenoppbygning. Men like tydelig vises det i hvor raskt katedralen har blitt gjenstand for politiske konflikter. Emmanuel Macron ønsker å utlyse en stor internasjonal konkurranse for gjenoppbygging av taket og kirkespiret. Men landet er delt i to: Noen vil ha en identisk rekonstruksjon, andre ønsker en ny utforming med elementer fra samtiden. For at gjenoppbyggingen skal bli ferdig på 5 år, slik at Frankrike skal vise seg fra sin beste side under åpningen av De olympiske leker i Paris i 2024, lanserer presidenten et lovforslag om å kunne omgå visse regler for byplanlegging, miljøvern og kulturminnevern. Men det franske overhuset, der opposisjonen har flertallet, kritiserer forslaget kraftig. David Assouline, representant for sosialistpartiet i Paris, langer ut: «Det dreier seg om en lov for gjenoppbygge Notre-Dame de Paris, og ikke Notre-Dame de l’Elysée» – altså presidentpalasset.

I tillegg til sin religiøse rolle, er Notre-Dame de Paris en ekte politisk maktfaktor. Det er Emmanuel Macron fullt klar over: Gjenoppbyggingsarbeidet for katedralen styres direkte fra presidentpalasset under ledelse av general Jean-Louis Georgelin. Ved å velge den gamle forsvarssjefen under presidentene Jacques Chirac og Nicolas Sarkozy, som dessuten har vært ordenskansler i fremmedlegionen, forbigår presidenten alle faginstanser i statsforvaltningen. Når Emmanuel Macron slik tar kontrollen over gjenoppbygningen av Notre-Dame, er det også fordi han ønsker å sette sitt stempel på dette symbolske stedet i fransk politikk.

Katedralen der nasjonen viser sine avdøde presidenter den siste ære, har en nærmest mystisk tilknytning til statens ledende kretser. Etter general De Gaulles død ble det avholdt en storslagen messe den 12. november 1970 for å hedre grunnleggeren av det moderne Frankrike vi i dag kjenner som den femte republikk. Den 6. oktober 1974 ble president Georges Pompidous død markert på samme måte. Den 11. januar 1996 ble det avholdt en messe til minne om François Mitterrand i nærvær av ministre, representanter for ledende myndigheter og seksti statsoverhoder, blant annet Fidel Castro og Tysklands kansler Helmut Kohl. Sosiologen Denis Fleurdorge ved Universitetet i Montpellier mener messen som avholdes når presidenter avgår ved døden er «et slags ‘substitusjonsritual’ der staten tar i bruk et hellig sakrament for å markere overgangen til det sekulære livet etter døden, nemlig historien» (Denis Fleurdorge: Naissance d’une tradition funéraire présidentielle: mourir sous la Vème République. Etudes sur la mort, 2008). Frankrike skyver her til side det ellers så viktige skillet mellom stat og kirke, og gjør Notre-Dame til et romskip inn i evigheten.

Men når alt kommer til alt: Hvordan kunne det vært annerledes? Da biskopen i Paris, Maurice de Sully, bestemmer seg for å starte byggingen av en gotisk katedral tilegnet den hellige jomfru på l’île de la Cité rundt 1160, gir kong Ludvig VII ham uforbeholden politisk støtte. Og med god grunn: Slik kan kongen styrke sin vaklende autoritet.

Senere skal forholdet mellom Notre-Dame og den politiske makten i Frankrike bli stadig sterkere. Når kirken står ferdig på 1250-tallet, ligger det ved siden av det kongelige slott. Den 10. april 1302 innkaller kong Filip IV den smukke til det første stendermøtet i fransk historie. De fremmøtte støtter kongens kamp mot paven om retten til å kreve skatt av kirkens formue. Den 16. desember 1431, når den franske kongemakten vakler under hundreårskrigen, krones Englands Henrik VI til konge over Frankrike – i Notre-Dame. Når situasjonen snur og Karl VII har nedkjempet sin rival, feirer han ved å la hymnen Te Deum klinge i Notre-Dame i 1437. Den 22. mars 1594, etter hundre år med borgerkrig, gjør den nykonverterte katolikken og kongen av Frankrike Henrik IV sitt inntog i Paris, og begir seg til Notre-Dame for å la seg feire. Den 10. mars 1687 organiserer Ludvig XIV en storslagen minneseremoni for Louis de Bourbon, kalt «den store condé», som var av kongelig slekt og hadde vært kongens hærfører. Aldri har Notre-Dame vært så overdådig utsmykket. Noen år senere, i 1699, innfrir solkongen sin fars løfte fra 1638 om å bygge et nytt kor i katedralen, og gjør jomfru Maria til Kongeriket Frankrikes beskytter. Mellom statuene av Ludvig XIII og Ludvig XIV settes det opp en enorm pietà-skultur i marmor, et uttrykk for en politisk-religiøs forbindelse som er enestående i den vestlige verden. Det er dette koret og disse statuene som overlevde flammehavet i katedralen. Et tegn fra oven?

Den 15. juli 1789 begir innbyggerne i Paris seg til Notre-Dame for å vise sin takknemlighet etter stormingen av Bastillen dagen før. Notre-Dame blir dermed et viktig åsted for den franske revolusjonen, og for den enorme omveltningen som snart skal legge grunnlaget for vår politiske modernitet: overføringen av makten fra kongen til folket. Etter å ha blitt plyndret og brukt som lager i revolusjonens mørkeste år, rykkes katedralen i sentrum av fransk politikk av Napoleon Bonaparte. I motsetningen til de franske kongene som ble kronet i Reims, lar den korsikanske generalen seg krone til keiser av Frankrike i Notre-Dame i Paris den 2. desember 1804, i nærvær av pave Pius VII. I en artikkel i tidsskriftet La Vie skriver dominikanerprest og historiker Yves Combeau at mer enn noen annen hendelse «er det denne kroningen som gir Notre-Dame i Paris sin nye status: fra å være Paris’ katedral blir den Frankrikes katedral.» Når republikken etableres definitivt i 1870, opprettholdes forbindelsen. I 1894 avholdes det statsbegravelse for president Sadi Carnot i katedralen, og i 1929 for marskalk Ferdinand Foch, som ledet an til seieren i andre verdenskrig. Med loven om skillet mellom kirke og stat fra 1905, blir Notre-Dame kirkens eiendom. Den 26. august 1944 gjør Charles de Gaulle en triumferende gjenkomst på Champs-Elysées, og begir seg så til Notre-Dame for å feire frigjøringen av Paris. På dette symbolske stedet kan lederen for det frie Frankrike bekrefte sin autoritet overfor andre krefter i motstandsbevegelsen og de allierte.

Det er derfor naturlig at Notre-Dame er stedet for andakter og markering av nasjonens enhet under toppmøtene mellom staten og kirken i Frankrike på 2000-tallet. I 2007 avholdes det i nærvær av president Jacques Chirac statsbegravelse for Abbé Pierre i Notre-Dame. Presten bestemte seg i 1949 for å gjøre kampen mot fattigdom og hjemløshet til sin livsoppgave, og grunnla Emmaus-bevegelsen. I 2008 får den franske nonnen Søster Emmanuelle, som også har viet sitt liv til å hjelpe de aller svakeste, feiret sin dødsmesse i katedralen etter et opprop blant folket. Benkene i Notre-Dame er fullsatt, på første rad sitter den nyvalgte presidenten Nicolas Sarkozy og hans forgjenger Jacques Chirac. Men det er kanskje den siste bølgen av terrorangrep i Frankrike som virkelig befester båndene mellom Notre-Dame, den politiske makten og det franske samfunnet. Under en messe den 15. november 2015 møtes over tusen mennesker for å sørge over de 131 ofrene for angrepene i Paris to dager tidligere. Seremonien innledes med et kvarter klemting med kirkeklokkene. Til stede er borgermesteren i Paris, presidenten for nasjonalforsamlingen, to forhenværende statsministre og tidligere president Valéry Giscard d’Estaing. Ved begynnelsen av nattverden stemmer de troende spontant i Marseillaisen. Søndag den 16. juli 2016 avholdes det igjen en messe i Notre-Dame for å hedre de 84 ofrene for terroren i Nice, som rammet nasjonaldagsfeiringen den 14. juli på praktgaten Promenade des Anglais. Som historikeren Alain Erlande-Brandenburg har skrevet, finner landet i katedralen i Paris «en utvei fra alle håpløse situasjoner, ved å bøye seg for en gud det ellers later som det ikke kjenner» (Les Lieux de mémoires, sous la direction de Pierre Nora, Gallimard, 1986–1992). Tyngden av forgangne århundrer, den lange forbindelsen mellom politisk makt og katolisisme, og behovet for et fast orienteringspunkt i tider preget av urolighet og tvil om landets fremtid, alt dette forklarer karakteren ved Notre-Dame.

Lørdag den 15. juni ble det avholdt en messe i katedralen for første gang etter brannen. Landet er i ferd med å brette opp ermene og pusse det brannskadde sølvtøyet i nasjonens smykkeskrin. For staten har forstått at å gjenoppbygge Notre-Dame betyr også å restaurere en av maktens hjørnesteiner og gjenopprette fundamentet for en samlet nasjon.

Oversatt fra fransk av Snorre Fjeldstad.

Tusener av rundkjøringer har vært okkupert, veier er blitt blokkert og det har vært demonstrasjoner over hele Frankrike. Landet har vært rystet i grunnvollene av De gule vestene, som på sitt mest intense mobiliserte 282000 mennesker.

I Paris har mellom åtte og ti tusen tatt til gatene og omgjort den franske hovedstaden til en krigssone. 24. november, 1. og 8. desember var paradegaten Champs-Élysées dekket av brennende biler, luksusbutikker ble plyndret og en del av Triumfbuen ble vandalisert. Barrikader ble satt opp og politistyrkene ble angrepet. I løpet av et døgn rundt 1. desember ble over 10000 tåregassgranater avfyrt av politiet i Paris, hvilket er rekord.

8. desember ble over 89000 politifolk mobilisert over hele Frankrike, pansrede kjøretøy ble utplassert i hovedstaden, samtidig ble mer enn 1700 arrestert over hele landet. Flere politimenn ble også anmeldt for vold denne dagen.

Totalt har syv personer omkommet som følge av De gule vestenes mobilisering, hovedsakelig i nærheten av veisperringene. 1400 er blitt skadet. Mange mindre byer har fått betydelige skader i forbindelse med demonstrasjonene.

Grunnleggende årsaker

Ikke siden de mye omtalte demonstrasjonene i mai 1968, har Frankrike opplevd en så gjennomført voldelig og bredt forankret folkebevegelse. Ifølge ulike målinger støtter mellom 65 prosent og 84 prosent av befolkningen De gule vestene. Underveis har alt fra elever ved de videregående skolene, advokater og bønder støttet bevegelsen, og i kjølvannet av alle demonstrasjonene planla ulike fagforeninger generalstreik 14. desember. 18. desember protesterte selv politifolk for å bedre sine arbeidsvilkår.

De gule vestenes program var lenge uklart, men i begynnelsen av desember ble kravene tydeliggjort: Økning av lønnsnivået, et forbedret skattesystem, gjeninnføring av formuesskatt, økte skatter for de mest velstående, begrensete fordeler for politikere, bedring av de offentlige tjenestene, samt folkeavstemninger når det forlanges. Videre krevde de økt kjøpekraft for folk flest, hvilket ble støttet av partier på venstresiden. Dessuten ble det fremmet krav om opphør av alle privilegier de politisk folkevalgte har skaffet seg.

Et distriktsopprør

Hvordan begynte det hele? Gnisten ble antent i september. Da annonserte regjeringen en økning i dieselprisene for å finansiere klimatiltakene regjeringen ville iverksette. Dette etter at prisen på hydrokarboner allerede hadde økt med mellom 14 prosent og 22 prosent det siste året. I løpet av et par dager organiserte hver region en gruppe av «gule vester» på Facebook, men raseriet var langt mer omfattende og handlet om mye mer enn prisøkning på diesel. Det dreide seg om tre faktorer: Økonomi, klimatiltak og politikk.

De gule vestene består i all hovedsak av mennesker fra arbeider- og middelklassen som bor langt unna storbyene. Rent politisk er det en mildest talt blandet bevegelse med innslag fra så vel ytre høyre som ytre venstre. Arbeidsledige, eiere av småbedrifter, enslige mødre, funksjonærer og fagforeningsfolk: Alle opplever økonomiske problemer.

I Gard, et fylke i Sør-Frankrike, der De gule vestene står spesielt sterkt, er det 12,4 prosent arbeidsledighet, og befolkningen er her av de fattigste i hele landet. Selv om De gule vestene anklager president Emmanuel Macron for blant annet å ha avskaffet formuesskatten for de aller rikeste mens han øker skattene for pensjonistene, skyldes den økte fattigdommen også overgangen til euro, generell prisøkning og manglende økning av minstelønnssatsen som ble frosset i 1990-årene. Alt dette ble gjort for å dempe inflasjonen og senke de offentlige utgiftene, for dermed å holde underskuddet av BNP på under EU-kravet på 3 prosent.

Geografen Christophe Guilluy, forfatter av boken No Society (Edition Flammarion) går enda lenger: «Globaliseringen har en territoriell effekt, idet den i all hovedsak er til beste for eliten i storbyene,» sier han til gratisavisen «20 Minutes». «Franske utkantstrøk, industriområder og småbyer merker en kraftig nedgang i behovet for arbeidskraft. Denne utviklingen begynte i industrien på 80-tallet. De gule vestene kommer ikke ut av det blå: Folk flest opplever nedgang i kjøpekraft og dårligere levestandard, og de er lei hele globaliseringsprosjektet.»

Grønt skifte med skjev fordeling

En av hovedårsakene til De gule vestenes raseri dreier seg om den økonomiske skjevfordelingen knyttet til klimatiltakene regjeringen vil innføre. Statsminister Edouard Philippe annonserte 14. november at man skulle kompensere prisøkningen på diesel ved blant annet å gi tilskudd til biler som forurenser mindre.

«Hvorfor er ikke prisen på drivstoff til fly og båter som brukes av de rike og forurenser mer, beskattet?,» spør pensjonisten Pierre Robert fra en rundkjøring i Nîmes i Sør Frankrike.

«Jeg mottar 900 euro i måneden, hvordan har du tenkt at jeg skal få kjøpt meg en elektrisk bil som koster minst 20 000 euro selv om jeg får støtte fra staten til å kjøpe en slik bil?,» spør sidemannen hans.

«Alle vil forurense mindre, men det er en viss forskjell i handlingsrom mellom inntekter på 800 euro og 10000 euro i måneden,» sier Patrick Tacussel, som er sosiolog ved Universitetet i Montpellier III.

Et nytt 1789?

De gule vestenes krav handler i første rekke om mer direkte demokrati, og bevegelsens avvisning av politiske partier føyer seg inn i en lang tradisjon av mistillit til elitene. «I 15 år har det kokt i folket, vi streiker, vi stemmer ytre høyre for å protestere mot makten. Og ja, nå er det kommet så langt at det smeller,» sier en gulvest i Alès, en tidligere arbeiderby i Gard.

Motstanden er imidlertid langt mer omfattende. Den dreier seg også om det franske, politiske systemet.

«Det som er kritisk i dag, er det faktum at vi velger representanter til Parlamentet som skal sitte i fem år og utforme landets politikk og lover i den perioden», sier Dominique Rousseau, professor i juss ved Universitetet i Paris I — Pantheon Sorbonne, til avisen La Marseillaise. «Befolkningen ønsker å kunne påvirke politikken i tidsrommet mellom to valg, det er selve legitimitetsprinsippet fra 1789 det nå stilles spørsmål ved.»

Og nå?

Mye tyder på at De gule vestenes kamp i gatene kulminerte lørdag 15. desember. Den dagen demonstrerte kun 66000 personer over hele Frankrike, en liten gruppe sammenliknet med de 166000, 136000 og 126000 franskmenn som tok til gatene de foregående helgene.

Det skal sies at president Emmanuel Macron intervenerte 10. desember da han lovet å øke minstelønnen med 100 euro (kun fem millioner franskmenn er berørt av denne reformen), vil vurdere skatteøkningen for enkelte pensjonister, gjorde overtidslønnen skattefri og samtidig anmodet større bedrifter om å gi sine ansatte julebonus. Dette til en kostnad av i alt 10 milliarder euro.

Men disse innrømmelsene oppleves kun som spillfekteri: Bevegelsen har spredt seg til Belgia og mange av de gule vestene tar ikke Emmanuel Macron og hans såkalte innrømmelser på alvor, han kommer uansett ikke til å skifte politisk kurs.

Fremtiden avgjøres først og fremst ved de kommende valgene. 18. desember presenterte De gule vestene en liste til EU-valget i 2019. Etter foreløpige beregninger vil de få 12 prosent av stemmene og vil kunne utfordre president Macron og hans En Marche-bevegelse.

Hvis De gule vestene derimot ikke kvitter seg med de mer ekstreme elementene i bevegelsen og reetablerer seg, kan det franske politiske terrenget oppleve en like uventet vending som i det 19. århundre, ved at de politiske partienes kamper seg imellom kan komme til å bli en klassekamp i marxistisk forstand. Og hvem vet om det franske raseriet vil flytte seg til resten av Europa…

Men dette er han vant til. Hver gang han kommer ut med ny bok («Fractures françaises» i 2013, «La France périphérique» i 2014, «Le crépuscule de la France d’en haut» i 2016), fortsetter Guilluy som han stevner og tiltrekker seg like mange tilhengere som motstandere.

Protestaksjonene mot Macron-regjeringens politikk organisert av bevegelsen “De gule vestene” aktualiserer Guilluys budskap ytterligere. Boken hans ble publisert og intervjuet gjort kort før de første aksjonene.

Vox Publica: Du sier i boken at de vestlige landene er delt i to. Ifølge deg bor på den ene siden klassene med makten i de store byene, og på den annen side arbeiderklassen og lavere sosiale lag tilsidesatt på landsbygda og i de små og mellomstore byene.

Christophe Guilluy: – Det har vært en lang prosess som begynte med finansialisering av økonomien i USA under Bill Clinton eller i løpet av Thatcher-årene i Storbritannia. Ulike sektorer ble sakte, men sikkert rammet av krisen, industriområder, små byer, enkelte rurale områder. Arbeiderne og bøndene ble først berørt, men når du setter alt sammen, utgjør de klassene som er berørt av disse endringene et potensielt flertall. De dannet det som ble kalt grunnlaget for den store vestlige middelklassen.

Og hvem utgjør denne klassen?

– Middelklassen forente nesten alle, fra arbeideren til lederen. Det var selvfølgelig ulikheter, men det fantes en sosial mobilitet, og alle følte seg som en del av en økonomisk modell, noe som medførte politisk og kulturell integrasjon. I årene etter 2. verdenskrig var Vest-Europa og USA det eneste geografiske området i verden hvor man hadde dette.

Hvorfor forsvant den?

– De vestlige økonomiene tilpasset seg til globalisering, det vil først og fremst si den internasjonale arbeidsdelingen. Normene er imidlertid ikke de samme i alle land. Hvis vi tar Kina som eksempel, vil det være gunstig å få de ansatte til å arbeide, siden hverken sosiale regler eller miljøregler blir respektert. Når det gjelder de franske eller amerikanske ansatte, blir lønningene for høye, de er for beskyttet. Den økonomiske logikken er uunngåelig, og det er dette som fører til den aktuelle kollapsen til velferdsstaten, noe som slår ut de fattigste. Det andre aspektet er at i denne modellen er rikdom hovedsakelig skapt i de store byene. Det er fortsatt fattige soner i disse byene, men dette er en global dynamikk som observeres overalt. Men med boligprisøkningen har det blitt svært vanskelig for folk fra lavere sosiale lag å bo der. Det er en slags tvungen bofasthet på landsbygda og i små og mellomstore byer: For første gang i historien lever ikke lenger arbeiderklassen der rikdom skapes. De er derfor mer berørt av arbeidsledighet, levestandarden deres stagnerer, minker.

Multikulturalisme og behovet for å begrense innvandringen er noe du stadig vender tilbake til. Synes du virkelig at det er et så viktig tema?

– Dette er et nødvendig tema. Først tok jeg ikke opp disse emnene i det hele tatt, men når man jobber med lavere sosiale lag, i mer rurale områder eller bydeler, er det et tema som stadig kommer opp. Jeg jobber mye i forstedene, i Seine-Saint-Denis, der det hovedsakelig bor folk med innvandrerbakgrunn. Og de krever også at innvandringsstrømmen i disse bydelene bremses, fordi de vet godt at bosettingen av folk i prekære situasjoner vil skape ustabilitet. Man må selvfølgelig arbeide med integrering, men før det må man regulere. Men det må gjøres forsiktig, for eksempel via teknokratiske tiltak.

I boken din knytter du dette med middelklassens nedgang til den populistiske bølgen i Vesten. Er sammenhengen så åpenbar som dette?

– Politisk sett er det det vi kan observere. De populistiske bevegelsene støtter seg på de underprivilegerte gruppene, og hver gang oppstår den populistiske bølgen svært langt fra de store byene, som i Rust Belt i USA. Da jeg begynte å jobbe med dette var det i en typisk fransk setting, men deretter ble jeg mye sitert i USA og Storbritannia (“Le crépuscule de la France d’en-haut” som kom ut i 2016, skal publiseres i januar 2019 hos Yale University, red.anm.). Jeg skjønte da at det jeg sa om Frankrike også gjaldt andre steder. Jeg var for eksempel i Sverige under valget denne sommeren. Når man studerer kartet kan man se at de områdene hvor folk stemte populistisk finnes mer eller mindre i utkant-Sverige, langt fra Stockholm.

På politisk nivå beskriver du igjen to svært forskjellige grupper, ledende klasser som forsvarer et nyliberalt frihandels- og flerkulturelt system, og arbeiderklasser knyttet til velferdsstaten, innvandringsregulering og proteksjonisme. Du sier at populisme er en form for uttrykk for arbeiderklassens soft power.

– Når jeg snakker om “No society” er det fordi de på toppen ikke lenger snakker til de på bunnen og omvendt. Det er helt nytt, og det er ikke sunt for demokratiet. Mistillitsnivået hos befolkningen overfor det politiske systemet eller mediene har aldri vært så høyt. Og for dem i de ledende klassene er det en slags citadell-effekt. Siden de er konsentrert i de store byene, møter de bare mennesker som ligner dem selv og lukker seg mot de andre. Men hva ber arbeiderklassen om? De ber om arbeid, sosial beskyttelse og vern av kulturen. Venstresiden kollapset fordi den ikke forstod at vi ikke kunne utvikle en sterk sosial politikk og en nyliberal modell på en og samme tid. En del av de ledende klassene er redd folket, noe som baner vei for populistene som styrker seg på sin tilpasningsevne.

Hva mener du med «tilpasningsevne»?

– Ta Matteo Salvini som eksempel (italiensk innenriksminister og leder for det høyreekstreme partiet Lega Nord, red.anm.). Han kommer fra det kommunistiske partiet, var nyliberal på 80-tallet og var så tilhenger av løsrivelse av Nord-Italia og rasistisk mot sør-italienerne. Nå står han som velferdsstatens forsvarer. Det er som Donald Trump som er selve symbolet på den amerikanske eliten i all sin prakt, men som snakker som om han var “white trash”. Det er denne tilpasningsevnen som er nøkkelen til deres suksess, men det er absolutt ikke en ekte tilslutning til deres prosjekt eller person.

Hvis det er på denne måten, hvordan kommer man seg da ut av deres grep?

– Jeg tror den eneste løsningen er å imøtekomme arbeiderklassens og de lavere sosiale lags sosiale og kulturelle krav, fordi de utgjør majoriteten. Man må ikke gå ut av den økonomiske modellen strukturert rundt store byer, men finne noe komplementært. Det er der man vil finne demokratiets mening. Vi lever i en spesiell tid, med fremvekst av høyreorienterte populister, men jeg tror at demokratiet seirer til slutt. Det kommer ikke til å skje over natten, men jeg tror på en myk landing fordi de ledende klassene begynner å bli gjennomsyret av arbeiderklassens soft power. Mange unge med høy utdanning er i veldig prekære situasjoner. Når Bernie Sanders krever regulering av migrasjonsstrømmen og bekreftelse av velferdsstaten og nasjonalstaten, tar han hensyn til den amerikanske arbeiderklassens ønsker.

Mens vi snakker om Donald Trumps USA, støtter du det at hans og Emmanuel Macrons valgseirer kan likne hverandre?

– Ja! Jeg møtte Macron før han ble valgt og snakket med ham om dette. Jeg ble meget overrasket over at han fortalte at han var helt enig i diagnosen angående utkant-Frankrike. Det som er slående med Trump og Macron er at begge har forstått at vi har skiftet modell og at det er slutt for den vestlige middelklassen. Men Trump støtter seg på utkant-Amerika for å bli valgt, mens Macron velger storby-Frankrike. De har hatt motsatte valgkampstrategier, men begge har forstått helt det som skjer.

De tidligere presidentene Nicolas Sarkozy og François Hollande tok imot deg i Elysée-palasset for at du skulle presentere teoriene dine for dem, og flere politiske organisasjoner som Nasjonal samling (RN, det nye navnet på Nasjonal front som er det høyreekstreme partiet ledet av Marine Le Pen, red.anm.) bruker ideene dine. Hva tenker du om det?

– François Hollande ba meg komme for å snakke om dette. Jeg er ikke en aktivist, men hvis en president ber deg komme for å snakke om boken din, da drar du. Jobben min er jo å fortelle om hva jeg observerer. Nicolas Sarkozy ba meg også komme da han var president, men det var mer for valgkampanjens del. Når det gjelder hvordan ulike partier bruker teoriene mine, er jeg ikke godtroende, analysene mine blir amputert. «La France péripherique» blir brukt av Laurent Wauquiez (leder av høyre-partiet Les Républicains, red.anm.), men han snakker ikke om det sosiale aspektet, mens folk på venstresiden ikke snakker om det kulturelle aspektet. Når det gjelder Nasjonal samling er deres bruk ganske logisk – jeg interesserer meg jo for arbeiderklassen, grunnfjellet i deres velgermasse. Så det er klart at dette plager meg, jeg blir jo stadig beskyldt for å være fascist.

Du er kritisk til mediene og den akademiske verden, men noen sier at boken din er for radikal. Anaïs Collet, sosiolog og medlem av tidsskriftet Métropolitiques, sier for eksempel at basert på økonomiske kriterier representerer middelklassen fortsatt minst en fjerdedel av befolkningen i Frankrike.

– Men middelklassen jeg snakker om er idéen om en middelklasse som utgjør et flertall, det som interesserer meg er det som gjør at alle har inntrykk av å være integrert. Det er det som er mitt tema. Når man snakker om 25 prosent, snakker man om typiske middelklassejobber, man snakker om yrker, noe som blir noe helt annet. Det er en uoverensstemmelse, men jeg tror det er gjort bevisst. Når du vil felle noen, får du ham til å si det han ikke sier. Jeg har alltid blitt fremstilt som en som er imot store byer, men det er ikke tilfelle, de produserer to tredeler av bruttonasjonalproduktet i Frankrike. Jeg viser bare de urettferdige konsekvensene, det er noe annet. Jeg bringer en visjon av de destruktive sidene av den nyliberalistiske modell, og det er der det skurrer, folk er lojale mot klassen de tilhører. Denne diagnosen vil ikke den ledende klassen ha noe av. Og jeg inkluderer akademikere som holder fast på sin modell og som ikke klarer å ha to tanker i hodet samtidig.

I samtale med Vox Publica snakker han om effekten av “Den store marsjen for Europa” som Emmanuel Macrons parti har startet, og prøver å klargjøre den franske presidentens europeiske visjon.

Vox Publica: Ifølge arrangørene har den store marsjen for Europa kommet i stand for å fylle det politiske programmet til Emmanuel Macrons parti, La République en marche (LREM), til neste års EU-valg. Har denne fremgangsmåten blitt brukt før i andre europeiske land?

Olivier Costa: – Selve idéen om å forhøre seg direkte med innbyggerne er ikke ny, men å gjøre det offentlig og i såpass stor skala, og tidlig i forkant av valget, for etter sigende å utarbeide sitt politiske program, det tror jeg er nokså nytt, ja. Men at en dør-til-dør-aksjon kan være et effektivt virkemiddel, finnes det bevis på. Den ble brukt i Barack Obamas valgkamp og, om enn i mindre grad, i valgkampen til François Hollande i 2012. Emmanuel Macron brukte den dessuten i fjorårets presidentvalg, og da i mye større omfang enn sosialistpartiet.

Den store utfordringen i EU er at det er et altfor bredt og bevegelig fellesskap som innbyggerne vanskelig klarer å identifisere seg med, sier EU- og demokratiforsker Olivier Costa.

Hva ønsker Macron og hans parti i dine øyne å oppnå med dette?

– Jeg tror at det er minst to mål med denne aksjonen. Det første er å vekke interesse for den europeiske valgkampen, særlig LREMs agenda. Å lage en bevegelse akkurat som i presidentvalgkampen, som jo fungerte veldig bra. Vi vet at det er en minimal sjanse for at en pamflett endrer folks meninger. Til gjengjeld kan det å snakke med folk bidra til å dytte hjemmesittere til valgurnene, eller til å overtale de som ikke kjenner godt nok til de ulike politiske programmene til å stemme på en gitt kandidat. Det andre de ønsker å oppnå, er å spørre folk direkte hva de forventer av EU. Fra et analytisk ståsted, tviler jeg imidlertid på at det vil avdekke noe nytt…

Og hvorfor det?

– Når det gjelder Europa og unionen, er folk vanligvis lite informert og har ikke gjort seg opp mange meninger… Men det at velgerne får muligheten til å uttrykke seg om en sak, relevant eller ei, tror jeg kan spille en veldig positiv rolle. Særlig med tanke på følelsen av å stå på utsiden av den europeiske integrasjonen.

I Frankrike er valgdeltakelsen ved EU-valg svært lav. Hvordan forklarer man denne avstanden franskmenn føler til de europeiske institusjonene?

– Jeg tror det først og fremst skyldes de påfølgende krisene. Den institusjonelle krisen i forbindelsen med EU-grunnloven på 2000-tallet var nokså ødeleggende. Man skapte debatter rundt falske problemer og skremte velgerne med utsiktene om et føderalt Europa. Deretter kom finanskrisen i 2008. Mange trodde det var en krise knyttet til euroen og EU, mens det egentlig var en global finanskrise. For ikke å glemme all sparepolitikken som kom i kjølvannet… I dag står man overfor flyktningkriser der folk ikke forstår hvem som gjør hva. I tillegg til dette er det en slags eksistensiell krise for EU-borgeren og en frykt for økonomisk nedgang, noe alle slags populistiske politikere benytter seg av for å forfekte en mer nasjonal orientert agenda. Det ser vi i Polen, i Ungarn og selv i Storbritannia… Kanskje er det også følelsen av at viktige beslutninger tas i Brussel, ikke Paris, og at dette ikke snakkes om, at man ikke forstår prosessene på dette området. Denne asymmetrien skaper en stor spenning som slår negativt ut på bildet man har av den europeiske integrasjonen.

Er det i bunn og grunn selve prinsippet om et felles europeisk statsborgerskap som er feilslått, den som aktivistene i Den store marsjen ser ut til å fronte?

– Det er en misforståelse om dette europeiske statsborgerskapet; det er ikke ment å erstatte de nasjonale statsborgerskapene… Da dette ble tatt med i Maastricht-avtalen i 1992, var det med relativt beskjedne ambisjoner. Men da debatten om EU-grunnloven kom i 2005, trodde enkelte føderalister at det ville innebære større lojalitet til unionen enn sitt eget land. Og der tok de helt klart feil. Avtaler og institusjoner kan endres i løpet av noen år. Men å endre tankesett tar flere generasjoner! Og det er tydelig at dette har mislyktes i og med at grunnlovstraktaten ble nedstemt… Men så kan man vise til oppslutningen om europeiske verdier, eller oppslutningen om resultatene av den europeiske integrasjonen. Har man dette, er det ikke behov for et felles statsborgerskap eller ett folk.

Foto: European Union 2018 — European Parliament cbnd

Frankrikes president Emmanuel Macron taler i Europaparlamentet i Strasbourg 17. april 2018.

17. april talte Emmanuel Macron foran et samlet Europaparlament om å “gjenskape Europas suverenitet”. Er det dette som er løsningen for den berømte europeiske suvereniteten?

– Europas suverenitet kan nesten minne om sirkelens kvadratur. Vi befinner oss i et system som må ivareta hver enkelt medlemsstats suverenitet samtidig som man overfører makt til unionen. For øyeblikket innebærer dette siste særlig å vedta juridiske reguleringer på hovedsakelig økonomiske områder. Det man ikke har på et europeisk nivå, er en mer symbolsk og synlig makt. Jeg antar at det Emmanuel Macron ønsker, er å gi unionen klarere kompetanse, og noe mer politisk kompetanse på visse områder. Et eksempel på dette er hans idé om å opprette et europeisk finansdepartement. Dette vil kunne bidra til at EU oppfattes av unionens borgere som noe annet enn et byråkratisk system som lager reguleringer man er nødt til å akseptere, og det vil gjøre det mulig å ta sterke standpunkt i visse saker.

Og hvordan kan en slik tilpasset suverenitet fungere?

– Jeg tror den eneste løsningen er å bevege seg mot en føderal ordning, med klargjøring av de ulike kompetansene. Men den store utfordringen i EU er at det er et altfor bredt og bevegelig fellesskap som innbyggerne vanskelig klarer å identifisere seg med. Og på den andre siden involverer dette gamle nasjonalstater med sterke identiteter, som det ikke er lett å samle. Derfor trengs det mekanismer med mindre makt for den føderale staten enn det man har i USA og i Tyskland, og mer makt til medlemsstatene… Men, per i dag er vi ikke der! Vi befinner oss i en ganske paradoksal situasjon der, særlig på grunn av finanskrisen, den europeiske integrasjonen er styrket, for eksempel når det gjelder skatt og budsjett. Men med et system som på sin side foregår på regjeringsnivå, noe som innebærer beslutninger basert på enstemmighet. Med den systematiske svartmalingen fra partnere fra Sentral- og Øst-Europa, er dette en svært vanskelig oppgave…

Kan denne marsjen, denne dør-til-dør-aksjonen, være en måte å gi nytt liv til idéen om et europeisk statsborgerskap?

– Vi kan gjerne være skeptiske og le av det, men jeg tror at denne store marsjen er en god måte for å få folk til å involvere seg i utfordringene ved den europeiske integrasjonen, og til å ytre sine meninger. Men så skal man ikke undervurdere det at valget vil skje på et tidspunkt der Emmanuel Macrons makt vil være påført noe slitasjeskade, noe vi allerede ser tegn på i Frankrike. For ikke å glemme at én av utfordringene til presidentens parti vil være å skape allianser til EU-valget… I tillegg vil alt av avtalereformer måtte gjøres i samtaler med lederne fra de andre medlemslandene. Og Emmanuel Macron har ikke bred støtte i EU-rådet, særlig ikke av Angela Merkel. For ikke å snakke om de italienske lederne som vi ennå ikke vet hvem er…

Klokken er litt over 18.30 når hovedansvarlig for “la Grande marche” i Bouches-du-Rhône og de fem frivillige fra Macrons parti tar fatt på dør-til-dør-aksjonen, i grupper på to. Det er en varm aprilkveld og app’en “Cinquante Plus Un”, som Macrons parti bruker, har fortalt dem hvor de skal stille sine åtte spørsmål om EU: to husklynger i hjertet av 5. valgkrets i fylket Bouches-du-Rhône.

“Det burde være en skattejustering i Europa,” sier Moudjir Nekissa til LREM-aktivistene. Han viser til det lave skattenivået i Irland og europeiske skatteparadiser. (Foto: Simon Fontvieille).

Velgerne stemte riktignok for en lokal LREM-kandidat i fjorårets valg til den franske nasjonalforsamlingen, men kandidaten tilknyttet venstreradikale Jean-Luc Mélenchon – som selv ble valgt fra Marseille – fikk mer enn 47 prosent av stemmene i andre valgrunde. For ikke å snakke om andelen hjemmesittere som utgjorde nesten 61 prosent av velgerne.

Kanskje ikke det beste stedet å begynne kampen for EU-valget i Frankrikes neste største by?

“Målet med denne marsjen er å nå ut til de som befinner seg lengst borte fra politikken. De harde politiske debattene tar vi når den ordentlige valgkampen begynner,” forsikrer Gaël Le Roux. “For å peile ut områdene der disse befinner seg, kryssanalyserer programmet offentlige opplysninger, som valgdeltakelse og aldersgrupper,” legger han til.

“Jeg har ikke peiling”

Selv om et dataprogram kan finne frem til hvem man skal spørre ut, handler det nå om å få dem i tale. Og det er en helt annen sak… Det er fortvilende stille der Gaël og Christine ringer på den ene ringeklokken etter den andre. En truende mann med solbrillene på nesen kommer ut av bygningen. “Nei, takk! Jeg er ikke interessert!”, kommer det bryskt til svar når Marche-aktivistene henvender seg til ham. Gulp…

Ved femtende forsøk åpner en av beboerne endelig døren uten å bry seg med å spørre hvem det er. De to “marcheurs” kommer seg inn i heisen og opp i åttende etasje. Første dør, nok en gang uten hell: “At det går an! Nei, jeg har ikke fem minutter, hverken til Europa eller politikk!”

“Det er alltid litt stress i begynnelsen, men så løsner det og skapes tillit”, sier Christine betryggende.

I 7. etasje er man mer samtalevillig. “Ok, det er greit med fem minutter, men først må jeg hente datteren min”, sier Esther, 28 år, fra trappeavsatsen. Imidlertid er ikke Europa et tema den unge kvinnen er særlig opptatt av. Selv om hun synes at innvandring er noe som “ikke fungerer” i Europa og at man heller burde prioritere økonomi, sosialpolitikk og bærekraftig jordbruk, er det flust av “trolig”, “jeg har ikke peiling” og andre “vet ikke”. Det kan bli vanskelig å koke i hop et politisk program til EU-valget basert på dette…

Men det spiller ingen rolle. Svar, dører som er banket på, åpnet, utfylte spørreskjema… Alt blir nøyaktig registrert i app’en og sendt til partiets hovedkvarter.

Politisk enetale

Tre avslag og like mange stengte dører senere, er netthandelselger Saoudi Samar i 5. villig til å svare. Selv om han er algerisk, har han like fullt gjort seg opp en mening om EU. “For meg er Europa friheten til å reise, å utveksle, å drive forretning”. Og så et lite hjertesukk: “Men det som ikke fungerer, er alle de forskjellige lovene…”

Flere ringeklokker skal prøves. Yanis Roussel og Fabien de Montillet er for veteraner å regne blant Macron-aktivistene. De har vært med i henholdsvis to og fem år. (Foto: Simon Fontvieille).

I 2. etasje er det ren lykke med to utfylte spørreskjema! Skolekantinekokken Hélène svarer raskt at EU kan være mer effektiv enn Frankrike på noen områder uten at hun kan si akkurat hva det er som “fungerer”, mens Patrick er mye vagere. Funksjonæren iført t‑skjorte og med svart skjegg, begynner en tilnærmet politisk enetale…

“Jeg interesserer meg ikke for Europa, jeg reiser ikke, jeg er redd for å fly! Det hadde vært bedre om dere spurte meg ut om Frankrike… Forresten så tror jeg ikke at Frankrike er mindre effektiv enn Europa i å håndtere saker. Og så tar man hånd om problemene der oppe, i Brussel, men Europa, hva er nå det? Tre, fire sterke land, og de andre… Se hvilken forfatning Hellas er i! Euro’en var ikke bra… Livet var ikke særlig billig før, men nå…! Prioriteringene på europeisk nivå burde være økonomi og innvandring. Jeg er ikke rasist, men nå står det heller dårlig til med oss selv, og vi bør hjelpe våre egne før vi hjelper andre… Og et annet område Europa burde ta tak i, er kjøpekraften. Fordi, altså, Macron er grei og senker boligskatten, men så øker han samtidig prisen for en pakke røyk med en euro og en liter bensin med 20 cent!”

Kritikken av den sittende regjeringen er aldri langt unna. “Jeg klandrer Macron for å ikke inkludere de eldre i planene om å investere i etterutdanning,” kommer det fra Moudjir i 1., som selv var LREM-aktivist i den store marsjen i løpet av den tidligere økonomiministerens presidentvalgkamp. “Jeg er 55 år og får kun midlertidige stillinger!”

Det handler om nyanser

Klokken 19.31 er det tid for debrifing med de andre tospannene. Ved et bord på kaféen Le Comptoir moderne, går aktivistene gjennom resultatene. Fem utfylte spørreskjema fra Gaël og Christine, fire fra det andre teamet og kun ett fra det siste. Av de noen og 75 dørene som har blitt banket på til sammen av alle seks, er det et heller magert resultat…

“Målet er å få utfylt 100 000 spørreskjema i hele landet. Med en vanlig spørreundersøkelse får man svar fra bare 1000 personer! Det hadde vært bra å nå 1000 i Marseille, og 2000 for hele fylket”, forklarer Gaël.

For å nå målet, er de et hundretalls aktivister som går dør-til-dør i Marseilles gater, ti ganger mer – ifølge LREMs fylkesstyre – enn under marsjen i løpet av presidentvalgkampen. Men selv om de er flere og hevder å bli stort sett godt mottatt, støter “les marcheurs” likevel på noen problemer.

Debrief mellom to søppelkasser før du går for å ta en drink … (Foto: Simon Fontvieille)

“Det gikk bedre i aksjonen under presidentvalgkampen, og så har jo ikke franskmenn vært utelukkende fornøyde siden den gang!”, sier Fabien de Montillet som bidro aktivt i forrige aksjon. “På mandag var det en som sa “jeg bør nok ikke svare, for da kommer det til å gå for altfor langt…””.

Men hva med gjennomgangen av svarene fra de som ikke ønsket å skalpere Emmanuel Macrons utsendte? “Det man som oftest er opptatt av, er sikkerhet, innvandring og økonomisk utvikling”, oppsummerer Yanis Roussel, stipendiat innen evaluering av medisinsk forskning og “marcheur” i fritiden. Med folks personlige meninger som ikke alltid er like gjennomtenkte og en president som forfekter en “vertikal” maktfordeling, gjenstår det nå å se hvorvidt de innhentete opplysningene virkelig kan utgjøre et grunnlag for LREMs politiske program til det forestående valget til EU-parlamentet.

“Målet er å få vite hvilke tema folk ønsker at man skal ha fokus på”, sier Yanis Roussel.

Med andre ord, det blir en hel del nyanseringer…

Marsjens resultater på landsbasis vil offentliggjøres i begynnelsen av sommeren. Men vi må avvente EU-valget i mai 2019 for å se om Emmanuel Macrons gigantiske dør-til-dør-aksjon har båret frukter. Fortsettelse følger…

Demokratiske innspillsmøter om EU og Europa

“Den store marsjen for Europa” er ikke det eneste offensive politiske virkemiddelet i forsøket på å utbedre forholdet mellom franske borgere og EU. Torsdag 19. april deltok den franske europaministeren Nathalie Loiseau i det første demokratiske innspillsmøtet som ble avholdt i foreningssenteret Cité des associations på Canebière, Marseilles svar på Champs-Elysées. To dager tidligere hadde Emmanuel Macron innviet aksjonen i forbindelse med et tilsvarende møte i Epinal i Les Vosges, nord-øst i landet. Målet: Å la franske borgere, fra hele det politiske spekteret, si sin mening om EU-systemet.

“Det er et lite paradoks. I møte med mange utfordringer, det være seg terrorisme, global oppvarming eller innvandring, er det ikke nok bare å snakke om nasjonale grenser. Imidlertid er det europeiske prosjektet og de europeiske folkene ikke helt på nett,” sa ministeren foran mer enn 60 marseillere. Og rett nok. Med Maastricht-avtalen i 1992 som ble vedtatt med et lite flertall, folkets nei ved folkeavstemmingen om en EU-grunnlov i 2005, og deretter Lisboa-traktaten i 2007 som tok utgangspunkt i den forrige og ble vedtatt parlamentarisk, har unionen gitt Frankrike noen senskader.

Nathalie Loiseau (nr to fra venstre) lyttet til synspunktene fra over 60 deltakere på innspillsmøtet i Marseille (foto: Simon Fontvieille).

I mer enn en time ble alle slags temaer tatt opp. Alt fra grunnlaget for et europeisk identitetskort til forenklingen av økonomisk støtte fra EU-kommisjonen, via skatteparadiser, skatteutjevning mellom medlemsland, kravet om overholdelse av demokratiske standarder for EU-støtte til østeuropeiske medlemsland, og også GAFA-beskatning (Google, Apple, Facebook og Amazon) og utsendte arbeidere. Alt var lov…

Seansen i Marseille var første i en lang rekke møter. Fra april til oktober skal et hundretalls møter av denne typen arrangeres i 26 EU-land (dvs. alle bortsett fra Storbritannia). Oppsummeringen av kampanjen, som Emmanuel Macron tok initiativ til og som siden har blitt tatt opp av de europeiske partnerne, vil legges frem for Det europeiske råd i desember. Nå gjenstår det å se hva dette helt konkret skal brukes til.

Fylt med førstehånds vitnesbyrd, skildrer disse bøkene den lynraske fremgangen til François Hollandes tidligere rådgiver, som 14. mai 2017 ble Frankrikes yngste president noensinne.

I intervju med Vox Publica ser Nicolas Prissette tilbake på omstendighetene rundt Emmanuel Macrons valgseier og på endringene i Frankrikes politiske landskap.

Vox Publica: Da du begynte på den første boken, trodde du at Emmanuel Macron ville vinne presidentvalget?

Nicolas Prissette: Nei, det var helt umulig å forutse! Det var ingen, kanskje med unntak av ham selv, som trodde at han ville vinne. Da Macrons eventyr begynte i april 2016 med lanseringen av bevegelsen En Marche!, var det første spørsmålet man stilte seg om han hadde opprettet partiet for seg selv eller for François Hollande. For Hollande var i en svært vanskelig politisk situasjon (red.anm.: I april 2016 var det kun 13 prosent av det franske folk som mente Hollande gjorde en god jobb). Emmanuel Macrons initiativ (red.anm.: Macron var assisterende regjeringsråd i Elysée-palasset fra 2012 til 2014 og økonomiminister fra 2014 til 2016), kunne få en til å tro at han skulle sanke stemmer for François Hollande fra det politiske sentrum og høyre, som kjennetegner Macrons politiske ståsted. Det var ingen som i begynnelsen forstod at En Marche! ville bli et springbrett, et utgangspunkt for økonomiministerens politiske bevegelse og valgkamp. Dette ble gradvis tydeligere etter hvert som ukene gikk. Macrons plan om å stille som presidentkandidat ble stadig klarere, helt til han trakk seg fra regjeringen 30. august 2016.

VP: Men før hans avgang, var det ingenting som tilsa at Macron ville stille som presidentkandidat?

Prissette: Ikke egentlig. Det var dessuten nettopp dette som gjorde at jeg gav meg i kast med å skrive disse bøkene. Noen dager etter lanseringen av bevegelsen, snakket jeg med Emmanuel Macron. Jeg spurte ham om En Marche! ville støtte François Hollande eller ikke. Da svarte han at når han først hadde startet bevegelsen, var det for å fremme idéer og at spørsmål om aktuelle personer ville komme senere… Dermed sa han ikke helt formelt at han kom til å støtte Hollandes kandidatur. Og når han unnlot å si dette, når han ikke uttalte sin støtte til François Hollande, fortalte dette meg at han hadde noe annet i tankene og at han tenkte selv å ta del i kampen. Hvis dette stemte, ville det i mine øyne være et helt nytt kapittel i fransk politikk.

VP: Emmanuel Macrons valgseier var kanskje umulig å forutse, men det skjedde likevel… Hvordan forklarer du det?

Prissette: Jeg tror han vant først og fremst fordi han er en mye bedre analytiker og fordi han har politisk teft. For det første så han raskt, og ganske så presist, hvor utslitt partiene var. Men han la også merke til at mange franskmenn hadde sett seg lei på de politiske skiftene. Siden 1980-tallet har det ikke vært noe politisk skifte som har bidratt til å løse Frankrikes økonomiske og sosiale problemer. Han så også at det i meningsmålingene, særlig de fra Cevipof (red.anm.: senter for politisk forskning ved det franske instituttet for samfunnsvitenskap kalt Science-Po i Paris), ble ytret et ønske fra franskmenn om å få en slutt på de politiske uenighetene og komme til en slags konsensus, en nasjonal oppslutning, for å kunne løse landets problemer. Med dette som utgangspunkt, hadde han utvilsomt det mest dyptgripende tankegrunnlaget sammenlignet med sine motstandere. Det var teorien. I praksis, ettersom ingen andre partier klarte å få til dette, opprettet han sitt eget parti og lanserte sitt kandidatur. Og i tillegg var det selvsagt en del flaks…

VP: Det vil si? Det at François Hollande ikke stilte som presidentkandidat i desember 2016, valgkampens overraskelser i forbindelse med François Fillon-skandalen?

Prissette: Det var selvfølgelig Fillon-affæren, ja, men ikke bare den. Lenge før denne saken eksploderte i media, hadde Republikanernes kandidat, den selvsamme François Fillon, skrevet seg inn i en mer høyredreiet politisk retning, noe som ikke hadde en særlig samlende effekt. Og man kan si akkurat det samme om sosialistenes kandidat, Benoît Hamon. Dette har å gjøre med ordningen med primærvalgene. Den som går seirende ut av primærvalgene låser seg i en viss diskurs og ståsted for å overbevise sin politiske familie og for å vinne. Men fokuserer du kun på din egen politiske leir, vil du ikke sikre deg finaleplassen i presidentvalget mot Marine Le Pen fordi du ikke favner politisk bredt nok. Siden det var nesten helt sikkert at Marine Le Pen ville komme til andre valgrunde, betydde dette at den andre finaleplassen ville gå til den som klarte å samle flest stemmer utover sitt eget politiske ståsted. Noe som de andre kandidatene, med unntak av Emmanuel Macron, nok ikke klarte å analysere seg frem til. Eller så klarte de ikke å gjøre noe med det…

VP: Du snakket om “et helt nytt kapittel i fransk politikk”. På hvilken måte er Emmanuel Macrons vei til makten ny?

Nicolas Prissette — forfatter av to bøker om Macrons valgkamp. (foto: Eric Dessons)

Prissette: Det nye her, er at vi for første gang har en president som når landets øverste myndighet uten å ha vært folkevalgt tidligere. Emmanuel Macron har aldri ønsket å være et politisk aktivt medlem innad i et politisk parti (red.anm.: han var kun i en kort periode medlem i Sosialistpartiet, fra 2006 til 2009), og han har aldri ønsket å stille til valg. Man har omtalt ham som en mulig kandidat til parlamentsvalget, men han kvittet seg nokså raskt med den slags tanker, og valgte heller å prøve å nå Elysée-palasset uten annen politisk erfaring enn som økonomiminister og rådgiver til François Hollande.

I Frankrikes politiske liv er det en tilnærmet uunngåelig vei som man må gå. Man begynner som politisk aktiv og blir så medlem i et politisk parti. Deretter stiller man til valg, først i kommunevalg eller som vararepresentant til nasjonalforsamlingen. Alle tidligere franske presidenter har hatt erfaring som folkevalgt. Alle, unntatt general de Gaulle og, hvis vi går enda lenger tilbake i tid, Napoleon!

VP: Fortalte han deg hvorfor han ikke ville følge dette tilsynelatende uunngåelige politiske løpet?

Prissette: Det er flere grunner. Den første, og dette sier han selv, er at han anser løpet som folkevalgt som en “cursus honorum, en embetskarriere, fra en annen tid”. For ham hang det ikke sammen å være for politisk fornyelse og samtidig stille som kandidat, som alle andre, i lokalvalg. På den annen side er han en som ikke har særlig sans for politikerdebattene, partispillet og maktkampen som man må drive innad i partiet for å beholde sin posisjon eller for å ta plassen fra en annen. Han ønsker å befeste seg på egen hånd. Og så har han også et voldsomt ønske om å være uavhengig. Dette er en som hegner om sin tanke- og handlingsfrihet. Hadde han viet seg helt til et politisk parti, ville han ha blitt nødt til å følge partidisiplinen. Men hvilket parti skulle nå det ha vært? Ingen av de eksisterende partiene passet med hans egne tanker om reformer, metoder eller om Europa. Det politiske landskapet inkluderte ikke Macrons politiske idéer.

VP: Og hva går disse politiske idéene ut på helt konkret? Hvilken ideologisk retning heller Emmanuel Macron mot? En kritikk som ofte gikk igjen i løpet av valgkampen var jo at valgprogrammet ikke hang helt sammen…

Prissette: Når det gjelder Emmanuel Macron, kan man ikke resonnere ut ifra en høyre-venstreakse. Han forklarte helt fra starten av at han ønsker å se forbi de politiske forskjellene, at bevegelsen hans skal representere “hverken høyre- eller venstresiden”. Man kan likevel se dens intellektuelle opprinnelse i det man kaller politisk liberalisme, som ikke er det samme som økonomisk liberalisme slik det vanligvis forstås i Frankrike. I Frankrike peker “liberal” på deregulering, jungelens lov, færre sosiale rettigheter, usikkerhet og en allmektig finansverden. Det er selvfølgelig ikke denne definisjonen som ligger til grunn for Emmanuel Macrons liberalisme. Denne skriver seg inn i opplysningstidens tenkning om å forsvare tanke- og handlingsfriheten. Man kan også trekke linjer mot tankene til den katolske intellektuelle Emmanuel Mounier. Macron har faktisk fått publisert flere artikler i tidsskriftet Esprit som Mounier stiftet (red.anm.: I 1930-årene talte Emmanuel Mounier for personalismen, en mellomting mellom ren individualisme og marxisme).

Foto: French Embassy in the US cbn

Emmanuel Macron holder seierstale foran Louvre 7. mai 2017.

VP: Noe som ofte kommer igjen i Frankrike, er idéen om skjebnens mann, l’homme providentiel, som kommer for å få landet tilbake på rett spor. Skal man tro Emmanuel Macrons uttalelser i bøkene dine, avviser han at denne idéen har noen betydning. Men så, når han fremfører sin seierstale om kvelden etter andre valgrunde, skjer det i Louvre, palasset som har huset Frankrikes tidligere konger… Og noen mente dessuten å høre noen Kristus-lignende toner i talen, som når han sier “je vous servirai avec amour…” (jeg skal tjene dere i kjærlighet…). Så, er Emmanuel Macron en skjebnens mann?

Prissette: Man kan si at han er arketypen av en homme providentiel hvis denne defineres som en person som dukker opp blant politiske ruiner, i en tid med total krise og når ingen ser ut til å være i stand til å løse de aktuelle problemene. I den betydningen, ja, da kan man kalle ham en skjebnens mann. Men jeg synes at dette begrepet er litt utdatert. Skjebnens mann kommer når borgeren ikke lenger har noen særlige midler til å handle på egen hånd, noe som kunne være tilfelle for lenge siden, men ikke i så stor grad i dag. Derfor må man se ting i perspektiv. Og i tillegg må man ikke glemme at i andre valgrunde var det en stor andel velgere som stemte på ham i mangel av et bedre alternativ.

VP: Han har likevel flere ganger forsvart en vertikal maktfordeling, noe som passer godt med den femte republikken, og som er basert på tanken om at statsoverhodet har en viss overordnet rolle.

Prissette: Det er sant at han alltid har sagt at han vil gå tilbake til den femte republikks opprinnelige styreform. Derfor er det ikke så veldig overraskende å se bildene fra Louvre der han holdt sin første tale som Frankrikes president. Han ønsker å gjenopprette statsoverhodets funksjon, noe som er veldig viktig for ham. Et godt eksempel på dette er hans forhold til pressen. Han ønsker ikke å ha et personlig forhold til journalister. Mange andre politikere gjør det, men han foretrekker å markere en viss avstand til dem. Han ble veldig preget av måten François Hollande oppførte seg med journalister. Det har på en måte blitt hans antimodell… Han mente at å uttale seg såpass ofte og lettvint med pressen, var ikke passende for et statsoverhode.

VP: Med sine 39 år, er Emmanuel Macron den yngste presidenten i den franske republikk noensinne. Han har lovet en omfattende fornyelse av det franske politiske liv… Hva er de viktigste utfordringene han vil møte?

Prissette: Oj! Ok, jeg skal begrense meg til å nevne et par. Jeg vil si at det som gjelder akkurat nå, er å vise resultater. I løpet av valgkampen, snakket han mye om prinsipper, hensikter og visjoner. Nå vil han komme til saken. Han vil bli vurdert ut ifra resultatene og særlig på to hovedområder. Det første gjelder situasjonen i arbeidsmarkedet, særlig fordi han har satt dette som et av sine første punkter i sin agenda med presidentordre som snart må foretas for å reformere den franske arbeidsloven. Han vil altså bli vurdert ut ifra hvor mye arbeidsledigheten går ned, det er helt sikkert. Den andre store utfordringen er sikkerhet, som han også vil bli vurdert ut ifra.

“Jeg undervurderer ikke sjansene jeg tar”: Utdrag fra boken «Emmanuel Macron, den uventede presidenten»

Uttalelser fra Emmanuel Macron, hentet fra boken “Emmanuel Macron, le président inattendu” (utgitt på forlaget First, mai 2017).

Omslaget til boken om den uventede presidenten. (foto: editionsfirst.fr)

I juni 2016 spør journalister i Club Bourbon (en politisk klubb bestående av parlamentsmedlemmer og politiske journalister) om han stiller som kandidat for å sanke stemmer til François Hollande:

“Nei, da hadde jeg vært valgkampsjefen hans. De som følger meg kjenner seg ofte ikke lenger igjen i presidentens handlinger […]. Vi vil se om tre, fire måneder om mitt politiske budskap slår an og om det blir en mobilisering. Hvis det slår an og hvis det stemmer overens med det landet trenger, kan ting skje.”

7. juli 2016 i løpet av et møte med Nicolas Prissette om hva som fikk han til å stille som presidentkandidat:

“Det å stille til lokalvalg eller parlamentsvalg har slått meg. Jeg har tenkt på det. Men jeg bega meg ikke inn på den veien fordi jeg ville fortsette å jobbe i det intellektuelle liv og i det sivile samfunnet. Nå gjør jeg det fullt og helt fordi det er et historisk øyeblikk, fordi jeg tror på ansvarsfølelsen, i verdien av å forplikte seg, fordi jeg hadde hatt følelsen av å svikte hvis jeg ikke gjorde det. Jeg gjør det ikke som en del av en personlig ambisjon. Da hadde jeg i så fall startet mye før. Jeg undervurderer ikke sjansene jeg tar, jeg undervurderer heller ikke de voldsomme reaksjonene som jeg vekker fra det politiske systemet. Det hadde ikke skjedd hvis jeg fulgte reglene til det systemet som beskytter dem, som ikke tillater nye aktører, eller å erstatte noen.”

Sommeren 2016, til sine nærmeste, om den franske politiske klasse:

“Det er et gammelmannsvelde der man bare snakker om egne interesser. De har et eierskapsforhold med politikken der de gjeninnsetter seg selv hvert tiende år, og slik fortsetter systemet å fortære seg selv. Det er et system som kun tjener seg selv.”

“On peut sauter sur sa chaise comme un cabri en disant, ‘l’Europe !’, ‘l’Europe !’, ‘l’Europe !’, mais cela n’aboutit à rien et cela ne signifie rien.” («Man kan hoppe opp og ned, og rope Europa! Europa! Europa! så mye man vil, men det bidrar ikke til noe og har ingen betydning»).

Ordene kom fra Charles de Gaulle for 52 år siden, under et tv-intervju 14. desember 1965, men er ikke desto mindre skrikende aktuelle. For i tillegg til spørsmålene omkring sikkerhet og økonomi, utgjør Den europeiske unionens styringsform én av de store sakene i det franske presidentvalget.

Macrons Europa-løfter – mest klipp og lim?

Kvelden 23. april tok den unge lederen av den politiske bevegelsen En Marche!, Emmanuel Macron, ledelsen i presidentvalget med 24,01 prosent av stemmene i første valgomgang. Og helt siden starten av valgkampen, ser han ut til å være den av kandidatene som har tatt på seg rollen som det europeiske tempelets vokter. Enkelte av forslagene hans kan virke nyskapende, men de er bare en videreføring av den politikken som er blitt ført i løpet av både Nicolas Sarkozy og François Hollandes femårsperioder.

Foto: Mutualité Française/FNMF/N. MERGUI cbn

Emmanuel Macron: Den proeuropeiske sentrumskandidaten møter høyreradikale Marine Le Pen i andre valgomgang i det franske presidentvalget.

Den sosialistiske presidentens tidligere økonomiminister lover, blant annet, en utvidelse av det indre markedet innen energi og digitale tjenester. Han fremstiller seg selv som den fremste forkjemperen for ideen om en “Buy European Act” – et forslag til en ny handelslov som i sin tid fikk støtte av tidligere president Sarkozy, der offentlige kontrakter bare skal gå til selskaper med minst halvparten av sin virksomhet i Europa. Macron går også inn for et europeisk forsvarsfond som skal finansiere felles militært utstyr, en idé fremmet under krigen i Mali i 2012 da Frankrike ble klar over i hvilken grad de lå på etterskudd når det gjaldt droner. Emmanuel Macron stiller seg dessuten positiv til opprettelsen av et eget budsjett for eurosonen, vedtatt av et parlament og iverksatt av en egen finansminister for eurolandene.

Men for å gi en helt konkret ny giv til det europeiske prosjektet, støtter han seg til det han kaller demokratiske kongresser (conventions citoyennes) som skal lanseres innen utgangen av 2017.

Kort sagt, de ulike sparepolitikkene som har blitt ført i Europa siden finanskrisen i 2008, Den europeiske sentralbankens uavhengighet, budsjettreglene i de europeiske traktatene og spørsmålet om Frankrikes integrasjon i en stor overnasjonal sammenslutning, tas ikke opp. Dette er imidlertid temaer som gir næring til heftige debatter rundt om i landet. I en artikkel 10. mars kunne nettstedet Mediapart (som driver undersøkende journalistikk) vise til noe mer når det gjaldt Emmanuel Macrons “europeiske linje”. For ifølge nettavisen er presidentkandidatens forslag et tilfelle av “klipp og lim”, ord for ord, av “alle strukturreformer som Det europeiske råd i flere år har bedt Frankrike om å iverksette».

Fra Rothschild til Elysée-palasset

Foruten hans personlige engasjement, er kanskje én av forklaringene på Emmanuel Macrons forkjærlighet for Europa å finne i bakgrunnen hans. Han ble født i 1977 i byen Amiens, i Picardie, og ble uteksaminert i 2004 ved ENA (red.anm.: Ecole Nationale d’Administration, en skole grunnlagt i 1945 som utdanner en stor del av Frankrikes politiske elite og høyere embetsmenn) med tittelen finansinspektør, for så å bli ansatt av banken Rothschild i 2008.

Fra 2006 til 2009 er han medlem av det franske sosialistpartiet (PS — Parti socialiste). Han blir lagt merke til av Jacques Attali, tidligere rådgiver for den sosialistiske presidenten François Mitterrand, og blir i 2012 assisterende regjeringsråd under François Hollande, deretter økonomiminister i samme regjering i 2014. Emmanuel Macron har dermed blitt skolert i de økonomiske og politiske maktkorridorer, og kjenner den europeiske programvaren til punkt og prikke.

En Marche!-lederens europeiske ståsted, som på mange måter minner om det til François Hollande, dekker imidlertid ikke over det som er en særegen fransk realitet. For om Marine Le Pen og Nasjonal Front riktignok er fiendtlig innstilt til alt som handler om EU, så er de tradisjonelle partiene på sin side dypt splittet når det gjelder EUs styringsform og hva slags forhold Frankrike skal ha til unionen. Her er det bare å lese valgprogrammene til presidentkandidatene som har en eller annen form for tilknytning til de to partiene som har styrt landet siden innføringen av den Den femte republikk i 1958. Det vil si sosialistene, Parti socialiste, på venstresiden, og de konservative, Les Républicains, på høyresiden.

Mellom stram finanspolitikk og nasjonal selvråderett

Venstresiden kritiserer de europeiske traktatene for å gå for langt i å tekkes finanspolitikkens stramme regler og for blindt å akseptere den frie markedskonkurransen. Mens president Hollande gjorde overholdelse av unionens budsjettkrav til et mål (underskudd på statsbudsjettet under 3 prosent av BNP og statsgjeld under 60 prosent av BNP), foreslo sosialistpartiets offisielle presidentkandidat, Benoît Hamon, å trekke Frankrikes forsvarsutgifter ut av underskuddsberegningen, og gikk inn for å bekjempe sparepolitikkene ved hjelp av en demokratisk debatt i nytt parlament innen eurosonen (hvorpå han nærmer seg Emmanuel Macron, med mindre det er Macron som nærmer seg Hamon). I første valgomgang fikk Hamon kun 6,36 prosent av stemmene.

Jean-Luc Mélenchon, lederen av bevegelsen La France insoumise og alliert med kommunistene, var på sin side medlem av sosialistpartiet fra 1976 til 2008. I valgprogrammet gikk han inn for å frita Frankrike fra de europeiske budsjettkravene, stoppe privatiseringen av offentlige tjenester og å regulere bevegelsen av kapital. Det handlet særlig om én avtale: Traktaten om stabilitet, samordning og styring i Den økonomiske og monetære unionen (fiskalpakten) som ble undertegnet i 2012 av François Hollande og alle andre medlemsstater med unntak av Storbritannia og Tsjekkia.

Denne traktaten innbefatter kravene til medlemsstaters budsjettunderskudd og gjeld (de berømte 3 prosent og 60 prosent av BNP), men legger til en kontroll av overholdelsen av disse som EU-kommisjonen og EU-domstolen skal stå for. Jean-Luc Mélenchons uttalte mål var å endre de europeiske traktatene og økonomiske regler fra innsiden – regler ansett som å favorisere tyske interesser. Han utelukket imidlertid ikke en fransk utmelding av EU hvis dette skulle mislykkes, og derved unionens endelikt. I og med at Mélenchon fikk 19,58 prosent av stemmene, slår den slags uttalelser slår tydeligvis an i Frankrike. Og dette på tross av at landet er én av EUs grunnleggere… Et tydelig tegn på en dyp krise…

På høyresiden er det delte meninger når det gjelder økonomi og europeiske budsjettregler, men det mest sentrale dreier seg om noe annet, nemlig prinsippet om nasjonal selvråderett. Så selv om François Fillon – Les Républicains’ fanebærer og tidligere statsminister under Nicolas Sarkozy – gikk inn for å opprettholde eurosonens nåværende grenser, ønsket han samtidig å gi den en noe mer forbundsliknende karakter ved å utstyre den med et politisk råd bestående av regjeringsledere som møttes hver tredje måned.

Motstanden var mye tydeligere hos Nicolas Dupont-Aignan, presidentkandidaten for partiet Debout la France og tidligere medlem i partiene som Les Républicains springer ut fra (Union pour le Mouvement Populaire (UMP) og Rassemblement pour la République (RPR) før det) fra 1979 til 2007. Han ønsket helt enkelt å fjerne både euroen og unionen slik de fremstår i dag, og erstatte dem med et forbund av nasjonalstater.

Fillon gikk på et stort nederlag i første runde med 20,01 prosent stemmer. Nicolas Dupont-Aignan overbeviste på sin side kun 4,7 prosent av franskmennene. Marine Le Pen annonserte sist helg at Dupont-Aignan vil bli hennes statsminister hvis hun vinner valget 7. mai.

Innstrammingens vendepunkt i 1983

De «europeiske splittelsene» mellom de ulike kandidatene, også dem fra samme politiske familie, er kun en liten del av sprekkdannelsene som har dannet seg i de to store tradisjonelle partiene, Sosialistpartiet og Republikanerne.

Når det gjelder sosialistene, må man gå tilbake til 1960-tallet for å finne utgangspunktet for splittelsen. Som Georges Saunier, førsteamanuensis ved Universitetet i Cergy-Pontoise, skriver i en artikkel fra 2011 (“De la Communauté à l’Union européenne. L’action européenne de François Mitterrand (1981–1995)”) var det fra den tiden av slik at “det tidligere SFIO (Section française de l’Internationale ouvrière) faktisk inkluderte en nokså sterk proeuropeisk retning som følge av en mindre marxistisk samfunnsvisjon og en mer reformistisk tilnærming til maktapparatet. Denne tendensen vedvarte i partiet gjennom 1970-tallet. Men fra slutten av 1960-årene fikk en politisk mer radikal, og tredje verden-ideologisk retning, større plass. Dette politiske synet motsatte seg direkte en fellesskapsprosess som ble ansett som for liberal og for USA-vennlig.”

Men det var i 1983 at kløften innad i sosialistpartiet virkelig oppstod. Etter to år i presidentvervet, innser François Mitterrand snart at venstresidens politikk vanskelig lar seg gjennomføre i en stadig mer liberal verden.

“I 1983 blir denne sosialismen «à la française» konfrontert med og bryter sammen av de harde kravene om realisme når det gjaldt det å være en del av den europeiske økonomien,” forklarer Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og spesialisert innen europastudier. “Den indre splittelsen som da oppstår i PS, deler medlemmene inn i de som er for fokus på nasjonale anliggender for ikke å bryte med løftene fra 1981, med utmelding av det europeiske monetære samarbeidet som resultat, og de som mener at å forlate samarbeidet vil være galskap og det samme som å skrive under på en uopprettelig økonomisk nedgang for Frankrike.”

Mitterrand legger en stor del av sine sosiale valgløfter på hyllen (økonomisk vekst via økt forbruk, lønnsøkninger,…) og vier seg til bekjempelsen av inflasjon og til å fortsette det europeiske monetære samarbeidet. “I PS oppstår det et særdeles spent forhold mellom tilhengerne av drømmen og tilhengerne av realismen, vel vitende om at det ene nødvendigvis ekskluderer det andre. Tretti år senere står man på akkurat samme sted. Det er en sterk motsigelse mellom det å velge et liberalt Europa og det å gå for en velferdsstat i fransk drakt,” sier Orban.

Philippe Séguin og Maastricht

I 1992, mens sosialistene allerede er gjort sårbare, strides høyresiden (da kalt Rassemblement pour la France, RPR) om godkjenningen av Maastricht-traktaten. I 1986 hadde Enhetsakten blitt inngått med målet om å forberede overgangen til det europeiske indre markedet innen utgangen av 1993.

Maastricht-traktaten går imidlertid mye lenger. Mens hensikten var å skulle kunne håndtere den tyske gjenforeningen og å gi Europa større tyngde i møte med USA og Japan, blir nå Det europeiske fellesskapets kompetanser utvidet (til miljøspørsmål, energi og forskning), unionsborgerskapet innføres og Den økonomiske og monetære unionen planlegges. Fellesvalutaen, euro, ser dagens lys i 1999, fri bevegelse av kapital sikres, Den europeiske sentralbanken opprettes og garanteres uavhengighet (en konsesjon til Tyskland), og “konvergenskriteriene” mellom medlemsstatene innføres (de nevnte kravene til statsbudsjett og ‑gjeld).

Jacques Chirac, den fremtidige franske presidenten (fra 1995 til 2007), er på denne tiden partileder for RPR og gir sin støtte til traktaten. Men en stor del av aktivistene og nesten halvparten av de folkevalgte fra høyresiden er mot, med den karismatiske representanten fra Vosges, Philippe Séguin, i spissen. I omgangskretsen til Séguin finner man den unge parlamentarikeren François Fillon som tar avstand fra Frankrikes overføring av selvråderett til det som skal bli Den europeiske union. De gaullistiske idéene står ennå sterkt, og det er ikke snakk om å kompromisse med landets selvstendighet. For Frankrike er i ferd med å overføre en god del av sin økonomiske og monetære selvråderett til det som fremdeles er Det europeiske fellesskapet.

Den 5. mai 1992 holder Philippe Séguin en tale i nasjonalforsamlingen, “Discours pour la France” («Tale for Frankrike») som skal etterlate et varig inntrykk. I en artikkel fra 2014 («Le RPR face au traité de Maastricht : divisions, recompositions et réminiscences autour de la dialectique souverainiste»), byr historikeren Jérôme Pozzi på et utdrag som oppsummerer hovedtanken i deler av den franske høyresiden i 1992:

“Logikken om en økonomisk og politisk gjensidig avhengighet som ble utarbeidet i Maastricht, er en billigkjøpt logikk som er grunnleggende antidemokratisk, liberal kun i skinnet og fullstendig teknokratisk.”

I kampanjen før folkeavstemmingen om traktatens godkjenning, blir Philippe Séguin lederen for nei-siden og står dermed mot president François Mitterrand. Den 20. september 1992 seirer ja-siden, men kun med 51,04 prosent av stemmene.

Har høyresiden egentlig kommet seg helt etter dette dilemmaet mellom det å styrke nasjonal selvråderett og det å bidra til en videre europeisk utvikling? Nicolas Sarkozy foretrakk det sistnevnte mellom 2007 og 2012, mens François Fillon lot til å helle mot førstnevnte i valgkampen nå sist.

“Det vil være vanskelig for høyresiden å forsvare tilhørighet til Europa og samtidig en styrking av nasjonal selvstendighet,” mener Franck Orban. “Men jeg anser i bunn og grunn Fillons høyrestandpunkt som suverenistisk, med en mellomstatlig forbundsmodell av EU. Mens Nasjonal front ikke er suverenistisk, men nasjonalistisk og ønsker å trekke Frankrike ut av EU og eurosamarbeidet.”

2005 og den endelige splittelsen – og dommen i 2017

Den endelige splittelsen om Europa har de ennå i vente. Den kommer i 2005 og treffer sosialistene hardt.

Dette året ønsker daværende president Jacques Chirac å få godkjent traktaten om en europeisk grunnlov ved folkeavstemming. Grunnloven er ment å ivareta og dermed erstatte alle tidligere traktater, og støttes av deler av PS med partileder François Hollande i spissen, mens andre er imot fordi den oppfattes som for liberal. Jean-Luc Mélenchon, som på den tiden fremdeles er medlem av partiet, støtter nei-siden. Det er også den som går seirende ut av folkeavstemmingen 29. mai 2005 med 54,68 prosent av stemmene. Mye av innholdet i traktaten blir imidlertid likevel godkjent, via en liten omvei. For i 2007 godkjennes Lisboa-traktaten – en avtale som Nicolas Sarkozy gikk inn for og som innbefatter størsteparten av bestemmelsene fra grunnlovstrakaten fra 2005 – i en parlamentarisk beslutningsprosess.

Figur: Wikimedia Commonscba

Meningsmålinger før det franske presidentvalget, Macron mot Le Pen. Grafikken viser gjennomsnitt over en 14-dagersperiode.

23. april ga 24,01 prosent av velgerne sin støtte til Emmanuel Macron. De andre kandidatene med tilknytning til de to tradisjonelle partiene og som tapte i første valgrunde (Benoît Hamon og Jean-Luc Mélenchon knyttet til PS, François Fillon og Nicolas Dupont-Aignan knyttet til LR), fikk til sammen 50,65 prosent av stemmene. De har alle en oppgave foran seg: Å få slutt på 30 års vaghet rundt EU-spørsmål, klarlegge og oppdatere både unionens styringsstruktur og hvordan Frankrike skal forholde seg til denne i forhold til dagens behov.

Å hoppe opp og ned og rope “Europa!” har aldri ført til noe. Kanskje bortsett fra å bidra til Nasjonal Fronts ve og vel. Marine Le Pen fikk 21,3 prosent av stemmene 23. april. Hvor mange blir det i siste runde?