Labours (Arbeiderpartiet) ide gjennom 1990-tallet, fremmet mest iherdig av Dewar og tidligere utenriksminister Robin Cook, var at å gi mer politisk makt til Edinburgh ville sette en stopper for kravene om et uavhengig Skottland som hadde vokst stødig helt siden en mislykket folkeavstemning om devolusjon (begrenset selvstyre) i 1979. Den skotske Labour-politikeren George Robertson hevdet til og med at “Devolusjon vil drepe nasjonalismen for godt”. Så feil kan man ta.

Foto:Kyoshi Masamune cbn

Skottenes valg — 18. september.

At folkeavstemningen i det hele tatt finner sted 18. september, og at de som sier Ja til uavhengighet har en god sjanse til å vinne, skyldes en unik kombinasjon av omstendigheter.

Undervurderte nasjonalister

Den første faktoren er den bemerkelsesverdige oppturen til det skotske nasjonalistpartiet (SNP). Partiet slet tungt på slutten av 90-tallet og inn på 2000-tallet. Labour sto sterkt i Skottland, og det begrensede selvstyret var populært i begynnelsen, noe som svekket velgerappellen. Men Alex Salmonds gjeninntreden som partileder i 2004, og hans driftige nestleder Nicola Sturgeon, løftet SNP til nye høyder. Salmonds taktiske teft og lederevner har konsekvent blitt undervurdert av både medier og politikere i London. Salmond og Sturgeon har klart å forene den ofte konservative og distriktsbaserte, tradisjonelle støtten til skotsk nasjonalisme med progressive, moderne sosialdemokratiske velgere som har kommet fram til at uavhengighet for Skottland er den beste veien til sosial rettferdighet.

Den politiske kalkylen bak selvstyre-ordningen fra 1999 var basert på en antakelse om at Labour ville beholde sin politiske styrke i Skottland. Og for å være på den sikre siden, ble en proporsjonal valgordning brukt i Skottland fra begynnelsen av. Tanken var å forhindre at ett parti kunne danne regjering alene. Nedgangen for Labour i Skottland er slik den andre faktoren som har brakt Skottland til randen av uavhengighet. Labour har i motsetning til SNP aldri tatt det skotske parlamentet alvorlig. Mens Labours tradisjonelle støtte blant industriarbeidere har svunnet hen, har SNP funnet nye tilhengere blant venstreorienterte velgere.

Et svakere Labour gjorde det mulig for SNP å bli største parti, og Alex Salmond ble førsteminister i 2007. Suksessen ble gjentatt i 2011, og da fikk SNP til og med rent flertall — noe som var ment å være umulig i det skotske parlamentet.

Margaret Thatcher og det konservative partiet gis fortsatt skylden for Skottlands industrielle nedgang. David Camerons post-thatcheristiske regjering i London har fått gammelt nag blant Skottlands tidligere arbeiderklasse til å blusse opp igjen. Dette er den tredje viktige faktoren. Samtidig har svak økonomisk vekst det siste tiåret, koblet med velferdskutt pålagt av Westminster, ført yngre generasjoner inn i uavhengighetsbevegelsen.

Det politiske miljøet i London har ikke prøvd å sette rettslige hindre i veien for mulig uavhengighet for Skottland. London har isteden valgt å ignorere skottene, en holdning som har grenset til forakt. SNP og Salmond har blitt undervurdert.

Foto:Scottish Government cbn

Alex Salmond (t.v) og David Cameron signerer avtalen om folkeavstemningen i oktober 2012.

Spørsmålsformuleringen i folkeavstemningen — et enkelt Ja eller Nei til uavhengighet — var et direkte resultat av dette. David Cameron valgte det taktiske alternativet i en situasjon der meningsmålingene pekte mot nei til uavhengighet: Han tilbød Salmond folkeavstemningen SNP hadde lovet i sitt valgprogram, men insisterte på at det såkalte “DevoMax”-alternativet (et maksimalt selvstyre for Skottland innenfor unionen) ikke skulle stå på stemmeseddelen. Nå som avstanden mellom Ja og Nei har skrumpet inn — og noen målinger til og med viser flertall for Ja — har Storbritannias politiske ledere i all hast tilbudt mer selvstyre for skottene likevel, selv om forhåndsstemmingen allerede er i gang.

Positiv ja-side mot “Prosjekt frykt”

Alle disse faktorene utgjør konteksten, men de dekker ikke sakene som dominerer valgkampen om uavhengighet. Hvorfor vurderer skottene faktisk å bryte med en union som har vart siden 1707?

Medvind for Ja-kampanjen (foto: Jon Worth)

En rekke politiske og økonomiske argumenter har blitt brukt av paraplyorganisasjonene på begge sider. Yes Scotland, med Alex Salmond i spissen, har hovedsakelig fokusert på den politiske begrunnelsen for uavhengighet: At skottene fortjener å bli styrt på en bedre måte, og at de har blitt plaget med konservative regjeringer i Westminster selv om et flertall i Skottland aldri har stemt konservativt. Salmond ønsker mer politisk styring for å gjøre et uavhengig Skottland til et mer rettferdig land enn det er i dag. I valget får 16- og 17-åringer stemme, og EU-borgere bosatt i Skottland har også stemmerett. Grupper som “Polske skotter for Ja” og det skotske grønne partiet er blitt inkludert i Ja-kampanjen. Dette har gitt den et positivt, moderne, lettere venstreorientert image. Ja-siden har så definitivt frigjort seg fra smale definisjoner av nasjonalisme eller separatisme.

Frontfiguren for Better Together — Nei-kampanjens offisielle navn — er Alistair Darling, finansminister i Gordon Browns Labour-regjering under finanskrisen. Argumentene brukt av Better Together har vært mer økonomisk orientert og mer negative enn Ja-sidens, noe som har fått Ja til å kalle Better Together for “Prosjekt frykt”. Darling har utrettelig presset Salmond på SNPs planer om at et uavhengig Skottland skal fortsette å bruke det britiske pundet (Darling hevder London kan nekte Skottland å gjøre dette, noe Salmond tilbakeviser).

Budskapet er at et uavhengig Skottland vil bli fattigere enn hvis det blir værende i unionen. Better Together har ofte sett ut som en ukomfortabel allianse mellom de tre partiene i Westminster, med Labour og Camerons konservative i front og Nick Cleggs liberaldemokrater litt skamfulle på slep. At anti-EU-partiet UK Independence Party (UKIP) er på Nei-siden, er noe SNP har visst å bruke til sin fordel.

Interessant nok har ikke Storbritannias oljereserver i Nordsjøen vært sentrale i valgkampen på noen av sidene. Noen av oljefeltene ville tilhøre resten av Storbritannia og noen ville tilfalle Skottland, og uansett er produksjonen på disse feltene på vei ned.

Skottlands internasjonale rolle har vært et stridstema, men ingen av sidene har vunnet debatten klart. Salmond ønsker å fjerne atomvåpnene på marinebasen HMNB Clyde vest for Glasgow, men ingen løsning på flytting av basen er blitt funnet. Dette kan sette SNPs plan om å bli Nato-medlem på spill.

Skottlands medlemskap i EU har også blitt heftig debattert. Nei-kampanjen og noen politikere i Brussel har hevdet at Skottland ville måtte søke om medlemskap som ethvert annet søkerland. SNP viser til at skottene allerede er EU-borgere og at dette ikke kan tas fra dem, og at Skottland derfor ville forbli en del av EU. EU er viktig for Ja-kampanjen, fordi EU-medlemskapet gjør skotsk uavhengighet mindre skremmende. Resultatet 18. september vil ha stor betydning for uavhengighetsbevegelsen i Katalonia, og kanskje også for Belgia og minoritetsbefolkninger i de baltiske statene og Romania. Til nå er det imidlertid bare skottene som har klart å få igjennom en lovlig folkeavstemning.

En helt spesiell politisk begivenhet

Uansett resultat har valgkampen om uavhengighet endret skotsk politikk på varig vis. Folkeavstemningen har fått rekordmange velgere til å registrere seg, og deltakelsen er ventet å bli over 80 prosent — 15 prosentpoeng høyere enn ved noe valg i Storbritannia siden 1997.

Denne folkeavstemningen, og debatten den har satt i gang, har vært en helt spesiell politisk begivenhet. Igjen er det politisk engasjement på de britiske øyer, men hvor samlet vil øyene være etter 18. september?

Egyptiske Kareem Amer, den internasjonalt kjente bloggeren som har vært fribyforfatter i Bergen siden slutten av 2012, har lite håp om en demokratisk utvikling i hjemlandet. Han satt fire år i fengsel i Egypt for det myndighetene karakteriserte som fornærmende, anti-religiøse tekster.

I helgen besøkte Amer den egyptiske ambassaden i Oslo for å stemme nei til forslaget om ny grunnlov. I dette intervjuet med Vox Publica utdyper han sitt standpunkt og forklarer hva han mener står i veien for at en demokratisk kultur skal kunne vokse fram i Egypt.

Kareem Amer i Bergen (foto: Elise Kruse).

Vox Publica: Hva tenker du om folkeavstemningen og forslaget til en ny grunnlov for Egypt?
Kareem Amer: “Personlig kommer jeg til å stemme NEI. Utenfra er det mange som ser denne folkeavstemningen som første steg mot en demokratisk kultur i Egypt. Det tror ikke jeg. Den nye grunnloven vil ikke forandre på de grunnleggende problemene Egypt sliter med. Viktigst for meg er det faktum at den nye grunnloven ikke forandrer på de bestemmelsene som sier at islam er statsreligionen i Egypt, og at sharia-loven er viktigste kilde til landets lovgivning. Det er to bestemmelser jeg er helt uenig i, og så lenge det finnes noe som jeg er så uenig i vil det ikke være rett for meg å stemme for. Jeg tror nok majoriteten av den egyptiske befolkningen kommer til å stemme JA. Det er nok fordi mange tenker at selv om de ikke er enig i alt, så kan de stemme JA og heller forhandle i ettertid om det de er uenig i. Dessverre er ikke det realistisk. Den nye grunnloven vil opprettholde forskjellene i Egypt, og fortsette å dra landet i feil retning.”

Hvordan ser du på situasjonen i Egypt i dag?
“Jeg er ikke optimistisk. Det finnes ikke mange muligheter for Egypt. Det er islamistene og militæret. Ingen av dem er gode alternativer for å kunne utvikle en demokratisk kultur. Vi har også en såkalt opposisjon, men den er for svak til å kunne vinne et valg eller forandre virkeligheten. Det jeg ser som det største problemet i Egypt i dag, er den konservative kulturen. Ikke det politiske miljøet, men kulturen som fostrer det.”

Hva tenker du om tiden da Det muslimske brorskapet styrte?
“Personlig kjempet jeg imot dem da de kom til makten. Jeg så det at de kom til makten som slutten for Egypt. Islamister kan ikke lede Egypt framover, bare bakover. De ser ikke på Egypt som landet Egypt, men som en islamsk nasjon. Likevel var det dette det egyptiske folket ville ha. Egypterne er svært konservative, og når det kommer til religion veldig sensitive. Det muslimske brorskapet kom ikke til makten slik man gjør i andre land, gjennom løfter om økonomiske forbedringer og sterkere helsesystem. De snakket om religion, om islam, og det fikk folk til å glemme alt annet. Skremselspropaganda ble mye brukt, de snakket om farene andre religioner representerer og overbeviste egypterne om å stemme på dem.”

Hvordan kom hæren til makten?
“Det begynte å spre seg rykter om Det muslimske brorskapet. Blant annet på sosiale medier. Noen av dem var sanne, veldig mange var usanne. I Egypt er om lag 40 prosent av befolkningen analfabeter. Det gjør det lett å få folk til å tro på ting. De hører noe og har ikke mulighet til å dobbeltsjekke opplysningene. Folk begynte å tro på ryktene de hørte og ble opprørte og sinte. Ikke bare på grunn av usanne rykter, men også ting som faktisk stemte. President Mohamed Morsi prøvde å holde makten for seg selv, utviklingen i landet gikk dårlig. Folk dro ut i gatene og demonstrerte. Mange ble torturert og drept av brorskapets tilhengere. Det ble begynnelsen på slutten for Det muslimske brorskapet og Morsi. Min første reaksjon var glede og lettelse, men jeg forstår nå at ting egentlig ikke har forandret seg nå som militæret sitter med makten. De er også konservative. Selv om de kanskje ønsker det, tør de ikke være mer liberale i frykt for å gjøre folk sinte. Frihet finnes ikke lenger i Egypt.”

Foto: Giulio M cbna

Demonstrant feirer avsettelsen av president Mohamed Morsi 5. juli 2013.

Er det mulig for en demokratisk kultur å vokse fram i dagens Egypt?
“Jeg er realist, og realiteten er at Egypt har mange store problemer og kriser som vanskelig kan løses. Det største problemet er ikke folk klar over selv en gang, og det er den egyptiske kulturen. Kulturen er kilden til alle problemene vi står overfor i dag. Den største innflytelseskilden til kulturen er religionen, islam. I tillegg har vi konservative tradisjoner som går langt tilbake i tid. Det påvirker måten vi lever og tenker på. En demokratisk kultur vil ikke bare si å holde frie, demokratiske valg. Det handler ikke bare om å kunne stemme på hvem du vil. Det handler om å akseptere minoritetene, akseptere forskjellene. Mentaliteten til mange egyptere sier dem at demokrati er når majoriteten får bestemme. Vi trenger å finne en måte å leve sammen på hvor alle kan ha sine rettigheter.”

Hva tenker du om religionens plass i Egypt?
“Hvis vi vil ha et fungerende demokrati i Egypt, må vi forandre kulturen. Jeg er ikke religiøs, men jeg er heller ikke imot religion. Et samfunn fri for religion er urealistisk, men jeg vil at religion skal være noe personlig og privat. Det skal ikke ha noe med politikken og resten av samfunnet å gjøre. Religion skal finne sted i moskeene og kirkene. Jeg er totalt imot lover som er basert på religiøsitet. Vi har ikke direkte sharia-lover i Egypt, men det er sharia som er hovedkilden til den egyptiske grunnloven. Skal en demokratisk kultur vokse fram, må religionen ta mindre plass, og folk må få muligheten til å tenke fritt, særlig barna. Barna er fremtiden for landet, og når de blir undertrykket allerede i så tidlig alder som de gjør i dag, er det garantert at fremtiden ikke vil bli bra. Jeg er redd barna vil føre videre kulturen for undertrykkelse til senere generasjoner, og vi går inn i en ond sirkel som ikke tar slutt.”

Hvordan er situasjonen for de kristne i Egypt i dag?
“De kristne lider. Hver gang det skjer noe politisk i Egypt, er de de første som blir angrepet. Når Det muslimske brorskapet var på vei til makten, angrep militæret og politiet kirkene, brente dem ned og drepte de kristne. Det var som en eneste stor massakre. Men det er ikke bare de kristne som lider i Egypt. Det samme gjelder for alle de religiøse minoritetene. Sjiamuslimene er et annet eksempel. I sommer ble en gruppe sjiamuslimer med en velkjent åndelig leder, Hassan Shehata, angrepet av ekstremister og drept på kaldblodig vis. Alle minoriteter lider i Egypt. Akkurat nå skremmer det meg mest at all undertrykkingen av de kristne og de andre minoritetene fører til at disse menneskene flykter fra landet. Det lover ikke godt for fremtiden til Egypt hvis det ikke lenger er andre enn muslimer igjen fordi andre religioner og livssyn ikke er velkomne.”

Egypt er det verste landet i den arabiske verden når det kommer til kvinners rettigheter, ifølge en undersøkelse. Hvorfor er det slik, tror du?
“Igjen tror jeg det handler om kultur. Det finnes ingen respekt for kvinner i Egypt. Vi ser eksempler hver dag på at de blir arrestert i gatene, trakassert og voldtatt. Jeg tror mye også handler om kvinnenes måte å se seg selv på. De er redde for å si ifra om diskrimineringen og overgrepene, først og fremst fordi de er redd for skammen som følger med. Kvinnene ser på det som en skam for seg og ikke for dem som har gjort overgrepene. Det er et stort problem.”

Foto: Ahmed Abd El-Fatah cbna

19. mars 2011, kort etter at omveltningene startet, gikk egypterne til urnene i folkeavstemning om grunnloven. Nå holdes ny folkeavstemning.

Hva har sosiale medier hatt å si for utviklingen i Egypt de siste årene?
“I starten var sosiale medier en veldig god ting. Man stolte ikke lenger blindt på myndighetsstyrte medier, men fikk andre impulser i tillegg. Sosiale medier skapte en revolusjon i Egypt, og det ble et sjokk for myndighetene da de forstod at de ikke lenger kunne gjøre noe for å stoppe det. Folk kunne publisere det de ville uten at det måtte gå gjennom myndighetene. Du trengte ikke være på gaten for å forstå hva som foregikk i Egypt, du kunne se det på Twitter, Facebook og YouTube. Man kunne dekke alle menneskerettighetsbruddene som foregikk, all torturen og alle overgrepene. Det ble en stor ressurs for opposisjonen. Men etter hvert ble det ikke lenger bare et verktøy for opposisjonen, men også for myndighetene. De omgjorde de sosiale mediene til et nettverk til fordel for dem selv. Dette nettverket jobber hardt mot alt som kan skape framgang for Egypt. Rykter og usann informasjon blir spredd, uten at folk har mulighet til å dobbeltsjekke det. Dette er sideeffekten av sosiale medier, og det er viktig å være klar over den siden av det også.”

Hva har vært det mest positive og negative som har skjedd i Egypt siden 2011?
“Jeg kan ikke si det har skjedd mye positivt. Jeg var veldig bekymret for Mubarak-regimet og var en av de største kritikerne av det. Men da det falt og islamistene begynte å spre seg i gatene og prøvde å komme til makten, skjønte jeg at vi hadde gjort noe dumt. Vi hadde bare tenkt på å kvitte oss med Mubarak, og ikke tenkt over hva alternativene til hans regime var. Mubarak var ille, men dessverre må jeg si at hans regime var et av de bedre vi har hatt de siste årene. Jeg var helt imot hans måte å styre på før, men nå skjønner jeg at han ikke var det verste alternativet. Det verste alternativet er islamistene, de som har makten i gatene. Det er definitivt det mest negative som har skjedd siden 2011. Islamistene har fått komme til makten, og taket for det konservative har blitt hevet. Nå blir det vanskelig å skulle senke det igjen.”

Er det noe resten av verden kan gjøre for å bidra til å skape en demokratisk kultur i Egypt?
“Jeg tror Egypt først og fremst må gjøre dette selv. Resten av verden kan hjelpe, men realiteten kan ikke forandres hvis det ikke gjøres fra innsiden. Egypterne vil tenke at dette er noe som kommer utenfra, og det vil ikke kunne forandre den grunnleggende kulturen. Egypterne tror ikke resten av verden vil det beste for dem, de føler det som at resten av verden er imot dem. Hjelp fra utsiden vil nok skape mer motstand i folket. Forandringen må skje fra innsiden.”