De største er best

Hovedinntrykket fra Sveriges produksjon er først og fremst at partiene synes det er viktig å ha en film. Produksjonen er stor, og de fleste gjør så godt de kan med begrensede økonomiske ressurser – noen lykkes bedre enn andre. Men først og fremst er det svært tydelig at de største partiene lykkes mest.

To filmer skiller seg ut: «För Gustaf» fra Socialdemokraterna, og «Alla behövs» fra Moderaterna. Førstnevnte er en narrativ og emosjonell berg- og dalbane, og sistnevnte er en elegant sammenkobling av historiefortelling, politikk og positive følelser og verdier. Det de har til felles er at grunnkjernen i reklamebudskapet er bygget på personlige historier om hverdagsmennesker ekte skjebner i det svenske samfunnet. Den ene historien er dypt tragisk og skremmende. Den andre handler om å få noe stort ut av noe lite og det å lykkes, fellesskapet og positive verdier. Det er her snakk om frykt og vonde følelser på den ene siden, og entusiasme og gode følelser på den andre siden. Disse utgangsposisjonene er ganske typiske for de rollene de to partiene har i svensk politikk for øyeblikket.

En kjent tendens fra forskning på politisk reklame er at de med makt ofte spiller på entusiasme. Enkelt sagt ønsker de ofte å kommunisere at alt står bra til, og at velgerne derfor bør la landet fortsette i samme spor — ingen grunn til å bytte regjering. Opposisjonen derimot, ønsker ofte å spille på frykt, engstelse eller urettferdighet. De ønsker å få sagt at det slett ikke står så bra til i landet, og at det er på høy tid med forandring.

Socialdemokraterna

Socialdemokraterna er Arbeiderpartiets søsterparti i Sverige. De er for tiden i opposisjon, og opplever en sterk medvind, noe resultatet fra Europaparlamentet også viser. För Gustaf forteller historien om den 22-år gamle Gustaf Seppelin Solli, som i 2011 ble alvorlig brannskadd i en arbeidsulykke i tungindustrien. I filmen veksler fortellerstemmen mellom Gustaf selv, og hans far. Vi får vite at uhellet skjedde under manglende oppsyn, og at arbeiderne ikke hadde fått opplæring. Slik skal det ikke være i Sverige, eller i EU, forteller reklamefilmen, før den oppfordrer oss til å stå opp for en trygg arbeidshverdag for alle.

Rettigheter i arbeidslivet er også temaet i Rättvisa villkor. En lastebilsjåfør og familiemann holder på å sovne bak rattet. En renholdsmedarbeider kjemper seg opp lange trapper. I bakgrunnen hører man  et utdrag fra en tale av Olof Palme: Menneskeverd er retten til helse, arbeid, utdanning og sosial trygghet — menneskeverd er retten og den praktiske muligheten til å forme fremtiden sammen med andre:

Rösta för att våra barn inte ska få i sig ftalater, bisfenoler och flamskydsmedel presenterer en fars bekymringer for sin sønn: Jeg er er ikke kjemiker, jeg kjenner ikke en gang en kjemiker, men det er akkurat det: jeg synes ikke man skal måtte være kjemiker for å sørge for at ens eget barn ikke får i seg gifter.

Nya Moderaterna

Høyres søsterparti i Sverige har i sin valgfilm en annen vinkling på frykten for miljøgifter og kjemikalier den unge faren i filmen ovenfor hadde. Her løftes positive sider ved EU-medlemskap frem parallelt med en tryggere hverdag for svensker flest: Det synes ikke alltid, men det merkes i detaljene. I pølsens innholdsfortegnelse, i ketchupen med mindre sukker og servietten uten farlige kjemikalier… og fortsetter med å ramse opp en rekke andre fordeler, i et slags svar på spørsmålet “Hva har EU noensinne gjort for oss?”.

Alla behövs er ikke direkte knyttet til Europaparlamentsvalget. Den tar opp et mer generelt tema, og det ville kanskje ikke vært overraskende om den blir brukt inn mot selve Riksdagsvalget i september. Den handler om viktigheten av små bedrifter og gründere for samfunnet som helhet, og er samtidig en hyllest til de som tør å skape noe av ingenting.  I filmen møter vi en liten familie, som gjennom hardt arbeid med en liten restaurant har skapt arbeidsplasser, skattekroner og mange bidrag til det gode svenske fellesskap. De har laget “en meny med femtifem nye retter – og hundretusentalls nye skattekroner. Det er her velferd skapes…” For hver nudel og hver sursøt saus som plasseres i en takeaway-pose tikker det inn ressurser til alt det som er vårt, forteller filmen: til nattbusser, til skolen og til sykehusene.

Centerpartiet: Teite byråkrater og skjulte avtaler

Centerpartiet har både en mer liberal og grønn profil enn det norske Senterpartiet. I Sverige sitter de også for tiden i regjering med den borgerlige blokken. Det er kanskje ikke like utpreget “bøndenes parti” som i Norge, heller da et parti for distriktene. Dette gjenspeiler seg også i reklamefilmene de har laget, som spiller på spenningen mellom sentrum og distrikt — i dette tilfellet distriktet i Sverige, og sentralmakten EU i Brussel. I denne valgfilmen får vi se EU-byråkrater rote rundt i den svenske skogen for å måle og registrere trær. EU detaljregulerer alt for mye, Centerpartiet vil heller bruke tid og krefter på å løse de store miljøspørsmålene.

Kritikken fortsetter i “stoppa flyttcirkusen!”. Her er det papirmølla EU som får gjennomgå. At EU-parlamentet pendler mellom Brussel og Strasbourg er dyrt og unødvendig, forteller en stemme. Samtidig får vi se byråkrater rote rundt, og velte seg i papir der de snubler i hverandre. En eldrende mann ser trist på en ødelagt dommerklubbe — skrivebordet hans er overlesset med papir — overalt er det flytteesker. Dette bruker altså EU penger på, men hva med de store miljø- og klimaspørsmålene, spør filmen.

Det finnes dem som vil at Sverige skal ha euro istedenfor den svenske kronen, får vi høre i “Nej til euron!”. Men de snakker ikke så høyt om det — ikke nå. Isteden insinuerer filmen visuelt at eurotilhengerne heller gjør skjulte avtaler i lukkede klubber og foreninger.

Sverigedemokraterna: Beverdrap og rasering av nasjonalskatter

I Sverigedemokraternas filmunivers er ikke byråkratene dumme og ineffektive, som hos Centerpartiet. Her presenteres EU-toppene heller som onde skurker med uheldige planer for Sverige. På et filmatisk sett får vi se hvordan de ønsker å la det stå til, før filmen blir satt på pause, og partileder Jimmie Åkesson kommer slentrende frem fra bak fjernsynsapparatet: Fullt så skremmende som dette er det naturligvis ikke, men det er skremmende at halvparten av Sveriges lovgivning styres av EU, forteller han. I en serie på tre filmer får vi se EU-skurkenes planer for den svenske beveren:

Sveriges største innsjø, Vänern:

Og Globen, en kjent nasjonalarena:

Sverigedemokraterna får i år, som i 2010, mye oppmerksomhet for sine valgfilmer. Det er kanskje ikke så rart, når de går langt i å fremstille EU-byråkrater som onde skurker omgitt av en nazi-inspirert estetikk. Men det finnes også andre måter å få oppmerksomhet på: Nakenhet!

Fra denne filmen kan en altså lære at det slett ikke hjelper med et flott utseende dersom man er EU-tilhenger. Filmen er forøvrig en regelrett kopi fra et sveitsisk politisk parti, noe SD later til å ta med knusende ro.

Danmark har også hatt valg til Europaparlamentet, og produsert politiske reklamer. De blir tema for neste bloggpost.

— I krisetider
De få gangene EU blir synlig i mediene er det gjennom store politiske hendelser, i krisetider og ved politiske skandaler, og i store kulturelle hendelser på europeisk nivå — som sportsbegivenheter og Melodi Grand Prix, mener de to. Usynligheten i nasjonale medier har ført til kritikk om et demokratisk underskudd i Unionen. Det finnes altså ingen etablert felleseuropeisk offentlighet, og dermed heller ikke en felles arena for offentlig debatt. Dette har blitt viet mye oppmerksomhet i ulike forskningsprosjekter i ulike europeiske land, som i prosjektet Eurosphere, som ledes fra Universitetet i Bergen. Europub er et annet eksempel. Forskningssenteret Arena ved Universitetet i Oslo driver også relevant forskning.

– Fraværet av en felleseuropeisk offentlighet bidrar til å svekke EUs troverdighet i befolkningen, sa Balcytiene, som er førsteamanuensis ved Vytautas Magnus-universitetet i Kaunas, Litauen.

Rossavik mener at dette er oppsiktsvekkende, og viste til tall fra 2005 som sier at 75 prosent av all lovgivning i EUs medlemsland (også i Norge) er EU-lover.

Aukse Balcytiene pekte på at det å dekke EU er en stor journalistisk utfordring. Blant annet er det vanskelig å få EU-stoff inn i nyhetene, og oftest må stoffet gjøres mer tilgjengelig for det hjemlige publikum for at det skal få gjennomslag. Balcytiene har ledet prosjektet Adequate Information Management in Europe (AIM) gjennom tre år. Dette internasjonale prosjektet dreide seg om journalistiske kulturer innen EU-journalistikk i 11 land.

Balcytiene mener publikum har liten kjennskap til, og mangler kunnskap om, det som foregår på EU-nivå. Det er heller ikke noen reell europeisk offentlighet, noe som viser seg gjennom lav deltakelse i og interesse for prosesser på europeisk nivå blant publikum. Dette kommer blant annet fram i EU-kommisjonens jevnlige Eurobarometer-målinger — se figur om EU-parlamentet:

— Underdekning
Rossavik mener det er for få journalister som dekker EU. Ifølge BT-journalisten var det 992 journalister som dekket unionen fra Brussel i 2005. Mange av disse skal komme fra land utenom unionen.

Mange av journalistene er fra Brussel-baserte medier og informasjonsbyråer, og mange fra medier som må omtales som elitepublikasjoner, snarere enn massemedier, forklarte Rossavik. I tillegg er en stor del av de resterende journalister fra britiske, tyske og franske aviser. BT-journalisten mener massemediene må ta tak i situasjonen.

– Det må en større satsing fra redaksjonenes side til for at det skal bli endringer i dette bildet – det må rett og slett være flere journalister som dekker Brussel, sa Rossavik.

Rossavik mener dette er helt nødvendig for å være i stand til å gjøre uavhengig journalistikk.

– EU blir ikke underlagt undersøkende, kritisk og uavhengig journalistikk i den graden man skulle kunne forvente, sa Rossavik.

– Dekningen av EU-stoff gjerne blir nedprioritert av redaktørene, og tradisjonelt har det vært svært dyrt å ha en Brussel-korrespondent. Dette har gjort at de få journalistene som dekker EU stort sett jobber alene, fortalte Rossavik.

I endring
Balcytiene og Rossavik var enige om at man nå kan se tendenser til at dette forandrer seg.

– Vi ser endringer i dette bildet, gjennom en fremvekst av mer felles politiske kulturer som går på tvers av nasjonale grenser, sa Bal?ytien?, og hevdet at utviklingen åpner for politiske kommunikasjonskulturer.

– EU på sin side har innsett denne problematikken og forsøker å kommunisere viktige temaer til journalistene gjennom nasjonalt orienterte pressekonferanser og kommunikeer; journalistene på sin side er mer interessert i å få denne informasjonen gjennom uformelle kanaler. Det er også endringer i mediene, som i større grad er markedsorienterte. Man ser i tillegg en stor vekst i brukergenerert innhold i mediene. Dette gir tilgang til alternative kilder, også til EU-stoff, sa Balcytiene.

Blant annet har samarbeidet mellom Brussel-korrespondentene økt — noe som bidrar til en styrket dekning av unionen.

– En unik journalistisk kultur har utviklet seg i Brussel, man har fått et “Brussels microcosm”, konkluderte Balcytiene.

Dette mikrokosmoset har kompetanse på de komplekse institusjonelle strukturene EU utgjør, og som håndterer den overfloden av politiske temaer og politiske aktører som virker i Brussel. EUs institusjoner er multinasjonale, og det er også pressekorpset i Brussel.

– EUs hovedkvarter huser dermed både unike politiske og journalistiske kulturer, mente Balcytiene.

Vet lite
Et problem i dekningen av EU er at journalistene primært henter informasjonen sin fra pressekonferanser — noe Rossavik mener ikke fører noen steder hen. Ifølge Rossavik får journalistene da egentlig ikke vite noen ting, da pressekonferansene fungerer etter prinsippet “presidency tells a little, journalists ask a little”. Nasjonale briefinger er veldig fokusert på nasjonale agendaer.

Sladder er i så måte en viktigere kilde, og journalistene ønsker seg uformelle samtaler der diplomater som mingler i mediesirkler skryter av seirene sine og forteller latterliggjørende historier om andre lands representanter. Dette er selvfølgelig mye morsommere å lage journalistikk på også, men det er langt fra en enkel oppgave å etablere et slikt nettverk og å kunne bruke det åpent. Store medier har en større sjanse her. Kritisk undersøkende reportasjevirksomhet er omtrent teknisk umulig. Man får teften av svært få skandaler, og når det skjer er det politiske aktører fra innsiden som gir informasjon.

Internett endrer
Selv om det var et dystert bilde Aukse Balcytiene og Rossavik skisserte, er det likevel endringer å spore. Ikke minst henger dette sammen med muligheter som åpnes gjennom internett, i kombinasjon med yngre og innovative journalister. Internett har uten tvil virket til å gjøre EU-dekningen mer transnasjonal.

Balcytiene fremhevet også at alternative internettkilder blir mer og mer tilgjengelige. Eksempler på dette er nettsidene euractiv.com, EUobserver.com og europeanvoice.com. I tillegg ser man et generasjonsskifte i Brussel, i form av både yngre journalister og et yngre publikum. De unge journalistene har kunnskaper innenfor bruk av nye medier og også en forståelse av den europeiske dimensjonen. Dette fører til at EU blir dekket gjennom undersøkende journalistikk med en kritisk tilnærming – dimensjoner ved EU-journalistikken som tidligere har vært mer eller mindre fraværende, påpekte hun.

– Mens journalistikken på Europa-nivå tidligere har vært kjennetegnet av tørre finansnyheter, er det endringer på gang. Blant annet gjennom en trend mot analytiske reportasjer med en story — et resultat av at journalistene søker alternative kilder og produserer tilstrekkelig med bakgrunnsinformasjon, sa Balcytiene.

Ut av dette kommer nye emner som så å si gir et innblikk i det daglige europeiske livet i nyhetene. Dette øker mulighetene for publikum til å interessere seg for og engasjere seg i større grad i europeiske temaer, og kan på sikt bidra til en tydeligere europeisk offentlighet.

Noen ganger skrives det historie, andre ganger forblir historier uskrevet, særlig i Europa. Europa eksisterer riktignok som institusjon, men finnes Europa egentlig som offentlig rom? Hvordan snakker Europa med seg selv?

Bourdieu-effekten

En liten historie om den berømte sosiologen Pierre Bourdieu viser hvordan det står til med den europeiske offentligheten. Dette er en historie som ikke skjedde. Den foregikk kort etter hans død og har med arven etter sosiologen å gjøre.

I sitt siste skrift Utkast til en selvanalyse tok Bourdieu enda en gang for seg et kjært, men mistenkelig objekt: seg selv. En bondegutt fra Bearn i Pyreneene som kjempet seg forbi de kulturelle hindrene på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure og til slutt oppnådde gudestatus innen sosiologien. Denne fordømte historien om egen suksess sto i slående motsetning til Bourdieus sosiologiske teorier, som ville forklare alt ut fra sosial bakgrunn og habitus.

Skjermbilde fra signandsight.com

Kort etter Bourdieus død i 2002 publiserte Nouvel Observateur et utdrag av teksten og skapte med det sensasjon i Paris’ egen lille verden. Bourdieu var den siste intellektuelle som kunne utløse et slikt febrilsk virvar. Han hatet mediene for dette. Selvfølgelig var utdraget i Nouvel Observateur ikke godkjent av Bourdieus arvinger. Bourdieu hadde nemlig spilt de franske journalistene et puss. Teksten skulle først komme ut på tysk i Tyskland, først deretter i Frankrike. Bourdieu ønsket ingen hektisk medieblest rundt sin kinkige refleksjon om seg selv, han håpet på en rolig og alvorlig debatt. Men ønsket han det som så skjedde?

For det skjedde… ingenting.

Noen måneder etter Bourdieus død kom boken ut på forlaget Suhrkamp. Ingen la merke til det. De tyske mediene forsto ikke at dette var en sak, en tekst som var sterkt etterlengtet i Frankrike, en gave fra Bourdieu til en antatt velorientert tysk offentlighet. Noen måneder senere brakte avisene noen pliktanmeldelser. Heller ikke i Frankrike utløste utgivelsen av boken i Tyskland den minste reaksjon. Teksten som noen måneder før hadde skapt skandale da et utdrag ble offentliggjort, forelå nå i sin helhet, men syntes likevel ikke å eksistere. For i franske medier leser i realiteten ingen tysk. Ikke en eneste fransk journalist rapporterer om de kulturelle svingningene i Tyskland for franske medier. Først da boken endelig kom ut på fransk, skapte den de vanlige bourdieuske tumultene.

Selvtilfredse Bush-kritikere

Finnes det et Europa bortenfor melkekvotene? Åpenbart bare som pause i samtalen og tomrom i kommunikasjonen. Bourdieu-effekten har i det siste vist seg flere ganger. Jürgen Habermas lanserte et initiativ om et kjerne-Europa, men ingen var interessert. Hvem utenfor Nederland kjente Theo van Gogh før han ble drept? Og da man i Paris i august 2005 mintes sekstiårsdagen for frigjøringen av byen, snakket ingen om hva som skjedde omtrent samtidig i Warszawa. Mens man i Paris oppkalte noen gater etter kommunistiske motstandsfolk hvis heltemot etter 1941 er uomstridt, mintes man i Warszawa det isnende smilet rundt Stalins munn mens han bivånte hvordan Hitler bombarderte den polske motstanden sønder og sammen. Slutt på frigjøringen.

Uvitenheten er størst i de store vesteuropeiske landene, som hygger seg selvtilfreds med sine egne offentligheter. Man befatter seg med de nasjonale topp-politikerne, stand-up-komikerne og fotballskandalene. De intellektuelle sitter som på kino: De stirrer alle trollbundet i en og samme retning og snøfter opprørt over de siste udådene til den slyngelen George W. Bush. Uten å legge merke til hva naboen driver med.

His­to­risk sett var de euro­pe­iske kafe­ene og kaffe­hu­sene det første rom­met for opp­lyst offent­lig debatt. Her Grand Cafe Ori­ent i Praha. (foto: pixie_bebe. CC: by-nd).

Fantomsmertene etter at utopiene gikk tapt med Murens fall, bedøver man med globaliseringskritikk. Men nettopp globaliseringsmotstanderne produserer den samme sykelige Amerika-fikseringen som de setter seg fore å kritisere. De vil at det onde skal finnes på ett sted, og lar dermed være å kikke i andre retninger, for eksempel mot Tsjetsjenia. Eller over mot naboen. Er det virkelig Bill Gates’ og Steven Spielbergs skyld at stadig færre franskmenn lærer tysk og at stadig færre tyskere lærer fransk?

Engelsk=imperialisme & kapitalisme?

I Le Monde diplomatique, globaliseringsmotstandernes sentralorgan, sto det i januar 2005 en artikkel av Bernard Cassen om en behovet for en ny internasjonal språkpolitikk. Cassen ønsker å demme opp for engelskens innflytelse. Han ser engelsk som bærer av nyliberalismen:

Det amerikanske imperiet, som driver frem og strukturerer den nyliberale globaliseringen i tråd med egne interesser, støtter seg ikke bare på materielle faktorer (militær og vitenskapelig kapasitet, produksjon av varer og tjenester, kontroll av energi- og valutastrømmer). Den omfatter også i særlig grad kontrollen over folks bevissthet — altså kulturelle referanser og tegn, fremfor alt lingvistiske tegn.

Engelsk er diskursens dollar! Derfor foreslår Cassen en språkgruppepolitikk. I skolen i romanske land skal språkene til de andre “romanofone” læres såpass godt at en franskmann kan forstå en spanjol eller brasilianer og omvendt. Tyskerne kunne ifølge dette systemet pludre i vei med dansker og nederlendere. Polakkene ville bli tvunget til å konversere med russerne.

I Cassens visjon er Europa i beste fall en institusjon i Brussel som truer med å bryte sammen under innflytelsen fra engelsk. Den europeiske offentligheten løser seg opp som støv og interesserer ham ikke i det hele tatt. Hans drøm er først og fremst de romanske språkene, som han ønsker å se som “ett eneste språk” for å skape en sterk motmakt til kapitalismens forhatte språk.

Etter 9/11: Den beste informasjonen på engelsk

Med internett forsterkes engelskens innflytelse, det stemmer. Riktignok gjør nettet en ekstrem spesialisering av offentligheten mulig — her finner til og med kannibalen næring –, samtidig åpner nettet alle sine muligheter bare når bestemte kommunikasjonsstandarder blir overholdt. Til disse standardene hører programmeringsspråk som html eller komprimeringsmetoder som mp3, men dumt nok også det engelske språket.

Euro­pe­isk offent­lig­het? Kafe i Paris. (foto: losiek. CC:by).

Også de engelskspråklige mediene har fått mer tyngde gjennom internett. New York Times har en av de beste nettutgavene blant internasjonale kvalitetsaviser. Gjennom sine nyhetsbrev når de antakelig et større publikum enn gjennom utdragene i International Herald Tribune, som gis ut i Europa (og er eid av New York Times). Den som ville finne informasjon på nettet om Afghanistan eller islamistisk terrorisme etter 11. september, kom bedre ut av det hvis han forsto engelsk. På tysk eller fransk var det i hvert fall knapt mulig å finne noe som helst. Og hvordan sto det til på arabisk?

Det var på ingen måte bare amerikanske medier som leverte denne informasjonen, like mye var den å finne på spesialiserte universitetsinstitutters nettsider, hos tankesmier eller afghanske eksilforeninger. Cassen tar feil når han hevder at engelsk favoriserer én ideologi eller til og med ett enkelt lands eksklusive interesser. Det på alle måter USA-kritiske engelskspråklige tidsskriftet Outlook India har en like høy rangering på Google som de nykonservatives Weekly Standard. Selv al-Jazeera sender på engelsk for å nå et verdensomspennende publikum.

Middel mot provinsialisme

Likevel truer en dobbel provinsialisme. På den ene siden finnes den nevnte tendensen til selvtilfredshet i store, ikke-engelskspråklige offentligheter som Frankrikes og Tysklands. Dertil kommer at innholdet i aviser som Süddeutsche Zeitung og Frankfurter Allgemeine Zeitung ikke gjøres åpent tilgjengelig på nettet, men forbeholdes abonnentene. Europeiske journalister bruker riktignok alle engelske kilder som de finner på nettet, men deres egne aviser sperrer eget innhold inne og kommuniserer ikke i den andre retningen. Europeiske aviser har dessuten aldri vært interessert i eller i stand til å danne europeiske nettverk. Den eneste avisen som kunne fremskaffet en europeisk offentlighet, dersom eieren ønsket det, ville være International Herald Tribune. Og dens eier sitter i New York!

På den andre siden kan man tenke på den amerikanske filmens kjærlighet til Paris som varte til utpå 1950-tallet. En gang var blikket rettet den andre veien. Europa hadde noe å si, og Amerika synes å ville høre på det. I dag truer også de engelskspråklige offentlighetene med å bli provinsielle, hvis Europa forblir et tomrom i kommunikasjonen.

Det er på tide å senke skuldrene, massere nakken og konsentrere seg om sine egne sterke sider. Tysklands aviser har for eksempel verdens beste kultur- og debattsider (på tysk feuilleton). De reflekterer ikke bare et enestående kulturlandskap med førsteklasses operahus og museer i enhver middels stor by, de er også et enestående forum for debatt. Her finner også politikk- og samfunnsdebatt sted, ikke bare kulturdebatt. Demografer skriver om skrumpende byer, leger om bioetikk, Jeremy Rifkin om Europa og Gilles Kepel eller Bernard Lewis om islam.

Feuilleton-sidene er det eneste virkelige rommet for samfunnsmessig og kosmopolitisk debatt i den tyske offentligheten. Her begynte historikerstriden, som omdefinerte tyskernes forhold til sin egen historie. Her skriver Günter Grass om opphavsrett eller Andrzej Stasiuk om Ukraina. Den relative gode kontakten til Øst-Europa er spesielt viktig. Her er Tyskland mindre provinsielt enn Vest-Europa og de engelskspråklige landene. Hadde Imre Kertesz vunnet Nobelprisen i litteratur hvis han ikke hadde hatt så stor suksess i Tyskland? Tyskerne leser gjerne utenlandske litteratur. De vet at Peter Esterhazy eller Juri Andruchowytsch er storartede forfattere.

Nettet og engelsk gjør europeisk offentlighet mulig

Utenfor grensene er dette lite kjent, fordi tysk generelt ses som en slags nåtidens gammelgresk og blir lite brukt. Er det ikke på tide å oversette noe av dette til engelsk? For Europa, og selvsagt for Kina, Russland, India, Burkina Faso og USA.

Den europeiske offentligheten vil bare åpne seg på to måter: gjennom det engelske språket og gjennom internett. Med signandsight.com har vi utviklet et instrument for å utnytte disse mulighetene. Signandsight.com består i det vesentlige av oversettelser fra viktige artikler på kultursidene i tyske, men også sveitsiske og østerrikske aviser. Disse oversettelsene er på ingen måte en anklage mot opprinnelsesspråket, tvert imot: de viser jo til at det er gode grunner til å lære dette språket! For øvrig dreier det seg ikke om å gjøre reklame for Tyskland. Vi oversetter bare det vi finner interessant, også når forfatteren er araber og skriver om Irak.

Euro­pe­isk offent­lig­het? Kafe i Mad­rid (foto: jeffc5000. CC:by-nc-sa)

Å ta engelsk i bruk gjør gjennombruddet mulig. I desember 2006 trykket for eksempel Le Monde en tale av Jürgen Habermas, som avisen hadde oppdaget da signandsight.com publiserte den på engelsk. Den hadde opprinnelig blitt trykket i en tysk regionavis. Uten oversettelsen og offentliggjøring på nettet hadde den ikke blitt oppdaget av internasjonal presse. Slike historier er det som gjør oss stolte på signandsight.com. Det amerikanske magasinet Harper’s brakte en stor artikkel om Albert Speer, som først sto hos oss. En svensk avis publiserte et intervju med Imre Kertesz. Den indiske avisen The Hindu interesserte seg for en artikkel om bokmessen i Frankfurt i fjor, der India var tema.

Endelig en ekte europeisk debatt

Og nå i det siste har en fransk skribent, Pascal Bruckner, utløst en debatt på signandsight.com som angår hele Europa, i hvert fall Vest-Europa. Denne debatten forutsetter faktisk at det finnes et europeisk offentlig rom. Bruckner tar polemisk for seg en bok av den nederlandsk-britiske forfatteren Ian Buruma om drapet på Amsterdams “enfant terrible” Theo van Gogh. Enda tøffere er hans angrep mot en artikkel som den britiske skribenten Timothy Garton Ash skrev om Burumas bok for New York Review of Books. Det dreier seg om forholdet til islam. Kan man se Ayaan Hirsi Ali som en “opplysningsfundamentalist”, slik Ash og Buruma gjør? Skal man alliere seg med moderate islamister som Tariq Ramadan, for å styrke integreringen av muslimer i Europa? Bruckner mener nei og holder en forsvarstale for “islams dissident”.

Bruckner bestemte seg for å publisere sin polemiske artikkel på engelsk hos signandsight.com, før den kom ut på fransk noe annet sted. Det fungerte: Ian Buruma svarte akkurat like skarpt som Bruckner spurte. Også Ash skyter tilbake, og gjør det på signandsight.com. Og andre skribenter melder seg også, som tyrkisk-tyske Necla Kelek, som tar Bruckners parti.

Det er en forbitret strid — og likevel en god nyhet: Europa eksisterer. Også som offentlig rom. Og ikke bare som historie som ikke finner sted.