Fevennens forside 30. januar 2013.

Ved Universitetet i Bergen har en forskergruppe de de siste fire årene jobbet med prosjektet Journalistiske nyorienteringer, finansiert av Norges forskningsråd. Som del av denne prosjektgruppen har jeg undersøkt innholdet i Schibsteds regionaviser, og har samlet data fra Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen fra en uke i juni 2012 og en uke i januar 2013 (se metodebeskrivelse nederst i artikkelen). Prosjektet sammenligner innholdet på nett og papir i de fire avisene. Jeg har også undersøkt avisenes lokale og regionale profil, og sett på i hvilken grad innholdet overlapper mellom avisene.

Analysen viser at det foregår lite stoffutveksling mellom avisene, at nettutgavene bidrar til å forsterke avisenes innholdsprofiler og at det er en økende fokus på lokalstoff i alle redaksjonene med unntak av Aftenposten, som befinner seg i en særstilling med tanke på avisens nasjonale distribusjon. En redusering i avisenes regionalfokus gir imidlertid grunn til bekymring for det journalistiske mangfoldet i medieregionene i Sør-Norge.

Avisene blir ikke likere hverandre

Prosjektet har i hovedsak tre hovedfunn. For det første viser analysen at det i liten grad er overlapp mellom avisene. På papir deler de fire avisene så lite som tre prosent eller mindre av sakene (Aftenposten og Aftenbladet en prosent hver, Fædrelandsvennen to prosent og Bergens Tidende tre prosent). På nett ligger graden av overlapp noe høyere, men er fremdeles lav, i underkant av 13 prosent i 2013. På Aftenpostens nettutgave er seks prosent av sakene hentet fra en av de andre tre avisene, på bt.no er 13 prosent av sakene republisering av felles redaksjonelt stoff, på Stavanger Aftenblad er 10 prosent av nettinnholdet slikt fellesstoff, mens Fædrelandsvennen også har seks prosent.

På papir er dette fellesstoffet for det meste forbruker‑, reise- og fritidsstoff, sport og kulturstoff, samt noe politikk og økonomi. Alt i alt er det ikke snakk om mer enn 35 av 2138 papirsaker som utgjør direkte overlappende, republisert fellesstoff i Schibsteds regionaviser siste uken i januar 2013.

Oppslag i Bergens Tidende 28. januar 2013.

Tallet er noe høyere på nett, hvor 140 av totalt 1694 saker utgjør en overlapp, igjen for det meste fritids- og forbrukerstoff, sport og kultursaker. Aftenposten er tilbyderen av nærmere halvparten av papirsakene som overlapper mellom to eller flere av Schibsted-avisene i denne perioden. Bergens Tidende er den største mottakeren av slike saker.

Aftenposten er den største produsenten av fellessaker også på nett, mens også saker fra Adresseavisens sportsredaksjon brukes på alle fire nettutgavene (datainnsamling ble foretatt delvis med innføringen av redaksjonene Riks og 100% Sport).

Alt i alt er dette snakk om lave tall. Ikke minst er det snakk om svært liten grad av stoffutveksling i avisenes papirutgaver. Denne utvekslingsraten er derfor antakelig mest et vitne om en videreføring av innholdsavtaler inngått mellom disse regionavisene lenge før opprettelsen av Media Norge. Media Norge/Schibsted Norge har altså foreløpig ikke ført til at disse avisene får likere eller mer overlappende innhold.

Avisene blir mer lokale

Analysens andre hovedfunn er at andelen lokalnyheter er relativt høy og økende (her må det nevnes at Aftenposten står i en særstilling i dette materialet. På grunn av avisens nasjonale stilling ventes det heller ikke at lokaldekningen er like høy som de andre avisene. Lokalutgaven er talt med.) Det er også mer lokalnyheter på nett enn på papir.

Alle avisene hadde en økning i lokalstoff (nyheter fra byområdene Oslo, Bergen, Stavanger og Kristiansand) i papirutgaven fra juni 2012 til januar 2013. Størst økning finner vi i Stavanger Aftenblad, som øker andelen nyheter fra Stavangerregionen fra 27 prosent i 2012 til 34 prosent i 2013, og Fædrelandsvennen som øker fokuset på Kristiansand by fra 33 prosent i 2012 til 40 prosent i 2013. Aftenposten, i en særstilling, har ingen økning i lokalfokuset på nett fra 2012 til 2013, men en økning på papir i samme periode. Den største økningen finner vi i Fædrelandsvennens nettutgave, hvor Kristiansand-dekningen øker fra 28 prosent i 2012 til 51 prosent i 2013.

Fokuset på lokalstoff får også en forsterkning på nett. Dette gjelder for alle avisene bortsett fra Aftenposten. Bergens Tidende har i 2013 den største differansen i lokalfokus mellom nett og papir av alle de fire avisene, med en økning i lokaldekningen fra 27 prosent i papirutgaven til 40 prosent i nettutgaven. Stavanger Aftenblad fortsetter også sin forsterkning av lokalprofilen på nett. I 2013 har Aftenbladet 34 prosent stoff fra Stavangerområdet, mens aftenbladet.no har 40 prosent. Fædrelandsvennen hadde i 2012 større fokus på hendelser i Kristiansand på papir enn på nett, men i 2013 har denne tendensen skiftet. Fevennen hadde da den høyeste andelen lokalstoff på begge plattformer av de fire Schibsted-avisene. Økningen i lokalstoffet i BT, Aftenbladet og Fevennen ser primært ut til å gå på bekostning av saker med et nasjonalt fokus.

Mens lokalstoff er nyheter som omhandler byen hvor avisen kommer ut, er regionalstoff nyheter fra avisenes dekningsområde utover bykjernen. Alt i alt har avisene lite eller moderate mengder regionalstoff. Aftenposten har mest nasjonalt og utenriksstoff av alle de fire avisene, og kun to prosent av avisstoffet er regionale nyheter (både i 2012 og 2013), mens dette øker noe på nett. Bergens Tidende har økt sitt regionalstoff noe på papir, mens fokuset har gått ned på nett. Stavanger Aftenblad har redusert sin regionaldekning i papirutgaven, mens regionen har en økning på nett i 2013. Fædrelandsvennen har prosentmessig mest regionalstoff av alle avisene på begge plattformer, men her er tendensen synkende. Fevennen har allikevel størst forsterkning av alle avisene i regionalfokus fra papir til nett, både i 2012 og 2013.

Tendensen i Aftenposten, Aftenbladet og Fædrelandsvennen er altså at avisenes dekning av regionene utenfor bykjernen er synkende på papir og økende på nett, med unntak av fvn.no. Trenden er derimot motsatt i Bergens Tidende, hvor regionaldekningen øker på papir og synker på nett. I BTs tilfelle kan dette ha noe å gjøre med at datainnsamlingen for juni 2013 sammenfalt med Ekstremsportveko på Voss, og at begivenheten hadde mange ulykker dette året.

Alle avisene har uansett en forsterkning i regionfokuset fra papirutgaven til nettutgaven i 2013. Denne økningen utgjør for det meste trafikk, ulykker og værsaker, saker som omhandler infrastruktur og nærmiljøet. Stoff som omhandler vær og trafikk er typisk både for januar og juni måned, men dette er også billig og lett tilgjengelig materiale som vitner om hvordan nettets publiseringshastighet skiller seg fra papirmediet.

Oppslag i Stavanger Aftenblad 25. januar 2013.

De tre største avisenes relativt lave andel regionalstoff viser at Aftenposten, BT og Aftenbladet har et klart by-nært fokus. Det kan være en indikasjon på hvordan kombinasjonen økt produksjonspress, lavere antall journalister og et fokus på rask digital publisering krymper avisenes dekningsradius og flytter det journalistiske fokuset nærmere avisenes redaksjonslokaler.

Samtidig er avisenes lokale fokus et tegn på at avisene ønsker å være relevant for lokale lesere. Dette gjenspeiles også i den høye andelen av hverdagsnært stoff som vi finner i de tre minste avisene (altså BT, Aftenbladet og Fevennen) – saker om trening, fritid, mat og vin, trafikk, vær, familieliv, lokal infrastruktur, forbruker- og reisesaker som vitner om avisenes vilje til å forbli relevante for lokale leseres daglige liv. Aftenpostens klare prioritering av politikk, kultur og utenriksstoff er i så måte talende for avisens posisjon som hovedstadsavis med tabloid konkurranse og nasjonal distribusjon.

Profilen tydeligere på nett

Det tredje hovedfunnet i analysen er at alle avisene har en tendens til å forsterke papirprofilen gjennom nettutgaven. Man kan altså si at den digitale strategien er forankret i avisenes egenart og identitet slik den er etablert gjennom mange år med papir-publisering. Aftenposten forsterker sitt fokus på utenriksstoff (fra 26 prosent på papir til 33 prosent på nett i 2013), Bergens Tidende øker fokuset på sosiale samfunnsspørsmål som levekår, helse, arbeid og utdanning (fra 10 prosent på papir til 15 prosent på nett), Stavanger Aftenblad øker sitt fokus på økonomi, energi og næringsliv (fra 10 prosent på papir til 17 prosent på nett), mens Fædrelandsvennen, som vist, øker lokalfokuset. Så selv om papirutgaven ser ut til fremdeles å utgjøre redaksjonenes hovedprodukt, blir nettet viktigere og viktigere når det gjelder å kommunisere avishusets profil og holde på abonnentene, kanskje særlig i overgangen til betalt tilgang.

Man kan med andre ord si at graden av ulikhet mellom nett- og papirutgave til en viss grad reflekterer avisenes økonomiske styrke. Aftenposten og Bergens Tidende har større redaksjoner og flere abonnenter enn Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen, og kan derfor i større grad differensiere mellom de to utgavene enn de to mindre avisene. I 2013 var graden av innholdsoverlapp mellom nett og papir størst i Fædrelandsvennen, hvor 39 prosent av nettsakene også var publisert i papirutgaven. Det vil si at 61 prosent av sakene i Fædrelandsvennens papirutgave var eksklusivt papirmateriale. Dette er talende for avisens digitalstrategi, ettersom Fædrelandsvennen var den eneste avisen som hadde innført betalingsmur da denne analysen ble gjennomført. Stavanger Aftenblad hadde 32 prosent overlapp mellom nett og papir i 2013, mens Bergens Tidende hadde 19 prosent og Aftenposten 20 prosent. Det var med andre ord større forskjell på nett og papir i Bergens Tidende og i Aftenposten enn i de to andre avisene. Hvorvidt betalingsmurstrategien vil ha en forsterkende effekt på graden av overlapp mellom nett og papir også for de tre andre avisene, gjenstår å se.

Tilbaketrekning til byene kan bli demokratisk problem

Alt i alt viser funnene fra analysen at det så langt er lite tegn til at de fire avisene i Media Norge-dannelsen blir likere hverandre. Selv om felles eierskap har ført til at avisene ser likere ut, både på nett og papir, tyder ikke funnene i denne analysen på at Schibsteds fire regionaviser er i ferd med å miste sin egenart. Snarere tvert imot, tyder innholdsanalysen på at nettinnholdet er med på å vedlikeholde og til dels forsterke avisenes profil, egenart og lokale markedsposisjon.

Det er allikevel funn i denne analysen som gir grunnlag for en viss bekymring. Avisenes ressurssituasjon – med stadige kutt i bemanningen og en overgang til digital kompetanse, kombinert med nettets egenart og den digitale produksjonsmodus, ser ut til å være med på å snevre inn avisenes dekningsradius. Når journalistene skal produsere flere og flere saker, og dessuten få disse ut raskt, tilsier det at mer av arbeidet gjøres i eller nær redaksjonslokalene, og at det er mindre ressurser igjen til dekning av regionene. Dette gjenspeiles i økningen av lokalstoff i alle avisene utenom Aftenposten. Det gjenspeiles også i BTs, Aftenbladets og Fevennens regionstoff, som i hovedsak utgjøres av vær- og trafikksaker.

Når regionavisene skifter sitt fokus fra politiske og sosiale spørsmål som angår avisenes utvidede dekningsområder (selv om dette stoffet selvsagt også er å finne), til et fokus på vær, trafikk og ulykker, kan dette tyde på at områdene utenfor bykjernen risikerer å miste oppmerksomheten fra regionavisene som skal representere dem. Når de store regionavisene ikke dekker kommunene i omliggende strøk i tilstrekkelig grad, kan det oppstå et demokratisk vakuum der journalistiske ressurser ikke benyttes til å holde kritisk oppsyn med lokale styringsmakter. Det blir derfor desto viktigere å være oppmerksom på den rollen lokalavisene i øst‑, sør- og vestlandsfylkene spiller i å informere lokale innbyggere, tilrettelegge for lokal politisk debatt og i å granske den lokalpolitiske makten.

Kilder

Fosse, Camilla (2009): “Media Norge-fusjonen og de journalistiske argumenter”, i Eide, Martin (red.) Journalistiske nyorienteringer, Oslo: Scandinavian Academic Press, s. 155–169.

Metode

Den kvantitative innholdsanalysen sammenligner nett- og papirinnhold i Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen – en uke fra 2012 (23.–29. juni) og en uke fra 2013 (25.–31. januar) (n=7419). Søndager er utelatt fra analysen da kun to av avisene har søndagsutgaver.

Analyseenhetene er artikler slik de er publisert i papirutgaven og forsidesaker slik de er publisert i nettutgaven. (Enheter er målt fremfor spaltecentimeter, og notiser og artikler likt tellende. Dette kan gi noen skjeve utslag med tanke på hvordan analysen reflekterer redaksjonell innsats, men analysen er designet for å undersøke hva slags inntrykk leserne får av avisenes innhold, og må derfor ta høyde for tradisjonelle avislesingsvaner.)

Papirartiklene er innsamlet på papirformat eller gjennom avisenes iPad-utgaver (identisk med papirutgaven) (n=4075). Nettartiklene er lastet ned som skjermdumper av avisenes forsider (applikasjonen Web2PDF lagrer PDF-versjon av nettsiden med HTML-koden inkludert), hver time fra 08:00–24:00 i gjennomsnitt (n=3344). Data ble analysert i henhold til et kodeskjema bestående av over 60 innholdskategorier, herunder politikk, økonomi, kriminalitet, sosiale spørsmål (som helse, arbeid, velferd og utdanning), kultur, hverdagsliv (som hobby og fritid, reise, veiledning- og forbrukersaker, vær og trafikk), ulykker, sport og annet. Lokalforankring ble kodet som enten lokal (saker fra byen hvor avisen kommer ut), regional (avisenes omliggende dekningsområder), nasjonal (innenrikssaker) og utenriks (utenfor landets grenser).

En reliabilitetstest ga en Kappa-score på 84%/.80 for innhold (n=238) og 87%/.80 for lokalforankring (n=255).

Vi forsvarer ofte andres rett til å mene noe annet enn oss selv — også når det grenser tett opp til ideologiske ytterpunkter. Når ekstreme standpunkter dukker opp i samfunnsdebatten, forsvarer vi deres åpne og frie eksistens med nettopp ytringsfrihetens fane. Men når offentlig ansattes ytringer ikke passer inn i det politiske spillet, så senker vi frihetsfana og løfter lojalitetsplakaten. Vi ber dem være lojale — langt utover det vi med loven i hånda kan kreve. Og også langt ut over det jeg mener bør være praksis i norske kommuner.

Som folkevalgt trenger jeg å vite at kommunalt ansatte gir fra seg den informasjonen og de faglige vurderingene vi trenger for å ta best mulig beslutninger. Men jeg trenger også å vite at informasjonen og vurderingene er tilgjengelig for media og for innbyggerne — både når den etterspørres og når den ikke etterspørres. Og ikke minst trenger jeg å vite at ingen vil hindre en offentlig ansatt i å uttale seg. Vi som arbeidsgivere må utvise en tillit til at våre ansatte kan balansere forholdet mellom ytringsfrihet og lojalitet. Om så bare én person unnlater å uttale seg til offentligheten av frykt for represalier, så er det alene en begrensning av ytringsfriheten. En innskrenkning er intet mindre enn et angrep på selve demokratiet.

Vikarierende motiver

Slik beskrives kommunene i mitt fylke i Norsk Presseforbunds Åpenhetsindeks for 2011:

Det er funnet få klare retningslinjer om ansattes ytringsfrihet i kommunene i Vest-Agder. Flere kommuner påberoper seg det, men de fleste regler er innpakket i så mange forbehold om lojalitet til arbeidsgiver og pålegg om å gå tjenestevei, at de blir temmelig verdiløse.

Kristiansand er dessverre et godt eksempel på hvordan mange norske kommuner tar for lett på de viktige prinsippene om åpenhet og ytringsfrihet i forvaltningen, og klamrer seg til vikarierende motiver for hvorfor forvaltningen skal lukkes og de ansatte knebles.

Presseforbundets åpenhetsindeks plasserte Kristiansand klart under gjennomsnittet av Vest-Agder-kommunene, med en score på 7 av 18 mulige poeng, og dommen over manglende retningslinjer for ansattes ytringsfrihet er knallhard. Det i seg selv bør kvalifisere til en gjennomgang av både regelverk og praksis. Likevel gjentar ordføreren gang på gang at det ikke er noe i veien med verken regelverk eller praksis. Spesielt én sak har skapt debatt — uten at den øverste politiske ledelsen har latt seg affisere av den grunn.

Uakseptabel ytring? Oppslag i Fædrelandsvennen 20. jan. 2012.

Samferdselsrådgiver i Kristiansand kommune, Bjørne Jortveit, presenterte i Fædrelandsvennen 20. januar 2012 en rapport om hva Kristiansandsregionen har gjennomført av tiltak for å oppfylle kravene i belønningsavtalen med staten. Samferdselsdepartementet har varslet at regionen kan miste belønningsmidler som en følge av at det ikke er innført rushtidsavgift, og i presentasjonen av rapporten ytrer Jortveit blant annet følgende: “(…) For å oppfylle avtalen må vi ha en nedgang på fem prosent ved utgangen av 2012. Så vi ligger dårlig an der”.

Rådgiverens presentasjon falt i dårlig jord hos fylkesordfører Terje Damman (H) og gruppeleder for Høyre i Kristiansand, Hans Otto Lund, som mener regionen har oppfylt kravene i belønningsavtalen. I et møte i Areal- og transportutvalget i Kristiansandsregionen 26. januar, kritiserte de to Høyre-profilene åpent og i kraftige ordelag Jortveits opptreden i media. Blant annet kalte Lund det “uhørt at noen ansatte snakker ned en sak som er til behandling i departementet”. Og ordfører i Kristiansand, Arvid Grundekjøn (H), forsvarte sine partifellers angrep: “Er man ansatt i kommunen, er man på ett lag. Når dette laget kjemper for å oppnå noe, støtter man laget”. Responsen er en tydelig forventning om at alle skal gå i takt.

Selv om saken senere ble løftet inn for bystyret gjennom en interpellasjon, mente verken ordfører eller bystyrets flertall at det var grunn til å sette spørsmål rundt åpenhet og ytringsfrihet på dagsorden. Medio april står saken igjen på agendaen i lokalmedia. Dessverre ser det ut til å være en reprise fra januar. Ordføreren er fremdeles fornøyd med både regelverket og praksisen, og det er lite betryggende å se at de svarene han gir betyr at han ennå ikke har forstått spørsmålet.

Verdiløst regelverk?

“Kristiansands kommunikasjonsstrategi bygger på statens prinsipper for offentlig kommunikasjon”, påpeker ordfører Grundekjøn i en kronikk i Fædrelandsvennen, 21. april 2012.

Ordføreren følger opp med å beskrive hvordan helhetsprinsippet, linjeprinsippet og delegasjonsprinsippet forsvarer angrepet på Jortveits opptreden i media. Det er vanskelig å være uenig med ordføreren i at alle tre er viktige styringsverktøy i offentlig forvaltning. Likevel er det ingen av dem som trumfer ytringsfriheten og kravet i Grunnlovens § 100 om en “åpen og opplyst offentlig samtale”. At rådmannen har rutiner for hvem som uttaler seg på vegne av kommunen, er i seg selv bra og nødvendig. Likevel kan ikke ytringsfriheten innskrenkes gjennom interne kommunikasjonsstrategier, eller av prinsipper om verken helhet, linje eller delegasjon. Den er nedfelt i Grunnloven og er gjeldende for alle borgere. En intern kommunikasjonsstrategi er altså ikke svaret på spørsmålet. Hva så med de etiske retningslinjene?

Det er lite ved Kristiansand kommunes etiske retningslinjer (pdf) som sådan som begrenser ansattes ytringsfrihet. På den annen side er det lite som oppfordrer til det motsatte. I 2007 vant Lillesand kommune Norsk Presseforbunds første åpenhetspris, blant annet på grunn av et gjennomgående prinsipp om meroffentlighet; tydelighet på ansattes rett til å ytre seg; og en holdning om at også kritiske tilbakemeldinger fra ansatte ønskes velkommen. Også nabokommunen Grimstad har tydelige etiske retningslinjer, som blant annet slår fast at ytringsfriheten gir ansatte rett til å uttale seg kritisk til forhold som berører virksomheten de jobber i, og at det at ansatte uttaler seg, basert på faglig innsikt, gir et godt grunnlag for en opplyst samfunnsdebatt. Forskjellen på deres regelverk og på Kristiansand kommunes etiske regelverk fra 2008, er ikke de overordnede prinsippene, men den tydelige stadfesting av hva de betyr i praksis.

Gå lydig i takt

Debatten rundt Jortveit-saken i Kristiansand har blant annet synliggjort to forhold som vanskeliggjør diskursen:

• Vi forholder oss ikke til skillet som må gå mellom ytringer fra enkeltpersoner og ytringer på vegne av kommunen som institusjon.
• I praksis forholder vi oss dernest til ytringsfrihet som noe som kan velges vekk til fordel for andre hensyn.

I Kristiansand har dette medført at kommunens øverste politiske ledelse bruker en intern kommunikasjonsstrategi til å forsvare at åpenhet og ytringsfrihet velges vekk til fordel for politiske strategier. De overordnede prinsippene i Grunnlovens § 100 er anerkjent i kommunens etiske retningslinjer fra 2008, men viser seg å være tilnærmet verdiløse når de skal oversettes til praktisk politikk. Likevel er det ingen vilje til å sette regelverket på den politiske dagsorden.

Mens nabokommunene Lillesand og Grimstad har forstått spørsmålet og gitt de rette svarene, har Kristiansand problemer med å praktisere som man prediker. Som så mange andre norske kommuner har den behov for et tydeligere regelverk som slår fast hva vi mener med ytringsfrihet og åpenhet i forvaltningen – ikke bare i prinsippet, men også i praksis.

Men først må vi forstå at ytringsfrihet ikke er et forhandlingskort som kan veksles inn i et ønske om lydig å gå i takt. Til det er demokratiet for viktig.

***
Red.anm.: Les ordfører Arvid Grundekjøns tilsvar til Eva Kvellands kritikk.