Artikkelen gjev lesaren litt informasjon om politikken til dei ulike partia, men først og fremst får vi vite at Siv Jensen gjekk til åtak på Vedum, at Vedum slo tilbake, at Gahr Støre retta harde åtak mot Jensen. Partileiardebatten har blitt innramma, eller frama, som ein duell, politikken har blitt definert som ein kamp.

Politikarar sjølv driv med slik innramming heile tida for å skape ei forståing av røyndommen som tener deira eigen sak, men mediene sjølv driv også slik innramming. Nationen sin artikkel er eit flott døme på politikk innramma som ein kamp, der målet først og fremst er å vinne. Dette er ganske vanleg, men tenker vi oss litt om, er det vel få av oss som ynskjer oss ein politikk der siger er endemålet.

Korleis bidreg så biletet til denne innramminga? Eit bilete er noko vi oppfattar umiddelbart, men samstundes er det mangetydig og treng hjelp frå teksten og konteksten for å bli retorisk effektivt. Når me ser ordet “drakamp” i overskrifta, og Jonas og Erna i heftig diskusjon, forstår me straks kva artikkelen handlar om og innramminga av politikk som kamp blir straks etablert. Biletet forsterkar altså innramminga ved å introdusere den før lesaren rekk å byrje på artikkelen.

Dessutan er dette eit bilete som innsnevrar og spesifiserar den ganske vide “politikk er ein kamp”-innramminga. For kven er det vi ser her? Jonas og Erna i duell, med Vedum og Jensen som sekundantar. Dersom vi rekner med kameraet, er fire av fem blikk-retningar i biletet retta mot dei — det er desse to alt eigentleg handlar om. Dette er informasjon me ikkje finn i artikkelen, der får andre partileiarar like mykje plass. Fotografiet kan altså skape ei forståing av partileiardebatten som først og fremst ei styrkeprøve om kven som bør bli statsminister. I blant blir det hevda at norske valkampar blir meir presidentaktige, altså meir fokuserte på statsministerkandidatane, og dette biletet er i alle fall eit døme på det.

Spørsmålet er kva me mister når valkampen i eit fleirpartisystem handlar meir og meir om statsministerkandidatane, og når debatt blir framstilt som noko ein skal vinne heller enn som eit høve til å opplyse veljarane.

Jo mer vi tenker over alle disse utsagnene om hvem som vant, desto tydeligere blir det at vi lærer lite av dem. Det er sjeldent klart presis hva som menes med å vinne. Begrunnelsene virker ofte generelle og temmelig spekulative, og det er ikke noen måte å sjekke om kommentatorer og eksperter har rett når de avgir dommene sine. I motsetning til sport har politisk debatt nemlig ikke utvetydige regler for tap og seier.

Foto: Bill B cb

Fra den andre debatten mellom Trump og Clinton 9. oktober 2016 (skjermbilde).

Et bedre spørsmål enn «hvem vant» er «hva gjorde debattantene retorisk og hvilke betydning kan vi anta at det får». Vi kan for eksempel se på hvordan debattanter snakker og formulerer seg. Hvilke argumenter de velger. Hvilke ord og uttrykk de benytter. Hvordan de henvender seg til hverandre og til befolkningen. I valgkampen har vi har blant annet sett Donald Trump fornærme motstandere, kaste om seg med nedsettende uttalelser om kvinner og minoritetsgrupper, og bruke en narsissistisk selvforherligende retorikk den vestlige verden ikke har sett siden Benito Mussolini: «I am amazing», «I will be so presidential». Hvilken overbevisningskraft kan en slik språkbruk ha?

Stemmesamlende retorikk

Det mest åpenbare man oppnår ved å snakke på denne måten, er tilsynelatende det motsatte av det som var målet: man skubber folk vekk. Ikke bare Demokrater, men også mange Republikanere er nå blitt skubbet så langt fra at de offentlig sier at de vil stemme på Clinton. Men samtidig er denne språkbruken et effektivt middel til å vinne dem som allerede synes det samme som deg og styrke tilslutningen hos dem du har vunnet. I retorikken kaller man denne debatt-strategien for stemmesamlende, og det er presis denne type retorikken som Trump benytter.

Stemmesamlerens retorikk kjennetegnes ved å ha ideologisk og overordnet argumentasjon, den er ofte karismatisk og bruker fortellende, billedlige trekk samt korte, markante formuleringer. Man snakker stort sett til de frelste og knytter dem som tror enda tettere til seg. Slik snakker Trump. Hans første ord i den første debatten var: «Våre jobber flykter ut av landet. De går til Mexico. De går til mange andre land». Ford flykter, sa han. «Tusener av jobber flykter fra Michigan, flykter fra Ohio. De flykter alle sammen».

Trumps svar er å «redusere skattene kolossalt, fra 35 til 15 prosent for virksomheter, store og små bedrifter. Dette blir en jobbskaper vi ikke har sett siden Ronald Reagan. Det blir vakkert å se». For oss i Norge kan slik utilslørt skryt og amerikansk storhetsvanvidd virke temmelig fremmed, men prøv å legg merke til formuleringene. De er vanlige og enkle, korte og poengterte. De er stort sett som vanlige folk snakker, bare mer fyndig og med understrekende gjentakelser. Hør bare beskrivelsen av USA med Trump i Det hvite hus: «Selskaper vil komme. De vil bygge. De vil utvide. Nye selskaper vil starte opp». På skrift ser det nesten ut som en lese-lett-bok for småbarn, men slik tale er til å forstå og god til å skape identifikasjon mellom Trump og velgerne. Han snakker som oss, og derfor må han jo være som oss. Han må være en person som forstår oss og våre problemer.

Dette er klassisk utfordrer- og opposisjons-retorikk: Beskriv elendigheten, si hvordan du vil løse problemet og beskriv så hvor vidunderlig alt blir.

Stemmeflyttende retorikk

Sammenlign dette med Hillary Clintons svar på samme utfordring: «handel er et viktig tema. Vi er fem prosent av verdens befolkning, vi må handle med de andre 95 prosent». Fremfor å si at «America is great», innleder hun med å minne om at USA er avhengig av resten av verden. Så fortsetter hun med løsningen sin, men forklarer den langt mer abstrakt og teknokratisk: «Vi har bruk for å få et skattesystem som belønner arbeid og ikke bare finansielle transaksjoner. Og den type plan som Donald har lagt frem ville være trickle-down økonomi enda engang».

Slik snakker vanlige folk ikke. Dette er system-analyse, en analyse som uten tvil er korrekt, men den inviterer ikke til identifikasjon. Her er det ikke mye velgeren kan gjenkjenne fra sitt eget liv. Generelt er Clintons retorikk det man i forskningen kaller for stemmeflyttende. I motsetning til den stemmesamlende er denne retorikken karakterisert ved konkret, informativ argumentasjon, stor informasjonsmengde, fokusering på få sentrale hovedargument med presiserende og forklarende påstander. Ordbruken er rolig og høflig, og presentasjon og kroppsspråk er moderat.

Den stemmeflyttende retorikk er bedre egnet til å vinne tvilere og bevegelige motstandere. Hvilket nettopp er det som er skjedd: Trump har skubbet moderate republikanere bort, og mange av dem har Clinton vunnet over. Hvis du som velger allerede har bestemt deg reagerer du ikke uten videre positivt på motargumenter og ny informasjon, tvert imot kan de skubbe deg enda lengre vekk. Men hvis du er åpen og i tvil er du mottakelig for sivilisert, nyansert og grundig argumentasjon.

Så hvem vant? Hvilken retorikk vinner du med: Stemmeflyttende eller stemmesamlende? Svaret er todelt: Med sine angrep, avbrytelser og sterke utsagn har Trump antagelig festet grepet om sine egne, men uten å vinne nye velgere. Med sin mer resonnerende, nyanserte og moderate retorikk – og personangrep fremført nøkternt som sitater fra Trump selv – har Clinton antagelig vunnet flest tvilere. Hun har antagelig også hentet velgere som hadde tenkt på å stemme Trump. Det er ikke mange slike man vinner, men de er ekstra verdifulle, fordi de teller dobbelt: Motstanderen taper en, du vinner en.

Det er naturligvis nyanser i dette bildet. For eksempel har Clintons retorikk også stemmesamlende trekk. Men å kjenne til den stemmesamlende og stemmeflyttende retorikken gjør det både enklere og mer interessant å forstå debattens retorikk. Så prøv å se etter disse neste gangen du ser en debatt.

Kvikk, humørfylt og engasjert, uten å henfalle til suretakter. Svært tydelig om Frps vinnersaker og forslag til løsninger. I storform.

Dagbladet mente statsminister Jens Stoltenberg vant. Han fikk terningkast 5, men selv om Siv Jensen bare fikk fire (som SV-lederen Audun Lysbakken og Høyre-lederen Erna Solberg) mente avisen likevel at hun var overbevisende:

Hovedbudskap: Både Høyre og venstresida holder fast på et system som ikke er riktig. Vi vil endre systemet og er det eneste partiet som vil det. Frp tenker nytt Vår vurdering: Angriper Erna for manglende satsing på sykehjem da Høyre satt i regjering sist. Tydelig i form og innhold. Engasjert, men med humor Sitatet: Jeg vil gjerne samarbeide med deg, men dere har ikke mye å skryte av (til Erna).

I VG fikk både Jens Stoltenberg, Erna Solberg og Siv Jensen terningkast fem. Begrunnelsen for Jensens gode karakter:

Eldreomsorg er Frps hjemmebane. Gikk rett i strupen på statsministeren, og var offensiv og konkret. Angrep dristig nok både de rødgrønne og Høyre. Mindre frempå i skoledebatten. Ikke så sinna denne gangen, men tydelig likevel.

Kanskje det mest interessante med kommentarene er avisenes konsekvente omtale av at Jensen ikke var sutrete eller sur: “uten å henfalle til suretakter”, “med humor”, “ikke så sinna”. Å sutre, okke og klage gjør seg ikke særlig bra på fjernsynsskjermen – særlig ikke hvis man er kvinne. Mens menn som gjør slikt oftere blir betraktet som saklig kritiserende og med velbegrunnet bekymring, risikerer kvinner å fremstå som en irriterende kone som hakker på mannen sin. Det er det ikke mange som finner tiltrekkende – ikke engang andre kvinner.

Derfor er det er en vanskelig balanse for en kvinnelig partileder som sitter i opposisjon på samme tid å angripe og kritisere den sittende regjeringen (for det er opposisjonens oppgave) og samtidig unngå å fremstå som en trettekjær Xantippe.

Men i de seneste debattene ser det ut til at Siv Jensen har funnet en enestående balanse mellom fremdeles å kritisere det meste og samtidig fremstå positiv og fremadrettet. Hun virker imponerende ovenpå, energisk og engasjert: Alvorlig og kritisk, men også smilende og positiv, rolig og selvsikker. Når du som taler og debattant har denne følelsen, vil det uunngåelig påvirke din fremtreden og argumentasjon: Talen blir mer flytende, argumentasjonen mer sammenhengende; du blir bedre til å holde ordet og det faller deg naturlig å flette inn morsomheter, stikk til motstanderen og korte sidekommentarer, uten at du fjerner deg fra hovedargumentet ditt.

Siv Jensen under Arendalsuka, august 2013 (foto: Frp, CC: by-nc-nd)

Dette viste Siv Jensen allerede ved sitt første innlegg i TV2s partilederdebatt. Fra hennes første ord forstod man at hun følte seg vel og var godt forberedt. Programleder Oddvar Stenstrøm gir først ordet til statsminister Jens Stoltenberg som avviser at det står dårlig til i eldre- og helseomsorgen. Så vender Stenstrøm seg mot FrP-lederen: «Er du enig Siv Jensen i at dette hodebildet er bra?». Uten nølen og omsvøp svarer hun “Nei”, men så legger hun umiddelbart til at “noe er veldig bra i mange kommuner, for all del”. På få sekunder har hun vist seg som klar og prinsippfast, men også nyansert og forstående. Hun fortsetter:

Men det vi ser er et bilde som tegnes av ansatte, av pårørende, som ikke er bra og jeg synes at vi må være ærlig å innrømme at man har ikke kommet langt nok. Jeg synes det er litt feigt, når regjeringens svar på dette er en endeløs rekke med bortforklaringer, og ikke minst at man ikke tar det ansvaret man har, men skyver det på kommunene. For det er det de gjør. Sannheten er den at i 2005, før stortingsvalget, så satt Jens Stoltenberg og lovet at det skulle skinne av eldreomsorgen. I 2009 så lovet han 12.000 nye sykehjemsplasser. Han har klart å bygge 2000. Og når han blir konfrontert med den brutale virkeligheten, sier han «Nei, nei, nei, det er ikke vårt ansvar; det er kommunenes», og det er derfor at vi i så mange år, fra Fremskrittspartiets side har sagt at vi må flytte ansvaret ett sted. For når du har ulike forhold i ulike kommuner, så får ikke eldre mennesker den samme verdige pleien, som de burde få, uavhengig av hvilken kommune de bor i.

Innlegget har mange av de retoriske elementene som er typisk for Jensen og Fremskrittspartiet – og flere av dem kjennetegner overbevisende kommunikasjon: Jensen går direkte til konkrete menneskers opplevelser av situasjonen og følger opp med å gjengi det som mange antagelig fornemmer, nemlig at statsministeren og regjeringen gir bortforklaringer. Hun bruker tall som det er vanskelig å avvise (lovde 12.000, bygget 2.000), og gjør presentasjonen levende ved å innta rollen som statsministeren: “nei, nei, nei, det er ikke vårt ansvar”. Og så benytter hun de to typer retorikk som er mest karakteristisk for Fremskrittspartiet: For det første gir hun moralske vurderinger: regjeringen er feig, Stoltenberg tar ikke ansvar, eldre mennesker skal ha verdig pleie. For det andre gir hun konkrete, enkle løsninger: Vi flytter ansvaret, det løser problemet!

Og hvem er ikke interessert i å løse problemene?

Den rolige, selvsikre fremtreden med det retoriske overblikk var også tydelig i Jensens tredje innlegg. Umiddelbart innen hadde Jens Stoltenberg opponert mot synspunktet om at alt går så dårlig i Norge: “Jeg er litt opptatt av”, sa han, “at vi skal gi litt anerkjennelse og takk til de hundretusen av mennesker som jobber i pleie- og omsorg hver dag, og da må vi ikke beskrive det som elendighet”.

Som seer inviteres man til å tenke: ja, det er riktig, det er jo mange mennesker som jobber hardt på våre eldrehjem og sykehus, og det blir jo litt mye klaging og sutring i verdens beste land: det er så dårlig, og dette er enda verre, og dette er det verste. Men Siv Jensen er åpenbart forberedt på dette. Men et fast blikk på statsministeren og en forargelse som forekommer mer berettiget enn påtatt, sier hun: “Det er ingen her som ikke gir anerkjennelse til de ansatte”. Det som før virket som en fornuftig innvending fra statsministeren mot sutrekulturen, får nå mer kulør av at være et (uredelig) forsøk på å gå etter kvinnen, fremfor å gå etter ballen. Siv Jensen fortsetter med å ta arbeidstakerens perspektiv:

Det vi snarere tvert imot ønsker. Det er å gi dem bedre arbeidsforhold, så de slipper å gå hjem fra jobben hver dag med en klump i magen, fordi de føler at de ikke har det bra

“En klump i magen”; det er nesten så man føler det selv. Straks etter denne emosjonelle uroen er skapt (et problem er lokalisert), går Jensen videre i oppstemt, løsningsorientert ånd. SVs Audun Lysbakken forsøker å avbryte, men Jensen holder fast på ordet ved å løfte hånden og heve stemmen:

Nå har hele denne debatten så langt snakket om hvem som har gjort hva og hvem som burde ha gjort hva. Jeg er litt opptatt av hva skal vi nå gjøre. Så vi slippe å diskutere dette i valg etter valg, etter valg, med bortforklaringer og ping-pong spill. Da er vi nødt til å se: Har den politikken som har vært ført virket? Nei. Da må vi ta i bruk nye virkemidler.

De andre snakker, Fremskrittspartiet handler. Dette er klassisk FrP. Taleren lokaliserer et problem de fleste av oss kan gjenkjenne, og gir en konkret og enkel løsning. Så står de andre partiene på ryggen av hverandre og forteller (ikke sjeldent noe innviklet) hvorfor denne løsningen slettes ikke er mulig – og virker sært kontrære og bakstreverske, for hvorfor kan vi ikke bare løse problemene? Siv Jensen har allerede forutsett dette og fortsetter med å tilbakevise de innvendinger hun vet vil komme:

Så sier de at vi kan ikke gjøre det – å la staten få ansvaret.

Med et annet typisk FrP-argument, sammenlikningen, avviser Siv Jensen denne innvendingen:

Vel, barna våre har altså lovfestet rett til skole. Det er ikke en eneste seksåring som møter opp på skole på mandag med beskjed om at det var fullt: kom tilbake neste år. Det er fordi de har en lovfestet rett og fordi det går automatikk i det. Sånne regler har vi på mange områder, og i tillegg er det sånn …

Med dette har hun ikke bare gitt et forslag og avvist motargumentene, hun har også flyttet bevisbyrden. Nå må de andre argumentere imot FrP-løsningen, før de kan bruke tid på argumentasjon for sine egne løsninger. Igjen forsøker Lysbakken å avbryte, men Jensen gir seg ikke. Hun nagler ham med blikket, hever stemmer, gjentar setningen sin mens hun beveger hånden rytmisk og insisterende: «I‑tillegg- er-det-sånn». Men Lysbakken gir seg fremdeles ikke, og nærmer seg grensen til å være uhøflig. Hun henvender seg direkte til ham og stopper ham med en oppfordring om mer tålmodig debattkultur: «ett øyeblikk!», sier hun, og fortsetter sitt resonnement:

[i tillegg er det sånn] at hvis man ikke får det man har krav på, så får det noen konsekvenser. Man kan få erstatning, man kan klage et sted. Det er litt av problemet i dag, at de eldre blir kasteballer uten at de blir tatt hånd om. Vi vil ha slutt med det.

Løsningsorientert, fremadrettet og positiv. Slikt er det vanskelig å argumentere imot og imøtegå. Så ovenpå var Siv Jensen at hun ikke holdt seg tilbake for også å angripe – høflig og smilende – vennene på borgerlig side: Det Høyre og sentrumspartiene gjorde i regjering var ikke mye å skryte av; Erna er en hyggelig dame men hun kommer aldri til å føre Fremskrittspartiets samferdselspolitikk. Jensen fikk til og med siste ordet i debatten, etter å ha stjålet ordet fra Erna Solberg. Du må være kort, sa programlederen, og Siv Jensen svarte: “Ja, jeg skal prøve å være kort, men det er ikke så lett når Erna snakker på inn- og utpust.” Av en eller annen grunn virket det ikke uhøflig, bare som vennlig erting. De fleste smilte av det. Erna smilte også – kanskje litt anstrengt. Få dager senere angav meningsmålingene “Jevn strøm av  Høyre-velgere til FrP”.

Styrte debatten. Er i valgkampform, offensiv, aggressiv, humørfylt. Får opp temperatur i helseduellen med Erna og får inn flere venstrehooker. Får fram forskjellen mellom de rødgrønne og de blå.

VG-kommentator Hanne Skartveit og VGs terningkastpanel mente også at Jens var best, han var den eneste som fikk 5 på terningen. Også Aftenpostens kommentator Thomas Boe Hornburg mente at Stoltenberg vant – og det «med god margin».

Det er sjeldent særlig klart hvilke kriterier vinnere vurderes etter. Som regel virker de usagte normene til å handle om effektivitet. Politikerne får karakter etter hvordan man tror de klarer å overbevise seeren. Vi ser sjeldent at noen vurderes i forhold til redelighet og etikk eller gode politiske løsninger. Det er verd å fundere på når man leser kommentatorenes terningkast og vurderinger; men jeg vil la det ligge her i denne omgangen. I stedet vil jeg se nærmere på hva det kan være i Stoltenbergs retorikk som gjør at de fleste anså ham som vinner. En lengre innlegg mot slutten av debatten illustrerer godt statsministerens styrker som debattant.

Utfordringen for Jens Stoltenberg var at mange i Norge føler at det er på tide å prøve noe nytt etter 8 år med ham som statsminister for en rød-grønn regjering. Det er ikke noen sterk motvilje mot Stoltenberg og regjeringen, men det er heller ikke noen særlig begeistring. Mange synes å føle at de har det greit. De er kanskje ikke imponert av regjeringen, men de har heller ikke riktig noe veldig alvorlig å klage over. De tenker antagelig at det ikke vil være noen særlig forskjell for landet med et regjeringsskifte og at Erna Solberg virker fornuftig og kanskje vil være en god statsminister.

Hvis Stoltenberg ønsker å bevare stemmene på venstresiden og få så mange som mulig til å stemme på Arbeiderpartiet, må han derfor vise frem på hvilke måter han og regjeringen har gjort en god jobb, samtidig med at han viser at det innebærer en risiko å skifte regjering.

Stoltenbergsk humor: “Vi er ikke helt enige om alt, vi hel­ler. Det har jeg prøvd å skjule, men det nyt­ter ikke.” (Ill: nrk.no)

Når man sitter i en båt hvor alt er rolig, har ingen noe imot å skifte plass eller styrmann. Men hvis noen vipper båten litt og viser hvor ustø den ellers stabile farkosten kan bli når folk begynner å flytte seg rundt, vil de usikre i båten oppfordre til at alle blir sittende hvor de allerede er. Stoltenbergs innlegg – som kom bare 5–10 minutter før debatten sluttet – rugget båten slik at mange usikre må ha lagt en hånd på relingen og tenkt det kanskje er best bare å la alle bli sittende. Selv om Stoltenberg i dette innlegget ikke gir noen konkrete beskrivelser av regjeringens resultater eller noen utdypende argumentasjon for at regjeringen bør bli sittende (det gjør han ellers ofte), illustrerer innlegget mange av hans styrker som debattant. Innlegget begynner med at programlederen, Jarle Roheim Håkonsen, sier:

Stoltenberg, dere ligger altså langt, langt bak disse på meningsmålingene, det til tross for at rent objektiv sett så er det ikke 100 prosent klart hva de skal legge frem av regjeringspartier. Betyr ikke det at folk er meget fornøyd med dere (klipp til JS, som undrer seg), med de rødgrønne, selv ikke uten disse avklaringene så klarer dere å overbevise?

Da programlederen spør om ikke dette “betyr at folk er meget fornøyd med dere”, klippes det til et bilde av Stoltenberg som legger hodet på skrå og senker øyenbrynene forundret, mens han nøler forvirret og tydeligvis funderer på om dette er nordkoreansk Dagsrevy hvor journalisten roser den fremragende lederen som har bragt vår stolte land fremgang og rikdom – eller om det er en eller annen form for skjult retorisk bakholdsangrep.

Da det går opp for statsministeren at journalisten bare har snublet inn i en fomlete måte å spørre på, stiller han seg opp i båten og begynner å vippe: “Jeg håper at folk er meget fornøyd med oss”, sier han, og latteren sprer seg idet folk forstår at spørsmålet var underlig, men at statsministeren tok det på en god og humoristisk måte. Så fortsetter han med å slå fast at de rød-grønne har gjort en god jobb:

og i hvert fall er min oppgave å bruke disse ukene til å overbevise dem om at vi skal fortsette, fordi vi har vist i 8 år at vi kan ta vare på landet på en god måte, sammen med alle de fantastiske menneskene i dette landet, og kan gjøre det i fire nye år.

Etter å ha begynt med å slå fast at regjeringen har gjort det bra og vist at han anerkjenner det norske folkets innsats, setter han angrepet inn:

Men jeg er helt enig med alle de som sier at det er jo velgerne som må avgjøre. Problemet er jo bare at hvis de stemmer på et av de fire partiene der, så vet de ikke hvilken regjering de får, så du kan ikke si til velgerne “dere skal bestemme, men det er hemmelig hva som skjer hvis du stemmer på meg” [latter].

Gjennom karikert, simulert tale som om han var en av partilederne på høyre-siden (Erna Solberg, for eksempel) får han på samme tid tydeliggjort utfordringer for disse partiene og appellert gjennom humor slik at angrepet virker mer morsomt enn surt eller hånlig. Så blir han alvorlig igjen og trekker tydelig opp den usikkerheten velgerne står overfor med disse partiene:

For det eneste vi vet det er at Høyre og FrP vil være de to dominerende partier i regjering. Det er i og for seg nyttig; jeg mener det er noe negativt, men det er i hvert fall klart. Men resten vet vi ikke. Vi vet for eksempel ikke om det kommer til å være flere andre partier i regjering og i tilfelle hvilke. Og det er ganske stor forskjell på en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet eller en regjering der også Venstre og Kristelig Folkeparti er med. Det får vi ikke noe svar på. Hvordan kan velgerne da bestemme, når dere ikke kan fortelle dem klart hva som er alternativet på denne siden.

Han fornemmer antagelig nå at han allerede har hatt ordet lenge. Men han er ikke ferdig, og som en av de beste i norsk politikk til å holde ordet i debatter inntil resonnementet er ferdig, holder han fingeren opp i været og angir samtidig med ord at dette var bare første punkt:

Det er det ene. Det andre er at dere har holdt på i 8 år. For 8 år siden sa dere at dere skulle bygge stein for stein et borgerlig alternativ, og nå har dere bygget i 8 år, og det er fortsatt helt uklart. Altså, det er jo et ufattelig mislykket prosjekt når man må bruke så lang tid …

Allerede her begynner applausen, statsministeren har meldt overraskende klart og nådeløst ut om de andres manglende kompetanse: «et ufattelig mislykket prosjekt», og sympatisørene i salen føler seg oppløftet. Stoltenberg fortsetter utsagnet og avslutter det med en klar kontrast:

… på å lage noe som er så uklart.

Så lang tid, på noe så uklart! Mens han gjør ferdig setningen stiger applausen og bruser frem, mens han rider den som en bølge. Produsenten merker utvilsomt dramaet og klipper til et bilde av de ukomfortable og anstrengt smilende ansiktene til Erna Solberg og Siv Jensen. Programleder Ingunn Solheim fornemmer at Stoltenberg har talt lenge, hun forsøker å gi ordet til Høyre-lederen med ordene “Erna Solberg”, men statsministeren holder fast på ordet i tradisjonell Stoltenberg-stil ved insisterende å gjenta begynnelsen av sin setning for å signalere at hans resonnement bare mangler en kort avslutning:

Og da…, og da… sier jeg: det ene er at det er uklart hvem som skal være med i denne regjering, men det er også uklart hva som er de fundamentale rammene. Og det er ikke slik at vi forventer at dere skal være helt enige om alt. Vi er ikke helt enige om alt, vi heller. Det har jeg prøvd å skjule, men det nytter ikke, så det er litt til å leve med.

Avslutningen ble antagelig lengre enn programlederne hadde forventet, og motdebattanter hadde håpet, men med en innskutt selvironisk morsomhet holder han oppmerksomheten og ordet. Latter og applaus sprer seg igjen. Liv Signe Navarsete smiler og klapper Stoltenberg bekreftende på skulderen. Stemningen er tilbake til avslappet, men igjen blir statsministeren alvorlig og setter det siste angrepet inn. Denne gangen blir han mer konkret – og personlig:

Men sånne fundamentale ting som at hvem som skal være med i regjeringen blir avklart, hva som er de økonomiske rammene blir avklart; det synes jeg er en lederoppgave å avklare før et valg. Vi gjorde det: Hvem som skulle delta og rammene for politikken ble avklart. Det tok vi ansvaret for. Det har ikke dere greid og det mener jeg at Erna Solberg er ansvarlig for: At Høyre ikke engang forsøker. De sier bare: Etter valget, etter valget.

Kontrasten er åpenbar: Allerede før valgkampen i 2005 satte Stoltenberg seg ned sammen med partilederne i SV og Sp og ble enig om kjøreregler og politikk for en kommende regjering. Etter det har han som statsminister holdt sammen regjeringen og gjennomført den lovede politikken i 8 år. Slik gjør en god leder. I de samme åtte år har Erna Solberg forsøkt å skape felles fotslag for en borgerlig regjering, men fremdeles er det fullt kaos der, så hvem vil du helst ha som styrmann? Selv om Knut Arild Hareide forsikret om at «det ikke blir ellevilt med Erna», var det likevel det inntrykk debatten etterlot – eller, om ikke ellevilt så i hvert fall usikkert. Siv Jensen holdt seg ikke tilbake for å angripe Høyre, Venstre er bestemt ikke enige i alt hva de andre borgerlige mener, gjorde Trine Skei Grande det klart, og gudene må vite hva KrF egentlig vil med Fremskrittspartiet. Båten vipper.

Vel, dette betyr jo langt fra at Arbeiderpartiet vinner valget og den sittende regjering fortsetter. I noen situasjoner kan god retorikk ikke skaffe det ønskete utfallet. Men statsministerens lange, korte innlegg i Arendal illustrerte tydelig hvorfor han ofte klarer seg så godt i debatter: Han har et energisk og dynamisk kroppsspråk fylt med positiv energi. Hans argumentasjon er presis, påholden og fokusert. Hans timing gjør ham i stand til å si det rette på det rette tidspunktet. Hans språkbruk er variert, velformulert og levende, og få andre evner så elegant og ubemerket som ham å holde på ordet inntil argumentet er ferdig. Han er klar og konfronterende uten å bli for aggressiv. Han kan være alvorlig, men også morsom og selv-ironisk. Dette er typisk Stoltenberg i begynnelsen av en valgkamp, men slikt går opp og ned. Man må være i form på dagen, og statsministeren har til tider virket tom og tam i debatter når valgkampen går mot slutten. Men hvis han klarer å holde fast i sin overbevisende begynnelse – og hvis de borgerlige partier ikke klare å mønstre en mer sammenhengende front — så er det slett ikke gitt at vi må skifte styrmann etter 9. september.