I samtale med Vox Publica snakker han om effekten av “Den store marsjen for Europa” som Emmanuel Macrons parti har startet, og prøver å klargjøre den franske presidentens europeiske visjon.

Vox Publica: Ifølge arrangørene har den store marsjen for Europa kommet i stand for å fylle det politiske programmet til Emmanuel Macrons parti, La République en marche (LREM), til neste års EU-valg. Har denne fremgangsmåten blitt brukt før i andre europeiske land?

Olivier Costa: – Selve idéen om å forhøre seg direkte med innbyggerne er ikke ny, men å gjøre det offentlig og i såpass stor skala, og tidlig i forkant av valget, for etter sigende å utarbeide sitt politiske program, det tror jeg er nokså nytt, ja. Men at en dør-til-dør-aksjon kan være et effektivt virkemiddel, finnes det bevis på. Den ble brukt i Barack Obamas valgkamp og, om enn i mindre grad, i valgkampen til François Hollande i 2012. Emmanuel Macron brukte den dessuten i fjorårets presidentvalg, og da i mye større omfang enn sosialistpartiet.

Den store utfordringen i EU er at det er et altfor bredt og bevegelig fellesskap som innbyggerne vanskelig klarer å identifisere seg med, sier EU- og demokratiforsker Olivier Costa.

Hva ønsker Macron og hans parti i dine øyne å oppnå med dette?

– Jeg tror at det er minst to mål med denne aksjonen. Det første er å vekke interesse for den europeiske valgkampen, særlig LREMs agenda. Å lage en bevegelse akkurat som i presidentvalgkampen, som jo fungerte veldig bra. Vi vet at det er en minimal sjanse for at en pamflett endrer folks meninger. Til gjengjeld kan det å snakke med folk bidra til å dytte hjemmesittere til valgurnene, eller til å overtale de som ikke kjenner godt nok til de ulike politiske programmene til å stemme på en gitt kandidat. Det andre de ønsker å oppnå, er å spørre folk direkte hva de forventer av EU. Fra et analytisk ståsted, tviler jeg imidlertid på at det vil avdekke noe nytt…

Og hvorfor det?

– Når det gjelder Europa og unionen, er folk vanligvis lite informert og har ikke gjort seg opp mange meninger… Men det at velgerne får muligheten til å uttrykke seg om en sak, relevant eller ei, tror jeg kan spille en veldig positiv rolle. Særlig med tanke på følelsen av å stå på utsiden av den europeiske integrasjonen.

I Frankrike er valgdeltakelsen ved EU-valg svært lav. Hvordan forklarer man denne avstanden franskmenn føler til de europeiske institusjonene?

– Jeg tror det først og fremst skyldes de påfølgende krisene. Den institusjonelle krisen i forbindelsen med EU-grunnloven på 2000-tallet var nokså ødeleggende. Man skapte debatter rundt falske problemer og skremte velgerne med utsiktene om et føderalt Europa. Deretter kom finanskrisen i 2008. Mange trodde det var en krise knyttet til euroen og EU, mens det egentlig var en global finanskrise. For ikke å glemme all sparepolitikken som kom i kjølvannet… I dag står man overfor flyktningkriser der folk ikke forstår hvem som gjør hva. I tillegg til dette er det en slags eksistensiell krise for EU-borgeren og en frykt for økonomisk nedgang, noe alle slags populistiske politikere benytter seg av for å forfekte en mer nasjonal orientert agenda. Det ser vi i Polen, i Ungarn og selv i Storbritannia… Kanskje er det også følelsen av at viktige beslutninger tas i Brussel, ikke Paris, og at dette ikke snakkes om, at man ikke forstår prosessene på dette området. Denne asymmetrien skaper en stor spenning som slår negativt ut på bildet man har av den europeiske integrasjonen.

Er det i bunn og grunn selve prinsippet om et felles europeisk statsborgerskap som er feilslått, den som aktivistene i Den store marsjen ser ut til å fronte?

– Det er en misforståelse om dette europeiske statsborgerskapet; det er ikke ment å erstatte de nasjonale statsborgerskapene… Da dette ble tatt med i Maastricht-avtalen i 1992, var det med relativt beskjedne ambisjoner. Men da debatten om EU-grunnloven kom i 2005, trodde enkelte føderalister at det ville innebære større lojalitet til unionen enn sitt eget land. Og der tok de helt klart feil. Avtaler og institusjoner kan endres i løpet av noen år. Men å endre tankesett tar flere generasjoner! Og det er tydelig at dette har mislyktes i og med at grunnlovstraktaten ble nedstemt… Men så kan man vise til oppslutningen om europeiske verdier, eller oppslutningen om resultatene av den europeiske integrasjonen. Har man dette, er det ikke behov for et felles statsborgerskap eller ett folk.

Foto: European Union 2018 — European Parliament cbnd

Frankrikes president Emmanuel Macron taler i Europaparlamentet i Strasbourg 17. april 2018.

17. april talte Emmanuel Macron foran et samlet Europaparlament om å “gjenskape Europas suverenitet”. Er det dette som er løsningen for den berømte europeiske suvereniteten?

– Europas suverenitet kan nesten minne om sirkelens kvadratur. Vi befinner oss i et system som må ivareta hver enkelt medlemsstats suverenitet samtidig som man overfører makt til unionen. For øyeblikket innebærer dette siste særlig å vedta juridiske reguleringer på hovedsakelig økonomiske områder. Det man ikke har på et europeisk nivå, er en mer symbolsk og synlig makt. Jeg antar at det Emmanuel Macron ønsker, er å gi unionen klarere kompetanse, og noe mer politisk kompetanse på visse områder. Et eksempel på dette er hans idé om å opprette et europeisk finansdepartement. Dette vil kunne bidra til at EU oppfattes av unionens borgere som noe annet enn et byråkratisk system som lager reguleringer man er nødt til å akseptere, og det vil gjøre det mulig å ta sterke standpunkt i visse saker.

Og hvordan kan en slik tilpasset suverenitet fungere?

– Jeg tror den eneste løsningen er å bevege seg mot en føderal ordning, med klargjøring av de ulike kompetansene. Men den store utfordringen i EU er at det er et altfor bredt og bevegelig fellesskap som innbyggerne vanskelig klarer å identifisere seg med. Og på den andre siden involverer dette gamle nasjonalstater med sterke identiteter, som det ikke er lett å samle. Derfor trengs det mekanismer med mindre makt for den føderale staten enn det man har i USA og i Tyskland, og mer makt til medlemsstatene… Men, per i dag er vi ikke der! Vi befinner oss i en ganske paradoksal situasjon der, særlig på grunn av finanskrisen, den europeiske integrasjonen er styrket, for eksempel når det gjelder skatt og budsjett. Men med et system som på sin side foregår på regjeringsnivå, noe som innebærer beslutninger basert på enstemmighet. Med den systematiske svartmalingen fra partnere fra Sentral- og Øst-Europa, er dette en svært vanskelig oppgave…

Kan denne marsjen, denne dør-til-dør-aksjonen, være en måte å gi nytt liv til idéen om et europeisk statsborgerskap?

– Vi kan gjerne være skeptiske og le av det, men jeg tror at denne store marsjen er en god måte for å få folk til å involvere seg i utfordringene ved den europeiske integrasjonen, og til å ytre sine meninger. Men så skal man ikke undervurdere det at valget vil skje på et tidspunkt der Emmanuel Macrons makt vil være påført noe slitasjeskade, noe vi allerede ser tegn på i Frankrike. For ikke å glemme at én av utfordringene til presidentens parti vil være å skape allianser til EU-valget… I tillegg vil alt av avtalereformer måtte gjøres i samtaler med lederne fra de andre medlemslandene. Og Emmanuel Macron har ikke bred støtte i EU-rådet, særlig ikke av Angela Merkel. For ikke å snakke om de italienske lederne som vi ennå ikke vet hvem er…

For å vurdere hva vi skal feire, er det nyttig å ta utgangspunkt i hvilket syn på Grunnloven som måldokumentet legger til grunn. Måldokumentet understreker at Grunnloven har vært sentral i utviklingen av Norge som demokrati og Norge som nasjonalstat med en klart utviklet nasjonal identitet. Grunnloven fremstår som en ramme for og en nødvendig forutsetning for prinsippet om folkesuverenitet som oppfattes å være forankret i Norge som nasjonalstat. På denne måten anses også prinsippene om folkesuverenitet og statssuverenitet som gjensidig forsterkende.

1. Det globale verdifellesskapet

Det er særlig tre forhold jeg vil diskutere med hensyn til feiring. Målkomiteen har rett i at det er god grunn til å feire at vi har arvet en Grunnlov som over tid har fått en tydeligere forankring i grunnlovsideen. Denne ideen betegner et konstitusjonelt styresett basert på prinsippet om demokratisk selvstyring (inklusive de prinsippene vi også forbinder med den demokratiske rettsstaten). Det kan tilføyes at vi også har god grunn til å feire at man har vært i stand til å forankre prinsippene i grunnlovsideen i et levedyktig fellesskap, preget av omfattende tillit og solidaritet.

Oscar Wergelands maleri “Eidsvold 1814” (kilde: eidsvoll1814.no)

Men selv om måldokumentet sier at jubileet skal «bidra til økt bevissthet om hvordan nasjonen Norge og det moderne Norden vokste fram innenfor en europeisk kontekst…», sier det ikke noe om at selve kjernen i Grunnloven, nemlig grunnlovsideen, er basert i en intellektuell tradisjon som understreker at grunnlovsideens prinsipper er universelle. Dette tilsier at vi også må feire at vi gjennom vår Grunnlov er blitt et viktig medlem i det globale fellesskap som bekjenner seg til og søker å etterleve disse sentrale prinsippene. Feiringen må være inkluderende i den forstand at den tydelig markerer hvor viktig dette verdifellesskapet har vært i etableringen og utviklingen av vår Grunnlov.

I forlengelsen av dette er det også rimelig å feire at det i Europa og globalt er etablert et ekstra sikkerhetsnett av grunnleggende rettigheter som utgjør eksterne kontrollmekanismer for demokratiet, nettopp for å sikre at hver stat som bekjenner seg til demokratiske prinsipper faktisk også etterlever dem. Disse er forankret i FNs menneskerettighetserklæring, i Den europeiske menneskerettskonvensjonen og i EUs Charter of Fundamental Rights. Borgerne har adgang til slike ordninger som en slik ekstra forsikring. Dette illustrerer igjen hvordan grunnlovens sentrale prinsipper utgjør en integrert del av et større overgripende demokratisk sikkerhetsnett. Demokrati sikres gjennom gjensidig demokratisk kontroll på tvers av landegrenser. Vår feiring må anerkjenne viljen til å beskytte demokratiet ikke bare gjennom interne nasjonale, men også gjennom eksterne internasjonale og overnasjonale organer og virkemidler.

2. Bidrag utenfra til fred og demokrati i Norge

Det andre forholdet jeg vil ta opp, er at måldokumentet understreker at «Jubileet utvikles som et inkluderingsprosjekt med vekt på kunnskap, verdibevissthet, deltagelse og formidling. Jubileet skal ha en tydelig flerkulturell profil.»

Dette utsagnet peker utover det nasjonale fellesskapet som ellers er måldokumentets referanseramme. Det burde etter mitt syn ha vært sterkere betont at feiringen i større grad må inkludere enkeltpersoner, organisasjoner og stater utenfor Norge. Så mange utenfor landets grenser, nære venner og allierte har gitt viktige bidrag til å utvikle demokratiet, velstanden og solidariteten som preger dagens Norge. De har ikke bare med noen få viktige unntak latt oss få lov til å utvikle Norge, men har i høy grad bidratt til at vi har kunnet realisere det samfunnet vi har i dag. De har tilført oss uvurderlige bidrag gjennom ideer, verdier, teknologi, kunnskap og menneskelig kapital gjennom innvandring og samhandling. De har tatt imot våre emigranter og avlastet vårt samfunn. De har sikret vår fred, og fred er et moralsk imperativ. At vi kan leve i fred og fordragelighet, er verdt en feiring i seg selv.

Det er derfor viktig at jubileet som inkluderingsprosjekt inkluderer alle de som er utenfor eller har kommet utenfra og har bidratt til disse verdiene.

3. Forholdet til EU og folkestyrets framtid

Det tredje forholdet jeg vil berøre er at måldokumentet understreker at et av hovedmålene med feiringen er å: «Skape debatt om folkestyrets framtidige hovedutfordringer og stimulere til refleksjon, engasjement og deltagelse i demokratiske prosesser.»

Dette er viktig, men det spørs om feiringen vil kunne bøte på et forhold som ikke gir noen grunn til feiring, snarere tvert imot. Man kan i dag berettiget spørre om vi viser oss tilliten verdig som forvaltere av vår demokratisk-konstitusjonelle arv. Det er ingen grunn til å feire hvordan vi har taklet de intellektuelle og politiske utfordringene som vi som en integrert del av Europa står overfor. Norges forhold til Europa har i altfor stor grad blitt diskutert i nasjonale termer med vekt på hva som er bra for Norge (hva nå det skulle være som ofte forblir underkommunisert). Et slikt nasjonalt fokus har tatt oppmerksomheten bort fra en grunnleggende debatt om hva som utgjør de grunnleggende forutsetningene for vårt samfunn og de verdier vi gir vår tilslutning til i et Europa som er blitt stadig mer integrert.

Måldokumentet tar ikke opp det sentrale spørsmålet vi står overfor i dag, nemlig: Hva er de grunnleggende forutsetningene for å realisere grunnlovsideen i dagens Europa? I Norge synes det som om det er et omvendt proporsjonalt forhold mellom hvor viktig et spørsmål er for Grunnloven på den ene siden og den politiske oppmerksomhet og debatt som det politiske systemet er villig til å bruke på det på den andre. Det må i denne sammenheng også anses som uansvarlig når politiske partier som Frp ikke en gang tar et standpunkt i spørsmålet om norsk EU-medlemskap, som vel er det viktigste konstitusjonelle spørsmålet vi står overfor i vår tid.

Mangelen på grunnleggende politisk debatt om hvilke prinsipielle implikasjoner utviklingen i Europa har for demokratisk konstitusjonalisme bidrar også til å opprettholde et foreldet syn på betingelsene for folkesuverenitet i dagens Europa. Mens statssuverenitet tradisjonelt har vært ansett som en forutsetning for folkesuverenitet, slik vi også ser det reflektert i måldokumentet for grunnlovsjubileet, er selve forestillingen om suverenitet i Europa i dag i endring gjennom en mye sterkere betoning av medbestemmelse (for stater og borgere). Poenget er at i dagens Europa er det i stadig økende grad slik at rammene for hver stats selvstyre bestemmes i EU-organer der statene og borgerne har medbestemmelse. De statene som Norge som ikke er medlemmer og derfor ikke deltar, men som like fullt integreres i dette systemet, er derfor i langt mindre grad enn før i stand til å sette rammene for sitt eget selvstyre.

Foto: Europaparlamentet cbnd

Mange av lovene Europaparlamentet vedtar tas inn i norsk lov via EØS-avtalen.

Samtidig må det være et av historiens store paradokser at den formen for representasjon som Norge i praksis står overfor i sitt forhold til EU i dag i høy grad er den formen som de amerikanske kolonialistene avviste i 1776 og som dannet grunnlaget for den amerikanske revolusjon. Grunnlovsideen som de amerikanske uavhengighetsforkjemperne forfektet var nettopp tuftet på en avvisning av det som Edmund Burke refererte til som virtuell representasjon.

Virtual representation is that in which there is a communion of interests and a sympathy in feelings and desires between those who act in the name of any description of people and the people in whose name they act, though the trustees are not actually chosen by them. This is virtual representation. (Burke 1792: 23)

Argumentet var at de amerikanske kolonialistenes interesser ble ivaretatt av det britiske parlamentet; de trengte derfor ikke direkte politisk representasjon. Mye av argumentasjonen til støtte for EØS er nettopp at norske interesser er ivaretatt av EU, selv om vi ikke har noen folkevalgt representasjon der. Poenget er at Norge er knyttet opp til et europeisk system med politisk valgte representanter i EU som lager reglene som vi underlegges. Selv om Stortinget formelt vedtar lovene, er det representanter i EU som i realiteten fatter disse beslutningene på vegne av norske borgere. Det er nettopp dette som ligger i forestillingen om virtuell i stedet for reell politisk representasjon.

Derfor, når måldokumentet sier at feiringen må «Skape debatt om folkestyrets framtidige hovedutfordringer og stimulere til refleksjon, engasjement og deltagelse i demokratiske prosesser», vil en slik debatt måtte inkludere refleksjoner om Norge nå i forholdet til EU har importert mye av den praksis som Eidsvollsmennene nettopp ønsket å avvikle og sikre seg mot gjennom Grunnloven.

«Hvor langt kom vi sist?» Med disse ordene, stående på en jernbanestasjon, innleder mannen med de grå krøllene hver ny etappe av sin historiske reise. Sammen danner de 35 episodene en usedvanlig rik mosaikk.

Geert Mak var i februar invitert av Universitetet i Oslo for å holde den årlige Arena-forelesningen om europeiske forhold. Hans budskap gjaldt like mye fremtiden som fortiden. Mak er en sterk tilhenger av europeisk integrasjon, men det europeiske prosjektet er blitt penset inn på et galt spor, mener han. For lenge har unionen vært dominert av rent økonomiske vurderinger og av markedsløsninger — av “globalisme”. For mange forhold som kunne vært overlatt til medlemsstatene, detaljreguleres fra Brussel, mens man er kommet for kort på områder der samarbeidsbehovet er stort, som innen energi og miljø.

EU trenger demokratisk fornyelse, mener Geert Mak (foto: Bård Ek)

Legitimiteten svikter

Den europeiske union innhentes av en unnlatelsessynd, mener Geert Mak. Selv om lederne skulle klare å løse eurokrisen, mangler det europeiske prosjekt legitimitet i det europeiske folket. Budsjettunderskudd er én ting, demokratisk underskudd er verre å rydde opp i.

«Den europeiske union og de nasjonale lederne har i flere tiår neglisjert å bygge en virkelig sterk legitimering av Europa. Nå betaler vi prisen», sier Mak.

Vi møtte Mak i Oslo dagen etter at han hadde advart et fullsatt Litteraturhus om at stabiliteten, ja, til og med freden vi har vent oss til i Europa, ikke må tas for gitt. Nå har vi kommet til det 21. århundre, og EU er ikke nødvendigvis godt forberedt. Unionen trenger en dyp demokratisk fornyelse.

EU-batteriet snart tomt

Håndteringen av eurokrisen viser hvilket dilemma EU-lederne og ‑landene har brakt seg selv i, mener Mak. I fjor vår ble det nølt altfor lenge med å redde kriserammede Hellas’ økonomi, fordi Tysklands forbundskansler Angela Merkel ville vente til etter et tysk delstatsvalg.

«Alle visste hva Europa måtte gjøre for å redde Hellas. Og konsekvensene ved ikke å gjøre noe ville være veldig store, ikke minst for Tyskland. Men Merkel manglet legitimiteten hun trengte for virkelig å handle. Det vi ser her er et batteri som er nesten tomt», sier Mak.

Merkel visste at tyskerne er blitt mer skeptiske til dypere integrasjon i EU. Men nå får de det likevel; euroen kan ikke reddes uten.

«Angela Merkel og Nicolas Sarkozy foreslår nå tiltak som går mye lenger enn noen kunne ha forestilt seg for et år siden.»

Mak støtter en dypere økonomisk og politisk union, men dette må følges av mer demokratisk kontroll, en politisering av det i dag så teknokratiske EU, og nytenkning om EUs verdigrunnlag.

Pionerenes lærdom

I én av episodene i Geert Maks TV-serie møter vi noen av EU-samarbeidets pionerer fra 1950-tallet. Også det tidlige EU-samarbeidet hadde økonomiske og maktpolitiske motiver, men pionerenes idealisme er ikke til å ta feil av.

«For mange av dem var en europeisk union et nytt paradigme, en ny tenkemåte. Det var dypt emosjonelt for dem fordi alle hadde vært gjennom krigen, og plutselig oppdaget de at de kunne arbeide godt sammen. De hadde en dyp følelse av at dette prosjektet kunne redde Europa.»

For pionerene handlet det europeiske prosjektet aller mest om å sikre demokratiske og menneskelige verdier på internasjonalt nivå, mener Mak. Budskapet til dagens ledere følger: EUs grunnleggende verdier må igjen settes høyest.

«I enkelte medlemsland i EU har ting kommet ut av kontroll de siste årene. I Italia med statsministerens innblanding i det juridiske systemet, og i Ungarn med de nye medielovene. Vi må ikke glemme at land med slike problemer aldri ville blitt tatt opp som nye medlemmer i EU.»

Demokratisk teater

Mange vil nikke gjenkjennende til Geert Maks analyse av EUs demokratiske underskudd. Løsninger på problemet er det færre som kan skilte med, men Mak prøver seg. Det overnasjonale demokratiet må tas på alvor, sier han. Flere ting må gjøres samtidig. Hans tiltak nummer én er at nasjonale politikere må ta de europeiske debattene på den nasjonale arenaen. Det er som regel forbausende stille om EU-spørsmål i medlemslandenes medier. Politikken utspiller seg ofte som om EU ikke fantes.

Geert Mak — europaguiden (foto: Bård Ek).

«Jeg ønsker meg ekte europeiske valg med ekte europeiske kandidater.»

Geert Maks tredje forslag er at den politiske striden også må innta Brussel. Altfor ofte tas beslutninger uten offentlig debatt, og det eurokratiske maskineriet går sin gang.

Det europeiske råd, toppmøtet av regjeringssjefer, lot en stor sjanse gå fra seg i 2009 da de for første gang skulle velge sin faste president. Det ble belgiske Herman Van Rompuy, en kompetent mann, men den gråeste av alle potensielle kandidater. På toppen av det hele ble detaljene om valget holdt hemmelig, mens menyen for toppmøtemiddagen ble offentliggjort.

«Dette er også en lederskapskrise. I et demokrati må folk få følelsen av at de er knyttet til en institusjon. Du gjør det med flagg, med nasjonalsang og ritualer, og du gjør det med ledere alle kan identifisere seg med. Dette er mulig også på europeisk nivå. Van Rompuy er ikke den karismatiske, inspirerende lederen det europeiske demokratiet trenger nå», sier Mak.

Med andre ord – medlemslandenes regjeringssjefer ønsket ikke konkurranse.

«Dette er et feilgrep, du må ha en form for politisk teater også på europeisk nivå. De gjorde det lett for seg og beholdt demokratiets sentrum og nesten all den demokratiske energien på den nasjonale arenaen, samtidig som det flyttes mer og mer makt fra den arenaen til Brussel.»

Hva nå for fredsprosjektet?

Geert Mak i Oslo (foto: Bård Ek)

«Det europeiske prosjektet brakte dyp fred over Europa. Ikke bare fred gjennom traktater, eller midlertidig fred, men dyp fred, særlig mellom Tyskland og Frankrike. Det er en historisk bragd», sier han.

Nye generasjoner vil ha stadig vanskeligere med å identifisere seg med fred som EUs symbol. Dette er forståelig, men bærer farer med seg.

«Jeg klandrer dem ikke i det hele tatt, fordi det er en velsignelse å glemme. Men det er som vann fra kranen på badet. Alle tar det fullstendig for gitt, men plutselig kan vannet være borte», sier Mak.

Konklusjonen hans er kanskje overraskende: Han mener at EU må utvikle seg til en verdensmakt for å ivareta kontinentets interesser i vårt århundre. Ikke en tradisjonell stormakt, men en ny type makt med felles utenrikspolitikk.

«Hvis unionen kollapser, vil den etterlate seg et vakuum. Og da vil garantert andre verdensmakter hoppe på Europa, fordi det er rikt. Da kan vi vente oss nye kriger.»

Artikkelen ble først publisert i Aftenposten Innsikt, april 2011.

Leder for Hordaland Senterparti Steinulf Tungesvik var ikke i tvil etter debatten som fant sted i Tivoli på Det Akademiske Kvarter sist torsdag 29. april. Det var få tomme seter på Kvarteret, men så var heller ikke salen så stor, da Studentersamfunnet i Bergen tok opp det manglende EU-engasjementet blant norske politikere. Hvert parti stilte med en representant. Det har gått seksten år siden sist Norge tok stilling til medlemskap, og flere blant publikum mente det var på tide å ta opp spørsmålet på ny.

— Når blir det aktuelt for Arbeiderpartiet og Høyre å åpne for ny EU-debatt, lød et av spørsmålene fra salen.

Arbeiderpartiets Svein Roald Hansen turte ikke å si noe om når en slik debatt vil bli aktuell, men understreket at det trolig er uaktuelt med en folkeavstemning før ja-siden har et klart flertall på meningsmålingene.

Nikolai Astrup fra Høyre var enig, og la til at Arbeiderpartiet og Høyre bør ha flertall i Stortinget før spørsmålet om medlemskap blir reelt.

EU-panelet i Bergen (foto: Nora B. Paulsen)

Diskusjonen som i utgangspunktet skulle dreie seg om den manglende EU-debatten, skiftet raskt fokus til hvorvidt Norge bør bli medlem eller ikke. Panelet delte seg klart i to, der Høyre og Arbeiderpartiet representerte ja-siden, mens både Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet var skeptiske til medlemskap. Det er for øvrig stor splittelse innad i Venstre i medlemskapsdrøftingen.

— Som om Finnmark skulle stilt seg utenfor Stortinget

— EU er Norges nærmeste allierte og viktigste politiske samarbeidspartner. Vi har stilt oss utenfor, og dermed fraskrevet oss ansvar for utviklingen av kontinentet vi er en del av. Det er som om Finnmark skulle stilt seg utenfor Stortinget. EØS-avtalen er god og nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Den gir oss ingen innflytelse på avgjørelser som blir tatt innad i EU, sa Astrup.

— La oss si det sånn da, at hvis du har lyst til å gå ut og spille håndball, men alle de andre guttene i gaten spiller fotball. Ja, da er du enten nødt til å bli med på fotball, eller stå alene og se på, sa Hansen. — Det er bedre med 1 prosent av stemmene enn å ikke ha stemmerett i det hele tatt!

Arbeiderpartiet mener videre at klimaproblemene, terrortrusselen og miljøutfordringene krever samarbeid mellom nasjonene. Som Europas rikeste land er Norge nødt til å ta ansvar for utviklingen av det europeiske kontinentet. Vi er dessuten for godt integrert i EU-samarbeidet og nyter for mange goder til at vi kan fortsette å være gratispassasjerer.

Mer makt til de store

I saken om EU er det sterke meninger i sving, og torsdag sa mange seg uenige i argumentene til Høyre og Arbeiderpartiet.

— Utviklingen i EU går mot økt sentralisering der de store medlemslandene øker sin makt på bekostning av de mindre. Grunnen til at det har vært så liten interesse for en debatt er at nei-siden har hatt et klart flertall på meningsmålingene de siste fem årene, sa Mona Høvset fra Kristelig Folkeparti.

— EU er ikke svaret på Norges problemer. Det er en fordel med tanke på Norges olje- og fiskeindustri at vi ikke er medlem. Fremskrittspartiet ser heller at EØS-avtalen endres for bedre å ivareta norske interesser, sa Morten Høglund, utenrikspolitisk talsmann i Frp.

Han la for øvrig til at EU som konstruksjon er en god ting med tanke på Europas tidligere krigshistorie.

— EU burde blitt tildelt fredsprisen! Men Europa blir ikke nødvendigvis mer fredelig om Norge innlemmes i unionen.

— EU er ingen interessant politisk kraft i verden

Steinulf Tungesvik mente det er unødvendig med en ny EU-debatt, og at det er udemokratisk å ta opp igjen spørsmålet når folket har sagt nei.

— Men det er jo seksten år siden?

— Ja, men det har ikke skjedd noe spennende siden den gang. EU er ingen interessant politisk kraft i verden, sa Tungesvik til Brostein etter debatten.

Til tross for at torsdagens debatten sporet av, var det i hovedsak enighet om at Norge ikke er klar for en ny debatt om medlemskap per dags dato.

— Man må skape en forståelse for hvordan EU påvirker norsk politikk. Problemet i dag er at diskusjonen har liten klangbunn blant det norske folk. Vi må bidra til å opplyse folket om hvilken sammenheng EU og Norge har. Først da blir det aktuelt med en reell debatt, avsluttet Arbeiderpartiets Svein Roald Hansen.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.

Hvordan har EU-parlamentets maktposisjon utviklet seg?

“Det er en opplest og vedtatt sannhet at EU-parlamentet (EP), som siden 1979 har vært direkte valgt av folket, har fått mye mer makt. Det er spesielt siden Enhetsakten i 1986 at EP har fått mer lovgivende makt. Makten til Rådet — der de nasjonale ministrene møtes og treffer beslutninger — ble utfordret av Parlamentet. Det er forskjellige prosedyrer med henblikk på hvordan lover skal fattes. Den felles beslutningsprosedyren — “codecision” — er stadig mer blitt regelen, og den er nå også nedsatt i den nye Lisboa-traktaten. Det betyr at lovene må ha støtte både fra EP og Rådet for å kunne gå igjennom. EP har utviklet seg fra å være en prateklubb til å bli en forsamling med lovgivende makt, og også makt til å kontrollere Kommisjonen. For eksempel tvang EP Santer-kommisjonen til å gå av i 1999. De har tatt seg makt, og gjort dette fordi de er de eneste som snakker for folket i Europa — de andre snakker for statene. EP kan si at det er en slags institusjonalisering av folkeviljen. Vi ser konturene av at EU utvikler seg til et tokammersystem slik man kjenner det fra andre politiske systemer. Men Rådet er fortsatt den sterkeste aktøren.”

Erik Oddvar Eriksen (foto: Arena).

Hvordan kan EPs makt sammenlignes med nasjonale parlamenter?

“Det er ikke parlamentarisme i EU. Hvis du regner Kommisjonen som den utøvende makt, må ikke den ha grunnlag i parlamentet. Riktignok er det kommet inn at kommissærene og Kommisjonens president må godkjennes av EP. Sånn sett har EP fått litt av den makten som et nasjonalt parlament har, men de har mye mindre makt.”

Kan man også si at EP tiltar seg makt mens nasjonale parlamenter taper makt? Det har jo vært snakket mye om at nasjonalstaten mister makt til overnasjonalt nivå.

“Det EU gjør, fører til at nasjonale beslutninger blir tatt overnasjonalt og ikke av nasjonalstaten, og da taper parlamentene makt. Europeisk integrasjon har styrket regjeringene i landene og dommerne. Den utøvende og dømmende makt har styrket seg på bekostning av den lovgivende makt. At EP får mer makt er en måte å ta tilbake makten som folket har mistet.”

Så EPs økte makt gjør EU mer demokratisk?

“Det er klart. Dette er en måte å kompensere for det demokratiske underskuddet i EU. Men en kan også si at i den nye traktaten er det ikke bare EP som styrker seg, men også de nasjonale parlamentene. De skal bringes inn som overvåker av subsidiaritet, prinsippet om at beslutninger skal tas på lavest mulig nivå. Gjennom ulike mekanismer skal nasjonale parlamenter bringes tidligere inn i den europeiske lovgivningsprosessen.”

Irland sa nei til Lisboa-traktaten i en folkeavstemning i fjor. Dersom irene ombestemmer seg og traktaten går igjennom, hva får det å si for EP?

“Det vil gi mer makt til EP på bekostning av Rådet. Dette er jo allerede halvveis på plass, så det vil ikke skje så mye nytt. Dagens system blir formalisert, og flere saker kommer inn under ordningen med codecision. Men sett over litt lengre tid er EPs utvikling utrolig interessant. Det at EP har fått så mye makt, betyr jo at nasjonale politikere har gitt fra seg makt til et overnasjonalt organ. Det er en enestående utvikling. Man har fått til utrolig mye på de 50–60 årene siden 2. verdenskrig. Tenk på statene som sto med våpen mot hverandre, og plutselig begynner de å velge et overnasjonalt parlament som skal bestemme for dem.”

Hvordan kan den enkelte representant og partigruppe utøve makt i EP?

“Det er Kommisjonen som har initiativretten i EU. Tidligere sonderte Kommisjonen i Rådet før de tok initiativ til ny lovgivning, for å finne ut hva det var mulig å få gjennomslag for. Men nå må Kommisjonen også konsultere EP i initiativfasen, for å se om det er sjanse for å få det igjennom i EP. Det er én viktig måte å utøve makt på. Så er det makten de har til å stemme ned ting, kalle Kommisjonen inn på teppet og stille den til ansvar.”

Demokratiet må voktes. Utenfor inngangen til EU-parlamentet i Brussel (foto: oaø. Med CC-lisens).

Valgdeltakelsen har gått ned ved hvert eneste EU-valg. Hva er de viktigste grunnene til den relativt lave deltakelsen og til nedgangen?

“Det er et paradoks at valgdeltakelsen har sunket dramatisk parallelt med at EP har fått mye mer makt. Det er nok flere grunner til dette. På det nasjonale plan spiller partisystemet en viktig rolle i det å klargjøre skillelinjene i politikken og de ulike alternativene velgerne står overfor. EU mangler et virkelig partisystem. EP-valgene blir derfor ofte karakterisert som ”annenrangs nasjonale konkurranser” hvor nasjonale saker dominerer debatten. Det blir vanskelig for velgerne å se hvordan stemmene deres vil utgjøre en forskjell, og mange velger å bli hjemme. Dette forsterkes av at mange føler liten grad av identifikasjon med EU. Når det gjelder nedgangen, så føyer den seg inn i et generelt mønster av synkende valgdeltakelse, også ved nasjonale valg. Ved forrige valg i 2004 var nok øst-utvidelsen noen måneder tidligere en viktig grunn til den dramatiske nedgangen vi så da. De fleste av de nye medlemslandene hadde en ekstremt lav valgdeltakelse.”

Hvordan påvirkes Norge av det som skjer i EP?

“Så lenge EU var mer basert på at stater samarbeider, kunne Norge ivareta sine interesser ved å snakke med de andre statene. En hadde også en adgang gjennom Kommisjonen, hvor Norge har medlemmer i en del av komiteene. Jo mer makten flyttes fra Rådet til EP, jo verre blir det for Norge. Nå kan ikke Norge gå til Danmark eller Sverige for å få hjelp med en sak. Man må gå til EP, og hvordan gjør man det? Dette vurderes nå på politisk nivå i Norge, fordi det blir vanskeligere å ivareta norske interesser når EP får mer makt. Det positive her er at parlamentariseringen medfører større åpenhet, og Norge vil ha lettere tilgang på informasjon.”

Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet Aftenposten Innsikt.

Som symbol på EUs makt treffer statuens tvetydige budskap godt. Unionen har stor påvirkning på medlemsland og utenforland, men mest gjennom lite prangende lover og regler. Den erobrer med paragrafer og forhandlinger, ikke våpenmakt. Plasseringen utenfor parlamentsbygningen i rue Wiertz gir Europa-kvinnen en ekstra dimensjon. Inne i huset sitter folkevalgte som gjerne vil ha mer å si over europeisk politikk, og de lykkes bedre og bedre. Siden det første direkte valget til EU-parlamentet i 1979 har institusjonen styrket sin maktposisjon betydelig, og parlamentarikerne får stadig større innflytelse over mye av EUs lovgivning (se egen artikkel).

I juni er det igjen europavalg. Borgerne i Unionens 27 medlemsland, en halv milliard mennesker, skal velge 736 representanter til parlamentet.

Mangfoldige påvirkningsmuligheter

Anna Ibrisagic er en av EU-parlamentarikerne som håper at velgerne gir henne fornyet tillit og fem nye år. I 1992 kom hun til Luleå som flyktning fra krigen i Bosnia. Etter noen måneder i Sverige meldte hun seg inn i Moderaterna — mest fordi det var partiet som var mest pro-europeisk og hadde den klareste visjonen for Europa, forteller hun over et glass appelsinjuice i parlamentets Members Bar.

Anna Ibrisagic (foto: Peter Knutsson/moderat.se)

Etter tre år i Riksdagen ble Ibrisagic valgt inn i EU-parlamentet i 2004 som en av Sveriges 19 representanter. Det var en opptur å bli “MEP” (Member of the European Parliament) etter opposisjonstilværelse i Stockholm.

– Den største forskjellen er at her finnes det så mange interessenivåer at du kan skape deg allianser hvor du vil for det du vil oppnå, sier hun.

For det første kan en MEP skape allianser via partigruppene. Hvis Ibrisagic får med seg alle representantene i gruppen av sentrums-høyrepartier EPP, vinner hun fram med sitt forslag. For det andre kan hun bygge allianser i enkeltsaker med MEP-er fra andre land, på tvers av partigruppene.

– Hvis jeg vil ha gjennomslag for et endringsforslag, kan jeg få større hjelp av en polsk eller slovakisk sosialdemokrat enn fra en fransk eller belgisk konservativ. Det går an å skape allianser avhengig av din egen vilje, kreativitet og dyktighet til å skape kontakter. Her er personlige kontakter alt. De ser ikke et parti når de ser deg, de ser en person, sier Ibrisagic.

Blant så mange representanter må en profilere seg for å bli lagt merke til, legger hun til.

– Det gjelder å være ekspert på noe, så kommer andre og spør deg om råd.

Det er absolutt viktige beslutninger Ibrisagic kan påvirke på disse måtene — beslutninger som også får direkte virkninger i Norge gjennom EØS-avtalen. Parlamentet spilte for eksempel en avgjørende rolle i forhandlingene om det omstridte tjenestedirektivet.

Den gamle oppfatningen av EU-parlamentet som en prateklubb er definitivt avleggs. Parlamentet har medbestemmelsesrett over en stor andel av de nye EU-lovene som fremmes. Ved uenighet mellom parlamentet og Rådet, der medlemslandenes ministre sitter, må de to institusjonene arbeide seg fram til et kompromiss. Dersom irene sier ja til den nye Lisboa-traktaten i en folkeavstemning senere i år, øker innflytelsen til Ibrisagic og hennes kolleger enda mer. Blant annet vil de få innflytelse over hele EUs budsjett, mot halve i dag.

Lobbyister i komitemøtene

Noen minutters spasertur fra parlamentet holder det norske konsulentfirmaet Brusselkontoret til. Å følge med på hva som skjer i parlamentet hører til de faste rutinene for Brussels tusenvis av lobbyister.

– Parlamentet er EUs politiske arena. Alle møter er åpne, fra plenums- til komitemøter. Vi er til stede på debatter og bidrar med innspill om saker som er viktige for våre klienter, sier assisterende daglig leder Helene Tofte.

EU-systemet kan virke ugjennomtrengelig for den som forsøker å orientere seg i det for første gang. De forskjellige institusjonenes nettsider inneholder mye informasjon, men den er ikke alltid så godt tilrettelagt. Hvis man ønsker å følge den politiske prosessen til en aktuell sak er “Legislative Observatory” på parlamentets nettside et godt sted å starte. Det er likevel essensielt å være til stede i Brussel og pleie personlige kontakter hvis man ønsker å holde seg oppdatert på hva som skjer i parlamentet og de andre EU-institusjonene, mener Tofte.

Parlamentet er takknemlig å arbeide mot, bekrefter flere aktivister og lobbyister. Noe av grunnen er nettopp at det er en folkevalgt forsamling.

– Representantene har ofte store politiske ambisjoner på Europas vegne. De vil bruke EUs politiske og økonomiske tyngde til å endre verden. For å bli gjenvalgt må de vise til resultater, og dermed tar de gjerne spenstige initiativer, sier Tofte.

Mer makt, laber interesse

Oppsvinget i EU-parlamentets makt burde i teorien ha ført til større interesse for europavalgene, men i praksis har det motsatte skjedd. Valgdeltakelsen har falt kontinuerlig helt siden det første valget i 1979, og nådde i 2004 et foreløpig lavmål med 45 prosent (se figur):

Fram mot valget i juni mangler det ikke på velmente initiativer for å gjøre noe med problemet. Eksempelvis støtter EU-kommisjonen og en lang rekke organisasjoner prosjektet “Europeiske borgerkonsultasjoner”. Målet er å trekke med velgere i alle 27 medlemsland i en paneuropeisk nettdebatt som skal munne ut i konkrete politiske forslag og et “borgertoppmøte” i mai. Det skal mye til om dette skal lykkes ordentlig, til tross for smarte nettsider med smilefjes. På de engelskspråklige sidene vakte et forslag om å innføre esperanto som europeisk skolefag størst interesse i begynnelsen av året — neppe blant de mest sentrale valgkampsakene.

Problemet er velkjent: Europeere forholder seg helst til sine nasjonale debatter og politikere. Språkproblemene og mangelen på alleuropeiske medier gjør det vanskelig å skape en offentlighet på tvers av nasjonsgrensene. Også valgkampen før europavalgene dreier seg mest om nasjonale saker.

Lisboa-traktaten inneholder en ny mekanisme om borgerinitiativer som kan være et steg på veien mot en felles offentlighet. Den som kan skaffe minst en million underskrifter fra EU-borgere fordelt på et betydelig antall medlemsland, kan forlange at EU-kommisjonen tar affære i en bestemt sak. EU-parlamentarikere har grepet denne muligheten på forskudd. En sak som særlig tynger parlamentets omdømme er den konstante pendlingen mellom de to hovedsetene i Strasbourg og Brussel. Et initiativ om å droppe Strasbourg, og slik spare nærmere 2 milliarder kroner i året, har samlet 1,2 millioner underskrifter. En annen tung symbolsak er mangelen på kvinner på høyeste nivå i EU. Den danske MEP-en Christel Schaldemose står bak borgerinitiativet “Females in front”, som krever at minst ett av ledervervene skal tildeles en kvinne. Over 150.000 har skrevet under på dette.

Fra diskret til kontant makt

Med sin bakgrunn fra Balkan mener Anna Ibrisagic at hun forstår de nye østeuropeiske medlemmenes prioriteringer. EU betyr i dag det samme for østeuropeerne som for Frankrike og Tyskland for 50 år siden, mener hun: en garanti for demokrati.

– For oss som har hatt umiddelbar kontakt med elendigheten — om det var kommunismen, Jernteppet, Berlinmuren eller om det var krig, for oss har EU alltid vært garantien for fred, frihet og demokrati, sier hun.

Det er med andre ord virkelig en forskjell på det “gamle” og “nye” Europa. I vest er EU først og fremst blitt et økonomisk prosjekt. Den nye generasjonen ledere har glemt den historiske leksen, mener Ibrisagic.

EU tok i 2007 opp Romania og Bulgaria som nye medlemmer. Store problemer med korrupsjon og organisert kriminalitet viser at beslutningen var forhastet, mener kritikere. De to landene burde hatt mer tid på seg til å rydde opp, for det er en tendens til at reformtempoet avtar når et land først er blitt medlem. Men Anna Ibrisagic er helt uenig i denne kritikken. Hun ser utvidelsen til Øst-Europa i et sikkerhetspolitisk perspektiv og arbeider særlig for medlemskap for resten av landene i det tidligere Jugoslavia. Det er viktig for Europas sikkerhet å knytte dem til EU så fort de er rede til det, mener Ibrisagic. For det finnes en konkurrent: Russland arbeider aktivt for å fremme sine interesser gjennom oppkjøp i energi- og telekom-sektorene, og ved å støtte den ene part i etniske konflikter som i Kosovo og Bosnia.

BILDET: “Europe” er laget av kunstneren May Claerhout (foto: oaø. Med CC-lisens).

– Enten setter du din brikke på sjakkbrettet, eller så gjør noen andre det, sier hun. Og føyer for sikkerhets skyld til: — I dette tilfellet er den andre Russland.

EUs makt utøves fortsatt mest på diskret vis, gjennom vanskelig lesbare, men bindende direktiver og domstolsbeslutninger. Med østeuropeerne på laget endrer EU-stilen seg. De nye europeerne er nok mer tilbøyelige til å fange opp gnisten fra Europa-kvinnens øyne når de passerer statuen i rue Wiertz.

Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet Aftenposten Innsikt.

— I krisetider
De få gangene EU blir synlig i mediene er det gjennom store politiske hendelser, i krisetider og ved politiske skandaler, og i store kulturelle hendelser på europeisk nivå — som sportsbegivenheter og Melodi Grand Prix, mener de to. Usynligheten i nasjonale medier har ført til kritikk om et demokratisk underskudd i Unionen. Det finnes altså ingen etablert felleseuropeisk offentlighet, og dermed heller ikke en felles arena for offentlig debatt. Dette har blitt viet mye oppmerksomhet i ulike forskningsprosjekter i ulike europeiske land, som i prosjektet Eurosphere, som ledes fra Universitetet i Bergen. Europub er et annet eksempel. Forskningssenteret Arena ved Universitetet i Oslo driver også relevant forskning.

– Fraværet av en felleseuropeisk offentlighet bidrar til å svekke EUs troverdighet i befolkningen, sa Balcytiene, som er førsteamanuensis ved Vytautas Magnus-universitetet i Kaunas, Litauen.

Rossavik mener at dette er oppsiktsvekkende, og viste til tall fra 2005 som sier at 75 prosent av all lovgivning i EUs medlemsland (også i Norge) er EU-lover.

Aukse Balcytiene pekte på at det å dekke EU er en stor journalistisk utfordring. Blant annet er det vanskelig å få EU-stoff inn i nyhetene, og oftest må stoffet gjøres mer tilgjengelig for det hjemlige publikum for at det skal få gjennomslag. Balcytiene har ledet prosjektet Adequate Information Management in Europe (AIM) gjennom tre år. Dette internasjonale prosjektet dreide seg om journalistiske kulturer innen EU-journalistikk i 11 land.

Balcytiene mener publikum har liten kjennskap til, og mangler kunnskap om, det som foregår på EU-nivå. Det er heller ikke noen reell europeisk offentlighet, noe som viser seg gjennom lav deltakelse i og interesse for prosesser på europeisk nivå blant publikum. Dette kommer blant annet fram i EU-kommisjonens jevnlige Eurobarometer-målinger — se figur om EU-parlamentet:

— Underdekning
Rossavik mener det er for få journalister som dekker EU. Ifølge BT-journalisten var det 992 journalister som dekket unionen fra Brussel i 2005. Mange av disse skal komme fra land utenom unionen.

Mange av journalistene er fra Brussel-baserte medier og informasjonsbyråer, og mange fra medier som må omtales som elitepublikasjoner, snarere enn massemedier, forklarte Rossavik. I tillegg er en stor del av de resterende journalister fra britiske, tyske og franske aviser. BT-journalisten mener massemediene må ta tak i situasjonen.

– Det må en større satsing fra redaksjonenes side til for at det skal bli endringer i dette bildet – det må rett og slett være flere journalister som dekker Brussel, sa Rossavik.

Rossavik mener dette er helt nødvendig for å være i stand til å gjøre uavhengig journalistikk.

– EU blir ikke underlagt undersøkende, kritisk og uavhengig journalistikk i den graden man skulle kunne forvente, sa Rossavik.

– Dekningen av EU-stoff gjerne blir nedprioritert av redaktørene, og tradisjonelt har det vært svært dyrt å ha en Brussel-korrespondent. Dette har gjort at de få journalistene som dekker EU stort sett jobber alene, fortalte Rossavik.

I endring
Balcytiene og Rossavik var enige om at man nå kan se tendenser til at dette forandrer seg.

– Vi ser endringer i dette bildet, gjennom en fremvekst av mer felles politiske kulturer som går på tvers av nasjonale grenser, sa Bal?ytien?, og hevdet at utviklingen åpner for politiske kommunikasjonskulturer.

– EU på sin side har innsett denne problematikken og forsøker å kommunisere viktige temaer til journalistene gjennom nasjonalt orienterte pressekonferanser og kommunikeer; journalistene på sin side er mer interessert i å få denne informasjonen gjennom uformelle kanaler. Det er også endringer i mediene, som i større grad er markedsorienterte. Man ser i tillegg en stor vekst i brukergenerert innhold i mediene. Dette gir tilgang til alternative kilder, også til EU-stoff, sa Balcytiene.

Blant annet har samarbeidet mellom Brussel-korrespondentene økt — noe som bidrar til en styrket dekning av unionen.

– En unik journalistisk kultur har utviklet seg i Brussel, man har fått et “Brussels microcosm”, konkluderte Balcytiene.

Dette mikrokosmoset har kompetanse på de komplekse institusjonelle strukturene EU utgjør, og som håndterer den overfloden av politiske temaer og politiske aktører som virker i Brussel. EUs institusjoner er multinasjonale, og det er også pressekorpset i Brussel.

– EUs hovedkvarter huser dermed både unike politiske og journalistiske kulturer, mente Balcytiene.

Vet lite
Et problem i dekningen av EU er at journalistene primært henter informasjonen sin fra pressekonferanser — noe Rossavik mener ikke fører noen steder hen. Ifølge Rossavik får journalistene da egentlig ikke vite noen ting, da pressekonferansene fungerer etter prinsippet “presidency tells a little, journalists ask a little”. Nasjonale briefinger er veldig fokusert på nasjonale agendaer.

Sladder er i så måte en viktigere kilde, og journalistene ønsker seg uformelle samtaler der diplomater som mingler i mediesirkler skryter av seirene sine og forteller latterliggjørende historier om andre lands representanter. Dette er selvfølgelig mye morsommere å lage journalistikk på også, men det er langt fra en enkel oppgave å etablere et slikt nettverk og å kunne bruke det åpent. Store medier har en større sjanse her. Kritisk undersøkende reportasjevirksomhet er omtrent teknisk umulig. Man får teften av svært få skandaler, og når det skjer er det politiske aktører fra innsiden som gir informasjon.

Internett endrer
Selv om det var et dystert bilde Aukse Balcytiene og Rossavik skisserte, er det likevel endringer å spore. Ikke minst henger dette sammen med muligheter som åpnes gjennom internett, i kombinasjon med yngre og innovative journalister. Internett har uten tvil virket til å gjøre EU-dekningen mer transnasjonal.

Balcytiene fremhevet også at alternative internettkilder blir mer og mer tilgjengelige. Eksempler på dette er nettsidene euractiv.com, EUobserver.com og europeanvoice.com. I tillegg ser man et generasjonsskifte i Brussel, i form av både yngre journalister og et yngre publikum. De unge journalistene har kunnskaper innenfor bruk av nye medier og også en forståelse av den europeiske dimensjonen. Dette fører til at EU blir dekket gjennom undersøkende journalistikk med en kritisk tilnærming – dimensjoner ved EU-journalistikken som tidligere har vært mer eller mindre fraværende, påpekte hun.

– Mens journalistikken på Europa-nivå tidligere har vært kjennetegnet av tørre finansnyheter, er det endringer på gang. Blant annet gjennom en trend mot analytiske reportasjer med en story — et resultat av at journalistene søker alternative kilder og produserer tilstrekkelig med bakgrunnsinformasjon, sa Balcytiene.

Ut av dette kommer nye emner som så å si gir et innblikk i det daglige europeiske livet i nyhetene. Dette øker mulighetene for publikum til å interessere seg for og engasjere seg i større grad i europeiske temaer, og kan på sikt bidra til en tydeligere europeisk offentlighet.

Noen ganger skrives det historie, andre ganger forblir historier uskrevet, særlig i Europa. Europa eksisterer riktignok som institusjon, men finnes Europa egentlig som offentlig rom? Hvordan snakker Europa med seg selv?

Bourdieu-effekten

En liten historie om den berømte sosiologen Pierre Bourdieu viser hvordan det står til med den europeiske offentligheten. Dette er en historie som ikke skjedde. Den foregikk kort etter hans død og har med arven etter sosiologen å gjøre.

I sitt siste skrift Utkast til en selvanalyse tok Bourdieu enda en gang for seg et kjært, men mistenkelig objekt: seg selv. En bondegutt fra Bearn i Pyreneene som kjempet seg forbi de kulturelle hindrene på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure og til slutt oppnådde gudestatus innen sosiologien. Denne fordømte historien om egen suksess sto i slående motsetning til Bourdieus sosiologiske teorier, som ville forklare alt ut fra sosial bakgrunn og habitus.

Skjermbilde fra signandsight.com

Kort etter Bourdieus død i 2002 publiserte Nouvel Observateur et utdrag av teksten og skapte med det sensasjon i Paris’ egen lille verden. Bourdieu var den siste intellektuelle som kunne utløse et slikt febrilsk virvar. Han hatet mediene for dette. Selvfølgelig var utdraget i Nouvel Observateur ikke godkjent av Bourdieus arvinger. Bourdieu hadde nemlig spilt de franske journalistene et puss. Teksten skulle først komme ut på tysk i Tyskland, først deretter i Frankrike. Bourdieu ønsket ingen hektisk medieblest rundt sin kinkige refleksjon om seg selv, han håpet på en rolig og alvorlig debatt. Men ønsket han det som så skjedde?

For det skjedde… ingenting.

Noen måneder etter Bourdieus død kom boken ut på forlaget Suhrkamp. Ingen la merke til det. De tyske mediene forsto ikke at dette var en sak, en tekst som var sterkt etterlengtet i Frankrike, en gave fra Bourdieu til en antatt velorientert tysk offentlighet. Noen måneder senere brakte avisene noen pliktanmeldelser. Heller ikke i Frankrike utløste utgivelsen av boken i Tyskland den minste reaksjon. Teksten som noen måneder før hadde skapt skandale da et utdrag ble offentliggjort, forelå nå i sin helhet, men syntes likevel ikke å eksistere. For i franske medier leser i realiteten ingen tysk. Ikke en eneste fransk journalist rapporterer om de kulturelle svingningene i Tyskland for franske medier. Først da boken endelig kom ut på fransk, skapte den de vanlige bourdieuske tumultene.

Selvtilfredse Bush-kritikere

Finnes det et Europa bortenfor melkekvotene? Åpenbart bare som pause i samtalen og tomrom i kommunikasjonen. Bourdieu-effekten har i det siste vist seg flere ganger. Jürgen Habermas lanserte et initiativ om et kjerne-Europa, men ingen var interessert. Hvem utenfor Nederland kjente Theo van Gogh før han ble drept? Og da man i Paris i august 2005 mintes sekstiårsdagen for frigjøringen av byen, snakket ingen om hva som skjedde omtrent samtidig i Warszawa. Mens man i Paris oppkalte noen gater etter kommunistiske motstandsfolk hvis heltemot etter 1941 er uomstridt, mintes man i Warszawa det isnende smilet rundt Stalins munn mens han bivånte hvordan Hitler bombarderte den polske motstanden sønder og sammen. Slutt på frigjøringen.

Uvitenheten er størst i de store vesteuropeiske landene, som hygger seg selvtilfreds med sine egne offentligheter. Man befatter seg med de nasjonale topp-politikerne, stand-up-komikerne og fotballskandalene. De intellektuelle sitter som på kino: De stirrer alle trollbundet i en og samme retning og snøfter opprørt over de siste udådene til den slyngelen George W. Bush. Uten å legge merke til hva naboen driver med.

His­to­risk sett var de euro­pe­iske kafe­ene og kaffe­hu­sene det første rom­met for opp­lyst offent­lig debatt. Her Grand Cafe Ori­ent i Praha. (foto: pixie_bebe. CC: by-nd).

Fantomsmertene etter at utopiene gikk tapt med Murens fall, bedøver man med globaliseringskritikk. Men nettopp globaliseringsmotstanderne produserer den samme sykelige Amerika-fikseringen som de setter seg fore å kritisere. De vil at det onde skal finnes på ett sted, og lar dermed være å kikke i andre retninger, for eksempel mot Tsjetsjenia. Eller over mot naboen. Er det virkelig Bill Gates’ og Steven Spielbergs skyld at stadig færre franskmenn lærer tysk og at stadig færre tyskere lærer fransk?

Engelsk=imperialisme & kapitalisme?

I Le Monde diplomatique, globaliseringsmotstandernes sentralorgan, sto det i januar 2005 en artikkel av Bernard Cassen om en behovet for en ny internasjonal språkpolitikk. Cassen ønsker å demme opp for engelskens innflytelse. Han ser engelsk som bærer av nyliberalismen:

Det amerikanske imperiet, som driver frem og strukturerer den nyliberale globaliseringen i tråd med egne interesser, støtter seg ikke bare på materielle faktorer (militær og vitenskapelig kapasitet, produksjon av varer og tjenester, kontroll av energi- og valutastrømmer). Den omfatter også i særlig grad kontrollen over folks bevissthet — altså kulturelle referanser og tegn, fremfor alt lingvistiske tegn.

Engelsk er diskursens dollar! Derfor foreslår Cassen en språkgruppepolitikk. I skolen i romanske land skal språkene til de andre “romanofone” læres såpass godt at en franskmann kan forstå en spanjol eller brasilianer og omvendt. Tyskerne kunne ifølge dette systemet pludre i vei med dansker og nederlendere. Polakkene ville bli tvunget til å konversere med russerne.

I Cassens visjon er Europa i beste fall en institusjon i Brussel som truer med å bryte sammen under innflytelsen fra engelsk. Den europeiske offentligheten løser seg opp som støv og interesserer ham ikke i det hele tatt. Hans drøm er først og fremst de romanske språkene, som han ønsker å se som “ett eneste språk” for å skape en sterk motmakt til kapitalismens forhatte språk.

Etter 9/11: Den beste informasjonen på engelsk

Med internett forsterkes engelskens innflytelse, det stemmer. Riktignok gjør nettet en ekstrem spesialisering av offentligheten mulig — her finner til og med kannibalen næring –, samtidig åpner nettet alle sine muligheter bare når bestemte kommunikasjonsstandarder blir overholdt. Til disse standardene hører programmeringsspråk som html eller komprimeringsmetoder som mp3, men dumt nok også det engelske språket.

Euro­pe­isk offent­lig­het? Kafe i Paris. (foto: losiek. CC:by).

Også de engelskspråklige mediene har fått mer tyngde gjennom internett. New York Times har en av de beste nettutgavene blant internasjonale kvalitetsaviser. Gjennom sine nyhetsbrev når de antakelig et større publikum enn gjennom utdragene i International Herald Tribune, som gis ut i Europa (og er eid av New York Times). Den som ville finne informasjon på nettet om Afghanistan eller islamistisk terrorisme etter 11. september, kom bedre ut av det hvis han forsto engelsk. På tysk eller fransk var det i hvert fall knapt mulig å finne noe som helst. Og hvordan sto det til på arabisk?

Det var på ingen måte bare amerikanske medier som leverte denne informasjonen, like mye var den å finne på spesialiserte universitetsinstitutters nettsider, hos tankesmier eller afghanske eksilforeninger. Cassen tar feil når han hevder at engelsk favoriserer én ideologi eller til og med ett enkelt lands eksklusive interesser. Det på alle måter USA-kritiske engelskspråklige tidsskriftet Outlook India har en like høy rangering på Google som de nykonservatives Weekly Standard. Selv al-Jazeera sender på engelsk for å nå et verdensomspennende publikum.

Middel mot provinsialisme

Likevel truer en dobbel provinsialisme. På den ene siden finnes den nevnte tendensen til selvtilfredshet i store, ikke-engelskspråklige offentligheter som Frankrikes og Tysklands. Dertil kommer at innholdet i aviser som Süddeutsche Zeitung og Frankfurter Allgemeine Zeitung ikke gjøres åpent tilgjengelig på nettet, men forbeholdes abonnentene. Europeiske journalister bruker riktignok alle engelske kilder som de finner på nettet, men deres egne aviser sperrer eget innhold inne og kommuniserer ikke i den andre retningen. Europeiske aviser har dessuten aldri vært interessert i eller i stand til å danne europeiske nettverk. Den eneste avisen som kunne fremskaffet en europeisk offentlighet, dersom eieren ønsket det, ville være International Herald Tribune. Og dens eier sitter i New York!

På den andre siden kan man tenke på den amerikanske filmens kjærlighet til Paris som varte til utpå 1950-tallet. En gang var blikket rettet den andre veien. Europa hadde noe å si, og Amerika synes å ville høre på det. I dag truer også de engelskspråklige offentlighetene med å bli provinsielle, hvis Europa forblir et tomrom i kommunikasjonen.

Det er på tide å senke skuldrene, massere nakken og konsentrere seg om sine egne sterke sider. Tysklands aviser har for eksempel verdens beste kultur- og debattsider (på tysk feuilleton). De reflekterer ikke bare et enestående kulturlandskap med førsteklasses operahus og museer i enhver middels stor by, de er også et enestående forum for debatt. Her finner også politikk- og samfunnsdebatt sted, ikke bare kulturdebatt. Demografer skriver om skrumpende byer, leger om bioetikk, Jeremy Rifkin om Europa og Gilles Kepel eller Bernard Lewis om islam.

Feuilleton-sidene er det eneste virkelige rommet for samfunnsmessig og kosmopolitisk debatt i den tyske offentligheten. Her begynte historikerstriden, som omdefinerte tyskernes forhold til sin egen historie. Her skriver Günter Grass om opphavsrett eller Andrzej Stasiuk om Ukraina. Den relative gode kontakten til Øst-Europa er spesielt viktig. Her er Tyskland mindre provinsielt enn Vest-Europa og de engelskspråklige landene. Hadde Imre Kertesz vunnet Nobelprisen i litteratur hvis han ikke hadde hatt så stor suksess i Tyskland? Tyskerne leser gjerne utenlandske litteratur. De vet at Peter Esterhazy eller Juri Andruchowytsch er storartede forfattere.

Nettet og engelsk gjør europeisk offentlighet mulig

Utenfor grensene er dette lite kjent, fordi tysk generelt ses som en slags nåtidens gammelgresk og blir lite brukt. Er det ikke på tide å oversette noe av dette til engelsk? For Europa, og selvsagt for Kina, Russland, India, Burkina Faso og USA.

Den europeiske offentligheten vil bare åpne seg på to måter: gjennom det engelske språket og gjennom internett. Med signandsight.com har vi utviklet et instrument for å utnytte disse mulighetene. Signandsight.com består i det vesentlige av oversettelser fra viktige artikler på kultursidene i tyske, men også sveitsiske og østerrikske aviser. Disse oversettelsene er på ingen måte en anklage mot opprinnelsesspråket, tvert imot: de viser jo til at det er gode grunner til å lære dette språket! For øvrig dreier det seg ikke om å gjøre reklame for Tyskland. Vi oversetter bare det vi finner interessant, også når forfatteren er araber og skriver om Irak.

Euro­pe­isk offent­lig­het? Kafe i Mad­rid (foto: jeffc5000. CC:by-nc-sa)

Å ta engelsk i bruk gjør gjennombruddet mulig. I desember 2006 trykket for eksempel Le Monde en tale av Jürgen Habermas, som avisen hadde oppdaget da signandsight.com publiserte den på engelsk. Den hadde opprinnelig blitt trykket i en tysk regionavis. Uten oversettelsen og offentliggjøring på nettet hadde den ikke blitt oppdaget av internasjonal presse. Slike historier er det som gjør oss stolte på signandsight.com. Det amerikanske magasinet Harper’s brakte en stor artikkel om Albert Speer, som først sto hos oss. En svensk avis publiserte et intervju med Imre Kertesz. Den indiske avisen The Hindu interesserte seg for en artikkel om bokmessen i Frankfurt i fjor, der India var tema.

Endelig en ekte europeisk debatt

Og nå i det siste har en fransk skribent, Pascal Bruckner, utløst en debatt på signandsight.com som angår hele Europa, i hvert fall Vest-Europa. Denne debatten forutsetter faktisk at det finnes et europeisk offentlig rom. Bruckner tar polemisk for seg en bok av den nederlandsk-britiske forfatteren Ian Buruma om drapet på Amsterdams “enfant terrible” Theo van Gogh. Enda tøffere er hans angrep mot en artikkel som den britiske skribenten Timothy Garton Ash skrev om Burumas bok for New York Review of Books. Det dreier seg om forholdet til islam. Kan man se Ayaan Hirsi Ali som en “opplysningsfundamentalist”, slik Ash og Buruma gjør? Skal man alliere seg med moderate islamister som Tariq Ramadan, for å styrke integreringen av muslimer i Europa? Bruckner mener nei og holder en forsvarstale for “islams dissident”.

Bruckner bestemte seg for å publisere sin polemiske artikkel på engelsk hos signandsight.com, før den kom ut på fransk noe annet sted. Det fungerte: Ian Buruma svarte akkurat like skarpt som Bruckner spurte. Også Ash skyter tilbake, og gjør det på signandsight.com. Og andre skribenter melder seg også, som tyrkisk-tyske Necla Kelek, som tar Bruckners parti.

Det er en forbitret strid — og likevel en god nyhet: Europa eksisterer. Også som offentlig rom. Og ikke bare som historie som ikke finner sted.

Kan demokratiet reddes i den formen vi kjenner fra nasjonalstaten, eller gjennom å utvikle EU til en føderalstat, eller finnes det et tredje alternativ?

Spørsmålet RECON tar for seg er om demokrati er mulig i en tid hvor globalisering og avnasjonalisering fører til at nasjonalstatene mister handlingskapasitet, samtidig som det bygges opp institusjoner på overnasjonalt nivå som borgerne eller deres representanter har liten innflytelse over. Slik institusjonsoppbygging er en måte å regulere effektene av en grenseløs markedsøkonomi på, men innebærer også mer makt til uavhengige organer og rettslige systemer. I dag preges situasjonen følgelig ikke bare av avregulering og liberalisering, men også av overnasjonal rettsliggjøring, teknokrati og økt makt til utøvende organer. Det er eksekutivene, byråkratene, ekspertene, dommerne som regjerer, ikke folkevalgte.

Berlaymont-bygningen i Brussel huser EU-kommisjonen. Her prydet i forbindelse med opptaket av Romania og Bulgaria som nye medlemmer ved årsskiftet. (foto: EU-kommisjonen).

Den økonomiske globaliseringen og europeiseringen av nasjonalstatene har underminert betingelsene for at borgerne skal kunne styre seg selv gjennom politikk og rett og spørsmålet er om disse kan gjenopprettes på europeisk nivå. I Europa har integrasjonsprosessene ført til et flernivå-system med styringsmekanismer på det regionale, nasjonale og overnasjonale nivå. Her er det også forsøk med å bygge demokratiske institusjoner på overnasjonalt nivå. Dette eksperimentet har ofte blitt anklaget for å medføre mer økonomisk liberalisme. De fire friheter og konkurranselovgivningen fører til press på nasjonale ordninger og krav om avregulering. Mange ser derfor den europeiske integrasjonsprosessen mer som en del av problemet enn som del av løsningen.

EU er en merkelig hybrid uten historisk forbilde. Det er uenighet om i hvilken retning EU går og bør gå. Noen vil ha et sterkere overnasjonalt styringssystem, mens andre vil ha en svakere grad av overnasjonalitet. Hvilke implikasjoner har de ulike synene for demokratisk styring? Hvordan kan betingelsene for demokrati gjenopprettes? Her lanseres tre muligheter.

Alternativ 1: Nedbygging av EU
Fra et demokratiperspektiv er et synspunkt at folkestyret kan gjenopprettes ved å redusere EU. Tankegangen er at demokrati bare er mulig på nasjonalstatlig nivå. Følgelig vil demokratiet i Europa kunne sikres ved å gjøre EU til en internasjonal organisasjon eller et mellomstatlig, regulatorisk regime. Dette vil bety å bygge ned EU i sin nåværende form og gjøre det om til kun et instrument for nasjonalstatene for å løse problemer som alle er enige om. I et slikt system vil det kunne være ulike tilknytningsformer, fra en handelsavtale etter modell av EØS-avtalen i mindre format, til et samarbeid på andre områder som miljøpolitikk, forskning, energi, sikkerhet. Norge er med i et slikt EU allerede gjennom EØS-avtalen, gjennom Schengen og det politi- og forsvarssamarbeidet som har utviklet seg. Dette er en orden som vil være basert på statlig samarbeid uten betydelig suverenitetsavståelse. Her vil vi fortsatt ha å gjøre med et nasjonenes Europa.

Problemet med denne modellen av EU er at det vil bety nedbygging av institusjoner og politikkområder, noe som vil føre til dyptgående endringer i Europa. Statene er så europeisert at de heller er medlemsstater enn nasjonalstater. De er så sammenvevd rettslig og politisk at bortfallet av EU vil føre til radikale, for ikke å si, revolusjonære omkalfatringer. Samtidig vil det innebære så mange brutte løfter og knuste forhåpninger ved at handlingskapasitet på overnasjonalt nivå forsvinner, at dagens legitimasjonsproblem vil fortone seg som rene bagateller.

Alternativ 2: EU som føderalstat
Den andre muligheten er å gjøre EU til en føderalstat basert på en kollektiv identitet. Dette vil innebære å forsterke overnasjonaliteten i Europa ved å utvikle Kommisjonen til en regjering som er ansvarlig overfor et folkevalgt parlament og et intergovernmentalt råd. Vi vil da se et Europas forente stater etter modell av USA. Det vil innebære klarere kollektive anstrengelser, med en felles skatte- og sosialpolitikk, og med et felles forsvar, men også med klare kompetanseavklaringer. Det vil bety sikrere rettighetsvern.

Selv om det er stor oppslutning om EUs menneskerettighetscharter, så viser problemet med å få vedtatt konstitusjonstraktaten at det er betydelig motstand mot videre føderalisering i mange medlemsstater. Det er sterke nasjonale tradisjoner både i gamle og nye demokratier, noe så vel EUs budsjettproblemer som debatten om utvidelsen av EU til Tyrkia vitner om. Nasjonalstatene representerer det største solidaritetssikrende fellesskapet vi kjenner til. Slik solidaritet vegeterer på en kollektiv identitet som igjen hviler på eksklusjon: Å ha noe felles, betinger at noe er ekskludert. Ikke bare er det vanskelig å utvikle en slik identitet fordi det krever dannelsen av en offentlig sfære hvor borgerne over hele Europa diskuterer de samme ting, på samme tid under de samme relevanskriterier. Problemet med dette er at EU kan komme til å utvikle seg til en organisasjon for eksklusjon på lik linje med nasjonalstatene.

Selv om EU er mer enn en internasjonal organisasjon er den ikke en stat eller en føderasjon og slett ingen nasjon. Den mangler en kollektiv identitet, et styringshierarki og et tvangsapparat — den har liten evne til å sette makt bak sine lover. Den baserer seg på samarbeid med medlemsstatene for iverksetting av sine lover og direktiver.

Alternativ 3: Et post-nasjonalt, kosmopolitisk EU
En tredje mulig måte å redde demokratiet i Europa på, er å gjøre EU til en post-nasjonal union basert på kosmopolitiske prinsipper. I denne modellen ser ikke borgerne seg kun som medlemmer av et territorium, men også som verdensborgere med globalt ansvar. Dette er en modell hvor EU ikke utvikler seg til en stat, men til en union basert på menneskerettigheter og demokrati. Det er ikke snakk om å etablere en felles kollektiv europeisk identitet, men å søke praktiske løsninger på felles problemer gjennom prosedyreregulert samhandling. Det vil være en orden som underlegger seg folkeretten for håndteringen av eksterne relasjoner. Vi snakker her om en genuin nyskapning som er basert på transnasjonale arrangementer som ikke rår over sterke sanksjonsmidler og som heller ikke fører en aggressiv interessepolitikk utad. Her er det snakk om nettverksstyring gjennom frivillige organisasjoner og partnerskap mellom private og statlige organisasjoner. Tesen er at “soft law”, deliberasjon og kommunikativ makt utøver et press som tvinger de etablerte institusjonene til å fatte mer legitime beslutninger.

Monumentet for oppdagelser i Lisboa. (foto: EU-kommisjonen).

Men er en slik orden mulig og kan den bli demokratisk? Kan vi ha demokrati uten demokratiske institusjoner – uten egalitære beslutningsstrukturer? Mange hevder at politiske institusjoner trenger både handlingskapasitet og “hard law” for å kunne fungere effektivt og skape likhet for loven. Det er bare slik vi også vil kunne holde makthaverne ansvarlig. Videre vil ikke et styresett som ikke får gjort noe med de problemskapende kreftene være robust.

Europa har oppnådd mye på kort tid. Spørsmålet er om vi med dette eksperimentet ser en tredje transformasjon av demokratiet til det overnasjonale nivå – etter by- og nasjonalstaten. Hvilke forestillinger om deltakelse baserer dette seg på? EU er en interessant nyskapning som søker etter en ny balanse mellom legitimitet og effektivitet, mellom deltakelse og handlingskapasitet.

Det internasjonale forskningsprosjektet RECON koordinert av en forskningsgruppe ved Arena Senter for europaforskning skal undersøke om demokratiet kan overleve globaliseringen og i så tilfelle, hvilke institusjonelle mekanismer som muliggjør dette. Er folkestyre mulig bare i form av det representative demokratiet som vi kjenner fra nasjonalstaten, eller finnes det andre muligheter? Vil EU bygge seg ned til en internasjonal organisasjon, utvikle seg til en føderalstat, eller ser vi kimene til en historisk ny form for politisk enhet?

Studiefelt
For å teste dette analyserer vi prosessen med å konstitusjonalisere EU – gi EU en grunnlov — som har pågått i flere tiår nå. Videre undersøker vi det institusjonelle kompleks på EU, medlemsstats- og regionalt/lokalt nivå med hensyn til demokratisk legitimitet. Hva sier reformprosessene oss om EUs utvikling og mulighetene for demokrati hinsides nasjonalstaten? Demokrati har å gjøre med borgernes deltakelse og oppslutning, og RECON analyserer derfor sivilt samfunn og offentlig sfære i den europeiske konfigurasjonen.

Demokrati uten styringskapasitet er lite verdt, og vi undersøker evnen til kollektiv handling innen ulike politikkområder som utenriks- og sikkerhetspolitikk og sosial- og skattepolitikken i EU. Hva sier dette oss om EUs evne til effektiv handling og hvilke legitimitetsutfordringer er involvert? Hvis EU evner å skape en felles utenrikspolitikk og militær kapasitet, vil det svekke EUs muligheter til å handle ’humanitært’? Hva sier utvidelsesprosessene oss om mulighetene for en europeisk identitet og for beskyttelse av minoriteter? Hva er utsiktene til likestilling mellom kjønnene i et utvidet og transformert Europa?

Endelig undersøkes de eksterne effektene av EU på konsolideringen av nye demokratier og på verdenssystemet (FN). Hvordan interagerer de demokratiske strukturene i EU med de markedsdrevne strukturene i WTO? Her sammenlignes også EU med andre komplekse statlige systemer med henblikk på å få tak i det særegne med den europeiske utvikling og etablere kunnskap om hvilke demokrati-teoretiske lærdommer som kan trekkes.

Siktemålet er å identifisere strategier for å reparere demokratiunderskuddet og styrke borgernes evne til deltakelse og selvstyring. Det gjelder å komme med forslag både til hvordan institusjonelle og konstitusjonelle defekter kan bli rådd bot på og til hvordan sosial og kjønnsmessig ulikhet kan reduseres.

Fakta om RECON
Prosjektet omfatter 20 partnere i 12 europeiske land. Det får 5 millioner euro i støtte fra Kommisjonen (totalbudsjett ca. 12 mill eur0) og har en varighet på fem år.

Prosjektet vil bestå av en rekke såkalte arbeidspakker, blant annet:

• Konstitusjonell utvikling
• Representasjon og institusjonell oppbygning
• Rettferdighet, demokrati og likestilling
• Sivilsamfunn og offentlig sfære
• Utenriks- og sikkerhetspolitikk
• EUs politiske økonomi
• Felles identitet og utvidelse
• Global transnasjonalisering og demokratisering

RECON vil finansieres under EUs 6. rammeprogram for forskning: Citizens and Governance in a knowledge-based society. Partnere i prosjektet vil være:

• Universitetet i Oslo (koordinator)
• Center of Political and Constitutional Studies, Madrid
• Eötvös Loránd University Budapest
• European University Institute
• Freie Universität Berlin
• Institute of Sociology of the Academy of Sciences Prague
• Jagiellonian University Krakow
• Johann Wolfgang Goethe University Frankfurt
• London School of Economics and Political Science
• Queen’s University Belfast
• Riga Graduate School of Law
• Sabanci University Istanbul
• Université libre de Bruxelles
• University of Bremen
• University of León
• University of Reading
• Vrije Universiteit Amsterdam
• To partnere for inkludering etter prosjektstart (etter utlysninger)