Jonas kjem inn på dette temaet stadig vekk i The Imperative of Responsibility (1984), og eg nærleser difor diverse avsnitt frå alle kapitla i boka. Martin Heideggers teknologifilosofi er eit viktig grunnlag for Jonas sin posisjon, så eg bruker ein del plass på å beskrive den fyrst.

Essayføljetong i ni deler

Teknologisk determinisme

Hans Jonas si framstilling kan lesast som teknologisk determinisme. Denne posisjonen tilseier at teknologiutviklinga har sitt eige momentum som trumfar menneskas forsøk på å tilpasse den til sine sosiale behov og interesser.

            Jonas såvel som andre tenkjarar i denne tradisjonen peikar på at naturvitskapen gjev moderne teknologi ein stadig aukande kapasitet og stadig breiare bruksområde som følgje av ei stadig meir sofistikert utfordring av naturen.

            Jonas går inn i ein lang tradisjon for kritiske analysar av forholdet mellom menneske, teknologi og moderne vitskap. Sjølv om dei færraste er “harde” deterministar, finn vi “mjuke” deterministiske posisjonar hjå Martin Heidegger, som eg refererte til i del 3 og går grundig inn på nedanfor, og også hjå Jacques Ellul, Marshall McLuhan, Ray Kurzweil og andre.

            Eg har sjølv drøfta teknologiutviklinga på denne måten blant anna i innlegget “Teknologi tek over” i Bergens Tidende (2020) og “Ungdommar er teknologiske deterministar” i Vox Publica (2013).

Datamaskiner og kunstig intelligens

Det beste eksempelet på at Hans Jonas er inne på noko finst i Moore’s lov. Denne seier at prosessorhastigheita til datamaskiner vil dobla seg omtrent kvar 18–24 månader. Dette har nemleg stemt på ein prikk i mange tiår.

            Utviklinga av datamaskiner frå 1940-talet har hatt nettopp den kumulative dynamikken som Jonas føreset, og som eg kjem grundig inn på nedanfor. Dataverktøy har fått både sterkare yteevne, større mobilitet, betre informasjonsoppløysing, og fleire kontaktpunkt mot andre dataverktøy og menneske. Internettet dekkjer heile planeten, og geografisk avstand betyr ikkje lenger noko for kommunikasjonen mellom menneske.

            iHuman (Tonje Hessen Scheier, 2019) ein dystopisk dokumentarfilm om kunstig intelligens, sosial kontroll og makt. Filmen viser korleis AI-teknologi veks seg stadig sterkare, og kan komme til å styre livsførselen, samfunnet og framtida til menneska i retningar som ingen ynskjer. “Du får lyst til å logge av. For godt”, skriv NRK i sin introduksjon. Filmen eignar seg godt til å illustrere Jonas sin kritiske analyse.

Vitskapen lagar teknologi av naturen

For å forstå den veksautomatikken Jonas snakkar om må vi gå djupare inn i kontrasten mellom handverksteknologi og moderne teknologi. Igjen er det Martin Heidegger som set tonen. Moderne teknologi kjem med ei utfordring som stiller naturen til veggs, seier han i “Spørsmålet om teknikken” (eg brukar den norske omsetjinga frå 1973).

            Naturvitskapen har ein utreknande tenkjemåte som gjer naturen til ein generelt tilgjengeleg ressurs for teknologiutvikling. Medan handverk avdekker ved å “bringe fram”, avdekker moderne teknologi ved “tvinge fram”. Heidegger seier det slik: «Den moderne teknikks form for avdekking er en utfordren, som krever av naturen at den leverer energi der hvor sådan kan utvinnes og lagres» (Heidegger 1973, s. 73).

            Der handverkaren bringer fram eit objekt, så tvinger moderne teknologi fram eit objekt. Moderne teknologi ordnar alt utifrå ei utreknande tenking som menneska tileignar seg ved å forstå naturen stadig betre gjennom naturvitskap. «Utfordringen skjer derved at den energi som skjules i naturen, legges åpen, det åpenlagte omformes, det omformede lagres, det lagrede fordeles, det fordelte sjaltes om på nytt» (Heidegger 1973, s. 75).

Alle deler er utskiftbare

Moderne teknologi er prega av den kvaliteten Heidegger kallar “ståande beredskap”. Den vitskaplege ordninga av naturen skapar produkt som pr. definisjon er byggesteinar i eit større system. Eit passasjerfly på rullebanen er eit godt døme på ståande beredskap.

            «Det er bestilt for å sikre muligheten for transport. For dette må det selv i hele sin konstruksjon, i enhver bestanddel, være bestillbart, dvs. startklart» (Heidegger 1973, s. 76). Eitkvart fysisk fly kan skiftast ut med eit anna fly, og det vert i praksis definert ved å kunne tilfredsstille bestillinga “å vere startklart”.

            Flyet består for sin del av ei rekkje utskiftbare komponentar og delsystem, t.d. seter, dører, motordeler og instrument. Dette at kvar komponent på alle nivå er utskiftbare er eit vesenstrekk ved moderne teknologi, seier Heidegger.

Mennesket kan også verte ståande beredskap

“Den største fare” er i følge Heidegger at mennesket også vert ein del av den ståande beredskapen. Då vil mennesket også verte utskiftbart i forhold til ei gitt bestilling, og vil berre ha verdi så lenge det kan bidra til å tilfredsstille ei gitt slik bestilling. Då vil det knapt vere forskjell på menneske og teknologi.

            “Atomalderens fremrullende tekniske revolusjon vil kunne trellbinde, forhekse, blende og forblende mennesket, slik at den beregnende tenkning en dag gjelder og blir utøvet som den eneste” (Heidegger 1973, s. 31).

            Dette er eit skrekkscenario ikkje berre for Heidegger, men i høgste grad også for Jonas. I vår tid er varelagra til Amazon.com eit mykje brukt døme på korleis menneske kan verte ein del av ei “utreknande tenking”, men potensialet har funnest heilt sidan fabrikken vart oppfunnen.

            Både utdanning og arbeidsliv er innretta på dei ferdigheitene som mest effektivt styrkar teknologiutviklinga. Globalt er det no millionvis av jobbar som består i å programmere algoritmer, designe og tilrettelegge grensesnitt, organisere pengetransaksjonar, utføre transport og ikkje minst transportere varene som vert kjøpt og selt.

            Den IKT-kompetansen som politikarane ynskjer å dyrke hjå norsk ungdom, og den tekniske kunnskapen som trengst for husbygging, oljeutvinning, kunstig intelligens-utvikling og ikkje minst det grøne skiftet, er fundamentalt prega av den utreknande tenkjinga. Same kva menneska gjer vil vi bidra til å styrke vekstautomatikken, er Hans Jonas sitt perspektiv.

Vi er avhengige av framskritt

Moderne teknologi er det viktigaste symbolet på framskritt, og framskritt er nesten synonymt med auka materiell velstand. “Den stadig meir avanserte teknologien vert forventa å auke menneskeslektas materielle velstand ved å auke produktiviteten i den globale økonomien, skape mange forskjellige goder som kan bidra til at vi kan nyte livet, og samstundes lette byrden ved arbeidet” (s. 163).

            Jonas framhevar stadig at gode moderne teknologiar gjev oss tek all merksemda vår, og vi følgjer etter dei omtrent som husdyra følgjer etter ei bøtte med kraftfor. Og før vi merkar det har vi gått inn i innhegninga og grinda er stengt.

            “Det at teknologien har tatt over makta er ein revolusjon som ingen har planlagt, fullstendig anonym og uimotståeleg, og med ein dynamikk som ingen tidlegare teoriar har inkludert eller forutsett” (s. 127). Denne prosessen har eit tempo “med ein skremmande eksponensiell akselerasjon som ser ut til å vere utanfor einkvar kontroll” (s. 128).

Irreversibelt momentum

Framskrittet har det Jonas kallar ein “stigningskvalitet” som inneber at “det som kjem seinare alltid er betre” (s. 166). Moderne teknologi skapar “ein stadig auke i kapasitet og bruksområde i alle tenkjelege retningar i ubegrensa framtid” (s. 187). Det er denne prosessen som gjer at menneska mistar kontrollen. Jonas forklarer poenget ved å vise til ingeniørens situasjon.

            “Erfaringa viser oss at utviklingsprosjekt som vart sett i gang med kortsiktige mål har ein tendens til å gjere seg uavhengige og tileigne seg sin eigen tvingande dynamikk, sitt eige sjølvgåande momentum, som gjer at den vert irreversibel og pressar ting framover på ein måte som overstyrer ynskja og planane til dei som sette i gang prosessen” (s. 32).

            Vi er frie til å ta det fyrste skrittet, men slavar av det andre, seier Jonas. “Teknologisk drivne utviklingstrekk gjev ikkje rom for sjølv-korrigering” (s. 32).

            Vi er trua av ein katastrofe som etterkvart ligg innebygd i sjølve den historiske utviklinga, og kan difor ikkje stole på at framskrittet har ei ibuande fornuft eller at “det er ei meining med alle ting”. “Tvert imot”, seier Jonas, “må vi ta hand om denne framover-styrtande prosessen på ein heilt ny måte og utan ei kjent målsetjing” (s. 128).

Permanent nyvinning som vi ikkje forstår

Det einaste som er sikkert med dynamikken i moderne teknologi er at ting endrar seg heile tida, og at vår noverande etikk og våre verdisystem er dårleg eigna til å handtere denne permanente endringstakten.

            Innovasjon kan utifrå Jonas sin tankemåte definerast som “ei kunstig tilverking av marknadskapasitet for goder som ingen trengte på førehand, og heller ikkje visste om” (s. 146). Frå ein annan synstad kan denne prosessen vere positiv, for den skapar jo nye produkt som til dømes iPaden.

            For Jonas er denne mangelen på forutsigbarheit ikkje overraskande eit stort problem. “Global teknologi har auka innsatsen grenselaust og også auka gapet mellom den makta som vert iverksett og forutsigbarheita i dens langtidsverknader” (s. 118). Apple-konsernet har svært stor marknadsmakt, og når dei lanserer eit produkt som iPaden vert langtidsverknadene svært lite forutsigbare. Jo større makt, jo mindre forutsigbarheit.

            “Vi må rekne med nyvinningar utan å vere i stand til å forstå dei; endring er garantert, men ikkje kva endringa vil bestå av […] Denne permanente innovasjonen har ein ukjent X som forpurrar ei kvar utrekning. Prognosar har blitt den reine kunstarten på grunn av analysar ved hjelp av datamaskiner, men dei skjer med dette atterhaldet” (s. 119–120). Analysane fortel oss meir enn tidlegare spådommar om framtida kunne gjere, men dei syner også fram mange fleire ukjente faktorar enn før.

Teknologioptimisme

Moderne innovasjonsteori er prega av eit positivt syn på den same utviklinga som Jonas har eit negativt syn på. Clayton Christensens The Innovator’s Dilemma (1997), James McQuiveys Digital Disruption (2013) og ei rekkje liknande bøker handlar om korleis du som forretningsperson kan tene pengar på den permanente innovasjonen.

            Peter Diamandis er ein amerikansk innovasjonsguru som har analysert det økonomiske potensialet i “exponentials” i mange år. Han seier omtrent det følgjande: Så lenge menneska berre hadde handverksteknologiar var det ei lineær utvikling i den krafta teknologiar hadde, men no har vi datateknologiar som er prega av eksponensiell utvikling.

Etter mange tiår med det Diamandis kallar “computational growth”, og som igjen er basert på det Heidegger og Jonas kallar “den utreknande tenkjemåten”, har menneska no fått demokratisk tilgang til produktet av denne veksten. Med ei relativt låg investering får du tilgang til ein potensielt global marknad for ditt kommunikasjonsprodukt. Den jevne entreprenør har såleis tilgang til “exponentials” som eit verkemiddel til marknadsmakt, og kan få enorm suksess og rikdom hvis han treff blinken.

            Der Jonas ynskjer å bremse ned den permanente veksten i teknologi ynskjer altså Diamandis og dei andre teknologioptimistane å forsterke den endå meir. Dei gjev studentar og næringslivsaktørar gode råd om korleis ein kan tene pengar på å forstå prosessen. Sjå gjerne denne videoen “Disruption Caused by Exponentials” (2017) hvis du vil fordjupe deg i poenget og prøve å bli millionær.

Teknologipessimisme

Eg vender tilbake til Jonas sitt perspektiv, som er prega av sterk bekymring for menneskas manglande evne til å handtere dei etiske implikasjonane av veksautomatikken. Pessimismen er knytt til at det verkar umogeleg å snu utviklinga. Samfunnet rundt oss har akseptert stoda, og bidreg villig vekk til ytterlegare vekst. Eg avsluttar med to ferske eksempel.

            Sommaren 2020 fekk 70 Amedia-aviser støtte frå Google News Initiative til å lage automatisert journalistikk basert på kvantitative data. Konserndirektør for innovasjon, Pål Nedregåtten, seier til Journalisten: “Vi er allerede storforbrukere av Google-teknologi. Uansett hvordan vi snur og vender på det vil vi være avhengige av teknologi som leveres av de store aktørene, så vi tar imot de mulighetene vi får”. Dei er ikkje i posisjon til å utvikle uavhengige løysingar, og knyter seg berre sterkare og sterkare til Google.

            Sommaren 2020 var det debatt om bruken av amerikanske dataverktøy i norsk skule. Kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby skreiv i ein kronikk til NRK at nettbrett som iPad skal “brukes til å tilegne seg ny kunnskap, og nye ferdigheter”. Dei bekymra røystene seier at vi ikkje veit nok om korleis slik teknologi påverkar barns utvikling.

            Sjølv om læringsforskarar arbeider for å finne ut meir presist korleis ny teknologi påverkar barns læring vil ministeren imidlertid ikkje vente på resultata. Ho skriv: “Det er krevende for forskningen å holde tritt med den teknologiske utviklingen. Samtidig går den teknologiske utviklingen sin gang, og den utviklingen kan ikke norsk skole melde seg ut av”.

            Desse to sitata viser at både mediebransjen og skuleverket er grunnleggande avhengige av dei verktøya som Facebook, Apple og Google har skapt. Og desse selskapa viser i sin tur kor presist Heidegger og Jonas skildrar dei overordna utviklingstrekka i moderne teknologi. Aksepten av denne vekstautomatikken er Jonas si største bekymring for framtida.

Neste del

Dette er ein essay-føljetong i ni deler. Femte del heiter “Menneska vil ha permanent innovasjon”. Medan del 4 handla mest om dei eigenskapane ved teknologi som skapar permanent innovasjon handlar del 5 om nokre opportunistiske trekk i mennesket som bidreg til den same utviklinga. Det ligg i menneskets natur å dyrke sine eigne muligheiter, sprenge grenser og ta nye skritt innover i det ukjente. Vår kapasitet for nyvinning er vår skjebne, seier Jonas.

Essayføljetong i ni delar

Kva er ansvar?

Jonas byrjar sin definisjon ved å minne oss på at det tradisjonelt er tre vilkår for at eit menneske har ansvar for noko. Det må finnast ein handlande agent som har “kausal makt, dvs. at handlingane skapar konsekvensar i verda”. Vidare må den handlande ha “kontroll over handlingane sine” og må kunne “føresjå konsekvensane til ei viss grad” (s. 90).  
For Hans Jonas er det viktig å framheve at det ikkje nødvendigvis er enkeltpersonar som handlar, men også “samfunnet”, “fellesskapen” og i aukande grad også “teknologien”.

            På 1940-talet skapte amerikanske forskarar atombomba utifrå ein fantastisk detaljert kontroll over den kausale maktdimensjonen, og dei hadde dermed stor kontroll over handlingane sine. Det er også klart at dei kunne føresjå dei destruktive konsekvensane av å lage atombomba, og såleis må kunne setjast til ansvar for den.

            Eit ganske anna døme er Google Maps. Dette teknologiske verktøyet har kausal makt ved å føre bilisten gjennom trafikken med sine navigasjonsruter, og forslaget er kontrollert av algoritmer som forheld seg til diverse typar informasjon om omgjevnadene og trafikksituasjonen. Google Maps kan også føresjå konsekvensane av å føre trafikantar inn på ei viss rute, og til dømes signalisere til bilisten at det no er stilleståande kø fem kilometer lenger framme på vegen.

Fortidsorientert ansvar

Når dei tre vilkåra for å ha ansvar er tilfredsstilt kan den handlande agenten vere involvert i to typar ansvar; fortidsorientert og framtidsorientert ansvar.

            Den fyrste typen består i at den handlande enkelt og greitt er ansvarleg for dei handlingane som har vorte utført (s. 90). Dette ansvaret er godt etablert i samfunnet, og lovverk og domstolar forvaltar det til dømes ved å straffe folk som har gjort forbodne handlingar.

            Jonas er ikkje særleg oppteken av slikt ansvar. Det peikar mot handlingar i fortida som ein kan verte tilgitt for ved å sone sin straff, eller som ein kan forsvare ved å gje gode grunnar for dei. I mange tilfelle finst det ikkje noko lovverk som kan straffe folk, og det går uansett ikkje an å gjere om handlinga. Fortidsorientert ansvar er naturleg nok ikkje særleg orientert mot handlingar som enno ikkje er utført. Framtidsorientert ansvar er difor mykje viktigare i Jonas sitt moralfilosofiske prosjekt.

Ansvar for at liv og ting klarer seg i framtida

Setningane til Jonas dirrar av engasjement når han skildrar det framtidsorienterte ansvaret. Dette handlar om å ta vare på liv og ting. Eg brukar den litt tungvindte formuleringa “liv og ting” fordi ansvaret omfattar både eksisterande liv, ufødt liv, eksisterande ressursar, atmosfæren og alle dei forholda som på noko vis kan vere relevante for vilkåra i framtida.

            Slikt ansvar “peikar framover mot noko som må verte gjort; dette frampeiket kommanderer meg til å handle, og eg føler meg ansvarleg ikkje fyrst og fremst for mi eiga åtferd og dens konsekvensar, men for denne tingen som har krav på at eg gjer noko” (s. 92). Den avhengige har ein innebygd rett som gjer meg både “objektivt ansvarleg” og “kjenslemessig engasjert” (s. 92).

            Denne typen ansvar forpliktar menneska på å stelle for desse tinga ved til dømes å sikre dei næringstilførsel, verne dei mot vêr og vind og vise emosjonell omsorg, men også ved å ikkje øydelegge dei og ikkje svekke krafta deira så mykje at dei går til grunne og forsvinn (s. 90).

            Å ta ansvar for noko på denne måten peiker innover i framtida, og dette er heilt avgjerande for Jonas sitt begrep om framtidsetikk. Jonas formulerer ein etikk som er retta mot framtidas usikre vilkår og ikkje mot notidas etablerte goder.

            I nokon samanhengar er dette ansvaret automatisk til stades. Foreldra sine kjensler overfor eit lite barn er som nemnt arketypen på ein slik ansvarleg relasjon. “Dette er eit ansvar som er etablert av naturen og det treng ikkje frivillig tilslutning. Det er ugjenkalleleg og altomfattande, og kan ikkje endrast av deltakarane” (s. 95). Vi har eit vilkårslaust ansvar for barna våre, og dei fleste tek dette ansvaret og strevar for at barna skal få det bra.

Stor makt skapar stort ansvar

Jonas knyter dette ansvaret til teknologiutviklinga. Han kallar tida vi lever i for “den teknologiske tidsalderen” og skriv om den store makta menneska har fått på grunn av vår handtering av moderne teknologi. Eg har allereie sitert fyrste setning i boka, men den tôler gjentaking:

            “Moderne teknologi, som vert utvikla med grunnlag i ei stadig djupare gjennomtrenging av naturen og driven framover av marknadskrefter og politikk, har auka menneskas makt utover alt nokon har høyrt om eller drøymt om før. Det er ei makt over materielle ting, livet på jorda, og mennesket sjølv, og den veks med akselererande fart” (s. ix).

            Dersom handlingane dine har små implikasjonar for framtida er det kanskje ikkje så nøye kva du gjer, men dersom dei har store implikasjonar må du tenkje deg godt om før du gjer noko. Sidan teknologi gjev oss svært stor makt følgjer det at framtidsansvar er viktigare enn nokonsinne før.

            Hans Jonas meiner vi må verte mykje meir medvitne om behovet for dette framtidsansvaret. Han set fram eit krav som gjeld både for enkeltpersonar i deira privatliv og tunge samfunnsaktørar i næringsliv og politikk. “Ansvar samvarierer med makt og må vere proporsjonal med omfanget og utøvinga av denne makta. I vår tid trengst det difor ei langsiktig og framsynt tilnærming; ein vitskapleg futurologi” (s. x). Denne futurologien eller framtidsetikken krev at vi oppfører oss slik at det ver råd for framtidas menneske også å ha gode liv.

            Dei mektige instansane i samfunnet må difor stillast til ansvar for tilstandar i framtida som dei bidreg til å skape no; til dømes dårlege materielle vilkår for enno ufødt liv, naturmiljøet og oss sjølve når vi har vorte 30 år eldre. Sett frå vår tid må politikken utformast for året 2050, ikkje for 2021 eller 2022.

            Det er viktig å merke seg at det ikkje fyrst og fremst er enkeltpersonar Jonas stiller til ansvar. Han er meir oppteken av regjeringar og statsleiarar, private firma og næringslivsleiarar, akademikarar og utviklarar. Viss han hadde skrive boka si på 2020-talet ville han garantert ha nemnt tunge globale aktørar som Facebook, Google og Apple.

Entusiasme for ansvar

Jonas understrekar kor viktig det er å verte engasjert i å kjenne ansvar for at liv og ting får gode vilkår. “Kjensla av ansvar binder dette subjektet til dette objektet og får oss til å handle på dets vegne. Eg vil hevde at det er denne kjensla meir enn noko anna som vil få oss til å handle slik at objektet kan fortsetje å eksistere” (s. 90). Dersom folk ikkje involverer seg er det jo lite truleg at ting vil endre seg til det betre, og dermed mindre truleg at menneska og andre liv og ting vil få det godt i framtida.

            Jonas innser at det er eit krevande bod. Sidan det her ikkje dreier seg om det vilkårslause og udiskutable foreldre-barn-ansvaret, men eit meir abstrakt ansvar for miljø og livsvilkår i framtida, kan det vere svært vanskeleg for personar og samfunn å opparbeide ei slik ansvarskjensle.

            Dei færraste er jo viljuge til å ofre eigne gode i notida på vegne av gode for andre i framtida. “Kva har framtida nokonsinne gjort for meg?”, spør Jonas ironisk (s. 39). Dei menneska som ikkje eksisterer kan jo ikkje krevje noko, og kan enno ikkje lide under urettferd. Sjølv om vi kan forestille oss at våre ufødte tippoldebarn kan lide for våre val, så klarar dei færraste likevel å endre åtferda si. Kva då med samfunnsmessige forhold som vi strengt tatt berre har eit profesjonelt forhold til?

Objektorientert etikk

Det er viktig å understreke kor materiell Jonas sin etikk er. Han er ikkje opptatt av dyder og plikter i seg sjølv. “Den posisjonen som ligg til grunn for dei følgande refleksjonane om ansvar kan uttrykkast ganske enkelt: Det som gjeld er ting og ikkje tilstandar i min vilje” (s. 89).

            Foreldre-barn-ansvaret må tolkast om slik at det også kan prege samfunnsinstitusjonane, seier Jonas. Den vilkårslause omsorgen for framtidas liv/ting vil måtte operasjonaliserast og byggast opp som eit ansvar for teknologiutviklinga. For at forskarar og studentar, teoretikarar og praktikarar skal kunne oppleve dette som eit reelt ansvar trengst det ei haldningsendring over lang tid.

            For medievitskap og informasjonsvitskap betyr dette at vi må oppfatte teknologiutforminga som det aller viktigaste, medan folks notidige oppleving og forståing er mindre viktig. Dette kan høyrast rart ut, men er ein av dei mange implikasjonane av den “strenge” etikken som Jonas formulerer.

            Måten vi forvaltar den enorme mengda av plattformar, grensesnitt og nettverk på vil påverke framtida mest, medan den enkelte personens åtferd og kjensler overfor andre menneske her og no vil få svakare påverknad. Det trengst eit paradigmeskifte i forskinga på medier og kommunikasjon dersom denne liv/ting-omsorgen skal kunne verte sentral.

Mediene skapar eit fokus på notida som hemmar ansvarsetikken

Mediene produserer nyhende og aktualitet, og engasjerer oss i diskusjon av viktige samfunnsforhold slik dei utspelar seg akkurat no. Dette har alltid vore den viktigaste grunnen til å skru på radioen, opne Facebook-appen eller gå inn på ei nettavis. I lys av Jonas sin etikk betyr det at mediene skapar eit systematisk, permanent og svært kraftfullt fokus på hendingar i notida, og såleis skuggar for det endå viktigare fokuset på å ta ansvar for liv/ting i framtida. 

            Det framstår som moralsk riktig å fokusere på å forstå notidas problem og gje skuld og ansvar til dei rette instansane. Samfunnsaktørane må jo få høyre kva konsekvensar deira handlingar skaper for andre. Sommaren 2020 er det sterke motsetnader i offentlegheita, og den er knytt til håndteringa av koronaviruset, woke versus liberal, for og imot vindkraft, etc.

            Frå dette notidsorienterte perspektivet er det nesten uråd å anerkjenne det større teknologiske problemet som Jonas peiker ut. For ein person som er engasjert i woke-debatten vil det framstå som nedlatande å få beskjed om at engasjementet ditt er for orientert mot notida og ansvarsfordeling blant dei aktørane som dominerer no.

            Det politiske engasjementet for notida gjer det vanskeleg å tenkje på framtida. Dei aktivitetane som vert akta høgast; debatt og kritikk basert på ytringsfridomen, er samtidig dei som er farlegast for tingas framtidige tilstand. Dette dilemmaet framstår som nærmast uløyseleg.

Neste del

Dette er ein essay-føljetong i ni delar. Tredje del heiter “Tradisjonell etikk har gått ut på dato”. Her presenterer eg Hans Jonas sin historiske analyse av forholdet mellom teknologiutvikling og etikk. I tidlegare tider var det rimeleg at etikken var knytt til kortsiktige behov i notida, men det fungerer ikkje når kraftfull teknologi har ført til at handlingane våre strekker seg langt inn i framtida.

Essayføljetong i ni delar

Nærlesing av The Imperative of Responsibility (1984)

Hans Jonas er bekymra for framtida, og allereie i 1984 gav han ut ei bok om problema med moderne teknologi og korleis dei berre vil vekse seg sterkare viss vi ikkje gjer noko straks. Eg leste The Imperative of Responsibility i sommar, og vart slått av kor relevant denne kritikken er for medier og kommunikasjon også i vår tid.

            I denne essayføljetongen vil eg difor undersøke hans fundamentalkritikk av det moderne samfunnet. Jonas meiner at moderne teknologiar har gitt oss ein særskilt type makt over naturen som gjer dei svært farlege for oss sjølve. Han skriv:

            “Moderne teknologi, som vert utvikla med grunnlag i ei stadig djupare gjennomtrenging av naturen og driven framover av marknadskrefter og politikk, har auka menneskas makt utover alt nokon har høyrt om eller drøymt om før. Det er ei makt over materielle ting, livet på jorda, og mennesket sjølv, og den veks med akselererande fart” (s. ix).

            The Imperative of Responsibility er ei storfelt kritisk analyse av menneskas jakt på teknologisk betring og vidareutvikling. Her argumenterer Jonas for at menneska må lage alternativ til dei mest skadelege trekka ved teknologiutviklinga, og han peikar ut nokon store hinder for at dette vil kunne skje.

Det teknologiske imperativet

“Ingen stiller spørsmål ved det “teknologiske imperativet”, og det let seg ikkje stille spørsmål ved fordi det er antropologisk grunnleggande og integrert i den menneskelege tilstanden. Det treng ingen talspersonar i den vestlege verda i det 20. århundret fordi begeistringsrusen har overteke fullstendig. Slik vi oppfører oss no tek den teknologiske drivkrafta hand om seg sjølv på grunn av trykket frå dei nødvendigheitene den har skapt, dens besnærande lovnader, dei kortsiktige belønningane for kvart steg som vert tatt, og ikkje minst gjennom si sjølvforsterkande kopling med framskrittet i vitskapen” (s. 203).

            Koplinga mellom teknologi, vitskap og menneskeleg åtferd vert framstilt som ei nesten ustoppeleg kraft for vidare framskritt og vekst, og denne utviklinga er skadeleg for naturen og dermed også for mennesket sidan vi sjølv er ein del av den. Det teknologiske imperativet treng å verte balansert med eit imperativ om menneskeleg ansvar; eit prinsipp om at vi som lever no har ansvar for livsvilkåra for menneske og dyr så langt innover i framtida som teknologiane våre strekkjer seg (og det er langt!).

            Jonas peikar ut ei rekkje dilemma med den vekstautomatikken han meiner utspelar seg i moderne teknologi, og hevdar at utviklinga må motverkast meir aktivt i politikk og næringsliv. Det er viktig at borgarane vert meir medvitne om kva dei bidreg til, og difor må teknologiutviklinga verte meir synleg i den offentlege debatten. Det har heldigvis vore ei god utvikling på dette området sidan boka kom ut i 1984. Andre forfattarar og skribentar har kjempa for same sak som Jonas gjorde, og folk er meir medvitne om problema.

Ansvarleg teknologiutvikling

Boka har inspirert økologar, moralfilosofar, klimaforskarar og miljøaktivistar i fleire tiår. The Imperative of Responsibility har vorte ein av dei teoretiske grunnsteinane for miljørørsla saman med økosofien frå Arne Næss og Gaia-hypotesen til James Lovelock.

            Tankane til Hans Jonas har vore eit viktig grunnlag for den tradisjonen som vert kalla Responsible Research and Innovation (RRI). Denne er særleg knytt til å gje ei framtidsansvarleg grunngjeving for målsetjingane til forsking og utvikling i Europa.

            RRI er eit forsøk på “å utvikle nye former for styring som bedre kan håndtere modernitetens skyggesider og problemer” seier professor i vitskapsteori Roger Strand ved UiB i nettartikkelen “Ansvarlig forskning og innovasjon — et politisk begrep i støpeskjeen” (2015). Han kallar RRI “en prosess der samfunnsaktører og innovatører har ansvar for å forholde seg aktivt til hverandre og arbeide for at forskningsresultater og teknologi blir etisk akseptable, bærekraftige og ønsket av samfunnet”.            

Det finst spor etter Jonas sin tankegang i ei rekkje etiske analysar av utfordringane med moderne teknologi, ofte utan at det er direkte sitat. Dette gjeld til dømes Spiekermanns Ethical IT Innovation (2015), Jasanoffs Ethics of Invention (2016), Bowles Future Ethics (2018) og Cockelberghs AI Ethics (2020).

Det problematiske ved moderne medier

Jonas er mest opptatt av utfordringane for miljøet, men resonnementet hans er i stor grad allmenngyldig. Då eg leste boka tenkte eg heile tida at dette gjeld jo også for mediebruken og mediesamfunnet i vår eiga tid. Dette essayet er difor ikkje berre meint å forklare kva Jonas meiner, men er også meint å aktualisere hans kritikk i samanheng med medieutviklinga.

            Eg gjev ei rekkje døme på uheldige, negative og skadelege trekk ved mediene i samtida, og ynskjer å skremme både meg sjølv og lesaren til å tenkje gjennom kor fastlåste vi er i dei rådande teknologiane. Kritikken er “fundamental”, og det betyr at at den gjeld heile samfunnet, og ikkje enkeltpersonar, grupper eller institusjonar.

            I andre samanhengar arbeider eg med positive tilnærmingar. Mediedesign og innovasjonspedagogikk er løysingsorienterte og konstruktive faglege tilnærmingar som involverer kollegaer og studentar i tverrfaglege samarbeid.

            Det er svært viktig å arbeide for ansvarlege medieløysingar. Dette essayet kan lesast som ein moralfilosofisk bakteppe for det store arbeidet som skal gjerast i det nye senteret for forskingsdriven innovasjon, MediaFutures, som vert etablert ved Universitetet i Bergen hausten 2020. Jo betre forståing vi har av fare og risiko, jo betre stilt er vi til å gjere noko med dei.

Om Hans Jonas

Hans Jonas (1903–1993) var ein tysk-jødisk filosof som opplevde 2. verdskrig på kroppen og vart prega av det i si tenkjing. Jonas rømte frå det nazistiske regimet i Tyskland og vart soldat for dei allierte i Midt-Austen. Han kjempa også for Israel i den arabisk-israelske krigen i 1948. Erfaringane frå krigen og jødeutryddinga gav arbeidet hans eit eksistensielt alvor, og eit nøkternt for ikkje å seie negativt syn på menneska.

            På midten av 1950-talet emigrerte Jonas til New York der han budde resten av livet. Han vart professor i filosofi ved New School for Social Research, og arbeidde med biologisk etikk, livsfilosofi og naturfilosofi. Ei anna av hans kjente bøker er The Phenomenon of Life (1966). Stipendiat ved NTNU Sigurd Hverven har skrive om denne boka i artikkelen “Hans Jonas og fenomenet liv” i Filosofisk supplement (udatert).

            Boka som eg tek for meg; The Imperative of Responsibility (1984), er prega av at Hans Jonas hadde Martin Heidegger som rettleiar på doktorgraden sin. Jonas hadde eit komplisert forhold til denne innflytelsesrike filosofen gjennom heile sin karriere, og på 1960-talet tok han eit generaloppgjer med Heideggers nazisme.

            Samtidig finst det tydelege element av Heideggers teori om moderne teknologi i resonnementa til Jonas. Der Heidegger i stor grad er beskrivande er Jonas normativ. Han peikar ut dei moralske implikasjonane av at teknologi har fått så enorm kraft i samfunnet, og her ligg det ein spennande dialog med Heideggers filosofi.

            Det har vorte skrive ein del om Hans Jonas på norsk. Alfred Fidjestøl utgav i 2004 boka Hans Jonas. Ein introduksjon på Universitetsforlaget, men den er diverre utselt frå forlaget. Klassekampen gjorde eit intervju Fidjestøl med tittelen “Etikk for en ny tid” då boka kom ut. Utover dette har eg funne to korte pedagogiske framstillingar som er verdt å lese; Hein Berdinesen (2017) “Hans Jonas og ansvaret for fremtiden” på nettstaden Klimaaksjonen og Morten Fastvold (udatert) “Ansvarsetikk” på nettstaden Filosofi i skolen. Engelsk Wikipedia har eit grundig og leseverdig oppslag om Hans Jonas.

Omsetjinga

Eg har omsett alle sitata til nynorsk. Hans Jonas skriv godt, og han formulerer tankar med eit slikt alvor at eg får frysningar på ryggen. Han brukar slåande metaforar, har slagferdige poeng og fører innsiktsfulle resonnement. Men samtidig er det ingen tvil om at han skriv vanskeleg. Han skriv til eit fagfilosofisk og akademisk publikum og smykkar seg med grundige drøftingar av alt frå dydsetikken til filosofen Immanuel Kant til marxistisk utopisk teori frå Ernst Bloch.

            Jonas skriv resonnement på mange titals sider som går så djupt inn i det filosofiske grunnlaget for framtidsetikken at det nesten vert uleseleg. Han har sjølv omsett sin tysk til eit engelsk, og dette gjer ikkje saka betre. Det er innskotne setningar i dei innskotne setningane, liksom.

            Difor har eg utført ei semantisk omsetjing. Eg har lagt større vekt på kva som er poenget med setninga enn å omsetje den nøyaktig med dei norske orda som ville tilsvara dei engelske, eller med tilsvarande setningsoppbygnad. Nynorsk er eit aktivt språk, og eg har i mange tilfelle “aktivert” Hans Jonas sine setningar.

Neste del

Dette er ein essay-føljetong i ni delar. Neste del heiter “Framtida er viktigare enn notida”. Her presenterer eg det aller viktigaste moralske poenget til Hans Jonas. Fordi moderne teknologi har gitt menneska så stor makt over naturen har vi også eit stort ansvar for at livet klarar seg i framtida. Vi må dyrke ei ansvarskjensle parallell til den foreldre har til sitt nyfødte barn, men ansvaret må dreie seg om å skjøtte miljøet, teknologiutviklinga og menneskas vilkår.

Vox Publica møtte Wikforss til intervju i Bergen denne uken, der hun holdt foredrag om temaet på et møte i Forum for vitenskap og demokrati.

Filosofi og fakta

Den første gangen begrepet “alternative fakta” dukket opp var i kjølvannet av president Trump og hans daværende pressetalsmann Sean Spicers uttalelser om størrelsen på publikum under innsettelsen av presidenten. De hevdet at en innsettelse aldri tidligere hadde vært bevitnet av flere. Trumps seniorrådgiver, Kellyanne Conway, forklarte i et intervju med NBC at det Trump og Spicer gjorde, ikke var å tale usant, men å presentere “alternative fakta”. Det provoserte Åsa Wikforss.

– Det finnes jo ikke alternative fakta. Jeg kjenner fortsatt på at det er helt absurd, hvor mange merkelige filosofiske påstander som dukker opp, hvilke merkelige filosofiske teser man legger fram, for å forsvare presidentens løgner og falske påstander. Da blir jeg sint, og jeg kjenner at sånn kan vi ikke ha det.

Som filosof er Wikforss blant annet opptatt av epistemologi, eller kunnskapsteori. Hun mener at filosofien kan hjelpe oss å belyse problemstillinger som har med spredning av falske nyheter å gjøre.

– Filosofien tror jeg kan gjøre to ting. Den kan fortelle om hva kunnskap er og hvordan kunnskap fungerer, om evidens og sammenheng. Men filosofien er jo også et redskap for å tenke klart. Den kan hjelpe deg å gjennomskue dårlig argumentasjon.

Relativismen påvirker folk flest

For Wikforss er det viktig å opplyse om at ideen om at kunnskap er noe som avhenger av perspektiver, slik begrepet “alternative fakta” antyder, i stedet for noe objektivt som finnes utenfor mennesket, aldri har vært sentral i filosofien. Hun påpeker i sin bok at en liten minoritet av filosofer riktignok har studert postmodernistiske tenkere som kan sies å ha et perspektivsyn på kunnskap, men at den store majoriteten av filosofer har beskjeftiget seg med andre tema. Hun skriver at postmodernismen heller har fått stor innvirkning på andre fagområder. Hennes bekymring er at plassen den har fått, kan ha påvirket den offentlige diskursen.

Hør opptak fra Wikforss’ presentasjon på debattmøtet i Bergen i denne podkasten:

– Jeg tror jo ikke at for eksempel Trump er postmodernist, han vet jo ingenting om det. Men jeg vet at høyreekstreme bloggere som Mike Cernovich har utnyttet postmodernistiske måter å prate på for å drive fram sin høyrepopulistiske agenda, ved å påpeke at det finnes ulike perspektiv, og her er et annet perspektiv. Jeg vet også at i USA utnytter kristne fundamentalister den måten å snakke på for å drive fram sin ide om at man skal undervise om både Darwin og skapelsesberetningen, fordi det er bare ulike perspektiv, og det finnes ingen perspektiv som er bedre enn andre. Man kan altså utnytte den postmoderne diskursen for farlige standpunkt.

– Og så finnes det ytterligere et problem, som er hvor mye av det som har sildret ut til allmennheten. Da tror jeg, i hvert fall i Sverige, at det finnes en slags relativisme som har blitt tatt opp blant folk i allmennheten. Det er et problem. Da har man ikke beskyttelse mot sånne som Trump, demagoger som lyver og desinformerer.

Skolen kan forsterke kunnskapsrelativisme

Hun mener at spesielt skolen kan være med på å forsterke en offentlig kunnskapsrelativisme. Både i den norske og den svenske skolen er den konstruktivistiske pedagogikken godt innarbeidet. Den innebærer et syn på kunnskap som noe som konstrueres i mennesket, i motsetning til noe objektivt som finnes utenfor mennesket og som mennesket kan ta til seg.

– Det er et problem når en disiplin, som for eksempel den pedagogiske forskningen, helt og holdent svelger en veldig radikal filosofisk teori, som de fleste filosofer ikke anser som sann. Det er helt ukritisk og det er ikke et vitenskapelig perspektiv. Et problem er jo at det har gått så mye ideologi i det. Det er så merkelig, fordi spørsmålet om hvordan man best lærer bort og hvordan innlæring fungerer er empiriske spørsmål. Men det har blitt så ideologisk ladet at om man sier at tavleundervisning fungerer veldig bra, så blir folk opprørt fordi de tror at man har sagt noe veldig konservativt og høyrevridd og autoritært.

Faktisk.no kan virke mot sin hensikt

Wikforss ønsker med sin bok og sine foredrag også å gi praktiske råd om hva slags verktøy som er effektive i kampen mot “alternative fakta”. Hun peker på at visse deler av vår psykologi og det hun kaller “kognitive skjevheter” får konsekvenser for hvordan vi tar imot informasjon og desinformasjon. Våre kognitive begrensninger trenger derfor å bli imøtegått, blant annet fordi vi tar til oss informasjon som bekrefter våre overbevisninger, og overser informasjon som motsier dem.

Noen av våre største mediehus forsøker å bøte på dette og har gått sammen om å lage tjenesten faktisk.no, med et ønske om å bidra til “et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt”. De trekker fram påstander som har vært ytret i offentligheten, og forklarer hvorfor de stemmer eller ikke stemmer. Etter å ha sett forsiden til faktisk.no reagerer Wikforss.

– Det blir jo helt feil. De skriver desinformasjonen i overskriften. Man vet fra forskning at om man skal inn og faktasjekke og korrigere så er det ekstremt viktig at man ikke løfter fram den falske påstanden. Om man sier at en viss påstand er falsk, så husker folk selve påstanden. Sånn er vi bare. Man vet da at om man skal faktasjekke, skal man ikke løfte fram det falske, men man skal først forklare hva som er riktig. Og så skal man lenger nede fortelle hva folk har forsøkt å hevde om saken, så man får riktig balanse på det. Der gjorde media i USA feil under valget. Da Trump kom med falske påstander, la man de falske påstandene i overskriften, og det var ikke så smart.

Plattform for kontroversielle påstander?

Et etter hvert omdiskutert spørsmål er hvorvidt man skal vie plass i mediene til stemmer som ikke forholder seg til etablert kunnskap. Noen mener at man skal la være å gi kontroversielle personer en plattform å spre meningene sine på, mens andre mener dette fungerer mot sin hensikt. For Wikforss er begge viktige poenger.

– Det kommer an på emnet. Det finnes visse saker hvor man ikke trenger debatt. Man skal for eksempel ikke ta en debatt med holocaust-fornektere. Visse ting vet vi, og om man overhodet sier “la oss diskutere dette”, da er ikke det bare å gi en plattform, men man gir også inntrykk av at det finnes to sider, og det finnes argumenter for og imot, og vi kan diskutere oss fram. Det er ingen diskusjon, det er det man kaller en falsk balanse. En diskusjon forutsetter at man aksepterer visse grunnleggende regler for en debatt, for eksempel at man bryr seg om evidens og motargument.

– Samtidig finnes det jo risiko ved å si at man ikke skal diskutere saker. Risikoen er jo nettopp det at man sper på populistiske konspirasjonsteorier, om eliten som forsøker å legge lokk på og dempe sannheten. Så jeg tror man kan gi plattform med fornuft. Gjør man det, så må man sørge for at det blir en god debatt, at det ikke blir en polarisert og unyansert skrikekamp, men at man virkelig trekker fram hvilke problem som finnes ved disse posisjonene og nyanserer tydelig. Men man skal være litt forsiktig, det tror jeg.

Journalistikken må være motvekt mot sosiale medier

Det kan virke håpløst for journalistene og mediehusene å skulle takle problemstillingen på en måte som ivaretar søken etter sannhet og et viktig opplysningsansvar, samtidig som en står overfor helt nye økonomiske utfordringer. Til journalistene har Wikforss følgende oppfordring:

– Journalister må jo forholde seg til at visse saker deles veldig mye, og at man da får større spredning og flere annonsører. Det gjør at man ofte fristes til å publisere klikkagn og sensasjonelle greier. Det er en fristelse jeg kan forstå, men som naturligvis er problematisk. For det er viktig at journalistikken nettopp ikke er som sosiale medier, men at den er en motvekt, og at den er nyansert og komplisert og korrekt. Når man ser til for eksempel USA, så kan man se at The New York Times aldri har hatt så mange abonnenter. Seriøs journalistikk er ettertraktet. Folk vil ha det, nettopp fordi det finnes så mye desinformasjon. Og jeg tror at på sett og vis så kommer seriøs, etablert journalistikk til å bli viktigere enn den noensinne har vært, fordi det er den eneste måten man kan forholde seg til at hele verden roper.