Frisvold lener seg fremover i stolen. Fra tredje etasje i Trône-distriktet i Brussel, et steinkast fra Europaparlamentet, arbeider han for Bellona Europa, Brusselkontoret og Europabevegelsen.

Ikke én gang i løpet av det timeslange intervjuet skal Frisvolds rygg berøre stolryggen i mer enn tre sekunder. Frisvold er frampå — en livsnødvendig egenskap som lobbyist i Europas hektiske “hovedstad”. Og engasjementet er konsentrert rundt to saker: ”ja” til europeisk fokus på klima, og ”ja” til norsk medlemskap i EU.

Alt virker stort i Brussel. Bygningene er høye, vaflene enorme, glassflatene massive og flaggene mange. Frisvolds arena er utvilsomt av respektabel størrelse. Og Frisvold liker det sånn. Intet mindre enn ti NM-gull i fekting har EU-forkjemperen på merittlista, i tillegg til 11.-plassen fra OL i Los Angeles i 1984. Og nå; Den Europeiske Union. 27 europeiske medlemsland. Ett parlament, ett råd, én kommisjon. En arbeidsplass for tusenvis av mennesker. En by. Brussel. For øvrig én av flere byer i Belgia. Men for Paal Frisvold symboliserer Brussel noe mer enn en Kielland-roman; noe langt større.

Verdensborgeren

— Jeg ser daglig hva Norge går glipp av. Når jeg ser de nordiske flaggene — det svenske, det danske, det finske ved siden av hverandre utenfor Europaparlamentet — og ikke det norske… Det er så trist at… Ja. Det gjør vondt her inne.

Samboere i Brussel (foto: Sofie Aspunvik)

Frisvold slår hånden lett mot venstresiden av brystet.

Ifølge Frisvold selv er han ”en global borger, i ordets tåpeligste forstand”. Troen på et europeisk fellesskap og globalt samarbeid har vokst seg frem i takt med Frisvolds økende kjennskap til land og kulturer fjernt fra binderser og ostehøvler. Bak seg har han midlertidige bostedsadresser i både Italia, Kina, Frankrike og USA. Verdensborgeren i Paal Frisvold har med andre ord hatt gode vekstvilkår. Siden 1997 er det Brussel som har huset Frisvold-familien: Paal, hans franske kone Martine og deres to døtre.

Klimaforkjemperen

Men han er også en del av Bellona-familien. En viktig del. Det hele startet i 2005, da Frederic Hauge ringte og ville ha Frisvold med på laget, som en av Bellonas ambassadører i Europa. Sammen gikk de skrittene opp til EUs dør, med et forslag om karbonfangst og ‑lagring (CCS) i skreppa. De banket på, men ingen åpnet. Det var den gangen. Nå er CCS et av EUs viktigste klimatiltak for å nå “20–20-20-målet”; 20 prosent fornybar energi innen 2020. Bellona, representert ved Frederic Hauge og Paal Frisvold, har vært en viktig pådriver for å iverksette planleggingen av CCS-demonstrasjonsprogrammer i Europa.

Man må jo bare spørre:

— Er du en slags klimapolitisk Askeladd?

— Hehe, nei… Kanskje? Jeg har nok ligget foran i kampen som en spydspiss inn i systemet, fordi jeg kjenner EU godt og vet hvordan ting fungerer i Brussel. Men jeg skal ikke ha all æren for det vi har fått til her, det er et stort og dyktig team som jobber intenst for å påvirke EUs klimapolitikk. Men jeg trengs, selv om det sikkert er blærete sagt. Jeg fikk tidlig forståelse for viktigheten av et internasjonalt samarbeid. Vi kan kanskje kalle det ”pionér med gjennomslagskraft?”

Lobbyisten

Frisvold gestikulerer. Mye. Håndbevegelsene er store, nesten like store som ordene. ”Ekte”, tenker man, der man sitter som nyfrelst klimaentusiast. Kontoret til Frisvold er innbydende. Lyst, rent, enkelt. På pulten ligger en bok om internasjonal politikk ved siden av dagens utgave av Financial Times. En fersk EU-rapport om positive muligheter for markante CO2-kutt topper en haug med visittkort på høyde med en gjennomsnittlig lovsamling.

— Disse er fra den siste uka bare!

Frisvold nikker mot haugen.

Energikrigen i verden er reell, sier Paal Frisvold.

— Jeg forstod tidlig at det ikke er miljøfrikerne som redder miljøet. Det er det som er flott med Bellona. Man ser ikke på klimaproblematikken isolert. Økonomi, forbruk og generell politikk er like viktig. Man må spille på lag med næringslivet. Man må forstå at miljøvennlige løsninger må tilrettelegges for kommersielle aktører, slik at det blir attraktivt å benytte seg av dem. Vi sier ikke ”slutt å reis, slutt å spis kjøtt, slutt med forbruk”. Det ville jo vært galskap. Da ville ikke barna våre kunnet dra ut og fått forståelsen av hvor privilegerte de er.

— Men CCS-teknologien er ikke lønnsom ennå?

— Nei. All ny teknologi er kostbar til å begynne med. The Economist sa det godt da de skrev at ”vi forlot ikke steinalderen på grunn av mangel på stein”. Vi må skru tiden frem, ikke tilbake. Vi må søke nye løsninger og bidra til at næringslivet tjener på å ta i bruk denne nye og miljøvennlige teknologien. På lang sikt vil alle parter være tjent med det, også de som finansierer det i oppstartsfasen.

Klima + EU = sant

Frisvold trekker gasskonflikten mellom Russland og Ukraina i 2005 frem som et eksempel på alvorlighetsgraden i energikampen. Konflikten endte 1. januar 2006 med at Russland midlertidig stengte gassledningene gjennom Ukraina, noe som også satte gassleveransene til Europa i fare.

EU-hovedstad (foto: Sofie Aspunvik)

— Energikrigen i verden er reell. Det kjempes hver dag om ressurser og situasjonen er alvorlig. Verden har en enorm utfordring i forhold til befolkningsvekst og energitilgang for alle.

— Og engasjementet for norsk EU-medlemskap og klimakampen, går det hånd i hånd?

— For meg gjør det det. Absolutt. Selv om Frederic Hauge pleier å tøyse med at vi må holde Norge langt utenfor EU, fordi vi ellers risikerer at Norge ødelegger EUs ambisiøse klimapolitikk. Ja, Norge er bakstreverske på klimafronten. Men det ville et EU-medlemskap kunne forebygge. Norge må involvere seg offisielt for å ha noen som helst påvirkning på beslutningsprosessene i EU. Å tro noe annet er ufattelig naivt.

— Så hva er det som egentlig driver deg?

Frisvolds iPhone ringer. Det er Martine. På myk og plettfri fransk avtaler han å møte henne ved Place Luxembourg om 25 minutter. De skal på kino. Han ser på klokka. Deretter på meg. Så smiler han, en anelse krigersk.

— Hva som driver meg? Jeg har et jævlig viktig budskap. Og jeg gleder meg til å stå opp om mårran. Det er det som driver meg.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.

Leder for Hordaland Senterparti Steinulf Tungesvik var ikke i tvil etter debatten som fant sted i Tivoli på Det Akademiske Kvarter sist torsdag 29. april. Det var få tomme seter på Kvarteret, men så var heller ikke salen så stor, da Studentersamfunnet i Bergen tok opp det manglende EU-engasjementet blant norske politikere. Hvert parti stilte med en representant. Det har gått seksten år siden sist Norge tok stilling til medlemskap, og flere blant publikum mente det var på tide å ta opp spørsmålet på ny.

— Når blir det aktuelt for Arbeiderpartiet og Høyre å åpne for ny EU-debatt, lød et av spørsmålene fra salen.

Arbeiderpartiets Svein Roald Hansen turte ikke å si noe om når en slik debatt vil bli aktuell, men understreket at det trolig er uaktuelt med en folkeavstemning før ja-siden har et klart flertall på meningsmålingene.

Nikolai Astrup fra Høyre var enig, og la til at Arbeiderpartiet og Høyre bør ha flertall i Stortinget før spørsmålet om medlemskap blir reelt.

EU-panelet i Bergen (foto: Nora B. Paulsen)

Diskusjonen som i utgangspunktet skulle dreie seg om den manglende EU-debatten, skiftet raskt fokus til hvorvidt Norge bør bli medlem eller ikke. Panelet delte seg klart i to, der Høyre og Arbeiderpartiet representerte ja-siden, mens både Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet var skeptiske til medlemskap. Det er for øvrig stor splittelse innad i Venstre i medlemskapsdrøftingen.

— Som om Finnmark skulle stilt seg utenfor Stortinget

— EU er Norges nærmeste allierte og viktigste politiske samarbeidspartner. Vi har stilt oss utenfor, og dermed fraskrevet oss ansvar for utviklingen av kontinentet vi er en del av. Det er som om Finnmark skulle stilt seg utenfor Stortinget. EØS-avtalen er god og nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Den gir oss ingen innflytelse på avgjørelser som blir tatt innad i EU, sa Astrup.

— La oss si det sånn da, at hvis du har lyst til å gå ut og spille håndball, men alle de andre guttene i gaten spiller fotball. Ja, da er du enten nødt til å bli med på fotball, eller stå alene og se på, sa Hansen. — Det er bedre med 1 prosent av stemmene enn å ikke ha stemmerett i det hele tatt!

Arbeiderpartiet mener videre at klimaproblemene, terrortrusselen og miljøutfordringene krever samarbeid mellom nasjonene. Som Europas rikeste land er Norge nødt til å ta ansvar for utviklingen av det europeiske kontinentet. Vi er dessuten for godt integrert i EU-samarbeidet og nyter for mange goder til at vi kan fortsette å være gratispassasjerer.

Mer makt til de store

I saken om EU er det sterke meninger i sving, og torsdag sa mange seg uenige i argumentene til Høyre og Arbeiderpartiet.

— Utviklingen i EU går mot økt sentralisering der de store medlemslandene øker sin makt på bekostning av de mindre. Grunnen til at det har vært så liten interesse for en debatt er at nei-siden har hatt et klart flertall på meningsmålingene de siste fem årene, sa Mona Høvset fra Kristelig Folkeparti.

— EU er ikke svaret på Norges problemer. Det er en fordel med tanke på Norges olje- og fiskeindustri at vi ikke er medlem. Fremskrittspartiet ser heller at EØS-avtalen endres for bedre å ivareta norske interesser, sa Morten Høglund, utenrikspolitisk talsmann i Frp.

Han la for øvrig til at EU som konstruksjon er en god ting med tanke på Europas tidligere krigshistorie.

— EU burde blitt tildelt fredsprisen! Men Europa blir ikke nødvendigvis mer fredelig om Norge innlemmes i unionen.

— EU er ingen interessant politisk kraft i verden

Steinulf Tungesvik mente det er unødvendig med en ny EU-debatt, og at det er udemokratisk å ta opp igjen spørsmålet når folket har sagt nei.

— Men det er jo seksten år siden?

— Ja, men det har ikke skjedd noe spennende siden den gang. EU er ingen interessant politisk kraft i verden, sa Tungesvik til Brostein etter debatten.

Til tross for at torsdagens debatten sporet av, var det i hovedsak enighet om at Norge ikke er klar for en ny debatt om medlemskap per dags dato.

— Man må skape en forståelse for hvordan EU påvirker norsk politikk. Problemet i dag er at diskusjonen har liten klangbunn blant det norske folk. Vi må bidra til å opplyse folket om hvilken sammenheng EU og Norge har. Først da blir det aktuelt med en reell debatt, avsluttet Arbeiderpartiets Svein Roald Hansen.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.

— Rent valgteknisk er det ikke mye å utsette. Resultatet avspeiler det folk mener, sier Ole Benny Lilleås, valgobservatør fra Den norske Helsingforskomité. Den samme konklusjonen kommer Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa til i sin rapport. Lilleås mener Serbias demokratiske problem ligger et annet sted.

— Demokrati er ikke bare stemmekonkurranse i et valg, men også en verdi i samfunnet. SRS, det radikale nasjonalistiske partiet, fremmer ikke slike verdier, mener Lilleås.

En ung mann i Beograd avgir sin stemme i parlamentsvalget (foto: OSSE/Milan Obradovic)

At dette partiet med sine 28,7 prosent fikk størst oppslutning, kan dermed holde den demokratiske utviklingen tilbake. Men det er ennå ikke gitt hvor stort utbytte SRS vil ha av valgseieren. Det er det mye opp til statsminister Vojislav Kostunicas parti, det serbiske demokratiske partiet (DSS) å avgjøre. Selv om dette partiet mistet oppslutning i forhold til sist valg i desember 2003, besitter det nå en gunstig posisjon, med makt til å være med på å avgjøre hvilken kurs Serbia skal følge. For ettersom ingen partier er store nok til å regjere alene, må det dannes allianser, og DSS kan spille på lag i ulike retninger. Omtrent en tredjedel av DSS’ velgere har noenlunde samme meninger som SRS’ tilhengere, men partiet har også har mye til felles med president Boris Tadics parti, det demokratiske partiet DS.

Presidentens parti fikk en oppslutning på 22,9 prosent, noe som representerte en økning fra sist valg. DS skal nå først forhandle med DSS. Ifølge Ole Benny Lilleås er dette den mest sannsynlige alliansen. Den lille partilisten G17+, som først og fremst fokuserer på økonomisk modernisering, er også et mulig medlem av en slik allianse. Det er trolig at statsminister Kostunica vil forbli i sin stilling, eventuelt kan statsministerstolen overtas av DS.

Årsak og virkning

Serbia ligger ikke bare langt etter i økonomisk og demokratisk utvikling sammenliknet med Vesten, men også i forhold til nabolandene. En av årsakene er at regjeringene har vært svake og ikke har kunnet, eller våget, å foreta drastiske endringer. Faren for å miste stemmer til det ultranasjonalistiske SRS er en viktig grunn til at de demokratiske partiene er tilbakeholdne, for eksempel når det gjelder å gjennomføre demokratiske reformer. Kostunicas regjering har ikke sørget for å arrestere og utlevere Ratko Mladic til krigsforbryterdomstolen i Haag, ei heller å innse offentlig at Kosovo-provinsen er tapt for Serbia.

En observatør fra OSSE sjekker en valgliste utenfor et valglokale i Beograd (foto: OSSE/Urdur Gunnarsdottir)

Fra et vestlig perspektiv kan det dermed synes som at Serbias demokrati motsier seg selv, ved at en stor del av folket på demokratisk vis velger bort partier som ønsker demokratisk utvikling. Men denne prioriteringen har også sine rasjonelle årsaker, ifølge Ole Benny Lilleås:

— En stor del av SRS’ velgere er ikke tjent med modernisering og vestliggjøring. De er gjerne lite utdannede menn som lever av jordbruk. De har verken råd til eller lyst til å dra til Vesten, og de frykter at EU-tilpasning vil føre til at støtteordninger går tapt.

De som har interesse av EU-tilknytning er gjerne unge og bosatt i byene. Blant annet ønsker de seg åpnere visumregler. Et parti som står sterkt blant denne delen av befolkningen er det demokratisk-liberale partiet LDP, som i søndagens valg krøp like over sperregrensen på 5 prosent og nå får 15 av 250 mandater i parlamentet.

— Politisk irrasjonalitet

Dzemal Sokolovic er fra Bosnia, og er ansatt som gjesteprofessor ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen. Han har fulgt med på valgkampen i sitt hjemlands naboland.

— Hvis jeg var serber, ville jeg stemt på det demokratisk-liberale partiet. Partiets unge leder er den viktigste politikeren på den serbiske politiske scenen.

Selv om det demokratisk-liberale partiet er lite, tror Sokolovic at det kan få en avgjørende rolle.

— Partiet representerer framtiden. Det er det eneste partiet som våger å si at Kosovo er tapt, og det er for å gjennomføre den demokratiske utviklingsprosessen som skal til for at Serbia skal kunne nærme seg Europa. Jeg håper at det får enda større oppslutning ved neste valg, sier Sokolovic.

Serbisk valgkamp er svært ulik den norske. Mens vi diskuterer kroner opp og ned på velferdsbudsjettene, er det de store politiske symbolsakene som vekker serbernes engasjement.

— Den nordeuropeiske mentaliteten er annerledes enn den balkanske. Deres politiske fokus er irrasjonelt. De tenker politiske prosjekter fremfor mat til sine egne barn, sier Sokolovic.

Det serbiske sosialdemokratiske partiet er ikke engang representert i den serbiske nasjonalforsamlingen, mens nabolandene har store sosialdemokratiske partier. Det synes Sokolovic er skuffende, og ser ingen åpenbare forklaringer på hvorfor det er slik.

— Det sosialdemokratiske partiet allierte seg med Pensjonistpartiet. Kanskje folk ikke vil ha noe med pensjonistene å gjøre, spøker han.

- Må utlevere krigsforbrytere

— Kostunica har ikke vært klar for fullt samarbeid med krigsforbryterdomstolen i Haag, eller med EU og FN. Neste regjering må utlevere dem som er ettersøkt for krigsforbrytelser til Haag. Dette er ikke viktig kun for Serbia og Balkan, men for hele verden, det er et prinsipp, sier Sokolovic.

Kosovoalbanerne boikottet parlamentsvalget. Når det gjelder Kosovos framtid, håper Sokolovic at flere politikere våger å innrømme at provinsen er tapt.

— De fleste serbere tenker tilbake på Jugoslavias storhetstid. Men selv om Jugoslavia var bedre enn de nye statene på Balkan i dag, må folk se fremover. Sjansen til å leve i samme land er allerede misbrukt.

Kosovo er i dag et protektorat under NATO og FN. Og slik bør det ifølge Sokolovic være en stund til.

— Det er bedre at styrkene blir noen år for lenge enn at de må komme tilbake om ti år, til en blodig situasjon, understreker han.