Mot slutten av valgkampen rådet det krisestemning ikke bare i Skottland, men i hele Storbritannia og i den britiske medieverdenen. Den internasjonale dekningen av folkeavstemningen avspeilet en utbredt oppfatning blant britene om at en av verdens stormakter sto foran store strukturelle og politiske forandringer.

Sunday Times 14. september 2014: Meningsmålingen som pekte mot mulig ja-seier.

Nå viste det seg at bekymringene var overdrevne. Da stemmene var talt opp, hadde 55,3 prosent stemt nei til uavhengighet og 44,7 prosent ja. Det skilte drøyt 10 prosentpoeng, mye mer enn meningsmålingene hadde tydet på. For eksempel hadde Sunday Times helgen før folkeavstemningen spådd en liten overvekt for ja-siden. Men unionsforkjemperne hadde ledet på meningsmålingene helt siden folkeavstemningen ble utlyst i 2011. Slik sett var resultatet ingen overraskelse, selv om marginen var det.

Spådde ja-seier

Mange ble likevel overrasket. Blant dem som hadde spådd et mye jevnere resultat, noen til og med ja-seier, var flere av de største mediene: BBC, Sunday Times og skotske Herald. Disse og flere skotske medier var blant de fremste til å rapportere, analysere og kommentere debatten. Det er jo ikke uvanlig når det gjelder valg i Vest-Europa, men i dette tilfellet spilte digitale medier for første gang en viktig rolle ved siden av de tradisjonelle mediene, og det i en unik situasjon der det sto om å oppløse en 300 år gammel flernasjonal stat.

Den skotske folkeavstemningen kan betraktes som banebrytende i og med den rollen sosiale medier spilte, særlig Twitter. Dette essayet tar for seg noen trekk ved denne utviklingen og på hvilken måte den påvirket utfallet. Var det uventede nei-resultatet på noen måte relatert til det faktum at sosiale medier var sterkt polarisert og at ja-siden var spesielt aktive på digitale kanaler? Førte Facebooks og Twitters fremtredende rolle i valgkampen til et misvisende inntrykk av ja-sidens popularitet?

Unik skotsk offentlighet

Skottlands særpreg og nasjonale identitet innen det flernasjonale Storbritannia er basert på utpreget skotske institusjoner som den skotske kirken, rettsvesenet, utdanningssystemet og mediene (McNair 2008). Flere av verdens eldste aviser ble grunnlagt i Skottland og har bidratt til det som allment oppfattes som en unik skotsk offentlighet, forbundet med, men adskilt fra den britiske. Selvstyreavtalen av 1998 etter at Labour kom til makten året før, ga konstitusjonelt uttrykk for en veletablert politisk realitet (selv om nasjonalistene i SNP ikke fikk innfridd kravet om løsrivelse).

I tillegg til de britiske riksmediene som også er tilgjengelige nord for grensen, hadde Skottland pr. 2014 ti aviser med nasjonal distribusjon, dvs. over hele Skottland, som Daily Record og Sunday Mail, Scotsman og Scotland On Sunday, Herald og Sunday Herald, West Highland Free Press og Aberdeen Press & Journal. De seks førstnevnte var de med størst opplag og lesertall, og derigjennom også størst innflytelse. Skotske utgaver av London-baserte aviser som The Sun og Daily Mail var også godt representert. Murdoch-eide The Sun overtok den skotske storselgeren Record i 2006 (McNair 2008), noe som den gang ble omtalt som et viktig vendepunkt i den skotske medieverden.

Unionsvennlig konsensus

Alle disse avisene ble startet og utviklet seg innen rammen av realunionen av 1707. Før oppblomstringen av skotsk nasjonalisme i valgsammenheng etter etableringen av det skotske parlamentet var alle avisene unionsvennlige og skrev om politiske og andre spørsmål ut fra premisset om at Storbritannia var en gitt realitet, ikke en omstridt union. Så mens Skottland har hatt en mangfoldig avisflora helt siden den skotske opplysningstiden, har de toneangivende mediene aldri vært nasjonalistiske.

Denne unionsvennlige konsensusen avspeilet holdningen blant skottene, hvor det gjennom tre århundrer aldri hadde vært noe flertallskrav om selvstendighet. Gjennom hele 1900-tallet lå andelen skotter som ønsket full løsrivelse fra Storbritannia, på rundt 25 prosent. Først etter 2007 begynte tallet å stige, etter mange observatørers mening som en reaksjon på britiske Labours lave popularitet etter at Labour fikk skylden for britenes aktive deltagelse i Irak-krigen og for finanskrisen i 2008.

Liten støtte til nasjonalistene

Det skotske nasjonalistpartiet SNP fikk stor oppslutning for første gang i 2007, da partiet så vidt fikk nok stemmer til å danne regjering. Fra 2007 til 2011 var SNP i mindretallsregjering sammen med De grønne. SNP fikk rent flertall i parlamentsvalget i 2011, og partiets leder Alex Salmond kunne utlyse folkeavstemning. Først nå begynte støtten til kravet om uavhengighet å bli betydelig større enn tidligere.

På denne bakgrunn var en unionsvennlig konsensus i skotske medier før folkeavstemningsdebatten ikke primært et utslag av en ideologisk tendens, men heller et presist uttrykk for folkemeningen slik den hadde kommet til uttrykk ved valg gjennom en årrekke. SNP mente noe annet, og i 2005 ble ukeavisen Scottish Standard startet med det formål å rette opp skjevheten foran valget det året. Scottish Standard hadde som plattform å støtte nasjonalistene og SNP, men avisen nådde aldri høyere enn 12000 i opplag, og ble nedlagt etter bare syv utgaver. I det påfølgende valget fikk SNP beskjedne 17,7 prosent av stemmene, mot 78 prosent for unionistpartiene til sammen. Den folkelige støtten til nasjonalismen på det tidspunktet var ikke nok til å holde liv i en avis.

Som nevnt begynte oppslutningen om SNP å stige ikke lenge etter dette valget, og partiet kunne danne mindretallsregjering etter valget i 2007, og fikk rent flertall fire år senere. Men da folkeavstemningen ble utlyst, var det ennå ingen skotsk avis som åpent støttet SNP på lederplass, og heller ikke målet om selvstendighet. Men nå fikk påstander om skjev mediedekning for fortsatt union økt tilslutning i befolkningen.

Anklaget for skjevhet

Den første avisen til å bryte ut fra unionistleiren og støtte ja-siden foran folkeavstemningen var den Glasgow-baserte, amerikansk-eide Sunday Herald som erklærte sitt standpunkt i en lederartikkel 4. mai 2014, nesten fem måneder før folkeavstemningen. Avisens søsterutgave, dagsavisen Herald, ble værende på unionistsiden, men understreket at dens dekning hadde vært og fortsatt ville være «like hard og upartisk» overfor begge sider. De øvrige skotske riksavisene som sa fra hvor de sto, som Sunday Post og Scotland on Sunday, sa alle at de støttet nei-siden. Slik sett var det en klar overvekt blant mediene for å bli værende i Storbritannia, men de fikk likevel 45 prosent av velgerne mot seg på valgdagen.

Sunday Heralds forside 4. mai 2014. Avisen var den første i Skottland til å støtte uavhengighet.

Etermediene forholdt seg upartiske i dekningen av valgkampen, slik de er forpliktet til etter loven. Men som i mange politiske spørsmål tidligere ble BBC anklaget for skjevhet i sin dekning. SNP og mange på ja-siden beskyldte flere ganger BBC for å helle til nei-siden og ga som eksempel en inkvisitorisk holdning under journalistene Andrew Marr og Nick Robertsons utspørring av Alex Salmond. BBC ble anklaget for å favorisere nei-siden på ulike måter, blant annet gjennom lekkasjer av sensitive opplysninger til nei-kampanjen. I juni 2014 demonstrerte ja-siden utenfor BBC Scotlands kontorer i Glasgow, og Alex Salmond selv anklaget BBC for skjev dekning bare dager før avstemningen.

Man kan med en viss rett hevde at BBCs vanskeligheter med å opprettholde sitt image som upartisk skyldes debattens karakter, der den ene siden på vegne av et lite mindretall av den britiske befolkningen ønsket en oppløsning av Storbritannia. Siden BBC jo er Storbritannias statskringkasting og folkeavstemningen var et spørsmål om Storbritannias fortsatte eksistens, var spørsmålet om hvordan valgkampen burde ha vært dekket, mer brennbart enn vanlig, og det kunne neppe ha vært annerledes.

Var BBC nøytral?

BBC betjener hele Storbritannia, der flertallet utvilsomt var mot skotsk selvstendighet. Sett i den sammenheng, ville en absolutt likevekt vært nødvendig for BBCs foreskrevne upartiskhet? Av samme grunn som BBC ikke er nøytral mellom moderat og ekstrem islam, eller med hensyn til nasjonalistbevegelser som English Defence League, kan det med rimelighet hevdes at de 44,7 prosent av skottene som stemte ja 18. september – 1618000 personer, 2,5 prosent av Storbritannias befolkning – ikke kunne forventet at BBC skulle oppføre seg på noen annen måte. Dekningen av ja-sidens synspunkter var omfattende, respektfull og i hovedsak ukontroversiell. Men selve Storbritannias eksistens var naturligvis et faktum, og kampanjen for uavhengighet et angrep på den britiske staten. Var det rimelig å forvente at BBC skulle innta en nøytral holdning i en debatt som ville ha betydd slutten for den i sin nåværende form dersom ja-siden hadde vunnet?

Vi avventer en detaljert innholdsanalyse av dekningen, men ja-sidens påstander om partiskhet er i seg selv ikke troverdig bevis for at BBC ikke opptrådte upartisk. Tvert imot har ulike interessegrupper i mange år klaget på skjev dekning fra BBC, grupper som mener at deres sak ikke er blitt fremstilt på en god og fyllestgjørende måte, og det er en av grunnene til at andre har unnlatt å støtte dem. Kritikk av BBC fra SNP og dets tilhengere under valgkampen ble av mange ansett som et forsøk på å påvirke dekningen, og flere kommentatorer uttrykte bekymring for at et selvstendig, SNP-styrt Skottland ville prøve å presse mediene til nasjonalistvennlig ensretting. Krav fra SNP og deres tilhengere om at BBC-journalister måtte få sparken fordi de ble oppfattet å være mot selvstendighet, ble for mange et ubehagelig forvarsel om hvordan det kunne bli å leve i en SNP-styrt stat.

Sosiale medier til nye høyder

Mens de tradisjonelle mediene fortsatt er hovednyhetskilden for folk flest i Skottland, gjør fremveksten av internett og nettbaserte digitale medier at de gamle medienes dominans gradvis svekkes. Lesere og lyttere flytter over til nettet, blant annet til sosiale medier som Facebook og Twitter der nyhetsinnhold kan deles og brukerne kan bidra i den politiske debatten med tweets på 140 tegn eller med kommentarer på Facebook-sider.

Historiens første flyplass-vindpølse i det skotske flaggets farger. Bilde lagt ut på Yes Scotlands Facebook-side 15. september 2014.

Disse plattformene er blitt debattarenaer for venner og kolleger (som på Facebook) og mellom meningsmotstandere (Twitter), hvor sistnevnte særlig er blitt et sted for uhemmet, aggressiv og ofte krenkende og grov språkbruk. Uttrykk som «shil» (sta, ensporet), «flaming» (hetsing) og «trolling» er blitt en del av dagligtalen mens sosiale medier ikke bare brukes til å dele innhold og diskutere, men til å drive virtuell krigføring mot dem man oppfatter som politiske motstandere og fiender.

I valgkampen foran den skotske folkeavstemningen nådde bruken av sosiale medier nye høyder når det gjaldt synlighet og innflytelse i britisk politisk sammenheng, og påvirket formen og tonen i de tradisjonelle medienes dekning. Valgkamptaktikken antok nye og uvante former. For eksempel ble det sendt 2,6 millioner tweets om folkeavstemningen i de 24 timene fra syv om morgenen 18. september (valgdagen) til samme tidspunkt den 19. Forskere ved University of Strathclyde registrerte ti millioner Facebook-oppdateringer de fem ukene før avstemningen. Folk deltok i debatten i et omfang man sjelden har sett i britisk politikk, og brukte sosiale medier til å gi uttrykk for sitt syn, dele artikler de var enig eller uenig i og kommunisere med andre.

Viktig debattarena

Mens de tradisjonelle skotske mediene i hovedsak var for fortsatt union eller «upartiske» (siden upartiskheten er blitt et stridsspørsmål), ga sosiale medier rom for subjektivitet, meninger og klare ideologiske standpunkter. I denne valgkampen fremsto sosiale medier ikke bare som et kommunikasjonsverktøy, men som våpen i en politisk strid av stor konstitusjonell betydning, i en grad man aldri før hadde sett. Dessuten betydde sosiale mediers globale rekkevidde at folk som undertegnede, som ikke var skotsk innbygger og derfor ikke hadde stemmerett, kunne delta i debatten med en umiddelbarhet og effekt som ikke ville ha vært mulig i tiden før internett.

J.K. Rowling engasjerte seg for nei-siden, her fra nei-kampanjens Facebook-side. “Piss off, Ur English”, er meldingen fra en av kommentatorene.

Sosiale mediers subjektivitet gjorde dem også til en arena for intens debatt, som til tider utartet til den typen utskjelling som ofte har ledsaget fremveksten av nasjonalisme i Europa. J.K. Rowling ble kalt «bitch» av en nettside etter å ha gitt penger til nei-kampanjen. Mange kjendiser, blant dem David Bowie, som ga uttrykk for solidaritet og sympati med skottene og støtte til Storbritannia, ble angrepet med varierende grad av giftighet. Skotter som undertegnede som tok standpunkt for nei-siden i blogginnlegg og tweets, ble sablet ned og kalt forrædere som ikke fortjente å komme til orde. Omvendt ble tilhengere av selvstendighet i noen av de mer aggressive innleggene stemplet som nazister. De som kritiserte BBC for påstått skjevhet i dekningen, ble sammenlignet med Vladimir Putin og de russiske nasjonalistenes forsøk på å kvele all opposisjon. For ekstremister på begge sider var sosiale medier en plattform for en utpreget usivilisert dialog.

Når det er sagt, ble forkjemperne for løsrivelse av de fleste regnet som mer aktive og bedre organisert på nettet. Det bidro til en politisk atmosfære der selvstendighet ble ansett som et sannsynlig utfall da den store dagen nærmet seg. De høyrøstede såkalte «cybernats» (nettnasjonalister) overdøvet den tause majoritet av nei-velgere, som først ga seg til kjenne på valgdagen.

Konklusjon

Den skotske uavhengighetsavstemningen kan betraktes som en milepæl i de sosiale medienes fremmarsj i samfunnsdebatten. Mens de tradisjonelle mediene stort sett fulgte spillereglene fra den analoge tidsalder og for allmennkringkasternes del prøvde å holde seg nøytrale, og for noen avisers vedkommende tok standpunkt for eller imot selvstendighet på lederplass, ble nettmedier og sosiale medier en plattform og arena for mer partisk og polarisert debatt.

Ja-velger tvitrer selfie på valgdagen. (faksimile: Kirstin Innes/Twitter).

Men uavhengighetsforkjempernes dominans på nettet ble ikke omsatt i et flertall ja-stemmer på valgdagen, noe som tyder på at Twitter og Facebook ennå ikke er (og kanskje aldri vil bli) kulturkrefter som er sterke nok til å bevege opinionen. De er nyttige verktøy for engasjerte aktivister og meningssterke stemmer av alle avskygninger, men bør ikke betraktes som indikatorer for standpunkter og valgpreferanser hos det store flertall. Det faktiske samspillet mellom internett og politisk adferd vil fortsatt være et viktig problem for kommunikasjonsforskere, og det er god grunn til å anta at materialet fra den skotske uavhengighetsdebatten vil by på betydningsfulle nye funn og konklusjoner.

Kilder:

McNair, B.: “News from a small country: the media in Scotland”, i Franklin, B. (red.), Local Journalism and Local Media, London, Routledge, 2006, s. 37–48.

McNair, B. “The Scottish media and politics”, i Blain, N., Hutchison, D. (red.), The Media In Scotland, Edinburgh, Edinburgh University Press, 2008, s. 227–242.

McNair, B.: “The Media and Parliament”, i Jeffery, C., Mitchell, J. (red.), The Scottish Parliament 1999–2009: the First Decade, Edinburgh, Luath Press Ltd, 2009, s. 119–124.

Labours (Arbeiderpartiet) ide gjennom 1990-tallet, fremmet mest iherdig av Dewar og tidligere utenriksminister Robin Cook, var at å gi mer politisk makt til Edinburgh ville sette en stopper for kravene om et uavhengig Skottland som hadde vokst stødig helt siden en mislykket folkeavstemning om devolusjon (begrenset selvstyre) i 1979. Den skotske Labour-politikeren George Robertson hevdet til og med at “Devolusjon vil drepe nasjonalismen for godt”. Så feil kan man ta.

Foto:Kyoshi Masamune cbn

Skottenes valg — 18. september.

At folkeavstemningen i det hele tatt finner sted 18. september, og at de som sier Ja til uavhengighet har en god sjanse til å vinne, skyldes en unik kombinasjon av omstendigheter.

Undervurderte nasjonalister

Den første faktoren er den bemerkelsesverdige oppturen til det skotske nasjonalistpartiet (SNP). Partiet slet tungt på slutten av 90-tallet og inn på 2000-tallet. Labour sto sterkt i Skottland, og det begrensede selvstyret var populært i begynnelsen, noe som svekket velgerappellen. Men Alex Salmonds gjeninntreden som partileder i 2004, og hans driftige nestleder Nicola Sturgeon, løftet SNP til nye høyder. Salmonds taktiske teft og lederevner har konsekvent blitt undervurdert av både medier og politikere i London. Salmond og Sturgeon har klart å forene den ofte konservative og distriktsbaserte, tradisjonelle støtten til skotsk nasjonalisme med progressive, moderne sosialdemokratiske velgere som har kommet fram til at uavhengighet for Skottland er den beste veien til sosial rettferdighet.

Den politiske kalkylen bak selvstyre-ordningen fra 1999 var basert på en antakelse om at Labour ville beholde sin politiske styrke i Skottland. Og for å være på den sikre siden, ble en proporsjonal valgordning brukt i Skottland fra begynnelsen av. Tanken var å forhindre at ett parti kunne danne regjering alene. Nedgangen for Labour i Skottland er slik den andre faktoren som har brakt Skottland til randen av uavhengighet. Labour har i motsetning til SNP aldri tatt det skotske parlamentet alvorlig. Mens Labours tradisjonelle støtte blant industriarbeidere har svunnet hen, har SNP funnet nye tilhengere blant venstreorienterte velgere.

Et svakere Labour gjorde det mulig for SNP å bli største parti, og Alex Salmond ble førsteminister i 2007. Suksessen ble gjentatt i 2011, og da fikk SNP til og med rent flertall — noe som var ment å være umulig i det skotske parlamentet.

Margaret Thatcher og det konservative partiet gis fortsatt skylden for Skottlands industrielle nedgang. David Camerons post-thatcheristiske regjering i London har fått gammelt nag blant Skottlands tidligere arbeiderklasse til å blusse opp igjen. Dette er den tredje viktige faktoren. Samtidig har svak økonomisk vekst det siste tiåret, koblet med velferdskutt pålagt av Westminster, ført yngre generasjoner inn i uavhengighetsbevegelsen.

Det politiske miljøet i London har ikke prøvd å sette rettslige hindre i veien for mulig uavhengighet for Skottland. London har isteden valgt å ignorere skottene, en holdning som har grenset til forakt. SNP og Salmond har blitt undervurdert.

Foto:Scottish Government cbn

Alex Salmond (t.v) og David Cameron signerer avtalen om folkeavstemningen i oktober 2012.

Spørsmålsformuleringen i folkeavstemningen — et enkelt Ja eller Nei til uavhengighet — var et direkte resultat av dette. David Cameron valgte det taktiske alternativet i en situasjon der meningsmålingene pekte mot nei til uavhengighet: Han tilbød Salmond folkeavstemningen SNP hadde lovet i sitt valgprogram, men insisterte på at det såkalte “DevoMax”-alternativet (et maksimalt selvstyre for Skottland innenfor unionen) ikke skulle stå på stemmeseddelen. Nå som avstanden mellom Ja og Nei har skrumpet inn — og noen målinger til og med viser flertall for Ja — har Storbritannias politiske ledere i all hast tilbudt mer selvstyre for skottene likevel, selv om forhåndsstemmingen allerede er i gang.

Positiv ja-side mot “Prosjekt frykt”

Alle disse faktorene utgjør konteksten, men de dekker ikke sakene som dominerer valgkampen om uavhengighet. Hvorfor vurderer skottene faktisk å bryte med en union som har vart siden 1707?

Medvind for Ja-kampanjen (foto: Jon Worth)

En rekke politiske og økonomiske argumenter har blitt brukt av paraplyorganisasjonene på begge sider. Yes Scotland, med Alex Salmond i spissen, har hovedsakelig fokusert på den politiske begrunnelsen for uavhengighet: At skottene fortjener å bli styrt på en bedre måte, og at de har blitt plaget med konservative regjeringer i Westminster selv om et flertall i Skottland aldri har stemt konservativt. Salmond ønsker mer politisk styring for å gjøre et uavhengig Skottland til et mer rettferdig land enn det er i dag. I valget får 16- og 17-åringer stemme, og EU-borgere bosatt i Skottland har også stemmerett. Grupper som “Polske skotter for Ja” og det skotske grønne partiet er blitt inkludert i Ja-kampanjen. Dette har gitt den et positivt, moderne, lettere venstreorientert image. Ja-siden har så definitivt frigjort seg fra smale definisjoner av nasjonalisme eller separatisme.

Frontfiguren for Better Together — Nei-kampanjens offisielle navn — er Alistair Darling, finansminister i Gordon Browns Labour-regjering under finanskrisen. Argumentene brukt av Better Together har vært mer økonomisk orientert og mer negative enn Ja-sidens, noe som har fått Ja til å kalle Better Together for “Prosjekt frykt”. Darling har utrettelig presset Salmond på SNPs planer om at et uavhengig Skottland skal fortsette å bruke det britiske pundet (Darling hevder London kan nekte Skottland å gjøre dette, noe Salmond tilbakeviser).

Budskapet er at et uavhengig Skottland vil bli fattigere enn hvis det blir værende i unionen. Better Together har ofte sett ut som en ukomfortabel allianse mellom de tre partiene i Westminster, med Labour og Camerons konservative i front og Nick Cleggs liberaldemokrater litt skamfulle på slep. At anti-EU-partiet UK Independence Party (UKIP) er på Nei-siden, er noe SNP har visst å bruke til sin fordel.

Interessant nok har ikke Storbritannias oljereserver i Nordsjøen vært sentrale i valgkampen på noen av sidene. Noen av oljefeltene ville tilhøre resten av Storbritannia og noen ville tilfalle Skottland, og uansett er produksjonen på disse feltene på vei ned.

Skottlands internasjonale rolle har vært et stridstema, men ingen av sidene har vunnet debatten klart. Salmond ønsker å fjerne atomvåpnene på marinebasen HMNB Clyde vest for Glasgow, men ingen løsning på flytting av basen er blitt funnet. Dette kan sette SNPs plan om å bli Nato-medlem på spill.

Skottlands medlemskap i EU har også blitt heftig debattert. Nei-kampanjen og noen politikere i Brussel har hevdet at Skottland ville måtte søke om medlemskap som ethvert annet søkerland. SNP viser til at skottene allerede er EU-borgere og at dette ikke kan tas fra dem, og at Skottland derfor ville forbli en del av EU. EU er viktig for Ja-kampanjen, fordi EU-medlemskapet gjør skotsk uavhengighet mindre skremmende. Resultatet 18. september vil ha stor betydning for uavhengighetsbevegelsen i Katalonia, og kanskje også for Belgia og minoritetsbefolkninger i de baltiske statene og Romania. Til nå er det imidlertid bare skottene som har klart å få igjennom en lovlig folkeavstemning.

En helt spesiell politisk begivenhet

Uansett resultat har valgkampen om uavhengighet endret skotsk politikk på varig vis. Folkeavstemningen har fått rekordmange velgere til å registrere seg, og deltakelsen er ventet å bli over 80 prosent — 15 prosentpoeng høyere enn ved noe valg i Storbritannia siden 1997.

Denne folkeavstemningen, og debatten den har satt i gang, har vært en helt spesiell politisk begivenhet. Igjen er det politisk engasjement på de britiske øyer, men hvor samlet vil øyene være etter 18. september?