I andre halvdel av 2015 var nyheitsbiletet prega av flyktningsituasjonen i Midtausten og Europa. Ein kunne lese om menneske som flykta frå heimlanda sine til Europa og om korleis dei blei mottekne i ulike land. Flyktningsituasjonen sette òg fart på innvandringsdebatten i Noreg, og fleire meir eller mindre kjente personar ytra seg i ulike medium om korleis situasjonen burde handterast.

Denne offentlege debatten var utgangspunktet for analysematerialet i masteroppgåva mi i nordisk språkvitskap. Eg valde ut ti forskjellige tekstar skrivne av ti politiske aktørar i Noreg. Tekstane var debattinnlegg og kronikkar og i dei blei det argumentert for anten ein restriktiv eller ein meir liberal innvandringspolitikk i Noreg. Eg ønskte å finne ut kva for ei rolle ulike metaforiske uttrykk spelte i denne argumentasjonen, meir spesifikt korleis metaforar blei brukt til å skape legitimitet for restriktiv eller liberal innvandringspolitikk.

Kognitiv metaforteori

Vi bruker ofte termen metafor for å forklare at eit ord eller uttrykk blir brukt i overført tyding. Innanfor den kognitive metaforteorien meiner ein at dette skiftet frå bokstaveleg til overført tyding skjer på det kognitive nivået – ein bruker metaforar når ein snakkar fordi ein bruker metaforar når ein tenker (Kövecses, 2010, s. 4). Metaforane er verktøy ein tar i bruk for å forstå abstrakte omgrep, og språkbruken vår er full av metaforar.

I metaforen har ein to ulike omgrepsdomene, som kan forklarast som kognitive “lager” av kunnskap om eit omgrep, og ein bruker det eine, kjeldedomenet, for å forstå det andre, måldomenet. Om eg seier at eg “ser poenget ditt” eller at det “demrar for meg” bruker eg kunnskap eg har om synssansen for å uttrykke at eg forstår deg. Dei to metaforiske uttrykka kan dermed sjåast som språklege realiseringar av omgrepsmetaforen å forstå som å sjå (ein bruker kapitel – store bokstavar, men med høgd som små – for å vise at ein refererer til kognitive storleikar og spesifikke språklege ord).

Sidan utgivinga av Metaphors We Live By (Lakoff og Johnson, 1980), som kan reknast som startskotet for den kognitive metaforteorien, har fleire forskarar hatt ei meir kritisk tilnærming til metaforar. Mange anerkjenner at metaforar er både eit kognitivt og eit språkleg fenomen, men hevdar òg at metaforane kan ha fleire funksjonar enn berre å skape forståing av ulike måldomene. Til dømes kan metaforar vere eit viktig verktøy om ein ønsker å overtyde nokon, dei kan framstille ulike fenomen på bestemte måtar, og særleg sentralt for meg: Dei kan vere med i arbeidet med å skape legitimitet for ei bestemt politisk line, eller eventuelt bidra til å skade legitimiteten til ei anna politisk line (Charteris-Black, 2005, s. 17).

Kva rolle speler metaforane i debatten?

Eit av dei viktigaste funna i oppgåva mi var at majoriteten av metaforane som handlar om innvandring eller innvandrarar, er med på å framstille desse storleikane på ein negativ måte (Bredahl, 2018, s. 104). Det fanst éin omgrepsmetafor som stod i kontrast til denne forståinga (innvandrarar som naboar), men i all hovudsak blei innvandring oppfatta som noko skremmande og truande ein må kontrollere for å hindre øydeleggande scenario i framtida. I tillegg blei innvandrarar ofte oppfatta som ulike “ting” eller substansar i staden for menneske, og i den grad dei blei oppfatta som menneske, blei dei ofte forstått som ei homogen gruppe i staden for unike individ.

Den mest dominerande omgrepsmetaforen som handla om innvandring var innvandring som vatn i rørsle, der innvandring som fenomen eller ei stor gruppe innvandrarar blei oppfatta som vatn i staden for menneske. Uttrykk som tilstrømming, flyktningbølge, strømmen fra Afrika og strømmen av asylanter er døme på metaforiske uttrykk innanfor denne omgrepsmetaforen. I metaforen blir kunnskap vi har om vatn i rørsle projisert over på innvandring, noko som kan påverke forståinga vår av innvandring til Noreg og Europa. Forståinga ein sit igjen med, kan fort bli uheldig – vi har til dømes erfaringar med at vatn i rørsle, som bølgjer eller flaumar, kan vere vanskeleg å kontrollere og kan føre til materielle øydeleggingar, og i verste fall menneskelege tap. Når denne kunnskapen om kjeldedomenet blir projisert over på måldomenet innvandring, kan det bidra til ei forståing av innvandring som noko skremmande som kan føre til øydeleggingar i det norske samfunnet.

I materialet var det ofte abstrakte storleikar, forstått som meir konkrete objekt, som kunne bli utsett for øydeleggingar, som i denne setninga: “Uten adekvat innsats fra regjeringen risikerer vi at de økte ankomstene vil slå som en voldsom bølge gjennom asylsystemet i lang tid framover.” (Steen, 2015, s. 41). Eg vil hevde denne metaforen i større grad kan bidra til å skape legitimitet for ein restriktiv enn ein liberal innvandringspolitikk, for i den grad ein kan kontrollere innvandringa for å forsøke å hindre ulike øydeleggingar, bør ein gjere det.

Eit anna interessant funn gjeld metaforane om innvandringspolitikk. Det fanst nokre få døme på at dei politiske aktørane brukte metaforar for å forsøke å skape legitimitet for den innvandringspolitikken dei sjølv var tilhengarar av. Likevel blei dei metaforiske uttrykka om innvandringspolitikk i all hovudsak brukt til å forsøke å skade legitimiteten til innvandringspolitikk som aktørane ikkje var einige i. Eit døme på dette er omgrepsmetaforen politikk som konkurranse, der innvandringspolitikk er forstått som ulike konkurransar, og politikarar som deltakarar i konkurransane. Deltakinga tar tid og merksemd vekk frå å føre ein god innvandringspolitikk og blir derfor oppfatta negativt av dei ulike forfattarane. Vi kan sjå to ulike døme:

Uten å ofre de langsiktige konsekvensene en tanke, kappes politikere om å vise sine blødende hjerter og moralske fortreffelighet som i praksis betyr åpne grenser (Amundsen, 2015, s. 6).

Den viktigste årsaken er nok snarere at det er politikerne selv som har redusert norsk asyldebatt til å være en strenghetskonkurranse (Valen, 2015, s. 46).

I desse setningane kan vi sjå to språklege realiseringar av politikk som konkurranse, og det er høvesvis ein liberal og ein restriktiv innvandringspolitikk som blir utsett for kritikk ved hjelp av dei metaforiske uttrykka: Dei liberale politikarane kappast om å vere godast, medan dei restriktive konkurrerer om å vere strengast.

Avsluttande tankar

Her har eg berre vist to omgrepsmetaforar frå materialet, men dei to heng tett saman med resten av funna i oppgåva. Ein stor del av omgrepsmetaforane er med på å forme eit negativt bilete av innvandring og innvandrarar. Sidan eg arbeidde med eit relativt lite materiale i oppgåva mi, er det vanskeleg for meg å seie noko om kor konvensjonelle og utbreidde dei metaforiske uttrykka er i språket. Men det kan sjåast som uheldig om ulike negative forståingar av innvandring og innvandrarar får stor plass i politisk diskurs om innvandring eller i språket generelt. Samstundes er det mogleg at nokon av metaforane, til dømes språklege realiseringar av innvandring som vatn i rørsle, er i så gjennomgripande bruk i språket at det er vanskeleg å utfordre dei.

I tillegg er metaforane viktige i arbeidet med å skade legitimiteten til innvandringspolitikk den aktuelle politiske aktøren ikkje er tilhengar av. Dei politiske aktørane bruker mykje plass på å kritisere innvandringspolitikk, og metaforane er eit viktig verktøy i dette arbeidet. I framtida vil det vere interessant å ta utgangspunkt i andre politiske saker og sjå om ein kan finne liknande tendensar der, eller om innvandringssaka skil seg ut på dette området.

Det ville òg vore av stor interesse, ikkje berre for språkvitskapen, å undersøke eit større tekstmateriale og omfanget av ulike omgrepsmetaforar, særleg dei som er med på å forme negative bilete av ulike storleikar innanfor innvandringsdomenet. Kor konvensjonelle er eigentleg desse metaforane i norsk språk og tanke i dag?

Litteratur

• Amundsen, P‑W. (2015, 11. september). Hodeløs innvandringsnaivitet. Nordlys, s. 6, del 2.
• Bredahl, A. (2018). “Den endeløse strømmen”. Ein kritisk analyse av metaforar i ein politisk diskurs om innvandring (Masteroppgåve). Universitetet i Bergen, Bergen.
• Charteris-Black, J. (2005). Politicians and Rhetoric. The Persuasive Power of Metaphor. New York: Palgrave Macmillan.
• Kövecses, Z. (2010). Metaphor. A Practical Introduction. New York: Oxford University Press.
• Lakoff, G. og Johnson, M. (2003 [1980]). Metaphors We Live By. 2. Utg. Chicago/London: The University of Chicago Press.
• Steen, R. B. (2015, 16. september). Regjeringens ansvar. Dagbladet, s. 41, del 1.
• Valen, S. (2015, 5. september). Hvilken side står du på? Klassekampen, s. 46–47, del 1.

Det som slo oss var hvor lite i Arendal som strakk seg utover vår norske hverdag og våre noen ganger banale trivialiteter. Nær innpå 800 arrangementer (hvorav seks var i regi av BIFF) omhandlet ressurssterke organisasjoner som hadde sine agendaer, eller som simpelthen skulle vise seg frem, slik vi også hadde til hensikt. Men vi ønsket også å formidle alvoret av situasjonen som spiller seg ut utenfor våre egne grenser, og slik vise hvorfor en hel del mennesker i dag har behov for – og krav på – støtte og hjelp.

Flukt og flyktningkrise er hovedtema for Bergen internasjonale filmfestival 2017. (foto: biff.no)

Flyktningkrisen ble avblåst her i Norge da Tyrkia kjøpslo med Europa om å holde flyktningene fanget og internert i nærområdet. Arendalsuken kunne således handle om annet enn asylanter, flyktningmottak og – ikke minst – tiltak for gode løsninger for integrering, en tematikk som virkelig angår oss på et innenrikspolitisk plan, men som få av deltakerne vi møtte på i Arendal syntes å bry seg særlig med å vektlegge. Iram Haq sin HVA VIL FOLK SI får æren av å være festivalens midtre høydepunkt og føyer seg fint inn i integreringsdebatten her hjemme. Vi både håper og tror mange vil få med seg denne vellagede norske spillefilmen.

Og vi serverer dere i tillegg – en strålende fiksjonsfilm fra Ungarn, kanskje det landet i Europa som har fått mest verbal juling for sin manglende forståelse for at flyktninger trenger hjelp eller i det minste må kunne forvente å bli behandlet som medmennesker. JUPITERS MÅNE heter filmen, og hvilken av månene rundt planeten siktes det til? Filmens regissør Kornél Mundruzcó, som BIFF har presentert flere filmer av før og som deltok i Cannes-festivalens hovedprogram, kommer til Bergen, noe også flere av dokumentaristene gjør.

Vi vil oppfordre deg til å sette deg inn i situasjonen selv fra så mange synspunkter som mulig – både i form av dokumentarer og spillefilmer. BIFF serverer i år en rekke filmer som belyser vår tids viktigste temaer fra perspektivene til de som kjenner det tettest på kroppen.

A CIAMBRA omhandler et romfolkmiljø men kan ses som en oppfølger av MIDDELHAVET, siden den også tar for seg skjebnen til noen av de som overlevde flukten fra Nord-Afrika. Få med deg en av de beste filmene fra årets Cannes-festival!

BOILING POINT tar for seg Finlands reaksjoner på flykningkrisen, og setter søkelyset på hvorfor reaksjonene ble så sterke hos våre naboer i øst.

GRENSEN finner sted i ingenmannsland mellom Slovakia og Ukraina for ti år siden da grensen ble EUs yttergrense – og vaktholdet og kontrollene økte.

THE GOOD POSTMAN er en noe humoristisk kommentar til en mulig løsning på flyktningkrisen og samtidig gi nytt liv til sin lille landsby på grensen mellom Bulgaria og Tyrkia.

HUMAN FLOW er Ai Weiweis reise gjennom 23 land som gir oss et innblikk i hverdagen til noen av de mer enn 65 millioner menneskene som har forlatt alt de kjenner og eier.

A MEMORY IN KHAKI er utsøkt produsert av en syrer i asyl i Qatar, og er en elegisk, filosofisk betraktning om krig og despotisme.

MORE er en tyrkisk fiksjonsfilm om en far og sønn som livnærer seg på å skjule flyktninger frem til det mest opportune tidspunkt for overfart til Europa inntreffer.

NOWHERE TO HIDE tar oss med til Diyala-provinsen i Irak hvor en irakisk lege filmer konsekvensene når amerikanerne trekker seg ut og militsgrupper kjemper mot IS.

RADIO KOBANI er en inspirerende film om å bygge opp sivilsamfunn og infrastruktur i kurdiske Kobani etter IS’ herjinger.

SEA SORROW er skuespilleren Vanessa Redgraves kommentar til flyktningkrisen sett gjennom hennes fars skjebne mange tiår før.

STRANGER IN PARADISE er en helt forskjellig forestilling – en provokasjon som setter søkelyset på oss selv, som mottakerland og vertskap for folk på flukt.

Nærmest som feriegjester står to båtflyktninger kledd i gullfargede varmefolier med ryggen vendt mot kamera. De stirrer mot havet, hvor en gummibåt full av flyktninger kommer seilende. Havets og himmelens blåfarge gir bildet ro og fremhever de gullfargede menneskene på stranden. Harmonien forsterkes av bildets balanserte komposisjon, hvor de to menneskene på stranden rammer inn gummibåten i det fjerne.

Som mange prisvinnende bilder rommer bildet kontraster. Den stillferdige, balanserte estetikken står i sterk kontrast til de dramatiske hendelsene som ligger bak. De gyldne varmefoliene gir inntrykk av en rikdom og velstand, som vi vet ikke omfatter de to som er kledd i det gyldne. Den sublime estetikken gjør distansen mellom det som vises og hendelsene som beskrives stor. I motsetning til bilder som eksplisitt viser lidelse og tap vekker det ikke umiddelbart vårt engasjement. I stedet får motivet en verdi i seg selv som estetisk objekt. Fordi vi allerede har sett utallige bilder og videoer av den dramatiske flukten til Europa, klarer vi likevel ikke å distansere oss helt fra hendelsene som beskrives. Alle disse bildene er med oss når det fredelige bildet fra Lesbos tilsynelatende forteller en annen historie. Bildet gir oss ro til å løfte blikket. Middelhavet er ikke lenger som da vi badet der på ferietur.

Kurderen Ibrahim Mustafa kom til Norge i 2009 etter å ha flyktet fra syriske myndigheter. Broderidesigneren fra storbyen Aleppo ble bedt om å være spion blant sine egne for Assad-regimet, men nektet blankt.

– Da jeg sa nei, fengslet de meg og torturerte meg i nesten tre uker. De brukte elektrosjokk og andre grusomme metoder jeg ikke orker å fortelle om.

Ibrahim Mustafa ser på seg selv først og fremst som kurder. Hans folk lider nå store tap i borgerkrigen i Syria. (Foto: Elise Kruse)

Etter tre uker med tortur slipper Ibrahim ut av fengselet. Sterkt redusert og vel vitende om at livet hans henger i en tynn tråd, starter han å lete etter kontakter som kan hjelpe ham med å flykte fra hjemlandet. Men syriske myndigheter har ennå ikke gitt opp å bruke kurderen som spion. Kort tid etterpå fengsles han igjen.

– Denne gangen klarte jeg ikke mer av torturen. Det varte og varte og til slutt ga jeg opp. Jeg gikk med på å være spion for min egen fiende. Da først slapp de meg ut.

– Alle er villige til å drepe

Mens Ibrahim satt i fengsel, startet kontaktene hans arbeidet med å finne en vei ut for Assad-regimets nyeste kurdiske muldvarp. Ibrahim rekker aldri å sette i gang med spioneringen. Før han vet ord av det sitter han på et lasteplan på vei over den syriske grensen til Tyrkia.

– I en sånn fluktsituasjon er alle villige til å drepe. De du reiser med vil drepe deg for å redde seg selv. I dag er flukten enda farligere enn da jeg reiste der i 2009, sier Ibrahim.

Fra Tyrkia går ferden videre til Norge. Etter å ha søkt om oppholdstillatelse sendes Ibrahim til Ytrebygda statlig mottak på Nesttun i Bergen.

– Å komme til Norge var en surrealistisk opplevelse. Jeg visste ingenting om landet og forstod ikke et ord som ble sagt. Alt var fremmed og nytt, forteller 28-åringen.

Han forklarer at de seks første månedene var særlig tøffe.

– Jeg prøvde å smile, men klarte det ikke. Likevel fortsatte jeg å si til meg selv: «Det er riktig for meg å være her, jeg må prøve å finne livet mitt her».

Anket avslaget

Norske myndigheter avslår Ibrahims første søknad om oppholdstillatelse. Han får beskjed om å dra tilbake til hjemlandet.

– Mitt navn var spredd over hele grensen i Syria, jeg kunne aldri dratt tilbake. Jeg ville blitt skutt og drept på flekken.

I visshet om at livet hans står i fare hvis han reiser tilbake, klager Ibrahim på avslaget og blir værende i Bergen mens han venter. Han gjennomfører 250 timer med norskkurs, oppsøker norske kontakter og gjør det han kan for å lære og for å bli kjent med den norske kulturen.

Aleppo i desember 2012 (foto: Syria Freedom. CC: by)

I mars 2011 starter opprøret mot Assad-regimet i Syria, og resten av verden begynner å forstå alvoret i situasjonen. Ett år og åtte måneder etter anken på avslaget får Ibrahim Mustafa svar. Norske myndigheter har snudd. Han får bli i Bergen.

Ibrahim husker øyeblikket godt.

– Det var en av de beste dagene i mitt liv. Jeg takker norske politikere for den dagen, da kunne livet mitt endelig begynne.

Søster i livsfare

Selv om Ibrahim har fått muligheten til å starte et nytt liv i Norge, blir han hver dag minnet på at folket hans lider. Han har ikke hørt fra søsteren sin på nesten ni måneder, og vet ikke om hun er i live.

Ibrahim forklarer at det for tiden ikke er mobiltelefondekning i Syria, og man må reise til Tyrkia for å kjøpe SIM-kort. Men reisen er lang og farlig, og de færreste har råd til å bruke penger på slikt. De har nok med å skaffe seg mat for å overleve.

– Jeg tenker mye på søsteren min. Hun er blitt fengslet flere ganger og blitt spurt om hvor jeg er. De har prøvd å presse henne til å fortelle, men hun sier bare at jeg er i utlandet. Jeg tør ikke tenke på hva som skjer med henne, forteller Ibrahim.

Ibrahims søster er bare én av flere millioner mennesker som hver dag frykter for sitt liv i Syria. Det er umulig å få nøyaktige tall på hvor mange menneskeliv som har gått tapt i løpet av den 30 måneder lange borgerkrigen, men ifølge FN er det over 100.000 — de fleste av dem sivile. Eksilgruppen Syrian Observatory for Human Rights, en ofte sitert kilde i vestlige medier, sier at over 115.000 er drept til nå.

– Da revolusjonen startet i 2011, syntes jeg den var hundre prosent riktig. Assad-regimet måtte styrtes, de har sittet altfor lenge og har undertrykket folket mitt i årevis. Jeg vokste opp med å bli sett på som søppel. På skoleveien ble jeg spyttet på og kalt drittsekk. Kun fordi jeg er kurder, forteller Ibrahim.

Kurdere i mange arabiske land i dag blir undertrykket av regimene.

– Som kurder i Syria får du ikke lov til å bli rik. Assad-regimet tok alt fra oss. Vi fikk ikke dra utenlands, vi fikk ikke eie eget bosted eller jord. Kurdere blir ikke en gang sett på som mennesker.

På tross av hatet mot Assad-regimet, støtter ikke lenger Ibrahim opprøret som foregår i hjemlandet.

– Det som har skjedd i Syria de siste månedene, støtter jeg ikke. Revolusjonen har gått altfor langt. Jeg er redd for islamistene. Vi har alltid hatt et regime mot kurdere, men nå frykter jeg et regime som er mot alle som ikke praktiserer ekstrem islamisme. Det er ikke lenger Assad-regimet som er hovedproblemet for Syria, det er de islamistiske opprørsstyrkene, mener Ibrahim.

Verst for kurderne

Flere kurdere er enige med Ibrahim i at revolusjonen har gått for langt og går verst utover kurderne. Lederen for kurderpartiet Partiya Yekitiya Demokrat (Demokratiske enhetsparti, PYD), Salih Muslim, uttalte følgende til Klassekampen 28. september:

– Vi har stått imot mange angrep, først fra regimet, i Aleppo, og andre steder. Nå står vi overfor farlige angrep fra al-Qaida og salafister.

Det Ibrahim og PYD-lederen sier, er i tråd med hva Assad-regimet hevder og vestlige etterretningsrapporter nå har kommet fram til om de islamistiske opprørsgruppene. En fersk rapport fra menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch tar for seg angrepet i Latakia-provinsen 4. august i år. Rapporten viser at opprørere fra de to islamistgruppene Den islamske staten Irak og Levanten og Jaish al-Muhajireen wal-Ansar drepte minst 190 sivile syrere og tok over 200 som gisler. Menneskerettighetsorganisasjonen mener alt tyder på at drapene og overgrepene som ble begått av opprørere i Latakia, var krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Angrepet var en del av en offensiv mot alawitt-landsbyene i området, som pågikk over 14 dager.

At al-Qaida og jihadister angriper kurderne med støtte fra Vesten, reagerer PYD og andre kurdere kraftig på.

– Jeg er muslim selv, men disse menneskene er livsfarlige. De ødelegger landet vårt. De vil ha et muslimsk land uten plass til noe annet og det er ekstremt urovekkende. Denne krigen er ikke lenger bare farlig for Syria, men for nabolandene og for resten av verden, sier Ibrahim om de islamistiske opprørsgruppene.

Han mener islamistene tar grundig feil av det islamske fundamentet. Selv har han lest hele Koranen og sier han aldri har kommet over noe som forsvarer at du kan skyte og drepe mennesker som ikke er muslimer.

– For disse menneskene holder det ikke en gang at du er muslim, hvis du ikke ber fem ganger om dagen er du ikke god nok, og risikerer å bli skutt. Går du som kvinne uten hijab på gaten, blir du skutt på flekken og livet ditt er ferdig.

Håper flere kan få samme mulighet

Blodbadene har ført til at over 6,5 millioner mennesker nå er på flukt fra de væpnede kampene i Syria, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Nesten 2,2 millioner har kommet seg over grensen til et av nabolandene, mens de øvrige er internt fordrevne. Syrias naboland har til nå tatt imot 98 prosent av de to millionene som har krysset grensen. Europa har totalt tatt imot èn prosent.

– For meg betydde det alt å komme til Norge. Jeg er evig takknemlig for den muligheten jeg fikk og jeg håper virkelig at Norge kan gi flere av mine landsmenn denne muligheten, sier Ibrahim.

Den rødgrønne regjeringen har lovet å hente 1000 syriske flyktninger til Norge. Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde uttalte til NRK i begynnelsen av oktober at disse tusen må inngå som en del av Norges årlige flyktningkvote på 1200. Syria-flyktningene er en av sakene den nye Høyre-Frp-regjeringen må ta stilling til.

Sammenligner med Sverige

– Norge gjør allerede mye bra for syrerne. Men de kan bli enda flinkere til å prøve å hjelpe menneskene som er på flukt. Særlig alle barna. Vi snakker om mennesker uten noen ting. Dem kan Norge være med på å skape et liv for, en framtid.

Ibrahim viser til Sverige som nettopp har vedtatt å gi alle syriske asylsøkere i landet permanent opphold. 8000 syrere som hadde midlertidig opphold i Sverige får bli på permanent basis.

– Jeg håper at Norge vil gjøre det samme, det vil bety mer enn jeg tror norske politikere og innbyggere forstår, sier Ibrahim.

28-åringen har klare meninger om hva som kreves av dem som får muligheten til å bli i Norge.

– Det viktigste du gjør som innvandrer i Norge er å respektere den norske lov. Gjør du det – får du ingen problemer. Så bra er loven, mener Ibrahim.

Han mener mange innvandrere har feil mentalitet når de kommer til Norge, og at de ikke tenker at Norge er deres land. Ibrahim mener det blir helt feil.

Jeg kan aldri tenke meg å bo noe annet sted enn Bergen, sier Ibrahim Mustafa. (Foto: Elise Kruse)

– Vi må bygge et liv her, det er det vi er kommet for å gjøre. Dere har sagt velkommen til oss og det må vi vise at vi setter pris på.

– Et menneske har sitt eget liv

Nå skal Ibrahim gjennomføre 600 timer med norskkurs for å bli enda bedre i norsk og få seg en jobb. Han har akkurat flyttet inn i ny leilighet på Møhlenpris i Bergen sammen med en syrisk kamerat.

– Det er kanskje fælt å si det, men jeg er blitt vant til å være her i Norge og ha det godt mens vennene mine er i Syria. Det er urettferdig. Men et menneske har sitt eget liv og det må man leve, sier han, før han fortsetter:

– Jeg må vise at jeg er takknemlig for den muligheten jeg har fått og samtidig gjøre det jeg kan for å hjelpe mine landsmenn. Syria er i krise og vi må alle gjøre vårt.