Dette burde være nyttige data for mange — ikke minst de som måtte sysle med ideer om å delta i Apps4Norge-konkurransen.

• NVE: Detaljert oversikt vindkraft, status 29. januar 2013 (xlsx)
• NVE: Vindkraft — konsesjonsdatabase
• NVE: Karttjeneste (WMS)
• Datakilder.no: Samling av viktige kilder om klima og energi.

Blogginnlegget er publisert i samarbeid med nettmagasinet Energi og Klima.

Byrået supplerer datakildene med oppdaterte vurderinger av framgangen på nøkkelområder. Data fra Norge er inkludert i mange av indikatorene.

Som en bonus til utviklerne der ute har EEA gjort et API — programmeringsgrensesnitt — tilgjengelig, for effektiv tilgang til dataene. Data kan gjenbrukes i henhold til en åpen lisens, Creative Commons navngivelse. Kommersiell bruk er altså eksplisitt tillatt.

Blogginnlegget er publisert i samarbeid med nettmagasinet Energi og Klima.

Gleden som kommer til uttrykk gjennom norske avisoverskrifter når oljeprisen går i været og hver ekstra dollar omsettes til nye milliarder på oljefondet, er speilvendt i landene som er avhengige av å importere dette smørende stoffet. Der gir høye oljepriser svekket handelsbalanse, redusert vekst — og gjør det også vanskeligere å øke energiskattene, slik klima- og miljøhensyn tilsier at er fornuftig. En oljepris på 60 dollar gjør det lettere å legge på avgifter enn når prisen nærmer seg 120 dollar. Med høyere priser øker pengestrømmen fra konsumentlandene til produsentlandene — til Norges, Saudi-Arabias og Venezuelas gunst, mens de fleste EU-landenes økonomier ville hatt glede av et regime som kombinerte lavere oljepriser med økte skatter.

Netto import av energi (import minus eksport) i europeiske land i 2008, målt i tusen tonn oljeekvivalenter. Klikk på bildet for å se flere visualiserte data om energi i Europa.

En smilende Sigbjørn Johnsen som gleder seg over økte inntekter til staten, mer “peeng på bok”, er en av stereotypiene i den norske energi-journalistikken. Vi er glade for det, alle sammen. Derfor blir spranget til våre oljeimporterende naboland ganske stort når den politiske språkbruken utvikles — og journalistikken refererer og analyserer jo selvsagt i første rekke den hjemlige politiske agenda.

Mens den norske regjeringen er opptatt av å dyrke samarbeidet med Russland med sikte på å skape et felles petroleumseventyr i Barentshavet, utvikler for eksempel danske og britiske politikere en talemåte omkring energifeltet som går i et annet toneleie. Britenes klima- og energiminister Chris Huhne og hans danske kollega, Lykke Friis, avga i vinter en felles uttalelse som begynner på denne måten:

Denmark and the UK are in agreement that our future prosperity depends on stimulating green growth, and getting off the oil hook.

Språkbruken er relativt sterk — det er vanskelig å tenke seg at Norges nye energiminister skulle ha skrevet under på en tilsvarende formulering sammen med kollegene fra Danmark og Storbritannia, land som i likhet med Norge har nytt godt av Nordsjøens sorte gull. “Framtiden ligger i å bore og hente opp mer hydrokarboner,” lød Ola Borten Moes “tiltredelseserklæring”.

De ganske offensive formuleringene Huhne og Friis bruker, er ikke noe særsyn i Europa. Å snakke om overgangen fra den fossile til fornybare tidsalder med positive og optimistiske fortegn, er tvert imot en del av det faste repertoaret hos tyske, britiske og danske politikere. Når budskapet gjentas, formes naturligvis både opinionen og offentlighetens bilde av virkeligheten.

Norge blir dermed også et annerledesland i omtalen av de store energirelaterte spørsmål i vår tid. Våre naboland bygger en fortelling om at fremtiden ligger i det fornybare og at fremtidig velstand og lederskap skal bygges langs veien ut av oljealderen. Også den amerikanske presidenten, Barack Obama, uttrykker seg i slike baner når han omtaler energispørsmål. Her i landet er det knapt noen blant de ledende politikerne som formulerer seg på en slik måte.

Å se nærmere på mediedekningen av energispørsmål i ulike land, ut fra landenes ståsted og energisektorenes økonomiske betydning, burde være en interessant øvelse både for medievitere og andre som studerer politikk og opinionsdannelse. Kjernekraftmotstanden i Tyskland ble påskyndet av Fukushima, mens franskmennene ser ut til å være immune. I forhold til omtalen av fossilindustrienes betydning og rolle, kunne en komparativ analyse av Norge målt mot de andre Nordsjø-landene vært svært interessant. Inntrykkene man får ved å følge mediebildet i ulike land gir en pekepinn, men mer systematiske studier vil helt sikkert gi nyttig innsikt.

I klimasammenheng legger norske politikere svært stor vekt på FN-sporet. Det er en naturlig følge av norsk utenrikspolitisk tradisjon. Klimaforhandlingene i FN-regi dekkes detaljert og grundig i norske medier. Ganske store redaksjonelle ressurser brukes på å følge disse møtene, enten de foregår i våre geografiske nærområder som i København, eller på mer eksotiske destinasjoner som i Cancun, eller som til høsten, i Durban. Den sterke vekten den norske regjeringen legger på FN-forhandlingene, gjenspeiles i mediedekningen. Norge spiller en viktigere rolle i denne settingen enn vårt folketall og almene innflytelse skulle tilsi, og det er rom for et aktivt diplomati der stort sjekkhefte — som alltid — er en fordel. Dette skaper grunnlag for gode historier i mediene om sterk norsk innsats for gode løsninger, enten det handler om regnskog eller systemer for pengeoverføringer fra nord til sør.

Når det står stille i FN-forhandlingene, som det i praksis gjør for tiden, er det en tendens til å tro at energiomstillingen står stille, den også. Men trått føre i FN-sporet betyr ikke at det er slutt på utviklingen av fossilfrie energibærere. Tvert imot vokser vind- og solenergi, med kineserne i førersetet, med svært rask takt. Utviklingen av de fornybare industriene reflekteres imidlertid i ganske liten grad i de toneangivende norske mediene — med finanspressens dekning av REC-kursen som et unntak.

De store strukturelle spørsmål, for eksempel om konkurransen mellom fornybar og fossil energi i det fremtidige europeiske energilandskapet, vies lite oppmerksomhet. Man tenderer til å overse at ønsket om styrket energisikkerhet og mindre importavhengighet er like sterke drivere for en omstilling av energiforsyningen som klimaet.

Gassens rolle i det fremtidige europeiske energisystemet illustrerer kjernen i dette. Det er ikke plass til mye urenset gasskraft i Tyskland eller Storbritannias kraftsystem et par tiår frem i tid — dersom klimamålene skal nås. Det hjelper ikke om Norge — som selger — synes gass er et utmerket alternativ til kull, dersom kjøperne viser seg å si nei takk til begge deler. Det er i den retningen politikken både i London og Berlin peker. Risikoen for Norge er naturligvis at man satser for mye — og for lenge — på det fossile, mens man lukker øynene for dimensjonene som endringene i det europeiske energifeltet representerer.

Statoil har skjønt hva som står på spill. I vinter har selskapet kjørt en omfattende markedsføringskampanje for naturgass i viktige internasjonale medier. Store annonsebudsjetter er brukt for å fremme gassens rolle i et fremtidig energilandskap. Kampanjen har ikke hatt direkte brodd mot fornybare og fossilfrie energikilder, men går man til rapporten som danner faktagrunnlaget bak markedsføringskampanjen, er det et interessant bilde som avtegner seg: Jo mer EU-landene investerer i fornybar energi i tiårene fremover, jo mindre gass og andre fossile energibærere vil det trenges.

Statoil pusher gass på kontinentet, her annonse i Die Zeits nettutgave.

Annonsekampanjen inngår i et omfattende lobbyarbeid fra Statoils side. Selskapet forsøker også å påvirke myndighetene i Brussel, London og Berlin til å satse på gass. Det handler om svært store penger.

En interessant sak å se nærmere på for både samfunnsvitere og journalister?

Samtidig presenterer Dagsavisen en meningsmåling fra TNS-Gallup som viser at et flertall av norske strømkunder ønsker utbyggingen velkommen. 55 prosent er for Hardanger-utbyggingen, mens 25 prosent er mot. Målingen viser også at 62 prosent av strømkundene mener at hensynet til å begrense klimaendringene må gå foran naturvernhensyn, ifølge avisen.

Men det er ikke bare i Hardanger det er kraftlinjer under bygging, eller hvor det er søkt om konsesjon for utbygging. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har en søkbar oversikt over konsesjonssaker for nettprosjekter. Her kan en velge mellom å se på saker som er under behandling, saker som er ferdig behandlet, og saker som er på høring. Dokumentene i hver enkelt sak er publisert i pdf-format, inkludert en kartframstilling av traseen.

Dette kan imidlertid gjøres bedre. Her er det å håpe at NVE vil legge ut selve kartdataene (koordinater) for hver konsesjonssak, slik at for eksempel lokale og regionale medier lettere kan lage gode presentasjoner av disse viktige sakene. Slik kan den demokratiske høringsprosessen forbedres. På egne nettsider skriver NVE at de prøver å gjøre data mest mulig tilgjengelig “for etatar og andre med tenestelege behov”. Det er vanskelig å se at kraftsystemdata må forbeholdes etater (selv om enkelte typer data antakelig skjermes av sikkerhetshensyn).

Noe data finnes. NVE har en tabell over kraftledningsnettet fordelt på fylker. Jeg har hentet den ut fra nettsiden og gjort den tilgjengelig som et Googledoc regneark, hvorfra data kan eksporteres i ulike formater.

• Last ned oversikt over ledningsnettet i km fordelt på fylke

OBS: Dette er helt sikkert ikke en fullstendig oversikt over tilgjengelige data om kraftnettet. For eksempel har naturligvis Statnett mye informasjon. Selskapet har nylig publisert en investeringsplan for strømnettet fram mot 2020.

Kjenner du til andre datakilder om strømnettet? Si fra i kommentarfeltet, på e‑post eller via Twitter.

• Datasettet er også registrert på datakildeportalen no.ckan.net. Alle kan bidra til denne oversikten ved å legge ut informasjon om andre datakilder der.