I samtale med Vox Publica snakker han om effekten av “Den store marsjen for Europa” som Emmanuel Macrons parti har startet, og prøver å klargjøre den franske presidentens europeiske visjon.

Vox Publica: Ifølge arrangørene har den store marsjen for Europa kommet i stand for å fylle det politiske programmet til Emmanuel Macrons parti, La République en marche (LREM), til neste års EU-valg. Har denne fremgangsmåten blitt brukt før i andre europeiske land?

Olivier Costa: – Selve idéen om å forhøre seg direkte med innbyggerne er ikke ny, men å gjøre det offentlig og i såpass stor skala, og tidlig i forkant av valget, for etter sigende å utarbeide sitt politiske program, det tror jeg er nokså nytt, ja. Men at en dør-til-dør-aksjon kan være et effektivt virkemiddel, finnes det bevis på. Den ble brukt i Barack Obamas valgkamp og, om enn i mindre grad, i valgkampen til François Hollande i 2012. Emmanuel Macron brukte den dessuten i fjorårets presidentvalg, og da i mye større omfang enn sosialistpartiet.

Den store utfordringen i EU er at det er et altfor bredt og bevegelig fellesskap som innbyggerne vanskelig klarer å identifisere seg med, sier EU- og demokratiforsker Olivier Costa.

Hva ønsker Macron og hans parti i dine øyne å oppnå med dette?

– Jeg tror at det er minst to mål med denne aksjonen. Det første er å vekke interesse for den europeiske valgkampen, særlig LREMs agenda. Å lage en bevegelse akkurat som i presidentvalgkampen, som jo fungerte veldig bra. Vi vet at det er en minimal sjanse for at en pamflett endrer folks meninger. Til gjengjeld kan det å snakke med folk bidra til å dytte hjemmesittere til valgurnene, eller til å overtale de som ikke kjenner godt nok til de ulike politiske programmene til å stemme på en gitt kandidat. Det andre de ønsker å oppnå, er å spørre folk direkte hva de forventer av EU. Fra et analytisk ståsted, tviler jeg imidlertid på at det vil avdekke noe nytt…

Og hvorfor det?

– Når det gjelder Europa og unionen, er folk vanligvis lite informert og har ikke gjort seg opp mange meninger… Men det at velgerne får muligheten til å uttrykke seg om en sak, relevant eller ei, tror jeg kan spille en veldig positiv rolle. Særlig med tanke på følelsen av å stå på utsiden av den europeiske integrasjonen.

I Frankrike er valgdeltakelsen ved EU-valg svært lav. Hvordan forklarer man denne avstanden franskmenn føler til de europeiske institusjonene?

– Jeg tror det først og fremst skyldes de påfølgende krisene. Den institusjonelle krisen i forbindelsen med EU-grunnloven på 2000-tallet var nokså ødeleggende. Man skapte debatter rundt falske problemer og skremte velgerne med utsiktene om et føderalt Europa. Deretter kom finanskrisen i 2008. Mange trodde det var en krise knyttet til euroen og EU, mens det egentlig var en global finanskrise. For ikke å glemme all sparepolitikken som kom i kjølvannet… I dag står man overfor flyktningkriser der folk ikke forstår hvem som gjør hva. I tillegg til dette er det en slags eksistensiell krise for EU-borgeren og en frykt for økonomisk nedgang, noe alle slags populistiske politikere benytter seg av for å forfekte en mer nasjonal orientert agenda. Det ser vi i Polen, i Ungarn og selv i Storbritannia… Kanskje er det også følelsen av at viktige beslutninger tas i Brussel, ikke Paris, og at dette ikke snakkes om, at man ikke forstår prosessene på dette området. Denne asymmetrien skaper en stor spenning som slår negativt ut på bildet man har av den europeiske integrasjonen.

Er det i bunn og grunn selve prinsippet om et felles europeisk statsborgerskap som er feilslått, den som aktivistene i Den store marsjen ser ut til å fronte?

– Det er en misforståelse om dette europeiske statsborgerskapet; det er ikke ment å erstatte de nasjonale statsborgerskapene… Da dette ble tatt med i Maastricht-avtalen i 1992, var det med relativt beskjedne ambisjoner. Men da debatten om EU-grunnloven kom i 2005, trodde enkelte føderalister at det ville innebære større lojalitet til unionen enn sitt eget land. Og der tok de helt klart feil. Avtaler og institusjoner kan endres i løpet av noen år. Men å endre tankesett tar flere generasjoner! Og det er tydelig at dette har mislyktes i og med at grunnlovstraktaten ble nedstemt… Men så kan man vise til oppslutningen om europeiske verdier, eller oppslutningen om resultatene av den europeiske integrasjonen. Har man dette, er det ikke behov for et felles statsborgerskap eller ett folk.

Foto: European Union 2018 — European Parliament cbnd

Frankrikes president Emmanuel Macron taler i Europaparlamentet i Strasbourg 17. april 2018.

17. april talte Emmanuel Macron foran et samlet Europaparlament om å “gjenskape Europas suverenitet”. Er det dette som er løsningen for den berømte europeiske suvereniteten?

– Europas suverenitet kan nesten minne om sirkelens kvadratur. Vi befinner oss i et system som må ivareta hver enkelt medlemsstats suverenitet samtidig som man overfører makt til unionen. For øyeblikket innebærer dette siste særlig å vedta juridiske reguleringer på hovedsakelig økonomiske områder. Det man ikke har på et europeisk nivå, er en mer symbolsk og synlig makt. Jeg antar at det Emmanuel Macron ønsker, er å gi unionen klarere kompetanse, og noe mer politisk kompetanse på visse områder. Et eksempel på dette er hans idé om å opprette et europeisk finansdepartement. Dette vil kunne bidra til at EU oppfattes av unionens borgere som noe annet enn et byråkratisk system som lager reguleringer man er nødt til å akseptere, og det vil gjøre det mulig å ta sterke standpunkt i visse saker.

Og hvordan kan en slik tilpasset suverenitet fungere?

– Jeg tror den eneste løsningen er å bevege seg mot en føderal ordning, med klargjøring av de ulike kompetansene. Men den store utfordringen i EU er at det er et altfor bredt og bevegelig fellesskap som innbyggerne vanskelig klarer å identifisere seg med. Og på den andre siden involverer dette gamle nasjonalstater med sterke identiteter, som det ikke er lett å samle. Derfor trengs det mekanismer med mindre makt for den føderale staten enn det man har i USA og i Tyskland, og mer makt til medlemsstatene… Men, per i dag er vi ikke der! Vi befinner oss i en ganske paradoksal situasjon der, særlig på grunn av finanskrisen, den europeiske integrasjonen er styrket, for eksempel når det gjelder skatt og budsjett. Men med et system som på sin side foregår på regjeringsnivå, noe som innebærer beslutninger basert på enstemmighet. Med den systematiske svartmalingen fra partnere fra Sentral- og Øst-Europa, er dette en svært vanskelig oppgave…

Kan denne marsjen, denne dør-til-dør-aksjonen, være en måte å gi nytt liv til idéen om et europeisk statsborgerskap?

– Vi kan gjerne være skeptiske og le av det, men jeg tror at denne store marsjen er en god måte for å få folk til å involvere seg i utfordringene ved den europeiske integrasjonen, og til å ytre sine meninger. Men så skal man ikke undervurdere det at valget vil skje på et tidspunkt der Emmanuel Macrons makt vil være påført noe slitasjeskade, noe vi allerede ser tegn på i Frankrike. For ikke å glemme at én av utfordringene til presidentens parti vil være å skape allianser til EU-valget… I tillegg vil alt av avtalereformer måtte gjøres i samtaler med lederne fra de andre medlemslandene. Og Emmanuel Macron har ikke bred støtte i EU-rådet, særlig ikke av Angela Merkel. For ikke å snakke om de italienske lederne som vi ennå ikke vet hvem er…

Det som slo oss var hvor lite i Arendal som strakk seg utover vår norske hverdag og våre noen ganger banale trivialiteter. Nær innpå 800 arrangementer (hvorav seks var i regi av BIFF) omhandlet ressurssterke organisasjoner som hadde sine agendaer, eller som simpelthen skulle vise seg frem, slik vi også hadde til hensikt. Men vi ønsket også å formidle alvoret av situasjonen som spiller seg ut utenfor våre egne grenser, og slik vise hvorfor en hel del mennesker i dag har behov for – og krav på – støtte og hjelp.

Flukt og flyktningkrise er hovedtema for Bergen internasjonale filmfestival 2017. (foto: biff.no)

Flyktningkrisen ble avblåst her i Norge da Tyrkia kjøpslo med Europa om å holde flyktningene fanget og internert i nærområdet. Arendalsuken kunne således handle om annet enn asylanter, flyktningmottak og – ikke minst – tiltak for gode løsninger for integrering, en tematikk som virkelig angår oss på et innenrikspolitisk plan, men som få av deltakerne vi møtte på i Arendal syntes å bry seg særlig med å vektlegge. Iram Haq sin HVA VIL FOLK SI får æren av å være festivalens midtre høydepunkt og føyer seg fint inn i integreringsdebatten her hjemme. Vi både håper og tror mange vil få med seg denne vellagede norske spillefilmen.

Og vi serverer dere i tillegg – en strålende fiksjonsfilm fra Ungarn, kanskje det landet i Europa som har fått mest verbal juling for sin manglende forståelse for at flyktninger trenger hjelp eller i det minste må kunne forvente å bli behandlet som medmennesker. JUPITERS MÅNE heter filmen, og hvilken av månene rundt planeten siktes det til? Filmens regissør Kornél Mundruzcó, som BIFF har presentert flere filmer av før og som deltok i Cannes-festivalens hovedprogram, kommer til Bergen, noe også flere av dokumentaristene gjør.

Vi vil oppfordre deg til å sette deg inn i situasjonen selv fra så mange synspunkter som mulig – både i form av dokumentarer og spillefilmer. BIFF serverer i år en rekke filmer som belyser vår tids viktigste temaer fra perspektivene til de som kjenner det tettest på kroppen.

A CIAMBRA omhandler et romfolkmiljø men kan ses som en oppfølger av MIDDELHAVET, siden den også tar for seg skjebnen til noen av de som overlevde flukten fra Nord-Afrika. Få med deg en av de beste filmene fra årets Cannes-festival!

BOILING POINT tar for seg Finlands reaksjoner på flykningkrisen, og setter søkelyset på hvorfor reaksjonene ble så sterke hos våre naboer i øst.

GRENSEN finner sted i ingenmannsland mellom Slovakia og Ukraina for ti år siden da grensen ble EUs yttergrense – og vaktholdet og kontrollene økte.

THE GOOD POSTMAN er en noe humoristisk kommentar til en mulig løsning på flyktningkrisen og samtidig gi nytt liv til sin lille landsby på grensen mellom Bulgaria og Tyrkia.

HUMAN FLOW er Ai Weiweis reise gjennom 23 land som gir oss et innblikk i hverdagen til noen av de mer enn 65 millioner menneskene som har forlatt alt de kjenner og eier.

A MEMORY IN KHAKI er utsøkt produsert av en syrer i asyl i Qatar, og er en elegisk, filosofisk betraktning om krig og despotisme.

MORE er en tyrkisk fiksjonsfilm om en far og sønn som livnærer seg på å skjule flyktninger frem til det mest opportune tidspunkt for overfart til Europa inntreffer.

NOWHERE TO HIDE tar oss med til Diyala-provinsen i Irak hvor en irakisk lege filmer konsekvensene når amerikanerne trekker seg ut og militsgrupper kjemper mot IS.

RADIO KOBANI er en inspirerende film om å bygge opp sivilsamfunn og infrastruktur i kurdiske Kobani etter IS’ herjinger.

SEA SORROW er skuespilleren Vanessa Redgraves kommentar til flyktningkrisen sett gjennom hennes fars skjebne mange tiår før.

STRANGER IN PARADISE er en helt forskjellig forestilling – en provokasjon som setter søkelyset på oss selv, som mottakerland og vertskap for folk på flukt.

“On peut sauter sur sa chaise comme un cabri en disant, ‘l’Europe !’, ‘l’Europe !’, ‘l’Europe !’, mais cela n’aboutit à rien et cela ne signifie rien.” («Man kan hoppe opp og ned, og rope Europa! Europa! Europa! så mye man vil, men det bidrar ikke til noe og har ingen betydning»).

Ordene kom fra Charles de Gaulle for 52 år siden, under et tv-intervju 14. desember 1965, men er ikke desto mindre skrikende aktuelle. For i tillegg til spørsmålene omkring sikkerhet og økonomi, utgjør Den europeiske unionens styringsform én av de store sakene i det franske presidentvalget.

Macrons Europa-løfter – mest klipp og lim?

Kvelden 23. april tok den unge lederen av den politiske bevegelsen En Marche!, Emmanuel Macron, ledelsen i presidentvalget med 24,01 prosent av stemmene i første valgomgang. Og helt siden starten av valgkampen, ser han ut til å være den av kandidatene som har tatt på seg rollen som det europeiske tempelets vokter. Enkelte av forslagene hans kan virke nyskapende, men de er bare en videreføring av den politikken som er blitt ført i løpet av både Nicolas Sarkozy og François Hollandes femårsperioder.

Foto: Mutualité Française/FNMF/N. MERGUI cbn

Emmanuel Macron: Den proeuropeiske sentrumskandidaten møter høyreradikale Marine Le Pen i andre valgomgang i det franske presidentvalget.

Den sosialistiske presidentens tidligere økonomiminister lover, blant annet, en utvidelse av det indre markedet innen energi og digitale tjenester. Han fremstiller seg selv som den fremste forkjemperen for ideen om en “Buy European Act” – et forslag til en ny handelslov som i sin tid fikk støtte av tidligere president Sarkozy, der offentlige kontrakter bare skal gå til selskaper med minst halvparten av sin virksomhet i Europa. Macron går også inn for et europeisk forsvarsfond som skal finansiere felles militært utstyr, en idé fremmet under krigen i Mali i 2012 da Frankrike ble klar over i hvilken grad de lå på etterskudd når det gjaldt droner. Emmanuel Macron stiller seg dessuten positiv til opprettelsen av et eget budsjett for eurosonen, vedtatt av et parlament og iverksatt av en egen finansminister for eurolandene.

Men for å gi en helt konkret ny giv til det europeiske prosjektet, støtter han seg til det han kaller demokratiske kongresser (conventions citoyennes) som skal lanseres innen utgangen av 2017.

Kort sagt, de ulike sparepolitikkene som har blitt ført i Europa siden finanskrisen i 2008, Den europeiske sentralbankens uavhengighet, budsjettreglene i de europeiske traktatene og spørsmålet om Frankrikes integrasjon i en stor overnasjonal sammenslutning, tas ikke opp. Dette er imidlertid temaer som gir næring til heftige debatter rundt om i landet. I en artikkel 10. mars kunne nettstedet Mediapart (som driver undersøkende journalistikk) vise til noe mer når det gjaldt Emmanuel Macrons “europeiske linje”. For ifølge nettavisen er presidentkandidatens forslag et tilfelle av “klipp og lim”, ord for ord, av “alle strukturreformer som Det europeiske råd i flere år har bedt Frankrike om å iverksette».

Fra Rothschild til Elysée-palasset

Foruten hans personlige engasjement, er kanskje én av forklaringene på Emmanuel Macrons forkjærlighet for Europa å finne i bakgrunnen hans. Han ble født i 1977 i byen Amiens, i Picardie, og ble uteksaminert i 2004 ved ENA (red.anm.: Ecole Nationale d’Administration, en skole grunnlagt i 1945 som utdanner en stor del av Frankrikes politiske elite og høyere embetsmenn) med tittelen finansinspektør, for så å bli ansatt av banken Rothschild i 2008.

Fra 2006 til 2009 er han medlem av det franske sosialistpartiet (PS — Parti socialiste). Han blir lagt merke til av Jacques Attali, tidligere rådgiver for den sosialistiske presidenten François Mitterrand, og blir i 2012 assisterende regjeringsråd under François Hollande, deretter økonomiminister i samme regjering i 2014. Emmanuel Macron har dermed blitt skolert i de økonomiske og politiske maktkorridorer, og kjenner den europeiske programvaren til punkt og prikke.

En Marche!-lederens europeiske ståsted, som på mange måter minner om det til François Hollande, dekker imidlertid ikke over det som er en særegen fransk realitet. For om Marine Le Pen og Nasjonal Front riktignok er fiendtlig innstilt til alt som handler om EU, så er de tradisjonelle partiene på sin side dypt splittet når det gjelder EUs styringsform og hva slags forhold Frankrike skal ha til unionen. Her er det bare å lese valgprogrammene til presidentkandidatene som har en eller annen form for tilknytning til de to partiene som har styrt landet siden innføringen av den Den femte republikk i 1958. Det vil si sosialistene, Parti socialiste, på venstresiden, og de konservative, Les Républicains, på høyresiden.

Mellom stram finanspolitikk og nasjonal selvråderett

Venstresiden kritiserer de europeiske traktatene for å gå for langt i å tekkes finanspolitikkens stramme regler og for blindt å akseptere den frie markedskonkurransen. Mens president Hollande gjorde overholdelse av unionens budsjettkrav til et mål (underskudd på statsbudsjettet under 3 prosent av BNP og statsgjeld under 60 prosent av BNP), foreslo sosialistpartiets offisielle presidentkandidat, Benoît Hamon, å trekke Frankrikes forsvarsutgifter ut av underskuddsberegningen, og gikk inn for å bekjempe sparepolitikkene ved hjelp av en demokratisk debatt i nytt parlament innen eurosonen (hvorpå han nærmer seg Emmanuel Macron, med mindre det er Macron som nærmer seg Hamon). I første valgomgang fikk Hamon kun 6,36 prosent av stemmene.

Jean-Luc Mélenchon, lederen av bevegelsen La France insoumise og alliert med kommunistene, var på sin side medlem av sosialistpartiet fra 1976 til 2008. I valgprogrammet gikk han inn for å frita Frankrike fra de europeiske budsjettkravene, stoppe privatiseringen av offentlige tjenester og å regulere bevegelsen av kapital. Det handlet særlig om én avtale: Traktaten om stabilitet, samordning og styring i Den økonomiske og monetære unionen (fiskalpakten) som ble undertegnet i 2012 av François Hollande og alle andre medlemsstater med unntak av Storbritannia og Tsjekkia.

Denne traktaten innbefatter kravene til medlemsstaters budsjettunderskudd og gjeld (de berømte 3 prosent og 60 prosent av BNP), men legger til en kontroll av overholdelsen av disse som EU-kommisjonen og EU-domstolen skal stå for. Jean-Luc Mélenchons uttalte mål var å endre de europeiske traktatene og økonomiske regler fra innsiden – regler ansett som å favorisere tyske interesser. Han utelukket imidlertid ikke en fransk utmelding av EU hvis dette skulle mislykkes, og derved unionens endelikt. I og med at Mélenchon fikk 19,58 prosent av stemmene, slår den slags uttalelser slår tydeligvis an i Frankrike. Og dette på tross av at landet er én av EUs grunnleggere… Et tydelig tegn på en dyp krise…

På høyresiden er det delte meninger når det gjelder økonomi og europeiske budsjettregler, men det mest sentrale dreier seg om noe annet, nemlig prinsippet om nasjonal selvråderett. Så selv om François Fillon – Les Républicains’ fanebærer og tidligere statsminister under Nicolas Sarkozy – gikk inn for å opprettholde eurosonens nåværende grenser, ønsket han samtidig å gi den en noe mer forbundsliknende karakter ved å utstyre den med et politisk råd bestående av regjeringsledere som møttes hver tredje måned.

Motstanden var mye tydeligere hos Nicolas Dupont-Aignan, presidentkandidaten for partiet Debout la France og tidligere medlem i partiene som Les Républicains springer ut fra (Union pour le Mouvement Populaire (UMP) og Rassemblement pour la République (RPR) før det) fra 1979 til 2007. Han ønsket helt enkelt å fjerne både euroen og unionen slik de fremstår i dag, og erstatte dem med et forbund av nasjonalstater.

Fillon gikk på et stort nederlag i første runde med 20,01 prosent stemmer. Nicolas Dupont-Aignan overbeviste på sin side kun 4,7 prosent av franskmennene. Marine Le Pen annonserte sist helg at Dupont-Aignan vil bli hennes statsminister hvis hun vinner valget 7. mai.

Innstrammingens vendepunkt i 1983

De «europeiske splittelsene» mellom de ulike kandidatene, også dem fra samme politiske familie, er kun en liten del av sprekkdannelsene som har dannet seg i de to store tradisjonelle partiene, Sosialistpartiet og Republikanerne.

Når det gjelder sosialistene, må man gå tilbake til 1960-tallet for å finne utgangspunktet for splittelsen. Som Georges Saunier, førsteamanuensis ved Universitetet i Cergy-Pontoise, skriver i en artikkel fra 2011 (“De la Communauté à l’Union européenne. L’action européenne de François Mitterrand (1981–1995)”) var det fra den tiden av slik at “det tidligere SFIO (Section française de l’Internationale ouvrière) faktisk inkluderte en nokså sterk proeuropeisk retning som følge av en mindre marxistisk samfunnsvisjon og en mer reformistisk tilnærming til maktapparatet. Denne tendensen vedvarte i partiet gjennom 1970-tallet. Men fra slutten av 1960-årene fikk en politisk mer radikal, og tredje verden-ideologisk retning, større plass. Dette politiske synet motsatte seg direkte en fellesskapsprosess som ble ansett som for liberal og for USA-vennlig.”

Men det var i 1983 at kløften innad i sosialistpartiet virkelig oppstod. Etter to år i presidentvervet, innser François Mitterrand snart at venstresidens politikk vanskelig lar seg gjennomføre i en stadig mer liberal verden.

“I 1983 blir denne sosialismen «à la française» konfrontert med og bryter sammen av de harde kravene om realisme når det gjaldt det å være en del av den europeiske økonomien,” forklarer Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og spesialisert innen europastudier. “Den indre splittelsen som da oppstår i PS, deler medlemmene inn i de som er for fokus på nasjonale anliggender for ikke å bryte med løftene fra 1981, med utmelding av det europeiske monetære samarbeidet som resultat, og de som mener at å forlate samarbeidet vil være galskap og det samme som å skrive under på en uopprettelig økonomisk nedgang for Frankrike.”

Mitterrand legger en stor del av sine sosiale valgløfter på hyllen (økonomisk vekst via økt forbruk, lønnsøkninger,…) og vier seg til bekjempelsen av inflasjon og til å fortsette det europeiske monetære samarbeidet. “I PS oppstår det et særdeles spent forhold mellom tilhengerne av drømmen og tilhengerne av realismen, vel vitende om at det ene nødvendigvis ekskluderer det andre. Tretti år senere står man på akkurat samme sted. Det er en sterk motsigelse mellom det å velge et liberalt Europa og det å gå for en velferdsstat i fransk drakt,” sier Orban.

Philippe Séguin og Maastricht

I 1992, mens sosialistene allerede er gjort sårbare, strides høyresiden (da kalt Rassemblement pour la France, RPR) om godkjenningen av Maastricht-traktaten. I 1986 hadde Enhetsakten blitt inngått med målet om å forberede overgangen til det europeiske indre markedet innen utgangen av 1993.

Maastricht-traktaten går imidlertid mye lenger. Mens hensikten var å skulle kunne håndtere den tyske gjenforeningen og å gi Europa større tyngde i møte med USA og Japan, blir nå Det europeiske fellesskapets kompetanser utvidet (til miljøspørsmål, energi og forskning), unionsborgerskapet innføres og Den økonomiske og monetære unionen planlegges. Fellesvalutaen, euro, ser dagens lys i 1999, fri bevegelse av kapital sikres, Den europeiske sentralbanken opprettes og garanteres uavhengighet (en konsesjon til Tyskland), og “konvergenskriteriene” mellom medlemsstatene innføres (de nevnte kravene til statsbudsjett og ‑gjeld).

Jacques Chirac, den fremtidige franske presidenten (fra 1995 til 2007), er på denne tiden partileder for RPR og gir sin støtte til traktaten. Men en stor del av aktivistene og nesten halvparten av de folkevalgte fra høyresiden er mot, med den karismatiske representanten fra Vosges, Philippe Séguin, i spissen. I omgangskretsen til Séguin finner man den unge parlamentarikeren François Fillon som tar avstand fra Frankrikes overføring av selvråderett til det som skal bli Den europeiske union. De gaullistiske idéene står ennå sterkt, og det er ikke snakk om å kompromisse med landets selvstendighet. For Frankrike er i ferd med å overføre en god del av sin økonomiske og monetære selvråderett til det som fremdeles er Det europeiske fellesskapet.

Den 5. mai 1992 holder Philippe Séguin en tale i nasjonalforsamlingen, “Discours pour la France” («Tale for Frankrike») som skal etterlate et varig inntrykk. I en artikkel fra 2014 («Le RPR face au traité de Maastricht : divisions, recompositions et réminiscences autour de la dialectique souverainiste»), byr historikeren Jérôme Pozzi på et utdrag som oppsummerer hovedtanken i deler av den franske høyresiden i 1992:

“Logikken om en økonomisk og politisk gjensidig avhengighet som ble utarbeidet i Maastricht, er en billigkjøpt logikk som er grunnleggende antidemokratisk, liberal kun i skinnet og fullstendig teknokratisk.”

I kampanjen før folkeavstemmingen om traktatens godkjenning, blir Philippe Séguin lederen for nei-siden og står dermed mot president François Mitterrand. Den 20. september 1992 seirer ja-siden, men kun med 51,04 prosent av stemmene.

Har høyresiden egentlig kommet seg helt etter dette dilemmaet mellom det å styrke nasjonal selvråderett og det å bidra til en videre europeisk utvikling? Nicolas Sarkozy foretrakk det sistnevnte mellom 2007 og 2012, mens François Fillon lot til å helle mot førstnevnte i valgkampen nå sist.

“Det vil være vanskelig for høyresiden å forsvare tilhørighet til Europa og samtidig en styrking av nasjonal selvstendighet,” mener Franck Orban. “Men jeg anser i bunn og grunn Fillons høyrestandpunkt som suverenistisk, med en mellomstatlig forbundsmodell av EU. Mens Nasjonal front ikke er suverenistisk, men nasjonalistisk og ønsker å trekke Frankrike ut av EU og eurosamarbeidet.”

2005 og den endelige splittelsen – og dommen i 2017

Den endelige splittelsen om Europa har de ennå i vente. Den kommer i 2005 og treffer sosialistene hardt.

Dette året ønsker daværende president Jacques Chirac å få godkjent traktaten om en europeisk grunnlov ved folkeavstemming. Grunnloven er ment å ivareta og dermed erstatte alle tidligere traktater, og støttes av deler av PS med partileder François Hollande i spissen, mens andre er imot fordi den oppfattes som for liberal. Jean-Luc Mélenchon, som på den tiden fremdeles er medlem av partiet, støtter nei-siden. Det er også den som går seirende ut av folkeavstemmingen 29. mai 2005 med 54,68 prosent av stemmene. Mye av innholdet i traktaten blir imidlertid likevel godkjent, via en liten omvei. For i 2007 godkjennes Lisboa-traktaten – en avtale som Nicolas Sarkozy gikk inn for og som innbefatter størsteparten av bestemmelsene fra grunnlovstrakaten fra 2005 – i en parlamentarisk beslutningsprosess.

Figur: Wikimedia Commonscba

Meningsmålinger før det franske presidentvalget, Macron mot Le Pen. Grafikken viser gjennomsnitt over en 14-dagersperiode.

23. april ga 24,01 prosent av velgerne sin støtte til Emmanuel Macron. De andre kandidatene med tilknytning til de to tradisjonelle partiene og som tapte i første valgrunde (Benoît Hamon og Jean-Luc Mélenchon knyttet til PS, François Fillon og Nicolas Dupont-Aignan knyttet til LR), fikk til sammen 50,65 prosent av stemmene. De har alle en oppgave foran seg: Å få slutt på 30 års vaghet rundt EU-spørsmål, klarlegge og oppdatere både unionens styringsstruktur og hvordan Frankrike skal forholde seg til denne i forhold til dagens behov.

Å hoppe opp og ned og rope “Europa!” har aldri ført til noe. Kanskje bortsett fra å bidra til Nasjonal Fronts ve og vel. Marine Le Pen fikk 21,3 prosent av stemmene 23. april. Hvor mange blir det i siste runde?

«Hvor langt kom vi sist?» Med disse ordene, stående på en jernbanestasjon, innleder mannen med de grå krøllene hver ny etappe av sin historiske reise. Sammen danner de 35 episodene en usedvanlig rik mosaikk.

Geert Mak var i februar invitert av Universitetet i Oslo for å holde den årlige Arena-forelesningen om europeiske forhold. Hans budskap gjaldt like mye fremtiden som fortiden. Mak er en sterk tilhenger av europeisk integrasjon, men det europeiske prosjektet er blitt penset inn på et galt spor, mener han. For lenge har unionen vært dominert av rent økonomiske vurderinger og av markedsløsninger — av “globalisme”. For mange forhold som kunne vært overlatt til medlemsstatene, detaljreguleres fra Brussel, mens man er kommet for kort på områder der samarbeidsbehovet er stort, som innen energi og miljø.

EU trenger demokratisk fornyelse, mener Geert Mak (foto: Bård Ek)

Legitimiteten svikter

Den europeiske union innhentes av en unnlatelsessynd, mener Geert Mak. Selv om lederne skulle klare å løse eurokrisen, mangler det europeiske prosjekt legitimitet i det europeiske folket. Budsjettunderskudd er én ting, demokratisk underskudd er verre å rydde opp i.

«Den europeiske union og de nasjonale lederne har i flere tiår neglisjert å bygge en virkelig sterk legitimering av Europa. Nå betaler vi prisen», sier Mak.

Vi møtte Mak i Oslo dagen etter at han hadde advart et fullsatt Litteraturhus om at stabiliteten, ja, til og med freden vi har vent oss til i Europa, ikke må tas for gitt. Nå har vi kommet til det 21. århundre, og EU er ikke nødvendigvis godt forberedt. Unionen trenger en dyp demokratisk fornyelse.

EU-batteriet snart tomt

Håndteringen av eurokrisen viser hvilket dilemma EU-lederne og ‑landene har brakt seg selv i, mener Mak. I fjor vår ble det nølt altfor lenge med å redde kriserammede Hellas’ økonomi, fordi Tysklands forbundskansler Angela Merkel ville vente til etter et tysk delstatsvalg.

«Alle visste hva Europa måtte gjøre for å redde Hellas. Og konsekvensene ved ikke å gjøre noe ville være veldig store, ikke minst for Tyskland. Men Merkel manglet legitimiteten hun trengte for virkelig å handle. Det vi ser her er et batteri som er nesten tomt», sier Mak.

Merkel visste at tyskerne er blitt mer skeptiske til dypere integrasjon i EU. Men nå får de det likevel; euroen kan ikke reddes uten.

«Angela Merkel og Nicolas Sarkozy foreslår nå tiltak som går mye lenger enn noen kunne ha forestilt seg for et år siden.»

Mak støtter en dypere økonomisk og politisk union, men dette må følges av mer demokratisk kontroll, en politisering av det i dag så teknokratiske EU, og nytenkning om EUs verdigrunnlag.

Pionerenes lærdom

I én av episodene i Geert Maks TV-serie møter vi noen av EU-samarbeidets pionerer fra 1950-tallet. Også det tidlige EU-samarbeidet hadde økonomiske og maktpolitiske motiver, men pionerenes idealisme er ikke til å ta feil av.

«For mange av dem var en europeisk union et nytt paradigme, en ny tenkemåte. Det var dypt emosjonelt for dem fordi alle hadde vært gjennom krigen, og plutselig oppdaget de at de kunne arbeide godt sammen. De hadde en dyp følelse av at dette prosjektet kunne redde Europa.»

For pionerene handlet det europeiske prosjektet aller mest om å sikre demokratiske og menneskelige verdier på internasjonalt nivå, mener Mak. Budskapet til dagens ledere følger: EUs grunnleggende verdier må igjen settes høyest.

«I enkelte medlemsland i EU har ting kommet ut av kontroll de siste årene. I Italia med statsministerens innblanding i det juridiske systemet, og i Ungarn med de nye medielovene. Vi må ikke glemme at land med slike problemer aldri ville blitt tatt opp som nye medlemmer i EU.»

Demokratisk teater

Mange vil nikke gjenkjennende til Geert Maks analyse av EUs demokratiske underskudd. Løsninger på problemet er det færre som kan skilte med, men Mak prøver seg. Det overnasjonale demokratiet må tas på alvor, sier han. Flere ting må gjøres samtidig. Hans tiltak nummer én er at nasjonale politikere må ta de europeiske debattene på den nasjonale arenaen. Det er som regel forbausende stille om EU-spørsmål i medlemslandenes medier. Politikken utspiller seg ofte som om EU ikke fantes.

Geert Mak — europaguiden (foto: Bård Ek).

«Jeg ønsker meg ekte europeiske valg med ekte europeiske kandidater.»

Geert Maks tredje forslag er at den politiske striden også må innta Brussel. Altfor ofte tas beslutninger uten offentlig debatt, og det eurokratiske maskineriet går sin gang.

Det europeiske råd, toppmøtet av regjeringssjefer, lot en stor sjanse gå fra seg i 2009 da de for første gang skulle velge sin faste president. Det ble belgiske Herman Van Rompuy, en kompetent mann, men den gråeste av alle potensielle kandidater. På toppen av det hele ble detaljene om valget holdt hemmelig, mens menyen for toppmøtemiddagen ble offentliggjort.

«Dette er også en lederskapskrise. I et demokrati må folk få følelsen av at de er knyttet til en institusjon. Du gjør det med flagg, med nasjonalsang og ritualer, og du gjør det med ledere alle kan identifisere seg med. Dette er mulig også på europeisk nivå. Van Rompuy er ikke den karismatiske, inspirerende lederen det europeiske demokratiet trenger nå», sier Mak.

Med andre ord – medlemslandenes regjeringssjefer ønsket ikke konkurranse.

«Dette er et feilgrep, du må ha en form for politisk teater også på europeisk nivå. De gjorde det lett for seg og beholdt demokratiets sentrum og nesten all den demokratiske energien på den nasjonale arenaen, samtidig som det flyttes mer og mer makt fra den arenaen til Brussel.»

Hva nå for fredsprosjektet?

Geert Mak i Oslo (foto: Bård Ek)

«Det europeiske prosjektet brakte dyp fred over Europa. Ikke bare fred gjennom traktater, eller midlertidig fred, men dyp fred, særlig mellom Tyskland og Frankrike. Det er en historisk bragd», sier han.

Nye generasjoner vil ha stadig vanskeligere med å identifisere seg med fred som EUs symbol. Dette er forståelig, men bærer farer med seg.

«Jeg klandrer dem ikke i det hele tatt, fordi det er en velsignelse å glemme. Men det er som vann fra kranen på badet. Alle tar det fullstendig for gitt, men plutselig kan vannet være borte», sier Mak.

Konklusjonen hans er kanskje overraskende: Han mener at EU må utvikle seg til en verdensmakt for å ivareta kontinentets interesser i vårt århundre. Ikke en tradisjonell stormakt, men en ny type makt med felles utenrikspolitikk.

«Hvis unionen kollapser, vil den etterlate seg et vakuum. Og da vil garantert andre verdensmakter hoppe på Europa, fordi det er rikt. Da kan vi vente oss nye kriger.»

Artikkelen ble først publisert i Aftenposten Innsikt, april 2011.

Hvordan har EU-parlamentets maktposisjon utviklet seg?

“Det er en opplest og vedtatt sannhet at EU-parlamentet (EP), som siden 1979 har vært direkte valgt av folket, har fått mye mer makt. Det er spesielt siden Enhetsakten i 1986 at EP har fått mer lovgivende makt. Makten til Rådet — der de nasjonale ministrene møtes og treffer beslutninger — ble utfordret av Parlamentet. Det er forskjellige prosedyrer med henblikk på hvordan lover skal fattes. Den felles beslutningsprosedyren — “codecision” — er stadig mer blitt regelen, og den er nå også nedsatt i den nye Lisboa-traktaten. Det betyr at lovene må ha støtte både fra EP og Rådet for å kunne gå igjennom. EP har utviklet seg fra å være en prateklubb til å bli en forsamling med lovgivende makt, og også makt til å kontrollere Kommisjonen. For eksempel tvang EP Santer-kommisjonen til å gå av i 1999. De har tatt seg makt, og gjort dette fordi de er de eneste som snakker for folket i Europa — de andre snakker for statene. EP kan si at det er en slags institusjonalisering av folkeviljen. Vi ser konturene av at EU utvikler seg til et tokammersystem slik man kjenner det fra andre politiske systemer. Men Rådet er fortsatt den sterkeste aktøren.”

Erik Oddvar Eriksen (foto: Arena).

Hvordan kan EPs makt sammenlignes med nasjonale parlamenter?

“Det er ikke parlamentarisme i EU. Hvis du regner Kommisjonen som den utøvende makt, må ikke den ha grunnlag i parlamentet. Riktignok er det kommet inn at kommissærene og Kommisjonens president må godkjennes av EP. Sånn sett har EP fått litt av den makten som et nasjonalt parlament har, men de har mye mindre makt.”

Kan man også si at EP tiltar seg makt mens nasjonale parlamenter taper makt? Det har jo vært snakket mye om at nasjonalstaten mister makt til overnasjonalt nivå.

“Det EU gjør, fører til at nasjonale beslutninger blir tatt overnasjonalt og ikke av nasjonalstaten, og da taper parlamentene makt. Europeisk integrasjon har styrket regjeringene i landene og dommerne. Den utøvende og dømmende makt har styrket seg på bekostning av den lovgivende makt. At EP får mer makt er en måte å ta tilbake makten som folket har mistet.”

Så EPs økte makt gjør EU mer demokratisk?

“Det er klart. Dette er en måte å kompensere for det demokratiske underskuddet i EU. Men en kan også si at i den nye traktaten er det ikke bare EP som styrker seg, men også de nasjonale parlamentene. De skal bringes inn som overvåker av subsidiaritet, prinsippet om at beslutninger skal tas på lavest mulig nivå. Gjennom ulike mekanismer skal nasjonale parlamenter bringes tidligere inn i den europeiske lovgivningsprosessen.”

Irland sa nei til Lisboa-traktaten i en folkeavstemning i fjor. Dersom irene ombestemmer seg og traktaten går igjennom, hva får det å si for EP?

“Det vil gi mer makt til EP på bekostning av Rådet. Dette er jo allerede halvveis på plass, så det vil ikke skje så mye nytt. Dagens system blir formalisert, og flere saker kommer inn under ordningen med codecision. Men sett over litt lengre tid er EPs utvikling utrolig interessant. Det at EP har fått så mye makt, betyr jo at nasjonale politikere har gitt fra seg makt til et overnasjonalt organ. Det er en enestående utvikling. Man har fått til utrolig mye på de 50–60 årene siden 2. verdenskrig. Tenk på statene som sto med våpen mot hverandre, og plutselig begynner de å velge et overnasjonalt parlament som skal bestemme for dem.”

Hvordan kan den enkelte representant og partigruppe utøve makt i EP?

“Det er Kommisjonen som har initiativretten i EU. Tidligere sonderte Kommisjonen i Rådet før de tok initiativ til ny lovgivning, for å finne ut hva det var mulig å få gjennomslag for. Men nå må Kommisjonen også konsultere EP i initiativfasen, for å se om det er sjanse for å få det igjennom i EP. Det er én viktig måte å utøve makt på. Så er det makten de har til å stemme ned ting, kalle Kommisjonen inn på teppet og stille den til ansvar.”

Demokratiet må voktes. Utenfor inngangen til EU-parlamentet i Brussel (foto: oaø. Med CC-lisens).

Valgdeltakelsen har gått ned ved hvert eneste EU-valg. Hva er de viktigste grunnene til den relativt lave deltakelsen og til nedgangen?

“Det er et paradoks at valgdeltakelsen har sunket dramatisk parallelt med at EP har fått mye mer makt. Det er nok flere grunner til dette. På det nasjonale plan spiller partisystemet en viktig rolle i det å klargjøre skillelinjene i politikken og de ulike alternativene velgerne står overfor. EU mangler et virkelig partisystem. EP-valgene blir derfor ofte karakterisert som ”annenrangs nasjonale konkurranser” hvor nasjonale saker dominerer debatten. Det blir vanskelig for velgerne å se hvordan stemmene deres vil utgjøre en forskjell, og mange velger å bli hjemme. Dette forsterkes av at mange føler liten grad av identifikasjon med EU. Når det gjelder nedgangen, så føyer den seg inn i et generelt mønster av synkende valgdeltakelse, også ved nasjonale valg. Ved forrige valg i 2004 var nok øst-utvidelsen noen måneder tidligere en viktig grunn til den dramatiske nedgangen vi så da. De fleste av de nye medlemslandene hadde en ekstremt lav valgdeltakelse.”

Hvordan påvirkes Norge av det som skjer i EP?

“Så lenge EU var mer basert på at stater samarbeider, kunne Norge ivareta sine interesser ved å snakke med de andre statene. En hadde også en adgang gjennom Kommisjonen, hvor Norge har medlemmer i en del av komiteene. Jo mer makten flyttes fra Rådet til EP, jo verre blir det for Norge. Nå kan ikke Norge gå til Danmark eller Sverige for å få hjelp med en sak. Man må gå til EP, og hvordan gjør man det? Dette vurderes nå på politisk nivå i Norge, fordi det blir vanskeligere å ivareta norske interesser når EP får mer makt. Det positive her er at parlamentariseringen medfører større åpenhet, og Norge vil ha lettere tilgang på informasjon.”

Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet Aftenposten Innsikt.

Som symbol på EUs makt treffer statuens tvetydige budskap godt. Unionen har stor påvirkning på medlemsland og utenforland, men mest gjennom lite prangende lover og regler. Den erobrer med paragrafer og forhandlinger, ikke våpenmakt. Plasseringen utenfor parlamentsbygningen i rue Wiertz gir Europa-kvinnen en ekstra dimensjon. Inne i huset sitter folkevalgte som gjerne vil ha mer å si over europeisk politikk, og de lykkes bedre og bedre. Siden det første direkte valget til EU-parlamentet i 1979 har institusjonen styrket sin maktposisjon betydelig, og parlamentarikerne får stadig større innflytelse over mye av EUs lovgivning (se egen artikkel).

I juni er det igjen europavalg. Borgerne i Unionens 27 medlemsland, en halv milliard mennesker, skal velge 736 representanter til parlamentet.

Mangfoldige påvirkningsmuligheter

Anna Ibrisagic er en av EU-parlamentarikerne som håper at velgerne gir henne fornyet tillit og fem nye år. I 1992 kom hun til Luleå som flyktning fra krigen i Bosnia. Etter noen måneder i Sverige meldte hun seg inn i Moderaterna — mest fordi det var partiet som var mest pro-europeisk og hadde den klareste visjonen for Europa, forteller hun over et glass appelsinjuice i parlamentets Members Bar.

Anna Ibrisagic (foto: Peter Knutsson/moderat.se)

Etter tre år i Riksdagen ble Ibrisagic valgt inn i EU-parlamentet i 2004 som en av Sveriges 19 representanter. Det var en opptur å bli “MEP” (Member of the European Parliament) etter opposisjonstilværelse i Stockholm.

– Den største forskjellen er at her finnes det så mange interessenivåer at du kan skape deg allianser hvor du vil for det du vil oppnå, sier hun.

For det første kan en MEP skape allianser via partigruppene. Hvis Ibrisagic får med seg alle representantene i gruppen av sentrums-høyrepartier EPP, vinner hun fram med sitt forslag. For det andre kan hun bygge allianser i enkeltsaker med MEP-er fra andre land, på tvers av partigruppene.

– Hvis jeg vil ha gjennomslag for et endringsforslag, kan jeg få større hjelp av en polsk eller slovakisk sosialdemokrat enn fra en fransk eller belgisk konservativ. Det går an å skape allianser avhengig av din egen vilje, kreativitet og dyktighet til å skape kontakter. Her er personlige kontakter alt. De ser ikke et parti når de ser deg, de ser en person, sier Ibrisagic.

Blant så mange representanter må en profilere seg for å bli lagt merke til, legger hun til.

– Det gjelder å være ekspert på noe, så kommer andre og spør deg om råd.

Det er absolutt viktige beslutninger Ibrisagic kan påvirke på disse måtene — beslutninger som også får direkte virkninger i Norge gjennom EØS-avtalen. Parlamentet spilte for eksempel en avgjørende rolle i forhandlingene om det omstridte tjenestedirektivet.

Den gamle oppfatningen av EU-parlamentet som en prateklubb er definitivt avleggs. Parlamentet har medbestemmelsesrett over en stor andel av de nye EU-lovene som fremmes. Ved uenighet mellom parlamentet og Rådet, der medlemslandenes ministre sitter, må de to institusjonene arbeide seg fram til et kompromiss. Dersom irene sier ja til den nye Lisboa-traktaten i en folkeavstemning senere i år, øker innflytelsen til Ibrisagic og hennes kolleger enda mer. Blant annet vil de få innflytelse over hele EUs budsjett, mot halve i dag.

Lobbyister i komitemøtene

Noen minutters spasertur fra parlamentet holder det norske konsulentfirmaet Brusselkontoret til. Å følge med på hva som skjer i parlamentet hører til de faste rutinene for Brussels tusenvis av lobbyister.

– Parlamentet er EUs politiske arena. Alle møter er åpne, fra plenums- til komitemøter. Vi er til stede på debatter og bidrar med innspill om saker som er viktige for våre klienter, sier assisterende daglig leder Helene Tofte.

EU-systemet kan virke ugjennomtrengelig for den som forsøker å orientere seg i det for første gang. De forskjellige institusjonenes nettsider inneholder mye informasjon, men den er ikke alltid så godt tilrettelagt. Hvis man ønsker å følge den politiske prosessen til en aktuell sak er “Legislative Observatory” på parlamentets nettside et godt sted å starte. Det er likevel essensielt å være til stede i Brussel og pleie personlige kontakter hvis man ønsker å holde seg oppdatert på hva som skjer i parlamentet og de andre EU-institusjonene, mener Tofte.

Parlamentet er takknemlig å arbeide mot, bekrefter flere aktivister og lobbyister. Noe av grunnen er nettopp at det er en folkevalgt forsamling.

– Representantene har ofte store politiske ambisjoner på Europas vegne. De vil bruke EUs politiske og økonomiske tyngde til å endre verden. For å bli gjenvalgt må de vise til resultater, og dermed tar de gjerne spenstige initiativer, sier Tofte.

Mer makt, laber interesse

Oppsvinget i EU-parlamentets makt burde i teorien ha ført til større interesse for europavalgene, men i praksis har det motsatte skjedd. Valgdeltakelsen har falt kontinuerlig helt siden det første valget i 1979, og nådde i 2004 et foreløpig lavmål med 45 prosent (se figur):

Fram mot valget i juni mangler det ikke på velmente initiativer for å gjøre noe med problemet. Eksempelvis støtter EU-kommisjonen og en lang rekke organisasjoner prosjektet “Europeiske borgerkonsultasjoner”. Målet er å trekke med velgere i alle 27 medlemsland i en paneuropeisk nettdebatt som skal munne ut i konkrete politiske forslag og et “borgertoppmøte” i mai. Det skal mye til om dette skal lykkes ordentlig, til tross for smarte nettsider med smilefjes. På de engelskspråklige sidene vakte et forslag om å innføre esperanto som europeisk skolefag størst interesse i begynnelsen av året — neppe blant de mest sentrale valgkampsakene.

Problemet er velkjent: Europeere forholder seg helst til sine nasjonale debatter og politikere. Språkproblemene og mangelen på alleuropeiske medier gjør det vanskelig å skape en offentlighet på tvers av nasjonsgrensene. Også valgkampen før europavalgene dreier seg mest om nasjonale saker.

Lisboa-traktaten inneholder en ny mekanisme om borgerinitiativer som kan være et steg på veien mot en felles offentlighet. Den som kan skaffe minst en million underskrifter fra EU-borgere fordelt på et betydelig antall medlemsland, kan forlange at EU-kommisjonen tar affære i en bestemt sak. EU-parlamentarikere har grepet denne muligheten på forskudd. En sak som særlig tynger parlamentets omdømme er den konstante pendlingen mellom de to hovedsetene i Strasbourg og Brussel. Et initiativ om å droppe Strasbourg, og slik spare nærmere 2 milliarder kroner i året, har samlet 1,2 millioner underskrifter. En annen tung symbolsak er mangelen på kvinner på høyeste nivå i EU. Den danske MEP-en Christel Schaldemose står bak borgerinitiativet “Females in front”, som krever at minst ett av ledervervene skal tildeles en kvinne. Over 150.000 har skrevet under på dette.

Fra diskret til kontant makt

Med sin bakgrunn fra Balkan mener Anna Ibrisagic at hun forstår de nye østeuropeiske medlemmenes prioriteringer. EU betyr i dag det samme for østeuropeerne som for Frankrike og Tyskland for 50 år siden, mener hun: en garanti for demokrati.

– For oss som har hatt umiddelbar kontakt med elendigheten — om det var kommunismen, Jernteppet, Berlinmuren eller om det var krig, for oss har EU alltid vært garantien for fred, frihet og demokrati, sier hun.

Det er med andre ord virkelig en forskjell på det “gamle” og “nye” Europa. I vest er EU først og fremst blitt et økonomisk prosjekt. Den nye generasjonen ledere har glemt den historiske leksen, mener Ibrisagic.

EU tok i 2007 opp Romania og Bulgaria som nye medlemmer. Store problemer med korrupsjon og organisert kriminalitet viser at beslutningen var forhastet, mener kritikere. De to landene burde hatt mer tid på seg til å rydde opp, for det er en tendens til at reformtempoet avtar når et land først er blitt medlem. Men Anna Ibrisagic er helt uenig i denne kritikken. Hun ser utvidelsen til Øst-Europa i et sikkerhetspolitisk perspektiv og arbeider særlig for medlemskap for resten av landene i det tidligere Jugoslavia. Det er viktig for Europas sikkerhet å knytte dem til EU så fort de er rede til det, mener Ibrisagic. For det finnes en konkurrent: Russland arbeider aktivt for å fremme sine interesser gjennom oppkjøp i energi- og telekom-sektorene, og ved å støtte den ene part i etniske konflikter som i Kosovo og Bosnia.

BILDET: “Europe” er laget av kunstneren May Claerhout (foto: oaø. Med CC-lisens).

– Enten setter du din brikke på sjakkbrettet, eller så gjør noen andre det, sier hun. Og føyer for sikkerhets skyld til: — I dette tilfellet er den andre Russland.

EUs makt utøves fortsatt mest på diskret vis, gjennom vanskelig lesbare, men bindende direktiver og domstolsbeslutninger. Med østeuropeerne på laget endrer EU-stilen seg. De nye europeerne er nok mer tilbøyelige til å fange opp gnisten fra Europa-kvinnens øyne når de passerer statuen i rue Wiertz.

Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet Aftenposten Innsikt.

Kan demokratiet reddes i den formen vi kjenner fra nasjonalstaten, eller gjennom å utvikle EU til en føderalstat, eller finnes det et tredje alternativ?

Spørsmålet RECON tar for seg er om demokrati er mulig i en tid hvor globalisering og avnasjonalisering fører til at nasjonalstatene mister handlingskapasitet, samtidig som det bygges opp institusjoner på overnasjonalt nivå som borgerne eller deres representanter har liten innflytelse over. Slik institusjonsoppbygging er en måte å regulere effektene av en grenseløs markedsøkonomi på, men innebærer også mer makt til uavhengige organer og rettslige systemer. I dag preges situasjonen følgelig ikke bare av avregulering og liberalisering, men også av overnasjonal rettsliggjøring, teknokrati og økt makt til utøvende organer. Det er eksekutivene, byråkratene, ekspertene, dommerne som regjerer, ikke folkevalgte.

Berlaymont-bygningen i Brussel huser EU-kommisjonen. Her prydet i forbindelse med opptaket av Romania og Bulgaria som nye medlemmer ved årsskiftet. (foto: EU-kommisjonen).

Den økonomiske globaliseringen og europeiseringen av nasjonalstatene har underminert betingelsene for at borgerne skal kunne styre seg selv gjennom politikk og rett og spørsmålet er om disse kan gjenopprettes på europeisk nivå. I Europa har integrasjonsprosessene ført til et flernivå-system med styringsmekanismer på det regionale, nasjonale og overnasjonale nivå. Her er det også forsøk med å bygge demokratiske institusjoner på overnasjonalt nivå. Dette eksperimentet har ofte blitt anklaget for å medføre mer økonomisk liberalisme. De fire friheter og konkurranselovgivningen fører til press på nasjonale ordninger og krav om avregulering. Mange ser derfor den europeiske integrasjonsprosessen mer som en del av problemet enn som del av løsningen.

EU er en merkelig hybrid uten historisk forbilde. Det er uenighet om i hvilken retning EU går og bør gå. Noen vil ha et sterkere overnasjonalt styringssystem, mens andre vil ha en svakere grad av overnasjonalitet. Hvilke implikasjoner har de ulike synene for demokratisk styring? Hvordan kan betingelsene for demokrati gjenopprettes? Her lanseres tre muligheter.

Alternativ 1: Nedbygging av EU
Fra et demokratiperspektiv er et synspunkt at folkestyret kan gjenopprettes ved å redusere EU. Tankegangen er at demokrati bare er mulig på nasjonalstatlig nivå. Følgelig vil demokratiet i Europa kunne sikres ved å gjøre EU til en internasjonal organisasjon eller et mellomstatlig, regulatorisk regime. Dette vil bety å bygge ned EU i sin nåværende form og gjøre det om til kun et instrument for nasjonalstatene for å løse problemer som alle er enige om. I et slikt system vil det kunne være ulike tilknytningsformer, fra en handelsavtale etter modell av EØS-avtalen i mindre format, til et samarbeid på andre områder som miljøpolitikk, forskning, energi, sikkerhet. Norge er med i et slikt EU allerede gjennom EØS-avtalen, gjennom Schengen og det politi- og forsvarssamarbeidet som har utviklet seg. Dette er en orden som vil være basert på statlig samarbeid uten betydelig suverenitetsavståelse. Her vil vi fortsatt ha å gjøre med et nasjonenes Europa.

Problemet med denne modellen av EU er at det vil bety nedbygging av institusjoner og politikkområder, noe som vil føre til dyptgående endringer i Europa. Statene er så europeisert at de heller er medlemsstater enn nasjonalstater. De er så sammenvevd rettslig og politisk at bortfallet av EU vil føre til radikale, for ikke å si, revolusjonære omkalfatringer. Samtidig vil det innebære så mange brutte løfter og knuste forhåpninger ved at handlingskapasitet på overnasjonalt nivå forsvinner, at dagens legitimasjonsproblem vil fortone seg som rene bagateller.

Alternativ 2: EU som føderalstat
Den andre muligheten er å gjøre EU til en føderalstat basert på en kollektiv identitet. Dette vil innebære å forsterke overnasjonaliteten i Europa ved å utvikle Kommisjonen til en regjering som er ansvarlig overfor et folkevalgt parlament og et intergovernmentalt råd. Vi vil da se et Europas forente stater etter modell av USA. Det vil innebære klarere kollektive anstrengelser, med en felles skatte- og sosialpolitikk, og med et felles forsvar, men også med klare kompetanseavklaringer. Det vil bety sikrere rettighetsvern.

Selv om det er stor oppslutning om EUs menneskerettighetscharter, så viser problemet med å få vedtatt konstitusjonstraktaten at det er betydelig motstand mot videre føderalisering i mange medlemsstater. Det er sterke nasjonale tradisjoner både i gamle og nye demokratier, noe så vel EUs budsjettproblemer som debatten om utvidelsen av EU til Tyrkia vitner om. Nasjonalstatene representerer det største solidaritetssikrende fellesskapet vi kjenner til. Slik solidaritet vegeterer på en kollektiv identitet som igjen hviler på eksklusjon: Å ha noe felles, betinger at noe er ekskludert. Ikke bare er det vanskelig å utvikle en slik identitet fordi det krever dannelsen av en offentlig sfære hvor borgerne over hele Europa diskuterer de samme ting, på samme tid under de samme relevanskriterier. Problemet med dette er at EU kan komme til å utvikle seg til en organisasjon for eksklusjon på lik linje med nasjonalstatene.

Selv om EU er mer enn en internasjonal organisasjon er den ikke en stat eller en føderasjon og slett ingen nasjon. Den mangler en kollektiv identitet, et styringshierarki og et tvangsapparat — den har liten evne til å sette makt bak sine lover. Den baserer seg på samarbeid med medlemsstatene for iverksetting av sine lover og direktiver.

Alternativ 3: Et post-nasjonalt, kosmopolitisk EU
En tredje mulig måte å redde demokratiet i Europa på, er å gjøre EU til en post-nasjonal union basert på kosmopolitiske prinsipper. I denne modellen ser ikke borgerne seg kun som medlemmer av et territorium, men også som verdensborgere med globalt ansvar. Dette er en modell hvor EU ikke utvikler seg til en stat, men til en union basert på menneskerettigheter og demokrati. Det er ikke snakk om å etablere en felles kollektiv europeisk identitet, men å søke praktiske løsninger på felles problemer gjennom prosedyreregulert samhandling. Det vil være en orden som underlegger seg folkeretten for håndteringen av eksterne relasjoner. Vi snakker her om en genuin nyskapning som er basert på transnasjonale arrangementer som ikke rår over sterke sanksjonsmidler og som heller ikke fører en aggressiv interessepolitikk utad. Her er det snakk om nettverksstyring gjennom frivillige organisasjoner og partnerskap mellom private og statlige organisasjoner. Tesen er at “soft law”, deliberasjon og kommunikativ makt utøver et press som tvinger de etablerte institusjonene til å fatte mer legitime beslutninger.

Monumentet for oppdagelser i Lisboa. (foto: EU-kommisjonen).

Men er en slik orden mulig og kan den bli demokratisk? Kan vi ha demokrati uten demokratiske institusjoner – uten egalitære beslutningsstrukturer? Mange hevder at politiske institusjoner trenger både handlingskapasitet og “hard law” for å kunne fungere effektivt og skape likhet for loven. Det er bare slik vi også vil kunne holde makthaverne ansvarlig. Videre vil ikke et styresett som ikke får gjort noe med de problemskapende kreftene være robust.

Europa har oppnådd mye på kort tid. Spørsmålet er om vi med dette eksperimentet ser en tredje transformasjon av demokratiet til det overnasjonale nivå – etter by- og nasjonalstaten. Hvilke forestillinger om deltakelse baserer dette seg på? EU er en interessant nyskapning som søker etter en ny balanse mellom legitimitet og effektivitet, mellom deltakelse og handlingskapasitet.

Det internasjonale forskningsprosjektet RECON koordinert av en forskningsgruppe ved Arena Senter for europaforskning skal undersøke om demokratiet kan overleve globaliseringen og i så tilfelle, hvilke institusjonelle mekanismer som muliggjør dette. Er folkestyre mulig bare i form av det representative demokratiet som vi kjenner fra nasjonalstaten, eller finnes det andre muligheter? Vil EU bygge seg ned til en internasjonal organisasjon, utvikle seg til en føderalstat, eller ser vi kimene til en historisk ny form for politisk enhet?

Studiefelt
For å teste dette analyserer vi prosessen med å konstitusjonalisere EU – gi EU en grunnlov — som har pågått i flere tiår nå. Videre undersøker vi det institusjonelle kompleks på EU, medlemsstats- og regionalt/lokalt nivå med hensyn til demokratisk legitimitet. Hva sier reformprosessene oss om EUs utvikling og mulighetene for demokrati hinsides nasjonalstaten? Demokrati har å gjøre med borgernes deltakelse og oppslutning, og RECON analyserer derfor sivilt samfunn og offentlig sfære i den europeiske konfigurasjonen.

Demokrati uten styringskapasitet er lite verdt, og vi undersøker evnen til kollektiv handling innen ulike politikkområder som utenriks- og sikkerhetspolitikk og sosial- og skattepolitikken i EU. Hva sier dette oss om EUs evne til effektiv handling og hvilke legitimitetsutfordringer er involvert? Hvis EU evner å skape en felles utenrikspolitikk og militær kapasitet, vil det svekke EUs muligheter til å handle ’humanitært’? Hva sier utvidelsesprosessene oss om mulighetene for en europeisk identitet og for beskyttelse av minoriteter? Hva er utsiktene til likestilling mellom kjønnene i et utvidet og transformert Europa?

Endelig undersøkes de eksterne effektene av EU på konsolideringen av nye demokratier og på verdenssystemet (FN). Hvordan interagerer de demokratiske strukturene i EU med de markedsdrevne strukturene i WTO? Her sammenlignes også EU med andre komplekse statlige systemer med henblikk på å få tak i det særegne med den europeiske utvikling og etablere kunnskap om hvilke demokrati-teoretiske lærdommer som kan trekkes.

Siktemålet er å identifisere strategier for å reparere demokratiunderskuddet og styrke borgernes evne til deltakelse og selvstyring. Det gjelder å komme med forslag både til hvordan institusjonelle og konstitusjonelle defekter kan bli rådd bot på og til hvordan sosial og kjønnsmessig ulikhet kan reduseres.

Fakta om RECON
Prosjektet omfatter 20 partnere i 12 europeiske land. Det får 5 millioner euro i støtte fra Kommisjonen (totalbudsjett ca. 12 mill eur0) og har en varighet på fem år.

Prosjektet vil bestå av en rekke såkalte arbeidspakker, blant annet:

• Konstitusjonell utvikling
• Representasjon og institusjonell oppbygning
• Rettferdighet, demokrati og likestilling
• Sivilsamfunn og offentlig sfære
• Utenriks- og sikkerhetspolitikk
• EUs politiske økonomi
• Felles identitet og utvidelse
• Global transnasjonalisering og demokratisering

RECON vil finansieres under EUs 6. rammeprogram for forskning: Citizens and Governance in a knowledge-based society. Partnere i prosjektet vil være:

• Universitetet i Oslo (koordinator)
• Center of Political and Constitutional Studies, Madrid
• Eötvös Loránd University Budapest
• European University Institute
• Freie Universität Berlin
• Institute of Sociology of the Academy of Sciences Prague
• Jagiellonian University Krakow
• Johann Wolfgang Goethe University Frankfurt
• London School of Economics and Political Science
• Queen’s University Belfast
• Riga Graduate School of Law
• Sabanci University Istanbul
• Université libre de Bruxelles
• University of Bremen
• University of León
• University of Reading
• Vrije Universiteit Amsterdam
• To partnere for inkludering etter prosjektstart (etter utlysninger)