Flere får nyheter fra sosiale medier enn fra papiravisen i USA

En av fem amerikanere sier at de ofte leser nyheter via sosiale medier, mens 16 prosent svarer de ofte leser nyheter i papiravisen. Det er første gang sosiale medier går forbi papiravisen. Det viser en undersøkelse gjennomført av Pew Research Center. TV er fremdeles den mest populære plattformen for nyheter i USA. Halvparten av befolkningen sier de ofte ser nyheter på TV. I Norge er avisene – nett og papir – den klart viktigste nyhetskilden. 

LES MER HOS PEW RESEARCH CENTER (12/12/2018)

Verizon går motsatt vei av AT&T

Mens AT&T kjøper Time Warner og Telia kjøper TV-kanaler, ser det ut til at telekomselskapet Verizon går motsatt vei. Verizon kjøpte AOL i 2015 og Yahoo i 2016, og skulle skape en konkurrent til Google og Facebook innen annonsering på nett. Nå er verdien på selskapene nedskrevet med 50 prosent, og Verizon skal igjen konsentrere seg om telekomvirksomheten. AT&T og Verizon er USAs to største selskaper innen telekom, med felles opprinnelse i Bell Telephone Company. 

LES MER HOS KAMPANJE (12/12/2018)

Google-sjef grillet i Kongressen

Google-sjef Sundar Pichai måtte i tre timer tirsdag svare på kritiske spørsmål fra amerikanske kongressmedlemmer. Hovedfokuset lå på Googles behandling av persondata, og bekymringer for hvordan Google beskytter og lagrer alt de vet om oss. I tillegg stilte republikanske representanter spørsmål om aktiviteter hos Google som de mener er venstrevridde – blant annet tiltak for å øke stemmeandelen i den latinamerikanske befolkningen.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV
LES ENDA MER HOS NEW YORK TIMES (12/12/2018)

Brukte millionbeløp på Facebook-reklame for Brexit

Den siste uken har den britiske regjeringen brukt rundt 100 000 pund – godt over én million kroner – på Facebook-reklamer som støtter opp om Brexit-avtalen. Annonsene bruker emneknaggen #BackTheBrexitDeal og lenker til en offisiell regjeringsside med informasjon om avtalen. Dette skjer samtidig som en spesialkomité i det britiske parlamentet har beslaglagt dokumentasjon av Facebooks interne kommunikasjon rundt behandling av persondata.

LES MER HOS THE GUARDIAN (12/12/2018)

Bonniers ansatte fikk gjennomslag for sluttpakke

Etter flere uker med harde forhandlinger ble det klart at Bonniers ansatte i Norge får både økonomisk kompensasjon og karriereveiledning når selskapet snart avvikles. Ifølge Bodil Gilje i Bonnier Medias redaksjonsklubb har uvissheten de siste ukene vært en tøff påkjenning for de ansatte. Tilbudet om sluttpakker kom i siste sekund, og Gilje er kritisk til måten selskapets avvikling har vært gjennomført på. De som blir med videre skal i tiden fremover jobbe tett med Bonnier i Danmark.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (12/12/2018)

Ny kuttrunde for NRK

Høy prisvekst for sportsrettigheter og annet videoinnhold, kombinert med mindre økning i lisensavgiften enn NRK ba om, fører til at rikskringkasteren må gjennom en ny kuttrunde. For å oppnå budsjettbalanse må NRK spare inntil 130 millioner kroner neste år. Det tilsvarer mellom 50 og 70 årsverk. Årlig slutter mellom 150 og 200 personer i NRK, og del av løsningen blir å redusere inntaket av nye ansatte. 

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (11/12/2018)

Kinas reise mot global dominans i mediemarkedet

The Guardian har publisert en omfattende artikkel som tar for seg Kinas reise mot global dominans i mediemarkedet. I Beijing gjøres det en rekke oppkjøp av mediehus, og utenlandske journalister får høre at de skal «fortelle Kinas historie riktig» – alt som en del av en global, enormt ambisiøs propagandakampanje med stor spennvidde. Mens vestlige journalister må hanskes med budsjettkutt og nedskjæringer på hjemmebane, kan China Global Television Network friste med konkurransedyktige lønninger og splitter nye kontorer. Kina tilbyr også internasjonale journalister reiser og akademisk grad i kommunikasjon – helt kostnadsfritt. 

LES MER HOS THE GUARDIAN (07/12/2018)

Hvorfor nyheter tilpasset unge ikke er en suksess

Digiday ser på forretningsmodellen for nettsteder med nyheter tilpasset årtusengenerasjonen – med BuzzFeed, Mic (nettopp nedlagt) og Mashable som kjente merkenavn. Denne typen nyhetstjenester på nett, med mye bruk av video, er basert på mest mulig «buzz» i sosiale medier, men har problemer med å overleve økonomisk. Til tross for til tider prisbelønnet journalistikk, sliter nyhetstjenestene med å beholde brukerne sine. Også i Norge ble det opprettet flere nettsteder av samme typen, hvor deling i sosiale medier skulle skaffe annonse- og sponsorinntekter, men de er stort sett borte alle sammen. 

LES MER HOS DIGIDAY (07/12/2018)

Skremmende avsløringer om Facebook

En spesialkomité i det britisk parlamentet beslagla nylig dokumentasjon av Facebooks interne kommunikasjon rundt behandling av persondata. Og det er skremmende lesning. E‑poster viser både at Facebook vurderte å selge folks persondata til høystbydende, at selskapet har lastet opp telefon- og meldingslogger fra Android-telefoner og har overvåket nettrafikk på iphoner og brukt informasjonen til å stanse konkurranse fra andre selskaper. Facebook har også gitt utvidet tilgang til venners persondata – etter at de erklærte sikkerhetshullet fikset – til store selskaper.

LES MER HOS GUARDIAN
LES MER HOS DIGI.NO (07/12/2018)

Negativ medieutvikling i Ungarn

I Ungarn er hundrevis av regjeringsvennlige medier blitt samlet i én stiftelse, som nå skal unntas fra Ungarns konkurranselover. En rekke selskaper, med eiere som er lojale mot statsminister Orban, har donert sine medier til stiftelsen – blant annet omfatter dette alle de regionale avisene. Ungarn har tidligere fått kritikk fra EU for manglende mediemangfold og ytringsfrihet, på grunn av medielover som gir myndighetene stor kontroll.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS NEW YORK TIMES (06/12/2018)

EU dobler budsjettet i kampen mot falske nyheter

Ifølge EU-kommisjonen skal EU bruke 5 millioner euro – ca 48 millioner kroner – til å bekjempe desinformasjon og falske nyheter i 2019. Dagens budsjett er på 1,9 millioner euro. Det utvikles også en såkalt hurtigalarm som i sanntid skal varsle om desinformasjonskampanjer. Bakgrunnen for støtteøkningen er blant annet bekymringer for russisk innblanding, særlig i forbindelse med valget av nytt EU-parlament til våren. EU har også startet et samarbeid med Facebook, Google, Youtube og Twitter, som månedlig skal sende EU-kommisjonen rapporter om hva de gjør.

LES MER HOS MEDIER24 (06/12/2018)

Google selv har nøyd seg med å betegne dommen som overraskende og skuffende, men særlig amerikanske kommentatorer har fordømt den som et sjokkerende angrep på friheten til å bli informert — informasjonsfriheten — og dermed på selve ideen om et fritt Internett. De fleste reaksjonene fra europeiske kommentatorer er mer nyanserte. Det er ingen tvil om at dommen legger klare føringer i retning av styrket personvern, men den etterlater samtidig en rekke ubesvarte spørsmål som gjør at det er for tidlig å si noe sikkert om hvilke praktiske følger den vil få.

Slette “irrelevante” søkeresultater

Meget kort fortalt har EU-domstolen avgjort at personverndirektivet (direktiv 95/46/EF) som utgangspunkt og hovedregel gir enkeltpersoner rett til å kreve at søkemotorselskaper som Google sletter søkeresultater som er «inadequate», «irrelevant», «no longer relevant» eller «excessive» (avsnitt 94 i dommen).

Ifølge EU-domstolen må nemlig bestemmelsene i EUs Charter om grunnleggende rettigheter som gjelder respekt for privatlivet (artikkel 7) og vern av personopplysninger (artikkel 8) i prinsippet gå foran offentlighetens interesse i å finne slike opplysninger ved søk på den aktuelle personens navn (avsnitt 97 i dommen).

Unntak fra dette utgangspunktet krever særlige grunner («particular reasons»), noe som først og fremst vil være aktuelt for offentlige personer. Selv her krever imidlertid EU-domstolen at det foreligger en tungtveiende offentlig interesse («[a] preponderant interest of the general public») for at informasjonsfriheten skal gå foran personvernet.

Personverndirektivet er innlemmet i EØS-avtalen og det er liten grunn til å tolke det på noen annen måte i EØS-rettslig sammenheng. Om spørsmålet skulle bli reist for EFTA-domstolen, vil den temmelig sikkert legge EU-domstolens syn til grunn. Dommen må derfor kunne påberopes også av norske borgere som ønsker å bli glemt av Google eller andre søkemotorselskaper.

Google mot Mario Costeja González

I den konkrete saken mellom Google og Mario Costeja González slo EU-domstolen fast at Google må sørge for at søk på González’ navn ikke lenger viser til en 16 år gammel notis i en katalansk avis som opplyser om tvangsauksjon av boligen hans for å dekke gjeld til sosialtjenesten. Den endelige avveiningen ble riktignok som vanlig overlatt til de nasjonale domstolene, men EU-domstolen karakteriserte de aktuelle opplysningene som følsomme for González’ privatliv, viste til tidsforløpet på 16 år og la til at det ikke synes å foreligge tungtveiende offentlig interesse av opplysningene.

På veien frem til denne konklusjonen besvarte EU-domstolen flere meget viktige spørsmål knyttet til rekkevidden av EUs personvernlovgivning.

1. Google behandler personopplysninger

For det første slår dommen fast at søkemotorer som Google driver en aktivitet som er omfattet av personverndirektivet. Det bærende synspunkt er at når søkemotorer systematisk og kontinuerlig gjennomgår all informasjon som publiseres på Internett for å gjøre den søkbar, er dette behandling av personopplysninger.

En rett til å bli glemt? Googles eget forslag til søkeord.

Domstolen lot seg ikke overbevise av Googles argument om at søkemotorer faller utenfor direktivet fordi de ikke skiller mellom personopplysninger og annen informasjon. Ifølge EU-domstolen er det tilstrekkelig at personopplysninger inngår i den informasjonen som behandles. At opplysningene allerede er blitt offentliggjort på Internett av andre og ikke på noe vis endres av Google, hindrer ikke at Google «behandler» opplysningene i direktivets forstand.

2. Google er “registeransvarlig”

For det annet slår dommen fast at et selskap som driver en søkemotor, er å anse som «registeransvarlig» i henhold til personverndirektivet. Google argumenterte forgjeves med at selskapet ikke er registeransvarlig fordi det verken har kjennskap til eller kontroll med informasjonens innhold. En av EU-domstolens medlemmer, generaladvokaten som i juni 2013 kom med sitt forslag til hvordan saken burde løses, sa seg langt på vei enig med Google på dette punkt.

EU-domstolens dommere la imidlertid større vekt på formåls- og konsekvensbetraktninger: Det er viktig at søkemotorselskaper som Google omfattes av direktivet fordi deres virksomhet kan gripe inn i personvernet på et særlig omfattende vis. Google gjør personopplysninger tilgjengelige for enhver internettbruker, herunder internettbrukere som ellers ikke ville funnet frem til den nettside hvor opplysningene er offentliggjort. På sett og vis er jo dette hele poenget med Google. EU-domstolens resonnement er ganske enkelt at det nettopp av denne grunn er viktig at søkemotorselskaper anerkjennes som ansvarssubjekt under direktivet.

3. Gjelder ikke-europeiske selskaper

For det tredje slår dommen fast at personverndirektivet gjelder for ikke-europeiske søkemotorselskaper dersom de har en filial eller et datterselskap i et EU-land som markedsfører og selger reklameplass (slik som Google Spain i den konkrete saken). Google innvendte at selskapets europeiske datterselskaper ikke behandler noen personopplysninger ettersom de ikke har noe som helst med Googles søkemotor å gjøre – Google Search drives av morselskapet Google Inc., som er hjemmehørende i California, USA. EU-domstolen viste imidlertid til at Google Spains salg av reklameplass er uløselig forbundet med driften av søkemotoren og at hensynet til effektiv beskyttelse av borgernes grunnleggende rettigheter tilsier at personverndirektivet må komme til anvendelse også på behandling av personopplysninger som skjer i regi av Google Search.

Dette standpunktet er viktig ikke bare i et personvernperspektiv, men også for den europeiske internettindustriens mulighet til å konkurrere med aktører fra andre verdensdeler. En rettstilstand hvor for eksempel amerikanske selskaper kunne unnslippe EUs personvernlovgivning gjennom å legge all behandling av EU-borgeres personopplysninger til datterselskaper utenfor EU, ville være ødeleggende for europeiske selskapers forsøk på å ta opp konkurransen. EU-domstolens enkle resonnement er at dersom man tjener penger i EU, så kommer EUs personvernlovgivning til anvendelse.

Med dette har domstolen i realiteten foregrepet – og dermed samtidig forhåndsgodkjent – Kommisjonens forslag om at EUs nye personvernforordning skal gjelde også for ikke-europeiske selskaper så lenge disse tilbyr varer eller tjenester i EU. Rettspolitisk er standpunktet velkomment, men det må være lov å karakterisere EU-domstolens tolkning av det territorielle anvendelsesområdet for dagens personverndirektiv som temmelig frisk.

4. Du kan kreve at Google sletter

For det fjerde slår dommen fast at enkeltpersoner kan fremsette et krav om sletting direkte overfor søkemotorselskapene. Google hevdet forgjeves at krav om sletting alltid må rettes mot den som har publisert de aktuelle opplysningene på Internett. EU-domstolen fremhevet imidlertid søkemotorselskapenes selvstendige ansvar for de personopplysninger som de behandler. Også på dette punkt i dommen fremheves søkemotorenes helt sentrale rolle i samfunnet: Søkemotorenes systematisering av personopplysninger som er lagt ut på nettet representerer et mer alvorlig inngrep i personvernet enn den opprinnelige publiseringen av enkeltopplysninger nettopp fordi et googlesøk gjør det mulig å sette sammen en detaljert profil av en person og fordi internettets tilgjengelighet gir informasjonen et allestedsnærværende preg.

Også her legger EU-domstolen avgjørende vekt på formåls- og konsekvensbetraktninger: Når det er resultatlisten etter et googlesøk som er det største problemet for borgere som ønsker å verne om sitt privatliv, er det kort og godt mest effektivt at krav om sletting kan fremmes direkte overfor søkemotorselskapet.

5. Ikke journalistisk unntak for søkemotorer

For det femte innebærer søkemotorselskapenes selvstendige ansvar for de personopplysninger som de behandler at treff kan kreves slettet selv om informasjonen på den aktuelle nettsiden er lovlig publisert. Dette er en meget viktig avklaring, både praktisk og prinsipielt.

Den konkrete tvisten mellom Google og Mario Costeja González er illustrerende. González krevde opprinnelig at også den katalanske avisen som hadde publisert notisen om tvangssalget av boligen hans, skulle fjerne informasjonen fra nettet. Dette kravet ble imidlertid avvist av det spanske datatilsynet, som viste til at personverndirektivet gjør unntak for offentliggjøring av personopplysninger som skjer i journalistisk øyemed. Ifølge EU-domstolen kan ikke søkemotorselskaper som Google påberope seg dette unntaket. Også i tilfeller hvor dette unntaket ikke er aktuelt, kan det tenkes at Google må slette treff selv om det ikke er grunnlag for noe krav om sletting mot den som har publisert de aktuelle opplysningene på Internett. Både hensynet til ytringsfriheten og den omstendighet at offentliggjøring av personopplysninger på en nettside med en begrenset leserkrets representerer et mindre inngrep i privatlivets fred, kan føre til at Google må forholde seg til strengere rettslige krav enn dem som har publisert de aktuelle opplysningene på nettet.

Dommerne mot røkla

Først etter å ha ryddet av veien alle disse underproblemstillingene kunne EU-domstolen gi seg i kast med spørsmålet om personverndirektivet gir borgerne rett til å kreve slettet henvisninger til personopplysninger som i og for seg er riktige, men som vedkommende ønsker at skal «bli glemt». På dette punkt stod Mario Costeja González nokså alene – ikke bare Google, men også EU-kommisjonen og de fleste av de EU-statene som involverte seg i saken mente at direktivet ikke gir opphav til en slik «rett til å bli glemt».

EU-domstolens generaladvokat var av samme oppfatning og uttalte at man i motsatt fall ville «ofre» ytrings- og informasjonsfriheten på personvernets alter. Han advarte også mot en mellomløsning hvor søkemotorselskapene må avveie hensynet til personvernet og hensynet til ytrings- og informasjonsfriheten, fordi dette etter hans oppfatning ville innebære en form for privat sensur av (lovlig) offentliggjort informasjon og dessuten kunne utsette søkemotorselskapene for et uhåndterlig antall krav om sletting. Generaladvokaten påpekte også faren for at søkemotorselskapene ville kunne reagere med nærmest automatisk aksept av alle krav om sletting, noe som potensielt vil få store konsekvenser for informasjonsfriheten.

Enigheten mellom Google, EU-kommisjonen og generaladvokaten er utvilsomt mye av årsaken til at EU-domstolens avvikende standpunkt kom som en betydelig overraskelse. I all enkelhet viser dommen at EU-domstolen legger større vekt på personvernet og mindre vekt på informasjonsfriheten enn forventet. Det er meget interessant hvordan generaladvokatens mange henvisninger til ytringsfriheten forbigås i stillhet. Den nært beslektede informasjonsfriheten nevnes riktignok flere steder, men den klassifiseres ikke som en grunnleggende rettighet av samme rang som personvernet. Tvert imot gjør EU-domstolen det temmelig klart at personvernet som utgangspunkt og hovedregel må gå foran offentlighetens interesse i å finne personopplysninger gjennom googlesøk – som alt nevnt må det foreligge særlige grunner for at informasjonsfriheten skal gå foran personvernet.

Med dette ikke bare foregriper EU-domstolen forslaget om å innføre en rett til å bli glemt som en del av at EUs nye personvernforordning – ved å slå fast at denne retten kan anføres også overfor søkemotorselskaper som Google, går domstolen enda lenger enn EU-kommisjonens forslag.

Uklare praktiske konsekvenser

Når det likevel er vanskelig å si noe sikkert om hvilke praktiske konsekvenser dommen vil få, skyldes det dels at den etterlater flere ubesvarte spørsmål og dels at det gjenstår å se hvordan Google og andre søkemotorselskaper vil innrette seg for å etterleve dommen.

For å ta det siste først: Google har på meget kort tid etablert en midlertidig løsning hvor personer som mener å ha krav på å bli glemt av søkemotoren kan henvende seg til selskapet. Ifølge selskapet mottok man mer enn 12.000 slike krav allerede første dag. Det gjenstår imidlertid å se hvordan Google vil håndtere kravene. EU-domstolen legger opp til at selskapet skal foreta en konkret vurdering av hver enkelt sak, men dette vil være svært ressurskrevende. Det vil dessuten være belastende for Google å bli eksponert som en slags semioffisiell sensurmyndighet. Det er nok derfor ikke utenkelig at generaladvokaten får rett i at selskapet velger å akseptere nær sagt alle krav om sletting. Som et privat selskap har jo ikke Google noen rettslig forpliktelse til å begrense inngrepet i informasjonsfriheten til det strengt nødvendige. Av kommersielle årsaker vil det imidlertid være problematisk for Google dersom andre søkemotorer – som trolig vil få inn langt færre krav om sletting – tar kostnadene med grundigere vurderinger og derfor ender opp med færre «hull» i resultatlistene. Det er derfor forståelig at Google har varslet at man vil tenke nøye gjennom hvordan man skal etterleve EU-domstolens føringer.

Sletting kun av personens navn

I vurderingen av dommens potensielle følger for informasjonsfriheten er det imidlertid viktig å være oppmerksom på at retten til å bli glemt av søkemotorene bare gjelder for søk på en persons navn. Flere av de mest kritiske kommentatorene synes å ha oversett dette vesentlige poenget. Selv om søk på Mario Costeja González’ navn ikke lenger vil vise til avisnotisen om tvangssalget av boligen hans, så vil notisen fortsatt dukke opp om man søker etter tvangsauksjoner i Katalonia e.l.

Blant de nye spørsmål som dommen gir opphav til, er det kanskje særlig unntaket for offentlige personer som må utdypes gjennom fremtidige rettsavgjørelser: Når foreligger det «[a] preponderant interest of the general public» som tilsier at informasjonsfriheten må gå foran personvernet? Og hva om Google for enkelhets skyld sletter mer enn påkrevd? Skal medier som på dette vis blir «sensurert» av Google kunne påklage dette? Hvis ja, hvordan og til hvem?

Dommere setter grenser for politikk

Listen over ubesvarte spørsmål kunne imidlertid enkelt vært gjort lengre. Saken er ganske enkelt at det nesten 20 år gamle personverndirektivet ikke er tilpasset søkemotorenes virksomhet. Forslaget til en ny personvernforordning vil i noen grad avhjelpe dette, men etter dommen fra EU-domstolen bør EUs lovgivende organer klargjøre hvilke følger ulike bestemmelser i den nye forordningen vil få for søkemotorselskapene.

EU-lovgivers muligheter for å skreddersy nye personvernregler for søkemotorselskaper er imidlertid nå begrenset av EU-domstolens syn på avveiningen mellom personvernet og informasjonsfriheten. Domstolens tolkning av artikkel 7 og 8 i EUs Charter om grunnleggende rettigheter etablerer en rettslig ramme som bare kan mykes opp gjennom endring av selve EU-traktaten, noe som er temmelig upraktisk. Dommen er av denne grunn et meget klart uttrykk for rettsliggjøring av det som i realiteten er vanskelige politiske avveininger: I EU er det til syvende og sist opp til juristene i EU-domstolen, ikke politikerne i EUs lovgivende organer, å avveie personvernet mot informasjonsfriheten.

Kronglete og lite prinsipielt

Uavhengig av hva man måtte mene om den avveiningen som EU-domstolen kom frem til, så er det problematisk at dommen ikke akkurat er lettlest. Domsgrunnene er kronglete, tekniske og postulerende snarere enn åpent drøftende. Generaladvokatens innvendinger forbigås i stillhet og det gis ikke egentlig noen prinsipiell begrunnelse for den avveiningen av personvernet mot informasjonsfriheten som deretter legges til grunn for tolkningen av de ulike bestemmelsene i personverndirektivet. Relevant rettspraksis fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg omtales ikke med ett eneste ord. Og forbudet mot offentlige dissenser leder til at man ikke får vite om det var intern uenighet i dommerkollegiet.

Kontrasten er stor til de åpne og prinsipielt anlagte votaene man kunne forventet fra for eksempel U.S. Supreme Court i en tilsvarende sak. Amerikanske kommentatorer har nok fått med seg at man i Europa avveier personvernet og informasjonsfriheten på en annen måte enn i USA, men det er svært tvilsomt om EU-domstolens begrunnelse er egnet til å overbevise noen på den andre siden av Atlanterhavet.

Hva så med Norge? Som alt nevnt er personverndirektivet innlemmet i EØS-avtalen. I praksis vil derfor EU-domstolens avveining av personvernet mot informasjonsfriheten være styrende også for Norge. Hva norske jurister og politikere måtte mene om spørsmålet er derfor sørgelig uinteressant – her som ellers er vi i realiteten henvist til å ta utviklingen i EU til etterretning.

En sentral del av den nye strategien er en revidering av direktivet om viderebruk av offentlig sektors informasjon (PSI). Direktivet er implementert i Norge, og endringene som nå foreslås vil også gjelde her.

En endring med potensielt store konsekvenser er at offentlige myndigheter bare skal kunne ta betaling tilsvarende marginalkostnaden for å levere ut data. I praksis vil dette si at tilgang til offentlige data i de fleste tilfeller blir gratis. Det er vanskelig å si nå om denne nye regelen vil føre til at Statens kartverk må frigi sine data — den evige konfliktsaken i norsk sammenheng. Direktivforslaget har et unntak for “eksepsjonelle tilfeller”, særlig der hvor myndighetsorganer genererer en “substansiell del” av sine driftsinntekter ved utnytting av opphavsrett.

Andre forslag til endringer i direktivet:

• Making it a general rule that all documents made accessible by public sector bodies can be re-used for any purpose, commercial or non-commercial, unless protected by third party copyright;
• Making it compulsory to provide data in commonly-used, machine-readable formats, to ensure data can be effectively re-used.
• Massively expanding the reach of the Directive to include libraries, museums and archives for the first time; the existing 2003 rules will apply to data from such institutions.

Alt dette er tiltak de som arbeider for bedre tilgang til offentlige data har bedt om lenge, så Kommisjonens forslag vil antakelig bli godt mottatt. Implementert fullt ut, vil disse reglene forenkle tilgangen til datakilder betydelig (se vurderinger fra Jonathan Gray på Guardians Datablog).

Forslaget til endringer i direktivet går nå til Rådet og Parlamentet i EU. Dersom forslaget overlever denne prosessen, skal det så implementeres i medlemslandene (og EØS-landene).

I tillegg ønsker Kommisjonen å gå foran med et godt eksempel. Den vil i løpet av våren 2012 åpne tilgang til sine egne data. En egen portal for dette er under utvikling. En paneuropeisk portal der man kan finne data fra de europeiske landene på ett sted skal komme på plass våren 2013. Videre loves det 100 millioner euro til forskning på teknologi for datahåndtering. Åpne data skal også prioriteres i de kommende EU-programmene for forskning.

Dokumenter (alle i pdf):

• Kommisjonens strategi for åpne data
• Forslaget til endringer i PSI-direktivet
• Forslaget til åpning av Kommisjonens egne data og dokumenter

Spørsmålet diskuteres også i EU-sammenheng. På en konferanse i Brussel denne uken gikk generaldirektør for utdanning og kultur Jan Truszczynski i EU-kommisjonen inn for én felles momssats: “We believe content should be taxed the same way, whether is printed or in tablets,” sa han ifølge Euractiv. EU-kommisjonen utreder nå en reform av reglene for merverdiavgift. Landene kan ha ulik mva i dag, men den må ligge i en “korridor” mellom 15 og 25 prosent (men kulturprodukter kan ha lavere sats — i Tyskland har aviser og bøker en sats på 7 prosent). Truszczynski antyder at en skrantende mediebransje kan få indirekte støtte via lavere merverdiavgift.

I de fleste EU-land er det lavere momssatser for papirbasert enn for digitalt distribuert innhold, ifølge en oversikt fra den europeiske avisutgiverorganisasjonen ENPA. Differansen er størst i Danmark, som har samme satser som Norge.

Nylig informerte EU-kommisjonen om sitt videre arbeid på feltet. Åpne data inngår i en handlingsplan for digitale virkemidler i forvaltningen. Det varsles handling på disse punktene framover:

• 2011 Member States will agree on a common set of PSI re-use indicators.
• 2011 The Commission will conduct a study to assess to what extent open data catalogues and/or PSI portals (e.g. data.gov.uk) have been developed and implemented by Member States.
• 2011–2013 The Commission will facilitate exchanges of good practice and awareness-raising activities and will adopt its own internal PSI re-use strategy based on a review of the PSI Decision.
• 2011–2012 The Commission will review the PSI Directive, as indicated in the Digital Agenda for Europe, and will consider the possibility of an extended strategy for European PSI.

Hele handlingsplanen finnes i pdf-format.

Kilder: Open Data Network og EPSIPlatform.

Må redusere støtte til storbyaviser

Begrunnelsen for den svenske støtten er å sørge for en mangfoldig og variert presse. Alle aviser som deltar i organisert samdistribusjon mottar derfor distribusjonsstøtte, noe som utgjorde omtrent 68 millioner kroner i 2009. I tillegg mottar nummer 2‑aviser som har mindre enn 30 prosent husstandsdekning på utgivelsesstedet også driftsstøtte, og det er denne driftsstøtten som nå skal endres. Slik ordningen er i dag mottar Svenska Dagbladet og Skånska Dagbladet et større beløp enn andre aviser det er rimelig å sammenligne dem med, fordi de defineres som storbyaviser. Storbyavisene har hittil fått sin støtte regnet ut på bakgrunn av en bidragssats på 297000 kroner, mens bidragssatsen til andre høy- og middelfrekvente aviser er på 235000 kroner. Disse avisene har også et bidragstak på 16,9 millioner, mens storbyavisene i 2009 kunne motta en samlet støtte på 63,9 millioner kroner. Ifølge EU-kommisjonen gir dette de to storbyavisene et konkurransefortrinn, og anser denne måten å fordele støtten som ulovlig. Storbyavisenes bidragssats skal derfor senkes slik at den kommer på samme nivå som andre sammenlignbare aviser.

Storbyavisene har imidlertid særskilte kostnader som følge av konkurransesituasjonen i markedene de opererer i, og de må også oppfylle en del krav for å kunne betegnes som storbyavis. Avisene må utgis i enten Stockholm, Gøteborg eller Malmø, de må utgis syv dager i uken og ha en minimumsandel redaksjonelt innhold. Som kompensasjon for de ekstrautgifter disse kravene fører med seg skal storbyavisene derfor også kunne motta et ekstra beløp. Dette beløpet skal imidlertid ikke kunne utgjøre mer enn 40 prosent av avisenes netto ekstrakostnader, og taket for mottatt støtte skal senkes fra 63,9 millioner i 2009 til 45 millioner i 2016.

Andre aviser vil i hovedsak ikke bli berørt av endringene, bortsett fra gjennom innføringen av to nye regler knyttet til mottakelse av støtte; støtten skal ikke kunne utgjøre mer enn 40 prosent av totale kostnader for aviser som kommer ut ofte eller middels hyppig. Støtten til aviser som kommer ut sjelden skal ikke overstige 75 prosent. Avisene må hvert år gjøre rede for hvilke kostnader støtten har dekket.

Vil utjevne støtten

Argumentet for å endre storbyavisenes støtte er at dette vil utjevne konkurransen og utviske forskjellene mellom disse avisene og andre aviser med hyppige utgivelser. I tillegg vil endringene også gjøre støtten mer lokal. Professor i massemedieøkonomi, Karl Erik Gustafsson, sier til journalisten.se at EU-kommisjonen ikke liker at konsern som eier aviser som mottar svensk støtte også utgir aviser utenfor landets grenser, fordi dette kan påvirke konkurransen på det indre marked.

Konsekvenser for norsk støtte?

Selv om Norge ikke er medlem av EU, sier EØS-avtalens bestemmelser at all statsstøtte som kan påvirke handelen mellom EØS-land er forbudt. Støtteordninger som eksisterte før avtalen trådte i kraft godkjennes, men eventuelle endringer skal innmeldes og godkjennes av Eftas overvåkningsorgan ESA. Mediestøtteutvalget må derfor ta hensyn til EØS-avtalen i sine forslag til endringer av støtten, og det er ikke umulig at de svenske endringene også vil få konsekvenser for innretningen av den norske støtten. Utvalget skal levere sin rapport før nyttår.

Professor Erling Johan Hjelmeng ved Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo sier til Vox Publica at der man finner konkrete løsninger er det en viss presedens for at løsninger som aksepteres av Kommisjonen også setter standarden for ESA. Den norske støtten er ikke prøvd mot EØS-avtalens regler — foreløpig.

– Hvis den norske ordningen har lignende svakheter som det Kommisjonen opprinnelig påpekte med den svenske, er det ingen grunn til at dette vil bli vurdert annerledes etter EØS-avtalen, sier Hjelmeng.

I et svar til Stortingets familie- og kulturkomite i fjor, skriver Kulturdepartementet at det legger til grunn at regelverket for statsstøtte i EØS-avtalen ikke hindrer produksjonsstøtte til aviser. Men departementet presiserer også at pressestøtten ikke er blitt prøvd konkret mot statsstøttereglene. Videre framhever departementet på den positive siden for pressestøtten at Kommisjonen langt på vei har godtatt den svenske ordningen og begrunnelsen for den.

Bakgrunn for granskningen

EU-kommisjonens granskning av det svenske støttesystemet startet allerede i 2006. Dette året kom Presskommittén 2004, en komité som var nedsatt for å vurdere pressestøttesystemet og komme med forslag til hvordan det kunne utformes i fremtiden, med sin innstiling hvor den blant annet foreslo å øke støtten med 50–60 millioner kroner. EU godkjenner statsstøtteordninger som eksisterte før landet ble medlem av unionen, så lenge de ikke endres. Hvis de skal endres, må EU-kommisjonen godkjenne dem før endringene settes ut i livet. Den svenske regjeringen meldte derfor de planlagte endringene inn for Kommisjonen, og dette førte til at Kommisjonen igangsatte en granskning av støtten.

Gjenstand for debatt

Den svenske pressestøtten regnes som svært vellykket, og mange stiller seg skeptiske til at den nå skal legges om. Gustafsson mener at EU ikke vet hvordan avismarkedet i Sverige ser ut, og at de dermed ikke kan uttale seg om hvordan støtten best bør innrettes. Flere partier i regjeringen ønsker imidlertid å avskaffe støtten, og Socialdemokraterna har anklaget Moderaterna for å bruke EUs regler som et argument for å gjøre nettopp dette. Et viktig poeng for opposisjonen har også vært at Sverige nå har gitt fra seg sin egen bestemmelsesrett i dette spørsmålet. Kulturminister Lena Adelsohn Liljeroth har likevel hele tiden hevdet at pressestøtten skal bevares, og regjeringen har nå altså kommet til enighet med EU-kommisjonen om innretningen av støtten.

Mer om svensk pressestøtte:

• Regeringen.se: Presstödet
• Presstödsförordning

Allmennkringkasterne har, som Murdock viser, en stor mulighet til å omdefinere sin rolle. Men med sjansen følger også store hinder. I tillegg til teknologiske og økonomiske utfordringer, stiller politiske aktører seg i veien. For NRK, som hittil har fått relativt gode utviklingsmuligheter av hjemlige politikere, representerer EUs regler et hovedhinder på veien mot et omdefinert allmennkringkastingsoppdrag i en digital medieverden. For kan NRKs oppdrag overføres til internett? Hvordan skal det i så fall se ut? Bør det inkludere alt fra nett-tv og ‑radio og audiovisuelle arkiv, via diskusjonsforum og søkemaskiner, til spill og tekstbasert nyhets- og reportasjestoff? Og skal det lisensfinansieres?

EU som mediepolitisk aktør

Utover på 1990-tallet vokste EU fram som en sentral mediepolitisk aktør — også for Norge: Selv om oppmerksomheten har vært minimal i norsk offentlighet, er hjemlige medieaktører bundet av alle relevante reguleringer gjennom EØS-avtalen. EU behandler medier som tjenester. Det betyr at mediene er underlagt konkurransepolitikkens område, og styres av EU-kommisjonen etter markedsmessige hensyn. Lisensfinansiert allmennkringkasting blir i denne sammenheng et unntak. Den ødelegger den frie konkurransen, men tillates fordi den vurderes som sentral for hvert samfunns sosiale, kulturelle og demokratiske behov, som det heter.

Kommersielle fjernsynskanaler internasjonalt har opplevd annonsesvikt og hardere konkurranse de seneste årene. Samtidig henger spådommene om den digitale teknologiens store omveltningskraft over bransjen. Når offentlige allmennkringkastere samtidig har beholdt en sterk posisjon — og til og med utvidet sitt aktivitetsområde — har EU-kommisjonen vært instansen å gå til for kommersielle tilbydere. De opplever allmennkringkringkasternes lisensfinansiering som et urettferdig fortrinn. Over hele Vest-Europa har det derfor strømmet inn klager på konkurransevridning. Den danske medieforskeren Frands Mortensen har laget en kronologisk oversikt over disse klagesakene (lenke til PDF). Her hjemmefra har TV 2 protestert på NRKs reklamesalg via tekst-tv og internett.

Til tross for nøling og manglende avklaringer kan det hevdes at Kommisjonen har behandlet allmennkringkasting riktig så godt. Hvert land får selv definere hva allmennkringkasterne skal drive med, og populære program innrettet på å nå flest mulig kan inkluderes i oppdragene. Slik har det vært mulig for NRK å satse tungt på helgeunderholdning og store, dyre sportsarrangement. Men dette gjelder altså radio og fjernsyn. Når spørsmålet om internettjenester stilles, ser Kommisjonen ut til å skifte mening.

Kommisjonens holdning

Selv om flere av de aktuelle klagesakene ikke er avgjort, er det mulig å peke på noen tendenser i Kommisjonens holdning til regulering av mer eller mindre spede bidrag til en digital allmenning:

• Allmennkringkasterne tildeles en supplerende rolle på nettet: NRK kan programmere ”Først & Sist” på fredagskvelden i direkte konkurranse med TV2s sendeskjema. På nettet skal deres nye initiativ derimot begrense seg til å levere det kommersielle aktører holder seg unna.
• Enkelttjenester vurderes individuelt: Mens vi er vant til å tenke på allmennkringkasting som en helhet – for eksempel se en fjernsynskanal eller NRKs radiotilbud under ett – måles hver enkelt internettjeneste etter sin individuelle allmennkringkastingsverdi.
• Internettaktiviteter er vedheng til kringkasting: Nettet anerkjennes ikke som selvstendig plattform, velegnet til å bidra til å oppfylle NRKs oppdrag.

Implikasjonene for allmennkringkastingen

De foreløpige svarene er altså ikke særlig oppmuntrende for de som tillegger allmennkringkastingsinstitusjonene en sentral funksjon i framtiden. Kommisjonen viser ikke lenger en like positiv holdning til de lisensfinansierte institusjonene. Et konkret utslag er at NRK fikk påpakning for å drive et diskusjonsforum på nettet for generelle samfunnsspørsmål. Et hvert forum skal nemlig knyttes til et radio- eller fjernsynsprogram.

En annen konsekvens er at nye tjenester vurderes opp mot det som måtte eksistere av kommersielle tilbud. Da BBC ville lansere et omfattende nettsted med undervisningsmateriell rettet mot skoleelever, hjalp det lite med argument for at nettopp undervisning var en helt sentral del av institusjonens tradisjonelle oppdrag, og at det bare var naturlig å ta i bruk nye kommunikasjonskanaler som internettet. Den eneste måten Kommisjonen kunne godta initiativet på, var ved å holde det opp mot eksisterende kommersielle tilbud, og kreve at BBC bare supplerte disse.

Kommisjonen vil skape et felles europeisk marked med like vilkår. Problemet er altså at konkurransepolitikkens logikk tas inn på nye områder, slik at markedets område utvides. I samme slengen innskrenkes rommet for kulturpolitikk og nasjonale forskjeller. Allmennkringkastingens frisone utenfor konkurransepolitikken står altså i fare for å krympe i det digitale mediesystemet.

Mot en løsning?

Hinderet er imidlertid ikke uoverstigelig. Flere nasjonale regjeringer — blant annet den norske — har protestert, og understreket verdien av en dynamisk allmennkringkastingsdefinisjon. Bare slik er en rustet til å ta i bruk nye medieplattformers muligheter til å støtte samfunnsnyttige funksjoner, hevder de.

Saken mot NRK pendler fremdeles mellom EFTAs konkurransemyndighet og det norske kirke- og kulturdepartementet. Diskusjonen bidro nok til at NRKs oppdrag får en ny gjennomgang og spesifisering i en kommende stortingsmelding. Samtidig er det tegn som tyder på at Kommisjonen modererer sitt syn: I det pågående arbeidet med et nytt direktiv for den europeiske fjernsynsbransjen virker ikke lenger spørsmålet om lisensfinansierte internettjenester like betent – verken fra EU eller konkurrentenes side. Det gjenstår altså å se om partene blir enige — og om hva. Svaret vil få stor betydning både for den videre veien for NRK som lisensfinansiert mediehus, for kommersielle konkurrenters muligheter, og for en eventuell realisering av visjonen om en digital allmenning.