I samtale med Vox Publica snakker han om effekten av “Den store marsjen for Europa” som Emmanuel Macrons parti har startet, og prøver å klargjøre den franske presidentens europeiske visjon.

Vox Publica: Ifølge arrangørene har den store marsjen for Europa kommet i stand for å fylle det politiske programmet til Emmanuel Macrons parti, La République en marche (LREM), til neste års EU-valg. Har denne fremgangsmåten blitt brukt før i andre europeiske land?

Olivier Costa: – Selve idéen om å forhøre seg direkte med innbyggerne er ikke ny, men å gjøre det offentlig og i såpass stor skala, og tidlig i forkant av valget, for etter sigende å utarbeide sitt politiske program, det tror jeg er nokså nytt, ja. Men at en dør-til-dør-aksjon kan være et effektivt virkemiddel, finnes det bevis på. Den ble brukt i Barack Obamas valgkamp og, om enn i mindre grad, i valgkampen til François Hollande i 2012. Emmanuel Macron brukte den dessuten i fjorårets presidentvalg, og da i mye større omfang enn sosialistpartiet.

Den store utfordringen i EU er at det er et altfor bredt og bevegelig fellesskap som innbyggerne vanskelig klarer å identifisere seg med, sier EU- og demokratiforsker Olivier Costa.

Hva ønsker Macron og hans parti i dine øyne å oppnå med dette?

– Jeg tror at det er minst to mål med denne aksjonen. Det første er å vekke interesse for den europeiske valgkampen, særlig LREMs agenda. Å lage en bevegelse akkurat som i presidentvalgkampen, som jo fungerte veldig bra. Vi vet at det er en minimal sjanse for at en pamflett endrer folks meninger. Til gjengjeld kan det å snakke med folk bidra til å dytte hjemmesittere til valgurnene, eller til å overtale de som ikke kjenner godt nok til de ulike politiske programmene til å stemme på en gitt kandidat. Det andre de ønsker å oppnå, er å spørre folk direkte hva de forventer av EU. Fra et analytisk ståsted, tviler jeg imidlertid på at det vil avdekke noe nytt…

Og hvorfor det?

– Når det gjelder Europa og unionen, er folk vanligvis lite informert og har ikke gjort seg opp mange meninger… Men det at velgerne får muligheten til å uttrykke seg om en sak, relevant eller ei, tror jeg kan spille en veldig positiv rolle. Særlig med tanke på følelsen av å stå på utsiden av den europeiske integrasjonen.

I Frankrike er valgdeltakelsen ved EU-valg svært lav. Hvordan forklarer man denne avstanden franskmenn føler til de europeiske institusjonene?

– Jeg tror det først og fremst skyldes de påfølgende krisene. Den institusjonelle krisen i forbindelsen med EU-grunnloven på 2000-tallet var nokså ødeleggende. Man skapte debatter rundt falske problemer og skremte velgerne med utsiktene om et føderalt Europa. Deretter kom finanskrisen i 2008. Mange trodde det var en krise knyttet til euroen og EU, mens det egentlig var en global finanskrise. For ikke å glemme all sparepolitikken som kom i kjølvannet… I dag står man overfor flyktningkriser der folk ikke forstår hvem som gjør hva. I tillegg til dette er det en slags eksistensiell krise for EU-borgeren og en frykt for økonomisk nedgang, noe alle slags populistiske politikere benytter seg av for å forfekte en mer nasjonal orientert agenda. Det ser vi i Polen, i Ungarn og selv i Storbritannia… Kanskje er det også følelsen av at viktige beslutninger tas i Brussel, ikke Paris, og at dette ikke snakkes om, at man ikke forstår prosessene på dette området. Denne asymmetrien skaper en stor spenning som slår negativt ut på bildet man har av den europeiske integrasjonen.

Er det i bunn og grunn selve prinsippet om et felles europeisk statsborgerskap som er feilslått, den som aktivistene i Den store marsjen ser ut til å fronte?

– Det er en misforståelse om dette europeiske statsborgerskapet; det er ikke ment å erstatte de nasjonale statsborgerskapene… Da dette ble tatt med i Maastricht-avtalen i 1992, var det med relativt beskjedne ambisjoner. Men da debatten om EU-grunnloven kom i 2005, trodde enkelte føderalister at det ville innebære større lojalitet til unionen enn sitt eget land. Og der tok de helt klart feil. Avtaler og institusjoner kan endres i løpet av noen år. Men å endre tankesett tar flere generasjoner! Og det er tydelig at dette har mislyktes i og med at grunnlovstraktaten ble nedstemt… Men så kan man vise til oppslutningen om europeiske verdier, eller oppslutningen om resultatene av den europeiske integrasjonen. Har man dette, er det ikke behov for et felles statsborgerskap eller ett folk.

Foto: European Union 2018 — European Parliament cbnd

Frankrikes president Emmanuel Macron taler i Europaparlamentet i Strasbourg 17. april 2018.

17. april talte Emmanuel Macron foran et samlet Europaparlament om å “gjenskape Europas suverenitet”. Er det dette som er løsningen for den berømte europeiske suvereniteten?

– Europas suverenitet kan nesten minne om sirkelens kvadratur. Vi befinner oss i et system som må ivareta hver enkelt medlemsstats suverenitet samtidig som man overfører makt til unionen. For øyeblikket innebærer dette siste særlig å vedta juridiske reguleringer på hovedsakelig økonomiske områder. Det man ikke har på et europeisk nivå, er en mer symbolsk og synlig makt. Jeg antar at det Emmanuel Macron ønsker, er å gi unionen klarere kompetanse, og noe mer politisk kompetanse på visse områder. Et eksempel på dette er hans idé om å opprette et europeisk finansdepartement. Dette vil kunne bidra til at EU oppfattes av unionens borgere som noe annet enn et byråkratisk system som lager reguleringer man er nødt til å akseptere, og det vil gjøre det mulig å ta sterke standpunkt i visse saker.

Og hvordan kan en slik tilpasset suverenitet fungere?

– Jeg tror den eneste løsningen er å bevege seg mot en føderal ordning, med klargjøring av de ulike kompetansene. Men den store utfordringen i EU er at det er et altfor bredt og bevegelig fellesskap som innbyggerne vanskelig klarer å identifisere seg med. Og på den andre siden involverer dette gamle nasjonalstater med sterke identiteter, som det ikke er lett å samle. Derfor trengs det mekanismer med mindre makt for den føderale staten enn det man har i USA og i Tyskland, og mer makt til medlemsstatene… Men, per i dag er vi ikke der! Vi befinner oss i en ganske paradoksal situasjon der, særlig på grunn av finanskrisen, den europeiske integrasjonen er styrket, for eksempel når det gjelder skatt og budsjett. Men med et system som på sin side foregår på regjeringsnivå, noe som innebærer beslutninger basert på enstemmighet. Med den systematiske svartmalingen fra partnere fra Sentral- og Øst-Europa, er dette en svært vanskelig oppgave…

Kan denne marsjen, denne dør-til-dør-aksjonen, være en måte å gi nytt liv til idéen om et europeisk statsborgerskap?

– Vi kan gjerne være skeptiske og le av det, men jeg tror at denne store marsjen er en god måte for å få folk til å involvere seg i utfordringene ved den europeiske integrasjonen, og til å ytre sine meninger. Men så skal man ikke undervurdere det at valget vil skje på et tidspunkt der Emmanuel Macrons makt vil være påført noe slitasjeskade, noe vi allerede ser tegn på i Frankrike. For ikke å glemme at én av utfordringene til presidentens parti vil være å skape allianser til EU-valget… I tillegg vil alt av avtalereformer måtte gjøres i samtaler med lederne fra de andre medlemslandene. Og Emmanuel Macron har ikke bred støtte i EU-rådet, særlig ikke av Angela Merkel. For ikke å snakke om de italienske lederne som vi ennå ikke vet hvem er…

Klokken er litt over 18.30 når hovedansvarlig for “la Grande marche” i Bouches-du-Rhône og de fem frivillige fra Macrons parti tar fatt på dør-til-dør-aksjonen, i grupper på to. Det er en varm aprilkveld og app’en “Cinquante Plus Un”, som Macrons parti bruker, har fortalt dem hvor de skal stille sine åtte spørsmål om EU: to husklynger i hjertet av 5. valgkrets i fylket Bouches-du-Rhône.

“Det burde være en skattejustering i Europa,” sier Moudjir Nekissa til LREM-aktivistene. Han viser til det lave skattenivået i Irland og europeiske skatteparadiser. (Foto: Simon Fontvieille).

Velgerne stemte riktignok for en lokal LREM-kandidat i fjorårets valg til den franske nasjonalforsamlingen, men kandidaten tilknyttet venstreradikale Jean-Luc Mélenchon – som selv ble valgt fra Marseille – fikk mer enn 47 prosent av stemmene i andre valgrunde. For ikke å snakke om andelen hjemmesittere som utgjorde nesten 61 prosent av velgerne.

Kanskje ikke det beste stedet å begynne kampen for EU-valget i Frankrikes neste største by?

“Målet med denne marsjen er å nå ut til de som befinner seg lengst borte fra politikken. De harde politiske debattene tar vi når den ordentlige valgkampen begynner,” forsikrer Gaël Le Roux. “For å peile ut områdene der disse befinner seg, kryssanalyserer programmet offentlige opplysninger, som valgdeltakelse og aldersgrupper,” legger han til.

“Jeg har ikke peiling”

Selv om et dataprogram kan finne frem til hvem man skal spørre ut, handler det nå om å få dem i tale. Og det er en helt annen sak… Det er fortvilende stille der Gaël og Christine ringer på den ene ringeklokken etter den andre. En truende mann med solbrillene på nesen kommer ut av bygningen. “Nei, takk! Jeg er ikke interessert!”, kommer det bryskt til svar når Marche-aktivistene henvender seg til ham. Gulp…

Ved femtende forsøk åpner en av beboerne endelig døren uten å bry seg med å spørre hvem det er. De to “marcheurs” kommer seg inn i heisen og opp i åttende etasje. Første dør, nok en gang uten hell: “At det går an! Nei, jeg har ikke fem minutter, hverken til Europa eller politikk!”

“Det er alltid litt stress i begynnelsen, men så løsner det og skapes tillit”, sier Christine betryggende.

I 7. etasje er man mer samtalevillig. “Ok, det er greit med fem minutter, men først må jeg hente datteren min”, sier Esther, 28 år, fra trappeavsatsen. Imidlertid er ikke Europa et tema den unge kvinnen er særlig opptatt av. Selv om hun synes at innvandring er noe som “ikke fungerer” i Europa og at man heller burde prioritere økonomi, sosialpolitikk og bærekraftig jordbruk, er det flust av “trolig”, “jeg har ikke peiling” og andre “vet ikke”. Det kan bli vanskelig å koke i hop et politisk program til EU-valget basert på dette…

Men det spiller ingen rolle. Svar, dører som er banket på, åpnet, utfylte spørreskjema… Alt blir nøyaktig registrert i app’en og sendt til partiets hovedkvarter.

Politisk enetale

Tre avslag og like mange stengte dører senere, er netthandelselger Saoudi Samar i 5. villig til å svare. Selv om han er algerisk, har han like fullt gjort seg opp en mening om EU. “For meg er Europa friheten til å reise, å utveksle, å drive forretning”. Og så et lite hjertesukk: “Men det som ikke fungerer, er alle de forskjellige lovene…”

Flere ringeklokker skal prøves. Yanis Roussel og Fabien de Montillet er for veteraner å regne blant Macron-aktivistene. De har vært med i henholdsvis to og fem år. (Foto: Simon Fontvieille).

I 2. etasje er det ren lykke med to utfylte spørreskjema! Skolekantinekokken Hélène svarer raskt at EU kan være mer effektiv enn Frankrike på noen områder uten at hun kan si akkurat hva det er som “fungerer”, mens Patrick er mye vagere. Funksjonæren iført t‑skjorte og med svart skjegg, begynner en tilnærmet politisk enetale…

“Jeg interesserer meg ikke for Europa, jeg reiser ikke, jeg er redd for å fly! Det hadde vært bedre om dere spurte meg ut om Frankrike… Forresten så tror jeg ikke at Frankrike er mindre effektiv enn Europa i å håndtere saker. Og så tar man hånd om problemene der oppe, i Brussel, men Europa, hva er nå det? Tre, fire sterke land, og de andre… Se hvilken forfatning Hellas er i! Euro’en var ikke bra… Livet var ikke særlig billig før, men nå…! Prioriteringene på europeisk nivå burde være økonomi og innvandring. Jeg er ikke rasist, men nå står det heller dårlig til med oss selv, og vi bør hjelpe våre egne før vi hjelper andre… Og et annet område Europa burde ta tak i, er kjøpekraften. Fordi, altså, Macron er grei og senker boligskatten, men så øker han samtidig prisen for en pakke røyk med en euro og en liter bensin med 20 cent!”

Kritikken av den sittende regjeringen er aldri langt unna. “Jeg klandrer Macron for å ikke inkludere de eldre i planene om å investere i etterutdanning,” kommer det fra Moudjir i 1., som selv var LREM-aktivist i den store marsjen i løpet av den tidligere økonomiministerens presidentvalgkamp. “Jeg er 55 år og får kun midlertidige stillinger!”

Det handler om nyanser

Klokken 19.31 er det tid for debrifing med de andre tospannene. Ved et bord på kaféen Le Comptoir moderne, går aktivistene gjennom resultatene. Fem utfylte spørreskjema fra Gaël og Christine, fire fra det andre teamet og kun ett fra det siste. Av de noen og 75 dørene som har blitt banket på til sammen av alle seks, er det et heller magert resultat…

“Målet er å få utfylt 100 000 spørreskjema i hele landet. Med en vanlig spørreundersøkelse får man svar fra bare 1000 personer! Det hadde vært bra å nå 1000 i Marseille, og 2000 for hele fylket”, forklarer Gaël.

For å nå målet, er de et hundretalls aktivister som går dør-til-dør i Marseilles gater, ti ganger mer – ifølge LREMs fylkesstyre – enn under marsjen i løpet av presidentvalgkampen. Men selv om de er flere og hevder å bli stort sett godt mottatt, støter “les marcheurs” likevel på noen problemer.

Debrief mellom to søppelkasser før du går for å ta en drink … (Foto: Simon Fontvieille)

“Det gikk bedre i aksjonen under presidentvalgkampen, og så har jo ikke franskmenn vært utelukkende fornøyde siden den gang!”, sier Fabien de Montillet som bidro aktivt i forrige aksjon. “På mandag var det en som sa “jeg bør nok ikke svare, for da kommer det til å gå for altfor langt…””.

Men hva med gjennomgangen av svarene fra de som ikke ønsket å skalpere Emmanuel Macrons utsendte? “Det man som oftest er opptatt av, er sikkerhet, innvandring og økonomisk utvikling”, oppsummerer Yanis Roussel, stipendiat innen evaluering av medisinsk forskning og “marcheur” i fritiden. Med folks personlige meninger som ikke alltid er like gjennomtenkte og en president som forfekter en “vertikal” maktfordeling, gjenstår det nå å se hvorvidt de innhentete opplysningene virkelig kan utgjøre et grunnlag for LREMs politiske program til det forestående valget til EU-parlamentet.

“Målet er å få vite hvilke tema folk ønsker at man skal ha fokus på”, sier Yanis Roussel.

Med andre ord, det blir en hel del nyanseringer…

Marsjens resultater på landsbasis vil offentliggjøres i begynnelsen av sommeren. Men vi må avvente EU-valget i mai 2019 for å se om Emmanuel Macrons gigantiske dør-til-dør-aksjon har båret frukter. Fortsettelse følger…

Demokratiske innspillsmøter om EU og Europa

“Den store marsjen for Europa” er ikke det eneste offensive politiske virkemiddelet i forsøket på å utbedre forholdet mellom franske borgere og EU. Torsdag 19. april deltok den franske europaministeren Nathalie Loiseau i det første demokratiske innspillsmøtet som ble avholdt i foreningssenteret Cité des associations på Canebière, Marseilles svar på Champs-Elysées. To dager tidligere hadde Emmanuel Macron innviet aksjonen i forbindelse med et tilsvarende møte i Epinal i Les Vosges, nord-øst i landet. Målet: Å la franske borgere, fra hele det politiske spekteret, si sin mening om EU-systemet.

“Det er et lite paradoks. I møte med mange utfordringer, det være seg terrorisme, global oppvarming eller innvandring, er det ikke nok bare å snakke om nasjonale grenser. Imidlertid er det europeiske prosjektet og de europeiske folkene ikke helt på nett,” sa ministeren foran mer enn 60 marseillere. Og rett nok. Med Maastricht-avtalen i 1992 som ble vedtatt med et lite flertall, folkets nei ved folkeavstemmingen om en EU-grunnlov i 2005, og deretter Lisboa-traktaten i 2007 som tok utgangspunkt i den forrige og ble vedtatt parlamentarisk, har unionen gitt Frankrike noen senskader.

Nathalie Loiseau (nr to fra venstre) lyttet til synspunktene fra over 60 deltakere på innspillsmøtet i Marseille (foto: Simon Fontvieille).

I mer enn en time ble alle slags temaer tatt opp. Alt fra grunnlaget for et europeisk identitetskort til forenklingen av økonomisk støtte fra EU-kommisjonen, via skatteparadiser, skatteutjevning mellom medlemsland, kravet om overholdelse av demokratiske standarder for EU-støtte til østeuropeiske medlemsland, og også GAFA-beskatning (Google, Apple, Facebook og Amazon) og utsendte arbeidere. Alt var lov…

Seansen i Marseille var første i en lang rekke møter. Fra april til oktober skal et hundretalls møter av denne typen arrangeres i 26 EU-land (dvs. alle bortsett fra Storbritannia). Oppsummeringen av kampanjen, som Emmanuel Macron tok initiativ til og som siden har blitt tatt opp av de europeiske partnerne, vil legges frem for Det europeiske råd i desember. Nå gjenstår det å se hva dette helt konkret skal brukes til.

De største er best

Hovedinntrykket fra Sveriges produksjon er først og fremst at partiene synes det er viktig å ha en film. Produksjonen er stor, og de fleste gjør så godt de kan med begrensede økonomiske ressurser – noen lykkes bedre enn andre. Men først og fremst er det svært tydelig at de største partiene lykkes mest.

To filmer skiller seg ut: «För Gustaf» fra Socialdemokraterna, og «Alla behövs» fra Moderaterna. Førstnevnte er en narrativ og emosjonell berg- og dalbane, og sistnevnte er en elegant sammenkobling av historiefortelling, politikk og positive følelser og verdier. Det de har til felles er at grunnkjernen i reklamebudskapet er bygget på personlige historier om hverdagsmennesker ekte skjebner i det svenske samfunnet. Den ene historien er dypt tragisk og skremmende. Den andre handler om å få noe stort ut av noe lite og det å lykkes, fellesskapet og positive verdier. Det er her snakk om frykt og vonde følelser på den ene siden, og entusiasme og gode følelser på den andre siden. Disse utgangsposisjonene er ganske typiske for de rollene de to partiene har i svensk politikk for øyeblikket.

En kjent tendens fra forskning på politisk reklame er at de med makt ofte spiller på entusiasme. Enkelt sagt ønsker de ofte å kommunisere at alt står bra til, og at velgerne derfor bør la landet fortsette i samme spor — ingen grunn til å bytte regjering. Opposisjonen derimot, ønsker ofte å spille på frykt, engstelse eller urettferdighet. De ønsker å få sagt at det slett ikke står så bra til i landet, og at det er på høy tid med forandring.

Socialdemokraterna

Socialdemokraterna er Arbeiderpartiets søsterparti i Sverige. De er for tiden i opposisjon, og opplever en sterk medvind, noe resultatet fra Europaparlamentet også viser. För Gustaf forteller historien om den 22-år gamle Gustaf Seppelin Solli, som i 2011 ble alvorlig brannskadd i en arbeidsulykke i tungindustrien. I filmen veksler fortellerstemmen mellom Gustaf selv, og hans far. Vi får vite at uhellet skjedde under manglende oppsyn, og at arbeiderne ikke hadde fått opplæring. Slik skal det ikke være i Sverige, eller i EU, forteller reklamefilmen, før den oppfordrer oss til å stå opp for en trygg arbeidshverdag for alle.

Rettigheter i arbeidslivet er også temaet i Rättvisa villkor. En lastebilsjåfør og familiemann holder på å sovne bak rattet. En renholdsmedarbeider kjemper seg opp lange trapper. I bakgrunnen hører man  et utdrag fra en tale av Olof Palme: Menneskeverd er retten til helse, arbeid, utdanning og sosial trygghet — menneskeverd er retten og den praktiske muligheten til å forme fremtiden sammen med andre:

Rösta för att våra barn inte ska få i sig ftalater, bisfenoler och flamskydsmedel presenterer en fars bekymringer for sin sønn: Jeg er er ikke kjemiker, jeg kjenner ikke en gang en kjemiker, men det er akkurat det: jeg synes ikke man skal måtte være kjemiker for å sørge for at ens eget barn ikke får i seg gifter.

Nya Moderaterna

Høyres søsterparti i Sverige har i sin valgfilm en annen vinkling på frykten for miljøgifter og kjemikalier den unge faren i filmen ovenfor hadde. Her løftes positive sider ved EU-medlemskap frem parallelt med en tryggere hverdag for svensker flest: Det synes ikke alltid, men det merkes i detaljene. I pølsens innholdsfortegnelse, i ketchupen med mindre sukker og servietten uten farlige kjemikalier… og fortsetter med å ramse opp en rekke andre fordeler, i et slags svar på spørsmålet “Hva har EU noensinne gjort for oss?”.

Alla behövs er ikke direkte knyttet til Europaparlamentsvalget. Den tar opp et mer generelt tema, og det ville kanskje ikke vært overraskende om den blir brukt inn mot selve Riksdagsvalget i september. Den handler om viktigheten av små bedrifter og gründere for samfunnet som helhet, og er samtidig en hyllest til de som tør å skape noe av ingenting.  I filmen møter vi en liten familie, som gjennom hardt arbeid med en liten restaurant har skapt arbeidsplasser, skattekroner og mange bidrag til det gode svenske fellesskap. De har laget “en meny med femtifem nye retter – og hundretusentalls nye skattekroner. Det er her velferd skapes…” For hver nudel og hver sursøt saus som plasseres i en takeaway-pose tikker det inn ressurser til alt det som er vårt, forteller filmen: til nattbusser, til skolen og til sykehusene.

Centerpartiet: Teite byråkrater og skjulte avtaler

Centerpartiet har både en mer liberal og grønn profil enn det norske Senterpartiet. I Sverige sitter de også for tiden i regjering med den borgerlige blokken. Det er kanskje ikke like utpreget “bøndenes parti” som i Norge, heller da et parti for distriktene. Dette gjenspeiler seg også i reklamefilmene de har laget, som spiller på spenningen mellom sentrum og distrikt — i dette tilfellet distriktet i Sverige, og sentralmakten EU i Brussel. I denne valgfilmen får vi se EU-byråkrater rote rundt i den svenske skogen for å måle og registrere trær. EU detaljregulerer alt for mye, Centerpartiet vil heller bruke tid og krefter på å løse de store miljøspørsmålene.

Kritikken fortsetter i “stoppa flyttcirkusen!”. Her er det papirmølla EU som får gjennomgå. At EU-parlamentet pendler mellom Brussel og Strasbourg er dyrt og unødvendig, forteller en stemme. Samtidig får vi se byråkrater rote rundt, og velte seg i papir der de snubler i hverandre. En eldrende mann ser trist på en ødelagt dommerklubbe — skrivebordet hans er overlesset med papir — overalt er det flytteesker. Dette bruker altså EU penger på, men hva med de store miljø- og klimaspørsmålene, spør filmen.

Det finnes dem som vil at Sverige skal ha euro istedenfor den svenske kronen, får vi høre i “Nej til euron!”. Men de snakker ikke så høyt om det — ikke nå. Isteden insinuerer filmen visuelt at eurotilhengerne heller gjør skjulte avtaler i lukkede klubber og foreninger.

Sverigedemokraterna: Beverdrap og rasering av nasjonalskatter

I Sverigedemokraternas filmunivers er ikke byråkratene dumme og ineffektive, som hos Centerpartiet. Her presenteres EU-toppene heller som onde skurker med uheldige planer for Sverige. På et filmatisk sett får vi se hvordan de ønsker å la det stå til, før filmen blir satt på pause, og partileder Jimmie Åkesson kommer slentrende frem fra bak fjernsynsapparatet: Fullt så skremmende som dette er det naturligvis ikke, men det er skremmende at halvparten av Sveriges lovgivning styres av EU, forteller han. I en serie på tre filmer får vi se EU-skurkenes planer for den svenske beveren:

Sveriges største innsjø, Vänern:

Og Globen, en kjent nasjonalarena:

Sverigedemokraterna får i år, som i 2010, mye oppmerksomhet for sine valgfilmer. Det er kanskje ikke så rart, når de går langt i å fremstille EU-byråkrater som onde skurker omgitt av en nazi-inspirert estetikk. Men det finnes også andre måter å få oppmerksomhet på: Nakenhet!

Fra denne filmen kan en altså lære at det slett ikke hjelper med et flott utseende dersom man er EU-tilhenger. Filmen er forøvrig en regelrett kopi fra et sveitsisk politisk parti, noe SD later til å ta med knusende ro.

Danmark har også hatt valg til Europaparlamentet, og produsert politiske reklamer. De blir tema for neste bloggpost.

Det har imidlertid vært økende bekymring knyttet til lav og synkende oppslutning om disse valgene som finner sted hvert femte år. I en briefing fra Europaparlamentet blir det klart at selv om det er store variasjoner fra land til land, er det en generell trend at unges valgdeltagelse er særlig lav og synkende (pdf). I 2009 avsto 71 prosent av stemmeberettigede i aldersgruppen 18–24 år fra å stemme.

Alle virkemidler for å øke unges valgdeltagelse

Dette har danske politikere forsøkt å gjøre noe med. Folketingets EU-oplysning lanserte en video på YouTube og Facebook «som optakt til afstemningerne den 25. maj 2014».

Filmen omhandler «Voteman», en animert slåsskjempe/selvutnevnt superhelt som ikke stemte ved europaparlamentsvalget da han var ung — og angrer på dette. For å gjøre bot drar han ut i verden og sørger for at alle bruker stemmeretten sin. Han tyr gjerne til vold for dette edle formålet. Dette, i tillegg til sexscener og nakne damer, skapte naturlig nok voldsomme reaksjoner og filmen ble møtt med massiv kritikk fra flere hold via sosiale medier. Utallige tvitringer, nasjonale og internasjonale nyhetssaker og 200.000 kroner senere ble den allerede dagen etter lansering trukket tilbake.

Folketingets formann Mogens Lykketoft forklarte at meningen var å skape oppmerksomhet om valget til Europaparlamentet, og da særlig med tanke på de yngste velgerne.

«Det er de helt unge, vi prøver at inspirere til at gå hen og stemme. Det er jo vigtigt, at vi får en højere valgdeltagelse — især blandt de unge. Man må tage alle mulige virkemidler i brug,” sier Lykketoft.

«Det er klart at hvis det skal være morsomt og interessant må du spille på disse virkemidlene», uttaler koordinator for Folketingets EU-opplysning videre. «Først og fremst er dette for å skape oppmerksomhet rundt valget og valgdatoen.” Lykketoft forklarte: «Men jeg erkender, at Folketinget som institution i fremtiden skal udvise større varsomhed med, hvad vi lægger navn til».

Politikere i villrede

Et overskudd på informasjon og et underskudd på oppmerksomhet stiller krav til alle som ønsker å nå ut til et publikum. Dermed har begrepet «infotainment» vokst frem som en betegnelse på den grunnleggende medielogikken — miksen av underholdning og informasjon. Dette fører også til et økt fokus på grep som kan gjøre politikken mer underholdende. Jeg vil ikke her gå inn i debatten om hvilke virkemidler en bør eller ikke bør bruke for å få ut sitt budskap, men derimot stoppe opp ved Lykketofts erkjennelse. Folketinget trekker tilbake filmen etter at den ble møtt med stor motstand.

Lanseringen av filmen viser først og fremst at når det kommer til politisk mobilisering av unge, er det stor usikkerhet. Politikerne er i villrede og får laget en kostbar film uten et gjennomtenkt perspektiv på hva, hvorfor og hvordan. Derfor blir den også trukket tilbake etter kritikk.

En grunngivning av hvordan filmen var tenkt å mobilisere unge ville kanskje ført til et annet sluttprodukt enn «Voteman», men enda viktigere, det ville tvunget frem en bevissthet om og refleksjon rundt tiltak spesielt rettet mot de yngste velgerne i stedet for å bevilge penger til noe de vanskelig kan stå inne for når kritikken kommer. Først uttalte Folketinget at filmen ble lansert for å øke valgdeltagelsen spesielt blant unge, skape oppmerksomhet rundt valget og valgdatoen, men ved å trekke den tilbake etter kritikk blir det åpenbart at det er ingen som står for valget av virkemidler for å få oppmerksomhet om denne informasjonen.

Kanelboller på spill

Ja, politikk kan bli redusert til bare underholdning, og å presentere politikk gjennom underholdning kan virke «fordummende» ved at det er formen som blir viktig og ikke innholdet. I Vox Publica-artikkelen «Flere unge skrur på valgkanalen» skriver jeg at det vik­tigste for å få både første­gangs­vel­gere og res­ten av elek­to­ra­tet til valg­ur­nene er å tørre å stille spørs­må­let: Hvor­for skal vi egent­lig ta oss bryet med å delta i valg? Så hvordan tilnærmer “Voteman” seg dette?

«Voteman» angrer på at han ikke stemte ved EP-valget fordi da mistet han muligheten til å påvirke miljø- og landbrukspolitikk, men viktigst av alt: hvor mye kanel han kunne få på kanelbollen sin. Enkeltsaker kan engasjere, men kaneleksemplet har et tydelig ironisk preg og bidrar dermed til å undergrave viktigheten av å delta i valget, og ikke minst Europaparlamentet som institusjon i seg selv. En velger må tro på at en ved å delta i valget, faktisk er med på å bestemme utfallet og sakene må oppleves relevant.

«Voteman» angrer så mye på at han ikke stemte ved EP-valget at han tyr til alle midler for å få borgere til å delta i valget. Han gjorde en feil, og det er viktig at andre ikke gjør den samme feilen. «Voteman» er et skrekkeksempel på hva som skjer når man ikke deltar i valg. Ikke bli som ham. Han stemte ikke når han var ung. Å velge å delta kan være et uttrykk for identitet, og deltagelsen blir således motivert av et ønske om å markere hvem en er. I dette tilfellet kan en eventuell deltagelse kanskje motiveres av hvem en ikke ønsker å være. Likevel drukner nok dette poenget i filmens fokus på mer show enn informasjon, mer form enn innhold, mer sex og vold enn politiske identiteter.

PR-stunt

Den 25. mai avholdes EP-valget i Danmark, og da får vi se hva all medieoppmerksomheten har ført til. Å vinne frem med informasjon om valget i mylderet av avisoverskrifter og bilder, er ikke en enkel oppgave, og PR-rådgiverne kan således smile fornøyd etter at filmen tross alt har fått mer medieoppmerksomhet ved først å bli lansert og deretter trukket tilbake, enn om den hadde blitt liggende urørt på Folketingets sosiale medier.

Jeg vil tro at filmen har gode forutsetninger for å lykkes med å spre informasjon om valget og valgdatoen, men ikke så mye mer. Det viktigste spørsmålet: hvorfor delta i valg, står ubesvart.

Hvordan har EU-parlamentets maktposisjon utviklet seg?

“Det er en opplest og vedtatt sannhet at EU-parlamentet (EP), som siden 1979 har vært direkte valgt av folket, har fått mye mer makt. Det er spesielt siden Enhetsakten i 1986 at EP har fått mer lovgivende makt. Makten til Rådet — der de nasjonale ministrene møtes og treffer beslutninger — ble utfordret av Parlamentet. Det er forskjellige prosedyrer med henblikk på hvordan lover skal fattes. Den felles beslutningsprosedyren — “codecision” — er stadig mer blitt regelen, og den er nå også nedsatt i den nye Lisboa-traktaten. Det betyr at lovene må ha støtte både fra EP og Rådet for å kunne gå igjennom. EP har utviklet seg fra å være en prateklubb til å bli en forsamling med lovgivende makt, og også makt til å kontrollere Kommisjonen. For eksempel tvang EP Santer-kommisjonen til å gå av i 1999. De har tatt seg makt, og gjort dette fordi de er de eneste som snakker for folket i Europa — de andre snakker for statene. EP kan si at det er en slags institusjonalisering av folkeviljen. Vi ser konturene av at EU utvikler seg til et tokammersystem slik man kjenner det fra andre politiske systemer. Men Rådet er fortsatt den sterkeste aktøren.”

Erik Oddvar Eriksen (foto: Arena).

Hvordan kan EPs makt sammenlignes med nasjonale parlamenter?

“Det er ikke parlamentarisme i EU. Hvis du regner Kommisjonen som den utøvende makt, må ikke den ha grunnlag i parlamentet. Riktignok er det kommet inn at kommissærene og Kommisjonens president må godkjennes av EP. Sånn sett har EP fått litt av den makten som et nasjonalt parlament har, men de har mye mindre makt.”

Kan man også si at EP tiltar seg makt mens nasjonale parlamenter taper makt? Det har jo vært snakket mye om at nasjonalstaten mister makt til overnasjonalt nivå.

“Det EU gjør, fører til at nasjonale beslutninger blir tatt overnasjonalt og ikke av nasjonalstaten, og da taper parlamentene makt. Europeisk integrasjon har styrket regjeringene i landene og dommerne. Den utøvende og dømmende makt har styrket seg på bekostning av den lovgivende makt. At EP får mer makt er en måte å ta tilbake makten som folket har mistet.”

Så EPs økte makt gjør EU mer demokratisk?

“Det er klart. Dette er en måte å kompensere for det demokratiske underskuddet i EU. Men en kan også si at i den nye traktaten er det ikke bare EP som styrker seg, men også de nasjonale parlamentene. De skal bringes inn som overvåker av subsidiaritet, prinsippet om at beslutninger skal tas på lavest mulig nivå. Gjennom ulike mekanismer skal nasjonale parlamenter bringes tidligere inn i den europeiske lovgivningsprosessen.”

Irland sa nei til Lisboa-traktaten i en folkeavstemning i fjor. Dersom irene ombestemmer seg og traktaten går igjennom, hva får det å si for EP?

“Det vil gi mer makt til EP på bekostning av Rådet. Dette er jo allerede halvveis på plass, så det vil ikke skje så mye nytt. Dagens system blir formalisert, og flere saker kommer inn under ordningen med codecision. Men sett over litt lengre tid er EPs utvikling utrolig interessant. Det at EP har fått så mye makt, betyr jo at nasjonale politikere har gitt fra seg makt til et overnasjonalt organ. Det er en enestående utvikling. Man har fått til utrolig mye på de 50–60 årene siden 2. verdenskrig. Tenk på statene som sto med våpen mot hverandre, og plutselig begynner de å velge et overnasjonalt parlament som skal bestemme for dem.”

Hvordan kan den enkelte representant og partigruppe utøve makt i EP?

“Det er Kommisjonen som har initiativretten i EU. Tidligere sonderte Kommisjonen i Rådet før de tok initiativ til ny lovgivning, for å finne ut hva det var mulig å få gjennomslag for. Men nå må Kommisjonen også konsultere EP i initiativfasen, for å se om det er sjanse for å få det igjennom i EP. Det er én viktig måte å utøve makt på. Så er det makten de har til å stemme ned ting, kalle Kommisjonen inn på teppet og stille den til ansvar.”

Demokratiet må voktes. Utenfor inngangen til EU-parlamentet i Brussel (foto: oaø. Med CC-lisens).

Valgdeltakelsen har gått ned ved hvert eneste EU-valg. Hva er de viktigste grunnene til den relativt lave deltakelsen og til nedgangen?

“Det er et paradoks at valgdeltakelsen har sunket dramatisk parallelt med at EP har fått mye mer makt. Det er nok flere grunner til dette. På det nasjonale plan spiller partisystemet en viktig rolle i det å klargjøre skillelinjene i politikken og de ulike alternativene velgerne står overfor. EU mangler et virkelig partisystem. EP-valgene blir derfor ofte karakterisert som ”annenrangs nasjonale konkurranser” hvor nasjonale saker dominerer debatten. Det blir vanskelig for velgerne å se hvordan stemmene deres vil utgjøre en forskjell, og mange velger å bli hjemme. Dette forsterkes av at mange føler liten grad av identifikasjon med EU. Når det gjelder nedgangen, så føyer den seg inn i et generelt mønster av synkende valgdeltakelse, også ved nasjonale valg. Ved forrige valg i 2004 var nok øst-utvidelsen noen måneder tidligere en viktig grunn til den dramatiske nedgangen vi så da. De fleste av de nye medlemslandene hadde en ekstremt lav valgdeltakelse.”

Hvordan påvirkes Norge av det som skjer i EP?

“Så lenge EU var mer basert på at stater samarbeider, kunne Norge ivareta sine interesser ved å snakke med de andre statene. En hadde også en adgang gjennom Kommisjonen, hvor Norge har medlemmer i en del av komiteene. Jo mer makten flyttes fra Rådet til EP, jo verre blir det for Norge. Nå kan ikke Norge gå til Danmark eller Sverige for å få hjelp med en sak. Man må gå til EP, og hvordan gjør man det? Dette vurderes nå på politisk nivå i Norge, fordi det blir vanskeligere å ivareta norske interesser når EP får mer makt. Det positive her er at parlamentariseringen medfører større åpenhet, og Norge vil ha lettere tilgang på informasjon.”

Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet Aftenposten Innsikt.

Som symbol på EUs makt treffer statuens tvetydige budskap godt. Unionen har stor påvirkning på medlemsland og utenforland, men mest gjennom lite prangende lover og regler. Den erobrer med paragrafer og forhandlinger, ikke våpenmakt. Plasseringen utenfor parlamentsbygningen i rue Wiertz gir Europa-kvinnen en ekstra dimensjon. Inne i huset sitter folkevalgte som gjerne vil ha mer å si over europeisk politikk, og de lykkes bedre og bedre. Siden det første direkte valget til EU-parlamentet i 1979 har institusjonen styrket sin maktposisjon betydelig, og parlamentarikerne får stadig større innflytelse over mye av EUs lovgivning (se egen artikkel).

I juni er det igjen europavalg. Borgerne i Unionens 27 medlemsland, en halv milliard mennesker, skal velge 736 representanter til parlamentet.

Mangfoldige påvirkningsmuligheter

Anna Ibrisagic er en av EU-parlamentarikerne som håper at velgerne gir henne fornyet tillit og fem nye år. I 1992 kom hun til Luleå som flyktning fra krigen i Bosnia. Etter noen måneder i Sverige meldte hun seg inn i Moderaterna — mest fordi det var partiet som var mest pro-europeisk og hadde den klareste visjonen for Europa, forteller hun over et glass appelsinjuice i parlamentets Members Bar.

Anna Ibrisagic (foto: Peter Knutsson/moderat.se)

Etter tre år i Riksdagen ble Ibrisagic valgt inn i EU-parlamentet i 2004 som en av Sveriges 19 representanter. Det var en opptur å bli “MEP” (Member of the European Parliament) etter opposisjonstilværelse i Stockholm.

– Den største forskjellen er at her finnes det så mange interessenivåer at du kan skape deg allianser hvor du vil for det du vil oppnå, sier hun.

For det første kan en MEP skape allianser via partigruppene. Hvis Ibrisagic får med seg alle representantene i gruppen av sentrums-høyrepartier EPP, vinner hun fram med sitt forslag. For det andre kan hun bygge allianser i enkeltsaker med MEP-er fra andre land, på tvers av partigruppene.

– Hvis jeg vil ha gjennomslag for et endringsforslag, kan jeg få større hjelp av en polsk eller slovakisk sosialdemokrat enn fra en fransk eller belgisk konservativ. Det går an å skape allianser avhengig av din egen vilje, kreativitet og dyktighet til å skape kontakter. Her er personlige kontakter alt. De ser ikke et parti når de ser deg, de ser en person, sier Ibrisagic.

Blant så mange representanter må en profilere seg for å bli lagt merke til, legger hun til.

– Det gjelder å være ekspert på noe, så kommer andre og spør deg om råd.

Det er absolutt viktige beslutninger Ibrisagic kan påvirke på disse måtene — beslutninger som også får direkte virkninger i Norge gjennom EØS-avtalen. Parlamentet spilte for eksempel en avgjørende rolle i forhandlingene om det omstridte tjenestedirektivet.

Den gamle oppfatningen av EU-parlamentet som en prateklubb er definitivt avleggs. Parlamentet har medbestemmelsesrett over en stor andel av de nye EU-lovene som fremmes. Ved uenighet mellom parlamentet og Rådet, der medlemslandenes ministre sitter, må de to institusjonene arbeide seg fram til et kompromiss. Dersom irene sier ja til den nye Lisboa-traktaten i en folkeavstemning senere i år, øker innflytelsen til Ibrisagic og hennes kolleger enda mer. Blant annet vil de få innflytelse over hele EUs budsjett, mot halve i dag.

Lobbyister i komitemøtene

Noen minutters spasertur fra parlamentet holder det norske konsulentfirmaet Brusselkontoret til. Å følge med på hva som skjer i parlamentet hører til de faste rutinene for Brussels tusenvis av lobbyister.

– Parlamentet er EUs politiske arena. Alle møter er åpne, fra plenums- til komitemøter. Vi er til stede på debatter og bidrar med innspill om saker som er viktige for våre klienter, sier assisterende daglig leder Helene Tofte.

EU-systemet kan virke ugjennomtrengelig for den som forsøker å orientere seg i det for første gang. De forskjellige institusjonenes nettsider inneholder mye informasjon, men den er ikke alltid så godt tilrettelagt. Hvis man ønsker å følge den politiske prosessen til en aktuell sak er “Legislative Observatory” på parlamentets nettside et godt sted å starte. Det er likevel essensielt å være til stede i Brussel og pleie personlige kontakter hvis man ønsker å holde seg oppdatert på hva som skjer i parlamentet og de andre EU-institusjonene, mener Tofte.

Parlamentet er takknemlig å arbeide mot, bekrefter flere aktivister og lobbyister. Noe av grunnen er nettopp at det er en folkevalgt forsamling.

– Representantene har ofte store politiske ambisjoner på Europas vegne. De vil bruke EUs politiske og økonomiske tyngde til å endre verden. For å bli gjenvalgt må de vise til resultater, og dermed tar de gjerne spenstige initiativer, sier Tofte.

Mer makt, laber interesse

Oppsvinget i EU-parlamentets makt burde i teorien ha ført til større interesse for europavalgene, men i praksis har det motsatte skjedd. Valgdeltakelsen har falt kontinuerlig helt siden det første valget i 1979, og nådde i 2004 et foreløpig lavmål med 45 prosent (se figur):

Fram mot valget i juni mangler det ikke på velmente initiativer for å gjøre noe med problemet. Eksempelvis støtter EU-kommisjonen og en lang rekke organisasjoner prosjektet “Europeiske borgerkonsultasjoner”. Målet er å trekke med velgere i alle 27 medlemsland i en paneuropeisk nettdebatt som skal munne ut i konkrete politiske forslag og et “borgertoppmøte” i mai. Det skal mye til om dette skal lykkes ordentlig, til tross for smarte nettsider med smilefjes. På de engelskspråklige sidene vakte et forslag om å innføre esperanto som europeisk skolefag størst interesse i begynnelsen av året — neppe blant de mest sentrale valgkampsakene.

Problemet er velkjent: Europeere forholder seg helst til sine nasjonale debatter og politikere. Språkproblemene og mangelen på alleuropeiske medier gjør det vanskelig å skape en offentlighet på tvers av nasjonsgrensene. Også valgkampen før europavalgene dreier seg mest om nasjonale saker.

Lisboa-traktaten inneholder en ny mekanisme om borgerinitiativer som kan være et steg på veien mot en felles offentlighet. Den som kan skaffe minst en million underskrifter fra EU-borgere fordelt på et betydelig antall medlemsland, kan forlange at EU-kommisjonen tar affære i en bestemt sak. EU-parlamentarikere har grepet denne muligheten på forskudd. En sak som særlig tynger parlamentets omdømme er den konstante pendlingen mellom de to hovedsetene i Strasbourg og Brussel. Et initiativ om å droppe Strasbourg, og slik spare nærmere 2 milliarder kroner i året, har samlet 1,2 millioner underskrifter. En annen tung symbolsak er mangelen på kvinner på høyeste nivå i EU. Den danske MEP-en Christel Schaldemose står bak borgerinitiativet “Females in front”, som krever at minst ett av ledervervene skal tildeles en kvinne. Over 150.000 har skrevet under på dette.

Fra diskret til kontant makt

Med sin bakgrunn fra Balkan mener Anna Ibrisagic at hun forstår de nye østeuropeiske medlemmenes prioriteringer. EU betyr i dag det samme for østeuropeerne som for Frankrike og Tyskland for 50 år siden, mener hun: en garanti for demokrati.

– For oss som har hatt umiddelbar kontakt med elendigheten — om det var kommunismen, Jernteppet, Berlinmuren eller om det var krig, for oss har EU alltid vært garantien for fred, frihet og demokrati, sier hun.

Det er med andre ord virkelig en forskjell på det “gamle” og “nye” Europa. I vest er EU først og fremst blitt et økonomisk prosjekt. Den nye generasjonen ledere har glemt den historiske leksen, mener Ibrisagic.

EU tok i 2007 opp Romania og Bulgaria som nye medlemmer. Store problemer med korrupsjon og organisert kriminalitet viser at beslutningen var forhastet, mener kritikere. De to landene burde hatt mer tid på seg til å rydde opp, for det er en tendens til at reformtempoet avtar når et land først er blitt medlem. Men Anna Ibrisagic er helt uenig i denne kritikken. Hun ser utvidelsen til Øst-Europa i et sikkerhetspolitisk perspektiv og arbeider særlig for medlemskap for resten av landene i det tidligere Jugoslavia. Det er viktig for Europas sikkerhet å knytte dem til EU så fort de er rede til det, mener Ibrisagic. For det finnes en konkurrent: Russland arbeider aktivt for å fremme sine interesser gjennom oppkjøp i energi- og telekom-sektorene, og ved å støtte den ene part i etniske konflikter som i Kosovo og Bosnia.

BILDET: “Europe” er laget av kunstneren May Claerhout (foto: oaø. Med CC-lisens).

– Enten setter du din brikke på sjakkbrettet, eller så gjør noen andre det, sier hun. Og føyer for sikkerhets skyld til: — I dette tilfellet er den andre Russland.

EUs makt utøves fortsatt mest på diskret vis, gjennom vanskelig lesbare, men bindende direktiver og domstolsbeslutninger. Med østeuropeerne på laget endrer EU-stilen seg. De nye europeerne er nok mer tilbøyelige til å fange opp gnisten fra Europa-kvinnens øyne når de passerer statuen i rue Wiertz.

Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet Aftenposten Innsikt.